Page 1

1. Reisebrev Brasil-brigaden V책r 2014

Kamp, kamerater og karneval 1


Leder Det ble en pangstart på brigadens opphold i Brasil. MST-kongressen med 15 000 deltakere gjorde inntrykk på oss alle, med kamprop, simultantolking, røde flagg og matkø for å få ris, bønner og bananer. I tillegg fikk vi delta på MSTs marsj til presidentpalasset der politiet reagerte med gummikuler og vold da MSTere skulle utføre et politisk skuespill, mistica, på plassen. De mange inntrykkene fra kongressen fikk synke inn da vi kom til MSTs nasjonale skole, Florestan Fernandes, der vi har tilbragt de siste tre ukene. Portugisisk, politisk skolering, trabalho militante (gjødsling, hagearbeid, luking m.m.) har stått på programmet. Mellom dagene på skolen har vi hatt flere utflukter for å møte mennesker som bor rundt storbyen São Paulo. Vi har kjørt til kysten, der vi fikk besøke en quilombola. Her bor det etterkommere av afrikanske slaver midt mellom idylliske strender, palasser og private eiendommer. Karnevalstemningen har vi også fått kjenne på. Vi har danset salsa i gatene sammen med den urbane MST-bosetningen Comuna Don Helder, og vi har vært i den idylliske byen São Luiz og feiret med brasiliansk ungdom med kostymer i mange farger og varianter. Mellom all feiringen har vi møtt mange mennesker med en annen historie å fortelle. Vi har hatt vårt første møte med en av MST sine okkupasjonsleirer, et besøk som ga mange inntrykk. Vi har også fått lære om MST-bosetningen som for ikke lenge siden var en favela. Gjennom vårt opphold i Brasil så langt har vi fått møte mange mennesker som kjemper for jorda de lever på. Brasils historie forteller om en skjev jordfordeling som skapte et skille mellom jordeiere og jordløse. De jordløse fortsetter kampen, men flernasjonale selskaper, agrobusiness og frihandel gjør kampen enda vanskeligere. Vi har ropt og strekt armene i været for en jordreform som Lula, tidligere president, og PT, arbeiderpartiet, en gang sa de ville gjennomføre, men som i dag kan se ut til å stå stille. Vi har óg blitt kjent med begreper som nyliberalisme, kapitalisme og imperialisme, fått føle på hva disse begrepene betyr, og hvilke konsekvenser de kan ha for livet til folket på landsbygda. I dette første reisebrevet kan du lese mer om kampen, historien og kulturen til menneskene vi har blitt kjent med den siste måneden, og våre opplevelser og refleksjoner i møte med deres hverdag og realitet.

2


Innhold Leder Innhold Introduksjon Hva er en brigade? MSTs historie Brasils historie I solidaritet med MST Matsuverenitet Hva er det vi alle sliter sånn med? Livet på ENFF Bilder 6 grunner til jordreform Mistica - veien til en felles identitet Brasils ekskluderte Quilombola - «de som flykter» Noen tanker om problemer og løsninger Urban karnevalsfeiring Ordliste - Kjenn din MST Først og fremst frukt

s. 2 s. 3 s. 4 s. 5 s. 6 s. 8 s. 10 s. 12 s. 14 s. 16 s. 18 s. 22 s. 24 s. 26 s. 28 s. 30 s. 32 s. 34 s. 35

Redaksjon

Redaksjonen har bestått av: Hedda Østgård (red.) Henrik Jarholm (red.) Ingrid Imingen Marie Hella Lindberg Lars Aalborg Vangli Kaur Grønlien Kine Rua Tangen Ida Blom Ole Jensen

Søk på brigade! Har du lyst til å ha det like fett som oss? Har du lyst til å lære nye mennesker å kjenne? Synes du det hadde vært fett å lære portugisisk?

I så fall må du huske å søke brigade før 1. mai.

Forsidebildet er tatt av Henrik Jarholm. Grafisk design gjort av Kaur Grønlien

Høstens brigade går til Brasil og skal jobbe med MST. Mer info finner på du: www.latin-amerikagruppene.no/

Dette reisebrevet er delt under lisensene Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innhold, så lenge man oppgir hvor man fant orginalen og man ikke tjener penger på det.

Vi finnes også på Facebook, Twitter, Instagram samt sporadisk på Fax.

3


Vårbrigade til Brasil 2014 Hvis vi begynner pedagogisk… midt i bildet, så ser dere en veldig blid og rødhåra gutt. Dette er Lars, han har 26 år på baken og merkelig nok har han fått kallenavnet ”Cabelo” (håret) av brasilianerne. Så kikker vi opp og finner Kine, som har kledd seg i grønt i dag. Kine er 20 år og så klisjé som det nå enn høres ut, så er Kine alltid i godt humør. Needless to say at vi gruer oss til den dagen det renner over. På Kines høyre side, altså til venstre for deg, står den grovmælte 23-årige Sortlandspia vår, Marie. Hun har enda til gode å klare de samme glosene på portugisisk, men det er jeg overbevist om at kommer med tiden. Så kikker vi ned og der sitter Hedda. Hedda er brigadens yngste, 19 år og en ivrig svømmer! Ja, selv om bassenget er grønt skal Hedda bade. Hedda sitter ved siden av en som ser til forveksling lik gruppas niende brigadist, men vi trengte en fotograf. Over står den staute Kaur på 23 og passer på. Han ser ikke så morsom ut, men det er han. Deretter hopper vi heelt over på andre siden hvor det står en.. Henrik! Han er 24 år og klarer alltid å fascinere brasilianerne med sine røde Askeladden-kinn. Mellom Henrik oooog…? Kine! (bra!) der står jeg (Ingrid, red.anm)! Jeg er den kuleste på hele brigaden, nuff said. Under meg sitter Ida! Ida er vår alles sykepleier og en av de voksne, hun er vår 25-årige solstråle.

4


Hva er en solidaritetsbrigade? Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en organisasjon som jobber med å spre informasjon om Latin-Amerika i Norge. I 1979 var det i Nicaragua revolusjon og påfølgende borgerkrig. Opprøret kom fra folket som opplevde sterk undertrykkelse, fattigdom og skjev fordeling av ressurser og jord. Mange bønder dro i krigen og det oppstod mangel på arbeidskraft. De første LAG-brigadene dro for å hjelpe til i jordbruket og reiste med mottoet ”solidaritet i praksis”. I 1997 endret og utvidet man brigadeprosjektet til enda flere land: El Salvador, Mexico, Guatemala, Brasil og Bolivia. Endringen kom fordi det ikke lenger var behov for arbeidskraft i Nicaragua, men et voksende behov for videreformidling av deres kamper for økonomisk, sosial, politisk og kulturell frigjøring. LAG sender i dag to brigader i året, til sammen 20 personer med spredning i både alder, kjønn og geografi. Brigadene oppholder seg 4-5 mnd i et land i Latin-Amerika før de returnerer hjem og starter sitt infoarbeid. Oppholdet i Brasil er en blanding av opplæring i det politiske bildet, og uteopphold hos en familie på landsbygda. Brigadeprosjektet blir i all hovedsak finansiert av Fredskorpset Ung. Denne brigaden er en av de første brigadene som reiser med en veldig tydelig kobling til Norge, gjennom soya. Norge importerer nemlig enorme mengder soya til bruk i norsk landbruk. Dessuten er mat og jordbruk evigaktuelt i Norge, enten det er kostholdsråd eller subsidier til jordbruket. Ja, kanskje særlig aktuelt er det nå i disse minister-bytte-tider. Vi ønsker å sette lys på de strukturelle mekanismene bak problemene her i Brasil, og linke dette opp mot Norge. Hvordan kan vi hjelpe hjemmefra? Organisasjonen vi er på besøk hos heter MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais sem Terra), eller oversatt ”de jordløses bevegelse”. MST er en organisasjon som er organisert fra bunnen og opp, og som vi har sett til nå har det fungert godt. De forteller oss imidlertid at det er først når vi kommer ut i bosettingene at vi ser hvordan det egentlig fungerer. Derfor gleder vi oss stort til å reise på uteopphold! Vi drar på uteopphold i bosetninger i delstaten Mato Grosso den 19. mars.

Ingrid

5


De jordløses historie – 30 års kamp MST («De Jordløses Bevegelse») fyller i år 30 år som sosial bevegelse, men historien om de jordløse har vart siden portugisiske kolonialister satte sine bein på kontinentet. Historiske hendelser har ført til at jorda har blitt konsentrert på få hender, og at fattige bønder, urfolk, svarte og andre marginaliserte grupper i det brasilianske samfunnet har blitt utbyttet. MST begynte å organisere seg i sørlige deler av Brasil på slutten av 70-tallet. Militærdiktaturet begynte gradvis å bevege seg i retning av demokratisering og man fikk en større åpning i samfunnet for sosial mobilisering. Dette gjaldt både sosiale bevegelser, fagforeninger og opposisjonspartier. Sterke motsetninger som resultat av den brasilianske kapitalismen begynte å vise seg på landsbygda. Motsetninger som regimet ikke lenger kunne ignorere. Deriblant en stadig sterkere konsentrasjon av jord og modernisering av jordbruket som førte til en masseflukt av fattige bønder til byene.

holde tritt med denne utviklingen.

Under militærdiktaturet hersket det en sterk idé om kapitalisme og fremskritt i Brasil. Den grønne revolusjonen utover 60-tallet spilte en viktig rolle innenfor det de kalte «Det brasilianske mirakelet», som baserte seg på økt intensivering og eksportretting av landbruket, mekanisering, bruk av sprøytemidler og større områder til dyrkning av monokulturer. For småbøndene ble situasjonen svært vanskelig. Flere bønder satte seg selv i gjeld på grunn av lån de tok opp som skulle dekke teknologien de trengte for å

Offisielt ble bevegelsen stiftet i 1984 i Cascavel i delstaten Paraná. Retten til jorda og en jordreform har siden starten vært en sentral del av kampen, men MST anerkjente også at det var noe fundamentalt galt med de strukturelle forutsetningene i samfunnet. Kampen var ikke bare mot storgodseierne, men også mot en nyliberalistisk modell som tok sikte på økonomisk vekst for de rike foran bærekraft og rettferdighet.

