Demokratiets langsomme død

Page 1



JANNE HAALAND MATLARY

DEMOKRATIETS LANGSOMME DØD DEN NYE INTOLERANSEN


© 2022 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Omslagsfoto: Eugène Delacroix «La Liberté guidant le peuple» Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: HBC 80 g 1,6 Boka er satt med: Greta 11,5/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2852-2 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no


Innhold

Forord Kap. 1: Polarisering: Når Uenighet blir Krig Kap. 2: Moralisering: Migrasjon som eksempel Kap. 3: Overnasjonalisering: Nasjonal avmakt

9 11 59 100

Kap. 4: Respektløshet: Brexit var folkets valg

137

Kap. 5: Arroganse: Øst-Europa som Prügelknabe

176

Kap. 6: Intoleranse: Exit frihet, likhet og rasjonalitet Noter

205 243



Til Cedric, Clara og Louise



Forord

som underminerer demokratiet i mange land. I autoritære stater konsentrerer regjeringer makt og begrunner det med smittevern. Det mest bekymringsfulle i land som våre, er tendensen til at vi får passive borgere som faktisk kanskje liker at staten tar alle avgjørelser. Livet på sofaen, betalt av staten, kan være behage­ lig, men det sløver oss raskt. Den offentlige debatt er ikke blitt bedre under pandemien – Kinas og Russlands presidenter har kjørt knallhardt med maktpolitikk og kamp mot demokratiet. Europa må nå verne demokratiet, og med et polarisert USA er Europas rolle viktigere enn før. Demokratiet opplever ikke bare ytre angrep, men også indre. Det er dette denne boken handler om. Det nasjonale demokratiet har stadig mindre makt til å bestemme over seg selv fordi beslutninger overnasjonaliseres. Det er et demokratisk problem i Vesten – mens autoritære land som Kina og Russland betakker seg for all «innblanding», selv der det er snakk om reelle, fundamentale menneskerettigheter, og hvor kritikk derfor er riktig. I vestlige demokratier er det for lite makt og selvbestemmelse; i autoritære stater er det for mye. Og våre demokratier svekkes også av polarisering – skytter­ gravsmentalitet og politisk korrekthet. Man argumenterer sjelden, man moraliserer. Det er stadig mer intoleranse i den PANDEMIEN HAR FORSTERKET TENDENSER

9


offentlige debatt – i verste fall en fryktkultur som manifest­ eres i den såkalte identitetspolitikken, kalt wokeism, i Vest-­ Europa og USA. Få setter pris på reelt mangfold av meninger. Mangfold er dessverre blitt et politisk korrekt ord som ofte impliserer det motsatte. Utenrikspolitisk avmakt har med indre svakheter å gjøre. Denne boken ble til fordi jeg ville undersøke hvordan det svek­ ker Europa. Solide demokratier har ytre styrke fordi makten er legitimert og standpunkter forankret. Men a house divid­ed cannot stand, som det står i Skriften. I dag er USA ekstremt polarisert, med fiendskap mellom demokrater og republik­ anere og med total uenighet om fakta og fellesskap. Blir dette realiteten også her? Jeg takker Fritt Ord for økonomisk støtte til boken samt University of Notre Dame Institute for Advanced Study for invitasjonen som distinguished scholar høsten 2019, hvor jeg arbeidet med manus. Kjell Sjåholm bidro med nyttige kilder samt med kommentarer, det samme gjorde Lars Kolbeinstveit. Redaktør Aslak Nore i Kagge Forlag har vært en drivende dyktig redaktør. Oslo/South Bend Høsten 2021 Janne Haaland Matlary


Kapittel 1

Polarisering: Når Uenighet blir Krig

JEG ER IHUGA EUROPEER, gift med en utlending og har fire barn

som er norsk-ungarske og som har gått på fransk skole. De er hjemme i tre land, minst – Norge, Ungarn og Frankrike. Vi er en multikulturell familie som er innom Gardermoen oftere enn de fleste. Mitt fagfelt er internasjonal politikk. Jeg har jobbet med dette i alle år, både som statssekretær i UD og akademisk, med sikkerhetspolitikk og Europa. Jeg skriver vanligvis om sikkerhets- og utenrikspolitikk, det jeg kan best – men denne boken handler om vårt vestlige demokrati. Jeg er bekymret over utviklingen. I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunker og innskrenket ytringsfrihet. Denne er størst når identitets­ politikken, også kalt wokeisme, slår til mot dem som mener noe annet enn den om kjønn, rase og etnisitet. Men også mind­ ­re ekstreme trender minsker demokratisk frihet. Her skal jeg nevne tre eksempler jeg kommer til å vende tilbake til: den politiske korrektheten om migrasjon, Brexit og familie­ politikk. Det er ofte moralisering som brukes som hersketeknikk overfor dem som er uenige – at man påstår at eget standpunkt   11


