Page 1

kia

1

Interkultura

Flerkulturelt nyhetsmagasin fra Kristent Interkulturelt Arbeid

Nº 3/2008 År 3

Tårer for fire tapte år


2

Gud hjelpe flyktningene! Når flyktninger holder seg i flyktningleirer med blå plasttelt. Når kvinner med sjal haster gjennom ørkenen i Sudan. Når ungdommer uten bagasje bakpå lastebiler ser i kamera med redde blikk. Når flyktninger i ly av mørket løper over grensene. Når foreldre trøster barna så de ikke skal lage lyd og vekke oppsikt på toget, i lasterommet eller på bussen. Når barn i krig har kommet bort fra foreldrene og etter år sitter alene på flyet for å bli gjenforent. Når flyktninger sitter sammenpresset i småbåter. Når smuglere med gevær truer alle over bord hvis kystvakten kommer. Når TV viser containere som åpnes og forkomne flyktninger utmattet gisper etter luft. Da verker vårt hjerte for dem. Jeg gråter. Og mange av oss kristne sender en desperat bønn: GUD! HJELP DEM!

Dette Interkultura har en sterk historie om flyktningbarn som ble gjenforent med sine foreldre etter fire år adskillelse. Vi viser noe av det KIA gjør, og som andre kan gjøre, for å støtte flyktninger og asylsøkere i Norge. Vi vet at det går an. Det går an å hjelpe flyktninger også for oss som ikke jobber i felten i en internasjonal hjelpeorganisasjon. Der vi bor rundt i Norges bygder og byer kan vi kjempe for flyktninger. Nå er en tid hvor kommunene trenger å høre at menigheter og enkeltpersoner vil bidra. Vi kan ikke hjelpe alle. Men alle kan vi være det medmennesket, det smilet, den vennlige invitasjonen, den høyrøstede kommunestyretaleren som gjør at en flyktning finner et nytt liv her i Norge. Flyktningene trenger flere høyrøstede støttespillere nå!

Når de samme menneskene har fått dusjet og spist. Når de har fått nye klær og bakgrunnen på bildet ikke lengre er av slitt blå plast, men av furusenger og skumgummimadrasser på et norsk asylmottak. Da klarer ikke vår hjerne å henge med. Vi klarer visst ikke å koble. At det er de samme menneskene. Hvorfor kjenner vi ikke igjen de samme redde øynene? De samme sterke historiene som bevegde vårt hjerte? Gud hørte kanskje vår spontane bønn. Og han kan hjelpe. GJENNOM OSS.

Sigrun Saltbones Lauvland Redaktør

KIA jobber for flerkulturelt fellesskap, i menighet og samfunn, gjennom ord og handling KIA Landskontor Internasjonalt Hus Sandvikvn. 13, 4016 Stavanger, Tlf 51 90 54 26, kia@kianorge.no

KIA Oslo Storgt 38, 0182 Oslo, Tlf 92 07 71 26, oslo@kianorge.no KIA Buskerud Postboks 2159 Strømsø, 3003 Drammen Tlf 95 94 79 65 buskerud@kianorge.no

KIA Telemark Kongensgate 27, 3717 Skien, Tlf 93 03 57 88 telemark@kianorge.no KIA Agder Dronningensgate 34a, 4610 Kristiansand, Tlf 92 84 56 71 agder@kianorge.no

KIA Rogaland Internasjonalt hus, Sandvikvn.13, 4016 Stavanger Tlf 51 90 54 05 rogaland@kianorge.no

KIA Møre Bispekontoret Julsundvegen 13, 6412 Molde, Tlf 40 61 51 05 more@kianorge.no

KIA Bjørgvin Vestre Muralm. 15, 5011 Bergen, Tlf 55 31 98 38 bjorgvin@kianorge.no

KIA Trondheim Kongensgate 89, 7012 Trondheim, Tlf 73 51 73 01 trondheim@kianorge.no

Utgitt av: Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) E-post: kia@kianorge.no Redaktør: Sigrun Saltbones Lauvland, info@kianorge.no, tel. 477 50833 Redaksjonsgruppa: Erik Høidahl, Britt Arnhild Lindland, Thea Haavet, Mildrid Wik, Jorun Sundby og Odd Fritjof Bjerga Grafisk formgiver: José Eduardo Flores, jose@kianorge.no, tel. 470 70407 Abonnement: For å abonnere, send navn og adresse til kia@kianorge.no Bladet sendes gratis til privatpersoner, og kan også leses på vår hjemmeside www.kianorge.no Jubileumsgaver og støtte til KIAs arbeid: konto nr. 3000 17 16 111 Annonser: Arild Halsne, tlf. 51 31 57 00. E-post: arild@hrme.no Opplag: 4 500 eksemplar


3

INNHOLD s. 4. Tårer for fire tapte år s. 9. Multikulturell gospel på Sakralfestival

s. 4

s. 10. Multikulturell konsert og øvingshelg s. 11. Hva slags arbeid skal KIA utføre? s. 12. Lanserer SMS-linje for flyktninger s. 14. Hva skjer i KIA nå? s. 16. Nytt opplegg for konfirmanter engasjerer! s. 17. En gylden tid nå… s. 18. Kongo og Kongo s. 20. Anbefalte bøker

s. 23 s. 10

s. 22. Tro og Meg s. 23 Jeg har alltid samlet på klinkekuler

s. 18 s. 14


4

Tårer for fire tapte år Et fly skal snart lande Tekst: Anne Kristiansen, gjengitt med tillatelse fra Adressavisa.

- Hva skal jeg kjøpe til ei jente som er atten år?

Dagen før flyet skal lande sitter Esperance hjemme på Okstadsøy, hun er rolig når hun forteller, men inni henne iler energien. For snart har hun barna sine hos seg igjen - etter fire lange år. Esperance har vasket og ryddet, i fryseren er det god mat, og nå har hun bare lyst til å gå. Hun skal treffe ektemannen Jean Alidor i byen. De skal handle.

For eldstejenta Elda har blitt voksen nå. Småjentene Marina, Gloria og Flora har blitt tolv, ti og åtte. Og sønnen Armel har blitt ni. Hvordan ser de ut? Det vet ikke Esperance. Men hun vet at de kommer til Værnes i morgen. Og det er nok. Nå sover hun godt om nettene igjen. Det er bare det at tiden går så ufattelig sakte…

- Jeg må kjøpe lue, votter og skjerf til dem. Men jeg vet ikke hvor store de er. Øynene hennes ser innover et øyeblikk, munnen er alvorlig. Med ett sier hun:

Rømmer for livet Det er 1998 og krig i Kongo. Esperance og mannen bor i Ouviera. Året før har de sendt barna til Kinshasa, der er det tryggere å bo. Jean Allidor er jurist og jobber som dommer og prest i byen. Esperance er FN-arbeider, hun arbeider med å gjenforene flyktningfamilier fra Rwanda


5

Hun sover dårlig om nettene. Hun og Jean Alidor flytter til Trondheim. Esperance går på skole og lærer norsk og hun går i KIA, Kristent Interkulturelt Arbeid, og får nye venner. Men bak alt ligger bestandig tanken på barna og gnager. Kanskje er de syke, kanskje er de uten mat. Kanskje er de i fare. Men Esperance gir seg ikke. Hun banker på kontordører, snakker med menn i uniform og tar telefoner. Gang på gang spør hun: Når kommer barna mine? Og den 25. janunar 2001 får hun et brev fra UDI. Der står det at det er bestilt fem flybilletter fra Kinshasa til Norge. Ungene skal komme til Værnes torsdag den 15. februar.

Men ennå mangler èn… Fem barn fra Kongo i alderen åtte til atten år sitter i et stort SAS-fly som nærmer seg Værnes. De har ikke sett foreldrene sine på fire år. Tekst: Anne Kristiansen. Foto: Adresseavisen, gjengitt med tillatelse fra Adresseavisen.

Da hviner Esperance, igjen og igjen, og hun og Jean Alidor løper mot trappa, opp noen trappetrinn og omfavner flokken av frakker, vesker og fjes. Alle sammen. En etter en. Foto: Adresseavisen

og Burundi. Hun hjelper både hutuer og tutsier, og hun elsker jobben sin. Men både Esperance og ektemannen er i utsatte stillinger, og må rømme landet, til Kenya. De prøver å få barna etter, men de kenyanske myndighetene setter seg på bakbeina. Esperance fortviler. Hun og Jean Alidor søker hjelp hos FN, som beroliger ekteparet med at de sannsynligvis vil ha barna hos seg inne ett år, i et annet land. Men slik går det ikke. Det skal gå lang tid før de får se barna sine igjen.

