Page 1


© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Layout: Liselotte Dick, Lilo Design Omslagsfoto: Jan Erik Røer Tegninger: Hermod Karlsen Papir: Munken Print Cream 100 g 1,5 b Boka er satt med Dante MT 11,5/14 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia print, Latvia Foto: s. 8 Jan Erik Røer, s. 14 Shutterstock / Vetapi, s. 28 Jan Erik Røer, s. 44 Oxford University Museum of Natural History, s. 56 Andreas Tjernshaugen, s. 62 Jan Erik Røer, s. 84 Jan Erik Røer, s. 94 Andreas Tjernshaugen, s. 112 Jan Erik Røer, s. 126 Shutterstock / Alexander Erdbeer, s. 136 Andreas Tjernshaugen, s. 146 Maurice Walker / ardea.com, s. 154 Leif Rustand / NN / Samfoto / NTB scanpix, s. 164 Shutterstock / Mirek Srb, s. 178 Jan Erik Røer, s. 184 Shutterstock / Vetapi, s. 192–193 Shutterstock / bendzhik, s. 194 Jan Erik Røer, s. 198 Steinar Myhr / NN / Samfoto / NTB scanpix, s. 204 Shutterstock / KOO ISBN: 978-82-489-1661-1 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no


Andreas Tjernshaugen

MEISENES HEMMELIGE LIV


INNHOLD 6 9 15 17 19 21 24 24 29 33 36 40 42 45 57 63 67 68 69 71 76 81 85 88 90 95 113 115 121 124

forord bestefar og den utakknemlige meisen på nyåret

Et sted å bo Lyden av vår Noen som passer for meg Signalementet Påfugl og meiser søt musikk

Fugler i enebolig Sola skinner Reirbygging Blåmeis på tokt på museum skogstur uten billett samliv

Gammelt nytt Vårens rutiner Rart det lønner seg Morgensang Omsorg og utroskap Hannmeisene som pynter hjemme egg og unger

Rugetid Foreldre i skytteltrafikk nesten for mange fugler familieliv

Larvetoppen Matkultur Hauken kommer


127 129 131 137 147 149 151 155 159 161 165 170 172 175 179 185 193 195 199 200 202 205 206 207 209 211 220

å finne stemmen

Pludring i trærne Evnen til å herme alene med fuglene kløktige småfugler

Når meisene ser seg i speilet Å være meis bli eller dra

I blandet flokk På trekk overlevelse

Landskap i endring For mye fuglemat? Uvant klima fangst jul tillegg: tips meisemating heng opp fuglekasse

Bygge selv Kamerakasse lær å kjenne igjen fuglene

Fuglelyder Finn ut mer

takk referanser stikkordregister


FORORD

D

ET BEGYNTE MED AT faren min ringte. Som vanlig vekslet

vi noen ord om oss selv og resten av familien, og fortalte hverandre hvilke fugler vi hadde sett siden sist. Denne gangen hadde pappa en ting til på hjertet. Han hadde nylig gått av med pensjon, og dermed hadde han fått tid til å engasjere seg i den lokale fugleforeningen. Nå lurte han på om jeg ville være med på et møte de arrangerte. Biologen Bo Terning Hansen kom med Nesoddbåten for å holde foredrag med tittelen Født sånn eller blitt sånn? Betydningen av arv og miljø hos meiser. Det hørtes såpass pussig ut at jeg bestemte meg for å møte opp. Vi var kanskje 25 tilhørere som fylte klasserommet. Bo Terning Hansen spilte av sangen til en kjøttmeis som trodde den var blåmeis, eller i hvert fall sang som en, fordi forskerne hadde latt den vokse opp i et blåmeisreir. Mens jeg lyttet, demret det for meg hvor mye merkverdig forskere har funnet ut om akkurat disse hverdagslige fuglene uten at jeg eller andre alminnelig fugleinteresserte har hengt med. Hansen viste også filmklipp av meiser som løste en slags intelligenstester. I grunnen bestemte meg der og da. Jeg ville komme til bunns i meisenes hemmeligheter. Og jeg ville skrive om dem. Etter foredraget syklet jeg rett hjem og begynte å søke etter artikler og bøker som kunne fortelle mer om det ukjente livet

