Issuu on Google+

ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX.COM

1


Elever, foreldre og døve har reagert på vedtaket om nedlegging! Demonstrasjoner i Oslo og Bergen

Facebook-grupper: ”La døveskolen leve” ”Ikke legg ned døveskolen” ”Se mitt språk”

Websteder: ladoveskolenleve.com viskalseire.com ladoveskoleneleve.blogg.no

2


aktuelt

Askøyværingen tirsdag 8. februar 201

7

Nesten døve Thomas (5) kan miste skoletilbudet ❚ Inntaksstopp ved spesialskoler for hørselshemmede

Alt var klappet og klart for at sterkt hørselshemmede Thomas Ingvaldsen fra Hetlevik skulle bli skolegutt i byen til høsten. Det var før det ble inntaksstopp ved spesialskolene. Mari Møen Nygaard mari@av-avis.no

1. februar fikk Renathe Wågenes sjokkbeskjeden: Kunnskapsdepartementet hadde besluttet å innføre inntaksstopp ved Statpeds grunnskoler for hørselshemmede ved blant annet kompetansesenteret Hunstad i Bergen. Dette er skolen hennes sterkt hørselshemmede femåring hadde gledet seg til å begynne på til høsten.

debatt

BERGENS TIDENDE TORSDAG 17. FEBRUAR 2011

PSYKOLOG ANDERSEN har vært ute i

hardt vær nå. Mobbing kan ødelegge meget for både barn og voksne. Jeg vil trekke frem hvordan jeg som mor prøvde å styrke min sønn på 7 år, da han skulle begynne på skolen i 1977. Etter erfaring fra to eldre brødre kunne han møte mobbekommentarer fra klassekamerater. Vi hadde ikke god råd den gangen på 1970-tallet, så han og hans brødre måtte gå med påsydde lapper på buksene. Av erfaring visste storebrødrene at man kunne komme med spydige bemerkninger bl.a. til lappede bukser.

37

VI SATT VED kjøkkenbordet hjemme

og øvet på en setning som deres lillebror skulle si om noen bemerket noe ved ham: «Gjør det deg noe?» På den måten avvæpne motparten. Jeg fikk inntrykk av at denne setningen var til hjelp. På skolens skidag i 1. klasse kom han med nymalte, blå ski (arvet etter to brødre) da en av klassekameratene sa høyt: «Se på de gamle skiene til R!» i en hånlig tone. Noen av klassekameratene kom med nye, fine ski (i klassen var det noen med bedre økonomi enn oss). Ved middagsbordet den dagen fortalte han hva han hadde svart: «Det viktigste er å ha god gli.» JEG SÅ DET som viktig å bygge gode

relasjoner, så han fikk et par gode kamerater i klassen gjennom besøk hos hverandre. Det gav ham en trygghet i klassen. En annen sønn, som var tynn og liten, allierte jeg med den største og sterkeste gutten i klassen, så han fikk dermed en beskytter om det trengtes. Vennskap – om det kun er en eller to i klassen – kan være en god støtte. Foreldre kan gjøre meget på dette området i samarbeid med lærerne. Det er mye god vilje og handlekraft i samfunnet, til at vi nå bryr oss om hverandre.

FRA EN MOR

Lærermobbing av døve ETTER AT VI HAR begynt å rope høyt; la døveskolen leve, har jeg hørt mye, mye mer enn jeg har gjort før i mine 45 år. Men vi kjemper fortsatt, for å unngå nedleggelse av døveskolene. For våre barn skal ikke oppleve å måtte høre dette: «Jeg trenger ikke å bruke mikrofonen, jeg skal bare gi noen beskjeder til klassen.» «Du er en byrde for skolen, som søker om takplater til klasserommet.» «Det er for mange hensyn å ta, du vil ikke klare deg i livet.» Det er å være en integrert elev! Ja, det har noen lærere sagt til en elev. JEG SKAMMER meg over at noen

folk kan oppføre seg sånn. En lærer skal vite hva hun/han sier. Og med hånden på hjertet kan jeg si at det er «mobbing» på høyt plan. Og når man tenker seg om, vil man se at sånn kan fremtiden bli for våre barn. Skal vi la dem oppleve det disse elevene har opplevd? For det er mange som opplever det, og har det i minnet og er bitre, men de står på. De går videre, de vet hva de vil. Dette er skammelig, håper skolene rundt om i landet tar vare på barna og lar dem ta del, og ikke sier: «Du er bare i veien!»

NINA HAUGE, SNÅSA

– Da jeg fikk den første beskjeden om inntakstoppet, var det første jeg gjorde å ta kontakt med Hetlevik skole, som er Thomas sin nærskole. Der møtte jeg nærmest en panikkartet holdning: Skolen har ikke kompetanse til å ta i mot et

Som mor til ei hørselshemma jente får eg ein del tankar som surrar rundt etter å ha lese innlegget til Steinar Sandstad, direktør ved Statped Vest, i BT laurdag 12. februar.

Dei blir trygge saman med døve DØVESKULAR Solvor Flatebø Grønstad, Etne

Bekymret for det sosiale

– Det er ikke bare bare å la et barn som ikke kan høre begynne i en klasse på en vanlig skole. Jeg er veldig bekymret for hvordan det vil gå sosialt for Thomas. Uten å kunne kommunisere med de andre, er jeg redd for at han vil bli stående alene i et hjørne, sier Renathe Wågenes. Øyner et lite håp Selv om det skulle bli slik at Tho– Denne avgjørelsen kom brått mas får begynne ved Hunstad skole og uventet, og ingen er forberedt til høsten, kommer han til å bli elev på dette. Thomas ved Hetlevik skole er avhengig av å når tilbudet ved Uten å kunne kommukommunisere ved spesialskolen fornisere med de andre, er hjelp av tegnspråk. svinner om et par jeg redd for at han vil bli Det er ikke gjort i år. Da er det viktig stående alene i et hjørne. en håndvending å at Hetlevik skole er RENATHE WÅGENES, MOR forberedt. plassere han i en vanlig klasse på en – Ikke bare lækommunal skole, rerne, men også sier Renathe Wågenes. klassen han skal begynne i må ha I det første brevet som gikk ut tid til å forberede seg på å ta i mot fra Kunnskapsdepartementet, het en elev som ikke kan høre noe særdet at nåværende elever ved Hun- lig. Mest sannsynlig vil Thomas stad skole får fortsette ut skoleåret alltid være avhengig av tegnspråk. 2013/2014, og at det ikke tas inn Og hvis ingen i klassen eller på skonye elever. I et nytt brev datert 4. len kan tegnspråk, hvem skal han i februar blir det presisert at inn- så fall snakke med? spør Wågenes taksstoppet først gjelder fra neste seg. skoleår. Wågenes øyner derfor et lite håp om at sønnen i alle fall kan få gå de første skoleårene sine ved spesialskolen. Dette er saken – Men vi har ikke fått et klart svar på om han får begynne eller ikke. ❚ Kunnskapsdepartementet har Jeg venter derfor på et endelig ja før besluttet å innføre inntaksstopp jeg tør juble, sier Wågenes. ved Statpeds grunnskoler for Thomas har en feil på tolkningshørselshemmede. Skolene skal banene i ørene, og er derfor nesten avvikles innen 2013/2014. ❚ Endringene skyldes redusert døv. På det ene øret har han fått etterspørsel, siden stadig flere operert inn et implantat som gir foreldre til hørselshemmede barn ham mulighet til å oppfatte og tolke velger tilrettelagte tilbud i den lyd og tale. Språkmessig ligger han lokale skolen. rundt to år etter jevnaldrende med ❚ To av fire barn som i utgangsnormal hørsel.

Følg med på leserdebatt og kommentarer på bt.no Mobbeoffer

barn med krav på undervisning på tegnspråk på så kort varsel. De har også veldig liten tid til å legge til rette for dette hvis han må begynne der allerede til høsten, sier Renathe Wågenes. Thomas går i dag i Pinnelien barnehage, en barnehage for hørselshemmede som er tilknyttet Hunstad skole. Der får han tegnspråkopplæring og pedagogisk hjelp knyttet til lytte og tale. Helt uvurderlig kunnskap, ifølge moren. Også en annen hørselshemmet femåring fra Askøy går i denne barnehagen og er i samme situasjon som Thomas. Hennes nærskole vil bli Erdal barneskole.

punktet skal begynne i første klasse ved Hunstad skole i Bergen til høsten, kommer fra Askøy. ❚ Hunstad skole er i dag en statlig grunnskole for tegnspråklige elever med 18 elever per i dag. Det er en halvering av antall elever siden 2005.

SNAKKER MED HENDENE: Thomas Ingvaldsen (5) er sterkt hørselshemmet og avhengig av tegnspråk for å kommunisere. Renathe Wågenes er bekymret for hvordan det vil gå med sønnen hvis han fra høsten av ikke får begynne ved en spesialskole i byen som planlagt. FOTO: MARI MØEN NYGAARD

Nærskolene begynner tilretteleggingen Inntaksstoppet gjelder mest sannsynlig først fra neste skoleår. Det gjør at nærskolene får litt bedre tid til å forberede seg. Per i dag går det ingen elever i askøyskolene som har behov for opplæring på tegnspråk. To av elevene som etter planen skal begynne i første klasse på Hunstad skole til høsten, hører imidlertid tilHetlevik skole og Erdal barneskole. – Beslutningen om å legge ned Hunstad kom som lyn fra klar himmel. Det sier rektor Sigmund Gun-

dersen ved Erdal barneskole, og holder frem: – Vi har et godt samarbeid med foreldrene til eleven som hører til her, og de valgte selv at hun skulle gå på Hunstad – en avgjørelse alle var enige om ville være den beste for barnet. Før inntaksstoppet lå derfor alt til rette for det. Undervisningssjef Åge Rossnes er klar på at kommunen trenger tid på å få tilrettelagt et godt tilbud til barna. – Det ville blitt en gigantutfordring for skolene hvis elevene skulle begynt allerede neste skoleår. Nå har vi tross alt i alle fall halvannet år på å tilpasse og tilrettelegge det organisatoriske og

pedagogiske, sier undervisningssjef Åge Rosnes. – Det gjør at vi har litt bedre tid til å bygge opp et fagmiljø og få på plass kvalifisert personale. Jeg ble litt roligere da jeg fikk den beskjeden, sier Gundersen. Også Hetlevik-rektor Torhild Johannessen er glad for at skolen har tid til å forberede seg på å ta i mot et hørselhemmet barn. – Det ville blitt travelt hvis vi skulle tatt i mot barnet allerede om et halvt år. Nå gjelder det å få tak i folk som kan ta seg av undervisningen, sier hun.

einaste hørselshemma og få eller ingen kan teiknspråk. Det vert ei lita og einsam verd for barnet. På papiret ser det alltid fint ut å vera integrert i heimeskulen. I BREVET FRÅ departementet som

ALL ÆRE TIL Statped Vest for hjelp og støtte me har fått gjennom mange år. Me ser likevel at jenta vår har hatt bruk for meir enn eit samla fagmiljø med mange flotte folk med høg kompetanse: nemleg det å vera saman med andre hørselshemma elevar. Vår hørselshemma jenta er i dag 14 år. Me bur i Etne og ho går i 9. klasse saman med 42 elevar fordelt på to klassar. Hennar fyrste møte med teiknspråkmiljøet var på Bjørkåsen då ho var 4 år og nettopp hadde fått høyreapparat, som ho kalla Otto. Det vart eit positivt møte for henne. Ho smilte og peika på dei store og tøffe gutane, som også hadde «Otto» i øyrene. Me sat saman i kantina med desse gutane i ei veke, det vart ikkje mykje mat på jenta, ho såg seg mett. Då ho kom heim etter ei fin familieveke arrangert av Statped Vest, sa ho til familie og venner at i Bergen har alle «Otto».

me har fått heim, står det at me må ha eit lokalt PPT og Statped som skal fungere godt. Det veit eg av erfaring at det fungerer så lenge det står sterke og pågåande foreldre bak, som ringer og sender e-post til dei ulike instansar og halvvegs tryglar alle som er innkalla til møte – og til rett tid. Etter det må ein stadig gi påminningar og fylgje med om avtalar vert fylgde opp. Med andre ord, ein evig kamp for foreldra gjennom mange år. Når det gjeld jenta vår, har ho hatt deltidsopphald 6 veker i året ved Hunstad skule sidan ho starta i 1. klasse. Ho har på denne måten lært seg teiknspråk, som ho beherskar godt saman med dei faste elevane på Hunstad. På heimeskulen har ho ikkje hatt teiknspråkopplæring.

Ho smilte og peika på dei store og tøffe gutane, som også hadde «Otto» i øyrene

Å FÅ VERA SAMAN med andre hør-

selshemma i andre settingar enn akkurat i eit læringsmiljø vil eg våga å påstå er kjempeviktig! Det handlar om å finne sin identitet. Å få bu der ein vil i dette landet er eit privilegium, men for oss som har hørselshemma born treng me også ein plass nummer to. Me lever i eit tospråkleg miljø saman med dei, og treng fagleg påfyll og sosial tilknyting i teiknspråkmiljøet. Ein ser tidleg i barnet sin oppvekst at det er mykje åleine. Det er mangel på kommunikasjon. Når ein bur ute i distriktet er ein som regel den

LÆRAREN PÅ heimeskulen og eg har tatt grunnfag i teiknspråk for å kunne kommunisera med ho, men som regel ligg ho i forkant når det gjeld teiknspråkutvikling. Og dette lærer ho dei vekene ho er saman med elevar og lærarar på Hunstad. Born er som ein svamp, dei sug til seg all lærdom, viss dei har ei positiv oppleving av situasjonen og får nok påfyll. I dette tilfelle er ho også ein av dei andre med same «handikap». Det er nå ein gong slik for både vaksne og born, at alt som er nytt, annleis og framandt for oss, vegrar me menneske oss for. Det er så trygt å vera i eit miljø der ein ikkje stikk seg ut kvar dag og kvart år. FOR VÅR DEL har me sett at barne-

DØVE: Våre born er sosialt døve i store forsamlingar. La dei få vera i eit teiknspråkleg miljø med andre born i tidleg alder, det vil gi dei eit samhald som dei kan bygge FOTO: COLOURBOX.COM vidare på i livet.

og mellomtrinnet har fungert rimeleg bra med gode folk som jobbar rundt henne på skulen. Men då ho starta på ungdomsskulen, starta òg ein del sosiale problem. Trur nok det kan vera ein kombinasjon med det å vera jente i den alderen og det å vera hørselshemma. Ho går på skulen og føler seg ikkje mobba, men heller ikkje inkludert. Ho vert ikkje så lett ein del av ein gjeng – det er vanskeleg å oppfatte tale når mange jenter snakkar mumlete og i munnen på kvarandre. Elevane kan ikkje teiknspråk, meir

enn at kvar elev har lært å presentere seg: «EG HEITER...» VÅRE BORN er sosialt døve i store forsamlingar. I vårt samfunn er det ikkje praktisk å vera hørselshemma. Dei vil nok også få ei ekstra utfordring i forhold til utdanning og jobbmarknad. Difor treng me oppegåande folk som kan legga til rette på ein best mogleg måte. La dei få vera i eit teiknspråkleg miljø saman med andre born i tidleg alder. Det vil gi dei ein tryggleik og eit samhald som dei kan bygge vidare på i livet.

