Geriljahagen by Substans

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 1

Geriljahagen

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 2

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 3

Kari GĂĽsvatn

Geriljahagen

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 4

Geriljahagen Kari Gåsvatn © Flux Forlag 2019 1. utgave, 1. opplag ISBN 978-82-8384-007-0 Omslagsdesign: Mette Gundersen, Substans Design Sats: Erik Nyland Trykk: Livonia Print Boken er utgitt med støtte fra Stiftelsen Flux Alle henvendelser om boken kan rettes til Flux Forlag AS www.flux.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 5

Innhold

Forord 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15.

Motmakthagen To modeller mot hverandre En bitte liten geriljaåker Landbruk skaper landskap, som forsvinner igjen Beiting er gratis karbonlagring Hvor kommer frøene fra? Julegris i byen og på landet Kamp mot konsernstyrt mat Soya som etisk spørsmål Landbruk flettes inn i livet Mat som glansbilde Økologisk som motkultur Kan vi mennesker forandre oss? Mat i matbutikken En ny type landbruksdebatt

Litteratur

7 9 22 36 63 73 84 100 107 127 139 150 170 213 220 234 272

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 6

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 7

Forord

n tekst er litt som en hage, den blir aldri ferdig. Hagen lever med årstidenes rytmer og naturens grenser (og i mitt tilfelle også med rutinene til kommunalt engasjerte grasklippere). Teksten ernærer seg av nyhetsbildet, dagsaktuell debatt og menneskemøter. To år tidligere – eller to år seinere – ville teksten fått andre tyngdepunkt. Slik en hage endrer seg fra år til år. Mye skjer innen denne boka er trykt, men grunntemaene er de samme: Fortellingene om maten og landbruket. Sentraliseringen av verdikjedene. Alle initiativene for motmakt, kloden rundt. Et voksende ubehag over fremmedgjøringen av maten og et ønske om å ta maten tilbake til nærmiljøet, landskapene og demokratiet. Jeg satte spaden i jorda, sådde frø og ble overveldet over at det vokste mat. Den urbane dyrkingsbevegelsen kan bli en del av demokratiseringen av maten. Da må vi forholde oss til det øvrige landbruket: Hvordan skal vi ernære oss, hvem skal dyrke maten, og hvem skal frakte og selge den? Vi må komme lenger enn til ukebladversjonen som handler om hva som er sunt slik rent privat. Hovedspørsmålet er hva som er sunt for jorda, for naturen, kretsløpene, lokalsamfunnet og demokratiet. Omtrent samtidig med at jeg sender teksten til forlaget, går jeg til en nærbutikk i Oslo. Det bugner av bær på tilbud, midt i oktober. Jordbær fra Belgia, bringebær fra Polen, blåbær fra Peru. Langreiste bær er i motsetning til mye annen langreist mat i det minste gjenkjennelig som mat, men hvor bærekraftige er de? Hva er bærene sprøytet med? Får produsenten og plukkeren rettferdig betalt? Hvem tjener mest på bærene? Hvor mye koster bærene i klimautslipp? Og hva med årstidene som blir tatt fra oss? 7

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 8

Blir smaken den samme når jordbær er tilgjengelige hele året? Vi må stille spørsmål om maten og lete etter svar sammen, i stedet for å konstruere fiendebilder og være retthaversk overfor dem som mener noe annet. Norsk kjøttdebatt får det til å krympe seg i meg. Alle parter forkludrer sitt eget budskap når de unnlater å snakke om dyrenes matfat, norske landskap og forskjellen på beitekjøtt og annet kjøtt. Det kommer ny forskning innen denne teksten er trykt, og nye politiske hendelser. Jeg fikk plass bare for et lite streif innom et enormt felt. For meg som nesten hele livet har hatt dagsaviser som arbeidsplass, er det uvant å ikke kunne fortelle fortsettelsen. Som det at Brasil etter valget synes å få en landbruksminister som i enda sterkere grad er lobbyist for store jordeiere og høyt pesticidforbruk. Desto mer haster det med å flytte matfatet for husdyra tilbake til lokale landskap og kretsløp. Det er også god klimapolitikk. Noen bønder har begynt, på tvers av offisiell politikk. Maten må bli mer lokal, slik at vi vet hva vi får, og tåler en internasjonal krise. Urbane hager og andre hager er en del av beredskapen når vi dyrker spiselige vekster. Det yngler tiltak som gjør maten mer lokal nå. REKO-ringene kom etter at jeg hadde begynt å grave og skrive. Nå rundt midten av november 2018 er det 37 aktive REKO-ringer i Norge, med 500 produsenter som selger lokal mat direkte til 100 000 kunder, uten mellomledd. Jeg håper å bidra til en samtale mellom matdyrkere i byen og på landet, og mellom alle som er glad i mangfoldet i naturen. Det må starte med maten og jorda dersom vi skal berge klimaet og ha et godt liv på vår sårbare klode. En hage blir ikke til av seg selv, og det samme gjelder for en tekst. Begge deler er hardt arbeid. En varm takk til alle som har delt kunnskap og tanker, og som har lest deler av eller hele teksten. Det er vinter igjen, og jeg savner jord under neglene. Vil geriljahagen være der til våren, tro? Kanskje jeg får plantet det plommetreet jeg ønsker meg, og en ny svarthyllbusk som erstatning for den som ble rasert? Så er det opp til leserne å fylle ut teksten med alle historiene de savner. 8

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 9

KAPITTEL 1

Motmakthagen

om barn skulle jeg bli journalist eller gartner. Nå har jeg vært journalist i snart femti år. Det er på tide å bli geriljagartner. Jeg har funnet en kommunal stripe jord som skal bli Edens hage. Eller i hvert fall en liten geriljahage. Det er egentlig bare en liten sti mellom to gater i Oslo, en snarvei, med ugras og villnis på begge sider. På den ene siden er det en mur og på den andre et gjerde. Her har jeg tenkt å så gulrøtter, neper, rødbeter og reddiker. Og kanskje plante noen spiselige eller ikke-spiselige stauder. Jeg vet ikke om det blir avling, mat for mennesker. Det skal i hvert fall bli noen blomster som gir mat for bier, humler og sommerfugler. Kanskje også et par blomstrende busker som får spiselige bær. Stien skal få være der, folk skal få gå stikkveien slik de er vant til. Den gjør arealet enda mindre, men jeg vil være venn med naboene. De skal også få glede seg over det som gror. Kanskje kommer noen naboer og tar et tak? Uansett må jeg begynne i det små. Burde jeg spørre om lov til å grave her? Jeg har tenkt att og fram og tror det er tryggest å la være. En delvis grønn byregjering kunne neppe si nei. Men hva skulle en byråkrat svare dersom jeg sendte en søknad? Dessuten har jeg ikke tid til å vente på svar. Det er nå sesongen begynner, det er nå jeg må grave, så og plante. Med tillatelse ville jeg dessuten ikke lenger være geriljagartner. Jeg har lest et sted at geriljagartnere blir anbefalt å ta på seg en gul refleksvest og late som om de har et oppdrag på vegne av kommunen. En god idé. Jeg har observert det lille villnis-arealet de siste årene, fordi jeg kjenner de nærmeste naboene, og vet at det iblant 9

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 10

kommer en kommunal grasklipper. Den vil komme også i sommer, kanskje kjørt av sommervikarer som ikke ser forskjell på poteter og tistler, men elsker brum, brum. Er det mulig å få til en avtale med dem, før de kommer? Dessuten må jeg alliere meg med nabohuset for å få tilgang til vann, i tilfelle tørkeperioder. Jeg er ikke den første som planlegger å bli geriljagartner. Noen hevder bevegelsen startet i London i 1970-åra, andre at den startet i New York på samme tid. Den startet sannsynligvis flere steder samtidig, slik det ofte er med slike bevegelser. Uansett gror den nå over hele verden og har nådd de fleste større byer. Geriljagartnere erobrer det offentlige rom og kalkulerer samtidig med at hele prosjektet kan bli ødelagt ved en tilfeldighet eller misforståelse, eller fordi en investor har overtatt tomta. Jeg trøster meg med at min stripe egentlig er for liten for en byggherre. Lokale myndigheter lar som regel geriljagartnerne få drive på dersom de følger uskrevne regler og holder seg unna parker og andre flater som blir stelt og holdt ved like av offentlig ansatte. Den stripa jeg har funnet, blir ikke stelt, bortsett fra at den kommunale klipperen kommer et par ganger hver sommer. Det er et sted der ingen stanser, bare kaster fra seg søppel. Geriljagartnere er en bred frivillighetsbevegelse som for egen regning lager det vakkert og bidrar til insektvennlighet og større artsmangfold. Nå skal jeg bli en av dem. Selve ordet gerilja er litt krigsmetafor. Det lages og kastes «frøbomber», og gater «erobres». Men det er en fredelig gerilja som sprer insektvennlige blomster i veikanter og trafikkøyer og omgjør triste, forsømte offentlige flater til frodige fargeklatter som summer av liv. I noen tilfeller dyrker geriljaen spiselige vekster. Andre driver som geriljagartner som del av et kunstprosjekt. Å være geriljagartner har et snev av opprørsk anarkisme over seg.

Den nye dyrkebevegelsen Vi geriljagartnere er del av en enda større bevegelse som dyrker i byene, i balkongkasser, kolonihager, parsellhager, takhager og 10

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 11

pallekarmer. For noen år siden var jordbær og poteter i hagen slikt som aldrende besteforeldre drev med. Unge lagde strengt stylede og minimalistiske uterom. Markblomster og poteter var like utdatert som en telefon plugget i veggen. Nå er selvdyrkede gulrøtter og uryddige bed toppen av lykke. Byfolk har høner i hagen og vaktler på balkongen. Over hele Europa etableres det «spiselige byer», hele nabolag omgjøres til felles dyrkingsprosjekt. Det organiseres sanking av spiselige vekster, bær og frukt i naturen og i parker. Stadig flere melder seg på andelslandbruk for å dyrke egne grønnsaker. Eller de står på venteliste for abonnementsordninger for kortreist, økologisk mat. Er det mer enn en mote? Den nye dyrkebevegelsen uttrykker sikkert et behov for å komme seg bort fra datadingser og skrivebord og gjøre noe praktisk, få jord under neglene og frisk luft. Det vokser ingen reddiker ut av en datamaskin. Men er bevegelsen mer enn en grønn flopp som snart flater ut igjen? I store deler av verden er urbant landbruk en nødvendighet for å overleve. I Norge er det ikke sult og nød som gjør at så mange bruker tid og krefter i håp om å kunne høste en selvdyrket gulrot eller tomat. Har vi likevel noe til felles med urbane dyrkere i fattige land? Hos oss har de fleste nok penger til å kjøpe tomater og gulrøtter i butikken. Mat har aldri tidligere vært så lett tilgjengelig som nå. Og den har aldri vært så billig i vår del av verden, målt mot hva vi tjener. Vi fråtser i billig mat. Det som er billig, er også lett å kaste. Urban dyrking er et effektivt middel mot matkasting. Ingen kaster selvdyrket mat. Maten i butikken har heller aldri vært så anonym og fremmedgjort som nå. Mye mat kommer langveis fra, har uklar opprinnelse og er bearbeidet til det ugjenkjennelige. Vi vet ikke hva den inneholder, hvor mye den er sprøytet, og hva den er tilsatt av kunstig smak og farge. Ingen varedeklarasjon forteller om produsentene får en anstendig betaling. Kanskje noen husker reportasjer om tomathøsting sør i Europa. Plukkerne behandles som slaver. En boks hermetiske tomater er nesten gratis i butikken. Men noen tjener penger på boksen, og noen betaler for den. 11

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 12

Melk er milliardbutikk, en av verdens mest lønnsomme bransjer. Multinasjonale meierikonserner utvider fra kontinent til kontinent, mens melkebønder over hele verden gir opp, eller løper enda fortere som leverandører av billig råstoff. Melkepulver brukes i alle mulige produkter. Fabrikkfjøsene overtar, både i melke- og kjøttproduksjon. Vil vi at maten vår skal komme fra fabrikker eller fra bondegårder? Mange har en murrende følelse av at noe er grunnleggende feil, både i systemene for produksjon og distribusjon av mat og i behandlingen av den naturen som er grunnlag for å dyrke mat. Både husdyr, jord og bønder blir presset til å yte mest mulig og i strid med naturens lover. Hvor får vi ærlig, ekte mat? Kanskje forstår vi ubevisst at det vil ta for lang tid å vente på politikerne. Derfor finner vi oss en pallekarm, en balkongkasse eller et brakkområde for å plante og så. Den nye dyrkebevegelsen kan tolkes som et forsøk på å komme litt tettere på maten og naturen. Få tilbake litt kontroll og nærhet, finne igjen forbindelsen mellom maten og naturen. En forbindelse som mye av landbrukspolitikken, handelspolitikken og det økonomiske råkjøret har tatt fra oss. Når veien fra åker og fjøs til tallerken blir lengre og lengre, og maten knapt gjenkjennes som mat, da kommer det en motreaksjon. En selvdyrket reddik er et bitte lite stykke motmakt. Høner i hagen er motmakt. Selv om vi ikke riktig får sving på dyrkingen, begynner vi å stille spørsmål: Hvor kommer maten fra, hva er den tilsatt, og hvem tjener penger på den? Vi vil vite hva vi får, og begynner å se oss om. Det finnes bønder som går mot strømmen, som ikke underkaster seg industrilogikken. De deltar i en nyorientering som nå skjer i landbruket, og gir oss tilbake forbindelseslinjene mellom mat og natur. Hvor kan vi kjøpe mat direkte fra slike bønder? Vi ser oss om etter et andelslandbruk eller andre former for solidarisk landbruk og abonnementsordninger for kortreist mat. Det dukker opp nye slike prosjekter fra måned til måned, også i Norge. Landbruksmyndigheter og bypolitikere griper fatt i trenden og legger til rette for dyrkingsprosjekter i urbane områder. Dessuten gjenoppdager folk sin egen hage og 12

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 13

forstår at den kan brukes til noe annet enn tuja og plen. Geraniene på balkongene byttes ut med ringblomster og kålplanter. Den nye generasjonen stjernerestauranter leder trenden. For dem er det ikke nok at maten er økologisk. Den skal også være kortreist, og helst ureist. Noen restauranter er også opptatt av å redusere matsvinn. Kokkene plukker det som vokser i skogen og marka, og er opptatt av planter som trives i nabolaget. Det lokale er blitt eksklusivt. Vi som ikke har budsjett for luksusrestauranter, vil også ha mat med røtter der vi bor, eller ikke altfor langt unna. Selv hadde jeg tenkt å melde meg på et andelslandbruk. Men så oppdaget jeg denne snarveien, et brakkland med ugras. Det skal bli min motmakthage.

Ta maten tilbake til demokratiet I matbutikken går jeg fortapt langs hyllene og leter etter noe spiselig. Mye mat er bearbeidet og emballert i fancy pakninger som lover sunnhet. Et sted langt der inne mellom emulgatorer, aromaer, konserveringsmidler og fargestoff, og ekstra salt, sukker og fett, finnes det et råstoff som kommer fra en åker eller et fjøs. Mye mat er merket med liten skrift, men blir vi klokere av den? Hvor og hvordan er råstoffet produsert, og hvor mye er råstoffet tatt fra hverandre og sydd sammen igjen? Kommer koteletten fra en gris som har hatt det godt? Har dyra som den importerte osten kommer fra, spist fôr som er genmodifisert og sprøytet med glyfosat og andre pesticider? Hvor trygge er egentlig sprøytemidlene? Norsk mat skal være uten genmodifiserte organismer. Men mye av den blir sprøytet, og maten til dyra blir sprøytet, bortsett fra i økologisk landbruk. Hvor trygg kan jeg være på langreist økologisk produsert mat? Og hvor sikker kan jeg være på at melka i den norske osten virkelig er norsk? Og at boksen med tomater inneholder bare tomater? Spørsmålene står i kø, og jeg måtte være ernæringsfysiolog, kjemiker, agronom, dyrlege, kokk, kontrollmyndighet og mye annet for å kunne svare. Det er en del av fremmedgjøringen at 13

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 14

landbruket og maten er overlatt til eksperter. Men du må ikke være ekspert for å forstå at maten er fremmedgjort. Det er nok å se på ei hylle i en velfylt butikk. Selv bønder blir fremmedgjort når økonomiske eksperter forteller dem at de er ulønnsomme, og at de må underkaste seg kravet om å bli «konkurransedyktig på verdensmarkedet». Egentlig er jeg ikke så interessert i mat og vil helst bruke tida på noe annet, på kunst, skjønnlitteratur og slikt. Jeg er ikke av dem som kjøper halve slakt, lager pastaen selv og ser ned på dem som tyr til posesuppe. Det er mye matsnobberi, der mat brukes for å markere status og overlegenhet. Når jeg har begynt å interessere meg for mat og forsvare den, er det fordi jeg er redd agrokonsernene, finanskapitalen, matindustrien og matvarekjedene er i ferd med å ødelegge maten og landbruket, ta fra oss et felles gode, og gjøre det til en forretningshemmelighet. Vi må ta maten og landbruket tilbake. Fiskeriene også. Hele verdikjeden. Maten må tas tilbake av dem som dyrker den, og av oss som spiser. Det er det som kalles matsuverenitet i internasjonal debatt. Matsuverenitet må ikke forveksles med matsikkerhet. Matsuverenitet betyr at et samfunn selv har kontroll over maten, at maten ikke er overlatt til eksperter, investorer, dagligvarekjeder og andre konserner. Vi må gjenskape matdemokratiet, sier Olivier De Schutter, FNs tidligere spesialrapportør for mat. Han er opptatt av at folk kjenner seg maktesløse overfor det representative demokratiet og er på leting etter nye former for deltakelse ut over det å gå til urnene hvert femte år. Alternative matsystemer kan betraktes som et bidrag til et mer demokratisk samfunn der alle kan delta i å skape framtida, sier han. En fascinerende tanke: Dersom mat- og landbrukspolitikken blir mer demokratisk, er det et bidrag til mer deltakelse og folkestyre generelt. Mat er grunnleggende i livet og kan ikke overlates til konserner eller andre som er forpliktet til å skaffe aksjonærer profitt. Dersom vi tar maten tilbake, blir vi i større grad deltakere i eget liv og eget samfunn. Andelslandbruk og andre former for solidarisk landbruk og abonnementsordninger, dyrkingskasser og 14

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 15

parseller er måter å ta maten tilbake på. Kan jeg se på geriljahagen som ledd i et demokratiprosjekt, en selvdyrket rødbete som et politisk statement? Kylling eller biff? Potet eller gulrot? Kjøtt eller ikke kjøtt? Hva er bærekraftig og klimavennlig mat? Forskernes, helsemyndighetenes, politikernes og reklamens svar spriker i alle retninger. Det er tusen meninger om hva som er sunn mat, og om hva som er klimavennlig mat. Hvem skal vi lytte til? Det som selges som sunt, er ofte lureri. Produkter som framstilles som sunne eller klimavennlige, viser seg ofte å være det motsatte. Kanskje er det meningen at vi skal være forvirrede og usikre forbrukere. Da er vi lettere å manipulere for aktører som vil ha gjennomslag for en bestemt agenda for mat og landbruk. Ordet «vitenskapelig» dukker stadig opp i forbindelse med mat. Vi bøyer hodet for kvinner og menn i hvite frakker og mørke dresser. Vitenskapen bringer ny kunnskap og erkjennelse, men vitenskap er også ofte kjøpt. Som bønder, borgere og geriljagartnere kan vi ikke vente på en vitenskapelig fasit. Vi må ta maten tilbake fra de hvite frakkene og de mørke dressene og stole på magefølelsen, bokstavelig talt: Hva slags mat gjør meg godt? Jakten på privat sunnhet kan være en avsporing og havne i en egoistisk blindgate. En prektighet og moralisme som sier at jeg spiser bedre enn deg, har ingenting med matdemokrati å gjøre. Dersom vi skal ta maten tilbake, må vi se lenger enn til egen tallerken og egen helse. Ja, mat fører til sykdom hos mange. Juksematen har hovedansvaret for store folkesykdommer som diabetes. Men også de som produserer maten, blir syke. Eksotisk, importert såkalt super food som skal gjøre oss supersunne, kan være produsert under tvilsomme sosiale og økologiske betingelser. Hva med sunnheten til jorda, plantene og samfunnet der maten blir til? Hva slags mat er bra for det landskapet der maten kommer fra, og for det landskapet jeg bor i? Matretter er fra gammelt skapt i samspill med landskap, jordsmonn, dyr og klima, som del av et samfunn og lokal matsuverenitet. Når mat fraktes på kryss og tvers av kloden, bidrar det til 15

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 16

fremmedgjøring av maten. Usikkerheten øker dess lenger bort vi kommer fra den lokale bonden og den lokale fiskeren. Hvor mye av primærprodusentens innsats kan identifiseres i butikken? Før visste folk at det var et levende menneske som sørget for mat, at maten kom fra naturen, fra et gårdsbruk, fra en båt. De visste at maten var en del av naturen og de grenser naturen setter. Nå er både bonden og fiskeren ofte rasjonalisert bort, særlig i vår del av verden. Investorer og konserner overtar, ofte med tilhold og kontor i et annet land eller kontinent, og uten forståelse eller interesse for de grensene naturen på stedet setter. Derfor driver det industrielle landbruket rovdrift på naturen, rovdrift på det som er grunnlaget for maten. Urbant landbruk kan være en strategi for å ta maten tilbake. Men vi kan gjøre det bare i samarbeid med bøndene. De få bøndene som er igjen, vel å merke i industrialiserte land, og som ikke løper fortere og fortere for å holde tritt med industrilogikken.

Det er politisk å grave i jorda Det blir sagt at vi i min generasjon har glemt vår radikale ungdom og nå leser kokebøker i stedet for Marx på senga. Underforstått: Vi bryr oss ikke lenger om politikk og har trukket oss tilbake til det private og behagelige. Selv leser jeg ikke kokebøker, for jeg er ikke så interessert i å lage mat, selv om jeg alltid har gjort det. Aller helst vil jeg slippe å være kokken, men heller sanke bær, sopp og ville matvekster. Jeg dyrker gjerne urter som andre kan drysse i gryter og salater. Som sanker og urtedyrker har jeg kompetanse, men får høye skuldre av å forberede en stek. Jeg leser plante- og hagebøker på senga. En flukt fra politikken? Det er det også. Vi lever med så dramatiske, vonde nyheter. Sivile blir bombet og drept i meningsløse kriger. Båter med flyktninger kantrer i Middelhavet, verdens farligste grense går rundt Europa. Det er tragedier som ettertida ikke vil tilgi. De autoritære og patriarkalske statslederne er tilbake på verdens scene. Folk blir fengslet og drept for sine meninger og sin tro. Forfatteren Anaïs 16

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 17

Nin skrev om dykkerklokken som utlikner trykket fra foruroligende hendelser i verden. Kokebøker er avkobling for mange. Jeg leser om dyrking av rødbeter selv om jeg ikke har en skikkelig hage. Men nå skal jeg snart få en hage. Å grave i jorda er min dykkerklokke. Men det er også politisk å grave i jorda. Like mye som det er politisk å lage og spise et måltid som ikke er velsignet av den internasjonale landbrukslobbyen. Politikk er like viktig nå som før. Hvem har makta over såvarene, jorda, gårdsbrukene, gjødsla, kjemikaliene, datateknologien, matbedriftene, distribusjonen? Hvem har bestemt at vi skal ha et turbolandbruk? Et landbruk som nedvurderer maten og bøndene og oppvurderer profitten for input-industrien, de som leverer pesticider, gjødsel, såvarer og maskiner, og den industrien som bearbeider råstoffet og svært ofte gir oss junk food, juksemat, noe som knapt er gjenkjennelig som mat. Hvem eier maten? Hvem avgjør hva jeg skal spise? Det er både et eksistensielt og et politisk spørsmål. Ingen greier seg uten mat. Mat handler om naturen, jorda og samfunnet. Mat i landskap forsvinner når bøndene fortrenges. Hvem betaler jeg til når jeg kjøper mat? Finnes det noe alternativ til kjedebutikken og industrimaten? Mat er politikk. Bønder flest er vevd inn i det samme ugjennomtrengelige industrielle systemet som vi forbrukere. Ofte leverer bonden billig råstoff som andre tjener på. Vi liker å tro at Norge er et unntak i verden, beskyttet fra det stygge industrilandbruket i andre land. Men også norsk landbruk er blitt turbolandbruk: Produsere mer, investere mer, kjøre lenger og løpe fortere for mindre penger. Hva gjør det med maten? Det finnes unntak, bønder som insisterer på å gjøre det annerledes. De er stifinnere for den endringen som må komme i landbruket. Det er de som skal skaffe oss den kortreiste, naturlige og håndlagde maten vi har begynt å ønske oss. Men mange av disse produsentene er alt borte, før vi forsto at vi måtte støtte dem, og hvordan vi kunne gjøre det. 17

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 18

I mange europeiske land eier ofte bonden ikke lenger jorda maten blir dyrket på. Eieren kan være en aksjonær i et matkonsern som har etablert seg i et skatteparadis. Vi liker å kjøpe mat fra små, norske selskaper. Men også slike selskaper blir kjøpt opp av store konserner som skal betjene eierne. Bøndenes egne samvirkeorganisasjoner er på papiret fortsatt bondens selskaper. Men også de styres langt på vei av industrilogikken som går ut på å rasjonalisere og bli stor, effektiv, konkurransedyktig og sentralisert. Arla, for eksempel, var svensk, men ble slått sammen med danske MD Foods og har nå hovedkontor i Danmark. Det er på papiret fortsatt et samvirkeselskap, nå eid av melkebønder i mange land. Arla bygger fabrikker i andre verdensdeler. Norske Tine bygger fabrikk i Irland. Samvirkeidéen er felles eierskap, organisert solidaritet, men hva blir igjen av den idéen i det internasjonale kappløpet? Fiskeriene sentraliseres til stadig færre og større aktører mens lokalbefolkningen mister tilgang til ressursene. Norsk lakseoppdrett er en verdensnæring som betjener seg av ren og gratis natur i norske fjorder og snakker bort alle problemene med dyrevelferd og bruk av giftstoffer. Profitten havner i store selskaper langt borte fra norske bygdesamfunn. Er det slike matsystemer vi vil ha? Systemene er ikke resultat av noen naturlov, men av politiske valg som gir forkjørsrett for store konserner og internasjonale handelsavtaler. Ellers er mange kritiske til nyliberalismen, ikke bare på den politiske venstresida. Likevel synes det som om flertallet godtar at nyliberalistisk tenkning tar makta over maten og bestemmer hva vi skal spise, hva som skal dyrkes, og hvordan landbruk og fiske skal organiseres. Den store fortellingen om maten er at de små produsentene må bort. En delfortelling går ut på at forbrukerne velger. Men det er ofte mellom produkter som er veldig like bortsett fra pakningene. Fiffige nye produkter kalles innovasjon, selv om råstoffene blir mer og mer ensartet som følge av en bestemt type avl og ensretting. Populære tilsetningsstoffer er palmeolje, melkepulver, sukker, salt, smaksforsterkere og fargestoffer. Det som ser ut som mangfold i butikken, er enfold og monokultur på åkrene og i fjøs og oppdrettsanlegg. 18

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 19

Det er makt i fortellinger, de er vanskelig å bryte opp selv når de er i strid med fakta og en ny virkelighet. Vi vet nå at det ikke er industrilandbruket som før verden. Hele 70 prosent av verdens befolkning får maten fra småbønder, inkludert urbane dyrkere og andre selvdyrkere og småskalafiskere. Bare 30 prosent blir ernært av den industrielle matkjeden. Fordelingen av areal og andre ressurser er omvendt. Industrikjeden har 75 prosent av arealet og andre ressurser til disposisjon, mens de andre bare har 25 prosent av ressursene. Likevel er det ikke det industrielle, antatt effektive, produktive landbruket som ernærer verden, men det landbruket mange tror må bort, alle småbøndene, småskalafiskere, gjeterfolk og urbane dyrkere rundt i verden. Fortellingen om industrilandbruket er imidlertid veldig effektiv. Fortellingene om mat er politikk. Altfor mange politikere godtar at konserner, fusjoner, landgrabbing, handelsavtaler og sterke lobbyaktører får diktere hva slags mat vi skal ha. Men fortellingen om maten kan også være det frøet jeg sår, spiren jeg passer på, planten jeg pleier, reddiken jeg høster.

En liten del av motfortellingen om mat Vi trenger motfortellinger for å gjøre maten mer demokratisk. Matpolitikken må ut av konsernenes styrerom og politikernes bakrom. Mat må bli en del av lokalsamfunnet og sivilsamfunnet igjen. Verden rundt er det en bevegelse for mer matdemokrati. Bevegelsen har mange ansikter, strategier og aksjonsformer. Kanskje jeg kan skrive en bitte liten del av motfortellingen om mat. Samt delta i fortellingen og få litt mer selvråderett over mitt eget matbord ved å dyrke egne reddiker. Bygartnere, hobbygartnere og bønder kan skrive og praktisere motfortellingen sammen. Den består av utallige delfortellinger om bønder som driver på måter som ikke stemmer med den offisielle læreboka om volum og vekst. Jeg kunne fylle mange bøker med dem. Men ofte ser og forstår vi ikke at de er deler av en felles motfortelling. Vi ser dem som kuriøse unntak, eksotiske 19

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 20

historier, krydder i livet og landbruket. Men de er tusen blomster for forandring. De som lever fortellingene, er ikke tilbakeskuende romantikere, men stifinnere for å bryte med industrilogikken. Vi urbane gartnere må alliere oss med dem, fortelle om dem og bidra til å finne ordninger som gir tilgang til maten de produserer. Ikke som eksklusiv mat til spesielle anledninger, men som bærekraftig hverdagsmat. Det finnes kanaler for å få tak i denne maten. Bondens marked og andre former for direktesalg, ulike abonnementsordninger, andelslandbruk. Det må bli flere kanaler for direktesalg. Over hele Norge vokser det fram REKO-ringer og andre ordninger der kunden bestiller direkte av bonden og kan hente maten til avtalt tid og på avtalt sted. Kortreist og ubyråkratisk. Nye distribusjonsordninger endrer systemet. Slike ordninger brer seg i mange land. I Tyskland kunne du følge en gris på nett. Grisen ble slaktet og bearbeidet til kotelett og pølse først når det hadde meldt seg mange nok kjøpere. I USA snakker de om «cowpooling» når folk kjøper andeler i ei ku og får tilsendt melk fra den. Slike ordninger er det absolutte motstykket til det billige melkepulveret som kan komme fra hvor som helst i verden og selges hvor som helst som råstoff for industri innen et system der kua er anonym, høytytende og presset. En «locavore» er en som spiser mest mulig lokal mat. Det er over ti år siden «locavore» ble kåret til årets nyord i USA. Noen bestemmer seg for å spise bare norsk mat i en periode. Det viser seg å være nesten umulig, for selv dyrefôret er importert. Før den selges, må maten dessuten som regel først innom et sentrallager. Da er den ikke lenger lokal. Det er ikke et mål at all mat skal være norsk. Selv ville jeg ikke greie meg uten kaffe. Importmat beriker livet. Men hvem ellers berikes når vi kjøper pepper, kaffe, kanel, appelsiner, olivenolje og te? Hvor ofte er importvarene uten sprøytemidler og merket med fairtrade? Vi trenger handel over landegrenser, men det må være en rettferdig verdenshandel som gjør livet bedre for produsentene. De som produserer mat, må bli anstendig behandlet og kunne leve av det de dyrker. Handel med 20

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 21

mat kan ikke være basert på slavearbeid og ødeleggelse av natur, og med utbytte for aksjonærer som målestokk for et godt resultat. Det finnes teorier om at mat som vokser på stedet vi lever, er den maten som er best for oss. Den er i hvert fall best for naturen, for klimaet og for samfunnet. Lokal mat gir arbeidsplasser og inntekter. Mat basert på lokale ressurser betyr at vi unngår frakt over kontinenter og beslag av jord i andre land. Er ønsket om å spise kortreist og lokalt bare en trend som går over? Eller er det et dyptgående forsøk på å få kontakt med og innflytelse over maten igjen? I protest mot industrilandbruket og den langreiste, billige samlebåndsmaten. Urbane dyrkere kan bli bondens beste venn i byen. Den som har sådd et frø eller satt en potet i jorda, vet at maten ikke blir til av seg selv, men krever stell, pass, vann, sol og omtanke. Mat fra balkonger, bakgårder, tak, pallekarmer, hager og geriljahager betyr enormt mye for forståelsen av det å dyrke mat. Jeg liker ikke militære metaforer, men vi urbane dyrkere kan være en geriljahær for mer demokratiske systemer for mat. Det er ikke bare landbruket som står foran et tidsskille. Vårt forbruk, hele vår levemåte i den vestlige verden, har nådd sine fysiske grenser. Industrilandbruket bare speiler tenkemåten i annen produksjon: Rasjonalisere, forbruke og kaste. Det blir bare så ekstra naturstridig når rovdriften på ressursene skjer i de systemene som gir oss mat. Fabrikklogikken utarmer jorda, forurenser jord og vann, tar kverken på bier og blomster og forbruker folk og dyr. Det industrielle landbruket er ikke i stand til å ernære verden. Derfor trenger vi fortellinger om andre måter å drive landbruk på og andre måter å spise på, måter som gir oss maten tilbake.

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 22

KAPITTEL 2

To modeller mot hverandre

åren er fortsatt bare et blålig lys i kveldinga. Det er for tidlig å begynne å grave, så og plante i Norge. Derfor reiser jeg til Berlin igjen, der jeg har bodd i lange perioder de siste årene. Her har jeg lært mye om internasjonal landbruksdebatt og fulgt framveksten av en bevegelse som etterlyser mer bondelandbruk og matdemokrati. Debatten gjør at jeg både kjenner mer avmakt og at jeg får mer håp. Sett fra den byen som har en nøkkelrolle i utformingen av EUs landbrukspolitikk, er det enda mer tydelig at det er to modeller for mat og landbruk som står mot hverandre. To fortellinger. Den ene er en industrialisert, konkurranseorientert modell med vekst, volum og eksport som mål. Modellen fremmer et landbruk som er løsrevet fra lokale ressurser. Den andre modellen er et lokalt tilpasset landbruk basert på stedets ressurser, med korte handelsveier og med kontakt mellom bonde og forbruker. Det er også mange underfortellinger som griper inn i hverandre og noen ganger bygger bro mellom de store fortellingene. Det gir liten mening å snakke om «europeiske bønder» som en gruppe som kjemper for samme sak, for de trekker ofte i hver sin retning. Melk illustrerer godt forskjellen. På den ene siden står de som ønsker ubegrenset produksjon, som EU åpnet for da melkekvotene ble avskaffet. Frislipp fører til stadig større melkebruk, stor import av dyrefôr og eksport av melkeprodukter, først og fremst i form av pulver som utkonkurrerer melkeproduksjonen i andre land. Det er en modell som fører til avfolking av landsbygda 22

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 23

både i Europa og i landene der melkepulveret selges til dumpingpriser, som for eksempel i Afrika, der lokal melkeproduksjon blir utkonkurrert. På den andre siden står de som vil ha markedsregulering og er kritiske til overproduksjon og lagring av et berg av melkepulver for eksport. De vil opprettholde gårdsbruk, og de ser landbruket som en del av lokalsamfunnet på landsbygda. I tysk debatt brukes ordet «bondelandbruk» om alternativet til det landbruket som orienterer seg mot vekst, volum og konkurranse på verdensmarkedet, der noen få konserner og investorer har kontroll over jord, såvarer, bønder, bearbeiding og handel. Det synes som et økende antall mennesker er kritiske til at de store aktørene skal avgjøre hva vi skal ha på åker og i fjøs, og i neste omgang på matbordet. Fortellingen om industrilandbruket er vevd inn i den generelle fortellingen om hva som er moderne og framtidsrettet utvikling: Sentralisering, spesialisering, samlebånd, store enheter, vinn eller forsvinn. I landbruket betyr det monokulturer, utvikling av høytytende sorter og husdyr, stadig større maskiner og større bruk, frikobling fra naturen og samfunnet rundt, og stor innsats av kapital, vann, fossilt drivstoff, kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler. Mange så at denne «grønne revolusjonen» også gjorde jordbruket mer sårbart, og var et feilspor, men de ble avfeid med at de måtte forholde seg til utviklingen og vitenskapen. Med IAASTD-rapporten (International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development) i 2008 kom et viktig bidrag til nytenkning og en mer nyansert landbruksdebatt. Den er skrevet av flere hundre vitenskapsfolk fra ulike fagområder og hevdet at landbruket sto ved en skillevei. IAASTD-rapporten mente at industrialiseringen av landbruket ikke lenger kan fortsette, og anbefalte et paradigmeskifte: En agroøkologisk revolusjon med et landbruk som er basert på lokal kunnskap, tilpasset lokale forhold og natur, og der småbønder og familiebruk har en nøkkelrolle. FN-rapporten «Wake up before it is too late» fra 2014 er en oppfølging og anbefaler enda mer 23

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 24

tydelig mest mulig lokal matproduksjon av hensyn til matforsyning, miljø og klima. Selv om begrepet agroøkologi ikke er så gammelt, så beskriver det driftsmetoder som har vært det normale i tusenvis av år før det kjemisk dominerte og spesialiserte industrilandbruket overtok. Min barndoms allsidige og naturnære landbruk var en variant av agroøkologi, selv om vi ikke hadde noe ord for det. Begrepet er nyttig for å beskrive forskjellen fra industrilandbruket. Agroøkologi er et landbruk som legger vekt på kretsløp, resirkulering, gjenvinning, plass for husdyr og åkervekster på samme gårdsbruk, samspill med naturen og med lokalsamfunnet og sosial rettferdighet og rettigheter. De som dyrker mat, skal ha en anstendig betaling eller lønn. Småbønder har en nøkkelrolle. Matsuverenitet og rettferdig handel er viktig. Agroøkologi er et arbeids- og kunnskapsintensivt landbruk. Begrepet får stadig mer gjennomslag i Verdens matvareorganisasjon, FAO, men også her er det dragkamp mellom modellene. Fortellingene, eller modellene, får skarpe konturer disse aprilukene i Berlin. Debatten handler om nettopp de temaene jeg vil se mer på: Makt. Såvarer. Sprøytemidler. Jord. Det er kjerneområder i landbruksdebatten. Kanskje er de viktige også for en geriljagartner? «Skal jeg vente på FAO eller begynne i egen hage?» Spørsmålet blir stilt av en i salen på et møte i Berlin om såvarer som fellesgode. Mange av oss kjenner oss igjen i det spørsmålet, for vi forstår at vi må begynne et sted uten å vente på at noen med mer innflytelse tar grep. Når det gjelder såvarer, har trenden gått i retning av stadig mer privatisering, sentralisering og monopolisering. Lovgivningen rundt handel med frø utvikler seg i en retning som beskytter de store selskapene på bekostning av bønder og gartnere. De store selskapene og EU prøvde til og med å få forbud mot frøbytte. Såvarer er sammen med jorda og vannet grunnlaget for mat i verden. Resultatet av privatiseringen av såvarer er en sterk reduksjon av antall nyttevekstsorter. Antall såvarefirmaer er også dramatisk redusert. Snart blir enda mer matmakt samlet på få hender. Det preger tysk landbruksdebatt denne våren. 24

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 25

Skal vi lytte til melkebonden eller til Bayer og Monsanto? Det store tyske kjemikonsernet Bayer har generalforsamling i Bonn våren 2017. Representanter fra om lag 50 organisasjoner demonstrerer ved inngangen. De har møtt opp med traktorer, appeller og symbolsk brenning av patenter på mat, i protest mot at Bayer har kjøpt opp det amerikanske agrokonsernet Monsanto. Appellen fra melkebonde Bernd Schmitz sammenfatter kritikken: «Bayer og Monsanto vil kontrollere hele verdikjeden i matproduksjonen, fra bondens åker til forbrukernes tallerken. Vi er her fordi vi ikke bare kan sitte med hendene i fanget og se på hvordan bondelandbruket blir ødelagt. Hvorfor skal vi bønder bli utradert og fratatt et så verdifullt fellesgode som den daglige matproduksjonen? Noe som skal være i sivilsamfunnets hender, og som vi gjerne vil arbeide med jorda for.» Skal vi lytte til melkebonden Schmitz? Eller til Bayers styreleder Werner Baumann som sier konsernet må fusjonere med Monsanto for å bli innovative nok til å skaffe verden nok mat. Bayer lover nye løsninger for såvarer, planter, plantevern og digitalt landbruk, høyere avlinger og mer bærekraft. Både bønder og aksjonærer skal tjene mer penger, lover han. Men jeg kan ikke huske at Bayer og andre agrokonserner noen gang har gått på barrikadene for bondens inntekt. Et internasjonalt konsern har som mål å betjene aksjonærene. Konsernmakt er et gjengangertema i tysk debatt denne våren, utløst først og fremst av Bayers oppkjøp av Monsanto, et selskap som er blitt selve symbolet på industrialisert landbruk. Sammenslåingen av de to store selskapene har resultert i verdens største konsern innen såvarer og sprøytemidler. Andre agrokonserner, som Syngenta og ChemChina og Dow Chemical og DuPont, har alt fått grønt lys for fusjon. De store innen såvarer og landbrukskjemi kjøper også hele tida opp mindre firmaer og får enda større markedsmakt. Aksjonen «Stop Bayer–Monsanto» er aktiv i Tyskland og andre EU-land denne våren. Kritikerne mener fusjonen truer bon25

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 26

delandbruket og låser både Europa og land i den tredje verden til et industrielt, sentralisert og toppstyrt landbruk. Bønder vil sammen med alliansepartnere kjempe for makta over såvarene og resten av verdikjeden. Kritikken forsterkes av at EU nettopp har godkjent tre nye gen-endrede sorter soyabønner fra Bayer og Monsanto. De tre sortene blir tillatt i importert fôr, mat for kyr og griser. Dermed vil de lande på matbordet i form av kjøtt, melk og ost. De nye genmodifiserte organismene (GMO-ene) kommer i tillegg til de som alt er tillatt i importert fôr i EU. Når Norge importerer kjøtt og melkeprodukter, må vi regne med at de er basert på GMO-fôr. Dette er nesten aldri tema når Norge diskuterer matimport. Det er riktignok ikke tillatt å dyrke GMOvekster i Norge, og med få unntak heller ikke lov å importere genmodifisert mat og fôr. Mange er ikke klar over at det er åpent for import av kjøtt og melkeprodukter fra dyr som har fått GMOfôr. Mange tyske og andre europeiske produsenter har imidlertid sluttet med GMO-fôr og markedsfører både kjøtt og melkeprodukter uten genteknologi, fordi europeiske forbrukere ønsker det. Makta over såvarene handler ikke bare om GMO. Konsernene tar patent også på stadig flere vekster som ikke er gen-endret, for å sikre seg lisensinntekter fra hybridfrø (engangsfrø) og andre «oppfinnelser». Fra landbrukets barndom har nyttevekster og såvarer vært fellesskapets eiendom og kulturarv. Bønder har videreutviklet lokale sorter og byttet og solgt såvarer som en del av det å overleve og dyrke robuste avlinger. Nå overtas mer og mer av fellesverdien såvarer av noen få konserner som har utbytte for aksjonærene som mål, og ikke mangfold på åker og i fjøs. Det er mange demonstrasjoner mot Bayer–Monsantofusjonen våren 2017. Selv drar jeg til et arrangement i bydelen Friedrichshain i Berlin. Også her handler det om monopolmakt over såvarer, gjødsel og sprøytemidler. «Kjenn din bonde», appellerer en ung kvinne i mikrofonen. Hun er selv grønnsakbonde og understreker at bønder trenger solidaritet fra forbrukerne for å unngå å bli avhengig av å kjøpe konsernenes 26

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 27

såvarer på nytt hvert år. «Meld dere på til en av variantene av solidarisk landbruk», sier hun, «bønder trenger støtte.» Bayer får motbør for argumentet om at konsernene må bli sterke og innovative for å løse sultproblemene i verden. Jeg blir imponert over at tyske aktivister er så godt orientert om hybride såvarer, slike som er avlet fram gjennom krysninger som gir store avlinger første året, men der det ikke har noen hensikt å holde av frø og korn til neste år. Når såvarene må kjøpes på nytt hver vår, gir det enorm makt til selgeren av såvarer. En av talerne har nylig vært i Argentina. Der har hun sett endeløse monokulturer som sprøytes med glyfosat. Hun har snakket med småbønder som får ødelagt avlingene fordi de ligger i nærheten av sprøytemiddelregnet. Hun minner om at kreftratene har steget enormt i Argentina. Problemet i verden er ikke mangel på mat, men for dårlig fordeling, sier hun: «Sultproblemene løses ikke med overproduksjon.» Etter applausen beveger et fargerikt, dansende tog seg til musikk gjennom bydelen Friedrichshain. En ung kvinne bærer en hjemmelagd plakat med teksten «Mensch gegen Monsanto». Mennesket mot Monsanto. Så enkelt kan budskapet om maktforholdet i verdens matsystemer uttrykkes.

Folkelig protest mot sprøytemidler Såvarer er den ene store inntektskilden for agrokonsernene. Den andre er kjemiske sprøytemidler, pesticider. Plantevernmidler, som konsernene selv kaller det, midler som skal drepe insekter, ugras eller sopp på matplanter. Før ble slike midler mer eller mindre automatisk godkjent av EU. Flertallet av politikerne strødde som regel sand på konklusjonen fra EUs mattilsyn EFSA og EUs kjemitilsyn ECHA, organer der konsernene etter kritikernes mening i stor grad styrer prosessen. Men nå har noe skjedd. Ny godkjenning av sprøytemidlet glyfosat har møtt motbør. Særlig etter at IARC – det internasjonale kreftforskningsbyrået i WHO (Verdens helseorganisasjon) – klassifiserte glyfosat som «sannsynlig kreftframkallende 27

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 28

hos mennesker». Debatten går også rundt midler i gruppen neonikotinoider, som blir mistenkt for å være en hovedårsak til at honningbier, humler og andre villbier dør. Spørsmålet om ny godkjenning av glyfosat er blitt en symbolsak for kampen mot sprøytemidler i landbruket. Meningsmålinger i flere EU-land viser flertall for å forby glyfosat. Den lange striden har rokket ved tilliten både til stoffet som sprøytes på åkrene, og til organene som godkjenner det. Det er en seier for matdemokratiet at folk har begynt å stille spørsmål ved bruken av sprøytemidler i landbruket og ikke lenger vil overlate til agrokonsernenes forskningsavdelinger å avgjøre hvilke kjemikalier maten vår skal sprøytes med. Spørsmålet om pesticider er kommet ut av elfenbeinstårnet og blitt en del av samfunnsdebatten. Motstanden mot glyfosat og andre sprøytemidler kommer ofte til uttrykk i lokalsamfunnene og arter seg praktisk og konkret. For eksempel i Sør-Tyrol, som er kjent for sine fruktplantasjer og særlig epler. Innbyggerne i bygda Mals var plaget av at det lå en tåke av gift rundt husene når den massive sprøytinga av epleplantasjene pågikk. Bønder som driver økologisk, fikk avlingene ødelagt. Innbyggerne fikk arrangert en folkeavstemning som sa klart nei til bruk av pesticider. Politikerne nektet først å godta resultatet, prøvde å få gjort avstemningen ugyldig og satte i gang en motoffensiv som strakk seg over flere år. Først nå har befolkningen nådd fram med sitt krav om at Mals skal være uten pesticider. Det er flere muligheter til å engasjere seg. En av dem er ordningen med «det europeiske borgerinitiativet», en ny mekanisme EU har innført etter alle anklagene om demokratisk underskudd. Dersom det samles nok underskrifter i et visst antall land, må EU ifølge reglene ta et krav på alvor og behandle det. Et slikt europeisk borgerinitiativ ble tatt i bruk av en underskriftkampanje som krevde forbud mot glyfosat og dessuten endring av selve godkjenningsprosedyrene for pesticider. Initiativet har seinere fått gjennomslag for nye prosedyrer og mindre hemmelighold. Jeg tar med enda et eksempel på folkelig engasjement mot 28

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 29

sprøytemidler. Engasjerte borgere i den lille landsbyen Klein Jasedow ved den tyske østersjøkysten har i mange år engasjert seg mot sprøytemidler i landbruket. Nå ville de vite hvor mye glyfosat folk har i kroppen. Myndighetene kunne ikke svare, for ingen hadde undersøkt saken. Da satte de engasjerte i landsbyen selv i gang et prosjekt. Folk fra hele landet sendte inn urinprøver som de selv betalte for. De vel 2000 prøvene ble undersøkt og vitenskapelig vurdert av professor Monika Krüger i Leipzig. Resultatet ble lagt fram på en pressekonferanse i Berlin der jeg var til stede. Det viste seg at nesten alle (99,6 prosent) har glyfosat i urinen. Folk som jobber i landbruket, har mer glyfosat i urinen enn andre. Personer som spiser økologisk, har mye mindre glyfosat i seg. Mest tankevekkende: Barn og ungdom er mest belastet. Resultatene er signifikante, som det heter på forskerspråket. Men betyr ikke glyfosat i urinen at stoffet skilles ut? Ifølge professor Krüger, som er både veterinær og biolog, blir bare en tredjedel utskilt, mens resten blir værende i kroppen og påvirker mage-tarm-floraen. Selve poenget med glyfosat er å blokkere bestemte enzymsystemer. Den som har sprøytet glyfosat på en åker, vet at alt som vokser der, blir drept. Mennesker og dyr har ikke samme stoffskifte som planter. Men det har mikroorganismene i jord og vann, dyr og mennesker. Et menneske kan ha opp til hundre ganger så mange mikroorganismer som antall kroppsceller. De små organismene passer på at vi er friske og har det bra. Hva skjer når et plantevernmiddel hindrer mikroorganismene i å gjøre jobben sin? Her trengs det mye mer forskning, ifølge Krüger. Hun har som pensjonist fortsatt å forske på glyfosat og også vært opptatt av en mulig sammenheng mellom mystiske dødsfall blant kyr og importert, sprøytemiddelbelastet GMO-soya. Sammen med de aktive fra Klein Jasedow overrakte hun en rapport om urinundersøkelsen i Brussel. Den førte til at EU i første omgang utsatte avgjørelsen om videre godkjenning av glyfosat. Det er altså sivilsamfunnet som engasjerer seg. Eksemplene viser at kombinasjonen av ny forskning og folkelig engasjement kan bevege samfunnsdebatten. Også forskning som har vært 29

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 30

ignorert, blir trukket fram når debattklimaet endrer seg. Noen hevder spørsmålet om kjemiske sprøytemidler er for komplisert til å avgjøres av demokratiet, at det er en sak som må overlates til eksperter. Dette brukes som argument på mange samfunnsområder, men er uttrykk for en nedvurdering av folk flest og egentlig et forsøk på umyndiggjøring. For å ta en parallell: I sin tid var det noen som hevdet at EU-spørsmålet var for komplisert for en norsk folkeavstemning. De mente utenrikspolitiske eksperter og den politiske eliten var best kvalifisert til å avgjøre på folkets vegne. De fleste forstår at slik elitetenkning er uforenlig med demokrati. Når et vanskelig tema blir diskutert, øker også kunnskapen blant folk og skjerper bevisstheten om at viktige spørsmål ikke kan overlates til eksperter i lukkede rom. Dette må gjelde også for kjemiske sprøytemidler. Hvem har bestemt at glyfosat skal ut på åkrene, inn på matbordet og inn i kroppen? Går det an å tenke seg et område der det er viktigere med demokrati og medbestemmelse? Myndige borgere, bønder og forbrukere kan ikke la seg diktere av konserner som har pesticider som milliardbutikk og vil bestemme over hodet på oss. Var vi naive da vi overlot åkrene og kroppene våre til dem? I Norge har debatten knapt begynt. Vi gjør som EU sier når det gjelder pesticider. På dette området er vi ikke så opptatt av suverenitet. I mange EU-land er det mye sterkere og mer synlig motstand mot matproduksjon med kjemiske sprøytemidler enn i Norge. Norge er dessuten ikke bare en viljeløs mottaker av det som kommer fra Brussel, men driver også aktivt lobbyarbeid for å øke grenseverdiene for bruk av miljøgifter i fiskeoppdrettsnæringa, slik det er dokumentert i flere artikler i Morgenbladet/Harvest. Det er smertefullt å bli klar over at Norge ikke står på barrikadene for ren mat, men at en eksportnæring får myndighetenes hjelp for å få Brussel til å godta slappere regler. Oppdrettsnæringa er også løsrevet fra lokale ressurser og hører definitivt hjemme i den industrielle modellen for matproduksjon.

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 31

Bygartnere i Berlin Berlin er full av bygartnere. Mer eller mindre rufsete plantekasser står tett i noen områder av byen, noen også med matplanter i, de fleste med blomster. Berlin er en by der det fortsatt finnes brakkområder og mellomrom der geriljagartnere kan ta seg til rette. Mange berlinere geriljaplanter i den smale rundingen med jord rundt trær på fortauene. Slik geriljavirksomhet blir det ikke mat av, men gatene blir mer levende og vakre, og det blir litt mer mat for bier, humler, sommerfugler og andre insekter, pollinatorer som landbruket er så avhengig av. Insektene finner ikke lenger mat på jorder der trær, hekker og blomstrende veikanter er borte, og der blomstene drepes av sprøytegifter. Små blomsterøyer i byen er selvsagt ikke nok til å berge insektene. Men kanskje de bidrar til at byfolk oftere spør hva som skjer med den naturen som skal gi oss mat. Noen urbane felleshager i Berlin har myndighetenes godkjenning, særlig dersom det legges til rette for barn eller integrering av flyktninger. Men urbane dyrkere blir også fortrengt når en investor skal bruke tomta for å bygge luksusboliger. I nybygde og luksussanerte, striglede områder er det, akkurat som i Oslo, mye betong, kjedelig, upersonlig og med importerte prydplanter som lokale insekter ikke kan gjøre seg nytte av. Det er ikke bare landbruket, men også byfolk og byplanleggere, som bidrar til at insektene ikke lenger finner mat og et sted å overvintre. Et enormt friområde midt i Berlin viser motsatsen til sterile byområder. Tempelhof flyplass ble verdensberømt da byen var delt og lå i østblokken. Flyplassen lå i den vestlige sonen av Berlin. Da forsyningene til Vest-Berlin ble blokkert, fløy de allierte matvarer inn til Tempelhof. Nå er flyplassen på en måte igjen blitt et sted for matforsyning. Da den ble nedlagt, var det ulike forslag om etterbruk. Et initiativ for å bevare området som friområde vant fram i en folkeavstemning, foran nesa på politikere og utbyggere. Nå er Tempelhofer Feld verdensberømt som arena for utallige aktiviteter. I et hjørne av det enorme arealet er det 31

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 32

mulighet for å skaffe seg en liten teig for å grave og plante grønnsaker og blomster. Et eget allmenningskontor har tilsyn og fordeler parseller. Selv om det er tidlig på våren og fortsatt kaldt, er mange i gang med å grave. Jeg går gjennom området og blir fascinert over at alle planter på sitt vis, i krukker, sekker, utrangerte senger og handlevogner. De første salatbladene spirer mellom salvie og rosmarin som har overlevd vinteren. Noen har lagd kunstferdige urtespiraler og andre beplantninger som forteller om erfarne gartnere. Andre er nybegynnere som prøver seg fram. Folk i alle aldre koser seg med medbrakt piknikkurv, gitar og kompost. Det er som en woodstockscene, med den forskjell at det er hippienes barnebarn som graver i jorda. Dyrkeområdet vokser i utstrekning. Det er nok plass å ta av. Men politikere prøver seg på omkamp på ulike måter for å omgå folkeavstemningen og få frigitt tomter for utbygging. Som motmakt mot Bayer og Monsanto holder det ikke med en urte- og gulrothage på en nedlagt flyplass i Berlin. Eller med noen reddiker og ringblomster langs en stikkvei i Oslo. Men dersom vi blir mange nok som forlanger kortreist og bærekraftig mat, kan vi kanskje også bevege noen politikere til å hjelpe oss med å ta tilbake maten, den maten som er ærlig, rettferdig og naturvennlig. Politikere er ikke forpliktet til å være håndlangere for makta i matens verdikjede, men kan velge borgernes og bondens side, fordi de forstår at maten ikke tåler demokratisk underskudd.

Grabbe jord eller bygge opp jord En fredag kveld går jeg på et møte om matjord i Berlin. Ute Scheub, journalist og forfatter, forteller om sin nye bok Die Humus-revolution (2017), som hun har skrevet sammen med Stefan Schwarzer, medarbeider i FNs miljøprogram UNEP. Den handler om hvordan oppbygging av humus kan berge jorda og matdyrkingen i verden, og samtidig binde karbon og dermed også løse klimakrisen. 32

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 33

Scheub forteller om eksempler verden rundt der folk lokalt setter i gang prosjekter for å bygge opp jord. Regenerasjon, som det kalles, ved hjelp av permakultur, skogslandbruk, beiting og andre metoder. Rainer Sagawe viser en film fra et av eksemplene i boka, det lille franske bruket La ferme biologique du Bec Hellouin (https://www.fermedubec.com), der de har oppnådd sensasjonelt store avlinger ved hjelp av permakultur, der jorda bygges opp etter naturens prinsipper, og ulike vekster plantes sammen. Forskere, politikere og bedrifter står i kø for å komme og se hvordan det er mulig med så store avlinger på lite areal. Sagawe mener avlingene kan bli enda bedre dersom La ferme du Bec Hellouin tar i bruk en av de ovnene han bygger. Ovner for å brenne trekull som sammen med kompost blir fruktbar «terra preta», svartjord. Jord som kan gi tidobbel avling, samtidig som den binder karbon og dermed motvirker overoppheting av atmosfæren. Et poeng i boka Die Humus-revolution er å vise at vi alle kan gjøre noe som bidrar til å binde karbon. Flere i forsamlingen er involvert i prosjekter for mer bærekraft. En ung kvinne ved siden av meg forteller at hun lager jord i en boks med meitemark på kjøkkenbenken. De fleste her har nok allerede en finger i jorda, samtidig som de er opptatt av en bærekraftig livsstil og nye konsepter for mat og landbruk. Jeg kommer neppe til å brenne trekull i geriljahagen. Men selvsagt blir det kompost. Det har jeg lagd før, men har ikke tenkt på at det er et bitte lite bidrag til karbonlagring. Etter hvert skal jeg oppdage at regenerativt landbruk er en bred bevegelse med mange internasjonale nettverk. Matjord kan bygges ved hjelp av ulike metoder, som beiting og kompost, samtidig som atmosfæren avlastes for klimagasser. Karbonet blir en venn som hjelper oss med å dyrke mat, og ikke en fiende som må bekjempes. I beste fall kan både klimaet og landbruket berges ved å spille på lag med naturen. Kan også geriljahagen jeg planlegger, bli et bidrag? Kompost er uansett siste mote blant ungdom. Men det er ikke bare ungdom som oppdager at jord er kult. 33

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 34

Også folk med penger som skal plasseres, har oppdaget jorda. For dem er jord penger, og de snapper den ofte rett foran øynene på dem som vil dyrke mat. Mangel på areal er et problem for mange som vil dyrke mat for nærområdet rundt Berlin. Jorda blir fratatt bønder på mange ulike måter. Den bygges ned under betong og asfalt her også. Eller den overtas av investorer som ikke vil dyrke mat, i hvert fall ikke for lokalsamfunnet, men bruke jord som investering. Det kalles landran, landrov eller landgrabbing og påvirker og forskyver makta i verdikjedene for mat. Landran er udemokratisk. Over hele verden er det investorer som kjøper opp eller leier jord og fortrenger familielandbruk og selvforsyningslandbruk. I noen tilfeller er det internasjonale konserner som driver landran og skaffer seg makt over hele verdikjeden: Jord, gjødsel, såvarer, sprøytemidler, handelsveier og patent på såvarer. Investorene mangler ofte kunnskap om landbruk og er ute etter sikker pengeplassering og/eller kjapp fortjeneste på bioenergi eller annet råstoff for verdensmarkedet, som palmeolje og sukker. Slikt råstoff er billige tilsetninger i juksemat og etterspurt som råstoff i biodrivstoff. Andre investorer kjøper opp eller leier jord i andre verdensdeler for å produsere mat for rike vestlige forbrukere, mens folket i lokalsamfunnet sulter. Slik landgrabbing skjer ikke bare i Afrika og Asia, men også i Europa. Dels skjer det med ufine politiske metoder og lobbyarbeid, dels med kriminell framgangsmåte. En formiddag surfer jeg meg gjennom ferske reportasjer og dokumentarfilmer om landran i Ungarn, Russland og Tyskland. Det er nedslående timer. Mange spekulerer i at jordprisen vil stige enda mer. Vanlige bønder som vil dyrke variert mat på naturens premisser og for det lokale markedet, har store problemer med å få kjøpt eller leid jord. Jeg vet det er slik også i Brandenburg, der jeg får mye av maten min fra når jeg er i Berlin og vil spise kortreist. Det er mangel på lokalprodusert økologisk mat i Berlin, fordi investorer overtar jorda i nærområdet og bruker den til å dyrke planter som ikke skal brukes til mat, men til energi og andre formål. I Brandenburg er det flere initiativer og aksjoner der folk engasjerer seg for å kjøpe 34

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 35

opp jord eller på andre måter sikre jord for lokalt landbruk, jord som ellers ville ha gått til investorer. Leie av jord blir mer og mer vanlig. Også i Norge er snart halvparten av jorda leiejord. Bonden må ha stadig mer tilleggsjord for å drive lønnsom volumproduksjon. De store brukene blir favorisert, og den mindre bonden blir til overs. Er det betryggende at vi får stadig færre gårdsbruk? Rundt byene er det såkalte opsjonsavtaler for utbygging som fortrenger matdyrking. Jord ved byene blir bygd ned. Jord som er mer avsides, gror igjen. Hva betyr summen av denne utviklingen for matsikkerhet og matsuverenitet? Vi risikerer å bli prisgitt et internasjonalt marked som ikke gir garanti for at vi blir forsynt med mat. Som samfunnsborgere må vi ha en mening om hvem som skal dyrke maten vår, og om hvordan det skal gjøres. Landbruket står ved en skillevei, og som borgere må vi være med på dette veivalget. Skal jord være et investeringsobjekt eller behandles som et levende økosystem? Skal vi ha et gjeldstynget industrilandbruk som tvinger de store til å vokse og de små til å gi opp? Ensidig drift og monokulturer eller et landbruk basert på naturens metoder med samarbeid og mangfold? Flere eller færre bønder? Et landbruk som utarmer jorda, eller et landbruk som bygger jorda opp igjen og bidrar til å løse klimaproblemene? Spørsmålene angår oss alle og er for viktige til å overlates til noen få aktører. Men hva skal vi gjøre? Spørsmålet fra det såvaremøtet er fortsatt like aktuelt: Skal jeg vente på FAO eller begynne i egen hage? For egen del skal jeg uansett begynne med en geriljahage.

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 36

KAPITTEL 3

En bitte liten geriljaåker

eg skal i hvert fall begynne i egen hage. Med kofferten full av bøker og brosjyrer, hodet fullt av inntrykk og hjertet fullt av forventning reiser jeg hjem til Oslo. Finnes det en tilsvarende norsk protest mot industri- og konsernmodellen for mat og landbruk? Jeg vet det er mye urban dyrking også i Norge. Er engasjementet for mer matdemokrati like stort her som i Berlin? Jeg må snakke med noen som kan fortelle meg mer, og som kanskje også kan gi meg noen gode råd for geriljahagen. Men først må jeg sette spaden i jorda. Etter de første øktene som geriljagartner har jeg blemmer i håndflata, jord under neglene og møkkete sko. Jeg har også to bitte små jordstykker der det muligens vil vokse noe gjennom sommeren. Egentlig var det lettere enn jeg trodde å komme i gang. Jeg graver ved en veistubb som brukes av mange. Her er jeg bybonde på utstilling og forberedt på å svare når noen spør. Noen kikker nysgjerrig, andre stanser og synes det er bra at det skjer noe i villniset. Jeg må være ærlig og si at jeg prøver meg fram. For jeg vet ikke selv hvor geriljaprosjektet lander, og er uten øvelse som grønnsakdyrker. Det blir prøving, feiling og kanskje fiasko. Jeg ville trenge et helt liv for å bli god, og jeg er en svamp etter mer kunnskap. Som andre som vokste opp på landet i 1950og 1960-åra, har jeg satt poteter og luket gulrot. Resten av livet har jeg sittet ved skrivemaskin og datamaskin. Jeg har ikke engang hatt en ordentlig egen hage. Men jeg har dyrket urter i ei steinrøys, lagd staudebed for sameiet og hatt tomater på balkongen. 36

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 37

Folk flest på min alder har for lengst kvittet seg med hagen for å ha tid til å nippe hvitvin i Syden, gå på kunstutstillinger eller reise til eksotiske steder. Mens jeg labber rundt i en gammel anorakk og utslitt bukse og prøver å rykke opp høymole, tistler og annet gjenstridig ugras for å klargjøre et lite stykke jord. Det hender jeg tenker at jeg kunne ha gjort noe annet, når jeg drar hjem i skumringa for å skrubbe møkka av neglene en fredag kveld. Forsinket etter tidsplanen er jeg også. Jeg er vant med deadline, men her er det naturens deadline som gjelder, det store kretsløpet, vår og høst. Det er en tid for å så og en tid for å høste. Jeg finner trøst i Hageboka til Morten Bragdø (2016), kjendisgartneren på Sørlandet. Han skriver at du kan begynne med grønnsakhage når som helst, gjerne midt på sommeren. Riktignok skriver han om det å grave opp plenen. Her er det ingen plen, bare kvinnehøyt ugras. I mars så arealet ut som en grasbakke. I slutten av mai virker det som om all verdens vekster har samlet seg på mitt lille prosjekt. Russekål, skvallerkål, tistler, høymole, løvetann, brennesle, og mye annet jeg ikke vet navnet på, og som er nesten umulig å rykke opp med rota. Det må spade til, tungt kroppsarbeid. Bragdø foreslår å snu en hel spadedybde. Så dyp er ikke jorda der jeg har begynt å grave. Eller så er det jeg som ikke har krefter til å grave hele spadedybder. Jeg prøver med metoden som min venninne Sølvi har anbefalt: Lag et kvadrat, spa det opp, rist av jorda og legg torva et sted der du trenger å bygge opp terrenget. I geriljahagen er det knapt torv, bare ugras med lange røtter. Og veldig mye stein. Men metoden kan tilpasses. Jeg spar, graver og løfter opp ugraset, rister av jorda og får en bitte liten geriljaåker. I en eske finner jeg frø. Noen er gått ut på dato. Jeg vil prøve å så de eldste først og se om de spirer. Kanskje blir frøene uansett spist opp av fugler og snegler. I Berlin snakker de mye om frøekte frø. Gjør det en forskjell? Jeg leser på pakka. Squashen er en hybrid. Sukkererter, kålrabi, gulrot og mangold er frøekte. Rødbetene også, så vidt jeg husker. Noen av posene blåser bort. Jeg sår også noen reddikfrø innimellom og et lite felt med ringblomster. 37

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 38

For å lokke insekter og for å ha noe fint å se på. Så putter jeg et par jordskokker i jorda. Og noen økologiske poteter som har ligget i boden siden mars og fått lange groer. Potetene våger jeg nesten ikke å fortelle om, for settepoteter skal være sertifisert for å unngå sykdom. Potetkreft kan visstnok overleve i jorda i 20 år. Men her er det langt til neste åker. Hageboka til Morten Bragdø blir konsultert flere ganger. Han er kjent fra fjernsyn, som jeg sjelden ser. Men jeg hadde revet ut og tatt vare på artiklene han en sommer skrev i D2, magasinet til Dagens Næringsliv, fordi jeg var fascinert av hans syn på hagestell lenge før jeg hadde geriljahage. Nå har Bragdø utgitt bok. I hans verden er hage enkelt. Det er bare å fôre mikrolivet i jorda, og plante tett, så ordner plantene resten selv, mener han: Milliarder av bitte små medgartnere gjør sprøytemidler og kunstgjødsel unødvendig. Nå googler jeg litt, og det går opp for meg at sørlandsgartneren har ertet på seg halvparten av den norske hageekspertisen. Bragdø er en kvakksalver som må stoppes, ifølge etablerte eksperter. Jeg visste ikke at hagestell er så kontroversielt. I landbruket er kunstgjødsel og sprøytemidler riktignok omstridt. Der oppleves det som et økonomisk spørsmål, et svar på folks krav om billig mat. Men jeg ante ikke at det vekker så sterk motstand å slutte med pesticider i en hage som ikke er næringsvei. Faktisk trodde jeg at folk flest hadde sluttet med sprøytemidler i hagene, at gift er utdatert, etter alle advarsler om at sommerfugler, humler og andre villbier dør og setter hele næringskjeden og verdens matdyrking i fare. En geriljagartner sprøyter uansett ikke og bruker heller ikke kunstgjødsel. I sameiets staudebed har jeg også tenkt at pesticider og kunstgjødsel er unødvendig. Da jeg overtok plantinga av fellesarealene, ble jeg vist hvor redskapene var, og fikk overrakt to kanner Roundup, like selvfølgelig som hakke og spade. Roundup var det første merkenavnet som kom på markedet med virkestoffet glyfosat. Jeg brukte aldri de kannene. Kunstgjødsel har jeg heller ikke brukt, selv om det sto en sekk Blåkorn sammen med red38

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 39

skapene. I Hageboka får jeg faglig støtte i at jeg tenkte riktig. Dessuten ser jeg jo at plantene greier seg uten. Som geriljagartner trenger jeg et nettverk, noen som kan gi gode råd og dessuten fortelle meg litt om den norske bevegelsen for urban dyrking. Og bevegelsen for bærekraftig mat og landbruk. Jeg vet at mange norske bønder tenker i samme retning som Bragdø, at det avgjørende er jorda og livet i jorda. Det er en gryende bevegelse for regenerativt og agroøkologisk landbruk i Norge også, som i resten av verden. Samtidig er det i Norge og over hele verden en bevegelse for å tenke nytt rundt struktur i landbruket, bort fra vekst, volum, teknologi og internasjonal konkurranse som svar på alle spørsmål. En retning som ser landbruket som en del av lokalsamfunnet, naturen og lokale kretsløp igjen. Nyorienteringen går foreløpig litt under radaren. Hvordan er kontakten mellom urbane dyrkere og de nytenkende bøndene? Det er så mange jeg kunne snakke med, at spaden kunne stå i ro hele sommeren. Jeg starter nøstingen hos to kvinner som fra hvert sitt utsiktspunkt har stort nettverk både blant bønder og urbane dyrkere. De har dessuten selv lang erfaring som dyrkere. Ellen Marie Forsberg, agronom og sosialantropolog, arbeider med økologisk landbruk hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Marit Grinaker Wright er informasjonsmedarbeider i den økologiske organisasjonen Økologisk Norge. Begge kjenner dessuten Morten Bragdø. Det var Ellen Marie som hadde med seg Hageboka og mente den var noe for meg, da vi møttes for en kaffe før jul. Marit blir kjentkvinne når jeg reiser for å treffe Bragdø i hagesenteret. Hun er Oslo-jente, men har store deler av livet dyrket grønnsaker på Sørlandet ved siden av å ha ulike stillinger i økologiske organisasjoner. Hun skal tilfeldigvis til Oslo da jeg tar kontakt, og vi kan kjøre sammen sørover til Grimstad der hun og mannen nå bor og jobber opp hage rundt nybygd økohus. Livet er fullt av bonuspoeng. Marit viser meg rundt i Grimstad, og vi drikker rødvin og spiser rødbeter på Café Ibsen. Jeg kan overnatte hos henne og er uthvilt når vi neste morgen kjører til Morten Bragdø, som hun er på fornavn med. 39

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 40

På planters vis Nå skal jeg møte Morten Bragdø, den omstridte kjendisgartneren, kvakksalveren, som han kalles. Vi har avtalt å komme til hagesenteret rett utenfor Kristiansand før det store søndagsrushet starter. Det er mai og sol, og hagefolket gleder seg til å begynne å grave og plante. En typisk hagesenterdag. Men Randesund er ikke helt som andre hagesentre. De selger ikke bark og lecakuler, og heller ikke kjemiske sprøytemidler, kunstgjødsel og jord med torv. «Folk kommer og spør etter bark. Men egentlig er det planter de ønsker seg, og ikke bark», sier Bragdø. Sønnen Berdian har overtatt som daglig leder på Randesund og er gartner i femte generasjon. Senior Morten kaller seg plantemann, er fullt med i driften og viser rundt, mens han innimellom betjener kunder og passer på at tørre planter forsørges med vann. Det tørker fort når det blåser en vårdag. I stedet for bark får kundene med seg gode planter og gode råd om å plante tett slik at det ikke blir plass for ugras. Da trengs heller ingen sprøytemidler mot ugras. «Planter trenger ikke kunstgjødsel og heller ikke kjemiske midler for å bekjempe sykdom, sopp, lus og andre insekter. De ordner opp selv bare de får lov. Plantene samarbeider med hverandre og med milliarder av mikroorganismer i jorda. Hage er enkelt dersom det gjøres på planters vis», sier Bragdø. «Planter liker å stå tett. De liker ikke å stå en og en med bark innimellom. Ingen planter i hele verden liker å stå alene, kanskje bortsett fra noen kaktuser. Men det må være flinke planter, velprøvde, gjennomtenkte, voksevillige og stedstilpasset. Plantene vet selv hva de trenger. Hage er enkelt. Det er bare å fôre mikroorganismene i jorda, så ordner plantene resten selv. Men vi har fratatt plantene det meste av det de liker, gjennom den industrielle utviklingen», sier han. Det lages altfor mange varianter av hageplanter, mener Bragdø. Målet er å få folk til å vrake det de har, og kjøpe «årets plante». 40

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 41

«Slik er det med mange ting i samfunnet, vi bytter det ut for tidlig.» «I en lang krysningsrekke for å få fram en ny, spesiell plante kan mye av immunforsvaret gå tapt», sier Bragdø, som vil at kundene skal få planter de ikke blir skuffet over. Ved Randesund har han bevisst redusert antall sorter. En gang hadde gartneriet over 200 rosesorter. Nå har de 19 roser, men sorter folk vil lykkes med. Et godt genetisk immunforsvar er også avgjørende i utvalget av stauder, busker, frukttrær og grønnsaker. Morten Bragdø har brutt med mye av det han lærte av sin far og bestefar, og på gartnerskolen. I utdanningen i 1970-åra ble de lært opp til å sprøyte preventivt for å forebygge et eventuelt luseangrep. «Da Roundup kom på markedet, syntes vi det var et fantastisk middel. Det tok knekken på ugraset. Selv smakte jeg på stoffet, noen dråper, for å vise kundene at det var ufarlig. Vi visste ikke bedre da. Faktisk er det ikke skjedd noen nyvinninger innen kjemisk-industrielt hagebruk siden den gangen», sier Bragdø. Han har sluttet med all sprøyting og tror på en hage i balanse: «Har du 20 forskjellige insektarter i hagen, har du et problem. Har du 200 insektarter, har du ingen problem.» Det høres logisk ut for legfolk, mens andre fagfolk beskylder han for ikke å tro på vitenskapen. Jeg spør hva han tenker når han blir anklaget for ikke å være vitenskapelig nok. «Naturvitenskapen endrer seg i takt med ny forskning. Det betyr at også dyrkingsmåtene blir endret. Flere fag- og forskningsmiljøer jobber i samme retning som oss, særlig i andre land», svarer Bragdø. Han har vært i Holland og Danmark og lært. Aller mest har han lært av å studere plantene og hvordan de reagerer. Han registrerer at folk på grasrota ofte er kommet lenger i nyorientering enn etablerte fagmiljøer, og han mener det er for lite forskning på naturlig dyrking. «Naturlig dyrking er ikke romantikk, men naturvitenskap. Både en gartner og en bonde skal kunne leve av det de dyrker. Biologien må ligge i bunnen, naturvitenskapen.» 41

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 42

Det naturlige er friskt, som han skriver i Hageboka: «I mangfoldige generasjoner har planter i landbruket vært utsatt for sykdommer og sopp, og angrep fra lus og andre insekter. I et forsøk på å få bukt med dette, har store deler av verdens landbruk prøvd å kurere plantene for sykdommer ved å tilføre gift. Jeg synes det er underlig at ikke flere innen landbruket ser seg tilbake og inn i det som også burde være framtiden for denne næringen – naturen. Der finnes det nesten ikke sykdommer og der er det heller ingen som gjødsler eller sprer gift på plantene.» Bragdø er kritisk til landbrukets tro på monokulturer, med hele felt med en og samme vekst. Barkbilleangrepene kommer i plantede, monokulturelle skoger, sier han: «Det samme skjer i gjødslede monokulturer i landbruket. Også i hagene blir det problem når plantene mates med kunstgjødsel eller fersk dyregjødsel. Da får plantene et vekstsignal som gjør at de bare må skyte fart og vokse. Det virker på plantene på samme måte som amfetamin, som dop, på mennesker. Plantene blir avhengige av gjødsel og gift.» «I skogen er det ingen som gjødsler, og likevel er det frodig. Naturen er ikke innrettet for å leve på dop og medisiner. Dessverre er det mange også i økologiske miljøer som henger fast i forestillingen om at planter må tilføres mye nitrogen utenfra for å vokse. Da taper de overfor konvensjonell drift», sier Bragdø. «Poenget er at plantene ordner opp selv. Nitrogen tilført utenfra er som anabole steroider for en kroppsbygger. Eller som jetdrivstoff. Den gir et sterkt vekstsignal, men planten blir også utsatt for sykdom. Når vi tilfører nitrogen utenfra, blir plantene tvunget til å ta den opp, og andre viktige stoffer fortrenges. Økologisk hønsegjødsel kan sammenliknes med diesel. Mens nitrogen som plantene selv tar opp i jorda, kan sammenliknes med råolje, den må prosesseres for at plantene kan gjøre seg nytte av den», sier han. Det er her milliarder av små mikroorganismer i jorda kommer inn i bildet. De lager nitrogen og forsyner plantene. Næringa blir tatt opp i rhizofæren, området rundt rota, der sopper, bakterier og 42

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 43

mikroorganismer samarbeider. Mikrolivet i jorda består av slike organismer. Plantene tar opp næring i det øverste jordlaget og drikker lenger nede. Mesteparten av energien kommer riktignok fra sola og fotosyntesen, hele 95 prosent. Bare 5 prosent kommer fra jorda og mikrolivet der. Mennesker tar opp næring via tarmen. Plantene har tarmsystemet utenpå røttene. Og det fantastiske er at plantene selv vet hvilke stoffer de trenger, sier Bragdø: «Det vi som dyrkere kan gjøre, er å fôre mikrolivet i jorda. Vi kan blande inn brune og grønne blader, en epleskrott, litt melasse eller en bit makrell. En annen måte å fôre mikrolivet og meitemarken på er kompostering. Den kan gjerne foregå direkte i jorda rundt planten. For å få ekstra liv i hagen kan vi ta med oss en pose ut i skogen og hente hjem litt jord og løv derfra, og grave det ned rundt plantene. I skogen er mikrolivet svært aktivt, fordi det aldri blir gjødslet eller sprøytet der.» Prinsippet er det samme i grønnsakhagen som i staudebedet. Ved å grave en liten grøft og fylle på med grønne og brune blader, vann og på toppen jord, har plantene et ekstra lite lager, et spiskammers, å strekke seg ned til når de vokser og blir sultne og tørste. Forskjellen er at grønnsaker som skal vokse seg store i løpet av en kort sommer, kan trenge noe ekstra, sier Bragdø. Han har utviklet sine egne jordforbedringer, en fireårig kompostert hønsegjødsel, en sekk med proteiner og en hundre prosent plantebasert kompost. Om du ikke har en grøderik jord fra før, så er disse jordforbedrerne alt du trenger – til alle typer planter, sier han. Vi rusler rundt området. Det er anlagt flere komposthauger. Jeg har alltid hørt at syke plantedeler aldri skal på komposten. Planter med meldugg, for eksempel. Også her går Bragdø nye veier. Han kaster planter med soppsykdommer som rust og meldugg på komposten. Det vaksinerer plantene mot disse sykdommene, sier han. «Det er slik naturen ordner opp.» Han understreker at det er to ulike måter å tenke på. Den teknisk-industrielle måten og den måten som tar utgangspunkt i naturen. Han tror på å dele kunnskap. «Det er motoren for å forbedre det vi driver med. Når vi deler 43

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 44

kunnskap og andre blir flinke, da er det en impuls til selv å lære seg enda mer nytt, for å henge med. Derfor er det å dele kunnskap noe som driver verden framover», mener Bragdø. Han oppfordrer folk til å dyrke sin egen mat, spise kortreist og det som vokser i sesongen. Vi kan fryse og fermentere det vi dyrker, og bruke det gjennom vinteren. For det er bare tøys å kjøpe tomater om vinteren, sier han. «Make food, not lawn», som han sier. Spa opp plenen og dyrk mat. Så det du har lyst til å spise. «Plant gjerne en rose også, i utkanten av bedet. Så kan du nyte en kopp deilig rose-te mens du gleder deg over din nye kjøkkenhage.»

