KABUSO 9. juni 2019 kl. 13.00
L'invitation au voyage - invitasjon til en reise
Musikk av FaurĂŠ, Vaughan Williams, Tveitt og Duparc
Ă˜rjan Hartveit baryton Torgeir Kinne Solsvik piano
L'invitation au voyage - invitasjon til en reise Gabriel Fauré (1845-1924)
L'Horizon chimérique Op. 118 La mer est infinie Je me suis embarqué Diane, Séléné Vaisseaux, nous vous aurons aimés
Ralph Vaughan Williams (1872-1958)
Songs of Travel (1904) The Vagabond Let Beauty Awake The Roadside Fire Youth and Love In Dreams The Infinite Shining Heavens Whither Must I Wander Bright Is the Ring of Words I Have Trod the Upward and the Downward Slope ---- PAUSE ----
Geirr Tveitt (1908-1981)
Fra Invensjoner Op.2 F-lydisk Fiss-dorisk Ass-lydisk PIANO SOLO
Fra Baldurs draumar (1938) Meinvarnadur Fra Femti folkatonar frao Hardanger Op. 150 Velkomne med æra Fløytelåt Friarføter
Geirr Tveitt
Kveld i sundet Op. 246 nr. 10 Mjukt skjer åra Op. 246 nr. 4 So rodde dei fjordan (1966) Nótt ok Dagr Op. 153
Henri Duparc (1848-1933)
L’invitation au Voyage (1870)
Forside: Fiskebåter på havet, Claude Monet (1868)
L'invitation au voyage - invitasjon til en reise Gabriel Fauré L'Horizon chimérique (Jean de La Ville de Mirmon) 1. La mer est infinie
1. Havet er uendelig
La mer est infinie et mes rêves sont fous. La mer chante au soleil en battant les falaises Et mes rêves légers ne se sentent plus d'aise De danser sur la mer comme des oiseaux soûls.
Havet er uendelig og drømmene mine ville. Sjøen synger til solen og slår mot klippene, Og mine lette drømmer trives ikke lenger Med å danse på havet som berusede fugler.
Le vaste mouvement des vagues les emporte, La brise les agite et les roule en ses plis; Jouant dans le sillage, ils feront une escorte Aux vaisseaux que mon cœur dans leur fuite a suivis.
Bølgenes store bevegelser bærer dem bort, Brisen rører og ruller dem rundt i sine folder; Lekende i kjølvannet, danner de en eskorte Til skipene, hvis flukt mitt hjerte følger.
Ivres d'air et de sel et brûlés par l'écume De la mer qui console et qui lave les pleurs, Ils connaîtront le large et sa bonne amertume; Les goëlands perdus les prendront pour des leurs.
Beruset av luft og salt og brent av sprøyt Fra sjøen som trøster og vasker bort tårer, Vil de kjenne havet og dets gode bitterhet; Villfarne måker vil ta dem for å være deres egne.
2. Je me suis embarqué
2. Jeg har entret et skip
Je me suis embarqué sur un vaisseau qui danse Et qui roule bord sur bord et tangue et se balance. Mes pieds ont oublié la terre et ses chemins; Les vagues souples m'ont appris d'autres cadences Plus belles que le rythme las des chants humains.
Jeg har entret et skip som danser, Og ruller fra side til side, svinger og balanserer. Mine føtter har glemt jorden og dens stier; De myke bølgene har lært meg andre kadenser, Vakrere enn de slitne rytmene til menneskets sanger.
A vivre parmi vous, hélas! avais-je une âme? Mes fréres, j'ai souffert sur tous vos continents. Je ne veux que la mer, je ne veux que le vent Pour me bercer comme un enfant, aux creux des lames.
Å leve blant dere, akk! Hadde jeg en sjel? Mine brødre, jeg har lidd på alle deres kontinenter. Jeg vil kun at havet, jeg vil kun at vinden Skal vugge meg som et barn i bølgenes favn.
Hors du port qui n'est plus qu'une image effacée, Les larmes du départ ne brûlent plus mes yeux. Je ne me souviens pas de mes derniers adieux... O ma peine, ma peine, où vous ai-je laissée?
