__MAIN_TEXT__

Page 1

Karibiske rytmer

Andre reisebrev Nicaraguabrigaden V책ren 2013


Takk for sist compañeras og compañeros! Her kommer brigadens andre reisebrev. Håper tekstene og bildene faller i smak og at det finnes noe for enhver. Siden sist har brigaden vært ute på mange nye eventyr. Vi har tilbragt en måned på den nicaraguanske landsbygda hvor vi har levd sammen med mennesker fra de ulike etniske gruppene i regionen. Det har bydd på mange hyggelige stunder og samtidig en del utfordrende øyeblikk. Erfaringene og aktivitetene har vært forskjellig. Noen av oss har tatt del i den nicaraguanske ungdomskulturen og blitt skoleelever på ny, et par har raspet kokosnøtter for harde livet og andre har prøvd fiskelykken. Alle har vi kjent på at livet her er annerledes enn hjemme. Brigaden har også hatt en uke påskeferie. Én av oss tilbragte den på gamle trakter i Matagalpa, en gjeng slo seg sammen med koordinator Ingrid og dro på roadtrip gjennom deler Mellom-Amerika og en annen gjeng utforsket vulkanøya Ometepe. De siste to holdt fortet på Atlanterhavskysten. Den siste uka har vi hatt ett spennende politisk program i Guatemala. Vi har fulgt rettsaken som pågår mot tidligere president Rios Montt på nært hold og møtt flere av vitnene som delte sine sterke historier. Vi har også møtt organisasjoner som Conavigua og H.I.J.O.S. som har fortalt om sin tøffe kamp for rettferdighet og respekt for urfolk og deres livsgrunnlag. Det har satt prosessene vi møter i Nicaragua i perspektiv. Nå venter et nytt uteopphold på oss og vi skal alle tilbake til kjente områder og landsbyer. Hasta luego!

2


Innhold Takk for sist.............................................................................2 Tre par og en trio.................................................................... 4 Atlanterhavkystens autonomi..................................................6 Kart........................................................................................7 Kystens folk.............................................................................8 Miskito på 1-2-3......................................................................9 Ortega på godt og vondt........................................................10 Stemmene fra Kahkabila.......................................................12 Det svarte gullet.....................................................................14 Ildens fattige herrer................................................................16 Rondon..................................................................................18 Bilder.....................................................................................19 Garifuna. Tro, kultur og ritualer.............................................23 Med hendene i lomma...........................................................26 Utdanning på andre premisser...............................................28 Stedene med de fine navnene................................................30 Hvor ble du født?..................................................................32 Seks punkt på reisen..............................................................34 Bønner om frihet....................................................................36 Hev stemmen!........................................................................37 Redaksjonen: Mathilde Gabrielsen Vikene (red.) Gro Malene Vestøl (red.) Elise Øksendal (medred.) Johanne Veiteberg (medred.) Sunniva Johansen Nadia Andvig Aboelenein Julie Kalveland Line Bellingmo Johnsrud Ingrid Aass

Takk til: Ingrid Aass for forsidebilde. Gro Malene Vestøl for baksidebilde. Elise Øksendal for tegning. Hele redaksjonen for gode tekster, bilder og godt samarbeid. Koordinatorer Ingrid og Susanne for inspirasjon og politisk program. Brigadestyret og prosjektleder Elin i LAG Norge.

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som jobber for å spre informasjon om sosiale bevegelser og politisk kamp i Latin-Amerika. Vi jobber med grasrot organisasjoner som jobber for politiske alternativer på kontinentet.

3


Tre par og en trio Siden sist har vi tilbrakt omtrent en måned på landsbygda rundt Pearl Lagoon. Vi har spredt oss ut på ulike steder, og blir alle kjent med litt forskjellige sider av kystlivet. Vi beklager på forhånd eventuelle uforståelige uttrykk. Vi begynner å gli inn i det lokale livet og tenker ikke lenger over slike ting som at rondon er den lokale tradisjonelle fiskesuppa eller at miskito både er et språk og et folkeslag. Fiskerkvinnene i Orinoco Nå har Ingrid og Line tilbrakt en måned i garifuna-samfunnet Orinoco. Dere venter sikkert i spenning på å høre hva som har skjedd. Et veggmaleri er født! Etter et samarbeid med garifunaklassene på skolen har de fått konstruert et veggmaleri som skal illustrere det barna ser på som sin kultur. Ellers har Ingrid og Line blitt godt kjent med de lokale og derfor blitt dratt med på flere fisketurer og gårdsbesøk. Jentene trives godt på landsbygda og synes folk er ganske så trivelige. Studentene ved Wawashangelva Trioen Julie, Nadia og Mathilde har kommet seg rundt på tre forskjellige steder i løpet av uteoppholdet. På internatskolen Wawashang fikk de oppleve ungdomsskolen på nytt, med visse nye elementer som å reise seg hver gang man svarer på lærerens spørsmål. Der falt Nadia for kunsten å veve stolseter, mens Julie og Mathilde tilbrakte ettermiddagene i skogen med å beskjære kakaotrær og spise frukten. Siden hadde trioen et stopp i naturreservatet Kahka Creek, hvor de ble kjent med en liten tapir som var totalt uvitende om sin status som utrydningstruet, før de til slutt kom seg ut til mestisgården(gård av spansktalende) de var på vei til. Der fikk de virkelig testet både spansken og en intens maisdiett. Ellers har Nadia opplevd å falle med hest, Mathilde funnet ut at lopper er kjipt og Julie forsynt seg med langt mer enn sin rettferdige dose sykdom.

4


Byggmesterne i Kahkabila Gro Malene og Elise koser seg i landlige omgivelser i Kahkabila. Der finnes ingen biler. De har prøvd ut senger av ymse komfort etter å ha bodd hos forskjellige vertsfamilier og mistet nattesøvn på grunn av ivrig mygg. Men i våkne nattetimer øver de på miskitofraser. Til lunsj er rondon en slager og kokosbrød spises med glede. På 1-2-3 kan de bygge en miskito-hytte mens det synger i machetene når de skreller barken av trestokker. De har fått prøve fiskelykken uten hell og slukket tørsten med kokosvann. Om kvelden hører de på baseball på radio, og de har også sett baseball live i Pearl Lagoon. Når de drar tilbake skal de uttrykke sine kunstneriske evner gjennom et veggmaleri. Kokoseterne på Rocky Point Sunniva og Johanne planlegger å starte butikk i hjemlandet, med utsalg av hjemmelaget kokosolje, soda- og maiskake, sjokolade og brødfrukt. Selv om oppholdet har vært lærerikt, gleder de seg til å slippe unna de daglige timene med adventistisk lovsang. Mens Johanne har som mål å fordoble vekta si under oppholdet, prøver Sunniva å holde spanskkunnskapene ved like. Dessverre blir det knapt noe praktisering, siden folk flest snakker kreol-engelsk. På den andre side snakker de så mye kreolsk at norsken har begynt å forsvinne.

Vil du også reise på solidaritetsbrigade til Nicaragua? Søknadsfrist for høstbrigaden er 1. mai 2013. Ta kontakt på: brigade@latin-amerikagruppene.no tlf: 22 98 93 21 www.latin-amerikagruppene.no

5


Atlanterhavkystens autonomi tamirano. Denne avtalen ble forhandlet fram med britenes hjelp. I 1915 ble flere landområder delt opp i territorier og jord ble tildelt forskjellige landsbyer. Tradisjonelt hadde man her dyrket jorda uten eierskap, men fra 1915 begynte man å snakke om felleseid jord. Neste stadie i historien om kystens autonomi starter ikke før i 1987. Da ble lov 28 vedtatt, autonomiloven, som gir urfolkene og afroetterkommerne på kysten rett til å opprettholde sin egen kultur og organisering. Den kom som resultatet av en lang borgerkrig mellom sandinistene og blant annet motstandstroppene på Atlanterhavskysten. Regionenes nye navn er nå Región Autónoma del Atlántico Norte (RAAN) og Región Autónoma del Atlántico Sur (RAAS).

Elise Øksendal elise.oksendal@ gmail.com

Nicaragua er et delt land, med et tydelig skille mellom Stillehavskysten og Atlanterhavskysten. Skillene i kultur, språk og befolkningssammensetning kan spores tilbake til kolonitiden. Da spanjolene styrte på stillehavssiden av Nicaragua under kolonitiden, lå atlanterhavssiden under den britiske krona som et protektorat. Da engelskmennene kom allierte de seg med folkegruppen miskito. Miskitoene fikk våpen til å kjempe mot spanjolene, mens engelskmennene fikk tilgang på jord og trygge havner. Men etter hvert ga engelskmennene etter for press fra de styrende på Stillehavskysten og på slutten av 1800-tallet trakk engelskmennene seg ut. I 1894 ble det signert en avtale hvor Atlanterhavskysten ble en del av Nicaragua. Dette kalte president Zelaya for ”reintegreringen”. Han lovet folket bedre levestandard og forsatt tilgang på landområder. Atlanterhavskysten ble delt inn i to regioner kalt Región Zelaya Norte og Region Zelaya Sud.

Til tross for en ny avtale hvor folket har blitt lovet selvstyre, gjenstår det mye før dette er en realitet. Nå er Nicaragua inne i en ny prosess, demarkasjonsprosessen, hvor landet juridisk skal fordeles tilbake til de ulike urfolks- og etniske gruppene.

Løftene ble aldri til praksis og folk begynte etterhvert å bli misfornøyde. Som et forsøk på å ta tilbake selvstyret, ble det gjort en ny avtale mellom regjeringen og Atlanterhavskysten kalt Harrison-Al-

6


Kystens folk Karawala i RAAN. Ulwaene er en del av mayagnaene. Mayagna er et folk som i stor grad har vært opptatt av å isolere seg fra påvirkning fra omverdenen. De har tilhold i de nordlige delene av RAAN.