Hekta på jordskokk Morten Bragdø har utviklet en spesiell kompostbeholder med luftehull. Marit og jeg kjøper hver vår. Hun har en slik binge fra før også og mange dyrkeprosjekter rundt det nybygde huset. Jeg får med meg eplemynte, ananasmynte, grønnmynte og etasjeløk. Hos Bragdø har jeg fått enda en type jordskokk. Med bilen full av planteskatter kjører jeg i retning Oslo, og jeg blir ikke engang stresset av køen inn til byen en søndag kveld. Jeg er blitt hekta på jordskokk. Nå har jeg minst tre sorter av dem i jorda i geriljahagen. Folk advarer mot jordskokk og sier: «Du blir aldri kvitt den igjen.» Men hvorfor skal jeg bli kvitt den? Denne fantastiske, flerårige matveksten som får vakre gule blomster på seinhøsten når andre stauder går i vinterdvale. Jordskokk kan høstes uten at jeg trenger å plante på nytt hver vår. Jordskokk er som skapt for en geriljahage. Jeg liker å tenke på at det er en vekst som vil være der og komme igjen selv om jeg skulle bli jaget bort. Men den vil neppe overleve en gravemaskin. Etter turen til Sørlandet er jeg full av inspirasjon til å fortsette med hagen og prøver meg fram med en tilpasset variant av Bragdøs metode med å blande brunt og grønt i jorda. Han har også tipset om et bra nettsted for å sjekke hvilke planter som trives 44

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 45

sammen (https://www.runabergsfroer.se). Jeg leser til langt inn i den lyse sommernatta. Mari Lesteberg blir medgartner. Det er fint å være to når neste jordstykke skal graves opp og forberedes for såing. Mari er student og har deltidsjobber, og har nok å gjøre fra før, men som veganer vil hun gjerne lære mer om å dyrke egne grønnsaker. Hun er dessuten husvarm i nabohuset og kan gå for å lage en kopp kaffe til oss der. Det blir kontakt over gjerdet, og vi får disponere ei lita bu for å oppbevare redskap. Også Mari har en liten samling med frø. Vi deler begeistringen for jord og frø, og hun har i likhet med meg kjøpt frø uten å ha noe sted å så. Fra hennes frøsamling blir geriljahagen beriket med grønnkål, spinat og enda mer rødbeter. Jeg finner en pose dill og sår. Mari ønsker seg bærbusker. Jeg tenker på hvor fint Bragdø hadde espaliert bærbusker langs gjerdet. Får vi til noe slikt? Helst skulle vi ha kjøpt bærbusker hos han i Randesund. Men det er for langt unna, så vi krysser fingre og drar til det lokale hagesenteret rett før stengetid. Livet er fullt av kompromisser. Det er importerte bærbusker, sikkert drevet fram etter metoder som Bragdø bare rister på hodet av, planter fylt med dop og giftige sprøytemidler. Vil de likevel greie å tilpasse seg den giftfrie geriljahagen? Vi bestemmer oss for å prøve. Mari ønsker seg en ripsbusk og jeg en solbærbusk. Kan vi prøve med gjerdet som espalier? Sukkerertene langs gjerdet har alt begynt å spire, men det er god plass lenger nede. Problemet her er en høydeforskjell i terrenget. Vi bestemmer oss for å prøve å lage en mur for å få et slags opphøyd bed. Det vil også bli fint å se på, tror vi. Neste dag skal vi plante, og da kommer sommeren. Vi står i solsteiken og bygger med murstein som ligger og slenger ved ei branntomt i nærheten. Det er egentlig altfor varmt for å plante, men buskene må i jorda, og vi pøser på med vann. Sommeren går uten at bærbuskene vokser, men de dør ikke heller. Alt annet vokser. Nesten alt i hvert fall. Mangold, reddiker, rødbeter, rabarbra, bergmynte som er den norske varianten av oregano, løpstikke, sitronmelisse og mynter, de jeg hadde fra før og de jeg fikk 45

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 46

av Marit. Både Mari og jeg hadde squashfrø, men ingen av dem gror. Vi skulle ha sådd inne tidlig på våren. Det er prøve, feile og lære. Gulrøttene blir det heller ikke noe særlig av. Kanskje jorda er feil, det burde ha vært mer sand i den og mindre småstein. I bakken opp mot veien ligger det fullt av asfaltbiter i jorda, sikkert skjøvet ut fra gata av brøytebiler og annen trafikk. Der planlegger jeg å så og plante stauder. Jeg vet ikke om all asfalten i jorda virker uheldig på grønnsaker. Revebjelle og akeleier skal uansett ikke spises, for de er giftige, men blomstene er mat for humler og bier, og dessuten fine å se på. En geriljahage skal ikke bare være nyttig, men også vakker, med noe som blomstrer hele sesongen fra vår til høst. Jeg prøver også å rydde litt langs gjerdet, i et buskas av villvin og roser med ekle torner. Buskene har vokst inn i hverandre, opp i et grantre og utover bakken. Naturen overtar når ingen kommer med hagesaks og greinklipper. Hvor mye natur skal jeg klippe? Hvilke insekter ødelegger jeg livsrommet og maten for når jeg rydder opp?

Barn får kunnskap i hendene Jeg er ikke den eneste som graver i jorda i Oslo denne forsommeren. På plenen foran sameier og borettslag er det påfallende ofte en dyrkingskasse eller et nyplantet bed. Den grønne bølgen er dessuten ikke bare et Oslo-fenomen. Byer og tettsteder landet rundt har grønne strategier, forstår jeg da Ellen Marie inviterer meg med på en omvisning i Oslo, sammen med et nettverkstreff for folk som jobber med urbant landbruk i Fylkesmannens landbruksavdelinger rundt i landet. Det er tydeligvis flest kvinner som er ansvarlige for det urbane landbruket. Bylandbruk har ulik form og finansiering fra fylke til fylke. Fellesnevneren er at det legges til rette for at innbyggerne kan få jord under neglene. Noen steder trekkes både bønder og tradisjonen med skolehager inn. Hos andre blir bønder knapt nevnt. I løpet av dagen 46

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 47

treffer jeg også Helene Gallis, leder for Nabolagshager i Oslo. Hun er en energibunt som i flere år har satt i gang prosjekter for å dyrke byen og gjøre den finere å bo i. Gallis har også skrevet en håndbok for urbane bønder. I Dyrk byen! (2016) tar hun leserne med til dyrkeprosjekter i Oslo, København og Stockholm. Det er mange før meg som har sett en stripe jord eller en bakgård og fått et uforklarlig behov for å plante noe der eller så et frø. Helene forteller meg hvordan jeg kan finne ut om eiendomsforholdene i geriljahagen. Men nå er vi kommet så langt at det får bære eller briste. Enten får vi fortsette eller så blir vi jaget bort. I iveren etter å bli grønn er det lett å glemme at byen har vært dyrket før. Sammen med Ellen Maries nettverksgruppe får jeg besøke Geitmyra skolehager. Det er som et mirakel at dette 40 mål store friområdet midt i Oslo er bevart. Skolehagebevegelsen startet for over hundre år siden og hadde en pedagogisk funksjon. Det frigjorte Norge skulle bygges, dyrkes og gjøres vakkert. Så kom det to verdenskriger og i mellomtida de harde 30-åra. «Da ble matauk og beredskap viktig. Fattige barn fikk med seg grønnsaker hjem. Samtidig ble de introdusert for nye typer grønnsaker som fortsatt ikke var vanlige, men som bidro til et sunnere kosthold», sier Tore Faller, leder for skolehagene i Oslo. I 1980-åra var det på hengende håret at Geitmyra ikke ble med i jappedragsuget. Da ble skolehager sett på som unødvendig. Det var byggeboom, behov for tomter og dessuten nok mat i butikken. Området ble berget av boligkrakket. Så kom det nye tider og et nytt byråd, og skolehagene fikk sin renessanse. Det var da Tore Faller kom inn og overtok et forsømt villnis. Han trakk også inn barnehager og foreninger og la til rette også for individuell leie av parseller. I dag sogner 17 skoler til Geitmyra. I alt har 45 Osloskoler hageparsell ulike steder i byen. Faller tilrettelegger plantefeltene så mye den enkelte ønsker, med fresing og grønngjødsling. På Geitmyra er 170 parseller utleid individuelt, mange av dem til innvandrerkvinner som fra hjemlandet er vant til å ha en liten hage. Mange hundre står på venteliste for parsell. Området brukes også til turer og piknik. 47

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 48

«Det er noe helt annet å komme hit enn å gå en tur i parken eller i skogen. Her er brukerne aktører. Det er i tråd med moderne naturvern», sier Faller. Geitmyra skolehager har høner. Besøkende barnehagebarn får lære forskjellen på kjæledyr og tamme dyr. Faller har også sådd svedjerug, den gamle kornsorten som ble berget fordi det ble funnet noen gamle korn som hadde overlevd. Skolebarna får se hvordan kornet ble tresket med et håndtreskeverk. Barna lærer også om gjødsling, kompost og mikrolivet i jorda. Faller har dessuten tatt vare på gamle, tidlige potetsorter som ikke lenger er å få kjøpt, og setter dem hvert år. Det er faktisk lov å ta vare på settepoteter fra egen avling, sier han. Men det med potetkreft stemmer. Poteter må alltid settes på et nytt sted hvert år. «Barna som kommer hit, får oppleve at mat er en del av et levende univers, og får en grunnleggende forståelse for hvor maten kommer fra. Kunnskap som det før var naturlig å ha for alle. Det har skjedd et gradvis kunnskapsbrudd siden den industrielle revolusjonen», sier Faller. Han er oppvokst i Oslo. Gleden over å dyrke grønnsaker har han fra bestefaren som kom fra bygda og fortsatte å dyrke i byen. Urbant landbruk er tradisjon. Før var det for mange en økonomisk nødvendighet. Slik det fortsatt er de fleste steder på kloden. Faller tror at også noen av innvandrerkvinnene med parsell på Geitmyra ser den økonomiske verdien av å dyrke egne grønnsaker. På andre sida av ei trafikkert gate ligger Geitmyra matkultursenter for barn. Senteret er grunnlagt av Andreas Viestad og organisert som en stiftelse. Også det er en grønn flekk, en gammel bondegård, som er berget fra utbygging. To mirakler rett ved siden av hverandre i hovedstaden. Også ved matkultursenteret får barn mulighet til å lære hvordan maten kan dyrkes, og hvordan den kan tilberedes. «Målet er at flest mulig barn skal bli glad i mat som gjør dem godt. Det er magisk når barn kan trekke opp sin egen gulrot», sier daglig leder Eivind Løvdal. Geitmyra matkultursenter er et av byens få ikke-kommersielle tilbud for barn. Barn har adgang uav48

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 49

hengig av familiens lommebok. Det arrangeres åpne dager, og kommunen kjøper undervisning her. De to Geitmyra-prosjektene har barn som hovedmålgruppe. Barna som får lære hvor maten kommer fra, blir sannsynligvis mer bevisste matforbrukere som ikke så lett lar seg friste av langreist juksemat og junk food. De får også kunnskap og ferdigheter. Det er matberedskap i seg selv. I ei krise kan det bli viktig og nødvendig å vite noe om frø, planter, jord og økosystemer, og også å ha kunnskapen i hendene. I tillegg til magiske opplevelser får barna mat- og dyrkekompetanse. Barn som dyrker, får også et større ordforråd.

Blir maten utvisket i urbant landbruk? I begge Geitmyra-prosjektene handler det om mat. I noen urbane dyrkingsprosjekter er maten tonet ned til det nesten usynlige. I Oslos kommende strategi for urbant landbruk er maten mer eller mindre utvisket. Det trekkes knapt linjer til bønder og dyrking utenfor den urbane arenaen. Bærekraft og matsikkerhet blir ulne og ufarlige honnørord. Også mye litteratur om urbant landbruk utelater det andre landbruket, det som foregår på landet, og som står for det meste av matforsyningen. Jeg har også lest i mange tyske bøker og blader om urbant landbruk. Der er det tett med gode tips. Men landbruket på bygda blir ikke nevnt. Er det fordi forfatterne av bøker om hage og pallekarmer synes landbruk er for vanskelig, for stort og industrialisert? Fordi de ikke vil støte noen fra seg? Eller ser de ingen sammenheng mellom bylandbruk og landbruk på landet? I offisielle strategier skal bylandbruket fylle alle mulige funksjoner og gode formål. Dyrkingen skal fylle det store hullet i moderne byplanlegging. Byene er bygd på bilenes og boliginvestorenes premisser, med altfor liten plass til grønne lunger, lek og uformelle møteplasser på tvers av generasjoner, etnisk bakgrunn og såkalt funksjonsnivå. Urbane hager skal bøte på alle manglene i byplanleggingen og gi folk mulighet til å bli kjent med hverandre og gjøre noe sammen. Flyktninger skal bli integrert, folkehelsa 49

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 50

skal bedres, livskvaliteten økes, og byen skal bli varmere, grønnere og mer inkluderende. Alt er strålende bra. Men det er å bøte på problemer som er skapt av en feilslått samfunns- og byutvikling. Også det er nødvendig, vi må flikke, lappe og bøte på ting. Men det er noe jeg savner i all den urbane dyrkingen: Hvor blir det av maten? Skal bylandbruk være et landbruk som ikke forholder seg til det landbruket vi tross alt får mesteparten av maten fra? Et landbruk som bare har seg selv som mål, og der vi ikke snakker om forutsetningene for å dyrke mat på vår sårbare klode? I Oslos kommende offisielle strategi «Dyrk Oslo», som ikke er politisk behandlet, er det mest konkrete punktet understrekingen av hva pollinerende insekter betyr for matproduksjon. Det er også et svært viktig punkt. 80 prosent av matplantene er avhengig av bestøvning. Uten villbier, honningbier, sommerfugler og andre insekter måtte verden gi avkall på de fleste matplanter. Pollinatorene er nødvendige for at menneskeheten skal kunne overleve. Nå dør de ut. Noen steder i verden er insektdøden alt så alvorlig at planter må bestøves for hånd. I USA blir honningbier fraktet fra plantasje til plantasje for å pollinere. Det er sammensatte forklaringer på at insekter dør. Hovedgrunnen er at de får i seg giftige stoffer, samtidig som de får mindre mat og mindre livsrom. Byene eser utover, stadig mer areal havner under asfalt og betong. Private hager fylles med importerte planter og busker som ikke er tilpasset lokale insekter. Driftsformene i landbruket endres. Sprøytemidler svekker og dreper insektene direkte, slik de er lagd for å gjøre, eller dreper de plantene som er insektenes matfat. Det blir dessuten færre blomsterenger, trær, buskas, hekker og veikanter med markblomster. Utmarka gror igjen. Det betyr også mindre insektmat. Færre dyr på beite fører til færre insekter. Et landbruk uten sprøytemidler vil gi mer plass for pollinatorer, men vil koste mer og gi dyrere mat, ifølge vanlig økonomisk tenkning. Men dersom insektene blir borte, blir også maten borte. Da blir matprisen irrelevant. Offisielle strategier for urbant landbruk hopper som regel over denne sammenhengen. Kanskje fordi 50

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 51

den er for komplisert. Eller fordi noen er redd det blir politisk bråk dersom det i strategier for grønne byer blir oppfordret til å kjøpe mat fra bønder som dyrker insektvennlig ved å ha dyra på beite og dyrke uten insektfiendtlige sprøytemidler. Det bevilges penger til urbant landbruk, og de fleste steder er det sikkert bred politisk enighet om at det er gode tiltak. Deler av det urbane landbruket er blitt litt offisielt. Ved å trekke inn landbruket på bygda ville det kanskje dukke opp følsomme politiske spørsmål og kontrovers. Den tverrpolitiske enigheten om støtte til urbant landbruk kunne komme i fare. Da er det tryggest å holde landbruket utenfor bylandbruket og overlate til barnehager og pallekarmdyrkere å berge sommerfugler og bier. Samtidig som store deler av den politisk-økonomiske ekspertisen i Norge går inn for å avvikle det insektvennlige landbruket fordi det er for dyrt målt med en snever industriell-økonomisk tenkning. Det trekkes sjelden tråder fra det urbane landbruket til de store interessekampene om mat og landbruk i Norge og internasjonalt. Barn må selvsagt få slippe å forholde seg til at støtteordninger og handelsavtaler favoriserer industrielt vekstlandbruk, og at konserner får mer og mer makt over verdikjeden fra jord til bord. Barn skal få glede seg i fred over å høste sin første reddik og gulrot. Men verden kan ikke stenges ute. Det er noe som skurrer når barn som pedagogisk tiltak lærer å bygge insekthotell, mens multinasjonale konserner bygger handelsavtaler som favoriserer et industrielt landbruk uten plass for insekter. Også i Berlin har det slått meg at annenhver barnehage og skole har insekthotell. Det er bikuber i skolegårder. Skolehager er igjen blitt siste mote som pedagogisk metode. Her lærer barna om kretsløp i naturen, om mikroorganismene i jorda og dyrking uten insektfiendtlige sprøytemidler. Som voksne skal de ut i en verden der jord ikke blir verdsatt som levende liv og økosystem, men som en pengeplassering som skal gi kjapp avkastning. Vil barna kjenne seg lurt? Eller vil de bli talspersoner og forkjempere for et mer naturnært landbruk? Og anklage min generasjon for respektløs omgang med grunnlaget for mat i verden. 51

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 52

Mat skal ikke være statusmarkør I min neste samtale med lederen for skolehagene, Tore Faller, blir jeg minnet om en debatt som gikk for noen år siden. Selvdyrking er selvdyrking, ble det hevdet i en artikkel som harselerte med at kultureliten og finansfiffen dyrker grønnsaker for å iscenesette seg selv. Det ble sagt at det å legge ut bilder av selvdyrkede grønnsaker på Facebook er en måte å vise fram sin egen overlegne vellykkethet og markere avstand til dem som ikke har tid til å dyrke grønnsaker i fritida, fordi de er alenemødre som ikke har en au pair til å ta seg av husvasken. Er bylandbruk rent snobberi? Jeg kjenner meg ikke igjen, og det er ikke fordi jeg aldri meddeler noe privat på Facebook. Uansett er jeg for gammel til å ha tyngde som statusmarkør. Men jeg kjenner meg ikke igjen som økonomisk elite, for jeg har alltid levd på lavbudsjett, selv vært eneforsørger, jobbet mye og tatt husvasken selv. Likevel har jeg lagd urtehage i ei steinur. Min medgartner Mari pleier å spe på matbudsjettet med å lete etter brukbar mat i containere ved butikker. Hun er erfaren «dumpster diver» – søppeldykker. Hennes unge venner som iblant kommer for å ta et tak i geriljahagen, eller for å se på, tilhører heller ikke finansfiffen, men har lite penger. En mor som kommer med sin lille datter, er opptatt av at datteren må få oppleve noe annet enn forbrukersamfunnets kommersielle tilbud. En kveld er jeg ute og spiser sammen med min venninne Marie. Hun er fra Oslo, men har bodd lenge på bygda og hatt kjøkkenhage. Nå har hun flyttet til Oslo igjen med sine to døtre. På vei til bussen vil hun vise meg noe. På et grøntområde midt i Oslo er det lagt til rette med pallekarmer for nabolaget. Marie er glad for at hun og døtrene har fått en mulighet til å dyrke også i byen. Som alenemor er hun trippelarbeidende med knapp økonomi og stramt tidsbudsjett. Det bekrefter at ønsket om å dyrke ikke er begrenset til rikingers behov for statusmarkering. Også folk med penger må få lov til å få jord under neglene. Problemet er ikke at folk med god råd og godt betalte jobber begynner å interessere seg for å dyrke mat. De har ofte selv en 52

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 53

hage der de kunne spa opp plenen, bytte ut tujaen med insektvennlige busker og plante kål og epletrær. Kanskje kunne de invitere folk med mindre penger til å dyrke en parsell i et hjørne av sin private hage. Problemet er rikinger som skryter av at de spiser økologisk, eksklusiv mat samtidig som de snakker nedsettende om dyre bønder, og kanskje også om folk som spiser dårlig, usunn mat. Da er det mat uten landbruk. Det er ikke noe bedre enn landbruk uten mat. De rike kan gi et viktig bidrag til bevegelsen for mer bærekraftig, ærlig mat. Da vil de kanskje slutte å snakke om landbruket som en økonomisk byrde for samfunnet. Rike kan bidra til verdsetting av god mat, men de skal ikke få ha den gode maten for seg selv. Kvalitetsmaten må være økonomisk tilgjengelig for alle. Det er ikke bare de med god råd som skal spise kortreist, ekte og bærekraftig mat. Iblant hører jeg argumentet om at vi trenger billig samlebåndsmat for å ernære folk med lite penger. Det er det samme som å si at fattige må ta til takke med juksemat og junk food. Slike holdninger er uttrykk for en udemokratisk eliteholdning. Mat skal ikke være statusmarkør. Den kortreiste, håndverksbaserte, næringsrike maten må være oppnåelig og tilgjengelig for alle. Ellers har vi ikke et rettferdig matdemokrati. Tore Faller i skolehagene trekker fram et annet tankekors: Byfolk vil ha kortreist, økologisk mat, men langreiste ferier. Det er ikke konsekvent, mener han. Vi sitter ved hans base, et lite hus på området for Geitmyra skolehager, og snakker om ord og betegnelser som kan skape barrierer. Økologi, for eksempel. «Mange vil belære bønder og ber dem om å dyrke økologisk mat. Slik arroganse har vært dårlig introduksjon til økologi», tror Faller. Han har observert at mange bønder også forbinder økologi med hippiebevegelsen, men han tror det er færre negative holdninger nå, etter hvert som langt flere vanlige bønder dyrker økologisk. Permakultur, som mange snakker om nå, er et annet ord som kan lage sperrer. «Men det går an å bygge opp humuslaget i jorda uten å kalle det permakultur. Det går også an å dyrke økologisk uten å være Debio-godkjent», sier Faller. 53

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 54

Det er jo det jeg gjør i geriljahagen, dyrker økologisk uten sertifisering. Der har det ingen hensikt å sertifisere rødbetene, selv om jeg ikke har brukt kjemiske sprøytemidler eller kunstgjødsel. Dersom hagen skulle være sertifisert, kunne jeg ikke ha kastet en kjøpeblomst i komposten. Det er delte meninger om sprøytede blomster skal få komme på komposten. Jeg velger å lytte til dem som mener det uansett er bedre at organisk materiale går inn i kretsløpet i naturen. Alternativet er å la være å kjøpe sprøytede blomster. Eller plukke markblomster, men de bør helst få lov å stå og vokse der de er, som insektmat og frøplanter. Faller mener miljøbevegelsen har skjøvet bøndene fra seg med ekstreme holdninger i rovdyrdebatten, og kaller det «verneegoisme» når miljøvernere driver hetsing av sauebønder for å få lov til å høre ulvehyl på lang avstand. «Rovdyrdebatten river ned. Miljøbevegelsen har latt en mulighet for samarbeid med bondebefolkningen gå fra seg. Jeg hadde håp om at holdningene hadde endret seg. Men ved å følge med på nettet forstår jeg at det er mye hat mot bønder i rovdyrdebatten», sier Faller. Selv om han er Oslo-gutt, har han i hele sitt yrkesliv prøvd å bedre forståelsen for bøndenes arbeid og for bevaring av matjord: «Jeg håper debatten kan snu. Det er krevende å forstå matproduksjon. Å dyrke mat er noe annet enn å skru på en bryter.» Også Faller har registrert at det er liten forbindelse mellom det urbane landbruket og det øvrige landbruket: «Jeg mener det er et svært viktig punkt at byfolk får økt forståelse for matproduksjon og matproduksjonens kår i Norge. Da burde urban dyrking være et veldig godt middel til det, faktisk så er det kanskje noe av den viktigste effekten av det hele. Folk får en forståelse for bevaring av matjord og for at matproduksjon støter på andre utfordringer så langt mot nord som i Norge sammenliknet med de fleste steder i verden. Så kan vi jo håpe på at det kan gro fram en allianse mellom bønder og bydyrkere. Det krever nok at begge parter strekker ut handa.»

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 55

En del av den samme veven Kan den nye urbane interessen for landbruk bli en vei tilbake til røttene for både forbrukere og bønder? En vei til en slagkraftig allianse for å ta maten tilbake til lokalsamfunnet og bryte opp fortellingen om at det er bare industrilandbruket som kan ernære verden? Vi som dyrker byen, kan få verdifull kunnskap fra dem som dyrker bygda. Vi kan lære av hverandre. Motsetningene burde ikke gå mellom by og land, men mellom dem som vil ha dyrking med utgangspunkt i naturens kretsløp og grenser, og dem som vil bruke den industrielle fabrikklogikken på landbruket. Urbant landbruk og landbruk på landet kan ikke betraktes og omtales som atskilte verdener. Vi urbane dyrkere og andre byfolk må begynne å interessere oss mer for hvem som produserer den maten vi kjøper i butikken, og hvilke rammebetingelser de har. Flere bønder må begynne å interessere seg for hva som skjer med maten etter at den har forlatt gården. Enten vi dyrker på bygda eller i byen, og uansett hvor på kloden det er, så er vi en del av den samme veven. Vi driver med det samme. Vi bruker jorda, vi sår, planter, passer, steller og høster og er avhengig av det samme biologiske grunnlaget og samspillet med matjord, fotosyntese og kretsløp. Mange bønder og enda flere forbrukere har mistet blikket for kretsløpene i naturen. Kan vi begynne å skrive en fortelling sammen om forutsetningen for den gode, sunne, ærlige maten? Jeg sier selv ofte at jeg håper på neste generasjon, at de unge vil bli opptatt av bedre mat, bedre matsystemer og et mer naturnært landbruk. Men vi voksne må begynne med oss selv, spørre hvor maten kommer fra, og ta valg. Det er vi som må bli myndige forbrukere og slutte å la konsernene, industrien og dagligvarekjedene ta valgene for oss. Vi må finne ut hvordan vi kan ta tilbake makta over maten. Bønder og urbane dyrkere trenger felles møteplasser. Nabolagshager presenterer seg som et urbant senter for dyrking, byøkologisk innovasjon og grønt nærmiljøengasjement. 55

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 56

Senteret har lokaler i Landbrukskvartalet på Grønland i Oslo, der også Norges Bondelag holder til. Bondelaget har også ansatt en bybonde som leder et prosjekt for dyrking av økologisk mat i pallekarmer midt i det grå og trafikkerte området Losæter i Oslo. Her er det tett med berøringsflater for direkte kontakt mellom urbane bønder og «ordentlige» bønder. De har felles aksjoner og lærer av hverandre. Men hvor mye snakker de sammen om landbrukspolitikk, om konfliktene og kampen om definisjonsmakta, kampen om fortellingen i landbruket? Det trengs konkrete møteplasser. I flere tyske byer er det dannet ernæringsråd. Det er ikke, som noen kanskje tror, kommunale supperåd for anbefaling av sunn mat, men en ny plattform der folk fra sivilsamfunnet kommer sammen og danner åpne samlinger for alle som er interessert i en grunnleggende endring av systemene for dyrking og distribusjon av mat. En slags tenketank på grasrota. Andre land var tidligere ute med å danne ernæringsråd. Det startet med et studentprosjekt i Knoxville, Tennessee, i 1982. Etter hvert kom flere Food Policy Councils i Nord-Amerika. Brighton and Hove Food Partnership var først ute i Europa. Det ble dannet ernæringsråd blant annet i Bristol og Rotterdam. Det første tyske ble dannet i Köln i 2016. Slike ernæringsråd kunne dannes også i norske byer, og bygder også for den saks skyld. Det ville være bidrag til forandring nedenfra. Politikken er treg. Mange spørsmål må avgjøres politisk, men det blir ingen endring uten et engasjert sivilsamfunn. Det er vi vanlige samfunnsborgere som må gi politikerne mot til å velge det naturnære landbruket og den kortreiste maten. Et landbruk med gode livsbetingelser for mikrolivet i jorda, plass for insekter og et mangfold av vekster og dyr. Ved å engasjere oss i urban dyrking og å spise annerledes og mest mulig kortreist kan vi styrke bevegelsen for et mer miljøvennlig landbruk og mer ekte mat. Bønder som driver på naturens premisser, trenger oss urbane dyrkere som alliansepartnere. Vi bygartnere trenger bønder som ser oss som alliansepartnere. 56

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 57

En liten sabotasje mot kjedemakta I en nabohage til geriljahagen er det et epletre. Greiner med små, sure epler strekker seg ut mot geriljahagen, den delen av arealet som (ennå) ikke er hage. En mann som kommer opp snarveien, spør meg om han får lov å ta med seg et par epler. Ja, vær så god, eplene er ikke mine, svarer jeg. Han forteller at hans kone liker slike sure epler. De har oppdaget et spiselig hjørne av byen. Jeg ber han forsyne seg. En aldrende dame med et spann kom forbi en dag for noen år siden mens jeg var ute og stelte med blomsterbedene i sameiet der jeg bor. Hun ville fortelle meg en hemmelighet. Med et ansiktsuttrykk som om hun hadde funnet en skatt, fortalte hun om en hekk nede ved idrettsplassen, en hekk full av aroniabær. Surbær, som de også kalles, og de er så sunne, sa hun, og fortalte at hun plukket bare på den siden som vender bort fra trafikken. Jeg har ikke sett damen seinere, og ikke fått takket henne, for nå har jeg selv begynt å sanke aroniabær. Jeg har lagd syltetøy av dem, og jeg har tørket bær. I helsekostbutikker koster de en formue. Selv om det er en overflod av dem i en hekk noen hundre meter unna. Mer kortreist kan det ikke bli. Det er mat som ikke har vært innom noen butikk eller sentrallager. Ved å sanke mat selv har jeg utført en liten sabotasje mot den massive makta til matvarekjedene. Den kortreiste lokalmaten er nærmere enn vi tror. Lokalmat blir altfor ofte oppfattet som dyre spesialiteter knyttet til bestemte regioner, nisjemat for folk med god økonomi. Jeg ønsker meg mer lokalmat i form av hverdagsmat som dyrkes og sankes i nærområdet. Når jeg høster de første reddikene i geriljahagen, da er det lokalmat for meg. Selvdyrket løpstikke til grønnsakgryta, og blåbær og sopp i skogen. Slik mat er mye mer lokal enn maten i spesialhylla i nærbutikken, den som offisielt kalles lokalmat, men kan komme helt fra Italia. Mat som dyrkes på balkonger, terrasser, i pallekarmer og geriljahager, blir ikke oppfattet og verdsatt som mat, som tilskudd til husholdningen. Den blir ikke forstått som lokalmat. Selvdyrk57

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 58

ing skjer ikke bare i byen, men også på landet. I tante og onkels hage er det deilige jordbær om sommeren og solbær om høsten. Det er verdifull mat, og det er verdiskaping. En selvdyrket kålrot er ren, sunn, høyverdig mat, men teller ikke i noe regnskap. Når far satte garn i vannet ved min barndoms småbruk, ble det ørret til middag. Fisk med en helt annen kvalitet enn den som kommer fra et oppdrettsanlegg. Det var i høyeste grad verdiskaping. Men fisk må være oppdrettsfisk for å telle som verdiskaping i et regnskap. Mat som er bearbeidet med kjemiske stoffer, pakket, stylet og produsert av firmaer som kan spores til et skatteparadis, teller som verdiskaping, som produktiv og lønnsom matindustri. Kortreist matauk teller ikke. Men her skjer det endringer både i tankegang og praksis. Rundt i Europa er det flere eksempler på lokalsamfunn som er i ferd med å ta maten tilbake og bygger lokal matsuverenitet. Globaliseringen har fremmedgjort maten og skapt skarpe skiller mellom konsument og produsent. Motbevegelsen tilbake til det lokale viser seg i ulike modeller for å oppheve litt av dette skillet. Kokker i gourmetrestauranter dyrker urter i bakgården og sanker viltvoksende planter som salat. Byfolk organiserer seg og kjøper mat direkte fra bønder, og bønder organiserer seg for å selge direkte til byfolk. «Spiselige byer» og bydeler blir etablert for å dyrke kortreist mat. I tyske Andernach er byens parkanlegg omgjort til dyrkingsområder med smakfulle og dekorative grønnsaker som byens befolkning kan høste av. Essbare Andernach – spiselige Andernach – er blitt et begrep. Norske byer kan gjøre noe tilsvarende. Neste steg kunne være å finne ut hvor selvforsynt det går an å bli i sitt eget omland. Da vil maten fra urban dyrking bli oppvurdert som mat. Felles idéverksteder og samarbeidsgrupper som består av urbane dyrkere og lokale bønder, kunne foreslå modeller for samarbeid og forsyningslinjer for mat utenfor de sentraliserte kjedene. Urbant landbruk kan bli en del av den lokale matvareberedskapen, på samme måte som skolehagene før var viktige for matforsyning og beredskap i krisetider. 58

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 59

Kan det bli krise igjen? Norge er veldig avhengig av importert mat. Sentraliserte forsyningslinjer er sårbare, særlig når det gjelder forsyning på tvers av landegrenser og kontinenter. Et eksistensielt gode som mat må baseres på robuste, oversiktlige og demokratiske systemer. Hva skiller oss fra en matkrise? En krig, en internasjonal blokade, en sprø diktator, en miljøkatastrofe, strømstans. Det som først og fremst skiller oss fra katastrofen, er det tynne jordlaget rundt kloden. Å grave i en geriljahage er en påminnelse om sårbarheten: Vi kan ikke spise oljepenger og heller ikke olje. Det er litt absurd at jeg står her og spar opp fire kvadratmeter jord langs en stikkvei, mens det i Norge bygges ned flere tusen dekar dyrka jord hvert år. En geriljahage gjør lite til eller fra. Likevel må jeg tro på at vi som dyrker byen, kan gjøre noe for å påvirke tenkningen rundt mat i verden. Vi kan bidra med idéer for hvordan vårt eget hjemsted kan få bedre mat og mindre sårbar tilgang til mat. Det betyr ikke at vi hver dag må samles ved pallekarmen for å utveksle siste nytt om Bayer og Monsanto. Men vi kan følge med, spørre og bry oss med hva som skjer med bønder, i Norge og globalt.

Klipperen og brunsneglene kommer Det ble aldri tid til å ta kontakt med dem som klipper graset på den smale stripa der jeg dyrker. Nå har grasklipperen vært her. Og det er som et mirakel, klipperen har forstått at her foregår det noe, og styrt pent unna spirende potetkål og andre planter. Resten av arealet er fortsatt dekket av kraftig ugras. Der er det bra at det blir klippet. Lettelsen er stor. Neste gang vil geriljaplantene være større og enda mer synlige, håper jeg. Gleden er kortvarig. Noen dager seinere har et annet arbeidslag vært på området og gravd en grøft for bredbånd. Ikke rett i åkeren, men i skråninga der jeg skal plante stauder, og der jeg nettopp har drysset ut frø av akeleier og revebjelle. Nede ved gjerdet har jeg også plantet en svarthyll som jeg hadde hatt et år i en potte på balkongen. Nå var den plantet i 59

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 60

geriljahagen, stelt, vannet og forsynt med kompost. Svarthyllen er kløyvd i to, litt over halvparten er revet av. Et trist syn, men slikt skjer i en geriljahage. Den ødelagte busken får stå, men jeg tviler på om det blir noe av den. Livet ordner opp, snart får jeg en ny svarthyllbusk. Jeg besøker Ellen Marie på småbruket i Lommedalen. Hun er en erfaren dyrker etter å ha vært bestyrer på et økologisk bruk i Østerrike. Hun og Even har pløyd opp jordstykket med to fjordinger fordi jorda var for steinete for å bruke traktor. Også de har vært hos Bragdø på Sørlandet og lært å bruke grønt og brunt fra skogen. De har bygd drivhus og grønnsakhage, lagd mye kompost og fått mer og mer humus. Jordskokk er bra for jorda, sier Ellen Marie og viser meg sine frodige grønnsakbed. Squash, bønner, rotfrukter, kål, tomater, jordbær, salat. Hun forteller hvor viktig det er å unngå bar jord for å hindre fordampning. Overflatekompostering gir næring til meitemark og mikrober. «Jord er aldri naken i naturen, vi må etterlikne naturen», sier hun. Hønene får salatrester rett fra salatbedet, og plantene får hønsegjødsel fra hønsehuset. Jeg får med meg egg fra Snorkfrøken og Pippa. Dessuten får jeg med meg en liten svarthyll. Ellen Marie og Even skal snart flytte og kan ikke ta med seg alle buskene de har plantet. Svarthyllen var allerede tørst og småvissen da jeg tok den ut av bilen. Så blir den stående noen dager før jeg rekker å plante. Den virker mer og mer livløs, selv om jeg pøser på vann der den står mellomlagret i skyggen. Har jeg et problem med svarthyll? Slike eksotiske vekster fantes ikke der jeg vokste opp. Nå har jeg snart bommet på to sjanser til endelig å få meg en svarthyll. Jeg planter den likevel og lar den få en sjanse. Ellen Marie har også gitt meg salat til geriljahagen. To store brett, overskudd av det hun selv hadde sådd, men ikke fått tid til å plante. Salaten skal jeg i hvert fall få i jorda. Til det trenger jeg et nytt jordstykke, og Mari er på ferie. Det blir altfor liten tid til å grave og forberede jorda. Salaten blir satt omtrent rett ned der ugraset blir revet opp. Jeg har alltid tenkt at salat er vanskelig å 60

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 61

dyrke. Nå har jeg ikke noe valg, de små salathodene må plantes. Grønn hodesalat og rød plukksalat. Jeg tenker det får gå som det går. Det går veldig bra. Salathodene vokser seg svære. Det er ikke min fortjeneste, men naturens under. Jeg er bare overveldet over hvor mye og fort salaten vokser etter at den er plantet ut. En dag er to salathoder spist opp. Jeg visste fra før at det er brunsegler i området. Nå har de luktet salat. Jeg ber naboene plukke og spise så mye salat de kan, for å komme sneglene i forkjøpet. Er hagen fortapt til brunsneglene? Så husker jeg hva gartner Bragdø sa om snegler: «Ikke få panikk. Det er altfor mye oppmerksomhet rundt snegler. Som om ikke verden har nok av andre problemer.» Det gjelder å bevare fatningen, også overfor brunsneglen, inntrengeren i norsk natur. Jeg oppdager at sneglene gjemmer seg under en stein som jeg kan løfte bort og legge på plass igjen. Sneglene samles der når de ikke er i salatbedet. Ved brutal bruk av spaden deler jeg dem i to. Snegleplagen fortsetter, men skadene er overkommelige selv om det kan gå flere dager mellom hver gang jeg har tid til å passe geriljahagen. En dag leser jeg et godt råd: Legg knuste eggeskall rundt salaten. For sneglene er eggeskall som å krype på glass. Rådet virker, sneglene holder seg unna når jeg strør en ring av eggeskall rundt salatbedet og salathodene. Til vinteren skal jeg samle eggeskall for neste sesong. Grasklipperen hadde jeg glemt. Det ble jo klippet så hensynsfullt sist. En dag har noen vært i geriljahagen igjen med det motordrevne monsteret. Denne gangen er både potetene og rabarbraen rasert. Det ligger igjen noen bitte små nypoteter som ikke fikk vokse seg store. Naboene får dem som en kuriositet. Rabarbraen har sterke røtter, den begynner å vokse igjen. Jeg må tenke ut et system for å beskytte hagen. En innhegning? Eller aller helst en steinmur. Men da trenger jeg veldig mye stein. Eller et gjerde av tre? Sa ikke Mari at hun har sag? Jeg må spørre om hun har gode idéer. Egentlig er det grasklipperen jeg kan takke for at det er et åpent lite areal for en geriljahage her. Dersom graset ikke ble slått, ville området være tilgrodd, ikke bare av ugras i alle varianter, men av 61

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 62

busker og trær. Det hadde vært en bitte liten hundremeterskog. Naturen bestemmer selv hva som skal vokse, dersom vi ikke styrer veksten. Både hage og landbruk er å styre naturen, forme den i vårt bilde. Spørsmålet er hva slags bilde. Store deler av Norge gror igjen fordi ingen dyrker noe der, og fordi det ikke er noen dyr som beiter der. Noen mener krattet bare kan overta, og at vi kan få mat andre steder fra. Det er å gjøre seg selv veldig sårbar, og det er også oppskrift på mindre artsmangfold. Min barndoms landbruk, det som stort sett er avviklet, sørget for større matsikkerhet og matdemokrati enn dagens turbolandbruk. Det såkalt gammeldagse landbruket var dessuten et stort matfat for humler, villbier og andre insekter.

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 63

KAPITTEL 4

Landbruk skaper landskap, som forsvinner igjen

in barndoms landskap gror igjen. Jeg disponerer ei hytte der, et enkelt krypinn uten strøm og vann. Den er til sommerbruk og knapt nok det. Utenfor hytta har jeg lagd et par staudebed. Når jeg kommer dit, napper jeg ut et femtitalls påbegynte bjørketrær i bedene. Jeg prøver å ta krattet med ei greinsaks for å beholde utsikten til vannet. Alle som har prøvd å holde et landskap åpent, vet hva jeg snakker om. Etter min tid gror det igjen. Ingen andre vil pusle med ei så primitiv hytte. Som barn var jeg her på ferie med farmor og hennes søster. De fortalte om da de var unge og var her i dagevis, slo gras, tørket og samlet i høyløa, som nå er bare en mosegrodd forhøyning i landskapet. Høyet ble kjørt hjem til gården på vinterføre. Hvert strå var verdifullt som beite og som vinterforsyning, for da kom det ingen båt med soya fra Brasil og Argentina. Jeg nådde tak i en flik av det landbruket som lagde kulturlandskapene her, de som nå blir borte. Hos oss på småbruket var jordbruk attåtnæring. Kyrne gikk på det som kalles kulturbeite. Graset som skulle bli høy, ble ofte tørket på marka også i min tid. Vi barna hjalp til med å kjøre høyet inn på låven med lånt hest, i konkurranse med truende, mørke tordenskyer i vest. Etter slåtten og litt seinere på sommeren ble knausene dekket av duftende rosalilla og kremhvite blomster. Ville orkidéer, har jeg seinere lært. Slåtteenga med kombinasjonen av slått og beite skal være enestående når det gjelder biologisk mangfold. Det er ikke bare i nostalgiens lys det er slik. Landbruket har gitt oss biologisk mang63

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 64

fold, og landbruket tar det fra oss igjen. Landbruk skaper landskap, som forsvinner igjen. Er jeg den siste generasjonen som bærer det gamle kulturlandskapet inni meg, som noe annet enn en kulisse? Bare et annerledes landbruk kan åpne landskapene igjen. Noen bryr seg ikke. Andre beklager, men kobler ikke gjengroingen til det som skjer i landbruket og matbutikken. Det bevilges penger i Norge for å holde noen utvalgte landskap åpne slik at turistene skal ha noe fint å se på. Storslått bakgrunn for selfies. Mitt sted er for langt unna turistveiene. Hvordan vil det se ut her om tusen år, om ti tusen år? Vil arkeologer, biologer, antropologer og andre typer forskere studere landskapet her en gang i framtida? Og finne ut at her i skogen ble det en gang drevet landbruk. Min voksne datter Ingvild er alltid med på hytta. Hun er født med Downs syndrom og er avhengig av at andre legger til rette for små og store reiser. For henne som er vokst opp i Oslo, er hytta eksotisk. Bære vann og ved, fyre opp i en Jøtul og i peisen, gå tur langs vannet. Se elg og hjort i skogkanten, en rev eller hare som piler over enga som fortsatt er åpen, fugleliv langs vannet, et rosa skjær av geitrams over kveldene. Noen ganger kan vi bade seint en julikveld, andre ganger pisker regnet inn over verandaen. Vi lever det som kalles et primitivt liv, her, men ikke uten smarttelefon, før vi drar tilbake til det vi kaller sivilisasjonen. Det landbruket som ble drevet her på bestemors tid, med ljå, rive og hest, omtales som et primitivt, lite utviklet landbruk. Men hva er et høyt utviklet landbruk og en høyt utviklet sivilisasjon? Den industrielle landbruksmodellen er kanskje et kort pust i menneskehetens historie. Modellen stanger i taket. Muligheten for større avlinger ved hjelp av høytytende planter i monokultur og med kjemi og kunstgjødsel er brukt opp. Modellen krever enorme ressurser, og de er i ferd med å ta slutt. Her i barndommens landskap er det fortsatt jord, beiteland og nok vann. Det som er grunnlaget for mat, sammen med lyset selvsagt. Det er korte somre og mye vær. Men mor dyrket grønnsaker. Da skulle det være mulig nå også, selv om det er langt mot nord, høyt og værhardt. Jeg graver ned en medbrakt 64

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 65

jordskokk, mest som et eksperiment. Krydderurtene jeg har plantet her gjennom årene, har vanskelig for å klare vinteren. Men bjørnerota vokser og trives. Den kan også brukes som krydder og er fin å se på. Det er ikke tilfeldig at bjørnerot er en vanlig staude i området. Grasløken overlever også, og en krypende timian. Sammen med iris, dagliljer og skogskjegg. Akeleiene må jeg passe på slik at de ikke blir utkonkurrert av or og bjørk. Hvordan måle sivilisasjon? Målt i biologisk mangfold og mat uten E-stoffer og andre tilsetninger er det gamle jordbruket mer sivilisert enn dagens matproduksjon. I en absolutt krisesituasjon er det kanskje også her jeg ville ha størst mulighet for å overleve, fordi det er et sted med de nødvendige ressursene. Når jeg og andre byfolk likevel ikke ville ha greid oss, er det fordi vi ikke lenger vet hvordan vi gjør det når vi skal dyrke mat. Matsikkerheten er outsourcet til dagligvarekjedenes sentrallagre og fjerne land. Men ingen handelsavtaler kan sikre oss mat dersom transporten eller energiforsyningen bryter sammen. Gårdsbrukene lå tett her. De få som er igjen, har imponerende maskinparker som er ubrukelige uten fossil energi. Det er ikke bare jeg som ikke ville ha greid meg i en krise. Bøndene ville heller ikke greie seg uten langreiste såvarer, kjøpegjødsel og sprøytemidler. Melkerobotene ville stanse. Det er ikke bare smarttelefoner som ville gå i svart etter halvannet døgn. Jeg er selvsagt ikke imot teknologi og maskiner som sparer arbeid. Men vi er bare så forferdelig sårbare, for vi kan så lite, vi vet så lite og har så lite å hjelpe oss med, dersom strømmen blir borte og veien stengt. Det er nesten ei mil til nærmeste butikk. Kort vei med bil. Vi bærer inn et lass med innkjøpt mat. I butikken har de avokado på tilbud. Selve motematen, sunn og trendy. Avokado dyrkes på store plantasjer i flere verdensdeler og legger beslag på enorme mengder vann. Samtidig som lokale bønder i avokadolandene sliter med vannmangel når de skal dyrke mat for sine egne lokalsamfunn. Her i mitt norske utkantlandskap er det overflod av vann, men for kaldt for avokado. Jeg får se hva som skjer med jordskokken. Om et par uker vil skogen bugne av blåbær og myra 65

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 66

av multe. Supermaten er kortreist. Litt seinere blir det villbringebær. I vannet er det ørret, men jeg har ingen båt. Min bror har vært her med gravemaskin og etterlatt et lite stykke åpent areal. Jeg kunne prøve å grave ned noen poteter ved hjelp av spade og plantehakke. Ved siden av jordskokken. Er det noe annet spiselig som ville vokse her? Geriljahageblikket slår seg på overalt nå. Noen jordstykker rundt hytta er dyrket i min tid. Der er det egentlig plass til en hel flokk av urbane gartnere. Hvor lenge kunne vi overleve her? Vi kunne spise elg og hjort dersom noen kunne håndtere et gevær og et slakt. Men hva skulle veganerne spise?

Jordfabrikk på kjøkkenet Hytta ligger på Nordmøre, bare et par kilometer fra grensa til Trøndelag. Jeg har planlagt å besøke en ung bonde i Melhus, på et bruk som ikke er grodd igjen, selv om bakkene er enda brattere. Men først drar jeg innom min barndoms by, Trondheim, og besøker min venninne Sølvi Sand. Hun er som meg pensjonert journalist. I mange år bodde hun med stort hus og økologisk hage på Byåsen. Nå har hun en urban leilighet midt i byen, med utsikt til Nidarosdomen og Vår Frue kirke rett utenfor vinduene. Sølvi har alltid vært vant til å kompostere. I den nye leiligheten var det for trangt for vanlig kompost. Gode råd var dyre for henne som knapt klarer å kaste et eggeskall i restsøpla. Bokashi ble løsningen. Nå har hun jordfabrikk på kjøkkenet. På den store takterrassen en trapp opp er hun selvforsynt med jord. Der bugner det av frodige planter, vekster til både nytte og nytelse. Roser, kaprifol og klematis som tåler klimaet med kulde og sterk vind om vinteren. Dessuten rabarbra, hvitløk, grasløk, løpstikke og markjordbær. Blomstererter og blodbeger av egne frø. Valmuer, kornblomst, ringblomst og marsfiol sår seg selv. Andre sommerblomster kjøper hun på Drivstua gartneri der de driver plantene selv. Lobelia er yndlingen. «Bokashi er en genial løsning for oss som bor slik. Systemet tar 66

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 67

liten plass og krever lite stell», sier Sølvi, mens hun lager lunsj. Mens vi spiser, mimrer vi om gamle dager da vi hadde hybler i samme hus og spilte den aller nyeste musikken halve natta. Sølvi hadde platespiller og to plater. Den ene var Beatles. Vi delte kjøkken med hybelvertinna som var bekymret over våre matvaner og dessuten svært følsom for lyder. En gang måtte vi gå ned i kjellertrappa for å le ferdig for ikke å vekke vertinna. Før jeg bryter opp, får jeg et minikurs i bokashi. Det er ikke kompostering, men en gjæringsprosess. Et bokashi-sett består av to bøtter, slik at den andre kan tas i bruk når den første er full. Sølvis bøtter er på 10 liter hver. Nederst i bøtte 1 legger hun litt jord og et tynt lag bokashi-strø. Så fyller hun på med kjøkkenrester og hageavfall. Alt organisk avfall kan brukes. Skall, skrell, grønnsakrester, planterester og også kjøtt og fisk. Alt kuttes i små deler, puttes i bokashi-bøtta, lagvis, med noen skjeer strø på toppen. Strøet er spesiallagd og kjøpes på nett. Et par poser i året er nok. Lokket på bøtta er nærmest hermetisk lukket, men på sida av bøtta nederst er det en liten tappekran for å ta ut væske som samler seg i prosessen. Den brune væska lukter litt ubehagelig, men er super som plantenæring. Sølvi fyller ei stor flaske i løpet av vinteren. Til våren tynner hun ut i forholdet 1 til 100. Når bøtta er full, setter hun den til side og starter med bøtte 2 og samme prosedyre. Den fulle bøtta får stå og godgjøre seg og ettergjære i to uker i romtemperatur. Da tar hun den ut på terrassen, tømmer den og blander bokashi-masse med like deler jord, gjerne gammel jord fra potteplanter som har takket for seg. Blandingen har hun i store søppelsekker på terrassen. Når det er varmt i lufta, tar det tre uker før det blir fin svart mold i sekkene, balkongjord uten torv og uten giftstoffer. Blandingen vil fryse om vinteren. Da stopper prosessen, men den vil starte igjen så snart det blir varmt i været. Vinteren kan være en utfordring for den som bor urbant og ikke har uthus. Blandingen kan stå i en frostfri kjeller, men den lukter litt rart. Derfor tømmer hun blandingen i kraftige søppelsekker som står på terrassen til våren kommer. Fra bøtta lukter det vanligvis ikke, den kan godt stå på kjøkken67

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 68

benken. For å unngå lukt legger Sølvi litt knust grillkull i bunnen. Ellers åpner hun den så sjelden som mulig slik at det slipper til minst mulig luft, vanligvis annenhver dag. Det går an å samle opphakket skall og slikt i en boks på kjøkkenbenken i mellomtida. Mat som er råtten eller muggen, skal ikke i bokashi-bøtta. Jeg får lyst til å prøve bokashi selv. Nå på sommeren putter jeg organisk avfall i kompostbeholderen ved geriljahagen, eller graver det ned i jorda, som jeg har lært av Bragdø. Men kanskje til vinteren? Min datter skal være i Trondheim hele ettermiddagen mens jeg er på bondegårdsbesøk. Nå venter hun bare på at jeg skal dra så hun får ha Sølvi for seg selv. Jeg setter meg i bilen og kjører retning Melhus.

Gris på skogsbeite Ole Johan Granøien er en ung, traust trønderbonde som dyrker grønnsaker, har frittgående økologisk gris, kyr og sauer. Maten selger han direkte til kundene på Bondens marked, via abonnement på grønnsaker og annet direktesalg. «Demokratisering av maten. Ja, det er jeg opptatt av. Bare kom», har han sagt i telefonen. Jeg har funnet riktig avkjørsel, svingt av ved ospelunden som han har forklart, giret ned opp de bratte bakkene og kjørt inn på tunet på Gammelgården Lysklæt. De utegående grisene nede på flata var også et tegn på at jeg var på rett vei. Både griser, kyr og sauer går på beite på Lysklæt. Granøien dyrker også korn og et bredt spekter av grønnsaker. På tunet er det høner og kaniner i bur, som på en gammeldags bondegård. Ved siden av den hvitmalte trønderlåna står et rødt hus som han kaller «gjenbrukshus». Det har han selv bygd av dels flere hundre år gamle materialer som han har samlet rundt omkring, og som egentlig skulle kastes. Selv byantikvaren i Trondheim trodde huset var originalt. Han bor selv i det sjarmerende gjenbrukshuset. Utsikten er fabelaktig, med Trondheimsfjorden og åsene rundt som horisont. Her skulle det ikke ha vært utsikt i det hele tatt 68

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 69

dersom det som kalles moderne strukturutvikling i landbruket, hadde fått bestemme. Lysklæt skulle egentlig ha vært nedlagt. Men i den nye generasjonen norske bønder er det ikke lenger alle som godtar logikken som går ut på at et mindre bruk med mange bakker er dømt til undergang og gjengroing. «Jeg måtte finne på noe. Det var ikke noe artig å tenke på at det skulle gro igjen», som Granøien selv sier. Interessen for økologi startet da han gikk på landbruksskolen og elevene skulle sette ut kålplanter. Først skulle plantene behandles med sprøytemidler, forebyggende. Unge Granøien fikk hodepine av sprøytemidlene og nektet å bruke dem. Slik kan vi ikke holde på, tenkte han. Han husker ikke hvilket middel det var, men ble grunnleggende skeptisk til pesticider i landbruket. Kunne det gjøres på andre måter? Etter hvert tok han også økologisk landbruksutdanning og bodde andre steder i Norge, før han begynte med gris på familiegården Lysklæt. Økologisk gris som beiter i skogen og bakkete kulturbeiter. Bruket er på 160 mål, og mesteparten egner seg bare som beite. Grisene bor og føder i egne små hytter og finner alltid hjem igjen. Vanligvis blir griser tatt fra mora når de er fem uker gamle. På Lysklæt får grisene begynne et familieliv i den alderen, fra de er seks uker. Da legger hanngrisen, rånen, seg ved inngangen til hytta og passer på. Det var melkeproduksjon på Lysklæt til 2002. Den har ikke Granøien tatt opp igjen. Men han skaffet seg ammekyr, grå tiroler, som går ute store deler av året. Det gjør også sauene. Mye av årsinntekta kommer om sommeren når han reiser rundt i Norge med catering på festivaler. Både jazzfestivalen i Molde og Øyafestivalen i Oslo får skogsgrisburger og kalveburger fra Lysklæt. Burgerne trengte tilbehør. Granøien begynte derfor også med grønnsaker på det flateste arealet rundt husene. Salat, løk, mange ulike sorter kål, som rødkål, grønnkål, savoykål og kålrot, dessuten gulrot og rødbeter. Rug og hvete har han også, nok til at det blir spesialbakt brød til festival-burgerne. Etter hvert ble det nok grønnsaker også til levering til Trondheim Kooperativ, som fordeler videre til medlemmer som 69

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 70

vil ha økologisk og kortreist mat. Kooperativet har fire-fem bønder som leverandører. Medlemmene har vært på Lysklæt for å se hvor maten kommer fra, og ta et tak i grønnsakåkeren. Kjøtt leveres også direkte til mange ulike kundegrupper, fra restauranter til sykehjem. Vanlige forbrukere kan bestille kjøttkasser til ulike årstider: grillkasse på forsommeren, høstkasse med mye lam, og en julegriskasse, som er særlig etterspurt. Dessuten selges produktene på Bondens marked i Trondheim. Granøien selger direkte alt han produserer. Han tror det er plass til mange flere i markedet for slikt salg. Direktesalg betyr som regel mer inntekt for bonden, samtidig som kundene vet hva de får. Men det aller viktigste for han som bonde er at han har kontroll: «Systemet ellers er lagt opp slik at bonden skal være avhengig av banken og av dem som kjøper råvarene, og må produsere på deres betingelser. Det betyr som regel stor gjeld. Bonden mister kontrollen», sier han. Det betyr mye arbeid og mye logistikk å drive slik Granøien gjør. Men han har holdt på en stund og sier at nå vet han hvordan ting skal gjøres, hvor kjøttet skal skjæres ned og pakkes og burgerbrødene bakes. Grønnsakene krever mye håndarbeid. Mange helger går med til marked og festivaler. Men med mange ulike produkter er han også mye mindre sårbar. Da kålmøllen herjet i Norge for noen år siden, var det katastrofe for mange, selv om de sprøytet. Kålmøllen kom også til Lysklæt, men Granøien kunne senke skuldrene. Han hadde så mange ulike typer grønnsaker at han unngikk at hele avlingen sviktet. Monokulturer er risikabelt. Kanskje aller viktigst ved å drive som han gjør, er den direkte kontakten med kundene, mener han: «Det påvirker holdningen til landbruket. Kundene forstår hva vi driver med.» Hans egne kunder er svært bevisste på hva slags landbruk de vil ha. Grisene på Lysklæt får kraftfôr som tilskudd til den maten de selv finner, som gras, røtter og småkryp. Men kraftfôret er basert på norske åkerbønner, som blir dyrket i Vestfold. Trøndelag er for langt nord til å dyrke åkerbønner. «Men kundene forlangte at alt fôret skulle være norsk», sier Granøien. 70

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 71

Han er svært forsiktig med å si noe som kan provosere yrkeskolleger som driver annerledes, med monokulturer og sprøytemidler. Helst vil han snakke om hva som fungerer for han, hvordan han har fått til en grei inntekt. Og om hva som hadde vært alternativet på dette bruket: nedleggelse og gjengroing. Sprøytemidler blir for lite diskutert, mener Granøien: «Mange norske forbrukere er likegyldige. Det er lettvint å kjøpe soya fra Brasil, men mange tenker ikke over at også dyrefôret vanligvis er sprøytet. Importert fôr kan være sprøytet med midler som er forbudt i Europa. Dyr påvirkes like mye av maten de får, som vi mennesker.» «Det er feil at myndighetene ikke driver med egne tester for risiko, men støtter seg til industriens egen dokumentasjon. Dessuten er det feil at det er den økologiske maten som må merkes. Det er den andre maten som burde merkes med hvor mye den er sprøytet. For eksempel hvor mange ganger potetene er sprøytet, og med hvilke stoffer. Matvarekjedene klarer å merke andre varer med rød tråd og slikt. Da er det mulig å få til merking også av hvor mye produktene er sprøytet, for eksempel ved hjelp av en kode. Glyfosat bør uansett forbys», mener han. Granøien sier det er kommet mye ny kunnskap om livet i jorda bare de 10–15 siste åra, etter at han gikk på skolen: «Jeg er ikke ekspert, men har forstått at det er viktig å ta vare på mikrolivet og soppene i jorda. I vanlig drift blir grønnsakene sprøytet både mot insekter, ugras og sopp. Da er det en risiko for at vi ødelegger mikrolivet. Soppmidlene vi bruker, kan også drepe den soppen i jorda som hjelper plantene», sier Granøien. Han prøver seg fram med planter som hjelper hverandre med å bekjempe insekter. Hvitløk og knollselleri er en bra kombinasjon. Grasdyrking foregår uansett omtrent uten kjemikalier. Husdyrgjødsla er viktig for god avling, mener han. Hans system er å la kyrne få beite på et område to-tre år før samme areal blir perfekt jord for grønnsaker. Selv om han helt siden tida på landbruksskolen har vært skeptisk til sprøytemidler, har han vært mer usikker når det gjelder kunstgjødsel. «Men det kan godt være at 71

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 72

nitrogen i kunstgjødsel virker annerledes enn nitrogen som plantene tar opp selv», sier han. Nå kommer ofte elevene fra landbruksskolen på studietur til Lysklæt for å lære. Familier med barn kommer også på besøk. Særlig med tanke på barna har han høner på tunet. Han har også kaniner. De er til salgs, men bare til dem som vil spise dem. Kaniner er mat og ikke kjæledyr. Nå er Sølvi kommet til Lysklæt, sammen med sønn, barnebarn og Ingvild. Sølvi passer på å bestille julekasse med ribbe og medister med det samme når hun ser hvordan driften foregår. Hvem vil begynne med skogsgris i min barndoms landskap, tenker jeg i bilen tilbake til hytta. Eller beitende storfe? Finnes det politiske grep for å få dyra tilbake til naturen, til enga og skogen, til den dyrematen som gror lokalt? Hva kan vi som forbrukere gjøre? I landskapet her gir det ingen mening å slutte med kjøtt. Men vanlig moderne, industriell drift ville være malplassert på Lysklæt. Jorda er for bratt for maskiner. Mange ulike typer dyr på samme bruk er i strid med industrilogikken. Lysklæt er også et eksempel på at det er mulig å dyrke mange ulike grønnsaker kommersielt, langt flere typer enn de vi forbinder med et bakkete bruk nordafjells. Tenker mange i landbruket for snevert? Lysklæt viser at det finnes andre modeller både for å dyrke mat og for å selge maten. Modeller som ivaretar nærheten til maten og kontakten mellom bonden og oss som spiser, og som samtidig holder landskapet åpent og gir lønnsom drift på et bakkete bruk.