6


til disse velkjente fuglene. Snart satt jeg og leste om kjøttmeiser som hakker i hjel flaggermus og andre småfugler og spiser hjernen deres, om farskapstester som avdekker utbredt utroskap blant meisene, og om adferdsstudier som viser at personligheten varierer fra individ til individ, slik at fugler av samme art ofte vil oppføre seg helt ulikt i samme situasjon. Jo mer jeg leste, jo sikrere ble jeg på at meisene fortjente en bok, en bok som forteller fugleforskeres merkverdige historier om kjøttmeisenes og blåmeisenes liv til alle som har lyst til å lese. I månedene som fulgte, lastet jeg ned hundrevis av forskningsartikler og sporet opp gamle og nye fagbøker. Ettersom det aldri ble til at jeg studerte biologi på universitetet, trengte jeg mange bøker om fugler og dyr mer generelt ved siden av litteraturen om meisene. Selvsagt måtte jeg også spørre forskerne, de som studerer meisene, om råd. Og dessuten måtte jeg gjøre mine egne erfaringer, jeg måtte se nærmere enn noen gang før på både kjøttmeiser og blåmeiser. Det siste var ikke så vanskelig. For meisene er der, rett utenfor vinduet, både hjemme hos meg og de fleste andre steder i Norge der det bor folk. Nesodden, 2. april 2015


8


BESTEFAR OG DEN UTAKKNEMLIGE MEISEN

K

JØRER DU BIL TIL NESODDEN , kommer du fra sørøst, der

halvøya henger sammen med fastlandet. Fortsetter du på hovedinnfartsåren, fylkesvei 156 langs østsiden av odden, avløses grantrærne etter hvert av kornåkre, ridesentre og jordbær- eller vedutsalg, alt etter årstiden. Noen strekk med eikeskog er det også. Ved den første rundkjøringen står en liten, vakker middelalderkirke med kirkegården der mine besteforeldre og oldeforeldre på farssiden ligger begravet. Langs Nesoddens bratte vestside, derimot, kan du kjøre mange kilometer uten å se jorder eller husdyr på beite. Her bukter den smale fylkesvei 157 seg forbi dammer og tjern, steile skrenter og grunnfjellsklipper og skog av gran, bjørk og osp. På denne siden er jorda for skrinn og spredt til at gårdsdrift lønner seg. Selv før i tiden, da mange jordlapper ble dyrket, trengte folk stort sett en inntektskilde ved siden av. Omtrent halvveis nordover, etter en lang, bratt oppoverbakke med urimelig krappe svinger, fulgt av en litt slakere nedstigning, kommer du til et dalsøkk med et tjern på høyre hånd. Skrått over vannet, innunder en skogkledd skrent, ligger den tidligere husmannsplassen som oldeforeldrene mine eide og tok familienavnet etter. Tjernshaugen. På den andre siden av veien, på venstre hånd, skråner en

9


gruslagt oppkjørsel mot en høyde med utsikt over tjernet. I huset på toppen, som bestefar bygget like etter krigen, vokste faren min opp sammen med fire søsken. Eiendommen var stor nok til at bestemor og bestefar kunne dyrke både frukt, bær, grønnsaker og poteter. Jordbærene ble pappa iblant sendt ut for å selge til sommergjestene fra Oslo, som holdt til i hytter nedover skråningen mot Oslofjorden. Slikt ga litt ekstrainntekter. Bestefar var arbeider og etter hvert arbeidsformann på Shells tankanlegg som lå en kort rusletur ned til fjorden, der oljen kom med skip fra utlandet og ble hentet med tankbiler. Som mange bygninger i Norge ble pappas hvitmalte barndomshjem regelmessig angrepet av små, fjærkledde sabotører. Kjøttmeisene spiste kittet rundt vindusglassene, som den gangen ble laget av krittpulver og spiselig linolje. Men til tross for uvanen var meisene velkomne. De fikk både mat og husly. Bestefar snekret fuglekasser som han og ungene hengte opp, så meisene hadde et sted å ruge om våren. Og så matet familien småfuglene om vinteren – med brødsmuler, havregryn og solsikkefrø, og iblant et stykke fleskesvor fra grisen de fôret opp og slaktet til jul. Hagebrukere ble oppfordret til å invitere meiser til gårds, både som et trivelig innslag på tunet og som hjelp til å bekjempe skadeinsekter som gnagde i stykker avlingene. Meisene var regnet som gode naboer. De stilte i en helt annen klasse enn bærtyver som trost og stær, for ikke å snakke om kråke og skjære. Faren min likte å følge med på kjøttmeisen og de andre gjestene på fuglebrettet helt fra han var liten. Blåmeisen var ganske sjelden den gangen, mener pappa, som nå har holdt øye med fuglelivet på Nesodden i mer enn seksti år. Bestefar døde tidlig, før jeg fylte fem. Mitt sterkeste minne om ham er fra den gangen vi hentet honningtavler fra bikubene. Det må ha vært den siste sommeren han levde, i 1976. Bestefar hadde beskyttelsesdrakt, nett over hodet og bedøvende røykpuster. Jeg sto

