Issuu on Google+

KRYP I STORMENS STILLHET

KEN HANSEN


Š Ken Hansen og Tekstloftet forlag Omslagsbilde/design: Ken Hansen, Tom Hansen & Peter TÜrnestam Publisert Print-On-Demand i 2012 www.lulu.com


Prolog Det summet av mygg, fluer og alskens kryp; de kravlet, krøp og kriblet på, over og under alt, som alltid i en tett nåleskog en nesten vindstille sommerdag nær en svakt sivsusende elv, der to gutter snart skulle oppdage at intet er som man først tror. Nær en kulp vann, i skyggen av trebåten som skvulpet i vannkanten, så hun på partneren sin der han som vanlig surret rundt blomstene. Fint å ha, tenkte hun kanskje om nektar. Han også, til sitt bruk, fortsatte hun muligens, før: Men nå må jeg ha blod. Hun tok av, mot duften i luften. Suste summende over en gresstust. Forbi en trestamme. Gjennom noen busker. Til hun igjen kjente duften. Hun fløy fram og tilbake, hit og dit, for å finne kilden; den livgivende kroppen med proteinrikt blod som måtte være i nærheten. Ja, der! To nakne føtter. Hårløse legger og lår. Hun fløy lavt mellom dem. Nærmet seg skyggen innerst i juvet, men justerte høyden og flagret over magen; la det som kunne ha sett ut som en navlelodott bak seg og krysset mellom to fjell hun med letthet kunne besteget. Der? Nei, der. Ivrig lette hun etter første og beste landingsområde, men plutselig jaget en vibrering i luften henne inn i skogen, uvitende om det som ventet de neste få minuttene; at motorsaglyden, dunkingen av løpende føtter og de skingrende skrikene skulle ende med at hun kreperte i en blodpøl.


1 Det var fullstendig tyst, komplett og knasende knyst på den rotknudrete stien i skogkanten, rett ved parkeringsplassen. En høy og mager mann sto så stille at han nesten gikk i ett med de trauste trestammene. Bare hodet rørte seg, bikket litt hit og litt dit, som om han lyttet etter noe. Hører jo knapt mine egne tanker på grunn av den … faens-helvetes-jævla pipingen! Han stakk en møkkete finger i øret, grov rundt og fikk en seig, gul klump på kroken. Så det er derfor jeg ikke hører en dritt, tenkte han. Pokkers ørevoks! Han ristet så kraftig på hånden at massen sikkert hadde klasket i nærmeste trestamme om den hadde løsnet. I stedet tørket han den av på den rødklissete jeansen, mot låret der gutter til alle tider hadde tørket skitt og møkk, uten at det å få det ut betydde noe som helst for hørselen. Alt er like forbanna døvt, konstaterte han. Øra må skylles, igjen, men det får jeg ikke gjort nå. Faen, for noe eitrendes dritt. Han knep øynene sammen og myste ut av øyekroken. Det var et triks for å se bedre som han husket at han hadde oppdaget på barneskolen. Tankene suste til sjette klasse og bakerste pult på vindusrekken: Alt er uklart. Ikke bare det som skrives på tavla. Det driter jeg egentlig stort sett loddrett i. «Ikke hold for ørene når jeg snakker til deg, din lille dritt!» skriker læreren. Får mest lyst til å skrike at jeg kanskje er dum i hue, men ikke døv! Absolutt alt er et kaos av umulig surr og sammensurium, og fingrene er vonde og røde etter linjalens rapp. Han kikket ned på dem; lange og senete, fulle av hvite arr etter slagene. Også andre slag. «Din helvetes brilleslange!» skriker feigingene i gjengen når de sparker i filler brillene så tenner løsner og nesa knekker. Ligger i fosterstilling, nummen i hele kroppen. Beskytter hodet. Blodet spruter. De skal faen meg få!


De hvite arrene på den venstre knoken hvitnet da det knaket i knyttneven hans. Et halvt smil kruset i den ene munnviken. Å fy faen som de fikk, tenkte han. Alt er svimmelt og uklart i en uke, men det neste brilleparet tenner lyset i mørket og igjen smiler jeg fordi jeg gjenkjenner folk på den andre siden av gaten, i ei gate jeg brått ser hva heter: Inkognito. Hvem? Jeg? Men på skolen er alt som før. Uforståelig. Utydelig. «Teflonhjerne!» skriker de, uten at det hjelper. Ikke noe fester seg. Bortsett fra hun mørkhåra på skrå til høyre, da. Hun er så skarp og klar at det svir i øynene, etser seg inn i hjernen. Og når hun snur seg og smiler i geografitimen, knyter det seg så brått i magen at det gjør vondt. Kanskje hun har gjort det før også, smilt til meg? Han hadde smilt tilbake. For første gang. Og i akkurat det øyeblikket hadde snøballen begynt å rulle; inn i sommerhelvetet som hadde forandret alt. Nei, det var brillenes feil! tenkte han. De jævla brillene. De har skylda for alt som skjedde. Alt!


2 Jøss, er det mulig? tenkte Max; han så ei naken dame på ryggen, og huket seg bak en trestamme. Hørte hun meg? Sakte lente han seg fram, skjøv noen greiner til side til han nesten fikk fri sikt, og nistirret. Dette var jo helt uvirkelig! Nakne damer ligger ikke og slenger her og der, og rundt omkring. På stranda, ja, men i hvert fall ikke her! Fortsettelsen kan du lese i lyset fra Leselampen …


BAKSIDETEKST En ternings tilfeldighet gjør at to tenåringsgutter oppdager en naken kvinne. Først tror de at hun soler seg, men snart ser de at kroppen er spiddet av en jernstang. Når en mann med motorsag kommer, starter en heseblesende jakt der vennskap settes på prøve, hvor kjærlighet, tillit og svik rammer, i et eventyr om død og faenskap som visker ut grensen mellom fantasi og virkelighet hvor det ganske snart viser seg at intet er som guttene først tror … Den første av flere bøker i Kryp-serien, hvor alt starter med en ternings forbannelse.


KRYP - I STORMENS STILLHET