er moralsk best. Da blir den andres standpunkt det motsatte. Dette er ikke debatt. Og ved moralisering og stempling blir helt legitime standpunkter definert som uakseptable. Det er nesten blitt delegitimerende å mene at nasjonal kultur og egen nasjon skal styrkes og bevares. Det er blitt uakseptabelt å snakke om nasjonal identitet. Kjønn, rase og etnisk identitet, derimot, er det ekstrem interesse for. Vi leser oppslag etter oppslag om dette i mediene. Men det nasjonale fellesskap som demokratiet bygger på, burde vi vel være mer opptatt av å bygge? Nasjonal identitet eksisterer ved siden av mange andre identiteter, men dette enkle faktum er ikke lenger det. Identitetspolitikk er blitt noe sterkt splittende og polariserende. Jo mer polarisert1 vi blir i våre vestlige demokratier, desto svakere blir vi på den globale arenaen. Jeg er overbevist om at internasjonalt samarbeid bør bygges på solide demokratiske stater for å være bærekraftig i lengden. Europa i 1990-årene var sterkt og oppnådde resultater med utbredelse av demokrati til tidligere Øst-Europa og Balkan. Det er ikke realiteten i dag. I tillegg til demokratiets indre problemer skjer det en overnasjonalisering av beslutningsprosessen som er nokså usynlig, men som betyr at nasjonalstaten har stadig mindre handlingsrom. Dette er et demokratisk problem av de helt store. Det er altså tale om både udemokratisk maktbruk på internasjonalt nivå og en svekkelse av demokratiet i nasjonalstaten. I en tid da Europa må kvinne seg opp til å beskytte eget demokrati og stå for demokratiske prinsipper internasjonalt, splittes konti­nentet i unødvendige konflikter. Men Europa må være en aktør, ikke bare en region. Det er nå et kritisk tidsvindu for konsolidering av vårt eget vestlige demokrati. Om ikke Europa finner tilbake til sine røtter som demokratiets arnested og til

12   DEMOKRATIETS LANGSOMME DØD


prinsippet om likhet, nasjonalstatlig demokrati og rasjonell argumentasjon, vil Europa forbli en makt på leirføtter. For demokratiet har ytre motstandere. Stater som R ­ ussland, Kina og Tyrkia, for å nevne de mest fremtredende, er aktivt engasjert i å underminere demokratiet i Vesten. Dette er såkalt political warfare eller hybridkrigføring, og det skjer uavbrutt, dag og natt. Infrastruktur angripes med cyber­metoder – Stortinget ble angrepet hele to ganger i løpet av ett år, «fake news» produseres og plantes, alle slags forsøk på å angripe demokratiets frihet og åpenhet tas i bruk. Dette er meget godt dokumentert,2 og hensikten er å svekke våre demokratier slik at de ikke lenger er i stand til å fremme sine prinsipper internasjonalt. Om de svekkes og diskrediteres, er autoritære samfunnsmodeller sterkere og mer attraktive. Jeg som jobber med sikkerhetspolitikk i det daglige, følger med på denne krigen med skjulte midler mot demokratiet. Dette er meget alvorlig, og det krever at vi er på vakt, og at vi er er klinkende klare på hva våre demokratier er og hvilke prinsipper de er basert på. Jeg skriver denne boken fordi jeg mener at disse indre problemene nå er blitt så store her i Vesten at de har direkte innvirkning på vår rolle i verden. Vi fjerner oss mer og mer fra det menneskesyn som ligger til grunn for demokratiet og for den demokratiske borger – rasjonell evne, likhet og frihet. I stedet pådyttes vi mer og mer et menneskesyn hvor alle er ulike og hvor mennesket ikke kan defineres, vi er alle redusert til rase, kjønn og andre ytre karakteristika. Videre er det følelser og ikke fakta som teller i den såkalte offentlige debatt; «jeg føler» er blitt en standardfrase som man hører mer enn «mitt argument er». Men det er totalt irrelevant hva du føler. Du skal argumentere ut fra fakta, resonnere, bruke fornuften. Og du skal være fri til å mene noe annet enn den «kompakte majoritet», som Ibsen kalte det. Ofte er det ikke engang en majoritet som pådytter deg sitt syn, men en liten og støyende minoritet. POLARISERING: NÅR UENIGHET BLIR KRIG    13


