Issuu on Google+

KLIMA rettferdighet

Kirken i møte med klimakrisen Guide for bærekraftig liv Kampen for klimarettferdighet

ET MAGASIN OM TRO, TEOLOGI OG KLIMA

KLIMA

– DITT VALG

Aldri har det vært påvist så mye CO2 i atmosfæren. Aldri før har flere mennesker på kloden vært truet så mye av tørke, flom og ekstremvær. Det er tid for å verne om skaperverket!


Vekk oss opp til vern om din elskede jord Gud, vekk oss opp til vern om din elskede jord. Av jorden gir du oss daglig brød, skjønnhet for øyet, sted å høre til. Gi din kirke mot og myndighet til å stå opp mot griske overgrep mot jorden, mot løgn og likegyldighet, til å stå opp for sannheten, for frihet og rett, og en fremtid for alle mennesker! Amen. Rolf Erik Hanisch, sokneprest i Slemmestad og Nærsnes i anledning Skaperverkets dag 2013


Utenfor Phnom Penh, Kambodsja, leker barna med fjærleker. I denne landsbyen er Misjonsalliansen tilstede og arbeider for å utvikle lokalsamfunnet. Det handler om å utruste og mobilisere lokale krefter til å skape endringer i sitt lokal-miljø. Bærekraft og klimatilpasning er stikkord for arbeidet til organisasjonen. Foto: Susanne Lende


Innhold 4

2 .................. Forbønn: Vekk oss opp til vern om din elskede jord 5 .................. Forord: Det er tid for arbeid! 6-7................ Synspunkt: Samfunnet har gått seg vill 8 .................. Synspunkt: Klimadebatt – nødvendig og vanskelig Synspunkt: Varige endringer – nå! 9 .................. Kommentar: Kirkens klimakamp 10-13........... Teologi og klimarettferdighet: Kirken i møte med klimakrisen 14................. Bønn for vitenskapen Midten........ Guide til bærekraftig liv. Napp ut og bruk! 15-16........... Teologi og klimarettferdighet: Naturen i trostradisjonene 17-18........... Vitenskap: ABC om klimaendringer 19-20........... Internasjonalt: Én bekymring mindre 21- 24.......... Internasjonalt: Kampen for klimarettferdighet 25- 26.......... Intervju: Desmond Tutu – Den ustoppelige pensjonisten 27................. Klimaengasjement: Klimaløft på tvers av generasjoner 28................. Prosjekter 29................. Fordypning: Nyttige ressurser 30................. Salme: Når jeg ser på din himmel av stjerner

Side 6: Misjon og vern om skaperverket

Side 10: Teologi og klimarettferdighet

Side 25 : Intervju med Desmond Tutu


FORORD:

Det er tid for arbeid! KLIMA rettferdighet – ET MAGASIN OM TRO, TEOLOGI OG KLIMA Dette er et magasin som ønsker å bidra til refleksjon om forholdet mellom teologi og kampen for klimarettferdighet. Prosjektet Skaperverk og bærekraft – et felles kirkelig tiår for kirke og samfunn: er et økumenisk samarbeidsprosjekt mellom Norges Kristne Råd, Kirkens Nødhjelp og Den norske kirke. I dette samarbeidet vil kirkene: – være sentrale pådrivere for og bidragsytere til bærekraftige samfunn lokalt, nasjonalt og globalt – bidra til å sikre en forpliktende, rettferdig og ambisiøs internasjonal klimaavtale, og en bred kirkelig og folkelig oppslutning om dette – demonstrere et bevisst forhold til miljø, forbruk og rettferd – skape håp og fremtidstro i ord og handling Ansvarlig redaktør: Paul Erik Wirgenes, Leder for styringsgruppen til Skaperverk og bærekraft, og avdelingsdirektør i Kirkerådet (paul.erik.wirgenes@kirken.no) Redaktør: Susanne Lende, kommunikasjonsrådgiver i Kirkerådet og Skaperverk og bærekraft (susanne.lende@kirken.no) Redaksjon: Skaperverk og bærekrafts arbeidsgruppe Kontaktinfo: Per Ivar Våje, Prosjektkoordinator, Skaperverk og bærekraft (piv@kirken.no) Vedrørende Norges Kristne Råds virksomhet kontakt generalsekretær Knut Refsdal (knut.refsdal@norkr.no), eller prosjektleder Elin Finnseth Sæverås (efs@norkr.no). Vedrørende Kirkens Nødhjelps virksomhet kontakt generalsekretær Anne-Marie Helland (amh@nca.no), eller nettverksleder Siv Bonde (siv.bonde@nca.no). For bestilling av flere magasiner kontakt Per Ivar Våje (piv@kirken.no) Design: Dugg Design AS Trykk: Scanprint AS

ING KN

NOR DI

MILJØMÆR SK

006

Jorden hører Herren til. Du og jeg og verdenssamfunnet er forvaltere av Guds eiendom. Hvordan vi forholder oss til den skapte jorden er en del av hvordan vi forholder oss til Gud. Gud ga oss oppdraget å ta vare på jorden og det som lever der. Å ta vare på jorden er en del av vår gudstjeneste. 5

Er vi dårlige forvaltere? Bidrar vårt forbruk og vår velstand til utarming og forurensning i en slik grad at jorden og alt som er i den ødelegges av tærende forurensning? For hver gang vi snakker om klimaendringene og skader på verdens miljø er situasjonen mer alvorlig enn sist vi snakket om det. Advarende røde varsellys blinker hissig for forvalterne. De har blinket lenge og vi er sene til å handle. Dette skal vi stå til ansvar for. Alvorlige konsekvenser av forurensning og uvettig forbruk er ikke bare et skremmende framtidsscenario. Disse konsekvensene rammer oss nå. Og de rammer de svakeste hardest og først. De fattige landene og de mest utsatte folkegruppene i disse landene, er de som i dag bærer de tyngste konsekvensene av de rike menneskene i de rike landenes dårlige forvaltning av Guds jord. Det er tid for mer enn å synge et kyrie eleison og be et Fadervår. Det er tid for at Guds folk her og over hele jorden reiser seg og tar ansvar. Når Kristus møter oss på Den Siste Dagen og spør om hvordan vi forholdt oss til den minste – hva skal vi da svare? Vi kan ikke si at vi ikke visste. Her er kunnskap nok. Vi kan ikke si at det ikke var noe vi kunne gjøre. Her er lange lister med strategiske grep og alle er vi skapt med mulig-heter. Vi kan ikke peke på at dette burde de andre gjøre – det er vi som står der og skal svare for oss. En såret jord kaller på en tjenende kirke. En rammet menneskehet kaller på engasjert ansvarlighet. Den lidende Kristus kaller på nestekjærlighet. En kjempende kirke inviterer til medarbeiderskap for en såret jord. Dette heftet utgis for å bidra til forståelse og engasjement rundt kirkenes klimaengasjement. Skaperverk og bærekraft har vært et felles prosjekt for kirkene i Norge gjennom mange år. Norges Kristne Råd, Kirkens Nødhjelp og Den norske kirke står sammen om dette engasjementet. Vi er kalt til tjeneste!

Paul Erik Wirgenes

Leder for styringsgruppen til Skaperverk og bærekraft og avdelingsdirektør i Kirkerådet

Foto: Susanne Lende

Forsidefoto: Fra rismarkene utenfor Phnom Penh, Kambodsja, høsten 2012. Foto: Susanne Lende

541

JORDEN ER IKKE VÅR. Vi har ingen rettmessige krav på jorden som vår eiendom. Sentralt i den kristne tro er forståelsen av at jorden er Guds. I en gammel salme heter det: Jorden, og det som fyller den, hører Herren til, verden og de som bor der, er hans. For han har grunnlagt jorden på havet, og grunnfestet den på strømmende vann. (Sal 24,1–2).


SYNSPUNKT: Misjon og vern om skaperverket

Samfunnet har gått seg vill

Jeffrey Huseby, Rolf Kjøde og Øyvind Åsland

Den økologiske krisen er symptomet på et samfunn som har gått seg vill. Skal vi løse klimautfordringene trenger vi en samfunnsmodell som ikke baserer seg på fortsatt vekst og forbruk. Jeffrey Huseby, generalsekretær Det Norske Misjonsselskap Rolf Kjøde, generalsekretær Normisjon Øyvind Åsland, generalsekretær Norsk Luthersk Misjonssamband Foto: Normisjon Foto: NMS

6

KLIMAFORANDRINGER utgjør trolig den største trusselen mot vår egen klode – og dermed også for fred, sikkerhet og en bærekraftig utvikling for milliarder av mennesker. Til tross for dette tar vi ikke trusselen på alvor, toppolitikere så vel som mannen i gata. Også som kirke svikter vi i å etablere en alternativ, bærekraftig livsstil. Den globale oppvarmingen skyter fart, mens viljen til å gjennomføre globale klimatiltak står på stedet hvil. Sosialt engasjement står sterkt i kristen tenkning. Å handle i henhold til det vi tror på er radikalt – og ofte mer politisk enn vi er vant til å tenke. Derfor ønsker vi å si klart og tydelig: Klimatrusselen er reell og må ikke gjøres til en kasteball i et partipolitisk spill. Vi vil innstendig oppfordre våre politikere til å finne gode løsninger på hvordan Norge skal løse sine forpliktelser overfor verdenssamfunnet. Vi er et rikt land med store ressurser og god forvaltning, men rikdommen er et tveegget sverd. Rikdommen gjør oss i stand til å ta ansvar og gå foran med et godt eksempel, men rikdom gjør oss også sløve og blinde. Jesus utfordret de rike, og Paulus skriver at kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Siden det første klimamøtet i Rio i 1992 har det skjedd en formidabel økonomisk vekst mange steder i Sør. Millioner er løftet ut av fattigdom. Det er et gode. Likevel trues hele vårt eksistensgrunnlag av en økonomisk utvikling basert på ukontrollert vekst og høyt forbruk, der gapet mellom rik og fattig øker. Vekstspiralen er verken bærekraftig eller rettferdig. Økt forbruk er selve forutsetningen for at denne økonomien skal fungere. Problemet er at jordkloden allerede nærmer seg «nokpunktet» for naturens tåleevne med tanke på at vi vil vokse fra 7 til 9 milliarder mennesker innen 2050. Bak festtalene og de gode formuleringene under de internasjonale klimakonferansene er det lite endringsvilje å spore i form av penger og forpliktelser. Ingen ønsker å

gjøre seg upopulære ved å påpeke det opplagte, nemlig at den økologiske krisen ikke kan løses uten å utfordre det gjeldende økonomiske systemet. Men når økologien taper for økonomien er det bare et spørsmål om tid før alle taper. Vi løser ikke klimakrisen uten en ny samfunnsmodell, som gir sann mellommenneskelig velstand uten fortsatt økonomisk vekst for oss rike. Som kristne og ledere for Norges største misjonsorganisasjoner vil vi vise til vårt felles ansvar. En samlet kristen kirke vil utgjøre en forskjell i verden. Hemmeligheten er fellesskapet. Å forplikte seg til et fellesskap er radikalt. Det er avgjørende på vei til ei bærekraftig framtid. Vi ønsker å løfte fram gode kristne idealer: nøysomhet, nestekjærlighet, arbeid, hengivelse. Dette er

Foto: Normisjon

Foto: NLM

verdier med virkelig bærekraft, og de viser oss en annen forståelse av velstand som minner om den «shalom» som omtales i Det gamle testamentet, en rettferdig fred som søker fellesskapets og vår nestes beste. Som mennesker har vi en tendens til å ville ta Guds plass. Alternativet er å vende seg til Gud og gjennom bønn søke trøst for motløshet, hente ressurser til engasjement og søke tilgivelse for våre synder. Slik vil vi vende oss fra et forbruk som belaster Guds skaperverk og gjør oss til avgudsdyrkere. I bønn åpner vi oss for Han som kan forvandle menneskers hjerter og deretter samfunnet og de maktrelasjonene som preger dette. Innlegget ble første gang publisert i Vårt Lands papirutgave mandag 03.09.2012.

Helsehagen i Tomora Normisjons prosjekt «Helsehagen i Tomora» er et «grønt» misjonsprosjekt. Landene som organisasjonene i Samarbeid misjon og menighet arbeider i merker allerede klimaendringene på kroppen. Prosjektet i Mali ønsker å bedre helsetilbudene for særlig kvinner og barn gjennom forbedret grønnsaks- og fruktdyrking.


SYNSPUNKT:

Fra Normisjons klimatilpasningsprosjekt «Helsehagen i Tomora» i Mali.

7


SYNSPUNKT:

Klimadebatt – nødvendig og vanskelig

Varige endringer – nå!

Noen ganger kan det gode bli det bestes fiende. Spissformuleringer som «stem grønt», skaper oppmerksomhet. Målet er å engasjere til handling før det er for sent. Faren er handlingslammelse. Klimaendringene trenger vår vilje til engasjement nå!

Det går mot stortingsvalg. Valgkampen er allerede i gang med sine sedvanlige diskusjoner om bompenger, helsevesenet, bistandspenger og velferd. Viktige diskusjoner og debatter – men det finnes en som er enda viktigere. Den om klima. Om hvordan vi skal forvalte vår felles framtid.

