Jeg, en kristen-muslimsk ateist

Ali Jones Alkazemi

JEG, EN KRISTENMUSLIMSK ATEIST En ung manns religiøse reise

© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Erland Banggren Layout: Dag Brekke, akzidenz as Omslagsfoto: Agnete Brun Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Greta Text 11/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print AS, Latvia ISBN: 978-82-489-4133-0 Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening (NFFO) og stiftelsen Fritt Ord. Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Innhold 1. Gud og geiteprompen 11 2. Martyrkomplekset 21 3. Usikker apefar 37 4. Nihilistaraberen 50 5. Zen og kunsten å falle ned i YouTube-hullet 63 6. HøyreradiKALD 75 7. Menneskelige profeter 84 8. Motsetningenes tro 102 9. Kan alle bli Gud? 113 10. Ordentlig kristen 129 11. Den norske kirke 145 12. Profetenes segl 158 13. 7. oktober 2023 175 14. Tornebuskens Gud

189

15. Det lille Vatikanet 203 16. Elias dåp

214

Sluttnoter 233

Til Amar og Zeinab, min lille ahl al-bayt

Åndens vei er omveien Georg Wilhelm Friedrich Hegel

Det hele er det usanne Theodor Adorno

Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.

Meg har han ledet og ført i mørket og ikke i lys.

Klagesangene 3,1-2

1.

Gud og geiteprompen

Som barn tror man at det man opplever, er langt mer normalt enn det egentlig er. Noen har voldelige eller rus­ misbrukende foreldre, andre vokser opp i strenge eller politisk polariserte omgivelser, mens andre igjen disku­ terer ukens Morgenbladet rundt frokostbordet. For min del var det virkelig særegne ved oppveksten den religiøse virkeligheten. Den var ikke streng i tradisjonell og disipli­ nerende forstand. Men jeg lærte å tenke på en svært spesifikk måte om mennesket, livet, døden, storsamfunnet, familie, jøder, kristne og – kanskje viktigst av alt, men også mest fremmed for en ikke-religiøs leser – om Gud. I barndommen hørte jeg ofte mor eller bestefar, en onkel eller tante med stolthet fabulere om og beskrive hvor stor Gud var. Tusenvis av ganger ble jeg fortalt at «til syvende og sist er Gud større enn alt i denne verden».

De fleste har hørt allahu akbar bli ropt når en samling med muslimer er i krigssituasjoner, bevitner et spektakulært syn eller når terrorhandlinger skal begås. Også kristne og jødiske arabere bruker for så vidt slike hverdagslige fraser og sier også Allah for Gud, men det er mindre kjent. Det er vanlig å oversette frasen med «Gud er stor». Det er for eksempel grunnlaget for tittelen på en av de mest kjente antireligiøse bøkene i nyere tid, den britiske nyateisten Christopher Hitchens bestselger God is not Great.1 11

Men å oversette akbar med «stor» er feil: Akbar betyr på arabisk ikke «stor», men «større» eller «størst». «Gud er større» eller «Gud er størst», roper folk. For familien min og mange andre var og er ikke Gud bare stor, men større – ja, størst.

Hvorfor er nyansen vesentlig?

For meg ligger svaret i en fabulering jeg ofte var vitne til som barn. For å understreke Guds storhet la man gjerne til et kjent sitat fra den islamske profeten Muhammeds fetter, skikkelsen jeg er oppkalt etter: den vise Ali ibn Abi Talib, imam Ali, den første sjiamuslimske imamen. Han sa noe sånt som: «Verden er intet mer enn en geitepromp.»2 Verden er altså bare en fjert, et nys, noe betydningsløst forbipasserende.

For meg ble disse utsagnene – Gud er større, og verden er en geitepromp – svært innvevd i hverandre. Sammen ble de til mitt livs sentrale spenningsfelt. Dette spenningsfeltet ble mitt kompass; det ble helt åpenbart at Gud og denne geiteprompen av en verden var rake motsetninger. Denne erkjennelsen har utgjort grunnlaget for min trosreise.

