Issuu on Google+


PROLOG

Werner er død. Han er faktisk det, han skjønner det nå. Rart at han måtte stå her, ved siden av det lille, firkantede hullet, før han klarte å forstå det. Virkelig forstå det. Han måtte se på kisten først, se på de andre. Mørke i klærne, mørke i øynene. Werner er borte. For alltid. Rundt ham faller lette snøfnugg mot bakken. Noen havner i en virvlende spiral som aldri ser ut til å stanse. De hvite flakene får det til å renne fra øynene hans, men det gjør ham ingenting. Så ser det kanskje ut som han gråter. Han snur seg mot sin mor. Hun har fått kalde striper i kinnene. Står bare der og stirrer på den blanke, brune kisten. Og ved siden av henne – en mann som knapt klarte å knyte slipset sitt i morges fordi han skalv så fælt på hendene. Som måtte ha hjelp til å barbere seg. Som for en uke siden kom løpende ut i bare T-skjorte og underbukse selv om det var midt på dagen og store, hvite filler dalte ned omkring dem. Som ropte og ropte mens han gravde og gravde. Som rev Werner ut av det hvite, tunge. Men leppene hans var blitt blå allerede. De hadde gjort det før, Werner og han, gravd huler i 7


snøhaugene, tunneler mellom dem som de deretter krøp igjennom selv om de visste at taket kunne kollapse når som helst. Og så – følelsen da de kom ut i lyset, like hele. De lekte med døden, og de vant. Som regel i hvert fall. De er her alle sammen. Klassen til Werner, til og med noen av lærerne har tatt turen til gravlunden. Det er folk her han aldri har sett. Venner av familien. Venners venner. Alle er triste. Eller kanskje de også bare later som. Så senker de broren hans ned i det store, mørke dypet. Synger med stemmer som nesten er umulig å høre. Men han orker ikke å synge. Orker ikke å snakke med noen heller, etterpå, da alle er samlet i det store huset. Men han spiser, og han drikker. Er den eneste i familien som spiser og drikker. Først på ettermiddagen sniker han seg opp på rommet sitt, setter på en kassett og synker ned på sengen. Musikken pleier å gi ham en god følelse inni seg, men den kommer ikke nå. Og det tar noen øyeblikk før han forstår hvorfor. Noe er annerledes der inne. Han reiser seg fra sengen, går fram og tilbake over gulvet mens han prøver å finne ut hva det er. Og idet det går opp for ham at det er bildet på veggen, bildet av Werner som stirrer ned på ham, bildet som aldri har hengt der før, men som av en eller annen grunn henger der nå, så kjenner han at knærne nesten gir etter. Han har ikke fortalt det til noen, hvordan han sto der og så på taket som hadde falt ned over broren. Hvordan han ikke gjorde noen verdens ting, ikke på lenge, bare smakte på følelsen som raste igjennom ham. Han var 8


Herre over liv og død. Det var bare han som kunne gjøre noe for å redde Werner. Gullungen. Han vet selvfølgelig hvem som har hengt opp bildet, husker ropene hans da legene sa det ikke var noe mer de kunne gjøre. Dere kan ikke gi opp, skrek han, vær så snill, dere kan ikke gi opp! Og blikket hans da de kom hjem fra sykehuset den dagen, da de satt rundt stuebordet i dagene etterpå og ikke sa et eneste ord til hverandre. Det var ikke til å ta feil av. Fordi han ikke gråt? Nei. Fordi han ikke sa unnskyld. Det var hans idé. Hans lek. Og han vet det ikke vil hjelpe å ta ned bildet. Fyren som kaller seg pappa, vil sikkert bare henge det opp igjen, og opp igjen, og opp igjen. Så det ikke skal bli mulig å glemme. Werner pleide alltid å smile når han ble fotografert, men han gjør ikke det på dette bildet. Han ser bare rett inn i kameraet. Håret er gredd i en sideskill slik at det nesten dekker over øynene, men det er ikke nok til å slukke lyset i dem. Og det er som om de kvalte ropene han ga fra seg under de hvite, dødstunge massene, er tilbake. Som et ekko. Det er blitt mørkt utenfor vinduet da han setter seg på sengen igjen. Det er lenge siden det sluttet å snø. Men det kunne ha snødd tvers igjennom rommet uten at han ville ha sett noe annet enn lyset i sin brors øyne. Lyset som ikke blir borte. Werner er ikke død. Han er faktisk ikke det, han skjønner det nå. Men neste gang, tenker han. Da skal alt bli annerledes.


Blodtåke