Julie Kalveland

julie.kalveland@ gmail.com

Atlanterhavskysten eller den karibiske kysten, som den også blir kalt har en mer heterogen befolkningssammensetning enn resten av Nicaragua. I de vestlige områdene av landet bor det stortsett mestizoer, det vil si mennesker med både europeisk og urfolksopphav. På Atlanterhavskysten finner man imidlertid et overtall av andre folkegrupper. Den største gruppen kalles kreoler. Kreolene stammer fra afrikanske slaver som kom til landet under kolonitiden. Slavene ble brakt hit av plantasjeeiere eller rømte fra slaveskip som kom over havet. Miskito er den største urfolksgruppen. Historisk har miskitoene vært det mektigste urfolket på kysten. Garìfuna-folket er en folkegruppe som kom til Nicaragua fra Honduras (hvor det ennå finnes garìfun-samfunn). Dette er kanskje den folkegruppen som har holdt sterkest på sin afrikanske avstamning, spesielt kjent er den tradisjonelle dansen «punta».

Familie i den tradisjonelle miskitolandsbyen Kahkabila. Foto: Elise Øksendal

I tillegg til disse gruppene finner man rama, ulwa og mayagna. Rama er i dag en kraftig redusert folkegruppe på kun om lag 900 mennesker, med tilhold kun på Rama Cays sør i RAAS. Ulwa er et folk man finner i området rundt byen

Nybyggersønn. Foto: Julie Kalveland

8


Miskito på 1-2-3 - Man nahksima mairin? Mairin ba bilah: - Yan yamnisna. Manani miskito bilah aisaia. Anira auma? Yawan bilah: - Untara auia. Mairin ba bilah: - Man mahka auma waya boots ba shui aik. Mairin ba ai mihta maniska shus ka almukra.

Elise Øksendal elise.oksendal@ gmail.com

Vel er hverken Gro Malene eller jeg blitt eksperter i miskito, men litt har vi lært oss. Noe av takken skal Biula ha, og derfor dedikerer vi en liten historie til og om henne:

Her er noen setninger dere lesere kan lære. Uttalen er sånn ca. slik som det skrives:

Kvinnen ved stranda Sola skinner. Ved stranda ligger et hus. En kvinne bor i huset. Kvinnen smiler. - God morgen! sier kvinnen. - God morgen! svarer vi. - Hvordan har dere det? sier kvinnen. - Jeg har det bra, sier Elise. - Jeg er veldig glad, sier Malene. - Hvordan har du det, kvinne? - Jeg har det bra! Dere må lære dere miskito. Hvor skal dere? sier kvinnen. - I skogen, svarer vi. - Når dere drar herfra, må dere huske å gi meg et par med støvler, sier kvinnen. Kvinnen peker ned på de gamle skoene sine.

MISKITO Aisaia miskito! Titan yamni! Nahkisma? Yan yamnisna.

NORSK La oss snakke miskito! God morgen! Hvordan har du det? Jeg har det bra.

Yan uva liliasna Jeg er veldig glad. Ansara auma?

Hvor skal du?

Man dia dauka- Hva gjør du? isma? Yan kikaya Jeg liker å le. laiksna.

Beach bara mairin kum takaskisa Labta ba karna takisa. Beach bara utla kumisa. Mairin kum utla bara takaskisa. Mairin ba kikisa. Mairin ba bilah: - Titan yamni! Pana yawam wire: - Titan yamni! Mairin ba bilah: - Nahkisma? - Yan yamnie yan, Elise wire. - Yan Malene uva liliasna.

Aisabe!

9

Ha det bra!


Ortega på godt og vondt Troverdige rykter sier at han også driver med oppkjøping av kritiske journalister for å minske kritikken av styret, gjennom å gi dem tilbud de ikke kan si nei til. Myndighetene kommer også med anklager mot organisert opposisjon ved å mistenke dem for hvitevasking av penger. Alt dette for å sabotere motstandsarbeid som ikke setter Ortega og FSLN i godt lys. En annen ting er at FSLN er med i alle prosesser i de to autonome statene. Ortegas «super dedo», superfinger, er med i mange spill og kan tilsynelatende plassere brikker etter sine egne regler.

Line B. Johnsrud

line.b.johnsrud@ gmail.com

Folkepresidenten Ortega. Etter å ha hørt om revolusjonen i Nicaragua ledet av sandinistene ville jeg tro at Ortega er en god sosialistisk president. Mindre klasseskille og mer rettferdighet er en grunntanke i den opprinnelige sandinistiske ideologien. Under introduksjonskurset om Nicaragua før jeg dro, og i løpet av de to første ukene i landet fikk jeg høre hvor mye folkepresidenten begrenser folkets frihet og beholder goder for seg selv. “Daniel Ortega er en maktsjuk jævel” har jeg hørt folk si. Han innfører samarbeid med både kirke og nyliberalister. Dette så posisjonen hans skal stå enda sterkere. I kommunismens ideologi står ikke kristendommen sterkt. Her i Nicaragua har kirke og stat innført en samarbeid. Kirken har fått innført en abortlov som gjør det ulovlig med terapeutisk abort, på lik linje med «vanlig» abort. Dette er å ta fra kvinner retten til liv. Det andre samarbeidet er med det største motstandspartiet til FSLN. Disse to er egentlig på hver sin side av den politiske aksen, en akse som ikke eksisterer. Samarbeidet er til for at makten som holde seg i et av disse to partiene. Dette påpeker bare hvor maktsyk Nicaraguas leder er.

Da jeg kom til RAAS (den sørlige autonome staten i Nicaragua) trodde jeg at jeg virkelig kom til å møte en gjeng som følte seg snytt og glemt. Virkeligheten var heller tvert om. Nå har jeg kanskje ikke møtt den gjengen som står sterkt i opposisjon til myndighetene i landet på Atlanterhavskysten. Jeg vet de finnes, men hvorfor skal jeg ikke ta med de meningene som er positive til Ortega i min betraktning? Jeg føler vi er flinke til å gjøre oss opp en mening, og den holder vi fast ved å kaste motstandens ord i søpla fort nok til at den ikke kommer med i en betraktning. I Bluefields var hele det politiske programmet vårt gjennom samarbeidsorganisasjonen vår FADCANIC. Derfor møtte vi bare en gruppe folk som er i samme båt og kanskje derfor har samme mening. Men da Ingrid og jeg flyttet til Orinoco møtte vi igjen folk som var positive til styret i Nicaragua. FSLN har gitt

10


President Daniel Ortega. Foto: fra nett

Atlanterhavskysten en større stemme, gitt urfolk og afroetterkommere flere rettigheter. Fra å være Nicaraguas tilsidesatte og glemte befolkning er de nå på vei til å leve på lik linje som majoriteten.

Det er vanskelig for en jente fra Norge å mene og å påstå hva som er årsaken til hvorfor ting er som de er, derfor skal jeg være forsiktig med det. Men jeg har inntrykket av at litt av grunnen til at autonomiloven ikke praktiseres i den grad den skal er fordi det er mangel på engasjement blant urbefolkningen og afroetterkommere. De har ikke kunnskapen eller interessen til å kjempe for rettighetene sine. Det trengs en bevisstgjøring!

Det er fortsatt en lang vei. Men de har sin egen lov i ryggen som gjør kampen lettere, den autonome loven. Jeg føler ikke man kan legge all skyld på myndighetene i Nicaragua. Befolkningen gjør ikke nok for at de rettighetene de har krav på skal tre i kraft. Jeg leste på en t-skjorte: “Rettighetene du ikke forsvarer, er rettigheter du mister”. I Norge står loven og nordmennenes rettigheter sterkt, derfor er situasjonen en annen. I Nicaragua tror jeg folk må begynne å snakke mer, handle mer for at ting skal bli annerledes. Det er ikke bare myndighetene som er “slemme”. Folk tror at forandringen ligger i hendene på lederne.

Ting er ikke alltid svart-hvitt. Det er viktig å huske at det ikke bare finnes én side av en sak. Jeg tror det er viktig å huske å holde sinnet åpent og høre på alt, selv om det ikke henger helt på greip. Det er vanskelig å forstå det når oppegående folk støtter Ortegas styre. Men jeg som nordmann kan ikke komme hit og fortelle dem at det er på trynet. Vi får bare lytte og prøve å forstå hele bildet.

11


Stemmene fra Kahkabila Jeg undrer meg over det han forteller, at han forteller meg at det var bra å leve under et diktatur støttet av USA. “Hvorfor var det bra den gangen?” “Vi hadde jobber. Den gangen var det fabrikker. Her i Kahkabila var det mange som jobba på fiskerifabrikker og i banankompanier i nærheten av Bluefields.” Kanskje gjorde Somoza noe bra, men misnøyen var likevel stor i andre deler av landet. I 1979 brøt revolusjonen ut. Etter dette kom en krig som skulle vare helt til 1989. Det var år med altfor mye blod og altfor mange liv som gikk tapt.