Mange bønder begynte å vise motstand mot denne utviklingen, og organiserte leirer som Encruzilhada Natalino-campen i Rondo Alta i 1981. En leir som ble reist midt i et veikryss, og som var bevegelsens aller første organiserte okkupasjon. Den katolske kirken som predikerte frigjøringsteologi (en marxistisk inspirert teologisk retning som la vekt på rettferdighet og frihet fra fattigdom og undertrykkelse) gikk aktivt ut og støttet okkupasjonen og de andre okkupasjonene som oppstod i kjølvannet av Natalino.

I bevegelsens tidlige år var det også store

6


diskusjoner om hvordan MST skulle organiseres og hvem som skulle ha lederskapet. Kirken hadde spilt en aktiv rolle, men MST ønsket at det skulle være en partipolitisk uavhengig bondebevegelse styrt av grasrota, og ikke kirken. Samtidig var det en stor anerkjennelse av viktigheten ved frigjøringsteologenes rolle for organisasjonens utvikling. Utover 80-tallet var det en sakte og gradvis endring fra diktatur til konsolidering av demokrati. Den første sivile regjeringen ble «valgt» i 1985, men bestod hovedsaklig av folk fra militærdiktaturet som hadde tatt av uniformen til

man ble tildelt jord av staten. President Cardoso uttalte at tiden for okkupasjon var over. Denne uttalelsen anså MST som en bevisst strategi fra staten for å splitte bevegelsen. At staten ville ta ansvar for omfordeling av jord, hadde MST liten tro på. Som svar på dette okkuperte MST presidentens egen familiegård. I kampen for å stoppe den nyliberalistiske politikken, gikk MST aktivt ut og støttet den tidligere fagforeningslederen og kampfellen Luiz Inácio Lula da Silva sitt kandidatur for PT (Partido dos Trabalhadores) ved presidentvalget i 2003. Av Lula ble de jordløse lovet jordreform,

Med utgangspunkt i Grunnloven har MST okkupert jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon fordel for dress. Under diktaturet var det en periode med sterk mobilisering som hadde visse fordeler. Man fikk blant annet Grunnloven fra 1988 med krav om jordreform. Med utgangspunkt i Grunnloven har MST okkupert jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon. I 1989 fikk man den første regjeringen gjennom frie valg. På 90-tallet fikk nyliberalismen større grep om økonomien. Infrastruktur ble solgt ut av staten og privatisert. Fattigdomsproblematikken ble IMF (Det internasjonale pengefond) og Verdensbankens ansvar, mens staten skulle innskrenkes og det frie markedet regjere. I denne perioden vokser også MST mest som sosial bevegelse. Det er også den perioden MST går ut og okkuperer mest jord, og samtidig møter stor undertrykkelse fra jordeiernes bander. Sammen med Verdensbanken gikk staten inn for et program hvor jordløse skulle skrive seg opp på en liste og vente på at

men resultatene har uteblitt. Det siste tiåret siden Lula kom til makten har vært preget av en voldsom økonomisk vekst. Agrobusinessen, blant annet preget av internasjonale investeringer og økt bruk av GMO i landbruket, har vært en viktig årsak til denne utviklingen. Under både Lula og hans etterfølger Dilma, har de sterke kapitalinteressene i landbruket blitt prioritert foran et bærekraftig landbruk, matsuverenitet og jordreform. Historisk sett har MST og PT kjempet sammen side om side, men tiltroen til PT er svekket siden de kom til makten. Likevel er det en sterk tilknytning historisk til PT, og flere er medlemmer i partiet. I PT er det politikere som støtter MSTs kamp, men også politikere som mener at MST hindrer utviklingen.

7

Henrik


Brasils historie - 5 Siden vi for tiden befinner oss i Brasil er det ikke alle nyheter fra fedrelandet som når oss like lett. Når det er sagt er det spesielt en ting som har vært direkte vanskelig ikke å få med seg. Frank Aarebrot trollbandt en hel nasjon i løpet av 200 minutter med 200 års Norgeshistorie. Vi skal her prøve å gjenta bragden og presenterer rundt 50 000 år med brasiliansk historie på fem minutter. GO!

50 000 f.Kr.-1500 e.Kr.: Mennesker kommer over Beringstredet og

bosetter seg i Amerika. Brasil blir befolket av stammer som lever i ett med naturen og hverandre. Disse stammene er primært nomadiske jeger- og sankersamfunn som skiller seg fra de store sivilisasjonene man kan finne i resten av Latin-Amerika.

1500-1850: Portugiserne koloniserer Brasil og starter sukkerproduksjon.

Brasil blir delt inn i tolv konsesjonssoner av den portugisiske kronen. Rike godseiere får i oppgave å forvalte disse voldsomme jordområdene. Urbefolkning blir fordrevet til skogene og de importerer slaver fra kolonier i Afrika til å arbeide på sukkerplantasjene. Monarken gir Brasil uavhengighet 7. september 1822. Sønnen overtar som keiser i det nye imperiet.

1850-1930: Jordloven av 1850 gir for første gang i Brasils historie

anledning til å eie jord. Denne kan kjøpes av staten, noe som gjør at kun de pengesterke har mulighet til å skaffe seg jord. Militæret gjennomfører statskupp i 1889 og avskaffer slaveriet. Tidligere slaver anses for å være uskikket for lønnsarbeid og plantasjene står uten arbeidskraft. Dette resulterer i en voldsom innvandring fra Sør- og Midt-Europa. Det satses stort på kaffeproduksjon.

1930-1954: I 1930 er det nytt statskupp i Brasil og Getúlio Vargas blir pres-

ident. Han allierer seg med europeiske fascister men blir tvunget til å gå av egne rekker i 1945. Kommer tilbake som demokratisk valgt president i 1950. En periode med sterkt fokus på å modernisere landet gjennom industri og infrastruktur, finansiert med amerikansk og britisk kapital. Vargas tar selvmord i 1954, på grunn av uro i eget parti, men får et blandet ettermæle da han innfører arbeidsmiljølovgivning, minstelønn og pensjoner.

8


50000 år på 5 minutter. 1954-1964: Brasils raske modernisering fører til store interne forskjeller i befolkningen og dette slår ut i en stor sosial mobilisering med et demokratiserende preg. Det råder en optimistisk stemning i landet og man bestemmer seg for å flytte hovedstaden til Brasilia, vekk fra de økonomiske kjerneområdene Rio de Janeiro og São Paulo.

1964-1989: Den sittende presidenten blir avsatt i et USA-støttet

militærkupp. Militæret lover nyvalg i løpet av to år, men det går 25 før neste frie valg. Den grønne revolusjonen kommer til Brasil for fullt og behovet for arbeidskraft i rurale strøk synker, noe som fører til den største urbaniseringen i Brasils historie. På 1980-tallet myker militærdiktaturet opp og det blir en gradvis overgang til demokrati. I 1983 åpner man opp for andre politiske og sosiale organisasjoner og MST blir opprettet i 1984. Man får en sivil regjering utpekt av militæret i 1985 og en ny grunnlov i 1988. Frie valg gjennomføres i 1989.

1990-2002: Siste delen av militærdiktaturet var preget av sterk kamp

mellom høyre- og venstresiden i brasiliansk politikk. Denne perioden kjennetegnes ved mer eller mindere nyliberale regjeringer. IMF og Verdensbanken overtar stort sett alt av fattigdomsbekjempelse og sosiale programmer, noe som igjen fører til strukturtilpasning. Man reduserer statens innflytelse kraftig og selger ut mye infrastruktur til utenlandske investorer.

2002-2014: Det brasilianske arbeiderpartiet, PT, vinner for første gang

valget ved President Lula. Man bryter til en viss grad med det nyliberale prosjektet. Denne perioden kjennetegnes ved en nyutviklingspolitikk som har som fokus å videreutvikle Brasil gjennom megaprosjekter, slik som veiprosjekter og damprosjekter, på bekostning av lokalbefolkningen. I denne perioden gjennomføres også store sosiale programmer slik som Bolsa Familia som sikrer alle familier under fattigdomsgrensa en månedlig pengeoverføring. I tillegg til dette får man støtteordninger til boligbygging og utdanning. Brasil opplever også en eventyrlig økonomisk vekst i denne perioden og konsoliderer sin posisjon som økonomisk stormakt.