10


på trygg avstand, men var likevel redd for å bli stukket. Etterpå gikk vi ned i kjellerrommet hvor han hadde slyngen som sentrifugerte tavlene så den søte, gylne honningen løsnet og rant ned i store glass som jeg fikk ta med hjem. Vi bodde bare en kilometer unna. Det var birøkten det handlet om da bestefars tålmodighet med meisene ble satt på en alvorlig prøve. En vår utpå 1960-tallet ga kjøttmeisen, som altså nøt godt av både kost og losji, seg til å angripe biene hans. Raden med kuber sto lengst mulig vekk fra huset, på den andre siden av åkerlappen. Familien hadde lært seg å behandle de ampre insektene med respekt. Men tidlig om våren, mens biene fortsatt var søvndrukne etter vinterdvalen, satte den utspekulerte meisen seg på flybrettet under åpningen til kuben. Den hadde funnet ut at hvis den hakket litt i flybrettet, kom kalde og trøtte bier krekende ut for å se hva som foregikk. Meisen snappet en bie, plukket pertentlig av vingene og spiste resten av den vesle honningprodusenten. Som mange birøktere både før og siden var bestefar fortørnet. Han klaget til sin fugleglade sønn som hadde begynt på gymnaset i hovedstaden, og som allerede hadde skaffet seg kikkert. Slik jeg husker det, var faren min besatt av fugler. Ikke på den måten at han ble borte på lange ekspedisjoner eller brukte mye penger på hobbyen. De lengste fugleturene gikk ned til Østfold, og det var ikke ofte han dro. Men han hadde med kikkerten og den gule notisboka absolutt overalt, ved kjøkkenbordet, på verandaen, på rusleturer i nabolaget og opp i skogen, på de daglige pendlerreisene med Nesoddbåten til Oslo og selvsagt på alle ferieturer. Han førte grundige protokoller over observasjonene sine og likte å tegne opp tidsseriene som kurver med rød eller blå kulepenn på rutepapir. Hjemme var jeg med på å klippe til fuglematestasjoner av tomme melkekartonger, hvor meiser og andre småfugler kom og forsynte seg. Det kan ha vært en gang rundt 1980, og forslaget

11


sto så vidt jeg husker trykket på melkekartongene. Vi hengte dem opp i bjørka utenfor stuevinduet med hyssing, og jeg mistenker at fuglene ble heller svimle når det blåste. Fuglekasse med meisefamilie hadde vi også. Men jeg kom ikke i nærheten av pappas utholdenhet når det gjaldt fugler. Det var spennende å bli vekket for å lete etter ugla som tutet i nabolaget, eller å være med ut i skogen når orrhanene spilte i grålysningen. Det var hyggelig å mate endene i dammen rett borte i nabolaget. Opphisselsen når en sjelden rovfugl seilte forbi, smittet naturligvis. I det hele tatt likte jeg at pappa viste meg fuglene, men for min del utviklet ikke fuglekikkingen seg til noen hobby. Kanskje kom det nettopp av at det allerede var en fuglekikker i huset. Dermed kunne det ikke bli min egen greie, slik det ble for pappa etter hvert som han vokste til og begynte å utforske fuglelivet i stadig større sirkler rundt barndomshjemmet. I stedet dyrket jeg naturinteressen på nær sagt alle andre måter. Jeg fanget insekter og edderkopper og mange andre slags dyr og forsøkte å holde dem i fangenskap. Gutterommet ble fylt opp av stadig flere akvarier, tropiske orkideer og mange forskjellige vekster. Jeg snorklet, fisket og dro på lange skogsturer med en kompis. Etter hvert fikk vi lov til å overnatte i skogen på Nesodden, gjerne under åpen himmel, og da vi ble store nok, gikk turene opp i fjellet. Kikkert hadde vi ikke. Men så vi kongeørn, var det selvfølgelig stort. Meisene og de andre hverdagsfuglene jeg hadde vokst opp med, la jeg ikke ordentlig merke til før de med ett ikke var der. Mens mine egne barn var små, bodde vi et snaut år på vestkysten av USA, ved San Francisco-bukta nord i California, hvor sviende sol og gufs av havtåke kjemper en evig kamp om kontrollen. Her var det ingen kjøttmeis eller blåmeis, og heller ingen skjære, rødstrupe eller svarttrost. I stedet var hagene og parkene fulle av ukjente fugler, av junkoer og kolibrier og vandretroster og blåsvarte furuskriker med fjærtopp på hodet, og dro man på tur, traff man kalkunkondor,