Elise Øksendal elise.oksendal@ gmail.com

“Livet er hardt. Ortega er ikke bra.” Tadios er gammel nå. Han har levd et langt liv. Det er føttene et synlig bevis på. Han sukker tungt. Det er ikke så mange ord han svarer meg med, når jeg spør ham om hvordan livet i Kahkabila er. Delvis har det å gjøre med at han synes min engelsk er vanskelig å forstå, og jeg synes heller ikke alltid det er like lett å forstå kreol. Vi begynner i stedet å snakke om hva slags arter det finnes i lagunen, blant annet skilpadda. Jeg forteller ham at jeg i går så en levende skilpadde for første gang i mitt liv. Da kommer smilet fram. Den halve tanna han har igjen skinner, så ler han litt: ”Tenk at hun aldri har sett en skilpadde.” Jeg forteller videre at skilpadda jeg så, var fanget. Den lå på ryggen med armer og bein sydd sammen. Den sukket tungt der den lå og ventet på å bli slaktet neste dag. Jeg fikk vondt av den, og idet jeg sier dette til Tadios ler han enda bedre og syns at jeg er enda rarere. Han blir litt alvorlig igjen, nå er det nesten ikke fisk igjen i lagunen. Man kan fiske en hel dag uten å få fisk. Jeg lurer på om livet alltid har vært så vanskelig, eller om det har vært en tid da livet var bedre. “Under Somoza,” sier Tadios, “da var det bra å leve her.”

Neste dag sitter Paul på gresset utfor huset. Han holder på å fikse garnet sitt. Paul er koordinator for landsbyen. Sola er enda oppe i det Gro Malene og jeg kommer bort. Snart kommer Jasper og Oscar også bort. Jasper er landsbyens dommer og Oscar har ansvar for forvaltningen av naturressurser. Etter hvert står sola gradvis lavere på himmelen, Paul legger fra seg garnet, det begynner å bli kaldere og gresset blir fuktig. Jeg tenker på det Tadios fortalte meg i går; at livet er hardt og at Ortega ikke er bra. Så tenker jeg på autonomiloven som kom i 1987, og at Nicaragua er inne i en prosess hvor landområder skal fordeles og gis tilbake til folket på Atlanterhavskysten. Jeg husker et tidligere møte vi hadde med Johnny Hodgson, en fremtredende skikkelise i regionalpolitikken. Med en klar og høy røst kunne han fortelle at ”jo, prosessen med fordeling av land ser lys ut”. Det er derimot noe helt annet jeg får inntrykk av denne kvelden.

12


“Vi har en autonomilov, lov 445, hvor det er nedfelt at vi har rett til å bestemme over våre egne naturressurser og vårt land. Det er likevel langt fra loven til det som er praksis. Om landsbyen for eksempel ønsker å hogge ned tre og selge materialet, må vi søke til staten om tillatelse. Og det er dyrt å søke, bare for å få lov til å bruke det som egentlig er vårt,” sier Jasper i et toneleie som er langt fra Johnny Hogdsons. Han forsetter: “Og når det kommer til prosessen med fordeling av land, så vil vi få tilbake langt mindre enn det vi har krav på.” Folket i Kahkabila har ikke mye tro på staten lenger. Ved sist valg stemte ikke mer enn 10 %. Plutselig kommer jeg på noe jeg hørte tidligere i dag og spør: “Wistatara, hvem er det?” Alle sammen ler litt. Wistatara er et miskitoord som betyr konge. Etterpå stilner latteren og jeg ser inn i tre par øyner som vitner om en kamp. “Wistatara er den nye miskitokongen. Det vil si, vi kaller han ikke konge lenger, men leder. Han er leder for urfolket, ikke bare oss miskitoer, men alle. Wistatara har ingen gyldig makt enda, men han har begynt å kjempe allerede. Han kommer ikke til å gå med på den fordelinga av jorda som staten planlegger. Han vil ha tilbake alt slik det var før spanierne kom og erobret oss. Han kjemper for det nye Moskitia. Det nye Moskitia som på ny skal være uavhengig fra Nicaragua. “

Moskitiaflagget. Foto: Elise Øksendal

Det kommer nok en neste dag. Paul ser stolt ut. Han tar fram moskitiaflagget. Nå skal det heises for å vaie i vinden over Kahkabila.

Sjelden fangst. Foto: Elise Øksendal

13


Det svarte gullet Theodor Swartz som besitter en sentral stilling som dommer i landsbystyret, forteller med alvor i blikket om en vanskelig situasjon der landsbyen har lite tilgang på økonomiske ressurser. Statlig økonomisk støtte er omtrent ikke å se i landsbyen og han sammenligner med andre omkringliggende landsbyer som han mener i større grad får økonomisk støtte av staten. Forrige gang Kahkabila fikk statlige bevilgninger var på 80-tallet, da fikk de støtte til å bygge én av landsbyens to skoler.

Gro Malene Vestøl gro.m.vestol@ gmail.com

I en urfolkslandsby på Nicaraguas Atlanterhavskyst befinner jeg og Elise oss. Landsbyen heter Kahkabila og de fleste av innbyggerne tilhører urfolksgruppen miskito, den største urfolksgruppen i Nicaragua. Etter kort tid i Kahkabila har jeg flere ganger hørt snakk om noe lokalbefolkningen kaller «the black gold». Vår koordinator i landsbyen, James, forteller at «the black gold» refererer til en verdifull tresort ved navn Rosewood som vokser i skogen rundt landsbyen. Den er av høy kvalitet og selges til land som Kina der den i stor grad brukes i møbelproduksjon. I Norge kjenner mange olja som “det svarte gullet”. Den har bidratt med økonomiske ressurser og utvikling av landet. I urfolkslandsbyen Kahkabila er det naturressursene som representerer rikdom og utvikling. Rosewood har i en periode forsynt landsbyen med økonomiske ressurser. Det er den gode prisen og den store prisforskjellen fra andre tresorter som har gitt kallenavnet «the black gold».

Siden 80-tallet har antallet skoleelever i landsbyen økt og de har lenge sett behovet for et nytt skolebygg. Til tross for at landsbyen har sendt inn flere søknader til staten i håp om å få støtte til å bygge to nye klasserom, har Kahkabila aldri fått støtte til dette prosjektet. Landsbyen har derfor sett seg nødt til å ta saken i egne hender. Etter et allmøte i landsbyen ble det bestemt at de skal søke om lov til å selge den verdifulle tresorten rosewood, for å kunne finansiere de nye klasserommene på egenhånd. Søknaden må opp i flere instanser før arbeidet og salget kan starte. Etter at forslaget er godkjent av landsbyen, må det godkjennes av landsbyens sindigo. Dette er personen som har ansvaret for forvaltning av deres naturressurser. Videre må forslaget ytres til de territorielle myndighetene og til slutt går søknaden til den nasjonale regjerningen.

I et intervju med landsbystyret i Kahkabila blir vi oppdatert på den økonomiske situasjonen i landsbyen. Jasper

Kahkabila fikk tillatelse av staten til å finansiere skolebygget ved salg av rose-

14


Salg av rosewood. Foto: Gro Malene Vestøl

wood. Ved denne tillatelsen fulgte også en rekke krav og reguleringer. Blant disse reguleringene er kravet om gjenplanting av rosewood i området en av dem. Dette går ut på at det må plantes fem nye trær for hvert tre som hugges ned. Jasper forteller at dette foreløpig ikke går etter planen da det er vanskelig å få tak i frøene for å plante nye trær. Han uttrykker likevel bestemt at de skal følge opp kravet om å plante nye rosewoodtrær.

skapt av prosjektet.

I tillegg til at salget av Rosewood har bidratt med økonomiske ressurser til landsbyen, har det også bidratt til å skape arbeidsplasser og inntekt for flere av landsbyens innbyggere. Prosessen med hugging og bearbeiding av treet før salg og selve byggingen av skolen er blant arbeidsplassene som er

Kahkabila er en landsby som er rik på naturressurser. I skjæringspunktet mellom lite tilgang på økonomiske ressurser og en mulig inntektskilde gjennom utnyttelse av verdifulle naturressurser, kan valget mellom utnyttelse eller alternative løsninger være vanskelig. Landsbystyret forteller likevel at Kahkabila ikke kommer til å fortsette salget av rosewood etter at skolen er ferdig. Landsbyens sindigo påpeker at salg av rosewood som løsning på finansieringsproblemer var et engangstilfelle og at det ikke kommer til å være aktuelt ved økonomiske behov som eventuelt vil oppstå i fremtiden. De forteller at miskitofolket er en gruppe mennesker med respekt for naturen og som er forsiktig ved bruk av naturens ressurser. De forsyner seg ikke mer av naturen enn det de trenger for å overleve.

I dag står det nye skolebygget i Kahkabila nesten ferdig og landsbyen får snart sine to nye klasserom. Åpningsdagen er satt til 22. mars og denne dagen skal feires med musikk, dans og et stort festmåltid. Ved forvaltning av egne ressurser har landsbyen klart å realisere og finansiere byggeprosjektet på egenhånd. Det er noe som snakkes om med stolthet blant innbyggerne i Kahkabila.

15


Ildens fattige herrer De ulike folkegruppene i Nicaragua kan grovt sett inndeles, etter synkede antall, i mestiser, hvite med europeiske aner, folkegrupper med afrikansk opphav og urbefolkning. På Atlanterhavskysten i de autonome regionene kalt RAAS og RAAN, bor mange urfolk og afroetterkommere. Tradisjonelt har det vært få mestiser her. Men de seinere åra har mestisene trukket lengre og lengre inn i landet og ut mot kystområdene på Atlanterhavskysten.

Julie Kalveland

julie.kalveland@ gmail.com

Mestizo. Ordlyden minner om siciliansk stålkontroll. Nicaraguas fattige mestiser styrer bare ilden, men det er ille nok. Øynene hans myser mot det første morgenlyset. Sola legger seg i furene i ansiktet og på hatten som kneiser nesten helt bak i nakken. Bakfra ser man kun den lysende hvite cowboyhatten og sletta med nedhogde trær foran den tette skogen. Den rette ryggen hans skyldes hesten, ikke åkeren han ser på. Rundt ham vandrer høner, kyr og griser. Skitten på støvlene og skjorta sitter alltid i. Livet er jorda. Jorda er livet.