Ida & Kaur 9


I solidaritet med MST Som en del av MSTs sjette nasjonale kongress deltok brigaden på en demonstrasjon MST arrangerte igjennom Brasilias gater. Kampropene fra 15000 mennesker runget igjennom gatene. Følelsen av å gå i toget til LatinAmerikas største grasrotbevegelse kan ikke beskrives, det må oppleves. Politiet hadde godkjent demonstrasjonen og gatene var sperret. Vi fikk utdelt røde MSTflagg og alt var klart. Vi delte oss opp i fire linjer og begynte å gå. Det var god stemning. Vi sang, ropte slagord og ble kjent med mange nye ildsjeler. Helikopter fløy konstant over oss og politimenn sto ved siden av veien og betraktet oss, men selv ikke dette dempet stemningen av 15 000 menneskers pågangsmot og glede. Vi stoppet på plassen utenfor presidentpalasset for at noen MST-ere skulle fremføre en mistica (en form for politisk skuespill). Jeg skjønte for fullt hvor mange 15 000 mennesker egentlig var da jeg satt på plassen og så at strømmen av røde MST-caps bare fortsatte og fortsatte å renne inn på plassen. Brigaden befant seg nå på ulike steder. Noen ventet på misticaen, en var forsvunnet i folkemengden og noen kjøpte vann. Så begynte hylene å høres og panikken spredde seg raskt. Når jeg ser opp, ser

jeg pinner og andre ting komme flygende gjennom lufta i full fart. Koordinatoren ber oss om å forbli rolige og bli der vi er; det går sikkert over snart. Vi mangler fortsatt halve gruppa, folk løper og noe smeller ikke langt unna der vi står. Med store deler av mengden løpende i vår retning har vi ikke annet valg enn å ta hverandre i hendene og løpe. Når vi kommer over gata har vi mistet en til. Vi huker oss ned bak et tre og venter. Det er som om folkemengden har delt seg i to. Noen gjør seg klar til å kjempe mot politiet som nå skyter med gummikuler og tåregass, mens resten av mengden løper. Panikk slår meg for fullt når jeg ser at noen angriper en politibil, og politimannen står ved siden av med en revolver. Koordinatoren ber oss løpe. Vi er ikke i Norge eller på det trygge kongressområdet lenger. Vi finner etter hvert noen av de andre, og det internasjonale flagget, der vi kan stå trygt. Koordinatorene går for å finne de siste vi mangler. Vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre hvis noe skulle skje. Til slutt er hele brigaden samlet. Vi blir vist oppover med de andre internasjonale. Ting har roet seg . For meg var det verste å sitte bak treet og

10


ikke vite hva som skjedde eller hvor alvorlig det var. Det å sitte i den forferdelige uvissheten, å ikke vite hvordan de andre har det, mens panikken kommer løpende. Brasilianerne roper slagord og smiler, som om ingen ting alvorlig har skjedd. Og på en måte så har jo ingenting alvorlig skjedd. Noen MST-ere ble skadet, men ingen drept. Demonstrasjoner, vold, og opptøyer er dessverre hverdagskost for mange latinamerikanere. De lever i en verden der det er mange ting som ikke er til å stole på. Deriblant media og styresmaktene, som skal

Ordet solidaritet, som tidligere var et relativt tomt ord for meg, har nå mye sterkere betydning. Solidaritet er for meg det å kjenne på noen andres kamp, deres urettferdigheter og gleder, og det å stå sammen for det som er rett uansett nasjonalitet. Jeg skjønner nå hvorfor det kalles solidaritetsbrigade. Jeg er her på denne brigaden for å utøve solidaritet, og for å stå sammen med de som kjemper en viktig kamp. Det er mange kamprop her i MST, og ett av dem forklarer for meg veldig godt hva solidaritet er: ”Globaliser kampen, globaliser håpet”.

Panikk slår meg for fullt når jeg ser at noen angriper en politibil, og politimannen står ved siden av med en revolver. ta vare på folket, men som kun tar vare på seg selv. Jeg sjekket om det sto noe om demonstrasjonen på NRK. Kongressen hadde vært omtalt i norsk media, så søkelyset var allerede rettet mot Brasil. Men nei, det sto ingen ting om demonstrasjonen på NRK. På BBC mundo sto en liten artikkel. Jeg synes det var rart at artikkelen ikke var større. Forklaringen fikk jeg da jeg så over de andre artiklene, det var artikler om massive demonstrasjoner bl. a. i Venezuela. Jeg syntes MST-demonstrasjonen var massiv, men samme dag hadde det vært demonstrasjoner som var mye verre.

Nå vet jeg hvorfor jeg er her, hva vi kjemper for, og ikke minst viktigheten av det. Denne hendelsen får meg til å finne stemmen min, til å gjøre den høyere. Jeg gleder meg til hva resten av solidaritetsbrigaden har å by på. Jeg gleder meg til å komme hjem og fortelle folk om solidaritet, om alt vi har opplevd og alle de fantastiske menneskene vi har møtt, og kommer til å møte. Det siste jeg tenker på før jeg legger meg den kvelden, er hvor heldig jeg er, som nå har mye viktigere saker å tenker på, enn at jeg begynner å gå tom for rene klær og at jeg ikke finner soveposetrekket mitt.

Så kommer det viktige spørsmålet om hvordan en fredelig politiklarert demonstrasjon endte i vold og panikk. Senere fikk vi svaret: da MST gjorde seg klare for å fremføre misticaen sin valgte politiet å beslaglegge utstyret de skulle bruke. Dette provoserte MST-erne, og politiet valgte å svare på misnøyen med gummikuler og tåregass.

Kine 11


MST og matsuverenitet Mat er mer enn bare næring. Mat er makt. Etter å ha tilbrakt nærmere en måned med MST-aktivister har brigaden fått innsikt i hvordan bevegelsen fungerer på ulike plan. Siden en av MSTs grunnsteiner er kampen for jordreform, handler mye av MSTs kamp om matproduksjon. I den sammenheng er matsuverenitet ett av prinsippene MST jobber etter. Begrepet er noe vagt og kan lett forveksles med matsikkerhet. Det er imidlertid en klar forskjell på disse begrepene selv om begge tilsynelatende handler om reduksjon av sult og fattigdom. I MST hersker oppfatningen om at veien mot jordreform krever dyptgående strukturelle endringer for å skape et mer rettferdig samfunn. På samme måte vil ikke en slik endring skje uten jordreform. Mye av utgangspunktet for de store skjevhetene og urettferdighetene i Brasil kan tilskrives akkumulasjonen av jord på få hender. Brasil har verdens nest høyeste jordkonsentrasjon, og dette henger sammen med de enorme storgodsene som produserer monokulturer hovedsaklig retta mot eksport. Et eksempel på en slik vare er soya. Soyaen tar opp enorme jordområder og det brukes store mengder sprøytemidler for å unngå insekter og plantesykdommer. Øknin-

gen i brasiliansk soyaproduksjon bidrar også sterkt til avskogingen i landet. I tillegg til en særdeles lite bærekraftig produksjon, er konsumet av soya i Brasil svært lavt. Det vil si at mesteparten av soyaproduksjonen går til eksport, blant annet til Norge, som importerer soya til bruk i dyre- og fiskefôr. Det er en logisk brist i at et land med en befolkning der 21,4 prosent er under fattigdomsgrensa, prioriterer ekstensiv produksjon av monokulturer til eksport fremfor å fø sitt eget folk. Et eksempel på denne tendensen er at bønner, som er en basisvare i brasiliansk kosthold, nå ofte må importeres. Utviklingen mot stadig høyere konsentrasjon av jord har skjedd på samme tid som økonomiske institusjoner som Verdensbanken har promotert markedsorienterte jordreformer som omfordeler jord til de mest effektive bøndene og storgårdene. Produksjonen skal da hovedsaklig kanaliseres mot eksport, og dermed ikke til konsum for den lokale befolkningen. En slik omfordeling kommer åpenbart ikke folket til gode, men heller økonomien og dens tyngde på verdensmarkedet.

12


Dagens internasjonale utviklingsdiskurs styres i stor grad av institusjoner som nettopp Verdensbanken. Bildet er naturligvis mer nyansert, men disse trekkene preger de store institusjonenes oppfatning av matsikkerhet.

markedet fra dumping av billige, importerte matvarer fra andre land. Videre skal landløse og småbønder få tilgang til land, vann og frø for produksjon, samtidig som tilgang til offentlige tjenester som helse og utdanning skal sikres.

Denne oppfatningen av matsikkerhet skaper et bilde av mat som en vare som kan produseres, handles med og konsumeres – med andre ord kun i økonomiske termer. FNs organisasjon for mat og jordbruk (FAO) definerer matsikkerhet som ”tilgang på mat for alle til alle tider for å kunne leve et aktivt og sunt liv”. For å oppnå matsikkerhet må den faktiske tilgangen og tilgjengeligheten

Matsuverenitetsbegrepet og dets oppfatning av matproduksjon fanges opp av MSTs tilnærming til temaet: de kjemper for en folkelig jordreform med rettferdig omfordeling av jord, sosial rettferdighet og utvidede rettigheter for samfunnets marginaliserte grupper. Bevegelsen er stadig opptatt av å artikulere seg på områder som spenner videre enn bare jordbruksproduksjon: menneske-

Matsuverenitet fokuserer på rettigheten til å beskytte det lokale markedet fra dumping av billige, importerte matvarer fra andre land. være adekvat. FAO legger her til grunn en tilbuds- og etterspørselsside som må være i balanse. Denne forståelsen av matsikkerhet reduserer matprodusenter og konsumenter til å kun være økonomiske aktører. I FAOs definisjon av matsikkerhet florerer de økonomiske termene, som understreker den økonomisk ladde tilnærminga organisasjonen har til begrepet. Denne oppfatningen av matsikkerhet, med økonomisk vekst som drivkraft, har imidlertid fått et alternativt motstykke. Den internasjonale bevegelsen for småbønder, La Via Campesina, har etablert begrepet matsuverenitet. De vektlegger bærekraftig, småskala jordbruksproduksjon med bruk av lokale ressurser i henhold til kultur og tradisjoner. Matproduksjon innenfor denne rammen skal være for familiers eget konsum og for lokale markeder, og fokuserer på rettigheten til å beskytte det lokale

rettigheter og likestilling står sentralt i MST. Med måten MST kjemper for sosial rettferdighet på, gjennom sin streben etter å sikre matsuverenitet for sine landløse og andre undertrykte grupper i samfunnet, er MST med på å utgjøre et alternativ til den neoliberale politikken som fortsatt hersker i den globaliserte verdensøkonomien. MST er ikke i mot handel i seg selv, men måten handelsmekanismene marginaliserer noen og favoriserer andre. De kjemper for selvforsyning og retten til å produsere den maten man selv finner kulturelt verdifull. Det handler om samarbeid, ikke konkurranse, for å oppnå lokal produksjon til lokalt konsum på en bærekraftig måte uten bruk av sprøytemidler.