Noen har visst snakket sammen, igjen STATLIGE TILSYN Jon Lekven, Bergen

JUSPROFESSOR Torstein Frantzen beskriver 15. februar hvor mislykket det var å forsøke å få lagt det nyopprettede Vergemålstilsynet til Bergen. Han viser til at i den politisk plan som den rødgrønne regjeringen arbeider etter (Soria Moria-erklæringen) står klart og tydelig «at det ved etableringen av nye statlige virksomheter legges generelt til grunn at disse skal lokaliseres utenfor Oslo. Unntak fra

dette skal begrunnes særskilt». Det er nå bestemt at dette lille tilsynet på ca. 12 årsverk skal plasseres 50 m fra regjeringskvartalet uten særskilt begrunnelse. Hva har skjedd? DET GJELDER en beskjeden sak der det burde være grei skuring å plassere det nye tilsynet et passende sted i landet. Slik sett er det ikke mye å bråke om, og i hvert fall ikke sette Soria Moria-erklæringens troverdighet på spill. Derfor er det lite trolig at regjeringen ganske enkelt gir blaffen i hva man har stadfestet å arbeide etter. Mer sannsynlig er at det må finnes noen

motkrefter og at disse overgår regjeringen i styrke. Høsten 2005 fikk vi et tydelig signal om hva som kommer i sving når spørsmålet om lokalisering av nye eller gamle statlige arbeidsplasser kommer på dagsordenen. BAKGRUNNEN den gang var at Senterpartiets leder, Åslaug Haga, med brask og bram satte som mål i valgkampen å flytte ut 6000 statlige arbeidsplasser etter modell av Victor Norman. Valgresultatet førte til at Sp gikk inn i regjeringen mens LO-leder Gerd-Liv Valla betegnet valgseieren som «vår». Og

så stakk hestehoven frem: Det kommer ikke på tale å flytte ut statlige arbeidsplasser fra Oslo. Det skal Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet sørge for, sa komitémedlem og kartelleder i LO-Stat, Morten Øye, til BT 16. september 2005. Forklaringen på det inntrufne kan altså godt ligge i Samarbeidskomiteen – et hyggelig og uformelt informasjonsorgan der det aldri fattes vedtak ifølge Stoltenbergs forsikringer. I så fall bærer Landsorganisasjonen ikke sitt navn med rette og tjener lokale fremfor landets interesser i slike saker.

11.–17. mars 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 10 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg �������

�����

Nei-mann i tvil

Neste på drapslisten

29,90 for hel fersk kylling er rett og slett for billig.

Nikolai Astrup vet ikke om han vil være lojal hvis Høyre stemmer ja til datalagringsdirektivet. ���� 2

Hovedinnlegg: 3500 tegn inkl. mellomrom. Legg ved portrettfoto. Innlegg: 1800 tegn inkl. mellomrom.

www.morgenbladet.no

�������

To motstandere av Pakistans blasfemilov er myrdet. Sherry Rehman er neste mål. ���� 14

»

Vil ikke høre Susanne Solbakken (18) vil heller være vanlig i spesialskole enn spesiell i vanlig skole. Nå nedlegges tre av fire døveskoler. ���� 8–11

Ulv i fåreklær

Harald Eia høstet applaus i Videnskaps-Akademiet denne uken. Hvorfor vil humanistene seg selv så vondt? ������� ���� 4

Norge står utenfor

Ingen norske kunstnere blir å se på Venezia-biennalen i år. ������ ���� 36

Norsk og naiv

Nordmenn i utlandet innbiller seg at UD ordner opp hver gang de havner i trøbbel. ����� ���� 21

Det er tøft å si nei ����: ��� ������

Knut Schreiner om den voldelige punkbevegelsen som preker avholdenhet fra alkohol, sex og kjøtt. ������ ���� 32

Vin er liv

Del et glass med de gamle romerne. Per Mæleng om antikkens vinkultur. ����� ���� 24

Tove Gravdal: To maktposisjoner i norsk, utenrikspolitisk offentlighet er nå ledige.

���� 13

3


debatt

BERGENS TIDENDE SĂ˜NDAG 27. FEBRUAR 2011

25

Følg med pü leserdebatt og kommentarer pü bt.no Oppløys Bergen 25. februar 2010 Å fü fÌrrest mulig elever til døveskolene ser fortsatt ut til ü vÌre mület for Statped, selv om dette ikke ser ut AskøyvÌringen fredag kommune til ü gagne de døve — snarere tvert imot

r o f t e r m y k e b t s e r p Døve n r a b e v ø d il t n e id fremt 10

Bergen Høyre vil skilja ut Bergen kommune frü resten av Hordaland fylke. Eg vil heller løysa opp Bergen kommune, og la dagens ütte bydelar verta sjølvstendige kommunar. Alle desse bydelane er store nok til ü verta eigne kommunar. Seks av bydelane er klart større i folketal enn den største kommunen utanom Bergen. Talsperson Harald Victor Hove er frustrert over den statlege sentralstyringa, noko eg godt kan forstü. Men er Hove oppmerksam pü den kommunale sentralstyringa i forhold til bydelane i Bergen? Han burde heller snakka til sine tidlegare byrüdsvener, som var med pü ü leggja ned bydelsstyra frü ürsskiftet av. Nür Hove snakkar om lokale framlegg og vedtak i sitt innlegg 23. februar, kan han ikkje ha tenkt pü innspela frü bydelsstyra. Her i Åsane har eg registrert mykje frustrasjon pü kommunen sentralt, büde nür det gjeld bybana og skulevedtak. Åsane er büde sjølvstendig og stor nok til ü fü ein god del meir ansvar over lokale forhold. Eg vil tru det same gjeld dei andre bydelane òg.

akt uelt

av spesialskole pü nedleggingen � Reagerer sterkt ede At hørselshemm mas (5) barn som Tho gü kan ik fra Hetlev verdag en tø skoleh som i møte, er noe est opprører døvepr Lars Hana.

TIRSDAG

kultur:

TV-koret slipper veldedighetssingel

til 2097 eller kodeord �avtips� sms/mms med 56 15 28 00 Tips AV ved ü sende eller ring oss pü e-post til redaksjon@av-avis.no,

8. februar 2011 Nr 11 - 34. ĂĽrgang

Side 15

Løssalg kr. 15,-

Ikke fütt avisen? 00 før kl 10. Ring 56 15 28

Fortviler over hyppig flytting

(t.v.) Viktoria Shygorieva er svÌrt og Katerina Makoliseg norsk for opptatt av ü lÌre kunne bidra og ü bli integrert Nü føler de i lokalsamfunnet. med ü finne at problemene lokaler til VoksenopplÌringen gür ut over lÌringsmiljøet.Side 4

– Vemodig at vi mü legge ned

Ask Menighetsbarnehage legger ned driften fra sommeren av. Styrer Nina Vikøren Rikstad synes avgjørelsen er og barn. trist for ansatte Side 3

kultur: Mamma Renathe til høsten eller ĂĽret etter. FOTO: MARI MĂ˜EN NYGAARD Hetlevik skole, enten elev. (5) mĂĽ begynne pĂĽ Thomas Ingvaldsen det ĂĽ fĂĽ en hørselshemmet fører til at nesten døve slik at nĂŚrskolen fĂĽr tid til ĂĽ forberede i Bergen, og avvikling pĂĽ spesialskoler ENGSTELIG: Inntaksstopp iallefall fĂĽr gĂĽ første klasse ved spesialskolen WĂĽgenes hĂĽper sønnen

Er nesten døv, men

ole: mister plassen pĂĽ spesialsk

Redd Thomas (5) fürag en tøff skolehverd

– Det haster med brannsikringnen i

Eiendomsavdelinge med kommunen konkluderer i Strusshamn at bygningene fĂĽ bedre kultursenter mĂĽ ikke, mĂĽ brannsikring. Om Noen tidsfrist leietakerne ut. er ennĂĽ ikke for utbedringene Side 13 satt.

sport:

PĂĽ vei tilbake etter eritt sykdomsmarSistesiden



Statpeds agenda DĂ˜VESKOLER Finn Arild Thordarson, journalist i Døves Media og tidligere ansatt som rĂĽdgiver i Statped (Trondheim)

Statped har ved direktør Sandstad i to innlegg hevdet ü ønske det beste for døve og tunghørte barn, med ord som drømmer og visjoner. Men hvordan opplever brukerne Statped, og hva er Statpeds drømmer og visjoner? Statped oppsto da alle spesialskolene i Norge ble nedlagt. Siden integrering fortsatt var vanskelig, oppsto Statped som statens integreringsverktøy. Døveskolene overlevde, takket vÌre massive protester og aksjoner fra foreldre. De vant kampen for døveskolene i 1991. De som tapte var de som drømte om det ryddige organisasjonskartet i Kunnskapsdepartementet, der staten ingen skoler skal drive.

MEN EI OPPLĂ˜YSING av storkommunen Bergen mĂĽ kompenserast med eit sterkare regionalt nivĂĽ. STATPED SIER AT cochleaimplantat Fylkeskommunen har no ansvar det av februar ble (CI — teknologi som gir døve I begynnelsen for sektorar som vidaregĂĽande er â?š Dette er saken: ďŹ re statlige skol rtementet har mulighet til ĂĽ oppfatte og tolke kjent at tre av â?š Kunnskapsdepa opplĂŚring, tannhelse, transport pp skal legges kssto ede innta re emm innfø ĂĽ lyd og tale) fører til at ere forelbesluttet for hørselsh og regional utvikling, inkludert trer i for r topp skole akst grunn innt eds dre velger hjemmeskolen. ved Statp ned, og at et nĂŚringsutvikling og transportĂĽr. Dette e nest mede fra hørselshem Men pĂĽ hvilket grunnlag velger kraft allerede ĂĽrer pĂĽ tvers av kommunestad kompetanset annet Hun â?š Dette omfatter foreldrene? De fĂĽr ikke nøytral omfatter blan grensene. Fylkeskommunen har ed Vest Statp len, SkĂĽda sentrene informasjon. Mange blir ofre for n. skole i Bergen. eit overordna ansvar i forhold til Gause barn Nedre ede og elshemm (Hunstad) les myten om at CI gjør – Mange hørs avvik is kommunane, og i ein situasjon at gradv etter skal â?š Skolene en hverdag døve hørende. ForskoleĂĽret fĂĽr en helt ann nĂĽr byen for lengst har eksom innen utgangen av et skolemiljø eldrene anbefales ĂĽ de blir del av spandert seg ut over kommunelig 2013/2014. k. Det er utro ert redus es skyld e bruker tegnsprĂĽ ikke lĂŚre tegnsprĂĽk, grensen, synest eg oppløysing av sier â?š Endringen nĂĽ blir borte, flere synd at dette er Bergen kommune er ein naturleg til tross for at resuletterspørsel siden stadig bor i Flor vĂĽg og mede barn Lars Hana, som konsekvens av situasjonen. Ikkje tatene av CI-opeforeldre til hørselshem i den ighet i Bergen. tilbud men e es elagt Døv i prest velger tilrett minst for ĂĽ fĂĽ ein betre maktbalrasjonene varierer lokale skolen. anse mellom kommunane. I dag fra lett tunghørt til i utgangssosiale â?š To av fire barn som første Bekymret for det lsen ble kjent, bur 54 % av hordalend-ingane i funksjonelt døv. De barna som er i egge punktet skal begynne i BerEtter at nedl Bergen kommune, medan berre sterkt uheldige, betaler prisen i form av skole om tad en Huns ring i Døves menig klasse ved skrev AskøyvĂŚ ein tiandepartsier burLars i den nest FlorvĂĽg som er prest Ingfra Askøy. fra er as av forsinket Hana komm n, Thom ggelsensprĂĽkutvikling. høste ede iljø, gen til tegnsprĂĽkm som en følge av nedle g gode hørselshemm ne er ha største kommunen, Askøy. Og statli ĂĽ D eskole en Han er barn . NYGAAR hjemm Ingen mot taletrening eller ĂĽ skole døve pĂĽ evik for tad MARI MĂ˜ENer Hetl FOTO: begynne â?š Huns g viktig barn mĂĽ døve ige, og valdsen (5) fra nĂĽr NED: – Det er utroli prĂĽkl vil bli internt i Bergen kommune er det ig kan tegns LEGGES for Trol ene . SKOLE utnytte hørsel. Men det er uetisk kvens SPESIAL grunnskole rammes bekymret for hva konse r. Det er en en av dem som pĂĽ mange lokale spørsmĂĽl som byhet i Bergen. Han er ĂĽ gambleÂŤIkk pĂĽe at det skal gĂĽ bra har per i dag 18 eleve r siden i første klasse len eleve han fĂĽ begynne mĂĽ styret og byrĂĽdet ikkje maktar ĂĽ er parobare Hunstad skole. halvering av antall talesprĂĽk. Ă… velge bĂĽde til høsten, men monstrasjon und med før han Hunstad skole s framtidÂť avtatre skikkeleg om. So kvifor hjemtil ďŹ re ĂĽrhand barn 2005. tale og tegneter en helgardering; ĂĽ ytte over til ødelegg vĂĽre sier det tok enikkje la bydelane med belage seg pĂĽ ket en enningen for verta oppgradut. svek skol allmdet ďŹ nnes ingen i Hetlevik nĂĽr tret sprĂĽket fullt alle fall sterkt holdt pĂĽ Torg t bevis pĂĽ at tegni mes rund eller k døvt et jo trak meskolen sin er om kommunar? ne . erte– tilDers eigne fĂĽ ĂĽr. tegnsprĂĽk, det uker siden. Den lsen av Hunstad Mari Møen Nygaard

Side 7

Dette er saken

     

Telefon av vĂĽrens brillenyheter.

ĂŤ<!t!k!o=iga db<

Butikken

er full

Kleppestø Optikk

debatt: ü Skal vi be Thorsen om bøtelegge de som har bilen for lang avstand til 10 og 11 Side foran?

