Issuu on Google+

Bent Lønrusten Tekst og illustrasjoner

redder jula!


ndelig! Det er første desember. Alle i den lille byen har ventet så lenge. Nå er barn, foreldre og besteforeldre samlet på torget for å starte julefeiringen. Fra torget høres munter sang og latter fra alle som venter spent på at lysene på det store juletreet skal tennes.


en i åsen over byen står en mørk skikkelse med skjegg og pelslue. Han er ikke glad. Han skuler hutrende nedover mot det festpyntede torget.

Han drar den mørke frakken opp over de spisse ørene. Nå hører han at de roper høyt der nede: – 5–4–3–2–1 … Tenn lys! – Ååååååå … Æææææ, fillern tusse! knurrer den mørkkledde skikkelsen. – Nå er julemaset i gang igjen. Glade barn, pepperkaker, gaver og grøt. Men, bare vent, jeg skal nok ødelegge alt sammen, for jeg HATER jula! Nå skal jeg stjele nok sukker til å lage masse karamell, så skal jeg sørge for at dere får verdens tristeste jul! Han knytter neven og hytter ned mot juletorget.


– Ja da, ja da jenta mi, svarer bestemor, – grøten er klar. Her er sukker og kanel. Frida babler i vei mens hun strør enda mer sukker på grøten, men plutselig stopper hun. Bestemor ser så veldig rar ut, ansiktet hennes vrir seg i en stygg grimase og øyene blir store som tennisballer. Bestemor spytter ut grøten og ser ut som hun har spist en sitron. – Er du syk, bestemor? – Nei da, ikke syk, men denne grøten smaker helt forferdelig.

leiligheten over bokhandleren Liljeroos Bok & Bøker svinser bestemor Randi Liljeroos rundt en boblende grøtkjele.

– Bestemor, bestemor, du skulle sett alle de flotte julelysene, roper Frida, hun har så vidt kommet inn døra og løper opp trappa. – Åh, jeg er så sulten, er grøten ferdig?

Frida gaper over sin egen skje og kjenner med en gang at det er noe riv ruskende galt. – Å fysj, det smaker … SALT! – Jeg skjønner ingen ting, sier bestemor, – jeg tok jo nettopp sukker fra den store sukkerkrukka. – Du har kanskje tatt feil krukke da, sier Frida, og går ut på kjøkkenet.


I det hun slår på kjøkkenlyset, hører hun et smell og lyden av noe som går i tusen knas. Frida blir så forvirret at hun ikke ser den svarte skyggen som smetter ut av kjøkkenskapet og ut vinduet. – Hva i alle dager er det for slags bråk, roper bestemor inne fra stua. – Aner ikke, sier Frida, – men den store sukkerkrukka ligger på gulvet og det er sukker overalt. Da bestemor kommer inn på kjøkkenet, blåser vinden kraftig inn gjennom det åpne vinduet, og en sky av sukker fyker opp i ansiktet hennes. – Å, au, au…. det svir, sier bestemor og gnir seg i øyene. Så smatter hun og ser forundret ut. – Men, dette er da ikke sukker, dette er salt! – Hvorfor har du tømt salt i sukkerkrukka, spør Frida forvirret. – Nei, det har jeg da ikke, sier bestemor. Hun kikker i søppeldunken og der ligger den tomme sukkerposen.

– Det var rart, kanskje de har gjort en feil på sukkerfabrikken, foreslår Frida. – Ikke vet jeg, sier bestemor og lukker det åpne vinduet. – Men hva i all verden er dette? Hun peker på noen brun-svarte spor på kjøkkengulvet, i vindusposten og oppe på benken. – Det er fotspor! De er helt seige, og de lukter som … som karamell, sier Frida.


Fjompenissen redder jula!