Marie 13


Hva er det vi alle sliter sånn med? Selv om vi bor i Norge, har vi våre utfordringer, og de som bor i Brasil har også sine utfordringer. Ja, jeg tror jammen meg stort sett hele verdens befolkning har utfordringer. Det er ikke de samme problemene vi sliter med, men kan det være at de har noenlunde samme opprinnelse? I Norge er ensomhet et voksende problem. Innenfor fysisk aktivitet blir forskjellene større: de som trener, trener mer, og de som ikke trener, nei, de trener i hvertfall ikke. Folk flytter fra bygd til by. I Brasil er det kjempestor forskjell på fattig og rik, og det er mange som ikke får de rettighetene de har krav på. To veldig ulike land, men begge med sine utfordringer. Mange flere enn nevnt her, selvfølgelig. Hvem sine utfordringer er viktigst? Hvem skal løse hvilke problemer? Vi lever i en globalisert verden. Du kan reise til India og finne MacDonalds, du kan dra til Canada og fylle bensin på Shell, eller du kan dra til Nepal og drikke kaffe på Starbucks. Transportkostnadene har blitt mindre og kommunikasjonen går raskere og raskere.

og det var ikke før jeg ble sommerguide i Uvdal Stavkrike, sommeren 2012, at jeg fikk øynene opp for hvor internasjonal den lille dalen jeg kommer fra var før i tiden. Et krusifiks fra Limoges i Frankrike, malerier av noe som ligner paprika og druer, og midt oppi det hele gårdens navn ”Imingen” på en benkerad. Man kan bare begynne å undres over hvem som har vært innom kirka, som ligger langs Nordmannsslepa og knytter øst og vest. Jeg tror ikke det noen steder langs den strekka finnes naturlige forekomster av paprika, særlig ikke på 1600-tallet. Brasil har sitt navn fra Brasil-treet, “Pau Brasil”. Treet var det første portugiserne sendte hjem til Europa da de ankom Brasil på 1500-tallet. Landet de kom til viste seg å ikke være den gullgruva de først håpte på, men den røde tresorten kunne brukes til å utvinne rødfarge, som var etterpurt i Europa.

Jeg har alltid syntes det har vært spennende hvordan verden henger sammen,

14


I dag er treet utrydningstrua. Vi bruker ikke benken i stavkirka lenger, men gården Imingen brukes enda. Ja, for hjemme vokser det mye rabarbra, 10 ripsbusker, 2 solbærbusker, bringebær og litt gressløk. Før hadde vi poteter, men det er ganske lenge siden. Høner hadde vi også, men ikke nå. Mindre kyr har det blitt med åra også. Det lønner seg ikke. Men det er kyra vi leverer til slakt og får penger for. I dag er gården utrydningstrua.

Alt skal gå så fort. Skiløpere, syklister, svømmere; de vil alle være raskest. Slik har idrett og konkurranse vært i alle år. Noen tyr til ulovlige milder. Det er om å gjøre å være best. Selvfølgelig. Men skal maten vår bli like rask? Kan den bli like rask? Har vi ikke tid til å vente på at gresset gror? Har kyllingen kommet i tidsklemma? Hva har skjedd? Hva er det vi alle sliter sånn med? Hva er det som skaper alle disse utfordringene? Doping, ensomhet, tidsklemme, skjønnhetsidealer, fattigdom, sult, forurensning, astma, kreft?

Det lønner seg heller å jobbe på ambulansen i Hallingdal, enn å produsere mat

DET LØNNER SEG IKKE! hjemme rundt huset. På samme måte lønner det seg heller for Brasil å eksportere soya til Norge, enn å la jordløse bønder dyrke masse forskjellig mat. For handelsbalansen, riktignok. I Norge vil vi ikke ha GMO-soya, og den blir mer og mer sjelden… nå finnes den bare i staten Mato Grosso (som betyr “stor skog”). Det er hit vi ni brigadister skal på uteopphold.

Er det tid? Er det penger? Om rødfargen i Uvdal stavkirke kom fra Brasil er vanskelig å vite, men at den etterlot seg noe vakkert er uten tvil. Om soyaen fra Brasil etterlater seg noe like vakkert tror jeg ikke vi finner svar på i Uvdal. For det er ikke i Uvdal det er ulovlige sprøytemidler og ødelagt jord.

Tilbake til disse problemene. I Brasil får hver person i seg 5,2 liter sprøytemidler i året. I Brasil bruker de 20 sprøytemidler som er ulovlig i de fleste andre land. Mer og mer soya blir genmodifisert, uten at man helt er klar over de langsiktige konsekvensene. Ting skal gro så fort og gæli! En norsk kylling lever i ca. 30 dager før du kjøper den ferdig grilla på Meny. Da har den bare spist kraftfôr.

Ingrid 15


En dag på ENFF For tiden oppholder brigaden seg på MSTs nasjonale skole, ENFF – escola nacional Florestan Fernandes. Her skal vi tilbringe tre uker og få en grundig innføring i MST og Brasil før ferden går videre til bosetningene i Mato Grosso. MST startet i 2005 en nasjonal skole for politisk skolering, oppkalt etter Florestan Fernandes, initiativtaker i MST og forkjemper for jordreform. Skolen ligger landlig til. Et par minutter ned i veien er det et tettsted med et par butikker, ellers er det skog og grønne åser rundt oss. Det er ikke ofte vi går på butikken siden skolen forsyner oss med det vi skulle trenge. De har til og med en egen MST-butikk med MSTeffekter. Om vi ønsker å trene har de også en fotballbane og svømmebasseng. Vi sover på 8-mannsrom i små kompleks nederst på området. Øverst ligger resepsjonen og matsalen. Boligene til de som jobber her ligger spredt rundt på området sammen med grønnsakhager og guavatrær. Dagen begynner klokken 07.00. Bjella ringer på kjøkkenet, frokosten er servert. Vi får sterk kaffe og lyse rundstykker med syltetøy og ost. Etter kaffekoppen er jeg klar for dagens

første oppgave, oppvask. Jeg har ansvar for å lage i stand og vaske opp etter kaffen som blir servert tre ganger om dagen. Skolen blir drevet på frivillig basis og de som er her på kurs deltar også i driften. Hovedansvaret ligger hos personer som bor på skolen i to eller flere år. De kan ha ansvar for matlaging, resepsjonen, undervisning o.l. Vi som er her på kurs hjelper gjerne til med enkle ting som oppvask og servering. Før undervisningen starter er det mistica, et politisk skuespill som MST ofte benytter. Etter misticaen er det undervisning i portugisisk. Når klokken nærmer seg 10.00 er det kaffe på ny. Vi setter frem rundstykker, te og kaffe. Om det er få på skolen kan det hende vi får nybakt kake. Klokken 10.30 begynner timen igjen så vi må skynde oss å rydde inn og vaske koppene. Bjella ringer til lunsj klokken 12.00.

16


Under lunsjen snakker jeg med en cubaner. Han jobber på Haiti, på et prosjekt Cuba har med MST, der de prøver å bygge opp en politisk bevissthet i folket og forme en sosial bevegelse. Skolen har forskjellige undervisningstilbud, samtidig som de lar utenforstående organisasjoner leie skolen. Slik får man anledning til å møte mange forskjellige mennesker og lære mer om arbeidet til andre organisasjoner.

timen lærer vi om kampen om jorda sett i et historisk perspektiv, et viktig perspektiv om man skal forstå situasjonen i Brasil i dag. Vi har timer frem til middag kl. 19.00. I dag er det grillfest og avslutning for MAB (bevegelsen for de som blir rammet av vannkraftutbygging), som de siste dagene har de hatt et møte her. Grillfesten innledes med lek og sang der barna er i fokus. ENFF har en egen barnehage for barna til de som er på skolen, slik at alle skal

I dag innleder han arbeidsøkten med «Nå skal vi jobbe, men vi skal også kose oss og prate.» Klokken 14.00 må vi gjøre oss klare til arbeid. Det er ikke bare matservering og oppvask vi deltar i, vi deltar også i produksjonen. Brigaden er delt i to grupper: en som driver med hagearbeid og en som jobber i grønnsakhagen. Jeg er i hagearbeidsgruppen, og stort sett vil det si at jeg raker løv. Arbeidslederen setter oss i gang med oppgavene. I dag innleder han arbeidsøkten med «Nå skal vi jobbe, men vi skal også kose oss og prate.» Så vi raker litt løv og prater om busker og trær og spiser guava vi plukker fra treet. Det er stort sett bare kos å arbeide når effektivitet ikke er så viktig.

få anledning til å delta. Så serveres det mengder med kjøtt, og selvfølgelig også ris og bønner, som hører med til ethvert måltid i Brasil. Vi avslutter dagen med grilling, brasiliansk musikk og en kald øl hver. Slik går dagene på ENFF. Det er lærerikt og fint å være en del av dette fellesskapet. Nå som vi har lært så mye om MST gleder vi oss til å reise ut i bosetningene og bli kjent med det virkelige MST - grasrota.

Kaffe serveres igjen klokken 16.oo og etter kaffe er det flere timer. Denne

17

Ida


Utfører nyttige arbeidsoppgaver, slik som å rake løv i skogen. Alle må delta med å holde skolen i gang.

Vi fikk også noen rolige, fine dager på stranda.

Hedda og Ida jobber med infoarbeid.

Lunsjkø på MSTs kongress

18


Lutar, construir reforma agrária popular!

Marie og Ingrid feirer karneval! Her terpes det på portugisisk, med utmerket hjelp fra vår lærer Gaby!

Kaur forbereder mat til karnevalet, og kler seg for anledningen ut som superhelten, Kjøtterine!

19


Slik kan en mistica se ut. Avslutningskveld for de internasjonale delegatene Brigaden våkner på stranda etter en natt under åpen himmel

I Brasilia var kun to typer mennesker å finne under demonstrasjonen: Engasjerte MSTere og det lite hyggelige militærpolitiet.