Kommer på Værnes Esperance og Jean Alidor blir sendt til Namsos i Norge, uten å vite noe mer om hva som vil skje med ungene. Det er blitt januar 2000. Esperance lengter, tenker og grubler.

Hun sier ingenting nå, Esperance. Hun står støtt inne i flyterminalen, med øynene festet på åpningen der borte, inngangen. Hun har pyntet seg, har svart elegant skinnjakke og perler rundt halsen og i ørene. Hodene på fem langstilkede roser titter ut av bæreposen hun holder så fast. Flyet skal lande ti på to, men Esperance, Jean Alidor og venner fra KIA, Kristent Interkulturelt Arbeid, var på plass ved gate 35 allerede kvart over ett. Jean Alidor har med skjerf, luer og votter. Barna hans skal ikke fryse når de kommer. Klokka blir kvart på to. Den blir ti på, og over den svære flyplassbygningen nærmer det seg et stort fly. Klokka er to, og Esperance er fremdeles like urørlig. Blikket er trykket inn i gangen der borte. Det dukker opp noen i åpningen. En lyshåret jente med hestehale kommer ut, og en dresskledt mann som snakker i mobiltelefon. Flypassasjerene myldrer fram. Mange, noen alene, andre i grupper. Mange mennesker med bager, vesker og triller. Men ingen barn fra Kongo. Klokka har blitt ti over to. Esperance snur seg og ser på mannen, sier noe. De snakker fransk seg imellom. Jean Alidors ansikt avslører ingen følelser. Han spør noen flypassasjerer om de har sett barna og får usikre svar. Heller ikke svarene fra SAS-skranken er oppklarende. Ingen vet hvor de fem barna befinner seg.

Forvirring Samtidig står fire barn fra Kinshasa midt i en verden full av kiosker, mennesker og store fly og er redde. De to minste jentene har lange beige frakker for å holde varmen. Hvor er mamma og pappa? Storesøster Elda beroliger dem. Hun føler på seg at alt vil gå bra,


6

Klokka er to, og Esperance er fremdeles like urørlig. Blikket er trykket inn i gangen der borte. Foto: Adresseavisen

for endelig har hun kommet hit til Trondheim, hvor foreldrene bor. Ingenting kan gå galt nå. Hun vet at Esperance og Jean Alidor er rett bak hjørnet. Med ett kjenner hun en hånd på skulderen. Hun snur seg og ser rett inn i fjeset til Mildrid Wik fra KIA. Et høyt rop oppe fra trappa overdøver summing og snakk nede ved inngangen til terminal B. – Her er de. Her er de, roper Mildrid. Værnes’ flypassasjerer stopper opp og lurer på hva som skjer, men det legger ikke Esperance og Jean Alidor merke til nå. For sakte kommer et lite brunt ansikt til syne der oppe i trappa, og en beige lang frakk. Så stimer de nedover trappetrinnene, to småjenter med kort-kort hår og gullkuler i ørene, attenåringen Elda med kule gule joggesko og kobberrøde ”dreadlocks”, tolvåringen Marina med pasjefrisyre og gutten Armel med et veslevoksent uttrykk i ansiktet og brun frakk. Da hviner Esperance, igjen og igjen, og hun og Jean Alidor løper mot trappa, opp noen trappetrinn og omfavner flokken av frakker, vesker og fjes. Alle sammen. En etter en. Lenge.

Kjører til Trondheim Esperance ser på den eldste datteren sin. Tårene begynner sakte å trille nedover kinnene til Elda, og Esperance ser på henne igjen, før hun ser på gutten Armel. Vantro lener hun hodet litt tilbake, kommer med et høyt utrop: - Så stor du er! Hun må klemme ham igjen. Alvorlige småjenter i store frakker forsvinner inn i favnen til mamma og pappa. Rosene, sjokoladen og klærne er

glemt nå. Og det finnes ingen ord. Så frakter to kjappe biler den gjenforente familien gjennom tunnelene og inn til Trondheim by. De parkerer utenfor den røde mursteinsbygningen i Kongensgate der KIA holder til. Her er langbordet dekket, med fiskeretter fra Kongo, brødblingser og sjokoladekake. Niåringen Armel ser nysgjerrig rundt seg. Han smaker på den norske maten, går etterpå rundt og betrakter alt det nye, kjenner på det. Han begynner å leke med sønnen til et vennepar av foreldrene. Søstrene hans er roligere. Elda gnir seg i øynene. Hun er så utrolig sliten, det har vært så mye å ordne før den lange reisen. Hun forteller at hun er så glad for at de har reist fra Kinshasa. Alt var så vanskelig der, folk fikk ikke lønn, ingenting fungerte. Hun har hørt at Trondheim er en by med internasjonalt studentmiljø. Elda vil bil barnelege. Og hun vil lære å spille tennis. Småsøstrene Marina, Gloria og Flora sitter ennå ved bordet. Den norske sjokoladekaka ser ut til å falle i smak. Esperance ser på Gloria, Marina og Flora. Hun ser på Elda, hun ser på Armel. Hun sier lite, men øynene hennes sier mye. – Jeg tror det kommer til å ta tid før jeg forstår hva som har skjedd, sier Jean Alidor.

Har et håp Gleden er overveldende, men innerst inne gråter Esperance litt ennå. Adoptivsønnen Laudry som nå er åtte, har vært en del av familien fra han var to år. Hans mor og far forsvant i krigen, og nå når de fem søsknene


7

Jean Alidor har med skjerf, lue og votter. Barna hans skal ikke fryse n책r de kommer. Foto: Adresseavisen


8

har dratt til Norge, har han ingen. For andre gang er han forlatt av familien sin. - Flora og han er som tvillinger. Han tror at vi er foreldrene hans og vet ikke at hans egentlige mor og far er borte sier Esperance. Hun kommer til å fortsette å banke på kontordører, å ta telefoner og å snakke med menn i uniform. Hin vil ha alle hos seg, også åtteåringen som nå står igjen alene i Kinshasa. - Jeg kan bare ikke tenke på hvordan han har det nå. Jeg vet at han gråter. Men jeg tror jeg vil få se ham igjen. Jeg har et håp, sier Esperance. Saken om Esperance er gjengitt med tillatelse fra Adresseavisen, den stod på trykk i UKE Adressa, Lørdag 17. februar 2001

Høsten 2008: Mangler fortsatt en sønn Av Mildrid Wik, regionleder KIA Trondheim. Det har nå gått syv år siden lille Laudry mistet familien sin for andre gang. Han måtte bli igjen i Kinshasa mens søsknene ble gjenforent med sine foreldre som ventet i Trondheim.

familien til Esperance og Jean Alidor. Hans foreldre forsvant i 1994 under krigen i Zaire som nå er Den demokratiske republikken Kongo. Familien Mbuebue som var velstående og kjent for å hjelpe, tok hånd om lille Laudry og han vokste opp som tvillingbror til deres yngste datter Flora. Under krigen var det ikke mulig å ordne med formell adopsjon eller fosterhjemsplassering – alt var kaos, og tusenvis av mennesker forsvant. Det har heller ikke vært mulig for familien å fremskaffe bevis på at de biologiske foreldrene til Landry er døde.

Vår store sorg - Men en ting er sikkert, sier Jean Alidor: Landry oppfatter oss som sine foreldre og barna våre som sine søsken, og for oss er han like kjær som de andre barna våre. Derfor ble det et stort sjokk både for ham, for våre barn og for oss foreldre at han ikke ble godkjent av UDI som berettiget til familiegjenforening. Dette er vår store sorg, sier Jean Alidor, som selv er jurist og jobbet som dommer i Kinshasa før han kom til Norge som overføringsflyktning gjennom FN. Nå er han internasjonal pastor i pinsemenigheten Betel i Trondheim og i Levanger. Helt siden de andre barna kom i 2001, har familien fortsatt å søke UDI om familiegjenforening med Landry, men uten resultat.

