Page 1

Ăžetta reddast Et fotodokument om Islands finanskrise

1


Ăžetta reddast Et fotodokument om Islands finanskrise

Jo Straube


4


5


Þetta reddast!

”Þetta reddast!” er et uttrykk ofte hørt på Island. Det betyr noe sånt som ”det ordner seg!”, og brukes i absolutt alle sammenhenger. Men da krisen kom mente noen uttrykket gikk ut på dato – så ille stod det til. Likevel er optimismen å spore, faktisk svært lett å finne i noen kretser. Det kommer bare an på hvem man spør. Noen gir deg til svar at det ligger en revolusjon og ulmer, og etter å ha sett urettferdigheten på nært hold i to måneder er det nesten så jeg lurer på hvorfor ikke revolusjonen har kommet. Andre, som bilforhandleren Knútur G. Hauksson, som ble fratatt eierskapet til bedriften sin da bankene kollapset, lengter ikke etter noen revolusjon: – Det kommer til å bedre seg. Det blir nok ikke den samme festen som sist, men fest blir det! Vi kommer til å gjøre crazy things igjen. Einar Jörundsson, Islands eneste veterinærpatolog, håper islendingene lærer noe av krisen, og at de kan unngå å gjøre crazy things på lang tid. – Jeg sier at den økonomiske krisa må vare litt for å forandre tankegangen til nasjonen. Hvis den blir for kortvarig går det rett tilbake, som en kortvarig fyllesyke. Da blir det bare på’n igjen neste helg, sa han da jeg møtte ham på hybelen hans i Oslo. Til sommeren kommer familien på besøk. Om de finner ut at de kan, flytter de for godt. På mange måter er Islands finanskrise ”usynlig”. Man må se forbi islendingenes fine hus og store biler for å se krisens alvor. En grunn til at islendingene mener så mye forskjellig om krisen er at de selv merker den på kroppen. Omkring en tredjedel av befolkningen merker knapt at det er noen krise, mens en tredjedel av husstandene er i virkelig store økonomiske problemer. Noen av disse er folk som har tatt opp altfor store lån. De fleste har ikke tatt større lån enn det som er vanlig hos norske husstander. Elendigheten har ført til at mange har forlatt Island for å søke en tryggere fremtid et annet sted. Jeg besøker to anarkister i et okkupert hus. De er både pessimistiske og lei av pengepraten- Jeg er glad for at systemet har feilet. Nå ser folk hvor råttent det var, og hvordan noen få var villige til å tråkke over så mange andre mennesker for sin egen fordel. Men det er leit at det har gått ut over så mange uskyldige mennesker, sier Surkula. Hun og venninnen gjør siste finishen på sitt kunstprosjekt i kveld. Det er det eneste de bruker penger på, alt ellers i huset har de funnet eller fått gratis. - Det er bra at folk protesterer, men også at prisen på mat, strøm og bensin går opp. Vi har en mulighet til reell forandring – til et mer bærekraftig og bedre samfunn. Men folk fortsetter å forbruke som før, betale urettferdige lån, og kjøpe dyr mat. Jeg syns folk må slutte å klage over at de har blitt kjørt i ræva. Hvorfor sparker de ikke ut regjeringen og banksjefene, og fyller bagen på super’n? Jeg skulle gjerne sett at folk reagerer fysisk, men de er late og usolidariske. Noen har sluttet å betale lån, men de er så få at de kommer bare i trøbbel.


We are basically in full meltdown mode, we are busted. We are a mafia island. And yet they call it democratic. Well, welcome to the 21st century depression. No one knows what will happen next. Birgitta Jónsdóttir, alltingrepresentant for Hreyfingin.

Det store spørsmålet er når man vil se en ende på krisen. At levekostnadene går opp, mens lønningene går ned er første utfordring. I tillegg spekuleres det i at islendingene må betale seg ut av krisen med å selge ut naturressursene. En reell frykt mange islendinger har er at kravene fra IMF, det internasjonale valutafondet, vil føre til nedbygging av velferdsstaten, og at naturressursene blir solgt bilig til multinasjonale selskaper som Alcoa og Rio Tinto, som gjerne vil bruke Islands billige energi til å produsere aluminium. Kan Þetta reddast? Da tiden min på Island nærmet seg slutten, bryter Eyafjällajökull ut. Det var ventet, men akkurat som krisen, kom den brått på. - Denne vulkanen har ikke brutt ut tidligere i vår levetid, så vi vet ikke hvordan den kommer til å oppføre seg, sa gelologparet Helgi Arnar Alfreðsson og Julia Katrín Björke da vi satte oss i bilen denne lørdags natten på vei mot utbruddet. Om de ikke hadde blitt vekket av Julias mor, som ringte dem midt på natten, hadde de ikke fått det med seg før senere. Helgi hadde sett på målinger av rystelser i området senest før de gikk i seng, men ble likevel tatt på sengen. – Vi visste ingenting! Det har aldri skjedd før at vi ikke har kunnet forutsi et utbrudd samme kveld! Så gikk det tre uker med vulkanutbrudd, og man ventet fortsatt på rapporten om hva som gikk galt frem mot bankkollapsen – på folkemunne blir den kalt ”den svarte rapporten”. Så kom den endelig: 2383 sider om hva som hadde gått galt. Én person – David Oddson, tidligere statsminister, sentralbanksjef, og nå redaktør for Morgunbladid – stod alene for 256 sider, eller ja, over ti prosent av rapporten! Hodene skulle begynne å rulle. Så kom et nytt, og mye større utbrudd fra Eyafjällajökull. 10-30 ganger større enn utbruddene som hadde kommet til nå. Nå var det ikke lenger noe ”turistutbrudd”. Flytrafikken lammet Europa, og verdenspressen så igjen mot Island. Men ikke for rapporten om hvem som hadde skylden for situasjonen Island hadde havnet i, som 36 etterforskere hadde jobbet med i månedsvis. Rapporten som hadde blitt utsatt gang på gang, fordi det dukket opp så mye. Rapporten som islendingene hadde tiltro til fordi korrupsjonsjegeren Eva Joly hadde vært med på å utarbeide den. - Resultatene kommer til å komme ganske fort i form av rettsaker, sa hun optimistisk da jeg møtte henne i Reykjavik to uker før rapporten ble offentliggjort. Jeg håper Þetta reddast!