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 73

KAPITTEL 5

Beiting er gratis karbonlagring

torfe kan være både klimasmart og sunn mat. På en urban hagefest i Oslo har bonden Trond Qvale med seg kjøtt fra storfe som ikke har fått en eneste smule kraftfôr, kun gras. Slikt er altså mulig. Ved å lytte til landbruksdebatten virker det som verdens undergang for norske bønder hver gang noen snakker om dyrere kraftfôr for å vri produksjonen mot mer bruk av gras. Qvale mener det til og med er mer lønnsomt å produsere kjøtt uten kraftfôr. Kjøttet blir dessuten sunnere når det er produsert på gras. Hans viktigste argument er imidlertid at beiting bidrar til at det lagres karbon i jorda. Karbonet havner der det bør være, i stedet for å fungere som varmeovn i atmosfæren, sier han. En vakker søndag i august drar jeg til Horgen gård i Nes i Akershus for å finne ut mer. Inger Lise og Trond Qvale har nettopp overført gården til neste generasjon og er i ferd med å flytte inn i ny bolig like ved gården. Sønnen Gudbrand som er utdannet økonom, har flyttet hjem med kone og småbarn og fortsetter med kyr som får bare gras. Ute på de grønne beitene der kyrne går, får en studiegruppe fra en gourmetbutikk i Oslo omvisning og informasjon. Kjøttet fra Horgen er etterspurt av restauranter og spesialbutikker. Kjøtt basert på gras er nå blitt det som er eksklusivt, mens masseprodusert kjøtt på importert kraftfôr er blitt hverdagskost. Før var kjøtt festmat og fôret var norsk, som regel gras og høy. Kan vi komme dit igjen? Trond Qvale viser meg rundt på gården. Han har alltid interessert seg for det nyeste innen internasjonal landbruksforskning. 73

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 74

Alt i 1980-åra la han om til økologisk drift og prøvde seg fram med vekster som trives sammen i åkeren. Det startet med at han sådde havre og erter sammen. Vekstene stimulerer hverandre gjensidig. Ertene kan støtte seg på havren, samtidig som de bidrar til å bygge opp et lager av nitrogen i jorda til neste år. Egentlig var det ikke noe nytt, ifølge Qvale, før krigen var det her i området vanlig å dyrke erter og havre sammen. Vårspelt har han sådd i mange år etter at det ble et marked for korn med mindre gluten. På et areal har han sådd åkerbønner og grasfrø sammen. En blanding av kløver og mange ulike typer gras. Åkerbønnenes lange røtter er bra for jorda. Når bønnene er høstet som fôr, vokser gras- og kløverblandingen opp som beite året etter. På Horgen prøver de ut flerårige grasarter. Glyfosat og andre kjemiske sprøytegifter er bannlyst. Ugras er aldri noe problem og finnes ikke i vokabularet på Horgen. «Det som kalles ugras, er et symptom på at jorda ikke har det bra», sier Qvale. Horgen begynte med det som kalles ammekyr, for 15–20 år siden. Dyra går ute hele året og har et skur å gå inn i når det er sludd eller kaldt regn, det været de liker dårligst. De om lag 40 kyrne får kalv hvert år. Kalven går sammen med kua. I begynnelsen ble de solgt som kalvekjøtt. Nå slaktes de først etter to år. Da er de nok utvokst og modne og har fått den smakfulle og etterspurte fettmarmoreringen. Mange norske bønder driver nå med ammekyr, mange også økologisk uten kunstgjødsel og sprøytemidler. Det er også stadig flere som dyrker åkerbønner som alternativ til importert protein, særlig blant økologiske bønder. Men det er fortsatt ikke så mange som driver med regenererende beiting. Trond Qvale er en pioner innen regenerativt landbruk i Norge. «Regenerativt landbruk går ut på å binde karbon samtidig som jorda blir mer fruktbar», forklarer han. Beiting er én av flere metoder for å binde karbon. Målretta beiting, som det vanligvis kalles på norsk, betyr at dyra ikke får spise opp alt graset før de flyttes til et nytt beite. På Horgen blir kyrne flyttet inntil trefire ganger per dag. De spiser en tredjedel av graset, og tråkker ned en tredjedel som sammen med avføring blir mat for mikro74

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 75

bene i bakken. Den tredjedelen av graset som står igjen, fortsetter å vokse, fanger karbon fra lufta og får lage frø, som sår seg selv til nytt gras. Graset der toppen er spist av, vil også gjerne lage frø og begynner derfor å danne sideskudd av røttene for å ta seg opp igjen. Graset fornyer seg selv samtidig som humuslaget i jorda vokser. Den regenerative beitinga startet med at Qvale var med i et prosjekt for å begynne med grasfôra Rød Angus. Han reiste sammen med sønnen Gudbrand til USA på studietur i 2009. Vi tenker ofte at alle amerikanske bønder sitter på enorme maskiner og sår, gjødsler, sprøyter og høster mais som monokultur. Men bøndene der er like mangfoldige som bønder i andre verdensdeler. De bøndene som far og sønn Qvale møtte i USA, hadde alle lest Allan Savorys lærebok Hollistic Management (1998). Savory, som er en biolog fra Zimbabwe, var opptatt av hvorfor ørkenen i hjemlandet vokste, og fant ut at det henger sammen med overbeiting. Graset fikk ikke tid til å vokse ut igjen. Savory utviklet idéen om at klimaproblemene kan løses ved å la storfe beite på en måte som binder karbon. Qvale hadde trodd at metoden var aktuell bare i Afrika. Nå forsto han at den kunne brukes også i Nes. Han har hatt samtaler med professor Anna Haug som forsker på fettsyrer i kjøtt og melk. Hennes forskning viser at balansen mellom fettsyrene er mye bedre i melk og kjøtt basert på gras. Proteinvekster som mais og soya påvirker fettsyrene. Kjøtt fra dyr som har spist gras, inneholder langt mer av sunne fettsyrer, som omega-3. Innholdet av omega-3 i kjøttet fra beitedyr kan ifølge Anna Haug være så høyt at det kan forsvares å bytte ut et fiskemåltid i uka med slikt kjøtt, sier Qvale. Mange bønder vil nå gjerne markedsføre kjøtt som er grasfôra. Da er det viktig å være klar over at slikt kjøtt dukker opp i mange versjoner, sier Qvale. Han er med i et utvalg som arbeider med en sertifiseringsordning. Der blir det diskutert om kjøtt fra dyr som har fått noe kraftfôr, skal kunne kalles grasfôra. Qvale mener nei og vil bruke den internasjonale betegnelsen «grass fed» som er 75

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 76

etablert med strenge regler. «Vi må være konsekvente og stå for det vi gjør, ikke tilpasse sertifiseringen til et landbrukssystem som går i feil retning. Problemet er at mange bønder ikke tror det går an at kyr får bare gras. De synes å ha glemt at drøvtyggere med sine fire mager er skapt for å fordøye gras», sier han. Det samme gjelder for sauer og geiter. Hvorfor skal sauer som har beitet i fjellet, få kraftfôr før de blir slaktet, undres han: «Sauene kan i stedet få god silo eller gå på høstbeite.» Det er neppe noen som protesterer på at det sunneste kjøttet og den sunneste melka kommer fra dyr som har spist gras. Men idéen om at beiting er bra også for klimaet, er provoserende for mange. Jeg har lest innlegg fra miljøvernere som forsvarer kraftfôr for drøvtyggere, om nødvendig ved import fra Sør-Amerika, for å hindre at kua kommer ut i naturen og promper og raper metan. Drøvtyggere har fått et rykte som miljøverstinger. Selv norske myndigheter har gjort kua til klimasynder og anbefaler hvitt kjøtt. «Men spørsmålet er ikke om kjøttet er hvitt eller rødt. Det avgjørende er hva dyret spiser, og hvilken funksjon dyret har i økosystemet. Det er ikke kua som er problemet, men måten vi driver landbruk på. Kua er karbon-negativ dersom den spiser gras som får lange nok røtter. Utslippene kommer dersom kua står inne og spiser soya», sier Qvale. Jeg ber han forklare hvorfor beiting fører til karbonlagring i jorda. Han starter med fotosyntesen, plantenes fantastiske evne til å lage sin egen mat. Plantene bruker sollyset for å omdanne karbon til oksygen og druesukker, glukose. Det er karbonet i klimagassen CO2 som gjør at graset og alle andre planter vokser. Karbonet bindes. Flere steder i verden har det vært gjort forsøk på å bygge enorme lagringsanlegg for klimagasser, men ingen har lyktes hittil. I Norge ble «månelandingen» på Mongstad en flopp. I planteriket pågår det hele tida en slik månelanding. Fotosyntesen er barnelærdom. Vi har bare glemt det. Men noe er så nytt i forskningen at vi ikke lærte om det på skolen, sier Qvale. Det er at sukkeret som lages i fotosyntesen, også omdannes til et stoff som heter glomalin. Det kan beskrives som et 76

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 77

karbonbasert sukkerprotein. Stoffet ble oppdaget så seint som i 1996 av den amerikanske jordforskeren Sara Wright. Soppen rundt planterøttene, mykorrhiza, er viktig for dannelsen av glomalin. Via sopphyfene legger glomalinet seg rundt planterøttene. Dess lengre røtter, desto mer strekker karbonet seg utover i jorda. Dermed øker lagringskapasiteten for karbon. Plantene vet å beskytte seg selv og sikre tilgang til vann og næring ved å lage sideskudd og nye røtter. Flere og lengre røtter øker karboninnholdet i jorda. Det er derfor det er så viktig for karbonlagringen at grasrøttene får ro til å ta seg inn igjen og lage sideskudd. Større rotmasse i jorda og mer mikroliv der betyr mer lagring av karbon. Det er en gratis månelanding. Ved å bygge opp innholdet av organisk materiale i jorda, det som kalles humus, bindes det mer karbon. Samtidig øker fruktbarheten i jorda og næringsinnholdet i plantene. Karbonet er næring for mikrobene i jorda. Men det skjer mer i jorda, forklarer Qvale videre: «Mikrobene i jorda bryter ned mineraler, som plantene også trenger for å vokse, i tillegg til lys. Plantene får mineraler i bytte for karbon. Utvekslingen fungerer som en slags betalingsterminal eller byttesystem nede i jorda. Et rikt mikroliv i jorda gjør det attraktivt for planterøtter å bre seg utover og nedover i dypere jordlag.» «Før fikk vi nok næring i maten. Nå kjøper folk store mengder vitaminer på boks og andre kosttilskudd», sier Qvale: «Når det brukes kunstgjødsel, trenger ikke røttene vokse seg lange. De får næringen lett tilgjengelig, servert fra toppen. Dermed får de ikke vokst seg lange nok til å hente mineraler dypere ned i jordlagene. Det kommer i tillegg til at korte røtter lagrer mindre karbon. Noe som betyr at mer karbon blir værende i atmosfæren, der det bidrar til å varme opp kloden.» Det gjelder å stelle godt med mikrolivet i jorda, forstår jeg. Budskapet til bonden Qvale er det samme som gartneren Bragdø kom med da jeg besøkte han i vår. «Kjemiske sprøytemidler hindrer mikrolivet fra å gjøre jobben sin», sier Qvale. Han minner om at beiting har bidratt til å lagre karbon og bygge fruktbar jord i tusenvis av år. Den rike åkerjorda i Ukraina og prærien i USA ble 77

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 78

til ved at store flokker av dyr beitet toppen av graset i full fart. Dyra som kom bak, tråkket grasrester og avføring ned i bakken. Graset fikk hvile og vokse på nytt. Det er samme prinsipp som brukes på Horgen i dag. Ingen visste om glomalinet da prærien ble til. Men det som skjedde, var at innholdet av glomalin i jorda økte og dermed bidro til å lagre mer karbon og bygge fruktbar jord. Glomalin er avgjørende for langtidsbinding av karbon i jorda. Det bidrar også til god jordstruktur. Jorda blir porøs og luftig og bedre i stand til å ta opp vann. Dermed fungerer jorda også som en svamp, en buffer som bidrar til å hindre flom. På Horgen har de nesten sluttet å pløye. Det bidrar til at mer karbon blir værende i jorda. Også det industrielle landbruket på prærien drives i mange tilfeller uten pløying, for å hindre at jorda blåser bort eller renner bort. Men matjordlaget er allerede betydelig redusert på store deler av prærien, sier Qvale: «Det hjelper at de lar være å pløye, men når det fortsatt brukes store mengder kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel, skader det mikrolivet, og humuslaget får ikke mulighet til å vokse igjen.» Qvale og tusenvis av andre bønder rundt på kloden er nå opptatt av å bygge fruktbar jord og samtidig lagre karbon. Det er det som kalles regenerativt landbruk. Målretta beiting er én av flere måter å gjøre det på. Alt regenerativt landbruk spiller på lag med naturen, ikke minst med soppsystemene og milliardene av mikroorganismer i jorda. Andre regenerative metoder er å bygge fruktbar jord ved hjelp av kompost eller trekull. Det er mye snakk om «klimasmart landbruk». Qvale blir provosert over måten uttrykket brukes på: «Det er hele tiden snakk om mindre utslipp. Det er selvsagt bra å redusere utslippene. Men selv om vi kutter alle utslipp nå, vil oppvarmingen likevel fortsette. Det trengs i tillegg fangst av karbon. Mongstad skulle bli et stort industrielt anlegg for karbonfangst, men ble dyrt og mislykket. Med regenerativt landbruk har vi en gratis metode for nedlasting av karbon. ‘Free karbon download’, uten bruk av dyre teknologiske metoder og store maskiner.» Qvale er også med i et jordkarbonprosjekt sammen med flere 78

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 79

bønder med ulike former for drift. Forskerne skal måle hvor mye karbon som kan lagres i jorda. «Fotosyntesen er den eneste reelle verdiskapingen», sier Qvale idet vi setter oss for å spise lunsj og innvie langbordet i den nye boligen. Datteren Kristin er også hjemme i helga. Vi prater om et fenomen som vi alle kjenner oss igjen i, og som vi strever med å forstå. Det at så mange bønder blir provosert av å høre om økologisk drift og mener det er bortkastet tull. Og at enda flere blir provosert av å høre om at jord kan lagre karbon. Selv blant mange økologiske bønder er karbonlagring en ny tanke, også blant dem som vil drive landbruk på naturens premisser. Det ideelle er allsidig drift på hvert bruk, med gjødsel og næringsstoff i et kretsløp og både dyr og åkervekster. På Horgen blir det likevel slutt med å dyrke korn. Fortsatt korndyrking ville kreve investering i nytt utstyr. Da måtte flere bønder gå sammen for at det skulle være forsvarlig økonomisk. Naboene driver konvensjonelt, med stadig større maskiner som ville pakke jorda for mye for den typen drift de har på Horgen. «Mange tror at alt kan vokse inn i himmelen. Det gjør det ikke. Norge må en dag legge om retningen på landbruket», sier Qvale. Han mener regenerativt landbruk er framtida. Målretta beiting passer selvsagt like bra for melkekyr, sier han og ønsker seg melkekyr over hele landet og allsidig drift overalt, av hensyn til både jorda og beredskapen. Men det er stikk i strid med offisiell politikk. «Dersom vi begynte å spise kjøtt bare fra dyr som beiter, ville vi spise mindre hvitt kjøtt, og mye kornareal kunne bli frigjort til å dyrke rotvekster og andre matvekster. Men så lenge det ikke går ut over andre, ser jeg ingen grunn til å kutte i et kjøttforbruk som er ‘grass fed’. Urfolk på prærien hadde et slikt kosthold», sier Trond Qvale.

Stifinnere for forandring Ja, hvorfor kan vi ikke dyrke og spise mer rotvekster i Norge? Tilbake til røttene er matmote. Dersom trenden også er bra for 79

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 80

klimaet og naturen, er det vinn-vinn. Dessuten passer den bra for geriljagartnere. Når jeg lager kompost i geriljahagen, da driver også jeg regenerativt landbruk fordi jeg lagrer karbon. Også vi urbane gartnere bidrar til å lagre klimagasser og hindre oppvarming av kloden. I bilen tilbake til Oslo den fine seinsommerdagen er det tid til å tenke: Hvorfor er beiting og andre naturlige former for karbonlagring så kontroversielt? Det finnes utallige spektakulære forslag for å få ned utslippene av klimagasser og for hvordan overskuddet av karbon kan lagres og nøytraliseres. Det er en gåte at ingen av disse tiltakene vekker så mye motstand som den mest naturlige av alle, idéen om at karbon kan lagres i jorda ved hjelp av måten landbruket drives på. Vi leter i stedet etter tekniske løsninger og tror liksom ikke på at jorda og naturen selv kan være klimasmart dersom vi legger til rette for det. Både karbonlagring og kjøtt er omstridt. Kjøttdebatten er følsom, unyansert og uforsonlig. Det virker iblant som om det er viktigere å slå ned på motpartens argumenter enn å invitere til dialog om hvordan landbruket i Norge skal se ut i framtida. Biskop Atle Sommerfeldt ertet på seg mange fordi han vil vi skal spise mindre kjøtt. Han hadde rett, men problemet med hans utspill var at han fortalte bare halve historien. Det er kanskje på sida av kompetansen til en biskop, men det går ikke an å snakke om bærekraftig kosthold uten å forholde seg til driftsmåter og landskapene vi har rundt oss, der maten blir til. Dersom vi slutter å produsere kjøtt på importert fôr og spiser beitekjøtt i stedet, vil vi automatisk spise mindre kjøtt, men bedre og mer kortreist kjøtt og mer planter. Kanskje vi kunne være selvforsynt med kjøtt, korn og grønnsaker dersom vi spiste annerledes og bare beitekjøtt? Det er naturstridig å proppe menneskemat i dyr, og enda mer naturstridig å gi dyra mat som er dyrket under natur- og menneskefiendtlige forhold i Sør-Amerika. Kjøtt basert på beiting er dyrere. I dag er kjøtt for billig i hele den vestlige verden, men noen betaler prisen, og mange utgifter er ikke regnet inn. Det er ikke bare biskopen som forteller halve historien. Det 80

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 81

gjør også mange av bøndenes talspersoner når de avviser mer naturnære driftsmåter med at det blir for dyrt. For folk vil ha billig mat, sier de. Men stadig færre av oss vil ha billig mat for enhver pris. Vi vil bare vite hva vi betaler for, og det må landbruket fortelle oss. Bøndene på Horgen og på Lysklæt viser at det er andre veier for utvikling i landbruket enn større bruk og økt volum. Veier som kan løse flere problemer samtidig. Etterspørselen i gourmetsegmentet forteller at kvaliteten på maten fra slike bruk er bra, at produktene er bedre enn de som kommer fra vekstog volummodellen. Inkludert i prisen er også karbonlagring og gode forhold for insekter, meitemark og mikrolivet i jorda. Det er det vel verdt å betale noen ekstra kroner for? Debatten om slik merverdi går i mange land nå, ut fra en erkjennelse av at industrialiseringen av landbruket ikke kan fortsette. I Norge kan det være vanskelig å se at det er snakk om to modeller, fordi det alltid blir sagt at vi har et desentralisert, småskalalandbruk og en enestående landbruksmodell med et sterkt samvirke og egne jordbruksforhandlinger. Men mye av landbruket er likevel nedlagt eller sentralisert. Det er det vi ser når vi kommer til barndommens landskap. De små brukene gror igjen, mens de største brukene vokser, får flere maskiner og en østeuropeer i fjøset. Også en landbruksmodell som er bra i prinsippet, kan dra i feil retning. Det som er demokrati på papiret, kan være ekskluderende i praksis. Norsk landbruk har mange fiender som vil ha bort også det som er igjen. Landbruket trenger allianser og må slutte å tenke på oss som kjøper maten, som forbrukere, men se oss som myndige samfunnsborgere som bryr oss, selv om vi ikke kan alle detaljene. Mange av oss har vansker med å forstå finurlighetene i både jordbruksoppgjøret og samvirkemodellen. Jeg skulle ønske de forklarte oss systemet slik at vi forstår og kan ha et ord med i laget. Det handler om maten vår. Mat er et fellesgode. Systemets voktere må bli mer lydhøre. Dersom vi blir mer involvert, forstår vi mer av arbeidet som ligger i maten. Både bonde, dyr og planter er ofte altfor presset. Vi trenger mer slow food fra et landbruk som 81

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 82

er i samspill med naturen og med samfunnet. Det er ikke engang sikkert det blir et dyrere landbruk. I hvert fall ikke dersom kostnadene for samfunnet trekkes inn. Mer naturnære, agroøkologiske metoder er ofte mer lønnsomme og effektive fordi naturen er medspiller og ikke motspiller. De to bøndene jeg har besøkt, på Horgen og på Lysklæt, blir plassert i skuffa for nisjer, som unntak fra det normale landbruket. Men er det ikke de som driver normalt? De produserer vanlig norsk mat, storfekjøtt og svinekjøtt. Den etterspurte, ekstra kvaliteten har sammenheng med driftsmåten. Selv om de har helt ulike gårdsbruk, og driver ulikt, har de mye felles: Dyra får leve slik de er skapt til. Det er drift uten kunstgjødsel og sprøytemidler. Bøndene er opptatt av å øke fruktbarheten i jorda. De tenker ut nye måter å drive på, det som kalles innovasjon. De markedsfører sine produkter utenfor vanlige salgskanaler og har direkte kontakt med kundene. Det er bønder som driver på tvers av det de fleste innen politikk, forvaltning og rådgivning innen landbruket mener de burde gjøre. De bruker ikke importert fôr, bare norske ressurser. Og de bidrar til å bevare legitimiteten til norsk landbruk. Hvorfor skal slike bønder betraktes som spesielle? For å få demokratisk kontroll over kjøleskap og matbord trengs det bønder som prøver ut nye driftsmåter, og som har koblet seg fra de etablerte strukturene for omsetning av mat. Det er mange slike bønder nå, de kunne fylle mange bøker, og likevel blir de omtalt som noen som alltid vil være unntak. Vi kunne heller omtale dem som stifinnere for en endring av landbruket. De fanger opp det nyeste innen landbruksforskning, og de prøver selv ut i praksis både driftsmåter og distribusjonssystemer som gjenoppretter kontakten mellom bonde og forbruker. Stifinnerne gjenoppretter også kontakten med det som kalles gammeldags landbruk. I min barndom var kjøtt, melk og ost i Norge grasfôra. I Tyskland og andre europeiske land er «grass fed» nå etterspurt. Selv kjedebutikker tar inn høymelk, som heller ikke er homogenisert. Det vil si at fløten samler seg på toppen. Slik melka var i min barndom, den som ikke ble sendt til meieriet. 82

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 83

Tyske stifinnere lager yoghurt av høymelk. På kartongen står det at jeg ved å kjøpe yoghurten støtter høymelk-bøndene som fôrer kyrne med høy om vinteren og friskt gras og sommeren. I tillegg spiser dyra over 150 ulike typer urter som også gir tilhold for bier og bidrar til å sikre en intakt natur, som det står på yoghurtbegeret som er dekket av vakre blomstertegninger. Du må lese det som står med liten skrift, og kjenne din bonde og ditt meieri, for mange kaster seg på høymelk-trenden uten å være konsekvent. Nettopp slik Qvale er redd det vil skje med sertifiseringen av graskjøtt dersom det blir lov å blande inn annet fôr. På min barndoms småbruk jafset kyrne i seg gras, og sikkert et stort antall urter, som kyrne jeg leser om på yoghurtbegeret. Vi visste ikke da at melk på gras og urter var eksklusivt. Hvem har tatt fra meg kua og blomstene? Det har ikke skjedd ved hjelp av en demokratisk prosess. Mat på gras kan bli etterspurt også i Norge. Noen bønder er forberedt på det. På veien hjem drar jeg innom geriljahagen. Ringblomstene blomstrer. Jeg sådde så seint at jeg var redd det ikke ble noe. Nå er det et knallgult bed, tett inntil rødbeter og neper som tykner over jorda. De rødstilkede mangoldplantene vokser også, men er sådd for tett, så jeg må tynne ut. Jeg trodde ikke at noe så eksotisk som mangold, bladbete, kunne vokse i Norge. I hvert fall ikke når de er sådd av meg. Men det er jo ikke jeg som gjør at de vokser. Det er fotosyntesen som sørger for at jeg har en trendy hage. Naturens egen verdiskaping. Jeg plukker med litt salat og noen reddiker og belger med sukkererter, ikke nok til å bli mett av, men det er mat. Tenk, jeg dyrker mat!

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 84

KAPITTEL 6

Hvor kommer frøene fra?

lantene i geriljahagen ble valgt etter prinsippet «vi bruker det vi har». Både Mari og jeg hadde som sagt gamle og nyere frøposer liggende. Kjøpt litt her og der i håp om å finne et stykke jord å putte dem ned i. Nå hadde vi jord. Vi sådde for tett fordi vi tenkte frøene var for gamle, men at kanskje noen få likevel ville spire. Mye ville spire. Det sprutet opp bitte små planter som måtte tynnes ut. Småblader av rødbeter og rødstilket mangold ble dekorative og smakfulle innslag i salat hele sommeren. Jeg hadde en pakke sukkererter som ble sådd langs gjerdet slik at de hadde noe å ranke seg oppover. I tilfelle det ble noe av dem. En nybegynner har liten selvtillit som gartner. Jeg var redd et kraftig regnskyll rett etter såinga hadde sendt ertene på vidvanke. En unødvendig bekymring. Ertene spirte og vokste oppover nettinggjerdet før vi fikk sukk for oss, og snart dinglet det modne sukkererter der, lett tilgjengelig fra begge sider av gjerdet og dermed til glede også for naboene. Det er moro når avlingen kommer fort, og i tillegg kan puttes rett i munnen. Bare reddikene kunne konkurrere i rask avling. Både reddiker og sukkerert er godt i sommersalat. Reddiker sådde vi på nytt og fikk enda en avling. Sukkerertene leverte jevnt og trutt bare vi husket å plukke de modne. Reddikfrø hadde jeg kjøpt med fra et tysk økologisk supermarked en gang. Sukkerertene var en frøpakke jeg hadde fått. Den kom fra et norsk pionerprosjekt, skulle jeg finne ut etter hvert. Før jeg dro fra Berlin, fikk jeg med meg et annet pionerprosjekt. Jeg 84

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 85

var med på en verdenspremiere for en liten gul tomat. Sunviva. En nyskapende protest mot patentering og privatisering av frø. Makta over såvarene er knapt et tema i Norge. I europeisk og særlig i tysk landbruksopposisjon er det stadig opprop, protester og aksjoner mot monopoliseringen og sentraliseringen av såvarer. Det snakkes om at tre konserner nå kontrollerer over halvparten av verdens såvaremarked, og at utvalget blir mindre og mer standardisert. Mange er opptatt av at tradisjonelle matplanter forsvinner. Historisk har folk ernært seg på et stort antall spiselige planter. Noen bruker tallet 7000 arter. Den kjente sveitsiske landbruksforskeren Hans Herren opererer med tallet 10 000 matplanter. Han sier at det i dag er bare 150 planter, og de få som er igjen, blir mer og mer like. Bare 12 arter står for 80 prosent av den plantebaserte matproduksjonen. Her er det mange svært forskjellige tall fordi det er forskjellige meninger om hva som skal regnes med, og heller ikke lett å finne nøyaktige tall. FAO ga i 1995 ut boka Dimensions of need: An atlas of food and agriculture (Loftas, 1995). Et sitat derfra: «The world has over 50.000 edible plants. Just three of them, rice, maize and wheat, provide 60 percent of the world’s food energy intake.» Verden har over 50 000 spiselige planter. Bare tre av dem, ris, mais og hvete, utgjør 60 prosent av verdens kaloriinntak. Uansett hvilke tall som brukes, vi gjør oss sårbare ved å dyrke og spise bare noen få planter. Dessuten er det som regel de mektige innen såvareindustrien som har valgt hva vi skal dyrke og spise. Frø, såvarer, var fra gammelt fellesskapets eiendom, tilgjengelig for alle og tilpasset lokale vekstbetingelser. Men såvarer ble også utvekslet over landegrenser. Systematisk avl begynte for om lag 150 år siden. Det burde ha ført til større mangfold, men det motsatte har skjedd fordi såvarene også ble privatisert, sentralisert og kommersialisert. Da den profesjonelle planteavlen begynte, ble det dannet mange såvarefirmaer. Slike mindre aktører er de siste årene kjøpt opp i stor stil, men fortsetter ofte under det gamle merkenavnet. Derfor framgår det ikke av frøpakka hvem eieren 85

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 86

er. Fem firmaer kontrollerer 70 prosent av EUs såvaremarked. Etter fusjonene i landbrukssektoren vil tre konserner eie 60 prosent av det globale såvaremarkedet. Makt over såvarene har vært et hovedargument i den europeiske protesten mot sammenslåingen av store agrokonserner. Mye av det genetiske matmangfoldet er tapt for alltid. Det som framstår som mangfold i matbutikken, er basert på stadig færre planter. Menyen for både mennesker og dyr blir mer ensartet. 90 prosent av de kaloriene verden bruker i dag, kommer fra 30 arter. Mange matplanter som bønder og gartnere selv har avlet, utviklet og forbedret gjennom årene, er nå borte igjen. Det blir anslått at over 75 prosent av kulturplantene verden hadde rundt år 1900, er gått tapt. Idealister, ildsjeler og små firmaer prøver nå å berge restene ved å dyrke gamle korn- og grønnsaksorter. I økologiske supermarkeder i Berlin selges det frø for både grønnsaker og insektvennlige blomster. På pakningen står det at de er frøekte. En påminnelse om at det ikke er en selvfølge. De fleste frø er hybrider, frø som er avlet slik at det blir god avling, men der resultatet blir dårlig dersom bonden eller hobbydyrkeren selv tar vare på frø for neste sesong. Hybridfrø må kjøpes på nytt hvert år. Dyrt for dyrkeren, men god butikk for såvareprodusenten. Slike hybrider er vanlig også i økologisk produksjon. I de vanlige hagesentrene får vi ofte ingen informasjon om hva som er hybrider, verken i Tyskland eller i Norge. Noen tyske økologiske butikker selger også frø til det som kalles gamle «rariteter», matplanter som ble brukt før, og som har gått i glemmeboka. Jeg kjøpte ikke noen av dem, for det er typisk lokale vekster, og jeg var usikker på hvordan de vil trives i norsk jord. Men jeg heier på dem som finner fram til de gamle sortene. I Norge er slike gamle sorter registrert i Plantearven. Hvorfor er det så lite snakk om såvarer i norsk landbruksdebatt? Og enda mindre i urbant landbruk. Er vi et annerledesland som fortsatt synes vi har demokratisk kontroll over såvarene? Eller er vi bare sløve? I norsk debatt er det liten bevissthet om at bruk av genteknologi er en del av kampen om makta over maten 86

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 87

og såvarene. I Tyskland er motstand mot genteknologi et viktig punkt i motstanden mot internasjonale handelsavtaler. Kritikerne er redd handelsavtaler vil bli brukt som ei bakdør for mer bruk av genteknologi i Europa. Når det er snakk om makta over maten i Norge, tenker mange på dagligvarekjedene. De har mye makt, kjedene tjener fett på bøndenes innsats og råvarer, og dikterer betingelsene. Men første ledd i verdikjeden er frøet, såkornet. Den som har makta over såvarene, har makta over maten i verden. Mangelen på matdemokrati starter med tapet av kontroll over såvarene. Hvordan få tilbake kontrollen? Jeg spoler tilbake til våren 2017 i Berlin.

En liten, opprørsk gul tomat Det er fullt hus når den gule tomaten blir presentert på scenen i en ærverdig, gammel bygning, Magnus-Haus, midt i Berlin en fin aprilkveld. Nettopp den årstida da det begynner å klø etter å få jord under neglene. Det lille frøfirmaet Culinaris har utviklet cocktailtomaten Sunviva og har med seg de første plantene til Berlin. Plantene står på scenen og strutter av voksetrang. Møtet er en dobbeltpremiere. For sammen med tomaten blir en ny form for lisensiering av planter presentert for offentligheten. OpenSourceSeed er et helt nytt europeisk initiativ og utarbeidet som et alternativ til økende privatisering og monopolisering av såvarer. Den nye tomaten Sunviva er den første OpenSourceSeedlisensierte sorten i verden. Lisensen er utviklet av foreningen AGRECOL som arbeider for stedstilpasset landbruk. Dr. Johannes Kotschi er kontaktperson og forklarer hvordan ordningen er blitt til. Begrepet Open Source stammer fra feltet informatikk, og prinsippet er noe av det samme. Men de spesielle egenskapene ved såvarer krever et eget rettsgrunnlag. Og det er nettopp det som nå er utarbeidet av en tverrfaglig arbeidsgruppe av jurister, planteavlere og andre landbrukseksperter og eksperter på det som kalles commons, eiendom som tilhører fellesskapet. Mens privat eiendom er godt sikret, 87

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 88

mangler det rettsregler for det fellesskapet eier sammen. Den nye lisensen legger opp til et alternativ til privatisert planteavl. Det nye systemet skal være gratis og gi lisens til nye sorter. Informasjonen skal lagres i en databank. Det skal også tas vare på såvareprøver, og brudd på reglene skal forfølges. Etter at grunnsteinen nå er lagt i Tyskland, skal idéen spres til andre europeiske land for å sikre såvarer som felleseie og det mangfoldet vi trenger av kulturplanter. Dr. Bernd Horneburg er såvareekspert og har vært sentral i utarbeidingen både av Sunviva og OpenSourceSeed. I sitt innlegg nevner han Norge spesielt: «Tenk de har sluttet med egen frøavl for grønnsaker.» Etterpå er det mingling. Noen har sagt til Horneburg at det er en norsk journalist til stede, og han griper tak i meg for å gjenta hvor forskrekket han ble da han var med på et seminar i Oslo og fikk høre at vi har sluttet med egen frøavl for grønnsaker. Jeg kan ikke svare han, for jeg vet like lite som nordmenn flest om norske frø. Har den tyske planteeksperten rett? Jeg forstår at jeg må finne ut mer. Etter møtet får hver av oss en Sunviva tomatplante. Tenk, for en gave. Den skulle jeg gjerne ha passet og pleid gjennom sommeren, men jeg skal hjem til Oslo om få dager og kan ikke ta den med meg. Derfor gir jeg min Sunviva til Thea, som også er med på møtet. Hun har alt sådd og plantet tomater på balkongen, men de er tatt av frost. Våren i Berlin kan plutselig bli svært kald, og hun hadde glemt å passe på. Nå får hun to tomatplanter som er verdensnyheter, som erstatning.

Nederlendere berger norsk grønnsakarv Spørsmålene rundt såvarer blir mer påtrengende utover sommeren etter hvert som vi sår både frøekte og andre frø, økologiske og ikke-økologiske frø. Hvor kommer frøene fra? Kanskje har vi sådd frø fra både Monsanto og Bayer. Hvilke frø bør vi helst bruke dersom hagen skal være en virkelig motmakthage? Vi har ikke tomater i geriljahagen. Tomater er godt, men en 88

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 89

sårbar vekst i norske somre. Det skriver jeg om i en artikkel i Nationen og spør hvorfor det bare er tomater som gjelder. Jeg ønsker meg alternativer til tomater og agurker i kjøkkenhager og butikker, forteller om den voksevillige sukkererten lang gjerdet i geriljahagen og etterlyser et større mangfold av norske grønnsaker. En tilbakemelding på Facebook setter meg på rett spor. «Vi jobber med saken», skriver Jasper Kroon i firmaet Solhatt i Stange. Var ikke de sukkerertene fra Solhatt? Jeg sjekker pakningen som heldigvis ikke er borte, og får bekreftet hvor ertene kommer fra. Slik er kontakten etablert med tre nederlendere som er i gang med å redde det som er igjen av den norske grønnsakarven, og forsyner det norske hobbygartnermarkedet med økologiske frø. Jeg må besøke dem. Firmaet leier lager, kontor og jord ved den biodynamiske gården Østre Alm i Stange. Jeg har planlagt å kjøre dit, og Kroon har forklart veien. Men verden er liten, og på bygda kjenner folk hverandre. Helga før er jeg med på en middag som ikke har noe med geriljahagen å gjøre. Rigmor Skålholt bor i Stange, og jeg nevner for henne at jeg skal dit om noen dager. Rigmor kjenner Jasper Kroon. «Du skal slippe å kjøre den kjedelige motorveien. Ta toget og så henter jeg deg på stasjonen», sier hun. «Og etterpå kjører du henne til meg», sier Rigmor da hun har loset meg til riktig bygning på Østre Alm, og vi har fått hilst på Kroon. Han driver Solhatt sammen med Tom Boersma og Loes van Alphen. Alle tre er utdannet som økologiske gartnere i Nederland. Kroon valgte Norge da han skulle ha praksis, og møtte ei norsk jente. Nå bor han på småbruk, og rammen i hverdagen, og for vår samtale, er hentetid i barnehagen. Solhatt begynte med at de overtok et firma for import av frø. De etablerte nettbutikk og fortsatte med import. Samtidig begynte de å avle frø av norske sorter. Nå tilbyr de 25 sorter grønnsakfrø, og 11 av dem er norske. Sukkererten jeg har i geriljahagen, er én av dem. Tidlig Grønn Sabel. De har tre typer sukkererter. Den nyeste er Engelsk Sabel. Sorten ble mye dyrket i Norge i mellomkrigstida. Så forsvant den. Solhatt fant igjen materialet i den nor89

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 90

diske genbanken NordGen. Her fikk de 10–15 erter, som de sådde. Første året fikk de fylt et lite syltetøyglass med sukkererter. Året etter hadde de 20 kilo. Nå avler de 50 kilo Engelsk Sabel i året. «Kunne jeg også selv ha samlet erter i sommer for å så dem neste vår?» «I teorien, ja», sier Kroon. «Alle frøene fra Solhatt er frøekte, frøfaste, ingen hybrider. Erter ville kanskje være noe av det enkleste å ta frø av til eget bruk», sier han. «Men da måtte du for det første motstå fristelsen til å spise dem. Frø må modnes på planten og sankes på rett tidspunkt. Kanskje finnes det en bortgjemt, gjenglemt brun belg et sted. Da går det an å prøve.» Loes van Alphen kommer i det samme inn gjennom døra med en frodig kurv full av nyhøstede pastinakkfrø i skjerm. Alle disse frøene skal legges i poser, sendes ut og spire i norske grønnsakhager til neste år. Fra pastinakk er det mer krevende å samle egne frø enn fra sukkererter. Pastinakk er toårig, i likhet med en lang rekke andre rotvekster, som kålrot, rotselleri og rødbeter. Røtter som ikke tåler den lange norske vinteren ute, må oppbevares inne og plantes ut igjen andre året for å sette frø. Det er mye arbeid å oppbevare røttene over vinteren. Låven brukes som lager. Der er det passe tørt og mørkt. Kjøleskap ville være for kaldt og fuktig. Dessuten må det være et visst antall planter for å unngå innavl. Det holder ikke med noen få røtter. Med erter er ikke det et problem, for erter er selvbestøvende og får pollen fra egen blomst. Rot- og kålvekster må få pollen fra blomsten på en annen plante. Noen grønnsaker er avhengig av insekter for pollinering, andre, som for eksempel spinat, bestøves av vinden. Spinat er ettårig. Den toårige rødbeten bestøves også av vinden. Noen frø er lette å sanke, andre sitter godt fast, som på rødbeter. Reddik er ettårig. Jeg forteller at det blomstrer så vakkert i geriljabedet fra reddiker som er sådd litt hist og pist. De var bortgjemt og ikke høstet og har derfor begynt å blomstre. Jeg har til og med plukket noen halvmodne frøkapsler og tenkt at jeg kan få reddikfrø til neste vår. Men det går nok ikke, forstår jeg av Kroons forklaring, frøene må modnes på planten og sankes akkurat i rett øyeblikk. 90

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 91

Solhatt har fra 2015 bygd opp et nettverk av økologiske frødyrkere som dyrker for dem i Østlandsområdet. Dels låner de også jord på andre bruk. Det er en fordel å dyrke flere steder og unngå krysspollinering mellom sortene. Dersom hodekål og grønnkål står ved siden av hverandre og krysser seg, kan det bli en helt annen vekst. Produksjonen øker hvert år. Kundene er først og fremst hobbydyrkere, yrkesgartnere, småskalaprodusenter og andelsgårder. Kroon tror de begynte med frøavl på rett tidspunkt, nettopp idet selvdyrkede grønnsaker igjen ble populært. De har ingen ambisjoner om å forsyne hele det norske markedet. Men nå jobber Kroon og Boersma heltid i Solhatt og Alphen deltid. Jasper Kroon sier de ser som sin oppgave å bidra til større mangfold i norsk grønnsakdyrking og å ta vare på gamle norske sorter som ikke har vært tilgjengelig på mange år. Dessuten importerer de utenlandske økologiske sorter som egner seg bra til dyrking i Norge. For meg er det betryggende å se at de utenlandske frøene Solhatt selger, dels er fra samme firma som de jeg har kjøpt med meg fra Berlin. Det er firmaer som jobber som Solhatt, og som også er opptatt av å ta vare på gamle sorter. En annen gammel sort som Solhatt har begynt å produsere frø av, er kålroten Trøndersk Hylla. Også den fant de i NordGen, der de har materiale fra og oversikt over mange gamle nordiske sorter. Kålroten Trøndersk Hylla ble dyrket tidlig på 1900-tallet, men så ble den borte. Ingen vet riktig hvorfor, men alt da var det stor import av frø. Både Trøndersk Hylla og Engelsk Sabel har nå fått betegnelsen «bevaringsverdige norske sorter». Solhatt har ikke funnet noen norsk reddik. De selger en tysk variant, kanskje er det den vi har i geriljahagen. Grønnkålen er også importert. Grønnkål går fint å dyrke i Norge, men det er en fordel å så den inne og så plante ut. Grønnkål kan høstes også etter at det har vært frost, og lenger sør i Europa er det vanlig å høste den utover vinteren. Ustabilt vær med mye frost og tining går ut over kvaliteten. På prøvefeltene tester Solhatt importerte grønnsaksorter for å finne ut om de er tilpasset norske somre. Det må 91

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 92

være sorter som modner tidlig og går seint i frø, eller «i stokk» som det heter på fagspråket. Fem dagers forskjell kan gjøre store utslag, ifølge Kroon. For tida prøver de ut rødkål og savoykål for norske forhold. Vi sådde gulrot i geriljahagen, forteller jeg, men den vokser seint og dårlig. Hva har vi gjort feil? Gulrot er vanskelig, svarer Kroon, det er viktig med løs jord. Når noe ikke lykkes, trenger det ikke være gartnerens feil. Godt å høre. De få løkene jeg satte, ble det heller ikke noe av. De forsvant. Jorda i geriljahagen er tydeligvis best for beter, bladgrønnsaker og kålvekster. Men når det gjelder kålvekster, er det ekstra viktig å tenke på vekstskifte, ifølge Kroon. Kålvekster skal ikke vokse på samme sted neste år. Helst skal det gå fem år til neste gang. Alle grønnsaker har godt av å bytte plass i åkeren. Geriljahagen må utvides, forstår jeg, for å få til rotasjon og unngå sykdommer på plantene. Vi har egentlig ikke hatt sykdommer eller skadedyr i geriljahagen, bortsett fra sneglene da. Jeg forteller at sprøyting selvsagt er uaktuelt i geriljahagen. I Solhatt sprøyter de heller ikke. Det er ikke nødvendig, mener Kroon, men det er mye mer arbeid å la være, mye håndarbeid. «Her kan gamle sorter være en fordel. Hybrider gir som regel høyere avling. Gamle sorter kan ha mindre behov for gjødsel. Planter som trenger mye nitrogen, er mer utsatt for soppsykdommer. De får ikke tid til å utvikle sin egen beskyttelse. Planter som gir stor avling, er trimmet til å presse grenser. Det samme skjer hos en toppidrettsutøver. Fra idretten er det en kjent sak at en kropp som presses, har et mer utsatt immunsystem. Sykdom trenger lettere gjennom. Det samme gjelder i åkeren. I økologisk dyrking er vi mer opptatt av å bygge opp plantenes eget immunforsvar. Vanlige frø er ofte beiset mot soppsykdommer, også grønnsakfrø. Det vil si at frøene er behandlet med pesticider for å unngå angrep av insekter og sopp under spiringen. Økologiske frø er det ikke lov å beise.» «Hvorfor er det viktig å bevare og vedlikeholde norske grønnsaksorter?» 92

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 93

«Da vi begynte, så vi kanskje ikke selv helt behovet. Det ble ikke snakket så mye om norsk mat da. Men nå er bevisstheten rundt det å ha sin egen mat blitt større. Det er en bevegelse også internasjonalt for å ta vare på både gamle kornsorter, husdyrraser og grønnsaker. Hobbygartnere etterlyser norske grønnsaker. Det er også økende bevissthet rundt egne sorter som en del av matvaresikkerheten. I dag er det lett å få tak i såvarer utenfra. Men ingen kan forutse den globale utviklingen», sier Kroon. «Men det er ikke nok at planten er norsk, det må også være sorter med en viss kvalitet og bruksverdi. Dessuten må de ha god smak», sier Kroon. Solhatt prøver seg fram og jobber for tida med en norsk løksort og en rosenkålsort som kan bli til noe. Det blir ofte sagt at Norge ikke egner seg for grønnsakproduksjon. Kroons erfaring er at det ikke stemmer. Solhatt har kunder 600 meter over havet, på Lesja i Gudbrandsdalen og så langt nord som i Finnmark. Det går an å tenke annerledes og prøve seg fram. Men det er en grense. Solhatt prøver seg fram med åkerbønner, som kan bli en viktig vekst som dyrefôr og et alternativ til import av soya. Her ligger Stange på den nordlige grensa for hva som er mulig. De dyrker også fem typer bondebønner uten problem, og det er egentlig samme art. «Åkerbønner gir flere, men mindre bønner som ikke egner seg som menneskeføde. Åkerbønner brukes som fôr. Bondebønner blir større og smaker ikke så bittert og er egnet som menneskemat. En annen forskjell er at åkerbønner høstes når de er helt tørre, treskemodne, mens bondebønner blir høstet når de er grønne og myke. Når vi avler frø av bondebønner, må de også høstes tørre. Vår erfaring er at åkerbønner trenger lengre tid på å bli treskemodne enn bondebønner.» De fleste grønnsakene som dyrkes i Norge i dag, kommer fra importerte frø, både hos dem som driver stort med grønnsaker, og de fleste hobbygartnere. Frøproduksjonen foregår for det meste i søreuropeiske land. Nye sorter utvikles i dag i laboratorier ved hjelp av moderne teknikker der gode egenskaper settes sammen. Store firmaer satser på et stort marked, for eksempel hele Europa. 93

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 94

Frø som importeres til Norge, er som regel hybrider, også økologiske frø. Selv om det på pakningen blir fortalt at frøene kommer fra et lite selskap, kan det være et selskap som er kjøpt opp av et stort konsern. Norge kan ha behov for frø med andre egenskaper som er tilpasset norsk og nordisk klima, forklarer Kroon. Solhatt selger altså aldri hybrider, det gjelder også for importerte frø. «Det blir jevnt over mindre avling med våre sorter. Men det er større variasjon i smak og farge», sier Kroon. «En svakhet med hybrider er dessuten at bøndene ikke selv kan ta frø av plantene. Når bonden eller gartneren må kjøpe nytt hvert år, skaper det avhengighet av firmaer i andre land. Det er også en utfordring for matvaresikkerheten at såvaremarkedet i stadig større grad blir kontrollert av noen få globale selskaper. De siste hundre årene har en stor del av det genetiske mangfoldet av kulturplanter blitt borte», sier Kroon. Også i Norge har bønder og gartnere fra gammelt av drevet med planteavl gjennom å krysse og ta vare på egne frø. Fra slutten av 1800-tallet ble det mer systematisk avl i Norge. Planter som ble utviklet før 1900, omtales som norske landsorter. Det er sorter som er mindre foredlet enn moderne sorter, det vi si at det er sorter med en større genetisk variasjon. Det betyr igjen at egenskapene varierer mer. I moderne sorter gjelder det som regel å ha minst mulig variasjon. Det har også den ulempen at alle plantene er like ømfintlige for klimaendringer og sykdommer. Dør én, dør alle. Ved bruk av landsorter var det oftere slik at deler av avlingen overlevde. Landraser er et tilsvarende begrep når vi snakker om husdyr. Landsorter av planter var ofte i bruk helt til ut i 1980-åra. Så ble det slutt. Norges Vel gjorde mye for å fremme plantedyrking i norsk landbruk og etablerte Frøsenteret på Hellerud i 1980. Rett etter år 2000 ble Frøsenteret nedlagt. Ansvaret for sortsmaterialet ble overtatt av Graminor, et selskap som er dels privat, dels statlig, og som utvikler nye sorter av korn, frukt, bær og poteter for bruk i Norge. Men Graminor arbeider ikke med gamle sorter, og heller ikke med grønnsaker. Solhatt ble derfor spurt om å bli sorts94

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 95

ansvarlig for en del av de gamle grønnsaksortene fra det nedlagte Frøsenteret og har nå ansvar for å vedlikeholde dem. Mange er opptatt av gamle sorter. Kroon forteller at alle kan henvende seg til NordGen for å få frø til eget bruk. Den som skal selge frø, må være registrert. Det må søkes for hver sort som skal selges. Den som utvikler en helt ny sort, kan søke om rettsbeskyttelse som gjelder i 20 år. Men det gjelder ikke gamle sorter, forteller Kroon. Solhatt er medlem i den tyske foreningen Kultursaat, som driver sortsutvikling. 80 prosent av frøene Solhatt importerer, kommer fra Bingenheimer Saatgut, som også jobber tett sammen Kultursaat. Det er dyrt å utvikle og produsere frø. Det var en grunn til at norsk frøavl for grønnsaker forsvant. Kålrot er et unntak. Norge er stor på kålrot, forteller Kroon. Frøfirmaene Norgro på Hamar og LOG i Oslo leverer kålrotfrø til dem som driver stort. Målselvnepa er en norsk spesialitet som blir avlet i Målselv. Solhatt har også kålrot. Vigod er en relativt ny norsk kålrot som var i bruk til i 1990-åra. En sortsutvikler på Ås fikk den godkjent og rettsbeskyttet i 2003. En slik rettsbeskyttelse gjelder i 20 år og er noe annet enn patent. Etter 20 år kan sorten brukes fritt uten å betale. «Det er rett og rimelig at den som har utviklet en sort, også har enerett på den noen år. Rettsbeskyttelse er en god ordning», mener Kroon. Solhatt vurderer selv å begynne med direkte sortsutvikling. Også hittil har de forbedret sortene ved å gjøre et utvalg. Dersom de utvikler en helt ny sort, får den et nytt navn og kan registreres og bli rettsbeskyttet. De fleste nye sorter utvikles i dag i laboratorier. Kultursaat utvikler frøene i åkeren. «Jeg tror åkeren er best», sier Kroon. Han er skeptisk til å bruke genteknologi i utvikling av nye sorter, også de nyeste teknikkene som omtales som genredigering. «Sorter som er utviklet ved hjelp av genteknologiske metoder, bør uansett merkes av hensyn til forbrukeres valgfrihet. Spørsmålet er om vi trenger de nye metodene når vi kan utvikle gode planter ved hjelp av tradisjonelle metoder. Genteknologi er det uansett bare store firmaer med mye penger 95

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 96

som har råd til. Det betyr sentralisering av såvaremarkedet. Når en plante er utviklet ved hjelp av genteknologiske metoder, blir det også tatt patent, enten på selve teknikken eller på den egenskapen som er utviklet. Det betyr et dårligere utvalg av frø for utvikling av nye sorter.» Solhatt har ingen ambisjoner om å bli en stor bedrift med mange ansatte. «Vi vil ha fingrene i jorda, først og fremst er vi gartnere», sier Kroon. Er den nye Open Source-ordningen interessant for Norge? «Absolutt, men da er det viktig at den som utvikler en sort, får noe tilbake for arbeidet», svarer Jasper Kroon og trekker fram et engelsk sitat: «Varieties are a common, but commons are not free beer.» Sortsmangfoldet er et fellesgode, men fellesgoder er ingen gratis øl. Han forteller at ordningen med rettsbeskyttelse gjelder i alle land som har sluttet seg til UPOV – den internasjonale konvensjonen om vern av nye sorter. Rettsbeskyttelse betyr at sortsutvikleren får enerett til å produsere og selge såvarer av nye sorter. «Det kan ta 10–15 år å utvikle en ny sort, da er det rimelig å få betalt for arbeidet. Men det kan også oppnås på andre måter enn ved å rettsbeskytte sorten. Foreningen Kultursaat rettsbeskytter ikke sine sorter, men krever en slags sortsavgift, et visst beløp per kilo såvare som blir solgt, for å få dekket kostnadene. Folk glemmer fort at noen må ha ansvar for utvikling og vedlikehold av sorter og må kunne ta betalt for det.» Kan det fortsatt finnes gamle uoppdagede skatter i Norge, i form av bortgjemte frø på loft rundt omkring? Den fantastiske historien om svedjerugen viser at det er mulig. Det ble funnet noen få korn av den gamle kornsorten på Finnskogen. Nå blir svedjerug sådd og høstet på flere gårder. Johan Swärd har gjort en enorm innsats for norsk urkorn, mener Kroon. Det hender at Solhatt får e-post fra noen som rydder etter besteforeldre og har funnet gamle frø. Holdbarheten er begrenset, det skal godt gjøres at frø holder lenger enn to-tre år. Frøene kan også være sorter som alt finnes i genbanken. Men ikke kast gamle 96

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 97

frø, sier Kroon. Mattilsynet krever datomerking. Men noen ganger kan frø spire 15 år etterpå. Han forteller den fine historien om gamle frø og Mikeli hodekål, en gammel kålsort som var i ferd med å forsvinne. Sorten var utviklet av Olaus Lima i Rogaland i 1920-åra. Mattilsynet hadde tenkt å stryke den fra sortslista fordi den knapt ble dyrket lenger. Barnebarnet Ole Lima tok kontakt med Solhatt i 2013. Han syntes det var trist dersom sorten skulle bli borte, og prøvde å finne noen som kunne avle frø av den og la den leve videre. Solhatt var interessert og fikk tak i 30 år gamle frø. Det viste seg også at denne sorten fortsatt ble dyrket på Lista. De gamle frøene spirte, og Solhatt har nå formert opp sorten og selger Mikeli. Nå hedres denne kålen også med et håndverksøl. Olaus Lima bodde på Jåttå i Stavanger. Jåttå gårdsbryggeri har brygget et øl med surkål, mekesyregjæret kål, av Mikeli hodekål.

Solbærsaft og squash fra en hage Jeg kjøper selvsagt med meg en fin samling frø for neste års geriljahage. I en frøbutikk kan jeg ikke la være å handle, så jeg kjøper litt av hvert. Og håper at geriljahagen fortsatt er der til sommeren og ikke er overtatt av en boliginvestor som alt har bestilt gravemaskin. Jeg har hodet og blokka fullstappet med informasjon og kunne ha spurt om mye mer. Men må vi lære oss alt for å drive en geriljahage? Kroon forteller at det faktisk pågår en diskusjon blant hobbygartnere om hvorvidt de skal samle egne frø. For en geriljagartner er det ikke så farlig om det blir litt innavl, sier han. «Men det er heller ikke ethvert frøkjøp som er støtte til Monsanto eller andre konserner som skal ha avkastning til aksjonærer. Det blir riktignok flere store selskaper i verden. Men det etableres også stadig flere små selskaper igjen, selskaper som jobber som Solhatt. Idealister som jobber for et større mangfold på frømarkedet.» Kroon må hente i barnehagen. Først kjører han meg til Rigmor, som sammen med sin sveitsiskfødte kone Veronika nettopp har 97

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 98

flyttet til en liten husmannsplass i Stange. Rigmor har jobbet mye med dyrking hele livet. Først under oppveksten på en gård i Orkdal. Aktiviteter i barne- og ungdomsbevegelsen 4H var god introduksjon til det som vokser og gror. Som voksen har Rigmor vært sentral i etableringen av landsbyer for mennesker med utviklingshemning, etter mønster fra Vidaråsen i Vestfold. Både ved Vidaråsen og de fem avleggerlandsbyene rundt i landet er gårdsdrift viktig. Alle dyrker grønnsaker og har dyr, og flere landsbyer har også melkekyr og lager ost. All matproduksjon skjer etter biodynamiske retningslinjer. Maten er et viktig bidrag til landsbyenes husholdninger og et godt eksempel på selvbestemt matforsyning, utenfor etablerte kanaler. Husmannsplassen har også en historie om selvforsyning. Rigmor har møtt en som bodde der før, da det ble dyrket poteter helt inntil trappa, og familien hadde gris i et lite uthus for å holde liv i seks barn. Det var i vår tid og en påminnelse om at mat ikke er en selvfølge. Nå bugner hagen på husmannsplassen av blomster, bær og grønnsaker. Selvdyrking er ikke bare et byfenomen. Rigmor har ferdig middag. Kjøtt fra en bonde hun kjenner. Squash fra egen hage. Hun putter en ekstra stor squash i min ryggsekk, sammen med egenprodusert og helt fersk solbærsaft. En rikdom å ta med seg hjem. Det slår meg gang på gang denne sommeren hvor mye mat som faktisk dyrkes og spises uten å ha vært innom et sentrallager eller en butikk. Mat av høy kvalitet, fersk, sunn og usprøytet. Har noen regnet på hvor mye denne maten er verdt? Og hvor mye maten som dyrkes i folks egne hager, betyr for beredskapen i landet? Egne såvarer er viktig for beredskapen, tenker jeg på toget tilbake til Oslo, mens jeg leser alle notatene på blokka. I Norge snakkes det ofte om suverenitet, men sjelden om såvaresuverenitet. Men også såvarer er en del av det arvesølvet vi snakker så mye om. Et kjernepunkt i matdemokratiet. Å ta maten tilbake betyr også å ta såvarene tilbake. Maten blir aldri selvbestemt uten kontroll over frø og såkorn. Over hele verden etab98

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 99

leres det lokale såvarebanker som motvekt til konsernmakt. Norge hadde til og med sluttet å lagre korn som beredskap. Stortinget har bestemt at kornlagringen skal gjeninnføres, men gjennomføringen av vedtaket trekker ut. Mat kan kjøpes, for den som har penger. Men vil vi alltid ha noen å kjøpe fra? Vi må bry oss mer om hvem som kontrollerer såvarene. Og kanskje selv lagre litt frø. Samtidig er det livsviktig med back-up, i frøbanker og i frøhvelvet på Svalbard. De siste hundre årene har en enorm mengde plantesorter forsvunnet for alltid fordi det ikke har vært noen back-up, når de som dyrket sortene fra år til år, ble borte. Det er mye snakk om å lagre hermetikk og fyrstikker med tanke på en krise, men det er enda viktigere å ha frø som ikke er hybrider. Det er dumt å gjøre seg avhengig av store utenlandske frøfirmaer. Med genetisk ensretting og bare få sorter er vi sårbare, ikke minst i en tid med store klimaendringer. Har vi dessuten en garanti for alltid å få kjøpt frø fra andre land? Frøproduksjonen på Stange ligger så nær at det kanskje går an å komme seg dit fra Oslo i en krisesituasjon. Kanskje jeg også burde ha et lite ekstra frølager i nattbordskuffa og satse på at det alltid vil finnes en jordflekk som kan bli geriljahage.

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 100

KAPITTEL 7

Julegris i byen og på landet

or noen år siden feiret jeg julaften i Santiago de Cuba. Vi var en liten gjeng som var på familiebesøk. Julegrisen for kveldens måltid ble slaktet samme morgen og hentet hos slektninger som har et lite bruk utenfor byen. Grisen ble helstekt ute i gata. Noen dager seinere var vi invitert til en familie som bor i første etasje i en blokk i byen. Der bodde grisen i en innhegning i bakhagen og skulle slaktes til nyttår. Vi fikk servert kjøtt fra forrige slaktegris, sammen med søtpotet. Gris i bakhagen er urbant landbruk og nødvendig i et samfunn med lite penger og lite å få kjøpt i butikken. Det som defineres som fattigdom, betyr ikke alltid at folk har lite og dårlig mat. Folk flest på Cuba er fattige, men det daglige forbruket av frukt og grønnsaker per person ligger over det som anbefales av Verdens matvareorganisasjon FAO, ifølge Bodenatlas (som utgis av blant andre den tyske Heinrich-Böll-stiftelsen og forskningssenteret IASS for bærekraft i Potsdam). I Havanna dyrkes grønnsaker på nesten hundre store økologiske bruk og i om lag 89 000 bakgårder. Byen er nesten selvforsynt med grønnsaker. Griser som lever på rester fra husholdningen, er sikkert sunnere enn kraftfôrgrisen, og bakgårdshønene sunnere enn kraftfôrkylling. Det er dyr som har levd med snuten og nebbet i jorda. Griser og høner er skapt for å leve slik. Også i min barndom i ei norsk fjellbygd var grisen et slags familiemedlem før den ble slaktet til jul. Mor hermetiserte koteletter på glass for søndagsmiddager utover vinteren. Far dyrket 100

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 101

poteter og hadde snekkerverksted. Mor dyrket grønnsaker og melket kyrne. Vi drakk melk rett fra fjøset. Fløten ble skummet for å lage multekrem og krem for bursdagskaker. Gulost og meierismør kom fra bygdemeieriet i bytte for melka som ble levert. Appelsiner kom bare til jul. Fjellbygda Rindal er ikke Cuba, der appelsinene falt fra trær i nabohagen og rett ned på terrassen utenfor soverommet. Men også i min barndoms fjellbygd var maten sunn, allsidig og full av næring, selv om vi var fattige etter dagens målestokk. Vi spiste kjøtt, men langt mindre kjøtt enn nordmenn flest gjør i dag. Kjøtt basert på lokal natur og gårdens kretsløp. Jeg skriver ikke om barndommens småbruk for å legge inn nostalgiske elementer i teksten, men for å fortelle at det selv i min levetid har vært et system der hverdagsmaten var lokal kvalitetsmat. Det var et matsystem med oversikt fra jord til bord. Vi hadde nesten ingen penger. Men vi hadde god mat og kontroll over maten, vi visste hvor den kom fra. Maten var ikke viklet inn i kompliserte strukturer der råstoff, tilsetningsstoff og profitt ikke kan spores. Det er lett å glemme at det fortsatt er fullt av slike lokale matsystemer rundt i verden. Det er mye kritisk å si om Cuba, både om demokratiet og maten. Men landet vil ikke få bedre og sunnere mat dersom internasjonale agro- og matkonserner inntar landet med pesticider og andre dyre innsatsfaktorer, og butikkhyllene fylles med ferdigmat og junk food. Cuba trekkes ofte fram som et stjerneeksempel på hvor viktig bylandbruk er for matforsyningen i et land. I Havanna by og bynære områder høstes det årlig 63 000 tonn grønnsaker, 20 000 tonn frukt og 10 000 tonn rotfrukter. I tillegg produseres det 10 500 tonn melk og 1700 tonn kjøtt, ifølge FAO. Om lag 90 000 av Havannas innbyggere er involvert i matproduksjon. Andre land i området spiser langt mindre grønnsaker. Det forklares med at det i andre land er mindre bylandbruk. Men det er også andre byer i Latin-Amerika med mye urbant landbruk. I byen Mexico blir det årlig høstet 15 000 tonn grønnsaker. Den tid101

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 102

ligere bilbyen Detroit i USA er fattig og forkommen, men forlatte områder blir omgjort til hager der det dyrkes sunn mat som alternativ til dårlig supermarkedsmat. Bylandbruket holder liv i verden. Det blir anslått at 15–20 prosent av maten i verden blir produsert i byer. 800 millioner mennesker lever av bylandbruk. Det er nesten like mange som det antall mennesker som sulter i verden. Urban matproduksjon består ikke bare av planter. Mange har høner, griser, geiter og kyr. Ofte er det problemer med å finne areal, og i mange tilfeller er også jorda sterkt forurenset av industri. Mange dyrker i sekker, kasser, på tak eller små mellomrom mellom hus eller på balkonger. I Afrika er 35–40 millioner mennesker avhengig av bylandbruk for å få mat. Urbant landbruk berger folk når det er uro og konflikter, og når matprisene plutselig stiger. Vi hører mye om dem som sulter, og mindre om dem som tross fattigdom og andre problemer likevel kan spise seg mette på næringsrik, sunn mat. Jeg skriver selv ofte om alle som sulter i verden, om hvor mange som dør eller blir syke av mangel på næringsrik mat. Ifølge Verden helseorganisasjon (WHO) er det nå (høsten 2018) 821 millioner mennesker i verden som sulter. Det er en forbrytelse mot menneskeheten. Samtidig må vi huske hvor mange som spiser seg mette takket være bylandbruk og andre kortreiste matsystemer. Urbant landbruk er avgjørende for at folk i fattigområder får næringsrik mat. I tillegg til matsikkerhet og matsuverenitet betyr urbant landbruk beskyttelse mot oversvømmelser fordi det er areal som ikke er forseglet av betong og derfor kan ta unna vann. Urbant landbruk betyr større selvstendighet for kvinner, større selvbevissthet og ofte også en ekstrainntekt. Urbant landbruk blir likevel ikke oppfattet som landbruk, fordi det foregår utenfor de industrielle systemene og ikke passer inn i fortellingen om industrilandbruket. Bylandbruk blir i beste fall sett på som midlertidig matforsyning i påvente av at mat fra det ordentlige landbruket skal bli tilgjengelig. Men industrilandbruket produserer ikke for at fattige skal få mat. Når mat fra det 102

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 103

industrielle systemet likevel når fram til afrikanske byer, er det ofte dårligere mat enn den folk i byen dyrker selv. I rike, vestlige land øker kritikken mot de store matvarekonsernene. Mange velger bort junk food, fast food og sterkt bearbeidet mat. Konsernene ser derfor etter nye markeder i fattige land. «Junk foodifiseringen», som det kalles av den tyske journalisten Thomas Kruchem. Konsernene prøver å innbille folk at industrielt framstilt kjeks, cornflakes, chips og sukkerdrikker er sunnere enn mat de selv lager av friske råvarer. Underernærte mødre og barn blir pådyttet mat som gjør dem syke. Junk food selges også som del av en moderne livsstil. Kruchem trekker fram Nestlé, Danone, Unilever, Mondelēz, Mars, Coca-Cola, PepsiCo og Kellogg som eksempler på konserner som selger mat til fattige med slik reklame. I tillegg kommer alle de internasjonale fast food-kjedene som etablerer seg i fattige land med sine usunne menyer. Mye industrimat består som kjent for en stor del av tomme kalorier. Fett, sukker, salt, fargestoff, smaksforsterkere og konserveringsstoff. I stedet for sunn, frisk, næringsrik melk selges en drikk der melkepulver er blandet med palmeolje. Råstoffet skal være så billig som mulig. Den økte bruken av industrimat fører til diabetes og overvekt. Junk food og fast food fører dessuten til ekstra store problemer i land der mennesker har underskudd på mat fra før, fordi kroppen da gjør sitt beste for å legge på seg, ifølge Kruchem (2017), som har skrevet boka Am Tropf von Big Food – avhengig av Big Food. Han er også sterkt kritisk til at kunstige vitaminer og mikrostoffer tilsettes industrimaten. En praksis som særlig Bill & Melinda Gates Foundation (Gates-stiftelsen) er motor for. Både FN og hjelpeorganisasjoner er medspillere for praksisen, som kan medføre risiko for overdosering av for eksempel A-vitamin og jern. Når folk får inntrykk av at junk food er bedre enn deres egen mat, blir de enda mer avhengig av de multinasjonale matvarekonsernene. I Bogota, hovedstaden i Columbia, blir 65 prosent av maten 103

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 104

produsert av lokale småbønder. Maten omsettes via Bondens marked, som ble etablert i protest mot økonomisk liberalisering og økt matimport. I et område med mye variert småskalalandbruk ble 700 000 hektar avsatt til dyrking av palmeolje og storfedrift. Om lag 300 000 mennesker mistet livsgrunnlaget. Billigimport gjorde at maten fra lokale bønder ble utkonkurrert. Flere bondeorganisasjoner protesterte og fikk støtte av andre organisasjoner. Resultatet ble at det nydannede Bondens marked ble anerkjent som forsyningskanal for mat i hovedstaden. Bøndene fikk bedre betalt samtidig som maten ble billigere, ifølge et hefte om agroøkologi, Besser anders, anders besser (lagd av flere tyske organisasjoner i samarbeid).

Matsuverenitet nedenfra Mange gjenoppdager nå sin egen mat, i Europa så vel som i LatinAmerika og Afrika. Mens jeg skriver på denne teksten, husker jeg en av mine egne artikler for noen år siden. Årets rapport fra Worldwatch Institute ble presentert i Berlin. Danielle Nierenberg, prosjektleder for rapporten, hadde reist i 25 land med sult og underernæring, de fleste sør for Sahara. Hun snakket om en rapport full av håp fordi hun hadde sett hundrevis av eksempler på hvordan folk ved hjelp av enkle midler hadde fått bedre mat og bedre økonomi. En typisk forbedring var bruk av lokale matvaresorter. I afrikanske supermarkeder finnes det nesten ikke mat som er dyrket i Afrika. Hyllene er fulle av mat fra Europa, USA, Asia og Sør-Amerika. Bearbeidede importvarer som er fulle av salt, sukker og fett. Selv i avsides områder i Afrika selges saltholdig importert buljong, cola og europeisk melkepulver. Men noen har snudd trenden og igjen tatt i bruk tradisjonelle krydderblandinger for å gi maten smak. Hele lokalsamfunn gjenoppdager nå den lokale maten, ifølge Worldwatch, noe som bedrer folkehelsa og livskvaliteten og styrker den lokale økonomien. Gjenoppdagelsen av lokale matsorter styrker også fellesskapet, bedrer kontakten mel104

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 105

lom generasjonene og hindrer masseflukt til byene og andre land, ifølge rapporten. En hiv-positiv alenemor i Kenya var med i et prosjekt for bylandbruk og mente de tradisjonelle grønnsakene hun begynte å dyrke, var et viktig bidrag til styrket helse. Ved å selge mat de hadde til overs, kunne hun kjøpe egg og kjøtt til seg selv og sine barn. For meg var rapporten fra Worldwatch en nøkkel til å forstå forskjellen mellom de to typene matsystemer, det industrielle og det lokalbaserte. Som Nierenberg sa, så har forskning og rådgivning for å løse sultproblemet konsentrert seg om få sorter, få teknologier og kjemikalier som afrikanske bønder ikke har råd til å kjøpe. Politikken har vært feilslått også fordi den ikke har tatt hensyn til kvinnenes rolle og lokal matkultur og livsformer på landsbygda. Gjenoppbygging av jorda har også vært forsømt, sa hun. «For mange er urbant landbruk eneste kilde til matsikkerhet. Eksempler fra slummen i afrikanske storbyer viser at bylandbruk også kan bli en inntektskilde. Erfaringene kan overføres til slummen i New York, der det også er underernæring», sa Nierenberg, som i dag er leder for den amerikanske Food Tank, som er en tenketank med mat som tema. For oss som driver med urbant landbruk i Oslo eller en annen norsk by, kan det være vanskelig å forstå at bylandbruk for svært mange rundt i verden er et avgjørende bidrag til å spise seg mett på næringsrik mat. Men vi forstår tross alt litt mer når vi selv har fingrene i jorda, selv om det er i en pallekarm, balkongkasse eller geriljahage i Oslo. Bylandbruk er matsuverenitet nedenfra, og som regel produksjon uten monokulturer, kjemikalier og olje. Fransk-tyske Nils Aguilar lagde for noen år siden filmen «Voices of transition». Han var lei av pessimistiske filmer om industrilandbruk og ville vise eksempler på at mat kan produseres på andre måter. Engasjementet startet da han tok et kurs i fotojournalistikk i Argentina og så en videofilm av lokalbefolkning som protesterte mot et matkonsern. De innfødte ble for105

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 106

drevet med vold, og landsbyen deres jevnet med jorda. Det ble en nøkkelopplevelse, fortalte Aguilar da jeg intervjuet han. I filmen viser han eksempler fra både England, Frankrike og Cuba. I England møtte han Rob Hopkins, grunnlegger av The Transition Town Movement, en bevegelse som er opptatt av å bygge opp desentraliserte strukturer som tåler oljemangel, klimaendringer og økonomiske kriser. Lokal selvforsyning av mat er en del av bevegelsen. De færreste tenker over hvor sårbare vi er. Aguilar minner i filmen om at dersom lastebilene står i tre dager, vil butikkene være tomme for mat. Cuba ble nødt til å begynne å dyrke uten olje og sprøytemidler da Sovjetunionen brøt sammen, og forsyningene utenfra stanset. Filmen viser at Havanna er 70 prosent selvforsynt med frukt og grønnsaker fra bylandbruk, mesteparten av økologisk kvalitet. Eksemplene i filmen er svært ulike, men det de har felles, er at det handler om mennesker som har hendene i jorda, bokstavelig talt. Aguilar bruker ikke ordet landbruk, fordi han mener det har en negativ klang og forbindes med monokulturer og industrilandbruk. Matproduksjon er likevel den røde tråden i filmen. For Transition Town-bevegelsen er det et mål å greie seg uten olje også i vestlige land og danne lokale produksjonsstrukturer. Flere engelske byer er med i bevegelsen og dyrker mat der det før var plen, park og prydbusker, eller brakkland. Bortimot tusen lokalsamfunn over hele verden deltar i bevegelsen, og det finnes også norske avleggere. Kanskje står bevegelsen svakt i Norge fordi vi har vanskelig for å forestille oss en verden uten olje, uten penger og uten nok mat? Kanskje min geriljahage kan bli en del av bevegelsen?