Vel ute av havnen, som nå kun er et vagt bilde, Brenner ikke lenger utreisens tårer i øynene. Jeg kan ikke lenger huske mitt siste farvel ... O min sorg, min sorg, hvor har jeg forlatt deg?
3. Diane, Séléné
3. Diana, Selene
Diane, Séléné, lune de beau métal, Qui reflète vers nous, par ta face déserte, Dans l'immortel ennui du calme sidéral, Le regret d'un soleil dont nous pleurons la perte,
Diane, Selene, måne av vakkert metall, Som reflekterer mot oss, fra ditt øde ansikt, I den sideriske stillhets evige monotoni, Angeren til en sol hvis tap vi sørger over.
O lune, je t'en veux de ta limpidité Injurieuse au trouble vain des pauvres âmes, Et mon cœur, toujours las et toujours agité, Aspire vers la paix de ta nocturne flamme.
O måne, jeg misunner din klarhet, Skadelig for arme sjelers fåfengte bestrebelser. Og mitt hjerte, for alltid medtatt og rastløst, Streber mot freden i din nattlige flamme.
4. Vaisseaux, nous vous aurons aimés
4. Skip, vi har elsket dere
Vaisseaux, nous vous aurons aimés en pure perte; Le dernier de vous tous est parti sur la mer. Le couchant emporta tant de voiles ouvertes Que ce port et mon cœur sont à jamais déserts. La mer vous a rendus à votre destinée, Au delà du rivage où s'arrêtent nos pas. Nous ne pouvions garder vos âmes enchaînées; Il vous faut des lointains que je ne connais pas.
Skip, vi har elsket dere forgjeves; Den siste av dere er reist til sjøs. Solnedgangen har ført bort så mange fulle seil, At havnen og mitt hjerte alltid vil være forlatt. Havet har returnert dere til deres skjebne, Forbi kysten hvor våre skritt stopper. Vi kunne ikke lenger holde sjelene deres forankret; Dere lengter mot fjerne steder som jeg ikke kjenner.
Je suis de ceux dont les désirs sont sur la terre. Le souffle qui vous grise emplit mon cœur d'effroi, Mais votre appel, au fond des soirs, me désespère, Car j'ai de grands départs inassouvis en moi.
Jeg tilhører dem som har lengslene på land. Vinden som beruser dere, fyller mitt hjerte med frykt. Men deres kall i nattens dyp gjør meg fortvilet, For jeg har fortsatt trang til å reise i mitt sinn.
Ralph Vaughan Williams Songs of Travel (Robert Louis Stevenson) 1. The Vagabond Give to me the life I love, Let the lave go by me, Give the jolly heaven above, And the byway nigh me. Bed in the bush with stars to see, Bread I dip in the river There’s the life for a man like me, There’s the life for ever. Let the blow fall soon or late, Let what will be o’er me; Give the face of earth around, And the road before me. Wealth I seek not, hope nor love, Nor a friend to know me; All I seek, the heaven above, And the road below me. Or let autumn fall on me Where afield I linger, Silencing the bird on tree, Biting the blue finger. White as meal the frosty field – Warm the fireside haven Not to autumn will I yield, Not to winter even! Let the blow fall soon or late, Let what will be o’er me; Give the face of earth around, And the road before me. Wealth I ask not, hope nor love, Nor a friend to know me; All I ask, the heaven above, And the road below me.
2. Let Beauty Awake Let Beauty awake in the morn from beautiful dreams, Beauty awake from rest! Let Beauty awake For Beauty’s sake In the hour when the birds awake in the brake And the stars are bright in the west! Let Beauty awake in the eve from the slumber of day, Awake in the crimson eve! In the day’s dusk end When the shades ascend, Let her wake to the kiss of a tender friend, To render again and receive! 3. The Roadside Fire I will make you brooches and toys for your delight Of bird-song at morning and star-shine at night, I will make a palace fit for you and me Of green days in forests, and blue days at sea. I will make my kitchen, and you shall keep your room, Where white flows the river and bright blows the broom; And you shall wash your linen and keep your body white In rainfall at morning and dewfall at night. And this shall be for music when no one else is near, The fine song for singing, the rare song to hear! That only I remember, that only you admire, Of the broad road that stretches and the roadside fire.