Av Ingeborg Midttømme, biskop i Møre bispedømme, Den norske kirke

8

KLIMADEBATTEN er nødvendig og vanskelig – både innad i kirken og i hele samfunnet. Men den er ikke så vanskelig at kirken skal slutte å fremtre som kirke i denne sammenhengen. Mer enn noen gang trenger vi at menighetene feirer «Skaperverkets dag» slik vi har gjort i flere år. Kirkens liturgiske språk gir oss en annen dimensjon og forankring enn det politiske språket. Sterke stemmer hevder at kirken ikke skal drive politikk. Jeg er enig i at kirken ikke skal drive partipolitikk, men kirken SKAL låne stemme til de svakeste blant oss, tale tydelig om menneskeverd og kjempe mot urettferdighet. Klimadebatten handler om det. Kirkens krav er klimarettferdighet. Vårt engasjement er en konsekvens av troen på Gud som skaper, frelser og livgiver. I kirkelig språkbruk sier vi: «Vi vil arbeide for en bærekraftig forvaltning av Guds skaperverk.» Andre bruker andre ord. Budskapet er det samme. Vi har fått ansvar for at jorden har bærekraft – over tid – og for alle. Det er uinteressant å diskutere i hvor stor grad klimaendringene vi erfarer er

menneskeskapte. Deler av Antarktis har begynt å smelte. Det interessante er at vi mennesker fortsatt har mulighet til å begrense skadevirkningene – hvis vi vil. Klimaendringene rammer allerede sårbare medmennesker i fattige land verden over. Klimaendringene fører flere medmennesker på flukt. Ingen av disse er skyld i den utfordringen vi står overfor nå. Dette er en enorm etisk utfordring! Og det må være kirkens stemme. Som verdens rikeste land har vi muligheter få andre har. Vi har økonomi til å investere i forskning og utvikling av ny teknologi, og kompetanse for overgang til fornybare energikilder og en mer bærekraftig fremtid på vår felles jord. Men ikke en gang vi har økonomi til å ta konsekvensene hvis vi ikke gjør noe nå. Klimarettferdighet kan oppnås hvis vi tar ansvar – sammen med andre industrialiserte land – og bidrar til fattige lands behov for klimatilpasning. Derfor er vi mange som ser muligheter ved å sette fokus på klima ved de politiske valg.

VI SOM ARBEIDER i fattige land, vet at klimaendringene rammer de fattigste hardest. Når flommen og tørken kommer stadig oftere, er det de som før har lite eller ingenting som blir drevet fra sine hjem – på flukt fra et problem de rike landene i nord i stor grad har skapt. Fra problemer de ikke er skyld i, og ikke kan fikse. Derfor er det viktig å ta den debatten nå. Det er på tide å ta klimasaken på alvor. Få steder er sammenhengene tydeligere enn i Pakistan. Hver sommer og høst rammes Pakistan av store nedbørsmengder når monsunregnet kommer. Dette har i tusener av år sørget for nødvendig vann til landbruket, men nå har klimaendringene ført til økt snøsmelting fra Himalaya og økt monsunregn. Dette har ført til flom i store områder – og i 2011 var mellom 18 og 20 millioner mennesker rammet. Hele landsbyer ble oversvømt og menneskene som bodde der mister både hus og livsgrunnlag. I en slik situasjon bidrar diakonale organisasjoner som Kirkens Nødhjelp med matvarehjelp og annen livreddende innsats – vi bistår også i gjenoppbygging av hus som er mer robuste for de stadige flommene. Men vi ser at dette ikke er tilstrekkelig – skal vi ha håp om å gjøre mer enn bare å reparere må vi også påvirke politikere og andre beslutningstakere. Vi håper klimasaken blir en hovedsak i valgkampen og at velgerne tenker klima når de skal avgi sin stemme. Fordi det handler om oss alle, og fordi det er vår plikt å ta gode valg før det er for sent. Men denne debatten er ikke over 10. september. Klimaengasjementet vårt må fortsette også etter valget og prege de valgene vi tar – hver eneste dag. Dette må vi minne våre politikere om. Det handler om å vise nestekjærlighet. Når vår nestes liv avhenger av hvordan vi tar ansvar, må vi handle. Det er diakoni i praksis – en kamp for rettferdighet. Vi i Kirkens Nødhjelp har i flere år arbeidet aktivt for klimarettferdighet. Blir vi mange i denne kampen er det håp om varige endringer!  Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Foto: Kirkens Nødhjelp

Biskop i Møre, Ingeborg Midttømme, og leder for Kirkerådet, Svein Arne Lindø, deltok i en tverreligiøs mobiliseringskampanje under FNs klimaforhandlinger i Durban, Sør- Afrika i 2011. Her under en prosesjon på King’s Park Stadium. Foto: Bergit Sønstebø Svendseid/Kirkens Nødhjelp


KOMMENTAR:

Kirkens klimakamp Hva skiller kirkens kamp mot klimaødeleggelser fra andres? Kunne kristne gjort samme nytten som en «brigade for religiøse aktivister» i Naturvernforbundet? SVARET ER IKKE så banalt som man kunne tro. For å forenkle: Kirken kan bli én av mange, dyktige pressgrupper, «men ta skade på sin sjel.» Alternativt kan den bli en åpning for endringskrefter av en helt annen verden. Mer uunnværlig for saken, og for alle gode medspillere. Her er noen trekk vi i magasinet STREK har prøvd å løfte frem: – Gud er ikke «det lille ekstra»: Kirken kan fristes til å se på seg selv som «spesialist i miljøidealisme». Den har jo en del religiøse tilleggsressurser, ikke sant? Men kirken er ikke et stykke idealisme, en flokk som vil virkeliggjøre vakre idealer. Den er selv et nedslag av virkelighet, den innerste. Denne virkeligheten har et ansikt og et navn: Jesus Kristus. «Uten meg kan dere intet gjøre», sier han. Bare i ly av relasjonen til Kristus kan kirken gjøre noen egentlig forskjell i verden. – Endring på helt andre måter. Å følge Jesus kan gi kraftige, politiske utslag og egge til motstand. Også på miljøområdet. Men i hans rike følger innsatsen en annen dynamikk enn «politics as usual», «activism as usual». Jesus endret verden ved å endre spillet. Hans «taktikk» var lydighet, trofast-het, ikkevold og tjenende kjærlighet. Slik er det fortsatt: I hans rike måles ikke slagkraften i store budsjetter, mange tilhengere, strategiske allianser. Det avgjørende for kirkens vitalitet – også i kampen for klimarettferdighet – er kvaliteten på dens gudsrelasjon.

Denne relasjonen er nerven i alle kirkens øvrige relasjoner, og har minst to sider: En ytre og en indre. Aksjon og kontemplasjon. «Bare gjøre», «bare være». I dette vekselspillet er det grobunn for økt radikalitet og utholdenhet. Er relasjonen det avgjørende, kan det over tid være like «effektivt» å feire nattverd og søke Guds ansikt i stillhet, som det er å mobilisere til protest og motstand. Dette var dynamikken i Jesu eget liv, og verd å øve på, også for hans etterfølgere. – «Miljø» er ikke «åndelig annenrangs». I luthersk teologi blir miljøengasjementet gjerne plassert «på skaperplanet». Der ligger det liksom litt på siden av evangeliet og «det sentrale»: Jesus, korset, oppstandelsen. Men i Bibelen er Jesus skaperverkets alfa og omega. Da han ble menneske, forente han seg, intimt, med alt som lever. «Av ham, ved ham og til ham er alle ting», skriver Paulus. I Kristus «holdes alle ting sammen». Og det var for å forsone «alle ting», «alt i himmelen og på jorden» – og ikke bare menneskene – Jesus gikk i døden. Når miljøet legges øde, kjenner Jesus det på kroppen. Her har kirken mye å gjenoppdage. Skjer det, er sjansen også stor for at engasjementet blir mer nærgående og slitesterkt. Å være kirke er ingen garanti om seier, på kort sikt. Ofte vil vi være henvist til å leve håpet, mot alle odds, være et tegn på «den veldige kraft som er fra Gud».

«Når miljøet legges øde, kjenner Jesus det på

kroppen. Her har kirken mye å gjenoppdage. Skjer det, er sjansen også stor for at engasjementet blir mer nærgående og slitesterkt

»

9

Foto: Magasinet Strek

Asle Finnseth redaktør i magasinet STREK


TEOLOGI OG KLIMARETTFERDIGHET:

Kirken i møte med klimakrisen – en teologisk betraktning ved Atle Sommerfeldt, biskop i Borg bispedømme, Den norske kirke.

10

«Kirkens møte med

klimakrisen i vår tid, skjer i kirkens møte med Gud

»

Foto: Kirkens Nødhjelp


TEOLOGI OG KLIMARETTFERDIGHET: Dong Mean, 35, håper og tror årets risavling vil holde til mat for landsbyen Angkley utenfor Phnom Penh, Kambodsja, ut året. Men det vil ikke være nok til å selge. Uten den inntekten vil de ikke ha råd til å sende barna på skole. Et stadig sviktende regn, gjør det vanskelig for landsbyboerne å dyrke nok mat. Foto: Hilde Gunn Sletten.

Kao Son bor i landsbyen Ponley, like i nærheten av Angkley Village. Han innså raskt at han måtte tilpasse seg det nye klimaet, og har opprettet fiskedammer der det før var rismarker. Dammen har han gravd selv, og ødelagt beina sine på grunn av det harde arbeidet. Foto: Hilde Gunn Sletten.

Denne artikkelen er basert på et foredrag ved Atle Sommerfeldt på Det teologiske menighetsfakultet februar 2013. Red. Hilde Gunn Sletten, Den norske kirkes nord/ sør- informasjon

BISKOP Atle Sommerfeldt satte i sitt foredrag fokus på den skadde jorden og på menneskene som lider når vi svikter som forvaltere. Hele jorden rammes av en nasjonal og global styringskrise. Han åpnet foredraget med å knytte klimakrisen til kjernen av den kristne tro; til troen på Skaperen, møtet med Kristus i det lidende menneske og fellesskapet i sakramentene. – Kirkens møte med klimakrisen i vår tid, skjer i kirkens møte med Gud. For kirken er derfor ikke klimakrisen en utvendig krise, men noe som treffer midt i sentrum av kirkens tro og liv. Klimakrisen fremtrer for oss i de tre dimensjonene vi møter Den treenige Gud: I skaperverket, i mennesker som lider og i sakramentene, sa han. Han fortsatte med å knytte tema an til den nikenske trosbekjennelsen, første artikkel: – Den nikenske trosbekjennelses første setning slår fast at «Vi tror på en Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting». Dette er forankret i Bibelens første setning – «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1. Mos. 1) – og i dens avslutning – «Og jeg så en ny himmel og en ny jord… Se jeg gjør alle ting nye» (Åp. 21). Derfor kan salmisten utbryte: «Alle dine skapninger priser deg, Herre, de trofaste velsigner deg. De forteller om din herlige kongsmakt og taler om ditt velde. De lar mennesker lære å kjenne ditt velde, din strålende kongsmakt» (Salme 145). Klimakrisen rammer de svakeste Videre poengterte han at klimakrisen gjør at skaperverket rammes i form av reduksjonen i det biologiske mangfoldet, ekstrem-

vær og ødeleggelse av regnskogen. – Når vi i vår tid møter Gud i skaperverket, ser vi ikke bare skaperverkets guddommelige skjønnhet og storhet, men også dets lidelse og ødeleggelse. Jesus gjør det helt klart at vi møter Gud i mennesker som erfarer sult, tørst, hjemløshet og sykdom, sa han og siterte Matteus 25. – Dette gjenspeiler Guds spesielle relasjon til marginaliserte mennesker. Derfor er det handlingene i møte med disse som er kjernen i dyrkelsen av Gud, og som skal være kjennetegnet på kongens maktutøvelse, slik vi møter det i Jesaias og i Salmene. – Når klimakrisen i vår tid gjør at vi møter mange mennesker som får sine levekår dramatisk forverret som følge av klimakrisen, betyr det at vi møter den lidende

Gud selv. At krisen særlig rammer dem som allerede er marginaliserte, gjør situasjonen desto mer alvorlig, understreket han. I vår kirke er dåpen og nattverden de tegnene Gud har gitt oss der vi med sikkerhet vet at Gud finnes og handler med oss. Vi blir ett med Kristus i dåpen, ved vannet – forutsetningen for alt liv. Og i nattverden deler vi måltidsfellesskap med hele dette fellesskapet av døpte. Dette er blitt mulig ved Guds kjærlighet til skapelsen og mennesket. – Sammen utgjør vi Kristi legeme i verden og er i vårt mangfold og forskjellighet ett: «Om ett lem lider, lider alle de andre med» (1. Kor. 12). Det betyr at når store deler av lemmene på Kristi legeme erfarer klimakrisens brutalitet i sine liv, er det en lidelse hele kirken deler. Klimakrisen er