8


9


Kjære islendinger, jeg har valgt dette øyeblikket til å informere nasjonen om at vi står overfor alvorlige vanskeligheter. Jeg vil oppfordre dere alle til å ivareta de verdiene som er viktigst, for å sikre de verdiene som skal råde i den kommende stormen. Med vår optimisme, vår sinnsro og solidaritet skal vi bære av denne stormen. Gud velsigne Island. Geir Haarde, daværende statsminister, i sin tale til folket, 6.oktober 2008

Forandret fremtid

Hver lørdag siden bankene kollapset, har folk samlet seg foran Alltinget – Islendingenes nesten 1100 år gamle demokratiske institusjon – for å kreve rettferdighet og forandring. Men protestaksjonene mot bankkrisa har tatt mange former. Jeg står sammen med en gruppe mennesker som venter i trykket spenning foran inngangen til en av blokkene i et boligstrøk i Hafnarfjordur, en av Reykjaviks forsteder. To store SUV-er på tomgang i duskregnet denne morgenen. Sjåførene snakker seg imellom gjennom åpne vinduer. - Vi er forbannet. Regjeringen gjør ingenting for oss vanlige mennesker som plutselig har blitt gjeldsslaver. Det er ikke vår skyld, men bankenes. Likevel er det vi som må betale. Han heter egentlig Thorvaldur Ottar Gudlaugsson, men alle kaller ham Dalli. - De er advokater fra bankene som huseierne skylder penger. De kommer alltid samtidig, sier han og peker mot SUV-ene som står på tomgang. Det er tvangsauksjon. Hver dag selges nemlig leiligheter i og rundt Reykjavik fordi eierne ikke klarer å betjene lånene og har forlatt alt de eier. Utenfor blokken i Hafnarfjordur er det Auksjonarius alle venter på. Men Dalli og de andre i gruppen utenfor blokken er ikke her for å kjøpe leilighet. De er fra en av mange grasrotorganisasjoner som har oppstått etter bankkollapsen. De kaller seg ”Hjemmevern-patruljen”, og er her for å stikke kjepper i hjulene for bankenes representanter. Vanligvis er disse auksjonene raskt overstått, for selv om de er avertert i avisene, er det stort sett bare representantene fra de bankene som huseierne skylder penger, som tar seg bryet med å komme. Om ikke auksjonarius har nøkkel, gjør de auksjonen unna på trappen. Den gamle taksten på leiligheten er kjent, og ingen byr i nærheten av takst likevel, så de ser ikke nødvendigheten av å sløse for mye tid og ressurser på formaliteter. Men det går ikke i dag. Dalli og de andre”hjemmevernerne” ønsker at alle som ”bare gjør jobben sin”, bankenes advokater og andre, skal stoppe opp og tenke, og forhåpentligvis finne ut at det systemet de jobber for er urettferdig. Derfor forlanger de, som ”mulige kjøpere”, å få se leiligheten. Fordi auksjonarius ikke har lyktes å få tak i eierne, ei heller har nøkkel, blir en låsesmed tilkalt for å åpne leiligheten. - Vi må snart innse at det er menneskene som er viktig, ikke bankene sier den mest skjeggete i gruppen, Thorvaldur Thorvaldsson. Aksjonister, bankmenn og etter hvert pressefolk stimler sammen i trappeoppgangen mens låsesmeden jobber med å få opp døren. Det tar et kvarter, og det blir stadig mer sammentrykket og ampert mellom de sinte menneskene med stor gjeld, og advokatene som skal by på leiligheten for å dekke inn bankenes tap. Når følget endelig slipper inn i leiligheten, er det som de som bor der har flyktet ut av vinduet mens vi stod utenfor. På stuebordet står den bærbare pc-en i hvilemodus, ved siden av et halvfullt glass med daff cola. Sengene uredd. Men ingen vet hvor eierne er.