    

r pü Askøy! Din optike56 14 30 50

SĂ&#x2DC;NDAG! HUSK MOR PĂ&#x2026; og Kom innom butikken trekningen meld mor pĂĽ i morsdagen. av gavekort til

          

  



mari@av-avis.no

    

Kleppestø senter ptikk.no www.kleppesto-o

UTENFOR: Det ďŹ nnes hørselshemmede som verken klarer ĂĽ fungere som hørende eller som døve, skriver Thordarson. ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX.COM

sprĂĽk skader talesprĂĽksutviklingen. Mange foreldre opplever det motsatte; nĂĽr en ren talesprĂĽklig opplĂŚring ikke fungerer, og tegnsprĂĽk innføres sĂĽ ÂŤløsnerÂť det ogsĂĽ for talesprĂĽket. Ă&#x2026; VENTE til man ser manglende sprĂĽkutvikling er en farlig strategi. Man risikerer ĂĽ aldri ta igjen tapt sprĂĽkutvikling. Det er ikke lett ĂĽ lĂŚre tegnsprĂĽk som ungdom eller voksen. Det ďŹ nnes hørselshemmede som verken klarer ĂĽ fungere som hørende eller som døve. For mange har dette vĂŚrt konsekvensene av ĂĽ høre pĂĽ rĂĽdene fra leger som opererer inn CI og fra Statped. Historiene fra foreldre og elever som føler seg lurt av rĂĽd-

Mange blir ofre for myten om at CI gjør døve hørende

pĂĽ egge døvedre par avvikles om noen et meskolen annen er nedl e, deriblant barn skal bli hun bare bare ĂĽ la 400 tilhenger at de mĂĽ ha. En Det er ikke rert, saker â&#x20AC;&#x201C; Det er ikke skal I INTERNKOMMUNALE som nne i opplagt prosent integ inutt: Da er det hĂĽndten. kan høre begy Dersom et døvt barnintet det pres nĂĽr det blir frim muntlig og at gjort i en barn som ikke BKK, ogrund ny storhamn, ser eg i døvemiljøet reagerer alle ent børBIR skole. Jeg er ĂĽr pros ig lĂŚre re Alle ĂĽ foreg vanl â&#x20AC;&#x201C; hund alt en ing at bli pĂĽ sprĂĽkstorkomeggelsen en klasse sier vend det lett for motsetnader mellom t det snakke tegn trasjon pĂĽ nedl k, et faller utenfor, t for hvordan grert, bør alle rund hele munen det med frus seg tegnsprĂĽ det døve barn Og omegnskomer det store veldig bekymre tiden. og â&#x20AC;&#x201C; heleBergen ialskolene, det as sosialt. Uten en mener Hana. snakke tegnsprĂĽk â&#x20AC;&#x201C; som av spes noe vil gĂĽ med Thom de han. munane. Desse motsetnadene t for tiden. Skal er selvsagt munisere med samtaleemne Selv lĂŚrte han e i spennintiden. fordi de er krev ĂĽhop ĂĽ kunne kom nert bli EST trurer lig eg heng i med vil rimi DĂ&#x2DC;VEPR umu , ANA han disk H i n at Lars Hana, døveprest ARS bli k L for sprĂĽ gruppe tog for sake til seg tegn andre, er jeg redd skole, mor Gikk i garen mellom ogsier by. Bergen er seg. vanligland r i alt skoletilbud i et hjørne, sa fĂĽ? spør Hana voksen alde â&#x20AC;&#x201C; Et kommun stĂĽende alene men da , og har vore eit handelssentrum, bra, . enes bli han sikkert the WĂĽg lse med eggel-â&#x20AC;&#x201C; sĂŚrleg døve barn kan til Thomas, Rena r det forbinde med tilhøyrande mot nedlmakt som n. I dag eksistere Som en protest I BERGENS TIDENDE 12. februar de- Høyre det vil ta tid. et stillingen AV skrev om sake ble en t. Han ďŹ kk økonomisk Bergen skole,makt. som ivaretar Hana deler WĂĽi Døves menighe sen av Hunstad skriver direktør Steinar Sanden organisering Døveprest Lars barn. prest kan ikkje forventa at nabodistrikĂŚring, men kmiljø for døve mring. t ĂĽr med oppl sprĂĽ halv rlig stad ved Statped Vest om den et natu e, genes sin beky a ta, bĂĽde i nord, vest, sør og aust, bli bort at de døve barn for at dette vil redd er planlagte nedleggelsen av tre Jeg g â&#x20AC;&#x201C; En ting er vert med pĂĽ ĂĽ sleppa hender frĂĽ r in sningen i hjem ervi und e r k ee r in g av ďŹ re i Norge, derifĂĽr selv rattet i utviklinga av den samanp adøveskoler

Dette skrev en mor til en jente med dobbel CI som har forsøkt integrering til meg: Nü etter CI, har alle fagfolk sü urealistisk tro pü seg selv og vitenskapelig fremgang at de faktisk tror pü at barna med CI vil kunne fungere godt pü hjemmeskole med hjelpemidler og assistent som kan tegnsprük. Gud sü feil de tar ...! De tenker kun pü forstüelse Ên til Ên i pedagogisk øyemed, og ikke pü passiv lÌring, eller inkludering og psykososial utvikling ... Disse barna blir ikke del av noe fellesskap der de sitter pü hver sinhjemmeskolestue alene. De blir ensomme! Det er ingen hemmelighet at Kunnskapsdepartementet systematisk har jobbet for ü bli kvitt døveskolene. Men gruppen som blir berørt, døve og tunghørte barn, er sü liten og marginalisert at dette knapt für oppmerksomhet i samfunnet. Men vi skriker sü høyt vi kan.

givere fra Statped tyder pĂĽ at Statpeds agenda er ĂĽ holde barna integrerte pĂĽ hjemmeskolen, og bare anbefale tegnsprĂĽklige barnehager eller døveskoler som absolutt siste utvei. FĂŚrrest mulig elever ved døveskolene er mĂĽlet, ikke maksimering av barnas utviklingspotensial. RĂ&#x2026;DENE KOMMER IKKE fra lĂŚrerne ved Hunstad skole. Skolen har ikke lov ĂĽ informere eller anbefale foreldre sitt tilbud. RĂĽdgiverne sitter i en egen avdeling ett hakk over døveskolene i Statpedhierarkiet. Mange historier tyder pĂĽ at elever gĂĽr i døveskoler til tross for rĂĽdgivning fra Statped. CI har ikke fjernet behovet for døveskolene: Antall deltidselever ved døveskolene har økt fra 59 til 223 elever i perioden 1994â&#x20AC;&#x201C;2008. Behovet forsvinner ikke.

Statped Vest tĂĽkelegger

DET ER RIKTIG at elevtallet ved statte dette? For mange døve imot nedleggelse. Men da StatHunstad skole har gĂĽtt ned. En har integrering vĂŚrt en stor ped Vest i fjor ga høringsuttaav grunnene er at Statped Vest la belastning, for ĂĽ si det forsik- lelse til Midlyngutvalgets utredned internatet ved skolen i 2008. tig. NĂĽ skal alternativet, som ning, ÂŤRett til lĂŚringÂť, var disse Da ble det vanskelig for elever døveskolene har representert, synspunktene utelatt. Utvalget hadde heller ingen medlemmer fra andre steder pĂĽ Vestlandet ĂĽ forsvinne. Her er et eksempel: Jeg bor med kompetanse i tegnsprĂĽk. benytte tilbudet. Det er pinlig for storsamfunOg det blir helt feil nĂĽr Sand- pĂĽ Askøy, Hordalands nest størstad unnlater ĂĽ si at medregnet ste kommune. PĂĽ bakgrunn av net at vi behandler en sprĂĽklig besøkselevene har tallet vĂŚrt sta- folketall og det vi vet om antall og kulturell minoritet pĂĽ denne e park d e bilt over tid. Dette er elever som døve i befolkningen, kan vi regne mĂĽten. Det er ĂĽ hĂĽpe at Kunnn d e Hunstad skole i Bergen. nblant hengande regionen som alle ma nne gĂĽr pĂĽ hjemmeskolene sine, men med mellom 20 og 30 døve. Tar skapsdepartementet gjør om detn b e m a Disse planene har ført til sterke desse ulike mindre distrikta utgjer. døg nbe protester i døvemiljøet og blant fĂĽr inntil tolv uker ĂĽrlig i et tegn- vi godt i, vil 5 â&#x20AC;&#x201C; 6 av disse vĂŚre i te vedtaket. Det er det all grunn Bergen Høyre bidreg tilnĂĽe skjerpa ste døg e neste skolens brukere. Det er oppsikts- sprĂĽkmiljø. Her kan de oppleve et skolepliktig alder, spredt over 10 til, ogsĂĽ fordi departementet har motsetnadeneARKERIN mellom eperiferi og GNO SLANDP GNO regionen  WWWFLE og vekkende at Sandstad i en lang ARKERIN sentrum, naturlig sprĂĽkmiljø og slippe den klassetrinn. Det er umulig ĂĽ ska- gjort vedtak i forkant av politisk slik gjera SLANDP WWFLE  W redegjørelse Ku ikke berører sakens tilrettelegging som de er avhen- pe et tegnsprĂĽklig miljø for disse behandling. Stortingsmeldingen endĂĽ meir til tapar i forhold til nnsk apsdepar tementetgige av i hjemmeskolen. kjerne: Hvadiblir konsekvensen om spesialskolene skal legges gjennom et kommunalt tilbud. vĂĽre sentrale styresmakter i Oslong om sendt at de statliskal for døve elever? Hvordan frem i vĂĽr. omrĂĽdet. Bergen Høyre er urbant Gausen ge dø sk e 1. februar ut en og H olene melunstad sk veHVORDAN nĂŚrsynte; dei viser at dei manglar døve barn De fĂĽ pa rett til opplĂŚring Det er karakteristisk for en DET ER VANSKELIG ĂĽ forstĂĽ begrunSKAL kommunene alen, Ne al nedlegg : SkĂĽd rte me Ja, dr nt detfor e innsikt i korleis ein tenkjer og opet meartikes soÂŤmeir pĂĽ eget sprĂĽk? Sandstads ĂĽ genedlegge Hunstad minoritet at de er fĂĽ. Hvor mange ova- nelsen er in mmerenrĂĽdgjeving ner at kogjennom for ĂĽ un n sk am 20 de mmu departe 14 plever samfunnet utanfor dei urĂĽ snu,faglig kel bidrarom mer til rv tĂĽkelegging ise døve . skole. Det ďŹ nnes ingen det skuleverket nekommunale ne skal ta ment men arbmĂĽ de vĂŚre for at ikke deres kulgrun for et stĂĽr til at Noog ansva kolee bane sirklane. rge krever enn klargjøring, turetog bli undertrykimot har pe- eid vidare utvikling avrmøteplas- begrunnelse, tvert str yk mesprĂĽk har mer en nsog lev d sakenskal er. . ba Vi et enn 40sar VIDAR SĂ&#x2020;TRE, STRIL i døgn i rre fødeet inner kunne er- dagogene Vi kan ka ved Statped Vest gĂĽtt ket av storsamfunnet? net 24 time 0 og deltidsmtilbodÂť kommentar. timer i døgn s 30 â&#x20AC;&#x201C; 40 B eman OG MEDLEM AV2Ă&#x2026;SANE KRF / 750,B eman net 24 depa ns døve barn kommuner og at 450,- 2uker rtement uker/ 750,1 uke/ skolene hv kje støtte en nedle de hv døgn / 75,1 uke/ 450,Pris pr.pr. døgn / 75,is departe inn nye ele et beskjed om at ert ĂĽr. Samtidig t gging av Pris be de ga me de ve dre peda r komme Hovedinnlegg: 3500 tegn inkl. mellomrom. Legg ved iportrettfoto. 1800 tegn inkl.tre skolene gogisk til ntet kan fortelle tre statlige TrondheimInnlegg: nde skole mellomrom. den. Det bud de ha oss hvilk ĂĽret. A.C. ik ke fĂĽr ta skal for er et foreldre r Møller sk fra hele lan tsette og departe tidselever riktig at de tre dø til døve elever i ole fremtime ve en de munene ik ke klarer t kan sende barn ntet mener at mindre vik n tidligere, men skolene har fĂŚrre de a dit om he tige? De ĂĽ gi et go komenn ĂĽ vĂŚ t er ingent t gjør vel ik ke ele ldt nok til re i samme vene bud. in Det er 20 ik ke kan klasserom g som er mer enso ĂĽr prate me nesten all siden Stortinge mt som man d. n bestemt pĂĽ, men e sp ge andre ik ke barn Det kan vi voks e du legges, me esialskolene sk ne døve a. ulle ned- at n sette ord skulle for at de statlige dø veskolene tsette. St ortingets tvers av de Antall de De folkev vedt pa ltidsele al forslag. De rtementets og by ak var pĂĽ fo rĂĽk rstĂĽtt de gte har alltid Hskolene opptil 12veukr som er pĂĽ døvedet byrĂĽk folkeva lgte har all ratenes er vor skal rat tid forstĂĽ aldri vil fo t byrĂĽkratiet he disse eleve i ĂĽret har økt. tt trenger sin iet aldri vil forstĂĽ ne fĂĽ sitt ltidsskole ; e egne sk tilbud nĂĽ ne er trenger si rstĂĽ; at døve vi kla miljø. oler med at døve r ne re ĂĽ holde borte ? Hvordan tegnsprĂĽk eg ne skal med tegn pĂĽ den fag som finne kompeta sprĂĽkmiljskoler vil s pĂĽ dø Denne ga ø. departeme veskolene ? Hvo nsen ngen br yr rdan ntet sik re spørre St ik øk ke on de at omi ik ke partement ortinget. fører til ul kommunenes Selv om et seg me i vĂĽr skal tilbudet Kunn ik heter i dĂĽ tementet leg det unngĂĽ at barna fĂĽr? Hvord fremtid for ge frem en meldi skapsdepartem døve barn en an og glemt ng om sp Stortinge gr igjen skal vil deparesialskolen tet t. med ressu uppe. Nei, vi fry es kter ik ke bli en gjemt rssterke for Bare noen sĂĽ ve mye for eldre, me dager ett l ik ke sk ba ole bare det famøs er at depa for den gr n SV statsrĂĽden dr rn e rte uppen? iver inntak sst brevet om nedlegg mentet hadde sen Forslaget op else av dø dt ut om ĂĽ nedle beklaget p vĂĽ knet statsrĂĽd ve det sĂĽkalt at departe Kristin H skolene og gge døve e Midtlyn skolene ko me gruppen alvorsen. undervisn med døvb ntet hadde overs gutva lge Hun m me r fra t som vu ett lin in mentet vil rdert støttesyste gen og det statli le overlate de elever pĂĽ SkĂĽd den lille ge spesialp e spesialm. Ingen har noen alen. De elevene til parteedagogisk lene eller i det ut va kompeta kommu ns teg e lge gruppe. Samtidig e pĂĽ undervisnin ner som ik ke døveskole nsprĂĽk. Alle uttal t kjenner døvesk g sa r, oRugt vedt elsene ut av en sĂĽ hennes sta sĂĽrbar va lget fik imot nedle foreldre, fagfolk at de tre tssek retĂŚr og k fra sk fram mo ggelsen. Lisbeth t skolesta olene fortsatt fĂĽr Departeme organisasjoner gik bestilling rt til høste sverket fra ta inn ele k ntet fulgt ver n. jøet. Slik ut va lget e imidler be og overk tid jør skjer i No handler demokr atiet en m te døvemilrge i 2011 )FMHF) inoritet, . FS MB og OE SFEB LUÂ&#x2018; det S Men, vi forsik rer : siste ord er ik ke sag t!