106

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 107

KAPITTEL 8

Kamp mot konsernstyrt mat

aten kom til meg i høst. I solvarmen i august sanket jeg blåbær og sopp i skogen. Det var ingen overflod i år, ikke i den perioden jeg hadde tid til å sanke, men det ble nok. Sopp i fryseboksen. Villbringebær ble syltetøy. Eplene jeg ønsket meg, kom i overflod da jeg fikk tilbud om å plukke i en hage hos noen som selv skulle være i utlandet til seint på høsten. Det var nok epler til å dele med andre. Tre små husholdninger fikk et vinterlager av selvbestemt eplemos. Verdikjeden blir ikke kortere enn her. Et lite stykke autonomi. Nepene og rødbetene i geriljahagen er også matsuverenitet. Frakoblet den lange kjeden av ledd som skal ha fortjeneste når jeg går for å handle i butikken, der det er lykketreff og tilfeldigheter om jeg kan se hvor maten kommer fra, hvem som har tjent på den, og hva den er tilsatt. Høsten 2017 sitter jeg i Berlin og tenker på den selvbestemte og solfylte maten. Vi er en liten forsamling som har trosset piskende regn og med vrengte paraplyer kommet oss til et møte om konsernmakt. Arrangør er Forum Umwelt und Entwicklung (Forum for miljø og utvikling) og UnternehmensGrün, som organiserer «grønne» små og mellomstore tyske bedrifter. En grafisk illustrasjon på veggen foran oss viser hvordan verdens store konserner er flettet inn i hverandre. Det er ikke slik vi gjerne tror, at de store konkurrerer med hverandre, til forbrukernes beste. Linjene mellom konsernene går på kryss og tvers og avslører en maktstruktur der de store er vevd sammen. Det er denne maktstrukturen som styrer verdensøkonomien. 107

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 108

1300 konserner styrer 80 prosent av verdensøkonomien, ifølge innleder Axel Kaiser, selv bedriftseier. Det dreier seg ikke bare om konserner innen mat og landbruk, selv om det er slike firmaer mange har på netthinna etter mange måneders europeisk diskusjon om Bayers oppkjøp av Monsanto. Finansinstitusjoner og digitale konserner som Facebook og Google har enorm makt. For slike selskaper er det våre private data som er råstoffet, du og jeg er den nye oljen. Min egen matsanking får en ekstra dimensjon. Den solfylte maten i august lurte seg unna både konsernenes handelsveier og deres digitale radar. Men det er et dilemma: Dersom jeg ønsker å fortelle om eplene eller blåbærene på Twitter eller Facebook, oppmuntrer jeg andre til å velge selvbestemt mat. Jeg ønsker å nå mange og kan bruke de nye kanalene. Samtidig er jeg råstoff for datakonsernene. De tjener på meg hver gang jeg fôrer dem med data, mens de selv unndrar seg ansvar for fellesskapet og søker seg til et skatteparadis. Konkurransedyktighet er et mantra, et argument som slår alle andre, men det er et ord som ikke lenger gir mening, selv om det framstilles som en nødvendighet for all virksomhet. Hva betyr det å være konkurransedyktig i en verden der konkurransen i virkeligheten er avskaffet? Fordi de store konsernene fusjonerer på kryss og tvers og kjøper opp både andre store selskaper og de små som driver i samme bransje, eller i andre bransjer. Horisontal og vertikal integrasjon, som det kalles. Det skjer en enorm sentralisering av makt. Bayer og Monsanto har for eksempel i årevis kjøpt opp mindre selskaper innen såvarer og andre bransjer, før de nå selv slår seg sammen. Andre store agrokonserner som har fusjonert, er DuPont og Dow, og det sveitsiske kjemi- og såvarekonsernet Syngenta som er overtatt av kinesiske ChemChina. Megaselskaper kontrollerer salget av såvarer, kjemikalier som glyfosat og neonikotinoider, og bearbeiding og salg av mat. Hva gjør denne enorme sentraliseringen av verdikjeden med matbordet vårt? Og hva med konkurransemyndighetene, de som skal passe på at ingen konserner blir for store? Konkurransetilsynet i de enkelte 108

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 109

land er ofte maktesløse ved fusjoner over landegrenser, eller de lar være å bruke de instrumentene de har. Firmastrukturene er dessuten uoversiktlige og kreative, slik at konsernene kan ta ut fortjeneste uten å betale skatt. Konserner er ofte gratispassasjerer når det gjelder fellesgodene i samfunnet. Om storbanker heter det at de er «too big to fail». De blir berget av felleskassa, skattebetalerne, fordi et fall vil få for store følger for samfunnsøkonomien. Transnasjonale konserner er «too big to regulate». De er for store til å reguleres. Men må det være slik? Konkurranseregler både nasjonalt og i EU er lagd for å sikre konkurranse mellom mange mindre bedrifter. Reglene er ikke lagd for de mektige på verdensscenen, de som sitter ved bordet og i stor grad påvirker resultatet når store handelsavtaler blir utformet. Det mangler en global konkurransemyndighet som kan gripe inn mot konserner med monopol. I dag er det ingen konkurransepolitikk som er tilpasset den globaliserte økonomien og kan passe på at enkeltaktører ikke får for stor makt. I flere år har det fra ulike hold vært etterlyst et slikt organ. Et forslag går ut på å innføre en konkurranselov i FN-regi for å hindre megafusjonene og stanse monopoliseringen.

Mellom avmakt og forandring Hva kan vi stille opp mot avmakten, er spørsmål som går igjen i innlegg og paneldebatt under møtet denne regntunge kvelden i Berlin. Som avrunding på møtet er det mingling over et glass vin. Å sitte ved skrivebordet kan være ensomt. Slike møter er derfor dobbel inspirasjon for meg, med både faglig og sosialt påfyll. Det blir livlig prat rundt bordet der jeg står, og vi er enige om at ungdommen er vårt håp. De vil nekte å godta de strukturene som konsernmakta dikterer for verden, når de ser hvor absurde maktmonopol som bygges opp. Ungdom løsriver seg dessuten fra forbrukstvangen, håper vi. En pappa forteller at hans datter har begynt å leve konsekvent bærekraftig, lager sin egen hårsjampo og YouTube-filmer om sitt nye liv. 109

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 110

Forandring eller avmakt? For nesten hvert slikt møte blir jeg kjent med et nytt tysk eller europeisk initiativ eller organisasjon som arbeider for matsuverenitet og/eller for å endre maktforholdene i verden. «Demokrati i stedet for konsernmakt» er motto for nystiftede Goliath Watch, som har vært med på å utarbeide en rapport om konsernkontroll. En «motrapport» om fusjonen mellom Bayer og Monsanto. Blant utgiverne er blant annet sammenslutninger av osteprodusenter, bakere og kjøttprodusenter, tyske Slow Food og bondelaget AbL. Håndverksmatens representanter engasjerer seg for en annerledes konkurranselovgivning. Rapporten inneholder forslag til bedre konsernkontroll på nasjonalt og internasjonalt nivå. Den har også forslag om instrumenter som kan brukes til å bygge ned konsernmakt, å «flette opp» makta igjen. Noen måneder seinere, i januar 2018, lanseres den nystiftede plattformen «Konzernmacht beschränken» – begrens konsernmakta. Nå har 25 organisasjoner som engasjerer seg for bærekraftig mat, dyrevern, miljø, utvikling og kritikk av digital overvåkning, sluttet seg til. De lister opp en rekke tiltak som kunne bidra til å beskytte bønder, forbrukere og arbeidere mot overmektige selskaper. Blant annet er det forslag om full åpenhet rundt lobbyvirksomhet, og dessuten om full åpenhet rundt firmastrukturer med navn på leverandører i hele verdikjeden. Det foreslås også en klageinstans og at samfunnsmål som sosial rettferdighet, menneske- og kvinnerettigheter, miljø- og forbrukerbeskyttelse kommer inn i konkurranselovgivningen. Forslagene er et eksempel på hvordan sivilsamfunnet engasjerer seg og bidrar til å fylle verktøykassa. Politikerne kan forsyne seg og begrense konsernmakta. Kan konsernmakt bli et offentlig tema? I Norge er det liten bevissthet om konsernenes makt generelt og deres makt over maten spesielt. Temaet blir knapt diskutert i offentligheten. Mange synes å godta at maten blir utformet og kontrollert av noen få aktører. Årvåkenheten er større når det gjelder privatisering av velferdstjenester. Mange er kritiske til at fellesgoder som helse, barnevern 110

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 111

og skole overlates til internasjonale velferdskonserner. Det mangler en tilsvarende bevissthet rundt multinasjonale konserner i mat- og landbrukssektoren. Altså selskaper som privatiserer og tar patent på såvarer og forteller bønder hvilke såvarer og sprøytemidler de skal bruke. Samt selskaper som lager tusenvis av matprodukter for verdensmarkedet, dels ved hjelp av fargestoffer, palmeolje, sukker, salt og andre billige tilsetninger slik at maten ikke lenger gjenkjennes som mat. Norge har via Oljefondet investert i flere av de store agrokonsernene og har i likhet med andre investorer interesse av høy avkastning. Kanskje det forskyver blikket. Det blir sjelden snakket om at Norge som jordbruksland har andre interesser enn Norge som investor og deleier i agrokonserner. Ordet «marked» brukes sløvt. På et lokalt matmarked fungerer systemet med tilbud og etterspørsel helt til det dumpes billigmat utenfra. Det er det som skjer når billig importmat lander i norske butikker, og når melkepulver og billig kylling fra EU dumpes i afrikanske land og utkonkurrerer lokale bønder og små næringsmiddelbedrifter. Importerte produkter fra Nestlé, Maggi, Kraft, Danone og andre matkonserner fyller opp butikkhyller og fortrenger lokalt produsert mat. Det gjelder både i Norge og i resten av verden. Norge er vevd inn i det industrielle systemet der de store konsernene dominerer, og der både jord og mat er spekulasjonsobjekter for verdens finanseliter. Det er et system som forsterker den urettferdige fordelingen av maten. Store selskaper fordriver småbønder som dyrker mat for egen familie og for lokale markeder, og begynner med industriell produksjon av mat og dyrefôr for vestlige markeder som har penger å kjøpe for. Det er det som kalles å være konkurransedyktig. I virkeligheten er det monopolmakt til å styre maten dit det er penger. Men mat er et minst like grunnleggende fellesgode som velferdstjenester. Den hører hjemme i folkets eie og burde ikke overlates til konsernenes og finanskapitalens spill. Bøndene og forbrukerne er i like stor grad prisgitt konsernene. Ordet «marked» mister mening når konserner får monopol, 111

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 112

kjøper opp konkurrenter og binder kundene fast til seg, for eksempel når såvarer, sprøytemidler, gjødsel og datateknologi selges i samme pakke. Et mye brukt eksempel er det glyfosatholdige midlet Roundup, som selges sammen med genteknologisk endrede såvarer for soya, mais, bomull og raps. Såvarene er ofte også genteknologisk skreddersydd til å tåle glyfosat. Den nye typen pakkeløsninger for bønder inneholder også digital agroteknikk, såkalt presisjonslandbruk med selvkjørende maskiner, utvalgte planter og tilpassede doser av sprøytemidler og gjødsel. Bøndene blir avhengige av konsernene og havner i gjeldsfella. Konsernene framstiller seg selv som uunnværlige for verdens matforsyning. Argumentet for sammenslåing er effektiv matproduksjon og billig mat. Men monopol betyr høyere priser og gjeldstyngede bønder. Ensretting gjør oss sårbare. Noen få sårbare matplanter dominerer, først og fremst sorter av hvete, mais og ris. Grønnsaker blir også ensrettet. Markedet oversvømmes av billige, smakløse, anonyme sorter som dyrkes på måter som forutsetter sprøyting og monokulturer. Den nevnte «motrapporten» mot Bayer–Monsanto-fusjonen advarer om at sentralisering og monopolisering har ført til en dramatisk reduksjon av antall sorter av matplanter. Ensrettingen forsterkes når såvarefirmaer kjøpes opp eller fortrenges fra markedet. Det skjer nettopp i en tid da verden mer enn noen gang trenger et mangfold av robuste planter, slik at landbruket blir mindre sårbart når klimaet endres. I Norge dyrkes det ikke GMO-vekster, og de dyrkes lite også ellers i Europa, på grunn av motstand fra forbrukerne. Men som jeg tidligere har skrevet, dyrefôr som importeres til Europa, er ofte endret ved hjelp av genteknologi. Forbrukerne blir ikke informert om det, og vi har derfor også i Norge liten mulighet for å velge bort importerte kjøtt- og melkeprodukter som er basert på GMOfôr. De store agrokonsernene prøver å få innpass for genteknologi i Europa, og de kjemper mot den demokratiske retten til å bli informert via merking. Debatten om GMO og annen landbruks112

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 113

teknologi handler først og fremst om makt, om konserner og kontroll over verdikjeden og hvordan verden kan unngå en farlig ensretting av verdikjeden fra jord til bord. Konsernmakta stanses ikke ved at jeg sanker blåbær til eget bruk og at unge jenter lager sin egen hårsjampo. Men det er en begynnelse på en bevisstgjøring om konsernenes makt over vårt forbruk, våre vaner. Vi begynner å spørre hvem som bestemmer hva vi skal kjøpe, hvem som lager fortellingen om hva som trengs for et godt liv. Kontrollen med markedsmakt kan ikke overlates til forbrukerne, politikerne må gripe i verktøykassa. Men da må også politikerne vite at de har oss forbrukere som samfunnsborgere med på laget.

Bondeveven ernærer verden Kjemikonsernet Bayer har ivret for å spre påstanden om at verden må produsere 60 prosent mer mat innen 2050 for å mette en økende befolkning, og at produktiviteten i landbruket derfor må økes ved hjelp av kunstgjødsel og sprøytemidler. FAO, FNs matvareorganisasjon, har hevdet at det trengs 70 prosent mer mat i verden fram mot 2050. Samme organisasjon (FAO) har også hevdet at det er nok mat i verden i dag til å mette 12–14 milliarder mennesker, altså langt flere enn dagens folketall. Det er lett å bli forvirret av så motstridende tall. Historien om at verden trenger mye mer mat, er fortalt så ofte at de fleste tror den stemmer. Men det er smart å spørre hvem som har interesse av den fortellingen. For økt matproduksjon fører ikke automatisk til at færre sulter. Ofte er det motsatt. Hans Herren er en internasjonalt kjent landbruksekspert med lang erfaring fra afrikansk landbruk, og han har mottatt Right Livelihood Award, også kalt den alternative nobelprisen. I boka So ernähren wir die Welt (2016) skriver han: «For tida produserer verdens bønder nok til å ernære over 14 milliarder mennesker – det betyr dobbelt så mye som det er behov for.» Bare en del av maten lander i forbrukernes mager. Det har 113

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 114

mange forklaringer. I utviklingsland kan det ha sammenheng med dårlig kapasitet for lagring, bearbeiding og transport, mens det i industriland blir kastet mye mat. Mye av maten som dyrkes i utviklingsland, havner dessuten hos kjøpesterke grupper i den rike, vestlige verden. Konsernenes nyliberale fortelling om at fri flyt av mat løser problemene, stemmer ikke med virkeligheten. Urbant landbruk er derimot viktig for folks matforsyning. Langt flere ville sulte eller være feilernært dersom det ikke var for det urbane landbruket og for andre kilder til mat som ikke speiles i noen produksjonsstatistikk. Høsten 2017 var jeg på en pressekonferanse i Berlin med Pat Mooney, kjent kanadisk kritiker av agroindustrien, også han tidligere mottaker av Right Livelihood Award (sammen med Cary Fowler, seinere kjent som hovedinitiativtaker til et frøhvelv på Svalbard). Mooney er en nestor i internasjonal landbruksdebatt. Han er leder for ETC-Group, som i 2017 oppdaterte og nyutga sitt hefte Who will feed us? med nøkkeltall for hvem som ernærer verden. Who will feed us? bruker uttrykkene The Peasant Food Web versus The Industrial Food Chain. Bondeveven versus industrimatkjeden. Ifølge tallene i heftet ernærer den industrielle matkjeden bare 30 prosent av verdens befolkning. Mens 70 prosent får maten fra «bondeveven», som omfatter småbønder, fiskere, gjetere og sankere, all matforsyning som ikke er en del av det agroindustrielle systemet. Ifølge de nyeste tallene produserer bondeveven også 70 prosent av maten målt i kalorier og vekt. Bondeveven disponerer bare 25 prosent av jordbruksarealet, industrikjeden disponerer 75 prosent av landressursene. Slike tall blir aldri helt nøyaktige. For hva skal regnes som bondevev? Og hva er industrielt landbruk? Når jeg sanker blåbær og sopp og dyrker rabarbra, salat og urter, er jeg da på en måte en del av bondeveven? Det dreier seg jo om mat jeg verdsetter i daglig kosthold. Jeg får syltetøy av tante, squash av venninner og hjortekjøttdeig av en bror som har vært på jakt. Det er mat som går under radaren til konsernene, også den digitale radaren. Maten registreres ikke på noe bank- eller bonuskort og finnes 114

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 115

knapt i noen statistikk. Jeg prøver å være i bondeveven også i matbutikken, men der havner jeg fort i den industrielle kjeden. Hvor skal norsk landbruk plasseres? Det beveger seg vel også mellom de to kategoriene. Når bønder kjøper dyrefôr fra andre verdensdeler og sprøytemidler og gjødsel fra et agroselskap og sender råstoff til industriell bearbeiding, dreier det seg avgjort om å tilhøre en industriell kjede. På motsatt side av skalaen er de som greier seg uten sprøytemidler og kunstgjødsel og leverer maten lokalt. Da er det «bondevev», men grensene er flytende. Uansett kan det ha mye for seg å tenke etter når vi er i kjeden eller i veven, som forbruker og/eller bonde. Urbant landbruk er en tydelig del av bondeveven. Mange har (som jeg tidligere har skrevet) dyrking og dyrehold i byen som den viktigste kilden til mat. Urbant landbruk står for 34 prosent av kjøttet som spises i byene, og for 70 prosent av eggene, for å nevne et par tall fra ETC Group. Typisk for bondeveven er at den bruker mye mindre energi, vann, areal, kjemiske sprøytemidler og syntetisk gjødsel. Bondeveven er også basert på et langt større biologisk mangfold, og den har strategier for å bevare jord. Bondeveven er derfor langt mindre sårbar for klimaendringer. Mesteparten av både jordtapet og matkastingen skjer i industrikjeden, og det er her mat blir brukt til andre formål enn mat. Mange tall i den nye oversikten fra ETC snur opp ned på forestillingen om hvor vi får maten fra. Det svimler nesten, for vi er så vant til å forholde oss til en annen versjon, nemlig at det er den industrielle kjeden som sørger for mat til verdens milliarder. Mye av maten fra industrikjeden forsvinner på veien, hele 76 prosent ifølge ETC Group. Dersom maten framstilles som 100 brødskiver, er det bare 24 brødskiver som havner på en tallerken. (Se rapporter på nettstedet til ETC Group – Who will feed us? – under «Nyttige nettsteder» bakerst i boka.) Tallene fra ETC Group var omstridt første gang de ble presentert. Nå er de bredt anerkjent ikke bare av FN-organer og akademia, men også av agroindustrien selv, ifølge Mooney. Men det betyr ikke at alt skal fortsette som nå. Poenget ifølge ETC 115

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 116

Group er at det er bondeveven som må få støtte til å utvikle sine fortrinn dersom verden skal få nok mat i framtida. Investeringer i småskala, bærekraftig landbruk er den mest effektive måten å redusere sult og fattigdom på. Det er en hovedkonklusjon i en rapport fra det internasjonale nettverket More and Better, som ble ledet av norske Aksel Nærstad til september 2018. More and Better består av langt over hundre medlemsorganisasjoner og arbeider for å få slutt på fattigdom i verden og utrydde sult ved støtte til agroøkologisk landbruk. Småskalaprodusentene – bønder, fiskere, samlere og gjeterfolk – produserer ifølge rapporten maten for det store flertallet av mennesker i verden. De trenger lån og annen støtte blant annet for å forbedre produksjonen, bygge opp småskalaforedling og salgsorganisasjoner. Lån fra industrien er forbundet med krav om å kjøpe kunstgjødsel, såvarer og andre innsatsvarer. Produsentene blir låst til kontraktlandbruk og dyrking i monokulturer. Det trengs andre modeller for investering i bærekraftig småskalaproduksjon av mat, ifølge rapporten. Den gjennomgår og tilbakeviser også mange myter om global matproduksjon. Som den om at småbønder er en utdøende yrkesgruppe. Det er bare i Europa småbøndene forsvinner. I mange utviklingsland er det en sterk økning i antall bruk under 2 hektar – 20 dekar eller mål. Bønder er verdens største yrkesgruppe, og det store flertallet er småbrukere. Ifølge IAASTD-rapporten er nesten 90 prosent av de 525 millionene gårdsbruk i verden på under 20 dekar. Også dette tallet viser at det er vanlige bønder som gir verden mat, ikke industrilandbruket. Men agroindustrien styrer fortellingen og bidrar til at den matproduksjonen som faktisk ernærer verden, ofte er usynlig og blir snakket ned. Mat som ikke har kommersiell verdi, blir ikke regnet med. Det samme gjelder mat produsert av kvinner, som ofte ikke eier jorda der de dyrker mat. Geriljahagen vil aldri bli regnet inn i noen oversikt over matproduksjon. Sankingen av sopp og epler kommer aldri inn i statistikken, selv om den er et verdifullt bidrag til mitt og andres 116

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 117

kosthold. Jeg har råd til å kjøpe den maten jeg trenger. Dersom jeg bodde i et land uten en pensjon jeg kunne leve av, ville geriljahagen være min livsforsikring, selv om den ikke passer inn i noen offisiell oversikt over mat. Uansett hvordan vi regner, det er ikke den industrielle kjeden som ernærer verden, og den er heller ikke i stand til å ernære verden. Too big to feed. Den setningen dukker stadig opp når det er snakk om konsernmakt innen mat og landbruk. Too big to feed er også tittelen på en rapport som ble lagt fram på den samme pressekonferansen med Pat Mooney. Han er en av forfatterne, og rapporten er utgitt av IPES Food – International Panel of Experts on Sustainable Food Systems – et ekspertpanel for bærekraftig mat. Budskapet er at de dominerende firmaene i mat- og landbrukssektoren er blitt for store til å ernære verden. Sammenslåingene fører til mindre genetisk mangfold av planter og husdyr, og dermed til større risiko for sykdom. De store er blitt for tungrodde til å levere den innovasjon som trengs. Samtidig bestemmer de mer og mer over hvordan bøndene skal drive, ved hjelp av presisjonslandbruk og Big Data. Pat Mooney mener hovedhensikten med alle fusjonene ligger i ønsket om å samle digital informasjon. Den som kontrollerer Big Data, kontrollerer også markedet, sier han.

Overvåker åker og matbord Big Data følger forbrukerne inn på matbordet og bonden ut på åkeren. Folk har fordelskort som registrerer hvert kjøp og skreddersyr reklame. Digitalisering forkynnes som den nye frelsen for landbruket. Bøndene skal drive «presisjonslandbruk» ved hjelp av dingser som forteller når de skal så, høste, gjødsle og sprøyte, sjekke været og jorda og bidra til å drive «klimasmart». I iveren etter å være moderne og på høyde med det nyeste innen teknologien er det lett å glemme at digital overvåkning er makt. Når dagligvarekjeder, maskinfirmaer, såvarekonserner og 117

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 118

sprøytemiddelgiganter slår seg sammen, kan de samle data om privatforbruk og landbrukspraksis under samme tak. Informasjonsmonopol gir muligheter for manipulasjon. Både bonden og forbrukeren blir fotfulgt og registrert. Det er et tankekors at det samtidig er nesten umulig å spore hvor svikten ligger og hvor ingrediensene kommer fra, når det dukker opp matvareskandaler. Da er det forgreininger over landegrenser og til utallige firmaer uten at noen har oversikt, slik skandalen med hestekjøtt i lasagne viste, og likedan skandalen med det giftige stoffet fipronil i egg. Matmakta sentraliseres og styrker kontrollen, samtidig som den gjemmer seg for innsyn og demokratisk kontroll. Hjelpemidler for «presisjonslandbruk» blir ofte framstilt som en vei til mer bærekraftig landbruk fordi bonden skal kunne gjødsle og sprøyte mer målrettet og dermed mindre. Men slike hjelpemidler er dyre og passer best for dem som driver stort på store flater. Dingsene samler også data. Hvem eier den digitale informasjonen som samles i en traktor? Før kunne bonden mekke selv eller dra på et lokalt verksted når maskinen ikke virket som den skulle. Hvem fikser de digitale dingsene? Må konsernenes itavdeling inn i bildet når det dukker opp et problem? Det er spørsmål som systemkritiske europeiske bønder stiller. Bayer Digital Farming lover en bærekraftig digital landbruksrevolusjon og kjøper opp firmaer som bidrar med data. Selskapet har for eksempel kjøpt kanadiske Zoner som har analysert landbruksareal i mange land gjennom 30 år. Ved hjelp av satellitter og droner kan hver jordflekk overvåkes. Bonden får beskjed på mobilen når det skal gjødsles, hvor mye det skal sprøytes, og om forventet avling. Agrokonsernene tjener penger på å selge teknologi, og de samler data som også er makt og penger. Som salgsargument for teknologien snakker Bayer Digital Farming om behovet for effektiv og bærekraftig matproduksjon for verdens økende befolkning. Det gir en ubehagelig følelse når konsernet skyver miljøet og sulten foran seg, nå når vi vet at det ikke er industrilandbruket som metter verden. Bonden må bli bevisst på hvilke dingser som er til fornuftig 118

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 119

hjelp, og hvilke dingser som skaper avhengighet og fordyrer produksjonen. Når firmaer for såvarer, sprøytemidler og gjødsel fusjonerer med maskinfirmaer som leverer digitale redskaper, øker kontrollen over hele verdi- og forsyningskjeden. Konsentrasjonen omfatter også konserner som driver industriell bearbeiding og salg av mat. Kontrollen blir altomfattende. Bønder blir knyttet til en håndfull av leverandører og kjøpere, og blir ofte avhengig av dem. Avhengighet kan lett presse utgiftene oppover og inntektene ned og låse bøndene slik at de ikke lenger kan velge hva de vil dyrke, hvordan de skal gjøre det, og for hvem. Digitalisering av verdikjeden betyr at både bønder og forbrukere mister frihet. Dagens fusjonsbølge går som sagt på tvers av bransjer, og den favner såvarer, maskiner og dingser, gjødsel, sprøytemidler, jorddata, ferdigmatindustri og dagligvarer, som alle samler data om bønder og forbrukere. Nettbutikken Amazon, for eksempel, har kjøpt opp Whole Foods, den største økologiske kjeden i USA. Slik får Amazon adgang til brukerdata i et område i vekst innen varehandel. Når kjøleskapet gir beskjed om hva som mangler, er overvåkningen total. For et par år siden skrev jeg en artikkel om overvåkning i den norske matbutikken, nærmere bestemt Coop, som tilbyr 20 prosent rabatt på økologiske varer. Men bare for dem som registrerer forbruket via en app. Jeg kalte det en byggestein i totalovervåkningen av vårt forbruk. Systematisk samling av private data kan i teorien alltid brukes til å manipulere. Det ville ha blitt forbrukerstorm mot datainnsamlingen dersom det var tilbud om rabatt på øl, søtsaker og sigaretter for dem som registrerer seg. Ubehaget er mindre når det er kjøp av økologiske varer som blir registrert. Men det er like fullt et maktmiddel. Tilbakemeldingen fra PR-avdelingen hos Coop var forutsigbar: Man må følge med i tida. Svaret tok ikke stilling til mitt anliggende med artikkelen: Big Data og økende overvåkning. Coop er en liten aktør som datasamler, men gjør som alle andre. I den industrielle matkjeden foregår det en verdensomspennende oppsamling, lagring og kon119

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 120

sentrasjon av forbrukerdata. Det betyr sentralisering av makt. Big Data – stordata – er ikke spesielt for agro- og matbransjen. Data samles fra alle livets områder. Men maten er så eksistensiell. Alle spiser, ingen greier seg uten mat. Derfor er stordata på dette området ekstra verdifull for aktørene som samler og overvåker. Her gjelder virkelig ordspråket om at kunnskap er makt. Med kontroll over data fra produksjon, logistikk og konsum kan konsernene fange opp kriser før statlige myndigheter, og i verste fall manipulere kriser for å øke profitten. Det blir spekulert på om denne mekanismen virket allerede under matvarekrisen i 2007 og 2008. Ingen konserner overvåker geriljahagen. Det er ingen som vil selge meg selvgående dingser som luker ugras, og samtidig samle data om jord og avling. Motmakthagen mot monopoliseringen av maten er en liten øy av matsuverenitet, bortenfor konsernenes oversikt over verdikjeden. Jeg kunne ha trengt en dings som helt målrettet dreper brunsnegler, men som ikke dreper snille leopardsnegler. Men hva måtte jeg gi i bytte? I tillegg til å betale dingsen. En kvass spade får greie seg inntil videre. Er vi låst til å få vårt forbruk og vårt landbruk konstant overvåket av dem som vil selge oss mat eller landbruksteknikk, gift og gjødsel? Og er jeg nødt til å dyrke mat i en geriljahage for å gå under radaren? Skal jeg finne meg i at dagligvarehandelen har oversikt over mitt øvrige forbruk? Finnes det andre motstrategier enn å så sukkererter langs et gjerde? Aktion Agrar er én av mange tyske plattformer som kjemper mot konsernmakt og for bondelandbruk. Organisasjonen har vært aktiv i kampen mot fusjonen mellom Bayer og Monsanto. Før jul 2017 har Aktion Agrar en aksjon for å få folk til å tenke seg om før de bestiller varer via Amazon. De minner om at for hver bok som bestilles online, blir det vanskeligere for den lokale bokhandelen å overleve. Det går an å tenke likedan når det gjelder mat. Matlevering via Amazon er nytt i Tyskland og tilbys i noen store byer. Men konsernet er på vei inn i dagligvarebransjen i flere europeiske land, også i Norge. Aktion Agrar advarer om at tilbudet gjør det vanskeligere for små 120

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 121

matbedrifter å overleve, og dermed vanskeligere å ta vare på bondelandbruket. Ved å la kjøleskapet være Amazon-fri sone unngår forbrukerne dessuten at følsomme data samles hos et stort konsern. Forbrukeren unngår samtidig å støtte et selskap som trikser med skatten og bryter tariffavtaler. Da jeg var travel og trippelarbeidende småbarnsmor, var det ingen som leverte mat på døra, men jeg har alle forutsetninger for å forstå dem som benytter seg av slike tjenester. Det er heller ikke alle som greier å gå eller kjøre selv til butikken. En dag vil ikke beina bære meg lenger. Blir jeg da nødt til å la meg registrere hos Amazon eller hos en dagligvarekjede? Eller går det an å tenke seg andre systemer for å få mat i hus? Vi må se etter alternativer til agrokonsernene, de store dagligvarekjedene og samling av stordata.

Amazon eller REKO-ringer? Skal maten overlates til Nestlé og Amazon? Hvem skal ha oppdraget med å velge ut varer før det kommer så langt at jeg kan velge i butikken? Det er et kjernespørsmål for matdemokratiet. Noen få dagligvarekjeder bestemmer i dag på våre vegne hva vi skal spise, og definerer hva som er mat. Den nye typen konsernstyrte handelsavtaler er en fordel for industrikjeden for mat. Det er de store konsernene som vil frakte mat og fôr på kryss og tvers av kontinenter. Men egner mat seg for slik frakt? Hvorfor trenger vi fri flyt av mat? Det er stort sett ingen som tjener på globalisert handel med mat, bortsett fra noen store konserner. Det er nå 50 firmagrupper som står for over halvparten av omsetningen av bearbeidet mat i verden, ifølge Konzernatlas fra den tyske Böll-stiftelsen (2017). Skal Nestlé, Unilever, Mondelēz, Mars og General Mills få bestemme over matbordet vårt, og leveringen overlates til Amazon? Også norsk matindustri blir kjøpt opp og fusjonerer med internasjonale selskaper. Professor Per Ingvar Olsen ved Handelshøyskolen BI beskrev i Dagens Næringsliv hvordan slike selskaper 121

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 122

driver aggressiv skatteplanlegging der overskuddene havner i et skatteparadis. Sørlandschips, Synnøve, Finsbråten og Leiv Vidar eies av Scandza, som igjen var eid av det multinasjonale finansselskapet CapVest, som har organisert sitt eierskap gjennom skatteparadiset Jersey. «Det som før var nyskapende nisjeprodusenter eller små nasjonale utfordrere til bondeeide Tine og Nortura, blir deler av store internasjonale konglomerater eid av finansielle eiere via skatteparadiser», skrev Olsen. CapVest er ute av bildet, og Scandza er nå ca. 95 prosent eid av holdingselskapet Provender SARL i Luxemburg gjennom flere mellomledd. Matindustrien er full av tilsvarende eksempler, og de kompliserte eierstrukturene kan ha endret seg mange ganger før denne teksten er på trykk. Et daglig blikk på den danske nyhetstjenesten FødevareWatch viser hvordan handelsveiene for maten kjøpes og selges over hodet på oss som spiser. Spørsmålet er om vi vil at finansselskaper på Jersey og i Luxemburg skal velge maten for oss. Mange matfirmaer reklamerer med sunne produkter. De har oppdaget at forbrukere ser etter mat som er naturlig og bærekraftig. På pakningen er det ofte fortsatt en landlig idyll, snødekte fjell, en bestemor med hjemmebakt, eller et landsens stabbur. Det er nesten umulig å vite hva som er ekte. Hvem betaler bonden en rettferdig pris og lager ærlig mat? Hvem er bare ute etter billig råstoff fra bonden? Selv om vi leser det som står med liten skrift, er det vanskelig å skille det ene fra det andre og vite når inntjeningen havner i et skatteparadis. Som motreaksjon mot matkonsernene vokser det fram nye handelsveier, nye markedskanaler, som Bondens marked, gårdsbutikker, abonnementsordninger, andelslandbruk og andre former for solidarisk landbruk. Konseptet med REKO-ringer er nettopp kommet til Norge og brer seg som ringer i vannet. I en REKO-ring kan kundene kjøpe mat direkte fra bonden og hente varene på et avtalt sted, uten fordyrende mellomledd. Bare produsenten selv kan selge. Fortjenesten havner hos produsenten. Det er en myndiggjøring av både bonde og forbruker. Begge parter tar maten tilbake, REKO-ringene er matdemokrati i 122

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 123

praksis. Når maten er bestilt på forhånd, blir det heller ingen kasting av mat i handelsleddet. REKO-ringene er inspirert av svensk og står for «rejäl konsumtion», reelt forbruk, eller naturlig, ekte forbruk. Bestillingene går via en egen Facebook-side, men her vil neppe noen samle data for å manipulere en matvarekrise. REKO-ringene kan organiseres litt forskjellig, men bidrar alltid til mer matdemokrati, med lokal smak uten smaksforsterkere og lokal nettverksbygging. Kontakten gjenopprettes mellom bonden og lokalsamfunnet. Både systemet og selve maten er oversiktlig. I motsetning til konsernenes infiltrering i hverandre på kryss og tvers i maktsystem på tvers av landegrenser og tilsvarende uklarhet om hvor de ulike ingrediensene i maten kommer fra. REKO-ringene i Sverige og Finland er inspirert av en tilsvarende fransk ordning. Det gror opp slike ordninger over hele Europa nå. I England kalles det Food Assembly, i Tyskland Marktschwärmerei. Det finnes allerede bortimot hundre slike «svermerier» der kundene via internett kan velge blant de lokale produktene som tilbys, og hente på avtalt sted en gang i uka. Bare i Berlin er det allerede flere «Marktschwärmer». Det vil komme flere slike nye markedskanaler framover, som motreaksjon mot dagligvarekjeder med monopol og nettbutikker som følger med på hva du trenger, før du selv har skrevet handleliste. De nye, lokale distributørene gir oss garantert kortreist mat og håndverksmat. Og ikke mat der det lokale og hjemmelagde bare er reklamegimmick. De nye kanalene gir plass for små produsenter og et mangfold av smaker. En tanke streifer meg: Kanskje til og med jeg kunne melde meg på som selger, dersom avlingen i geriljahagen øker til sommeren og det kommer en REKO-ring i nærområdet rundt Oslo. Helst blir jeg nok kunde. Men tenk om alle urbane gartnere i Oslo gikk sammen om en form for marked. For å synliggjøre at bydyrking dreier seg om mat og ikke bare sosiale møteplasser. Medlemmene i et lokalt nettverk for salg av mat vil hele tida tenke at de skal levere god mat, stedet for å være opptatt av å vokse 123

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 124

for å betjene aksjeeiere. Matkonserner har vekst som mål og ser seg om etter nye markeder, også langt borte, i Kina, India og Afrika. Men hvorfor må en bedrift alltid vokse? Selv konserner som er definert som samvirkebedrifter, arbeider ut fra den industrielle vekstlogikken. Det svensk-danske meieriet Arla vil vokse i Vest-Afrika og i Latin-Amerika, i tillegg til å selge på det skandinaviske markedet. Norske Tine bygger meieri i Irland, samtidig som de legger ned meierier hjemme. Kunne de ikke slå seg til ro med å bearbeide melka fra bønder i norske regioner og lage gode produkter her? Både maten, bonden og forbrukeren taper på den industrielle vekstlogikken. Når melkekonserner snakker om innovasjon, er det når de lager noe nytt, fancy og påstått sunt av melkepulver. Når gårdsmeierier er innovative, lager de melkeprodukter av ekte melk, basert på gras som vokser i lokalsamfunnet. Fri flyt av mat over landegrenser gjør at både bønder og små bearbeidingsbedrifter blir trengt til side. Mange politikere som snakker varmt om små og mellomstore bedrifter, har ingen strategi for å bevare små og mellomstore matvarebedrifter, men godtar oppkjøp som flytter makt og penger ut av lokalsamfunn og ofte til et skatteparadis. Nye, lokale handelsveier for mat er en motreaksjon. Suget er sterkt etter nye steder og måter å kjøpe mat for å få mer selvråderett over matbordet. Det trengs idéer for gode politiske verktøy for å støtte opp om slike alternativer.

Fra fri flyt til lokal flyt Fri flyt av mat er ingen naturlov. Tvert imot er det i strid med naturens lover. Et landbruk som samarbeider med naturen, vil ikke ekspandere i andre verdensdeler, men levere mat til folk i nærområdet. Det industrielle landbruket har lagd et skille mellom naturen og oss forbrukere. Kontakten kan gjenopprettes ved at vi begynner å se oss om etter annen mat, finne våre bønder, vår andelsåker eller en selvsådd reddik. Før var mat og natur to sider av samme sak. Naturen var maten. Nå er naturen noe vi beveger 124

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 125

oss i, med terrengsykkel og kondomdress. Men vi kan gjenoppdage naturen som mat, om det så er på en stripe jord langs en stikkvei. Den nye typen frihandelsavtaler er skreddersydd for de store konsernene og bidrar ikke til lokal flyt. Avtalene tjener de store konsernenes eksportinteresser. Bondelandbruket og småbedrifter som produserer for lokalsamfunnet, blir tapere. I den folkelige europeiske motstanden mot TTIP, CETA og tilsvarende avtaler har det vært rettet mye kritikk mot at konsernenes lobbyister i stor grad påvirker avtaletekstene, og at tekstene blir utformet slik at også framtidig lovgivning skal samordnes med handelsavtalene. Dermed kan det bli tolket som en handelshindring dersom et land for eksempel ønsker å innføre strengere miljølovgivning, bedre beskyttelse av forbrukere, rettigheter for arbeidstakere og landbruk og matforsyning i lokale kretsløp. Slike avtaler betyr en uthuling av demokratiet, med lovgivning som en oppgave for de folkevalgte. Det udemokratiske forsterkes av at forhandlingene skjer bak lukkede dører og ofte med skjult mandat. Med sin sterke lobbymakt får konsernene sine ønsker lovfestet. Motstand mot den nye formen for konsernstyrt frihandel blir ofte satt i bås med proteksjonisme, egoisme og innadvendthet, det motsatte av å være åpen mot verden og ha et liberalt samfunnssyn. Selv merkelappen fremmedfrykt trekkes fram når noen ytrer seg kritisk om frihandel. Her blandes kortene. Det å være kritisk til at konsernmakt ødelegger lokalt landbruk og lokal natur, enten det er i Norge, Europa eller andre verdensdeler, har ingenting med mangel på åpenhet overfor verden å gjøre. Også her blir vi påtvunget en ideologisk fortelling. Det er ikke uttrykk for frihet når lokale småbønder blir utkonkurrert av importmat eller fordrives for å skaffe plass til plantasjer for billig råstoff. Konsernenes vekststrategier bidrar til å avfolke bygdene, både i vestlige og fattige land. I Norge er det fortsatt til en viss grad plass i byene. I fattige land er alternativet slummen i storbyen eller en fluktrute til Europa. Menneskerettighetene taper i konsernenes jakt på billig råstoff 125

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 126

og billig arbeidskraft. Det er det motsatte av å være liberal og verdensåpen. Ensrettingen og monokulturene og satsingen på noen få sorter av dyr og planter har heller ingenting å gjøre med et verdensåpent samfunnssyn. Det har heller ikke noe med frihet å gjøre når den industrielle matmodellen blir forsøkt innført i ikkevestlige land. Mat er ingen vare, men en grunnleggende menneskerett, som ikke kan overlates til fri flyt og mektige konserner. Vi trenger en matkultur og jordbrukskultur som dyrker og bevarer artsmangfoldet. Det betyr at maten må inn i lokale kretsløp igjen, lokal flyt i stedet for fri flyt. Handel er ikke bare handel over landegrenser, men først og fremst lokal og regional handel. Det gjelder både i industriland og i utviklingsland. Vi skal selvsagt handle med andre land, også land langt borte, men reglene må være rettferdige. Det vi trenger og kjøper utenfra, må være fair trade, slik at produsentene får en rettferdig betaling. Prinsippet om rettferdig handel må gjelde både for lokal mat og for mat fra andre verdensdeler.

126

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 127

KAPITTEL 9

Soya som etisk spørsmål

oktober er jeg i Berlin og går på åpningen av en fotoutstilling i Willy-Brandt-Haus. Et bilde viser ei jente som har så stor pukkel på ryggen at hun ikke kan rette seg opp. En gutt er født med en sjelden hudsykdom. Utstillingen viser en lang rekke bilder av barn med medfødte misdannelser, sjeldne sykdommer og utviklingshemninger. Samt bilder av utmagrede, syke og avkreftede voksne. Fotografen Pablo E. Piovano er kommet fra Buenos Aires til Berlin for å være med på åpningen av utstillingen «Landwirtschaft der Gifte» – giftlandbruket. Bildene er som et slag i mellomgolvet og treffer midt i den aktuelle debatten. Sprøytemidler i landbruket er et hett tema i Berlin høsten 2017. Striden om forlenget godkjenning av glyfosat i EU er tilspisset. Flere land vil fase ut glyfosat og innføre strengere regler for bruken. EU får ikke bestemt seg fordi den tyske regjeringen er splittet. Andre sprøytemidler er også omstridt. Neonikotinoider er på nytt på agendaen. Stoffet brukes til behandling av såvarer og mistenkes for å være en viktig årsak til at biene i verden svekkes og dør. Utstillingen treffer midt i debatten. Mye av fôret til dyra våre kommer fra Sør-Amerika der enorme arealer med mais og soya sprøytes med glyfosat og enda giftigere midler. Importfôret utkonkurrerer norsk og europeisk gras og påvirker strukturene i landbruket og vår matsikkerhet, noe som i seg selv er grunn nok for å stille spørsmål ved fôrimporten. Eventuelle skader på mennesker har vært mindre framme, i hvert fall i norsk kraftfôrdebatt. 127

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 128

Utstillingen setter for fullt søkelys på helseskader og brudd på menneskeretter i landene der vi kjøper fôret. Det er land der de enorme åkrene sprøytes fra fly. Vi som bor i Europa, får billig fôr og dermed billig kjøtt, melk og ost. Prisen betales av dem som bor i landsbyer tett ved åkrene, og som ikke kan beskytte seg mot gifttåka, noe fotoutstillingen fra Argentina så smertefullt dokumenterer. Leger i Argentina har lenge slått alarm om sykdom og skader som følger med sprøytemidlene i landbruket, med dødfødsler, medfødte misdannelser og flerdobling av antall krefttilfeller. Temaet dysses ned av myndighetene. Giftbruken har vært tabu også for argentinske medier. Eksport av mais og soya betyr valutainntekter. Det er vanskelig å kritisere en eksportnæring som er så innvevd i landets politikk, og som også betyr annonseinntekter for avisene. Fotojournalisten Pablo Piovano har brutt tausheten og fotografert 50 berørte familier. Han gir ofrenes lidelser et ansikt. Nå får han internasjonale priser og stipender og kan bruke sin berømmelse til å fortelle om hva som skjer. På åpningen av fotoutstillingen var det mye folk. Derfor går jeg dit noen uker seinere for å se bildene igjen i fred og ro. Det er en våt og forblåst lørdag ettermiddag, og jeg tenkte at nå vil jeg ha utstillingen for meg selv. Men det viser seg å være kø langt ut på gata, av folk i alle aldre, som vil inn for å se. Forteller denne store interessen om en ny bevissthet og følsomhet rundt giftens landbruk? En parallell fotoutstilling i Willy-Brandt-Haus viser bilder fra den japanske skandalen i Minamata. En gammel skandale der en kjemifabrikk dumpet kvikksølv i sjøen. Folk ble syke og fikk misdannede barn når de spiste fisk fra sjøen. Den kjente amerikanske fotojournalisten W. Eugene Smith dokumenterte i 1970-åra skadene sammen med sin japanskfødte kone. Selv ble Smith så skadet av fabrikkens vakter at han aldri greide å fotografere mer. Men bildene vekket verden. Fotografen fikk ikke selv oppleve det, men erstatningene til ofrene i Minamata kom 30 år seinere. Det er enkelt å forurense jorda, elvene, grunnvannet og havet. Industriens tidsalder er full av eksempler på ødelagt natur og 128

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 129

ødelagte liv. Hele vår vestlige livsstil ødelegger planeten og folks helse. Å rydde opp igjen er møysommelig og tidkrevende. Bruk av giftige sprøytemidler i landbruket er en del av et tragisk bilde. Nå går de første sakene for retten i USA med krav om erstatning for helseskader som skyldes bruk av glyfosat. Penger kan aldri gjøre godt igjen. Slike rettssaker er likevel viktige, også fordi de avslører feil som er gjort i fortida. Forbrukere flest i Norge har hittil kanskje ikke tenkt så mye over sammenhengen mellom import av soya og billig mat. Bevisstheten er større når det gjelder klær. Den reelle prisen for billigklær har lenge vært tema i norsk og europeisk debatt. Klesbransjen er ikke grunnleggende endret av debatten og kritikken. Men folk flest vet nå at billige T-skjorter, bukser og kjoler er lagd av underbetalte arbeidere i helsefarlige omgivelser. Dødsbrannen i Rana Plaza i Bangladesh var en vekker for mange. Vi forstår at billigklærne har en pris. Kan Pablo Piovanos bilder av dem som rammes av gifttåka over argentinske åkre, være en tilsvarende vekker som viser at noen betaler prisen for billig kjøtt og billige melkeprodukter? Produksjon av både storfe, gris og kylling i Norge og EU er dels basert på råstoff for fôr fra andre siden av kloden, først og fremst fra Brasil. Selv sauer får ofte kraftfôr før de slaktes. Mye kraftfôr kommer riktignok også fra norsk korn, men mye og stadig mer blir importert. Norge er et lite land og derfor en liten importør sammenliknet med store kjøttproduserende land som Danmark og Tyskland, for ikke å snakke om Kina. Det blir argumentert med at Norge importerer så lite soya, men det er et dårlig argument. Et lite land har også lite landbruk. I andre sammenhenger er det utenkelig å trekke fram det at vi er små, som forklaring på at det ikke angår oss. Selv en liten importør kan ikke lukke øynene for det som skjer der mye av maten til dyra våre kommer fra. Norsk fiskeoppdrettsnæring er dessuten storimportør av soya fra Brasil. Når vi spiser oppdrettslaks, er det et bidrag til den langreiste industrimodellen for matproduksjon.

129

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 130

To modeller i Latin-Amerika Noen kvelder seinere går jeg på et møte i Heinrich Böll-stiftelsen i Berlin. Den tyske EU-parlamentarikeren Martin Häusling har vært på en reise i Brasil for å finne ut mer om soya-boomen i landet. EU forhandler nettopp om en handelsavtale med Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay. Mercosur-avtalen, som den kalles. Hva vil avtalen bety for europeisk landbruk? Mange mener denne avtalen er enda farligere for europeisk landbruk enn den ferdigforhandlede CETA-avtalen med Canada, og TTIP-avtalen med USA som foreløpig er lagt på is. Mercosur har gått litt under radaren. Häusling som også er landbruksansvarlig for de grønne partiene i EU-parlamentet, ville til Brasil for å finne ut mer. Brasil er verdens største eksportør av både soya og av kjøtt avlet på soya. Det er ikke bare verdifull regnskog som ødelegges for å utvide dyrkingsarealet. Häusling og hans følge har vært i et område der også den artsrike savannen – cerradoen – blir tatt i bruk for å dyrke soya, mais, eukalyptus og sukkerrør. Følgene er dramatiske både sosialt og økologisk. Småbønder og urfolk som har levd og vært selvforsynt på savannen, blir fordrevet. Dersom de gjør motstand, blir de truet, fengslet under påskudd av tyveri – eller myrdet. Busker, trær og andre vekster ryddes bort uten at det blir undersøkt hvilke biologiske skatter som finnes på savannen. Menneskeheten kan miste uerstattelige verdier. Området dynkes med sprøytemidler som forurenser drikkevannet og dreper alt som vokser, får vi høre på møtet. «Vi regner med at jorda vil være fruktbar i bare fem år før den blir tatt av erosjon», sier den brasilianske professoren Antonio Andrioli, som er på besøk i Tyskland og deltar på møtet. Han er landbruksekspert og svært kritisk til utviklingen innen landbruket i hjemlandet. Fem år. En så kort tidshorisont kan umulig være forenlig med ansvarsfullt landbruk? I Norge og alle andre land har det fra gammelt vært en viktig verdi i landbruket å overlate jorda og gårdsbruket i bedre stand til neste generasjon. Den tradisjonen er brutt 130

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 131

i jakten på god fortjeneste på billig soya og mais til biodrivstoff og dyrefôr. Det drives rent høstingsbruk, rovdrift på naturen, uten å tenke på etterkommerne. Savannen som karbonlager går tapt. Den brasilianske regjeringen støtter de mektige agrobedriftene og bidrar med infrastruktur for å transportere soyaen. Tidligere hadde Brasil et eget departement for støtte til småbønder og landløse, men det er nedlagt. Nå er det bare de store eksportbedriftene i landbruket som får støtte. «Europa har direkte ansvar for soyaboomen og dens følger. For uten den enorme fôrimporten fra andre siden av kloden ville ikke våre megafjøs med kylling og svin være mulig», mener Häusling. Billig kjøtt og billig laks har en pris for mennesker og miljø i andre land. Det er for enkelt å skylde på regjeringene i Brasil og Argentina, tenker jeg mens jeg sitter på S-banen på vei hjem. Vi kan ikke bare si at det er deres sak at de satser på eksportlandbruk. Vi har selv på vårt eget matbord et medansvar for hva slags landbruk vi støtter. Kua blir angrepet som klimaversting uten at det skilles mellom kyr som beiter og kyr som spiser kraftfôr. Drøvtyggere er skapt for å spise gras. Før vi fordømmer kua, må vi snakke om hva slags landbruksmodell kua er en del av. Hva hjelper det med mindre utslipp hos oss dersom vi har et landbruk som bidrar til at utslippene øker der maten til dyra våre blir dyrket? Vi kan ikke bare overse det mais- og soyadyrkingen gjør med jordas og skogens evne til karbonlagring og med det biologiske mangfoldet i Sør-Amerika. Klima er ikke et isolert tema. Folks helse og overgrep mot tradisjonelle livsformer og matdyrking må være med på radaren og i regnestykket når vi snakker om klima. Tilbake ved skrivebordet blar jeg i papirer og avisutklipp og leser mer om landene der maten til husdyra (laksen inkludert) kommer fra. Også i Sør-Amerika er det to landbruksmodeller som står mot hverandre, akkurat som i Europa. En reportasje i Die Tageszeitung (taz) forteller om søskenparet som selv var en del av industrilandbruket i Argentina. I begynnelsen opplevde de glyfosat som en befrielse. De forpaktet ekstra jord for å kunne dyrke 131

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 132

mer soya, lånte penger for å kjøpe maskiner, såvarer og landbrukskjemi og havnet i gjeldsfella. Nå har de kvittet seg med maskinene og ekstraarealet og legger gradvis om til økologisk drift. Sauer beiter nå bort ugraset før de sår, på areal der de før sprøytet med glyfosat. Til frokosten leser jeg Die Zeit før jeg skriver videre på denne teksten. En lang artikkel handler om regnskogen i Amazonas i Brasil. Urskog som er tilsynelatende uberørt. Et paradis der naturen alltid har fått utfolde seg fritt? Men nei, forskerne tror ikke at naturen er uberørt. Noen har vært der før. Det finnes spor av urgammelt landbruk, gamle kulturlandskap. Mye av jorda i regnskogen er mager. Men rundt gamle bosetninger er det flere tusen år gammel svartjord, terra preta, som den kalles. Slik jord er dyp og to-tre ganger så fruktbar som annen jord. Mesteparten av jorda er fra de siste 2500 årene, men noen spor er opp til 7000 år gamle. Det er jord lagd av mennesker, av vekstskifte, kompost og trekull, den typen landbruk som beriker jorda, og som i dag anbefales som metoder for regenerativt landbruk og karbonlagring. Forskerne mener det også ble drevet et avansert skogslandbruk i Amazonas, med et stort antall nyttevekster. Skogslandbruk trekkes i dag fram som en bærekraftig dyrkingsmetode. Funnene i Amazonas forteller om avanserte samfunn som drev handel og utviklet og byttet såvarer og teknologi. Deler av urbefolkningen ble utryddet, det er en egen historie. Nå utrydder agroindustrien regnskogen og savannen i høyt tempo og dyrker monokulturer ved hjelp av kunstgjødsel, genmodifisering og sprøytemidler. For å dyrke fôr til våre husdyr. Det må være en systemfeil når det lønner seg økonomisk for norske bønder å kjøpe fôr fra Brasil i stedet for å bruke graset rett ved fjøset. Det er mye forskerne fortsatt ikke vet om det urgamle landbruket i Amazonas. Kunnskapen er heller ikke bare populær hos miljøvernere som kjemper for å beskytte regnskogen. De vil bevare regnskogen slik de hevder den var opprinnelig, og mener opplysningene om at det har vært et kulturlandskap med landbruk her før, fratar dem argumenter i kampen for å bevare skogen. 132

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 133

Forskerne gir agroindustrien argumenter, blir det hevdet. Arkeologen Eduardo Neves er ikke enig i miljøvernernes bekymringer. Tvert imot, mener han, for landbruket den gangen lagde en helt annen type kulturlandskap enn dagens monokulturer med mais, soya, gjødsling og giftsprøyting fra fly gjør. Neves mener vi kan lære av de gamle landbrukskulturene, hvordan de ivaretok det økologiske samspillet i naturen. «Disse kulturene hadde et helt annet forhold til planter», sier han. I en annen taz-reportasje forteller en bonde i Brasil at han fikk nok av sprøytegift og tvangsavtalene med agrokonserner og begynte å dyrke økologisk. Han tjener ikke mer nå, men har bedre helse, og han har god samvittighet når han selger sine produkter. En artikkel fra nyhetsbyrået IPS forteller at agroøkologiske metoder har en boom i Argentina. Mange bønder opplever at dyre innsatsmidler spiser opp fortjenesten i industrilandbruket. Derfor begynner de i stedet å dyrke for lokale markeder der etterspørselen øker etter friske produkter som ikke er sprøytet. Det industrielle landbruket satser på eksport, mens det mer naturnære landbruket ernærer lokalbefolkningen. Stadig flere bønder oppdager at eksportrettet landbruk er en blindvei, og at veksttvangen fører til press på både jord, dyr og mennesker. Det gjelder både soyaprodusenter i Sør-Amerika og melkeprodusenter i Europa. Over hele verden øker interessen for agroøkologiske driftsmåter som tar utgangspunkt i lokale forhold og setter bonden i sentrum. Bønder gjør opprør mot den ideologiske fortellingen om å konkurrere på verdensmarkedet. Er de heldige, får de støtte av politikere, men ofte er politikere så låst til den nyliberale fortellingen at de ikke forstår opprøret, eller de feier det under teppet. Journalister er også ofte låst til ett verdensbilde, til én fortelling. Ingen greier å ha oversikt over hele verden. Vi er også i en tredemølle av tidspress der det er enklest å reprodusere fortellinger. Professor Andrioli, som har vokst opp og bor i Brasil, forteller om det andre landbruket der, det som ikke er innrettet på eksport, og som vi hører lite om. Han skulle jeg ha snakket mer 133

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 134

med. Men jeg var redd jeg hadde for dårlig bakgrunnskunnskap, og huket ikke tak i han den oktoberkvelden i Berlin. Navnet hans er likevel skrevet inn i teksten med prikker bak, som om jeg tror jeg skal få en ny sjanse. Det skal godt gjøres, men så dukker han opp igjen.

Ber oss slutte med soyaimport I januar får jeg en ny sjanse til å snakke med Antonio Andrioli, professor og brasiliansk landbruksekspert. Plutselig står jeg ved siden av han. Det er Grüne Woche i Berlin, og verdens landbruksministre er samlet til toppmøte. Også den brasilianske landbruksministeren Blairo Maggi er med på agrotoppmøtet. «Soyakongen» som han kalles. Han er verdens største soyaprodusent og disponerer 400 000 hektar land. Maggi har alt å tjene på fri flyt av soya og er pådriver for å få Mercosur-avtalen med EU i havn. En avtale som legger opp til enda mer import av soya, og i tillegg mye mer import av kjøtt til Europa. En minister som kan presse på for en handelsavtale som han privat vil ha stor økonomisk fordel av. Er det ikke slikt som kalles interessekonflikt? Et folketog som demonstrerer mot industrilandbruk, har nettopp gått forbi lokalene der agrotoppmøtet er samlet. Nå er de 33 000 deltakerne samlet foran en scene ved Brandenburger Tor. Talere fra mange land får ordet. En av dem er Andrioli: «Jeg er her for å fortelle en annen historie enn vår landbruksminister. Vi ønsker oss et annet landbruk, som ikke forgifter menneskene og ødelegger naturen.» Han trekker fram den enorme bruken av sprøytemidler i soyaproduksjonen. «Det sprøytes fra fly, det er ingen effektiv kontroll, og det er påvist at selv morsmelk blir forgiftet av glyfosat», sier han. Januarkulda legger ingen demper på applausen etter hvert bidrag på den lange talerlista. Det er så kaldt at jeg må bevege meg, og jeg går litt på måfå rundt på området og sveiper innom det provisoriske teltet for talere og presse. Der står Andrioli helt alene og smører seg en skive brød. Ja, jeg kan gjerne intervjue han, men pro134

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 135

grammet er tett. Jeg må avtale via hans kontakt som styrer avtalene. Christiane Lüst bor i München. Også hun er full av velvilje. Et par dager seinere snakker jeg med Andrioli på telefon, rett før han drar tilbake til Brasil. Hans hovedbudskap: «Europeerne må slutte å kjøpe soya og selv sørge for mat til sine husdyr.» «Dyrking av soya ødelegger jorda, vannet og artsmangfoldet i Brasil. Soyaen fortrenger våre egne småbønder som skal forsyne lokalbefolkningen med mat. Mer eksport av soya betyr mer sult i Brasil», sier han. Han var med på å grunnlegge det brasilianske universitetet Universidade Federal da Fronteira Sul (UFFS) i 2009. Andrioli er viserektor der og utdannet både i landbruk og som samfunnsviter, og han er etterspurt som ekspert også i Tyskland etter at han tok doktorgrad her, med genteknologi som tema. Han har vært på to møte- og foredragsreiser i Europa de siste månedene for å informere om menneskerettssituasjonen i Brasil etter regimeskiftet, da den valgte presidenten Dilma Rousseff ble tvunget til å gå av, og Michel Temer overtok. Andrioli kaller det et statskupp og mener det var internasjonale konserner som sammen med godseiere trakk i trådene. (Idet denne teksten gjøres ferdig, har det nettopp vært valg i Brasil, og utviklingen synes å gå i en enda mer udemokratisk retning.) Siden da har det vært mange tilbakeslag, med en ekstrem bølge av privatisering og ombygging av landbruket, sier han. Regjeringen har nedlagt både departementet for menneskerettigheter og departementet for landbruksutvikling, som spesielt skulle bidra til bedre forhold for småbønder og jordløse. Nå blir småbønder og jordløse igjen fordrevet og tvangsflyttet for å skaffe plass for mer soyadyrking. Et ferskt eksempel er to landsbyer, St. Catharina og Parana, som ble jevnet med jorda 1. desember i fjor (2017). Bøndene ble jaget ut av sine hus med politiets hjelp før bulldoserne ødela alt, både hus, en skole og en kirke på det ene stedet. Det andre stedet var en teltlandsby. Avlingene som folk skulle leve av, ble begge steder sprøytet med glyfosat. Over 50 ulike vekster ble ødelagt. 135

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 136

«Hvordan har de det nå?» «De fordrevne fra den ene landsbyen er tilbake på samme areal. Regjeringen har innrømmet feil. Men de fordrevne har mistet alt de hadde.» Overgrepene skjer for å skaffe plass for monokulturer med soya. «Mer soya betyr mer overskudd på handelsbudsjettet. Soyaen betyr store kostnader for Brasil, men de kommer ikke fram i regnskapet. Regnskogen, vannet og savannen – cerradoen – blir ødelagt. Monokulturer fortrenger biologisk mangfold. Fordrivelse av småbønder er et stort sosialt problem», sier Andrioli. Soya fra Brasil er billigst i verden. «Den er så billig at selv Kina kjøper soya fra oss, selv om soyaen opprinnelig kommer fra Kina», sier Andrioli, «Soyaproduksjonen gjør at det blir mindre mat til lokalbefolkningen. Soya som ikke blir eksportert, går til landets kjøttproduksjon. Noe går også til matindustrien og noe til biodrivstoff. Det er absurd fordi soya inneholder bare 17 prosent olje. Folk i Brasil spiser ikke soya. De spiser maniok, ris, bønner og en rekke frukter. Det er småbønder som dyrker 70 prosent av maten som spises i landet. Når småbønder fordrives, blir det mindre mat. Mer soyaproduksjon betyr mer sult.» Andrioli påpeker sammenhengen mellom eksport av billig soya og overforbruk av kjøtt i Europa. Det ene forsterker det andre. Helt absurd mener han det blir når import av billig soya fører til et stort overskudd av både kjøtt og melk i Europa. «Melkepulver eksporteres til Afrika slik at også landbruket der blir ødelagt», sier han. «Europa må begynne å sørge for mat til sine husdyr selv. Dyrke åkerbønner, lupiner og andre belgvekster. Det er dyrere og vil derfor bety dyrere kjøtt. Dess mindre soyaimport i Europa, dess bedre er det for Brasil. Da kan også vi begynne å dyrke den maten vi selv trenger.» Sammenliknet med store kjøttland er den norske andelen av soyahandelen liten. I Norge er det dessuten et krav at soyaen skal være GMO-fri. Andrioli, som har skrevet flere kritiske bøker om genteknologi, roser Norge for føre var-holdningen. Han sier han 136

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 137

ofte trekker fram Norge som et godt eksempel på risikobevissthet når det gjelder GMO. 90 prosent av soyaen i Brasil blir produsert ved hjelp av genteknologi, og bare 10 prosent uten. «Men GMO-fri soya betyr ikke at den blir produsert bærekraftig uten bruk av sprøytemidler. Selv landbruksminister Maggi produserer GMO-fri soya fordi det er mer penger å tjene på den. Ja, det stemmer at vi har sertifiseringsordninger for bærekraftig soyaproduksjon, og reglene er ikke dårlige. Problemet er at Brasil er dårlig til å omsette reglene. Uansett er det bedre for Brasil dess mindre soya dere kjøper.» Flere sprøytemidler som er forbudt i Europa, er tillatt i Brasil, som dicamba og hjelpestoffet tallowamin. Når det gjelder glyfosat, er Brasil strengere enn EU, i hvert fall på papiret. Da Brasil innførte genteknologi i landbruket i 2004, ble grenseverdien for glyfosat økt fra 0,2 milligram til 10 milligram per kilo. Innføring av GMO førte til at bruken av sprøytemidler økte, sier Andrioli. I EU er grensa for glyfosat nå på 20 milligram per kilo, altså dobbelt så høy som i Brasil. «Problemet er at soyaen ikke blir kontrollert for grenseverdier og forbudte stoffer når den kommer til Europa. Det ville være til stor hjelp for oss dersom Europa sendte en soyabåt med for høyt innhold av giftstoffer tilbake, for da ville brasilianerne produsere annerledes», sier han. Et hovedbudskap fra Andrioli er at bønder både i Brasil og Europa, Norge inkludert, må forene seg og se at de har felles interesser, mot store landbrukskonserner som Bayer og andre store aktører: «Det er et demokratisk spørsmål. Småstrukturert landbruk i Europa kan bidra til en annerledes form for konsum som ikke er basert på soyaimport. Det vil bety bedre ernæring hos dere, samtidig som Brasil kan dyrke mat som fører til bedre ernæring hos oss. Brasil kunne ha vært selvforsynt med mat dersom europeerne spiste annerledes. Da ville vi ikke lenger ha sult. Bønder på begge kontinenter har også felles interesse av at det utvikles nye systemer for salg direkte til kundene.» «Vi trenger et landbruk som ikke ødelegger naturen», sier Andrioli. Hans universitet UFFS omtales som et «bonde137

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 138

universitet» fordi bønder var sentrale i grunnleggelsen og bestemte hvilke fag det skulle undervises i. Målet er å gi også barna til småbønder og landløse høyere utdanning, selv om de ikke har råd til å gå på et privat universitet. UFFS har i dag en lang rekke ulike studieretninger, som medisin. Landbruksretningen legger vekt på agroøkologi. Faget er desentralisert til flere avdelinger for å holde kontakt med og forske i samarbeid med lokale bønder. «Det som skjer ved universitetet, er mitt store håp», sier Andrioli, som selv underviser i blant annet agroøkologi. «Det betyr at vi legger vekt på samarbeid med naturen og utvikler kunnskap og nye løsninger. Agroøkologi er i tillegg til å formidle kunnskap også en sosial og økonomisk bevegelse. Overbevisning henger sammen med kunnskap. Vi ønsker å etablere kontakt med universiteter over hele verden», sier Andriolo, som nettopp har knyttet kontakt for samarbeid med tre tyske universiteter. Kanskje en idé også for et norsk universitet? Landbruket har ingen bærekraftig framtid dersom det ikke drives etter agroøkologiske metoder, mener Andrioli: «Vi må samarbeide med naturen. I framtida blir det enten agroøkologi eller så blir det ikke noe landbruk. Og uten landbruk blir det ingen mat. Ingen kan spise penger.»

138

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 139

KAPITTEL 10

Landbruk flettes inn i livet

eriljahagen sover under et dekke av snø og is. Det er livets under at det vil spire og gro igjen her om noen måneder. Jeg håper krydderurtene og bærbuskene overlever. På tampen av sesongen plantet jeg en aronia-busk. Tørkede svartsurbær selges dyrt som super food i helsekostbutikker. Blir det bær til høsten, tro? Eller trenger busken litt mer tid til å etablere seg? Jeg drømmer om hva vi skal så og plante til våren, samtidig som NRKnyhetene kjører den vanlige økonomiske oppsummeringen ved inngangen til 2018: Norge har greid seg bra, takket være at vi trakk bankkortene litt oftere. Budskapet er, slik jeg oppfatter det som blir sagt i landets mest offisielle og seriøse nyhetskanal, at Norge overlever takket være julehandelen og Black Friday. Jeg har vært en dårlig bidragsyter, det er lite tid til å shoppe når jeg skal passe en geriljahage. Men hvorfor sier ikke økonomiekspertene i radioen et pip om hvordan kloden skal overleve det økte forbruket? Økonomisk journalistikk foregår i en boble, som om ingen har hørt om det globale fotavtrykket. Årets kvote av ressurser var oppbrukt allerede 2. august (1. august i 2018), ifølge Global Footprint Network. Det er en organisasjon som regner ut datoen for når menneskeheten samlet har brukt mer ressurser enn det som kan fornyes gjennom et år. Men datoen er ulik fra land til land. Norge hadde sin Earth Overshoot Day 12. april. Vi her på toppen av kloden har forsynt oss mest av klodens ressurser og brukt dem opp lenge før julehandelen begynte. 139

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 140

Overforbruksdagen kommer litt tidligere for hvert år. Mindre matkasting ville faktisk ha forskjøvet datoen for når årets kvote er oppbrukt. Men også maten som ender i søpla, måles som økonomisk framgang. Da er det noe som ikke stemmer. Vi må begynne å snakke om økonomi på nye måter og utvikle økonomiske modeller som hjelper oss med å ta vare på kloden, og som ikke oppmuntrer til å forbruke mer energi, jord, vann, skog og andre råstoffer og ressurser enn vi har. Økonomiske eksperter snakker som de gjorde for femti år siden. Tradisjonell økonomisk tenkning forholder seg ikke til at ressursene er begrenset. Økonomi og landbruk plasseres i hver sin skuff, som atskilte sektorer, mens vi bruker opp kloden. Vi bruker også opp råstoffet for nye mobiltelefoner og el-biler, men det er en bagatell dersom det blir slutt på ressursene for å dyrke mat. Eksperter på matsikkerhet snakker om klima, matjord, vann og artsmangfold som livsviktige forutsetninger for å dyrke mat. Det er som organene i en kropp. Det er dramatisk dersom klodens livsviktige organer svikter, samtidig. Dramatikken synes ikke å påvirke den gjengse økonomiske fortellingen. Den økonomiske fortellingen styrer også tenkningen rundt landbruket. Vekstmodellen krever vinn eller forsvinn. Det er en tvangsmodell som eter seg inn i bøndenes liv og rasjonaliserer dem bort, fordi det alltid er noen som løper enda fortere for enda mindre betaling et annet sted på kloden. Modellen avfolker landsbygda, overalt i verden, gjør oss sårbare og gjør det vanskeligere å overleve på vår utsatte planet. Fortjenesten samles hos noen få. Likevel er det den som stiller spørsmål ved den dominerende økonomiske fortellingen, som blir mistenkeliggjort. Går det an å bytte fortelling? Tenke annerledes, slik at vi lever annerledes og hjelper klodens organer med å stabilisere seg? For å få en motstemme mot NRK-innslaget om økonomi tar jeg fram en fersk kronikk i Nationen og leser: «Sentralisering av matproduksjon til større enheter, og nedleggelse av småbruk i distriktene, er ikke bare en trussel mot mange lokalsamfunn, men også en trussel mot vårt livsgrunnlag. Derfor må vi tenke 140

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 141

annerledes.» Forfatteren Svein-Magne Gjessing presenteres som diplomøkonom fra BI. Det finnes heldigvis andre fortellinger også blant økonomer. Gjessing, som nettopp er ferdig med sin mastergrad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, mener det lokale jordbruket kan bli den viktigste drivkraften til bærekraftig samfunnsutvikling globalt. Han mener vi må styrke de sosiale miljøene og nettverkene rundt bonden og jordbruket, revitalisere småbruksstrukturen og stimulere yrkeskombinasjoner som gjør det mulig å være bonde og leve lokalt. Gjessing argumenterer mot påstanden om at landbruket må tilpasse seg en «digital revolusjon», og mener det høres som en livsløgn eller bløff: «Det er en fremmedgjøring av mennesket som tvinger oss til å spille på lag med teknologien, i stedet for naturen.» Han skriver at vi kan ta tilbake tida og friheten til å dyrke jorda og bruke egnet teknologi tilpasset vårt ressursgrunnlag. Lokalbasert økonomi knyttet til småbruksbonden og jordbruket kan bidra til høyere trivsel og økt velferd for flere mennesker. Det kan tillate oss å tilpasse jordbruket til de lokale naturressursene og økosystemene, og å snu den langvarige trenden med nedleggelser av gårdsbruk og migrasjon fra landsbygda. Også i Norge finnes det andre fortellinger om landbruk enn den om vekst og volum. Det er fortellinger om mat tilpasset landskap, ressursgrunnlag og lokalsamfunn. Landbruk er ingen avgrenset næring, men noe vi kan flette inn i våre liv, og som vi kanskje blir nødt til å flette inn i våre liv dersom vi skal ha en framtid på kloden. Det er for å motvirke fremmedgjøringen av maten at vi begynner å dyrke i pallekarmer. Selv om det ikke er et bevisst ønske om å ta maten tilbake, så er selvdyrkingsbølgen et gigantisk demokratiprosjekt med titusener av deltakere. Da er det et paradoks at de bøndene som kan lære oss hvordan vi skal gjøre det, blir radert bort ved hjelp av snevre regnestykker og vekstmodeller. Når landbruket diskuteres, må også trivselen, kunnskapen og økosystemene trekkes inn, hele samfunnsveven og forholdet til naturen. Det må lages nye oppskrifter på hvordan Norge kan ta 141

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 142

vare på de som driver landbruk på lag med naturen, de som tar utgangspunkt i lokalt råstoff og legger opp til lokale kretsløp. Vi trenger nye fortellinger. Livene leves lokalt. Da må også landbruket være lokalt og ikke presses inn i den globale konkurransens tvangstrøye. Lokalt landbruk er vinn-vinn for alle. Selv pengefolket rammes dersom forutsetningene for å dyrke mat bryter sammen.