11


TEOLOGI OG KLIMARETTFERDIGHET:

«Jesus gjør det helt klart

at vi møter Gud i mennesker som erfarer sult, tørst, hjemløshet og sykdom

»

12

I landsbyen Angkley, Kambodsja, er det stort sett bare kvinner og barn igjen. En sviktende risthøst har tvunget mennene til å reise til andre steder i landet for å tjene til livets opphold. Foto: Susanne Lende

ikke utenfor kirken, men møter oss i natt- gjelder alle kirker, siden denne tradisjonen verdens fellesskap, hver gang vi feirer det aldri har blitt dominerende i den ortodokse og orientalske kristenhet. hellige måltid, sa biskopen. Videre var det viktig for ham å si at mennesket skapes inn i naturen, men er mer enn Økologi, økonomi og økumenikk Som nøkkel til en teologisk fortolkning av natur. klimakrisen valgte Sommerfeldt å ta ut- • Mennesket har en unik relasjon til Gud gangspunkt i de tre ordene økologi, økonomi som skapt i Guds bilde, og ved at vi får et oppog økumenikk. Ord som kommer fra det drag til å forvalte skaperverket i forlengelsen av greske ordet «oikos», som betyr hus/hushold. Guds kjærlige skapervilje til alt. Den økologiske dimensjonen betegner da • Når mennesket har forstått sitt oppdrag studiet av denne verden som alt og alles som å herske på et tyrannisk vis over resten av hjem, den økonomiske dimensjonen betegner skaperverket, er det et forræderi mot dette ophusholdets regler for forvaltningen av dets pdraget, som hviler i menneskets relasjon til ressurser gjennom utvikling og fordeling, Gud. og den økumeniske dimensjonen betegner • Mennesket er skapt til relasjon og fellesskap med Gud, andre mennesker og hele skakirken som globalt fellesskap. Sommerfeldt poengterte at den vestlige perverket. Han tok samtidig et oppgjør med kirke må overvinne sitt fangenskap i et en- øko-filosofen Arne Næss og eksistensialisten sidig individualistisk verdensbilde der kris- Petter W. Zapffe, som ser mennesket som ren ten tro i all hovedsak handler om individ- natur, og uten noen egen verdi ut over natuets skjebne etter døden, og der Gud – i tråd rens øvrige skapninger. med opplysningstidens sekularisme – fjernes • Deres vurdering av mennesket kan åpne for fra skaperverket og naturen. Samtidig er inhumane tiltak mot for eksempel overbefolkdet viktig at man ikke taler som om dette ning, poengterte han. (utdypet i foredraget).


TEOLOGI OG KLIMARETTFERDIGHET:

Klimakrisens tre dimensjoner Klimakrisen har tre dimensjoner som fører til 1) at de marginaliserte og mest sårbare fratas grunnleggende rettigheter, 2) at naturens ressurser utbyttes utover dens bæreevne og 3) at det er en nasjonal og global styringskrise. – Det er styringskrisen som gjør klimakrisen til en politisk krise som krever politisk handling for å bli løst. I et folkestyre har vi ingen annen mulighet til å forbedre styringen enn gjennom folkelig oppslutning – i vår kontekst først og fremst uttrykt gjennom valg, sa han. – Klimakrisens årsak i menneskelig adferd er grunnleggende sett et godt budskap, i den forstand at det da er mulig å forandre betingelsene som gjør at klimaendringene utvikler seg til en klimakrise. Samtidig øker dette omfanget av vårt ansvar og understreker vår handlingsforpliktelse. – Vår argumentasjon må derfor være offentlig tilgjengelig slik at folk kan vurdere den og på fritt grunnlag slutte seg til våre synspunkter på hvordan husholdet og

menneskets adferd bør reguleres. Bare slik kan vi legitimt utvikle en klimaansvarlig politikk både nasjonalt og globalt. Men da blir det også svært viktig å gjøre klimakrisen til en valgkampsak. I et folkestyre er det dette som må til for å skape endring, oppfordret biskop Atle Sommerfeldt forsamlingen i auditoriet på MF. Hele foredraget kan du laste ned herfra: http://www.kirken.no/borg/index.cfm?id=295617 Foredraget trykkes i Luthersk Kirketidende nr. 15/2013.

Seath Srey Neang (26) passer sønnen, åkeren og hjemmet alene, mens mannen er dratt for å finne arbeid på grensen til Thailand. Foto: Susanne Lende Risbøndene i Angkley Village, går en uviss rishøst i møte på tampen av 2012. Regnet har vært ustabilt og kommet på feil tidspunkt, slik at avlingen har slått feil. Landsbyen har ikke nok mat til å greie seg gjennom året. Foto: Hilde Gunn Sletten

Atle Sommerfeldts utfordringer: 1. I den norske valgkampen må kirken løfte inn interessene til de som ikke har stemmerett ved et norsk valg. Da tenker jeg først på de menneskene i andre deler av verden som erfarer klimakrisens konsekvenser i dag, og kommer til å gjøre det enda mer dramatisk i fremtiden. Det andre kirken må gi stemme til, er naturens lidelser og ødeleggelse av det biologiske mangfold og ressurser. 2. Kirken må gi rom for en konsensussøkende samfunnsdebatt. Vi må etablere kommunikative rom der ulike aktører og posisjoner møtes og sammen utvikler en politikk som omfatter innsikter fra ulike fagfelt, og som inkluderer ulike ideologiske posisjoner og interesser. (For en noe mer utbygget resonnement om dette, se min artikkel «Kirken og kirkelige organisasjoner som politiske endringsagenter» i Tidsskrift for Praktisk teologi 2/2010.). Dette kommunikative rommets fundament og ramme er kirkens transcendent forankrede, men allmenngyldige, verdigrunnlag og oppdrag. Målsetningen må være å finne fram til beslutninger som blir forpliktende fordi de uttrykker en samfunnskonsensus om fremtidens retning og målsetninger. For å oppnå en slik konsensus må alle aktører være villig til å møte den andre ved å «ofre» noe av sitt eget, til fordel for det overordnede mål – og det må også inkludere naturen og dens skjønnhet. 3. Kirken må tørre å fokusere på hovedsaken og ikke la teknokratiske og spesialiserte detaljdiskusjoner overskygge at det er klimakrisens tre dimensjoner som nå må løses. I et slikt perspektiv kan det tenkes at diskusjonen om en utbygging av Lofoten og Vesterålen ikke er valgets viktigste klimapolitiske sak. 4. Kirken må løpende overvåke politiske beslutninger i kjølvann av valget og hele tiden skape arenaer der beslutningstagere og deres byråkrati holdes offentlig ansvarlig for sine prioriteringer. 5. Kirken må stimulere både sine medlemmer og andre til å akseptere begrensinger på vår livsutfoldelse og velferd i møte med klimakrisen, til fordel for skaperverkets integritet og alle menneskers mulighet til livsutfoldelse og velferd. Klimakrisen kan ikke løses uten at slike beslutninger fattes med konsekvenser for individer og nasjoner. 6. Kirken må selv gjennomføre klimatiltak i egen virksomhet ved prosesser som Grønn menighet og Miljøfyrtårnregistrering. 7. Kirken må gjøre klimasaken til kristenfolkets hovedsak ved Stortingsvalget i 2013. 8. Kirkens klimaengasjement må forankres i et stadig fornyet studium, refleksjon og samtale om tolkningen av de bibelske fortellinger og kirkens tradisjoner i lys av de innsikter som vår tids vitenskap, menneskelige virkelighet og politiske prosesser gir oss. Den økumeniske kirkes ressurser i både liturgier, bønner, salmesang, teologisk refleksjon og handlingseksempler gir oss et unikt tilfang til kilder som er våre egne og som aldri går tomme. Kirkens klimaengasjement er langt dypere, bredere og omfattende forankret enn en kampanje til et valg og politisk handling. Derfor er det også bærekraftig.

13


Bønn for vitenskapen Allmektige Gud, du som skjenker oss innsikt og forstand, veiled og styrk alle som vier seg til vitenskap og forskning, så kunnskapens grenser kan utvides og menneskers liv berikes. Herre, vi har skaffet oss all verdens kunnskap, men sitter inne med så liten visdom. Vi ber at du i din miskunn må berge oss fra oss selv. Hjelp oss å lære naturens rette bruk like raskt som vi tilegner oss dens skatter, og gjør vårt hjerte og vår vilje ny i Kristus, så vi bruker din kunnskaps gaver til å tjene andre og til å ære ditt navn. Fra «Bønnebok for den katolske kirke», s. 531

14

GUIDE FOR BÆREKRAFTIG LIV

Bruk guiden til: • Tips og inspirasjon til å leve mer bærekraftig • Menighetens ungdomsarbeid • For å skape holdningsendring

Denne guiden er et resultat av arbeidet med Klimvalg 2013 og saken om Bærekraftig forbruk på Ungdommens kirkemøte (UKM) 2013 for Den norske kirke. UKM utfordret Kirkerådet til å utarbeide et dokument eller en «guide» om å leve mer bærekraftig. De ble også oppfordret til å samarbeide med Utvalg for ungdomsspørsmål og relevante ungdomsorganisasjoner. UKM var opptatt av at guiden skulle være teologisk begrunnet og virke bevisstgjørende. Den skulle inneholde informasjon om hvorfor og hvordan unge mennesker kan engasjere seg for et bærekraftig forbruk. Det var et mål at guiden skulle være nyttig både for enkeltpersoner og for kirken. Kirken skal være et sted hvor en kan få inspirasjon til og støtte for å leve som motkultur til forbrukersamfunnet.

Du kan gjøre en forskjell! Som kristne er vi kalt til å kjempe for det gode. Vi er en del av strukturer og ordninger som er destruktive for jorden vår. Det å jobbe for Guds gode vilje for jorden, er derfor en kamp som helt grunnleggende angår oss. Jesus henvendte seg til de som hadde makt, og han kritiserte sosiale strukturer som undertrykket mennesker. I vår kamp for det gode, er Jesus vårt forbilde! Gud har gitt oss mennesker i oppdrag å forvalte jorden og skaperverket. Alle kirker i verden må stå sammen for rettferdighet og bærekraftig forbruk. Den store kirken må tørre å utfordre makthavere i samfunnet til et mer bærekraftig forbruk. Men skal vi være troverdige overfor andre, må vi i kirken selv praktisere bærekraftig forbruk. Dette er en stor og viktig utfordring til alle lokale menigheter og ungdomsgrupper i kirken vår. Vi kan, i vårt lokale

miljø, vise andre at kirken har troverdighet i disse spørsmålene, og at vi mener alvor! I et valgår: La oss også vise hva vi står for ved å støtte opp om politiske partier og organisasjoner som våger å snakke sant om de store klimautfordringene vi står overfor.

Gunnhild Nordgaard Hermstad, leder for Kirkerådets Utvalg for ungdomsspørsmål


TEOLOGI OG SKAPERVERK:

Foto: Elin Finnseth Sæverås

Naturen i trostradisjonene Norges Kristne Råd (NKR) inviterte personer fra ulike kirkelige tradisjoner i Norge – Den katolske kirke, Den norske kirke, Den ortodokse kirke, Metodistkirken, Misjonsforbundet – til samtaler om kristen tro og miljøengasjement. Samtalene munnet ut i dokumentet «Tro og skaperverk» (2011). Her følger noen sentrale, forkortede utdrag derfra. Red. Elin Finnseth Sæverås, Norges Kristne Råd

Skapelse og forvaltertanke Troen på at Gud har skapt universet handler om skapelsesberetningen, men også om Guds nærvær. Alt hviler på Guds aktivitet og verden har en orden og et mål. Men vår verden rommer både godt og ondt, og mennesket kan ikke entydig identifisere det som er guddommelig eller entydig godt. Vi tror at Kristus er det inkarnerte skaperordet og i ham ser vi hva som er skapelsens mål og mening. Gud skal fullende sin skapergjerning og gjøre alt godt. Det knytter skapelsen sammen med de andre trosartiklene. I den første av Bibelens skapelsesberetninger skapes mennesket i Guds bilde, og Gud gir mennesket en spesiell oppgave som forvalter. Dette innebærer ikke at mennesket er naturens hersker. I den andre skapelsesberetningen former Gud mennesket av jorda slik han også lar plantene vokse frem av jorda. Siden setter Gud mennesket inn i hagen han har plantet. Her beskrives mennesket som innfelt del av skaperverket. Det kristne verdensbilde setter ikke mennesket i sentrum, heller ikke naturen. Det er Gud selv som er sentrum og mål. Og det er Gud som gir mennesket en spesiell oppgave og verdi. Ut fra denne oppgaven, er mennesket blitt beskrevet som konge. Men som konge skal det forvalte noe som ikke er dets eget. Naturen kan ikke instrumentaliseres og mennesket forblir en del av skapningen. Syndens realitet hører med i en kristen forståelse av skaperverket. Den kan beskrives som en relasjon som er brutt. Vår ødelagte relasjon til naturen er et uttrykk for synd: I stedet for å være forvaltere og medarbeidere er vi blitt forbrukere og misbrukere. At vi ser hvor stor makt vi har til å ødelegge skaperverket, gjør vår skyld og vårt ansvar større. Frelse Som inkarnasjonen av Guds Ord bringer Jesus frelsen til verden med sitt liv, sin død og sin oppstandelse. I frelsen blir mennesket forsonet med Gud og hans frelsesgjerning forsoner verdens synd og overvinner ondskapen. Frelsen formidles til den enkelte gjennom tro på Jesus, men gir også del i et større fellesskap. Guds frelsesgjerning omfatter hele verden og når vi frelses, får vi del i denne gjerning. I et luthersk perspektiv er frelsen både start- og sluttpunkt: Vårt liv hviler ikke på egne gjerninger, men på Guds stadige nåde. Slik knyttes vi sammen med alt det skapte som holdes oppe av Guds virke. Frelsen gir oss del i Jesu forsoning av vår synd og lar oss også forsones med oss selv som skrøpelige og naturlige skapninger. Forsoningen fremmer ydmykhet overfor Guds skaperverk.