sikre deg en god Vürt team vil sAllmennlege e sSjømannsleg sLegevakt sBarnelege

sUrolog sOrtoped sGynekolog sRevmatolog

ls sĂ&#x2DC;re-nese-ha sNevrolog

behandling. sHjertelege t sFysioterapeu

Timebestilling: Tlf: 55 11 20 00 www.volvat.no

sHĂĽndkirurg g sGenerell kirur

sPsykolog ring sLivsstil/ernĂŚ sKarkirurg g sEndokrinolo sPlastikkirurg sHudlege edisin/ er sReisem sIndremedisin vaksine sMage/tarm

16.00, 22.00, lør 09.30Man-fre 08.00Ă&#x2026;pningstider: Ronald Skjeie Ansvarlig lege:

4

in inkl. i prise

søn 10.30-16.00

Volvat r AS Medisinske Sente Bergen

INNGĂ&#x2026;R I CAPIO

EUROPA

,VOOTL VUFOLV BQTEFQBSUFNF OOTLBQ OUFU

2/2011

3

-&%&3

Vi stĂĽr

ss lbuuss SSkkyytt tteelb kl. i prisenn

pe deg klare til ĂĽ hjel

rdal s e t øSrtdj aø l k l ahmu es he ut S t j R e k Rl ae m e

DĂ&#x2DC;VESKOLER


Sammendrag Da Kunnskapsdepartementet kunngjorde at tre av fire døveskoler skulle legges ned, var reaksjonene sterke. Dette kompendiet forteller hvorfor. Vi som ikke hører, er ikke så opptatt av hvor mye eller lite vi hører – eller hva slags hørsel vi har. Det er ikke så viktig om man er døv, høreapparat-bruker eller CI-bruker – vi har alle de samme behovene for å kunne kommunisere visuelt i de mange situasjonene der den hørselen vi har ikke strekker til. Selv om flere døve kan høre noe med CI, ser vi likevel at mange barn med CI fungerer slik vi selv fungerte med høreapparater som små. På samme måte er begrepet ”døveskole” en samlebetegnelse for alle slags statlige eller kommunale skoler der hørselshemmede utgjør flertallet i klasserommet, og kommunikasjonsspråket både mellom lærer og elev og elevene seg i mellom er tegnspråk, samtidig som det norske språket aldri er langt unna. I neste del av kompendiet tilbakevises noen av de argumentene som blir brukt for å forsvare nedleggelsen av døveskolene. Hvis man ser hel- og deltidselever ved de statlige døveskolene under ett, har elevtallet økt kraftig de siste årene, og det har slett ikke sunket slik Kunnskapsdepartementet påstår. Barn med CI hører fremdeles dårlig, og flertallet av disse trenger både norsk og tegnspråk for å fungere i alle livets situasjoner. Dette ser også foreldrene, som i stadig større grad velger å la sine hørselshemmede barn få deler av undervisningen ved en døveskole. Dette gjør de nettopp fordi det er her de finner et tegnspråkmiljø nærskolen aldri vil kunne tilby. Alle gode intensjoner til tross, det er umulig å vedta at alle skal kommunisere slik at også det hørselshemmede barnet blir fullt ut inkludert. Idealet om inkludering i nærskolen er vel og bra, men det skaper også forventninger verken hørselshemmede eller kommunene klarer å leve opp til, noe Riksrevisjonen også har påpekt. Å akseptere at hørselshemmede barn trenger hverandre, er ikke et nederlag for inkluderingstanken – det er å ta den på alvor. Etter et kapittel med ulike avis- og debattinnlegg som belyser motstanden mot å legge ned døveskolene, avslutter vi med flere historier fra hørende, døve og hørselshemmede som har blitt merket av alle gode intensjoner om inkludering, ofte med varige sår på sjelen. Vedtaket om å legge ned døveskolene vitner om at disse historiene sjelden når frem til de som tror de vet det beste for hørselshemmede, uten å egentlig ta på alvor erfaringene til dem det først og fremst angår.

5


INNHOLD FORORD....................................................................................................................

8

BEGREPSAVKLARINGER............................................................................................

9

Hørselshemmet, døv, tunghørt, CI-bruker... ? ....................................................

9

”Døveskole”?.......................................................................................................

9

ARGUMENTENE FOR Å LEGGE NED DØVESKOLENE HOLDER IKKE!......................... 10

1. ”Antall elever ved døveskolen har sunket, og vil fortsette å synke”................ 11

2. ”CI gjør at det er færre døve barn enn før”..................................................... 13

3. ”Foreldre som har barn med CI velger bort døveskolen”................................ 15

4. ”Kommunene har bygget opp gode lokale tilbud de siste 15 årene”.............. 16

INNLEGG OG AVISARTIKLER...................................................................................... 19

6

Finn Arild Thordarson: ”Statpeds agenda”.......................................................... 20

Lars Hana: ”Statped Vest tåkelegger”.................................................................. 21

Solvor Flatebø: ”Dei blir trygge saman med døve”............................................. 22

Morten Sletten: ”En døv barndom”.................................................................... 23

Monika R. Neteland: ”Man skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv”.............................................................................. 24

Helge Herland: ”Kunnskapsdepartementet uten kunnskap”............................... 26

Anders Breivik Bisgaard: ”Vil ikke høre” - ”En stille kamp”................................ 27

Riksrevisjonen: Rettsløse elever.......................................................................... 32

Holtsmark og Borrebæk: Kostbare erfaringer for vårt døve barn........................ 33

Frank Becker: Døve barn med CI bør få god språkopplæring.............................. 34

Frode Nordeide: ”Prosjekt S” i reprise?............................................................... 35

Tove Glomset: ”Statens mål: Flere ”integreringsskadde”?”................................ 37


HISTORIEN OM EN KOMMUNE SOM NEKTER Å FØLGE LOVEN............................... 39

Historien om Mathea.......................................................................................... 41

HISTORIER OM INTEGRERING................................................................................... 45

Elisabeth Dahle Kindt.......................................................................................... 46

Lene Lavik Nygaard.............................................................................................. 48

Tove Glomset....................................................................................................... 50

Ragna Huse.......................................................................................................... 52

Elisabeth Eide...................................................................................................... 54

Vibeke Eide Stensvoll........................................................................................... 60

Sigrid Hjørungnes................................................................................................ 63

Eva Vågen............................................................................................................ 65

Cathrine Solbakken.............................................................................................. 72

Ann Kristine Grønsund........................................................................................ 77

Martin Skinnes.................................................................................................... 80

NOU 2009:18 - RETT TIL LÆRING.............................................................................. 85

1. Høringsuttalelsene.......................................................................................... 87

2. Selv medlemmer av Midtlyng-utvalget er kritiske til nedlegging av døveskolene!.............................................................................................. 90

Refleksjonsnotat til kompedium om hørselshemmedes situasjon i skolen......... 99

HVA ER DET BESTE FOR HØRSELSHEMMEDE BARN?............................................... 107

7


FORORD Forord Dette kompendiet er et privat initiativ fra en liten gruppe som ønsker å fortelle politikerne hvordan vi selv opplever virkeligheten. Denne virkeligheten ønsker vi dere skal forstå, når dere skal mene noe om fremtiden for døveskolene. Den aktuelle saken nå er nedleggelsen av 3 av 4 statlige døveskoler. Barneombudet har uttalt seg om nedleggingen av døveskolen, og vist til barnekonvensjonen: Har de det gjelder blitt hørt? Vi mener svaret er nei. Her gir vi dere sjansen til å høre på brukerne! Vi vil først og fremst få forståelsen for at nedleggelsene må legges på is inntil vi har nye løsninger for de hørselshemmede barna. Ikke ta fra barna det de har, før dere har noe annet å tilby dem! Noe annet er et fullstendig svik mot en minoritetsgruppe! Vi er lei av at andre skal synse, fortelle og mene noe om vår egen minoritetsgruppe – hørselshemmede som bruker tegnspråk! Derfor har vi i dette kompendiet samlet personlige historier, men også tatt med innlegg fra media og fra andre personer som vi mener virkelig har forstått vår verden. Vi går god for dem. Enkelte “fagpersoner”, institusjoner eller organisasjoner som uttaler seg om døve, tunghørte eller CI-brukere, opplever vi som destruktive og villedende. Altfor mange som snakker på vegne av oss, har ikke peiling på hva de snakker om! Disse er selvsagt utelatt fra dette kompendiet. En stor takk til Norges Døveforbund som betalte for trykking av dette kompendiet, uten å stille noen krav til innhold eller deltakelse!

Bergen, 4. 2011 31.april mars 2011 (37), døv, med korttidsopphold på døveskole Finn Arild Thordarson (red.) (37),integrert døv, integrert Tove Tove Glomset Glomset (41), (41), døv døv med med CI, CI, integrert integrert fram framtil tilsiste sisteårstrinn årstrinngrunnskolen grunnskolen Frode Nordeide (34), tunghørt, integrert fram til videregående skole Frode Nordeide (3ϱ), tunghørt, integrert fram til videregående skole Morten Morten Sletten Sletten (28), (28), tunghørt, tunghørt, gått gått på på døveskolen døveskolen Rune Anda (58), døv, gått på døveskolen Rune Anda (58), døv, gått på døveskolen Hilde Haualand (39), døv, integrert fram til videregående skole. ŶŽŶLJŵ͕^ƚĂƚƉĞĚͲĂŶƐĂƚƚ Anonym (Statped-ansatt) 6

68


BEGREPSAVKLARINGER Begrepsavklaringer Hørselshemmet, døv, tunghørt, CI-bruker…? Gruppen som dette kompendiet omhandler, er elever med hørselshemming. Det er imidlertid flere måter å omtale gruppen på, og å inndele gruppen på. Begrepene florerer fordi det ikke er snakk om en ensartet gruppe. Mennesker med nedsatt hørsel er like individuelle som alle andre! Vi har helt døve som har godt talespråk, vi har CI-brukere som er funksjonelt døve, vi har tunghørte som identifiserer seg selv som kulturelt døve fordi de bruker tegnspråk og er i døvemiljøet, vi har hørende som fremstår som “døve” fordi de i så sterk grad er inne i tegnspråkmiljøene og kommer fra familier med flere generasjoner med døve, vi har døve som fremstår som “hørende uten hørsel” fordi de ikke bruker tegnspråk. Men i dette kompendiet brukes for det meste begrepene døve og tunghørte om elever som får undervisningstilbud som er tilrettelagt deres behov. Når vi snakker om døve og tunghørte elever her, omfatter vi den store gruppen elever som har hørselshemming i en eller annen form, uavhengig om de har tegnspråk som førstespråk eller ikke, uavhengig av om de har CI eller ikke. Det som er felles er at de alle trenger en eller annen form for tilrettelegging i undervisning. Det kan være snakk om alt fra små tekniske tilrettelegginger i klasserommet til å være heltidselever ved døveskolene. Dette skal følges opp av kommunens PPT-tjeneste eller Statped. Det skal være et system som følger opp denne varierende elevgruppen. Dette kompendiet forsøker å gi et bilde av dette systemet, og utfordringene vi har her. Fra brukernes perspektiv!

«Døveskole»? Begrepet “døveskole” brukes ikke offisielt. For eksempel har Hunstad skole, A.C. Møller skole og Vetland skole ikke merkelappene “døveskole”, og underviser ikke bare døve elever. Men på folkemunne kalles disse skolene fortsatt for døveskolene. Når du leser døveskole i dette kompendiet, betyr det at det er en skole som er tilpasset hørselshemmede elever, der det fins tegnspråkkompetanse og tegnspråkmiljø. Vetland kommunale skole i Oslo blir kalt for Norges største døveskole. Når hørselshemmede barn, deres foreldre og tegnspråkbrukere aksjonerer og sier “La døveskolen leve” betyr det ikke at de tradisjonelle døveskolene må bestå. Det betyr at det må fortsatt eksistere skoler for døve og tunghørte som bruker tegnspråk – uavhengig om det er en statlig, regional, kommunal eller privat skole. 7

9


ARGUMENTENE FOR ned Å LEGGE NED Argumentene for å legge døveskolene DØVESKOLENE IKKE! holder HOLDER ikke! Døveskolen er den skolen som heltidselever går på, og som deltidselevene besøker for å få ta del i tegnspråkmiljøet. Lærerne til deltidselever får faglige innspill fra døvelærerne ved døveskolene. Ved å legge ned døveskolens heltidstilbud, ødelegges også tilbudet til deltidselevene! Det er meningsløst å snakke om at deltidstilbudet skal bestå uten en ekte døveskole som kan gi deltidstilbudet! Det blir feil å ikke se både heltids- og deltidselever som en helhetlig elevgruppe ved døveskolene! Ut fra kommunikasjonen med KD, Statped og andre, virker det som om disse 4 argumentene er den offisielle begrunnelsen for nedleggelse av døveskolene: 1.“Antall elever ved døveskolen har sunket, og vil fortsette å synke.” Vi vil vise at antall elever totalt sett på døveskolene har ØKT. 2. “CI gjør at det er færre døve barn enn før” Vi vil vise at dette er en uvitenskapelig og feilaktig påstand som fagfolk og CI-brukere selv vil protestere mot. 3. “Foreldre som har barn med CI velger bort døveskolen.” Ser man på antall deltidselever ved døveskolene, er tallet nær firedoblet de siste 15 årene. I samme periode har nesten alle barn fått CI. Det tyder faktisk på det motsatte. 4. “Kommunene har bygget opp gode lokale tilbud de siste 15 årene.” De reelle kommunale alternativene til døveskolene kan man finne i kanskje mindre enn 2% av Norges 430 kommuner. Medieoppslag tyder på at foreldre fremdeles i dag må kjempe mot kommunene for å få lovfestede rettigheter til sine barn. På de neste sidene vil vi vise at alle disse argumentene fra Kunnskapsdepartementet lett kan tilbakevises.

8

10


1 «Antall elever ved døveskolen har sunket, og vil fortsette å synke» La oss ta utgangspunkt i denne grafen som Hordaland Foreldrelag for Hørselshemmede har laget for Hunstad skole, som er en av de 3 statlige døveskolene som skal nedlegges. Kunnskapsminister Halvorsen sa at elevtallet er halvert de siste 15 årene, og utviklingen vil fortsette. Denne oversikten viser at det ikke stemmer i det hele tatt. Elevtallet er faktisk stabilt!

Elevtall Elevtall for for Hunstad Hunstadskole skole1996-2010 1996-2010

240 220 200 180 160 140

Heltid

120

Deltid

100

Kurs sum

80 60 40 20 0 1996

1997

1998

1999

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

Heltid- og deltid stabilt mellom 52 og 59 elever de siste 10 årene. I 2010 54 elever. Kurselever stabilt mellom 60 og 70.