Siden Landry var to år gammel hadde han bodd med Elda gnir seg i øynene. Hun er så utrolig sliten, det har vært så mye å ordne før den lange reisen. Foto: Adresseavisen


9

Forpliktet oss på å være barnas foreldre - Vi forsøker å forklare og dokumentere for UDI så godt det lar seg gjøre om de nære båndene mellom Landry og oss. Landry står oppført i mitt identitetskort fra Kongo på linje med de andre barna mine. Dette identitetskortet, som er gitt meg av kongolesiske myndigheter, viser at jeg og min mann har forpliktet oss på å være barnas foreldre og verge, også for Landry. Dette er det sterkeste formelle beviset vi kan legge frem for UDI. Men dette er ikke nok for norske myndigheter. Vi har hver gang fått avslag på vår søknad, sier Esperance oppgitt. I dag bor Landry i Kinshasa sammen med en annen familie som prøver å gi ham et hjem. Men familien Mbuebue bekymrer seg. For Kongo er fremdeles strekt preget av uroligheter. Tusenvis av mennesker er fortsatt på flukt, og hvert år drepes mange mennesker i krigshandlinger. Kongolesere selv kaller krigen

”Mineralkrigen”, fordi det er en krig om hvem som skal ha rettighetene til og kontroll over landets verdifulle mineraler. Striden gjelder blant annet gull og coltan – et viktig stoff for produksjon av mobiltelefon. - Det er svært vanskelig å vokse opp i Kongo mens foreldre og søsken er i Norge. Vi ønsker at Landry skal få de samme mulighetene som de andre barna våre til å vokse opp i frihet og fred, til å gå på skole og få utdannelse. Så lenge adoptivsønnen vår ikke får være sammen med oss, føler vi at en i familien mangler, sier Esperance og Jean Alidor mens de blar i avslagene fra UDI og UNE.

I forrige Interkultura annonserte vi at Esperance Mbuebue høsten 2008 er inne i vikariat for Mildrid Wik som leder av KIA Trondheims arbeid på senteret i Kongensgate i Trondheim .

Foto: www.torethomassen.no

Multikulturell gospel på i Lillesand.

Det var altså et lite fyrverkeri som plutselig smalt av der, sier Tore Thomassen, arrangør av Sakralfestivalen. Han sikter til konserten med KIAs multikulturelle gospelkor og høy energi på scenen. Av Sigrun Saltbones Lauvland info@kianorge.no

Den multireligiøse musikkfestivalen Sakralfestival gikk av stabelen i Lillesand 21. – 24. september. For første gang fikk Lillesand og Norge fire dager med separate arrangementer ulike steder i byen, med religiøs musikk fra mange steder. Det var kjernesanger fra bedehuset med Per Oddvar Hildre og syv gamle trøorgel i Lillesand kirke, konsert med Hare Krishnamusikk, konsert med sikhenes hellige musikk, sufitradisjonsmusikk, buddhistisk musikk og altså en egen gospelnight lørdag kveld med KIAs multikulturelle gospelkor i fri eksplosjon på scenen i Lillesand Bedehus. - Jeg er veldig fornøyd med det dere fra KIA legger igjen, de relasjonene dere forsøker å bygge opp når dere synger. Og dere viser jo at det går an. Det tror jeg er viktig for folk å se, det er ikke bare ønsketenkning, noen har satt flerkulturelt fellesskap ut i livet. Det syns jeg er meget forbilledlig, sier Tore Thomassen festivalarrangør

- Sangene til KIAs multikulturelle gospelkor fungerer veldig fint, og det er fint når du får med mye av gospelens forskjellige røtter. Dere viser en vei både bakover og framover gjennom preget i sangene deres, for det handler om tilhørighet og samtidig det å skape nye uttrykk. Gospel skal ikke være statisk, har aldri vært og skal ikke bli, dere tar jo med dette gospelen videre, sier Thomassen. På noen av festivalens arrangementer kom det mange folk, på andre ikke. - Det kan jo bli smalt når man lager arrangementer med hver sine ting, men det måtte vi gjøre for å ta hver ting på alvor, sier Thomassen. - Når man ønsker å la ulike genre møtes uten å blandes, da blir det ikke kommersiell underholdning, men en slags fundamental erkjennelse. Med denne festivalen vil vi gjerne speile mangfoldet og samtidig ta enkeltbitene på alvor. Da er det nødvendig å være tydelig. Festivalen skulle ikke være noen slags religionsblanding, men et torg hvor vi satte oss ned og lyttet til hverandre, avslutter en fornøyd festivalarrangør.


10

Multikulturell konsert og øvingshelg

for KIAs tre multikulturelle gospelkor - Utrolig fantastisk! Slik oppsummerer Liva Raelison (33) korhelgen med KIAs tre multikulturelle gospelkor. - Det er så bra fellesskap, så mange hyggelige mennesker. Jeg følte virkelig at nå er KIA blitt det som er min familie i Norge, stråler Raelison. - I really enjoyed it, jeg koste meg veldig, sier Ranaruisoa Maminirina, (35) Mami fra Madagascar. Hun var en av deltakerne som kom fra Stavanger for å være med på korseminar og konserter helgen 22. – 24- august. - Det er veldig spesielt å bli kjent med så mye folk fra så mange nasjoner og kulturer. Og vi lærte 17 sanger på en dag! Det er første gang i mitt liv jeg har lært så mange på en gang. Det er en uforglemmelig opplevelse denne helgen, sier hun. Mami reiser tilbake til Madagascar til sin jobb som sekretær for ordføreren

i Antsirabe denne høsten, og har bare vært her ett år i Fredskorpssammenheng. Men hun rakk å bli korhelgens solist på sangen One day, og sier hun virkelig håper vi kan møtes igjen – en dag – og synge mer sammen. - Det var gøy å besøke Kristiansand for første gang, sier Winnie Wamai (30). Han har akkurat kommet fra Kenya til Oslo hvor han har startet i KIAs multikulturelle gospelkor. Han syns det var spesielt flott å møte så mye folk fra så mange kulturer, og spille biljard, synge, danse, lage mat og ha en hel helg sammen. Helt marvellous! sier han og tar noen kjappe dansetrinn. - Det er nydelig å ha KIA korene på besøk, sier Nils Terje Andersen. Han er kappelan i Vågsbygd Kirke og åpnet høstsemesteret i kirken med stor gudstjeneste hvor KIAs tre multikulturelle gospelkor var med å sette prege gudstjenesten. - KIA-koret leder oss inn i en lovsang som ikke er lettvinn,


11

Hva slags arbeid skal KIA utføre?

men eksistensiell. Mange har reist fra alt, men hos Gud har de et hjem. Når de synger til Gud, minner det meg om fedrelandssalmer. Og man får lyst å synge med. - Folk her er veldig inkluderende og lette å bli kjent med, sier Inger Gåskjenn (23) fra Tvedestrand. Sammen med venninnen Noomi Coll (22) fra Arendal har hun sunget i KIAs kor i Oslo mens de studerte der i fjor, og de to venninnene trivdes med all øvingen denne helga. - Det er utrolig bra tekster på de sangene koret synger.

KIAs landsstyre har satt i gang et spennende prosjekt. Nemlig å kartlegge hva våre brukere ønsker skal være KIAs arbeidsområder. Skal vi spre arbeidet vårt på flere felt eller skal vi spisse det mer? Og med ”brukere” tenker vi på alle personer som er i kontakt med KIA på en eller annen måte. Det gjelder de som står sammen med oss (medlemsorganisasjoner), regionrådene, ansatte og frivillige medarbeidere, menigheter og forsamlinger, kommuner og ikke minst grupper og enkeltpersoner av innvandrere og flyktninger. Oppgavene og utfordringene på innvandrerfeltet er mange. Hadde vi hatt økonomi til det, kunne KIA gjerne ansatt 50 personer ekstra rundt om i våre regioner, og det ville ikke tatt lang tid før alle ville hatt mer enn nok å gjøre. En kikk på www.kianorge.no viser at det er nevnt over 60 forskjellige områder som vi i dag har arbeid. Men for å summere litt sier vi at KIA arbeider på 3 felt: • direkte kontakt med innvandrere. F.eks leksehjelp og norskundervisning, gruppearbeid, kor osv • kontakt med menigheter og organisasjoner. Både hjelp til menighetene for å starte opp egen virksomhet for innvandrere, men også arbeid som går på egne holdninger til våre nye landsmenn

- Det vi synger kan jo tas rett ut av situasjonen til både flyktninger, men også oss andre egentlig. Tekstene går rett inn, og det gjør det lettere å synge når du mener det du synger, sier Noomi Coll. - Sangene i seg selv er med på å skape fellesskap fordi alle kan gjenspeile seg i dem. Flyktninger har en bakgrunn som vi andre ikke kjenner så godt til, men gjennom sangene får vi innblikk, og kan være med i en del av deres historie, det skaper fellesskap, avslutter Coll.