Poenget er ikke bare at Gud er større enn alt fra mennesket til jorden. Poenget er også at Guds storhet, relativt sett, viser hvordan livet, mennesket og verden er så små, betydningsløse og av så ubetydelig verdi. Gud er så opphøyd at å sammenligne noe med ham ville gjort verden og enhver annen ting til en geitepromp.

Denne verdensanskuelsen fikk store konsekvenser for meg: Den gjorde ikke bare at jeg fra barnsben av fikk en sterk relasjon til en overlegen, upersonlig Gud, men også at jeg lærte å tenke at hele verden og livet jeg levde, ikke hadde noen verdi. Ikke nok med det; faktisk var det negativt å klamre seg fast til noe som helst i den. Å verdsette tingene i livet for dypt var et tegn på gjerrighet overfor Gud, for alt skulle jo en gang ta slutt og bli glemt, utenom Gud. Det fantes heller ingenting i livet det var noe vits i å satse eller stole på, 12

for alle ting, prosjekter og mennesker – ja, selv familie – var dypest sett midlertidige og derfor ikke viktige. Bare Gud var viktig, den allmektige, opphøyde.

Da jeg var barn, ga alt dette mening for meg. På mange måter er det også noe sant i at verden og livet er midlertidig og vil forsvinne.3 De fleste nordmenn i dag tror på en fullstendig materiell virkelighet som styres av naturlover og evolusjon. Følelser, relasjoner og ambisjoner kan hoved­ sakelig gis helsemessige og psykologiske forklaringer.

Vitenskapen gir oss svar på det meste, så å ty til religiøse forklaringer oppleves gjerne som upresist og som en kilde til forvirring. For min egen del sitter jeg fortsatt igjen med spørsmålet: Hvorfor var det så avgjørende for onkel eller mor å insistere på at Gud var større enn verden, og at verden og livet bare var små og ubetydelige i sammenligning? Hva gjorde at jeg absorberte disse forestillingene med en såpass sterk intensitet? Hvorfor fortalte de meg dette? Og hvorfor måtte de insistere på det for seg selv og hverandre, igjen og igjen?

Et svar kan ligge i at moren, onkelen og bestefaren min alle er irakiske. De kommer fra et land hvor tilfeldig død lenge har vært en presserende del av hverdagen. Barn, for­eldre, venner, søskenbarn og naboer dør stadig vekk, av skyting, bomber, selvmord, trafikkulykker og livsstils­problemer. I Irak tror man at det å ha diabetes er en del av å være gammel, og at å være gammel vil si at du er femti. Seksti er å være svært gammel. Opp gjennom barndommen hørte jeg stadig om et familiemedlem som hadde dødd, for eksempel at et barn hadde falt ned i en brønn, og jeg hørte fortellinger om hvordan Saddam Husseins hemmelige politi hadde fengslet, torturert, terrorisert og drept mennesker i familien min.

En gang jeg snakket med bestemoren min i Irak, fortalte hun om at hun hadde kjøpt huset sitt av en mann som het 13

Planke. Da jeg spurte hvorfor vedkommende hadde fått navn etter et stykke tre, sa hun at det var så mange i landet som døde på den tiden han ble født, så å gi noen et ordentlig navn (i Irak er de fleste, meg selv inkludert, oppkalt etter sentrale religiøse skikkelser) var å vanære de hellige navnene ved å bruke dem på et menneske som uansett ville dø en uverdig og betydningsløs død. Da hun merket at jeg ble sjokkert, fortalte hun at dette ikke var uhørt, at andre hun hadde hørt om for eksempel het Kjøleskap.

