Page 18

18

Kongo og Kongo Hvorfor det er to land som heter Kongo?

Kongo. Vi har lest om det i avisene og hørt om det på nyhetene. Om krig. Om urolighetene. Om grusomhetene. Men hva vet vi egentlig om Kongo? Det finnes nemlig to land i sentral Afrika som bruker navnet ”Kongo.” Det er Den Demokratiske Republikken Kongo - og Republikken Kongo, ofte kalt Kongo Brazwille. Grunnen til bruk av samme navn er den mektige Kongo-elven som danner grensen mellom de to landene. Elven er Afrikas nest største etter Nilen og er begge lands viktigste transportåre. Til tross for at begge land er fulle av både naturressurser og historie, regnes disse allikevel som noen av verdens fattigste land. Den demokratiske republikken Kongo Brazzwille ligger som nummer 139, og Den demokratiske republikken Kongo ligger enda lengre ned som nummer 168 av totalt 177 land på FNs Human Development Index.

DEN DEMOKRATISKE REPUBLIKK KONGO Offisielt språk: Fransk Hovedstad: Kinshasa Innbyggere: 65.751.512 Religion: Katolikker 50%, protestanter: 20%, kimbanguister 10%, muslimer 10%, andre 10% Den Demokratiske Republikk Kongo, tidligere fristaten Kongo, Belgisk Kongo og Zaïre, er den største av de to landene. DRKongo er den tredje største stat i Afrika. Landet er kjent for å ha store mineralrikdommer, og gruvedriften gir landet økende inntekter. DR-Kongo er verdens største produsent av diamanter, men fortsatt livnærer de fleste mennesker seg av jordbruk. LITT HISTORIE… For mer enn 2000 år siden begynte flere folkegrupper å etablere seg i DR-Kongo. Fra år 1300 og i ca 200 år framover oppsto det flere uliker riker i Sentral Afrika. Kongoriket vokste seg frem til å bli den mest dominerende. Det velstående konge-dømmet fikk for første gang kontakt med europeere da portugisere kom i 1480. På slutten av 1800 tallet fattet Belgia en særlig interesse for landet, med slavehandel og tømming av landets rikdom som resultat. Den Belgiske Kong Leopold II tok DR-Kongo som sin personlige eiendom i 1884. I 1908 tok den Belgiske staten over. Koloniststyret var hardhendt og det var mye opprør, men alle ble slått ned. Da belgierne trakk seg ut i 1960, etterlot de seg et ”grovt utbyttet land” med store interne konflikter og dårlig infrastruktur. Da landet fikk sin uavhengighet, sloss ulike grupper om makten. Dette førte til borgerkrig og kaotiske tilstander. I 1965 grep generalen Joseph Mobuto makten, og gav landet navnet Zaïre Zaïre er navnet på den nederste delen av Kongo-elven, et afrikansk ord som betyr ”stor elv”. Han etablerte et undertrykkende diktatur, og styrte landet frem til 1997. I disse 32 årene var misnøyen stor, og han opplevde til tider stor intern motstand. Grunnen til at han klarte å beholde makten så lenge var på grunn av militær og økonomisk støtte fra blant andre USA. USA så på Mobutu som en viktig alliert i en region hvor Sovjetunionen og Cuba hadde stor politisk innflytelse. I 1996 startet et opprør øst i landet som skulle bli skjebnesvangert for Mobutu. At opprøret startet i øst var ikke overraskende da dette er et område som alltid har vært ustabilt, og uten noen særlig statlig kontroll. Området grenser til Rwanda, Uganda og Burundi og konfliktene