• Politisk. KIAs stemme trengs som aldri før. Vi skal synes både i samfunnet og i kristen-Norge. I disse dager er det mye skriverier i media om at mange dessverre er negative til asylsøkere og til å ha asylmottak i sitt nærmiljø. God kommunikasjon mellom asylmottak og lokalmiljøet er et viktig stikkord her. Men hva tenker vi i KIA rundt dette? Vi vurderer nå om KIA burde tilby å drive asylmottak på vegne av staten. Det er midt i vårt arbeidsfelt, og burde være vel så naturlig at KIA drev mottak som dagens situasjon hvor mange privatpersoner, AS og ”tilfeldige” organisasjoner tilbyr dette. Det ville også ha gitt oss en ny og viktig erfaring innad i KIA. Det var et eksempel på hva KIA kan gjøre. Nå ønsker vi å høre flere forslag, også fra deg som leser. Send en sms til 2030 og start meldingen med KIA. Vi er spent på hva du foreslår at KIA bør arbeide med. Utfordringene står i kø. Også blant mange kristne er det dessverre altfor mange personer som ikke klarer å få opp sine øyne og se dagens situasjon.

”Herre, når så vi deg fremmed?”


12

Lanserer SMS-linje for flyktninger Asylsøkere, flyktninger og andre innvandrere får nå anledning til å dele sine meninger og opplevelser med offentligheten gjennom en ny SMS-tjeneste fra KIA. Av Tor-Bjørn Nordgaard, journalist Gimra radio tno@norea.no I forbindelse med Verdens Flyktningdag i år gjennomførte Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) en spørreundersøkelse blant asylsøkere og andre innvandrere. - Vi spurte hva som var det vanskeligste med å være innvandrer i Norge. Flere svarte at det vanskeligste er at folk ikke vet hvem de er, og at de ikke har noe sted å få fortalt det, forteller informasjonsleder i KIA, Sigrun Saltbones Lauvland. - Mange får fort en følelse av litenhet og av at de ikke har noe de skulle ha sagt når de er i et nytt land, sier Lauvland - som refererer til samtaler men mange innvandrere.

Bringer hjertesukk videre KIAs respons på denne utfordringen ble å lansere en ny SMS-tjeneste hvor innvandrere får mulighet til å sende gratis tekstmeldinger til organisasjonen. De lover å samle på alle meldinger, og å bringe innholdet videre til politikere og media. - Meldingene kommer direkte til informasjonssjefen i KIA, som har kontakt med politikere og med media. Vi er høringsinstans for departementet i innvandringsspørsmål, og vi tar videre de sakene som vi ser at vi kan gjøre noe med, sier Lauvland. Hun presiserer at dette ikke gjelder enkeltsaker om oppholdstillatelse, men generelle saker som har med innvandreres situasjon i Norge å gjøre. – Kall det gjerne en hjertesukklinje om du vil, sier informasjonslederen.

Man bruker tjenesten ved å skrive en tekstmelding som starter med KIA mening, skrive det man har på hjertet – og så sende meldingen gratis til nummer 2030. - Så enkelt skal det være å la sin mening bli hørt, sier Lauvland, som tror mange vil benytte seg av direktelinjen når det blir kjent at den er lansert.

Lettere å være ærlig på sms Av Sigrun Saltbones Lauvland info@kianorge.no Maryam Deghan fra Kristiansand og Iran er entusiastisk over den nye sms-linjen som KIA lanserer for flyktninger og innvandrere. - For det første gir dette flyktninger og innvandrere en god følelse. “Noen bryr seg om hva jeg opplever og om mine synspunkter.” Da kan man føle seg som et verdifullt menneske. Det er et viktig signal dere gir her, sier Deghan. Hun mener det er lettere å fortelle om sine meninger og personlige opplevelser som nyankommet på en sms enn ansikt til ansikt. Selv husker hun veldig godt hvor vanskelig den første tida i Norge var.


13

- Jeg sa hele tida hvor flott jeg hadde det i Norge og hvor fantastisk alt var. Men hjemme satt jeg og gråt og lurte på hvordan jeg kunne komme meg vekk fra dette landet, for egentlig var ingenting greit. I vår kultur legges det vekt på å vise høflighet og verdsette alt, ikke sutre og klage og være uenige med majoriteten. Hun tror mange innvandrere kan være redde for å snakke ansikt til ansikt om viktige eller sårbare ting, av redsel for å dumme seg ut med dårlig norsk uttale. - Jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne muligheten da jeg var ny i Norge. Hva var nummeret igjen? Jeg tror jeg har noen ord å sende til denne gratislinjen!

Vanskelig å ikke ha noen

- Det er så bra at vi får et sted å fortelle hva vi tenker på, sier Ayad Altamo. Han er flyktning og kommer fra Irak. - Det er vanskelig å ikke ha noen. Og det er veldig dumt når nordmenn tror dårlig om innvandrere fordi de ikke vet hva vi har inni oss, sier Ayad Altamo flyktning fra Irak.

Anerkjennelse - motvekt mot traumer Hildegun Sarita Selle er psykolog ved poliklinikk for psykosomatikk og traumer ved Sørlandet sykehus, Kristiansand. Det som tidligere het psykososialt team for flyktninger. Der jobber hun med behandling av traumatiserte flyktninger og undervisning i forhold til dette. Hun applauderer tilbudet fra KIA med gratis smslinje for flyktninger og asylsøkere. Linjen signaliserer anerkjennelse mener hun.

- Anerkjennelse er en viktig motvekt mot avmakt og traumer. Å få anledning til å bli hørt og å “få en stemme” er en slik anerkjennelse, sier Selle. - Mange er frustrert over å leve “på vent” med livet og ikke kunne bestemme over egne livsbetingelser. Og mange er ikke vant med et samfunn hvor man kan si og mene akkurat hva man vil. En SMS linje er en måte å formidle verdien i et demokrati - at man kan si fra og ha en mening samtidig som det er en anerkjennelse av å være et individ, en person med en viktig stemme, sier Selle.

Send sms som starter med <KIA mening>, og så det du har på hjertet - gratis til nummer 2030.

Si din mening!

Saken * KIA lanserer nytt gratisnummer for flyktninger og innvandrere hvor de kan si sin mening, formidle hjertesukk, og fortelle hvordan det er å være innvandrer i Norge. * Dette gjøres ved å skrive en tekstmelding som startes med KIA mening, deretter skrives det man har på hjertet. Så sendes meldingen gratis til mobilnummer 2030. * Den mottas av KIAs informasjonsleder som tar innspillene med til media, politikere, kirker og ellers i informasjonsarbeidet KIA driver. SMSene skal også legges ut i meningsbanken på KIAs hjemmesider.


14

Hva skjer i KIA nå? Ny regionleder i KIA Agder Espen Schiager Topland har nå tiltrådt stillingen som regionleder i KIA Agder. Han overtar stillingen etter Sigrun Saltbones Lauvland, og kommer selv fra jobb som pastor i Grimstad Frikirke. Topland har tidligere vært misjonær for NMS 10 år i Japan. Han har bakgrunn som misjonærbarn, og sier han stortrives med den varme og litt unorske profilen KIAs arrangementer har.

- Allerede de første ukene har jeg truffet fantastiske mennesker og ser fram til å bli kjent med alle samarbeidspartnere. Jeg trodde jeg hadde kontakt og samarbeidet med mange som pastor, men nettverket KIA samarbeider med er overveldende sier Topland og smiler. Han har kontorer i Dronningensgate 34, midt i Kristiansand sentrum, og KIA Agder har fått nytt telefonnummer som er 928 45671.

13:30 – 16:00 i Betlehem. KIA Norges leder av multikulturelle gospelkor José Eduardo Flores kommer fra Oslo og holder korseminaret, og det ferske koret deltar deretter på jubileumsfesten. Velkommen - til korseminar kl.13.00 og til jubileumsfest kl. 17.00!