15


TEOLOGI OG SKAPERVERK:

16

I norsk frikirkelighet har frelsen i tillegg blitt betont som startpunktet for en personlig prosess med omvendelse, frelse og helliggjørelse, der den troende får del i Åndens gaver og frukter. Nåden og kjærligheten virkeliggjøres gjennom handlinger som tjener samfunnet og naturen. For katolikkene er rettferdiggjørelsen en forvandlingsprosess som fører synderen frem til full, reell rettferdighet. Rettferdiggjørelsen er en tydelig forandring som innbefatter menneskets relasjon til medmennesker og naturen. Når man får del i Guds nåde, settes mennesket i stand til å arbeide på sin egen helliggjørelse i samarbeid med nåden. Gud skapte mennesket i sitt bilde og sammen med frihet gav Han det evne til å kjenne og elske Ham. Også i ortodoks tradisjon er frelsen en prosess. Den begynner med omvendelse og dåp og fullendes når man forenes med Gud. Helliggjørelse og frelse skjer ved at man stiller seg inn i kirkens tilbedelsesrytme, en rytme som søker foreningen med Gud. Å oppgi lastene og søke dydene er en del av denne rytmen. Slik kan man delta i kirkens kosmiske og kollektive bevegelse. Helliggjørelse og frelse er aspekter ved en liturgisk praksis som også innbefatter skaperverket. Frigjøringsteologien betoner at når Jesus dør på korset, blir Gud ett med den lidende og undertrykte. Troen på Kristus gir oss del i frelsen når vi tar del i Guds gjerning og hjelper undertrykte til oppreisning.

De siste tider og vår forbindelse til fremtiden Den siste delen av trosbekjennelsen handler om fullendelsen av skaperverket og frelsen: Kristus kommer igjen som dommer og gjenoppretter av alt som er gått galt. Kristne har tenkt forskjellig om de siste tider. Noen har ment at jorda uansett skal gå under, og derfor spiller våre forsøk på å redde den ingen rolle. En reflektert versjon av denne tenkemåten, har sin styrke i et realistisk syn på verden og i at den ikke prøver å virkeliggjøre en utopi. Den ser at ondskapen ikke bare finnes i den enkeltes moral, men også i naturen og samfunnsstrukturene. Håpet retter seg derfor mot noe som bryter med denne verden. Men her står man i fare for å ende med resignasjon: inntil et under skjer, må alt bli værende som det er og kristent ansvar for naturen mister viktighet. Andre har ment at Jesus kommer tilbake hver gang vi hjelper de fattige og at det neppe finnes noen dom og ytterste dag. Verden skal ikke gå under, men fornyes og vi fremmer Jesu gjenkomst gjennom å gjøre det gode. Sammenhengen mellom denne verden og den kommende tilsier handling for naturen som del av kristen fromhet. Men her står man i fare for å ende i en urealistisk tro på et perfekt samfunn med liten plass for Guds inn-gripen og manglende skille mellom våre prosjekt her og Guds fullend-else i det kommende. De siste tider involverer nødvendigvis både en sammenheng og et brudd. Gud – naturens og historiens Herre – kan ikke gripes av vår tanke. Det er han som skal dømme og fullende verden. Hvilke konsekvenser har forestillingen om de siste tider for vårt forhold til naturen? I Matteus 25 fastholder Jesus en sterk sammenheng mellom det vi gjør i møte med vår neste – som var sultne, uten klær, syke og i fengsel – og det som skal skje i dommen: «… det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere mot meg.» De som ble krenket i dette liv skal oppreises. Naturen er også inkludert i nestekjærlighetsbegrepet. Paulus skriver at «… alt det som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet.» Den dom og forsoning som skal finne sted omfatter også naturen. Tanken om frelsen på den siste dag, handler om en ny virkelighet der ondskap er borte og freden er fullkommen. Tanken om at Gud skal dømme og gjenopprette verden, er også en viktig kilde til håp. Vår tid preges av mye håpløshet. Det er lett å få inntrykk av at det er for sent å redde miljøet. At den Gud som har skapt alt av intet nettopp er den som skal gjenopprette, gjør det mulig å ha håp, også under dystre prognoser. Den kristne tanken om de siste tider kan gi håp, drivkraft og motiv for å leve som Skaperens barn i verden.

«Siden setter Gud mennesket

inn i hagen han har plantet. Her beskrives mennesket som innfelt del av skaperverket.

Hvilke konsekvenser får frelsen for vårt forhold til naturen? Den lutherske forståelse av frelse henger sammen med opplevelsen av å være avhengig av Gud og hans nåde. Avhengigheten fordrer ydmyket og er den viktigste erfaringen av egen plass i skaperverket. Den gir mennesket samhørighet med alt som lider i naturen. Samtidig bidrar den med realisme: mennesket vil aldri kunne gjøre verden entydig god. I frikirkeligheten starter frelsen med endringen av menneskets Gudsrelasjon. Den fortsetter med at mennesket får kraft til å virkeliggjøre Gudsrikets verdier i alle relasjoner, også til naturen. I ortodoks tradisjon deler man troen på forandring, men arbeidet for naturen er også viktig del av det liturgiske liv. Ved å ta del i faste, velsignelse og forbønn for naturen, blir man del av den kosmiske gjenfødelse og Guds pågående forløsning. Også i katolsk tradisjon forholder liturgien seg nært til naturen. I nattverden blir Guds skaperverk båret frem for Faderen gjennom Kristi død og oppstandelse. Nattverden involverer et minneoffer og Kristi nærvær, men også et takk-offer for skaperverket og alt Gud har gjort gjennom skapelsen, gjenløsningen og helliggjørelsen. I frigjøringsteologien blir naturen en viktig del av frelsen fordi mennesker lider under miljøødeleggelsene. Frelsen innebærer arbeid for å endre strukturer og handlinger som forårsaker ødeleggelsene, for slik å kunne reise opp dem som lider.

»


VITENSKAP:

ABC om klimaendringer

Ill: Identicon

Tekst: Kirkens Nødhjelp og Per Ivar Våje Hva er klimaendringer? Isbreer som smelter, avlinger som feiler, hav som stiger, flom, jorderosjon, tørke, orkaner og arter av dyr og planter som dør ut. Alt dette er mulige følger av det vi omtaler som klimaendringer. Men hva er egentlig klimaendringer? Når vi snakker om klima, mener vi gjennomsnittsværet over en lengre periode. Klimaendringer er derfor endringer i gjennomsnittsværet, og er ikke det samme som endringer i været fra uke til uke eller fra år til år. Klimaendringer er endringer over en mye lengre periode, og det kan få ulike utslag på ulike deler av kloden. Vannets kretsløp, det biologiske mangfoldet og jordens avlinger er eksempler på noen fenomener som trenger «riktig temperatur» for å fungere. Siden mennesker er helt avhengige av naturen, vil temperatur- og klimaendringer som kan virke små, få store konsekvenser for menneskeheten og alt liv på kloden. Årsaken til global oppvarming er at den såkalte drivhuseffekten blir forsterket. Drivhuseffekten er at klimagasser som ligger som et lokk rundt jorda fanger opp varmestråling fra jorda, som ellers ville sluppet ut gjennom atmosfæren og ut i rommet. Karbondioksid (CO2) er ikke den kraftigste klimagassen, men den viktigste fordi det er så mye mer av den enn andre klimagasser i atmosfæren. Andre klimagasser er metan, vanndamp, lystgass og menneskeskapte klor- og fluorforbindelser. Klimagassene er livsviktige for alt liv på kloden, men problemet oppstår når klimagassene i atmosfæren øker og forsterker drivhuseffekten. Menneskeskapte klimaendringer Alt levende i naturen er med i et karbonkretsløp. Planter tar opp CO2 og slipper ut oksygen gjennom fotosyntesen. Når planter råtner eller forbrennes, frigjøres CO2 som nye planter tar opp igjen. Avskoging, jordbruk og skog- og gressbranner bidrar til å slippe ut mer CO2 enn det som ville skjedd uten menneskets påvirkning. Olje, kull og gass har blitt lagret i millioner av år, og er ikke lenger en del av det naturlige karbonkretsløpet. Når mennesker forbrenner slike fossile brennstoff, klarer ikke naturen å ta opp i seg alt ekstra CO2. Omtrent halvparten blir tatt

opp i havet og i vegetasjon på land, men resten gir mer CO2 i atmosfæren. Siden starten på den industrielle revolusjon har CO2-konsentrasjonen i atmosfæren økt med ca 40 %. I 2013 ble det bl.a. både på Hawaii og Svalbard registrert flere målinger over 400 ppm («parts per million», milliontedeler CO2 i atmosfæren). Dette er mer CO2 i atmosfæren enn det har vært på flere hundre tusen år. Selv om det globale klimaet alltid har endret seg, viser målinger at de siste hundre årene avviker fra den normale variasjonen mellom varme og kalde perioder. Aldri før har det blitt så mye varmere over en så kort periode. Den globale middeltemperaturen er en viktig indikator på at klimaet er i endring. Global middeltemperatur har økt med 0,74 °C fra 1912 til 2012, og økningen har vært størst de siste 50 årene. Oppvarmingen i nordområdene er rundt dobbelt så stor som global oppvarming. Det er stor enighet blant forskerne at rundt 80% av oppvarmingen de siste 60 år skyldes akkumulering av drivhusgasser i atmosfæren, først og fremst pga. økt forbrenning av olje, kull

og gass. FNs klimapanel som består av 2.500 forskere på tvers av fagfelt og landegrenser er enige om at klimaendringene i stor grad er menneskeskapte. Når FNs klimarapporter forteller at konsekvensene av klimaendringene vil føre til dramatiske endringer i menneskers levekår og alle økosystemer, må vi ta dem på alvor. Uavhengig av diskusjonen om årsakene til klimaendringene, ser vi at frekvensen av ekstremvær tiltar mange steder, og det er ofte de fattige som rammes hardest. Deres behov for å beskytte seg roper etter global handling. Det dreier seg om å sikre menneskers grunnleggende behov, og å bevare jordas mangfold av arter og økosystem. Konsekvenser av klimaendringer Forskere i FNs klimapanel peker på en rekke konsekvenser klimaendringer medfører. Havnivåstigning Økt temperatur fører til smelting av fastlandsisen på Grønland, Antarktis og andre isbreer. Dette øker vannmengden i havet, og resultatet blir havnivåstigning. I tillegg vil havet utvide seg

17


VITENSKAP:

når det blir varmere, noe som forsterker denne effekten. Dette er dramatisk for flate, kystnære områder og øysamfunn. Dersom havet stiger en meter, vil det oversvømme 21 % av Bangladesh og ramme over 20 millioner mennesker. Allerede i dag merker øystater i Stillehavet konsekvenser av havnivåstigningen.

18

Flom, tørke og flyktninger Issmelting av isbreene i Himalaya, i Alpene og i Andesfjellene fører i første omgang til kraftige flommer i noen av verdens tettest befolkede områder. Både landbruk og drikkevannsforsyning er helt avhengig av jevnt og sikkert tilsig av smeltevann fra disse fjellmassivene. Når isen har smeltet vil det bli tørrere, med store konsekvenser for nedbørsfelt og flere av de store elvene i verden. Flom, tørke, feilslåtte avlinger og manglende drikkevannsforsyning kan føre til store flyktningestrømmer. Matmangel og sult Globalt vil muligheten for å dyrke jorda bli svekket. Dette vil særlig gjelde i marginale områder der de fattigste bor. Når allerede tørre områder blir tørrere er det katastrofalt for dem som lever der. I tillegg er verdens befolkning anslått til å øke til 9 milliarder allerede i 2045. Disse to utfordringene sammen kan føre til matvaremangel, økte matvarepriser og sultkatastrofer. Flere sykdommer Insekter som bærer på smittsomme sykdommer vil spre seg til nye områder på grunn av temperaturøkning. Slik vil flere kunne bli smittet av malaria, denguefeber og kolera. Store flommer og ekstremvarme vil også øke faren for vannbårne sykdommer og underernæring. Mer nedbør Det vil komme mer nedbør i områder som allerede har nye nedbør. I Europa vil dette føre til flere store elveflommer. Rundt ekvator vil det gi økt jorderosjon og store skader på veier, boliger og annen infrastruktur. I områder som har små midler å sette inn på tiltak for å stå imot de utfordringene som klimaendringene gir, vil dette ramme ekstra hardt. Mer ekstremvær Det er forventet økt frekvens av ekstreme værfenomen slik som hetebølger, flommer, sykloner og orkaner. Vi ser allerede nå mer ekstremvær enn det som ble forutsatt i den siste FN-rapporten fra 2007, selv med en økning i den globale middeltemperaturen på under 1 °C.