En demokratisk borger som legger bånd på seg av frykt for å ytre seg, er ikke lenger en borger, men en undersått. Dette er kanskje ikke mye å bry seg med, innvender du k ­ anskje. Er ikke dette ideologisk sett marginale bevegelser på ytre venstre? Jo, ideologisk sett er dette riktig, men woke­ismen er nå faktisk blitt en del av amerikansk utenrikspolitikk. Den sentrale sikkerhetspolitiske eksperten Jakub Grygiel i USA skriver at den amerikanske offisielle politikken nå fremmer Black Lives Matter (BLM) og dennes tese om strukturell rasisme samt radikal kjønnsteori i all utenrikspolitikk, også på ambassader over hele verden. Dette, sier han, vil føre til vestlig splittelse ganske fort, for verken Sentral-Europa eller andre demokratiske land som er uenig i dette, vil være med på noe slikt: «wokeimperialismen ødelegger for USA», skriver han, «Bidenadministrasjonen fremmer en ide om menneskerettigheter som få andre deler».3 For eksempel har USA innført et tredje kjønn i pass, laget en «international pronoun day» som handler om å bruke identitetspolitiske pronomener i stedet for han eller hun, og skal oppnå «equity», og ikke ­lenger «equality». «Equity» betyr at alle skal ha like resultater, og det på gruppebasis. Dette er en radikal kvoteringspolitikk. «I stedet for å verne frihet eksporterer USA nå eksentriske ideer fra marginale grupper som ikke appellerer til allierte, og som svekker vår stilling internasjonalt», skriver han.4 David Brooks, kommentator i New York Times, mener at venstresiden i USA driver med selv-isolering: Det som var progressiv politikk for svarte, er nå blitt «subkulturer» som vil påtvinge skoler og universiteter en ideologi som ikke tåler debatt. Han nevner at en kjent ekspert på klima, geofysikeren Dorian Abbot, nylig ble «kansellert» fra sin forelesning på MIT (Massachusetts Institute of Technology) fordi han mener at kvoter ikke er tingen innen utdannelsespolitikk. Han er kritisk til «equity»-begrepet og vil ha «gammeldags» «equality», 14   DEMOKRATIETS LANGSOMME DØD


altså like muligheter for alle.5 Abbots kansellering har vakt spesielt mye oppsikt i USA fordi han kommer fra renommerte University of Chicago og skulle holde en gjesteforelesning ved like renommerte MIT om geofysikk og klima, men ble altså stoppet fordi han hadde skrevet i Newsweek om hvorfor karakterer og ikke kvoter bør være hovedprinsippet for opptak til universiteter. At en slik ytring med et synspunkt som er det normale over hele verden – meritokrati – skulle straffes, var et sjokk. Så skriver da også Yascha Mounk – som vi skal stifte bekjentskap med om et øyeblikk – at denne kanselleringen må få «massiv motstand fordi dette er en alvorlig trussel mot et fritt samfunn».6 Hittil er denne radikale politikken under Bidenregjeringen ikke egentlig forstått og oppfattet her i Europa, men ideimporten derfra er i full gang. Også The Economist advarer mot «trusselen fra den illiberale venstresiden».7 Og demokratiets motstandere påpeker selvsagt at her ser vi det liberale demokratiet underminert av en kollektivistisk ideologi som er noe helt annet enn det USA har stått for før. Ikke bare fører dette til splittelse i Vesten, i egen «leir», men det gir gratis ammunisjon til demokratiets motstandere, påpeker Grygiel. Har han rett? La oss undersøke demokrati og frihet her i Europa. Jeg byr på en rundreise hvor vi starter med ytringsrommet hos våre naboer svenskene, stopper innom hjemme i Norge før vi drar videre til London og så kontinentet. Jeg er på jakt etter begrensninger i ytringsfrihet og mekanismer som støter ut meningsmotstandere. Wokeismen er den absolutte intoleransen, men det finnes grader av begrensninger som er mye mer skjult og «mildere», dog viktige, de også. Jeg har ikke full oversikt eller klare svar, men dette er viktig å utforske og drøfte videre. Analysen under er ingen vitenskapelig vurdering. Det er noe jeg som observant borger selv har kommet frem til. POLARISERING: NÅR UENIGHET BLIR KRIG    15