20 års jubileum – KIA Rogaland

KIA Rogaland feirer 20 års jubileum og inviterer til jubileumsmarkering på Misjonshøgskolens Aula torsdag 2. oktober kl 19:00 Festtaler er Kjetil Aano, generalsekretær NMS, og revyartist Torolf Nordbø m/følge bidrar også på festen. Ellers blir det varierte kulturinnslag og servering. Alle oppfordres til å ta med gamle og nye venner av KIA og delta på festen!

Ny administrasjonsleder i KIA Norge

Tom Magne Ueland 30 år, er ansatt som ny administrasjonsleder i KIA Norge. Ueland kommer fra stillingen som organisasjonssekretær i Rogaland KrF og har utdannelse innen økonomi, administrasjon, kommunikasjon og livssyn. Han tiltrer stillingen 1. desember og vil fra da være å finne på KIAs landskontor på internasjonalt hus i Stavanger. KIA landskontor utgjøres ellers av generalsekretær, informasjonsleder, webmaster og en konsulent. Vi ønsker Tom Magne Ueland velkommen som ny administrasjonleder i KIA!

30 års jubileum - KIA Bjørgvin

KIA Bjørgvin feirer 30 års jubileum 2008 og inviterer til jubileumsfeiring søndag 14. september i Vestre Muralmenning 15 i ”Betlehem”. Det blir festtale ved Tore Seierstad tidligere styreleder i KIA Norge, presentasjon av KIA ved informasjonsleder Sigrun Saltbones Lauvland, mat og musikalske innslag fra mange land. KIA Bjørgvins multikulturelle gospelkor startes også opp denne dagen, og interesserte sangere og musikere bes frimodig ta kontakt med KIA Bjørgvin for å bli med på et uforpliktende korseminar søndag 14. september fra

Fest – KIA gjør oss rikere

DELK menighet i Tønsberg er aktivt med i KIA-arbeid. Leksehjelp for voksne, en gruppe for førerkortteori og kvinnegrupper. Dette gir mange venner og kontakter. Søndag 8. juni var over 60 personer, voksne og barn, samlet til sommerfest en strålende sommerettermiddag. Mange av våre nye venner har med seg nasjonale matretter. Disse festene er skikkelig smakfulle! Ei ellers saftig og god norsk grillpølse blir som vassgraut ved siden av en håndfull etiopisk injerra og wott. Gjennom sang, lek og mye hyggelig prat knyttes vennskap for hverdagen. Festene er åpne for alle som ønsker å delta. Vi ser allerede fram til julefesten i desember, skriver leder av KIA Tønsberg, Arvid Ludvigsen. KIA Tønsberg kan kontaktes via KIAs regionskontor i Telemark. Se kontaktinfo forrerst i bladet.

Etterlyser sangere og musikere i Oslo

KIAs multikulturelle gospelkor i Oslo etterlyser nye sangere og musikere som ønsker å synge i et internasjonalt miljø - og slik være med å gjøre Norge varmere. Ta kontakt med korleder Josè Eduardo Flores på telefon 47 07 04 07.


15

Besøk www.kianorge.no

På KIAs hjemmesider kan du finne mer informasjon om et utall av aktiviteter som skjer i KIAs 8 regioner i: Oslo, Trondheim, Møre, Bjørgvin, Rogaland, Agder, Telemark, Buskerud & Vestfold.

Burma har lidd under mange års vanstyre, og siden den voldsomme syklonen tidligere i år har lidelsene til Burmas befolkning bare tiltatt. Derfor bestemte disse unge menn å legge ut på en reise på 573 km.

VM i fotball

KIA Agder arrangerer Verdensmesterskap i fotball lørdag 8. November. Da fylles den store Gimlehallen i Kristiansand med 5 manns landslag fra mange land. Turneringen i fjor hadde 15 landslag, og det var Syria som vant over Kurdistan 2. Interesserte og sponsorer kan kontakte KIA Agder for mer info.

De fire er Myo Min, Chan Myae Tun, Ko Ko Tun og Nay Kyi Myu. Alle 4 bor i Kristiansund og ble kjent med KIA gjennom et samarbeid med den Burmesiske gruppen om internasjonal gudstjeneste der i sommer. - Da jeg hørte hva guttene holdt på med, tenkte jeg at dette må vi støtte, sier Karl Mc Allister, regionleder i KIA Møre. - Vi kunne i alle fall hjelpe med nettverk og kontakter, for vet noe om hvor viktig - og vanskelig - det er når man er ny i landet. Og etter en kjapp telefon til noen kontakter, takket Major Kjell Arne Falla fra Frelsesarméens Moldekorps ja til KIAs forespørsel, og stilte opp med mat, kjørte bagasje, og kjørte guttene gjennom Fannefjordstunnelen til Bolsøya. Så var en hindring på den lange marsjen overvunnet. - En riktig hyggelig utøving av kristen kjærlighet i praksis, uttaler Mc. Allister. Han sier at KIA og Frelsesarmeen samarbeider i integreringsarbeidet i Molde, og nå heier de også på guttene som masjerer for støtte til Burma.

KIA Oslo har flyttet

KIA Oslo har flyttet lokaler fra Storgata 38 til Ebbelsgate 1. Det er omtrent 100 meter unna. Her finner du nå KIAs kontorer og KIAs norskkurs for kvinner. Det offentlig støttede norskkurset for kvinner går over 18 timer i uka, fordelt på 6 timer hver gang. Norskkurset starter klokka 9.00 og slutter klokka 14.30. Barnehagen og norskkurset er ikke lenger i samme hus, barnehagen er fortsatt i Storgata 38, mens norskkurset er flyttet til Ebbellsgate 1. Styrer og undervisningsleder for norskkurset Vibeke Mohr kan nåes på tlf. 920 77 127.

Les mer om deres sak og på www.walk4burma.no. Bildet fra Bolsøybrua på riksvei 64, på dag 3 av reisen. Tekst og foto Karl McAllister, more@kianorge.no

Abonnerer du på Interkultura?

- Du kan få dette bladet gratis hjem i din postkasse 4 nummer i året. - Send KIA Interkultura til mobilnummer 2030, og skriv deretter ditt navn og adresse. - Skriv gjerne også mailadresse.

Lang marsj for Burma

KIA applauderer den hederlige innsatsen av 4 unge Burmesiske menn som har gått til fots fra Kristiansund til Oslo. Den lange marsjen gjorde de for å øke bevisstheten om situasjonen i Burma, og for å samle inn støttepenger for arbeid for Burma.

Velkommen som ny gratisabonnent på Norges eneste kristne flerkulturelle magasin!


16

Nytt opplegg for konfirmanter

engasjerer!

- De var så utrolig tente, og selve filmingen og det engasjementet de viste for temaet gir oss en god pekepinn på at dette opplegget er noe som engasjerer ungdom, sier Christina Milsom. Av Sigrun Saltbones Lauvland

har prøvd ut opplegget har vært begeistret, sier Milsom.

Nå er materiellet til undervisningsopplegget Det store Gjestebudet ferdigstilt. Videoer, powerpointer og undervisningsmaler ligger ute til gratis bruk på KIAs hjemmesider.

Spesielt sier hun har det vært trukket fram at det er flott at opplegget også har en praktisk del, med gjennomføring av et stort gjestebud for minoritets og majoritetsnordmenn i lokalmiljøet. Det engasjerer, gir kontakter, og det gir ungdommene verdifull erfaring i både planlegging, ledelse, eventmaking og å vise empati i praksis.

Christina Milsom prosjektleder berømmer ungdommene som var med å lage filmene til opplegget. – De var så utrolig tente, og selve filmingen og det engasjementet de viste for temaet gir oss en god pekepinn på at dette opplegget er noe som engasjerer ungdom. Hun tror menighetene som tar i bruk dette opplegget vil oppleve noe av den samme entusiasmen hos sine konfirmanter og ungdomsgrupper. - Temaet om flyktninger og asylsøkere, om det å være fremmed, om stigmatisering og bli holdt utenfor, om vennskap, om respekt og internasjonal kunnskap, alt dette er jo veldig aktuelle ting. Og ungdommene vi har hatt i testklassene som

- Slik kan all kunnskapen fra undervisningen settes ut i praksis i nærmiljøet. Det er da det blir svung over sakene, sier Milsom engasjert. - Da blir det mange unge som utover landet blir med å gjøre sitt nærområdet sitt varmere. Det er jo det KIA vil med opplegget. Nå gjenstår det bare å se hvor mange menigheter som åpner skattekisten. Alt ligger klart og det er lett å være lærer med et slikt opplegg sier hun. Mer informasjon om undervisningsopplegget “Det store gjestebudet – Jeg var fremmed og dere tok imot meg”, kan du finne på KIAs hjemmesider www.kianorge.no/ungdom.


