Page 1

Kapittel 112

På nattbordet til Tellef hadde Nicolai lagt fra seg et hefte med ark av forskjellige størrelser fra barna på Barnehjemmet. En lodden ulltråd med en flott sløyfe holdt arkene sammen, og på papp-framsida av ­heftet var det to sirlig tegnede flagg; det namibiske og det n­ orske. ­Mellom dem sto det «Go Tellef!» – store, grønne bokstaver – og neden­for lå en grundig bandasjert figur i en hvit sykehusseng. Senga så helt s­pesielt solid ut, men var absolutt ikke lang nok for den lys­ luggede, beskjeggede pasienten. Et par tynne, rødgule legger med to digre, hvite føtter i endene stakk langt utenfor. Nedenfor der igjen sto det «God bedring» og «Dette klarer du!» på engelsk. På arkene innover i heftet hadde alle ungene utenom de aller minste skrevet navnene sine og laget en fargeglad tegning eller skrevet noen oppmuntrende ord. David og Jonas hadde delt en side og, som noen av de andre, ­skrevet først på sine afrikanske morsmål og så, etter ordet «Trans­lation», kommet med den engelske oversettelsen. Øverst, over hvert av de to korte ønskene om snarlig bedring og tydelig uttrykt klokker­tro på at alt ville ordne seg – det samme som på framsida av heftet – hadde de vært påpasselige med å markere hva som var skrevet på otjiherero og hva som var skrevet på oshivambo. De hadde nok også vært opptatt av å uttrykke likhet og samhold. De hadde nemlig tegnet to mørkebrune armer og hender som strakk seg ned fra ordene for å ­møtes i en delvis vellykket framstilling av et afrikansk håndtrykk. F ­ ingre, spesielt når de tilhører to hender i interaksjon, byr på vanskeligheter for de – 740 –


fleste kunstnere. Noe som hadde komplisert tegnearbeidet ytterligere, var en tredje hånd – en rødbrun en, nesten dobbelt så stor som de to mørkebrune. Den lå med håndbaken ned, og fingrene holdt rundt de to mindre nevene. Eskil syntes det så trygt og godt ut. Den store, trygge hånda satt i enden av den ganske tynne høyrearmen til en lys, langhåret manns­ person som var i ferd med å trampe på et motorsykkelvrak. Smilet hans – han smilte sjøl om han virket ganske sinna på motorsykkelen – var akkurat som Tellefs; det viste så godt som alle tennene hans. Rett under Tellef og sykkelen hadde enten Jonas eller David skrevet «Better luck next time!», og nærmere de tre sammenkoplede ­nevene sto det «Brotherhood! Remember?». Eskil husket det veldig godt. For ikke så veldig lenge sida hadde Tellef, David, Jonas og han sjøl arbeidet tvekroket side om side på den støvete durra-åkeren til Sukana. Avlingene var dårlige, men noe ble det. Det var tøffe planter. Etter en altfor lang og varm, taus økt – ingen hadde orket å ­snakke og arbeide samtidig – hadde David lagt sigden sin på bakken, rettet ryggen og myst opp mot sola. Så hadde han snudd seg vekk fra den påtrengende, enorme varmekilden – blikket fremdeles vendt mot himmelen – blå – bare blå. Han pustet dypt og tørket svetten vekk fra overkroppen og ansiktet. Så fisket han fram en gammel colaflaske med vann fra lomma si. Han tok en titt på innholdet, vippet så enkelt av den godt brukte, tupperware-aktige korken og drakk dypt av det lunkne vannet. Så helte han den siste skvetten over hodet sitt. Han tittet kjapt bort på Jonas før han rettet oppmerksomheten sin mot Tellef og Eskil. Alle de tre arbeidet fremdeles. «Vet dere at Jonas og jeg er brødre», sa han. De tre karene rettet seg opp. Ingen av dem var nok særlig lei seg for å få et påskudd til å ta en pause fra arbeidet. Tellef og Eskil tøyde – 741 –


