Page 1

FIRE WIENSKE MESTERE! K R I ST I A N SA N D SY M FO N I O R K E ST E R D I R I G E N T: G I O R DA N O B E L L I N CA M P I  SO L I ST: L I SA L A RSSO N , SO P R A N J OS E P H H AY D N : SY M FO N I 89 A L BA N B E RG : S I E B E N F RÜ H E L I E D E R G U STAV M A H L E R: L I E D E R J O H A N N E S B R A H M S : SY M FO N I N R. 3 TO RS DAG 1. F E B RUA R 20 1 8, KO N S E RTSA L E N

KILDEN TEATER OG KONSERTHUS

KILDEN.COM


FIRE WIENSKE MESTERE! K R I ST I A N SA N D SY M FO N I O R K E ST E R D I R I G E N T: G I O R DA N O B E L L I N CA M P I SO L I ST: L I SA L A RSSO N , SO P R A N TO RS DAG 1. F E B RUA R 20 1 8, KO N S E RTSA L E N

 program  JOSEPH HAYDN (1732–1809) Symfoni 89 (20’) ALBAN BERG (1855–1935) Sieben Frühe Lieder (18’) GUSTAV MAHLER (1860–1911) Fra «Des Knaben Wunderhorn» (14’) Rheinlegendchen Verlohrne Müh! Lob des hohen Verstands Pause JOHANNES BRAHMS (1833–1897) Symfoni nr. 3 (33’)


JOSEPH HAYDN: SYMFONI NR. 89 En viktig del av det klassiske orkesterets historie er utviklingen av et selvstendig repertoar, det vil si musikk som ikke er underordnet større sammenhenger som teater, opera og kirkelige høytider. Den dominerende formen ble etterhvert den såkalte symfonien, ikke minst takket være Joseph Haydns arbeid i nesten tre tiår som hoffkapellmester ved fyrst Esterhazys slott i Eisenstadt, sør for Wien. Tjenesten innebar mye arbeid, både undervisning, arkivering og instrumentansvar, men også økonomisk trygghet og kunstnerisk frihet; han fikk komponere for et eget 25-mannsorkester. Fyrst Esterhazy lot i tillegg Haydn ta bestillinger fra andre, noe som bidro til å spre ryktet om komponistens storhet over hele Europa. Han hadde blant annet stor suksess med sine såkalte Paris-symfonier (nr. 81- 87), komponert for det berømte orkesteret La loge Olympique. En annen bestiller var den noe eksentriske monarken Ferdinand IV av Napoli og kongedømmet De to sicilier. Han trakterte det uvanlige instrumentet lira organizzata og bestilte flere verk for to lira organizatta og orkester. Muligens tenkte Haydn at disse verkene skulle få svært begrenset spredning for senere å forsvinne for alltid, og besluttet dermed å anvende materialet i flere verk. Derfor kom deler av konsert nr. 5 til å dukke opp igjen i symfoni nr. 89 som sats 2 og 4 (også symfoni nr. 100 «Militærsymfonien», bærer spor av musikken til Ferdinand IV). I første satsen presenteres, etter kjent mønster, en rytmisk idé


som avløses av et mer lyrisk avsnitt. Etter hvert som temaene utvikles gir Haydn blåserne ledende roller. Andre sats er utformet som en enkel, men elskverdig nocturne, og man merker Haydns ambisjon om å gi musikken et italiensk preg. I tredje satsens praktfulle menuett løftes atter en gang blåserne fram. I fjerde sats har Haydn bearbeidet lira organizzatamusikken for å få til en mer symfonisk klingende finale. Det gjenvendende rondotemaet gis mer tyngde, og rett før avslutningen har han lagt til et kraftfullt, synkopert, rytmisk vitalt avsnitt. Symfonien kjennetegnes av kvaliteter som forbindes med wienerklassisismen, blant annet eleganse, klarhet, formsikkerhet og balanse. Haydn hevdet selv at den relativt isolerte tilværelsen i slottet bidro til at han gjennom årene kunne opprettholde originalitet og friskhet. ALBAN BERG: SYV TIDLIGE SANGER Alban Berg, Anton Webern og deres mentor og lærer, Arnold Schönberg, forbindes i musikkhistorien først og fremst med den såkalte andre wienerskolen, også kjent som Schönbergskolen. Retningen er kjennetegnet av den revolusjonerende frigjøringen fra dur og moll-tonearter, etableringen av atonal musikk og utviklingen av tolvtoneteknikken, som innebar at musikken ble skrevet etter strenge regler av bestemte serier av toner. Forandringen var uten tvil radikal, men Schönberg og elevene hans så på utviklingen som