Stoppesteder At samfunnene våre er polarisert, tror jeg alle innser. Vi ser det tydeligst i USA, men også her i Norge. Det er ikke lett å ha en respektfull debatt om sensitive temaer som abort eller migrasjon. Jeg vil også mene at det som presenteres om slike tema, ofte preges av moralisering som teknikk for å gjøre en motstanders synspunkter illegitime. Da får vi mer polarisering, og noen synspunkter blir «innenfor», andre «utenfor». Stempling er en annen teknikk som man kan si er moraliseringens fetter: verre, men mer effektiv. En abortmotstander er kanskje en «fundamentalist», «mørkemann» eller en «konservativ kristen»? I Norge er til og med det siste blitt noe negativt. Slik er det ikke i mange kretser i USA eller Sentral-Europa. Konservativ er jo det både jeg og svært mange andre er; og kristen er jeg også. Hvordan kan det ha seg at dette er negative betegnelser? Denne type utvikling er mulig fordi politiseringen av alle områder som tidligere var i privatsfæren, er sterk i dag. Det er få, om noen, som sier at «dette er privatsfære, ikke noe politisk». I stedet er familiepolitikk, trosliv, etnisitet, ja kjønn som sådan, blitt politisert. Dette er en rasjonell teknikk for politisk endring fra de aktørene som driver den, men den skjer uten mye motstand. Om jeg sier at definisjonen av familie er basert på den naturlige, biologiske relasjonen mellom mann og kvinne som resulterer i barn, er dette i dag blitt uhyre omstridt. Selv begrepene «mann» og «kvinne» er omstridt. Uansett hva man mener om dette, er det et faktum at dette feltet er blitt politisert, altså definert som noe politisk. Denne politiseringen ser vi spesielt på menneskerettighetsområdet, der interessegrupper påberoper seg nye menneskerettigheter og derved politiserer det som skal være naturgitte rettigheter – og samtidig avvæpner en meningsmotstander ved å si at dette er ikke politikk lenger, men en menneskerettighet du derfor må akseptere.

16   DEMOKRATIETS LANGSOMME DØD


Og her er problemet med at beslutninger tas over­nasjonalt: Ved å argumentere ut fra påståtte rettigheter kan aktører utøve makt over demokratiene fra det internasjonale plan. Er dette komplisert? Ja, jeg har tenkt masse på hva som egentlig skjer, og kommet frem til at det er noen svært problematiske mekanismer i våre demokratier, som beskrevet over. Jeg er slett ikke sikker på hvor omfattende disse problemene er, men jeg vet at de bør debatteres, for de er viktige. Så langt ser jeg fire store saksfelt hvor Europas demokrati nå undermineres, og det av europeerne selv. Disse tematikkene danner ryggraden i denne boken. For det første har jeg sett hvordan organisasjoner som EU og FN er blitt mer og mer av et byråkrati som samler seg makt – som de aller fleste organisasjoner, nasjonale som internasjonale, gjør. Dette skjer gradvis, på en måte som gjør at vi ikke legger merke til det. Bare når det er konflikter mellom for eksempel EU og nasjonalstaten, blir dette problematisert. Da tar som regel nasjonalstaten styringen, men dette er litt som toppen av det berømte isfjellet. Bare en liten del er synlig. Jeg kaller dette nasjonal avmakt. Dette er et problem fordi selvstyret – at folket bestemmer over eget samfunn – eroderes, og fordi forskjellige aktører bruker vedtak eller normer fra internasjonale organisasjoner som autoritative i den nasjonale debatt. Dette er analysert i kapittel 3, som er en reise til FN og andre internasjonale organisasjoner. For det andre ser vi en tydelig tendens til å anse Brexit som en ulykke, resultatet av uinformerte velgeres valg, og som ødeleggende for Europa. Dette er arrogant. At det finnes dype historiske årsaker til den britiske alenegangen, eller at mange briter kunne ha rasjonelle grunner til å foretrekke å stå utenfor EU, er fullstendig fraværende. Hvilken demokrati­ forakt røper ikke dette? Her er ikke problemet at britene sa nei – og det ville heller ikke vært det om de sa ja. Det som er POLARISERING: NÅR UENIGHET BLIR KRIG    17


demokratisk problematisk, er den nesten unisone manglende respekten for utfallet av en legitim folkeavstemning. De som ikke likte resultatet, gav seg ikke. Som da Trump ikke godtok valgresultatet i USA, godtok heller ikke den tapende part Brex­it. Bli med til London i kapittel 4. For det tredje, og nær forbundet med Brexit, er det den bedrevitende holdningen overfor dem som er mot migrasjon, noe som trigger velgeres opprør mot overnasjonal politikk i EU. Som en norsk ambassadør bemerket til meg: «Ingen spurte velgerne om de ville se sine nasjoner forandret gjennom ukontrollert immigrasjon.» Også her er reaksjonen fra såkalte eliter at internasjonale normer bestemmer. I dette spørsmålet moraliseres det over en lav sko over migrasjonsmotstanderne. Moralisering som hersketeknikk setter en effektiv stopper for saklig debatt, et annet demokratisk problem. Her er vi både i Sverige, Norge og Sentral-Europa, en rundreise i kapittel 2. For det fjerde er det familie- og kjønnspolitikk, noe som skaper enorm konflikt mellom Vest- og Øst-Europa. Som en med dyp kjennskap til Ungarn, er dette et stridstema jeg har fulgt på nært hold. Det handler ikke lenger om politisk uenighet. Har man konservative synspunkter i spørsmål om abort eller kjønnskategorier, fordømmes man før diskusjonen begynner. Jeg skal ta dere med til Sentral-Europa, for å forstå deres perspektiv, for her er intoleransen fra vestlig side overtydelig, og det er den også innad i Vest-Europa. EU sauser sammen helt legitim kritikk av maktkonsentrasjon i Polen og Ungarn med kritikk av deres familie- og abortpolitikk. Men politikkens innhold er jo nettopp det et demokrati har uenighet om – én er for abort, en annen er mot; én er for tradisjonelt ekteskap, en annen er mot. Men EU, og særlig EU-parlamentet, later som om kun ett syn på disse spørsmålene er forenlig med selve demokratiet. I tillegg later man som om EU har en overnasjonal rolle på dette området. Her er det altså to 18   DEMOKRATIETS LANGSOMME DØD