9

11


Landsdekkende Landsdekkendeelevtall elevtallhar harøkt! økt! Ifølge NOU2009:18 Rett til læring, vedlegg 4, som oppgir tall for Statped, ser man at antall deltidselever ved døveskolene i Norge har økt fra 59 elever i 1994 til 223 elever høsten 2008. Det er en økning på 378%. Det er viktig å ikke utelate deltidselevene fra det totale bildet. Det blir feil å kun fokusere på heltidselever. Ved Hunstad skole er deltidselevene i snitt på Hunstad 5,9 uker i året. Et skoleår er 38 uker. Deltidselevene kan ha opphold i inntil 12 uker per år, og dette er faktisk 1/3 av skoleåret. Døveskolen er et viktig tilbud også til hørselshemmede elever som er integrert i hjemmeskolen! Mange trenger døveskolen som “pustehull” i et krevende skoleløp som integrert! Disse elevene trenger en “ekte” døveskole og å få omgås heltidselevene også, og få delta i et størst mulig tegnspråkmiljø hvor de kan være normale!

Les mer om hvordan dette oppleves i kapittelet Historier om integrering!

Få 1. klasse ogflere flereelever eleveri 10. i 10.klasse klasse stabilt trekk ved Få elever elever ii 1. klasse og erer etet stabilt trekk ved døveskolene! døveskolene! Hvis man ser på en enkel tabell over antall elever, vil man fort se at det er færre elever på de første skoletrinnene, og flest på de siste skoletrinnene. Dette er en historisk stabil fordeling! Det betyr ikke at døveskolene er i ferd med å dø ut av seg selv, men at en slik aldersfordeling historisk sett er vanlig fordi døve og tunghørte elever ofte begynner på døveskolen i midten eller siste del av skoleløpet! Den “klassiske” historien er: Et døvt/tunghørt barn integreres i hjemmeskolen. Etter hvert som barna blir større, og lek går over i samtaler, faller de døve og tunghørte barna ut. De klarer ikke å være et del av det sosiale miljøet når det baserer seg på samtaler og prat. Da begynner de på døveskole, eller tar deltidsopphold ved døveskolene. Der får de være en del av det sosiale miljøet. Der kan de henge med i samtalene, få ekte venner og føle seg normale.

10

12


Hva Hva vinner vinner man man på pååålegge leggened nedHunstad Hunstadskole? skole? I Bergen har man ingen alternativer til statlige Hunstad døveskole. I Oslo har man Vetland skole, og rundt om i landet finnes det noen “lokale” alternativer til statlige døveskoler. Men Bergen har ingen alternativer for de døve og tunghørte barna! Bergen har lenge planlagt en ny skole som også skal ha døveskole: Nattland skole, der døveskolen inngår i en tvillingskolemodell. Planlagt ferdigstillelse var i 2014! Direktør ved Statped Vest uttalte til media, da nyheten om nedleggelse ble kjent, at i år hadde Hunstad 18 (heltids)elever. Neste år ville det bli 14. Men det er 4 barn som ønsker å begynne på Hunstad skole høsten 2011! Foreldrene venter fortsatt på svar, og Statped Vest kan nekte dem plass! Kunnskapsdepartementet har bedt Statped vise fleksibilitet ved inntak høsten 2011, men foreldrene frykter fortsatt for at direktøren sier “nei”. Man har planlagt en ny døveskole i Nattland skole i Bergen i 2014. Hva er da poenget med inntaksstopp de få årene fram til den nye døveskolen er klar? Hvorfor ikke bare la Hunstad fortsette til våren 2014, og flytte elevene over til den nye skolen når den er klar? Ønsker man å ødelegge det fagmiljøet lærerne har og strupe elevtallet – hvorfor?

2 «CI gjør at det er færre døve barn enn før» Dette er faktisk direkte feil. Man kan faktisk si at CI operasjoner har gjort at vi har fått FLERE døve enn før! Media har laget en myte om at CI gjør døve hørende. Det er også skapt et inntrykk av at Hørselshemmedes Landsforbund er organisasjonen for CIbrukere, mens Norges Døveforbund er “mot” CI. Dette er helt feil. Styret for Norges Døveforbund har flere CI-opererte medlemmer. Noen av de ansatte i NDF har CI. Mange av medlemmene i NDF har CI, og hvis man vil finne flest mulig CI-opererte på samme sted, bør man dra på Døves Kulturdager som NDF arrangerer. CI i seg selv er ikke et diskusjonstema i NDF. CI er et hørselsteknisk hjelpemiddel på linje med høreapparat. Noen får god nytte av høreapparat, andre av CI. De to teknologiene er forskjellige, men har samme effekt: Bedre hørsel for døve/tunghørte. 11

13


Hovedforskjellen mellom høreapparat og CI er at høreapparat forsterker den naturlige resthørselen, mens CI sender ut elektriske signaler i hørselsnerven i cochlea. Med høreapparat får man forsterket den hørselen man har fra før, men CI gir et nytt lydbilde. I forhold til høreapparat, er fordelen med CI at de som ikke har nytte av høreapparat kan sanse lyd med CI. Ulempen er at lydbildet ikke er basert på naturlig hørsel, og man må trene opp hjernen til å tolke lydene “på nytt”. Derfor ønsker legene å operere barn når de er så små at tilvenningsvanskene blir minst mulig, og at hjernen får mest mulig “blanke ark” til å bygge opp forståelse av lyd. Det krever likevel trening, og resultatene varierer. Man regner med at ¼ av de CI-opererte vil kunne fungere som forholdsvis lett tunghørte, mens ¼ ikke kan utnytte lydbildet til kommunikasjon – de er fortsatt funksjonelt døve. Den resterende halvparten regnes som moderat til sterkt tunghørte. Det betyr faktisk at 75% av barna som blir CI operert faktisk vil fungere som den “gamle” gruppen døve og tunghørte barn i tiden etter høreapparatets ankomst. Det har vært en teknologioptimisme knyttet til CI der man har hatt for store forventinger til at døve skulle rehabiliteres. Historien gjentar seg faktisk her. Da høreapparatene kom på 40- og 50- tallet skjedde akkurat det samme som i dag: man forsøker å gjøre døve til hørende, men oppdager at det ikke er så enkelt. Og hvorfor gjør CI flere døve enn før? Forklaringen er ganske enkelt at operasjonen fjerner den naturlige hørselen. Sterkt tunghørte som får dobbeltsidig CI mister sin naturlige hørsel. De blir døve, men hører bedre med CI. Hvorfor skal CI gjøre et menneske om til “hørende” mens et menneske som hører like godt med høreapparat fortsatt skal være hørselshemmet?

12

14


3 «Foreldre som har barn med CI velger bort døveskolen» Hvis man ser på elevtallet, ser man at dette ikke stemmer. Antall heltidselever har sunket på nasjonalt plan, men antall deltidselever har økt. Dette betyr at flere elever enn før benytter seg av døveskolen. “Alle” barna har fått CI de siste 10-15 årene, men når deltidselevtallet øker, kan man konkludere med at selv med CI, har barna fortsatt behov for døveskolene og det miljøet de finner der: et tegnspråklig miljø! En annen utvikling som er viktig å se i sammenheng med dette er at “Se mitt språk”, foreldres tilbud om 40 ukers tegnspråkopplæring fordelt gjennom hele barnets skoleløp, er en suksess målt ut fra brukernes egne opplevelser. Kommunikasjonen mellom barn og foreldre er blitt bedre. Dette gjør det også lettere for foreldre å beholde sine barn hjemme som integrerte ved hjemmeskolen! Den langsiktige effekten ser vi i dag: Antall døve og tunghørte (med eller uten CI) unge voksne som tar høyere utdanning, har aldri vært høyere enn før. Dette vet vi fordi tegnspråktolketjenesten har problemer med å dekke tolkebehovet til døve og tunghørte studenter. Heller ikke her er CI et tema; CI opererte er tolkebrukere også. Og dette skyldes at tilgangen på TEGNSPRÅK er blitt større, ikke at man har fått mer hørsel! Tegnspråk er en god ressurs også for CI opererte, og døveskolen er en del av dette! Det er et større problem at rådgivingen og oppfølgingen som foreldrene til CI opererte barn får, er varierende og tilfeldig ut fra hvor i landet de bor, og hvem de møter i kommunen eller i Statped! Vi har eksempler på foreldre som får støtte fra PPT i kommunen og må kjempe mot Statped, og eksempler på at foreldre får støtte fra Statped og må kjempe mot kommunen! Vi har eksempler på at rådgivere i Statped gir helt sprikende råd, ut fra egen overbevisning og ideologi og ikke basert på empirisk kunnskap! Mye tyder på at Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet og toppledelsen i Statped ønsker at foreldre skal velge bort døveskolen, fordi det ligger en implisitt motstand mot å ha statlige skoler. Dette har vært klart siden daværende KUD lanserte Prosjekt S på slutten av 80-tallet. Kun gjennom foreldreaksjoner og Stortingsvedtak overlevde døveskolene. Brukerne ble hørt av Stortinget, ikke av KUD. Dette er helt tydelig for 13

15


brukerne. Mange som har vært med lenge, opplever dette som en reprise. Vi ber stortingspolitikerne lytter til brukere, og ikke la brukergruppen bli overkjørt av KD!

4 «Kommunene har bygget opp gode lokale tilbud de siste 15 årene» Norge har 430 kommuner. Vi kjenner de kommunale tilbudene, som f.eks. Vetland skole i Oslo og andre lokale tilpasninger av kommunale skoler. Kommunale Vetland skole er Norges største døveskole! Noen tror at Vetland fungerer som en tvillingskole i den forstand at både døve og hørende barn går på samme skole. Det gjør de ikke. Vetland skole er en egen skole, som deler skolebygning med Oppsal skole for hørende barn. De døve elevene har egne klasser, egne lærere og er organisert i en egen skole. Det er i realiteten to separate skoler, som ligger på samme sted. Døve og hørende elever møtes i friminuttene, har felles aktivitetsdager, og det kan hende noen har felles valgfag, men i det store og hele er Vetland en døveskole. Poenget her er at det kan skapes en myte om at kommunene finner “nye” løsninger for døve elever. Det skjer i liten grad. Realitetene for barna er omtrent det samme, enten er de integrerte eller går på døveskolen, uavhengig om det er staten eller kommunen som driver skolen. Og det er bare i kanskje maksimalt 2% av Norges kommuner at kommunen har overtatt med skoletilbud der Statped ikke har levert. Man må se sammenhengen mellom at så mange døve barn går på Vetland og ikke Skådalen. Dette er en indikasjon på at Statped har et problem med å drive døveskolene, ikke at kommunene har funnet på noe nytt. Det er også kritikk av Vetland skole; økonomien er vanskelig fordi Staten ikke garanterer inntektene. Man må kjempe for å få ressurser til døve barn hvert år. Riksrevisjonen har slått fast at elever med spesielle behov ikke får det de har krav på, og det er dessverre problemer ved de kommunale skolene også i forhold til det konkrete tilbudet de får. Det er ingen grunn til å anta at dette ikke også gjelder døve og tunhørte barn. Vet man om retten til tegnspråklig undervisning etter §2.6 i realiteten blir fulgt opp? Skilles det mellom spesialpedagogikk og tegnspråk? Tror man at man oppnår undervisning i og på tegnspråk ved å sette inn en tegnspråktolk i klasserommet? Vi vet faktisk ikke engang om de eksisterende lokale tilbudene som det henvises til fra Kunnskapsdepartementet faktisk oppfyller de lovhjemlete rettighetene til døve og tunghørte barn! Man skal ha lærere med 14

16


tegnspråkkunnskaper, og det oppnår man ikke ved å gi lærere 30 studiepoeng i tegnspråk. Norske lærere i den norske grunnskolen som ikke kan spansk, ville neppe følt seg kvalifisert til å undervise spanske barn i spansk og andre fag på spansk etter et halvtårskurs med spansk ved høgskolen! Men for Statped og kanskje noen kommuner er det godt nok? Men det største problemet er de resterende 98% av Norges kommuner. Mathea-saken illustrerer dette problemet godt. Les mer om Mathea fra Elverum i dette kompendiet. Hun fikk ikke det hun hadde lovmessig krav på. Kommunen brøt loven, og måtte pålegges fra Fylkesmannen å oppfylle loven. Foreldrene har hittil bare vunnet på papiret. Andre medieoppslag viser også at kommunene slett ikke føler seg i stand til å ta imot tegnspråklige elever. Innlegget til Lars Hana, døvepresten i Bergen, viser godt et tenkt eksempel på hvordan Askøy kommune, Hordalands nest største kommune, umulig kunne ha bygget opp et godt lokalt tilbud til døve og tunghørte barn. Hva da med alle småkommunene? Det finnes faktisk ikke nok lærere med reelle tegnspråkkunnskaper til å opprette kommunale tilbud for alle døve og tunghørte elever i Norge!

Det totale inntrykket er:

Undervisningstilbudet Undervisningstilbudet til døve døve og og tunghørte tunghørte barn barn Norge ii Norge er tilfeldig, uoversiktlig og varierende! er tilfeldig, uoversiktlig og varierende!

15

17


18


INNLEGG OG AVISARTIKLER

Vi har samlet et utvalg av innlegg som belyser viktige sider i debatten om døveskolene.

Noen er hentet fra aviser og tidsskrift. Noen er skrevet som bidrag til dette kompendiet.

Det som er felles for disse innleggene:

Forfatterne vet hva de skriver om!

