He ge Duckert
norsk kvinnehistorie på 200 sider fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter
© 2021 kagge forlag as omslagsdesign og layout: gisle vagstein | deturia design papir: arctic volume white 130 g boken er satt med minion pro 12/15,5 trykk og innbinding: livonia print | latvia isbn: 978-82-489-2742-6 forfatteren har mottatt støtte fra det faglitterære fond og fritt ord til arbeidet med denne boken kagge forlag as tordenskiolds gate 2 0160 oslo www.kagge.no
Til Helga Maria, som gikk foran, og Hanna Vilhelmine, som tar neste skritt.
INNHOLD forord 9 1 ut av dukkehjemmet
1870–1890 13
2 kampen for stemmerett
1890–1915 69
3 tilbake til kjøkkenbenken 4 krev din rett
1925–1960 107
1968–1986 145
5 hun eier ikke skam
1990–2020 171
tidslinje 204 kilder og takk 212 bildeoversikt 230
sjelden har en frigjøringshistorie vært så spektakulær som norske kvinners utvikling fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag.
+
++
+
++
++ +++++++++++++++
++
++++++++++++
+++++++++++++++
+++ ++++++++++++++
forord Hvordan har det artet seg å være kvinne i Norge? Endringene har vært formidable. En hverdag begrenset av strenge regler har gradvis blitt avløst av et fritt liv med utallige muligheter. Sjelden har en frigjøringshistorie vært så spektakulær som norske kvinners utvikling fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Denne boken tar for seg begivenheter, skikkelser og debatter fra de siste 150 årene av vår historie. Perioden er valgt fordi den faller sammen med utviklingen av demokratiet, slik vi kjenner det i dag. Forandringene fra 1870-årene har ikke kommet i en jevn strøm, snarere i bølger og uforutsigbare stormkast. Kvinner har møtt mange av de samme utfordringene, men de har også levd helt forskjellige liv. For noen har livet vært en kamp for valgfrihet og erobring av nye rettigheter. Andre har kjempet hardt for tradisjonelle verdier; det fins kvinner som har skrevet bøker om at medsøstre burde tie i forsamlinger. Selv om jeg har lagt mest vekt på handlinger som har ført til forandring, har jeg også forsøkt å fange opp noen av disse motsetningene. 9
En kort bok gir klare begrensninger. Jeg har valgt å følge to hovedspor. Det første handler om kropp: sex, helse, ekteskap og fødsler. Det andre handler om makt: rettigheter, utdannelse, arbeid og utfoldelse. Som en søm mellom disse to går klær og klesvask. Arbeidet med å holde egne og andres klær i orden har vært undervurdert og underbetalt. Og synspunktene på hva en kvinne skal ha på kroppen, har vært sterke, enten det gjelder korsett eller hijab. Langt oftere enn menn har kvinner blitt beskrevet som gruppe snarere enn individer. I Norge fins det bare rundt 80 navngitte kvinner som har fått et offentlig minnesmerke. I Bergen er det flere statuer av buekorpsgutter enn det er av kvinner. Ønsket mitt har vært å sette navn på så mange som mulig av kvinnene jeg har kommet over i arbeidet med denne boken, og å beskrive dem i definerende øyeblikk. Langt flere hadde fortjent å bli nevnt. I kvinnehistorien fins det pionerer som alle bør kunne navnet på. Jeg har forsøkt å balansere fremstillingen mellom dem og dem som har gått i glemmeboken. Å løfte frem disse siste har vært en spesielt utfordrende og engasjerende oppgave. Mens noen av de borgerlige kvinnene fra 1800-tallet etterlot seg brev og annet skriftlig materiale, mangler vi opptegnelser fra bondekoner og arbeiderkvinner. Ofte står de bare oppført i folketellingene som noens datter, søster, kone eller mor. Samtidig må jeg si at arbeidet med norsk kvinnehistorie har vært en lesefest. I dag er kjønnsforskning og likestillingshistorie blitt betydelige felt. Det er mange skuldre å stå på, mange fotspor å følge. Nytt materiale er gjort tilgjengelig gjennom forskere som har transkribert, digitalisert og kommentert gamle dokumenter. Jeg har lest meg gjennom brev, romaner, dagbøker, erindringsverk og biografier, og fått god hjelp til å lete i arkiver, oppslagsverk 10
og bygdebøker. Til de to siste kapitlene har jeg også gjort egne intervjuer. Flere ganger har jeg kommet nær min egen families historie. Jeg har blitt minnet om at oldemoren min ble skandalisert av en skilsmisse på 1890-tallet. Hvordan hun kom seg på beina igjen, startet sitt eget trykkeri og ble avisredaktør, skulle jeg gjerne visst mer om. Jeg har også tenkt på min gamle tante, som levde sammen med en annen kvinne hele livet, uten at noen satte ord på det. Det var dessuten fint å komme på at faren min reddet livet til en ungjente som hadde forsøkt å ta abort på seg selv. Da jeg fant det gamle passet til moren min, og så at hun hadde strøket ut «husmor» som yrkestittel med en tykk, svart tusj, ble jeg blank i blikket. Kildematerialet har gitt meg disse påminnelsene. I tillegg til litteraturlisten har jeg bakerst i boken oppgitt hvilke kilder jeg har trukket på i hvert kapittel. Jeg håper det inspirerer til videre lesning.