17

En gylden tid nå… Kommunene får forespørsler om å bosette flere flyktninger og opprette flere asylmottaksplasser. Vi i Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) hører historiene til flyktningene og asylsøkerne, og rystes av de lidelsene de gjennomgår for å nå vår grense og søke beskyttelse. Mer høyrøstet Vi utfordrer menighetene til å være mer høyrøstet om det Bibelen lærer; å elske innflytterne som oss selv og ta imot de fremmede - vel vitende om at det kan være Mesteren selv vi da tar imot. Det er nå en gylden mulighet for menighetene til å ta kontakt med kommunens ledelse og si menigheten vil være en støtte for kommunen hvis de tar imot flere flyktninger og asylsøkere. Enkle tiltak – viktig støtte Det kan være så enkelt som å tilby støttetiltak for de nyankomne, turgrupper, fellesmiddager, ekstra norskkurs, syforreninger, fotballtrening og ungdomssamlinger. Da kan kommunens ledelse få mot til å ta viktige avgjørelser. Gjennom bibelhistorien framheves det at Guds hjerte banker spesielt for enkene, de farløse, og innflytterne. Flyktningene har mistet alt og trenger at kirkens folk tar imot dem.

Hjelp til de som vil hjelpe Hvis dere ønsker å bidra, og føler dere trenger litt starthjelp, ta gjerne kontakt for å tenke sammen. KIA jobber på dette feltet i 8 regioner i Norge og kan være samtalepartner, bidra med materiell og kanskje med kontakter. Vi i KIA hører flyktningenes historier, og vi unner menighetene del i kontakten og velsignelsen fra møte med søsken fra hele verden. Nøl derfor ikke med å ta kontakt med det regionskontoret som er nærmest din menighet, eller med KIA sentralt. En gylden tid nå Kirkene nært inntil konfliktområdene i verden huser flyktninger i kjellere, kirkerom og loft. Vi er en del av denne verdensvide kirke. Nå er det en gylden tid for oss. Nå kan vi gjøre noe – for noen ytterst få av verdens 42 mill flyktninger. Gud velsigne oss - og bevare flyktningene på alle deres veier! Med vennlig hilsen, Erik Høidahl, generalsekretær KIA Sigrun S. Lauvland, informasjonsleder KIA

Dere finner KIA her: Hovedkontor: kia@kianorge.no, KIA informasjonsavdeling info@kianorge.no, Oslo oslo@kianorge.no, Bjørgvin bjorgvin@kianorge.no, Trondheim trondheim@kianorge.no, Buskerud&Telemark buskerud@kianorge.no, Rogaland rogaland@kianorge.no, Agder agder@kianorge.no, Telemark telemark@kianorge.no, Møre more@kianorge.no, Hjemmesider www.kianorge.no

Dette brevet har KIA sendt til alle landets statskirkemenigheter, og mange frimenigheter og kristne organisasjoner.


18

Kongo og Kongo Hvorfor det er to land som heter Kongo?

Kongo. Vi har lest om det i avisene og hørt om det på nyhetene. Om krig. Om urolighetene. Om grusomhetene. Men hva vet vi egentlig om Kongo? Det finnes nemlig to land i sentral Afrika som bruker navnet ”Kongo.” Det er Den Demokratiske Republikken Kongo - og Republikken Kongo, ofte kalt Kongo Brazwille. Grunnen til bruk av samme navn er den mektige Kongo-elven som danner grensen mellom de to landene. Elven er Afrikas nest største etter Nilen og er begge lands viktigste transportåre. Til tross for at begge land er fulle av både naturressurser og historie, regnes disse allikevel som noen av verdens fattigste land. Den demokratiske republikken Kongo Brazzwille ligger som nummer 139, og Den demokratiske republikken Kongo ligger enda lengre ned som nummer 168 av totalt 177 land på FNs Human Development Index.

DEN DEMOKRATISKE REPUBLIKK KONGO Offisielt språk: Fransk Hovedstad: Kinshasa Innbyggere: 65.751.512 Religion: Katolikker 50%, protestanter: 20%, kimbanguister 10%, muslimer 10%, andre 10% Den Demokratiske Republikk Kongo, tidligere fristaten Kongo, Belgisk Kongo og Zaïre, er den største av de to landene. DRKongo er den tredje største stat i Afrika. Landet er kjent for å ha store mineralrikdommer, og gruvedriften gir landet økende inntekter. DR-Kongo er verdens største produsent av diamanter, men fortsatt livnærer de fleste mennesker seg av jordbruk. LITT HISTORIE… For mer enn 2000 år siden begynte flere folkegrupper å etablere seg i DR-Kongo. Fra år 1300 og i ca 200 år framover oppsto det flere uliker riker i Sentral Afrika. Kongoriket vokste seg frem til å bli den mest dominerende. Det velstående konge-dømmet fikk for første gang kontakt med europeere da portugisere kom i 1480. På slutten av 1800 tallet fattet Belgia en særlig interesse for landet, med slavehandel og tømming av landets rikdom som resultat. Den Belgiske Kong Leopold II tok DR-Kongo som sin personlige eiendom i 1884. I 1908 tok den Belgiske staten over. Koloniststyret var hardhendt og det var mye opprør, men alle ble slått ned. Da belgierne trakk seg ut i 1960, etterlot de seg et ”grovt utbyttet land” med store interne konflikter og dårlig infrastruktur. Da landet fikk sin uavhengighet, sloss ulike grupper om makten. Dette førte til borgerkrig og kaotiske tilstander. I 1965 grep generalen Joseph Mobuto makten, og gav landet navnet Zaïre Zaïre er navnet på den nederste delen av Kongo-elven, et afrikansk ord som betyr ”stor elv”. Han etablerte et undertrykkende diktatur, og styrte landet frem til 1997. I disse 32 årene var misnøyen stor, og han opplevde til tider stor intern motstand. Grunnen til at han klarte å beholde makten så lenge var på grunn av militær og økonomisk støtte fra blant andre USA. USA så på Mobutu som en viktig alliert i en region hvor Sovjetunionen og Cuba hadde stor politisk innflytelse. I 1996 startet et opprør øst i landet som skulle bli skjebnesvangert for Mobutu. At opprøret startet i øst var ikke overraskende da dette er et område som alltid har vært ustabilt, og uten noen særlig statlig kontroll. Området grenser til Rwanda, Uganda og Burundi og konfliktene