4. Youth and Love
7. Whither Must I Wander?
To the heart of youth the world is a highwayside. Passing for ever, he fares; and on either hand, Deep in the gardens golden pavilions hide, Nestle in orchard bloom, and far on the level land Call him with lighted lamp in the eventide. Thick as stars at night when the moon is down, Pleasures assail him. He to his nobler fate Fares; and but waves a hand as he passes on, Cries but a wayside word to her at the garden gate, Sings but a boyish stave and his face is gone 5. In Dreams In dreams unhappy, I behold you stand As heretofore: The unremember’d tokens in your hand avail no more. No more the morning glow, no more the grace, Enshrines, endears. Cold beats the light of time upon your face And shows your tears. He came and went. Perchance you wept awhile And then forgot. Ah me! but he that left you with a smile Forgets you not. 6. The Infinite Shining Heavens The infinite shining heavens Rose, and I saw in the night Uncountable angel stars Showering sorrow and light. I saw them distant as heaven, Dumb and shining and dead, And the idle stars of the night Were dearer to me than bread. Night after night in my sorrow The stars looked over the sea, Till lo! I looked in the dusk And a star had come down to me.
Home no more home to me, whither must I wander? Hunger my driver, I go where I must. Cold blows the winter wind over hill and heather: Thick drives the rain and my roof is in the dust. Loved of wise men was the shade of my roof-tree, The true word of welcome was spoken in the door. Dear days of old with the faces in the firelight, Kind folks of old, you come again no more. Home was home then, my dear, full of kindly faces, Home was home then, my dear, happy for the child. Fire and the windows bright glittered on the moorland; Song, tuneful song, built a palace in the wild. Now when day dawns on the brow of the moorland, Lone stands the house, and the chimney-stone is cold. Lone let it stand, now the friends are all departed, The kind hearts, the true hearts, that loved the place of old. Spring shall come, come again, calling up the moorfowl, Spring shall bring the sun and the rain, bring the bees and flowers; Red shall the heather bloom over hill and valley, Soft flow the stream through the even-flowing hours. Fair the day shine as it shone on my childhood – Fair shine the day on the house with open door; Birds come and cry there and twitter in the chimney – But I go for ever and come again no more. 8. Bright Is The Ring of Words Bright is the ring of words When the right man rings them, Fair the fall of songs When the singer sings them, Still they are carolled and said – On wings they are carried – After the singer is dead And the maker buried. Low as the singer lies In the field of heather, Songs of his fashion bring The swains together. And when the west is red With the sunset embers, The lover lingers and sings And the maid remembers.
9. I Have Trod the Upward and the Downward Slope I have trod the upward and the downward slope; I have endured and done in days before; I have longed for all, and bid farewell to hope; And I have lived and loved, and closed the door. ---- PAUSE ----
Geirr Tveitt Fra Invensjoner F-lydisk Fiss-dorisk Ass-lydisk PIANO SOLO
Fra Baldurs draumar Meinvarnadur Fra Femti folkatonar frao Hardanger Velkomne med æra Fløytelåt Friarføter
Kveld i sundet (Aslaug Låstad Lygre)
So rodde dei fjordan (Aslaug Vaa)
Svaet har brune border fordi det er fjøre sjø, Skjæret fly høgt på vatnet, og båten står høgt på stø. Det er så stilt i sundet. Myhanken skodde driv. Ein måse har kvelda på stranda – ei and i det grøne siv.