frem til 1888 sørget norsk lov for at gifte kvinner ikke var myndige. prest og fogd var enige om at menn var styrt av fornuft mens kvinner var styrt av følelser, og dermed ikke var helt tilregnelige.
+
++ +++++++++++++++
++
1
+
++
++
++++++++++++
+++++++++++++++
+++ ++++++++++++++
1870–1890
u t av dukkehjemmet karoline g ifter se g Karoline Korsødegården fra Tangen på Hedemarken hadde rukket å fylle 30 år da hun sto brud. Hun må ha visst omtrent hva hun gikk til. Kanskje var hun stormforelsket, jomfru var hun neppe. Kirkens strenge krav til sedelighet nådde ikke alltid frem til stabburene på landsbygda, der forlovede par gjerne tok ekteskapets gleder litt på forskudd. Mannfolk var Karoline uansett ikke fremmed for. På Hedemarken var det vanlig med nattefrieri, en skikk der unge gutter gikk sammen fra gård til gård og listet seg opp i sengen til jentene. Bonden pleide å komme løpende med fektende armer for å jage dem ut. Datteren på Korsødegården hadde sterk vilje. En dag skal hun ha stått på gårdsplassen med en kar fra Øyer og sagt til faren sin: «Her er han je ska ha!» Nabokjerringene må ha sladret i ukevis om en slik egenrådig oppførsel. Til bryllupet kom brudgommen seilende på Mjøsa med dampskipet Dronningen, fylt til randen av slekt og venner. Ole Olsen Skar 13
Karoline Korsødegården flyttet til byen da hun giftet seg og ble madam Skar.
drev eget fargeri på Lillehammer og må ha fremstått som litt av en kar. Karolines valg av ektemann var det lite å si på. Men skjebnen hennes ble avgjort da hun sa ja til å bli giftet bort. På veien ut av Tangen kirke mistet hun alle sine rettigheter. Som gift kone ble hun underlagt Oles «vergemål og husbondrett». 27. august 1880 var Karoline 30 år, fem måneder og 25 dager gammel og like umyndig som et barn. Helt frem til 1888 sørget norsk lov for at gifte kvinner ikke var myndige, uansett hvor gamle de var og uansett hva de kunne. Prest og fogd var enige om at menn var styrt av fornuft, mens kvinner lot seg lede av følelser og dermed ikke var helt tilregnelige. Foran alteret i det lyserøde kirkerommet fikk Karoline høre at brudgommen 14
skulle herske over henne. Hun fikk hans navn og rang og ble overlatt til hans disposisjon. Ole, derimot, var blitt husfader, oppført på livstid som husstandsmedlem nummer 001. Overgangen fra fri gårdsjente til underdanig kone må ha vært stor for Karoline. Før bryllupet sto hun bak disken i farens landhandel, der hun var vant til travle arbeidsdager og lønn for strevet. I kramboden turnerte butikkjomfruene vekt og målestokk og regnet raskt ut priser med blyant og papir. Om høsten drev de med karring og spinning, mens veven ble satt opp i februar. Datteren til bonden på Korsødegården levde opp til det gamle ordtaket om at det var bedre å velge seg kone i fjøsdøren enn i kirkedøren: en som kunne arbeide fremfor en som bare var pen.