20


Lars skuer ut over en av MSTs urbane bosetninger, Comuna Don Helder

VĂĽre internasjonale koordinatorer Fabetz og Manu pĂĽ stranda.

En av kvinnene fra Quilombolaen Caçandoca.

15 000 mennesker marsjerer gjennom Brasilias gater med krav om jordreform.

21


Seks gode grunner til at Bras Jorda er framfor noe annet det viktigste produksjonsmiddelet vi har. Herfra får vi maten vår, treverk til møbler og mineraler til mobiltelefoner. I alle samfunn har det vært kamp over hvem som kontrollerer jorda, for de kontrollerer også alt annet. Her finner du seks gode grunner til at Brasil bør ha en jordreform.

1. Skjev fordeling!

Brasil har en av de skjeveste jordfordelingene i verden. Man regner med at rundt tre prosent av Brasils bønder kontrollerer rundt to tredeler av all dyrkbar jord i landet. Denne fordelingen er et produkt av rundt 500 år med jord i de rikes hender og minimalt i hendene til fattige, jordløse bønder. Siden Portugal kolonialiserte landet på 1500-tallet har jord blitt akkumulert av store jordeiere, latifundos, og det samme mønsteret kan vi se den dag i dag. I tillegg til dette er det en voldsom skjev fordeling mellom etniske grupper, noe som gjør at for eksempel den svarte delen av befolkningen, som teller rundt 45 prosent av landets innbyggere, historisk sett ikke har hatt eierskap til noe jord og ei heller har det i dag. Det samme gjelder urfolk, som teller rundt en prosent av befolkningen, og som også har måttet kjempe en kamp for å bli anerkjent retten til jord.

2. Det står i den brasilianske grunnloven

Brasils grunnlov av 1988 åpner opp for en jordreform. I overgangsperioden fra militærdiktatur til sivilt styre kaller overgangsregjeringen inn til grunnlovsforsamling. Med i denne forsamlingen er det en rekke progressive krefter som blant annet fikk vedtatt at jordreform skal stå som et punkt i grunnloven. I tillegg til dette står det i grunnloven at «jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon, kan eksproprieres til jordbruksreformen», noe som gjør at MST har grunnlovsmessig hjemmel til å okkupere land. Hovedgrunnen til at det ikke enda har blitt gjennomført jordreform er at det på ingen som helst måte finnes politisk vilje til det, og staten legger stadig ut snubletråder for MST i deres kamp. Det skal også sies at MST alltid har kjempet for jorda som en kollektiv rettighet. De kjemper alltid for bruksrett og ikke eiendomsrett, noe som gjør at jorda ikke nok en gang skal kunne akkumuleres, men vil forbli felles eie for alle som driver den.

3. Små gårder produserer sunnere mat

Som småbønder har MST mulighet til å drive økologisk eller agroøkologisk. Dette er av rent praktiske hensyn umulig i store monokulturer fordi sykdom potensielt spres med en voldsom fart i populasjonen og man risikerer å miste hele avlingen. Spesielt innenfor familielandbruket fordrer man at man kan ta i bruk mer arbeidsintensive metoder, slik som luking for hånd, for å unngå sykdommer eller ugress i populasjonen. Brasil er et av de landene i verden som bruker mest sprøytemidler. I gjennomsnitt konsumerer hver brasilianer i overkant av 5,2 liter rent sprøytemiddel hvert år. Brasils voldsomme forbruk fører ikke bare til en dårligere folkehelse, den er også med på å forurense grunnvannet i en rekke områder.

22

Kaur


sil trenger en jordreform! 4. Det er jord nok til alle! Man skulle ikke tru det, men det er helt sant. Av all dyrkbar jord i Brasil regner man med at rundt 60 prosent ligger brakk. Det er flere grunner til at jord ligger brakk. En av grunnene er at det moderne industrilandbruket er meget intensivt for jorda. Jorda blir stadig tilført store menger gift gjennom sprøytemidler samtidig som den utarmes gjennom overforbruk av kunstgjødsel. I tillegg til disse to faktorene brukes det stort og tungt maskineri som gjennom et stort marktrykk fører til at jorda komprimeres og blir fattig på oksygen. Dette betyr at jord må legges brakk etter en viss periode rett og slett fordi den ikke lenger er mulig å dyrke. Andre grunner er at etter hvert som man får stadig større landbruksmaskineri, er det ikke alle jordstykker som lenger er lønnsomme å drive på. Da er det lettere å brenne ned litt regnskog for å få tilgang til nye arealer, enn å rote rundt på en liten åkerlapp hvor traktoren knapt kan snu.

5. MST + Agroøkologi = SANT!

Så hva gjør man når man har utarma jorda fullstendig og den ikke lenger produserer? MST går inn i disse områdene og okkuperer jordlapper. På disse jordlappene setter de i gang med å restituere den ødelagte jorda. De henter fram urgammel kunnskap om hvilke planter som skal plantes på jord som er tom for oksygen slik at den igjen skal bli mulig å bruke. De veit hvilken blomst som sammen med en type potet trekker giftstoffer ut av jorda, slik at maten som dyrkes der nok en gang skal være trygg for mennesker å spise. De tilfører utarma jord naturlig og organisk næring. Dette er en langsom og møysommelig prosess og det kan ta flere tiår før et ødelagt jordstykke er tilbake til sin opprinnelige fruktbarhet.

6. Små gårder produserer mer mat Jorda som blir eid av den priveligerte bondeoverklassen, latifundos, brukes nesten utelukkende til vanvittig store, eksportretta monokulturer, slik som soya, bomull, sukkerrør og eucalyptus. Det betyr at den resterende tredelen av den dyrka marka må stå for innlandsproduksjonen av mat i Brasil. Tall viser at små og mellomstore bønder, noe som er et litt ullent begrep siden en liten gård her i Brasil er på størrelse med en liten norsk kommune, står for rundt 75 prosent av all matproduksjon i landet. Det er i hovedsak to grunner til at små og mellomstore bruk har mulighet til å produsere mer mat enn store monokulturer. For det første har små og mellomstore bruk mulighet til å produsere etter vekselbruksprinsippet. Det vil si at man sår planter med komplementære egenskaper ved siden av hverandre. Med andre ord, kløverblomst trekker nitrogen naturlig ut fra lufta og tilfører jorda nitrogen. Denne sås så ved siden av tomater som holder forskjellige insekter unna ved hjelp av naturlige signalstoffer. Alle disse komplementerer hverandre og sørger for at planter har nok næring og at tørke, pest og insekter holdes unna.For det andre er det slik at små og mellomstore produsenter har mulighet til å ta i bruk arealer som på grunn av geografiske forutsettinger er blitt ulønnsomme å drive for storprodusenter. En åkerlapp i en bratt fjellside er ugunstig å drive, men der traktorer ikke kan ta seg fram, har fortsatt folk og dyr mulighet til å drive. Felles for disse to er at de stort sett er mer arbeidsintensive enn monokulturell drift.

23


Mistica – veien til en felles historie I en folkebevegelse hvor mange har erfaringer med brutalitet, marginalisering og et liv på utsiden av samfunnet, er det viktig å finne noe som kan samle til felles front. MSTs misticaer er med på å gi mennesker en ny historie, en felles identitet og en felles forståelse av hva kampen har vært, hva den er og hva som skal komme. Gjennom 30 år med kamp har aktivister fra MST mange historier å fortelle. De har kjempet mange slag. Noen av disse slagene har de vunnet, de fleste har de tapt. Gjennom ord, symboler, dans, skuespillerkunst, sang og musikk er misticaen med på å oppsummere kampen for jord og verdighet gjennom hele organisasjonens historie. Ikke bare er det viktig å etablere en felles ramme for hva som har vært utfordringer, det er også viktig å peke framover på hvor neste kamp skal kjempes. Gjennom misticaen formidles begge disse aspektene ved å forene alle historiene og all erfaringen hos deltagerne til en felles historie og et felles uttrykk. I misticaens natur ligger det at den ikke skal være undervisende. Dens primære oppgave er å gjengi sentrale øyeblikk, kamper og problemstillinger i organisasjonens historie. Historien som presenteres er ikke nødvendigvis

en nøyaktig gjengivelse av de faktiske hendelser, men heller en samling av tanker, inntrykk og refleksjoner rundt de øyeblikkene eller problemstillingene man som fellesskap anser for å ha vært formende eller viktige på en eller annen måte. Gjennom denne prosessen er misticaen med på å bygge en felles identitet. Denne identiteten begrenser seg ikke til å være en ren MST-identitet, men tar også opp problematikken til den brasilianske bondestanden og kampen til alle jordløse arbeidere. Siden jordløshet bare et problem i en større sammenheng er det også viktig for misticaen å uttrykke andre sider ved de jordløses kamp, slik som mangel på utdanning, slavearbeid, gjeldsslaveri, undertrykkelse og marginalisering. Gjennom denne prosessen er misticaen med på å gi mennesker som kanskje aldri har hatt

24


en positiv selvidentitet en ny, positiv og kollektiv mulighet for å identifisere seg selv. Nettopp dette gjør at misticaen er et viktig sosialt og politisk virkemiddel for å skape en felles front i kampen. Et annet viktig aspekt ved misticaen er dens egalitære form og uttrykk. Som tidligere nevnt er ikke dens hovedoppgave undervisende og det kreves heller ikke kunnskap for å være med. Den eneste forutsettingen for å delta i en mistica er at du i fellesskap med andre har en historie å fortelle. Det legges ingen føringer på kjønn, alder eller utdannelse. Dette gjør den til et viktig egalitært middel i en organisasjon som for eksempel ikke er ukjent med analfabetisme. Misticaen gir folk

ikke ender opp med «profesjonelle» mistica-utøvere. I tillegg til dette er det sjelden at misticaer blir tatt opp på film, slik at det ikke skal ligge noen føringer for hvordan framtidige misticaer skal utføres. Her ligger nok en gang noe av misticaens skjønnhet. Den dagen den blir institusjonalisert, vil den også opphøre å være en mistica, siden den i sin natur er mer eller mindre spontan og flyktig. Da misticaen er et av de mest synlige og symboltunge virkemidlene MST har, er det ikke overraskende at en mistica skulle være høydepunktet under MSTs marsj gjennom Brasilia. Foran høyesterett samlet 15 000 mennesker seg for å vise sin kamp.