16

19


debatt debatt 25 25

AG 27. FEBRUARBERGENS 2011 TIDENDE SØNDAG 27. FEBRUAR 2011

Bergen ordasa opp dagens ndige delane ne komer klart tørste en. Hove er e godt oppnale l

a til r, som bydelsHove mlegg . tenkt a. Her i ykje n d Åsane er nok til å r over et same òg.

orkomenserast t nivå. ansvar ande nsport udert porteen har hold til asjon kmuneysing av naturleg n. Ikkje aktbale. I dag gane i n berre est y. Og e er det om byaktar å kvifor pgrad-

er som ser eg komskomdene enninergen er ntrum, ærleg Høyre distrikg aust, der frå aman-

Følg med på leserdebattog og Følg med på leserdebatt kommentarer på bt.no kommentarer på bt.no Å få færrest mulig elever til døveskolene ser fortsatt ut til å være målet for Statped, selv om dette ikke ser ut Oppløys Bergen kommune til å gagne de døve — snarere tvert imot Å få færrest mulig elever til døveskolene ser fortsatt ut til å være målet for Statped, selv om dette ikke ser ut

Bergen Høyre vil skilja ut Bergen kommune frå resten av Hordaland fylke. Eg vil heller løysa opp Bergen kommune, og la dagens åtte bydelar verta sjølvstendige kommunar. Alle desse bydelane er store nok til å verta eigne kommunar. Seks av bydelane er klart DØVESKOLER større i folketal enn den største Finn Arild Thordarson, kommunen utanom Bergen. journalist i Døves Talsperson Harald Victor Hove er Media og tidligere frustrert over den statlege ansatt som rådgiver i sentralstyringa, noko eg godt Statped (Trondheim) kan forstå. Men er Hove oppFinn Arild Thordarson, Statped har ved direktør Sandmerksam på den kommunale journalist i Døves stad i to innlegg hevdet å ønske sentralstyringa i forhold til Media og tidligere det beste for døve og tunghørte bydelane i Bergen? ansatt som heller rådgiver i til barn, med ord som «drømmer» Han burde snakka Statped (Trondheim) og «visjoner». Men hvordan oppsine tidlegare byrådsvener, som var med på å leggja ned bydelslever brukerne Statped, og hva styra frå årsskiftet Når Hove er Statpeds drømmer og visjoStatped harav.ved direktør Sandsnakkar framlegg ner? stad iom to«lokale» innlegg hevdet å ønske og vedtak i sitt innlegg 23. Statped oppsto da alle spesialdet beste for og tunghørte februar, kan han ikkjedøve ha tenkt skolene i Norge ble nedlagt. Siden barn, med ord som på innspela frå bydelsstyra. Her«drømmer» i integrering fortsatt var vanskeÅsane har eg registrert mykje og «visjoner». Men hvordan lig, oppoppsto Statped som statens frustrasjon på kommunen lever brukerne Statped, ogintegreringsverktøy. hva sentralt, både når det gjeld Døveskolene overlevde, takket er Statpeds drømmer bybana og skulevedtak. Åsane er og visjovære massive protester og aksjobåde ner?sjølvstendig og stor nok til å ner fra foreldre. De vant kampen få ein god del meir ansvar da overalle spesialStatped oppsto for døveskolene i 1991. De som lokale forhold. Eg vil tru det same tapte var de som drømte om skolene i Norge ble gjeld dei andre bydelane òg.nedlagt. Siden det ryddige organisasjonskartet integrering fortsatt var vanskei Kunnskapsdepartementet, der MEN OPPLØYSING av storkomlig,EIoppsto Statped som statens staten ingen skoler skal drive. UTENFOR: Det finnes hørselshemmede som verken klarer å fungere som hørende eller som døve, skriver Thordarson. ILLUSTRASJONSmunen Bergen må kompenserast FOTO: COLOURBOX.COM integreringsverktøy. med eit sterkare regionalt nivå. STATPED SIER AT cochleaimplantat språk skader talespråksutviklin- givere fra Statped tyder på at Dette skrev en mor til en jente Døveskolene overlevde, takket Fylkeskommunen har no ansvar (CI — teknologi som gir døve gen. Mange foreldre opplever det Statpeds agenda er å holde barna med dobbel CI som har forsøkt for sektorar som vidaregåande være massive protester og aksjomulighet til å oppfatte og tolke motsatte; når en ren talespråklig integrerte på hjemmeskolen, og integrering til meg: opplæring, tannhelse, transport ner fra foreldre. De vant kampen lyd og tale) fører til at flere forel- opplæring ikke fungerer, og tegn- bare anbefale tegnspråklige bar«Nå etter CI, har alle fagfolk så ureaog regional utvikling, inkludert for døveskolene i 1991. De dre som velger hjemmeskolen. språk innføres så «løsner» det også nehager eller døveskoler som listisk tro på seg selv og vitenskapelig næringsutvikling og transportMen på hvilket grunnlag velger for talespråket. tapte var de som drømte om absolutt siste utvei. Færrest mulig fremgang at de faktisk tror på at barna årer på tvers av kommuneforeldrene? De får ikke nøytral elever ved døveskolene er målet, med CI vil kunne fungere godt på hjemgrensene. Fylkeskommunen har det ryddige organisasjonskartet informasjon. Mange blir ofre for eit overordna ansvar i forhold til Å VENTE til man ikke maksimering av barnas meskole med hjelpemidler og assistent i Kunnskapsdepartementet, der myten om at CI gjør kommunane, og i ein situasjon ser manglende utviklingspotensial. som kan tegnspråk. Gud så feil de tar staten ingen døve hørende. For- Det finnes hørselshemmede somspråkutvikling når byen for lengst skoler har ek- skal drive. De tenker kun på forståelse én til én UTENFOR: verken klarer å fungere som hørende eller som døve, ...! skriver Thordarson. ILLUSTRASJONSeldrene anbefales å FOTO: COLOURBOX.COM spandert seg ut over kommuneer en farlig RÅDENE KOMMER IKKE fra lærerne i pedagogisk øyemed, og ikke på passiv ikke lære tegnspråk, grensen, synest oppløysing av ManStatped ved Hunstad Skolen har eller inkludering psykososial STATPED SIERegAT cochleaimplantat språk skader talespråksutviklin- strategi. Dettelæring, skrev en mor tilogen jente givere fra tyderskole. på at Bergen kommune er ein naturleg til tross for at resulrisikerer å aldri ikke lov å informere eller anbe- utvikling ... Disse barna blir ikke del (CI — teknologi som gir døve gen. Mange foreldre opplever det Statpeds agenda er å holde barna med dobbel CI som har forsøkt konsekvens av situasjonen. Ikkje tatene av CI-opeta igjen tapt fale foreldre sitt tilbud. Rådgiver- av noe fellesskap der de sitter på hver mulighet tilbetre å oppfatte minst for å få ein maktbal- og tolke rasjonenemotsatte; varierer når en ren talespråklig språkutvikling. integrerte på hjemmeskolen, integrering til meg: ne sitter i en egen og avdeling ett sin«hjemmeskolestue» alene. De blir anse kommunane. dagflere forelfra lett tunghørt til ikke fungerer, lydmellom og tale) fører tilI at Det er lett å lære over døveskolene ensomme!» opplæring ogikke tegnbaretegnspråk anbefale hakk tegnspråklige bar-i Statped«Nå etter CI, har alle fagfolk så ureabur 54 % av hordalend-ingane i funksjonelt døv. De barna som er som ungdom eller voksen. hierarkiet. Det er ingen hemmelighet dre velger hjemmeskolen. språk innføres så «løsner» det også nehager eller døveskoler som listisk tro på seg selv og vitenskapeligat Bergen kommune, medan berre uheldige, betaler prisen i form av Det finnes hørselshemmede Mange historier tyder på at Kunnskapsdepartementet systeMen på bur hvilket grunnlag velger for talespråket. siste utvei. muligtil tross fremgang at de har faktisk trorfor på åatbli barna ein tiandepart i den nest forsinket språkutvikling. som verken klarer absolutt å fungere som elever Færrest går i døveskoler for matisk jobbet kvitt største kommunen,De Askøy. foreldrene? fårOgikke nøytral Ingen er mot taletrening eller å hørende eller som elever kunne fungere på hjemrådgivning er fra målet, Statped. CImed harCI vil døve. Forved man-døveskolene døveskolene. Mengodt gruppen som internt i Bergen kommune er det utnytte informasjon. Mange blir ofre for hørsel. Men det er uetisk ikke fjernet døve- blir ge hartildette vært konsekvensene døve og Å VENTE man ikke maksimering av behovet barnasfor meskole medberørt, hjelpemidler og tunghørte assistent mange lokale spørsmål som byå gamble på at det skal gå bra vedkanbarn, er så liten også marginalisert å høre på rådeneutviklingspotensial. fra leger som skolene: Antall deltidselever myten om at CImaktar gjør å ser av manglende som tegnspråk. Gud feil de tar styret og byrådet ikkje med bare talespråk. Å velge både opererer inn CI og fra Statped. døveskolene har økt fra 59 til at dette knapt får oppmerksomhørende. tadøve skikkeleg hand om. SoForkvifor språkutvikling ...! De tenker kun på forståelse til én tale og tegn er en helgardering; Historiene fra foreldre og 223 elever i perioden 1994–2008. het i samfunnet. Men viénskriker ikkje la bydelane verta oppgradeldrene anbefales å RÅDENE IKKE forsvinner fra lærerne er elever en som farlig øyemed, det finnes ingen bevis på at tegnikke. i pedagogisk så høyt vi kan. og ikke på passiv føler seg lurt avKOMMER råd- Behovet erte til eigne kommunar?

til å gagne de døve — snarere tvert imot

Statpeds agenda

Statpeds agenda DØVESKOLER

Mange blir ofre for myten om at CI gjør døve hørende

Mange blir ofre ikke lære tegnspråk, for myten om at CI tross for at resulI til INTERNKOMMUNALE saker som BKK, BIR og nyav storhamn, ser eg gjør døve hørende tatene CI-ope-

strategi. Man ved Hunstad skole. Skolen har læring, eller inkludering og psykososial risikerer å aldri ikke lov å informere eller anbe- utvikling ... Disse barna blir ikke del ta igjen tapt fale foreldre sitt tilbud. Rådgiver- av noe fellesskap der de sitter på hver motsetnader mellom storkomrasjonene varierer språkutvikling. ne sitter i en egen avdeling ett sin«hjemmeskolestue» alene. De blir munen Bergen og omegnskomstatte dette?i StatpedFor mange ensomme!» døve imot nedleggelse. Men da StatER RIKTIG at hakk elevtallet ved fra lett tunghørt til over døveskolene Det er ikke lett å læreDETtegnspråk munane. Desse motsetnadene DØVESKOLER Hunstad skole har gått ned. En har integrering vært en stor ped Vest i fjor ga høringsuttafunksjonelt De barna som er døveprest trur eg heng i hop døv. med spenninDet er ingen hemmelighet at hierarkiet. som ungdom eller voksen. Lars Hana, lelse til Midlyngutvalgets utredav grunnene er at Statped Vest la belastning, for å si det forsikgar mellom land og by. Bergen er i form av uheldige, betaler prisen Det finnes hørselshemmede Mange historier på at Kunnskapsdepartementet systedisse tig. Nå tyder skal alternativet, som ning, «Rett til læring», var ned internatet ved skolen i 2008. og har vore eit handelssentrum, forsinket språkutvikling. utelatt. døveskolenetil har Da ble det vanskelig for elever som verken klarer å fungere som elever går i døveskoler trossrepresentert, for matisksynspunktene har jobbet for å bliUtvalget kvitt med tilhøyrande makt – særleg I BERGENS TIDENDE 12. februar fra andre steder på Vestlandet å forsvinne. hadde heller medlemmer Ingenmakt. er mot taletrening eller å hørende eller som døve. For man- rådgivning fra Statped. CI har døveskolene. Meningen gruppen som økonomisk Bergen Høyre skriver direktør Steinar Sand- benytte tilbudet. Her er et eksempel: Jeg bor med kompetanse i tegnspråk. kan ikkje forventa at nabodistrikutnytte hørsel. Men det er uetisk for døve-nestblir har dette vært konsekvensene døve stad ved ge Statped Vest om den Det er pinligog fortunghørte storsamfunpå Askøy, Hordalands stør- berørt, Og det blir helt ikke feil nårfjernet Sand- behovet ta, både i nord, vest, sør og aust, å gamble på at det skal gåplanlagte bra avnedleggelsen Antall barn, såatliten og marginalisert å høre på rådene leger somå si skolene: av tre fra net vi behandler en språklig stedeltidselever kommune. På ved bakgrunn av er stad unnlater at medregnet vert med på å sleppa hender frå medi utviklinga bare talespråk. Å velge av både fire døveskoler kulturell på denne det 59 vi vet tallet vært sta- folketall har øktogfra tilom antall at detteogknapt fårminoritet oppmerksomoperereri Norge, inn CIderiog frabesøkselevene Statped. har døveskolene rattet av den samanblant Hunstad skole i Bergen. måten. Det er å håpe at Kunndøve i befolkningen, kan vi regne bilt over tid. Dette er elever som tale ogregionen tegn er hengande somen allehelgardering; Historiene fra foreldre og 223 elever i perioden 1994–2008. het i samfunnet. Men vi skriker Disse planene har ført til sterke går på hjemmeskolene sine, men med mellom 20 og 30 døve. Tar skapsdepartementet gjør om detdesse mindre distrikta utgjer. det ulike finnes ingen bevis på at tegnBehovet forsvinner ikke. så høyt vi kan. elever som føler seg lurt av rådprotester i døvemiljøet og blant får inntil tolv uker årlig i et tegn- vi godt i, vil 5 – 6 av disse være i te vedtaket. Det er det all grunn

Statped Vest tåkelegger

Bergen Høyre bidreg til å skjerpa motsetnadene mellom periferi og sentrum, og slik gjera regionen endå meir til tapar i forhold til våre sentrale styresmakter i Osloområdet. Bergen Høyre er urbant nærsynte; dei viser at dei manglar innsikt i korleis ein tenkjer og opplever samfunnet utanfor dei urLars sirklane. Hana, døveprest bane

skolens brukere. Det er oppsikts- språkmiljø. Her kan de oppleve et skolepliktig alder, spredt over 10 til, også fordi departementet har vekkende at Sandstad i en lang naturlig språkmiljø og slippe den klassetrinn. Det er umulig å ska- gjort vedtak i forkant av politisk redegjørelse ikke berører sakens tilrettelegging som de er avhen- pe et tegnspråklig miljø for disse behandling. Stortingsmeldingen kjerne: Hva blir konsekvensen gige av i hjemmeskolen. om spesialskolene skal legges gjennom et kommunalt tilbud. for døve elever? Hvordan skal frem i vår. døve barn få rett til opplæring HVORDAN SKAL Det er karakteristisk for en kommunene DET ER VANSKELIG å forstå begrunimot nedleggelse. Men da mange Statstatte dette? For mange døve DET ER RIKTIG at elevtallet ved på eget språk? Sandstads artik- gjennom «meir rådgjeving ova- nelsen for å nedlegge Hunstad minoritet at de er få. Hvor ped Vest i fjor ga athøringsuttahar integrering vært en stor Hunstad skole har gått ned. En kel bidrar mer til tåkelegging være for ikke deres kulfor det kommunale skuleverket skole. Det finnes ingen faglig må de enn klargjøring, og krever og språk skal bli undertrykbegrunnelse, imot har pe- tiltur og vidare utvikling av møteplas- for lelse Midlyngutvalgets utredå si det tvert forsikav grunnene er atenStatped Vest la belastning, kommentar. ket avtil storsamfunnet? ved Statped gått «Rett sar og ideltids er- dagogene læring», var disse tig. kunne Nå skal alternativet, som Vestning, ned internatet ved skolen 2008. tilbod»

Statped Vest tåkelegger DØVESKOLER

VIDAR SÆTRE, STRIL OG MEDLEM AV ÅSANE KRF

Da ble det vanskelig for elever fra andre steder på Vestlandet å benytte tilbudet. Og det blir helt feil når Sandstad unnlater å si at medregnet besøkselevene har tallet vært sta-

Hovedinnlegg: tegn inkl. mellomrom. Legg ved portrettfoto. Innlegg: 1800 tegn inkl. mellomrom. I BERGENS3500 TIDENDE 12. februar