De som ikke stoppes “Det største problemet på Atlanterhavskysten, er å stoppe inntrengerne som ødelegger skogen.” Rundt om i Nicaragua hører jeg dette bli sagt om og om igjen. Regionale ledere og aktivister i organisasjoner sier det samme. Fra Managua og tvers over landet til området rundt Pearl Lagoon, hvor mange av problemene utspiller seg, snakker de som om det var en pest. Mestisene som kommer kan ikke kan stoppes. De kommer med den irrasjonelle formen for jordbruk, hvor regnskogen kuttes eller svis av. Noen ganger hogges store felt med skog helt ned, til fordel for en gård med et par kuer og uvurderlig natur skades uten tanke på morgendagen.

Sterk blanding Det spanske ordet “mestizo” kommer av latin og betyr “blanding”. Ordet brukes ofte i Latin-Amerika om en person med såkalt “blandet” europeisk og amerikansk urfolksopphav. På 1500-tallet koloniserte Spania store deler av området som nå utgjør Nicaragua, og dette har gjort at mestisene i dag den største folkegruppa i landet, med 69 prosent av den samlede befolkningen. Majoriteten av mestiser holder til på Stillehavskysten av Nicaragua, hvor hovedstaden Managua ligger sammen med blant annet storbyene Lèon og Granada.

Det han kan Mannen med de oppsprukne støvlene ler av tanken på at han kunne ha drevet med fiske, som de mørke i området gjør. Det er ikke sånn det fungerer. Mestiser gjør ikke det. Hans liv er å leve av jorda. Bønner, mais -det er dette han kan. De andre

16


til gode er heller ikke et grunnlag for et godt naboskap. Dette har blitt forsøkt rettet opp ved å gi disse regionene en viss grad av selvstyre, med vekt på å styrke og bygge opp lokale råd i landsbyer og regionalt. Landjorda er også i stor grad gjort til felleseie i lokalsamfunnene. De landsøkende utfordrer denne strukturen. Det hjelper ikke at den enkelte landsby står maktesløs, uten midler til å kaste ut dem som stadig kommer for å ødelegge naturen. Kulturell lindring Det finnes en egen jordlindringslov i Nicaragua, i følge denne kan man kan sende inn militæret for å beskytte jorda. Men det finnes ikke ressurser, og bak statens lukkede dører sies det at det er et interkulturelt problem, som menneskene selv må finne ut av. Med historien som bakteppe går den furete mannen igjen inn under stråtaket som dekker huset for ham og de mange barna. Han som kom med to tomme hender. Han er forbannet i vest, og i øst, men han må også leve. Likevel ødelegger han for alle. Men for nå, er han her og han har det han trenger; et liv for den som ikke har annet å tenke på enn å jobbe for føden.

Illustrasjonsbilde. Foto: Mathilde G. Vikene

får spise fisken. Men før han kan sanke, må det brennes vei. Som sola brenner seg fast i huden på de slitesterke armene, får ilden herje med skogen. Til slutt omkranser de store majestetiske trærne den svartsvidde slagmarka. Denne mannen har bodd her lenge, rundt ti år nå. Før bodde han lengre i innlandet, men med familie og uten mat satte han kursen mot havet. Han er fattig. Dette er livet for sånne som ham, og om han skulle komme til å vurdere det, kan han ikke tenke seg at noe kunne vært annerledes. Hvordan skulle man få mat i munnen ved å tenke på en annen umulig framtid? Ingen nicaraguanere Historisk sett har Nicaragua lenge vært et land med skarpe skiller. Det var ikke før på begynnelsen av 1900-tallet at territoriet i områdene RAAS og RAAN ble en del av staten Nicaragua. Flere på Østkysten velger å skille mellom seg selv og “nicaraguanerne” som holder til i maktsenteret Managua. En historisk vane med at ressurser hentes ut fra det fattige Øst og kommer beboerne i Vest

Liten mestisgård. Foto: Mathilde G. Vikene

17


Rondon Diverse sjømat (kun fisk, reker, hummer, kreps osv, eller en salig blanding av alt det du synes er godt) How to: 1. Skrell alle grønnsakene og del dem i to. Legg dem deretter til bløt i kaldt vann med litt lime (lime slik at ikke grønnsakene blir brune) La dette ligge ca 30 minutter mens du forbereder resten. 2. Skrell kokosnøtta og rasp kjøttet med rivjern. Deretter presser du kjøttet gjennom en sil slik at du får ut kokosmelka. Kokosmassen kastes. 3. Kok opp kokosmelka sammen med buljong, basilikum, oregano og sennep. Når det koker tilsetter du hvitløk, løk og chili. 4. Når dette koker tilsetter du grønnsakene og lar det koke til de er nesten myke. 5. Til slutt legger du ønsket sjømat på toppen og lar det dampe over suppa til det er gjennomkokt. Pass på å ikke røre for mye slik at du ødelegger fisken. 6. Suppa serveres rykende fersk i en gedigen skål.

Ingrid Aass

ingrida2@hotmail.com

Smaken av den karibiske kyst Ordet rondon er kreol og kommer fra “run down”. Dette er den karibiske kysts store favorittrett. Denne deilige suppa serveres med stolthet på en hver restaurant og i ett hvert hjem langs Atlaterhavskysten av Nicaragua. Alle har sin egen vri på rondon, så det er mer ett konsept enn en oppskrift. I utgangspunktet er det bare fire ting som skal til: fersk sjømat, grønnsaker, kokos-melk og en kjele å koke opp suppa i. Her kommer ett forslag til hvordan du kan lage din egen rondon og få den karibiske følelsen rett hjem på ditt eget kjøkken. Ingredienser: 1-2 kokosnøtt (eventuelt kan man bruke ferdig kokosmelk) 1 paprika 1 løk 2-3 fedd hvitløk 1 ss sennep 1 chili 2 ss buljongpulver 1 neve fersk basilikum 1 neve fersk oregano Diverse valgfrie grønnsaker (potet, platano, grønn banan, søt potet, cassava - ta deg en tur på innvandrerbutikken og se hva du finner)

Rondon. Foto: Ingrid Aass

18


Johanne, Elise og Gro Malene i Haulover. Foto: Sunniva Johansen

Nadia og Julie på vei til gårdsbesøk. Foto: Mathilde G. Vikene


Elise i en standard landsbydusj Foto:Gro Malene Vestøl

Ingrid og Line på fisketur. Foto: Ingrid Aass

Gro Malene, Gabriel og Shaneldy Foto: Elise Øksendal


Ingrid og Line spiller skuespill i Karawala Foto: Julie Kalveland

Julie samler soltørkede bønnebelger Foto: Mathilde G. Vikene

Mathilde og tapirungen Batata, nylig reddet fra fangenskap.for ĂĽ slippes fri. Foto: Julie K.


Julie prøver ü melke kua til familiens store underholdning. Foto: Mathilde G. Vikene

Sunniva vasker klĂŚr i elva. Foto: Johanne Veiteberg


Garifuna. Tro, kultur og ritualer nerne var i hovedsak fiskere og bønder ,og hadde erfaring innen handel med europeere, urfolk og fransk- og engelsktalende svarte. På grunn av dette hadde de gode muligheter, og spredte seg fort utover den atlantiske kysten av Mellom-Amerika. Mellom 1830 og 1880 bosatte de første garifunerne seg i Nicaragua.

Ingrid Aass

ingrida2@hotmail.com

For omtrent en måned siden hoppet Line og jeg over bølgene på vei til Orinoco, som skulle bli vårt nye hjem. Jeg visste ikke mye mer om den lille landsbyen enn at det er garifunernes hovedstad i Nicaragua.

Opprinnelse Dagens garifunaer er afro-etterkommere og en av de største etniske gruppene i Mellom-Amerika. I tillegg til deres afrikanske røtter stammer de også fra arawalks og karibere. I dag finnes det ca 600 000 garifunaer, i hovedsak på den karibiske kysten av Honduras, Belize, Guatemala og Nicaragua. Rundt Laguna de Perlas på Nicaraguas karibiske kyst bor om lag 2000 av disse. Hovedlandsbyene er Orinoco, La Fe og Marshall Point.

Garifunernes vei til Nicaragua Garifunernes historie begynner på kysten av vest-Afrika på midten av 1600-tallet. På denne tiden hadde Europa allerede en godt etablert slavehandel. Mellom 1640 og 1670 forliste to slaveskip utenfor den lille øya Saint Vincent ved Trinidad og Tobago. De overlevende afrikanske slavene om bord på skipene gikk i land på øya og er forfedrene til dagens garifunaer.

Kamp for å bli annerkjent Garifunerne har som mange andre etniske grupper og urfolk hatt en hard kamp for sin rett på jord, for å bli anerkjent som en etnisk gruppe, for å unngå undertrykkelse og for å bevare sin kulturelle identitet. Etter at de bosatte seg på kysten av Mellom-Amerika har kulturen og tradisjonene litt etter litt blitt mindre tilstedeværende i samfunnet. I dag snakker garifunerne i Nicaragua i hovedsak kreol, selv om det i 2000 ble satt i gang et program for å redde den opprinnelige kulturen og språket.