Religionssosiologer er stort sett enige om at en av grunnene til at religion har blitt mindre relevant for flere i dag, er at de lever et stabilt og forutsigbart liv takket være moderne samfunns avanserte sikkerhetsnett. Denne eksistensielle sikkerheten, har filosofen og sosiologen Jürgen Habermas påpekt, gjør at folk ikke trenger en høyere makt å tro på som et stabilt eksistensielt anker i himmelen.4 For min familie var det motsatt. Guds overlegenhet var et stabilt anker i en ellers ustabil og usikker virkelighet. Min familie kom fra et paranoid diktatur som var stavmikset med amerikansk imperialisme og en fortid med britisk kolonialisme, til et Norge hvor de ikke kjente noen, var økonomisk laverestilt og slet med tillitsbygging. De manglet utdanning, ressurser og språk. Det er altså ikke nok at et land kan tilby ressursene sine til individer som trenger dem.

Disse individene må også være informerte og vite hva slags trygt samfunn de faktisk bor i, noe min familie ikke gjorde og svært mange innvandrere ikke gjør. Å kunne tro på en Gud som ikke berøres, bryr seg eller beveges av tingene som skjer i denne verden, fungerer da som en trygghet og trøst.

Som muslimsk guttunge lærte jeg også at Gud, altså han som hverken brydde seg om livet mitt, denne verden eller noe som helst, samtidig observerte meg, leste tankene mine og registrerte alt jeg gjorde. Mor fortalte meg at jeg alltid 14

hadde to engler over skuldrene: en som registrerte alt det onde jeg gjorde, og en annen som skrev ned alt det gode.

Dette har alle mennesker, sa hun. Noen ganger tenkte jeg så mye på disse englene at jeg nesten kunne se dem som små, stygge og feite babyer med vinger som fløt over skuldrene på mennesker jeg stirret på. Som en gang jeg sto utenfor PakMat på Grønland mens mor var inne og kjøpte kjøtt. Da husker jeg hvordan jeg så de stygge englene over mors skuldre da hun kom ut, og at jeg lo.

Når du dør, sa mor, vil du bli stilt for retten av Guds dødsengel Gabriel i graven, basert på hva englene hadde skrevet i notatbøkene sine. Derfor er det ikke tillatt for muslimer å kremeres. Heller skal likene vaskes godt og kles i hvitt tøy, da alle i himmelen vil ankomme slik, rene og verdige. De antikke egypterne balsamerte likene sine av samme grunn, og det er sannsynlig at den islamske varianten er avledet fra den egyptiske dødsretten.5 Likene har i begge tilfeller et tydelig definert etterliv. For når vi dør, skal vi alle våkne opp i graven og konfronteres med det vi har gjort. Hvis jeg besto dommen, ville jeg komme til paradis, få evig liv og endelig være kvitt den forferdelige verdenen jeg levde i. Hos egypterne kunne menneskene unnslippe menneskeverdenen og bli «en av gudene», som for så vidt er en annen måte å si det samme på.6 Dette intense nærværet gjorde at jeg til tider opplevde Gud som høyst totalitær, og det gjorde at jeg ofte protesterte mot ham i tankene. Jeg pleide å si: Fuckyoufuckyoufuckyou­ fuckyoufuckyou … for deretter å bli ganske redd for at jeg ville bli straffet, for at hjertet mitt plutselig skulle stoppe. Jeg så for meg hvordan engelen på min venstre skulder skriblet intenst og i detalj beskrev hvordan jeg vanæret Gud, og jeg ble engstelig for dommen som ville falle. Men jeg klarte ikke å la være. For om det var slik at Gud hadde skapt en så 15

fæl virkelighet som han ikke engang brydde seg om, var jeg overbevist om at denne despoten måtte bekjempes. Tidlig begynte jeg å hate Gud intenst – hans makt, overlegenhet, kulde og følelsesløshet, jeg hatet at disse to babyenglene alltid var der og registrerte alt. Fuckyoufuckyoufuckyou­fuckyou … jeg kan fremdeles høre den lyse barnestemmen min gjenta dette i protest, som sint syvåring på vei hjem fra Sinsen skole, med en sekk nesten like stor som meg selv.