demokratiske problemer – feil påberopelse av overnasjonal makt og en intolerant holdning til motpartens synspunkter. Reisen i kapittel 5 går til Transylvania – vampyrsikkert, men spennende likevel, og Budapest, Sentral-Europas Paris. Disse sakene i europeisk politikk behøvde ikke være så betente. Uenighet om EU, migrasjon og familiepolitikk er områder hvor det er legitimt og naturlig å være uenige. Og i kapittel 6 går vi intoleransen i møte – cancel culture – og tar tyren ved hornene. Dette er kulminasjonen av moral­ isering, stempling, politisering og overnasjonal, ukritisk ide-import. Det resulterer i selvsensur og farlige angrep på meningsmotstandere, og er en stor fare for det vestlige demokrati i dag.

Toleranse – noe du er totalt uenig i, men aksepterer likevel Toleranse er et av de aller viktigste prinsippene i et demokrati, og det betyr å tåle noe man ikke liker. På latin heter det «tolerantia», som betyr å tåle eller holde ut noe. Som filosof Lars Fr. H. Svendsen påpeker, kan man kun vise toleranse overfor noe man selv mener er galt eller uholdbart, og man må da ha vurdert saken nøye; er dette noe som skal tolereres, eller skal det forbys? Som Svendsen sier, «toleransen krever at vi aksepterer andres rett til å leve på andre måter, tenke andre tanker og uttrykke andre oppfatninger enn våre egne. Den krever at … vi avstår fra å tvinge andre til å leve … som oss».8 Han legger til at toleranseevnen har blitt stadig mindre i vår tid, og er blitt «tolket dithen at man skulle kreve bifall eller anerkjennelse for det man tolererer».9 Dette er å snu begrepet på hodet, for poenget er jo at man er helt uenig i det man likevel tolererer, i pluralismens og demokratiets navn. For eksempel må aborttilhengere tolerere abortmotstandere og deres syn, og de må vurdere argumentene i saken nøye, POLARISERING: NÅR UENIGHET BLIR KRIG    19


ikke bare reagere emosjonelt. Og vice versa. Tilhengere av tradisjonelt ekteskap og at staten skal støtte den tradisjonelle familien må likeledes tolerere et annet syn – og omvendt. Det må være argumentasjon som skal telle med i vurderingen, og demokrater er pliktige til å se på den andres argumenter. Og ikke minst må uenighet aksepteres som demokratiets adelsmerke – om jeg er mot abort, tolererer jeg at flertallet har bestemt noe annet, men det betyr ikke at jeg på noen måte er enig med dette flertallet. Tvert om er jeg permanent uenig og vil gjøre alt jeg kan for å få deg til å endre mening – gjennom argumenter. Dette er demokrati. Dette er mangfold eller pluralisme. Uenighet er en berikelse, en basis for fremgang gjennom å bryne seg på hverandres synspunkter. Tok jeg feil? Tok du feil? Har du bedre argumenter? Når selvsensur eller tvang sniker seg inn i demokratiet, er det virkelig fare på ferde. Men hva er løsningen? Finnes det en vei tilbake til demokratiets sanne jeg, til dets prinsipper og verdier? Ja. Men la oss starte med vår ubevisste aksept av at andre bestemmer over oss. Det er ikke bra i det hele tatt, for en demokratisk borger skal være bevisst sin rolle og sin plikt til å styre sitt eget samfunn. Her i Norge er vi spesielt sløve blitt, for vi lar oss styre fra utlandet.