og bøyde rygger og nakker både på langs og på tvers. Jonas smilte lurt – kanskje litt på grunn av de støle, halvgamle gubbene, men kanskje også fordi han visste hva som ville komme. «Nei, det visste jeg ikke», sa Eskil overrasket. Han regnet med at han ville ha blitt fortalt om sånt. Dessuten var David og Jonas, bortsett fra høyden, ganske så ulike hverandre. Kanskje de to var blodsbrødre? Uansett var det ikke til å nekte for at han håpet på en lang oppklaring. Pausen var virkelig kjærkommen. Tellef sto med et smil om munnen. «Ææ, du tøyser med oss», sa han til David. David og Jonas smilte. «Nei … eller kanskje litt, men vi er brødre på en måte», sa David. «Ja vel?», sa Tellef. Eskil kom på at han hadde hørt at en del namibiere så på både fettere og tremenninger som brødre. Kunne det være noe sånt David mente? Uansett hadde han ikke lyst til å begynne å gjette. «Jo, dere skjønner at jeg er herero, og Jonas er ovambo, og herero­ ene og ovamboene er broderfolk, og da er jo jeg og Jonas en slags brødre», slo David fast. Det hadde tilflytt både Tellef og Eskil at David var herero, men de hadde ennå ikke hørt at Jonas var ovambo. Hvem som tilhørte hvilken folkegruppe, hadde ikke vært noe stort tema på gården til Sukana – ikke siden skuespillet den første kvelden. «Ja, det er dere jo da», sa Eskil. «Så flott!», sa Tellef David og Jonas smilte og nikket. «Vet dere hvorfor ovamboer og hereroer er broderfolk a?», spurte David. Eskil ristet på hodet. «Ingen aning», sa Tellef, myste opp mot sola og fuktet hode­tørkleet sitt for n’te gang den dagen. Han så forventningsfull ut. – 742 –


Eskil var det – både til selve forklaringa og – ikke minst – lengden på den. «Vil dere vite det a?» De to svette, utkjasede nordboerne tittet på hverandre og smilte godt. Det var like før de begynte å le, men begge greide å stagge latteren. «Helt klart!», sa de i kor. «Det er fordi at ovamboene og hereroene … eh … nedstammer … Er det det det heter?», sa David. Eskil og Tellef nikket. «Okey, de, eller vi da … eh … nedstammer fra to brødre, og derfor er ovamboene og hereroene brødre … Kanskje damene er søstre forresten …?» «Sikkert», sa Eskil. «Så flott a!», sa Tellef. Hvis han var litt skuffet over den korte forklaringa, var det umulig å se det. «Dere to er jo som skikkelige brødre òg til og med», sa han. «Dere hjelper hverandre, passer på hverandre og sånn. Det eneste dere ikke gjør, som brødre gjør, er å krangle, men det er jo bra.» David og Jonas hadde sett godt fornøyde ut da Tellef sa at de var som brødre, men nå sendte de hverandre blikk som kunne tyde på at det siste der – det om den fraværende kranglinga – kanskje ikke helt holdt stikk. Tellef smilte. «Jaaavel … Skjønner. Da gjør dere kanskje det òg. Ja, men da er dere jo brødre da.» Jonas og David smilte så godt, men unngikk møysommelig blikkkontakt med hverandre – ble kanskje vel følsomt dette. «Vet dere kanskje noe mer om de to avstamningsbrødrene?», ­spurte Tellef. David og Jonas ristet på hodene sine. – Kanskje de hadde visst mer hvis de ikke hadde blitt foreldreløse så tidlig i livene sine, tenkte Eskil, – eller er akkurat det der skole-­ – 743 –


lærdom? Uansett hadde han lagt merke til at mange namibiere v­ isste en god del om både forfedre og stamfedre. Sjøl hadde han ingen ­anelse om hvor oldeforeldrene hans var fra – visste ikke helt sikkert hvor alle besteforeldrene var født engang. – Hva med Sukana?, tenkte han. Hva veit hun – med sin oppvekst? Tellef så veldig tankefull ut han òg. «Ok», sa han. «Det er uansett litt gøy at heremboer og ovaroer er broderfolk.» «Hereroer og ovamboer», sa David og Jonas raskt og bestemt i kor. «Ja, det er jo det jeg sier jo; boremberer og valbororer.» De to guttene lagde noen lyder midtveis mellom latter og oppgitte sukk og ga opp å rette på den store tullekoppen. «Hvorfor er det gøy a?», spurte Jonas. «Hva da?», spurte Tellef troskyldig og slo ut med armene. «Er det noe som er gøy her?» «Njåå», utstøtte Jonas. «Hvorfor er det gøy at ovamboer og hereroer er broderfolk?» «Er det gøy?», spurte Tellef og klødde seg i hodet. «Neeei, det vet jeg da ingenting om.» Uten en lyd – ikke et oppgitt sukk engang – tittet David spørrende på Jonas og pekte på Tellef. Jonas smilte først usikkert – så litt tafatt ut – men snart gikk det lille smilet over i et bredt glis. Gutten vokste, la fra seg sigden sin og nikket megetsigende. «Okey?», spurte David. «Okey», sa Jonas. «AngrIIIP!», gaulet så David av sine lungers fulle kraft. De to småguttene var over Tellef på et øyeblikk, og han lot seg rive over ende – hadde bare sørget for å slenge fra seg kappekniven og å ta en kjapp titt bak seg først. Et realt basketak var i gang. Tellef hadde nok sørget for ikke å lande på de nærmeste, pjuskete plantene, og nå rullet han fra side til side i den – 744 –