12


graveugle og rødvingetrupial. Her begynte jeg å gå omkring med kikkert. Først var det muligheten til å se eksotiske arter som fristet. Men etter hvert som jeg gjorde meg kjent med fuglelivet i området, skjedde noe mer. Landskapet ved stillehavskysten virket ikke fullt så fremmed. Jeg begynte så smått å føle meg hjemme. Tilbake i Norge så jeg fuglene med litt nye øyne. Vi hadde bosatt oss på Nesodden, nær nordspissen med brygga der fergene henter og leverer oss pendlere til hovedstaden, og nå fikk kikkerten stadig oftere være med meg omkring. I årene etter at jeg flyttet hjem til halvøya i Oslofjorden, har jeg lært meg hvor trepiplerka synger i vårskogen, og jeg har lært å kjenne igjen den ringlende lyden som varsler en flokk sidensvanser som kommer trekkende nordfra om vinteren, på jakt etter frosne rognebær. Noe enda viktigere jeg har lært, er å ikke kimse av hverdagslige fugler som kjøttmeis og blåmeis. Det er lett å innbille seg at man kjenner dem. Men de har flere hemmeligheter enn man tror. b


14


PÅ NYÅRET

H

VER VINTER HOLDES EN hagefugltelling her i landet.

Tusenvis av nordmenn følger oppfordringen om å rapportere hvilke fugler som er å se hjemme hos dem omkring månedsskiftet januar/februar. Norsk Ornitologisk Forening teller opp og offentliggjør lister over de mest sette artene. Det er de samme vinnerne hvert år: kjøttmeis og blåmeis. De er ikke de aller vanligste fuglene i Norge. Løvsangeren, en olivengrønn liten fugl som kommer trekkende fra Afrika om våren, er den mest tallrike fuglen inntil den forlater oss igjen om høsten. Men kjøttmeisen og blåmeisen er nok artene folk ser mest til. De er her året rundt. De trives nær folk. Dessuten er de fargerike og lette å kjenne igjen. I år går jeg og skuler litt på meisene som spiser solsikkefrø i den nedsnødde hagen. Jeg har gjort et innkjøp jeg har kviet meg for en stund: en fuglekasse med innebygget kamera. Meisene står for barndom, gamledager og natur, og det føles feil å ødelegge idyllen med ledninger og elektronikk. Men nysgjerrigheten overvant nostalgien. Det er jo sånn det gjerne går. Nå ligger bruksanvisningen, trekassa, kameraet og alle ledningene utover skrivebordet. Følelsene er fortsatt blandet mens jeg forklarer Petter, den yngste sønnen min, hva jeg holder på å sette

15


sammen. «SPIONFUGLEKASSE!» sier sjuåringen, med et tonefall som vanligvis brukes til ord som lørdagsgodt eller Legoland. «Kult!» sier tiåringen Jo da han kommer hjem, bare litt mer blasert. Jo da. Nyvinningen begynner å føles som et framskritt. Litt senere klatrer jeg konsentrert oppetter aluminiumsstigen som står bare sånn passelig støtt mot husveggen. Den gamle fuglekassa jeg skal bytte ut, henger høyt. Veggen vender mot vest og har kveldssol, og det er visst ikke riktig plassering av fuglekasser, men det har da blitt fugl av meisungene likevel. Siden jeg hengte opp den rødmalte kassa på veggen med samme farge, har det bodd en blåmeisfamilie her hver vår. Så jeg fjerner den rødmalte fuglekassa og fester den nye kamerakassa på samme sted. Mens den gamle var ru og flisete, er den trehvite kamerakassa glatthøvlet. På sidene har den plastvinduer, gjennomskinnelige, men ikke gjennomsiktige, for å slippe inn lys. Kameraet er montert på innsiden, oppe i taket, og ut fra baksiden kommer en lang, svart kabel. Den stikker jeg inn gjennom en lufteventil oppe på gavlen til menneskehuset, det er så langt opp dit at jeg må slippe taket i stigen og strekke meg svimlende høyt for å mate inn ledningen gjennom ventilen. Det skulle være veldig lett å koble kameraledningen til PC-en og å få programvaren til å virke som den skal. Det er ikke så lett. Men etter en god stund med prøving og feiling kan vi nyte et klart og fint bilde av innsiden av en helt tom fuglekasse. I dagslys er det i farger. Når det mørkner, vises et svart-hvitt-bilde av det tomme rommet, tatt med et spesielt kamera som registrerer infrarødt lys, altså lys som har så lang bølgelengde at verken fugle- eller menneskeøyet kan se det. Det er til og med en mikrofon der, som foreløpig fanger inn lyden av vinden som suser utenfor fuglekassa. Jeg viser eldstegutten hvordan han kan åpne live-overføring fra overvåkningskameraet som et lite vindu på PC-skjermen. Jeg ber ham hjelpe meg å følge med utover våren. Kanskje en av meisene overnatter i kassa før de flytter inn på alvor. De gjør ofte det.