Misticaen gir folk virkemidlene til å fortelle om egne liv og egne erfaringer virkemidlene til å fortelle om egne liv og egne erfaringer uten at det skal gjøres under formelle rammer. Alle kan delta på lik linje og det spiller ingen rolle om du er en professor fra byen, en jordløs bonde fra landet eller en jente på fem år: gjennom misticaen har man de samme verktøyene for å uttrykke seg og fortelle sin historie. Også måten misticaen organiseres på bærer preg av egalitet. De ansvarlige for misticaen har kun ansvar for å skaffe til veie det deltagerne trenger av materialer. I tillegg til dette er det også en tradisjon for at de ansvarlige byttes ut fra gang til gang, slik at man

Først da misticaen skulle settes opp, ble det uoverensstemmelser med militærpolitiet, noe som resulterte i tåregass og gummikuler. Gjennom dette kan vi ane noe av den sosiale og politiske tyngden bak misticaen. Fram kamerater! Lutar!

Kaur 25


BRASILS EKSKLUDERTE Fra ulønnet arbeid på Brasils sukkerplantasjer til kamp om anerkjennelse og jordrettigheter. I møte med afrikanske slavers etterkommere har vi fått et innblikk i deres historie og evige kamp mot et ekskluderende Brasil. Afrikanernes historie i Brasil begynner med den kolonialistiske og imperialistiske politikken som portugiserne førte i Brasil fra 1500- til 1700-tallet. Gjennom utnytting av interne konflikter mellom urfolksgrupper i Brasil greide portugiserne å kapre til seg svære landområder som de brukte til å dyrke råvarer i stor skala. Monokulturer av sukkerrørplantasjer ble opprettet nord-øst i landet. Plantasjene krevde arbeidskraft, og denne hentet portugiserne fra sine afrikanske kolonier. Frakten av afrikanske slaver til Brasil var stor, og Brasil har i dag den største befolkningen med afrikansk opprinnelse utenfor Afrika. I 1850 ble Brasils jordlov opprettet. Jordloven ga privat eiendomsrett til de som kunne betale for jorda, og det gjaldt portugiserne som allerede hadde kontroll over store landområder. Jordfordelingen gjorde det umulig for afrikansk befolkning å få tilgang til jord. På 1860-tallet ble Brasils slaver ufrivillig blandet inn i en av de blodigste konfliktene som har foregått på det ameri-

kanske kontinentet. Trippelalliansekrigen, utkjempet mellom Paraguay og de tre allierte landene Argentina, Brasil og Uruguay. Krigen førte med seg utallige drap, og Paraguay, som gikk tapende ut av krigen, mistet store andeler av sin befolkning. Antallet afrikanske slaver i Brasil var stor på denne tiden, og mange ble sendt i krig mot Paraguay med et løfte om frihet dersom de overlevde. Et par år etter den blodige krigen mot Paraguay, i 1888, ble slaveriet opphevet i Brasil. Jordeierne var misfornøyde med utviklingen, men blant annet internasjonalt press mot slavedriften førte til endringer. Slavene ble derimot ikke vedkjent som folk. De hadde ingen rettigheter, og ble sett ned på av de fleste i samfunnet. Overlatt til seg selv, og på leting etter et sted å bo, dro de tidligere slavene opp i fjellsidene. Lavlandet var okkupert og eid av jordeiere – kalt fazendeiros. En tilstrømming av svarte til fjellsidene rundt byene ble etter hvert til det vi kjenner som Brasils favelaer. Mange slaver flyktet også ut til kysten

26


Jordfordelingen gjorde det umulig for afrikansk befolkning å få tilgang til jord. eller inn i jungelen, der de samlet seg og etablerte bosetninger. Slike bosetninger fikk navnet quilombola – som på guarani, et indiansk språk i Amerika, betyr “den som flykter”. Deres historie er preget av tvangsflyttinger og en evig kamp om retten til jord de kan bo på, og dyrke den maten de trenger. For de store jordeierne betydde opphevelsen av slavearbeidet at det ikke lenger fantes gratis arbeidskraft på plantasjene. Mangel på arbeidskraft førte til økonomisk krise i sukkerproduksjonen, men stor etterspørsel etter kaffe på verdensmarkedet førte til at kaffeproduksjonen økte sør i landet. Istedenfor å sette slavene i lønnet arbeid på kaffeplantasjene immigrerte mange fattige europeere til Brasil, i håp om en bedre framtid på brasiliansk jord. De negative holdningene mot tidligere slaver gjorde det uaktuelt å sette afrikanerne i lønnet arbeid. På 1900-tallet vokste favelaene og afrikanerne var fortsatt marginaliserte. Brasils favelaer er i dag inne i en kompleks situasjon hvor narkotikatrafikk og korrupt politi holder befolkningen nede. Korrupsjonen i politiet er omfattende, og store deler av narkoprofitten går til å lønne folk i politi og rettsapparatet. Staten undertrykker folk i favelaene for å ta vare på høyere klasser i samfunnet, og flere tusen mennesker blir skutt i favelaene hvert år grunnet konflikter mellom politi og narkotrafikk. Myn-

dighetene klarer ikke å dekke behovet for vann, mat, strøm og grunnleggende rettigheter til folket i favelaene, og det blir narkolangerenes oppgave å gi folket beskyttelse og elementære behov. Narkolangernes makt i favelaene gjør det omtrent umulig å skape politisk debatt for å bedre levekårene til befolkningen. Quilombolaene kjemper videre for retten til jorda de lever på og anerkjennelse som folkegruppe. Den politiske viljen til å gi dem jordområder er så godt som ikke-eksisterende. Quilombolaene er mest utbredt i São Paulo-regionen og ved kysten i sør og nord-øst-Brasil. De er organisert i små og fragmenterte grupper flere steder i Brasil, og har derfor vanskelig for å organisere seg mot et lite hjelpsomt statssystem. Gjennom INCRA (det brasilianske direktoratet for jordfordelingsspørsmål) har mange fått bruksrett til jord, men nye reguleringer gjør det stadig vanskeligere. Naturreservater og agrobusiness prioriteres og tidligere bruksområder forsvinner. Spekulering av jord er også utbredt, og private aktører kjøper opp jord gjennom falske papirer. Afrobrasilianerne fortsetter kampen for sine rettigheter. Staten og myndighetene svarer med eksklusjon.

27

Hedda


Quilombola - «de som flykter» Vi går forbi et tre med herlig jackfrukt mens vi følger etter Emilie Gabriella langs en skogssti. Hun skal vise oss elven i Caçandoca. Caçandoca har vært hennes hjemsted i 38 år. Like mange år har kampen pågått for å kalle det et hjemsted. Caçandoca er en Quilombola i et tropisk kystområde øst for São Paulo. Vi er med MST på besøk. De har hatt et samarbeid i 12 år etter en felles jordokkupasjon mot et svært hus bygget på deres opprinnelige boligområde. Elven gir et viktig livsgrunnlag for Caçandoca: dette vannet dekker samfunnets, bestående av ca 30 familier, behov for vann. Vann til vask, drikke og moro. Livsgrunnlaget er derimot truet fra andre hold. Mens besteforeldrene hennes var en del av den siste slavetransporten fra Mosambik, vokste Emilie opp i nærområdet sammen med foreldrene sine. Derfra ble de forvist vekk av grieiros, jordpapirforfalskere som forfalsker eierrett til jorda. De får papirer til å se gamle ut ved å la larver kose seg med dem. Dette er et utbredt problem i Brasil. Emilie sier at de flyktet like før det kom busser og tvangsflyttet de gjenboende i området. Det var disse hjemløse familiene som gikk sammen og etablerte Quilombola

Caçandoca. På urspråket guaraní betyr Quilombola «de som flykter». Området de ble forvist fra består i dag av svære private boliger og turisthimmel. «Vi må bygge et grunnlag for at vi kan bli respektert i fremtiden», sier hun. «Vi ønsker retten til å leve. Gjennom hele historien har motmakter gått mot oss og gjort livene våre vanskelige. Vi må verdsette oss selv og se livene våre i perspektiv. Vi skal aldri gi opp, vi skal kjempe videre». Vi sitter i et fellesrom i Caçandoca, et slags samfunnshus. Bygget opp av tre og leire av samfunnets fellesskap, utstyrt med stoler og bord, dekorert med posters relatert til deres kamp og håp. Vi sitter og hører på Emilie og Ramiro Gomez fortelle oss om Caçandoca. For 12 år siden ble de og deres opprinnelige 890 hektar anerkjent som en Quilombola av INCRA (statens jordinstitutt). Området er i dag redusert til 290 hektar på grunn av grileiroser som utgjør en konstant

28


trussel. Anerkjennelsen innebærer retten til å bo der men gir ikke bruksrett til jorda, noe som fratar dem muligheten til å dyrke grønnsakshager, og de trenger tillatelse fra INCRA for rydde unna trær over én meter. Ramiro forteller engasjert om et tre som vokser over bygningen vi nå sitter i og vil komme til å falle ned og ødelegge taket. Hogger de ned treet så får de bot. «Vi får bøter hele tiden, så fort vi river ned et tre så får vi bøter. Vi har bedt de komme og se på treet som ligger over taket her. Men det kommer ingen, det skjer ingenting.» Disse forholdene gjør det utfordrende å bo her, de sliter med fraflytting, spesielt hos unge mennesker. Mangel på arbeid tærer på, samtidig som det å leve i en usikker situasjon gjør at flere sliter med