So rodde dei fjordan, so køyrde dei strondi. So rei’ dei lidan, so vassa dei sundi
Båen sitt sjømerke reiser mot synsranda eit stativ for notar som ingen spelar, fordi ikkje nokon skriv. Kringom står berga og lyder. Dvergmålet er ikkje til. Skuggane er så svarte langs landet når han er still. Kringom står berga og lyder – høyrer du sjøen stig – det er aldri så stilt i sundet, som nett føre sola sig. Mjukt skjer åra (Aslaug Låstad Lygre) Mjukt skjer åra i fløyelsjø. Dropane dryp. Inne i sundet ventar ei stø. Inne i sundet bak kvite berg ventar eit hus, luter i kvelden lik trøytte dverg. Søv med det eine auga sitt lunt under tre, glytter ut mot natta med hitt. Følgjer med han som med trygge tak ror langsmed sva. Einkvan der inne er enno vak. Einkvan har reist seg or ørsken sveim, — Fot trør i gras. Det riktar i grinda til, velkommen heim.
Og heggeliljune duppa i bakkan, Paa kyrkjegolvstiljune inn svinga stakkan. Det var Liv og Tone, og Rannei og Gyri, Og Gamla paa Fjone, lett trippa fyri. Det var Knut og Livaar, og Sveinung og Tore, Og buggen sin Styrkaar fraa Utigaard Jorde. Og inn dei seg sessa paa kvaare si side, So lydde dei messa med’ tanken rok vide. Og Knut saag paa Tone, og Rannei paa Livaar, Og Gamla paa Fjone laut tenkje paa Styrkaar. Daa klokka ho klemta og kvendi sukka Og karane kremta og ut dei seg tukka. Og sunnan og norran dei helsa i hendan So rodde dei fjordan, so køyrde dei strendan.
Nótt ok Dagr (Snorre Sturlason)
Natt og Dag
Narfi hét jötunn, er byggði í Jötunheimum. Hann átti dóttur, er Nótt hét. Hon var svört ok dökk, sem hon átti ætt til. Hon var gift þeim manni, er Naglfari hét. Þeira sonr hét Auðr. Því næst var hon gift þeim, er Ánarr hét. Jörð hét þeira dóttir. Síðast átti hana Dellingr, ok var hann ása ættar. Var þeira sonr Dagr. Var hann ljóss ok fagr eftir faðerni sínu. Þá tók Alföðr Nótt ok Dag, son hennar, ok gaf þeim tvá hesta ok tvær kerrur ok sendi þau upp á himin, at þau skulu ríða á hverjum tveim dægrum umhverfis jörðina. Ríðr Nótt fyrri þeim hesti, er kallaðr er Hrímfaxi, ok at morgni hverjum döggvir hann jörðina af méldropum sínum. Sá hestr, er Dagr á, heitir Skinfaxi, ok lýsir allt loft ok jörðina af faxi hans.
Narve het en jette, som bodde i Jotunheimen. Han hadde en datter, som het Natt. Hun var sort og mørkladen, som hennes slekt var. Hun var gift med mannen, som het Naglfare. Deres sønn het Aud. Siden ble hun gift med en som het Aanar. Datteren deres het Jord. Til sist ektet hun Delling, som var av aasaslekt. Deres sønn var Dag. Han var lys og fager som sin far. Så tok Allfader Natt og Dag og ga dem to hester og to kjerrer, og sendte dem opp på himmelen, for at de i løpet av et døgn skulle kjøre rundt hele jorden. Natt kjører foran med hesten som kalles Rimfakse. Hver morgen dekker skumdråpene fra bisselet hans jorden med dugg. Deretter hesten til Dag, Skinfakse, som lyser opp luften og jorden med sin manke.
Henri Duparc L’invitation au Voyage (Charles Baudelaire)
Invitasjon til en reise
Mon enfant, ma soeur, Songe à la douceur D'aller là-bas vivre ensemble! Aimer à loisir, Aimer et mourir Au pays qui te ressemble! Les soleils mouillés De ces ciels brouillés Pour mon esprit ont les charmes Si mystérieux De tes traîtres yeux, Brillant à travers leurs larmes.
Mitt barn, min søster, Tenk hvor søtt Å leve sammen der! Å elske sorgløst, Elske og dø I landet som minner om deg! Den tilslørte solen På en overskyet himmel Har for mitt sinn en sjarm Så mystisk Lik dine forræderiske øyne Som skinner gjennom tårene.