Etter mange uenigheter og invasjoner fra England og Frankrike fikk engelskmennene i 1763 kontroll over Saint Vincent gjennom Paris-traktaten. Britene så på Garinagu (garifuna) som fiender og deporterte derfor 5000 av dem som var mørkest i huden til øya Roatán utenfor Honduras. Bare halvparten av dem overlevde forflytningen. Spanjolene, som hadde kontroll over Honduras, oppdaget fort at garifunerne var et fredelig og hardtarbeidende folkeslag og lot dem derfor bosette seg på fastlandet. Garifu-

23


Tradisjoner og tro Garifunernes tradisjoner og religiøse ritualer har sine røtter i afrikanske, indo-amerikanske og europeiske tradisjoner. Den afrikanske tradisjonen er den viktigste i garifunernes religiøse kosmovisjon. Allikevel har ikke den opprinnelige kulturen med ånder, sang, trommer og dans like stor plass i den garifunske tro i dag som tidligere. De fleste garifunaer tilhører den katolske kirke, eller andre kristne bevegelser. Men den opprinnelige kulturen er ikke helt død. I Orinoco kan man ofte høre rytmene fra trommene, se folk danse på gata og kjenne lukten av deres tradisjonelle mat. I noen få tilfeller gjennomføres også noen av de gamle religiøse ritualene. Mest sentralt er walagallo, som betyr å

ånder, moder jord, Gud og det levende og døde på jorda. Walagallo er et ritual praktisert av garifunerne i Nicaragua. I Honduras og Belice kalles det samme ritualet dugu. I de fleste tilfeller blir walagallo gjennomført for å kurere en person som er blitt alvorlig syk og er i fare for å dø. Denne personen er blitt besatt av en gubida, en av forfedrenes ånder. Ånden kan være moren, faren, besteforeldre eller et annet nært familiemedlem av den syke. Denne ånden er sint på grunn av at den syke har gjort noe som strider mot forfedrenes prinsipper. I noen tilfeller kan det også være sykdom sendt direkte fra Gud. Når alle naturmedisiner er prøvd og den syke ikke blir bra, kontakter familien en suquia. Dette er personen som leder ritualet, en slags sjaman. Suquiaen kan gjennom drømmer kommunisere direkte med forfedrene, og dermed finne ut om de vil at en walagallo skal gjennomføres. Ritualets mål er å gi den syke mer tid i livet, men det har også en dobbeltbetydning. Hvis den syke allikevel dør etter at walagallo er gjennomført vil ikke ritualet være forgjeves. Det vil da ha tilfredsstilt ånden i den sykes kropp og resten av forfedrene, og personen kan leve et godt liv etter døden. Hvis man dør med en sint gubida i kroppen, havner man i de onde ånders hender, og får ikke et liv etter døden.

Garifunas. Foto: Ingrid Aass

Den sterke troen Å tro er en viktig del av garifunernes kultur. Når man gjennomfører en walagallo må den syke, og alle de som deltar, tro på at personen skal bli frisk. Om noen tviler er det ikke noe poeng i å gjennom-

danse med haner. Walagallo og den syke Hjertet av garifunernes religiøse kultur er troen på forfedrenes tilstedeværelse i de nålevendes liv gjennom ånder. I ritualet walagallo tilber man forfedrenes

24


og smerte. Det er dette som samler garifunerne og det som symboliserer deres historie om lidelse, undertrykkelse, kamp og rebelskhet. Trommene symboliserer liv. Under ritualet brukes tre trommer. Trommen i midten, basstromma, er den eneste med kurerende effekt og symboliserer hjerteslagene til den syke. Lyden av trommene og sangen er lyden

føre ritualet. Den sykes familie og hele samfunnet bør delta. Denne deltakelsen kan være gjennom å gi penger, mat til seremonien, høner eller haner til ofringen, materialet til huset som må bygges, eller via deltakelse i dansen, sangen og musikken. For å gjennomføre walagallo må man bygge et hus på et sted der det ikke har bodd mennesker tidligere. Huset kalles for dibasen og symboliserer garifunernes univers. Her venter forfedrenes ånder på den syke. Jorda er et annet svært viktig element i garifunernes tro. Den er kilden til alt liv og det garifunerne og deres forfedre kjemper for å beskytte. Gulvet i dibasen må derfor være av jord og i midten bygges det to hauger av den samme jorda. Dette er hjertet til walagallo. Det er her åndene befinner seg, knyttet til jorda. Foran haugene setter man fram mat som åndene, den syke og deltakerne skal spise av. Under ritualet ofres det også haner og høner. Blodet helles over den syke og på bakken i dibasen og tas opp av forfedrenes ånder. Dette er åndenes beskyttelse og det som binder det levende og døde sammen.

Trommer. Foto: Ingrid Aass

forfedrene liker, det er lyden av garifuna. Det sies at en garifuna som ikke liker å danse, å synge eller musikken fra trommene ikke er en garifuna. De er født med musikken og dansen i blodet. Walagallo er et gammelt ritual, og ble tatt mer i bruk av tidligere garifunaer. I Orinoco i dag står ikke dette ritualet så sterkt. Mange vil nok påstå at dette er noe som hører fortiden til. Allikevel er garifunerne stolte over sine tradisjoner og sin kultur, og dansen og musikken er tilstede i hverdagen.

Lyden av garifuna Dansen, sangen og trommene er sentrale i ritualet. Dansen begynner på morgenen en fredag, med de første solstrålene, og varer i tre dager og to netter. Dansen og musikken skal drive de sinte åndene ut av kroppen til den syke og ut av dibasen. Lyden av trommene beskytter også huset og gjør at ikke flere onde ånder slipper inn. Dansen, sangen og trommene hører til de ansestrale garifuna-tradisjonene. Gjennom musikken uttrykker de glede

25


Med hendene i lomma Slik det ser ut i dag ligger Orinocos fremtid i narkohandel. Skal man ha en inntekt som kan gi mer enn akkurat nok til mat og husly må pengene være fra salg av narkotika. Narkohandel er ikke et nytt problem, det er vanlig i dag og har vært det en stund. Mange hus i Orinoco er finansiert av «skitne» penger. Folk har funnet rene pengesekker, poser med kokain som er dumpet i sjøen av smuglere på flukt fra myndighetene. Disse pengene hjelper familier til å bygge husene deres, eller kanskje baren eller butikken de livnærer seg på. Dette er altså ikke noe nytt, men narkopresset blir større og misbruket øker.

Line B. Johnsrud

line.b.johnsrud@ gmail.com

Orinocos utvikling ser ikke for lys ut. De har en befolkning som står og ser på at stoffmisbruket øker og de unge får barn før de rekker å få noen utdanning. Når skal noe skje? Orinoco, garifunernes hovedstad i Nicaragua. Landsbyen er også en av de større rundt Pearl Lagoon. Når jeg først kom hit fikk jeg inntrykket av at dette var et sted med lite problemer hvor det meste var blomster og grønne enger. Virkeligheten er ikke slik et eneste sted i verden, så jeg burde visst bedre.

Jeg kjenner på frustrasjonen til mange av Orinocos innbyggere. Jeg har adoptert

Jeg skal ikke påstå at Orinoco er en plass med mange og tunge utfordringer. Men samfunnet står stille og utviklingen har tatt en negativ vending. Jeg overhørte en samtale mellom vertsmoren min og en nabodame: «Orinoco is going mad!» sa hun høyt og anspent flere ganger. I dag sliter 80-90% av mennene med alkoholmisbruk og jentene blir gravide i ung alder. Fedrene til barna er gutter som ikke har råd til å forsørge seg selv engang. En annen utfordring er narkotika. Flere unge enn før driver med forskjellig stoffer. Det er de unge som rammes hardest av trafikken som går over denne regionen i Nicaragua. Orinoco. Foto: Line Bellingmo Johnsrud

26


Orinoco. Foto: Line Bellingmo Johnsrud

den og gjort den til min egen. Det er så mange menn som kaster bort tid på å sitte og drikke. Det er ikke bare tiden de kaster bort, men også masse penger. Noe av det første som slo meg da jeg innså hvor mange som drakk og hvor mye de drakk i denne landsbyen var: Tenk på alt det de kunne gjort med den tiden og med de pengene de bruker på alkoholen! Hvorfor kunne de ikke heller gjort noe som kom dem eller noen andre til nytte? Det er ingen i Orinoco som løfter en finger for at dette skal endre seg. De må skjønne at det er de som kan endre Orinocos fremtid, ikke lederne.

Ingrid og jeg skal derimot ha et reproduktivt helseforedrag for ungdommen. Det er mye sykdom ute og går, og jentene blir mødre for tidlig. I dette foredraget skal vi få skviset inn litt realitetspreken. Jeg tror de fleste som kommer fra Orinoco er stolte over bygda si, og også glad i den. Derfor må noen gjøre dem klar over at det er de som former hjemstedet sitt. Det er de som bor der som må bry seg, det er de som må jobbe for endring. Dette er noe jeg føler de får høre alt for lite. Jo oftere man hører noe, jo bedre setter det seg og det blir mer sant. Samfunnsengasjement og hvor viktig utdanning er for dem og Orinoco er noe jeg gleder meg mye til å snakke til ungdommen om. Det er en så fantastisk plass, med fantastiske folk og en fantastisk kultur. Det er synd om den også skal bli helt overtatt av narkovirksomhet og kriminalitet.

Innimellom skulle jeg ønske at jeg kunne samlet alle, og gitt de en fantastisk preken om at de kan gjøre en forskjell. Prekenen min skulle røska dem i hjerterota, så de hadde løfta på rumpa og levd lykkelig i alle sine dager. Men dette kommer aldri til å skje.