Arter og økosystemer trues Klimaendringene kan føre til kollaps av hele økosystem og en dramatisk økning av antall arter som dør ut. Konsekvensene av dette for mennesker aner vi foreløpig bare konturene av. Økte CO2-utslipp har i tillegg ført til forsuring av havene pga. mer CO2 oppløst. Dette vil påvirke dannelsen av kalkskjell og koraller, med store konsekvenser for en rekke økosystem i havet. Det vil igjen påvirke dagens fiskebestander, og matforsyningen til verdens befolkning. Urettferdige klimaendringer Klimaendringer vil ikke bare ramme de fattigste hardest, det vil også føre til mer fattigdom. Derfor er ikke klimaendringer bare et miljøproblem, det er også et urettferdighetsproblem. Det er hevet over enhver tvil at det er de rike landene som har ansvaret for økte utslipp av CO2 og dermed at klimaet er i endring. Det er i stor grad en industriell utvikling, muliggjort av tilgang på fossil energi som har gitt økonomisk vekst. For Norge var industriveksten i stor grad basert på fornybar vannkraft, men vår velstandsvekst i de siste 40 årene skyldes i stor grad utvinning av fossilt brennstoff. Dersom vi tar med olje og gass som «produseres» i Norge og eksporteres til andre land, så bidrar Norge med rundt 550 mill. tonn CO2-ekvivalenter, noe som tilsvarer omtrent 1,5 % av verdens samlede utslipp, eller gjennomsnittlig utslipp fra 110 mill. mennesker. Fattige land har svært liten del av skylden for klimaendringene. Både historisk sett og i dag er deres utslipp av klimagasser minimale. Likevel viser både dyrekjøpt erfaring og massiv forskning at fattige land rammes hardest av klimaendringene. Dette skyldes flere forhold. For det første ligger de fleste fattige land i tropiske og subtropiske strøk som vil bli hardt rammet av ekstremvær som tørke, flom og orkaner. Øystater og lavtliggende land som Bangladesh er også svært utsatt for havnivåstigning. Til tross for økt urbanisering bor 75 % av verdens fattige på landsbygda der de livnærer seg av jordbruk og husdyrhold. Deres daglige brød er avhengig av et godt og stabilt klima. Endringer i temperatur og nedbørsforhold vil få dramatiske konsekvenser for deres evne til å brødfø seg selv og lokalsamfunnet. På toppen av dette har ikke fattige land råd til å sette i gang tiltak for å tilpasse seg klimaendringer og beskytte seg mot ekstreme variasjoner i været. Mens Nederland kan bygge diker for å stenge havet ute, har ikke Bangladesh midler til slike tiltak.

Konsekvensene av dette er dramatiske. Vi risikerer at klimaendringer sender millioner av mennesker ut i ekstrem fattigdom som følge av matmangel og liten eller ingen tilgang på rent vann. Klimaendringer går altså mest ut over dem som har minst, og vil føre til enda mer fattigdom. Klima og utvikling går hånd i hånd Organisasjoner som jobber med bistand og utvikling erfarer at klimaendringene gjør det vanskeligere å bekjempe fattigdom og jobbe for utvikling. Partnerorganisasjoner i sør roper SOS og disse signalene må tas på alvor. Derfor jobber for eksempel Kirkens Nødhjelp med klimaendringer både gjennom langsiktig bistandsarbeid og politisk beslutningspåvirkning. Også flere misjonsorganisasjoner er engasjert i bistandsarbeid som gjør fattige mennesker mindre sårbare i møte med klimaendringene. Mange fokuserer også på tiltak som legger til rette for utvikling uten økte CO2utslipp ved f.eks å fokusere på klima-smart jordbruk eller fornybar energi. Du kan lese mer om dette på organisasjonenes hjemmesider. Gjennom politisk beslutningspåvirkning er målet å få Norge og andre industriland til å ta hovedansvar for å redusere og håndtere klimautslippene. Det er særlig aktuelt i arbeidet med de omfattende internasjonale forhandlingene for å bli enige om en ny klimaavtale i 2015. Den nye avtalen skal omfatte alle land, også de som ikke er med i Kyoto-avtalen. Målet med forhandlingene er å lage en avtale som tar rapportene fra FNs klimapanel på alvor. For verdens fattige er det to ting som er spesielt viktig. For det første er de avhengige av en avtale som er så ambisiøs og effektiv at den faktisk hindrer at temperaturen stiger med mer enn to grader. Det betyr at utslippet av klimagasser må kuttes med 80 % fra 1990-nivå innen 2050. Per i dag øker de globale klimautslippene med cirka 3 % i året. Jo lengre tid det tar å snu trenden, jo vanskeligere blir det å nå målet. For det andre er det viktig at denne klimaavtalen ikke legger begrensninger på fattige lands rett til utvikling. Det krever i stor grad større tilgang til energi. Selv om man skal tilstrebe at en økning i energiforbruket kommer fra fornybare energikilder, må den nye klimaavtalen også gi rom for at fattige land får øke sine utslipp av klimagasser noe. Vi kan ikke be dem om å vente med sin utvikling til en ny og klimavennlig teknologi er utviklet og tilgjengelig. Klimarettferdighet betyr i praksis at fattige mennesker sikres rett til utvikling. Samtidig må det det slås fast en byrdefordeling mellom land i forhold til hvor mye de ulike landene må kutte i egne utslipp og betale for klimatilpasning i fattige land.


INTERNASJONALT:

Én bekymring mindre Under flomkatastrofen i oktober 2007 måtte familien Tran flykte og bo to måneder i et skur av plast og bambus. De har fått støtte av Kirkens Nødhjelp til å bygge nytt, flomsikkert hus. Dette har stått imot flere storflommer – nå trenger de ikke lenger være bekymret. Tekst: Cathrine Haugeli Halvorsen Foto: Linn Grøtberg

– Vi våknet opp midt på natten av at vannet steg, forteller Tran Thi Thu Thuy. Hun er mor til fem barn. Den yngste, Vy, var knappe tre måneder den skjebnesvangre natten i oktober 2007. Far i huset, Tran Viet Dung, forteller at han hadde bare én eneste tanke i hodet: – Jeg må redde barna mine, jeg må redde barna mine. Stemmen er stødig og blikket fanger barna som løper rundt i huset. På flukt Thuy og Dung bor i et flatt område i sentralVietnam som hver regntid oversvømmes av vann. Små flommer er en del av rytmen og

livet til risbonden og hans familie, men i 2007 skjedde noe dramatisk som fikk konsekvenser for familien Tran og mange andre i provinsen. For vannet stoppet ikke å stige slik det vanligvis gjør, og familien på sju måtte evakuere. Den eldste jenta, Trinh, husker godt natten da de måtte flykte: – Vannet kom så fort. Jeg ble veldig redd, forteller hun. Familien måtte handle raskt og samlet sammen det aller nødvendigste. De kom seg ut i vannmassene og pappa Dung ledet familien mot et høyereliggende område. Trinh fikk i oppgave å hjelpe moren med de yngre barna. Alle kom seg i sikkerhet.

Kim på pappas arm. Dung hadde bare én tanke i hodet da vannet steg den dramatiske natten, høstet 2007: – Jeg må redde barna mine! Familien Tran overlevde, men hjemmet deres ble ødelagt og de mistet mange av sine eiendeler.

Familien fikk støtte av Kirkens Nødhjelp til å bygge et nytt, flomsikkert hus. Huset har høy grunnmur og er laget av mur og betong.

19


INTERNASJONALT:

– Jeg ble igjen der ute sammen med mamma og de andre, forteller Trinh og peker oppover og bortover, mens pappa gikk ned for å redde grisene og viktige ting fra huset. Da Dung kom tilbake til høyden, med kokeutstyr, klær og barnas skole- og skrivebøker, bygde han et skur av materialer han fant. Dette ble familiens hjem i over to måneder.

20

Tøff tid Det skulle straks vise seg at vanlige behov ble daglige bekymringer: Hus, mat, rent vann og barnas helse. – Det var en vanskelig tid for familien, forteller Thuy. Barna var små, og jeg var svært bekymret. Vi hadde ikke mat, og jeg måtte låne ris av naboen. I to måneder spiste vi ikke annet enn ris med krydder. Drikkevann fikk de også av naboen, og til å vaske seg brukte de regnvann som de samlet i bøtter. Thuy holder et godt grep rundt minstemann Vy. Hun forteller at så godt som alle barna i landsbyen ble syke etter flommen på grunn av forurensning, lite næringsrik kost og mye mygg. – Da vannet sank og det varme været kom tilbake, hadde ikke barna helse til å tåle forandringene. De var så reduserte etter katastrofen at de fikk feber, hoste og lungebetennelse. Thuy forteller at de dro til klinikken for å få medisiner. – Barna er heldigvis friske igjen, bortsett fra An, forteller hun og nikker mot den stille og sjenerte jenta på åtte år. Foreldrene vet ikke helt hva som feiler An, men det bekymrer dem at hun ikke er stort større enn lillesøster Kim på fem.

ødelagt. For etter vel to måneder under vann, var reisverket råttent og huset totalskadet av flomvannet. Dung følte seg sårbar og usikker på fremtiden: – Det er viktig for meg som far å gi barna et trygt og sikkert hjem. Om natten drømte jeg om et sted hvor barna kunne leke, studere og være trygge når de sov. Som en av mange familier i området fikk familien Tran støtte av Kirkens Nødhjelp til å bygge et nytt og flomsikkert hus – i mur og betong. I stuen ble det bygget en hems i taket. Der kan familien lagre matvarer. Og hvis vannet stiger på ny, er veien til trygghet kort. Kim på fem år klatrer opp stigen i raske byks og

Artikkelen er en bearbeidet versjon av en reportasje som sto på trykk i Kirkens Nødhjelp Magasinet publisert i 2010. Teksten er bearbeidet av Inger Torunn Sjøtrø.

Trinh, 15 år, sammen med lillebror Vy og lillesøster Kim, tre av fem barn i familien Tran. Storesøster Trinh husker godt flommen i 2007. – Jeg var veldig redd, forteller hun.

Hyppigere og mer flom? De fleste forskere er i dag enige om at økning av kraftig nedbør er tegn på global oppvarming, forårsaket av menneskelige klimagassutslipp. – Vi bor i et lavtliggende område og er vant til mye vann i regntiden, forteller Dung og fortsetter: - En vanlig flom hever kanskje vannstanden med 30-40 cm. I 2007 kom en meter med vann som ble liggende i to måneder. Det er uvanlig, bekrefter han. Konsekvensene av klimaendringer har ført miljø- og klimaspørsmål høyt opp på den politiske agendaen i Vietnam. Regjeringen betegner selv landet som ett av de mest sårbare i forhold til klimaendringer, og ser på dette som en helt reell trussel mot Vietnams fortsatte vekst og utvikling. Flomsikret hus Sammen med Kirkens Nødhjelp jobber derfor lokale myndigheter for å redusere fattiges sårbarhet i møte med fremtidens uforutsigbare ekstremvær. Å bygge flomsikre hus er ett tiltak. Før flommen i 2007 bodde familien Tran i et enkelt hus av ustabilt bygningsmateriale. Da vannet sank, og familien dro hjem, ble de møtt av et trist syn: Huset var fullstendig

demonstrerer hva hun skal gjøre hvis det kommer en ny flom. Kim vet at på hemsen kan hun sitte trygt til hjelpen kommer. Fremtiden er usikker for familien Tran. Men et trygt og sikkert hus, det har de. Og de er veldig takknemlige for at de i hvert fall slipper å bekymre seg for flom eller uvær når de går til sengs: Én bekymring mindre.

Huset stod trygt! Både i 2009, 2010 og 2011 ble Vietnam rammet av flom. Og det er områdene der de fattigste bor som er mest utsatt for storm og oversvømmelse på grunn av klimaendringer. Men familien Tran har sluppet å flykte – huset deres har hele tiden stått trygt.

OM FREMTIDEN: FNs klimapanel (IPCC) regner med at havnivået i gjennomsnitt vil stige med mellom 9 og 88 cm frem til 2100. Dersom beregningene treffer, vil dette skape store utfordringer for mennesker som bor i spesielt sårbare områder. Familien Tran er en av mange familier som må forberede seg på flere flommer og mer ekstremvær.