Auksjonen foregår rundt kjøkkenbenken. Hammeren og papirene ligger klar ved siden av gasskomfyren. Leiligheten er over 100 kvadratmeter, alt er nytt og fint. Utgangsbudet er 10 millioner islandske kronur. Altså under 500 000 norske kroner. Dette får Dalli og kompanjongene til å protestere høylydt, og Dalli kaster inn en boksehanske som bud. Auksjonarius sukker, og erklærer budet ugyldig. Auksjonen er over åtte minutter etter at døren ble brutt opp. Leiligheten går for 15 millioner islandske kroner. Det vil si rundt 700 000 norske kroner for en romslig luksusleilighet. De tidligere eierne er nå uten leilighet, men har fortsatt millioner i gjeld. I kjølvannet av krisen fantes ingen lov om gjeldssanering på Island. Den 1. mars i fjor kom en lov som skulle hindre at folk ble kastet ut av hjemmene sine, og lån kunne bli fryst i ett år for å gi folk tid til å forhandle nye betingelser med banken. Vår lille aksjon er over. Det er fortsatt uklart om gruppen skulle bli nødt til å ty til sivil ulydighet for å hindre utkastelser, eller om avtalen ble forlenget. Siden det er så mange som hadde problemer med å betale lånene sine, og trengte å reforhandle med banken, så myndighetene seg nødt til å utsette fristen, får jeg vite i Sosialog velferdsdepartementet. Men dette er ikke nok til å få Hjemmevernspatruljen fornøyd. - Utsettelse er bra, men lånene fortsetter å stige mens tiden går. Istedenfor å betale på lånet i 20 eller 40 år, blir det spredt utover til 70-100 års nedbetaling. Det blir dyrere for folk, så det er ingen reell løsning, forteller Thorvaldur Thorvaldsson. Mens Thorvaldur Thorvaldsson er arbeidsledig, og en av mange som sluttet helt å betale avdrag for ett år siden, betaler Dalli og kona fortsatt på lånene sine. Men så langt har de takket nei til alle tilbud som banken har kommet med. For som han sier: - Alle tilbudene fra banken har betydd at vi skal betale mindre nå, men mer senere. Dalli er en av dem som nekter å godta at huset de i årevis har jobbet for å kunne nedbetale ikke lenger er deres. – Framtiden er ikke hva den en gang var, forteller Dalli noen dager seinere. Men han forsøker å holde humøret oppe ved å ha det moro med aksjonene han er med på. – Tross alt har vi mat på bordet og et hjem å bo i, selv om det ikke lenger er vårt. - Jeg sa faktisk i parlamentet at vi danser rundt kreditorene istedenfor å sparke dem litt bak. Ingen avgjørelser fra regjeringen så langt har hatt som mål å hjelpe folk til å betale lånene sine, forteller Lilja Mosesdottir. Hun er professor i økonomi og alltingsrepresentant for regjeringspartiet Venstre Grønn, tilsatt for å hjelpe til med opprydningen etter krasjet. Hun deler oppfatningen til mange islendinger om at regjeringen har gjort lite for folket, men mest for kreditorene. – Selv om IMF kontrollerer alt her på øya, kunne min regjering gjort mer. Mosesdottir mener at det er nødvendig med tiltak for bedrifter og privatpersoner til å få avskrevet gjeld, for på den måten å gjøre det lettere å komme seg på beina igjen. Hvis det likevel ikke er nok mener hun det skal være lett å slå et selskap eller seg selv konkurs og begynne på nytt. Siden juni 2008 har hun jobbet for å få gjennom to lovforslag som er fungerende i flere amerikanske stater. Det ene er populært kalt ”nøkkel-loven”, er etter amerikansk modell. Med den skal man kunne levere fra seg nøkkelen til huset, og med det være gjeldsfri. I dag står mange islendinger i den situasjonen at de har mistet huset, men likevel har masse gjeld som kan følge dem i graven. - Om du ikke kan betale for deg, er du kriminell til din død. Kreditorene kan forfølge deg hele livet, også utenfor Islands grenser. Men IMF vil ikke dette, forteller hun. Lovforslaget er også foreslått i Latvia, men ble stoppet der. Grunnen, mener Mosesdottir, er at IMF ikke vil la islendingene dra ut av landet. - For at det skal være mulig for Island å betale statsgjelden, som nå er på 230 prosent av BNP, må vi være 300 000 islendinger her. Å hindre folk fra å forlate husene sine, er det sterkeste kortet IMF har. Deres viktigste oppgave er å ivareta kreditorenes interesser. De tar ikke hensyn til den menneskelige kapitalen som blir ødelagt når arbeidsledigheten er stor.


12


13


14


15


16


17


18


19


20


21


22


23


24


25


26


27


28


29


30


31


32


33


34


35


36


37


38


39


40


41


”Jeg nyter hvert øyeblikk av krisen! Filosofisk, psykisk, bokstavelig: Ingenting bedre kunne hende for å kaste ut de bomsene! Det fyller meg med opphisselse og glede å tenke på!” Gudmundur Franklin Jonsson, radiovert og tidligere bankmann fra Wall Street og hotelleier i Praha.