Jeg husker ikke om jeg hadde noen forståelse for hvorfor jeg som liten protesterte så innmari mot Gud i mitt indre, men jeg forstår det i dag. For denne upersonlige guden var så deprimerende å tenke på. Gud gjorde alt platt, verdiløst og upersonlig. Barnehodet mitt hatet Gud, for tanken på at Gud var størst og alt annet en geitepromp, gjorde at mor, bror, mine venner og dataspillene jeg alltid flyktet inn i, ikke hadde noen som helst verdi. Min barnlige intuisjon skjønte at noe ikke hang på greip. Jeg kunne ikke stille meg bak en slik Gud. Så selv om englene hans hørte hver tanke jeg formulerte og kunne drepe meg når som helst, skulle jeg fortsette å si fuckyoufuckyoufuckyou til han drepte meg. En slik Gud fortjente simpelthen ikke respekt, selv om han var den største, al-akbar.

Gudebildet skapte ikke bare konflikt i mitt indre. Faktisk var jeg ofte rolig, uredd og nysgjerrig de gangene jeg hørte om Gud, der jeg drakk min sukkerdynkede sorte te med søt melk i, stilte spørsmål og gravde så dypt barnehjernen min klarte i resonnementene til de kule, messianistiske araberne som familiemedlemmene mine er. Det var heller når jeg gikk hjem fra skolen, gikk en tur rundt blokka eller langs Sinsenjordet, at de mørke religiøse tankene begynte å slå røtter i nervesystemet. Men guden jeg ble fortalt om, var ikke bare en mørk tanke, og bare mørkt var heller ikke synet på verden som en geitepromp. Disse forestillingene 16

var heller et prisme, en forklaring på hvorfor verden var en så deprimerende realitet for meg og familien min.

Ikke nok med at Gud var en overlegen despot og livet verdiløst – enda mer frustrerende var hvor stolte og høy­ sinnede familien min var av det hele! Jeg husker det brede gliset som bredte seg i onkels skjeggete ansikt mens han knasket solsikkefrø med ekstra salt og snakket om Guds storhet og livets verdiløshet, som om det var hans egen masterplan og ikke Guds. De voksne rundt meg ble altså dypt selvsikre for det samme som jeg bekymret meg for. Det må ha gjort dem usårlige, gitt dem makt og kontroll over drittlivet de levde. Gud gjorde det mulig for dem å heve seg over alt. Om de skulle dø om et øyeblikk, bli bedratt av alle de kjente eller miste noen de verdsatte, var troen på at Gud alltid var størst, allahu akbar, den ultimate trøst, trumfkortenes trumfkort, amen. Det utrygge, sårbare, midlertidige – ja, alt som kunne medføre den minste usikkerhet, ble overvunnet gjennom dette dypt forankrende gudsbildet.

For meg viser dette at spørsmålet ikke først og fremst er hvorvidt Gud eksisterer, men heller hvilken rolle Gud spiller i ens liv. Spørsmålet er ikke «finnes Gud?» eller «er livet meningsfullt?», men: «Hvorfor tror noen på Gud?» og «hvorfor er det viktig for noen å insistere på at livet er meningsløst?» Religion er alltid en del av våre konkrete erfaringer og sosiale relasjoner.

Rollen Gud spilte i mitt barneliv, var å gi meg en opplevelse av kontroll over situasjonen min, selv om jeg opplevde livet som høyst uforutsigbart og håpløst. Det meningsløse universet, akkurat som den opphøyde og upersonlige Gud, fungerte som en garantist. Jeg kunne hverken bli såret, skuffet eller oppleve noe som truende, for jeg var beskyttet av overbevisningen om at livet uansett ikke hadde noen 17

dypere betydning i det lange løp, og at alt uansett var en stor vits. Det var bare å si allahu akbar, habibi, kaste hendene i været og glemme dette råtne universet.