mellom og i disse landene har påvirket regionen i stor grad. Blant annet flyktet en million hutuer til Kongo fra Rwanda, da det hutudominerte regimet ble styrtet av tutsi millitsen i 1994. Blant disse en million flyktningene var også hutu militsen ”Interhamwè”, som var ansvarlig for massakren av store grupper tutsier og moderate hutuer i de årene de hadde makten. Etter maktskiftet gikk Interhamwè også til angrep på tutsier i DR-Kongo og brukte flyktningeleirene som ”baser” for raid inn i Rwanda. Disse urolighetene ble begynnelsen til en større intern ”stamme-konflikt” i området, som igjen førte til en femårig lang og blodig borgerkrig. Flere politiske og etniske grupper allierte seg og dannet en militær allianse kalt AFDL. AFDL fikk støtte av den Rwandiske hæren som gikk inn i DR-Kongo i 1997. Tutsi-regjeringen ønsket å styrte Mobutu som hadde vært en viktig alliert til den tidligere rwandiske huturegjeringen. Rwanda ønsket også å stoppe Interhamwè sine raid inn i Rwanda. Mobutu ble styrtet i mai 1997 og AFDL’s leder Laurent-Dèsire Kabila ble utropt som president. Han gav da landet navnet ”Den Demokratiske Republikk Kongo”. Dessverre klarte ikke Kabila å skape fred, og kampene blusset fort opp igjen i det østlige Kongo, denne gang rettet mot Kabila. Uganda og Rwanda var også nå sentrale i konflikten, men etter hvert ble flere afrikanske land involvert (Burundi, Angola, Namibia, Uganda, og Zimbabwe)og kamphandlingene spredte seg raskt til større deler av landet. Etter 1998 utviklet borgerkrigen i DR-Kongo seg til å bli Afrikas første flernasjonale militære konflikt, også kalt ”Afrikas første verdenskrig”. I utgangspunktet var den uttalte grunnen til de andre landenes involvering i krigen, at de ville trygge deres egen sikkerhet. Men det har i ettertid vist seg at flere av landene var interessert i DRKongos naturressurser. I landets østområder ble mye edelstener og mineraler utvunnet ulovlig i ly av krigen. Uganda ble blant annet dømt av domsstolen i Haag til å betale for å ha drevet utstrakt gruvevirksomhet i ly av krigen. FN har også slått fast at angolanske, rwandiske og zimbabwiske selskaper har deltatt i ulovlig mineralutvinning. Etter flere forsøk på over flere år på å få fred i landet, ble krigen offisielt avsluttet i 2003. Det skal allikevel sies at det fortsatt stadig er uroligheter øst i DR-kongo, som regnes som et fristed hvor voldsstiftere fra Rwanda og andre naboland søker tilflukt. Vi kunne lese i norske aviser i sommer at det bare i juni måned ble meldt om over 2200 voldtekter i Nord-Kivu øst i DR-Kongo. Dette var kun tall for Nord-Kivu. EN HUMANITÆR KATASTROFE Som med mange land i Afrika lider menneskene i Kongo som et resultat av kriger og korrupsjon. Krigen i Kongo har blitt omtalt som en av de alvorligste humanitære kriser i nyere tid. Siden 1994 har rundt fire millioner har omkommet, og landet står i dag overfor store utfordringer. Som følge av krigene som har herjet landet har landets infrastruktur fullstendig brutt sammen. Dette gjør det vanskelig å få medisinsk hjelp, sanitærsystemet og vannkvalitet er dårlig. Likevel er det noe positivt som har skjedd de siste årene som fører til forsiktig optimisme. I 2005 ble det gjennomført folkeavstemning om landets grunnlov og konstitusjon. Året etter ble det for første gang siden 1960 gjennomført presidentvalg. Sønnen til AFDL’s leder Laurent-Dèsire Kabila, Joseph Kabala ble valgt. Det er en mann som får støtte av vesten, og som er positivt innstilt til dialog og fred. Det har også blitt tatt steg i riktig retning med å få utnyttet de store ressursene som landet besitter. Men stadig melder UNDP og Flyktninghjelpen at nye mennesker drives på flukt, om systematisk voldtekt av kvinner og at sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen øst i Kongo er prekær.


19

REPUBLIKKEN KONGO (Også kjent som Kongo-Brazzaville)

Offisielle språk: Fransk Hovedstad: Brazzaville Innbyggere: 3.800.610 Religion: Kristne 50%, animister 48%, muslimer 2% Republikken Kongo (heretter kalt R-Kongo) er det minste av de to landene. Landskapet er i stor grad preget av den store Kongo elven. Sammen med en sideelv danner den grensen mot DRKongo. R-Kongo sitt landskap er dominert av regnskog og savanne og landet er kjent for et rikt dyreliv. LITT HISTORIE… Akkurat som nabolandet DR-Kongo var R-Kongo et mektig rike fra 1300 tallet og noen hundre år fremover. På slutten av 1400 tallet oppdaget portugiserne området, og møtte store kongeriker med millioner av innbyggere. De første møtene var få og forsiktige men dette forandret seg da portugiserne koloniserte Brasil i 1500 og trengte slaver. Portugiserne tok over 350.000 mennesker fra R-Kongo og solgte de som slaver i de neste hundreårene. Fra 1891 ble Kongo underlagt Frankrike som koloni og ble først selvstendig i 1960. Kongo gjennomgikk en venstreradikal revolusjon i 1963. Landet opplevde flere militærkupp de neste årene og Kongo forble sosialistisk helt frem til 1992. I 1992 vant opposisjonen valgseier, noe som førte til stor uro og til at landets politiske styringen brøt sammen. Konflikten mellom de politiske partiene utviklet seg til borgerkrig i 1992-1993 og igjen i 1997-1998. DAGENS SITUASJON Akkurat som DR-Kongo har R- Kongo også opplevd mye uroligheter

i årene etter 1960. Ting har heldigvis bedret seg de siste årene og situasjonen i landet har blitt mer stabil. Samtidig skal det sies at som DR-Kongo, sliter R-Kongo med alle de negative ettervirkningene etter mange år med krig. Tilgangen til utdannelse og helt grunnleggende helsetjenester er for folk flest helt fraværende. Hovedstaden Brazzaville ligger i ruiner, og mer enn 150.000 mennesker er flyktninger i sitt eget land. I tillegg er det mange tusen flyktninger som har kommet fra DR-Kongo. R-Kongo er sammensatt av flere forskjellige etniske grupper, noe som skaper og har skapt gnisninger innad i landet. Det var blant annet disse gnisningene som bidro til uroen som utløste borgerkrigen i 1997. Opprørsgrupper herjer fortsatt sør i landet. R-KONGOS ØKONOMI R-Kongos økonomi og næringsliv har i de siste årene gjennomgått store forandringer. Før var landet avhengig av landbruk og tømmerhogst, i dag er R-Kongo en betydelig oljeeksportør. Utnyttelse av landets oljereserver skjøt for alvor fart på 1980 tallet, og i dag står denne sektoren for mer enn 50 % av landets BNP. Denne ensidige avhengigheten av inntekter fra olje har gjort landet sårbart for svingninger i det internasjonale oljemarkedet. Oljeindustrien i R-Kongo styres for det meste av utenlandske selskaper, og har dermed ikke ført til å skape arbeidsplasser for landets innbyggere som lever i stor fattigdom. Andre varer som eksporteres fra R-Kongo er mineraler, naturgass, tømmer og matprodukter. Av Martin Roland Kilder:

http://hdr.undp.org/en/statistics/ www.flyktninghjelpen.no www.wikepedia.no Foto: http://travelnooks.files.wordpress.com/2008/04/congo.jpg


Anbefalte bøker

20

Orhan Pamuk: Snø Boken kom ut i Tyrkia i 2002 og i Norge i 2005 (Gyldendal) 458 sider inndelt i 44 kapitler pluss opplysninger og etterord. Oversatt fra tyrkisk av Ayfer Erbaydar og Alf Storrud. Orhan Pamuk fikk i 2006 Nobelprisen i Litteratur. Hans bøker åpner vindu og dører inn til Tyrkia, og gir leserne innblikk i tyrkisk hverdagsliv og politikk som vi ellers ikke ville kunne få. Den dramatiske handlingen i Snø spenner over bare noen få dager, og utspiller seg i Kars – en liten by nær grensen til Russland. Hovedpersonen Ka kommer så vidt inn i byen før et kraftig snøvær stenger alle veger til omverden. Ka er egentlig forfatter – skriver dikt. Han har flere grunner til å oppsøke byen. Han utgir seg for å være journalist fra Istanbul som er på oppdrag for en stor avis. Han skal undersøke og skrive om årsaken til at så mange unge kvinner i Kars har begått selvmord. Selvmordene settes i forbindelse med forbudet mot å gå på skolen med skaut. I løpet av få dager i Kars oppnår Ka nærkontakt med lokale islamister, med tidligere kommunistsympatisører, med kurdiske aktivister og hele spekteret av tilhengere

Mustafa Can: Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor Boken kom ut i Sverige i 2006 og i Norge i 2008 270 sider inndelt i 29 kapitler. Oversatt fra svensk av Johann Grip (Cappelen Damm)

Mustafa Can er kurder født i Tyrkia. Han bor i Sverige der han er en kjent og prisbelønnet journalist. Han kom til Sverige som seksåring sammen med sin mor og sju søsken. Faren hadde arbeidet i Sverige i mange år da familien ble gjenforent tidlig på 1970-tallet.

og motstandere av tyrkisk nasjonalisme. Forfatteren Ka vokste opp i Istanbul men bodde i 12 år som politisk flyktning i Tyskland. Leserne får glimtvise inntrykk fra en trist eksiltilværelse, og spenningen mellom drøm og virkelighet hos Ka både i Tyskland og da han vender tilbake til Tyrkia. Gjennom Ka bevisstgjøres leserne på forhold mellom østlige og vestlige verdier og tankegang. Med utgangspunkt i postmoderne kunstuttrykk drøftes forholdet mellom individ og samfunn, mellom politikk og religion på en dramatisk og engasjerende måte. Orhan Pamuk skriver tykke bøker som krever langsom lesning. Jeg mener Snø er en viktig bok for alle som ønsker å delta positivt i utviklingen av flerkulturell sameksistens. Av Mildrid Wik trondheim@kianorge.no

fars, historie på en personlig og troverdig måte. Gjennom disse fortellingene får leseren på en helt unik måte innblikk i bakgrunnen til en fremmedarbeiderfamilie, og følgene av deres migrasjon. Den dype kjærligheten til moren og samtidig følelsen av ikke å kjenne henne, ja til og med erkjennelsen av å ha sviktet henne, gjør boken til mer enn en bok om migrasjon, fremmedhet, lengsel og tap. Boken uttrykker på en varm og sann måte fellesmenneskelige erfaringer der alle gjennom forfatterens innsikt blir berørt.