Lysglimt i mørket Det er godt og varmt i vannet, men det blåser kaldt om ørene. Litt bortenfor sitter noen og spiser is. Andre drikker kaffe. Jeg sitter i en ”heitupottin” sammen med hundre andre mennesker. Til å begynne med var de rundt ti, men nå etter finanskrisen er det kanskje 200 som bruker anlegget jevnlig på vinterstid. Først dyppe seg i iskaldt havvann, og så legge seg i ”heitupottin”. Helt gratis. Det er trangt i det lange badekaret. Er det finanskrisen som har gjort denne selvpininga så populær? Ved siden av meg sitter Benedikt Hjartarson. Han har svømt over den engelske kanal. Det var da han trente til dette at han begynte å svømme i havet året rundt. Politiet pleide å trene her, to hundre meter bortenfor det rykende vannet vi sitter i. Etter trening badet de i havet. Året rundt. For fire-fem år siden spurte Benedikt om å få låne dette badeanlegget som bare var åpent om somrene. Han fikk nøkkel, og vips så var det gjort. - Sjøbadingen har vært mye i aviser og på tv, så jeg tror det har spredd seg derfra, mener Benedikt Hjartarson. Han forteller også at det er flere av dem som har vært med lenge som klager over at det er for trangt og for mye bråk til å snakke sammen, og at de nå skal utvide med et basseng til. Men de andre badehundene i bassenget mener det er andre grunner enn medieomtale som har gjort sjøbadingen så populær. - Jeg begynte med det fordi jeg ville gjøre noe nytt, og som var gratis. Jeg ville tøye mine egne grenser, og jeg har alltid vært redd for kulde, forteller Gudrún Atladóttir som har overvunnet mye av kuldeangsten siden hun begynte å bade i april i fjor. Gudrún Atladóttir er interiørarkitekt. Firmaet hun hadde sammen med broren gikk konkurs i finanskrisen.. Det ble rammet av terrorloven som Gordon Brown fikk iverksatt for å hindre at verdier fra den konkursrammede Icesave-banken skulle forsvinne fra Island. Hun prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. - Island før krisen var ikke det Island jeg er vokste opp i, og som jeg er glad i. Nå er maten mye dyrere, skatten går opp, uten at lønningene gjør det. Vi har mindre penger. Men istedenfor å ha det dårlig med det, kan vi ha det godt med det. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre noe med helsen uten at det koster noe. Kriseråd kaller de det. Istedenfor å klage over dårlig råd, forsøker de å hjelpe hverandre og å spare penger på en god måte. Til jul ga de hjemmelagde julegaver til hverandre. I sommer ferierte de i telt på Island istedenfor å reise til utlandet. Det hadde de ikke gjort siden barna var små. De har kuttet ut aviser og bøker, passer på hvilken mat de kjøper, og de kjøper klær bare når de trenger det. Å kjøpe ting fordi de har lyst på dem, har de helt sluttet med. Gudrún begynte å lage smykker og sy, mens hennes bror begynte å male. For barna har det ikke endret seg stort. De betaler fortsatt for dans- og musikkundervisning. Det syns de er viktig. Men sønnens sparepenger ble brått mindre verdt, så han måtte begynne å studere istedenfor å ta dannelsesreisen. Gudrún mener den islandske psyken er utrolig god, og at folk klarer seg. - Alle har muligheter, folk har håp. Penger betyr ikke så mye, og folk bruker mer tid på å pleie egen helse og å besøke hverandre nå som vi har mer tid. Med lite arbeid får hun tid til å engasjere seg mer i samfunnet. For eksempel har hun deltatt på ”Nasjonalt møte”. Noen sier dette er det nest beste som har skjedd på Island siden finanskrisen. Det beste skjedde i november, og dette er oppfølgeren. Ideen til disse møtene har sitt utspring i ”Idédepartementet”, et konsept som startet etter finanskrisen, og hvis mål var å skape kreativitet om hva man kunne gjøre mot å bli lammet av krisen. - Vi skjønte at vi måtte gjøre noe selv! Vi har ikke penger, men vi har ”man power”, det hadde ikke vært mulig å få til dette før krisen, forteller professor Snjolfur Ólafsson meg denne regntunge lørdagen der 200 voksne har samlet seg for å diskutere utdanning for de neste generasjonene. I november i fjor samlet de 1300 mennesker for å diskutere Islands framtid. Deltakerne plukket de tilfeldig fra telefonkatalogen. Utdanning var ett av temaene som kom opp på ”Nasjonalt møte” da. Halvparten av dem som er her nå er her i rollen som foreldre, de andre sitter i politiske beslutningsapparat, er lærere eller jobber med barn på andre måter. Alle er her frivillig, alt er gratis, og ingen får noen penger for å være her. Bare lunsj og kaffe.

42