På veien hjem fra skolen forbannet jeg Gud. Hjemme spilte jeg videospill, World of Warcraft. I perioder spilte faktisk nesten hele familien World of Warcraft – mor, bror, fetter og kusinene mine. Spillet var en annen verden, et sted hvor vi ikke var dem vi var i dette livet, et sted hvor vi kunne opptre som likeverdige parter med andre for aller første gang. Filmen Ibelin følger spillet til en norsk gamer, Mats Steen, i dette spilluniverset, mens hans kroppslige tilstand med Duchennes muskeldystrofi intenst forverrer seg og tar livet av ham som 25-åring. På et vis er det også en film om mitt eget og min families liv. Familien min og jeg hadde kanskje ikke muskeldystrofi som Steen, men vi hadde en klassemessig, sosial, kulturell og psykologisk dystrofi som gjorde at også vi kunne finne glede i spilluniversets egalitære prinsipp, vårt paradis. Her var vi ikke skitne og fattige muslimske innvandrere, men kanskje noe nærmere det politikere liker å kalle «folk flest», hva enn det betyr. Det var noe vi ikke opplevde andre steder. Spillverdenen var et sted hvor hardt arbeid faktisk lønnet seg, noe som gjorde at vi i flere hundre timer satt klistret til dataskjermenes belønningssystemer. Da jeg så filmen om Steens liv med mor, gråt vi begge intenst.

Men ute i den virkelige verden var jeg en sint, misfor­ nøyd guttunge. Misnøyen var ikke knyttet til fraværet av én spesiell ting, men var heller en eksistensiell misnøye og lengsel som omsluttet hele universet. Jeg tror jeg opplevde så mye motstand fra alle kanter at jeg etter hvert, etter nok avvisninger og motvilje, utviklet en umettelig, altomsluttende og metafysisk lengsel etter noe fullstendig 18

annerledes enn denne verden. Hva som var en lengsel etter døden, og hva som var lengsel etter en annen verden, ble i lengden vanskelig å skille fra hverandre.

Synet på Gud, det som gjorde min familie trygg, var noe av det tristeste jeg lærte som barn. Men selv om troen på en overlegen Gud aldri sluttet å være deprimerende og trist, siden han selv ønsket å underspille og relativisere alt som var meningsfullt, spilte denne troen etter hvert en aktiv rolle i å gi språk til mitt meningsløse liv. Jeg kom til å utvikle et hat-elsk-forhold til Gud. Én ting hadde vi felles, familien og jeg: Ingenting kunne vippe oss av pinnen. Vi tok imot hvert minste tegn på motstand som en bekreftelse på at lykke og frelse var umulig i dette livet, et liv hvor vi ofte ikke klarte å betale husleie eller kjøpe gymsko eller etablere stabile og tillitsfulle sosiale relasjoner.

Hele tiden lengtet jeg etter dommedagen og døden – den siste tid, youm al-Qiyamah, et nydelig, alvorlig ord. Da ville vi høre en verdensomspennende basun, månen ville bli rød og verden bli snudd opp ned. Mor sa at vi ville bli befridd når Messias kom og bekjempet tyrannene som styrte verden, de som var grunnen til at vi hadde det så kjipt som vi hadde.

Når Messias kom, ville vi kunne leve i en verden hvor gode mennesker belønnes for sin godhet og onde mennesker straffes for sin ondskap. Da ville naturen behandles med respekt og urettferdigheten opphøre. Sammen lengtet vi etter en dag da det hele ville bli annerledes, da samfunnet ville veltes om og livet endelig kunne begynne.

Jeg var et barn da jeg gikk med denne lengselen. Min tro skulle komme til å vokse, og jeg skulle møte flere anledninger hvor jeg fant nye uttrykk for følelsen av å være en fremmed i denne verden. Men for å forklare min reise inn i det sekulære og kristne Norge må jeg begynne med å fortelle mer om 19

den skikkelsen i mitt liv som står nærmest Gud. Det er martyren, som er både en helgen og et skrekkbilde. For han gjør døden til et mål, til en mening. Martyren, som modig og med verdighet søker seg ut av vårt råtne univers. Det er der historien virkelig begynner.