27


Utdanning på andre premisser jeg deltok i skulle vi lære om fargene fra et bilde av en skog med en bekk. “Hvilke dyr på bildet er grønne?” ble spurt med bildet synlig for 1/3 av klassen. “Hvilken farge har blomsten?” Det kan vel ikke bli særlig mer grunnleggende? Men så ble jeg tatt på fersken midt i akkurat de tankene: “Det er utrolig viktig å ikke kutte ned all skogen. Bekken på dette bildet er der bare på grunn av skogen rundt, hvis ikke hadde den tørket ut. Og uten vannet fra bekken vet dere at hverken dyr eller mennesker kan leve.” Her er ingen skiller mellom den elementære kunnskapen og de viktige sannhetene. Kanskje lign-

Mathilde G. Vikene mgvikene@ gmail.com

Her i Nicaragua har jeg blitt møtt litt i døra når det gjelder mine egne tanker om utdanning. På tross av at jeg ikke alltid har like høye tanker om hva det norske skolesystemet gjør med folk, så har jeg aldri forestilt meg hvordan landet ville vært uten. Når speedbåten forlater Bluefields her på østkysten av Nicaragua, så har du straks beveget deg inn i et ufremkommelig landskap. Her finnes knapt andre veier enn elver og laguner, og bensinen til båten er dyr. Landsbyene er spredt langs disse vannveiene, men avstandene er store, og lenger innover i skogene ligger de enslige gårdene, tilgjenwgelige bare til fots og med hest. Her er ingen stat som sørger for skoletransporten og krever at alle fullfører 10 års skolegang. Ikke det store skolesystemet som jeg kjenner fra Norge. Her er bruddstykker: en prydskole vi har hørt rykter om i Pearl Lagoon, en barneskole her og et pinneskur der.

Pinneskolen i Smaya Creek. Foto: M. G. V.

er denne skolen mer livets skole? Ingen systemer og fagoppdelinger og læreplaner, men kunnskap som blir overført fra en som kan mer. Jeg tenker aldri over alt det grunnleggende jeg har lært på skolen. Som at opp på et kart er nord, at Amerika ligger på andre siden av Atlanterhavet eller at menneskene først kom fra Afrika. Det er bare slik verden er. Men det stemmer

For noen dager siden overvar jeg en skoletime i nettopp et slikt lite hjemmelaget pinnehus. Der deltes skolen i to klasser, grunnleggende og voksen, basert på om du kunne lese og skrive eller ei. I timen

28


jo ikke. Det er et system rundt meg som sammen med foreldrene mine har formet min forståelse av verden og av livet. Og det er det omfattende skolesystemet, sammen med min gode tilgang på infomasjon og medier, som har gjort mitt verdenssyn så globalisert og omfattende.

avskriving av lærebokas sannheter og tuftet på respekt for autoritetene kom derfor som en overraskelse. På det området er nok Wawashang på det jevne med andre skoler i Nicaragua. Det er tydelig at lærerne kan fagene sine og mer til, men det er like tydelig at mange mangler en bevisshet rundt hvordan de formidler disse fagene, eller kanskje mangler kunnskapen om alternativer. Jeg vil ikke undervurdere Wawashang. Skolen gir mange fra landsbygda muligheter de ellers aldri ville fått til å komme seg bort fra en arbeidsløs ungdomstilværelse og kanskje også komme seg videre til høyere utdanning, eller returnere til lokalsamfunnet sitt med nye ressurser. Men med så høye mål som Wawashang har, og med nødvendigheten det er å utdanne gode ledere av fremtidens autonomi, så skulle jeg ønske ideologien strakte seg litt lenger enn til tematikken og finansieringen, slik at den nådde helt fram til de mennesklige relasjonene.

Menneskemøtene her i RAAS bringer med seg verdensbilder med veldig ulik omfatning utenfor Mellom-Amerikas grenser. Det sier ingenting om deres kunnskaper i sitt eget liv, men heller noe om deres muligheter og overskudd til å engasjere seg forbi det. Det har blitt lettere å forstå hvordan vi kan bevege oss bare 1 1/2 side i en lærebok i løpet av en skoletime på 90 min på ungdomsskoletrinnet etter at jeg har fått mer innsikt i de ulike bakgrunnene elevene kommer fra. Resultatet av mangfoldigheten er at det ikke finnes noe system for hva noen kan.

Under foredrag i Bluefields fikk vi høre om kampen for å holde levende urfolks måte å lære på farget av deres verdenssyn. I den evige jakten jeg er på etter den ideelle utdanningsformen vekket det min interesse og sammen med Wawashangs bakgrunn “en flerkulturell skole med mål å støtte prosessen for autonomi og identitet for folkegruppene på Atlanterhavskysten” hadde jeg høye forventninger. 50-tallsskolen som møtte meg med Time i konservering av jord og vann. Foto: Mathilde G. Vikene

29


Stedene med de fine navnene ikke. Som tidligere, eller snarere evig, arabiskstudent, og fan av skriving, har min glede av språk økt på Wawashang, der spansk er skolens ”offisielle språk” og de ulike urfolksspråkene tar sin plass de også.

Nadia Andvig Aboelenein

nadius89@hotmail.com

De andre jentene ble også spredt utover landsbyer nær nøkkelpunktet med det fine navnet. To jenter i Orinoco, og to i Kahkabila, begge landsbyer som har utviklet seg til å bety noe for meg, selv før jeg møtte dem. Etter at jeg ble kjent med studenter fra Wawashang som er derfra, har jeg hatt et ønske om å bli kjent med byene deres. Akkurat slik Oslo og Kairo betyr det de betyr for meg, tenker jeg at det er mye å finne i hvilken betydning disse stedene har for dem. De to siste jentene våre dro til Rocky Point.

Temaet vårt er ”autonomi og identitet”. Siden jentene og jeg hadde introkurs på Hamar har jeg i forbindelse med det tenkt mye på den eldste av mine to yngre brødre, Tarek. Han er døv og jeg er oppvokst med tegnspråk, som vil si at jeg også er oppvokst med en bevissthet rundt hvilken betydning språk har i forhold til identitet. Jeg husker for eksempel en gang da Tarek og jeg var mindre og begge hadde fått propper i ørene på en flytur, hvor han bekymret henvendte seg til meg og sa: ”Tenk om du blir døv og jeg blir hørende!” Nei, den tanken frydet ingen av oss. Perspektiv. Identitet handler om perspektivet man har på livet, både ut ifra det livet man selv lever, og de livene man ser rundt seg.

Gjenforeningsoppholdet vårt startet i Kahkabila, der jeg hadde det veldig gøy med å prøve meg på noen Miskito-ord, og dermed sørget for å ønske alle som passerte ”titan yamni”, god morgen. Jeg hadde også rukket å bli fan av ”alright?”, en hilsen en av kreolgutta på Wawashang introduserte meg for. I Karawala, der gjenforeningen fortsatte i to dager før vi skulle spres til hver vår landsby igjen, utnevnte hostelleieren seg til ulwa-læreren min etter at jeg sa hei til ham på enten miskito eller ulwa – jeg husker

På tross av temaet ”autonomi og identitet langs Atlanterhavskysten” var det ikke urfolksgruppene de tilhører som ble samtaleemnet da jeg møtte medstudentene på Wawashang. Det som ble prioritert var heller spørsmål om navn, alder, ”hvordan gjør jeg dette?”, og ”hva betyr det?” -det jeg ville spurt hvem som helst andre om ved et første møte. Jeg prøvde riktignok å spørre noen av dem om de opplevde kulturen sin annerledes fra alle de andre gruppene de var blandet med på skolen, men ettersom disse for-

Wawashang, en internatskole i nærheten av Pearl Lagoon, skulle vise seg å bli akkurat den drømmen jeg hadde sett for meg.

30


skjellene ikke syntes å stå i sentrum, lot det til at spørsmålene mine var vanskelige for dem å svare på. Deres forhold til Stillehavskysten var for eksempel også et tema uten utbroderende kommentarer, fordi forskjellene som eksisterer, eksisterer bare. De tar ikke plass, fortalte Wawashang meg, på måten studentene først og fremst så ut til å være studenter, og ikke urfolksrepresentanter.

hva som er rett og hva som er galt, men om å tenke. Stedene med de fine navnene ble enda finere da jeg ble kjent med dem. Fordi jeg kunne gi dem min egen betydning. Fra mitt eget perspektiv.

Vi var tre jenter på Wawashang, et sted jeg rakk å forelske meg i i løpet av våre to uker der på henholdsvis snekkerlinja og jord- og skogbrukslinja. Et sted der matsalen er en sosial perle. Et sted der ildfluer som jeg kun før har sett i ”Løvenes Konge” beriker mørket. Et sted der noen av mayagna-jentene sang for meg på språket sitt med en tone som gikk i ett med kveldens ro. Et sted jeg hele tiden hadde noen å smile til. Et sted der jeg opplevde at overlegenhet kan skjule modenhet. Et sted der du varmes av fine samtaler på benkene utenfor husene som alle peker mot hverandre, idet de vender mot det samme lille gressbelagte området i midten. Et sted der du og noen av de andre gutta på snekkerlinja står ute og hører på musikk mens dere vever et stolsete. Et sted der du sjarmeres av ham som ikke tør se på deg lenger fordi vennene hans har sagt han liker deg. Et sted der du tenker at du ikke er så langt hjemmefra når vennskap, erting og latter skjer på samme måte. Et sted jeg følte meg hjemme nettopp fordi forskjellene som eksisterte, bare eksisterte. Et sted jeg har gledet meg til å vende tilbake til helt siden vi forlot det.

Kahkabila. Foto: Julie Kalveland

Wawashang. Foto: Mathilde G. Vikene

Refleksjon handler ikke om å finne ut

Hovedgata i Karawala. Foto: Mathilde G. V.

31


Hvor ble du født? ferdigheter, møte flere mennesker og utvikle språk. Choco har, såvidt jeg vet, aldri gått på skole eller hatt noe sosialt møtested. Da familien bodde i småbyen Pearl Lagoon slapp ikke moren ham ut av huset, av sannsynligvis velbegrunnet frykt for at han skulle komme borti dop. Nå drar han heller ikke fra gården. Språket hans er ikke utviklet forbi Angelinas nivå, og motoriske ferdigheter er det så som så med.