- Hva skal vi gjøre for å komme nærmere målene våre?, spør Snjolfur. - Ta utdanningen som eksempel: mange som vil at utdanningen skal være gratis, mens noen mener at det da skal bety gratis golfkurs også! Men alle her har mye kunnskap og interesse, så den største utfordringen er egentlig bare å gjøre forslagene som blir til her i dag så konkrete som mulig. Politikerne vil lytte nøye, så det å ansvarliggjøre hvem og hva som skal gjøre de forskjellige tingene blir viktig for at ideene blir gjennomført i praksis. Tankesmier av ulikt slag dukker opp i forskjellige former. Ett av dem er Toppstödin. Sæmundur Ásgeirsson hadde siklet på en forlatt kraftstasjon ved lakseelven rett utenfor Reykjavik sentrum siden 90-tallet. Den ble aldri revet fordi den er full av asbest. Endelig gjorde finanskrisen drømmen hans mulig. - Det var ingen ny idé. Vi hadde jobbet med den to-tre år allerede, men det var ingen plass til den før krisen. Ideen var å forene håndverkere og designere. Håndverkerne var en utdøende rase på Island. Alle håndverkoppdrag ble eksportert til Polen, Kina eller andre steder. Men med finanskrisen forandret forholdene seg. - Vi kan ikke sende alt til Kina! Kunnskapen om hvordan man lager ting var på vei bort. Det viktigste med Toppstödin er å forene håndverkere og designere, sier han der han står han nede i underetasjen hvor fliser av pleksiglass og aluminium ligger strødd, og hvor gamle gutter opererer store maskiner. I en smal korridor i toppetasjen av den gamle holken ligger designkontorene. Bare adskilt med en tynn skillevegg med store vinduer fra de store kraftmaskinene. Sikten inn er nesten bedre enn utsikten. - Vi har ikke mye penger, så vi betaler med å bytte tjenester. For eksempel kan Sveinbjörg Jónsdóttir i Projekt og jeg bytte designhjelp mot at jeg hjelper til med å lage en nettside, forteller Thorunn Jónsdóttir. For kontorplassen betaler de 10 000 islandske kroner (500 NOK) 10-15 arbeidstimer til fellesskapet i måneden. - Før hadde folk for mye penger. Det er ikke bra nå, men på lang sikt blir det bra. Det positive med arbeidsledigheten er at det tvinger folk til å være kreative. Uten penger kunne man tro det ble stusselig og stille i Reykjavik, tross disse små lysglimtene her, men kulturlivet blomstrer faktisk som aldri før. - Det har aldri vært så mange konserter og kulturelle arrangementer på Island, og jeg tror folk generelt er mer villige til å delta på ting nå, til å møte andre mennesker og nyte livet. Valdís Thorkelsdóttir er både trompetlærer og -student. Og DJ. Før krisen spilte hun hovedsakelig sammen med Björk rundt om i verden. Det er ikke så forskjellig å være musiker på Island før og nå, mener hun. Hun har fortsatt lignende prosjekter som før, men de er ikke så godt betalt lenger, og de er bare på Island. Når jeg møter henne har hun og de unge lovende i Hjaltalín lydprøver. Bassisten Gudmundur Óskar, eller Gummi, som han kaller seg, sier mye av det samme. Men i fjor spilte de 120 konserter utenfor Island, og det merket de økonomisk. - Det har blitt hardere, for alt er dyrere. Det brukte å være så billig for oss å spille utenfor Island, men med sju bandmedlemmer blir det fort dyrt nå som alle utgifter blir fordoblet. - Vi har ikke hatt noen store konserter siden krisen. Det gir ikke mening å få store artister hit for så store summer, når vi i realiteten må betale dobbelt på grunn av kursen. Men det positive er jo at folk hører på islandsk musikk! Gummi tror svaret på at hele musikk- og kunstscenen i Reykjavik blomstrer som aldri før, ligger i at artistene tar seg mer tid. - For ingen har jo jobb lenger, så da blir det mye bedre, er Gummis lakoniske forklaring. Krisen har forandret mye i mentaliteten til folk på Island. Gummi sier han har lite til overs for måten folk levde her på starten av 2000-tallet. - Hele samfunnet, hvordan vi tenkte var latterlig! 100 % lån på huset var liksom ok, og folk kunne kjøpe fancy biler for lånte penger. Derfor er Gummi ikke i tvil om at krisen har endret måten folk tenker på. Veldig bekymret over framtiden er han ikke. Ingen av hans nære venner har reist ennå. Men han håper regjeringen makter å få dem ut av krisen, for fortsetter krisen går mange en usikker framtid i møte. Uten at Gummi vet det, sier helsedirektør Matthías Halldórsson mye av det samme som han og Valdís, når jeg møter ham. Selv om helsedirektøren daglig må forholde seg til nedskjæringer og en voksende pågang på det psykiatriske tilbudet i disse krisetider, ser han også lyspunkter. - Krisen er også en mulighet. Vi skal ikke bare se på den som bare negativ. Vi har en enestående mulighet til å se hva som er viktig i livet, at det ikke bare er penger. Han vil ikke minimalisere effekten av krisen, men tror noen ganger man tar for hardt i. Fordi folk kutter ut røyk og drikker mindre, og beveger seg mer og har tid til barn og venner, kan han både vise til rapporter som viser at barn har det bedre nå som de har mer samvær med foreldrene, og at dødstallene faktisk går ned. - Utsatte grupper har det verre, menn for store allmennheten er det ikke så ille. Noe er negativt og noe er positivt, sier han. - Men vi har hatt krise i ett og et halvt år. For mange er det lang tid å leve med usikre framtidsutsikter. Om vi ikke får en endring snart, vil vi nok rammes alvorlig.