Agrariske praksiser for alle Filosofien kan hjelpe oss med å bytte fortelling. Jeg finner fram notatene fra enda en samtale sist sommer, med miljøfilosof Trine Antonsen. Det startet med at jeg tilfeldigvis hørte henne i programmet Verdibørsen i NRK Radio. Jeg tok kontakt, og hun sendte meg sin ferske doktoravhandling: «Agrarianism and Our Dependence on Nature» (Antonsen, 2017). Da hadde jeg gått en stund og grublet over linken mellom geriljahagen og bonden. Jeg tenkte det må være en tråd mellom profesjonelle bønder og alle som driver med pallekarmer, parseller, balkonggrønnsaker og andelslandbruk. I Antonsens filosofiske avhandling fant jeg en nøkkel. Hun setter ord på det som binder bønder og bygartnere sammen, og jeg forsto hvorfor en geriljahage er viktig. Miljøfilosofi er en etablert filosofisk disiplin, men det finnes flere retninger. Mange miljøfilosofer idealiserer det de oppfatter som uberørt villmark, og er kritiske til all bruk av natur. Et natursyn uten plass for bønder er en kilde til konflikt mellom miljøbevegelse og landbruk. Antonsen utfordrer dogmet om at den beste naturen er den som er uberørt av menneskelig påvirkning. Hun introduserer ordet «agrarianisme» og hevder at det er ved å bruke naturen vi kan lære hvor avhengige vi er av den for å overleve. Ved å dyrke noe av vår egen mat kan vi lære mer om de naturlige forutsetningene for våre liv. Slike erfaringer bidrar til å forme oss som mennesker og våre holdninger til naturen, hevder hun. Ved å lese hennes avhandling forsto jeg mer av hvorfor jeg sto der i kjølig 142

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 143

duskregn en fredag kveld i den gamle anorakken med spade i hendene og jord på joggeskoene. Når jeg i stedet kunne ha sett solnedgangen fra en strandbar i et fremmed land, slik reklamen forteller at pensjonister skal gjøre. Jeg forsto mer av hvorfor det likevel ga mening å være der jeg var, i geriljahagen. I august 2017 fikk jeg en mulighet til å møte Trine Antonsen til en lunsj i Oslo. Hun er opprinnelig fra Østfold, men bor med mann og barn utenfor Tromsø og er førsteamanuensis i filosofi ved universitetet der. Doktorgraden har hun fra Oslo. Hun har også studert i USA, der hun ble inspirert av amerikanske miljøfilosofer, og særlig av Paul B. Thompson. Han vil gjenopplive gamle landbruksidealer fordi det kan bidra til vår forståelse av bærekraft i matsystemene og forholdet mellom mat og samfunn. Begrepet «agrarianism» er vanskelig å oversette til norsk. Men ordet brukes politisk av for eksempel småbrukerbevegelsen Via Campesina for å beskrive landbrukets rolle i lokalsamfunnet, særlig i forbindelse med kamp for rettigheter. I filosofien brukes begrepet agrarianisme for å beskrive det gode, verdibaserte liv. «Det gode liv må ikke forveksles med et deilig liv. Det handler ikke om nytelse, om å være konsument, men om å være gode, moralske personer. I filosofien betyr det gode liv hvordan du vil være, og hva du vil med livet ditt, hva som gir livet ditt mening, hvilke holdninger du har», sier Antonsen. Det er her hun mener agrariske praksiser kan hjelpe oss. Å drive med landbrukspraksiser betyr at vi kan erfare naturen ved å bruke den og slik bli glad i naturen og bedre i stand til å ta vare på den. «Mange miljøfilosofer er opptatt av den uberørte naturens iboende verdi. Det er ikke noe galt å drive med fjellklatring eller å oppsøke villmarka, som for øvrig knapt finnes mer. Men ekstreme opplevelser gir ingen svar på hvordan vi skal forholde oss til vår avhengighet av naturen. Uberørt natur forteller oss ikke noe om bærekraft. Det er andre ting ved naturen som former oss og våre moralske holdninger i dagliglivet. Når vi oppsøker det vi oppfatter som uberørt villmark, er vi gjest i naturen, og kan avlyse dersom 143

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 144

det regner. En hage eller bondens åker kan ikke kanselleres når det blir regnvær. Det er når vi har kontakt med naturen på den måten, at vi forstår hvor sårbare vi er, hvor avhengige vi er av naturen.» Avhengigheten og sårbarheten har hun selv erfart når familien prøver å dyrke grønnsaker på Kvaløya utenfor Tromsø på 68 grader nord. Hun sådde for tidlig, og sukkerertene døde bort. Tomatplantene var inni drivhuset, men gikk likevel tapt i to runder med frostnetter. «Slikt former oss på en annen måte enn ved å være gjest i naturen. Vi blir mer ydmyke og vet litt mer om hvor mye arbeid som ligger bak maten. I neste omgang kaster vi mindre mat», sier hun. Barna hennes er med på dyrkingen og gjør de samme erfaringene. De er også med når familien besøker en lokal bonde der familien har adoptert ei geit, som de skal spise når den blir slaktet. Også et lam har de kjøpt direkte av en bonde. «Jeg var en vanlig urbanist, men oppdaget Bondens marked mens vi bodde på Manhattan. Der ble vi også kjent med Community Supported Agriculture – CSA», sier Antonsen. Samfunnsstøttet landbruk. Det kan organiseres i ulike modeller. Andelslandbruk er én av dem. Antonsen så seg om etter noe liknende da de kom hjem, og de fant Øverland andelslandbruk i Bærum. Der dyrket de egne grønnsaker. I Troms kunne en tilsvarende ordning med andelsfiske være aktuelt, mener hun. Som hun også skriver om i avhandlingen, så er det ikke alt landbruk som passer inn i den agrariske miljøfilosofien. Industrielt landbruk som ikke drives på naturens premisser, har lite å bidra med. Slikt landbruk betraktes som en næring blant andre næringer, en næring som er utskiftbar med den begrunnelse at maten kan importeres. For agrarianismen er landbruk noe grunnleggende som er knyttet til stedet, og der de som har tilhørighet og oppgaver, også vil ta ansvar. Agrariske praksiser gjør mennesket til noe annet enn konsument. Antonsen mener at det er viktig at alle kan delta i agrariske praksiser som andelslandbruk, skolehager og parsellhager. 144

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 145

Pallekarmer i byen er en agrarisk praksis der folk kan ha ansvar i et fellesskap. Bygdene har nabolag. Det å dyrke byen skaper nabolag også i byene. Antonsen sier videre at når kvinner vasker opp sammen etter et felles måltid, ser hun også det som en agrarisk praksis. For ikke å bli misforstått så understreker hun at det er en selvfølge for henne å være feminist. Men for henne kan feminisme også være å verdsette oppgaver kvinner gjorde før de kom ut i yrkeslivet. Slike aktiviteter kan også være en form for agrarisk praksis, sier hun. Å spise kan også være en agrarisk praksis. Det kommer an på måten vi spiser på, hvor maten kommer fra. «Det må ikke alltid være selvdyrket mat. Kanskje dyrker du nok selv til tre måltider i året. Da vet du noe om hvordan det foregår, og du er mindre sårbar. Også i butikken kan vi være med og ta stilling til hva slags landbruk vi vil ha», sier hun og minner om at dyrking av den minste vekst på balkongen er et bidrag til mindre sårbarhet, samtidig som det frigjør oss litt fra supermarkedslogikken: «Når det kommer importerte jordbær i butikken i begynnelsen av mai, kan vi la være å kjøpe dem. Det samme gjelder epler fra Argentina midt i den norske eplesesongen.» Små endringer i kjøpevaner i hverdagen betyr økt bevissthet om årstidenes rytme, naturens rytme. Vi begynner å forstå at det er i naturen maten blir produsert. Agrariske praksiser betyr ikke at alle skal bli bønder, men at alle kan endre noe i livet, begynne å gjøre ting som speiler at vi forstår hvordan naturen fungerer. Men det kan også være endringer som bommer på målet. Antonsen skriver om den norske kampanjen i 2013 for å plante insektvennlige vekster i private hager. Kampanjen var satt i gang med støtte fra Miljøverndepartementet og fikk stor oppmerksomhet. Men den berørte ikke problemet med hva sprøytemidlene i landbruket gjør med bier og humler. Folk ble lurt til å tro at de kunne gjøre en forskjell. «Det som ville være virkelig effektivt, er å starte en kampanje mot bruk av sprøytemidler i landbruket», skriver Antonsen. Jeg har selv vært kritisk til at denne kampanjen ikke omfatter landbruket. Men har likevel tenkt at jeg ved å så og plante 145

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 146

insektvennlige blomster gir et bidrag til å berge humler og bier. Kanskje jeg bidrar mer til å berge insekter ved å kjøpe mat som ikke er sprøytet? Eller ved at jeg som journalist formidler den nyeste kunnskapen om risikoen ved sprøytemidler. En annen sak er at geriljahagen, som andre hager, er avhengig av pollinatorer som bestøver plantene. Derfor trenger jeg uansett planter som lokker til seg insekter. Det har jeg felles med landbruket. Landbruket ødelegger sitt eget og vårt felles livsgrunnlag dersom det ikke blir slutt på sprøytingen med kjemikalier som er konstruert for å drepe insekter eller drepe planter som er insektenes næringsgrunnlag, matfatet deres, og som også dreper livet i jorda. Mot slutten av samtalen med Trine Antonsen snakker vi om noe vi begge hørte i radioen dagen før. Utgangspunktet var det som ble kalt en dårlig sommer. Folk strømmet til kjøpesentrene fordi det var så kaldt og vått. To unge jenter fortalte at når det regnet, hadde de ikke noe annet å gjøre enn å shoppe. Har vi som samfunn virkelig ikke noe annet enn shopping å tilby? Det er ikke jentenes feil at vi lever i en kultur som har bare et kjøpesenter å tilby som aktivitet når det ikke er vær for å bade eller sole seg. Voksne leder an og formidler konsumkultur som livsform. Da er vi systemets leilendinger, umyndiggjorte forbrukere. Kjøpekulturen og veksttvangen er ikke det gode liv. Kan filosofien hjelpe oss ut av tvangstrøya? Kan konsummodellen brytes opp ved at vi begynner å dyrke byen i stedet for å kjøpe den?

Bevegelse nedenfra Antonsen skriver om en folkelig bevegelse for endring nedenfra. Både hennes avhandling og arbeidet med geriljahagen gjør at det skjer en liten forskyvning i mitt eget hode i måten jeg ser på mine egne aktiviteter på. Det å sanke blåbær, sopp og villbringebær har vært en avkoblende fritidsaktivitet i mange år. Nå blir disse aktivitetene forvandlet til agrariske praksiser i hodet mitt. Det er 146

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 147

mange år siden jeg kjøpte sopp og syltetøy når jeg er hjemme i Oslo. Jeg gjør det samme som før, sanker og lagrer, men ramma er ny. Jeg er ikke lenger bare et bymenneske som er glad i å være i naturen og iblant må komme meg bort fra pc-en, men en som sanker mat, og som til og med dyrker litt mat. I bitte små bolker greier jeg å lure meg unna agrokonsernenes og dagligvarekjedenes makt. Vi må snike oss ut av rollen som forbruker, konsument, for å bli borgere og deltakere, og ta medansvar for hvordan landbruket utvikler seg. Men da må også deler av landbruket endre seg og slutte å oppfatte oss byfolk og andre ikke-bønder som passive, misfornøyde mottakere og forbrukere. Vi må bli myndige borgere og alliansepartnere som kan stå sammen med bønder i kampen mot konsernene som vil ha makt over landbruket, fra leverandører av såvarer, gjødsel, sprøytemidler og datadingser til de mektige dagligvarekjedene. Forandring kommer som regel nedenfra, og slik er det også i landbruket. Miljøbevegelsen må langt mer enn i dag ta landbruket inn i sin naturforståelse. I bøker og artikler om naturen og det som kalles villmark, finnes det knapt landbruk, enda mindre enn i bøker om urbant landbruk. Også i bøker og artikler om klimaendringene er landbruket ofte fraværende. Jeg har bladd gjennom bøker om klimakrisa der landbruket – jordbruket – ikke blir nevnt med et ord. Selv om landbruk er grunnlaget for å leve på kloden. Det industrielle landbruket har gjort klodens økosystemer mer sårbare. Et naturnært og regenerativt landbruk kan stabilisere økosystemene og løse klimakrisen. Som samfunnsborgere har vi medansvar for hva slags landbruk vi vil ha. Miljøbevegelsen kan ikke skyve spørsmålet fra seg og tenke på landbruk som noe vanskelig som det er best å slippe å forholde seg til. Også i livsstilsmagasiner om det gode livet på landet er landbruket ofte fraværende. Småbruk på glanset papir handler ofte om å iscenesette det gode liv i et interiør. Ofte kan det være mediefortellingens problem mer enn intervjuobjektenes ansvar. Et stylet landlig interiør kan i like stor grad være en del av konsum147

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 148

samfunnet som tenåringenes kjøpevaner. Det som noen kaller landliv-pornografi, gir ingen ny innsikt for leserne i forholdet mellom mat og samfunn, mat og makt. Det hjelper lite med rett fargenyanse på veggen dersom matjorda og insektene blir borte. Hvordan skal bygda og landbruket overleve? Det finnes andre modeller for livet på landet enn den forbruksfikserte modellen der alt handler om interiør. Stadig flere stiller spørsmål ved vekstog volummodellen for matproduksjon. Vi må skrive nye modeller inn i fortellingen om det naturnære landbruket og inn i fortellingen om det gode liv. Yngre akademikerne som Gjessing og Antonsen tenker og forsker rundt nye forståelsesrammer for landbruk, bygdeliv, miljø og bærekraft, og de henter inspirasjon i forbrukets og industrilandbrukets hjemland, USA. Jeg googler Gjessings masterarbeid og leser om «civic agriculture». Lokalbasert landbruk som alternativ til det storskalalandbruket som er frakoblet lokalsamfunnet og folket. En foregangsperson for denne mot-trenden var Thomas A. Lyson, leser jeg hos Gjessing. Lyson var opptatt av det lokale landbruket som et bærekraftig alternativ til det globaliserte og industrialiserte landbruket, som han mente er ødeleggende både for miljøet og for det sosiale samholdet i samfunnet. En modell for landbruks- og matproduksjon som er knyttet til lokalsamfunnets sosiale og økonomiske utvikling og kretsløp og bryter med veksttenkningen. Mange norske politikere har de siste årene vært opptatt av at landbruk og distriktspolitikk må skille lag. Moderne landbruk skal frikobles og kun være næring, og ikke få hengt på seg et ansvar for samfunnet rundt. Men nå snur trenden. Stadig flere snakker om å koble matproduksjon og samfunn sammen igjen. Det er også mange økonomiske argumenter for å gjøre maten lokal igjen. Mat knyttet til lokalsamfunnet betyr flere arbeidsplasser, økt sosialt samhold, tryggere mat, mer bærekraft og bedre ivaretakelse av kulturlandskap. Det er matsuverenitet i praksis, mer matdemokrati. Vi trenger et lokalt landbruk styrt av lokale innbyggere i stedet 148

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 149

for et landbruk styrt av store konserner som leverer dyre innsatsvarer, eller som tjener fett på å selge maten. Andelslandbruk, direktesalg og ulike abonnementsordninger for lokal mat er borgerstyrt landbruk i praksis. Gjenoppliving av den lokale veven. Det betyr ikke at all mat skal være lokal. Mat skal selges og kjøpes over region- og landegrenser, men det skal skje på produsentens og lokalsamfunnets premisser. Kan jeg kalle geriljahagen en slags borgerhage? For den er ikke en privat hage og heller ikke en definert offentlig hage. Men det er en motmakthage og kanskje etter hvert et lite bidrag til en mer spiselig bydel.

149

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 150

KAPITTEL 11

Mat som glansbilde

et var i Berlin jeg ble kjent med norsk mat, den delen av norsk mat som ikke fantes i butikkhyllene hjemme. Håndverksmat med røtter i lokalsamfunn. Den blir presentert hvert år i januar på matmessen Grüne Woche. Selve messen er et salgsshow som trekker utstillere fra hele verden. Det er industriell juksemat og ærlig håndverksmat om hverandre. Grüne Woche er ikke en messe for lokalmat, men en kommersiell basar der de store problemene i landbruket feies under teppet. Maten blir iscenesatt som en happening, en landlig idyll. Mens det i hele den vestlige verden skjer en beinhard strukturrasjonalisering som nedlegger bruk og avfolker landsbygda slik at grunnlaget for å produsere håndverksmat forsvinner. I denne rammen har Norge valgt å presentere seg som det store matreiselandet. Turister skal lokkes med mat som er røykt, gravet, speket og modnet, slow food som krever stor arbeidsinnsats og tar utgangspunkt i lokale ressurser og tradisjoner knyttet til et sted. Mat med særpreg og historie. Kvinner har gjennom generasjoner lagd kvalitetsmat av marginale ressurser i den norske gråsteinura. Innovative produsenter har bygd videre på det de har lært av bestemor og andre formødre, og videreutviklet maten til lokale spesialiteter som vises fram for et internasjonalt publikum. Jeg var vant til å høre at norsk mat er kjedelig. På Grüne Woche oppdaget jeg at det finnes en norsk matverden bortenfor den masseproduserte. Det var en glede å møte menneskene som lager denne maten, og å skrive om dem. De er produsenter som trosser 150

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 151

tyngdeloven i landbrukspolitikken. Skiftende landbruksministre speiler seg i glansen av all kvalitetsmaten som vises fram i Berlin, samtidig som de i store trekk fører en landbrukspolitikk som undergraver lokalbasert mat. For det er ikke mye slow food når framtida til norsk landbruk er på agendaen. Tvert imot er det krav om å produsere effektivt og billig. Turistene skal lokkes til Norge med kvalitetsmaten som vises fram i Berlin. Men det er ikke den maten vi får kjøpt i butikkene i Norge. Litt mer av håndverksmaten er synlig også hjemme nå. Men hovedretningen i norsk landbruk og handel går motsatt vei, i retning mer stordrift og industrialisering, og mindre bruk av lokale ressurser. Håndverksmaten skal lages av idealister og være nisjemat for spesielt interesserte og lokkemat for turister. Bøndene skal løpe stadig fortere for å konkurrere med den masseproduserte importmaten som fyller norske butikkhyller. Maten fra de små, norske utstillerne på Grüne Woche er nesten uten unntak økologisk, men det tones ned til usynlighet. Sikkert for å skape inntrykk av at all norsk mat er ren og bra. Slik de tyske arrangørene framstiller all tysk mat som ren og bra. Slike nasjonale glansbilder er ikke lenger troverdige. Norge ville vinne på å profilere kombinasjonen av kortreist og økologisk. Å fortelle at norsk mat ikke er påvirket av genteknologi, ville også være et godt salgsargument overfor tyske forbrukere. Bilder av flott, ren natur er ikke nok. Hele verden profilerer seg med natur på Grüne Woche. I matreklamen kommer også den industrialiserte maten fra idylliske bondegårder, høner på grønne enger og små møller i kulturlandskap med majestetiske fjell i bakgrunnen. Matreklamen forteller aldri hvordan bøndene har det. Det er bønder som gjør et matshow som Grüne Woche mulig, men bøndenes problemer forsvinner bak reklamen. Småprodusentene bidrar egentlig til å hvitvaske industrilandbruket, eller grønnvaske det. Gradvis oppdaget jeg hva som rørte seg under overflata. Jeg møtte tyske og andre europeiske melkebønder som hadde egen stand og etterlyste rettferdige priser, fordi de er tvunget til å produsere med tap eller legge ned. Jeg møtte bønder som hadde 151

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 152

brutt med industrilogikken og begynt å produsere kjøtt basert på lokalt fôr og gamle dyreraser. Møter og debatter utfordret det offisielle bildet om at alt er bra.

Folketog mot megafjøs og fraflytting Så kom det første folketoget mot industrilandbruk og for en «Agrarwende», en ny landbrukspolitikk. Grüne Woche var etablert som politisk arena. Demonstrasjonen i Berlins gater gjentas hvert år og blir ledet av bønder, i allianse med miljø-, utviklings-, dyrevern- og forbrukerorganisasjoner, som protesterer mot nedleggelse av gårdsbruk og vil ha slutt på megafjøs med dårlig dyrevelferd. Et tog av traktorer kjører foran de titusener som demonstrerer. Da debatten om EUs handelsavtaler med USA (TTIP) og med Canada (CETA) var på det mest intense, gikk 50 000 ut i gatene i januar med krav om et annerledes landbruk. Motstand mot fri flyt av landbruksvarer er et hovedpunkt i den folkelige motstanden mot EUs forhandlinger om handelsavtaler rundt omkring i verden. Folketoget har alltid gjort inntrykk på meg. Selv om jeg har vært der som journalist, har jeg ofte tørket en tåre, for opptoget kjennes som et håndslag til norske bønder, den livsforma og det landskapet jeg er vokst opp med. En livsform mange norske bønder prøver å opprettholde mens de har trusselen om billigimport fra utlandet hengende over seg. Den motstemmen jeg møter her, har jeg hatt inni meg gjennom alle år, selv om nedleggelsen av bruk har vært framstilt som en nødvendighet. Her har jeg kjent meg mindre sær. Bøndene som demonstrerer i Berlin, er ikke ute etter å skaffe seg nye markeder utenlands. Tvert imot er de opptatt av å levere god og sunn mat til sitt lokale marked. Det er de som sørger for mat til meg når jeg er i Berlin. Jeg må bare vite hvor jeg kan kjøpe den. Vanlige dagligvarebutikker er fulle av importmat, juksemat og langreist økologisk mat her også. Bøndene som demonstrerer, kjemper for å overleve. Det er samme kamp som norske bønder 152

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 153

kjemper. Eller gjør de det? Ofte virker det som om mange norske bønder har som mål bare å bremse en rasjonalisering som uansett kommer, i stedet for å kreve en ny retning. Det tyske ordet Energiewende brukes om overgangen fra fossilt til fornybart drivstoff og har alt gått inn i internasjonal språkbruk. Kan det samme skje med ordet Agrarwende? Med bevaring av gårdsbruk og bærekraftig matproduksjon for nærområdet som mål. Ernährungswende, som det også kalles. På de mange hjemmelagde plakatene i folketoget i Berlin er det én setning som hvert år går igjen: «Bleibt auf dem Lande und wehret euch täglich». Litt fritt oversatt: Bli værende på bygda og ikke gi dere. Mangler noe av denne kampviljen blant norske bønder? Eller kommer den til uttrykk på andre måter? Det var i Berlin jeg forsto at landbruket må demokratiseres, at maten er for viktig til å overlates til eksperter, byråkrater, konserner og investorer. Jeg så at bønder fikk alliansepartnere i sivilsamfunnet, og at det er nødvendig. Alliansen for et annerledes landbruk er aktiv også resten av året og har et bredt nettverk rundt i Europa og verden. Den prøver å forandre EUs landbrukspolitikk, som i dag favoriserer stordrift og eksport. Alliansen informerer om lokale initiativer for andre måter å drive på. Vi kan godt importere ordet bondelandbruk også. Nå i 2018 skal jeg ikke skrive om demonstrasjonen, i hvert fall ikke direkte samme dag, men jeg drar for å se. Toget har hatt litt ulike ruter. I år starter det fra sentralbanestasjonen, Hauptbahnhof. 160 traktorer kjører foran toget, som tar runden forbi næringsdepartementet, der verdens landbruksministre er samlet. Demoen avsluttes ved Brandenburger Tor, der det er samling med taler og musikk fra en scene som er bygd for anledningen. Det er isende kaldt, slik det som regel er i Berlin i januar. Likevel deltar folk i alle aldre, de yngste i barnevogn og de eldste med rullator, vanlige mennesker, mange med selvlagde plakater og kreativ påkledning. Budskapene endres litt fra år til år, litt avhengig av aktuelle politiske debatter. I år er mange opptatt av insektdøden, etter at det ble avdekt at tre fjerdedeler av insektene er forsvunnet fra tyske landskap siden 1960-åra. Mange bærer plakater mot 153

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 154

sprøytemidlet glyfosat. Den tyske landbruksministeren har ved sin stemmegivning i EU nettopp sørget for at glyfosat er godkjent for nye fem år. Mange er opprørt fordi han ikke stemte blankt, slik de tyske reglene er ved uenighet innad i regjeringen. Et krav fra folketoget er et bi-vennlig landbruk. Det betyr at de også vil ha bort neonikotinoidene. Et annet krav er ernæringssuverenitet og rettferdig verdenshandel. Jeg strever med å forstå hvorfor mange omtaler folketoget som en demonstrasjon rettet mot bønder. Bondeorganisasjonen Arbeitsgemeinschaft bäuerliche Landwirtschaft (AbL) har en sentral rolle i demonstrasjonen. AbL er søsterorganisasjon til Norsk Bonde- og Småbrukarlag og er med i småbrukerbevegelsen Via Campesina, som er verdens største bondeorganisasjon med 182 medlemsorganisasjoner som representerer mer enn 200 millioner medlemmer i 81 land. Det store tyske bondelaget Deutscher Bauernverband (DBV) framstiller demoen som nedsnakking av bønder. Jeg opplever det helt motsatt, at toget er en massiv støtte til bønder og familielandbruk over hele verden. Bønder er hovedarrangør. Det er bare bønder som kan kjøre traktor i dagevis i kulda for å være på plass i Berlin til rett tid. Jeg har ofte tenkt at det er bønders evne til å organisere som gjør at demoen kan avvikles så knirkefritt. Titusener av mennesker skal loses gjennom gatene, bak konvoien av traktorer. Det kunne ha sporet av og endt i kaos, men arrangørene har smidig kontroll, samarbeider godt med politiet og passer på at 33 000 mennesker når fram til målet. Ett av kravene i folketoget er at den verdensomspennende bruksnedleggelsen må stanses. Et annet krav er å stanse fordrivelsen av bønder i land der det dyrkes dyrefôr for Europa. Det er vanskelig å se hva som skulle være bondefiendtlig i å kreve verdsetting av bønders arbeid. Jeg kjenner flere bønder som deltar, og kommer i snakk med andre. Ingen som er til stede, ville tenke et dette er et arrangement der bønder blir snakket ned. Det er flere bønder som holder appeller fra scenen, og ikke bare økologiske bønder. Slik blir det understreket at skillet ikke går 154

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 155

mellom økologiske og ikke-økologiske bønder. Alliansen favner alle som vil ha et bondelandbruk og frigjøre seg fra det globale industrilandbrukets tvangstrøye. Gjester fra andre land, både bønder og andre, holder også appeller.

Allianser og gode fiender Tyske bønder er delt og splittet. Ledelsen i bondelaget DBV – medarrangør av Grüne Woche – har prøvd å mobilisere medlemmene til en motdemonstrasjon. DBV vil løse problemene i tysk og europeisk landbruk med stadig mer eksport. I stedet for å regulere overproduksjonen av kjøtt og melk skal det skaffes adgang til nye markeder rundt i verden. Det gjelder bare å bli mer konkurransedyktig. I praksis betyr det å produsere enda mer og enda billigere. Kritikerne av den aggressive eksportmodellen beskriver en vond sirkel med stadig større fjøs, mer overgjødsling, mer monokultur, mer insektdød og andre miljøbelastninger, mer dyrevelferdsproblemer, mer import av billig dyrefôr og mer dumping i andre land. Mange advarer om at industrimodellen undergraver tilliten og legitimiteten til landbruket hos befolkningen. Demonstrasjonene er et bidrag til å gjenopprette tilliten og forankre landbruket i sivilsamfunnet. Enhver bondeorganisasjon burde glede seg over slike initiativer. Hvorfor blir det store tyske bondelaget så provosert? Er det fordi de har trodd på vekstog volummodellen og må innrømme at de likevel har tatt feil? I ønsket om å bli oppfattet som en moderne næring har mange bønder tilpasset seg nyliberalismens lover der det gjelder å henge med på konkurransekarusellen. Men modellens svakheter blir nå synlig ikke bare i landbruket, men også på andre områder. Innen landbruk er nyliberalismen særdeles mislykket. Fordi maten er så fundamental i livet, egner den seg ikke som vare i globaliseringens frie spill med ressurser og menneskeliv. Egentlig tror jeg bønder flest er enig i at landbruket må legge om, i hvert fall de bøndene som fortsatt selv har støvlene på og går i fjøset. 155

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 156

Men det store tyske bondelaget DBV holder fast ved konkurransestrategien. Er det derfor det er så viktig å latterliggjøre og henge ut de som ikke er enige? En form for diskvalifisering av demonstrasjonen og alliansen er å hevde at den består bare av urbane, tofu-spisende veganere som ikke har peiling på landbruk, og som bare snakker negativt om bønder. Her spilles det på et ømt punkt hos mange bønder: Alle er mot oss. Vanlige bønder opplever med rette at de ofte ikke blir verdsatt. Det er dessuten mye uvitenhet om hva bondeyrket går ut på, både hvor hardt arbeid det er, og hvor allsidig kompetanse som kreves. Dersom bønder blir fortalt av sine egne ledere at det er uvitende, fiendtlige miljøvernere som demonstrerer mot dem der inne i hovedstaden, begynner de lett å tro at det er sant. Det er sikkert noen som spiser tofu i stedet for kjøtt i de mange sivile organisasjonene som støtter demoen, men mange av deltakerne har stor landbrukskompetanse. Når jeg funderer over slike mekanismer, er det fordi de sannsynligvis gjelder også i Norge. Mange er skeptiske til byfolk, som tradisjonelt har hatt mye forakt for bønder. Mange byfolk vet lite om landbruk, og enda mindre i dag når det ikke lenger er vanlig å ha et søskenbarn eller en bestemor på bygda. Også mange bygartnere mangler referanserammer i landlige strøk. Vi vil dyrke, men mange kjenner knapt en bonde. En forskjell på Norge og Tyskland er at norsk landbruk ikke driver med aggressiv eksport som ødelegger for bønder i andre land. I hvert fall ikke hittil. Men norsk import av kraftfôr ødelegger for bønder i andre land. Norge har et tollvern på landbruksprodukter, men det er et vern fullt av hull. Voksesyken dominerer også i norsk landbruk. Mange har gjort seg avhengig av import av dyrefôr. Bønder som baserer drifta på beiter og utmark, blir tapere. Bruk legges ned i like stort tempo i Norge som i andre land. Gjeldsbyrden øker også i norsk landbruk. Vi er ikke lenger et annerledesland. Også mye av norsk landbruk er vevd inn i det globaliserte agroindustrielle komplekset. Går det an å tenke seg en bred allianse av norske bønder som 156

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 157

sammen med norske miljø-, utviklings- og dyrevernorganisasjoner protesterer mot nedleggelse av bruk og for et annerledes landbruk? Jeg spør Daniela Dobbert, som også er kommet for å se på demoen og skal skrive om den for Bondevennen i Rogaland. Hun har utrolig nok funnet meg i folkemengden. Daniela kommer opprinnelig fra Tyskland, men har bodd i Norge over 30 år og snakker flytende rogalending. Hun har både tysk og norsk landbruksutdanning og har hatt flere stillinger i norsk landbruksforvaltning, de siste 12 årene som landbrukssjef i Sandnes. Nå har hun nettopp flyttet tilbake til Tyskland. Hun kjenner norsk landbruk mye bedre enn meg og kan se saken med både norske og tyske øyne. Hun tviler på om en slik allianse ville være mulig i Norge. «Norsk Bonde- og Småbrukarlag ville nok være med på det. De kjemper for små bruk og er samtidig et eksempel på godt utviklet evne til samarbeid og kompromisser, noe de har vært nødt til for å samarbeide med Norges Bondelag. Norske miljøorganisasjoner kjenner jeg for dårlig», sier Daniela. Men en organisasjon hun kjenner godt, er Fagforbundet, der hun var engasjert og representerte i Rådet for naturbruk i Utdanningsdirektoratet. «Fagforbundet er med 350 000 medlemmer LOs største medlemsorganisasjon og ville være en god alliansepartner. De har stått sammen med Norges Bondelag i krav om at bønder må få en inntekt å leve av. Hvorfor kan ikke Fagforbundet også engasjere seg i matpolitikk, i spørsmålet om retningen for norsk matproduksjon? Mat er jo politikk, som er mottoet for årets demo.» Hennes erfaring som landbrukssjef er at mange, også blant bønder og politisk engasjerte, ikke setter seg inn i landbrukspolitikken, men overlater den til sine talspersoner. «Senterpartiet er kanskje et unntak, men for eksempel i Arbeiderpartiet virker det som om mange synes landbruk er så komplisert at de overlater saken til en talsperson som selv driver med landbruk. Også bondeeide organisasjoner kan være et alibi for ikke å tenke selv. Mange lar seg passivisere. Mange har også for ensidig fokus på maskiner, på dekk og diesel.» 157

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 158

«Landbrukspolitikken må avmystifiseres. Folk tør ikke sette seg inn i landbruk fordi politikerne sier det er så komplisert», sier Daniela og nevner det som er blitt nærmest et ordtak, at «landbrukspolitikk er det bare Vårherre og Per Harald Grue som forstår, og nå har også Vårherre gitt opp». Per Harald Grue var departementsråd i Landbruks- og matdepartementet og Statens forhandlingsleder i jordbruksforhandlingene inntil Leif Forsell overtok, men mekanismen gjelder fortsatt: Det at landbrukspolitikk er så komplisert, blir alltid brukt som unnskyldning for ikke å sette seg inn i temaet. Det finnes for øvrig også en annen versjon av historien: Da Grue gikk av i 2009, var det bare Vårherre igjen som forsto det hele. Poenget er det samme, landbruk er utilgjengelig. «Noen kan også ha interesse av at landbruk forblir utilgjengelig. Tilsløring er et maktmiddel. Det hindrer folk fra å tenke selv og spørre: Hvorfor er det slik? Man må ikke forstå detaljene for å mene noe om hvilken vei landbruket skal gå», sier Daniela. Jeg reflekterer videre: Selv mange av dem som har satt seg inn i landbruk, tar veksttvangen for gitt, uten å spørre om retningen stemmer. Kunne ikke den norske kvalitetsmaten som presenteres i Berlin, være utgangspunkt for å tenke nytt rundt retningen for norsk matproduksjon? Butter det mest hos bøndene eller hos organisasjonene som representerer det norske sivilsamfunnet? Ville miljøbevegelsen og utviklingsorganisasjonene inngå allianser med bønder som ønsker en annen retning for landbruket? Eller trenger de bønder som den gode fiende? Grüne Woche er også mingling og fest. Jeg går på en mottakelse der jeg vasser i sagmugg. Arrangementet foregår i lokalene der det er dyreoppvisninger på messeområdet. Det er Neuland som inviterer. En organisasjon for kvalitetskjøtt, grunnlagt av bønder, dyrevernere og miljøvernere. Det er et krav at kjøttet skal komme fra familiebruk der dyrene får leve slik de er skapt for. Fôret skal være lokalt, helst fra eget bruk. Jeg ble kjent med Neuland første gang jeg bodde i Berlin. På hjørnet åpnet en ny kjøttbutikk, med servering av boblevann og 158

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 159

utdeling av brosjyrer. Jeg leste og tenkte at dette måtte være et konsept etter norske bønders hjerte, med øvre maksgrense for antall dyr, krav til uteliv for dyra og kort avstand til slakteriet. Noen år seinere lagde jeg en reportasje hos en ung Neulandbonde som jeg hadde møtt på stand på Grüne Woche. Martin Schulz var pioner med frittgående gris og vant til at det kom journalister fra hele Europa. Den unge grisebonden i Wendland i Niedersachsen har seinere vært godt synlig i offentligheten med ulike verv. Nå er han leder i Arbeitsgemenschaft bäuerliche Landwirtschaft (AbL). Schulz har deltatt hvert år med traktor i demonstrasjonene i Berlin, og vi har møttes flere ganger, men jeg har visst glemt å fortelle han hvor lite jeg kunne om landbruk da jeg lagde reportasjen hos han, og hvor mye jeg lærte av besøket. Et par enkle setninger han sa, gjorde at jeg forsto forskjellen: «Det fôres ikke med noe soya fra Brasil her, og jeg vil heller ikke eksportere og utkonkurrere norske bønder.» Det var noe av den samme aha-opplevelsen jeg hadde da jeg besøkte Elisabeth og Erik Moen i Surnadal i Møre og Romsdal, pionerer i økologisk drift i Norge. De pekte på enga rett ved fjøset og forsto ikke hvorfor det skulle være dyrere å høste gras som dyrefôr der enn å kjøpe importert kraftfôr. «I dag lønner det seg å bruke kraftfôr i stedet for utmarksbeite. Vi utnytter ikke at drøvtyggerne er konstruert for å lage menneskemat av gras», som de sa da jeg intervjuet dem. Bøndene Schulz og Moen ga meg med noen måneders mellomrom nøkler til å forstå mer av grunnproblemet i norsk og europeisk landbrukspolitikk. Samtidig skjønte jeg at landbrukspolitikk må forklares så enkelt at vi vanlige folk forstår det som blir sagt. Det er lett å gå seg vill i landbruksdebattens mange agendaer. Et enklere språk er en nødvendig del av demokratiseringen av landbruket. Jeg strever fortsatt med å forstå hva målpris betyr. Det var via organisasjonen og merkenavnet Neuland jeg først ble klar over at tysk landbruk er mer enn megafjøs, monokulturer og overgjødsling. I trappa på vei til Neuland-mottakelsen oppdager jeg at jeg har glemt invitasjonskortet. Vil jeg komme inn 159

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 160

likevel? Lettelsen er stor da jeg oppdager nakken til Martin Schulz rett ved inngangen. Han vil sikket gå god for at det er trygt å slippe meg inn. Ved langbordene i sagmuggen sitter lederne fra både dyrevernorganisasjonen Deutscher Tierschutzbund og fra miljøorganisasjonen BUND (Bund für Umwelt und Naturschutz Deutschland), de to organisasjonene som sammen med AbL var med på å grunnlegge Neuland. Det har vært svarte får også i Neuland. En produsent ble avslørt for noen år siden da han prøvde å levere kyllinger uten at han hadde oppfylt kravene til utfoldelse og plass for dyrene. Slikt rammer tilliten også til de andre leverandørene. I tysk kjøttbransje har det vært en lang kø av skandaler. Fra salg av bedervet kjøtt til alvorlige brudd på dyrevelferd i fjøs og slakteri. Rett etter slike skandaler har salget økt hos Neuland og av tilsvarende kvalitetsmerkevarer. Andre reagerer på skandalene med å slutte å spise kjøtt. For egen del spiser jeg aldri tysk kjøtt uten at jeg vet hvor det kommer fra, og sier at jeg er vegetarianer. Men nettopp her hos Neuland trenger jeg ikke å sjekke om det blir servert tofu eller andre vegetariske alternativer. Her våger jeg å spise ei saftig kjøttpølse.

Dagros får skylda Det synes å være ekstra vanskelig å kombinere kyllingproduksjon med forsvarlig dyrevelferd. Mat- og miljøbevisste tyskere unngår kylling. I Norge er det vanlig å høre at kylling er mest miljø- og klimavennlig. Norske myndighetene anbefaler å spise mer kylling. En ny artikkel på forskning.no ber oss droppe storfekjøtt, og heller spise fisk og kylling, dersom vi vil spise klimavennlig. Det budskapet har vi hørt mange ganger de siste årene. Likevel klager forskerne i artikkelen nesten litt sårt over at de ikke når fram med sitt budskap. Nå har de samlet 369 studier som skal overbevise oss. Men det er noe som skurrer når kua og sauen blir gjort til klimasyndere. Dyr som har vært en del av verdens landskap og livsgrunnlag gjennom tusenvis av år. Drivhuseffekten kom med 160

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 161

industrialiseringen, ikke med kua. Det er de siste tiårene vi har fyrt opp atmosfæren med fossil energi. Likevel er det kua vi skal snakke om. Fordi, som jeg leser i artikkelen, en endring i kjøleskapet og på matbordet er et langt mer realistisk mål enn å få folk til å slutte å fly og kjøre bil. I artikkelen på forskning.no nevnes det ikke at de store kjøtt- og meieriselskapene fortsetter å vokse og ese ut over hele verden. Big Meat og Big Dairy er sjelden adressat for oppfordringen om å spise mindre storfekjøtt og melkeprodukter. Det er enklere å henge ut Dagros og snakke om ditt og mitt kjøleskap enn å snakke om internasjonale kjøttgiganter som JBS, Cargill, Tyson, National Beef og Danish Crown. Eller om melkegigantene Fonterra, Lactalis, Nestlé og Arla. Når folk hører at de må slutte å spise storfe, tenker de på norske kyr. Dyr som faktisk er synlige fordi de fortsatt går på beite i norske landskap, i hvert fall delvis. Det er først og fremst de store i den internasjonale kjøtt- og melkebransjen som driver produksjon som er frakoblet landskap og lokalsamfunn. Forskningsartikkelen formidler også en annen merkverdighet: Intensiv matproduksjon er mindre skadelig for klimaet enn tradisjonell matproduksjon. «Dyr som står stille og innstengt i bygninger, legger ikke beslag på jord til gressing. De beveger seg mindre, vokser raskere og kan slaktes tidligere. Alt sammen gjør effektivt dyrehold mer klimavennlig.» Storfe omtales som produksjonsfaktor og ikke som levende vesen. Budskapet er som skreddersydd for Big Dairy og Big Meat, men i strid med alle forestillinger om dyrevelferd, det at dyr skal få leve slik de er skapt for. Det er et budskap i strid med ønsket om mer slow food og mer kortreist mat basert på lokale ressurser. Påfallende mye forskning underbygger agendaen til de store konsernene.

Gras er klodens største økosystem Anita Idel, tysk veterinær, forsker og forfatter, er også på mottakelsen hos Neuland, som hun var med på å grunnlegge for 30 år 161

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 162

siden, som alternativ til industriell masseproduksjon av kjøtt. Hun var også en av hovedforfatterne av IAASTD-rapporten, som i 2008 tok et oppgjør med industrilandbruket og understreket småbøndenes avgjørende betydning for verdens ernæring. Idel har jobbet med dyr, natur og formidling hele livet og er en etterspurt foredragsholder på flere kontinenter. Før veterinærstudiet tok hun landbruksutdanning, og hun har 20 års erfaring som dyrlege på landsbygda. I en bisetning røper den spinkle kvinnen at hun har erfaring med å utføre keisersnitt på store dyr. For noen år siden skrev hun boka Die Kuh ist kein Klimakiller (Idel, 2010). Det er ikke kua som er klimaversting. Tvert imot mener hun kyr og andre beitedyr kan hjelpe oss med å løse klimaproblemene dersom de får lov til å spise gras. Et budskap som gleder mange norske bønder som stusser over at det er nettopp kua som skal angripes i klimadebatten. Etter at jeg skrev om Idels bok i Nationen for noen år siden, fikk hun flere invitasjoner til å holde foredrag i Norge. Nå er hun i Berlin i forbindelse med Grüne Woche. To dager seinere finner vi en rolig formiddag for en samtale. Idel skriver på en ny utgave av boka, i første omgang en versjon for Sør-Amerika, der hun fletter inn erfaringer fra en foredrags- og forskningsreise i Chile og Argentina. En versjon av den nye utgaven vil også være aktuell for Norge. Ulike land kan ha ulike beitedyr og tradisjoner. Det de har felles, er etter Idels mening at målretta, bærekraftig beiting er bra for artsmangfoldet, jorda og klimaet. «Men hva med all forskningen som viser at kjøtt av drøvtyggere er mest skadelig for klimaet. Lyver studiene?» «Nei, de lyver ikke», sier hun, «men de har feil studiedesign. De aller fleste studiene ser bare på utslipp av metan og ikke det systemet kua inngår i. En studie som ser bare på metan, vil selvsagt vise at en gris aldri kan rape så mye som ei ku. Det er lett å få penger til forskning på metan. Derfor kommer det mange slike studier. Kua har ingen sjanse dersom man ser bare på metan. Slik forskning viser for eksempel at ei ku som blir plassert i et fjøs, og står i ro og spiser kraftfôr, slipper ut mindre metan enn ei ku på beite. 162

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 163

Det kommer sjelden studier som setter kua inn i en større sammenheng. Selv i FAO, FNs matvareorganisasjon, hevdes det at ei ku står for like mye utslipp som en liten bil. Men det er uvitenskapelig å se bare på metanutslipp. Et typisk eksempel på tunnelblikk. Metanforskerne bør begynne å se på kua på beite. Og de må huske at det er menneskene som er den store klimakilleren.» Anita Idel setter kua inn i landskapet og historien. Det er kua og andre drøvtyggende og beitende dyr vi kan takke for verdens mest fruktbare jord. Prærien i USA, pampasen i Sør-Amerika, svartjorda i Ukraina og det fruktbare beltet rundt Magdeburg i Tyskland er eksempler på dyp, fruktbar jord. Disse områdene var stepper der dyr beitet og bygde opp humuslaget. De fleste tror stepper er noe negativt; det er de først når de blir feil behandlet. Romernes kornkammer var steppene i Nord-Afrika. De ble utpint og ble til dårlig jord og ørken. Da prærien ble pløyd opp, var det ikke lenger noe som ga hold. Vind og vann førte til erosjon og til «The Dust Bowl» i 1930-åra, da jorda blåste bort. Jord går tapt, men kan også bygges opp igjen, i et langt perspektiv, sier Idel: «Det er ingen ting som er så effektivt som bærekraftig, målretta beiting for å bygge opp igjen jord. Også som midlertidig tiltak kan beiting være viktig, for å stanse erosjon. I slike tilfeller er det faktisk bare beiting som hjelper. Dersom det ikke blir beitet, da gror det busker, som ikke hindrer erosjon, og som dessuten lager skygge slik at graset ikke vokser. Det er grasrøttene som holder på jorda. På skolen lærer vi at det er skog som er naturlig vegetasjon, men det naturlige er en blanding. Gras kan vokse overalt der det vokser trær, men trær kan ikke vokse overalt der det vokser gras. Graset vokser også der det er for tørt, kaldt og høyt for trær. Ingen planteart dekker et så stort område av kloden som gras. Gras er verdens største økosystem, men mangler en lobby. Grassamfunn er ikke monokultur, men alltid en blandingskultur. Flerårig gras lager lange røtter som henter næring, holder på jorda, bygger humus av røtter som dør, og lagrer karbon. Det finnes gras med opp til to kilometer lange røtter.» 163

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 164

«På prærien kunne jorda være fem-seks meter dyp. I lærebøker kan det fortsatt stå at jord bygges av stein som løser seg opp. Men da ville det jo ikke bli mer jord», sier Idel videre: «Så hvordan blir det mer jordmasse, humus?» spør hun, og svarer selv: «Fotosyntesen – det at plantene tar opp CO2 fra atmosfæren – er det eneste som virkelig bygger opp igjen jord. Flerårig gras har den rotmassen som skal til. For forskere og andre eksperter er det vanskelig å forstå at ingen planteart er så effektiv som gras når det gjelder å bygge opp igjen jord. Men det er i verdensmålestokk et faktum at det i jorda under grasareal er lagret inntil 50 prosent mer karbon enn under skog. Beitende dyr gir graset en vekstimpuls. Beitingen må styres slik at fruktbarheten i jorda bygges opp igjen. Det er ikke nok å begrense skader dersom utviklingen går i feil retning.» Det blir fortsatt snakket mest om trær når det gjelder lagring av karbon, og det er lett å få støtte til planting av skog som klimatiltak. Men gras er langt mer effektivt som karbonlager, mener Idel: «Trær har kort vegetasjonsperiode sammenliknet med gras. Bladene faller av trærne om høsten, råtner og danner kompost. Da lukter det godt i skogen. Men mens bladene gulner alt i august, er graset fortsatt grønt, mange steder hele året. Jeg har selv hatt to islandsponnier og fulgt spent med på hvor fort graset kan vokse om våren. Gras er et multitalent. Agroindustrien interesserer seg ikke for røtter. Der snakkes det bare om det som vokser over bakken, avlingen. Bønder som også vil bygge humus, benytter seg av vekstskifte og samplanting og følger med på hvordan røttene vokser. Men når bønder tenker slik, er det ikke penger å tjene på gjødsel og sprøytemidler.» Atmosfæren blir avlastet med 1,8 tonn CO2 for hvert tonn oppbygd humus. C-en i CO2 – karbonet – utgjør 0,55 tonn, mens oksygenet utgjør 1,25 tonn. Til sammen blir det 1,8 tonn. Idel understreker at det ikke er hennes regnestykke, men en alminnelig godkjent kjemisk formel. «Men hva med metan, som er en klimagass som er 25 ganger så skadelig?» 164

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 165

«Uten metan kunne vi ikke leve på kloden. Livet på planeten startet med metan. Den gassen var der først, også før CO2, før det ble planter og før vi var der. Uten CO2 ville ingenting vokse. Det er ingen problem så lenge gassene går inn i et kretsløp. Problemet er mangel på balanse. De største utslippene i landbruket kommer fra nitrogenforbindelser i kunstgjødsel i form av lystgass, som er mer enn 300 ganger så klimaskadelig som CO2. Det kommer i tillegg til all energien som går med til å produsere kunstgjødsel. Det er de store monokulturene i landbruket, de som fortrenger det biologiske mangfoldet, som også belaster klimaet. Grasareal utgjør derimot de store karbonlagrene». Forskning med «tunnelblikk» kommer ikke bare til det resultat at kyr er metanmonstre, men også at kua utnytter fôret dårlig. «Men avgjørende er for det første at svin og høner er altetende og også kan nyttiggjøre seg korn, mais og soya. Og for det andre at storfe som drøvtyggere er geniale når det gjelder å nyttiggjøre seg gras», sier Idel. «Kua blir ikke målt på det den er god til», sier hun: «Den bør bli målt på hvor godt den utnytter gras, og ikke på hvordan den utnytter kraftfôr. Den er skapt med fire mager for å spise og fordøye gras. Å gjøre kua og melkeytelsen avhengig av kraftfôr er ikke sunt for kyr. Det starter med feil avl der høy ytelse er målet. Ei ku som er avlet for høy ytelse med kraftfôr, blir ikke mett på beite. Når den får mye kraftfôr, øker risikoen for sykdom, fordi det er feil type mat for ei ku. Derfor har høytytende kyr i dag så kort levetid og blir tidlig slaktet. Det er heller ikke noe godt liv for ei ku å skulle yte 10 000–12 000 liter melk i året. Det er gras som er bra for kumagene. Mikroorganismene i kuas formager er der for å gjøre jobben med å ‘tygge’ maten og omdanne gras til protein.» «Det kua spiser, påvirker kvaliteten på kjøttet fordi det påvirker mikrolivet i kuas mage. Kyr er skapt til å leve i samboerskap med gras. Forsøk viser at mengden melk og kjøtt er mer avhengig av grasets sammensetning enn av den rene mengden av gras. Målretta beiting fremmer sammensetningen, det biologiske mangfoldet av gras og urter», sier Idel. 165

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 166

«Hva slags kjøtt bør vi spise, rødt eller hvitt?» «Det holdes altfor mange griser og høner. Avgjørende er hva dyret har spist. Gris og høner er ypperlige dyr når det gjelder å utnytte rester. Vi må spise mindre kjøtt, og det kjøttet vi spiser, må komme fra dyr som ikke konkurrerer om menneskenes matfat. Og det gjelder først og fremst kyr som spiser gras.» Idel snakker om «åkerbondeblikket». «Det har dominert siden mennesket ble bofast, og preger også i dag vårt syn på hva som er landbruk. Forklaringen på det ensidige fokuset på åkerbruk er at det var de fastboende som skrev ned historien gjennom århundrene. Det har preget synet på grasareal, som ble regnet som mindreverdig areal. I virkeligheten har beitedyr og grasareal utviklet seg sammen gjennom millioner av år, mens åkerbruk har vært praktisert bare noen tusen år.» «I land som mottar utviklingshjelp, har kvegdrift eller annen form for nomadisk dyrehold alltid vært viktig. Likevel gis bistand som regel som bistand til åkerbruk. Det er fortsatt få i FNs matvareorganisasjon FAO som snakker om beitebruk. Gjeterfolk har ingen lobby. Nomader har alltid vært mistenkelige. Men nettopp nomader er fleksible og mobile og kan tilpasse seg klimaendringer», mener Idel. Av verdens samlede landbruksareal er 30 prosent åkerland, mens 70 prosent er gras. Idel vet etter sine foredragsreiser i Norge at vi har bare 3 prosent dyrket landbruksareal. «Men jeg tror dere har et enormt potensial som beiteland», sier hun. Det avgjørende er måten det beites på, at det gjøres på en måte som bygger opp jord. Seterbruk er god beitepraksis, mener hun. «Hva tror du grunnen er til at så mange bønder tror framtida og redningen ligger i stordrift og teknikk og ikke i å bygge fruktbar jord?» «Mange bønder har vært redd for å bli oppfattet som ‘dumme bønder’. Derfor lener så mange seg nesten bare på tekniske framskritt. Når en professor sier noe, da har bønder trodd på det, selv om professoren sier glyfosat er trygt. Som om Monsanto skulle vite best hva som er god landbrukspraksis». 166

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 167

«Hvordan orker du å fortsette å forsvare kua og andre drøvtyggere og snakke varmt for beiteland når du møter så mye motstand?» «Jo mer jeg studerer temaet, jo tydeligere blir det at landbruket må legge om, at vi ikke kan fortsette med det som i dag er mainstream: monokulturer, pesticider, kjemisk syntetisk gjødsel, antibiotika. Vi tror slike monokulturer gir oss billig mat, men noen må betale prisen. To tredjedeler av proteinene som europeiske husdyr fôres med, blir importert fra land utenfor EU. Det industrielle agrosystemet belaster miljø og klima, og i neste runde også helsa. Systemet er absurd. Men potensialet for agroøkologi i åkerbruk og målretta beiting er stort. Jeg vil gi folk mot til å tro på en framtid også for våre barnebarn.»

Agroøkologi versus Big Meat Småbruket jeg vokste opp på, hadde ingen seter, men kyrne gikk på kulturbeite, landskap med trær, busker, gras og blomster. Mor håndmelket dem ute, mens jeg satt på huk og så på. Jeg var ikke så interessert i dyr og landbruk og lærte aldri å melke. Seinere kom det melkemaskin, og kyrne måtte inn for å melkes. Livet ble lettere, melking er tungt arbeid. Nå tenker jeg at mor kanskje likevel gledet seg til timene med hodet i skaut inn mot kumagen i fine sommerkvelder. Litt fred og ro, dersom ikke en av oss barna hang rundt henne. Jeg hang der fordi jeg ville snakke, men også fordi jeg likte landskapet der kyrne gikk. Det må ha vært den typen landskap Idel mener når hun snakker om viktigheten av beiter med artsmangfold. Vi hadde ikke hørt om økologi og langt mindre om agroøkologi. Men det må ha vært det vi drev med den gangen, tenker jeg når jeg ser en sammenstilling lagd av Institute for Agriculture & Trade Policy, iatp.org. Her er fabrikkfarmer for melk og kjøtt sammenliknet med småskalagårder som driver agroøkologisk produksjon. I begge driftsformene er det utslipp av metan. Den industrielle driften er avhengig av fossil energi for å produsere fôr 167

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 168

og gjødsel, transport og nedfrysing. Kjøtt fra slik stordrift sendes på kryss og tvers av grenser. Det er denne modellen som belaster klimaet. I handelsavtalene som EU, og dermed Norge via EFTA, vil inngå med Mercosur-landene Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay, er det i praksis kjøtt fra storindustrien som får bedre betingelser. Bønder som driver mer naturnært og agroøkologisk, blir enda mer utsatt for konkurranse. Slike perspektiver må i langt større grad inn også i norsk debatt om slike handelsavtaler. Kjøtt fra industriell drift er billig, men arbeiderne er ofte dårlig betalt og har dårlige arbeidsforhold. Det er i seg selv en grunn til å være kritisk, slik vi er kritiske til klær og sko lagd av underbetalte arbeidere. Bevisstheten rundt tekstilindustrien har økt sterkt. Vi må bli like mye på vakt mot underbetalte og utbyttede arbeidere i landbruket. Når maten er billig, er det som regel fordi noen går på sultelønn, fordi det er bruk av antibiotika som forebyggende middel, fordi dyrevelferden er dårlig, og fordi biodiversitet ikke er et tema. I Big Meat er møkka et miljøproblem. I småskalalandbruk med agroøkologisk drift, derimot, går møkka inn i kretsløpet som gjødsel. I slik drift blir det hogd mindre skog, ifølge IATP. Driften betyr økonomisk trygghet for bondefamilien, og folks helse er sikret fordi dyra er en proteinkilde. Slikt landbruk sikrer matforsyningen for lokale markeder og regioner. Det er et landbruk med langt færre dyr. Den enorme økningen i forbruket av kjøtt og melkeprodukter kommer ikke fra småskalalandbruk med agroøkologisk drift, men fra fabrikklandbruket. Det kan i noen tilfeller være vanskelig å si om et enkeltbruk hører hjemme i Big Meat/Big Dairy eller er orientert mot agroøkologi og bondelandbruk. En skjematisk oppdeling er vanskelig. Fortellingene kan være flettet inn i hverandre. Ifølge IATP er det ikke tvil om hvilken driftsform som er best for klimaet og miljøet. Problemet er melk og kjøtt som er industrielt produsert. For egen del har jeg alltid spist lite kjøtt. Som barn smuglet jeg deler av svineribba over på min mors tallerken. Ingen snakket om å spise vegetarisk, men til hverdags spiste vi mye vegetarisk, grøt, 168

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 169

supper, poteter, grønnsaker, erter. Og fiskeretter. Kjøtt var først og fremst søndagsmat, og fôret var norsk, gras, høy og avfall. Vi spiste hele dyret, også innmaten, og rester av kjøtt fra søndagsmiddagen, i alle mulige kombinasjoner med poteter, erter, løk og andre grønnsaker. Kjøtt var tilbehør, og det kan det igjen bli. Fordi så store deler av landet kan brukes bare til beite, har kjøtt en plass i norsk kosthold. Det er bare slik vi kan være selvforsynte og oppnå matsuverenitet. Vi må bare ikke spise mer kjøtt enn vi har beite og fôr til. Også melkeprodukter må være basert på beiting. Gras, høy og silo. Menneskemat skal ikke gå gjennom dyr, og i hvert fall ikke importeres fra andre siden av kloden. Den tyske Heinrich Böll-stiftelsen framstiller de 20 største kjøtt- og melkekonsernene i verden som klimaverstinger. I norsk debatt skilles det ofte ikke mellom ulike driftsformer når det er snakk om kjøtt. Når forskjell i driftsform blir utydelig, havner debattantene fort på hver sin klode. En fornuftig diskusjon om dyrehold er mulig bare dersom den omfatter samfunnet rundt. Dyr må betraktes som en del av landskapet, naturens kretsløp og økonomiske kretsløp. Debatten blir ofte en ren avsporing når vi ikke skiller mellom industrielle, fabrikkmessige driftsformer og driftsformer basert på beite og annet lokalt fôr. De som gleder seg over avsporingen, er de som tjener på Big Meat og Big Dairy, på den fabrikkmessige kjøtt- og melkeproduksjonen.

169

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 170

KAPITTEL 12

Økologisk som motkultur

kologisk landbruk er motkultur, mener Berit og Jakob Bjerkem. For dem er det å drive økologisk en selvsagt del av den norske motkulturen. Jeg sitter sammen med de to trønderbøndene på en litt rufsete, men tradisjonsrik kneipe i Berlin. Byen er fortsatt iskald, men det er på denne årstida bønder har tid til å ta ferie. Det gjelder også for pensjonerte bønder. Berit og Jakob Bjerkem er fortsatt aktivt med i drifta på gården i Henning utenfor Steinkjer. Jakobs vonde fot forteller om et hardt møte med en okse for noen dager siden og om mange år på betonggolv i fjøset og på kne for å sette på melkemaskina morgen og kveld gjennom et langt liv. Det er godt å trekke inn i varmen og sette seg ned etter å ha gått rundt i Berlins gater. Siden de er økologiske bønder, har jeg funnet fram til en kneipe der jeg vet vi får økologisk vin. Leuchtturm. Noen har fortalt meg at 68-erne pleide å møtes på denne kneipa. Det er dessuten en av få ekte kneiper som fortsatt finnes i Berlin, en som ikke er strippet og forvandlet til en moderne designkafé, slike som er blitt dusinvare. Samtalen sklir fort over på norsk landbruk. Berit og Jakob Bjerkem har sammen med sønn Johan Einar og svigerdatter Torunn nettopp vært vertskap for statsministeren. Erna Solberg har beundret Berits arbeid med rekonstruksjon av gamle folkedrakter, en innsats hun nettopp har fått Kongens fortjenestemedalje for. Solberg med følge fikk servert økologisk frokost på Bjerkem, og Jakob fikk sagt de setningene til henne som var viktigst for han: «Dersom det er slik at Staten 170

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 171

ønsker å få opp forbruket av økologisk mat, så er den sikreste måten å gå foran med et godt eksempel. Det offentlige bør starte med å kjøpe økologisk mat, slik Sverige og Danmark har gjort. I disse landene er det et kvalitetsstempel på offentlige kjøkken at de ligger høyt på statistikken som viser innkjøp og servering av økologisk mat.» De vet ikke om budskapet virkelig nådde fram. Det var ment som et godt råd. For regjeringen har sagt at både dyrking og forbruk av økologisk mat skal opp, selv om den tok bort det konkrete målet på 15 prosent. Berit og Jakob Bjerkem har begge hatt mange verv i bygde- og bondeorganisasjoner. Da de la om gården til økologisk drift i 1990-åra, var det en naturlig følge av andre engasjementer, ikke minst i Noregs Ungdomslag, som i over hundre år har vært en sterk og tydelig bærer av det som kalles norsk motkultur. Jakob har vært både leder og generalsekretær i Noregs Ungdomslag og også hatt mange lederverv i økologiske organisasjoner. Han undrer seg over at mange bønder nå toner ned at deres produkter er økologiske, for eksempel når de selger på Bondens marked. Samtidig som de store dagligvarekjedene konkurrerer om å være best på økologisk mat. På gården Bjerkem har de 360 mål og driver med melk, kjøtt og korn. Basismat i kostholdet. Mat som er umulig å produsere i en pallekarm. Den allsidige driften gjør at Berit og Jakob vet mye om hvor det butter for bønder som driver økologisk. Sammen med fem andre gårdsbruk dannet de i 2006 Naturkjøtt, en sammenslutning for å selge økologisk kjøtt. Slakting og nedskjæring ble gjort av Nortura. Men Naturkjøtt måtte legge ned. «Nortura sentraliserte all økologisk nedskjæring til Hallingdal. Jeg er samvirkemann på min hals og vil helst Ievere der, men vi kjenner oss sviktet av Nortura. Det er ikke særlig økologisk å frakte kjøtt fra hele landet til Hallingdal og så tilbake igjen. Da lokalmatbølgen kom med vekt på kortreist mat, forsømte Nortura å henge seg på. Samvirkebedriften henger igjen i den gamle industritankegangen der økologisk kjøtt er rusk i maskineriet. De vil ha storskalaindustri. Da risikerer de å melde seg ut», sier Jakob 171

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 172

Bjerkem. Kjøttet fra Bjerkem er økologisk, men blir nå for det meste solgt som konvensjonelt kjøtt. «Det er faktisk lite av det økologiske kjøttet i Norge som blir solgt som økologisk. Samvirkebedriften Tine har begynt å verdsette økologisk melk. Når du kjøper økologisk Norvegiaost, vet du at det er en smak av Bjerkem i den. All økologisk Norvegia produseres hos Tine i Verdal, og dit går Bjerkem-melka hver fredag. Søndags- og tirsdagsmelka går til Rørosmeieriets anlegg på Tolga der Coops Änglamark-melk blir produsert.» Gården har 28–30 kyr. I konvensjonell drift er det tillatt med 40 prosent kraftfôr til kyr, mens det i økologisk drift er lov til å bruke bare 30 prosent. På Bjerkem har de gått ned til 20 prosent kraftfôr. Resten er gras og annet grovfôr. Det betyr at kyrne melker mindre. «Avkastningen blir mindre, men vi er opptatt av at dyra ikke skal kjøres så hardt. Kyrne melker 6000–7000 liter i året.»

Gamle kornsorter er sunnere Bjerkem samarbeider med tre nabogårder, både når det gjelder gras, andelslandbruk, vekstskifte og dyrking av gamle kornsorter. De dyrker spelt og emmer, forløperne for dagens hvete. Svedjerug dyrker de også. Enkorn har de prøvd seg på, men det var vanskelig å få til. Svigerdatter Torunn, oppvokst på Sinsen i Oslo, er drivkraft i dyrkingen av de gamle kornsortene og utprøving av melet til nye produkter. Melet fra Gullimunn kan kjøpes på Bjerkem og i spesialbutikker. Selv tar de dels av såkorn fra forrige års avling, dels bestiller de via Felleskjøpet, der mye av det økologiske kornet er importert. Som spelttypen Oberkulmer Rotkorn som blir vakkert rødlig når den modnes. De dyrker også en type vårspelt som har overlevd på Gotland. Både på Gotland og i Dalarne i Sverige var de gamle landsortene utrolig lenge i bruk, forteller Jakob Bjerkem da jeg ringer han for å få utfylt luker i notatene fra vår kneipesamtale i Berlin, der samtalen fløt i mange retninger, og jeg strevde med en 172

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 173

penn som ikke virket. Det gikk opp for meg hvor lite jeg vet om korn. Bjerkem har en forklaring på hvorfor de gamle kornsortene var borte i Norge, men har overlevd i industrilandet Sverige: «Ingen land er så opptatt av å være moderne som Norge. Vi tenker teknikk og maskiner. Det synes som om andre land har vært flinkere til å ta vare på gamle sorter og teknikker. Vi er så redd for å være gammeldags at vi kvitter oss med alt. Derfor har vi heller ingen sans for tradisjonell planteavl lenger. Slik planteavl er på vei inn igjen andre steder i verden, mens de fleste norske planteforedlere er opptatt bare av genteknologiske metoder og bryr seg ikke lenger om tradisjonell planteforedling. Det er flott med forskning på GMO, men genteknologi løser ikke alle problemer. Det er en krise for Norge at vi ikke lenger utdanner noen som vil drive med tradisjonell avl.» Vi snakker om at det kanskje ikke er tilfeldig at det er en svenskfødt bonde, Johan Swärd, som har gjort mest for å bevare det som er igjen av gamle norske kornsorter. Swärd har prøvd ut hundrevis av gamle kornsorter og driver Bruksgenbanken som forsyner bønder med såkorn av gamle sorter. Han er også en del av sammenslutningen Økologisk Spesialkorn som samarbeider om å dyrke, male og markedsføre gamle kornsorter og har egen mølle i Sigdal. Kornet males på steinkvern for å bevare næringsstoffene. Det går an å kjøpe mel fra kornet på nett. Swärd hadde en nøkkelrolle også i bergingen av svedjerugen, kornet med den eventyrlige historien. Da et korntørkehus i Grue Finnskog skulle rives, ble det funnet noen få korn av en sort som finske innvandrere hadde med seg på 1600-tallet. Svedjerug Tvengsberg er oppkalt etter han som fant kornene Det var Swärd som formerte dem opp. Sju av kornene spirte. Hele den nordiske produksjonen av svedjerug kommer fra disse sju kornene. Svedjerug er etterspurt som et smaksrikt korn som særlig passer til surdeigbakst. Et viktig bidrag til den norske smakens ark. Korn har vært grunnæring fra mange tusen år tilbake. Fra gammelt er korn utviklet av bønder og ble tilpasset gård og grend 173

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 174

der det ble dyrket. Bare i Norge skal det være utviklet hundrevis av slike gamle landsorter, som de kalles. Lokalt utvikla korn hadde gradvise overganger til en sortsslektning i nabodistrikt og nabolandsdeler. Når den moderne mer vitenskapelige sortsutvikninga starta, ble de «gamle» sortene kalt for landsorter. Disse fikk gjerne navn etter distriktene de er registret i, som for eksempel Dala landhvete og Gotlandsspelt. En del sorter er bevart i bruksgenbanker, men de fleste er borte. Jeg har flere spørsmål til Jakob Bjerkem: «Hvorfor er gamle kornsorter viktig?» «Slikt korn er mer næringsrikt og sunnere. Da den moderne sortsutviklingen startet for godt og vel 100 år siden, var dette selvsagt for å få bedre kornsorter for samfunnet. Målet var sorter som var enklere å dyrke, ga mer avling og tålte været bedre. Da den kjørbare korntreska kom, var det viktig å finne kornsorter som egnet seg. Mindre legde og kortere strå ble viktig. Da ugrassprøytinga kom, var det ikke noe poeng å tenke på markdekking for å holde ugraset nede. De siste 60–70 åra har mye av hveteutviklinga skjedd på bakeindustriens premisser. Industrien ønsker forutsigbare sorter som gir mel som tåler industriell behandling, og som gir godt økonomisk utbytte for bakeriet. Det har vi fått, men har glemt å sjekke hva denne sortsutviklingen betyr for næringsinnholdet i kornet, og hva det moderne matkornet betyr for folks helse. Når det nå viser seg at mineralinnholdet i matkorn i dag er bare om lag 50 prosent av hva det var for 60–70 år siden, så blir jeg betenkt.» «Når det også viser seg at avlen har framelsket et gluten i det moderne hvetekornet som er så sterkt og seigt at kanskje opp til 40 prosent av befolkningen blir syke av det – da er det noe som har gått galt», sier Bjerkem og siterer kornforsker Anders Borgen, som mener moderne hvete ikke bør brukes til mat. «Det er først nå at kornforedlere er blitt opptatt av næringsinnhold. Industrimel inneholder nye typer gluten som gjør at mange tror de ikke tåler brød. Landhvete, spelt og emmer er etterspurt av dem som ikke tåler vanlig hvetemel», sier Bjerkem. 174

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 175

Nå er det et stort nordisk miljø som arbeider for gamle kornsorter. Bjerkem har mailet meg et kornmanifest, lagd av nordiske bønder, møllere, kokker, bakere, mathistorikere og kornelskere. Med manifestet ønsker de å få den nordiske kornarven ut på åkrene igjen. De vil utbre et mangfold av kornsorter og utvikle nye sorter der det blir lagt vekt på smaksopplevelse, næringsinnhold, helse, dyrkingsglede og kulturverdier. Det skal være kornsorter som kan tilpasse seg, utvikle seg og motstå klimaendringer. «Hva kan vi som ikke dyrker korn, gjøre for gamle kornsorter?» Spis dem, er rådet fra Bjerkem: «Den beste måten å bevare gamle kulturplanter og dyreraser på er å spise dem.» Gamle kornsorter er bedre for både helsa og jorda, sier han: «I helsevesenet er mange nå opptatt av mikrobenes betydning for helsa og hvilken mat som er bra for mikrobene i tarmen. Tarmens betydning for folkehelsa er blitt allemannseie. Landbruket må komme etter. Det er bare et tidsspørsmål før betydningen av mikrolivet slår gjennom også når det gjelder jord. Korn som ikke trenger pesticider, er sunnere for jorda. Snart vil rådgiverne legge like mye vekt på mikrolivet i jorda og den betydning det har for vekst og avling, som på teknikk og presisjonssprøyting», sier Bjerkem, «Gjennom vekstskifte, forsiktig jordarbeiding og overflatekompostering vil vi få en naturlig overgang fra dagens ideal – industrilandbruket – til et landbruk basert på den samme innsikt som helseforskerne alt har innsett.»