FLOMMEN I 2007: Mellom oktober og november i 2007 ble Thua Thien Hue provinsen i sentral-Vietnam rammet av fire flommer. Nesten 30 000 mennesker ble evakuert fra hjemmene sine, 83 400 hus ble oversvømt, 31 mennesker ble hardt skadet og 22 mennesker døde. Familien Tran var en av familiene som måtte flykte.


INTERNASJONALT:

KAMPEN for klimarettferdighet Det er vanskelig å kjempe på vegne av andre. Enda vanskeligere for fattige i land langt borte, eller barn og barnebarn som ennå ikke er født. På tampen av 2011, under FNs klimatoppmøte i Durban i Sør-Afrika, var det mange som tok opp kampen. Denne reportasjen viser hvordan religiøse aktører i fellesskap greide å røre de internasjonale klimaforhandlerne til tårer. Tekst: Susanne Lende

− He, he, he…! En rungende latter slynges ut over høyttaleranlegget på King’s Park Stadium i Durban, Sør- Afrika. Til vanlig er det fotballspillere som fyller gressmatten til FIFAs stadion. I dag skal biskoper, imamer, rabbinere og andre religiøse ledere stå tett i tett foran en stor scene. Publikum våkner for alvor når Desmond Tutu dukker opp. Den åtti år gamle anglikanske erkebiskopen går bort til mikrofonen, og i det han griper den farer en forventningsfull summing gjennom de snaut 4000 menneskene som har møtt opp til et multireligiøst folkemøte for en rettferdig klimaavtale i forkant av FNs syttende klimatoppmøte, COP17. Folk ler mens de lener seg over stolene for å se bedre, klapper, kommer med oppmuntrende tilrop. Den gamle apartheidmotstanderen har alles oppmerksomhet. Opprop for klimarettferdighet − Om du er rik eller fattig, dette er det eneste hjemmet vi har. Så for deres egen skyld, dere som er rike, dere må komme over på den rette siden. Og dere må handle raskt! Gud gav oss en hage, og vi er i ferd med å gjøre den til en ørken. Ordene ljomer mot publikum. Snart skal Tutu overlevere 200.000 underskrifter på et opprop for en rettferdig klimaavtale til presidenten for klimatoppmøtet og Sør-Afrikas utenriksminister, Maite Nkoana-Mashabane, og Christina Figueres, klimasjefen i FN. Og Figueres kommer til å begynne å gråte når hun ser det sterke engasjementet til lederne fra syv religioner, og vil deretter oppfordre alle til ikke å gi opp håpet uavhengig av utfallet av COP17. Det skal vise seg å bli vanskelig.

Foto: Hege Merete Andersen/Norges Kristne Råd

21


INTERNASJONALT:

Fremdeles håp Det er søndag 27. november 2011. FNs klimatoppmøte i Durban har ennå ikke begynt for alvor. Fremdeles går det an å håpe på at verdens store nasjoner vil bli enige om en ny klimaavtale. Kyotoprotokollen fra 1997 er bare gyldig en liten måned til. Forventingene til at man faktisk vil greie å oppnå noe i Durban er midlertid måteholdne. Mange ble skuffet i kjølvannet av fiaskoen i København i 2009, men man krysser i det minste fingrene for at hovedaktørene USA, Kina og India vil ta noen skritt nærmere en bindende avtale. Parallelt har Norges Kristne Råd bestilt flybilletter til en økumenisk og tverreligiøs delegasjon, og gitt den beskjed om å gjøre en innsats for klimarettferdighet. Tverreligiøs mobilisering Derfor er både biskop i Møre, Ingeborg Midttømme, leder for Kirkerådet Svein Arne Lindø, generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy og imam Ebraima Kebba Saidy, fra Islamsk Råd Norge på plass i Sør- Afrika. I tillegg reiser de sammen med representanter fra Den katolske kirke, Det Norske Baptistsamfunn og Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Delegasjonen samler seg bak den afrikanske økumeniske- og tverreligiøse mobiliseringen kalt «We Have Faith- Act Now For Climate Justice». Kampanjen har samlet inn underskrifter i flere måneder på oppropet om en rettferdig klimaavtale. I tillegg til det store arrangementet på King’s Park Stadium med overrekkelse av underskriftene til presidenten for COP17, får også daværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim dem overrakt fredag 2. desember i Norge før han reiser ned til toppmøtet.

01

22

02

01 Desmond Tutu under den store massemobiliseringen på King’s Park Stadium. Foto: Bergit Sønstebø Svenseid/Kirkens Nødhjelp 02 Slagordet til kampanjen var «We have faith- Act Now for Climate Justice». Foto: Bergit Sønstebø Svenseid/Kirkens Nødhjelp 03 Skulptur laget spesielt i anledning COP 17, FNs klimaforhandlinger. Foto: Hege Merete Andersen/Norges Kristne Råd

03

Vi tror! Geoff Davies, pensjonert biskop i den anglikanske kirken i Sør-Afrika, en av initiativtakerne til folkemøtet og direktør av Southern Africa Faith Communities Environmental Institute, åpner den offisielle delen av folkemøtet. Klokka har passert 14.00, og publikum er blitt underholdt i flere timer allerede av kjente afrikanske artister, gospelmusikere og Ten Sing Norway. − Vi tror! Afrika er troens kontinent, og vi har kommet sammen her fra forskjellige trostradisjoner for å snakke på vegne av et moralsk og spirituelt paradigmeskifte. Vi ønsker klimarettferdighet nå! Biskop Davies henvender seg så direkte til de mange nordmennene som er tilstede. − Norge må slutte å bore etter olje, proklamerer han. Den ene troslederen og appellanten etter den andre står bak mikrofonen på den store scenen og oppfordrer til felles front mot klimaendringene. Langs scenekantene flagrer store bannere med sponsorlogoer. Norges UD er en av dem. Norge har særlig ansvar Imens forsyner leder for Kirkerådet, Svein Arne Lindø, seg av en ny kanapé fra blanke serveringsfat i VIP-losjen. − Jeg hørte hva biskopen sa, og jeg synes det er en litt forenklet problemstilling. Men det er en påminnelse om at vi har et særlig ansvar i kombinasjon av å være et av verdens rikeste land med en stor oljeformue, og samtidig er en så stor bidragsyter til klimaendringene som vi er. Som kirke må vi ha mot til å minne våre politikere om at vi har et moralsk ansvar utover vårt eget land, sier Lindø. Kirkerådslederen tror religiøse aktører kan være med på å skape holdningsendringer i samfunnet. − Det å være her gir tro på at vi som religiøse ledere kan påvirke, sier Lindø. Fra scenen underholder afrikanske kjendisartister publikum. Tross skuffende oppmøte er stemningen god på stadionet, som kan romme nærmere 40 000 mennesker. − Å høre erkebiskop Tutu sammenligne menneskenes rovdrift av jorda med at vi er i ferd med å gjøre den til en ørken, minner oss om at vårt oppdrag er å forvalte jorda til igjen å bli en grønn hage, sier Lindø.


INTERNASJONALT:

La olja ligge Generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, sitter også i VIP-området. − Det blir vanskelig å forholde seg til en slik uttalelse som at Norge skal stoppe all oljeboring. Det hadde vært mer konstruktivt om han hadde utfordret oss til å drive en etisk forsvarlig oljeproduksjon, sier hun som svar på biskop Geoff Davies oppfordring til norske myndigheter om å la olja ligge. To dager senere er biskopen ferdig med et flere timers langt styremøte i SAFCEI, South African Faith Communities’ Environment Institute. Den spinkle mannen på sytti år er en av hovedmennene bak den tverreligiøse mobiliseringskampanjen, We have faithact now for climate justice. − Et vanlig argument er at olje og kull må brukes for å drive utviklingen videre, men hvis vi forbrenner all verdens kull og olje, vil vi ødelegge jorda. Norge står overfor et stort dilemma siden basisen for deres store rikdom nettopp er olje. Dere kan ikke fortsette å bruke den. Norge er nødt til å omfavne et nytt slagord: La olja ligge! Denne tirsdagen i slutten av november 2011 er det stor aktivitet på Diakonia Centre i Durban, et økumenisk og tverreligiøst konferansesenter, og samlingspunktet for alle involverte i kampanjen. Hver dag tilbys seminarer, gudstjenester med ulike religiøse fortegn og debriefer i etterkant av dagens forhandlinger, der man får sjansen til å høre om hva som egentlig har skjedd så langt i løpet av klimatoppmøtet. Senteret er fullt av trosbaserte lobbyister, aktivister og støttespillere. Alle med et felles mål om å påvirke beslutningstakerne til å ta avgjørelser som setter miljøet og hensynet til de millioner av fattige som hver dag trues av klimaendringene før profitt.

«Å høre erkebiskop Tutu

sammenligne menneskenes rovdrift av jorda med at vi er i ferd med å gjøre den til en ørken, minner oss om at vårt oppdrag er å forvalte jorda til igjen å bli en grønn hage

»

Øko-rettferdighet − Vi er nødt til å innse fakta og begynne å redusere utslippene våre. Allerede fra neste år er vi nødt til å redusere utslippene. Ikke noe land som produserer olje eller har store kullforekomster kan fortsette hvis vi skal greie å komme fram til en løsning på den store krisen vi står overfor, sier Davies. − Derfor må vi si til Norge, på tross av hvor vidunderlige dere er, at dere er nødt til å innse fakta, akkurat som Saudi Arabia med sin olje og USA med deres kullressurser. Han sammenligner kampen for klimarettferdighet med tiden under apartheid der erkebiskop Tutu pleide å oppfordre til rettferdighet mellom mennesker, og han ble beskyldt for å være politisk. − Vi oppfordrer nå til klimarettferdighet for både jorda og mennesker. Vi er nødt til å innse at ved å brenne fossile energikilder forurenser vi atmosfæren og ødelegger hele vårt livsopprettholdende system. På grunn av vår nådeløse jakt etter økonomisk velstand ser vi bort fra hva som er best for både mennesker og miljøet. Dette er ikke et politisk spørsmål, det er et spørsmål om rettferdighet, fortsetter den engasjerte miljø-biskopen. Han har lansert et nytt begrep; øko-rettferdighet. − Det handler om både økologisk og økonomisk rettferdighet for alle, sier Davies.

Utvikling på den rette måten Biskopen gjentar budskapet fra folkemøtet. − Vi kan fint greie oss uten olje. Norge har vannkraft og bølgekraft, og Sør-Afrika har mer enn nok sol og vind. Stadig mer forskning viser at vi fint kan produsere den energien vi trenger ved fornybar energi, sier han. − Men er du ikke redd for at folk bare vil avfeie et forenklet budskap som dette? − Du vet, folk demoniserte Tutu da han snakket om rettferdighet for alle i Sør-Afrika. Så folk kommer nok til å avfeie dette også for en periode. Spesielt de som opplever at jobbene deres står i fare. Men vi sier ikke at vi ikke vil at folk skal ha jobber eller oppleve utvikling, vi sier bare at det må gjøres på den rette måte. På en måte som er i harmoni med miljøet. Og det er mulig å få til, sier Davies. Globalisere godhet I et klasserom på Diakonia Centre, er filosofen og den katolske pateren Aidan G. Msafiri i ferd med å forberede seg til å holde forelesning. Assistentene hans kobler pcen til projektoren, plasserer stoler på rekker, for deretter å omarrangere dem igjen på beskjed fra Msafiri, som har ombestemt seg. Han vil heller ha dem i en halvsirkel. Han er enig i at alle må samles i et globalt engasjement for klimarettferdighet. − Vi må globalisere det motsatte av grådighet og ondskap. Religiøse ledere har en unik motivasjon til å arbeide for klimarettferdighet fordi vi er verdibaserte. Politiske ledere er i motsetning drevet av profittenkning og ønsket om flere materielle goder, sier Msafiri. Han har skrevet flere bøker om etikk og globalisering, og er overbevist om at det ikke nytter å la verdenslederne få lov til å fortsette som de har gjort lengre. Det er på tide at religiøse ledere kjenner sin besøkelsestid og mobiliserer for endring. Paradigmeskifte − Som biskop Tutu sa, vi har bare denne jorda. Dette syndromet om profittenkning og ødeleggelse av miljøet, uten tanke på hva det vil ha å si for neste generasjon, må endres. Vi har en jeg-tankegang, hvor vi ikke lenger tenker på fellesskapet. Hvis vi bare tenker på hvordan vi kan tjene mer penger, har vi problemer, sier Msafiri. Han snakker med en myk og behagelig stemme, men er knivskarp når han sammenligner profittankegangen med sykdom: − Det må på plass et paradigmeskifte der et verdi- og etikkorientert verdensbilde må ta over for det pengestyrte. Vi er nødt til å reorientere oss selv og politikerne. F.v. Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Svein Arne Lindø, leder for Kirkerådet i Den norske kirke, Atle Sommerfeldt, daværende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, og Ingeborg Midttømme, biskop i Møre bispedømme i Den norske kirke. Foto: Bergit Sønstebø Svenseid /Kirkens Nødhjelp

23


INTERNASJONALT:

24

Møte med forhandlingsleder Etter mye fram og tilbake får den tverreligiøse delegasjonen et møte med den norske forhandlingslederen Henrik Harboe. Det er 1. desember, Verdens Aidsdag og glovarmt i den sørafrikanske millionbyen. Svetten siler fra spente delegasjonsmedlemmer som har bestemt seg for å benytte anledningen til å drive direkte lobbyarbeid. − Her står et samlet interreligiøst Norge for å minne dere på våre etiske forpliktelser til å bidra til gode avtaler, sier kirkerådsleder Svein Arne Lindø. Han gir ordet videre til biskop Ingeborg Midttømme, mens Harboe lytter interessert. − Det er mange tekniske ting som vi ikke kan og som vi heller ikke skal kunne som religiøse ledere, men dette handler om fattigdomsbekjempelse og om å ta langsiktige, modige avgjørelser. Vi ber om at Kyoto-avtalen videreføres, og håper Norge kan gå i front for at målene skjerpes, sier biskop Ingeborg Midttømme. Hun minner samtidig Harboe om at som kirkeleder har hun store deler av befolkningen bak seg. − Dere må altså ikke være redd for at dere ikke har befolkningen med dere, sier Midttømme som selv har sørget for at alle de norske biskopene har skrevet under på oppropet for en rettferdig klimaavtale.

sette de nødvendige utslippskuttene for å nå togradersmålet. Mange forskere mener dette er en selvmotsigelse, da store kutt må til allerede før 2020 om det skal være mulig å unngå irreversible endringer i klimaet, sier Nyeggen Sommer. Han tror likevel at engasjementet til den multireligiøse kampanjen har hatt betydning.