Là, tout n'est qu'ordre et beauté, Luxe, calme et volupté.
Der er alt orden og skjønnhet, Luksus, ro og nytelse.
Vois sur ces canaux Dormir ces vaisseaux Dont l'humeur est vagabonde; C'est pour assouvir Ton moindre désir Qu'ils viennent du bout du monde. — Les soleils couchants Revêtent les champs, Les canaux, la ville entière, D'hyacinthe et d'or; Le monde s'endort Dans une chaude lumière.
Se på kanalene Skipene sover De har vagabondens sinnelag; Det er for å tilfredsstille Ditt minste ønske At de kommer hit fra verdens ende. - Solnedgangene Pryder jordene, Kanalene, hele byen, I hyasint og gull; Verdien sovner I et varmt lys.
Là, tout n'est qu'ordre et beauté, Luxe, calme et volupté.
Der er alt orden og skjønnhet, Luksus, ro og nytelse.
Med et repertoar som strekker seg fra tidlig barokk og frem til vår egen tid, har Ørjan Hartveit opptrådt som solist med blant andre Bergen Filharmoniske Orkester/Gardner, BIT20, Copenhagen Soloists, Drottningholms Barockensemble, Ensemble du Monde og Kristiansand Symfoniorkester, og ved festivaler som Festspillene i Bergen, Equinox i Köln og Zugizimai i Vilnius. Han er i dag også tilknyttet det internasjonalt anerkjente vokalensemblet Edvard Grieg Kor. Urfremføringer omfatter mellom annet Judasevangeliet av Tore Vagn Lid og Glenn Erik Haugland på Den Norske Opera & Ballett (Oslo), Lera Auerbachs The Infant Minstrel med Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardner i Grieghallen (Bergen) og Hampson Sislers Music In The Soul med Ensemble du Monde i Merkin Hall (New York), samt ny-oppføringer av tidligere upubliserte kantater av Christoph Graupner i København. Blant sceniske opptredener kan nevnes Herolden (Otello) for Bergen Nasjonale Opera/Gardner, Lakai & Haushofmeister (Ariadne auf Naxos) for Ensemble du Monde i New York og Raguel's Men (Tobias and the Angel) for English Touring Opera. Hartveit har også gitt en rekke solo-recitaler i USA og Europa, deriblant på Troldhaugen i Bergen, og innspilt verker av Mozart og Vivaldi med Copenhagen Soloists (Micropascal), Geirr Tveitt (KinnePiano) og Ralph Vaughan Williams (Albion Records). For sistnevnte utgivelse ble han mellom annet omtalt i magasinet International Record Review som «definitely a name to look out for». Blant sesongens opptredener kan nevnes Johannespasjonen av Bach og Duruflé Requiem i Bergen Domkirke, Monteverdi Vespers i Århus og København, samt konserter med Edvard Grieg Kor på Festspillene i Bergen. www.orjan-hartveit.com
Torgeir Kinne Solsvik (f.1979) kjem frå Vikøy i Hardanger og har si musikkutdanning frå Griegakademiet i Bergen (cand.mag) og Conservatorium of Music i Sydney (grad.dip). I tillegg til soloverk vart studietida studietida nytta mykje til kammermusikk med særleg vekt på pianotrio. Gjennom desse åra og den påfylgjande tida som distriktsmusikar i Nord-Norge, opparbeidde han eit stort triorepertoir beståande av verk av Beethoven, Brahms, Debussy, Mendelsohn, Weber og Martinu. Solsvik har dei siste åra akkompagnert mange songarar på konsertar og cdinnspelingar. Denne erfaringa har han tatt med seg inn i korarbeid der Trengereidkoret og Strandebarm songlag har fast plass på vekeplanen. I tillegg til å vera pianist og dirigent har Torgeir Kinne Solsvik oppdrag som pianostemmar, samt ei aktiv verksemd innan lydopptak og cd-produksjon. Alt driv han gjennom foretaket Kinne Piano. Solsvik er òg organist i Ulvik og Granvin. www.kinnepiano.no