Med gule byggaks på netthinna Vi dyrker ikke korn i geriljahagen, det er langt utenfor vår kompetanse, og det er heller ikke plass. Fordi det er grønnsaker vi dyrker, er det naturlig å interessere seg mest for grønnsakfrø. Men vi trenger brød også. Hvem dyrker kornet, og hva slags korn er det? Spørsmålene står i kø. Er vi like avhengige av såkorn utenfra som av grønnsakfrø utenfra? Ifølge grønnsakeksperten Jasper Kroon i Solhatt har vi høy selvforsyningsgrad for såkorn, såfrø av gras og 175

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 176

settepotet. Det er først og fremst dyrkingen av grønnsakfrø vi har gitt fra oss. Når jeg som en vanlig samfunnsborger vet så lite om korn, er vi sikkert mange i samme båt. Hvem bestemmer hva slags mel det skal bakes med? Hvor stor er andelen av norsk mel? Burde vi ikke være selvforsynt med korn og såkorn i et matdemokrati? Hjemme i Oslo hender det at jeg baker selv, men det er unntak. Men jeg har begynt å se på hvor brødet kommer fra. Korn som ikke er økologisk, blir mye sprøytet. Helt til nylig har det vært nesten umulig å få kjøpt økologisk brød i Oslo, og i bygdene er det enda vanskeligere. I Berlin ligger de økologiske bakeriene tett, flere av dem etablert av pionerer i 1970-åra. Det er ikke uvanlig med brødposer der det står hvilke gårder i nærområdet kornet kommer fra. I dag går bare en brøkdel av det norskproduserte kornet til mat, det meste blir brukt til dyrefôr. Bare 3 prosent av Norge kan brukes som dyrkingsareal, og av dette arealet igjen kan bare 30 prosent brukes til korn. Ifølge Opplysningskontoret for brød og korn dyrkes det dyrefôr på 90 prosent av det norske kornarealet. Norge dyrker mellom 1,2 og 1,3 millioner tonn korn i året. Andelen økologisk korn øker, sikkert mye takket være ildsjelene som dyrker gamle sorter. Norge dyrker mest hvete, men det er også hvete vi importerer mest av. Vi er langt på vei selvforsynt med bygg, havre og rug. Været avgjør hvor mye av kornet som kan brukes til menneskemat. I år med dårlig vær har ned til 17 prosent av matkornet vært norsk. Et tall som forteller hvor sårbare vi er. I tillegg importerer vi mye korn i form av bakervarer og andre ferdigprodukter. Må vi være så sårbare? Brød blir tatt som en selvfølge, men uten korn blir det ikke brød. Burde ikke Norge dyrke mer matkorn? Med mer bruk av gamle kornsorter kunne kanskje mer av det norske kornet brukes til mat. Jeg leser stadig om håndverksbakere som vil bruke bare gamle kornsorter for å få best mulig kvalitet. Hvorfor skal kvaliteten være forbeholdt bare dem som bor i nærheten av et slikt bakeri? 176

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 177

Arealet som brukes til korn, går ned i Norge. Det er ofte den beste kornjorda som blir forseglet med asfalt og betong. Når mengden norsk korn ikke går ned, er det fordi avlingene øker. Men ingen trær vokser inn i himmelen. Det er risikabelt å være avhengig av importert korn, fra systemer som er like sårbare som det norske. Før hadde Norge beredskapslagring av korn. Da den ordningen ble avskaffet, tok vi et langt skritt mot å gi fra oss matsuverenitet. Stortinget har bedt om at beredskapslagring av korn blir innført igjen, men det er uklart om og når det skjer. Mange mener beredskapslager er unødvendig, og at Norge alltid kan få kjøpt det kornet vi trenger, utenfra. Men hvilken garanti har vi? Fra hele verden kommer meldinger om nedgang i hveteavlingene. Mange mener gevinsten ved å dyrke høytytende sorter i monokulturer og bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel er brukt opp. Hveteslekta er stor. Den omfatter 26 arter og over 290 kjente former. Dyrkingen i verden domineres av to arter med mindre enn 10 ulike former, ifølge østerrikske Arche Noah. Formene kan riktignok bestå av flere sorter. Men i praksis er vi og resten av verden prisgitt to typer hvete. Hva om én av disse to typene rammes av sykdom? Verden vil stå i kø for å kjøpe korn. Da vil det være trygt å kjenne en bonde som dyrker korn som ikke så lett blir rammet av sykdom. Mangfold på åkrene og kornsorter tilpasset lokale forhold er en beskyttelse. Et slagord som går igjen i tysk motstand mot de store agrokonsernene, er mangfold på åkrene. I Norge er det fortsatt lite bevissthet om hvor viktig det er med mangfold, bortsett fra blant spesielt interesserte. Men det angår oss alle. Jeg ser igjen på kornmanifestet, som krever sikring av rettighetene til å dyrke og bruke gamle sorter. Interessen vokser for gamle sorter og for dyrking med vekstskifte. Gamle sorter trives med å bli dyrket økologisk og gir jevnere avling enn moderne sorter. Når de gamle kornsortene i tillegg er sunnere og har mer næring per vektenhet, burde de være tilgjengelige for oss alle dersom vi skal snakke om demokratisk og rettferdig fordeling av den sunne maten. Den vanlige innvendingen er at med slike sorter blir det ikke nok mat til alle i 177

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 178

verden. Er dårligere mat og mer sårbar dyrking altså prisen vi må betale for at det skal bli nok mat? Må vi godta korn med dårligere næringsverdi som kompromiss for å unngå sult? Det er en meningsløs tanke som motsier seg selv. Setninger kan bli gjentatt så ofte at alle tror de stemmer. Som den om at verdens matproduksjon må dobles og at det derfor trengs sprøytemidler og mer høytytende sorter for å mette verden. En oversikt som er lagd av tyske Zukunftsstiftung Landwirtschaft, viser at av mengden korn som dyrkes i verden, går bare 43 prosent direkte til menneskemat, mens 36 prosent blir dyrefôr. Det er ikke bare soya som går gjennom dyr for å bli menneskemat. 9 prosent av kornet går til energi, og 12 prosent til industrien. Tallene viser altså at over halvparten av kornet går til andre formål enn menneskemat. Det er derfor ikke større mengder korn som trengs, men sorter som er mindre sårbare. Den beste beskyttelsen mot sult må være å ta vare på og utvikle gamle, lokalt tilpassede kornsorter. Å ta vare på kornarven er motmakt og matsuverenitet. Det handler dessuten om mer enn beredskap. Såvarer er makt. «Det er den som har såvarene, som bestemmer», heter det (fritt oversatt) i undertittelen på boka Saatgut (2016) av den tyske såvareaktivisten Anja Banzhaf. Den som kontrollerer såvarene, kontrollerer hele matvarekjeden. Såvarer har fra dyrkingens begynnelse vært felleseie, noe som ble utviklet og byttet i nettverk av bønder og gartnere, slik det fortsatt er i deler av verden. Lokale sorter betyr mer mangfold og mer robuste sorter. Misjonærer for mer bruk av genteknologi på åkeren og matbordet argumenterer først og fremst for at GMO ikke er farlig. Det er en avsporing av debatten. Først og fremst handler det om makt over maten. Den som kan konstruere såvarer slik at de må kjøpes på nytt hvert år, sitter med bukta og begge endene og kan avgjøre hva som skal bli sådd, og hvor mye såvarene skal koste. Det gjelder både for genteknologisk endrede såvarer og andre hybridfrø, engangsfrø som må kjøpes på nytt hvert år. Resultatet er standardisering og ensretting på åkrene og avhengige bønder og gartnere. Frø er en fantastisk innretning fra skapelsens side. De puttes i 178

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 179

jorda og blir til store og små planter fulle av næring og skjønnhet. Banzhaf gjengir et ordspråk som nå brukes av såvareaktivister over hele verden: «De prøvde å begrave oss. Men de glemte at vi er frø.» Det var byggåkre i bygda der jeg vokste opp, i ei værhard og snørik fjellbygd der det ikke lenger dyrkes korn, og der alle sier det ikke går an å dyrke korn. Jeg ville ha trodd på det dersom jeg ikke fortsatt hadde bildet av gule byggaks på netthinna. Jeg undres på om det var noen av de gamle sortene som vokste der den gangen.

Mangfoldet er vår livsforsikring Til jul hjemme i Oslo kjøpte jeg en pakning med seks epler. Økologiske. Europeisk import. De smakte ingenting og ble liggende der på et fat til pynt. Epler er fortsatt litt eksotisk for meg som kommer fra ei fjellbygd. Der var det for kaldt til å dyrke epler, selv om mor prøvde ved en lun murvegg. Vi kjøpte epler til jul og sjelden ellers. Men eplene den gangen hadde smak, i motsetning til de jeg nå hadde kjøpt. Noen vil sikkert si at nostalgien spiller meg et puss, eller at det er jeg som er for gammel til å kjenne smak. Men slik er det ikke, for i Berlin får jeg epler som er stinne av smak, ulike smaker, alt etter hva slags eplesort det er. Økologiske epler fra nærområdet, i butikker som har spesialisert seg på lokalprodusert, økologisk mat. Så hva var det med importeplene i Oslo? Sannsynligvis trimmet for langtidslagring, langtransport, høy avling og maskinell bearbeiding og høsting. Slik er eksportmarkedet for mat, også det økologiske, selv om det egentlig skal godt gjøres å dyrke epler uten smak. Det er sjelden jeg kjøper epler i vanlige matbutikker, nettopp fordi de er langtidsholdbare, importert og smakløse. Jeg har heller gått på epleslang eller fått av folk med eplehage. Kanskje hadde jeg et håp om at de økologiske var bedre, men slik var det ikke. Det finnes tusenvis av eplesorter i verden, og mange gamle 179

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 180

sorter blir gjenoppdaget og berget, mens andre er borte for alltid, i likhet med gamle kornsorter med smak. Noen få eplesorter dominerer i dagligvarekjedene. De eksklusive, smakfulle og kortreiste eplene er blitt nisjer og leveres til restauranter og andre i gourmetmarkedet. Folk flest skal nøye seg med langreist, ensrettet og forflatet smak. Ungdom som aldri har vært på epleslang og ikke har hatt besteforeldre med eplehage, tror at epler skal være smakløse. Kulturplanter blir reddet i siste liten, men mange dør ut. Svedjerug og andre gamle kornsorter er eksempler på hvordan gamle matvekster er berget av idealister. Når maten blir løsrevet fra sted og sesong, og ensrettes og standardiseres for maskiner, langreist frakt og lagring, er det ikke bare smak som går tapt, men også biodiversitet, naturområder, livsformer og lokalsamfunn. Utdøende husdyrraser berges også av ildsjeler som går på tvers av den industrielle modellen. Ifølge IAASTD-rapporten har rundt 1000 husdyrraser forsvunnet for alltid siden år 1900. Den sveitsiske landbrukseksperten Hans Herren (2016) skriver i boka So ernähren wir die Welt at ytterligere 1458 husdyrraser er truet av utrydding. Den norske villsauen sto på rødlista over utryddingstruede husdyr, men er berget av entusiaster. Villsauen – den norske ursauen – beiter nå langs store deler av kysten, holder landskapet åpent og gir kjøtt basert på det som vokser lokalt. Det er bare kjøtt basert på lokale vekster som kan forsvares å spise dersom vi mennesker skal spise kjøtt. Lammene blir naturligvis mindre enn lam som får kraftfôr. Det FrP-styrte Landbruks- og matdepartementet har strøket støtten til lam i lav vektklasse. Et eksempel på at et naturnært og bærekraftig landbruk blir motarbeidet. Kan vi som forbrukere ved å etterlyse slikt kjøtt i butikken og andre salgskanaler bidra til at de som driver med villsau, likevel overlever? Hellek Berge i Telemark, bonde og forkjemper for karbonlagring i jorda, forteller at han har tre ammekyr av den utryddingstruede telemarkskua. «Kua er en del av det biologiske mang180

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 181

foldet som må tas vare på», sier han i et intervju med Norsk Bonde- og Småbrukarlag, der han presenteres i serien «Framtidsbonden». Berge dyrker også havre og erter, og han driver regenerativt landbruk for å styrke jordhelsa og bygge opp jord. Han er med i prosjektet for regenerativt landbruk sammen med Trond Qvale. Berge er sikker på at regenerativt landbruk er veien å gå for hele landbruket: «FNs landbruksorganisasjon FAO sier det samme, det handler om å se jordhelse, plantehelse og menneskehelse i sammenheng.» Både telemarkskua og villsauen har fått plass på den eksklusive lista Smakens Ark, et prosjekt under den internasjonale Slow Food-bevegelsen. På lista står også Jærert, Vossakvann, Målselvnepe, Pultost og Brimost, som er en brun geitost fra Sogn. I alt er det 25 produkter, dyr og planter fra Norge på lista, som totalt omfatter knapt 5000 produkter. Jeg ringer til Ove Fosså som i mange år ledet den norske komiteen som velger ut og nominerer produkter til Smakens Ark, og som også har vært medlem i den internasjonale komiteen for Smakens Ark. «Poenget med prosjektet er å ta vare på planter, husdyr og produkter som ellers ville gå i glemmeboka. Det er også mange andre som er verdt å ta vare på, men de som kommer med i Smakens Ark, må utmerke seg med god smak og kvalitet», sier Fosså. «Hva betyr Smakens Ark for landbruket?» «Det kan diskuteres hvor mye ett enkelt produkt betyr, men samlet er plantene og husdyrrasene viktig for bevaring av det genetiske mangfoldet. Frøsorter som er ute av bruk, bevares også i genbanker, men det ideelle er at genmaterialet er i bruk, dyrkes og spises. Moderne sorter velges ut etter andre kriterier enn smak, som ensartet fasong og lang holdbarhet i butikken. I vanlige frøkataloger er smak som regel ikke et kriterium.» «Kan vi urbane dyrkere bidra til å bevare gamle sorter?» «Noen gamle sorter har gått ut av bruk fordi de gir liten avling eller har dårlig holdbarhet og helst må spises rett fra åkeren. De passer ikke så bra for dyrking for salg, men egner seg bra for småskaladyrking», sier Ove Fosså. Han er utdannet landskapsarkitekt, 181

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 182

og til daglig arbeider han med arealplanlegging. Arbeidet med Smakens Ark og Slow Food-bevegelsen bunner i hans personlige engasjement for artsmangfold. Slow Food-bevegelsen startet i Italia og har nå spredt seg til en lang rekke land. Internasjonale Slow Food-messer er ifølge Fosså en viktig møteplass for forbrukere, produsenter, forskere og kokker, og slik en motvekt mot utviklingen av tette skott mellom landbruket og resten av samfunnet. «Slik kontakt er viktig. Mange har aldri møtt en bonde», sier Fosså. Han ser to trender i dag: «Noen er villige til å betale mer for kvalitet, mens andre ser bare på pris. Vi har for lite kunnskap om biologi. Mange tenker ikke over at sprøytemidler dreper mer enn det ugraset og den sykdommen de er beregnet på. Slik reduseres artsmangfoldet i naturen enda mer, både insekter og livet i jorda. Her ligger den viktigste grunnen til å unngå sprøytet mat.»

Tre ansikter, samme problem Artsmangfold handler både om smak og bevaring av natur. Temaet kommer for fullt på agendaen denne våren i 2018. Jeg hadde notert flere dagsaktuelle temaer på blokka og tenkte å skrive om dem hver for seg: Mangfoldet og smakene, økologisk landbruk, fuglene som dør ut, insektene som er borte, artsmangfold og monokultur, ny kunnskap om pesticider, EUs godkjenning av Bayers oppkjøp av Monsanto, og matjord som mister evna til karbonlagring. Men temaene henger sammen. Fuglene dør fordi insektene dør fordi blomsterenger forsvinner. En utvikling som fremmes av konserner som lever av å selge pesticider, såvarer og teknologi, og som får mer og mer markedsmakt. Fusjon mellom agrokonserner låser fast en landbruksmodell som påskynder industrialiseringen, forflatningen av maten og utryddingen både av kultiverte og ville arter. I 2017 gikk alarmen i Tyskland om at 75 prosent av insektene var borte, og det i et verneområde. Også i Norge blir det stadig referert til det tallet fordi vi vet for lite om hvordan det står til hos oss. Men alle som kjører bil om sommeren, ser at det ikke lenger 182

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 183

kleber insekter til frontruta slik som før. I Frankrike gikk våren 2018 alarmen om at fuglene dør. Både i Frankrike og i Tyskland trekkes bruken av pesticider i landbruket fram som forklaring, i tillegg til driftsformer som ikke gir livsrom og mat for insekter og fugler. Begge steder er det frivillige som har foretatt registreringene som dokumenterer utryddingen. Jeg håper de har tatt feil, men nettopp idet jeg skal sette meg ved pc-en for å skrive, går enda en alarm. Det internasjonale naturpanelet IPBES legger fram nye rapporter om masseutrydding av arter. Panelet er en analog til FNs klimapanel IPCC. Det biologiske mangfoldet går sterkt tilbake i alle deler av verden. Biodiversitet er ikke lenger en sak bare for naturvernere og andre spesielt interesserte. Det angår oss alle og menneskehetens overlevelse når hele økosystemer blir borte, over og under jorda og i havet. Det er ikke bare smakene som går tapt, men livsgrunnlaget på kloden. Våre aktiviteter fortrenger planter, trær, insekter, fugler og husdyr, det mangfoldet som er vår livsforsikring. Det gjelder også for Norge, og vi mangler kunnskap. Jeg som ikke er fagmenneske, men en vanlig engasjert samfunnsborger, synes vern av ulv får altfor mye oppmerksomhet. Det snakkes altfor lite om vern av det store spekteret av planter og dyr som er viktige for samspillet i natur og landbruk, og som virkelig er utryddingstruet. Den fruktbare matjorda er en del av det biologiske mangfoldet som forsvinner, ifølge rapportene fra IPBES. Hvert år blir 12 millioner hektar fruktbar jord borte fordi humusen forsvinner. Tapt humus betyr at jordas evne til å lagre karbon blir ødelagt. Det betyr mer klimagasser i atmosfæren og mindre mulighet for å dyrke mat. Som IPBES-sjef sir Robert Watson sier, er naturmangfoldet grunnlaget for maten vår. Tapet av fruktbar jord truer 3,2 milliarder mennesker, ifølge IPBES. Tapet av jord skjerper klimaendringene og kan sende opp til 700 millioner mennesker på flukt, ifølge rapporten. Ødelagt jord, tap av artsmangfold og klimaendring er tre ansikter for samme problem og kan ikke løses hver for seg, sier Watson. IPBES-rapportene er lagd av forskere, men det er vi som 183

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 184

borgere i verden som har nøkkelen til å stanse raseringen. Ingen ekspert på fugler, insekter eller matjord kan berge artsmangfoldet i landbruket dersom du og jeg ikke slutter å kjøpe langreiste, smakløse epler, tomater og annen mat som er strømlinjeformet for handel over landegrenser og kontinenter. Det er vi som må slutte å kjøpe mat som er behandlet med pesticider som agrokonsernene tjener seg rike på, og slutte å kjøpe juksemat utviklet av industrien og knapt gjenkjennelig som mat. Som samfunnsborgere må vi støtte bønder som tar vare på mangfoldet på åkeren og rundt åkeren. De modige bøndene som går mot den etablerte fortellingen om hva som er moderne landbruk. Bønder som gir rom for veikanter, åkerrender og andre striper med blomster, og busker og trær som gir mat for insekter når de blomstrer, og bær for fugler om høsten. Bønder som tar vare på gamle husdyrraser og har dyra på beite, og slik fremmer artsrikdom og dermed mat til insekter, som igjen sørger for bestøvning og samtidig er mat for fugler. Vi må støtte bønder som driver regenerativt landbruk og bygger matjord. Norge har forsvinnende lite matjord, men bygger den likevel ned. Et mye omtalt eksempel er kyllingfabrikken som bygges på god, dyrka jord i Orkdal. De som tror alt er i orden fordi jorda blir flyttet til et annet sted, forstår ikke at jord er økosystem. Å ødelegge matjord for å bygge en kyllingproduksjon viser hvor lite framtidsrettet det tenkes rundt mat. Kylling er mat, men den konkurrerer om menneskenes matfat. Kylling er dels basert på matjord i andre land. Landgrabbing med kniv og gaffel, som EUparlamentarikeren Martin Häusling kaller det. Der soyaen dyrkes, går også artsmangfold og økologiske kretsløp tapt. Kyllinger spiser mye norsk korn, korn som ikke egner seg til menneskemat, får jeg ofte høre. Men er det virkelig ingen av åkrene der dette kornet vokser, som egner seg for matkorn eller andre matplanter? Også i andre land blir det argumentert med at mye korn ikke egner seg til menneskemat, og at det derfor er fornuftig å gi det til husdyr. Med andre kornsorter og andre planter kunne mye mer av arealet brukes direkte til menneskemat. 184

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 185

Et landbruk som utarmer artsmangfoldet og økosystemene både under og over jorda, er et primitivt landbruk, selv om det kaller seg moderne. Fusjonen av Bayer og Monsanto fremmer det primitive landbruket. Reaksjonene da EU ga grønt lys for fusjonen, var at miljøskadelig turbolandbruk blir styrket, og artsmangfoldet blir taper. «En sørgelig dag for mangfoldet og for alle som legger vekt på mat med kvalitet», sier Katherine Doland i den østerrikske organisasjonen Arche Noah. Hun er redd det blir enda mindre stedstilpassede såvarer. «Bønder får enda mindre sortsutvalg og mangfold, det blir mindre konkurranse og mer avhengighet og prisdiktat», sier Martin Schulz i den tyske bondeorganisasjonen Arbeitsgemeinschaft bäuerliche Landwirtschaft (AbL). «Baysanto», som det nye storkonsernet heter på folkemunne, kan ikke gjøre helt som det vil. Et krav fra EU er at agro- og kjemikonsernet BASF overtar såvareavdelingen og deler av pesticidproduksjonen. Men det betyr ingen ekte konkurranse, ifølge kritikerne, for agrokonsernene er allerede flettet inn i hverandre. I praksis er markedsmakta derfor like konsentrert, til noen få store konserner som i praksis avgjør hva vi skal få i handlevogna og på tallerkenen. Kritiske bønder vil nå satse enda mer på konsernuavhengig avl av frøekte såvarer uten påvirkning av genteknologi. «For å sikre en sunn og mangfoldig ernæring for alle», sier Georg Janssen, generalsekretær i AbL. Vi må støtte og kjøpe mat fra bønder som frigjør seg fra konsernene. De store agrokonsernene bruker behovet for innovasjon som argument for at de må slå seg sammen. Men hva slags innovasjon brukes de økonomiske musklene til? Konsernene utvikler et økt tilbud av GMO-sorter og andre sorter det kan tas patent på. Samtidig fortrenges det stedstilpassede artsmangfoldet, det som er utviklet av bøndene selv gjennom hundrevis av år. «Det er småskalabønder kloden rundt som holder liv i såvaremangfoldet, gjennom bruk, bytte og bondeledet avl», sier politisk direktør Faris Ahmed i den kanadiske utviklingsorganisasjonen USC Canada: «Det er småbønder, ikke store selskaper, som 185

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 186

bevarer artsmangfoldet. De fusjonerte storselskapene gjør lite for å støtte denne aktive bevaringen.» Lederen for samme organisasjon, Martin Settle, sier: «Såvarer er hjertet i matsystemet. Den som kontrollerer såvarene, kontrollerer bøndene og maten.» Jeg kunne sitere mange tilsvarende reaksjoner og uttalelser som er kommet de siste dagene, etter at EUs godkjenning av fusjonen ble kjent. Vestafrikanske bønders såvarekomité COASP har vært samlet og har sendt ut en uttalelse der de understreker at bøndenes egne såvarer har et enormt potensial for å gi den afrikanske befolkningen de produktene de trenger for å forsørge seg selv. De protesterer mot den vanlige oppfatningen om at bøndenes såvarer er av dårligere kvalitet, og at de derfor trenger manipulerte såvarer og hybrider for å løse sultproblemene og få nok vitaminer. På tross av at store summer blir brukt for å fremme kommersielle såvarer, er det fortsatt bøndenes såvarer som dominerer på åkrene i VestAfrika, ifølge uttalelsen fra konferansen. Bøndenes såvaresystemer styrker fruktbarheten i jorda, og agroøkologisk landbruk kan doble avlingene på få år, ifølge bøndene i COASP. De appellerer til sine regjeringer om å beskytte bøndenes såvarer og kollektive rettigheter og droppe utviklingen av et industrielt landbruk, med pesticider, hybridfrø, GMO-såvarer og såvarer basert på nye bioteknologiske metoder som genredigering. Når jeg leser slike uttalelser, undres jeg på om afrikanske bønder er mer selvbevisste når det gjelder egen plantearv enn mange norske bønder. Mange steder rundt i verden har bønder fortsatt sine egne systemer for utvikling og utveksling av såvarer. De bygger opp lokale såvarebanker med frø og korn som er tilpasset lokale forhold. Slike banker er motmakt mot de store konsernene som utvikler sorter som skal tilpasses mange land med ulike vekstbetingelser. I Nepal ble lokale såvarebanker redningen etter jordskjelvet i 2015, ifølge Stig Tanzmann i Brot für die Welt, den tyske søsterorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp. Infrastrukturen i Nepal var ødelagt, det tok månedsvis å komme fram med hjelpesendinger, og det fantes steder som var uframkom186

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 187

melige. Tilgangen på såvarer ble likevel sikret takket være desentraliserte såvarebanker med sorter som er lokalt tilpasset. De store konsernene har heller ikke brydd seg om å utvikle sorter som passer for et land som ligger så høyt. Profittmarginene er for små for agrokonserner som utvikler enhetssorter som kanskje passer der de ble utviklet og testet, men ikke passer for resten av verden. Norge er ikke engang sikret matkorn i en krise, langt mindre såvarer. Alle som er opptatt av alternativer til industrilandbruket, snakker nå om viktigheten av såvarer, mangfold og matsuverenitet. Hva er vår norske livsforsikring? En kyllingfabrikk der det før var matjord? Mange norske landbruksaktører forsvarer fortsatt import av kraftfôr og masseproduksjon av kylling som miljøvennlig. Også en del miljøvernere mener vi må spise mer kylling, uten å si hva slags landbruk det fører til, og hva det betyr for norske landskap, mangfold, matjord og lagring av karbon. Motfortellingene kommer også fra både bønder og miljøvernere, de som ser verdien i at gamle kornsorter, grønnsaksorter og husdyrraser blir brukt som den livsforsikringen de er.

Jord er levende økosystem Matjord er en avgjørende del av livsforsikringen. De to landbruksmodellene kommer til uttrykk i synet på jord. I den ene modellen betraktes jord som dødt areal, og i verste fall noe som kan gi kjapp avkastning på pengeplassering. Det er drivkraften bak landgrabbing rundt i verden. I den andre modellen blir jord sett på som et økosystem, en levende organisme og som en del av artsmangfoldet. I Jordboka beskriver professor og rektor Dag Jørund Lønning (2017) hvordan jord er levende liv, et fantastisk univers under føttene våre. «Livet blir til der meitemark og milliarder av andre synlige og usynlige småskapninger bygger opp humus av organisk materiale i det øverste jordlaget», skriver han. Ifølge Jordboka lever kanskje så mye som 95 prosent av alle arter i jorda. Likevel 187

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 188

blir jord ofte behandlet som død materie. Det er ikke bare å flytte jord og tro at det er jordvern. Lønning siterer en forsker som hevder at 60 prosent av livet i jorda dør når den blir flyttet. De som får tilkjørt jord i hagen, opplever at denne jorda må gjødsles mye mer enn jord som ligger der fra før, fordi næringskjedene i jorda blir brutt når den flyttes til et annet sted. Jeg leser et oppslag i Nationen om at veksten blir bedre i jord som flyttes, og tar kontakt med Lønning for å høre hvordan det henger sammen. Han svarer at mye av dette handler om hvordan vi oppfatter jord. «Det tar tid å bygge opp komplette økosystem i molda. Hvor lang tid vil variere veldig med tilstanden til jorda som ligger der påfyllinga skjer. Når disse systemene ikke virker, må kunstgjødselen inn. Det første som må undersøkes før det blir konkludert med vellykket flytting av jord, er behovet for gjødsling etter flytting. Her er det misforståelser. Ettersom det går an å dyrke i steinull, går det selvsagt også an å dyrke i jord som er flyttet, bare det tilsettes nok gjødsel. Hvor mye av livet i jorda som blir med under flyttinga, og hvor lang tid det tar å bygge opp livet etter flytting, er et annet spørsmål. Her vet vi fortsatt altfor lite», svarer Lønning. Jeg vet ikke hvorfor det vokste så bra i geriljahagen selv om jeg ikke gjorde noe særlig med jorda. Var det fordi det alt var en etablert næringskjede som sørget for vekst der langs stikkveien midt i Oslo? Jeg bare fôret de usynlige småkrypene med litt grønt og brunt, som jeg hadde lært av Bragdø, men heller ikke her var jeg konsekvent. Salaten ble satt omtrent rett ned. Det vokste likevel. Hva vil skje når jeg får skikkelig kompost å fordele? Det blir neste ledd i geriljahageprosjektet. For meg er det en verden av ny kunnskap. Jorda blir fruktbar når vi tilfører kompost og når dyr beiter på rett måte. Selv om det er først nå vitenskapen kartlegger livet i jorda, forstår jeg at bønder i tusenvis av år har brukt kunnskapen i praksis. Før de ble fortalt at de måtte være moderne og bruke kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler som dreper liv. Ifølge Jordboka kobler forskere bruk av kunstgjødsel til fallende innhold 188

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 189

av karbon i jorda. Det er ikke særlig klimasmart nå når det er livsviktig at planeten lagrer mer karbon. Pesticider dreper ikke bare insekter og ugras, men også livet i jorda som skal hjelpe oss med karbonlagringen og hjelpe oss med å dyrke mat. Ny vitenskapelig kunnskap er i ferd med å slå beina under det som de siste tiårene er blitt kalt «vitenskapelig landbruk». Det er sammenheng mellom lagring av karbon og fruktbar jord. Lønning forteller om sensasjonelle resultater både når det gjelder binding av karbon og gode avlinger på veldig lite areal. Universitetet Berkeley i California var først ute med å påvise klimapotensialet i jord. Tilføring av mindre mengder kompost økte sterkt evna til å ta opp karbon, og mer enn oppveide karbonutslippene fra samme areal. Rodale Institute er ifølge Jordboka kommet fram til at dersom slikt regenerativt landbruk innføres på verdens jordbruksland, vil utslippene gå ned med 40 prosent. Dersom regenerative teknikker blir innført på beiteområder i tillegg, vil utslippene gå ned med 71 prosent. Ved Institute for Sustainable Agriculture Research, New Mexico State University, har Kristin Ohlson funnet ut at bruk av alle jordoppbyggende teknikker samtidig på bare 15 prosent av verdens landbruksareal er nok til å fange alle menneskelige CO2-utslipp, også ifølge Jordboka. Enkeltresultater fra slik forskning kan sikkert diskuteres. Vi må vite mer. Men det er ikke nødvendig å vente på en fasit før vi sender drøvtyggerne på beite slik at de kan hjelpe oss med å bygge opp igjen matjorda. Selv om det ikke fantes noen menneskeskapt klimaendring, ville verden vinne på økt fruktbarhet i jorda, og dermed økt matsikkerhet. Lønning mener miljøvernere i svært liten grad har brydd seg om økosystemene i jorda. Mange er opptatt av at regnskogen er viktig for artsmangfold og karbonlagring. Men bare spredte røster i miljøbevegelsen står opp for å snakke om at også jord betyr artsmangfold og karbonlagring. Men nettopp når det gjelder jord, har landbruket og miljøbevegelsen en felles kampsak. Som jeg alt har sagt, så håper jeg at vi urbane dyrkere kan være bindeledd mellom bønder og miljøbevegelse. En klimakamp som ikke inkluderer 189

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 190

økosystemene, vil mislykkes. Vi har ingen nytte av en nedkjølt klode dersom økosystemene, mangfoldet og matjorda er borte. Klima er ikke et isolert problem, og landbruket er ingen isolert næring. Blomsterenga blir borte når beitedyrene og det spredte landbruket forsvinner. Den nye kunnskapen om tapt biodiversitet vil måtte utvide perspektivet og øke forståelsen av at artsmangfold er mer enn ulv, og av at ulven i noen områder er sterkt medvirkende til at det artsrike, beitebaserte kulturlandskapet forsvinner. Mange er opptatt av hva Norge skal «leve av når oljen tar slutt». Regjeringen snakker om en femdobling av oppdrettsnæringa. Men er lakseoppdrett bærekraftig? Det er mat, men en næring i strid med alle forestillinger om matmangfold, mat på lokale ressurser og langsom, ren og bærekraftig mat. Inntjeningen havner ofte langt borte fra norske lokalsamfunn. Fiskeoppdrett er basert på import av soya, som bidrar til å ødelegge landbruket og artsmangfoldet der soyaen blir produsert. Dessuten fortrenger oppdrett norsk kystfiske og ødelegger for villaksen. Norske fjorder kan bli forurenset av tvilsomme stoffer i fôr og til avlusing. Oppdrettsnæringa bidrar til å fremme og opprettholde den industrielle mat- og landbruksmodellen, som er i ferd med å knekke den bærekraftige delen av norsk matproduksjon. Merdene er det norske motstykket til tyske megafjøs som utkonkurrerer det tyske bondelandbruket. Laksenæringa benytter seg av ren norsk natur både i produksjon og markedsføring. Samtidig bidrar næringa til å ødelegge norsk natur og grunnlaget for en lokalbasert matproduksjon. Økofilosof Sigmund Kvaløy Setreng skrev for 25 år siden at norsk fjelljord og bratt daljord blir en verdifull ressurs som vil utklasse oljen i verdi. I en dobbeltkronikk i Nationen kritiserte han «det konkurranse-industrielle systemet». Han skjønte før de fleste at «den grønne revolusjonen» med kunstgjødsel, sprøyting og enormt vannforbruk har utspilt sin rolle, og advarte mot «kraftfôret til Europas kjøttberg». De siste rapportene fra det internasjonale naturpanelet IPBES bekrefter at filosofen og 190

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 191

bonden i Budalen var en tidlig varsler når han skrev at klodens livsbærende system raskt nærmer seg en fysisk stoppgrense.

Seig kamp mot sprøytemidler Det er mangfoldet som skal berge oss. Pesticider innskrenker mangfoldet. Industrilandbruket er ikke i stand til å gi oss mangfold på tross av alle milliardene som brukes til forskning, og lovnadene om innovasjon som skal fø verden. Industrilandbruket snevrer inn mangfoldet ved å tilby et lite utvalg høytytende planter og husdyr. Mye av konsernenes midler brukes til å skaffe seg og beholde makt. Utvikling av vekster ved hjelp av genteknologi brukes som et middel til å få makt over verdikjeden. Det gjelder også for bruken av de nye metodene som omtales som genredigering. Genteknologi handler ikke først og fremst om hva som er farlig og ikke-farlig, men om hvem som har makt til å styre forskningen og verdikjeden. Kjemiske sprøytemidler, pesticider, er en trussel mot mangfoldet både i naturen og i landbruket. Konsernenes kreative og økonomiske evner synes uuttømmelige når det gjelder å forhale forbud mot pesticider som er skadelige for artsmangfoldet. Bayer og Monsanto har investert mye ressurser for å få glyfosat godkjent på nytt, og EUs mattilsyn EFSA ga tross alle innvendinger og protester grønt lys for nye fem år med glyfosat. Konsernene må regne med at det likevel bare er et tidsspørsmål før stoffet blir forbudt. I mellomtida tjener de store penger på stoffet. Det kalles profitt og må ikke forveksles med innovasjon. Mange andre pesticider er også på anklagebenken. EFSA ville forby et annet sprøytemiddel, diquat, som selges av det sveitsiske agro- og kjemikonsernet Syngenta. Stoffet mistenkes for å forårsake Parkinsons sykdom og betraktes også som en trussel mot fuglenes forplantningsevne. Syngentas lobbyister har greid å trenere diquat-forbudet i EU, med stadig nye argumenter over flere år. Det er hele tida er dragkamp i EU for å bevare kjemiske stoffer for bruk i matfatet. EU har lagt ned forbud mot fôrtilset191

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 192

ningsmidlet ethoxyquin som brukes i norsk oppdrettsnæring. Norge burde glede seg over det. Men norske myndigheter har tvert imot i mange år kjempet sammen med laksenæringa for å beholde stoffet. Norge har ifølge Morgenbladet og magasinet Harvest arbeidet systematisk i Brussel for høyere grenseverdier for miljøgifter i fiskefôr. Mattilsynet som skal passe på oss, har vært medspiller for oppdrettsnæringa. Både i EU og i Norge skal føre var-prinsippet gjelde, men prinsippet blir ofte overkjørt når mektige næringsinteresser påvirker politikerne. Lobbyistene sitter tett i Brussel. Men også i de enkelte land får industri- og næringsinteresser svært ofte støtte fra regjeringer som ønsker å hjelpe sine egne eksportnæringer. Politikk og forvaltning blir dermed medlobbyister for matproduksjon som kan skade helsa, og som heller ikke er bærekraftig. Her er det ikke plass til å beskrive alle midlene som brukes for å bli kvitt ugras, skadeinsekter og sopp, det blir bare noen spredte eksempler. Det er først i arbeidet med denne teksten det virkelig har gått opp for meg hvor mange forskjellige pesticider som brukes, hvor dårlig undersøkt de er, og hvor mye feilinformasjon som er knyttet til slike midler. Folk utsettes for et bredt spekter av giftstoffer. En skremmende oversikt finnes i Andre Leus bok Die Pestizidlüge (2018). Boka gjennomgår og avkler mytene om sprøytemidler ved å trekke inn uavhengig forskning. Myndighetene synes å stole mest på industriens egne studier. Barn og fostre er mest utsatt, ifølge Leu. De trenger mer mat i forhold til kroppsvekt enn voksne. Kroppen er avhengig av balanserte hormonsignaler for å utvikle seg uforstyrret. Selv den minste påvirkning fra hormonaktive stoffer kan programmere barn (og fostre) for livslange helseproblemer, ifølge Leu og den forskningen han støtter seg på. Når de enkelte lands myndigheter godtar den forskningen industrien selv legger fram, kan de komme til å svikte sin rolle som beskytter av egne innbyggere og av artsmangfoldet og det økologiske samspillet i naturen. Ordet «pengemakt» er en klisjé, men penger er i høyeste grad 192

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 193

en maktfaktor i spørsmålet om beskyttelse av befolkningen fra pesticider og andre miljøgifter. Kampen om glyfosat er et typisk eksempel. Nå selges glyfosat under flere merkenavn, men det var Monsanto som fant opp stoffet og begynte å selge det under navnet Roundup. Den østerrikske biokjemikeren Helmut BurtcherSchaden beskriver i boka Die Akte Glyphosat (2017) hvordan det var amerikanske pengeinteresser og kjøpt og forvridd vitenskap som presset gjennom en godkjenning av glyfosat i 1970-åra. Produksjon av Roundup i kombinasjon med genmodifiserte såvarer ble betraktet som en lovende framtidsnæring som skulle tjene amerikansk økonomi. Det har bønder og gartnere kanskje ikke helt klart for seg når de kjøper glyfosat og andre sprøytemidler. Et annet omstridt middel er neonikotinoider som produseres av tyske Bayer og sveitsiske Syngenta. Slike neoniks, som er blitt det folkelige navnet på stoffene, har lenge vært mistenkt som hovedårsak til at honningbier, humler og andre villbier dør. Neoniks brukes blant annet til å beise såkorn og frø for å unngå angrep av sopp og insekter når de spirer. Bi-døden gjorde at EU for noen år siden innførte et midlertidig forbud mot noen varianter av neonikotinoider, mot sterk protest fra dem som selger stoffene. Nye studier har nettopp bekreftet at stoffene er farlige for bier, og EU har nå forbudt tre neonikotinoider: clothianidin, imidakloprid og thiamethoxam. Men bare utendørs. I veksthus skal det fortsatt være lov å bruke midlene. Kornåkre, grønnsakåkre og plantasjer for frukt og bær sprøytes ofte med en hel palett av insektmidler, ugrasmidler og soppmidler. Som samfunn og samfunnsborgere har vi aldri sagt ja til alle disse sprøytemidlene. Vi har tenkt at ekspertene vet best, og at myndighetene beskytter oss. Men det er vi som samfunn som må betale for skadene som sprøytemidler påfører naturen og menneskene. Mange skader kan ikke repareres med penger. Det er, som jeg alt har skrevet, sivilsamfunnet som kjemper for å bli kvitt sprøytemidler. Forandringer kommer som følge av folkelig engasjement. Selv om glyfosat er godkjent for nye fem år, 193

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 194

har det europeiske borgerinitiativet mot glyfosat hatt en viktig effekt. Over én million underskrifter fra en rekke EU-land, sammen med tung faglig argumentasjon, kunne ikke skyves til side. EU har lært og vil gjøre godkjenningsprosessen for pesticider mer åpen og slutte å ta avgjørelser på grunnlag av hemmelige studier. Det er grunn til å håpe at det gradvis blir en mer kritisk holdning til glyfosat og andre pesticider i EU, og også i Norge, som følger EUs regelverk. Kombinasjonen av folkelig engasjement og kunnskapsrik argumentasjon basert på ny viten slår igjennom, selv om det er en seig prosess. I USA er glyfosat bokstavelig talt havnet på tiltalebenken. Flere rettssaker er på gang. Sommeren 2018 falt den første dommen, og Monsanto ble dømt til å betale en stor erstatning til en mann som fikk kreft etter å ha fått Roundup på seg som gartner. Dommen er et signal som vil svekke tilliten både til glyfosat og til andre sprøytemidler. Den vil også svekke tilliten til konsernene som tjener stort på pesticider og alltid beroliger med at det er trygt å bruke dem. Flere tusen tilsvarende saker står på vent i USA. Det er fortsatt vanlig å høre at skepsis til pesticider er basert på følelser. Også bønder sier det. Men det er hele veien tvert imot økt kunnskap som har ført til større skepsis, rettssaker og mer folkelig engasjement. Det er naturstridig å bruke sprøytemidler som forstyrrer balansen mellom planter, insekter og mikroorganismer. Industrilandbruket har ødeleggelse innebygd i seg. Pesticider fungerer bare med monokulturer. «Landsbygda er i ferd med å bli en ørken», sier biolog Benoit Fontaine fra Frankrikes nasjonalmuseum for naturhistorie i forbindelse med de dramatiske meldingene om fugledød. Naturmuseer begynner å engasjere seg for biodiversitet. Som for eksempel Johannes Vogel, som leder Museum für Naturkunde i Berlin. Det avgjørende er hvor mye folk vil bruke på mat, sier han til Die Zeit: «Vi må forhandle med forbrukerne og si at de må betale mer for maten, slik at bonden får mer. For miljøvern kan ikke begrenses til isolerte verneområder. Og det må vi betale for.» Vogel forstår at bonden er ikke fiende, men samarbeidspartner 194

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 195

i arbeidet for å bli kvitt pesticidlandbruket. Jeg håper slike holdninger brer seg også i Norge. Bonden er like presset som naturen og er selv blitt en truet art. Hovedansvaret må ikke plasseres på feil sted selv om vi alle har medansvar. Store deler av samfunnet har forlangt billig mat. Når rådgiverne har sagt at bønder skal bruke pesticider og kunstgjødsel, og satse på en bestemt type effektiv vekst eller en type dyr, da har bønder flest tilpasset seg. Det er politikken som har gitt grønt lys for pesticider og også sørger for at importert soya er billigere enn graset utenfor fjøset. Bønder er kasteballer i politikken og økonomien. De er pålagt en bestemt fortelling, et bestemt samfunnsoppdrag. Det oppdraget vil måtte endre seg nå når folk ser at bønder har en nøkkelrolle for å berge både klimaet og artsmangfoldet i verden, matjord inkludert. Mange bønder er på god vei med det samfunnsoppdraget som vi som samfunn må betale mer for.

Økologiske verktøykasser Det eneste som duger for å bevare artsmangfoldet, er økologiske driftsmetoder. Det betyr ikke at alt landbruk må være økologisk sertifisert. For bønder og småbedrifter som lever av å dyrke og foredle mat, kan sertifisering være for dyrt. Eksemplet med de smakløse eplene viser at økologisk sertifisering heller ikke er nok. I noen tilfeller kan driften være bærekraftig uten at det økologiske regelverket følges til punkt og prikke. Men maten må dyrkes på måter som ivaretar artsmangfoldet. Derfor er agroøkologi ofte et bedre begrep og blir også brukt mer og mer i internasjonal landbruksdebatt for å beskrive de endringene som må komme nå når landbruket står ved en skillevei. Begrepet får stadig mer gjennomslag i Verdens matvareorganisasjon FAO, ti år etter at IAASTD-rapporten ble lagt fram. FAO-direktør José Graziano da Silva kaller den grønne revolusjonens oppskrift for en anakronisme (ifølge Die Zeit). Prisen for kjemiavhengig avl og høye kornavlinger er en dramatisk ødeleggelse av livsgrunnlaget, sa da Silva på et stort symposium om agroøkologi i Roma. Ifølge nett195

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 196

stedet Weltagrarbericht, som følger opp IAASTD-rapporten, sa da Silva at det er på tide å legge om til agroøkologi i stor stil og med sterk støtte fra sivilsamfunnet. Ord og begreper har begrensninger. Det kan være vanskelig å forklare forskjellen på agroøkologi og økologi, og det er mye overlapping og ulike definisjoner av begge ordene. Agroøkologi omfatter også matsuverenitet og rettferdig handel og forholder seg til makt, demokrati og sosiale rettigheter. De som dyrker mat, skal ha en anstendig betaling eller lønn. Agroøkologi er et landbruk basert på kretsløp og med plass for småbønder. Det er et bondelandbruk eller familielandbruk, en del av «bondeveven». Svært mye økologisk drift er basert på de prinsippene. Men særlig importert og storskalaøkologi kan være basert på utnytting av arbeidskraft, engangs hybridfrø og monokulturer, selv om det er et stort pluss at dyrkingen skjer uten kjemiske sprøytemidler. Bak langreiste økologiske tomater, for eksempel, kan det skjule seg både slavearbeid og uforsvarlig bruk av vann. Det er smart å spørre hvordan krydderet og kaffen er dyrket, og hvem som tjener på slike langreiste varer. Fair trade-merking er som regel en garanti for bedre pris og anstendige arbeidsforhold for produsenten. Avokado har lenge vært motemat i rike land, men den dyrkes med svært dårlig økologisk balanse. Langreist økologisk avokado blir riktignok dyrket uten sprøytemidler, men dyrkingen foregår likevel i monokulturer, krever svært mye vann og fortrenger ofte matproduksjon for lokalbefolkningen. Dyrking av avokado legger beslag på stadig mer jord og vann i land som trenger jorda og vannet til mat for egen befolkning. De ansatte på avokadofarmene har også ofte dårlige forhold. Transport og lagring er energikrevende. Både mennesker og natur betaler en høy pris for at vi skal få økologisk avokado. For å spise bærekraftig er det ikke nok å se etter ord som økologisk og vegan på merkelappen. Med agroøkologisk landbruk som rettesnor ville det ikke være aktuelt å satse på et miljøbelastende eksportprodukt som avokado, men i stedet sørge for at det dyrkes god og næringsrik mat for 196

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 197

samfunnets egne innbyggere, og at produksjonen foregår i samspill med lokale landskap og ressurser. Det er slik mange av oss ønsker seg norsk landbruk også. Noen norske landbrukspolitiske aktører synes å mene at folk ikke vet sitt eget beste når de etterlyser mer økologisk mat. Det er en formynderholdning og har ingenting med matdemokrati å gjøre. Langt flere norske bønder ville dyrke med økologiske og agroøkologiske metoder dersom de fikk mer forutsigbare rammer fra myndighetenes side. Etterspørselen etter økologisk mat er større enn det norske bønder produserer. Det betyr mer økologisk import. Norske bønder går glipp av inntekter, og vi som kjøper mat, blir mer usikre på hva vi virkelig får, fordi økologisk import ofte er like anonym og smakløs som annen importmat, jamfør juleeplene. Ved import vil det dessuten alltid være en liten usikkerhet om maten virkelig er økologisk, eller om det er juks med merkelapper. Desto viktigere er det at bønder i nærområdet dyrker med økologiske og andre naturnære metoder, og at det er bønder vi har mulighet for å snakke med og besøke. Vin er den eneste formen for alkohol jeg liker. Dersom jeg vil ha vin i Norge, er den nødvendigvis langreist. Det blir som med kaffe og pepper, varer som Norge alltid har vært avhengig av å importere. Som helt ung lagde jeg vin selv av løvetann på min barndoms småbruk, etter oppskrift fra Annemarta Borgens berømte bok Urtehagen på Knatten (1973). Mer kortreist blir det ikke, bortsett fra sukkeret da. De få flaskene ble satt i kjelleren og ble bedre for hvert år, men det var mer som en dessertvin, for søt for meg. Mor brukte i mange år en skvett når hun bakte smultringer. I Berlin kan jeg kjøpe vin i dagligvarebutikken. Når jeg kjøper en økologisk vin, kan jeg gå ut fra at det ikke er brukt pesticider og heller ikke så mange tilsetningsstoffer som ellers er tillatt og vanlig i konvensjonell vin. Men merkelappen økologisk er ikke nok dersom jeg vil være sikker på å støtte en vinbonde som legger vekt på biologisk mangfold. Når jeg bestiller økologisk vin fra firmaet Delinat, vet jeg at den kommer fra vingårder som legger ekstra 197

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 198

vekt på biodiversitet. All vin fra dette firmaet er europeisk, altså så kortreist som mulig. Den kommer fra vinbønder som har blomster og krydderurter, mandel- og appelsintrær innimellom vinrankene, slik at det blir mat også for bier og sommerfugler. Det finnes flere tilsvarende firmaer. Jeg betaler med glede noen ekstra euro i solidaritet med blomsterenger, sommerfugler og vinbønder som tenker artsmangfold. Mange spør om økologisk mat er sunnere enn ikke-økologisk dyrket mat. De fleste tenker da på hva som er sunt for kroppen. Vin er uansett ikke særlig sunt, men livet skal også nytes. Økologisk og agroøkologisk drift er viktig først og fremst for økosystemene, for sunnheten til meitemarken og mikrolivet i jorda, insektene i lufta og blomstene på bakken. Jeg pleier å si at jeg spiser økologisk i solidaritet med bonden, meitemarken og villbiene. Etter at jeg leste Andre Leus bok (2018) om pesticider, føyer jeg til et punkt: solidaritet med barn. Med hensyn til langreiste matprodukter gjør det likevel en forskjell også for helsa om maten er økologisk, særlig når det dreier seg om bearbeidede produkter. For økologiske ferdigprodukter er det i EU, og dermed i Norge, tillatt med om lag 50 tilsetningsstoffer. Vanligvis brukes det langt færre. For konvensjonelle produkter er over 300 tilsetningsstoffer tillatt. Det er ofte også langt mindre sukker og annet billig fyllstoff i økologiske produkter. Da er det tryggest å velge økologisk, selv om det er juksere her også. Risikoen er tross alt mindre for juks når den langreiste maten er økologisk, blant annet fordi kontrollen er strengere her. En vanlig innvending mot økologisk mat er at verden ikke har nok areal, fordi avlingene blir mindre. Noen norske bønder trekker fram dette argumentet og framstiller det nærmest som et moralsk krav å la være å dyrke økologisk, av hensyn til behovet for mer mat i verden. Men problemet er ikke for lite mat, slik jeg alt flere ganger har skrevet, men overproduksjon av mat for de kjøpesterke. Problemet er feil fordeling av maten, jorda og pengene i verden. Mange er for fattige til å kjøpe mat, eller de mister jorda der de kunne ha dyrket mat, ofte fordi jorda bli brukt til å dyrke 198

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 199

fôr for husdyr eller mat for folk med stor kjøpekraft i rike land. Folk sulter også på grunn av krig, konflikter, uvær og økologiske katastrofer, men ikke fordi det er for lite mat i verden. Det kommer også stadig flere studier som viser at det blir større avlinger med økologisk eller agroøkologisk drift. Det gjelder særlig i den tredje verden, slik den tyske landbrukseksperten Peter Clausing viser i boka Die grüne Matrix (2013). Når de nye IPBES-studiene nå forteller at vi er i ferd miste hele grunnlaget for å dyrke mat fordi artsmangfoldet blir borte: Hva er da hensikten med å måle og sammenlikne mengden avling per areal? Sterk innsats av kunstgjødsel og pesticider kan i noen år gi høyere avling, før jorda er utarmet. Men dersom insektene forsvinner og fruktbarheten i jorda blir borte, slik IPBES advarer om, er alternativet til litt lavere avling at det ikke blir noen avlinger i det hele tatt. Argumentet om høye avlinger blir også meningsløst når vi vet hvor mye mat som blir kastet, og hvor mye mat som brukes til andre formål enn mat. Som sagt før er det bare 43 prosent av kornavlingene i verden som lander på en tallerken. Ifølge en ny studie presentert av forskere i fagmagasinet Nature Communication kan landbruket i hele verden legge om til økologisk og det vil likevel være nok mat for en voksende befolkning. Forutsetningen er at vi legger om matvanene. Det måtte bli slutt på at mennesker og dyr konkurrerer om samme matfat. Slike omlegginger må komme uansett. Det er særlig vi i den rike del av verden som må begynne å spise annerledes og mer i samsvar med egne ressurser. Big Meat med masseproduksjon av kjøtt og løsrevet fra lokalt fôr har ingen plass i et bærekraftig matsystem. Men kjøtt basert på beite har nødvendigvis en viktig plass når nesten 70 prosent av verdens landbruksareal er beite. Mesteparten av menyen må tilpasses det som vokser lokalt og regionalt. Ingen oppskrift passer for hele verden. Smakens ark er lokal og regional. Dersom økologisk mat går inn i de samme handelssystemene som konvensjonelt dyrket mat, da er lite vunnet. Derfor blir det for snevert å snakke om økologisk mat kontra konvensjonelt dyrket mat, eller økologisk landbruk kontra 199

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 200

industrilandbruk. Det gir mer mening å bruke begreper som kretsløpslandbruk, regenerativt landbruk, agroøkologisk landbruk, landbruk som ivaretar artsmangfoldet, landbruk som er tilpasset lokalsamfunnet og ivaretar sosiale hensyn. Det er ikke bare i utviklingsland avlingene blir større med økologiske metoder. Også i Europa og USA kommer det stadig flere fortellinger om store avlinger på lite areal der det drives økologisk og regenerativt landbruk med oppbygging av humus. I Jordboka (Lønning, 2017) møter vi Singing Frogs Farm, et bruk på 40 mål i den kjølige delen av California. Det er mindre enn et vanlig norsk småbruk. Her dyrkes det grønnsaker for en million dollar i året, helt uten bruk av sprøytemidler og pløying, og med trillebår og minitraktor som eneste teknologiske hjelpemiddel. Ordet «høyproduktivt landbruk» får en helt annen betydning her. I tillegg til eierne Elizabeth og Paul Kaiser og deres barn har grønnsaksbruket fem heltidsansatte fra lokalsamfunnet. Det lille franske grønnsakbruket La ferme biologique du Bec Hellouin, som jeg har nevnt også tidligere, får enorme avlinger av grønnsaker, bær og frukt på et lite areal, uten kunstgjødsel og sprøytemidler. Forskere, politikere og presse valfarter til bruket der Perrine og Charles Hervé-Gruyer ved hjelp av kompost og samplanting får mange ganger så stor avling som et konvensjonelt bruk. Egentlig er det ingen hemmelighet at produktiviteten er større på små arealer, men den rådende landbruksfortellingen har så lenge fortalt oss det motsatte at vi likevel sperrer opp øynene. Slike mikrobruk kan etableres også i Norge både i bygdene og i byene. Det trengs flere bønder og flere små bruk som bidrar til norsk matsuverenitet. Kardemomme by er norsk, men krydderet kardemomme vokser ikke på våre breddegrader. Kardemomme passer til alle mulige retter, og særlig til grønnsaker. Dersom jeg kjøper økologisk kardemomme, er det store muligheter for at den er dyrket i delstaten Sikkim nordøst i India. Mens Norge skroter økomålet, har Sikkim lagt om alt landbruk til økologisk. Alt i 2003 lagde Sikkim sitt økomål: 100 prosent. Fra 2016 var delstaten i mål. Nå 200

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 201

driver samtlige 65 000 bønder i Sikkim økologisk, etter rådgivning og skolering av andre bønder og offentlig ansatte, blant annet i å lage kompost. Samtidig ble subsidiene for kunstgjødsel gradvis mindre. Etter et par år var ikke bøndene lenger interessert i kunstgjødsel, ifølge det tyske tidsskriftet Schrot & Korn. Det finnes altså politiske verktøykasser for dem som vil bruke dem. En drivkraft i omleggingen i Sikkim har vært statsminister Shri Pawan Chamling. Tre fjerdedeler av de 650 000 innbyggerne bor på landet. Bøndene er stolte over yrket sitt, og neste generasjon vil gjerne overta, ifølge reportasjen. Bøndene dyrker alle mulige vekster, som poteter, gulrøtter, kål, purre, hvitløk og ingefær. Kardemomme og te dyrkes også for eksport, dels som fair trade-sertifisert. Det er mer i delstatens verktøykasse. Fra 1. april 2018 er det forbudt å importere frukt og grønnsaker som er konvensjonelt dyrket. Gjennomsnittsbruket er på 15 dekar. De små brukene blir pløyd ved hjelp av kyr. Mange vil si at Sikkim har et gammeldags landbruk. Men det går også an å si at landet er mer framsynt og moderne enn de fleste, fordi de har driftsmåter som gjør jorda fruktbar, fordi det biologiske mangfoldet styrkes, og fordi det føres en politikk som gjør bøndene stolte. Statsministeren er selv overbevist om at hele verden kan legge om til økologiske dyrkingsmetoder, og at det kjemiske, industrielle landbruket innen år 2050 er en del av fortida. Eksemplet Sikkim snur opp ned på forestillingen om at det er vi i Norge og andre vestlige land som er kommet lengst i utvikling, framskritt og politisk klokskap når det gjelder matproduksjon.

Vanskelig debatt om egg og kylling Jeg kjøper egg i en økologisk kjedebutikk i Berlin. Sjampanjefargede egg i en firepakning. Vedlagt en liten folder som forteller hvilken gård eggene kommer fra, og at de produseres i et lokalt kretsløp. Hønene tilhører Les Bleues-rasen, robuste kombinasjonshøner som gir både egg og kjøtt. De får vokse opp sammen 201

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 202

med sine brødre, hanekyllingene. De fire små tyske eggene koster mer enn en sekspakning norske økologiske egg. Dyrevelferd er tøyelig, men aldri gratis. Bonden skal ha en rettferdig inntekt. Det koster mer å holde høner som ikke er spesialavlet enten som slaktekylling eller som verpehøne. Debatten om dyrevelferd i produksjon av egg og fjørfekjøtt har pågått i årevis også i Tyskland. Det er avdekket mange skandaler med dårlig dyrevelferd, og det gjelder også i sertifisert økologisk produksjon. EU-reglene tillater maks 3000 økologiske verpehøner i et fjøs. Investorer har likevel i mange tilfeller, i samforstand med politikere, fått grønt lys til å sette opp skillevegger i hønsehuset og definere hver enhet som ett fjøs. Det finnes økologiske hønsehus med over 30 000 verpehøner. Dersom Norge skulle importere mer økologisk mat, er det fra denne typen EU-økologiske produksjoner vi ville få egg. De tyske økologiske organisasjonene stiller langt strengere krav enn EUs økoregler. Men bønder som sokner til disse organisasjonene, har nok med å produsere for hjemmemarkedet. I økologiske organisasjoner og blant andre matbevisste har det vært mye debatt om og kritikk av et system som er basert på høytytende hybridraser og avliving av hanekyllinger rett etter at de kommer ut av egget. De siste årene er alternativene kommet i form av kombihøner som gir både kjøtt og egg. Det finnes flere varianter. Firepakningen jeg har kjøpt, kommer fra ei-care, som er navnet på en produsentsammenslutning. En annen variant er Hufe8-egg, fra mobile hønsehus. Mobilt hønsehold gjødsler jorda i stedet for å overbelaste den med altfor mye gjødsel på ett sted. Det blir opplyst om at fôret ikke blir tilsatt kunstig fargestoff. Så det er det altså noen eggprodusenter som gjør? I noen tilfeller veksler de mobile hønsehusene med storfe på de samme arealene, mens andre kombinerer med å dyrke korn til fôr og baking. Det opplyses om driftsform på pakningene for egg fra kombihøner. Bruderhahn-Initiative Deutschland (BID) er dannet av de økologiske organisasjonene Bioland og Demeter for å hindre at 202

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 203

hanekyllinger blir avlivet, men får leve opp og bli spist, selv om de ikke er like kjøttfulle som den industrielle slaktekyllingen. De som deltar i initiativet, prøver seg fram med ulike hønseraser. Kyllingkjøtt fra slik produksjon er nå kommet ut i (de økologiske) butikkene. Et prispåslag på eggene går til finansiering av avl i Ökologische Tierzucht GmbH (ÖTZ). Bøndene deltar selv i avlsarbeidet for å finne gode kombihøner. I avl går det ikke å bruke hybridhøner som er avlet slik at de ikke får etterkommere. Brukene som deltar i slike initiativer, kan ha litt ulik drift, men har som regel en form for kretsløpslandbruk og ulike produksjoner. Slaktingen foregår i lokale håndverksbedrifter. Lokale møller får oppdrag. Det vokser fram alternativer til de industrielle strukturene, alternativer som både ivaretar dyrevelferd og styrker landsbygda med lokal verdiskaping. I Norge blir det sagt at slikt hønsehold er aktuelt bare for hobbybruk. Men i Berlin har jeg nå i flere år kjøpt egg fra slike høner og vet eggene kommer fra profesjonelle bønder som leverer til økologiske kjeder. Da måtte det være mulig også i Norge. Eksemplene illustrerer hvor ulik økologisk drift kan være. Noen har megafjøs med flere titusener verpehøner, mens andre har bruk med kretsløp og allsidig drift som på en gammeldags bondegård og med dyr som ikke blir presset og ikke blir drept fordi de ikke kan yte nok, men får leve et dyreliv før de blir mat. Ytterliggående tyske dyrevernere har kritisert kyllingbror-initiativet. De ser ikke forskjellen på å bli avlivet som nyfødt hanekylling og det å bli menneskemat seinere, og anbefaler kun vegan mat, altså mat helt uten dyr og produkter fra dyr. Men egg og fjørfekjøtt har alltid vært en del av et allsidig kosthold. Det er den spesialiserte samlebåndsproduksjonen som er problemet. Går det an å forsvare driftsmåter der høna, hanen og egget skilles fra hverandre? Norske dyrevernere har engasjert seg sterkt mot egg fra høner i bur de siste årene. Store aktører slutter nå med «buregg». Når jeg følger med i den norske egg- og kyllingdebatten fra sidelinja, virker den likevel som en skinndebatt fordi systemet med spesiali203

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 204

sert masseproduksjon ikke blir utfordret. Dyrevernalliansen, for eksempel, framstiller det som en stor seier at Norsk Kylling og Rema 1000 går over til Hubbard-kylling i stedet for Ross 308, som har vært vanlig i norsk slaktekyllingproduksjon. Hubbard er en kylling som vokser litt seinere, har bedre fordeling av vekta og skal være friskere. Men det dreier seg fortsatt om en broiler, en industrikylling. Som agronom og forfatter Siri Helle så treffende spør i Dag og Tid: «Er litt betre enn veldig dårleg godt nok?» Hun forklarer hva en hybrid er: «Om Hubbard eller Ross hadde vakse seg så store at dei la egg, ville ein ikkje kunne bruka egga vidare i produksjon av verken verpehøner eller slaktekyllingar. Gjennom denne forma for avl har ein fått heilt ekstremt effektive produksjonsdyr. Dette gjeld både Ross og Hubbard.» Rema 1000 får god reklame, men systemet er ikke endret. Hubbard er like mye konkurrent om menneskenes matfat som Ross. Begge kyllingene er eid av den skotske fjørfegiganten Aviagen, som nå trolig har over to tredjedeler av verdensmarkedet. Og har sikret seg leveranser og inntekter for all framtid, i stedet for at bøndene selv ruger ut sine kyllinger. Verden har to globale fjørfeselskap, Aviagen og Cobb-Vantress, som også leverer kyllinger til Norge og er eid av Tyson Food. Som Helle skriver: «Kor lenge vågar vi å halde fram? Vert dette systemet berekraftig?» Kontrollen over avlsmaterialet er like sentralisert på dette området som på frøvaremarkedet, og utvalget er like ensrettet og dermed svært sårbart. Det er betryggende å tenke på de tyske initiativene som motvekt og forsikring. Også i Norge er det noen idealister som brenner for gamle fjørferaser og prøver å ta vare på dem. En gang kan vi få bruk for de gamle rasene. I en krise med for eksempel sykdom hos standardkyllingene får verden bruk for alternativer. Men vi trenger mangfoldet også her og nå, av hensyn til smak, dyrevelferd, miljø og lokale kretsløp. Den høyproduktive slaktekyllingen er selve symbolet på industrielt, fremmedgjort og sårbart landbruk, helt løsrevet fra lokalt areal og råstoff. 204

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 205

Hvorfor er ikke norske dyrevernere mer systemkritiske? Tilfeldigvis møter jeg Live Kleveland i Dyrevernalliansen og spør henne. Svar: «Det er ikke realistisk å tro at hele den norske kyllingproduksjonen vil legges om til ekstensive metoder i løpet av de nærmeste årene. Derfor velger vi å samarbeide med næringen for å gjennomføre endringer som er mulige og realistiske i dag.» Kleveland understreker at de også samarbeider med ekstensive kyllingprodusenter, som for eksempel Hovelsrud, med kyllinger som har dagslys, bedre plass og mulighet for å være ute. Men det er en type produksjon som gjør at kyllingen koster mye mer, noe som gjør at det foreløpig kun er en nisje i markedet, svarer hun. Jeg er enig i at det beste ikke må bli det godes fiende. Men jeg undres over at Dyrevernalliansen ikke er like konsekvente her som når det er snakk om pelsdyrhold. Å snakke om «nisjer» kan bli en sovepute mens avlsgigantene befester makta over maten. Jeg opplever det som defensivt, og som en legitimering av industrielle driftsmåter. Dyrevelferd er ikke et isolert tema og kan ikke betraktes uavhengig av den industrielle logikken i mye av dagens husdyrhold. Det jeg ofte savner blant dyrevernere, er forståelse av landbruket som en del av samfunnet, landskapet og kretsløpet. Dyrevennlig landbruk er en del av et naturnært landbruk. Dyr er levende skapninger og kan ikke byttes ut med å trykke på en knapp. Bønder som nå bytter fra én type industrikylling til en annen type industrikylling, kan plutselig bli tvunget til å bytte enda en gang i en runddans som er uforutsigbar for bonden og som ikke endrer noen strukturer i matproduksjonen. Det er nettopp Norsk Kylling som bygger der det var god matjord i Orkdal, og slik påskynder utviklingen i retning av en enda mer sårbar og fremmedgjort matproduksjon. Eksemplet viser hvor problematisk det er å kjempe for dyrevelferd uten å se dyrene som del av et landskap. Det er mange år siden jeg sluttet å kjøpe kylling. Bytte fra Ross til Hubbard er ingen grunn til å begynne å spise kylling igjen. Men kanskje jeg snart kunne prøve kjøtt fra en tysk hanekylling som har fått leve et kyllingliv? Når får vi egg og kjøtt fra kombihøner på det norske markedet? 205

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 206

I Norge er det fortsatt vanlig med kyr som kan brukes både til melk og kjøtt, såkalte kombikyr, men også de er som sagt avlet med tanke på høy ytelse ved hjelp av mat de ikke er skapt for å spise. I mange land blir oksekalver som er født av melkekyr, ofte avlivet med en gang fordi det ikke lønner seg å fø dem opp. Dess mer effektiv melkekua blir, dess mer uinteressant blir melkekuas oksekalv som mat. Det er en absurd praksis, og det er en del av den falske fortellingen om at landbruket trenger høytytende og spesialiserte dyr for effektiv produksjon for å ernære verden. Hva slags husdyr skal vi ha? Voksesyken spiser seg inn også i norsk landbruk og fører både til overproduksjon og en ensretting som gjør oss sårbare og fjerner oss fra maten. Noen har bestemt over hodet på oss som forbrukere og samfunnsborgere. Mange har også vært begeistret for tilgangen på billig industrielt kjøtt. Da skal vi ikke undre oss over at det kommer en motreaksjon. Når folk vender seg bort fra kjøtt og spiser bare vegetarisk eller vegant, er det en reaksjon på industrialiseringen og fremmedgjøringen. Det masseproduserte kjøttet er heller ikke bærekraftig. Desto viktigere er det å forsvare en naturnær kjøttproduksjon som en del av et samfunn med kretsløp og lokal verdiskaping. Over to tredjedeler av verdens landbruksareal er gras, beiteareal, som ikke kan brukes til annen matproduksjon. Mat fra dyr er derfor en nødvendig forsikring mot sult og en viktig del av folks matsuverenitet. Det gjelder også for Norge. Men da må kjøttet komme fra dyr som ikke konkurrerer om menneskematen. Sauekjøtt og lammekjøtt er naturnært, bærekraftig og tilnærmet økologisk, tenker jeg, for sauer går i fjellet der det verken blir sprøytet eller gjødslet. Men sauekjøtt er nesten umulig å få tak i. Jeg hadde tatt vare på en annonse i Nationen om småskåret lam i pakninger og tenkte det var noe for en liten husholdning. Jeg ville lage noe godt til den dagen min datter kom hjem på juleferie. Etter å ha gått fra butikk til butikk og spurt ga jeg opp. Det virket som om ingen forsto hva jeg spurte om. Samtidig leste jeg om store mengder saue- og lammekjøtt på lager. Det blir til og med eksportert til land som selv har nok sauekjøtt. Mens jeg skriver ferdig 206

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 207

denne teksten, kommer meldingen om at store mengder fryselagret kjøtt fra sau og lam skal gå til pelsdyrfôr. Det er absurd. En sommer var jeg invitert til kongolesisk bryllup i Oslo. Den livlige seremonien foregikk i en metodistkirke. Etterpå var det mat og drikke i kirken. Smakfulle kongolesiske retter med geitekjøtt og med linser. Nettopp slik mat som alltid blir anbefalt som bærekraftig mat. Men både geitekjøtt og økologiske linser er vanskelig å oppdrive. Jeg skulle ha spurt hvor de hadde fått tak i geitekjøtt, for jeg ser det aldri i butikkene i Oslo. Det virker som om dagligvarekjedene har bestemt seg for at vi vær så god skal spise industriell kylling og laks. Med kjedenes tilbud forstår jeg at mange slutter å spise dyr. Men i et grasland som Norge er det for enkelt bare å bli veganer og tenke at nå har jeg gjort mitt. Vegetarianere og veganere vet ofte ikke at det finnes mange former for kjøttproduksjon i Norge. Det er dels fordi mange av landbrukets aktører selv dyrker fortellingen om at alt norsk kjøtt er like bærekraftig og bra, noe som ikke stemmer. Det kommer an på hvordan dyret har levd, hva det har spist, og hvor det er slaktet. Jeg tenker tilbake på noe av det vi snakket om i bilen da jeg kjørte til Sørlandet sammen med Marit Grinaker Wright. Hun hadde nettopp vært hos villsauprodusent Hilde Buer på Værlandet og fortalte begeistret om sauene som lever på lyng og gras, holder landskapet åpent og går på utmarksbeiter hele året. Tenk at dyr som lever slik, kan omdanne gras og lyng til høyverdig, sunn og smakfull kvalitetsmat. Det er nesten enda mer fantastisk enn at gras blir til ost og melk. Uten villsauen ville Norge ha vært mye mer fattig på mangfold. Den utryddingstruede norske ursauen blir berget ved at den blir spist. Kan jeg forsvare å velge bort kjøtt når det er ved å spise utryddingstruede dyrearter at vi bidrar til at de overlever? Jeg tar kontakt med Marit igjen, for jeg husker hun sa noe klokt om det å spise vegant eller vegetarisk mens jeg kjørte og ikke fikk notert. «Jeg har stor respekt for folk som handler ut fra overbevisning og skaffer seg et godt kunnskapsgrunnlag og velger et vegetarisk 207

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 208

kosthold. Det er helt åpenbart at vårt kjøttforbruk, som er omtrent fordoblet de siste 50 årene ifølge Helsedirektoratet, er altfor høyt til å være helsemessig, etisk og økologisk forsvarlig. Kjøttmengden som konsumeres her i landet, er omtrent det dobbelte av det vi kan produsere på våre egne arealressurser på en varig basis», svarer Marit. Hun viser til NIBIOs arealundersøkelser som viser at Norge i dag utnytter bare om lag halvparten av mulighetene for kjøttproduksjon basert på utmarksbeite. «Store deler av vår kjøttproduksjon er basert på fôr som like gjerne kunne vært mat for folk. Grensa mellom matkorn og fôrkorn er satt ut fra bakeindustriens behov, ikke ut fra hva som kan spises. Å spise mer vegetarisk vil for mange være et miljømessig godt valg. At noen velger vegetarisk eller vegan mat, er heller ikke noe miljøproblem dersom de tar et kunnskapsbasert valg også på miljøsida.» Men Marit sier hun hos en del veganere ser en lite helhetlig tilnærming og mangelfull kunnskap: «Det gjelder de som ikke spiser noe produkt fra dyr, men som kjøper konvensjonelle oljer, ris, soyaprodukter, linser og bønner, der produksjonen foregår med solide mengder sprøytemidler og ofte med tvangsmodning, som er sprøyting like før høsting for at alle frø skal modne og være klare for høsting samtidig. Jeg mener det ikke kan forsvares verken etisk eller miljømessig.» «Det er heller ikke dyrevennlig, med mindre man bryr seg bare om store dyr med pene øyne. Sprøytemidlene skader både folkene som jobber i produksjonen, pollinatorer og andre insekter, fugler og smådyr og dyr som lever i bekker og elver. Dersom man konsekvent velger veganske og vegetariske produkter fra økologisk produksjon, er det bedre. Produsentene og miljøet, faunaen inkludert, blir spart for store giftmengder. Dessuten er det ressursmessig lurt å spise lavere i næringskjeden. Men det er ikke lurt å basere seg på mat som er produsert på jord i andre land, jord som kunne ha vært brukt til mat for dem som bor der. Det er også et spørsmål om det er lurt å forkaste mat som er produsert på norske utmarksbeiter. Samtidig gjemmer landbruksnæringa seg ofte bak 208

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 209

påstanden om at mye av våre arealer kan brukes bare til å dyrke fôr, og bruker det som argument for høy kjøttproduksjon som dels er basert på fôr som kunne vært mat for folk.» Men dette er komplekse spørsmål, sier Marit: «Det handler om både agronomi, som vekstskifte, humusbygging, sortsvalg og slikt, og om politiske forhold som kanaliseringspolitikken, som går ut på å gi støtte til husdyr i de delene av landet som ikke egner seg for å dyrke korn.» Debatten om kylling, høner og økologisk stordrift er også kompleks, mener hun: «Økologiske produsenter finnes i alle avskygninger enten de er store eller små. Noen er minimumsøkologer, som bare så vidt smetter innenfor økodøra og ikke har tenkt seg videre. På den andre siden er de som anstrenger seg til det ytterste for å gjøre alt så bra som mulig for jorda og dyra.» Hun sender meg en videosnutt med den danske økobonden Lars Bredahl som har 14 000 høner. Han forteller åpent om hvordan han driver, med dyr som har dagslys, plass, grovfôr og strø, og han er opptatt av at han har en produksjon der han følger hjertet. Det er forskjell på han og de store tyske økoprodusentene som har vært involvert i skandaler, som strekker regelverket og holder offentligheten unna. «Derfor er det viktig at vi er forsiktige med å snakke ned store produsenter som driver økologisk. Det er fort gjort å havne i forenklinger. Det er helt klart at for eksempel en kylling som Ross og superspesialiserte verpehøner ikke er bra nok. Samtidig må vi noen ganger se på hva som ville ha vært alternativet, i dag. At de sto inne i små bur og aldri kom ut, og spiste bare GMO-soya. Det er viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Store, industrielle økoprodusenter har tatt noen viktige første små steg i riktig retning. Det betyr ikke at de er i mål, og det betyr heller ikke at de ikke skal møte faglig kritikk for det de kan og bør forbedre. Men vi må passe oss for å slå hånden av dem. En krevende balansegang.» Det er derfor jeg ønsker meg en «øko-trapp», sier Marit: «Du blir godkjent nederst i trappa, men da må du også begynne å gå oppover for å beholde godkjenninga.» 209

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 210

Ja, det er komplisert, det er jeg helt enig i. Men jeg håper at bøndene begynner å diskutere det komplekse. Også vi som ikke er bønder, må forholde oss til at det ikke finnes enkle fasitsvar. Dersom dyr fortsatt skal være en del av kostholdet, må det være dyr som er en del av landskapet og blir bearbeidet på en måte som styrker verdiskapingen i lokalsamfunnet, og ikke inntjeningen til en skotsk kyllinggigant og en norsk matvarebaron. Eksemplet høne illustrerer at det haster både med avl og produksjon som understøtter mangfoldet. Seinere på sommeren dukker det opp et forslag fra Grønn Ungdom om at Norge må slutte med industriell kyllingproduksjon. Forslaget vekker sterke reaksjoner særlig blant fjørfebønder, som hevder at det er de som produserer den mest miljøvennlige maten. De mener kylling har lavest utslipp av klimagasser, bruker minst areal og vann og utnytter fôret mest effektivt. Jeg tenker på samtalen med Anita Idel, som snakket om alle studiene som viser at kua utnytter fôret dårlig. Det er forskning som ikke ser landskapet og ikke ser utenfor den industrielle logikken. Men både bønder og miljøvernere bruker denne forskningen flittig, ofte uten å tenke på at de argumenterer innenfor den industrielle logikkens univers, uten å trekke inn naturen og landskapet. Det er egentlig litt underlig, for både bønder og miljøvernere har vel en sterkere tilknytning til landskap og natur enn andre. Likevel godtar mange at matproduksjon som er frikoblet fra landskapet og naturen, er mest miljøvennlig. Da blir kylling svaret på hva vi skal ha til middag. Innenfor denne logikken er oppdrettslaks en enda bedre fôrutnytter enn kylling, men er den bærekraftig? Industriell kyllingproduksjon kan like gjerne foregå på et industriområde som på et gårdsbruk. Kan det da kalles landbruk, jordbruk?