et logisk steg bort fra år-hundreskiftets senromantikk som de tre hadde vært en del av. Alban Berg fikk kontakt med Arnold Schönberg i 1904 takket være en omtenksom slektning som på Albans vegne svarte på en annonse om undervisning i komposisjon. Schönberg så et enormt potensiale i den uskolerte, elleve år yngre eleven som hadde komponert en rekke sanger for én stemme og piano. Gjennom Schönbergs mentorskap gjorde Berg enorme framskritt og modnet både som kunstner og menneske. Takket være arv, kunne han slutte i kontorjobben han mistrivdes i. Og etter hvert gjorde han suksess som komponist. Berg skulle komme til å markere seg med verk som operaene Wozzeck og Lulu, Lyrisk Suite og fiolinkonserten Til minne om en engel før han plutselig døde av komplikasjoner etter blodforgiftning i 1935. Syv tidlige sanger/Sieben Frühe Lieder kan vi delvis takke Alban Bergs kone Helene Nahowski for. Hun var inspirasjonskilden til flere av dem. Det var også hun som i 1928 fikk sin mann til å gå tilbake og bearbeide og orkestrere sanger fra tidligere år da tonespråket hans fremdeles var tonalt og romantisk. Målet var blant annet å sørge for at omverdenen fikk presentert et mer sammensatt bilde av komponisten. Alban Berg betraktet ikke verket Sieben Frühe Lieder som en sangsyklus, selv om det er tydelige fellestrekk mellom de lidenskapelige, drømmende og kjærlige sangene. I den innledende «Nacht» fra 1908 kan man ane en viss påvirkning fra Claude Debussy, men det er usikkert om Berg på den tiden kjente til hans musikk. «Nacht» har akkurat som «Schilflied» karakteren av en melankolsk nocturne. «Die Nachtigall», som er instrumentert for strykere, byr på mer emosjonell glød


og lidenskap. «In Zimmer» har en rolig, idyllisk karakter og skildrer et kjærestepar ved peisen. Dette er den tidligste av sangene og den er mindre raffinert i formen enn sensuelle «Liebesode» hvor strukturen er bygget ut fra klarinettens korte, fallende tema i sangens innledning. Den avsluttende og også senest komponerte sangen, «Sommertage», gir mer uttrykk for ekstatisk glede. Innledningens oppadgående bevegelse, først presentert av strykerne, og siden repetert i alle delene av sangen, kan med litt godvilje ses som en hilsen mot framtiden. Den type motivbehandling skulle vise seg i mange av Schönbergs og hans elevers senere komposisjoner, men da av betydelig mer radikalt slag. GUSTAV MAHLER «DES KNABEN WUNDERHORN» En av Gustav Mahlers store inspirasjonskilder var en samling med tysk, folkelig poesi, «Des Knaben Wunderhorn» («Guttens magiske horn»). Samlingen ble utgitt på begynnelsen av 1800-tallet av Achim von Arnim og Clemens Brentano, begge studenter ved Universitetet i Göttingen. I 1802 var de på båttur på Rhinen og samlet inn tekster som stemte overens med den litterære verdenens romantiske fascinasjon for gamle legender og lengsel tilbake til middelalderen, samt undringen over naturens mysterier. Bokens autentisitet ble senere dratt i tvil, og det har blitt konstatert at de to utgiverne både hadde lagt til og trukket fra de opprinnelige tekstene. De hadde også skrevet mye av materialet selv.