43


44


45


46


47


48


49


50


51


52


53


54


55


56


57


58


59


60


61


62


63


64


65


66


67


68


69


70


71


Vi har ikke råd til å kaste våre ressurser som fiskekvoter og jordvarme i sluket på den internasjonale kapitalismen. Men akkurat dette har vi gjort, det vil si at dette har de islandske kapitalistene gjort. De har pantsatt våre fiskekvoter i utenlandske banker, hovedsakelig i Deutche Bank, men uten å ha rett til det. Kapitalistene kan ikke pantsette det de ikke har. Ressursene er folkets felleseie, de tilhører ikke bare oss, men også våre barn, barnebarn og oldebarn, og vi må stå vakt om de ufødtes rett til å utnytte dem. Derfor kjemper vi for våre barn, barnebarn og oldebarn. Einar Mar Gudmundsson, forfatter.

Ressurs-riket - Ser dere det Metro-skiltet? Her var McDonalds for tre måneder siden, men de kommer aldri tilbake, sa de! - Det er tre personer per kvadratkilometer her på Island, mot 2-300 ellers i Europa… Vi har det lengste veinettet per capita… Det er stupiditet å ha en egen valuta for et så lite land, men alternativet er jo å gi opp fisken til EU for å få euro. Det vil vi ikke… - Dette er den første bensinstasjon i verden som selger hydrogen. Hvis bilene våre kunne kjøre på hydrogen ville vi vært helt selvforsynt med energi! Vi har co2-fri strøm, men kan ikke selge den. Vi skulle hatt kabel til Europa, men det er for dyrt å lage. Derfor har vi tre aluminiumsverk nå… - ”Toyota Grand Loser”, ”Game Over”, ”Bummer”… Det er super jeep-guiden Sigurdur Stefnisson som ramser opp nye kallenavn på Toyota Landcruiser, Landrover og Hummer, samt en uavbrutt rekke av faktaopplysninger om det vi kjører forbi. Mens Islands økonomi ligger nede for telling, går turistnæringa så det griner. Turistnæringen representerer den tredje største kilden til utenlandsk valuta, etter fisk og aluminium. - En forskjell fra tidligere er at turister faktisk kan kjøpe noe her. Det var jo altfor dyrt før. Så når vi stoppet på slike steder kjøpte ingen noe, forteller han når vi stopper ved Gullfoss. Mange som ønsket å besøke Island kunne ikke gjøre det på grunn av prisen. Derfor er det flere turister nå, med den lave kronekursen. Insentiv-turene er nesten borte, mens bussturistene og cruiseskipturistene er i sterk vekst. Og den største gruppen er faktisk briter. - Med all den dårlige publisiteten vet alle hvor vi er! All publisitet er god publisitet! Island er kjent for sin ville natur, med vulkaner og varme kilder. Landet er svært rikt på ressurser, med fisk i havet og fruktbar jord. Med drivhus drevet av miljøvennlig og billig energi dyrker islendingene til og med bananer i liten skala. Små fiskelandsbyer som Olafsvik har ikke vært like preget av krisen som Reykjavik og byer i vekst. Der er hovedinntekten fra fisken i havet. Det lille landet står for 2,1 prosent av fisket i verden. Om bord i båten «Esjar» er Anton Ragnarsson skipper. Han forteller at hvert år de siste årene har de kjøpt mer kvote for å kompensere for det myndighetene innskrenket. - Vi må ha fire mann om bord, og da må vi ha en viss inntekt, forteller han. På en kalender som flagrer nede i byssa når det gynger ute på sjøen, har de skrevet på hvor mye de har fanget for hver dag dette året. De mener myndighetene må øke kvotene. For som de sier igjen til Morgunbladid et par dager etter mitt besøk er det mye mer fisk i havet enn kvotene tilsier. Kvotesystemet er et omstridt tema på Island, og har vært det siden det trådde i kraft på 80-tallet. Kjøp og salg av kvoter har de siste 20 årene ført til fraflytting fra små bygder rundt om på hele øya etter hvert som kvotene har blitt samlet på færre hender. Øst-Island har kanskje merket fraflyttingen verst, og har slitt med å gi folk en grunn til å bli etter at kvotene samlet seg på færre båter. Konservering eller utnytting av kraftressursene har vært en stor debatt på Island de senere årene I 2007 stod den store demningen Kárahnjúkar klar for å forsyne Alcoa sitt aluminiumsverk i Reydarfjördur. Prosjektet førte til massive protester, men ble likevel gjennomført. For øyeblikket har Island tre aluminiumsverk, og planer om to nye, samt utvidelse av det eldste. De tre aluminiumsverkene bruker i dag 72 prosent av all energi som produseres på Island. For å kunne forsyne de nye aluminiumsverkene med strøm må atskillige fosser og geotermiske kilder bygges ut. Ifølge Ómar Ragnarsson, Islands mest fremtrendende miljøaktivist, dreier det seg nå om 104 konkrete planer. 40 av områdene som planlegges utbygd kan kategoriseres som naturlige underverker. Han viser med et ferskt avisutklipp at Geysir og Gullfoss er med i planene. Etter finanskrisen har behovet for fremmed valuta og nærmere ti prosent arbeidsledighet gjort behovet for utbygging akutt. For ØstIsland er ikke arbeidsledighet og fraflytting noe nytt problem. Smári Geirsson var ordfører i Fjardabygd og formann for de østislandske kommunene i mange år. Han forteller at de prøvde mye forskjellig, men lyktes ikke. - Vi satt ikke bare og ventet på et aluminiumsverk. Alle kommunene støttet prosjektet. Én prosent nedgang hvert eneste år i mange år. Mange hus sto tomme her, forteller han. På aluminiumsverket i Reydarfjördur får Jóhanna Hallgrimsdóttir og Eidur Ragnarsson daglig gratis lunsj fra en enorm buffét. De forteller at det nå er lavere arbeidsledighet her i området enn det som er gjennomsnittet på Island. Alt endret her etter at aluminiumsverket startet opp i 2007. Flere folk, flere arbeidsmuligheter. Både for uskolerte og utdannede ble det skapt større rom til å utvikle seg.