tørre jorda mellom planteradene. David og Jonas reiv og sleit i hele fyren – bendte bein og armer til alle kanter og hoiet og skreik. Målet deres virket til å begynne med litt uklart. Da de to smågutta fikk den store over på ryggen og David fikk satt seg på de senete Tellefarmene som han på underlig vis hadde greid å bende bakover, virket imidlertid de godt fornøyd. Jonas satt nemlig allerede godt plantet på Tellef-beina. Etter at Jonas hadde fått slutt på de siste «krampetrekningene» i beina til Tellef, så David strengt på sin slagne motstander. «Nå? Gir du deg?» «Aldri», sa Tellef trassig. «Jeg har nemlig en alliert. Ha, ha!» De tre på bakken snudde seg mot Eskil som hadde forholdt seg passiv under hele kampen. Han så tilbake på dem – tilsynelatende fullstendig uforstående. «Eh … Eskil …? Litt hjelp her?» Tellef hørtes virkelig fortvilet ut. Han peip nesten. Eskil ristet på hodet. «Det kan du tegne deg», sa han og gliste. «Som man reder, så ligger man, og man høster som man sår og alt det der.» Tellef himlet med øynene. David og Jonas gliste bredt og snudde seg mot den slagne mannen igjen. Han ristet på hodet og så absolutt sønderknust ut. «Nå?», sa David morskt. «Okey, okey. Jeg gir meg … Jeg skal fortelle hvorfor det er gøy at de er broderfolk disse herobo.», prøvde Tellef seg, bare for mikrosekundet etter å bli tildelt to ekstra fæle, franske mansjetter – én på høyre ankel og én på venstre håndledd. De to klypesterke, små fribryterne var absolutt – bokstavelig talt – ikke til å spøke med. «Auuu! Nåde!», gaule-ba Tellef. «Jeg mener hereroene og ovamboene. Okey? Nåde.» – 745 –


«Okey, men da vil vi ikke ha noe mer tull!», brummet Jonas så mørkt han kunne. Tellef nikket. «Jeg lover – æresord og kors på halsen» David og Jonas løsnet på mansjettgrepene, så så de på hverandre, nikket og reiste seg. Tellef reiste seg etter hvert han òg – sakte og møysommelig. Det var ingen tvil om at han hadde blitt grundig slått og nedkjempet. «Må nok passe meg for dere. Dere er jo sterke som løver jo», klaget han og gnei mansjettankelen. «Også skuddbeinet a gett …» De to løvene smilte – skjønte nok at Tellef ikke hadde så fryktelig vondt. Samtidig var de nok også ivrige etter endelig å få greie på hva som var så gøy ved at hereroene og ovamboene var broderfolk. «Okey», sa Tellef. «Husker dere at dere visste at Norge har Sverige som nærmeste nabo?» Begge guttene nikket. «De som bor der – svenskene – er vårt broderfolk.» «Hvorfor det?», spurte David med én gang. Tellef så ørlite beklemt ut – hadde vel kanskje regnet med å få akku­rat det spørsmålet der, men … «Nei, vet du. Det vet jeg ikke … Eskil?» Eskil kunne ikke hjelpe og trakk på skuldrene. «Kanskje fordi dere er naboer», sa Jonas tankefullt. «Det er jo bra å være broren til naboen sin.» «Eller at naboen din er broren din», la David til. Jonas nikket. «Helt klart!», sa Tellef. «Det er sikkert derfor.» Alle ble tause og hvilte og tenkte. «Uansett er det i hvert fall bra å være i et folk som er broderfolk med et annet folk», slo Jonas fast etter en stund. – 746 –


David tittet bort på kameraten sin. «Enig, for da har man jo alltid en bror – ja, til og med flere», la han til. «Og kanskje ovamboer og hereroer, eller likeså godt alle namibiere, også kan være broderfolk med nordmenn og omvendt – og svensker også for den saks skyld.», øste Tellef på. «Svensker er ålreit.» «Ja, det er klart», sa Jonas etter å ha sett på både Eskil og David som nikket sine samtykker. «Fint. Da sier vi at det er vedtatt», sa Tellef. Alle fire hadde nikket høytidstemt og ettertenksomt. Så hadde de tatt noen samstemte, karslige slurker av flaskene sine – David fikk av Tellef som hadde fylt på fra brønnen for ikke så lenge sida – og der­ etter hadde de plukket opp kutteredskapene sine, krummet ryggene og fortsatt arbeidet – side om side. Eskil smilte ved minnet av den seine ettermiddagen i åkeren på gården til Sukana. Han stod ved det svære vinduet i sykeværelset til Tellef og så blindt ut. Han snudde seg og gikk bort til senga der Tellef lå. Den urørlige dyneskikkelsen med det mimikkløse ansiktet minte lite om den glad karen fra basketaket med Jonas og David – han som hadde «slåss» så støvføyka stod mellom planteradene. Husket han den ettermiddagen? Husket pasienten i sykesenga den ettermiddagen?

– 747 –