Det moralske aspektet glemmes − Det etiske engasjementet dere viser synes jeg er kjempebra. Dypest sett er det nettopp det dette handler om, sier Henrik Harboe. Forhandlingslederen, som har tatt seg tid til et møte i en hektisk møteplan, er glad for å bli minnet på hvor fokuset bør ligge. − Klimaforhandlingene og hele prosessen er fryktelig komplisert på grunn av ulike interesser og politikk, og da er det lett at det moralske og etiske blir borte fordi vi bare snakker om kvotesystemer. I det daglige blir det moralske aspektet glemt, så for meg er det veldig bra å få denne påminnelsen i dag om at vi må ha med den dimensjonen, sier Harboe, og legger til at forhandlerne ofte sitter helt fast i rasjonelle argumentasjonsrekker.

Overbevise politikerne − Hva kan vi gjøre konkret for å engasjere oss? Holder det å kildesortere og å reise kollektivt? − Det er viktig både å kildesortere og å reise kollektivt, men det holder ikke. Vi har alle et ansvar for de livene vi lever og de valgene vi tar i hverdagen, men i et demokrati som Norge har vi også et ansvar for den politikken som regjeringen fører. Det er tross alt vi som har valgt hvem som skal styre landet vårt. Med det mener jeg å si at vi må tørre å engasjere oss i politiske spørsmål som klima og urettferdighet. Ikke fordi klimaendringer er blitt et politisk spørsmål, men fordi mye politikk handler om det som Gud elsker over alt annet – oss mennesker. Vi må klare å overbevise politikere – uansett parti – om at de må tørre å ta tøffe beslutninger for å hindre at millioner av mennesker dør som følge av klimaendringene vi i den rike delen av verden har det største historiske ansvaret for å ha forårsaket, sier Harald Nyeggen Sommer.

På overtid Klimadiplomatiet skal jobbe intenst de neste dagene. I luftavkjølte rom i den sørafrikanske havnebyen kommer diskusjonene til å summe både natt og dag, mens klimaaktivistene ikler seg redningsvester og vifter med plakater med tydelige budskap: «Forurenserne må betale» og «Stopp klimakatastrofer». Alle kjemper for å få i havn en rettferdig og juridisk bindende klimaavtale. Men på det punktet kommer de til å mislykkes. Godt hjulpet av den norske forhandlingsdelegasjonen og sjefsforhandler Harboe, blir likevel forhandlingspartene på overtid overraskende nok enige om en ny avtaletekst. Enigheten sikrer at prosessen under FNs klimakonvensjon og Kyoto-protokollen lever videre, men uten en plan om økte utslippsmål. En ny internasjonal klimaavtale skal forhandles frem innen 2015, men først tre i kraft fra 2020. Det er altså liten grunn til å juble. Durban-avtalen uttrykker ikke økte ambisjoner verken når det gjelder utslippsreduksjoner eller finansiering av klimatiltak i utviklingsland, på tross av at møtet ble enig om å opprette et nytt klimafond. − Dette til tross for at det vitenskapelige grunnlaget aldri har vært tydeligere i å fastslå at menneskeskapte klimaendringer påfører fattige og sårbare land enorme menneskelige og økonomiske kostnader, mener Harald Nyeggen Sommer, klimarådgiver i Kirkens Nødhjelp. Norsk klimadiplomati − Det norske klimadiplomatiet har fått mye skryt for å ha vært med på å dra i land en slags avtale på overtid, men det globale klimaet kan vel knapt sies å ha vunnet en stor seier i Durban. Blir det feil å kalle resultatet av Durban en fiasko? − Hvorvidt utfallet av Durban er en fiasko eller ikke, beror nok på hvilke øyne som ser. For de mange millioner menneskene som trues av klimaendringer allerede, er det så definitivt en fiasko. På mange måter sier avtalen at verden skal vente til 2020 med å iverk-

La press på forhandlingslederne − We Have Faith-kapanjen har hatt to store effekter. Det mest umiddelbare er det presset kampanjen la på forhandlingsledere og regjeringer både før og under forhandlingene i Durban. 200.000 underskrifter ble overlevert den sørafrikanske utenriksministeren like før toppmøtet startet. Både hun og Klimakonvensjonens direktør nevnte kampanjen i sine åpningstaler til toppmøtet. I tillegg var mange representanter fra religiøse grupper og organisasjoner til stede og la press på sine delegasjoner underveis, sier han. Klimarådgiveren ser også en annen effekt. − Trossamfunn og religiøse ledere i mange land, spesielt i Afrika, har fått øynene opp for hvor urettferdige klimaendringene er og har startet et arbeid med å få sine myndigheter til å ta klimaendringene på alvor, sier Nyeggen Sommer.

«Moder jord har nok til alles behov, men ikke nok til alles grådighet» står det i «Hustavle» av Finn Wagle og Eyvind Skeie. Artikkelen er en bearbeiding av en tidligere publisert reportasje i Agenda 3:16 nr 1 / 2012.

Den norske forhandlingslederen, Henrik Harboe, tok seg tid til å treffe den tverreligiøse delegasjonen under hektiske forhandlingsdager vinteren 2011. Foto: Hege Merete Andersen, Norges Kristne Råd


INTERVJU: Erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu har et nært forhold til Norge og Kirkens Nødhjelp. – Uten dere hadde det ikke vært mulig å bekjempe apartheid. Foto: Bente Bjercke/ Kirkens Nødhjelp

DEN USTOPPELEGE PENSJONISTEN Det er over to år sidan han blei pensjonist og annonserte at han at skulle trekke seg tilbake frå det offentlege liv. Likevel klarer ikkje erkebiskop Desmond Tutu å halde munn. Tekst: Bergit Sønstebø Svendseid Foto: Lenore Cairncross/Kirkens Nødhjelp

– I’M TIRED! ropar erkebiskop Desmond Tutu og sig saman i stolen. Tutu er blitt 81 år gamal og merkar alderen. – Sjå, alt håret mitt er borte. For to og eit halvt år sidan meldte han difor til verda at no var det slutt. Verdas samvit, som han har blitt kalla, pensjonserte seg frå det offentlege liv. På ein pressekonferanse fortalte han verdspressa at han skulle trekke seg tilbake for å drikke te med kona og sjå på cricket. Magasinet Time via heile framsida til nyhenda, og han fortalte dei at han no måtte «bite my tongue», altså halde meir munn.

– Har du klart det? Erkebiskopen nølar litt før han svarar. – Eg er ikkje like vokal som før. Eg prøvar å vere pensjonist, men det er ikkje alltid så lett, seier Tutu. Så ler han den trillande, avvæpnande latteren som han er blitt så kjent for. Noko er framleis det same etter eit langt liv i kamp mot urett. – Vi har berre ein heim I desember 2011 var den sørafrikanske kystbyen Durban vertskap for FNs klimatoppmøte COP17. Saman med kyrkjer og trusbaserte organisasjonar frå heile Afrika

mobiliserte Kirkens Nødhjelp i forkant av møtet. Finalen var ei gigantmarkering dagen før toppmøtet starta, og i spissen stod Desmond Tutu. «Vi har berre ein heim,» ropa den vesle mannen i fotsid prestekjole frå scenen på King’s Park Stadium, og overleverte så 200.000 underskrifter for ei rettferdig klimaavtale til presidenten for klimatoppmøtet. Dagen etter var pensjonisten Tutu på framsida til nesten alle avisene i landet med kyrkjas klare bodskap til politikarane. Han seier det var to grunnar til at han stilte opp for arrangementet. – For det fyrste var Kirkens Nødhjelp ein vedunderleg alliert i kampen mot apartheid då eg var generalsekretær i det sørafrikanske kyrkjerådet. Vi kunne alltid lene oss tungt på dykkar støtte. For det andre er klimaendringane ei alvorleg sak, seier Tutu og gjentek bodskapen frå Durban. – Det verker som om vi gløymer at vi berre har ei verd. Om vi held fram med øydelegge miljøet vårt og bruke fossilt brensel utan å tenke, kjem vi alle til å bli stekt! seier han og ler høgt igjen. Så legg andletet seg i alvorlege faldar medan han snakkar om klimaendringane ein allereie ser i Afrika; ørken som spreier seg, tørke og flom. – Det er dei svakaste som bærer ein stor del av byrda, på trass av at det er dei rike landa som er ansvarleg for klimaendringane, seier Tutu. Nokre kritikarar seier at kyrkja ikkje burde involvere seg i politiske saker som klimaforhandlingar, kva svarar du til det? – Eg blir så lei av å høyre det der! Det finns ikkje ein del av livet som ikkje er viktig for Gud. Eg lurar alltid på kva for bibel dei menneska leser. Den bibelen eg les fortel om ein Gud som bryr seg om alle. Må handle saman mot klimaendringane Desmond Tutu er ikkje i tvil om at det er vi menneske som har skapt desse klimaendringane, og at det er menneskeheita som saman må handle for å stoppe dei. – Temperaturen i verda aukar, og det skjer no. Det er ikkje noko som berre kanskje kjem til å skje i framtida, seier Tutu. Også i den delen av verda som de kjem frå merkar de endringane, som lengre vintrar, legg han til. Gjennom heile sitt offentlege liv har Tutu vore oppteken av å formidle bodskapen

25


INTERVJU:

om det dei i Sør-Afirka kallar «ubuntu» som betyr at ein person er ein person gjennom andre personar. Måten vi lever på påverkar andre. – Vi treng meir ubuntu, slår Tutu fast med referanse til kampen mot klimaendringane. – Vi menneske høyrer saman. Som Martin Luther King Jr sa: «We must learn to live together as brothers or perish together as fools.» Kamp frå preikestolen Tutu vaks opp i eit rasedelt Sør-Afrika, men det var prestegjerninga som gjorde han til politisk aktivist. Med ei tru på ein Gud som står på dei svake si side, kunne han ikkje teie. Rolla som biskop gjorde at han kunne nytte preikestolen til å kritisere apartheidregimet

26

Desmond Tutu besøkte i 2004 Kristiansand Domkirke i samband med Kirkens Nødhjelp og Røde Kors sin fellesaksjon til inntekt for flyktningkatastrofa i Darfur. Offeret frå kyrkjelyden den dagen enda på 95 000 kr – ny rekord for ei enkelt gudsteneste i denne kyrkja. På biletet ser vi Tutu saman med dåverande domprost Dag Nordbø, sokneprest Arnfinn Torjussen og tidlegare generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Jappe Erichsen. Desmond Tutu overleverer 200.000 underskrifter frå kampanjen «We have faith – Act now for climate justice» til presidenten for klimaforhandlingane COP17, Maite Nkoana-Mashabane, og klimasjefen i FN, Christina Figueres.

utan å bli utsett for like stor fare som andre. I 1984 blei han tildelt Nobels fredspris for å ha leia den ikkje-valdelege kampanjen mot apartheid i Sør-Afrika. To år seinare blei han den fyrste svarte erkebiskopen av Cape Town, og då Nelson Mandela slapp ut av fengsel var det i bispebustaden til Tutu at han sov den fyrste natta i fridom. Støtta frå dei skandinaviske landa var viktig for den sørafrikanske kyrkja i desse åra, seier Tutu i dag. – Eg vil rette ein varm takk til det norske folk for all støtta de gav oss i kampen vår for fridom, seier Tutu og legg til på norsk: «tusen takk!» Fredprisen gav han ei internasjonal plattform til å tale om uretten frå. Den nyttar han framleis.