Sunniva Johansen sunniva.j@ gmail.com

Jeg har bodd i tre vertsfamilier i Nicaragua, og i to av dem har jeg hatt vertssøsken med utviklingshemninger. I Matagalpa har jeg en lillesøster som heter Angelina og har Downs syndrom. På Rocky Point har jeg en lillebror som heter Kenneth, etter faren, men kalles Choco. Han fikk feber da han var ett år gammel og fikk en hjerneskade.

Choco kunne ha vært en annen person hvis han fikk de samme mulighetene som Angelina, med den rette oppfølgingen fra begynnelsen, men han har hatt mye imot seg. For det første har han vokst opp på den underprioriterte østkysten av Nicaragua, som fortsatt mangler en del grunnleggende utdanning. For det andre vokste han opp nesten tjue år før Angelina. I løpet av disse tjue årene har folks oppfatning av disse problemene endret seg mye.

Angelina er elsket av familien sin, danser til alt av musikk, og roper “pappa!” hver gang hun hører en motorsykkel, da det er farens kjøretøy. Choco er elsket av familien sin, er stolt av det lange håret sitt, og roper “pappa!” hver gang han hører en motorsykkel, da det er farens kjøretøy.

Nå har Angelina enda en fordel mot Choco. Angelina er en søt liten treårig

Angelina er tre år og bor i Matagalpa, et par timer unna hovedstaden. Choco er tjueen år og bor i ei lita bygd på Nicaraguas østkyst. Angelina har begynt på førskolen, og skal etter hvert begynne på en skole for barn med særlige behov. Legen har også sagt at hun burde gå på danseskole når hun blir eldre, for å utvikle motoriske Angelina. Foto: Sunniva Johansen

32


jente, som bortsett fra taleferdighetene ikke skiller seg nevneverdig fra min treårige niese. Angelina er veldig lett å leke med og kose med, og lett å la seg klemme av hver gang man kommer eller går. Choco derimot, er en tjueenårig stor og sterk gutt, som tenker som en femåring. Det gjør at det faktisk, og dessverre, er mye mer Choco. Foto: Sunniva Johansen ubehagelig å være sammen med ham, kjempeglad når noen svarer. Han ler stort enn med henne. Det burde ikke være sett hele dagen, du hører bare desperassånn, men det er vanskeligere å motta jonen i stemmen hans de gangene ingen klemmer fra en tjueenårig gutt, enn en svarer. Man går nemlig lei av å svare på treårig jente. Han er jo bare som en liten tilrop hvert tiende sekund, spesielt hvis gutt som har fått seg en venn, men et par man leser en bok, arbeider, eller er midt ganger har han vært på vei bort for å gi i en samtale. På kveldene hører vi ham meg en suss og jeg har vært nødt til å inne på rommet sitt, der han slår i vegstoppe ham. Det har også skjedd at jeg gen og helt tydelig er frustrert. har gitt ham en klem eller et håndtrykk, og han har holdt meg hardt igjen, så jeg Det er så åpenbart at det er fordi det ikke har vært nødt til å dytte ham bort med finnes noe tilbud, han blir ikke stimulert. makt. Det er alltid andre tilstede, så jeg Jeg håper det skjer en plutselig endring, føler meg ikke truet, men det er allikevel at alt blir bedre for Choco en dag, men kjipt. Han vet ikke hvor sterk han er, og jeg vet at det bare er ønsketenkning. han vil jo bare være snill. Angelina er så For ham fortsetter alt som før. Angelina liten at alt hun gjør virker uskyldig, hvis kommer til å få det vanskeligere når hun hun er i dårlig humør, så er hun tross alt blir eldre, men fortsatt mange ganger bebare et barn. dre. Angelina bor i en by, har alltid selskap, hun har en jevnaldrende kompis i søskenbarnet Matthew. Hele nabolaget kjenner henne og snakker med henne når de kommer forbi. Choco bor på en gård inne i skogen på Rocky Point der det er langt mellom folk. Han sitter hver eneste dag på verandaen og venter på at noen skal komme forbi, da roper han og blir

En dag fikk jeg hilse på Nation. Han er en veldig høflig ung gutt, rundt 12 år, med Downs syndrom. Han virket interessert i å møte oss, og spurte oss hva vi het. Han får bli med på forskjellige tilbud. Selv om jeg bare har kjennskap til tre tilfeller, virker det som om både holdninger og tilbud bedres, sakte, men sikkert. Det håper jeg.

33


Seks punkt på reisen 3. Vår første vertsmor, Miss Connie, har med all sin matlaging lovet at vi vil bli tjukkere. Vi har blant annet fått servert maiskake, riskake, kokoskake, ris og bønner, og selvsagt den karibiske kysts nasjonalrett: Rondon. Maten er alltid full av fett og sukker. ”Når dere kommer hjem må dere skrive til meg om hvor mange kilo dere har lagt på dere!” lo Connie under flere av måltidene. Spøken om at jeg kom til å doble kroppsvekta mi under oppholdet er ikke lenger så langt unna sannheten. Kanskje magen min allerede er blitt uvant tung å bære.

Johanne Veiteberg

jvnj@hotmail.com

I fire uker har Sunniva og jeg møtt utfordringer og gleder i jordbrukssamfunnet Rocky Point. Regnet hamrer på blikktaket. Det er så underlig stille. Etter å ha stukket meg utallige ganger er ikke myggen særlig interessert lenger. Selv gresshoppene har lagt seg. Utstrakt på den harde sengeplaten undrer jeg på hvorfor jeg har så vondt i ryggen. Årsakene kan være flere.

4. Den alvorlige barneoppdragelsen kan ikke være sunn. De voksne lærer opp barna til å være moralske vesener ut fra trusler om vold. ”Du vet at de aldri kommer til å få respekt for deg hvis du forsetter å leke slik med de,” sa ei mor strengt til meg en dag. At barn og dyr blir lært opp til at respekt vinnes gjennom slag, synes jeg er vanskelig. Jeg tror at alle, store som små, trenger kos og lek. At Jayson på fire får litt overdrevet kos fra min side, tror jeg ikke er skadelig for han. Selv om mine ryggsmerter kanskje kommer fra at han konstant vil bli båret rundt på magen og ryggen min.

1. Stekende sol gjør arbeidet i maisåkeren tungt. Siden det bare vokser en maiskolbe per plante, skal plantene hugges ned under innhøstinga. Når posene er fulle av mais bindes de sammen, slik at toppen av posen blir til en slags lue, som man trer over hodet. Med posen oppå hode, skuldre og rygg bæres den hjem. Dette må slite på skjelettet. 2. For tre uker siden fylte jeg tjue. Dagen ble feiret med kakespising og gode venner. Nå er jeg litt mer voksen. Ofte spør folk meg om hvor mange barn jeg har. ”Tjueåring” betyr her ”mor til flere”, med en eldstemann på gjerne opp til seks/syv år. Jeg vet ikke om det er med stolthelt jeg skal bære fram min kropp som enda ikke har født. Strekker jeg til?

5. Rundt om i Rocky Point henger det store skilt. ”Dette huset er skjenket av den norske ambassade,” står det på flere av dem. Det er rart å gå rundt her og være norsk. Hjemme har ingen hørt om den kreolske befolkningen på Nicaraguas østkyst. Her forbinder de Norge med bistandspenger og Norwegian Cruise Line.

34


Regnet har sluttet å spille. Jeg ser opp mot taket. Der henger det en beltespenne som skal sørge for at blodsugende flaggermus holder seg ute. Kanskje det bare er fire uker med en veldig hard treseng som lager smertene. Heldigvis

Nicaragua har få arbeidsplasser. Uoffisielle kilder forteller om arbeidsledighet på 90%. Alle må skaffe sitt eget levebrød gjennom personlig organisering. For å få inntekt reiser mange ”ship out” og jobber på utenlandske cruise. At mange prosjekter her er støttet av Norge gjør at flere vet om vårt hjemlands rikdom. Det får meg til å undre på hvilken rett jeg har til å komme hit for å inspisere fattigdommen. Gir jeg flere arbeidsplasser, mindre nød? Sannsynligvis ikke. Men kanskje et besøk av to norske jenter som virkelig er interesserte, vil lære om arbeid og kultur, kan gjøre hverdagen lettere. I så fall ville mine bører bli lettere å bære. 6. Alle menneskemøtene her åpner og utvider hjertet og hjernen min. Hver dag blir jeg stilt ovenfor dilemmaer som får meg til å undre over rett og galt, himmel og jord. Det har vært lærerikt å bo hos familier som tilhører de to store kirkene på østkysten. Mens moraviske miss Connie drar i kirken når det ikke kolliderer med arbeid, leser Miss Maura sin bibel som en ufeilbarlig lærebok. At dette fører til hat mot homofile, ser hun ikke noe negativt i. Den karibiske kyst er et område med enorme alkoholproblemer. Adventistkirka gjør et viktig arbeid i å holde folk vekk fra spill-, tobakk- og drikkekulturen, men det er vanskelig å le av at de tror at kaffedrikkere kommer til helvete. Det er fint å se hvordan fasiten jeg lever etter gradvis forandrer seg, hvordan fordommene blir byttet ut med kunnskap. Men dette arbeidet tar tid og krefter. Kanskje det er den nye kunnskapen som sitter og knaker i ryggmargen, på vei til eller fra hjertet.

Johanne, Jayson og Kellen. Foto: Sunniva Johansen

er det mange andre ting å tenke på. Snart våkner familien og gårdsdyra til liv. Aftenbønnens ønsker om en god natt søvn vil gli over i takknemlighet over den nye morgenen.