72


- Før var det bare fiskeindustrien og veiadministrasjonen å velge i. Da flyttet de unge for å utdanne seg. Nå kommer de tilbake fordi det er jobber her. Det er flere folk her nå, og flere businessmuligheter. Alt på grunn av dette selskapet. Det viktigste er at de unge har en mulighet til å komme tilbake, forteller de. I regionen rundt aluminiumsverket er det vanskelig å spore motstand mot prosjektet. Med sin erfaring fra sin del av Island støtter de to helhjertet å bygge aluminiumsverket som Alcoa ønsker å bygge i Nord-Island. - Husavik trenger et nytt stort prosjekt, og arbeidsplassene det gir. Vi trenger 12000 nye jobber de neste to årene. Nå er det mer arbeidsledighet enn på 20 år. Alcoa kan skaffe 800, ikke 12000, men det er et stort skritt i riktig retning. Man må litt vekk fra de positive ringvirkningene for å finne motstanderne. I Egilsstadir, den nærmeste byen til den store demningen, er det litt mer varierte meninger om gigantprosjektet. Karen Erla Erlingdsottir kjempet mot utbyggingen av demningen, og sier at alt de advarte om har vist seg å stemme. Men hun syns det er slitsomt å kjempe mot slike ting. - Samfunnet, regjeringen, alle ville ha det. Fordi økonomien er så dårlig er det vanskelig å være mot. Hun mener også at små industrier kan være alternativer til de store aluminiumsverkene. - Det er alltid sånn på Island at man skal satse alt på det samme kortet. Først var det alt på fisk, nå dette. Men vi har også kjøtt, grønnsaker, turisme. Vi trenger ikke satse alt på det samme kortet. Hvis vi la så mye penger i turisme, ville det vært mye bedre enn det vi har nå. Hun er sikker på at det ikke ville vært snakk om å bygge flere aluminiumsverk om økonomien hadde vært stabil. Men nå ”må det bare skje”. I Reykjavik finnes den største motstanden. Det blir de ofte kritisert for, bymenneskene, at de ikke forholder seg til realitetene, og vil naturen vel, selv om det ikke er de som bor der i naturen. Ómar Ragnarsson er ikke av den oppfatningen. - Om man bruker all strømmen landet produserer, men kun gir jobber til 2 prosent av arbeidsstyrken, er det noen landsbyer som overkjører hele nasjonens interesse, mener han. I 14. etasje i et kontorbygg ved siden av Kringlan, et av Reykjaviks store kjøpesentre, jobber Gisli Hjalmtysson i et investeringsselskap. Han betrakter Karahnjoukar som en dårlig investering, og sa på tv at istedenfor å bygge nye kraftverk for å forsyne flere aluminiumsverk, mente han heller de skulle stenge ned et av dem. - Vi har nok kraftverk nå, og kontrakten på aluminiumsverket i Straumsvik går ut i 2014. Istedenfor å fornye kontrakten, mener jeg vi bør selge den frigjorte strømmen for høyere pris, til mindre selskaper på kortere kontrakter. - Karahnjoukar var en dårlig investering da, men den er enda verre nå. Inntjeningen betaler så vidt renten på lånet, mener han. Nå etter krisen lurer han på om inntjeningen i det hele tatt dekker lånet. - I et lite samfunn som vårt er det en enorm investering, og den gir lite profitt. Vi kunne heller lånt like mye penger og kjøpt aksjer i Alcoa, og vi ville tjent det inn på fire år istedenfor 40! Gisli mener det ikke lenger er noen grunn til å markedsføre verdens billigste energi. - Da Straumsvik ble bygget for førti år siden var Island som et østeuropeisk land, og fabrikken ga Island muligheten til å utvikle seg. Det var en god investering som fikk Island videre fra å være et jeger- og samlefolk på 60-tallet. Vi hadde jo ikke engang universitet da, men fikk ingeniørutdanning med denne industrien. Men nå er forholdene annerledes. Karbonfiber, glass, resirkulering av rustfritt stål. Alt er mer lønnsomt. Konsekvensen av finanskrisen er blant annet rekordlav islandsk kronekurs. Lavere kostnader gjør Islands konkurransefortrinn enormt. - Island trenger ikke konkurrere på pris lenger. Hva er galt med å være her? Vi er attraktive for lønnsomme kunder, ikke bare de store og intensive aluminiumsprosjektene. Datasentre for lagring av digital informasjon, en voksende næring på verdensbasis, har et enormt strømforbruk for å kjøle ned og drive sine dataservere. Flere IT-selskaper har begynt å ta over den nedlagte militærbasen på Keflavik, samt konkursrammede trykkerihaller. Island har slik enda et fortrinn med naturlig kjøling året rundt og lave strømpriser på grønn energi. Geologen Helgi Arnar Alfredsson er på vei mot Hellisheidi for å ta prøver til et forskningsprosjekt. Målet er å lagre CO2 fra geotermiske kraftverk i basalten 500 meter under bakken. Med hans hjelp kan Reykjavik Energi bygge ut et geotermisk kraftfelt til. Men uten fangst av CO2 og svovel, er innbyggerne i nærheten for skeptiske, da ingen vet langtidseffekter av å bli utsatt for svovel. Han er ikke ukritisk til selskapet han og Universitetet i Island samarbeider med. Ikke så skeptisk som han er til noen av de andre selskapene, for Reykjavik Energi er det mest miljøbevisste, mener han. Men geotermisk energi er ikke nødvendigvis fornybar, det kommer an på øyet som ser. - Reglene sier at for å være fornybar, må det ha en levetid på 50 år. På Reykjanes har de overutnyttet området så det ikke vil vare i flere generasjoner, som vi jo ønsker. Det samme kan skje her på Hellisheidi om man overutnytter energien her. Det geotermiske feltet på Reykjanes var en turistattraksjon for få år siden. Fordi det var så nært flyplassen, var det første stopp for mange. I dag har jordskorpen gått i oppløsning, gangbroen man tidligere kunne gå på ser ut som den går inn til helvete, der den ligger halvveis nedi et hull. Det er forbudt å gå her nå. Ikke langt herfra står skjelettet til en stor bygning. Det er planene for et nytt aluminiumsverk som er satt ut i live, selv om det ikke finnes strøm nok til å drifte det før alle vannfall og geotermiske kilder på Sør-Vest-Island er bygget ut. Fagforeningene slåss for alumiumsverk, men geologen spør seg hvor mye penger de får for å kjempe for å gi bort all energien de kan produsere for et par hundre arbeidsplasser. - Jeg er ikke noen Greenpeace-type, og jeg vil utvikle landet. Men jeg vil ikke bygge ut all energien. Vi kan kanskje ofre noen områder for utviklingen, men vi kan ikke ofre de mest attraktive områdene uten å få noe tilbake. Det er det vi får igjen for aluminiumsverkene – ingenting!