Denne artikkelen er ein bearbeida versjon av intervjuet med Desmond Tutu som stod på trykk i Kirkens Nødhjelp Magasinet 3/2013. Teksten er bearbeida av Susanne Lende. DESMOND MPILO TUTU (81) • Fødd 7. oktober 1931 i Klerksdrop, Sør-Afrika. • Gift med Leah Nomalizo Tutu, fire born. • Tidlegare erkebiskop i Cape Town. Har også jobba for Kyrkjenes Verdsråd, vore biskop i Lesotho og Johannesburg og leia det sør afrikanske kyrkjerådet (SACC). • Vann Nobels fredspris i 1984 for å ha leia ikkje-valdeleg motstand mot apartheid. • Leia Sannings- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika etter apartheid. • Driv stiftinga Desmond & Leah Tutu Legacy Foundation, som får støtte frå Kirkens Nødhjelp.


KLIMAENGASJEMENT:

Klimaløft på tvers av generasjoner

Arnfinn Løyning og Nína Kristín Oskarsdottír Foto: Norges Kristne Råd

Kirkene består av mange ulike mennesker, og har derfor en unik sjanse til å mobilisere i kampen mot klimaendringene. To sentrale personer i norsk kirkelighet forteller om hvorfor de arbeider for å sette klima på dagsorden. Av: Hege Merete Andersen

NÍNA KRISTÍN OSKARSDOTTÍR kommer heseblesende inn på kaféen. Hun har akkurat hatt muntlig eksamen i hebraisk og kan glede seg over gjennomført bachelorgrad i teologi og forestående sommerferie. Som nyvalgt leder for Unges Kristne Råd er hun veldig klar for å prate om klimasaken. Dette er en sak som Unges Kristne Råd nylig hadde en uttalelse om, hvor de oppfordret til deltakelse i Klimavalg 2013. Hun er tydelig engasjert i saken. – Når vi har fått noe så bra, så må vi jo ta vare på det. Forvalteroppgaven er jo noe vi har fått i gave, sier hun og trekker fram gleden av å ha fire årstider. – Det er så fint, men så ødelegger vi det ved ikke å ta vare på det. Integrert del av troen Hundre meter unna kaféen har Den Evangelisk Lutherske Frikirke sitt hovedkontor. En brennende engasjert synodeformann Arnfinn Løyning forteller villig om hvorfor klima er viktig for han. – Det er så enkelt at jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper. Det er rett og slett så enkelt. Det er en integrert del av troen, det å være kristen og det å være et menneske. Det henger uløselig sammen med alt. Mennesket er en del av skaperverket, vi er en del av naturen. Og da angår dette oss i aller høyeste grad, sier han. Lære av hverandre Nína mener at de voksne kanskje har noe å lære av de unge når det kommer til dette. – Vi har vokst opp med miljøbevissthet og lært om det i skolen fra vi var små. For de som er eldre har dette kommet senere inn i livet, mens det for oss er helt naturlig å tenke på miljø som en del av alt man gjør, sier hun. Begge er enige om at generasjoner må jobbe sammen for å vinne over klimautfordringene.

27

Foto: Elin Finnseth Sæverås

– Jeg tror at de unge har behov for å se at noen av oss gamle og eldre brenner for denne saken, sier Arnfinn, så jeg ønsker å jobbe sammen med de unge i denne saken. Engasjerer seg for andre Både Nína og Arnfinn trekker fram det globale perspektivet når de skal forklare hvorfor det er viktig at kirkene er aktive i arbeidet for å sette klima på dagsorden. – Det handler jo ikke bare om oss i Norge, sier Nína. – Vi har ikke opplevd det verste. Klimakonsekvensene som tørke og tornadoer kommer i fattige land. Vi kan ikke bare gjemme oss. Det vi gjør her påvirker resten av verden, derfor har vi et ansvar. Spesielt siden vi er de som har ressursene til å være miljøbevisste, fortsetter hun. Arnfinn har engasjert seg i Besteforeldrenes Klimaaksjon, og forteller at han er redd for konsekvensene av havstigning når hans tippoldebarn en gang skal vokse opp. – Nederland kan jo for eksempel bare bygge høyere diker, fordi de har økonomi til det. Men Bangladesh og disse øyene ute i Stillehavet… Det er igjen de fattige som rammes hardest, sier han bekymret.

Bevisst morfar Frikirkens leder forteller om et privat øyeblikk som har hatt stor betydning for hans engasjement i senere tid. – Da barnebarnet mitt var bitteliten var det en gang han lå på gulvet og smilte til meg. Jeg sto over han på alle fire og så han inn i øynene og så sa jeg til han at «morfar skal prøve å gjøre det han kan for at denne kloden skal være god for deg å leve på når du blir like gammel som meg». Gjennom sitt arbeid i Frikirken og engasjement i Besteforeldrenes Klimaaksjon har han holdt sitt løfte. Men han fokuserer også på at vi må være bevisste på miljø og forbruk i eget liv. – Mitt engasjement blir ikke troverdig hvis jeg skal være helt likegyldig i eget liv, sier han og trekker fram behovet for å redusere flyreiser og forbruk. Selv er han en god ambassadør for kollektivtransport, og er ofte å se på et tog rundt om i landet. På tvers av generasjoner og kirkesamfunn viser de to at engasjement og glede over skaperverket ikke bare er noe for miljøbevegelsen.


PROSJEKTER:

Prosjekter for klimarettferdighet

28

For mer enn 60 år siden fikk Kirkens Nødhjelp et oppdrag fra menighetene i Norge: Gå ut i verden og hjelp vår neste, de som trenger det aller mest! Det har vi gjort hver eneste dag siden den gang som deres felleskirkelige diakonale organisasjon for global rettferdighet. I fjor nådde vi ut til mer enn 2,8 millioner mennesker takket være norske menigheters mangeårige støtte. Grupper og menigheter er hjertelig velkomne til å bli med og støtte spesifikke klimaprosjekter i regi av Kirkens Nødhjelp, som en del av sitt engasjement for internasjonal diakoni. Kirkens Nødhjelp og deres partnere har lenge arbeidet for klimarettferdighet gjennom beslutningspåvirkning nasjonalt og internasjonalt og klimatilpasningstiltak blant mennesker i Sør, for eksempel gjennom bedret vanntilgang, forvaltning av naturressurser, utvikling og bruk av fornybar energi. Eksempler på slike prosjekter og informasjon om hvordan du og din menighet kan støtte dem, finner du på Kirkens Nødhjelps nettsider http://www.kirkensnodhjelp.no/prosjektpartner/Vietnam. Mer omtale av akkurat disse prosjektene finner du lenger foran i magasinet.

Bestemor Peris i Mpeketoni i Kenya gleder seg over nytt håp fordi hun er med i et klimaprosjekt som handler om produksjon av biodiesel ved hjelp av planten Jatropha Carcus. Dette er en tropisk plante som mange mener kan bli en av verdens viktigste råvarer. Planten, som trives i tørr og karrig jord, har nøtter som inneholder olje som kan brukes i miljøvennlig drivstoffproduksjon og erstatte fossilt drivstoff. Målet er å gjøre bioenergi tilgjengelig både som energi- og inntektskilde.

Grønne misjonsprosjekter Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) er Den norske kirkes formaliserte samarbeid med misjonsorganisasjonene. Gjennom dette samarbeidet konkretiseres det at hvert døpte medlem (ca 3.7 mill. nordmenn) og hver menighet er en del av et gjensidig forpliktende globalt fellesskap – den verdensvide kirke. SMM er i likhet med paraplyorganisasjonene DIGNI og NORME medlem av KLIMAVALG 2013, og ønsker å løfte frem forsvarlig forvaltning av Guds skaperverk. «Gudsfrykt med nøysomhet» tas frem igjen som en beskrivelse på en motkultur til det vekstbaserte forbrukersamfunnet. I heftet «Misjon til forandring», utgitt av Mellomkirkelig råd for Den norske kirke 2013, vises sammenhengen mellom helhetlig misjon og vern om skaperverket. I Norge driver misjonsorganisasjonene bl.a. gjenbruksbutikker over hele landet, se for eksempel nms.no/gjenbrukgjenbruk og gallerinormisjon.no/ MISJONSPROSJEKTER For å engasjere Den norske kirkes medlemmer internasjonalt lanserte SMM nylig en samling «grønne misjonsprosjekter» som menigheter og grupper i Norge kan støtte. Dette er tiltak som mobiliserer og støtter mennesker som er berørt av klimaendring-ene for en bedre og mer bærekraftig hverdag. Internasjonal diakoni handler også om å styrke menneskers muligheter til et bærekraftig livsgrunnlag basert på hvilke klima- og naturvilkår de lever under. Du kan lese mer om de ulike prosjektene i alle verdensdeler og hvilken organisasjon som står bak, på SMMs nettside menighetogmisjon.no

«Vi kalles derfor til å

løfte blikket ut over en strengt menneskesentrert tilnærming. Vi er kalt til å uttrykke, g jennom vår misjon, vårt forsonede forhold til alt skapt liv. Vi hører ropet fra jorda, vi hører ropet fra de fattige, og vi vet at helt siden opprinnelsen har jorda ropt ut til Gud i klage over menneskenes urettferdighet (1 Mos 4, 10)

»

Kirkenes verdensråds erklæring om misjon og evangelisering (Sammen på vei mot livet: Misjon og evangelisering i landskap i endring).

Foto: Anette Os, Kirkens Nødhjelp


RESSURSER:

Nettsider om klimautfordringene og tro / etikk: www.gronnkirke.no Fellerskirkelig ressursside for klima og miljø www.norkr.no/index.cfm?id=384347 Norges Kristne Råd støtter «Klimavalg 2013» www.kirkensnodhjelp.no/Arbeidet-vart/temaer-vi-jobber-med/klimarettferdighet/ Kirkens Nødhjelp www.ressursbanken.no Inspirasjon til trosopplæring i Den norske kirke, med bl.a. tema: Grønn kirke. www.klimakirken.no Et studieopplegg om bærekraftig utvikling, global rettferd og lokalkirkelig ansvar www.menighetogmisjon.no/nyhet/gronne-misjonsprosjekter/ Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) www.metodistkirken.no/der/frame.php?page=3 Ressursmateriell for grønne menigheter, Metodistkirken http://www.caritas.no/?p=3072 Den katolske kirkes (Caritas) arbeid med klimautfordringene www.gronkirke.dk Grønne kirker under Danske Kirkers Råd www.svenskakyrkan.se/641656 Svenska kyrkans arbeid for klimarettferdighet www.religionandecology.org Forum on Religion & Ecology www.arcworld.org Alliance of Religions and Conservation www.ecocongregation.org Helping churches become greener (Gr.Br.) www.oikoumene.org/en/what-we-do/climate-change Kirkenes Verdensråd

Nyttige ressurser for videre fordypning og oppdatering: • Atle Sommerfeldt (red.), 2012. Tro til handling. Sammen for en rettferdig verden. Bibelselskapet / Verbum, 287 s. ISBN 978-87-543-1198-1 • Norges Kristne Råd, 2011. Tro og skaperverk. 20 s. Bestilles fra Norges Kristne Råd v/Global Info • Den Evangelisk Lutherske Frikirke 2010. Kirken og klimautfordringene. 32 s. ISBN 978.82-998401-1-8 • Kirkens Nødhjelp. 2009. Av jord er du kommet… Teologiske refleksjoner om skaperverket, klimaendringer og fattigdom. Understanding the issue 1/2008, 60 s. Bestilles hos Kirkens Nødhjelp • Karen L. Bloomquist on behalf of LWF (ed.), 2009. God, Creation and Climate Change. Spiritual and Ethical Perspectives. Lutheran University press, 176 p. ISBN 976-3-905676 / ISSN 1025-2290 • Church of Sweden / 20 International religious leaders 2008. Uppsala Interfaith Climate Manifesto 2008, 115 s. ISBN 978-91-976139-7-2 • Sindre Eide, Lars Ove Kvalbein og Estrid Hessellund (red.) 2007. Grønn kirkebok. IKO-forlaget, 270 s. ISBN 978-82-7112-782-4 • Bård Mæland og Tom Sverre Tomren (red.), 2007. Økoteologi – kontekstuelle perspektiver på miljø og teologi. TAPIR akademisk forlag, 263 s. ISBN 978-82-519-2239-5 • Hans Jürgen Schorre og Tom Sverre Tomren (red.), 2001. Grønn postill – økoteologi og kirkehverdag. Verbum, 216 s. ISBN 82-543-0904-3

29

I Kambodsja strever risbøndene med å få avlingene til å rekke til både mat og ekstrainntekt. Uten inntekten vil ikke familiene få råd til å sende barna på skole. Foto: Susanne Lende


30


Å sikre tilgang til rent drikkevann, bygge en vei eller en ny skole er alle eksempler på Misjonsalliansens arbeid for å utvikle lokalsamfunnet i Kambodsja. Lokalbefolkningen får også opplæring i hvordan man kan drive et klimatilpasset jordbruk, siden regntiden ikke lenger er like stabil som den var. Foto: Susanne Lende


Dette magasinet er produsert med støtte fra NORAD Den norske kirke – Kirkerådet Postboks 799, Sentrum N- 0106 Oslo


Klimarettferdighet