mellom og i disse landene har påvirket regionen i stor grad. Blant annet flyktet en million hutuer til Kongo fra Rwanda, da det hutudominerte regimet ble styrtet av tutsi millitsen i 1994. Blant disse en million flyktningene var også hutu militsen ”Interhamwè”, som var ansvarlig for massakren av store grupper tutsier og moderate hutuer i de årene de hadde makten. Etter maktskiftet gikk Interhamwè også til angrep på tutsier i DR-Kongo og brukte flyktningeleirene som ”baser” for raid inn i Rwanda. Disse urolighetene ble begynnelsen til en større intern ”stamme-konflikt” i området, som igjen førte til en femårig lang og blodig borgerkrig. Flere politiske og etniske grupper allierte seg og dannet en militær allianse kalt AFDL. AFDL fikk støtte av den Rwandiske hæren som gikk inn i DR-Kongo i 1997. Tutsi-regjeringen ønsket å styrte Mobutu som hadde vært en viktig alliert til den tidligere rwandiske huturegjeringen. Rwanda ønsket også å stoppe Interhamwè sine raid inn i Rwanda. Mobutu ble styrtet i mai 1997 og AFDL’s leder Laurent-Dèsire Kabila ble utropt som president. Han gav da landet navnet ”Den Demokratiske Republikk Kongo”. Dessverre klarte ikke Kabila å skape fred, og kampene blusset fort opp igjen i det østlige Kongo, denne gang rettet mot Kabila. Uganda og Rwanda var også nå sentrale i konflikten, men etter hvert ble flere afrikanske land involvert (Burundi, Angola, Namibia, Uganda, og Zimbabwe)og kamphandlingene spredte seg raskt til større deler av landet. Etter 1998 utviklet borgerkrigen i DR-Kongo seg til å bli Afrikas første flernasjonale militære konflikt, også kalt ”Afrikas første verdenskrig”. I utgangspunktet var den uttalte grunnen til de andre landenes involvering i krigen, at de ville trygge deres egen sikkerhet. Men det har i ettertid vist seg at flere av landene var interessert i DRKongos naturressurser. I landets østområder ble mye edelstener og mineraler utvunnet ulovlig i ly av krigen. Uganda ble blant annet dømt av domsstolen i Haag til å betale for å ha drevet utstrakt gruvevirksomhet i ly av krigen. FN har også slått fast at angolanske, rwandiske og zimbabwiske selskaper har deltatt i ulovlig mineralutvinning. Etter flere forsøk på over flere år på å få fred i landet, ble krigen offisielt avsluttet i 2003. Det skal allikevel sies at det fortsatt stadig er uroligheter øst i DR-kongo, som regnes som et fristed hvor voldsstiftere fra Rwanda og andre naboland søker tilflukt. Vi kunne lese i norske aviser i sommer at det bare i juni måned ble meldt om over 2200 voldtekter i Nord-Kivu øst i DR-Kongo. Dette var kun tall for Nord-Kivu. EN HUMANITÆR KATASTROFE Som med mange land i Afrika lider menneskene i Kongo som et resultat av kriger og korrupsjon. Krigen i Kongo har blitt omtalt som en av de alvorligste humanitære kriser i nyere tid. Siden 1994 har rundt fire millioner har omkommet, og landet står i dag overfor store utfordringer. Som følge av krigene som har herjet landet har landets infrastruktur fullstendig brutt sammen. Dette gjør det vanskelig å få medisinsk hjelp, sanitærsystemet og vannkvalitet er dårlig. Likevel er det noe positivt som har skjedd de siste årene som fører til forsiktig optimisme. I 2005 ble det gjennomført folkeavstemning om landets grunnlov og konstitusjon. Året etter ble det for første gang siden 1960 gjennomført presidentvalg. Sønnen til AFDL’s leder Laurent-Dèsire Kabila, Joseph Kabala ble valgt. Det er en mann som får støtte av vesten, og som er positivt innstilt til dialog og fred. Det har også blitt tatt steg i riktig retning med å få utnyttet de store ressursene som landet besitter. Men stadig melder UNDP og Flyktninghjelpen at nye mennesker drives på flukt, om systematisk voldtekt av kvinner og at sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen øst i Kongo er prekær.

KIA Interkultura 03/08  

Interkulturell nyhestmagasin fra Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)

KIA Interkultura 03/08  

Interkulturell nyhestmagasin fra Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)

Advertisement