35


Bønner om frihet Kosmovisjon handler om hele universet. Kosmos. Alle jordens og himmelens elementer. De tre viktigste elementene er det sosiale, det kroppslige og det spirituelle. Det sosiale elementet handler om ditt forhold til familien, naboene, landsbygda og samfunnet. Naturelementet kretser rundt vårt forhold til naturen, og det spirituelle om hvordan vi har det i kroppen, i hjertet. Dette rommer alt man trenger i livet. Et menneske som passer på at disse tre blir respektert lever i balanse. Mayafolket tror på en dualisme. Alle mennesker har positive og negative energier. Feminine og maskuline. Kroppen vår får energi fra tretten ulike soner, og for å fungere helt må alle være i balanse. Er venstre hånda di skadet, blir resten av kroppen påvirka. Slik som vi må opplade elektroniske apparater, må vi huske å ta pauser for å lade opp kroppen.

Johanne Veiteberg

jvnj@hotmail.com

Selv om mayakalenderen sluttet i 2012 betydde ikke det verdens ende. Dette urfolket fra Mesoamerika trodde at avslutninger alltid etterlot seg en ny start. For over tusen år siden var mayarikets storhetstid. Et samfunn som over tre tusen år var blitt godt utviklet, og som det strides om årsakene til dets fall. Det som er sikkert er at da spanske styrker kom til Guatemala rundt 1520 var mayabefolkingen allerede delt opp i små riker. Spanjolene ble ledet av Pedro de Alvarado, og med våpen og sykdom i bagasjen lyktes de i å få kontroll over området på ti år.

I fortidens koloniale samfunn brukte spanjolene sin makt for å trekke ut så mange ressurser som mulig av landet. Det var et samfunn hvor posisjon var basert på opphav. Den dag i dag ber mayane om styrke til å passe på naturen og menneskene i den. Styresmaktene har byttet ut begrepet antikrist. De kaller de som kjemper for rett til egen jord for terrorister. Rundt urbefolkningen kjører traktorer ned avlingene deres, for å starte monokultiver av sukkerrør eller afrikansk palme. Det er vanskelig å se en stor omveltning i styresettet i nær framtid. Men kanskje vi en gang i framtiden går mot et nytt mayarike, med menneskets samhold med naturen i sentrum.

Vi spoler fram i tid. På gulvet ligger et mayaalter. En sirkel laget av granbar, blomster, bananer og lykter. Vi er i et møte med kvinnegruppa Conavigua. Samlingen starter med lystenning og bønn. Kvinnene ber på sitt morsmål, og siden de representerer forskjellige deler av Guatemala, er språkene deres ulike. De ber om positiv energi for å skape et godt møte. De ber om kunnskap til å skille ut hva som er viktig fra det uviktige. Dette er hva koloniherrene kalte for djeveldyrkelse. Mayafolket kaller det for kosmovisjon.

36


Hev stemmen! hans 10-12 meter unna. Etterpå tilbrakte vi kvelden med vitnene i saken og fikk høre dem fortelle hvordan ordrene Montt ga sitt militær i 1982 tok livet av familiene deres og merket dem for livet.

Mathilde G. Vikene mgvikene@ gmail.com

“Jeg er overlevende fra en massakre. De drepte min kone, min datter. De drepte dem jeg elsket høyest.”

Ditt blikk er verdt noe, dine ører er verdt noe. Du kan bruke dem til å se og høre folks rop om hjelp. Din stemme er verdt noe. Du kan heve den og rope med. Du kan åpne andres øyne og ører slik at de også hever stemmene. Helt til ingen hav eller landegrenser kan dempe koret for rettferdighet.

Dette er sterke ord å bli møtt med. Det er ord som disse menneskene har måttet kjempe hardt og lenge for å ha mulighet til å si. Det er 30 år siden de kraftigste massakrene, 17 år siden freden ble tegnet ned på papiret. Allikevel er det ikke uten fare at disse setningene blir ytret. “Den som sier det har vært et folkemord i Guatemala fornærmer selve landet,” har nåværende president Otto Pérez Molina uttalt, på tross av at man i sannhetskommisjonens rapport fra 1999 kan lese at 200 000 sivile mennesker ble drept og 45 000 forsvant mer eller mindre sporløst i løpet av borgerkrigen, og de aller fleste av disse var landets urbefolkning. Staten anklaget dem for å være geriljasoldater, men store deler av de drepte var eldre, kvinner, barn og spedbarn. I nærmest et tiår ble landsbyene deres tilsynelatende vilkårlig overfalt, hus og avlinger brent, mennesker torturert og drept. Folk flyktet opp i fjellene der de måtte holde seg i stadig bevegelse med liten mulighet til å dyrke mat. Mange døde av sult og sykdom, andre av skudd og bombeangrep fra luftvåpenet.

Urfolkene i Guatemala trenger din oppmerksomhet akkurat nå. Deres stemmer trengs å høres og deres historier trengs å deles. Det er 30 år siden Rios Montt var president i landet og forsøkte å utrydde både mayakulturen og mayafolkene. Nå er omsider rettsaken mot ham igang. Samtidig er krigen i Guatemala langt fra over selv om det med aktiv hjelp fra Norge ble skrevet under på en fredsavtale i 1996. Fortsatt drives fattige bønder og urfolk vekk fra landsbyene sine, og jorda og ressursene de lever av ødelegges. Tilsynelatende er det en ny situasjon som står bak: konflikten med store selskaper om ulike naturressurser. Men dette er ikke en ny konflikt, det er den røde tråden gjennom hele Guatemalas historie etter spanjolenes ankomst. Vi overvar rettsaken mot Rios Montt sist mandag. Jeg satt i to timer og prøvde å lese noe ut av det uttrykksløse ansiktet

Det den guatemalske stat og de mek-

37


tige oligarkene og generalene bak den for all del vil unngå, er at vi skal trekke opp den røde linja gjennom historien og følge den helt inn i nåtiden. De vil ikke at vi skal oppdage at krigen ikke bare var “tilfeldige” drap, men et helt taktisk folkemord. De forfulgte var mayabønder som levde på tradisjonelt vis av jorda og med et spirituelt forhold til ressursene de tok av. Men disse ressursene er også verdier som kan utnyttes på et helt annet vis om man har pengevinning for øyet. Problemet ble mayafolket, som levde på og av jorda i store deler av Guatemala. Løsningen de forsøkte på 80-tallet var folkemord og kulturmord, dagens løsning er bare tilsynelatende mindre brutal. For jorda og elvene er ikke blitt mindre verdifulle. Tvert imot, med globaliseringen og internasjonale selskapers jakt på investeringer over hele kloden har det nok aldri vært mer lønnsomt å selge folkets jord. Og det gjør de i stor skala i Guatemala. Urfolket blir ikke lenger beskyldt for å støtte geriljasoldater, men å være motstandere av utvikling, hindre for fremgang. Men hvem ønsker en utvikling som tvinger deg til å flytte fra hjemplassen og jorda du lever av, forurenser vannet og maten din, driver familien din til sult og sykdom? De som gjør motstand mot vannkraftverkene, gruvene, og sukker-, gummi- og palmeoljeplantasjene blir regnet som terrorister av staten. Men når de kan regne dem som kjemper flertallets sak terrorister, hvem sin sak kjemper staten da? Det er et lett spørsmål i dette landet. De 22 kolonistfamiliene som

begynte tyveriet av Guatemalas rikdom på 1500-tallet er de samme som eier landet i dag. Militæret ble opprettet for deres beskyttelse, og nå handler det også i de utenlandske selskapenes tjeneste, men stadig mot folket. Folket som kun vil ha sin respekt, sin verdighet, sine rettigheter. Sin historie ut i lyset og åpenheten, så en viss rettferd kan vinnes for alle de som ble tatt fra dem. Dette folket som trykkes ned, fordrives, drepes, kun for verdien av penger og makt. I Polochic traff vi noen som skar meg dypt i hjertet da de krevde vår hjelp. Med trussel om militær utkastelse av ni familier neste dag møtte de oss for at vi skulle stoppe millionselskapet som truer deres livsgrunnlag og tilværelse. Hva kan vi gjøre? Og hva kan de gjøre? Fortsatt er makten i Guatemala på sin egen side, ikke folkets. Fortsatt går skyldige menn frie og nye overgrep utføres. Mayafolkene vi har møtt er stolte og sterke, men dette er ikke en kamp de kan vinne alene. De bad oss om vår hjelp, og jeg ber om din hjelp. Norge har flere skitne kort i lommeboka, blant annet investeringer i GoldCorp og Santa Cruz i Guatemala. Norge har også en stemme som er hørbar i menneskerettighetssaker når det velger å bruke den. Rettsaken til Rios Montt er ikke over, nesten hver dag forsøker advokaten hans å hindre sakens fremgang med juridisk spill. Når den er slutt venter den største fallgruva: korrupsjonen i systemet. Guatemalas folk trenger verdens øyne på dem i disse dager, de trenger våre stemmer i sitt kor slik at selv de høyeste makter ikke har annet valg enn å lytte.


Guatemalas søken etter rettferdighet

Mayaseremoni. Foto: Julie Kalveland

Minnet og rettferdighet. Foto: Johanne V.

Møte i landsbyen Polochic. Foto: Julie Kalveland

39


Returadresse: Latin-Amerikagruppene Fredensborgveien 6 0177 Oslo Norge

Profile for Elin Rømo Grande

2. reisebrev fra Nicaragua  

Her kan du lese om solidaritetbrigadistenes opplevelser, analyser og annet nytt fra grasrota i Nicaragua. Dette er det andre av tre reisebre...

2. reisebrev fra Nicaragua  

Her kan du lese om solidaritetbrigadistenes opplevelser, analyser og annet nytt fra grasrota i Nicaragua. Dette er det andre av tre reisebre...

Advertisement