20skriver

direktør Steinar Sandstad ved Statped Vest om den planlagte nedleggelsen av tre av fire døveskoler i Norge, deri-

døveskolene har representert, forsvinne. Her er et eksempel: Jeg bor på Askøy, Hordalands nest største kommune. På bakgrunn av folketall og det vi vet om antall

synspunktene utelatt. Utvalget hadde heller ingen medlemmer med kompetanse i tegnspråk. Det er pinlig for storsamfunnet at vi behandler en språklig og kulturell minoritet på denne


debatt

BERGENS TIDENDE SØNDAG 27. FEBRUAR 2011

25

Følg med på leserdebatt og kommentarer på bt.no Oppløys Bergen kommune Bergen Høyre vil skilja ut Bergen kommune frå resten av Hordaland fylke. Eg vil heller løysa opp Bergen kommune, og la dagens åtte bydelar verta sjølvstendige kommunar. Alle desse bydelane er store nok til å verta eigne kommunar. Seks av bydelane er klart større i folketal enn den største kommunen utanom Bergen. Talsperson Harald Victor Hove er frustrert over den statlege sentralstyringa, noko eg godt kan forstå. Men er Hove oppmerksam på den kommunale sentralstyringa i forhold til bydelane i Bergen? Han burde heller snakka til sine tidlegare byrådsvener, som var med på å leggja ned bydelsstyra frå årsskiftet av. Når Hove snakkar om «lokale» framlegg og vedtak i sitt innlegg 23. februar, kan han ikkje ha tenkt på innspela frå bydelsstyra. Her i Åsane har eg registrert mykje frustrasjon på kommunen sentralt, både når det gjeld bybana og skulevedtak. Åsane er både sjølvstendig og stor nok til å få ein god del meir ansvar over lokale forhold. Eg vil tru det same gjeld dei andre bydelane òg. MEN EI OPPLØYSING av storkom-

Å få færrest mulig elever til døveskolene ser fortsatt ut til å være målet for Statped, selv om dette ikke ser ut til å gagne de døve — snarere tvert imot

Statpeds agenda DØVESKOLER Finn Arild Thordarson, journalist i Døves Media og tidligere ansatt som rådgiver i Statped (Trondheim)

Statped har ved direktør Sandstad i to innlegg hevdet å ønske det beste for døve og tunghørte barn, med ord som «drømmer» og «visjoner». Men hvordan opplever brukerne Statped, og hva er Statpeds drømmer og visjoner? Statped oppsto da alle spesialskolene i Norge ble nedlagt. Siden integrering fortsatt var vanskelig, oppsto Statped som statens integreringsverktøy. Døveskolene overlevde, takket være massive protester og aksjoner fra foreldre. De vant kampen for døveskolene i 1991. De som tapte var de som drømte om det ryddige organisasjonskartet i Kunnskapsdepartementet, der staten ingen skoler skal drive.

UTENFOR: Det finnes hørselshemmede som verken klarer å fungere som hørende eller som døve, skriver Thordarson. munen Bergen må kompenserast Også ”fremmede” utenfor døvemiljøet reagerer... med eit sterkare regionalt nivå.

ILLUSTRASJONS-

FOTO: COLOURBOX.COM

Fylkeskommunen har no ansvar for sektorar som vidaregåande opplæring, tannhelse, transport og regional utvikling, inkludert næringsutvikling og transportårer på tvers av kommunegrensene. Fylkeskommunen har eit overordna ansvar i forhold til kommunane, og i ein situasjon når byen for lengst har ekspandert seg ut over kommunegrensen, synest eg oppløysing av Bergen kommune er ein naturleg konsekvens av situasjonen. Ikkje minst for å få ein betre maktbalanse mellom kommunane. I dag bur 54 % av hordalend-ingane i Bergen kommune, medan berre ein tiandepart bur i den nest største kommunen, Askøy. Og internt i Bergen kommune er det mange lokale spørsmål som bystyret og byrådet ikkje maktar å ta skikkeleg hand om. So kvifor ikkje la bydelane verta oppgraderte til eigne kommunar?

STATPED SIER AT cochleaimplantat

I INTERNKOMMUNALE saker som BKK, BIR og ny storhamn, ser eg motsetnader mellom storkommunen Bergen og omegnskommunane. Desse motsetnadene trur eg heng i hop med spenningar mellom land og by. Bergen er og har vore eit handelssentrum, med tilhøyrande makt – særleg økonomisk makt. Bergen Høyre kan ikkje forventa at nabodistrikta, både i nord, vest, sør og aust, vert med på å sleppa hender frå rattet i utviklinga av den samanhengande regionen som alle desse ulike mindre distrikta utgjer. Bergen Høyre bidreg til å skjerpa motsetnadene mellom periferi og sentrum, og slik gjera regionen endå meir til tapar i forhold til våre sentrale styresmakter i Osloområdet. Bergen Høyre er urbant nærsynte; dei viser at dei manglar innsikt i korleis ein tenkjer og opplever samfunnet utanfor dei urbane sirklane.

Statped Vest tåkelegger

(CI — teknologi som gir døve mulighet til å oppfatte og tolke lyd og tale) fører til at flere foreldre velger hjemmeskolen. Men på hvilket grunnlag velger foreldrene? De får ikke nøytral informasjon. Mange blir ofre for myten om at CI gjør døve hørende. Foreldrene anbefales å ikke lære tegnspråk, til tross for at resultatene av CI-operasjonene varierer fra lett tunghørt til funksjonelt døv. De barna som er uheldige, betaler prisen i form av forsinket språkutvikling. Ingen er mot taletrening eller å utnytte hørsel. Men det er uetisk å gamble på at det skal gå bra med bare talespråk. Å velge både tale og tegn er en helgardering; det finnes ingen bevis på at tegn-

bruar 2011 Mange blir ofre for myten om at CI gjør døve hørende

nde 4. fe Bergens Tide

VIDAR SÆTRE, STRIL OG MEDLEM AV ÅSANE KRF

språk skader talespråksutviklingen. Mange foreldre opplever det motsatte; når en ren talespråklig opplæring ikke fungerer, og tegnspråk innføres så «løsner» det også for talespråket.

DØVESKOLER Lars Hana, døveprest

I BERGENS TIDENDE 12. februar

skriver direktør Steinar Sandstad ved Statped Vest om den planlagte nedleggelsen av tre av fire døveskoler i Norge, deriblant Hunstad skole i Bergen. Disse planene har ført til sterke protester i døvemiljøet og blant skolens brukere. Det er oppsiktsvekkende at Sandstad i en lang redegjørelse ikke berører sakens kjerne: Hva blir konsekvensen for døve elever? Hvordan skal døve barn få rett til opplæring på eget språk? Sandstads artikkel bidrar mer til tåkelegging enn klargjøring, og krever en kommentar.

Å VENTE til man ser manglende språkutvikling er en farlig strategi. Man risikerer å aldri ta igjen tapt språkutvikling. Det er ikke lett å lære tegnspråk som ungdom eller voksen. Det finnes hørselshemmede som verken klarer å fungere som hørende eller som døve. For mange har dette vært konsekvensene av å høre på rådene fra leger som opererer inn CI og fra Statped. Historiene fra foreldre og elever som føler seg lurt av råd-

givere fra Statped tyder på at Statpeds agenda er å holde barna integrerte på hjemmeskolen, og bare anbefale tegnspråklige barnehager eller døveskoler som absolutt siste utvei. Færrest mulig elever ved døveskolene er målet, ikke maksimering av barnas utviklingspotensial.

Bergens Tide

nde 18. mars

RÅDENE KOMMER IKKE fra lærerne

ved Hunstad skole. Skolen har ikke lov å informere eller anbefale foreldre sitt tilbud. Rådgiverne sitter i en egen avdeling ett hakk over døveskolene i Statpedhierarkiet. Mange historier tyder på at elever går i døveskoler til tross for rådgivning fra Statped. CI har ikke fjernet behovet for døveskolene: Antall deltidselever ved døveskolene har økt fra 59 til 223 elever i perioden 1994–2008. Behovet forsvinner ikke.

DET ER RIKTIG at elevtallet ved Hunstad skole har gått ned. En av grunnene er at Statped Vest la ned internatet ved skolen i 2008. Da ble det vanskelig for elever fra andre steder på Vestlandet å benytte tilbudet. Og det blir helt feil når Sandstad unnlater å si at medregnet besøkselevene har tallet vært stabilt over tid. Dette er elever som går på hjemmeskolene sine, men får inntil tolv uker årlig i et tegnspråkmiljø. Her kan de oppleve et naturlig språkmiljø og slippe den tilrettelegging som de er avhengige av i hjemmeskolen.

statte dette? For mange døve har integrering vært en stor belastning, for å si det forsiktig. Nå skal alternativet, som døveskolene har representert, forsvinne. Her er et eksempel: Jeg bor på Askøy, Hordalands nest største kommune. På bakgrunn av folketall og det vi vet om antall døve i befolkningen, kan vi regne med mellom 20 og 30 døve. Tar vi godt i, vil 5 – 6 av disse være i skolepliktig alder, spredt over 10 klassetrinn. Det er umulig å skape et tegnspråklig miljø for disse gjennom et kommunalt tilbud.

HVORDAN

DET ER VANSKELIG å forstå begrun-

SKAL kommunene gjennom «meir rådgjeving ovafor det kommunale skuleverket og vidare utvikling av møteplassar og deltids tilbod» kunne er-

Hovedinnlegg: 3500 tegn inkl. mellomrom. Legg ved portrettfoto. Innlegg: 1800 tegn inkl. mellomrom.

Dette skrev en mor til en jente med dobbel CI som har forsøkt integrering til meg: «Nå etter CI, har alle fagfolk så urealistisk tro på seg selv og vitenskapelig fremgang at de faktisk tror på at barna med CI vil kunne fungere godt på hjemmeskole med hjelpemidler og assistent som kan tegnspråk. Gud så feil de tar ...! De tenker kun på forståelse én til én i pedagogisk øyemed, og ikke på passiv læring, eller inkludering og psykososial utvikling ... Disse barna blir ikke del av noe fellesskap der de sitter på hver sin«hjemmeskolestue» alene. De blir ensomme!» Det er ingen hemmelighet at Kunnskapsdepartementet systematisk har jobbet for å bli kvitt døveskolene. Men gruppen som blir berørt, døve og tunghørte barn, er så liten og marginalisert at dette knapt får oppmerksomhet i samfunnet. Men vi skriker så høyt vi kan.

nelsen for å nedlegge Hunstad skole. Det finnes ingen faglig begrunnelse, tvert imot har pedagogene ved Statped Vest gått

2011

imot nedleggelse. Men da Statped Vest i fjor ga høringsuttalelse til Midlyngutvalgets utredning, «Rett til læring», var disse synspunktene utelatt. Utvalget hadde heller ingen medlemmer med kompetanse i tegnspråk. Det er pinlig for storsamfunnet at vi behandler en språklig og kulturell minoritet på denne måten. Det er å håpe at Kunnskapsdepartementet gjør om dette vedtaket. Det er det all grunn til, også fordi departementet har gjort vedtak i forkant av politisk behandling. Stortingsmeldingen om spesialskolene skal legges frem i vår. Det er karakteristisk for en minoritet at de er få. Hvor mange må de være for at ikke deres kultur og språk skal bli undertrykket av storsamfunnet?

21


debatt

G 17. FEBRUAR 2011

ært ute i n arn og hvordan e min begr erfaring an møte assekam-

gangen ans dde lapg visste ne erkninger

hjemme deres emerket g noe?» otparten. e setnin-

e kom arvet assekamgamle ne. Noen med et noen ss). Ved fortalte Det

gge gode r gode m besøk m en tryønn, te jeg te gutrmed en

en eller god meget på med je og at vi nå

A EN MOR

ope ar jeg har vi kjem-

e. For å måtte ke å bare gi » «Du er ker om » «Det er vil ikke ære en

t til en

noen En lærer Og med i at det . Og når n se at

37

debatt 37 Følg med på leserdebatt og kommentarer påleserdebatt bt.no og Følg med på

BERGENS TIDENDE TORSDAG 17. FEBRUAR 2011

kommentarer på bt.no

Som mor til ei hørselshemma jente får eg ein del tankar som surrar rundt etter å ha lese innlegget til Steinar Som mor til ei hørselshemma jente får eg ein del tankar som surrar rundt etter å ha lese innlegget til Steinar Mobbeoffer Sandstad, direktør vedSandstad, Statpeddirektør Vest, ived BT Statped laurdag 12.i BT februar. Vest, laurdag 12. februar. PSYKOLOG ANDERSEN har vært ute i hardt vær nå. Mobbing kan ødelegge meget for både barn og voksne. Jeg vil trekke frem hvordan jeg som mor prøvde å styrke min sønn på 7 år, da han skulle begynne på skolen i 1977. Etter erfaring fra to eldre brødre kunne han møte mobbekommentarer fra klassekamerater. Vi hadde ikke god råd den gangen på 1970-tallet, så han og hans brødre måtte gå med påsydde lapSolvor Flatebø per på buksene. Av erfaring visste Grønstad, Etneat man kunne storebrødrene komme med spydige bemerkninger bl.a. til lappede bukser.