16


ET STED Å BO Meiser foretrekker å bo i hull. Mange andre småfugler bygger reirene sine åpent på bakken eller i trærne og satser på at kamuflasje og foreldrenes diskré oppførsel ved reiret skal redde eggene og ungene fra å bli spist. Meisene, derimot, sikrer seg bak solide vegger, om de kan. De foretrekker åpninger som bare så vidt er vide nok til at de selv kommer gjennom. Det finnes flere slags meiser. Men i boligstrøk og tettsteder treffer man helst de to med gult bryst, kjøttmeis og blåmeis. De to artene er ganske nært i slekt. De ligner hverandre både i utseende og i levesett. En av grunnene til at de har funnet seg så godt til rette sammen med folk, er at de er fleksibelt innstilt når det gjelder boligvalg. I skogsterreng velger de helst hull og sprekker i gamle trær. Ellers tar de seg til rette der de kan: under trerøtter, mellom steiner og til og med i gamle rotte- og musehull. Dessuten tar kjøttmeis og blåmeis gjerne i bruk menneskeskapte gjemmesteder. Meisereir har blitt funnet i postkasser, rørstumper, piper, gatelykter, bensinkanner, flasker, støvler, bikuber og hull i bygninger. Blant annet. En bare middels pålitelig historie fra England forteller at et blåmeispar en gang hekket mellom tennene i skallen til en hengt morder. I våre dager starter veldig mange kjøttmeiser og blåmeiser livet i spesialbygde fuglekasser. Skikken med å henge opp slike rugekasser, også kjent som holker, er kjent helt fra middelalderen i andre europeiske land. Den gangen var hensikten ganske enkelt å spise beboerne. Visstnok var det ikke meiser som lot seg lure til å flytte inn, men spurv og stær. På 1800-tallet begynte naturinteresserte folk å henge opp fuglekasser for å studere fuglene. De la merke til at meisene spiste mye insekter, og snart var fuglevenner i gang med å misjonere for at meisene burde inviteres til å slå seg ned nær sagt overalt for å hjelpe til i kampen mot skadeinsekter. «De äro obestridligen såsom

17


insektsförstörare de nyttigaste af alla de foglar, som bebo våra skogar och trädgårdar», skrev for eksempel August Emil Holmgren om meisene allerede i 1871, i boka Skandinaviens foglar. Holmgren var lærer ved det svenske Skogsinstitutet og mente at enhver flittig bonde og hagedyrker burde hjelpe meisene ved å henge opp fuglekasser. Den som gjør det, kan glede seg over vakre og livlige småfugler i nærheten, og frukt- og bærbusker som er nesten uten skadedyr, mente svensken. Han vedgikk at kjøttmeisen kunne finne på å jakte på bier, men påsto, uten å utdype nærmere, at de som «på ett rationelt sätt sköter och vårdar sine bin», ikke hadde noe å frykte fra meisen. Etter hvert forsøkte skogeiere også å rekruttere meiser til å beskytte selve skogen mot å bli gnagd i stykker. I Tyskland skal en baron von Berlepsch i 1905 ha hatt rundt 2300 fuglekasser på sine gods. «Ser man at blåmeisen forgriper seg på frukt, f.eks. plommer, er det helt opplagt at frukten er markspist. Det er altså ikke frukten, men larven inne i den som fuglen vil ha tak i», forsikrer Herman L. Løvenskiold i Håndbok over Norges fugler fra 1947. Systematiske forsøk på eplegårder i Nederland i nyere tid tyder på at fruktdyrkere virkelig kan bedre avlingene ved å legge til rette for meisene. Færre av eplene ble markstukne der det hang fuglekasser blant frukttrærne. De fleste som henger opp fuglekasser i dag, gjør det nok fordi de liker å ha småfuglfamilier i nærheten. Men håpet om å bli kvitt plagsomme insektlarver var med på å gjøre det til en utbredt skikk. Uansett økonomisk nytte er rugekassene til stor fordel for kjøttmeis og blåmeis. Ikke bare er de bygget og plassert for å gi beboerne best mulig beskyttelse, folk blir til og med rådet til å tømme og rengjøre kassene årlig. Det tar knekken på de blodsugende loppene som gjerne finnes i gamle reir.

18

Meisenes hemmelige liv  
Meisenes hemmelige liv  
Advertisement