de le b ord o g seng Giftermål var det viktigste som skjedde i en kvinnes liv på 1800tallet. Mange ungjenter engstet seg for å bli blant de «overflødige», de som ikke fant seg en mann og fikk barn. Ugifte peppermøer måtte regne med en skyggetilværelse i huset til sin far eller bror. I folketellinger sto de oppført med yrkesbetegnelsen: Gjør ingenting. Som husets juridiske overhode eide mannen kone, barn og tjenestefolk, tok beslutninger og styrte pengene. Når ektepar skulle dele bord og seng, betydde det ikke at de skulle dele likt. Mannens behov kom først. Familien skulle være et skjermet fristed for en travel kar, der han kunne puste ut mens konen stelte for ham. En god allianse hadde betydning for hele slekten. Man måtte ikke gifte seg under sin stand, da svekket man både seg selv og andre. Karoline var blant de heldige, som fant en mann hun likte og fikk faren til å godta ham. Ifølge gammel skikk skulle bruden ha med seg en kurv med mat 15
første gang hun kom til sitt nye hjem, som tegn på at paret aldri skulle sulte. Men allerede til den neste matkurven måtte hun be ektemannen om husholdningspenger. Da Karoline flyttet sammen med Ole til et lite trehus på Lillehammer, rådde hun ikke over noen penger, ikke engang dem hun hadde tjent bak disken i landhandelen på Korsødegården. Rett til å ta opp lån hadde hun heller ikke lenger. Og selv om hun var bondens eneste barn, arvet hun aldri farsgården. Med Karoline ute av huset trengte faren kvinnfolkhjelp på gården. Han giftet seg på nytt med en 20 år yngre jente og fikk en datter til. Gården ble etter hvert overført til datterens ektemann, en handelskar fra Østfold. Hva Karoline fikk, er det vanskelig å bli klok på. Kanskje fikk hun rokken, siden hun var så god til å spinne? På Hedemarken var det vanlig å sende en ku eller to i medgift med jentene. Men hvor skulle Karoline gjøre av krøtter i det vesle huset på hjørnet av Storgaten og Elvegaten? Hun må ha syntes det var merkelig stille der. På gården med fri utsikt over Mjøsa hadde Karoline og faren jobbet ute og inne sammen med kokkepiken, budeia, tjenestedrengen og to losjerende. Hvis mennene var borte, kunne kvinnene overta oppgavene deres, men ikke omvendt. Kvinner melket i fjøset, vasket i eldhuset og regjerte på kjøkkenet. Menn ble ikke tiltrodd å jobbe med maten, som krevde langt mer arbeid enn i dag. Det måtte slaktes og kokes og bakes og brygges, fôres og møkkes og melkes for å gi hele arbeidslaget de fire faste måltidene de hadde krav på: åbit, dugurd, non og kveldvord. Å skaffe nok mat til alle som bodde og jobbet på gården hadde blitt et stadig større slit. Fra begynnelsen av århundret hadde folketallet på bygda steget med 400 000. Hver jordlapp måtte deles 16
På gårdene arbeidet kvinner både inne og ute. Her hesjer de høy.
på flere munner. Inn til byene gikk en jevn strøm av bondesønner og -døtre som søkte lykken der håndverkstjenester var etterspurt, og der nye fabrikker brølte etter arbeidskraft. Mulighetene i byen var rike, men ikke like. Selv om kvinnene var i flertall, fikk de ikke delta på linje med menn i det offentlige livet. De hadde ikke fått stemmerett eller adgang til høyere utdannelse, og de var utestengt fra de fleste yrker og offentlige embeter. Et steinkast unna Karolines nye hjem på Lillehammer lå det forsamlingslokaler og skjenkesteder, men en anstendig kvinne kunne ikke gå dit alene. Unntakene var kirken og avholdsforeningene, der kvinner kunne samles til bønn og håndarbeid uten å følges av en mann. Da Karoline ble håndverkerkone i tekstilindustrien ved Mesnaelva, måtte hun finne sin plass i byens hierarki: Embetsstand 17
og borgerskap lå høyest, håndverkere og handelsdrivende utgjorde middelklassen, mens arbeiderklassen lå så lavt at den balanserte på fattigdomsgrensen. Klassene levde så ulike liv at de nesten befant seg i hvert sitt samfunn. Paradoksalt var det slik at jo finere en manns jobb var, jo mindre frihet hadde kvinnene i huset. Om søndagene trakk pene familier i finstasen for å gå i kirken og deretter på visitter. Disse varte gjerne i bare 20 minutter, så man ikke skulle rekke å komme inn på noe viktig. Sarte kvinnesinn måtte skånes for sterke inntrykk. Fattige menn hadde – i likhet med kvinnene – ikke fått stemmerett. Men også den som var fattig på jordisk gods, eide konen sin og kunne bestemme over henne. Mens menn ble omtalt med yrkestittel, ble kvinner sortert etter hvilken plass de hadde i familien: frue og frøken i borgerskapet, madam og jomfru blant håndverkere, kone og pike i arbeiderklassen. Den som ikke giftet seg, ble henvist til historiens kvistværelse, utstyrt med tekanne og håndarbeid. Barnebokforfatteren Elsa Beskow fanget tidsånden i tittelen Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett: tre navnløse kvinner som puslet med matlaging, hagestell og håndarbeid og bare kunne skilles fra hverandre gjennom fargen på klærne.