Mangfoldets utmark Forslaget fra Grønn Ungdom om å avvikle industriell kyllingproduksjon kunne ha vært et utgangspunkt for samtale og dialog 210

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 211

om hva slags matproduksjon vi skal ha. Ønsker landbruket en slik dialog? Den måtte også inneholde samtaler om hvordan norske utmarksbeiter kan forvandles til mat i stedet for å gro igjen. Her kommer også debatten om regulering av rovdyr inn. De som aldri har sett ihjelrevne sauer, kan begynne å tro at ulv er et kosedyr. Men rovdyr må reguleres på en måte som ivaretar det biologiske mangfoldet knyttet til utmarksbeite. Mange kjemper for ulven med typisk tunnelsyn, mens andre kjemper for industrikylling med tunnelsyn som stenger for landskapet rundt. Både når det gjelder ulv og kylling, er det statlige direktorater som leverer premisser som bidrar til ensidig svart-hvitt-argumentasjon og fiendebilder. Dermed får vi debatter som i virkeligheten stenger for blikket, slik at vi ikke ser landskapene der maten kommer fra, og det biologiske mangfoldet der. Resultatet er at både maten og naturen blir enda mer fremmedgjort. Mange konflikter virker fastlåst. De fungerer også som avledning. Mens ulvedebatten raser, overtar konsernene mer og mer av makta over maten. Er det mulig at bonden som tror på idéen om effektiv produksjon av billig industrikylling, og ungjenta som svermer for ulv og urbant landbruk, kan ha noe felles? Kanskje de vil oppdage at de har felles interesser mot fremmedgjøringen av maten og naturen. Det måtte i så fall være dersom de begge orienterer seg mer mot mangfoldets utmark, mot sammenhengen mellom landskap og mat. I naturreservatet Lungau i Østerrike samarbeider 57 økologiske melkebønder med miljøorganisasjonen WWF. Det er et kulturlandskap som ligger 1000 meter over havet, skapt av beitedyr og der det knapt vokser noe annet enn gras. Melkebrukene har i gjennomsnitt 12 kyr og skulle for lengst ha vært rasjonalisert bort, men kan fortsette fordi de får ekstra godt betalt for melka «Reine Lungau». Ifølge bladet Biorama formidlet det lokale meieriet SalzburgMilch og WWF hvor mye den ekstra rene naturmelka måtte koste for at bøndene skal greie seg. Samtidig ble kraftfôrandelen redusert med 40 prosent. Dersom det blir gitt tilskudd av kraftfôr, må det komme fra brukets egen produksjon, og 211

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 212

i hvert fall fra Lungau. Kyrne melker mindre, men har det bedre. Landskapet og artsmangfoldet blir ivaretatt. Samarbeidet er bemerkelsesverdig fordi WWF blir oppfattet som ensidig opptatt av store rovdyr og har hatt en image som grønnvasker av storkapital. Landbruk har tilsynelatende vært uinteressant, bortsett fra som fiende. Er samarbeidet i Østerrike et signal om at WWF endrer profil? Kan det samme skje med WWF i Norge? Det står riktignok ikke noe om ulv eller andre rovdyr i naturreservatet Lungau. Men bønder, husdyr og ren mat blir definert som en del av det verneverdige, artsrike landskapet. Melka fra landskapet blir oppvurdert også i pris. Med slike samarbeidsprosjekter endres fortellingen om landbruket. Det blir vanskeligere for agro- og handelskonsernene å ha enerett på fortellingen og fortjenesten. En tredjedel av våre truede arter er knyttet til beiting og høsting, minner bonde, forfatter og franskfilolog Ole-Jacob Christensen om i en kronikk i Klassekampen. Han skriver om mangfoldets utmark og siterer den svenske landskapshistorikeren og etnobiologen Kelvin Ekeland: «I livets vev er natur og kultur så fast sammenvevd at det å skille dem innebærer oppløsning.» «Det er dette vi ser når utmarka, den gamle slåtte- og beitemarka gror igjen; det biologiske mangfoldet krymper», skiver Christensen, «Artene som er avhengig av beitedyra for lys og næring, blir borte (…) Samspillet menneske – natur blir bare viktigere og viktigere i en tid da vi forstår verdien av å ta vare på biologisk mangfold, jord, vann og klima. Slik vi en stund har forvaltet naturen som avgrensete soner (landbruk, skogbruk og verneområder hver for seg), går vi glipp av mange positive synergier.» Christensen viser til dem som ser reservater for villmark som løsning på miljøproblemene, men mener reservatmodellen ikke har levert. «Vi trenger ikke først og fremst mer ‘uberørt natur’, men natur berørt med respekt og kjærlighet, ikke granørkener og snauhogst, men blandet skog og plukkhogst, ikke monokulturer med soya på savannene, men styrt beiting i skog og fjell.» 212

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 213

KAPITTEL 13

Kan vi mennesker forandre oss?

fte tviler jeg på mitt prosjekt med å skrive en tekst om å demokratisere systemene for mat og landbruk. Mange andre kan mye mer både om mat og om jord. Jeg er selv i målgruppen for de jeg vil nå, og jeg har ingen fasitsvar, men ønsker debatt og samtale. Er endringer mulig? Eller er maten i vår del av verden så innvevd i de industrialiserte systemene at det ikke er noen vei tilbake? Er vi dømt til å godta vekstog volummodellen og anonym, langreist industrimat? Og slå oss til ro med at vi som forbrukere og borgere skal være uvitende og umyndiggjort? Et annet dilemma: Hvor går grensa mellom å være journalist og aktivist? Når jeg skriver et forsvar for det naturnære landbruket, for samspill mellom matdyrking og landskap, er jeg på en måte aktivist. Jeg skriver et motinnlegg mot landbruk frikoblet fra landskap, et motinnlegg mot den fremmedgjorte maten, og jeg ønsker å påvirke. Mitt utgangspunkt er at jeg ønsker det beste for norske bønder og for bønder over hele kloden, fordi vi trenger dem både for å få ekte, ærlig mat og for å stabilisere klimaet og bevare artsmangfoldet. Derfor er det så viktig at bønder ikke blir gjort til kasteballer av storpolitikk og finanskrefter. De fleste bønder gjør så godt de kan, innenfor de rammene de har. Mange kjenner seg låst av den industrielle tankegangen, løpe fortere, låne mer, få enda større avling, presse dyra litt mer. Bønder har gjort som politikere, byråkrater og fri flyt-ideologer har sagt, vært flinke, effektive og produktive. Men det blir ikke bedre. Tvert imot opplever bønder 213

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 214

at de mister stadig mer innflytelse over sin egen hverdag. Men hvem vil innrømme at de hørte på feil rådgiver? De vil i hvert fall ikke høre det fra meg, en amatør både når det gjelder mat og landbruk. Så hvorfor bruke tid på å skrive om å ta maten tilbake? Er endring mulig? For hver gang jeg kjører meg fast i tvil, møter jeg mennesker som gir meg mot til å fortsette. En kveld i Berlin går jeg på en paneldebatt om EUs handelsavtaler. Under minglingen etter debatten blir jeg stående ved siden av Axel Kaiser, småbedriftseier, eller start-up som det alltid heter nå. Han holder ofte kritiske innlegg om konsernmakt ved liknende arrangementer (og jeg har tidligere vist til et slikt innlegg). Nå sier han nettopp det jeg trengte å høre, at selv det minste skritt er nyttig på veien mot forandring. Kaiser er først og fremst ekspert på tenner, og ikke på mat og landbruk. Men han er også opptatt av forandring. Det må han være, for han utfordrer våre tannpussvaner. Vi er vanemennesker og vil pusse slik vi alltid har gjort, og stritter imot når noen foreslår å gjøre det annerledes. Slik er det også med våre handlevaner og med praksiser i fjøs og på åker. «Wenn richtig schon immer falsch war», står det på Kaisers visittkort: Når det riktige alltid var feil. «Det viktigste er å stille seg selv spørsmål selv om vi alltid har gjort ting på en bestemt måte», sier Axel Kaiser da vi et par uker seinere møtes til en kaffe. «Det er bare naturlovene vi ikke kan endre, alle menneskeskapte regler kan forandres.» «Som for eksempel?» «Bare se på alle bilene som står tett i tett utenfor vinduet her. Ingen naturlov sier at gatene skal være fulle av biler. Det kunne ha stått benker der i stedet, slik at folk kunne sette seg ned. Eller ta for eksempel atomkraft. I min barndom var atomkraft ren, utslippsfri energi. Ingen snakket om at det er en dødelig teknologi. Nå blir atomkraften avviklet i Tyskland. Da jeg var barn, fantes det knapt allergier. Nå er nesten alle allergiske. Noe må ha endret seg, men det er ikke naturlovene. Har vi tilført noe som vi burde ta bort igjen? Men i stedet for å spørre hva som må bort, blir det utviklet nye medisiner, en hel business.» 214

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 215

Axel Kaiser sier han selv er det beste eksemplet på at det går an å endre seg. Han tenkte veldig klassisk, sier han, ville tjene penger, ha en stor, fin bil, og utdannet seg til bilmekaniker. Hans bror hadde et tannlaboratorium i Singapore. Sammen med en tredje bror drev han den tyske delen av firmaet. Slik lærte han alt om tenner, tannleger og tannpleiemarkedet. Han tenkte at det var noe som ikke stemte når så mange hadde problemer med tennene, og begynte å spørre seg hva folk gjør feil eller ikke gjør. Bare i Tyskland selges det 40 millioner tannkremtuber hver måned. Er det bra med så mye tannpasta? Det finnes ingen vitenskapelige bevis på at tannpasta er bra og nyttig. Tilfeldigvis møtte han også en tannlege som hadde skrevet en avhandling om tannpleie. «Jeg forsto at en hel industri er basert på at folk gjør noe som er feil. Fordi de alltid har gjort det slik, selv om det ikke funker. Jeg mener tannpasta med alle tilsetningsstoffene ikke har noe i munnhulen å gjøre.» Kaiser begynte å eksperimentere, mer som en hobby, og utviklet en tablett som alternativ. Ikke for å pusse, men polere tennene med. Belegg fester seg ikke på en glatt overflate. Tabletten er lagd av tre, cellulose av gran, og tilsatt litt mynte og såpe for å få skum. Et medisinsk firma utfører den tekniske prosessen. Slik sikres streng hygiene, selv om det ikke er medikament. Tannbørsten har han ikke avskaffet. Den brukes til å polere med når tabletten er tygd til skum. Tabletten er sertifisert som naturmiddel og inneholder ingen kjemiske stoffer, ingen emulgatorer eller konserveringsmidler. Tabletten selges i økologiske butikker, i mange apoteker og på nett. Nå har han nettopp fått en butikk i Norge som kunde. Veksten har gått seint, men det siste året har Kaiser levd av tablettene og kunne slutte i laboratoriet. I starten gikk han til industrien, de store tannpastaprodusentene, og ville gi bort idéen. Ingen var interessert. Det kunne ødelegge for deres milliardbutikk. Tannleger er også uinteresserte, med noen få unntak. De har gitt pasientene råd hele livet, og så skal det plutselig være feil. Men det er heller ingen som angriper Kaiser for å være en kvakksalver og pilletriller. Han 215

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 216

møter ingen motstand, for ingen kan bevise at tannpasta er nødvendig. Tre er et naturprodukt. Tablettene finnes med og uten fluor. Fluor kan i kombinasjon med kalsium i spytt styrke tannspissene, sier han. «Men i kroppen vet ikke fluoret hva det skal gjøre, og er sannsynligvis skadelig. Det viktigste med oppfinnelsen er at tennene blir polert, noe folk alltid har gjort. Før det fantes tannpasta, rev folk litt bark av et tre for å polere tennene. Verdens eldste form for tannpleie. Mange rundt i verden gjør det samme i dag. Det går også an å prøve seg fram selv, tørke salvie eller mynte og lage et pulver til å polere tennene med, sier Kaiser. Jeg forteller at jeg har lest at markjordbær skal være bra som tannpuss. Kaiser forteller at han for tida eksperimenterer med rengjøringsmidler i husholdningen, mest som en lek. Han blander eddik, sitronsyre og soda i en gammel sprutflaske og badet blir skinnende rent, til nesten null i kostnad. Enda en milliardindustri med dyre kjemikalier blir utfordret. Et lite stykke selvbestemt rengjøring. For Kaiser er tanntablettene ikke bare butikk, men like mye noe han driver med for å kunne snakke om forandring og bærekraft. Han er med i styret i UnternehmensGrün, et tysk forbund for små og mellomstore bedrifter som tenker grønt og økologisk. Her hørte han et foredrag av lederen for Slow Food i Tyskland, Ursula Hudson. Det ble en vekker for han. «Det er første gang jeg har gått bort til en kvinne og takket henne fordi hun hadde ødelagt dagen for meg. Jeg visste litt fra før, men her fikk jeg høre hvor ille det står til med maten og landbruket. Tall, hele bildet. Mitt syn på mat endret seg. Nå kjøper jeg bare frisk, fersk mat, mat som ikke er prosessert og innpakket. Kjøtt kjøper jeg rett fra en bonde. Jeg er blitt opptatt av at jorda ikke må bli kjøpt opp av investorer. Mange bønder ønsker å drive annerledes, men er redd for å legge om fordi de skal leve av det de produserer.» Det går an å greie seg uten glyfosat og andre sprøytemidler, mener Kaiser, bare plantene kan få lov til å beskytte hverandre, 216

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 217

noe som ikke går når de vokser i en monokultur. Han kjenner folk som kan mye om det, og ville gjerne ha tatt dem med seg fra bonde til bonde for å formidle kunnskapen. «Er glyfosat på en måte landbrukets tannpasta, noe som brukes av gammel vane?» «Det er en sterk sammenlikning. Men ja, i grunnen stemmer det. Begge deler forårsaker skader, og begge deler var alltid feil. Alle forstår nå at det blir slutt på glyfosat. Det er bare de dummeste som vil fortsette til siste slutt», sier Kaiser. «Forandringer kan noen ganger komme også uten nye lover», sier han, og bruker et eksempel: «Nesten ingen lager deodoranter med aluminium i nå. Det har skjedd uten at det er innført lovforbud, men fordi folk vet det er skadelig, og ikke kjøper deodorant med aluminium lenger.» UnternehmensGrün har vært aktiv i motstanden mot handelsavtaler som utformes på konsernenes premisser. Kaiser har holdt appell på demonstrasjoner mot TTIP og CETA. Nå når Bayer har fått grønt lys til å overta Monsanto, blir konsernmakta enda sterkere. «Problemet er ikke fusjonen i seg selv, men det konsernene driver med. Det er uansett for en stor del de samme aksjonærene som står bak mange av de store agrokonsernene, de samme pengekildene som skal ha sitt utbytte. Bøndene kunne slutte å kjøpe sprøytemidler og hybride såvarer fra disse firmaene. Da ville også konsernene endre seg. Det vi ikke kjøper, blir ikke produsert. Det er ikke tidsmessig å opprettholde industri av hensyn til arbeidsplasser. I vår tid passer det bedre med en borgerlønn, en garantert minstelønn.» «Er det mulig å tenke seg verden på nytt og bryte ut av vanetenkningen?» «Selv hater jeg endringer, men jeg hater dumhet enda mer. Det handler om å stille spørsmål ved det vi gjør, og begrunne det vi gjør. Vi må alltid begynne et sted.» Etter samtalen med Kaiser tar jeg fram igjen et intervju med Ursula Hudson, et avisutklipp jeg hadde liggende. I intervjuet 217

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 218

snakker Hudson om «å stemme med gaffelen» og sier at handlekurven er et politisk statement. Slow Food er en bevegelse for å nyte den langsomme maten, det motsatte av fast food. Men for Slow Food er matsikkerhet og matsuverenitet en del av nytelsen, sammen med kvalitet og god smak, sier hun. «Dagens landbrukspolitikk lager et komplett skille mellom forbrukeren og naturen. Folk skal konsumere, men helst ikke vite hvordan og hvor maten blir produsert», sier Hudson i intervjuet med Die Tageszeitung. Slow Food vil ikke være vår dårlige samvittighet, men motivere positivt til økologisk nytelse, sier Hudson. Hun er kritisk til konvensjonell handel der det ofte blir oversett hvilke anstrengelser som utføres av dem som produserer god og sunn mat, og hvilken utbytting av produsentene som ligger bak de billige produktene i lavprisbutikken: «Tenk på hva slags slaveliknende betingelser migrantene må arbeide under når de høster frukt og grønnsaker i Spania og Marokko. Dersom agroindustrien betalte rettferdige lønninger, ville økologisk mat være billigere enn den konvensjonelle.» Den sosiale komponenten er en viktig del av den ærlige, ekte maten. Det er lett å stirre seg blind på hva som er billigst i butikken, men mat har en pris. Den tyske ukeavisa Freitag skrev for noen måneder siden om indere som høster frukt og grønnsaker i Italia under slaveliknende forhold. Noen arbeidsgivere deler ut stoff og smertestillende midler for at arbeiderne skal holde ut når de høster salathoder, tomater og squash for eksport til andre europeiske land. Hva ville skje dersom vi sluttet å kjøpe de billige tomatene? Som kanskje er høstet av noen som må ta morfin for å holde ut arbeidsdagen. Det er ikke et såkalt u-land det er snakk om, men matproduksjon i Europa. Det er vår mat som dyrkes slik, og vi gjør systemet mulig når vi legger denne maten i handlekurven. Meningene er delte om hva som er bærekraftig mat, og den debatten må holdes i gang, med påfyll av ny kunnskap. Men det burde uansett være enighet om at den som har gjort jobben med å produsere mat, får anstendig betalt og blir menneskeverdig 218

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 219

behandlet. Arbeidsforhold er én av mange grunner til å velge mest mulig kortreist mat. Det skjer noe merkelig i hodene våre når det gjelder matpriser, vi greier ikke la være å kjøpe det billigste. Men det er vanskeligere å overse sammenhengen mellom pris og arbeidsforhold når vi ser og kjenner dem som sitter på traktoren eller står i åkeren. Da blir det vanskeligere å tviholde på gamle vaner, som å jakte på billig mat. Det blir som å slutte å tviholde på tannkremen. Endringene skjer i hodet. Og kanskje også i hendene og hjertet når vi selv dyrker en gulrot. Journalister forteller ofte om det negative, det som ikke fungerer. Det er også jobben vår. Men kanskje er vi for dårlige til å foreslå og å formidle løsninger? Vi er redd for å bli oppfattet som misjonærer. Det verste for en journalist er å bli kalt aktivist. Å skrive på denne teksten ville være lettere dersom jeg bare skulle kritisere dem som gir oss dårlig mat, den maten forkjemperne for industrilandbruket sier vi er nødt til å godta. Det er verre å foreslå andre måter å gjøre ting på, for da driver jeg påvirkning. Men den nye trenden nå er løsningsorientert journalistikk, konstruktiv journalistikk. Der vi forteller også om det som fungerer, historier som forbedrer verden. Ikke for å beskrive en falsk idyll eller feie konflikter under teppet. Men for å fortelle om små endringer, som kanskje sprer seg som ringer i vannet. Peke på noen valgmuligheter, kanskje nye hverdagsvaner. Ingen kan gjøre alt på en gang, ikke i landbruket og ikke i innkjøpsvanene. Men vi får kanskje til en liten forskyvning. Det gjelder å verdsette de små endringene som Kaiser snakker om. Millioner av små endringer kan gjøre en forskjell. Landskapene er forskjellige, og det er like mange forskjellige måter å ta maten tilbake på. Millioner av fortellinger venter på å bli fortalt. Jeg har ikke plass og nok år til å skrive om alle, det blir bare noen streif. Andre må fortsette fortellingen om motmakthager rundt i verden.

219

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 220

KAPITTEL 14

Mat i matbutikken

eg har ingen ambisjoner om å være selvforsynt med grønnsaker. Jeg må kjøpe mat, og matbutikkene ligger tett i området der hagen ligger. Jeg har aldri forstått dem som sier utvalget i norske butikker er dårlig. Problemet er ikke mangel på utvalg, men at det er svært mye mat jeg ikke aner hva er. Jeg er grunnleggende skeptisk til alt som er importert i flasker, glass, bokser, pakninger og poser. Alle avsløringene rundt matindustrien de siste årene har bekreftet skepsisen. Derfor er mitt første bud å kjøpe norsk, og neste bud å kjøpe mat som ser ut som mat, og ikke slikt som er «peppet opp» ved hjelp av fargestoffer, aromastoffer og andre tilsetninger. Tredje bud er å spørre om maten er blitt til ved hjelp av glyfosat og andre kjemiske sprøytemidler. Da er det ikke så mye igjen av det enorme tilbudet i butikken, heller ikke av norsk mat. Dagligvarebransjens talspersoner forsikrer at de tar inn de varene forbrukerne etterspør. Når jeg ser meg rundt i hyllene, undres jeg på om folk virkelig har ønsket seg alle disse varene. Som jeg alt har sagt, så er jeg ingen gourmet, ingen matekspert, ingen spesialist, ingen kokk, bare en vanlig borger som vil ha mat det ikke er jukset med, og der den opprinnelige produsenten får sin rettferdige andel av prisen, enten det er norske bønder og fiskere eller kaffe- og krydderprodusenter i den tredje verden. Uten å røpe hvor geriljahagen ligger, kan jeg si at det er en Coop i nærheten med et dels godt utvalg av norske, økologiske grønnsaker. Jeg tar noen ganger vare på etikettene slik at jeg husker navnet på gården eller bonden og kan sende en stille takk 220

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 221

for maten til dem som forsyner meg med gulrøtter, potet, kål, salat, kålrot, rødbeter og andre beter. Usprøytet, norsk jordskokk har jeg ikke sett, men den håper jeg snart blir tilgjengelig i geriljahagen dersom den flerårige rotveksten har greid å etablere seg der. Myndighetene anbefaler som sagt å spise kylling og laks. Jeg kjøper ingen av delene så lenge det dreier seg om de industrialisert produserte variantene. Men jeg har begynt å kjøpe storfekjøtt iblant etter at det kom som økologisk variant. Det går ikke å skrive et varmt forsvar for beitedyr og så kjøpe noe annet i butikken. Butikkene har et enormt utvalg av skinker og annet oppskjær, flere hyllemeter, men bare en eneste økologisk variant, en oppskåret pølse. Jeg savner økologiske skinkebiter, som gir god smak sammen med grønnsaker. Skinkebiter av beitegris. Og som jeg alt har sagt, jeg savner oppskåret lam, som jeg aldri fant i noen butikk. Men nå vil politikerne gjøre gris også av sauen ved å belønne dem som sprengfôrer lam med kraftfôr for å øke vekta. Det er ikke lett å være bevisst forbruker i matbutikken. Dagligvarekjedene har valgt for oss. Men også på andre trinn i verdikjeden har andre tatt valget, fra såvarer, gjødsel, landbruksmaskiner og sprøytemidler til meierier, kjøttkonserner, grønnsakgrossister. Andre har makt til å bestemme hvor maten skal komme fra, hvilke tilsetningsstoffer som skal brukes, og hva vi skal sette på bordet. Makta til å bestemme over verdikjeden blir mer og mer sentralisert og overstyrer politiske beslutningsprosesser. Det er ikke lett å finne mat som ikke er klekket ut i et laboratorium eller i et styrerom.

Hvem er formynder? Det er ikke bare norsk mat i butikken. Derfor er det interessant å høre hvordan matbransjen tenker i andre land. For et par år siden var jeg på en pressekonferanse i Berlin, hos en (nå nedlagt) fellesorganisasjon for aktører i tysk matbransje, fra bondelag og industri til dagligvarehandel. Die Lebensmittelwirtschaft var en 221

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 222

ren lobbyorganisasjon, som arbeidet for å bedre matindustriens rykte. På pressekonferansen opplevde jeg at begreper som selvbestemmelse og demokrati kan snus på hodet av industrilandbrukets lobbyister. De la fram en studie om hvordan forbrukerne opplever det som ble kalt «formynderske» holdninger fra staten, pressen og frivillige organisasjoner. Bakteppet var debattene om sukkerskatt, kjøttfrie dager, bedre merking av innhold og andre dagsaktuelle temaer. Slik jeg opplevde presentasjonen, var den et typisk eksempel på kjøpt forskning for å vri debatten. De som går inn for reguleringer og begrensninger av hensyn til helse og miljø, skulle gjøres til syndebukker. Myndige borgere vil ikke ha «regulatorisk paternalisme», som det ble kalt. Bransjen selv er den største formynderen, men det var et ikke-tema. I stedet skal folk oppfatte myndigheter, medier og miljøorganisasjoner som formyndere. Du får svar som du spør. Matbransjen som velger maten for oss, tillater seg til og med å skyve en eksistensiell verdi som fri vilje foran seg. Uten å nevne juksemat og junk food som vi som forbrukere aldri har bedt om. Mat er verdens største svindelbransje. Det er vanskelig å vite hva som er kriminell og hva som er legal svindel. Gammel tunfisk blir sminket opp for salg. Kobbersulfat tilsettes oliven for å få en fin farge. De fleste husker da lasagne med hestekjøtt ble markedsført over hele Europa og det var nesten umulig å spore opprinnelsen. Gode råvarer blir utspedd til det ugjenkjennelige. I EU (og dermed i Norge) er det som sagt tillatt med over 300 tilsetningsstoffer i mat. Som regel er det lite primærnæring igjen når alle de innovative produktene havner i butikkhyllene. Å tilsette vitaminer og annet kosttilskudd er heller ikke forbudt, og blir til og med anbefalt. Men det skurrer når maten først blir dyrket på måter som gjør at den inneholder mindre vitaminer. Og deretter blir tilsatt vitaminer som også produseres under tvilsomme forhold, og maten selges som ekstra sunn fordi den er tilsatt vitaminer og har fått en solid påplussing av prisen. Det er blitt anslått at det hvert år kommer 30 000 nye matprodukter på markedet. Da er det 222

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 223

ikke snakk om vanlige forbrukere som eksperimenterer på eget kjøkken, men industrielle laboratorier som koker og steker med tanke på marginer og aksjeutbytte. Matindustriens lobbyister snakker aldri om at vi må spise annerledes dersom vi skal berge klimaet og artsmangfoldet. For da måtte menyen i langt større grad tilpasses det som vokser og gror lokalt. Men det passer ikke inn i den industrielle matbransjens konsept, som går ut på å pushe mat som kan sendes på kryss og tvers mellom kontinenter. Dagligvarekjedene er avhengig av matindustrien og industrimodellen i landbruket, og omvendt: Industrilandbruket er avhengig av matindustrien og dagligvarekjedene. Det er en symbiose der alle parter er avhengig av vekst, volum og fri flyt. Et system der det ikke er plass for småbønder og mangfold på åkrene og i fjøset. Det industrielle mat- og landbrukssystemet har sterk lobbymakt. Selv om et enkelt lobbyorgan er avviklet, oppstår det gjerne igjen under nytt navn. Jeg tenkte på den spesielle pressekonferansen da jeg leste boka Schmeckt’s noch? – smaker det fortsatt? – av den tyske vitenskapsjournalisten Jörg Blech (2017). Han tar et oppgjør med matindustriens falske lovnader og viser hvordan mange produkter i matbutikken ikke lenger har noe med ekte mat å gjøre. I konsernenes laboratorier, bak lukkede dører, røres råstoffet sammen med billig salt, sukker, fett og aromastoffer og selges for mangedoblet pris. Ifølge Blech består tre fjerdedeler av maten vår av industriprodukter. I den mette del av verden er slik «innovasjon» eneste mulighet for å selge mer mat, og få oss til å spise mer. Men Big Food brer seg også ut over resten av verden og fortrenger tradisjonell mat. Multinasjonale konserner kontrollerer mer og mer av det globale matmarkedet. Journalist og forfatter Blech er også biokjemiker og kan gjennomskue juksematen. Han avslører også forskerne som forsvarer lureriet, fordi de ved siden av en stilling ved et universitet ofte har en lønnsom bijobb for et matkonsern. Forskning kan kjøpes og alt bevises ved hjelp av vitenskap. Hver gang det kommer kritikk mot industrimaten, trår PR-avdelingene til. Blech har identifisert 223

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 224

bestemte mønstre, triks som går igjen for å kvele kritikk: Minn om det enkelte menneskets ansvar. Skap angst for at myndighetenes tiltak vil ramme den enkeltes frihet. Framstill kritikerne som matpoliti, ernæringsfascister, som vil pålegge folk regler for hvordan de skal leve. Snakk ned studier som skader egne interesser, og presenter en ny studie som beviser det motsatte. Påstå at kroppslig aktivitet er viktigere for vekta enn matvanene. Si at det ikke finnes gode og dårlige matvarer. Drep enhver kritikk av industrien i starten. Triksene fungerer. De kan brukes også på andre områder der lobbyister dreper tilløp til kritikk. De færreste av oss har mulighet for å vite når matindustrien bløffer. De fleste trodde for eksempel i mange år på teorien om det farlige kolesterolet og holdt seg unna fløte, rømme og meierismør, slikt som er ekte mat og gjør maten god. Fortsatt blir vi anbefalt å unngå helmelk. Selv barn får lettmelk og skummetmelk der mye av næringa er fjernet. De skjulte sukkerbombene i maten har gått fri. I dag vet vi at det er sukker som øker risikoen for hjerteinfarkt, ikke mettet fett. Sukker gir også fettlever og kan føre til diabetes. Fettlever som ikke skyldes alkoholmisbruk, er i dag den nest vanligste grunnen til at pasienter står på venteliste for levertransplantasjon. Selv overvektige barn får fettlever. Sukker tilsettes all slags ferdigmat, fra ketsjup til frokostblandinger og babymat. Ofte kalles det noe annet, som fruktose, dekstrose, inulin, sirup og sorbitol, men virker på samme måte, lager krøll i stoffskiftet, omdannes til fett i levra, gir diabetes og lyst til å spise mer. Ifølge prognosene skal sukkerforbruket øke etter at sukkerkvotene ble opphevet i EU. I Tyskland har mange advart mot fri flyt av isoglukose. High Fructose Corn Syrup, som det kalles i USA, har stor fruktoseandel, som betyr større risiko for å utvikle diabetes type 2. Isoglukose utvinnes av mais eller hvete og er enda billigere enn annet sukker. Sukker fortrenger sunn mat gjennom hele verdikjeden, fra plantasje til butikk og bord. Mais og hvete burde være mat og ikke omdannes til billigsukker. Det er slike eksempler som illustrerer hvor absurd det er å snakke om 224

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 225

behovet for mer mat i verden. Når investorer kjøper opp land, er det ofte for å produsere sukker. De som vil dyrke mat, enten det er i Brandenburg eller Brasil, blir fortrengt av landgrabbere som vil bruke jorda til industriprodukter som brukes som fôr, drivstoff eller usunn tilsetning i juksemat.

Utlevert til kjedemakta Norsk matindustri påstår at den lager sunnere mat enn den vi selv lager på kjøkkenet. Jeg håper det er sant. Norsk ferdigmat smaker i hvert fall bedre enn for eksempel tysk ferdigmat. Men dersom det stemmer at norsk matindustri er et fyrtårn som skiller seg positivt fra resten av verden: Hvorfor er det da så viktig for mange å få flere varer fra utenlandsk matindustri inn i Norge? Det norske Forbrukerrådet etterlyser bedre utvalg i norske matbutikker. Det er vanskelig å forstå hva Forbrukerrådet vil ha mer av. Er det flere produkter fra internasjonal matindustri? Det er i så fall ikke særlig betryggende å tenke på at vi skal få enda mer mat full av sukker og fargestoffer og en illusjon av valgfrihet. Hva ønsker vi mer av? Det kan for eksempel være et stort utvalg av yoghurter i butikken, med ulike smakstilsetninger. Men det er umulig å finne en yoghurt av geitemelk. Problemet er at det som ser ut som et enormt utvalg i butikken, er basert på noen få sårbare vekster og husdyr, og sårbare og langreiste forsyningslinjer. Det gjelder også for en stor del av norsk ferdigmat. Mangfold i butikken er sårbarhet i naturen. De siste årene har det vært en opphetet debatt om dagligvarebransjens makt i Norge. Tre store kjeder dominerer markedet. Mangelen på konkurranse framstilles som et særnorsk problem. Konkurransetilsynet og mange andre aktører vil løse problemet med helt eller delvis å avskaffe (det gjennomhullete) importvernet for norske landbruksvarer. Men problemet med dagligvarekjedenes makt er selvsagt ikke særnorsk. Det er vanskelig å tro at Konkurransetilsynet ikke jevnlig blir oppdatert på maktforholdene i verdens matvarehandel. Enhver PowerPoint med over225

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 226

sikt over aktørene i verdens dagligvaremarked vil vise at matmakta ikke er mindre i andre land, helt uavhengig av norsk importvern. De mektige norske, Coop, Norgesgruppen og Rema 1000, blir små i sammenlikning med amerikanske kjeder som Wal-Mart, Costco og Kroger, tyske Schwarz-gruppen med Lidl og britiske Tesco, for å ha nevnt verdens fem største dagligvarekjeder. De store filialkjedene vokser og overtar stadig mer av verdensmarkedet, med tilsvarende press på primærprodusentene. I utviklingsland snakkes det om en «supermarkedsrevolusjon». Kjedemakta er sterk overalt. Fire store konserner kontrollerer tysk dagligvarehandel. Alle presser prisen til siste dråpe. Edeka tillot seg å kaste produkter fra multinasjonale Nestlé ut av hyllene, ikke i protest mot barnearbeid i Afrika og omstridt handel med vann, men for å få en enda lavere pris på varene. Presset forplanter seg nedover i verdikjeden. Nestlé er godt representert også i norske butikkhyller. Konsernet forsyner oss med sjokopulver, sauser, supper og mye mer. Vi tar det vi får, men er det slike systemer for tilførsel av mat vi vil ha? Finnes det bedre systemer for matforsyning? Industrimatens forsyningskanaler gir oss usunn mat samtidig som primærprodusentene blir skviset. Det er et maktsystem som opererer på siden av alt vi forbinder med helse og sunnhet, demokrati og rettferdighet. Noen tjener veldig mye penger på systemet, men ikke bønder, fiskere og andre som skaffer råstoffet. Det trengs nye, rettferdige og demokratiske modeller for matforsyning, enten maten er langreist eller kortreist. Systemet blir ikke bedre av at det blir digitalt. Dersom vi overlater til Amazon å forsyne oss med dagligvarer, blir verdikjeden enda mer udemokratisk og ugjennomsiktig og maten enda mer fremmedgjort. Bonden, fiskeren og de andre som gjør jobben, blir enda mer usynlig. Den norske kjedemakta kan ikke temmes uten å snakke om selve systemet, dynamikken og samspillet med den industrielle landbrukslogikken. De store dagligvarekjedene i verden betjenes av de store matindustrikonsernene. Ifølge Böll-stiftelsens Konzernatlas (Heinrich-Böll-Stiftung, 2017) styrer 50 firmagrupper 226

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 227

50 prosent av verdens bearbeidingsindustri. Det blir stadig færre og stadig større aktører. Fordi USA og Europa er mette, skjer den største ekspansjonen i utviklingsland. Nestlé er det største matkonsernet i verden, ifølge Konzernatlas. Nest størst er JBS i Brasil, verdens største fabrikant og leverandør av kjøtt. På de neste plassene blant de ti største kommer Tyson Food, også produsent og leverandør av kjøtt, Mars og Mondelēz, begge med en lang rekke merkenavn. Videre Kraft Heinz, Unilever, Danone, General Mills og, på tiendeplass, Smithfield, verdens største produsent og leverandør av svinekjøtt. Tre konserner kontrollerer verdens temarked. Europeiske meierier som Lactalis, Danone og svensk-danske Arla brer seg til markeder i den tredje verden. Melkebønder både i Europa og i utviklingsland sliter, går i minus og gir opp, men melkekonsernene vokser og tjener penger. Globaliseringen av ernæringssystemene og veksten i multinasjonale selskaper endrer matvaner, ikke bare hos oss, men også i utviklingsland. Mat som er lite bearbeidet, blir erstattet med sterkt bearbeidet mat og ferdigretter. Resultatet er overvekt, diabetes og andre kroniske sykdommer, skriver Konzernatlas: Ferdigretter blir tilsatt proteiner, vitaminer, probiotika og omega-3. Matkonsernene reklamerer for «sunn» mat som skal bøte på sykdommer de selv har bidratt til. Helsebevisst konsum blir et lukrativt forretningsområde. Det bygges opp hele verdikjeder med rene merkevarer og kontroll fra jord til bord. Lokale produsenter må gi tapt for pristrykket. Vi blir utlevert til en kjedemakt som strekker seg langt videre enn til norske matbutikker. Det er et maktsystem med totalitære trekk. Mens systemets lobbyister forteller oss at vi skal passe oss for matpolitiet i pressen. Altså slike som meg og andre som kritiserer det industrielle matsystemet. Jeg skrev nettopp «totalitære trekk» for ikke å ta for sterkt i. Mens jeg arbeider med denne teksten, kommer en ny bok på tysk: Die Diktatur der Konzerne. Konsernenes diktatur. Skrevet av Thilo Bode (2018), grunnleggeren av den tyske forbrukerorganisasjonen foodwatch, som er en vaktbikkje som stadig avslører 227

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 228

eksempler på hvordan matindustrien lurer folk. Bode har vært en aktiv motstander av frihandelsavtaler som gir konsernene enda mer makt. I sin nye bok tar han et oppgjør med selskaper som nå er blitt mektigere enn stater, dikterer lover, lurer seg unna skatt, skader miljøet, bryter menneskerettigheter og ikke står til ansvar. Det handler ikke lenger om lobbyisme, nå er det diktatur, hevder han, og går gjennom konsernmakta på en rekke områder, som bilindustrien, digitalkonsernene og maten. Forfatteren beskriver hvordan hele verdikjeden for mat, fra traktorer og landbruksteknikk til handel med såvarer, hvete og mais, gjødsel og sprøytemidler, og bearbeidingsindustrien, styres av mektige selskaper som politikerne bøyer seg for. Børsnoterte selskaper bestemmer hvilke planter som skal dyrkes, og hvordan, hvordan dyreholdet og arbeidsforholdene skal være, kort sagt: Hva vi skal spise. Mest opprørende er det å lese om hvordan selskapene presser sine produkter på befolkningen i fattige land under dekke av å være velgjører. I vestlige land er vi mette, og konsernenes vekstmuligheter tilsvarende begrenset. Nestlé, for eksempel, kjemper nå for å få kunder blant fattige i Brasil gjennom å markedsføre sine produkter som ekstra sunne. Lokal, sunn mat blir fortrengt. Sivilisasjonssykdommer som diabetes brer seg i nye områder av verden. Bode etterlyser nye lover, et rettssystem, som setter grenser for konsernenes makt, men mener det er naivt å tro at det er nok. Politikken er så innvevd i konsernmakta at det trengs «motmakt», sivil motstand. Han trekker fram ulike eksempler på enkeltpersoner og initiativer der den gryende motstanden kommer til syne. For Bode handler det om å berge demokratiet. Jeg blar tilbake til der jeg siterte Olivier De Schutter, FNs tidligere spesialrapportør for mat. Han tror vi kan få et mer demokratisk samfunn ved hjelp av alternative matsystemer, et samfunn der alle kan delta i å skape framtida. Det er lett å kjenne seg maktesløs, men gjennom maten og landbruket kan vi ta demokratiet tilbake.

228

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 229

Hvor skal vi kjøpe maten? Det finnes mange svar på hvordan vi som forbrukere og samfunnsborgere kan bidra til modeller for matforsyning som bryter opp kjede- og konsernmakta. Jeg har alt omtalt REKO-ringene som dannes rundt i hele Norge, etter mønster fra tilsvarende matomsetning i andre vestlige land. Det popper opp slike ordninger overalt nå, noe som er eksempler på hvordan folk tar matforsyningen tilbake til bonden og lokalsamfunnet. Bondens marked, ulike former for solidarisk landbruk og andelslandbruk der vi kjøper maten rett fra gården eller bidrar med å dyrke selv, er reelle alternativer. Restauranter går foran, stjerne- og kjendiskokker vil helst kjøpe maten direkte. Hans Arild Grøndahl og Anne Birte Olsen driver melkeproduksjon med ekstra vekt på dyrevelferd og er kjent for sine lykkelige kyr. Den eksklusive restauranten Maaemo i Oslo velger hvilken ku de vil kjøpe melk fra. Også vi som ikke driver stjernerestaurant, og ikke har budsjett til å spise der, må få del i den nye nærheten til maten. Ved direktesalg blir maten, kua og bondegården synlig igjen. Det er ikke sikkert vi trenger å vite hvilken ku melka kommer fra, men vi må få vite hva kua spiser og hvordan den lever. I debatten om kjedemakta i Norge blir det tatt som en selvfølge at mer konkurranse forutsetter en konkurrent som er like sterk, har like store muskler, som dagens sterke kjeder. Fullsortiment, som det kalles. Men med enda et stort, konkurrerende system som fungerer på samme måte som dagens konkurrerende systemer, er lite vunnet. Det er ikke ved hjelp av enda en stor kjede vi tar maten tilbake. Med en ny, stor konkurrent i det norske markedet ville det tvert imot bli enda mer importert, fremmedgjort mat, fra en verdikjede med større sosiale og økologiske svakheter og mangler enn dagens norske verdikjeder og matvarekjeder. Jeg har sett forslag om å gjøre bensinstasjonene til konkurrent i dagligvarebransjen. Det viser hvor låst vi er til å tenke stort. Hos en stor Coop får jeg tross alt norske, økologiske grønnsaker. Hva ville jeg få på en bensinstasjon? Men når jeg handler i 229

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 230

Coops nærbutikk i Oslo, minner utvalget faktisk mer og mer om en bensinstasjon. Hvor har dere gjort av den økologiske maten dere hadde før, spør jeg. Svar: Vi har for liten plass, vi er en liten butikk. Men en hel hyllevegg er faktisk avsatt til snacks. Hylle etter hylle med slikt som gomles foran tv-en, som ødelegger folkehelsa og ikke ser ut som mat. For slik mat har butikken plass, her er den ikke for liten. Hyllene inneholder en stor samling innovasjoner i betydningen oppfinnsomme pakninger og produkter. Men det har ingenting med matmangfold å gjøre. Det er en systemfeil når den kompliserte, ugjenkjennelige maten er lett tilgjengelig hverdagskost, og den enkle, ekte, sunne, lokale maten er blitt eksklusiv og tilgjengelig bare for de få, for gourmetsegmentet med mye penger. Ved å etterlyse en stor konkurrent mister vi blikket for de mange små alternativene til dagens kjedemakt. Det finnes ingen ideell, stor konkurrent til kjedemakta. Maten må tas tilbake på andre måter. Vi må utforske muligheten for direktesalg og selv tenke ut nye kanaler. For de fleste av oss gjelder det først og fremst at vi bruker nye kanaler, og ikke bare snakker om dem. Det er en filial av den store tyske dagligvarekjeden Edeka i min gate i Berlin, men jeg går stadig oftere forbi og til en av de mange økologiske butikkene. Det ligger flere i gangavstand, og de utgjør et alternativ til de massive fire store kjedene i Tyskland. De økologiske butikkene inngår ofte også i kjeder. Noen kjeder har spesialisert seg på lokalprodusert mat og presenterer gjerne bønder, gårdsbruk og foredlingsbedrifter i brosjyrer eller på andre måter. Lokalmat eller regional mat her betyr ikke spesialitet, men kortreist mat. Men på en måte blir det spesialiteter når bonden og bruket blir synlig. Det er lettere å få kjøpt kortreiste poteter i Berlin enn i Oslo. Noen produsenter er tilsluttet fair & regional, et initiativ som har eksistert i mange år i Berlin og Brandenburg for å sikre en rettferdig pris i alle ledd. Bondegårder, møller, bakerier, kjøttfirmaer, gartnerier og matbutikker er med på medlemslista. Det er en 230

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 231

variant av god handelsskikk og ville være mulig å gjennomføre også i Norge. Andre tyske regioner har etablert et Regionalwert AG, borgeraksjeselskap for lokale bedrifter som bondegårder, mathåndverksbedrifter, handel og matservering. Et slikt Regionalwertselskap er nettopp grunnlagt også i Berlin Brandenburg, under mottoet: «Die Agrar- und Ernährungswende selber machen!» Lag omstillingen i landbruk og ernæring selv. Det blir ofte sagt at folketallet i Norge er for lite for økologiske butikker og andre initiativer for å ta maten tilbake. Men finnes det konsepter som ville være lønnsomme? Samvirkene er bøndenes egne bedrifter, og i prinsippet et genialt system, organisert solidaritet. Men de blir mer og mer samvirker bare i navnet. Kan samvirkene endres, eller må de finnes opp på nytt? Som forsyningskjeder som sikrer kortreist og usprøytet mat og en rettferdig pris til bonden? Vi trenger idédugnader som ledd i det å ta maten tilbake. Ingen ønsker en hel hyllevegg med snacks, men hva ønsker vi oss? Landhandleri, møteplasser, byttemarked, kortreist mat sammen med utveksling av ting og idéer. Kanskje sammen med et reparasjonsverksted? Butikker i utkantene trenger støtte for å overleve som en kombinasjon av butikk og treffpunkt i strøk der det bor lite folk. Det finnes mange vellykkede eksempler på utkantbutikker som også er blitt møteplass. Hva med lokale butikker som også selger stedstilpassede såvarer og stauder for hagefolket, sammen med økologisk ost fra gårdsmeierier og brød bakt på gamle kornsorter? Til rettferdige priser og som et ledd i relokalisering av maten. Mat kan dyrkes og distribueres på andre måter, bortenfor industrikjeden. Det finnes mange slike utsalg, også i Norge, som små øyer av ærlig, kortreist og stedstilpasset mat rundt omkring. Ofte er det bønder selv som foredler den lokale maten, eller de leverer videre til små håndverksbedrifter. Det kan være mat fra bønder som engasjerer seg for å ta vare på gamle husdyrraser som er tilpasset lokale forhold, og som dyrker lokale vekster som nesten er gått i glemmeboka. Også i Norge finnes det bønder og håndverksbedrifter som ikke tror på konsernfortellingen om at de 231

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 232

er nødt til å vokse seg store og enda større, men som er opptatt av å levere god mat. Det er de som bevarer og gjenoppliver matmangfoldet. Jeg blar tilbake til samtalen med Ove Fosså, som trakk fram et par gode eksempler på slike butikker på bygda: Avdemsbue i Lesja og gårdsbutikken til Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland. Selv prøver han å handle mest mulig av sine dagligvarer hos Ullandhaug Økologiske forretning, fordi han heller vil støtte en liten lokaleid butikk enn en av matbaronene. «Men det er 13 km fra der jeg bor, så jeg må begrense det til én gang i uka. Har de gått tomme for noe den dagen jeg er innom, må jeg supplere hos en av de store.» I dag er det mange som heier på kjedene og synes det er bra at de har begynt å ta inn produkter fra flere av landets små produsenter, sier Fosså: «Men jeg synes det er problematisk. Dels forsvinner disse produktene i mengden, så med mindre man er en veldig bevisst forbruker, er det lite sannsynlig at man får med seg akkurat det produktet hjem. Dessuten er det ikke nok til alle butikkene av hvert produkt, så man risikerer å måtte lete i mange butikker for å finne det man vil ha. Jeg har opplevd å måtte innom fire butikker for å finne det jeg ville ha til noe så enkelt som et måltid rakfisk: rakfisk, ringerikspoteter, samt smør og rømme fra Rørosmeieriet. Derfor tror jeg heller vi trenger mindre spesialbutikker som bare satser på kvalitet.» «Det er umulig å få kjøpt en lokalprodusert gulrot», sukket en av deltakerne på en sosial sammenkomst nylig. Har bøndene fått med seg at folk tenker slik nå? Like etterpå fikk jeg det nye bladet Mathåndverk i handa. Der sier seniorforsker Einar Risvik i Nofima: «Trøndere må spise gulrøtter fra Trøndelag. De kan ikke gå i butikken uten å være interessert i hvor gulrøttene kommer fra.» Er gulrøttene fra Polen, bør trønderne sette seg i bilen for å kjøpe av lokale produsenter, mener han. Forholdet til mat endrer seg selv om det tar tid. Lokal mat blir gradvis noe annet enn nisjer og spesialprodukter. Lokalmaten blir en del av matforsyning, matsikkerhet og matsuverenitet. Kvalitet 232

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 233

blir viktigere enn pris, og håndverksmaten kommer tilbake. Er det mulig å spise konsernfritt og samtidig spise seg mett? Tyske Aktion Agrar oppfordrer til å prøve seg med en «konsernfri uke» og kommer jevnlig med tips om alternativer til landets fem dominerende matvarekjeder. Aksjonen oppfordrer til å unngå matbestillinger via Amazon og til å ta maten tilbake til lokalsamfunnet for å sikre seg at maten er sunn, og forsikre seg om at det er mat som bidrar til å stanse artsutryddingen og bevare bondelandbruket. Aktion Agrar har vært aktiv i kampen mot fusjonen av Monsanto og Bayer. Her vant de ikke fram, fusjonen er gjennomført. Det betyr at tre konserner har 60 prosent av det globale såvaremarkedet og 70 prosent av pesticidmarkedet. Det kan synes som om alle aksjonene for å hindre fusjonen var forgjeves. Aktion Agrar gir ikke opp, men fortsetter å vise til mulighetene for å spise konsernfritt. Bevisstheten om å spise konsernfritt vokser også i Norge. REKO-ringer, gårdsbutikker og andre småbutikker, Bondens marked, abonnementsordninger, matkasser og andre alternativer er eksempler på konsernfri mat og motmakt mot sentraliseringen av verdikjeden. Vi må begynne å forstå de nye omsetningskanalene som motmakt og ikke bare som et koselig alternativ til butikkmaten. Hvem vil sette i gang den første norske oppfordringen om å spise konsernfritt en uke?

233

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 234

KAPITTEL 15

En ny type landbruksdebatt

egge de to maltrakterte svarthyllbuskene har overlevd vinteren. Den som fikk halvparten avrevet, vokser skjevt, men den lever. Busken med aroniabær virker vital. Solbær- og ripsbuskene har også overlevd, men er små og pjuskete. De trenger nok både vann og kompost. Løpstikka strekker seg og rabarbraen strutter. Det er vår i Oslo, og jeg er hjemme og må sjekke geriljahagen. Bergmynte, mynte, sar og sitronmelisse er også på vei opp av jorda, men fortsatt små. Jordskokken spirer. Etasjeløken har overlevd. Staudene jeg plantet langs kanten av stien med tanke på skjønnhet og insekter, ser også ut til å ha etablert seg. Noen gjenglemte neper har begynt å blomstre i vårsola for å lage frø. Hvor sto de ulike vekstene sist? Jeg må prøve å rekonstruere slik at jeg ikke sår samme vekst på samme sted som i fjor. Men før jeg fortsetter med det lille geriljaprosjektet, må jeg finne ut mer om det store: demokratiseringen av maten. Er det et tema også i Norge? Det er midt i jordbruksoppgjøret, med tautrekking bak lukkede dører. Etter flere måneder i Berlin er det stas med norske aviser på døra. Første morgen hjemme stanser jeg ved et innlegg i Klassekampen: «Kvifor så hemmeleg?» Leder i Hemsedal Natur og Ungdom, Amelia Gomez Snerte, etterlyser mer åpenhet i forhandlingene. Hun er som mange andre unge opptatt av hvordan maten er produsert, hvor den kommer fra, om den er norsk, om jorda har det bra, og om bonden får det han skal ha: «Så langt heng dei fleste med, men så snart ein byrjar å snakke om jordbruksoppgjeret, fell dei fleste av.» 234

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 235

Hun tar opp et kjernepunkt. De fleste faller av, også vi som er over gjennomsnittlig interessert. Det er et demokratisk problem. Vi vet ikke hva som blir sagt i de mest avgjørende diskusjonene om jordbrukets framtid, og dermed om maten vår. Selv mye av den åpne delen av debatten er vanskelig å få tak på. Ord og begreper er en barriere for oss som vil forstå mer av sammenhengen, av hva landbrukspolitikken gjør med lokalsamfunn, landskap, artsmangfold og matvaner. Det er nesten ingen som forklarer oss det med ord som kommuniserer. Når bare de innvidde forstår hva som blir diskutert og avgjort, da resignerer vi andre og overlater landbruket til politikere og eksperter. Vi velger riktignok politikere for at de skal gjennomføre den politikken vi støtter. Men når det kommer til jordbruk, forstår vi ofte ikke hva de har vedtatt. Og forstår politikerne det selv? De fleste vil være bondens beste venn. Men hva vil de med maten, landbruket, landskapet, lokalsamfunnene? Maten forblir fremmedgjort. Derfor må vi gjenopprette forbindelsen mellom handlekorga og landskapet. Som Snerte skriver: «Jordbruksoppgjeret er ikkje berre ein diskusjon for bønder og politikarer.» Natur og Ungdom er synlig i jordbruksdebatten denne våren. De blander seg ikke inn i jordbruksoppgjøret for å be om billigere mat, større traktorer og flere digitale dingser, men for å snakke varmt for småbruk, utmark og selvforsyning. Sammen med andre ungdomsorganisasjoner er Natur og Ungdom i møte med Statens forhandlingsleder Leif Forsell, og får til mediedekning med seg en stabel med dokumenter. Et par uker seinere stiller de til høring i Stortinget. Alliansen Ny Landbrukspolitikk (ANL) består av Natur og Ungdom, Spire, Latin-Amerikagruppene, Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Grønn Ungdom. Landbruksalliansen, som de også kaller seg, har lagt fram en alternativ landbruksmelding. Alliansen mener kapitalintensiv stordrift i landbruket verken er økonomisk, ressursmessig eller sosialt bærekraftig, og at frihandel med mat ikke kan løse verdens fattigdoms- og matforsyningsproblemer. 235

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 236

Gaute Eiterjord har som landbruksansvarlig i Natur og Ungdom bidratt til å bygge alliansen. Nå er han valgt til leder for hele organisasjonen, men brenner fortsatt for nytenkning i landbruket: mindre kraftfôr, flere små teiger i drift, mer naturmangfold. Vi møtes på en kafé som også er sykkelverksted, like rundt hjørnet til Natur og Ungdoms lokaler i den østlige delen av Oslo sentrum. «Vi trenger mer åpenhet og offentlig debatt om landbruk. Bondeorganisasjonene må i større grad orientere seg mot sivilsamfunnet. I mange bygder er det bare én bonde igjen. Vi trenger debatt om det er en riktig utvikling. Uten åpen debatt blir det til at noen få med makt bestemmer hvordan jordbruket skal se ut», sier han. Hva er det som får en bygutt fra Stavanger til å bli en varm forsvarer for mer bruk av norske utmarksressurser i landbruket? Eiterjord har deltatt i Grønt Spatak. En ordning der medlemmer i Natur og Ungdom i deler av sommerferien arbeider gratis i landbruket. Norsk Bonde- og Småbrukarlag formidler aktuelle gårdsbruk mens Felleskjøpet sponser reisa. Over 2000 unge har deltatt i Grønt Spatak, som i 25 år har vært viktig kontaktflate mellom miljøvern og landbruk. I dag er det å «woofe» en internasjonal trend, det vil si å reise rundt og jobbe i landbruket for kost, losji og kunnskap. WWOOF står for World Wide Opportunities on Organic Farms og formidler opphold på gårdsbruk over hele verden. «Men vi trenger ikke reise til fremmede land. Det er mye å lære på norske bruk», sier Eiterjord. Han har hatt flere opphold på bruket til geitebonde og biolog Kathrin H. Aslaksby. «Jeg var interessert i landbruk før også, men det var på Olastølen i Øystre Slidre jeg virkelig oppdaget at utmarka kan brukes til å lage mat. Det er kunnskap vi ikke kan lese oss til i bøker. Jeg så hva dyra spiste i fjellet. Vi drakk melka og vi lagde ost av den, samtidig som utryddingstruede arter på setervollen kunne berges, arter som vil dø ut dersom det ikke blir beitet og landskapet gror igjen. Både planter og insekter er avhengig av åpne landskap.» Med slik erfaring som bakgrunn er det lett å forstå hvorfor 236

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 237

Eiterjord møter til høring i Stortinget og argumenterer for setertilskudd, driftsvansketilskudd og økt selvforsyning. Men økt selvforsyning går ikke i hop med billig kraftfôr. «Det er absurd at det er billigere å frakte kraftfôr fra LatinAmerika enn å sende dyra på norsk beite. Vi har hatt et jordbruksoppgjør, men ikke noe soyaopprør», sier han. Sammen med kjæresten Mari Gjerdåker har han nettopp skrevet en kronikk om det. Hun er i Brasil som frivillig brigadist for Latin-Amerikagruppene og ser på nært hold hvordan soyaproduksjonen fordriver brasilianske småbønder og jordløse. Soyaproduksjon på savannen, cerradoen, ødelegger dessuten det verdifulle biologiske mangfoldet der. Det skal vise seg at det er flere enn meg som er imponert over kunnskapen om landbruk blant unge naturvernerne og andre NGO-ere i Alliansen Ny Landbrukspolitikk. For et par uker seinere får de ros for sin kunnskap fra Stortingets talerstol, av nestor Per Olaf Lundteigen (Sp), som har et helt livs erfaring både som bonde og parlamentariker. Han er blitt oppfattet som en outsider og opprører, men hans budskap har vært enkelt å forstå: Jordbruk er bruk av jord. Er det nå hans tid kommer, i allianse med unge landbruksaktivister? Kunnskapen kommer ikke av seg selv. Eiterjord og hans meningsfeller har ikke bare vært ute på norske bruk og setre og i Latin-Amerika og lært. De har også lest. Eiterjord trekker fram to bøker: Den unødvendige sulten av Aksel Nærstad og Olav Randen og En nasjon av kjøtthuer av Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie. Begge bøkene kom i 2012 og er like aktuelle i dag. Den unødvendige sulten beskriver blant annet den nye internasjonale bondebevegelsen og agroøkologiske tenkemåten som svar på problemene med sult og naturødeleggelse. Matproduksjon må være en del av naturen, skrev forfatterne og var sannsynligvis blant de første som formidlet på norsk om lagring av karbon i jorda for å kjøle ned planeten. Boka En nasjon av kjøtthuer tar et oppgjør med ni myter og én løgn om norsk landbrukspolitikk. Én av mytene er at norske 237

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 238

bønder er ulønnsomme parasitter med sugerør ned i statskassa. En annen er stordriftsmyten. Større og færre bruk har ikke ført til økt lønnsomhet. Aldri før har så få bønder produsert så mye mat, men inntektene har ikke økt, slik forutsetningen har vært for strukturendringer og nedleggelser av bruk. Men de som stiller spørsmål ved modellen og «forsvarer mindre bruk, eller en variert bruksstruktur, anklages gjerne for å være romantiske. Det er følelser som har tatt overhånd. På den andre siden heter det seg gjerne at de som forsvarer strukturrasjonaliseringen, altså organiseringen i færre og større bruk, representerer fornuften og realitetene». Så enkelt er det ikke, skriver Lie og Løkeland-Stai. De mener forsvaret for strukturrasjonalisering ikke er begrunnet i rasjonelle argumenter og dokumentasjon på at det vil gi bedre drift. Men at «debatten preges av en romantisk tro på store bruk, på påståtte, eller antatte, stordriftsfordeler og en snever oppfatning av hva som er produktivitet. Slik får vi en tilslørt debatt der ‘fremtidsbønder’ står opp mot ‘hobbybønder’». Når jeg leser i de to bøkene om igjen, tenker jeg at alt er sagt før, at jeg ikke har noe nytt å bidra med. Det jeg kan tilføye, er at bøkene er forløpere for en ny type landbruksdebatt. Ser vi nå konturene av en mer synlig og tydelig norsk allianse for et bærekraftig og naturnært landbruk? Et opprør mot tvangen i det agroindustrielle systemet og globaliserte markeder. Og et oppgjør med den kompakte fortellingen om at alt er bra i norsk landbruk? Begynnelsen på en debatt der det er lov å ha en alternativ mening uten å bli avfeid? En gryende oppvåkning i sivilsamfunnet for sammenhengen mellom type landbruk og det melkekartongen inneholder? Prisen på melkeliteren blir mindre viktig når spørsmålene endrer seg: Har kua spist soya eller gras? Får bonden rettferdig betalt? Ivaretar landbruket mangfoldet av arter? Kanskje kan vridningen i debatten bli begynnelsen på en grønn revolusjon i all stillhet. Både en faglig og en politisk grønn revolusjon. Det skjer en nyorientering blant bønder, men også i sivile organisasjoner. Flere norske miljøorganisasjoner oppdager sammenhengen mellom soyaindustrien og industrilandbruket. Rett 238

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 239

før jeg dro hjem fra Berlin, kom en invitasjon fra EU-parlamentarikeren Martin Häusling til presentasjon av (enda) en ny studie om soyaindustrien i Latin-Amerika. Det fanget min interesse at også det norske Regnskogfondet var medforfatter av studien. Norske Anahita Yousefi var en av innlederne på møtet. Hun representerer den internasjonale organisasjonen Mighty Earth, som samarbeider med Regnskogfondet. Yousefi har vært med i et team som har dokumentert at soyaproduksjonen i Sør-Amerika fortsatt bidrar til massive ødeleggelser av økosystemene både på den brasilianske savannen og i det som kalles chaco-skogen, «tørrskogen» som strekker seg over land som Argentina, Bolivia og Paraguay. Urfolk, jegere og samlere som er helt avhengige av skogen, blir fordrevet. Verdifull natur blir ødelagt, i tillegg til alvorlige brudd på menneskerettigheter når folk fordrives for å gi plass for soyaåkrene. Sprøytemidler forgifter vannet for dyr og mennesker, og stadig flere barn blir født med misdannelser. Det er en tankevekker at den lokalbefolkningen som fortrenges, ikke betrakter soya som mat. De mener dyr blir syke av soya. Regnskogfondet har utgitt en norsk versjon av studien. Her er det et hovedpoeng at nordmenns sparepenger investeres i denne produksjonen via den amerikanske soyagiganten Bunge. Både DNB, Nordea, Danske Bank, Storebrand og KLP har aksjer i Bunge, som sammen med Cargill er de to store i søramerikansk soyaindustri. Regnskogfondet oppfordrer til å bytte bank eller sende en mail til egen bank og kreve at de presser Bunge og andre selskaper til å slutte med avskoging. Organisasjonen oppfordrer også til boikott av Burger King, som får kjøtt fra dyr som er fôret med soya fra Bunge. Det er mulig å bytte privatbank, men ingen av oss kan melde seg ut av Norges Bank og Oljefondet som også er storinvestor i Bunge. Oljefondet investerer også i kjøttproduksjon basert på soya, ifølge studien. Er det slik vi vil at våre felles sparepenger skal brukes? Investeringene er dobbelt betenkelige. For det første bidrar de til forgiftninger og fordrivelse av mennesker og ødeleg239

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 240

gelse av naturområdene folk trenger for eget livsopphold der soyaen dyrkes. For det andre støttes en type kjøttproduksjon som fortrenger norsk kjøtt basert på gras, og bidrar slik til gjengroing og avfolking i Norge, og dermed til mindre artsmangfold. Vi vil ha dyr på beite og helst utmarksbeite for å få sunnere melk og kjøtt, bedre dyrevelferd og større artsmangfold. Men da må de norske dyra komme seg til utmarka. Det krever noen systemgrep i landbrukspolitikken. For å få slutt på soyaimporten må vi snakke om hva slags landbruk Norge skal ha. Det er ikke nok å vise til at soyaen som importeres til Norge, er GMO-fri og miljøsertifisert. Vi må begynne å skille mellom kjøtt basert på beite og kjøtt basert på soya. Og vi må snakke om hva fôrimport gjør med norske landskap og lokalsamfunn. Bønder må ta på alvor at miljøorganisasjoner tar opp kampen mot soyaproduksjon som fordriver folk og ødelegger natur i Latin-Amerika. Miljøbevegelsen må ta på alvor at motstand mot soya betyr et annerledes landbruk, en annerledes handlekurv og en oppvurdering av norske lokalsamfunn. En ny generasjon natur- og miljøvernere kan bli bondens beste venn. Bønder og miljøvernere må sammen finne strategier mot konsernideologien som går ut på å frakte mat og fôr på tvers av kontinenter. Ofte har de vært hverandres gode fiender. Både naturen og landbruket taper på det. Nærheten til både maten og naturen kan berges ved at bønder og miljøvernere lytter til hverandre og engasjerer seg sammen om å ta maten tilbake til lokalsamfunnet.