Norge – alltid styrt utenfra? Det første og helt grunnleggende problemet er altså at så mye avgjøres utenfor det nasjonale demokratiet, og dette gir mye mindre selvbestemmelse. Vi er blitt så vant til å tenke at alle de internasjonale reglene er i vår interesse, at vi ikke stopper opp og spør oss selv: Er dette fornuftig? Er jeg enig i dette? Har

20   DEMOKRATIETS LANGSOMME DØD


jeg sagt ja til at disse organene skal ta beslutninger som binder meg? Småstater som Norge er selvsagt opptatt av mest mulig internasjonalt samarbeid, helst i form av en internasjonal organisasjon. Dette er småstatens realpolitikk: De store kan bindes inn av regler, og de små spiller en rolle. Det var først etter annen verdenskrig at småstater spilte en selvstendig rolle i statssystemet. Før det var de avhengige av de store. I dag er de også det, men i mindre grad og gjerne filtrert gjennom en internasjonal organisasjon. Det er for eksempel USA som bestemmer det meste i NATO. Alle vet det, men likevel er det viktig å beholde den formelle beslutningsprosessen med 30 stater som alle har en stemme hver. Norges historie handler i stor grad om «firehundreårs­ natten» – dansketiden. Kongen i København. Deretter svenske­ tiden, da Norge ble gitt som krigsbytte til Sverige i 1814. Vi var egentlig bare selvstendige i vikingtiden og middelalderen. Det er lenge siden. Men er vi nå blitt så vant til å styres utenfra at vi rett og slett ikke reflekterer over dette lenger? Det er kanskje behagelig, men det er også dypt problematisk for en demokratisk innstilt borger. Mandal, mitt hjemsted og Norges sydligste by, har sin nærmeste storby i København, ikke Oslo. Oslo er ikke en by man drar til uten videre dersom man er fra Mandal. Min farfar snakket alltid om «derinde» når han snakket om Oslo. «Hvordan klarer du deg derinde», skrev han til min far, som var i militærtjeneste på Akershus rett etter krigen. Forklaringen på dette er selvsagt: Sjøveien var reisemåten, og den gikk til København, Amsterdam eller London. Og i århundre var den politiske makten nettopp i «Kongens by», København. Man tilskrev Hans Majestet om både dette og hint fra ­Mandal. Var det mulig å få tillatelse til hjemmevielse uten forutgående lysning, noe som var et statussymbol på 1800-tallet? POLARISERING: NÅR UENIGHET BLIR KRIG    21


Ja, svarte Kongen. Status er en underlig ting. Poenget her var vel at kun de få hadde hus stort nok til et bryllup hjemme. Min tipptippoldefar var en av disse, men hva lysningen hadde med saken å gjøre, vet jeg ikke. Kongens embetsmenn var statens og lovens lange arm i Agder, som ellers i Norge. De het offisielt «øvrigheten». Den dag i dag finner man eldre sørlendinger som snakker om at «øvrigheten» må gjøre noe – mens de unge sier at nå må møndihedan gribe inn! Alt politisk viktig skjedde i Danmark, og danmarks­farten var den mest vanlige handelssysselen. Norge har altså lang tradisjon for å være politisk styrt utenfra – dansketiden, unio­nen med Sverige – og først etter 1905 full selvstendighet. Dansk­ene mistet oss til svenskene i 1814, og svenskene mistet oss da vi gikk ut av unionen 7. juni 1905, og da var grunnen en sak som splittet Norge og Sverige: handelsinteressene og Norges maritime nedslagsfelt. Dette var også den nasjonale selv­ bevissthetens tidsalder, og den norske nasjonen ble definert av forfattere som Bjørnson og Ibsen. Dette var demo­ kratiets utfoldelse, med stemmerett for arbeidere og etter hvert kvinner. Ulikt dansketiden, der få hadde stemmerett og demokrati ikke var på sakskartet, var tiden etter 1905 vår demokratiske tidsalder. Det var ikke så rart at få nordmenn protesterte på danske­ styret. Man hadde ikke noe demokrati på denne tiden uansett. Men i vår egen tid er demokratiet udiskutabelt – og EØS-­avtalen vi har med EU, er derfor et økende demokratisk problem – når vi orker å tenke etter. Men når det ikke er konflikter på gang, gjør vi jo ikke det. Det er bare kverulanter som står opp om morgenen og sier at «i dag skal jeg virkelig problematisere det demokratiske underskuddet i EØS-avtalen!». Enkelt sagt: Et demokrati som ikke bestemmer over noe viktig, er som en kulisse – pen å se på, til med imponerende, men uten substans. 22   DEMOKRATIETS LANGSOMME DØD


Er det for lite makt i demokratiet? Bestemmer folk over altfor lite av det som angår dem? Uansett hva du eller jeg mener om dette, må problem­ stillingen aldri hvile. Overnasjonal maktutøvelse er alltid et problem i et demokrati, og i kapittel 3 går vi rett inn i løvens hule og utfordrer den gjengse oppfatningen om at alt som avgjøres der ute i den internasjonale galaksen, er bra saker. Svært mye er ikke viktig, selv om aktørene synes de er viktige, men folk har altfor stor respekt for internasjonale og ofte løse vedtak som presenteres som hugd i stein på hjemmebane. Det er demokratisk ødeleggende at man kan påberope seg et eller annet FN-vedtak, tolke det selv og kreve lydighet mot det i politiske konflikter i eget land. «FN sier at» er nærmest en besvergelse i norsk ordskifte – som en slags guddom man bøyer seg for.