Vi betyr ingenting i et samfunn hvor det er de økonomiske interessene som definerer.» Selv om situasjonen er lei, holder de fast ved troen på endring. Ramiro beskriver at hele situasjonen er og alltid har vært avhengig av INCRA. «De har kunnet avklare situasjonen og jordfordelingen hele tiden, det er de som velger dette». På slutten av 2013 hadde de, i samme rom som vi nå sitter, et møte med folk fra rettssystemet, INCRA og kongressen. Her ble de lovet rettighetene til den reduserte delen av jorda på 290 hektar fra og med januar. Det har foreløpig ikke skjedd noenting på tross av gjentatte henvendelser. Neste kontaktforsøk planlegges gjennom å okkupere delstatskontoret til INCRA i São Paulo, og å okkupere kontoret frem til deres lov-

“Vi betyr ingenting i et samfunn hvor det er de økonomiske interessene som definerer” fysiske og psykiske plager forteller Emilie. Flere jobber utenfor, og siden de har dårlige dyrkemuligheter må også mye av maten kjøpes inn utenfra. Den dyrkingen de har er på små plasser rundt husene deres. Der bor det herlige bananer og kassavaer. Fisken er en god og trofast venn, de fleste av mennene driver med fiske. Den både selges og etes. Kvinnene har organisert oppdrett av reker. De bor og lever hverandre nært, rundt om husene løper det lite-anende høns. Ramiro er trist over at livet deres ikke får mer anerkjennelse, «noe som jeg hørte på fjernsynet her en dag gjør meg trist. Urfolk, oss svarte fra Quilombolas og de jordløse er ikke verdt noe her i Brasil. Dette syns jeg var tungt å høre. Er vi ikke verdt noenting her i dette landet?

nader og krav blir gjennomført. Det er en omfattende prosess og de søker støtte til planlegging og deltakelse fra MST, en bevegelse med tyngde og god okkupasjonserfaring. «Vi håper også å kunne få støtte fra folk fra andre Quilombolaer i området. Det er flere som sliter med lignende forhold og dette kan være en mulighet til å jobbe sammen og inspirere hverandre til kamp. Vi er avhengige av støtte. Alene vil vi kunne bli lette å hanke vekk», forteller Emilie.

Lars 29


Noen tanker om problemer og løsninger. Jeg kan ikke si det var all verdens jeg visste om Brasil før jeg kom hit for noen uker siden, men mine triste anelser om den politiske, økonomiske og sosiale situasjonen har dessverre vist seg å stemme godt overens med virkeligheten. Og den har i absolutt hovedsak bekreftet mine tanker om de mulige løsninger. Jeg skulle gjerne preket en lykkelig fredens vei til friheten, men jeg lever i en realitet som ikke aksepterer at mine idealer og uendelig dype ønsker om en rettferdig, menneskekjærlig, barmhjertig, pasifistisk og fri verden blir satt direkte ut i livet. Jeg lever ikke bare i min egen koselige verden, jeg er en del av en alvorlig og voldelig realitet. Mellom mitt sinns idealer, og virkeliggjørelsen av disse, har man dagens brutale og forkrøplede realitet som forandrer måtene jeg må arbeide på for å nå målet. Verktøyene man bruker må bygge på en jordnær analyse av de virkelige tingenes tilstand for å fungere på virkeligheten, selv om disse ikke stemmer overens med ens ideelle ønsker. Vi ble skapt i en verden som var et paradis for mennesket, og av det har vi gjort et slaktehus. Dette er en realitet man må ta i betraktning når man behandler metoder for frigjøring. Det brasilianske folkets historie har, i likhet med resten av Amerika, hele tiden ligget i hendene på kolonialismen og imperialismen. Det er ikke spesielt rart at de kapitalistiske staters utdanningsinstitusjoner og borgerskapets medier konsekvent ikke vil gi oss informasjon om deres egen grusomme fortid, eller den håpløse og despotiske situasjonen de har skapt i Latin-Amerika i dag. Men man må likevel se i øynene at det ikke er mangelen på kunnskapen om det gale som er problemet, men den bevisste uvirksomheten. Man forholder seg til denne ekstreme bestialitet med en likegyldighet og apati som egner seg best på et galehus. For å få bukt med denne ødeleggende passiviteten kunne man ta en prat med ens besteforeldre og forhøre seg litt om hvordan det føles å bli fratatt all selvbestemmelsesrett, bli torturert, fengslet, voldtatt, se ditt land plyndres for ressurser og venner drept for politiske meninger under nazistenes okkupasjon av vårt eget land. Det er fristende å si som en afrikansk karakter i Bjørneboes bok “Frihetens øyeblikk”: ”Jeg forstår ikke hvorfor dere er så ufattelig opptatt av denne Hitler! Den eneste forskjellen på Hitler og de andre av mennene deres var at han forsøkte det samme innenfor Europas egne grenser som den hvite mann alltid har gjort utenfor. Vi afrikanere er på ingen måte noe overasket over han. Dere har selv gjort dette mot oss i hundrevis av år, han er intet nytt. Dere burde være ham takknemlige, for dere har i det minste lært noe av ham, eller kunne ha lært noe av ham.” Her i Amerika har man omtrentlig 500 års fartstid med europeisk/nord-amerikansk kolonialisme/imperialisme og fascisme/kapitalisme, som begynte i 1492 da Columbus med sin morderbande først trådde i land og erklærte at kontinentet nå tilhørte

30


den spanske krone - det kristne riket. Så begynte terroren. Tainoene, som var de første menneskene europeerne møtte, tok de fremmede vel imot. Europeerne svarte med å tvinge alle innfødte over 14 år til slavearbeid for å finne gull for europeerne. Alle som nektet fikk armer og nese kappet av. Tortur, voldtekt og drap ble heretter daglig rutine. Hele landsbyer ble massakrert. De ble slaktet ned og i løpet av 15 år sank Tainoenes folketall fra 8 millioner til 28 000. Dette er innledningen til den historien som vedvarer den dag i dag. Det er viktig å huske på at dette ikke er skrekkeksempler, men heller regelen. Her i Brasil var det før europeernes okkupasjon ca 5 millioner urfolk. I dag er det i underkant av 300 000 igjen. I dag har man en situasjon hvor kapitalismens faenskap er litt mer tilslørt (i alle fall for oss som lever i de deler av verden som profitterer på imperialismen) enn f. eks under europeernes kolonialisering av de andre kontinenter. Men, årskene til dette er på ingen måte at situasjonen er blitt bedre - tvert imot. Saken er den at borgerskapets økonomiske, sosiale og politiske systemer er konsoliderte, makten er fundamental og folket er assimilert, passivisert og kontrollert. Kapitalismens hegemoni er total og imperialismen kan gå sin gang. Man må også ta med i beregningen kapitalismens mange, mer skjulte ødeleggende egenskaper som fremmedgjøring, all den strukturelle volden den fører med seg, osv. Men, dagens kapitalisme er et system som anser det å konsekvent velge å sulte over en milliard mennesker, og hvor nesten 40 000 mennesker dør hver dag av sult/sultrelaterte sykdommer til tross for at verden i dag har mat nok til alle, som en bagatell i jaget etter profitt. Dette eksempelet på kapitalismens ødeleggelse er bare et av uendelig mange. Dette er ikke brister i systemet som er forårsaket av korrupsjon, eller en slags ondskap, det er pur typisk kapitalistisk logikk, helt i tråd med regelen. Det er et sykt system som ikke skyr noen midler i kampen for profitt. Væpnet eller ikke, kamp mot kapitalismen er selvforsvar mot undertrykkelse. Revolusjonær omveltning, slik det her er tale om, er selvforsvar fordi den er et resultat av et folks undertrykkede situasjon, hvor målet er å frigjøre seg og/eller andre fra undertrykkelsen. Revolusjon er et middel som blir tvunget fram i mangelen på andre alternativer. En situasjon skapt av undertrykkerne selv. Imperialismen har i dag underlagt seg hele verden. Kampen er altså global. Vi har i imperialismen en felles fiende som vi må bekjempe sammen. Det er til ingen nytte bare å snakke om solidaritet, ettersom det i realiteten handler om kamp. Jeg tror man må kjempe med våpen, også i Norge, men jeg skal ikke snakke for andre folk og nasjoner. Hver nasjon og hvert folk må selv finne de former for kamp som fungerer under deres forhold. I praksis å kjempe denne felles kamp, er det beste bevis på solidaritet man kan gi hverandre.