Likevel ble prosjektet en suksess. Verket ble tilegnet Johann Wolfgang von Goethe, som skrev at boken burde finnes i alle hjem. Han så også muligheter for at tekstene kunne settes musikk til. Flere store komponister, blant annet Schumann, Mendelssohn og Brahms har arbeidet med tekster fra samlingen, men Gustav Mahler var uten tvil den som følte størst tilknytning til «Des Knaben Wunderhorn». Han tonesatte flere dikt fra samlingen på 1880- og 1890-tallet, og noen av disse sangene dannet grunnlaget for hans fire første symfonier. De andre sangene samlet Mahler i en sangsyklus med tolv sanger som fikk navnet «Des Knaben Wunderhorn», hvor de tre sangene i kveldens program er hentet fra. JOHANNES BRAHMS, SYMFONI NR. 3 Den 25. oktober i 1853 publiserte komponisten Robert Schumann en artikkel i musikkmagasinet sitt, «Neue Zeitschrift für Musikk», hvor han hyllet den 20-årige kollegaen Johannes Brahms. Artikkelen hadde tittelen «Neue Bahnen» og Schumann beskrev her den begavede og nyskapende yndlingen Brahms med stor entusiasme og i ordelag som «utvalgt» og «den nye Beethoven som vi har ventet på». Magasinet var svært anerkjent i det tyske musikklivet og Brahms ble raskt en berømt og mye omtalt person. Det var enorme forventninger til den unge nordtyskeren. Hans begavelse var ubestridelig, men han hadde liten erfaring i å komponere for orkester og var dermed langt fra klar til å matche Beethovens status som symfoniker.


Brahms nøyaktighet og svært selvkritiske holdning – det sies at han kastet en stor mengde egne komposisjoner – bidro til at han først ved 42-års alder kjente seg klar for å la verden ta del i sin første symfoni, som da hadde blitt arbeidet fram gjennom nesten to tiår. Urframførelsen 4. november 1876 ble mottatt med jubel og entusiasme og allerede året etter lå den naturlyriske og vakre 2. symfonien klar. I årene som fulgte komponerte Brahms noen av sine fremste verk, blant annet fiolinkonserten, den andre pianokonserten, Akademisk festouverture og Tragisk ouverture. Den tredje symfonien ble påbegynt først i 1882 og ferdigstilt i 1883 i det vakkert beliggende Wiesbaden (hvor Brahms for øvrig hadde sitt sommerhus). Etter urframførelsen med Wiener Philharmoniker 2. desember 1883 gjorde Brahms, sin vane tro, små forandringer i partituret, og fortsatte endringene fram til verkets publisering i begynnelsen av mai året etter. Mottakelsen av symfonien var enstemmig entusiastisk, og det generelle omdømmet var at Brahms hadde vokst og modnet gjennom sin symfoniske produksjon. Første sats innledes med to brede akkorder som lik en stor innånding «oksiderer» den påfølgende kraftfulle, heroiske melodikken. Allerede i introduksjonen etableres den tette vekslingen mellom dur og moll som preger hele verket. Det dansliknende sidetemaet presenteres av treblåsere og beskrives ofte som «høstlig». Materialet utvikles og varieres raffinert til dramatiske høydepunkter, men mot slutten går dynamikken og intensiteten ned, og de siste taktene kjennetegnes av en balansert og forsonlig ro. En folkelig melodi innleder andre sats og rammer inn et avsnitt som kan beskrives som «spørsmål og svar» mellom stryke- og