ska de lig for kv inner å lese Frykten for folkesnakk var stor. For ugifte kvinner var ryktet den største kapitalen. Ikke et minutt måtte tilbringes alene med en fremmed mann, av frykt for hva folk kunne komme til å tro. I Kristiania, som var den aller største innflytterbyen, pleide fine folk å spasere på Karl Johans gate om ettermiddagen. Men en 18
ung kvinne skulle ikke bli sett gående opp og ned mellom uret på universitetet og døren på Grand Hotel mer enn to ganger, før folk begynte å snakke. Gatene i hovedstaden var kjent for sine mange sladrespeil. Å forlate hjemmet, om så bare en snartur, var uansett ikke gjort i en håndvending. Påkledningen var et ork. Ingen anstendig kvinne gikk barhodet hjemmefra i Norge på 1800-tallet. De mest moderne hattene var «klokker» eller «møllehjul», med svære oppsatser av blomster og fjær. Lange nåler ble stukket inn i håret for å holde dem på plass. Høyeste mote for bydamer var «hvepsetalje og påfuglhale», et stramt snørt liv med en liten pute festet under skjørtene bak. Idealet var en midje så smal at en manns hender kunne møtes når han holdt rundt den. Innsnørt i korsett ble bevegelsene mindre og mer «kvinnelige». En dame kunne verken bøye seg i livet eller trekke pusten dypt. Legene hadde forbløffende liten tillit til den kvinnelige anatomi, som de mente var for svakt oppbygget til å bære vekten av brystene. Kroppen måtte støttes av spiler og bånd på strategiske steder. Korsettet ga likevel store mage- og ryggproblemer. Trange ermer hindret fri blodsirkulasjon. Premien for å snøre seg stramt var beundrende blikk og bedårende besvimelser. En stram kroppsholdning var det beste tegnet på sømmelighet: Å være snerpete betydde opprinnelig å være snørt inn i et korsett. De skjulte lagene med hemmelige bånd under klærne hadde nok også en motsatt effekt. Menn fant dem svært erotisk tiltrekkende. Mange innflyttere gjorde store øyne over de pyntede bydamene. På gårdene var det fremdeles vanlig med flette og stakk, trøye og strikket sjal. For bykvinnene var det regnet som sjarmerende å spille litt piano og lese litt poesi, men ikke å fordype seg i noen av delene. Å 19
lese for mye kunne være skadelig. Bokormer fikk hodepine, nervøse lidelser og skader på forplantningsevnen – hvis de var kvinner. En skarp talsmann for dette synet var den anerkjente medisinprofessoren Ernst Ferdinand Lochmann fra Kristiansand. Han hadde vært en foregangsmann i bekjempelsen av smittsomme sykdommer, men når det gjaldt det annet kjønn, var han konservativ. Lochmann var spesielt opptatt av at kvinner ikke måtte ha noen befatning med tidens diktere. Forfatterne tok opp samtidens problemer og kunne «infisere» uskyldige piker med usunne tanker. At romaner var spesielt skadelige, var en gammel oppfatning. Kvinner måtte absolutt beskyttes mot dikt og forbannet løgn. Ironisk nok ble Lochmann selv «infisert» da dikteren Henrik Ibsen fattet interesse for professoren og brukte ham som modell for den steile doktor Stockmann i skuespillet En folkefiende.
søvnløse net ter Forfatteren Camilla Collett brukte sine egne erfaringer da hun satte ord på kvinners trange handlingsrom i romanen Amtmandens døtre i 1854. Boken ble regnet som Norges første moderne roman, og skulle vekke mange kvinner i Karoline Korsødegårdens generasjon. Camilla ble født inn i den kjente Wergeland-familien i Kristiansand og vokste opp i prestegården på Eidsvoll. Faren, Nicolai, var blant de 112 eidsvollsmennene som utformet Norges grunnlov, etter fire hundreår med danskestyre. Loven fastsatte de demokratiske rettighetene «brødre imellom», men overså søstrene. De britiske prinsessene Victoria og Maud – senere dronning i Norge – var så stramt snørt at legene var alvorlig bekymret da Maud skulle føde.