31

Ole


Urban karnevalsfeiring! Det er regntid og karnevalstider i Brasil. I hele landet feires det med folkefest både på gatene og i større karnevalsparader. I en av São Paulos forsteder har beboerne i MSTs første urbane bosetning, Comuna Don Helder, gjort seg klare til fest. Folk har samlet seg på taket til bosetningens aktivitetshus for barn. Sambatrommene er allerede godt i gang og det ligger en spenning i luften. Det grilles kjøtt og selges øl og caipirinha. Tordenbygene flerrer over himmelen. Folk er i ekstase, det synges og det danses. Enkelte har påpekt at karnevalsfeiringen er en virkelighetsflukt for de fattige og marginaliserte i samfunnet. I den urbane bosetningen representerer ikke karnevalet nødvendigvis en virkelighetsflukt, men heller en fest hvor de feirer sin egen autonomi og de kampene de har vunnet. En fest som også minner dem om at kampen ikke er over. Tidlig morgenen etter møter vi João Pedro, en av Comuna Don Helders grunnleggere. Historien til bosetningen begynner rundt 2000-tallet da han som prest jobbet med et hjelpeprogram i en av São Paulos mange favelaer. Her hadde kirken et program hvor de delte ut brød og vann til beboerne. I følge João

Pedro var det et viktig program selv om det var et bistandsprogram. - Det var et program som gradvis tillot at det vokste fram et alternativt lederskap enn gjengene som kontrollerer narkotikatrafikken i favelaen, sier João Pedro. Etter hvert kom det en dommeravgjørelse med utkastelsesordre til favelaens innbyggere. Favelaens innbyggere skulle tvangsflyttes. Folk bad João Pedro, som hadde opparbeidet seg tillit hos beboerne, om hjelp. Fra før av hadde han bakgrunn fra både MST (De jordløses bevegelse) og CPT, en sammenslutning av frigjøringsteologer som hadde en ledende rolle i MST og som bidrog sterkt til militærdiktaturets fall. Han hadde vært med på flere rurale okkupasjoner og fikk en idé om at de skulle skape en okkupasjon inne i byrommet. Med støtte fra MST skulle de skape den første urbane MST-bosetningen. Lederskapet for narkotikatrafikken likte svært dårlig ideen om at beboerne skulle forlate favelaen, og det ble sterke

32


verbale konfrontasjoner mellom de kriminelle gjengene og MST. Konfrontasjoner hvor MSTere også fikk dødstrusler mot seg. João Pedro understreker hvor viktig det er å ha en god dialog med de kriminelle gjengene som styrer narkotikatrafikken. - Det er de som har våpen og makt, og man må vise dem respekt samtidig som man står på kravene om at man ønsker seg et annet samfunn enn det som er å finne i favelaen. Vi tar avstand

organiseringen har man beholdt i den nye bosetningen. 8-10 hus ligger vendt mot en åpen plass, og sammen danner de en familiegruppe slik MST også organiserer sine rurale bosetninger. I bosetningen ønsker man både å opprette et bakeri og å styrke skoletilbudet. De ønsker også å bygge opp urtehagen som ble ødelagt av en oversvømmelse. Dagen etter karnevalet er også noen av barna i bosetningen oppe for å samle

Noen lykkes i søken etter et bedre liv, mens for andre forblir karnevalsfeiringen en virkelighetsflukt fra narkotikatrafikken og volden, men det er heller ikke vårt problem. Det er en kamp mellom de kriminelle gjengene og myndighetene, forklarer João Pedro. Etter hvert fikk beboere grønt lys til å dra fra favelaen på vei mot et nytt og bedre liv. De okkuperte først en gammel bygning som den katolske kirken hadde brukt til presteseminarer. De siste 30 årene hadde bygningen stått tom. Etter et år ble de nok en gang tvangsfordrevet fra stedet. De fant så et nytt område, men betalte leie til jordeieren. På den nye tomten fikk de gjennom en av Lulas sosiale programmer lån til husbygging. Vann og strøm fikk man forhandlet fram gjennom kommunen. Strømmen har delvis begynt å fungere, men avløpssystemene er i svært dårlig forfatning. Det var en lang dialog sammen med arkitektene om hvordan bosetningen skulle bygges. Beboerne ville ikke ha blokker med lange korridorer. Det skulle være en bosetning med interaksjon og kontakt. Den strukturelle

opp alle ballongene som har blitt liggende igjen etter festen. Gule, røde, hvite og oransje ballonger. Festen er over, men det er ikke kampen. Denne bosetningen har oppnådd mye fordi de tok grep om sin egen tilværelse. Fremdeles er det flere familier som venter på den samme muligheten hvor de kan skape et nytt liv for seg selv. På veien mot den urbane bosetningen kjører man forbi en forlatt okkupasjonsleir med enkle skur lagd av treplanker og svart plast. Her forsøkte de å etablere en ny bosetning, men etter seks måneder kom politiet og stengte den. Noen lykkes i søken etter et bedre liv, mens for andre forblir karnevalsfeiringen en virkelighetsflukt.

Henrik 33


Kjenn din MST -en ordliste! Det er ikke alltid like lett å holde tunga rett i munnen, når man skal manøvrere i det vidstrakte politiske landskapet. Her finner du en ordliste med forklaring på noen ord du kanskje lurte på. Agrobusiness: En kapitalintensiv landbruksmodell som vektlegger stordriftsproduksjon, hovedsaklig av monokulturer rettet mot eksport. Det brukes kjemikalier, store mengder fossilt brennstoff og i mange tilfeller genmodifiserte planter. Bosetning: Et jordområde som MST har fått brukerrettighetene til fra INCRA. Familiene har delt jorda mellom seg, og velger i fellesskap hvordan produksjonen skal foregå. Brasils grunnlov sier at all jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon skal kunne destineres til jordreform. Den sier at den sosiale funksjonen ikke oppfylles hvis én av de følgende forholdene forekommer: hvis jorda ikke er produktiv, hvis det foregår brudd på arbeidsloven på jorda, hvis praksisen på jorda bryter med miljøvernlover, eller at jorda er ervervet på ulovlig vis. Dette tar MST utgangspunkt i når de okkuperer jord. Folkelig jordreform: rettferdig, lik fordeling av jord hvor ingen kan akkumulere mer enn 500 hektar jord. MST vektlegger her at det skal produseres sunn og riktig mat på en bærekraftig måte for hele Brasils befolkning. GMO (genetisk modifisert organisme): i dette tilfellet planter som har fått endret sitt arvemateriale, og går ofte ut på å gjøre plantene mer resistente mot plantesykdommer og insekter. I tillegg gjør det at plantene tåler mer sprøytemidler. Forbudt både å dyrke og importere til Norge. Kolonialisme: I Norge er dette begrepet nærmest et utdatert ord, men MST mener at kolonialismen aldri har tatt slutt, den har bare inntatt en annen form. Det er fortsatt de gamle kolonimaktene som utnytter sine gamle kolonier ved oppkjøp av ressurser som vil nære deres økonomi. Imperialisme: På samme måte som med kolonialisme snakker MST om imperialisme i forbindelse med utenlandske selskapers oppkjøp av naturressurser. MST mener at dette fører til grov utnyttelse av miljø og arbeidere. INCRA: Det nasjonale instituttet for kolonisering og jordreform. Et statlig organ som tar for seg anliggender relatert til jordreform, og er en del av departementet for jordbruksutvikling.

34


Monokultur: Praksisen med å dyrke samme type plante over store områder mange år sammenhengende. Brukes i stor skala i industrilandbruket, da man kan drive driften meget rasjonelt og mekanisert. Møter store utfordringer med å holde populasjonen fri for pest og sykdom uten å tilføre store menger plantevernmidler. Forringer jordens fruktbarhet drastisk. Motsatsen til vekselbruk. Neoliberalisme: en politikk som fikk fotfeste på 80- og 90-tallet med institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) i førersetet. Noen kjennetegn er minimal statlig innblanding, fritt marked og fri handel. MST anser den neoliberalistiske politikken for å ha forsterket ulikhetene og den skjeve jordfordelinga. Okkupasjonsleir: et område MST okkuperer med håp om å få brukerrettighetene til jorda fra INCRA.

Først og fremst frukt

Riktig kosthold er viktig for å ha det fint på brigade. Maten i Brasil kan til tider være noe ensformig, og da er det bra å ha god tilgang på frukt. I denne spalten skal vi presentere noen av brigadens favorittfrukter.

Goyava

En frukt som vokser rundt omkring på ENFF. Muligheten til å smake på denne herlige frukten har derfor ofte bydd seg til glede for brigadistene. Mange fra gruppa har vært observert i ferd med å grafse i seg det rosa-gule fruktkjøttet, samtidig som de harde frøene knaser i tennene. Det har imidlertid blitt litt murring over funnene av mark, men vi har fått konstatert fra våre brasilianske venner at marken ikke er farlig. Goyavakonsumet har ikke gått nevneverdig nedover etter denne oppdagelsen.

Papaya

En frukt de færreste er særlig glad i første gang de smaker den. Med den kraftige oransjefargen og den tiltalende konsistensen på fruktkjøttet, er ofte skuffelsen stor når en innser at papayaen slettes ikke smaker slik som forventet. Men for flere i brigaden har frukten fått sin renessanse, og det er stadig flere som lar seg friste.

Mango

Det er bred enighet i gruppa om at mango er på topp av fruktene vi har tilgang til. Her på skolen har de mangotrær, og ingenting er vel som å høste sin egen mango til eget konsum. Mangoene her er ikke overraskende noe helt annet enn de steinharde klumpene man får kjøpt på Rema, og for mange vil nok skuffelsen være enorm når vi kommer tilbake til gamlelandet etter å ha blitt fôra på denne vitaminbomba.

35


Vil du ha det like fett som oss? Synes du solidaritet er qlt? Vil du reise til Brasil? Søk solidaritetsbrigade før 1. mai på www.latin-amerikagruppene.no/

HINO DO MST – MST-hymnen Kom så vever vi vår frihet sterke armer som river i bakken i skyggen av vår tapperhet la vårt opprør springe frem og vi planter på denne jorda som søsken Kom, vi kjemper, knyttneven hevet Vår styrke leder oss til å bygge Vårt hjemland fritt og sterkt Konstruert av folkemakten Armene er hevet, vi skriver vår historie vi knuser med kraft undertrykkerne vi heiser det fargede flagget vi vekker vårt sovende hjemland og morgendagen tilhører oss, arbeidere! Kom, vi kjemper… Vår kraft reddet av flammen til håpet om en seier som vil komme vi smir denne kampen med sikkerhet et fritt hjemland for arbeidere og bønder vår stjerne vil til slutt triumfere! Kom, vi kjemper…

36

Returadresse: LAG Norge Pb. 2883 Tøyen 0608 Oslo Norge

Reisebrev 1  

Kamb, kamerater og karneval. De jordløse i Brasil sett med unge norske menneskers øyne.