En tur til Gudbrandsdalen Det er fortsatt mai, men årstida har sporet av i en hetebølge. Stauder som skulle blomstre i juli, forter seg med å blomstre ferdig for å sette frø før de visner. I bortimot 30 plussgrader prøver jeg å holde liv i plantene jeg passer i sameiet. Geriljahagen blir forsømt. En frihet jeg har som geriljagartner, så lenge det er mat å få kjøpt. Som bonde som skulle leve av det som vokser, ville jeg ikke ha noe valg. Jeg ser hvordan jorda tørker ut, og greier ikke å glede meg 240

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 241

over sol og badevær. Bøndene trenger regn, men vi andre trenger det like mye, for det er vi som skal leve av maten bøndene dyrker. I klimaendringens tid er debatten om selvforsyning ikke lenger bare teori. Vi har ingen garanti for at vi alltid kan få kjøpt mat og fôr fra andre land. Er Norge forberedt på det? Hvor lenge kan vi overleve på egne ressurser? Også politisk er verden uforutsigbar. Hvor mange av oss har en åker eller et fjøs i nabolaget? Jeg tror det er flere enn meg som går rundt med en følelse av at vi skyver virkeligheten fra oss, at vi ikke forstår hvor skjør kloden er. En sommer uten regn, og det kan bli slutt på maten. En dag drar jeg til min lille miniåker for å sjekke tørken, og der blir jeg møtt av et sørgelig syn. Klipperen har vært der tidlig i år. Det var lite gras, men det klippes kanskje etter en turnus? Rabarbraen og staudene er meiet ned. Rundt rabarbraen hadde jeg bygd en liten steinmur, for å markere den. Grasklipperen må være helt ødelagt. Jeg håper at den som gjorde jobben, ikke får kjeft. Selv mister jeg litt motet på geriljadrift. I fjor var jeg så forberedt på at alt kunne bli ødelagt, men ikke i år og så tidlig i sesongen. Ikke har jeg fått sådd noe som forkultur heller. Men Ellen Marie, som ga av sitt overskudd i fjor, har også i år planter til overs: grønnkål, kruspersille, mangold, squash og stikkløk. Jeg får plantene overrakt på Youngstorget og forteller i forbifarten at jeg skal besøke Svenn Arne Lie, den ene av forfatterne av En nasjon av kjøtthuer. Kanskje du vil være med, spør jeg Ellen Marie, så slipper jeg å kjøre alene? Hun har vært kollega med Svenn Arne ved (daværende) NILF, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning og var tillitsvalgt da han havnet i en strid der om forskernes ytringsfrihet. I årene etterpå har Lie som samfunnsdebattant gang på gang pekt på misforholdet mellom mål og virkemidler i norsk landbruk: Både politikerne og landbruksorganisasjonene snakker varmt om bruk av norske ressurser, men støtter en landbrukspolitikk som gjør det lønnsomt å importere kraftfôr framfor å bruke norsk jord. Med massiv nedleggelse av norske bruk som resultat. Jeg blar tilbake til en kronikk Lie skrev i Nationen for et 241

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 242

par år siden: «Hvert år fôres norske husdyr med til sammen 2 millioner tonn kraftfôr. Importen til kraftfôrråvarer til husdyrproduksjonen er i dag 1 million tonn årlig, mer enn ei dobling de siste 15 årene. Vi importerer stadig mer kraftfôrråvarer til husdyrene, mens Norge gror igjen. Norsk jordbruk ligger blant toppen i verden når det gjelder kraftfôrforbruk til drøvtyggere (ku, sau og geit) både i mjølk- og kjøttproduksjon. I tillegg har vi ei oppdrettsnæring i høygir som står og faller på forsyningen av importert fôr til fisken.» Lie har vært en sentral bidragsyter til en ny type landbruksdebatt. Nå har statsviteren og den tidligere landbruksforskeren flyttet ut av storbyen og overtatt et småbruk i nærheten av der han vokste opp på Tretten i Gudbrandsdalen. Vi finner huset med store vinduer slik han har beskrevet i mail. Småbruket har han overtatt etter en slektning. Huset er nybygd på det gamle reisverket. En rødmalt låve passer inn i bildet av det gode liv på landet. Men det er ikke bare idyll. Fra langbordet er det panoramautsikt til grenda på andre sida av Gudbrandsdalslågen. Svenn Arne Lie peker dit: «Da jeg vokste opp, var det husdyr på alle bruk der. Nå er det gjengrodd. Det produseres mer med mindre areal. Bruken av jord er kompensert med kraftfôr. Billig kraftfôr går ikke i hop med mer bruk av jord.» Både Svenn Arne og hans kone Ann Iren Bratt har fått gode jobber på Lillehammer. Han er utdannet statsviter og har begynt i avdelingen for regional utvikling i Oppland fylkeskommune. Hun er utdannet arkeolog og arbeider på Den norske filmskolen. «Husker du at vi var ute og feiret da du fikk ditt første barn», sier Ellen Marie. Nå går Vilma på skolen, og hun kommer hjem med skolebussen mens vi sitter og prater. De to yngste, Hertha og Sigmund, går i barnehage. Livet som småbarnsfamilie er ikke nødvendigvis lettere på landet. Mye må planlegges, og det blir en del kjøring. De flyttet hit for å gjøre noe annet, men har erfart at de ikke har tilgang til det som gjorde livet lett i byen, som det å kunne hente seg ferdigmat på en travel dag. Å leve kun av landbruk er heller ikke et alternativ i dag. 242

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 243

Ved siden av pendling til travle jobber er det mye forsømt arbeid og vedlikehold å ta igjen på småbruket. Seks ammegeiter går i bratta ovenfor huset. Det skulle ha blitt flere geiter i vår, men kjeinga skar seg på grunn av sykdommen toksoplasmose. De mistet litt gnisten da. Ni griser går i bakken sammen med geitene. Det var ti griser, men en døde av blodpropp. Hønene og de to hanene spankulerer rundt på tunet. Familien er selvforsynt med egg og geitekjøtt, og selger svinekjøtt og poteter til restauranter. Helst ville de ha levert poteter til nærbutikken, men det strandet på grunn av standardiserte systemer og koder. Det er ikke lett å selge og kjøpe lokalprodusert mat når systemene er sentralisert og basert på store volumer. «Men de etablerte kanalene blir utfordret nå. Bondens marked dro det i gang, og det kommer nye kanaler som REKO-ringer og mikrosamvirker. Nå er det en mellomfase hvor mange leter etter nye løsninger, og noen begynner å samle seg. Flere initiativer arbeider for mat uten soyaimport. I forbrukernes bevissthet skjer det mye som jordbruket ikke har greid å fange opp.» «Standardisert volumproduksjon særlig av kjøtt har ført til overproduksjon. Da går inntekta ned. Inntektstapet kompenseres med ytterligere økt produksjon og økt kraftfôrforbruk. Da blir det mindre bruk av areal og dermed mer gjengroing. Landbruket har ikke tatt problemet med overproduksjon inn over seg», mener Svenn Arne. Han var selv med på demonstrasjon i Oslo våren 2017 sammen med andre bønder som bar plakater for produksjon av mer mat. «Jeg var så flau at jeg dro hjem. Vi skal ikke produsere mer mat når det er overproduksjon, men vi skal produsere annerledes og forvalte jorda bedre.» Slike sammenhenger sliter han med å formidle selv innad i Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS), der han selv er med. Han ble valgt til leder i småbrukarlaget i Oppland, men sa fra seg vervet igjen da han begynte i jobb i fylkeskommunen. Han synes ingen av de to faglagene greier å kommunisere godt med forbrukerne, og at begge orienterer seg for mye mot Staten og 243

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 244

departementet. Diskusjonen om import av kraftfôr har nådd ut til forbrukerne. Men ingen har gode forslag til hva som skal gjøres med overproduksjonen i norsk jordbruk, mener han. «Bruk som har fôr til 15 kyr, har nå 20–40 melkekyr. Likevel går inntekta ned fordi det er overproduksjon. Tine har malt seg inn i et hjørne med markedsidéen om verdens beste melk. De snakker om volummelk, men melk er forskjellig. Melk fra Vestlandet smaker annerledes enn melk fra Gudbrandsdalen. Melk smaker ulikt fra ku til ku.» «Når noen begynner med en spesialmelk, er det vanlige svaret at alle kan ikke drive med slik melk. Landbruket klarer ikke å ta diskusjonen om kvalitet på alvor og latterliggjør i stedet. Poenget er at ikke alle skal drive med det samme. Det er som med vin, den har ulike etiketter og smaker ulikt alt etter hvilke druer som brukes, og hvor druene vokser. Om noen år blir det slik med melk også. Noen vil drive med grasmelk, noen med fjellmelk, noen med høymelk, noen med dølamelk. I Italia er det for eksempel i dag en produsent av nattmelk, melk som er melket om natta, og som har en annen hormonsammensetning.» Ved å tenke mangfold på denne måten vil det ikke være nødvendig å utvide fra 12 til 40 kyr, tror Svenn Arne. Selv kjøper de Rørosmelk fordi den er annerledes separert. Men i nærbutikken får de ikke kjøpt Rørosmelk. Logistikken i dagligvarebransjen er lagt opp etter volum. Ennå er det ikke plass for mangfold med utgangspunkt i landskapet der maten blir til. Men utallige slike initiativer er på gang, sier han. I Ringebu litt lenger nord er Ole Smidesang sammen med andre bønder i ferd med å avle fram en ny gris på gammelt genetisk materiale. Med dølagris er det meningen å få en gris som tåler en annen fôrsammensetning, og som kan gå ute. «I 50 år har Norge avlet på en gris for volumproduksjon i fjøs og vært stolt over å sende avlsmateriale ut i verden. Grisen framstilles som en suksesshistorie, men den har bidratt til overproduksjon, inntektsnedgang og gjengrodde landskap. Dølagrisen blir et alternativ fordi den kan produseres på andre måter», sier Svenn Arne. 244

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 245

«Utegris er svært effektive til å rydde landskapet for røtter. Grisene vi hadde i fjor, spiste opp buskene», forteller han. Griser og geiter gjør en god jobb mot gjengroing. Han ser utegang for dyr som et viktig bidrag til bedre dyrevelferd. Det er et annet spørsmål han mener jordbrukets aktører ikke har greid å håndtere. «Mange begynner å argumentere i stedet for å gjøre noe og har ikke tatt på alvor at de som kjøper maten, ikke liker måten maten blir produsert på. Når kyr melker mye, blir det sagt at det er fordi dyrevelferden er bra. Det er en sirkelargumentasjon. Kyrne er avlet til å yte mye når de spiser kraftfôr.» Svenn Arne Lie var med på dannelsen av Alliansen Ny Landbrukspolitikk, og han skrev også en del av den alternative jordbruksmeldinga. Han er ikke med i alliansen lenger, men gir i likhet med Lundteigen ros for alliansens innspill i debatten. «Men ser du muligheter for en bredere allianse for et annerledes landbruk? En allianse der også bønder er med?» «Det kan vi få dersom bønder orienterer seg mindre mot departementet og politikerne og mer mot dem som skal kjøpe maten. Jordbruket må komme ut av jordbruket. Det er en periode nå med uro og forvirring. Problemet i jordbruket er at vi ikke vet hvor vi vil. Eller mer konkret: Jordbruket er ikke ærlig med hva vi vil. Vi sier én ting, men gjør noe helt annet. For eksempel sier alle i norsk jordbruk at vi vil ha økt bruk av jord i Norge, men vi krever billigere kraftfôr. Det henger ikke sammen. Det trengs studiesirkler for å diskutere det spørsmålet, og der kan vi invitere inn andre. Vi må slutte å se på forbrukerne som fiender som bare er opptatt av billig mat og ikke forstår noe. Først da kan vi komme ut av volumbobla.» Det er Svenn Arnes tur til å hente i barnehagen, og vi skal takke for oss. En bonde fra nabobygda kommer innom. Kjell Erik Brandstadmoen driver med sau. De bærekraftige dyrene finnes i norske landskap, men ikke i butikken og på matbordet. Geit og sau kan leve av det som vokser i naturen. Seinere skal jeg oppdage at jeg har tatt vare på en kronikk Brandstadmoen skrev i Nationen: «Vi må begynne å snakke om kjøttkvalitet på en ny måte, og 245

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 246

måten vi produserer maten på, må med i diskusjonen. Fôret som dyra spiser og hvordan de lever må inn i kvalitetsbegrepet.» Jeg forteller at det i Oslo er vanskelig å finne sauekjøtt og nesten umulig å finne geitekjøtt. At det lille jeg spiser av kjøtt, helst skulle ha vært bærekraftig, fra dyr som ikke trenger importfôr. Må jeg flytte ut av byen for å få slik kjøtt? Noen har bestemt over hodet på oss at vi i stedet skal spise kylling. Svenn Arne sier han selv ikke har kjøpt kylling i butikken på ti år. Har han resignert på landbrukets vegne? Eller tror han på å la de hundre blomster blomstre og håpe det vokser fram noe nytt, blant bønder og i kontakten mellom bonde og forbruker? «Jeg tror du bruker et godt bilde der», sier han. Så kommer han på at jeg burde ha besøkt Johan Kridih, svenskfødt kjendiskokk og nå også småbruker i Fåberg. Han driver også grossistfirmaet Agrossist og Fåberg samvirkelag og selger økologiske og biodynamiske håndverksprodukter. Kridih har også planer om et økologisk samvirke. Norge rundt bobler det av idéer, tiltak og etableringer som gjør landbruket og maten mer bærekraftig og demokratisk. Det som trengs nå, er at noen samler trådene og lager en informasjonsbank eller en tenketank for de forandringene som er i gang nedenfra, i lokalsamfunnene. En norsk «Agrarwende» der vi tar maten tilbake til folket, lokalsamfunnet og landskapet i stedet for å overgi maten til de store aktørene som skalter og valter med den. Demokratisering av maten krever politiske grep, selvsagt. Men vi kan ikke overlate saken til politikerne og vente på dem. Igjen er konklusjonen: Vi må begynne et sted, om det så er på et småbruk, i en pallekarm eller i en geriljahage.

De fantastiske plantene I bilen tilbake til Oslo forteller jeg Ellen Marie at geriljahagen ligger nede, men at plantene jeg fikk av henne, likevel har det bra. Jeg er blitt balkongbonde. Squash, mangold, løk, grønnkål og kruspersille står i potter. Jeg har også sådd grasløk og isop av frø 246

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 247

fra egen avling på balkongen. Det er en utfordring når varmen fortsetter, kombinert med vind. Nysådd potte skal ikke druknes i vann, men heller ikke tørke ut. På de varmeste dagene må jeg nesten stå ved siden av pottene med vannkanna. Det er overkommelig å passe noen vekster som står rett utenfor døra ved skrivebordet. Men hva med åkrene som skal gi oss mat gjennom en lang vinter? Forrige sommer var altfor våt. I år tørker Sør-Norge ut, mens det snør i Troms. Oslo innfører datovanning i hager, men ikke forbud mot å vaske biler i drikkevann. Jeg vanner enda mer forsiktig og målrettet og blir påpasselig med å spare på overskuddsvann på bad og kjøkken. Hver dråpe skal komme en tørst plante i sameiets bed til gode. Plantene takker meg, og jeg ber dem være tapre og holde ut. Humler og andre villbier sier også en slags takk når de summer over bedene. Det ser ut som om hvert insekt finner sin blomst. Ulike typer sommerfugler finner også blomster som matfat. Da er det ikke bortkastet at jeg har strevd for at plantene ikke skal visne før de blomstrer. Selv om det monner lite i den store oppgaven med å gi insektene nok mat, slik at de igjen kan hjelpe oss med å dyrke maten. Samspillet i naturen må få litt hjelp. Folk kunne mye om dette finstemte samspillet før. De visste hvilke planter som trivdes sammen og hvilke planter som gir hverandre gjensidig hjelp. Nå får gammel kunnskap støtte av den aller nyeste planteforskningen. Vitenskapen bekrefter at planter har evne til å beskytte seg og til å samarbeide med andre planter, slik gartneren Morten Bragdø snakket om da jeg besøkte han i fjor. Forskerne åpner døra på gløtt til en ny verden. Den italienske professoren Stefano Mancuso, grunnlegger av plantenevrobiologien, mener biologien er i en pre-kopernikansk situasjon, slik det var da folk trodde jorda var sentrum i universet. Kopernikus og Galilei påviste et nytt verdensbilde, men det tok hundreår før det nye verdensbildet nådde bredt ut. Slik er det også med kunnskapen om planter. Vi er så vant til å tenke at mennesket er midtpunkt og kan herse med planter som det passer. Synet på dyr har endret seg, det er økende forståelse for 247

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 248

at dyr har følelser og rettigheter og skal behandles med respekt. Det samme vil skje med oppfatningen av planter etter hvert som ny kunnskap når ut i samfunnet, men det vil ta tid. De som tjener mest penger på den industrielle tilnærmingen til planter, vil naturlig nok holde fast på det gamle verdensbildet. Mancusos bok (2018) Smarte planter, som han har skrevet i samarbeid med vitenskapsjournalist Alessandra Viola, er nettopp kommet i norsk oversettelse og minner oss på hvor avhengige vi er av planter. 99,5 prosent av biomassen på kloden er planter. Uten planter blir det ingen mat, og ikke noe liv i det hele tatt, for det ville ikke være noe oksygen å puste i. Mancuso beskriver hvordan planter i likhet med menneskene har de fem sansene syn, hørsel, lukt, smak og berøring. I tillegg kommer en rekke andre sanser som vi ikke har. Planter er intelligente, men det er en helt annen type intelligens enn vår. Plantene kan bli vår beste medspiller i landbruket. De kan hjelpe oss med tilpasningen til mer ekstremt vær. Om noen år kan dyrking i monokulturer bli betraktet som like gammeldags som troen på at jorda er flat. Det industrielle landbrukets oppfatning av planter vil bli faset ut sammen med pesticidene. Plantenes evne til samarbeid og kommunikasjon vil bli verdsatt. I den industrielle landbruksmodellen blir planter betraktet som automater, jord som dødt vekstmedium og insekter som noe som skal bekjempes. Mye undervisning og debatt tar fortsatt utgangspunkt i en slik industriell tankegang, i tråd med et verdensbilde som smuldrer opp i møte med ny kunnskap om planter, jord, insekter og naturens samspill. Vi står foran en kunnskapsrevolusjon som tar bort mye av argumentene for det industrielle synet på mat og landbruk, og som vil gjøre det mye lettere å ta maten tilbake til lokalsamfunnet og ut av de lukkede rom. Kunnskapsrevolusjonen spiller på lag med den nye typen landbruksdebatt og kan legge grunnlaget for en ny type grønn revolusjon.

248

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 249

En rose som dufter Endelig tar jeg sats og drar til den raserte geriljahagen. Nå er den både tørr og rasert. Staudene er utrolig nok likevel på vei opp igjen, selv om de står på et sted langs stien med lite jord og næring, nesten bare overgrodd asfalt. Jeg pusler litt rundt grasløk, mynter og sitronmelisse. Og selvsagt rundt bærbuskene, som fortsatt er pjuskete. Solbæra har fått ti grønne bær. Komposten i bingen har sunket til bunnen, så her må jeg fylle på før det er noe å bruke. På minigjenbruksstasjonen kan jeg kjøpe ferdig kompost, og jeg hakker den litt ned i jorda sammen med litt annen kjøpejord, samt lupin og høne pøne fra Randesund. I år sår jeg både sukkererter og bønner langs gjerdet. Jeg sår også noen reddiker og rødbeter. Lenger oppe ved gjerdet siver en gjennomtrengende deilig duft mot meg. Det er fra den forvokste rosebusken, den jeg i fjor gikk løs på med saks. Den vokste i alle retninger, utover på bakken og opp i trærne. Da ville jeg helst bli kvitt det stikkende monsteret som bare var i veien. Nå er jeg glad for at jeg bare skar den ned og lot den stå. Geriljahagen er beriket med roser som dufter på flere meters avstand. Og jeg som aldri har forstått meg på roser. Hjemme på balkongen skyter grønnkål og mangold i været. Jeg blar i en vakker bok som jeg ofte har tatt fram, Som liljene på marken, av billedkunstneren Barbro Raen Thomassen (2011). Boka er, som hun selv sier, en kunstbok, hagebok, oppbyggelsesbok og miljøopprop. Det ligger fullt av gule lapper i den, og jeg visste jeg ville referere til den. Skulle det være i kapitlene om frø? Barbro er mest kjent for sine frøskulpturer. Bittesmå frø blir forstørret som vakre skulpturer, naturens mangfoldige former blir synliggjort som kunst. I Barbros land art-prosjekter blir landskapet formet og gjort synlig. I flere av hennes kunstverker spirer og gror det, bokstavelig talt. Barbro har hage. Både hun og mannen Tore er kunstnere. Som unge bestemte de seg for å leve enklere i stedet for å ha andre jobber for å finansiere kunsten. I praksis betyr det at de alt fra stu249

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 250

dietida har sørget for alltid å ha tilgang til en jordlapp, for å kunne dyrke en stor del av familiens behov for grønnsaker, urter og bær. Mye av det hun forteller om hagen, blir ekstra interessant nå som jeg har egne hageerfaringer. Barbros bok handler om og har undertittel «Om å leve enklere». Nå blar jeg opp der Barbro henviser til Wendell Berry. Mange bøker og artikler jeg har lest det siste året, viser til nettopp denne amerikanske forfatteren, poeten, bonden og tenkeren. Ifølge Barbro skriver han «at han ikke vet om noen bedre form for personlig engasjement når det gjelder helbredelse av kloden, enn det å dyrke en hage». I et intervju nylig sier Barbro: «Takknemlighet er et stort og viktig ord i livet. Og det å dyrke grønnsaker hjelper meg å være takknemlig.» Jeg besøkte Barbro og Tore for mange år siden i den hagen de hadde da ved Lillesand, og fikk med meg noen vekster. Plantene fikk dårlige vekstforhold hos meg, for det var lenge før jeg hadde geriljahage. Men én av plantene har jeg fortsatt: krydderurten sar. Den er lett å formere, derfor har jeg en liten sar fra Barbros hage også i geriljahagen. Den ble plantet i fjor og har overlevd vinteren. Jeg tenker på Barbros hage hver gang jeg får en sar-kvist til å slå røtter og planter den for å gi bort eller beholde selv. Det er ikke bare maten som kan frikobles fra de kommersielle systemene, men også planter. Å dele og bytte planter er en urgammel tradisjon i likhet med deling og bytte av frø. Samtidig er det en del av den nye dyrkebevegelsen. Det er deleøkonomi i praksis, demokratisering av maten og et ledd i den nye fortellingen om mat og landbruk, en del av den grønne revolusjonen i det stille.

Geriljahagen er borte Jeg går fornøyd fra geriljahagen en fredag kveld. Flere bed er sådd, med mainepe, kålrot, mangold og enda noen reddiker. Egentlig sår jeg altfor seint fordi jeg gikk og ventet på regnet som aldri kom. Nå vanner jeg alt, også de flerårige vekstene. Lørdag drar jeg til hagen igjen for å så det jeg ikke rakk dagen før. Og får nesten 250

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 251

sjokk. Hagen er ikke der. Alt er gråbrunt, alt grønt er borte. Det tar tid før jeg greier å se og forstå. En kommunal klipper har vært der igjen. De kommer tydeligvis tre ganger så ofte i år, nettopp i år når det ikke er noe å klippe, bortsett fra hagen da. Det lille som vokste av ugras, hadde jeg revet opp og lagt rundt busker og planter for å holde på den lille fuktigheten som var igjen. Ryllik har jeg lagt i komposten for å få fart på den. Denne gangen er det klippet annerledes. Helt ned i rota, slik at hele arealet ser ut som en gråbrun jordvoll. Klipperen – ifølge naboer en mann på ca. 40 og med et håndholdt redskap – må ha sett at det ikke var noe å klippe. Så har han oppdaget at det likevel var noe der: To store kolonier med jordskokk som skulle lyse med gule blomster til høsten, én liten og én stor løpstikke som alt var i ferd med å sette frø, en sitronmelisse, etasjeløken fra Marit, den nyplantede grasløken som hadde spirt på balkongen, tre-fire bergmynter, den ene i full blomst og dagen før full av humler og andre villbier som forsynte seg, rabarbraen som igjen hadde vokst seg stor og endelig var klar til å høstes. Alt er borte. Klipperen har høvlet så grundig at det knapt er mulig å se hvor plantene vokste. De to svarthyllbuskene som jeg har pleid med vann og kompost, er most langt ned i rota. Øverst i bakken og dessuten på andre sida av stien, inntil en mur, hadde jeg plantet diverse stauder, en liten rad av bladliljer, to skogskjegg, en iris, en astilbe, bronseblad, perleblomst, en valurt som alt blomstret og var humlemat igjen etter at den ble kuttet på midten av forrige klipper. Ikke en stubb igjen. Bedene har heldigvis stort sett fått være i fred, for der var det jo ingenting, fordi spiringen ikke har begynt. Må ikke de som gjør gartner- og parktjenester for kommunen, ha et minimum av kompetanse på vekster? Jeg kan forstå at de ikke kjenner igjen en valurt som sto sammen med mjødurt som jeg også hadde latt stå som insektmat. Men vet ikke en mann på 40 hvordan rabarbra ser ut? Rabarbraen hadde jo dessuten denne ringen av murstein rundt seg. Hele området med matplanter var markert med murstein og andre steiner. Samt noen stokker og 251

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 252

staver som skulle bygges til gjerde, når jeg fikk tid eller hjelp. Klipperen har høvlet grundig også innenfor denne markeringen. Selv ringblomster som hadde sådd seg selv mellom steinhellene jeg la der i fjor, er tatt bort. Borte er også kryptimianen jeg hadde plantet noen steder der det skråner oppunder gjerdet. Etter hvert forstår jeg at også noen av reddikene som alt hadde spirt, har gått med i dragsuget, sammen med spirende bønner og sukkererter. Alt synlig grønt er tatt bort. Selv en svartrot, en flerårig matplante som jeg plantet sist sommer, er borte. Den gamle, duftende rosen er delvis maltraktert. Ett lite bed er spart, der det er bare reddikspirer, er som ved et under ikke meid ned, og heller ikke myntene og saren like ved. Den lille kruspersillen er også spart. Var det her på midten av hagen det ringte en klokke hos han som klippet? Bærbuskene ved gjerdet har også fått stå. Aroniaen som er plantet lenger nede på området, har også fått leve. Det er da noe, men jeg kjenner en stor sorg over at det ikke blir noen Edens hage i sommer. Området likner en ørken. Det er mulig en som gjør gartnerarbeid på oppdrag, ikke vet hvordan en blomstrende bergmynte ser ut. Men lærer de ikke noe om jord i klimakrisens tid? At det er viktig å unngå naken jord, men dekke den til eller sørge for at det alltid vokser noe som bidrar til å lagre karbon i bakken. Hagen er så grå at det nesten kan se ut som det er sprøytet med glyfosat. Det regner jeg som usannsynlig i en kommune med grønne partier i byregjeringen. Men hvorfor jobber kommunens folk egentlig på en lørdag morgen? I avisene leser jeg om veivesenets kantklipper som tok et stort jafs av bondens gulrotåker fordi han trodde det var ugras. Vi er et folk av digitale eksperter, men de færreste har kunnskap om planter.

Krisesommer med gode nyheter Hagen blir på en måte symbol på hele den fortvilte tørkesommeren: Hva skal vi spise når Norge tørker ut? Bøndene må slakte dyra fordi de ikke får nok vinterfôr. Avlingene tørker bort. 252

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 253

Katastrofen i geriljahagen blir bitte liten mot den store katastrofen som rammer hele Nord-Europa. Min tapte hage gjør at jeg identifiserer meg mer med bøndenes fortvilelse enn jeg ellers ville ha gjort. Jeg går i skogen og ser hvordan landskapene blir tørrere og gråere for hver uke. Blåbæra skrumper til ingenting, og villbringebæra er små. Det er litt hvile å svømme i et skogstjern. Gule og hvite vannliljer er like frodige som en vanlig sommer. Resten av naturen liksom krymper og snurper seg sammen og venter på regn. Nyhetsmeldinger om at hundretusener mangler vann i storbyer i India og Sør-Afrika angår oss på en ny måte når også norske jorder begynner å likne på en ørken. Det snakkes om import, null-toll, ekstra gjødsling og utvikling av nye plantesorter som tåler tørke. Mange er overbevist om at det vil dukke opp en fiks løsning på tørkeproblemene, men glemmer at det ikke blir mat uten vann. Klimaendringer og driftsmåter i landbruket kan forsterke hverandre i negativ retning. Monokultur og stordrift tærer hardt på grunnvannet i mange land. Igjen tenker jeg på at dyrking av avokado for våre luksusvaner tar vannet fra dem som skal dyrke mat for lokalbefolkningen. Jeg tenker på filmsnuttene som professor Andrioli sendte fra Brasil i vinter: En gjeng lokale dyrkere fikk rasert hele avlingen av ulike matvekster fordi arealet skulle brukes til å dyrke fôr for dyr i andre land. Den ødelagte geriljahagen er en bagatell, og samtidig en påminnelse om at det haster med å legge om verdens matsystem. Norske bønder har en tilleggsbelastning denne sommeren: De opplever at alvoret med tørken ofte ikke blir forstått av folk flest. Men bøndene blir forstått av oss som dyrker i en pallekarm, parsell eller balkongkasse, deltar i et andelslandbruk eller har en geriljahage. Vi forstår hvor utsatt maten er. I fjor regnet det, og geriljahagen var frodig. I år stopper alt opp. Selv vekster som blir vannet, vil liksom ikke mer. En geriljadyrker kjenner i ryggmargen hvor vondt det er for bonden. Vi forstår at maten ikke kommer av seg selv, men at det ligger mye arbeid bak, og at avlingen er sårbar. Vi er de første som forstår at vi må betale mer 253

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 254

for maten etter en tørkesommer og innstille oss på å legge opp menyen etter hva som er tilgjengelig. Hva skal vi spise når det ikke vokser noe? Det hjelper ikke å ha penger i Oljefondet dersom det er slutt på maten. Mange trøster seg med at internasjonale firmaer står klare til å selge oss grønnsaker, kjøtt og melkeprodukter. Men også gigantene i matbransjen stanger mot naturens tålegrense, De bruker opp verdens grunnvann, fyrer opp atmosfæren og bruker store mengder antibiotika på dyr som fôres opp på menneskemat. Midt i sommerheten kommer en ny rapport som viser at de 35 største kjøtt- og meieriselskapene i verden følger vekststrategier som er i strid med globale forsøk på å hindre klimaendringer. Rapporten er lagd av GRAIN – en organisasjon som støtter småbønder i kampen mot agro-business, og IATP – Institute for Agriculture and Trade Policy. Den viser at de fem største innen kjøtt og melk – JBS, Tyson, Cargill, Dairy Farmers of America og Fonterra – er ansvarlig for like mye utslipp som et stort oljeselskap. Er det fra slike konserner maten skal komme når norske husdyrbesetninger er sendt til slakteriet? Selskaper som vil vokse uten hensyn til utslipp, og som utkonkurrerer naturnært og klimavennlig dyrehold? Slike selskaper presser på for handelsavtaler som vil øke eksporten og utslippene, ifølge Devlim Kuyek i GRAIN. Det finnes ikke «billig kjøtt», sier Shefali Sharma i IATP: «Masseproduksjon av kjøtt og meieriprodukter er mulig fordi bønder får mindre betalt enn produksjonskostnadene, fordi arbeiderne blir utbyttet, og fordi skattebetalerne tar regninga for forurensning av luft, land og vann som er forårsaket av Big Meat og Big Dairy.» Rapporten er enda en påminnelse om at vi må slutte å omtale alt kjøtt likt. Det er forskjell på megafjøs der dyra spiser menneskemat og produserer for eksport, og dyr som spiser gras i Gudbrandsdalen. Mens jeg skriver den nye rapporten inn i teksten, lander en kommentar til den i innboksen. Wilfried Bommert, leder for det Berlin-baserte Institut für Welternährung, IWE (World Food Institute), sier det tydelig: «Kjøtt er ikke kjøtt, og melk er ikke 254

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 255

melk, det avgjørende er hvor og hvordan det blir produsert. Ansvaret for klimakrisa hviler på den industrielle kjøtt- og melkeindustrien. Storfe som egentlig er grasspisere, blir stappet fulle med mais og soya slik at de produserer mest mulig på kort tid, klimautslipp inkludert.» Vi kan bli vegetarianere eller veganere, men vi må ikke det, for det er også en god nyhet, skriver Bommert: «Det finnes fortsatt storfe som beiter på eng og beiteland, og drøvtygger gras som gjør dem godt, og som de lager melk og kjøtt av, etter naturens regler og ikke etter reglene til kjøtt- og melkekonsernene.» Bommert beskriver mot-modellen til den globale kjøtt- og melkeindustrien: Gårdsbruk, som ivaretar landskapet, biene, vannet og lufta. Det han beskriver, er alternativet til den industrielle modellen. Forskjellen mellom landbruksmodellene må komme bedre fram også i Norge, både i debatten og i handlekorga. Alle håper tørkesommeren ikke gjentar seg i en ekstrem variant. Men nettopp en slik sommer krever at vi snakker om hva slags landbruksmodell vi vil ha. En annen god nyhet kommer fra Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling på Jæren. Grønnsaker på et forsøksområde greide seg sju uker uten vann. Rektor Dag Jørund Lønning ville prøve ut i praksis de metodene han beskriver i Jordboka, dyrke grønnsaker uten å pløye eller frese, men legge kompost rett på torva og plante flere vekster sammen, også nitrogenfikserende dekkvekster. Skolen fikk kjøpt en pumpe, og rett etter såinga ble det vannet. Så gikk pumpa i stykker, og det ble ikke vannet mer. Lønning ble selv syk, og så kom ferien da ingen fulgte opp. Han var sikker på at alt var visnet da han kom til forsøksarealet etter ferien. Området framsto som et under: Blomkål, salat og andre planter hadde vokst seg store og fine uten regn og uten vanning. Hvordan er det mulig? Hemmeligheten er at plantene må jobbe for vann og næring. Når de ikke får lett tilgjengelig kunstgjødsel på overflata, må de strekke røttene nedover i jorda for å hente det de trenger, med mikroorganismene i komposten som medhjelpere. Samplanting med dekkvekster gjør det også lettere for plantene å greie seg. 255

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 256

Nyheten om dyrking i samarbeid med naturens økosystem får stor oppmerksomhet i mediene og på Lønnings egen blogg. Kanskje flere begynner å forstå at det ikke er en kvikk fiks som skal hjelpe oss med å møte klimakrisa. Naturens egne metoder fungerer best. Jord med mye organisk materiale takler både flom og tørke bedre. Mikrolivet i jorda binder karbon og bygger opp igjen den fruktbarheten som går tapt med mye av dagens matproduksjon. Å flytte karbon fra atmosfæren tilbake og ned i jorda kan reversere klimaendringene. Kan vi få en bedre nyhet? På telefonen ser jeg at noen har prøvd å ringe meg flere ganger. Jeg forstår at det er en bonde, og ringer tilbake. Steinar Syrstad på Hølonda i Trøndelag vil dele begeistringen over alle humlene og biene i rødkløverenga. «Skriv mer om hva økologisk drift og kløverenger betyr for insektene», sier Syrstad, som kaller seg kårkaill fordi neste generasjon har overtatt drifta av melkebruket. «Miljødepartementet deler ut penger til dem som vil ta vare på humler og bier. Økologiske bønder burde få disse midlene», mener han: «Det blir sagt at midlene kan brukes til å ta vare på randsoner med humlevennlige blomster. Men det hjelper ikke med randsoner. Når resten av arealet blir sprøytet, treffer sprøytemidlene også randsonene. Hos dem som driver økologisk, summer insektene over hele enga.» Han forklarer hvordan kløveren henter næring, nitrogen, fra lufta. Og at kløverens lange rotsystem kan hente vann dypt nede. Kløver er mye bedre enn timotei som fôr, sier han. Dyra på gården spiser kløver, som gras og silo, men ikke i rundballer, sier han: «Det går med fire liter olje til plasten til en rundball, så det har vi sluttet med.» Kanskje vi likevel kan berge både maten, klimaet og humlene? Jeg er tilbake der jeg startet: Vi urbane dyrkere kan lære av bøndene. Jeg orker knapt å tenke på den triste geriljahagen, men drar dit likevel. Og under over alle undere: Jordskokken, oreganoen og rabarbraen har begynt å vokse for tredje gang denne sommeren. Reddikene som ikke var rasert, er modne for høsting. Det er nok til at jeg får nytt mot med tanke på geriljaprosjektet. Jeg 256

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 257

sår flere reddiker og supplerer der bønner og sukkererter var tatt av klipperen. Hjemme på balkongen sår jeg salat med tanke på hagen. Mangoldfrøene jeg sådde, var ti år gamle, så de blir det sikkert ikke noe av. Jeg hadde glemt å få med nye mangoldfrø fra Jasper Kroon. Jeg mailer han og spør om det er noen vits i å så, nå langt ut i juli. Han sender meg en frøpakke og sier det går an å prøve. Motet til dyrking er tilbake, men nå vil jeg ikke få hagen ødelagt en gang til. Jeg forstår at jeg må alliere meg med kommunen på en eller annen måte og ringer Bymiljøetaten. Skriv et brev, får jeg til svar, etter bekreftelsen på at jeg faktisk dyrker på kommunal eiendom.

Kjære Bymiljøetaten En natt, etter enda en sein kveld med vanning av hagene jeg har ansvar for, mailer jeg Bymiljøetaten, forteller hva jeg driver med på den smale stripa, og spør om ikke min lille hage kan få være i fred. Jeg forteller at jeg har ryddet et område som hittil har vært fullt av søppel og hundelort, at jeg sår reddiker og neper og planter humlevennlige stauder. Kan ikke kommunen heller bruke krefter på å rydde skog- og friområder rundt Oslo for giftig og svartelistet rødhyll som fortrenger andre vekster, spør jeg, i stedet for å mose ned svarthyll som ikke er svartelistet og er en gammel mat- og medisinplante. Jeg kunne også ha forklart at jeg har ryddet deler av området for den svartelistede, gule russekålen som fortrenger planter vi vil ha i norsk natur. Etter å ha stelt med bed i flere år vet jeg hvordan frøplantene til russekålen ser ut, og kan ta dem mens de er små. Svaret fra Bymiljøetaten kommer noen uker seinere. Jeg får vite at klipperne er et innleid firma, en entreprenør, som bare har gjort jobben sin, som er å klippe hele området. Etaten henviser meg til kommunens tilrettelagte parseller, foreslår «barnas bed» for meg, og opplyser om at området der jeg har lagd hage, er ment som friområde og skal være tilgjengelig for alle. 257

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 258

Jeg må smile. Bymiljøetaten kan umulig ha sett hva slags areal det dreier seg om. Ingen har brukt denne stripa til noe annet enn snarvei og lufting av bikkjer så lenge folk kan huske. Folk drar ikke på piknik et sted med stikkende tistler og brennesle. Det er dessuten knapt plass for å slå seg ned med et pledd her, uten å sitte midt i stien. Litt lenger nede, der jeg (ennå) ikke har gravd, ville det være plass til en benk og kanskje et bord. Jeg tenker på alle som har gått forbi og gledet seg over at det skjer noe. Alle slags folk, med bussførerdress og business-jakker. Noen har fortalt om foreldre og besteforeldre som dyrker grønnsaker på Vestlandet. Vi har snakket om dyrking, og jeg har invitert folk til å delta. En kvinne fortalte at de var flere naboer som var blitt enige om å holde bikkjene borte fra hagen. Det har faktisk ikke vært noen form for vandalisme disse to somrene, bortsett fra den kommunale. Svaret fra Bymiljøetaten har en håpefull setning til slutt: De vil be entreprenøren om å opptre med varsomhet. Heia Bymiljøetaten! Varsomhet er et nøkkelord i omgang med både naturen og maten. De neste klipperne har faktisk tatt hensyn. Men jeg vet at også en nabo har løpt ut og pekt på hva som ikke skal klippes. Marita har greie på vekster. Hun har selv hatt parsellhage og tar iblant ei uke for å hjelpe til hos venner som driver med økologiske grønnsaker på et småbruk på Sørlandet. Det er Marita som oppdager de første modne bønnene. Til henne kan jeg trygt overlate geriljahagen når jeg selv reiser bort. Jeg sitter på balkongen og gråter av glede over den første regnskura. Endelig. Regnet forandrer hagen. Nå tar det ikke lang tid før det bugner av både bønner og sukkererter. Neste runde med reddiker er modne. Marita har testet den første rødbeten. Plukksalaten som jeg sådde i småpotter hjemme, er plantet i hagen og snart klar for høsting. Mangolden vokser mest. Den som i flere uker var bare noen centimeter og nektet å vokse selv om den fikk vann. Både de gamle frøene som ble sådd i juni, og de nye som ble sådd i siste halvdel av juli, har nå ombestemt seg. Røde, gule og hvitgule stilker er klare for høsting før vi får snudd oss. 258

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 259

Mangold, bladbete som den også kalles, er den vakreste matveksten jeg vet om. En mathage kan være fin å se på selv om den er rufsete. Jeg hadde ikke tenkt på det, men Ove Fosså trakk en parallell til geriljahager fra gatekunst og tagging. En kunstform som ble forfulgt og fordømt, før den ble anerkjent som en berikelse av bybildet. Geriljahagen som kunsthage? Jeg håper Bymiljøetaten vil la meg dyrke neste sommer også, enda flere vekster som insektene og naboene liker. De første nedfallseplene fra et nabohus faller ned i geriljaarealet. Frukt som faller utenfor gjerdet, er det lov å bruke, har jeg hørt. Jeg sanker dem og lager to-tre glass med konsernfritt syltetøy av epler og villbringebær.

Kos eller borgerbevegelse? Jeg fortsetter å undres på hvordan kommunen tenker. Nå er jeg tilbake i Berlin, og tilfeldigvis får jeg vite at Oslo er involvert i et internasjonalt (og EU-støttet) nettverk for «spiselige byer»: EdiCitNet – Edible Cities Network. Byer som Havanna, Heidelberg, Rotterdam, Andernach og Oslo er med i nettverket som foregangsbyer. Målet er et paradigmeskifte for bærekraftige byer. Det snakkes om naturbaserte løsninger i form av urban matproduksjon. Nettopp det jeg driver med. Hvorfor er geriljahagen et fremmedelement i det som skal bli spiselige Oslo? «Kanskje de reagerer på ordet geriljahage», forslår Ellen Marie. Som ansvarlig for urbant landbruk hos fylkeslandbrukssjefen i Oslo og Akershus er hun kommet til Berlin for å være med på kick-off-møte i nettverket for spiselige byer. Det er en stor norsk delegasjon her, folk som jobber med urbant landbruk i forskningsmiljøer og offentlige etater. Ellen Marie inviterer meg med på nettverkets middag i Prinzessinnengärten, et av de mange urbane dyrkingsprosjektene i Berlin. Hagen ligger rett ved der muren gikk, på et område som lå brakk til noen begynte å rydde og dyrke der for snart ti år siden. Nå er det 14 fulltids arbeidsplasser i Prinzessinnengärten, bar og restaurant, og samarbeid 259

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 260

med skoler og barnehager. Vi spiser i hagen mellom planter, pallekarmer og sekker med jord. Også noen fra Bymiljøetaten i Oslo er her, men jeg orker ikke ta opp korrespondansen med etaten. I den myke, mørke og varme septemberkvelden vil jeg heller snakke med folk fra andre urbane dyrkeprosjekter. Ildsjelen for norsk urbant landbruk, Helene Gallis, skal neste dag fortelle om nabolagshager i Oslo. Hun vet om hagen min og spør hvordan det går. Jeg forteller om klipperen som ikke ser forskjell på gras og rabarbra. Helenes spontane reaksjon: «Forutsetningen for å komme i betraktning som entreprenør er kompetanse på brøyting.» Vel, da forstår jeg litt mer. Men jeg fortsetter å undres over at brevet fra kommunen var så surt. Min invitasjon til samarbeid for å rydde den smale stripa ble besvart med at Bymiljøetaten selv skulle komme og se om det var behov for rydding. Min tolkning: Her trenger vi ikke borgere som bryr seg. Vi ordner opp selv. Vi vet best, kjenn din plass. Spiselige byer er og må være et fenomen som kommer nedenfra. Det vil ikke virke dersom det utformes på et kontor, etter kickoff-møter i utlandet. Dyrkebevegelsen er et typisk grasrotfenomen. Det ville ikke være mye urbant landbruk i verden dersom alle satte seg ned og ventet på sine kommuner og på EU. Det gjelder både i rike og fattige land, enten motivasjonen er å få jord under neglene, spe på matbudsjettet eller rett og slett overleve. Når urbant landbruk er blitt et offentlig tema, og til og med får EU-støtte, er det nettopp fordi så mange har begynt å dyrke byene i det små. Det myndighetene kan gjøre, er å legge til rette, men det må gjøres på en måte som ikke dreper dyrkelysten, tenker jeg. Dersom ikke geriljahagen var en del av et skriveprosjekt om bønder og urbane gartnere, og om å ta maten tilbake til demokratiet og lokalsamfunnet, da ville jeg ha mistet motet. Er det tillatt å så frø av humlevennlige planter på byens friområder, tro? For å fortrenge russekål og canadagullris. «Bed og plantekasser dukker opp på tilsynelatende umulige steder, særlig i tyske storbyer, men også i mange andre byer», skriver den tyske bloggeren og mataktivisten Philip Stierand: «De 260

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 261

nye gartnerne trekker seg ikke tilbake til byens utkanter eller bakgårder. De bruker glemte nisjer i byen. De søker på ulike måter tilstedeværelse i byrommet og offentligheten. De framstår på ulike måter: geriljahager, planting rundt trær i gata, bydelshager og nabolagshager, barnebondegårder, andelslandbruk, flerkulturelle hager, kvinnehager, vertikale hager på fasader, felleshager på tak.» Stierand, som er en etterspurt foredragsholder, beskriver i boka Speiseräume (2014) kraften i den nye typen hager. Urbant landbruk åpner for glemte perspektiver og viser hvordan vårt eget livsgrunnlag er avhengig av naturen, skriver han. Den som dyrker, utvikler ernæringskompetanse. Men byer bryr seg stort sett ikke om matforsyningen til sine innbyggere, mener han, Stierand ser fellesskapshager, spiselige byer og annet urbant landbruk som en vei til ansvarliggjøring av byene. Har myndighetene i Oslo og andre norske byer gjort seg noen tanker om hvor innbyggerne skal få mat fra i en krise? En dag kan det igjen bli aktuelt å dyrke poteter i parken. Da blir det nødvendig allmennkunnskap å vite forskjell på gulrot, rabarbra og det som kalles ugras. Vi er bare et data- og strømbrudd fra tomme butikker. Enda en tørkesommer, en blokade, en miljøkrise, og byen kan gå tom for mat. Da hjelper verken digitale ferdigheter eller oljepenger. Hvor lenge varer matlageret i byer som Berlin, London eller Tokyo, spør Wilfried Bommert (2014) i boka Brot und Backstein, brød og murstein. Tre dager, 72 timer. Hvor lenge ville Oslo greie seg? Ville vi begynne å slåss om maten? Eller dele på det som er, og hjelpe hverandre med å skaffe mat? Bommert beskriver den nye dyrkebevegelsen som en ny borgerbevegelse som har begynt på den indre ombyggingen av verdens ernæringssystem. Hvordan ser norske byer på bøndene i nærområdet og deres rolle i en krise? Ifølge Stierand er det umulig å lage et strikt skille mellom urbant landbruk og bynært landbruk. Det finnes sikkert mye areal for dyrking i Oslo, større enn den stripa der jeg graver. I Maridalen er det både jorder og bønder. En av bøndene er Per Skorge, avtroppende generalsekretær i Norges Bondelag. Han 261

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 262

leier ut jorda til andelslandbruk. Et viktig bidrag til mer ernæringskompetanse i hovedstaden. Hvor mange kunne mettes med mat fra Maridalen? Hvor mye areal trenger hver av oss? Prosjektet Weltacker i Berlin, satt i gang av Zukunftsstiftung Landwirtschaft, synliggjør hvor mye areal vi faktisk har dersom verdens samlede åkerareal deles på antall mennesker. Hver innbygger i verden har om lag 2000 kvadratmeter, to mål. Grovt regnet tilsvarer det arealet hver nordmann har til disposisjon av norsk dyrka mark. Verdensåkeren i Berlin illustrerer konkret hvor mye som kan dyrkes på to mål for å ha et sunt kosthold. Det går faktisk an å leve av to mål, men da er det ikke plass for monokulturer, ikke for å dyrke menneskemat for høner og griser og heller ikke for biodrivstoff. Bylandbruk må bli mer enn koseprosjekter. Det handler om mat og om livsgrunnlaget på kloden. Dersom Oslo skulle mette sine innbyggere selv, ville også geriljahagen bli et bidrag. Hva mener norske kommuner om regenerativt landbruk, tro, det å binde karbon ved hjelp av kompost og beiting? Har de en mening om hybridfrø? Trondheim har drevet ekstra brutal nedbygging av matjord de siste årene. Har byen noen gang regnet på hvor mye kortreist mat som går tapt? Både bykommuner og landkommuner trenger en matstrategi. Stierand skriver at regionale ernæringssystemer styrker lokale bønder. Med korte forsyningskjeder vil de nyte godt av kjøpekraften i byene. Et regionalt innrettet ernæringssystem vil dessuten fremme artsmangfold og en struktur med mindre gårdsbruk. I et slikt system trengs det mindre mengder av et større utvalg produkter. Når bøndene ikke skal dyrke for eksportmarkedet, minsker fordelen med monokulturer, mener han. Bønder som driver med mangfold, mangesysleri, kan hjelpe byfolk og andre med å gjenvinne ernæringskompetanse, ta maten tilbake. Det trengs møteplasser for matdemokrati i lokalsamfunnet. Food Policy Councils, som jeg har nevnt før, skyter opp flere steder i verden. Ernæringsråd, som de kalles i det tyskspråklige området, dannes av sivilsamfunnet. De fungerer som tenke262

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 263

tanker, verksteder og møteplasser for alliansebygging og er ulikt sammensatt fra sted til sted. Slike råd kunne dannes også i Norge. Ordet «ernæringsråd» gir på norsk assosiasjoner til helsemyndigheter, matpoliti og sunnhetsapostler. Men hva skal vi kalle dem? Jeg kaster ut spørsmålet i en panelsamtale i småbyen Førde. Idéen om et slikt råd fenger mens vi tygger på ordet «matveven» som en mulighet, et ord som knytter an til bondeveven, ordet som Pat Mooney bruker for å beskrive det store flertallet av matprodusenter som faktisk ernærer verden. Under et kort besøk går det opp for meg hvor mye matvev det er i Førde, mat bortenfor kjedenes logistikk og sentraliserte lagersystemer. Marit Bendz, journalist og forfatter og nå fylkessekretær i Naturvernforbundet, møter meg på bussen. På veien svipper hun innom den lokale REKO-ringen og henter bestilt geitekjøtt. Etterpå viser hun meg andelslandbruket hun leder, og der over 40 deltakere høster grønnsaker på samme åker. Hjemme har Jan Ludvig Hundvedbakke lagd suppe av selvdyrkede gresskar. Seinere på kvelden har han grillet geitekjøtt i peisen og lagd salat av hagens vekster. Pascale Baudonnel, franskfødt norsk bondeaktivist, har med seg selvdyrkede gulrøtter. Det var hun som etter 13 års kamp mot Mattilsynet endelig fikk gjennomslag for at det igjen skulle bli tillatt å lage og selge ost av upasteurisert melk i Norge. Hun har vært en svært viktig bidragsyter i arbeidet med å få flere til å satse på småskala osteproduksjon i Norge og bedre rammevilkårene for den. Pascale fikk Ingrid Espelid Hovigs matkulturpris i 2006 for dette arbeidet. Til frokost er det selvdyrket syltetøy, egg fra hagehøner og eplejuice fra en lokal produsent. Norske lokalsamfunn er fulle av selvbestemt, bærekraftig mat og stinne av matkompetanse. Hvilke lokalsamfunn ville takle en matkrise best og greie seg uten tilførsel utenfra? Det er slikt som et ernæringsråd kunne diskutere. Hvem danner det første ernæringsrådet i Norge? Og hvordan gå fram? Jeg forteller at jeg nettopp har begynt å lese en helt ny tysk bok. Genial lokal (Thurn, Oertel og Pohl, 2018) handler om å relokalisere matforsyningen og bygge opp igjen lokale og regio263

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 264

nale strukturer, bortenfor matkjedemakta og agroindustrien. Forfatterne Valentin Thurn, Gundula Oertel og Christine Pohl anbefaler å danne ernæringsråd, et Food Policy Council, som samler og koordinerer idéer, forslag og tiltak for en matpolitikk nedenfra. Alle har krav på god kvalitetsmat, skriver de, også de som har lite penger og ikke bil. Boka har en oversikt over ulike former for Food Policy Councils rundt omkring, i USA, Canada og Europa. Det er et treffende bilde å snakke om at rådene skyter opp som synlige sopper, mens den usynlige sopprota danner nettverk i mange retninger. Boka har en bolk om hvordan et ernæringsråd kan etableres. Kommunene er en naturlig ramme for et råd. Fordi kommunene er ulike, vil også sammensetningen være ulik. Bønder er en nøkkelgruppe, likedan frivillige organisasjoner innen miljø, utviklingspolitikk, velforeninger, fagbevegelse og representanter for håndverksmat. Fordi hvert sted har sitt særpreg, det er ingen fasit for sammensetningen av et ernæringsråd. Bjørn Egil Flø, bygdesosiolog og forsker ved NIBIO, kjenner systemet med lokale Food Policy Councils fra studieturer i USA. «Men avgjørende for at de skal fungere, er at de forblir autonome og ikke overtatt av den offentlige forvaltningen. Kraften ligger i det uformelle. Ved et formalisert samarbeid med kommunen vil det organiserte kollektivet miste eierskapet», sier han med henvisning til teoriene til Elinor Ostrom, nobelprisvinner i økonomi. «Ernæringsråd som en vei til forandring vil fungere bare dersom de ikke blir en del av det bestående», sier Flø da vi fortsetter samtalen på flyet til Oslo. Jeg forteller om geriljahagen som pussig nok synes å være et hår i suppa for Oslo, nettopp nå som byen skal bli både grønn og spiselig. For sosiologen er det logisk: «Urbant landbruk er populært og er blitt en del av planverket. Dermed blir det også et alibi for det bestående. Det samme skjer når Bondens marked blir omfavnet som et utstillingsvindu for landbruket, noe som gjør middelklassen fornøyd, mens landbruket bak fasaden fortsatt blir liberalisert og nedlagt.» «På samme måte blir urbant landbruk gjort til et utstillings264

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 265

vindu som dekker over dårlig byforvaltning», ifølge Flø: «Da må det være stilisert, pent, pyntelig og ryddig. Hele samfunnet er planlagt, alt skal sys rundt samme lest. Da er det ikke plass til det som vokser organisk og litt rotete. Alternative bevegelser blir fort kidnappet og overtatt av det etablerte. Urbant landbruk kan fort bli ufarliggjort og miste brodden. Det samme vil skje med ernæringsråd dersom de blir en del av den kommunale forvaltningen.» Sosiologen har rett, geriljahagen passer ikke inn i et kommunalt planverk. Men geriljahager kan bidra til å endre verden. Plutselig aner jeg hvem som inspirerte meg, men som jeg nesten hadde glemt. Britiske Mary Clear som jeg har møtt på film og nå igjen i boka Genial lokal, har omgjort en hel by til geriljahage, Todmorden i Nord-England, med 15 000 innbyggere. Først byttet hun ut rosene i egen hage med bær og grønnsaker og satte opp skilt: «Serve yourself!» Vær så god, forsyn dere! Det var starten på bevegelsen Incredible Edible – utrolig spiselig. Mary Clear, pensjonert sosialarbeider, begynte med egne hender og startet en borgerbevegelse av geriljagartnere som erklærte byen som en hage for alle. En spiselig hage. De nye bygartnerne spurte ikke om lov, de bare begynte å plante spiselige vekster overalt der det var plass. Før de begynte å plante foran politistasjonen, spurte de likevel stasjonssjefen. Svar: «Det er bedre å la være å spørre. Før myndighetene svarer, går det måneder og år, og alt blir vanskelig.» Bedet ble bygd og politiet hjalp til med å vanne. Foran sykehuset var det plantet trær og andre prydplanter. Mary Clear gikk til overlegen og spurte om det ikke ville være bedre for pasientene om de kunne plukke epler på vei inn til sykehuset og rabarbra på vei ut igjen. En god idé, mente overlegen, men de hadde ikke penger, for de hadde alt brukt for mye på dyre, typiske «arkitektplanter». Da samlet geriljagartnerne inn penger, fikk revet opp prydplantene og plantet spiselige vekster. Hele befolkningen har fått eierskap til den spiselige byen, og kriminaliteten har gått ned. Det ble konflikt med myndighetene, men geriljagartnerne argumenterte med at det dreide seg om offentlig areal som ble brukt på en fornuftig 265

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 266

måte. Dermed fikk de plante på areal ved skoler, stasjoner og aldershjem. Geriljaprosjektet ble utbygd til det de kaller Propaganda Gardening, for å gjøre innbyggerne oppmerksom på hvor maten kommer fra. Forbruket i byen endrer seg, folk kjøper lokalt produsert mat. Bønder og foredlingsbedrifter blir klar over at det finnes et lokalt marked for deres produkter. Hvem kan gjøre Oslo og andre norske byer spiselige? Parkene kunne bestå av noe annet enn prydtrær og plen. Hvorfor plantes det ikke mer svarthyll og aronia i parkene? Epler, plommer, pærer og nøtter. I min barndoms grend er det for kaldt for frukt og nøtter, men det vokser all slags bær der, både i skogen og i hagene. Bygdebyer, grender og bydeler kunne fylles med bærbusker. Det kunne dyrkes rotvekster og andre matplanter, i stedet for å hente mat fra andre siden av kloden. Da ville vi bli aktive deltakere i matsystemet og ikke lenger bare passive konsumenter. Det ville gi oss trygghet, kunnskap og kontroll, og vi ville bli mindre avhengig av udemokratiske og sårbare handelsstrukturer. Vi ville stå mindre hjelpeløse dersom forsyningen utenfra stanset opp. Jeg ønsker meg et plommetre i geriljahagen. Og en ny svarthyll som erstatning for de to Bymiljøetaten har moset ned. Skal jeg spørre tro, eller bare plante?

Solidaritet, dugnad og degrowth Mange skriver om landskap nå, om jord, beite og utslått. Har tørkesommeren endret noe i landbruksdebatten? «Framtidens landbruk handler ikke bare om ny teknologi, det handler egentlig mest om biologi», som lederen i Spire, Hege Skarrud, og Hellek Berge, profilert forkjemper for karbonlagring i jorda, skriver i en kronikk i Nationen om klimatilpasning i jordbruket: «Et av de beste tiltakene vi kan gjøre, er å satse på jordbruk som samarbeider med naturen.» De to tror det er innen jordhelse, plantevekst, miljø og klima det neste kvantespranget innen jordbruk kommer. Arild Hermstad, tidligere leder for Framtiden i våre hender 266

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 267

(FIVH) og nå talsperson for Miljøpartiet De Grønne MDG, har gjort en interessant observasjon på Landbruksdepartementets internettsider. Der er Norge og norske bønder løsrevet fra naturgrunnlaget: «Sentrale rammevilkår for mat- og landbrukspolitikken er den generelle økonomiske politikken, marknaden og handelspolitikken som følgje av WTO-avtalen og EØS-avtalen, og Stortinget si behandling av proposisjonar og meldingar til Stortinget.» Hvor ble det av landskapene? Som Hermstad skriver i en kronikk i Nationen, et stabilt klima er glemt som rammevilkår. Det står heller ingenting om at matproduksjon er avhengig av det biologiske mangfoldet, bier og andre insekter. «Det er ikke tilfeldig. Vi er alle blitt vant til å ta naturgrunnlaget for gitt. Men det er farlig.» Han skriver også at det ikke er solidarisk å importere fra andre land, og at det kan bli matmangel på nye og uventede steder, kanskje til og med i norske butikker: «Det vil neppe bli enkelt å takle for en befolkning som bruker stadig mindre av inntekten på mat, og som er vant til å kjøpe mye mer enn de klarer å spise (…) Dagens modell for produksjon og forbruk av menneskemat er ikke bærekraftig.» Den nye lederen for FIVH, Anja Bakken Riise, skriver sammen med kollega Heidi Lundeberg om tørkekrisa og solidaritet i Klassekampen: «Er auka fôrimport ei løysing for matproduksjon i Noreg og globalt?» Her er det snakk om grovfôr. De to er sjokkert over at det er tillatt å importere grovfôr fra land der en stor del av befolkningen lever i fattigdom, som Sør-Afrika og Chile, og er redd det vil forsterke ulikheten mellom fattige småskalabønder og rike industribruk. Norsk matsikkerhet sikres ikke ved å sette matsikkerheten i andre land i fare, skriver de: «Me treng eit landbruk basert på norske ressursar. Jorde i heile landet må takast i bruk. Og skal det vere mogleg må det vere rom for små så vel som store bruk.» De viser til at en rekke jorder er slått for første gang på mange år under tørkesommeren, og at kulturlandskap igjen åpner seg. Og de trekker fram at dugnad og solidaritet mellom bønder har stått sentralt i krisehåndteringen. 267

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 268

Da Erik Dammann i 1974 grunnla FIVH, ble han en sterk røst mot en forbruks- og konkurranseøkonomi som fører til rovdrift på ressurser, ødelagt natur og et dårligere liv. Dammanns kritikk av vekstøkonomien fikk bred oppslutning den gangen. Dammann og FIVH fikk for øvrig også den alternative nobelprisen, Right Livelihood Award, allerede i 1982. Mitt inntrykk er at idéen om å forbruke mindre og dele på ressursene slo særlig godt an blant bønder. De fleste bønder forstår at det gir lite mening å snakke om konkurransedyktig matdyrking. Det agroindustrielle landbruket med monokulturer, soyaimport, globale varestrømmer og vekstpress er tilpasset vekstøkonomien, men går dårlig i hop med naturen og biologien, som jordbruket bygger på og er avhengig av. Olav Randen, geitebonde og forlegger, beskriver konkret forskjellen på de to måtene å drive landbruk på. I en artikkel i Klassekampen minner han om at ordet uår er gått ut av språket. Men som Randen skriver: 2018 er et uår. Bønder som driver i mindre målestokk, og i strid med vekstlæren, har greid seg bedre gjennom tørkesommeren. Størst problem har de som har fulgt rådene om å satse, bygd fjøs for 60 kyr og en melkerobot, eller fjøs for 120 kyr og to roboter, og som høster på leiejord og kjøper fôr. Dyreflokken er så stor at utmarksbeite er uaktuelt. Når prisen går opp på både leiejord, grovfôr og kraftfôr, rakner kalkylene. Randen skriver: «Den vesle bonden har eit husdyrtal som er tilpassa ressursane på garden. Ho eller han har slåttemarker som kan vere arbeidskrevjande fordi dei er små og bratte, men denne jorda held oftast betre på vatnet. På enga til den vesle bonden veks mange grasslag, slik at i ein varm tørkesommar dominerer dei artane som treng minst vatn og i en kald regnsommar dei artane som treng minst varme.» Denne bonden sparer inn litt her og litt der, tar fram motorslåmaskin eller ljå, har husdyr som beiter i utmarka, forlenger stølssesongen, skriver han. Han mener det agroindustrielle jordbruket med få gårdsbruk og maksimal produksjon, med store mengder kraftfôr og soya, kjøpt grasfôr, diesel, kunstgjødsel og sprøytemiddel har gitt en lite robust matproduksjon: «Vil me ha ein trygg 268

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 269

tilgang på mat også i år når avlingane er små, treng med i staden fleire gardar i drift og eit produksjonsomfang basert på de jordressursane gardane har.» Mange etterlyser nå flere bruk i drift. Ungdom arrangerer seterseminarer og protester mot soyaimport. Men vekstøkonomiens tankemønster er en ideologisk barriere mot å tenke nytt og drive smått, og å støtte bønder som driver smått. Kravet om å bli stor undergraver det spredte, mangfoldige og naturnære landbruket og fører til nedleggelse og gjengroing av bruk. Når det blir overproduksjon av bestemte mattyper samtidig som landskapet gror igjen, bare viser det systemfeilen også i norsk landbruk. En systemfeil som fører til dumping av mat og dårligere inntekter for bønder. Det skjer uten at matsikkerheten bedres, og langt mindre matsuvereniteten, et lands rett til å produsere egen mat og sikre sine innbyggere sunn og næringsrik mat. Vekstideologien er ekstra malplassert i jordbruket, og den undergraver matdemokratiet. For å fri oss fra vekstideologien i jordbruket trengs det kanskje et generelt oppgjør med veksttankegangen og økonomiske modeller basert på rovdrift av ressurser og bruk og kast. Eller omvendt: Det som er igjen av naturnært landbruk, og det som gror fram igjen, kan vise vei, ikke bare til et bedre landbruk, men også til bedre måter å tenke og praktisere økonomi generelt på. Ubegrenset vekst er umulig i en begrenset verden. Mange økonomer utfordrer nå tradisjonell økonomisk tenkning. Ove Jakobsen, professor i økologisk økonomi ved Handelshøyskolen i Bodø, er en av dem som er opptatt av nye økonomiske modeller som tar hensyn til mennesker, miljø og langsiktighet. Over hele verden arbeider forskningsmiljøer med økonomiske modeller som utfordrer vekstøkonomien og ivaretar balansen på kloden. Degrowth er blitt både vitenskap og en praktisk orientert bevegelse. Det finnes postvekstbevegelser i mange land, der det handler om å spare på energi, dele på goder og utveksle kunnskap. Dyrking av mat i lokale kretsløp, bytteringer, gjenbruk, reparasjonsverksteder og lokal valuta er eksempler på praksis som ikke 269

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 270

måles som vekst og ikke belaster klodens ressurser, men som gir folk et bedre liv. Barbara Muraca gir i boka Gut leben (2014) en god oversikt over toneangivende vekstkritiske bevegelser. Hun gjennomgår også fallgruvene, men mener desentralisert produksjon og mer selvforsyning ikke trenger å komme i konflikt med kvinnefrigjøring og en inkluderende og verdensåpen holdning. Dyrkebevegelsen og det naturnære og solidariske landbruket kan bli en bru til en sterkere postvekstbevissthet også i Norge. Flere bønder gjør oss mindre sårbare, styrker den sosiale veven og gjenoppretter kontakten med maten. Community Supported Agriculture (CSA) sprer seg i hele verden. Andelslandbruk, som det heter på norsk, finnes i ulike utforminger, men er alltid en protest og en motvekt mot konkurranseøkonomien. Dersom det er mange nok mennesker lokalt som abonnerer på maten, tar et tak på gårdsbruket og garanterer for inntekta, kan bonden produsere uavhengig av prisene på verdensmarkedet og sove bedre om natta. Det er utallige modeller for hvordan maten kan bli en del av et felles prosjekt og tas tilbake til lokalsamfunnet. Byfolk kunne stille opp og hjelpe til med å slå gras i utmarka og åpne nedgrodde landskap. Når nærheten til og respekten for maten vokser, øker også aktsomheten i omgang med andre ressurser. Vi må reparere mer i stedet for å kjøpe nytt. Samarbeid og dugnad er et alternativ til konkurranse og en nøkkel til en klode i økologisk balanse. Landbruket står ved en skillevei og må velge fortelling. Vi står alle ved en skillevei og må velge bærekraftige livsformer. Kan landbruket gå foran, sammen med alle urbane dyrkere i by og land? Å ta tilbake makta over maten er motvekt mot apati og maktesløshet, og det er bygging av demokrati. Når jeg leser om overforbruket av energi og andre ressurser, om at kloden varmes opp enda fortere enn vi trodde, om tap av artsmangfold, ødelagt matjord, misbruk av vann og dårlig behandling av dyr, planter og mennesker i den internasjonale, industrielle verdikjeden for mat, tenker jeg iblant at det er for seint. Men skal vi sette oss med hendene i fanget? Da er det bedre 270

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 271

å finne seg en pallekarm eller en geriljahage. De færreste orker å forholde seg til CO2-ekvivalenter. Men alle kan bidra til å bygge jord som lagrer karbon. De som ikke har lyst til å dyrke selv, kan likevel støtte bønder som driver regenerativt, karbonlagrende landbruk. Landskapene i verden er både natur og mat, nøkkelen til at vi kan spise oss mette, kjøle ned kloden og glede oss over det som er fint. Hva slags landskap trenger vi, på landet og i byen? Under betong og asfalt gror det ingen mat. Desto viktigere er det å ta vare på jorda som er igjen, dyrke mangfold og lagre karbon der. Det finnes ingen fasit eller masterplan for å ta maten tilbake. Vi må våge å forsvare maten. Forandringen må komme nedenfra, og noen må begynne, om det så er i en geriljahage. Og for å sitere Wendell Berry enda en gang: «Eating is an agricultural act.» Sitatet brukes ofte i Slow Food: Å spise er en politisk handling. Hver gang vi velger hva vi vil spise, påvirker vi hva slags landbruk og matproduksjon vi vil ha.

271

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 272

Litteratur og kilder – et utvalg

Antonsen, T. (2017). Agrarianism and Our Dependence on Nature. A virtuebased approach to the human-nature relation and the good life. Doktoravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo. Arway, C.G. (2013). Friss oder Stirb. Salzburg: Ecowin Banzhaf, A. (2016). Saatgut. Wer die Saat hat, hat das Segen. München: Oekom Verlag. Beste, A. Og Idel, A. (2018). Vom Mythos der klimasmarten Landwirtschaft. Wiesbaden: Martin Häusling, MdEP/Europabüro Hessen. Blech, J. (2017). Schmeckt’s noch? Berlin: S. Fischer Verlag. Bode, T. (2018). Die Diktatur der Konzerne. Berlin: S. Fischer Verlag. Bommert, W. (2009). Kein Brot für die Welt. Die Zukunft der Welternährung. München: Riemann Verlag. Bommert, W. (2012). Bodenrausch. Die globale Jagd nach den Äckern der Welt. Frankfurt: Eichborn Verlag. Bommert, B. (2014). Brot und Backstein. Berlin: Ueberreuter Verlag. Borgen, A. (1973). Urtehagen på Knatten. Oslo: Gyldendal. Borsani, F. og Gröbly, T. (2016). Zwischen Fairtrade und Profit. Bern: Stämpfli Verlag. Bragdø, M. (2016). Hageboka. Grimstad: Eget forlag. Burtscher-Schaden, H. (2017). Die Akte Glyphosat. Wie Konzerne die Schwächen des Systems nutzen und damit unsere Gesundheit gefärden. Wien: Kreymayr & Scheriau. Clausing, P. (2013). Die grüne Matrix. Naturschutz und Welternähung am Scheideweg. Münster: Unrast Verlag. ETC Group (2017). Who will feed us? The Peasant Food Web vs. The Industrial Food Chain. Val David, Canada: ETC Group. Fatheuer, T., Fuhr, L. og Unmüssig, B. (2015). Kritik der Grünen Ökonomie. München: Oekom Verlag.

272

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 273

Gallis, H. (2015). Dyrk byen! Håndbok for urbane bønder. Oslo: Spartacus Forlag. Grefe, C. (2016). Global Gardening. Bioökonomi – neuer Raubbau oder Wrtschaftsform der Zukunft? München: Verlag Antje Kunstmann. Havro, H.L. og Dypvik, A.S. (2018). Kven skal eige jorda? Oslo: Res Publica. Heinrich Böll-Stiftung, i samarbeid med IASS Potsdam, BUND, Le Monde Diplomatique (2015). Bodenatlas. Heinrich-Böll-Stiftung, i samarbeid med Rosa-Luxemburg-Stiftung, BUND, Oxfam Deutschland, Germanwatch og Le Monde Diplomatique (2017). Konzernatlas. Herren, H.R. (2016). So ernähren wir die Welt. Zürich: Rüffer & Rub Sachbuchverlag. Heuser, A., Urhahn, J., Wiggerthale, M., Schneider, S. og Rintz, J. (2016). Besser anders, anders besser. Achen/Berlin: INKOTA-netzwerk e.V., Oxfam Deutschland e.V. og MISEREOR e.V. Idel, A. (2010). Die Kuh ist kein Klimakiller. München: Metropolis. Koechlin, F. (2014). Jenseits der Blattränder. Basel: Lenos Verlag. Kruchem, T. (2012). Der grosse Landraub. Frankfurt: Brandes & Apsel Verlag. Kruchem, T. (2017). Am Tropf von Big Food. Tyskland: Transcript Verlag. Leu, A. (2018). Die Pestizidlüge. München: Oekom Verlag. Loftas, T. (1995). Dimensions of Need. An Atlas of Food and Agriculture. Roma: Food and Agriculture of the United Nations. Løkeland-Stai, E. og Lie, S.A. (2012). En nasjon av kjøtthuer. Oslo: Forlaget Manifest. Lønning, D.J. (2017). Jordboka. Det fantastiske universet under føtene våre. Sirevåg: Forlaget Nyskaping. Mancuso, S. og Viola, A. (2018). Smarte planter. Oslo: Bazar. Muraca, B. (2014). Gut leben. Berlin-Wilmersdorf: Wagenbach. Nærstad, A. og Randen, O. (2012). Den unødvendige sulten. Ål: Boksmia. Savory, A. (1998). Holistic Management. Washington D.C.: Island Press. Scheub, U. og Schwarzer, S. (2017). Die Humus-revolution. München: Oekom Verlag. Schiebel, A. (2017). Das Wunder von Mals. Eine Anleitung zum Widerstand. München: Oekom. Schneider, M., Fink-Kessler, A. og Stodieck, F. (2013, 2016, 2017, 2018). Der kritische Agrarbericht: 2018, 2017, 2016, 2013. Hamm: ABL Verlag. Stierand, P. (2014). Speiseräume. München: Oekom Verlag. Thomassen, B.R. (2011). Som liljene på marken. Om å leve enklere. Oslo: Avenir forlag.

273

Geriljahagen_Layout 1 29.01.19 11.04 Side 274

Thurn, V., Oertel, G. og Pohl, C. (2018). Genial lokal. So kommt die Ernährungswende in Bewegung. München: Oekom Verlag. Voll, F.J. og Linder, L.G. (2017). Schweinebande! Der Fleischreport. München: Ludwig Buchverlag. Worldwatch Institute, i samarbeid med Henrich-Böll-Stiftung og Germanwatch (2011). Zur Lage der Welt 2011. Hunger im Überfluss. München: Oekom Verlag.

Nyttige nettsteder Aktion Agrar: https://www.aktion-agrar.de/ Alliansen Ny landbrukspolitikk: http://landbruksalliansen.no/ Biovision foundation: https://www.biovision.ch/en/home/ ETC Group: Who will feed us? Rapporter: http://www.etcgroup.org/sites/ www.etcgroup.org/files/files/etc-whowillfeedus-english-webshare.pdf og http://www.etcgroup.org/content/who-will-feed-us-industrial-foodchain-vs-peasant-food-web Food Tank: https://foodtank.com/ GRAINs hjemmeside: https://www.grain.org/ Rapporten fra GRAIN: https://www.grain.org/article/entries/5976-emissions-impossible-how-big-meat-and-dairy-are-heating-up-the-planet IAASTD-rapporten – sammendrag: https://www.globalagriculture.org/ fileadmin/files/weltagrarbericht/IAASTDBerichte/SynthesisReport.pdf Institut für Welternährung: http://institut-fuer-welternaehrung.org/ Kiss the Ground: https://kisstheground.com/ Norges Bondelag: https://www.bondelaget.no Norsk Bonde- og Småbrukarlag: http://smabrukarlaget.no Regeneration International: https://regenerationinternational.org/ Rydd Norge: http://ryddnorge.no/ Wake up before it is too late: https://unctad.org/en/PublicationsLibrary/ ditcted2012d3_en.pdf Kortversjon: https://unctad.org/en/pages/PublicationWebflyer.aspx?publicationid=666 Engelsk versjon: https://www.globalagriculture.org/report-topics/aboutthe-iaastd-report.html https://www.agropub.no/publikasjoner/okologisk-landbruk-i-iaastdrapport https://www.datsja.no Wir haben Agrarindustrie satt!: https://www.wir-haben-es-satt.de/ Økologisk Norge: https://okologisknorge.no

274