73


74


75


76


77


78


79


80


81


82


83


84


85


86


87


88


89


90


91


92


93


94


95


96


97


BILDETEKSTER: 1 01.02.2010. Nauthólsvik. Sjøbadere markerer månedsskifte med et midnattsbad i havet. 8 22.02.2010. Fljótshlíð. Einar Jón (7) og Thorarinn Helgi (5) leker bak politisperringene foran vulkanutbruddet. 12 24.03.2010. Ólafsvik. 13 24.03.2010. Ólafsvik. På rommet til Daniel Hrafn. 14 06.03.2010. Austurvöllur. Arnheiður Jónsdóttir, Gunnar Guðmundsson og Elva Dögg Gunnarsdóttir på dagen for folkeavstemning. 16 13.02.2010. Austuvöllur. Hver lørdag demonstreres det foran Alltinget. 17 20.03.2010. Sodoma nattklubb. Du kan tisse på Björgólfur Guðmundsson, Björgólfur Thor Björgólfsson og Jón Ásgeir Jóhannesson. 18 27.02.2010. Austurvöllur. Lørdagsdemonstrasjon. 19 27.02.2010. Sæbraut. 20 17.03.2010. Hafnarfjördur. Soffía Stefánsdóttir og mannen hennes bor i en halvferdig blokk. Fordelen: hun oppbevarer hagemøbler i naboleiligheten. 22 26.02.2010. Reykjavik. Arndís Tómasdóttir legger barnebarna hjemmekontoret sitt. De flyttet med foreldrene til Norge, men er på vinterferiebesøk. 24 10.02.2010. Hafnarfjördur. Tvangsauksjon. 25 10.02.2010. Hafnarfjördur. 26 10.02.2010. Hafnarfjördur. Dalli og advokatene. 27 31.03.2010. Reykjavik. Ukentlig matutdeling. 28 28.02.2010. Álftanes. Kommunen som gikk konkurs på grunn av et svømmebasseng bygget på lånte penger. 30 26.03.2010. Mosfellsbær. ”Krepputorg” blir det kalt, kjøpesenteret som sto klart til krisen. Den store leketøysbutikken var det ikke lenger behov for. 31 21.03.2010. Selfoss. 32 14.02.2010. Reykjavik. Surkula og Kata bor i et okkupert hus. De synes atdemonstrantene er mest opptatt av hva de selv har mistet. 34 10.03.2010. Mosfellsbær. Hvis ikke mammaen til Olavia Gudrun (8) får seg jobb snart, flytter de til Norge. Olavia håper de skal flytte, for to av hennes beste venner flytter også til Norge. Dessuten har de ikke råd til at hun kan drive med musikk og sport på fritiden lenger. 36 17.03.2010. Reykjavik. Utsikt fra Hallgrimskirka. 37 28.03.2010. Reydarfjördur. Hus på flyttefot. 38 22.03.2010. Sør-Island. 40 31.03.2010. Eyafjällajökull. Lysene kommer fra jeepene som er på breen. 44 01.02.2010. Nauthólsvik. Sjøbadere markerer månedsskifte med et midnattsbad i havet. 46 01.02.2010. Nauthólsvik. Heitupottin. 47 23.03.2010. Ólafsvik. På barnedisco. 48 13.03.2010. Reykjavik. Valdís Thorkelsdóttir tror folk generelt er mer villige nå enn før til å delta på ting, møte andre mennesker og nyte livet. 50 24.03.2010. Ólafsvik. Religionsundervisning. 51 24.03.2010. Ólafsvik. Religionsundervisning. 52 13.02.2010. Reykjavik. På ”Nasjonalt utdanningsmøte” var latteryoga et pauseinnslag. 54 27.02.2010. Reykjavik. Pølsekø. 56 27.02.2010. Arnarhóll, Reykjavik. Det halvferdige operahuset ønsker noen å med lava, for å lage det til et minnesmerke om Icesave. 57 26.02.2010. Reykjavik. Erik nyter tanten Kristin Lena Thorvaldsottirs selskap. Neste vår flytter hun og kjæresten også til Norge, i likhet med storesøsteren og hennes barn. Svogeren, Ingolfur Thor Tomasson, har Nadia, den første norskfødte i familien, på armen. 58 02.03.2010. Hafnarfjördur. Kommunen har bygd leiligheter for mange år fremover. I dette strøket har nesten halvparten av dem aldri blitt flyttet inn i. 60 12.03.2010. Reykjavik. Toppstödin. 61 07.02.2010. Reykjavik. Nattklubben Aphoteket. 62 28.02.2010. Reykjavik. Aðalbjörg Sigurðardóttirs fest for å feire at bacheloroppgaven er levert. 64 28.03.2010. Fáskrudsfjördurgöng. Tissepause i tunnelen. På vei til ”Kozy”, den eneste baren i mils omkrets. 66 21.03.2010. Sør-Vest-Island. Utsikt fra bil. 68 31.03.2010. Over Hellisheidi. Flyror og geotermikk i solnedgang. 70 31.03.2010. Eyjafjällajökull. 74 18.03.2010. Geysir. Strokkur. 76 19.03.2010. Hellisheidi. Geotermisk kraft i rør. 78 28.03.2010. Reydarfjördur. Aluminiumsverket Alcoa Fjardal. 80 29.03.2010. Reydarfjördur. Alcoa Fjardal. 81 29.03.2010. Reydarfjördur. Alcoa Fjardal. 82 25.03.2010. Utenfor Rif. Om bord på «Esjar». 84 25.03.2010. Utenfor Rif. Om bord på «Esjar». 85 25.03.2010. Utenfor Rif. Om bord på «Esjar». Kaffe før arbeidet. 86 25.03.2010. Utenfor Rif. Om bord på «Esjar». Óli Olsen i lasterommet 87 25.03.2010. Utenfor Rif. Om bord på «Esjar». Kalenderpiken forteller hvor mye de har fisket hittil i år. 88 06.03.2010. Hvalfjördur. På garden til Arnheidur Hjørleifsdottir og Gudmundur Sigurjonsson på Bjareyarsandur 90 18.03.2010. Thingvellir. 91 18.03.2010. Geysir. 92 18.03.2010. Langjökull. 94 30.03.2010. Reykjanesvirkjun. Før var det et populært første-stopp å ta nyankomne turister. Nå er det farlig 95 30.03.2010. Reykjanesvirkjun. Erna, Haldor og Julia. 96 30.03.2010. Reykjanesvirkjun. Bakken smuldrer opp og gir etter. Gangbroen for turistene kan skimtes. 100 31.03.2010. Ölfusá.

98


TAKK TIL: Guðrún Atladóttir, Anna Margrét Bjarnadóttir, Einar Jörundsson, familien min på Island, Julia og Helgi, Dalli, Cilla Ragnarsdottir, Einar Mar Gudmundsson, Ómar Ragnarsson, Egill Helgason, Birgitta Jonsdottir, Gunnar Skuli Armandsson, Selja Janthong, Alda Sigmundsdottir, Ragnar Axelsson, Halldor Kolbeins, Ingolfur Arnorson, for all hjelp. Takk til alle som har sluppet meg inn på livet og delt sine personlige historier, eller hjulpet meg gjennom prosjektet på andre måter. Noen nevnt, mange glemt – jeg trodde jeg skulle få bedre tid til å skrive denne takkelisten. Men den er ikke endelig ennå. Takk for redigeringshjelp: Laara Matsen, Anniken Mohr, Monica Larsen, Anne-Stine Jonsbråten, Eivind Trædal, Kjersti Blehr Lånkan, Ida Slettevoll, Sean, og klassen.

«Þetta reddast» Reportasjeprosjekt våren 2010 Tekst og foto av Jo Straube Første utgave Copyright 2010 http://jodusiernoeder.wordpress.com jo.straube@gmail.com www.jostraube.no

99


100


101


102

«Þetta reddast!»  

Et fotodokument om Islands finanskrise. Reportasjeprosjekt våren 2010. Copyright tekst og bilde: Jo Straube

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you