Et dobbelt demokratisk problem Yascha Mounk skriver i sin bok The People vs. Democracy: Why Our Freedom Is in Danger and How to Save It10 at det liberale demokrati er i krise. Han legger til at overraskende mange ikke innser at populistiske opprør også er demokratiske opprør som må tas alvorlig, for hvis «folk flest» føler seg maktesløse og til og med avviser det liberale demokrati, er dette en demokratisk krise av de aller største. Han påpeker at problemet ikke bare er populisme og demagogisk politikk, men like mye at de såkalte internasjonale eliter har tillatt seg stadig mer ekspertmakt til å bestemme uten at dette er demokratisk forankret. Det er et reelt demokratiproblem i dette, sier han, for mer og mer makt er flyttet fra nasjonalstaten til internasjonale regimer og organisasjoner, til eksperter og domstoler, til direktorater og interesseorganisasjoner. Byråkratiet, eller ekspertisen eller eliten, om man vil, er blind for dette problemet, påstår han. POLARISERING: NÅR UENIGHET BLIR KRIG    23


Den mener faktisk at de vet best og styrer best på vegne av folket. Er det noe igjen for det nasjonale demokrati å bestemme over, spør Mounk retorisk. Dette argumentet finner vi også hos en annen statsviter i USA, Patrick Deneen, som i den mye debatterte bok Why Liberalism Failed11 skriver at den globale eliten av velutdannede eksperter og byråkrater er blitt stadig mektigere. De er normsettere for nesten all politikk. Det finnes knapt det felt innen politikken som ikke er gjennomregulert av internasjonale normer, målsettinger og til og med legalt bindende avtaler. FNs og EUs mange organer har utviklet politikk som er regulerende for nasjonalstaten på alle felt. Deneen kaller dette liberalismens suksess. Eksperter har gjennomført mer og mer regulering av politikk og selv om de ofte faktisk «vet best», finnes det likevel reelle uenigheter og pluralisme som ikke kan avgjøres med kunnskap, skriver han. Elitene som «vet best», er blitt de styrende – med den implikasjon at selve demokratiet lider. Folk som mener noe annet enn dem som «vet best», har liten mulighet for å få respekt for sine synspunkter, som Brexit eller nei til migrasjon. For betyr ikke demokrati reelle uenigheter som krever respekt for denne uenigheten? Og må en demokratisk velger være velutdannet? Svaret på dette er nei, verken høyt utdannet eller ekspert på noe. Går vi tilbake til demokratiets vugge, nemlig antikkens Hellas, leser vi i ­Platons dialoger at et menneske uten utdannelse selvsagt kan resonnere – demokratiet forutsetter rasjonell evne i mennesket, og demokratiet er jo nettopp at borgerne ikke skal kunne mye om alt, men noe om ideologiske forskjeller. Er man demokrat, må man akseptere at folket skal bestemme i eget land. At det skal dannes og utdannes, er noe annet, en nødvendighet – som vi kommer tilbake til i siste kapittel. 24   DEMOKRATIETS LANGSOMME DØD


Mounk formulerer det slik: Det finnes «demokrati uten rettigheter» – populismens problem der en leder tiltar seg rollen som folkets representant og konsentrerer mest mulig makt hos seg selv, ofte gjennom folkeavstemninger som gir folket direkte makt i kompliserte spørsmål. Den populistiske leder politiserer alt; han eller hun gjør alt til et politisk spørsmål med enkle løsninger og har ingen respekt for domstolers og sivilsamfunnets uavhengighet. Men det finnes et like stort problem, nemlig «rettigheter uten demokrati», hvor internasjonale aktører bestemmer og lager regler for det aller meste, slik at det nasjonale demokrati ikke lenger har nok makt. Populistiske velgere har kanskje et demokratisk poeng? Og ekspertene som ofte faktisk vet best, må finne seg i at andre vet mindre, men likevel er borgere – og ikke minst at andre velger noe helt annet enn det ekspertene mener. Det er en hersketeknikk at alle temaer kan profesjonaliseres og derved overtas av eksperter, som barneoppdragelse og familie­ politikk. Hvis vi tar FNs menneskerettighetserklæring på alvor, er det faktisk foreldrene som vet best for sine barn. Det er de som både skal velge oppdragelse og hvilke verdier denne skal baseres på. Men foreldre i dag fortelles i ett sett hva som er riktig. Av eksperter. Kanskje de heller bør gi blaffen og tro mer på seg selv. I USA er foreldres overbevisning om at de vet best mye sterkere enn i Norge. Amerikanske foreldre som velger home schooling tar et bevisst valg – et de fleste av oss er uenig i – men det er et legitimt valg. Et valg vi har vanskelig for å tolerere. Men nå er foredreretten, som den kalles, meget aktuell i konflikter om identitetspolitikk og skolepensum over hele den vestlige verden, spesielt i USA. Den amerikanske juristen og forfatteren Cass Sunstein skriver en hel bok om Why Societies Need Dissent12 – fordi det er det som driver en politisk debatt og politiske beslutninger mot et bedre samfunn. Passive, redde borgere kan ikke utøve sitt demokrati. Dette er også et kronargument hos John Stuart POLARISERING: NÅR UENIGHET BLIR KRIG    25