24 av kapitlene i boken er dagboknotater fra enkelte dager i tidsrommet 23.august 2004 til og med 30. juni 2005. I dagboken forteller han meget direkte om sin mors sykdomsforløp og dødsleie. Dagboknotatene omkranses av kapitler der forfatteren samtaler med sin avdøde mor.

På en egen måte vil denne boken kunne inspirere norske/ nordiske lesere til i ydmykhet å nærme seg nye landsmenn med åpenhet og varme.

Mustafa Can fører leseren inn i en intens, privat sfære. Han utleverer ikke bare sine egne tanker og følelser nærmest uhemmet, men også sin mors, og deler av sin

Av Mildrid Wik trondheim@kianorge.no


Vi takker våre støttespillere

Det beste av det meste Bok & Media Bryne Storgt. 26, Bryne. Tlf. 51 48 24 49

Fiskeeksperten Reinhardsen AS PB 362, 4664 Kristiansand Tlf. 38 12 24 40 Fax. 38 12 24 42

Finnøy Grave og Sprengningsservice AS 4262 Avaldsnes Tlf: 52 84 22 55

Judaberg, 4160 Finnøy Tlf. 51712536 / 93251900

Vrakpant, delelager, karosseri og lakk

BØCON AS Maskinveien 12, 4067 Stavanger Tlf. 51 95 88 20 Fax. 51 95 88 21 Internett: www.bocon.no

Bensinstasjon. DBS sykkelbutikk og verksted, samt smørjehall med dekk og felg

Sivilingeniør Jan Helge Viste Tlf. +47 909 25 977 www.silas.as

KIA’s nettsider og medlemssystem er levert av WebSite AS

www.website.no

Kraby Næringspark, 2850 Lena Tlf. 61 16 07 88 Fax. 61 13 03 65 Epost: post@kloppen.com

21


22

TRO MEG og

1. Hva er ditt favorittsted i Bibelen? 2. Hva betyr den kristne tro for deg? José Daniel Flores, 14 år, elev Oslo 1. Johannes åpenbaring 11. Det handler om når den 7 trompeten blåses og det høres i hele himmelen et hav av stemmer som roper at Gud skal ha æren, og det kommer torden og lyn og jordskjelv. Johannes åpenbaring er så mystisk og kult.

QUIZZ Her kan du teste hvor mye du kan, eller har fått med deg fra bladet. Lykke til! 1. Hva er de offisielle navnene på de to landene som begge heter Kongo, og hva heter hovedstedene i hvert av landene? 2. Hvorfor har begge landene Kongo i navnet? 3. Hva heter den nye administrasjonslederen i KIA Norge?

2. Den kristne tro betyr mye for meg fordi det er det jeg har vokst opp med og har valgt å tro på, det er en del av meg.

4. Hva jobbet Esperance i intervjuet med da hun og mannen måtte flykte? 5. Hva heter den nåværende presidenten i landet som tidligere her Zaire?

Anh Tran, ansatt KIA Oslo’s barnehage

6. Hva heter mineralet som utvinnes i det største ”Kongo-landet” og brukes i mobilindustrien?

1. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud! Matteus 5,8:

7. Hvor mange multikulturelle gospelkor har KIA opprettet til nå? 8. I hvilke byer finner du disse korene?

2. Å tro på den levende Jesus gir meg fred, salighet, helbredelse og kraft midt i en kaotisk verden.

9. Hvem foretar asylintervju? 10. Hvordan bruker man KIAs gratislinje på sms?

Tor Inge Askeland (37), konsulent og coach 1. Den som er uten synd kan kaste den første stein. Joh 8:7

FASIT 1.Republikken Kongo, hovedstad Brazzaville, og Den demokratiske republikken Kongo, hovedstad Kinshasa. 2.På grunn av nærheten til Kongoelven begge landene har. 3.Tom Magne Ueland 4.Med gjenforening av flyktningefamilier fra Rwanda og Burundi. 5.Joseph Kabila 6.Coltan 7.Tre 8.Oslo, Kristiansand og Stavanger 9.UDI 10.Skriv sms start med KIA mening, skriv det du har på hjertet, og send gratis til nummer 2030.

2. Det er en god og trygg ramme rundt livet, det betyr en kilde til masse engasjement, optimisme og livsglede. Det å være kristen gir meg et stort fellesskap som jeg hører til uansett hvor jeg reiser i verden.

BLI MEDLEM - og støtt KIAs kamp for likeverd og mer flerkulturelt felleskap!

En spire til kunskap, kall og tjeneste?

Medlemskap 300.- per år kia@kianorge.no - eller send sms nå KIA og navn og adresse til mobilnr 2030

aktuelt om misjon og kirke

www.nms.no/mt


23

Jeg har alltid samlet på klinkekuler Landsstyrelederen har ordet

Jeg har alltid samlet på klinkekuler. Jeg nyter fargene, jeg lar kuler i ulike størrelser gli gjennom fingrene, noen ganger leker jeg med dem. På pulten min har jeg en glasskål fylt med klinkekuler og ulike glassbiter i all verdens farger. Dette er min ”bønnekrans”.

Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner et legeme, enda de er mange, slik et det også med Kristus…….For om et lem lider, lider alle andre med. Om et lem blir hedret, gleder alle de andre seg. 1. Kor 12 + 26.

I sommer har jeg vært på Aids-konferanse i Mexico. Før selve hovedkonferansen med over 20 000 deltakere var jeg med på en for-konferanse for kristne kirker og organisasjoner fra hele verden; Faith in Action, Now! Allerede på første dagen av denne for-konferansen ble det satt ut kurver med klinkekuler på hvert av bordene i den store konferansesalen. Vi startet med en ”opening worship” hvor innledningen lød:

Etniske nordmenn, nye landsmenn, asylsøkere og flyktninger. Vi er alle ett legeme i Kristus. Vi bærer alle sammen med oss sorg, sykdom, lidelse, glede, håp og tanker om fremtiden. I Kristus tar vi del i hverandres lidelser; the body of Christ is living with HIV, the body of Christ is starving, the body of Christ is homeless, the body of Christ is trying to adapt in a new country. Vi er alle en del av Kristi legeme. La oss sammen ta vare på hele kroppen.

We have different colored stones, 2800 grayish ones, 1200 white ones and 45 colored ones. 33 million people are infected with the HIV virus. 12 million children are orphans because of AIDS. 4,5 million are receiving medicine to control the virus. 28 million are not receiving medicine.

I Kristus tar vi del i hverandres lidelser; the body of Christ is living with HIV, the body of Christ is starving, the body of Christ is homeless, the body of Christ is trying to adapt in a new country. Vi er alle en del av Kristi legeme. La oss sammen ta vare på hele kroppen.

Hver dag under andakten forsynte jeg meg med en eller flere nye klinkekuler, og gjennom mennesker jeg møtte og historier jeg ble fortalt, fikk klinkekulene ansikt. ”Bønnekransen” min er utvidet med fargerike kuler som hver dag minner meg om at The Body of Christ is Living with HIV.

Av Britt Arnhild W. Lindland, leder KIA landsstyre


24

B-POSTABONNEMENT Ettersendes ikke ved varig adresseendring, men sendes tilbake til senderen med opplysning om den nye adressen Vennligst send melding til KIA Landskontor, Internasjonalt Hus, Sandvikvn. 13. 4016 Stavanger

1. 2. 3. 4.

”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?” ”Herre, når så vi deg fremmed?”

Herre, når så vi deg fremmed og tok ikke imot deg? www.kianorge.no

KIA Interkultura 03/08  

Interkulturell nyhestmagasin fra Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)

Advertisement