blåseseksjonene. Dette partiet leder etter hvert fram til et rolig, flytende, melodisk avsnitt der lyse strykere beveger seg om hverandre. Det folkelige temaet kommer tilbake og satsen får en bittersøt avslutning. Om tredjesatsens «intermezzo» høres beskrivelser som «det vakreste som noensinne er skrevet». For mange representerer det essensen i Brahms komposisjoner; enkelhet, perfeksjon, skjønnhet og vemod. Finalesatsen innledes urolig og nervøst av strykeinstrumenter i lavt leie. Temaet overtas av treblåserne og får en helt annen karakter. «Spørsmål og svar»-temaet fra andre sats dukker opp igjen, men i forvrengt form; truende, korte innsatser fra strykerne skaper katastrofestemning før det kampfylte og samtidig jublende hovedtemaet tar over. Mot slutten avtar intensiteten, og symfoniens innledning gjentas, men nå med en lavmælt, rolig og betryggende stemme. LISA LARSSON er en allsidig svensk sopran som mestrer et svært mangfoldig repertoar. Hennes første engasjement var på Operahuset i Zürich, og da hun debuterte på La Scala i Milano med dirigent Riccardo Muti, utviklet operakarrieren hennes seg raskt. Hun ble spesielt kjent for sine tolkninger av Mozart og opptrådte på de mest prestisjetunge, europeiske operahusene og festivalene. Larsson har jobbet med ledende dirigenter og orkestre som Berlinfilharmonien, Wiener Philharmoniker,


Fransk Radios Filharmoniske Orkester, Helsinki Filharmoniske Orkester, DR SymfoniOrkestret, og Kungliga Filharmonikerna. De siste årene har hun utvidet repertoaret med verk av Mahler, Berg, Richard Strauss, Brahms, Berlioz, Britten, og Stravinskij, i tillegg til å medvirke i en rekke verdenspremierer av samtidsmusikk. Høydepunkter fra hennes imponerende diskografi inkluderer Mahlers 8. symfoni under ledelse av David Zinman, samt Mozarts operaer Don Giovanni (Daniel Harding), og Mitridate (Adam Fischer). Hun har også spilt inn en rekke kantater av Bach under ledelse av Sir John Eliot Gardiner og Ton Koopman. I sesongen 2017/2018 synger hun blant annet utvalgte sanger fra Mahlers Des Knaben Wunderhorn og syklusen Syv tidlige sanger av Alban Berg, som vi skal få høre på her Kilden. SJEFDIRIGENT GIORDANO BELLINCAMPI har svingt taktstokken hos Kristiansand Symfoniorkester siden 2013, og er nå inne i sin siste sesong, før han igjen vil bli å se som gjestedirigent. Samtidig er han også sjefsdirigent for Auckland Philharmonia, sjefsdirigent for Duisburg Philharmoniker (2013–2017), og studielektor ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Italienskfødte Bellincampi flyttet til København i ung alder og startet karrieren som trombonist i Det Kongelige Kapel. I 1994 debuterte han som profesjonell dirigent, og utmerket seg snart innen operafeltet med La Bohème i Den Kongelige Opera. Der har han siden dirigert mange av de store italienske verkene, med spesielt fokus på Puccini og Verdi. Da det nye operahuset åpnet i 2005 var det ham som fikk æren av å lede deres første forestilling Aida.


Bellincampi har høstet stor anerkjennelse for sitt arbeid i begge sine hjemland. I 2010 ble han utnevnt til ridder av Dannebrogordenen, en utmerkelse tildelt av den danske kongefamilien. I tillegg har den italienske presidenten utnevnt ham til tittelen Cavaliere for hans internasjonale promotering av italiensk musikk.


kommer 

MAHLERS 5. SYMFONI D I R I G E N T: E I V I N D G U L L B E RG J E N S E N SO L I ST: M A R I A M K H A R AT YA N , P I A N O A R A M K H AC H AT U R I A N : P I A N O KO N S E RT G U STAV M A H L E R: SY M FO N I N R. 5 TO RS DAG 8. F E B RUA R 19.3 0

I samarbeid med musikkutdanningene ved Universitetet i Agder og Stavanger.

KILDEN.COM

Program fire wienske mestere  
Program fire wienske mestere