Mill i hans klassiker On Liberty fra 1859.13 Der bekymrer han seg over flertallets tyranni, altså at minoritetsmeninger blir undertrykt av de andre borgerne i samfunnet, ikke av staten. Dette er samme tematikk Ibsen skrev om i En folkefiende fra 1882, om den «den forbannede kompakte, liberale majoritet».14 Men stadig flere saker avgjøres av internasjonale og nasjonale «eksperter» og organisasjoner, ofte utstyrt med merkelappen «rettigheter», til og med «menneskerettigheter». Og man vil ikke argumentere, men heller konsolidere sin egen «grøft». Da blir det stillingskrig fremfor argumentasjon. Og offentligheten polariseres. Mangelen på pluralisme er påtagelig. Meningsmangfold som basis for reell debatt, med åpent visir, er mangelvare. I et demokrati bør fakta, saklighet og logikk avgjøre debatter. Man skal ikke angripe motstanderen med skjellsord. Å ta mannen og ikke ballen kalles ad hominem og er en av logikkens formelle feil – «han er jo en konservativ kristen, så han er sikkert mot abort». Og argumenter med at man er krenket eller såret er bannlyst i logikken; de heter ad misericordiam og er ofte å se i norske aviser – ens bakgrunn eller kjønn trekkes frem som relevant. Kan en norsk hvit mann fra Frogner debattere innvandring med en kvinne med minoritetsbakgrunn fra Holmlia? Ja, selvsagt, og det skal ikke spille noen rolle for debatten om du er svart, hvit, ung, gammel, norsk eller inn­vandrer. Men det gjør det i stadig større grad. Et annet eksempel er abortdebatt. Her spiller det helt tydelig en rolle om du er mann eller kvinne, og argumenter mot abort møtes nesten alltid med at det påfører kvinnen «skyld». Men et argument mot abort er ikke et angrep på kvinner som har tatt abort. Da kan man aldri debattere statens rolle i å ta liv, det være seg eutanasi eller dødsstraff. Enda farligere er den mangelen på rasjonalitet som vi ser i konspirasjonsteoriene. Mest kjent er vel QAnon i USA, en ukjent person som driver et stort nettverk av sympatisører. 26   DEMOKRATIETS LANGSOMME DØD


Han later til å ha hjernevasket enormt mange republikanske velgere. Selv om fenomenet er gammelt, gir nettet unike muligheter for å skape konspirasjoner. De fleste vil si at QAnons konspirasjoner er basert på groteske løgner. Det kreves ikke mye sunn fornuft for å konkludere med dette. Men da må man også bekjenne seg til rasjonalitet, logikk og intersubjektiv sannhetssøken.15 Man spør da: Hva er bevisene for at en elite styrer verden i hemmelighet? At mange glupinger og rikinger samles i Davos hver januar, teller ikke. Hvis man ikke godtar kunnskap, vil man jo måtte mene at jorden er flat. Og det vi ser, tyder jo på det – den ser vitterlig helt flat ut. Men det finnes altså bedre kunnskap enn det du og jeg kan observere om den saken. Det er korrekt at det finnes mye rasisme, kvinneundertrykkelse og ikke minst økonomisk utnytting (så hent frem Marx igjen, han er relevant, selv om han ikke er cool for tiden – hvit mann med skjegg – og også Adam Smith, som har mye bra å si om dette). Det finnes reelle politiske problemer å rette opp i. Men dersom vi skal holde oss med demokrati, kreves en faktabasert debatt om løsninger. Hvis det ikke er et felles erkjent faktagrunnlag, blir debatt umulig. Konspirasjoner er yttergrensen av det irrasjonelle; men benektelse av fakta er også grunnlaget for identitetspolitikkens subjektive påstander om diskriminering. Om du er diskriminert, er det ikke opp til deg å vurdere. Samfunnet må baseres på objektive, altså faktabaserte, kriterier, ellers forsvinner rettsstaten ned i et svart hull.

Polarisering – Look to America … For å forstå hvor galt det kan gå også her, må vi begynne i USA: USA er verdens mektigste land, og det landet vi også har som forbilde som demokrati. Vi er svært avhengige av USA her i Europa – og Norge. Men blant demokratiene er USA blitt selve POLARISERING: NÅR UENIGHET BLIR KRIG    27