21
Camilla Wergeland hadde selv fått muligheter de fleste unge kvinner bare kunne drømme om: lære tysk og fransk, reise til utlandet, ri på hester og danse på ball. Likevel ble ikke livet slik som hun hadde tenkt seg. Som 17-åring ble hun stormforelsket i dikteren Johan Sebastian Welhaven. Følelsene kunne ikke leves ut, fordi Welhaven lå i strid med Henrik Wergeland, Camillas bror og Norges mest kjente dikter. De to poetene holdt med hver sin side i synet på norsk kultur, om den skulle være europeisk eller nasjonal.
Som ung var Camilla Collett ballets dronning. Som voksen ble hun kvinnesakspionér.
22
Henriks lillesøster ble stående stemmeløs midt mellom de to kamphanene. Politikk og ære var viktigere enn en kvinnes følelser, det var både far og sønn og frier enige om. Tapet av den store kjærligheten kom Camilla aldri helt over. Hun begynte å tenke på hvilken rett hun hadde til sine egne følelser og sin egen historie, og hvorfor denne retten var så ulikt fordelt mellom kjønnene. Ekteskapet i Camilla Colletts overklassemiljø hadde nokså lite med kjærlighet å gjøre. Viktigere enn følelser var stamtavle og penger. Mann og kone levde i hver sin verden, han ute i samfunnslivet, hun hjemme i stuen. En offentlig kvinne var det samme som en prostituert – en direkte motsetning til å være ærbar. Ekteskapet skulle beskytte både mann og kone mot ensomhet, drukkenskap og utuktsyndens fristelser, som ifølge kirken lurte overalt. Det ekteskapet ikke kunne beskytte mot, var den faren som faktisk truet flest kvinner: alle de harde fødslene. Da hun omsider sa ja til å gifte seg, skulle ekteskapet bli en skjebne, også for den privilegerte Camilla. Med Peter Jonas Collett fikk hun fire sønner, og før den yngste hadde fylt tre år, ble hun enke. 38 år gammel oppdaget hun at ektemannen ikke etterlot henne og barna nok å leve av. Å finne seg et arbeid utenfor hjemmet kom ikke på tale for en kvinne av så god familie. Søsknene til Peter Jonas Collett tilbød seg å hjelpe enken økonomisk, men pengene deres var ufrie. Å ta imot ville gitt svigerfamilien rett til å bestemme over henne. De kunne stille krav til en tilbaketrukket enketilværelse, der hun ble «satt ut av livets aktive tjeneste med forpliktelse til ikke lenger å la høre fra seg». Camilla ville heller være fattig og fri. Hvilket mot det må ha krevd! Hun solgte det store huset rett bak Slottet i Kristianias fineste strøk. Pakket ned plysjgardiner, mahognimøbler og det danske porselensserviset hun hadde fått til bryllupet. Satte bort to av fire gutter til slektninger. Hun gikk 23
den lange veien til en onkel, først med den ene gutten, så med den andre. Camilla Collett la ut på et liv i koffert, vekslende mellom pensjonater og leide leiligheter. I perioder hadde hun adresse i Kristiania, men like ofte bodde hun i København, München, Paris eller Roma. Gjennom årene på reise, i harde hotellsenger, trange togkupeer og delte damelugarer, begynte søvnløsheten å plage henne. Den bet seg fast, skrev hun, som en mørkets igle. Alle botemidler hadde hun prøvd: te ved leggetid, varm melk, kaldt øl, telle til tusen.
f r a de stu m m e s l ei r Lengselen etter en god seng var nok stor for den som reiste Europa rundt på stramt budsjett. Tilbake til «stuefengselet» vendte Camilla Collett likevel aldri. Hun giftet seg heller ikke på nytt. Friheten må ha vært viktigere enn alt annet. Om nettene gikk hun rundt og tenkte, ikke lenger så mye på mennene i sitt liv, men mer på alle kvinnene som ikke fikk brukt sine evner. Livshistoriene deres ble verken sett eller hørt. Ofte skrev de dem ned i sene timer, men så ble de gjemt unna, glemt eller brent. Hva som fantes i en kvinnes sinn, skulle ikke være til belastning for omgivelsene. Ytringsfrihet fantes bare for menn. Ta Karoline fra Korsødegården som eksempel: Etter at hun giftet seg, lukket historien seg stille rundt henne. Først 20 år senere skal det bli mulig å finne henne igjen, i en helt annen sammenheng. Hvordan hun opplevde livet som håndverkerkone på Lillehammer i 1880, kan man bare forestille seg. Hva hun følte da mannen hennes døde og også hun ble alene med små barn, vet ingen. Om hun skrev dagbok, ble den borte. Hvert år ofres skatter av kvinners opptegnelser, hevdet Camilla 24