blir trygge saman meddøve døve Dei blirDei trygge saman med DØVESKULAR

DØVESKULAR

einaste hørselshemma og få eller ingen kan teiknspråk. Det vert ei

einaste hørselshemmalitaogogfåeinsam eller verd for barnet. På Solvor Flatebø Grønstad, Etne ingen kan teiknspråk.papiret Det vert ei alltid fint ut å vera ser det lita og einsam verd forintegrert barnet.i heimeskulen. På papiret ser det alltid fint ut å vera I BREVET FRÅ departementet som integrert i heimeskulen. ALL ÆRE TIL Statped Vest for hjelp me har fått heim, står det at me

og støtte me har fått gjennom må ha eit lokalt PPT og Statped fungere godt. Det veit mange år. Me ser likevel at jenta som skalsom I BREVET FRÅ departementet vår har hatt bruk for meir enn eg av erfaring at det fungerer så me har fått heim, står det at me ALL ÆRE Statped Vest for hjelp og øvet påTIL en setning som deres eit samla fagmiljø med mange lenge det står sterke og pågålillebror skulle si om noen må med ha eit lokalt PPT ande og Statped og støtte me har bemerket fått gjennom foreldre bak, som ringer flotte folk høg kompenoe ved ham: «Gjør det deg noe?» og sender e-post til dei ulike insom skal fungere Det veit tanse: nemleg det å vera samangodt. mange år. Me ser likevel at jenta På den måten avvæpne motparten. stansar og så halvvegs tryglar alle eleveg hørselshemma av erfaring at det fungerer vår har hattavbruk meir med enn andre Jeg fikk inntrykk at dennefor setninar. Vår hørselshemma jenta er i som er innkalla til møte – og til gen var til hjelp.fagmiljø med mange lenge det står sterke og pågåeit samla dag 14 år. Me bur i Etne og ho rett tid. Etter det må ein stadig På skolensfolk skidag imed 1. klassehøg kom komperinger og fylgje med flotte gi påminningar går i 9. ande klasse foreldre saman medbak, 42 som han med nymalte, blå ski (arvet om ulike avtalarinvert fylgde opp. Med og sender e-post til dei elevar fordelt på to klassar. tanse: nemleg det å vera saman etter to brødre) da en av klassekamHennar fyrstansar og halvvegs tryglar alle andre ord, ein med hørselshemma eleverateneandre sa høyt: «Se på de gamle evig kamp for ste møte med skiene til R!» i en hånlig tone. Noen ar. Vår hørselshemma jenta teiknspråker i som er innkalla til møte – og til foreldra gjenav klassekameratene kom med rett tid. Etter det må ein stadig dag 14 år. Me bur i Etne og ho nom mange miljøet var nye, fine ski (i klassen var det noen gi påminningar og fylgje med år. Bjørkåsen går i 9. økonomi klasseennsaman med bedre oss). Ved medpå42 Når det då ho var 4 middagsbordet den dagen om avtalar vert fylgde opp. Med elevar fordelt på tofortalte klassar. gjeld jenta vår, år og nettopp han hva han hadde svart: «Det andre ord, ein Hennar fyrhar ho hatt hadde fått viktigste er å ha god gli.» evig kamp for deltidsoppste møte med høyreapparat, som ho kalla foreldra gjen- hald 6 veker i JEG SÅ DET som viktig å bygge gode teiknspråkåret ved Hunstad skule sidan ho relasjoner, så han Otto. Det vart eit positivt møte nom mange miljøet varfikk et par gode kamerater i klassen gjennom besøk for henne. Ho smilte og peika starta i 1. klasse. Ho har på denne år. på Bjørkåsen hos hverandre. Det gav ham en trypå dei store og tøffe gutane, som måten lært seg teiknspråk, som det godt saman med då var En4annen sønn, gghetho i klassen. ho beherskar også hadde «Otto» i øyrene. Me Når somog varnettopp tynn og liten, allierte jeg deijenta faste elevane sat saman i kantina med desse gjeld vår, på Hunstad. På år med den største og sterkeste gutgutane i ei veke, det vart ikkje harheimeskulen ho hatt har ho ikkje hatt hadde ten i klassen, såfått han fikk dermed en mykje mat på jenta, ho såg seg teiknspråkopplæring. deltidsopphøyreapparat, beskytter om det trengtes. mett. Då ho kom heim etter ei fin Vennskap det kun er en eller hald 6 veker i som ho– om kalla LÆRAREN PÅ heimeskulen og eg familieveke arrangert av Statped to i klassen – kan væreeit en god harsidan tatt grunnfag i teiknspråk Vest, sa ho til familie og venner året ved Hunstad skule ho Otto. Det vart positivt møte støtte. Foreldre kan gjøre meget på DØVE: Våre born er sosialt døve i store forsamlingar. La dei få vera i eit teiknspråkleg forpå å kunne at i Bergen har alle starta i 1.«Otto». klasse. Ho har dennekommunisera med for Ho smilte dette henne. området i samarbeid med og peika ho, men som regel ligg ho i for- miljø med andre born i tidleg alder, det vil gi dei eit samhald som dei kan bygge FOTO: COLOURBOX.COM vidare på i livet. måten lært seg teiknspråk, som lærerne. er mye viljegutane, og på dei Det store oggod tøffe som Å FÅ VERA SAMAN med andre hør- kant når det gjeld teiknspråkhandlekraft i samfunnet, til at nå godt saman med også hadde «Otto» i viøyrene. Me ho beherskar utvikling. Og dette lærer ho dei og mellomtrinnet har fungert enn at kvar elev har lært å preselshemma i andre settingar bryr oss om hverandre. vekene ho På er saman med elevar rimeleg bra med gode folk som sentere seg: «EG HEITER...» enn akkurat i eit læringsmiljø dei faste elevane på Hunstad. sat saman i kantina FRA ENmed MOR desse jobbar rundt henne på skulen. lærarar på Hunstad. vil eg våga å påstå er kjempevikheimeskulen har hoogikkje hatt gutane i ei veke, det vart ikkje Born er som ein svamp, dei Men då ho starta på ungdoms- VÅRE BORN er sosialt døve i store tig! Det handlar om å finne sin Lærermobbing mykje mat på jenta, ho sågidentitet. seg teiknspråkopplæring.sug til seg all lærdom, viss dei skulen, starta òg ein del sosiale forsamlingar. I vårt samfunn er av døve det ikkje praktisk å vera hørmett. Då ho kom heim etter ei fin Å få bu der ein vil i dette lan- har ei positiv oppleving av situa- problem. Trur nok det kan vera ein kom- selshemma. Dei vil nok også få og får det er eitLÆRAREN privilegium, for sjonenog PÅ men heimeskulen eg nok påfyll. I dette å rope av Statped ETTER AT VI HAR begynt familieveke arrangert binasjon med det å vera jente i ei ekstra utfordring i forhold er ho også ein av dei andre oss som har born i tilfelle høyt; lasa døveskolen har jegog venner harhørselshemma tatt grunnfag teiknspråk Vest, ho til leve, familie den alderen og det å vera hør- til utdanning og jobbmarknad. Det er born nå er treng me også ein plass num- med same «handikap». hørt mye, mye mer enn jeg har DØVE: Våre sosialt døve i store forsamlingar. La dei få vera i eit teiknspråkleg forlever å kunne kommunisera at i Bergen har allevi«Otto». selshemma. Ho går på skulen og Difor treng me oppegåande folk ein gongmed slik for både og born gjort før i mine 45 år. Men kjemmer to. Me i eit tospråkleg miljøvaksne med andre i tidleg alder, det vil gi dei eit samhald som dei kan bygge ho, men som hoatialt forper fortsatt, for å unngå born, som er nytt, annleis føler seg ikkje mobba, men hel- som kan legga til rette på ein miljø saman med dei, og regel treng ligg FOTO: COLOURBOX.COM vidare på i livet. døveskolene. og framandt for oss, vegrar me ler ikkje inkludert. Ho vert ikkje best mogleg måte. La dei få vera fagleg påfyll sosialdet tilknyting kantog når gjeld teiknspråkÅnedleggelse FÅ VERA av SAMAN medForandre hørså lett ein delfungert av ein gjengenn – detat ikvar eit teiknspråkleg miljøåsaman våre barn skal ikke oppleve å måtte menneske oss for. Det er så trygt i teiknspråkmiljøet. Ein ser tidog mellomtrinnet har elev har lært preselshemma i andre settingar utvikling. Og dette lærer ho dei er vanskeleg å oppfatte tale når med andre born i tidleg alder. høre dette: «Jeg trenger ikke å der ein ikkje leg i barnet sin oppvekst at det å vera i eit miljørimeleg bra med gode folk som mumlete sentereDet seg: «EG HEITER...» vekene ho er saman med elevar enn akkurat jeg i eit læringsmiljø mange jenter snakkar vil gi dei ein tryggleik og eit bruke mikrofonen, skal bare gi er mykje åleine. Det er mangel på stikk seg ut kvar dag og kvart år. jobbar rundt og henne på skulen. i munnen på kvarandre. Ele- samhald som dei kan bygge vinoeneg beskjeder klassen.»er «Du er og lærarar påbur Hunstad. vil våga åtil påstå kjempevikkommunikasjon. Når ein ute en byrde skolen, somom søkeråomfinnei sin vane kan teiknspråk,VÅRE meir BORN dare er på isosialt livet. døve i store Men dåbarneho starta på ikkje ungdomsFOR VÅR DELdei har me sett at distriktet erBorn ein som er regel somden ein svamp, tig! Detforhandlar takplater til klasserommet.» «Det er sug til seg all lærdom, viss dei skulen, starta òg ein del sosiale forsamlingar. I vårt samfunn er identitet. for mange hensyn å ta, du vil ikke det ikkje praktisk å vera hørklare i livet.» Detein er å være Å deg få bu der vil iendette lan- har ei positiv oppleving av situa- problem. integrert Trur nok det kan vera ein kom- selshemma. Dei vil nok også få det er elev! eit privilegium, men for sjonen og får nok påfyll. I dette Ja, det har noen lærere sagt til en binasjon medmotkrefter det å vera i overgår ei ekstra utfordring i frem: forhold tilfelle er ho også ein av deiskal andre oss dette begrunnes særskilt». så stakk hestehoven Det ogjente at disse elev. som har hørselshemma born STATLIGE alderen det å vera hør- til utdanning og jobbmarknad. Det er nå at dette lille og kommer ikke på tale å flytte ut regjeringen i styrke. med same «handikap». Det er bestemt nå den treng me også ein plass numJEG SKAMMER meg over at noen TILSYNein gong slik for bådetilsynet fikk og vi et tydelig statlige arbeidsplasser fra folk Oslo. påog ca. 12selshemma. årsverk skal Ho Høsten går på2005 skulen Difor treng me oppegåande vaksne mer to. Me lever i eit tospråkleg folk kan oppføre seg sånn. En lærer om hva Det legga skal Samarbeidskomiteen plasseres 50 m fra regjeringsJon Lekven, Bergen føler seg ikkjesignal mobba, mensom hel-kommer somi kan til rette på ein born, at alt som er nytt, annleis miljø saman med dei, skal vite hva hun/han sier. Og medog treng kvartalet uten særskilt begrun- sving når spørsmålet om loka- mellom LO og Arbeiderpartiet ler ikkje inkludert. Ho ikkje måte. La dei få vera hånden på hjertet kan si at det vegrar fagleg påfyll og jeg sosial tilknyting og framandt for oss, nelse. lisering av vert nye eller gamlebest stat-mogleg sørge for, sa komitémedlem og Hvame har skjedd? på høyt plan. Og når av ein gjeng – det i eit miljø saman kartelleder i LO-Stat, Morten arbeidsplasser kommer på teiknspråkleg Torsteinoss Frantzen for. Det er så trygt så lett ein del lige ier «mobbing» teiknspråkmiljøet. Ein serJUSPROFESSOR tid- menneske man tenker seg om, vil man se at Øye, tilborn BT 16.iseptember 2005. DETein GJELDER sak ådagsordenen. februar mis-der er vanskeleg oppfatte tale når med andre tidleg alder. vera i eithvor miljø ikkjeen beskjeden leg barnet sin oppvekst atbeskriver det å 15. sånn ikan fremtiden bli for våre på det inntrufgrei skuring lykket det var å forsøke å få lagt der det burde være mange jenter snakkar mumlete Det vil giForklaringen dei ein tryggleik og eit barn. Skal vi la dem oppleve detmangel på stikk seg ut kvar dag og kvart år. er mykje åleine. Det er det nyopprettede Vergemålstil- å plassere det nye tilsynet et BAKGRUNNEN den gang var at ne kan altså godt ligge i Samdisse elevene har opplevd? For ein det bur ute og i munnen kvarandre.leder, Ele- Åslaug samhald som dei kan– bygge vikommunikasjon. Når Senterpartiets Slik sett på arbeidskomiteen et hyggelig synet til Bergen. Han viser til at passende sted i landet. er mange som opplever det, og har teiknspråk, med braskmeir og bramdare satte påogi livet. uformelt informasjonsorgan er det ikke mye åvane bråkekan om, ikkje og Haga, i den politisk planDEL somhar den me rød- sett FOR VÅR at barneidet distriktet erbitre, einmen som i minnet og er de regel den grønne regjeringen arbeider i hvert fall ikke sette Soria Mo- som mål i valgkampen å flytte der det aldri fattes vedtak ifølge står på. De går videre, de vet hva de etter (Soria Moria-erklæringen) ria-erklæringens troverdighet ut 6000 statlige arbeidsplas- Stoltenbergs forsikringer. I så vil. står klart og tydelig «at det ved på spill. Derfor er det lite trolig ser etter modell av Victor Nor- fall bærer Landsorganisasjonen Dette er skammelig, håper skolene etableringen av nye statlige at regjeringen ganske enkelt man. Valgresultatet førte til at ikke sitt navn med rette og tjerundt om i landet tar vare på barna virksomheter legges generelt gir blaffen i hva man har stad- Sp gikk inn i regjeringen mens ner lokale fremfor landets interog lar dem ta del, og ikke sier: «Du til grunn at disse skal lokali- festet å arbeide etter. Mer sann- LO-leder Gerd-Liv Valla beteg- esser i slike saker. er bare i veien!» detteOslo. skalUnntak begrunnes særskilt». så Og stakk hestehoven frem: Det motkrefter atvalgseieren disse overgår som «vår». er at det må finnes noen ognet NINA HAUGE, SNÅSA seres utenfor fra synlig VI SATT VED kjøkkenbordet hjemme

Ho smilte og peika på dei store og tøffe gutane, som også hadde «Otto» i øyrene

Ho smilte og peika på dei store og tøffe gutane, som også hadde «Otto» i øyrene

Noen har visst snakket sammen, igjen

Noen har visst snakket sammen, igjen

STATLIGE Det er nå bestemt at dette lille Hovedinnlegg: 3500 tegn inkl. mellomrom. Legg ved portrettfoto. inkl. mellomrom. TILSYN tilsynet Innlegg: på ca.1800 12tegn årsverk skal plasseres 50 m fra regjeringsJon Lekven, Bergen 22 kvartalet uten særskilt begrunnelse. Hva har skjedd?

JUSPROFESSOR Torstein Frantzen

regjeringen i styrke. Høsten 2005 fikk vi et tydelig signal om hva som kommer i sving når spørsmålet om lokalisering av nye eller gamle statlige arbeidsplasser kommer på

kommer ikke på tale å flytte ut statlige arbeidsplasser fra Oslo. Det skal Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet sørge for, sa komitémedlem og kartelleder i LO-Stat, Morten


BERGENS TIDENDE FREDAG 11. FEBRUAR 2011

att

eil

rung fra etter i BT om at i koma 82 uker , til 91 ette har en. Saksitterlig uker i ktatall. tså langt

ommer eren stander i et mferd som anske

n er for pilen ing. Anm har blitt ar økt fra andlede d 153 til

GE beggesaker 42 dager. er andre g av ny nad norndlet i nde

ungs kal. Spesielt mmer ysninger i nale nør for rådet jobansatte ll ytter-

kordår.

BIRKELAND, /NESTLEDER YUTVIKLING

r og

emmer rie som på deuar: «Gi e». ng for ske tinens har nderppen ble ra yngre randre på ersoner . De fleste orbindsettingen øtte og mmet av n det dselsrsaker. mer 1- 2 lstanden or lite

Kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik debatt@bt.no – telefon 55 21 46 08 (10.00-11.30) Redaksjon: Ingvild Sæterstøl, Egil Horne Mikkelsen og Aslaug Eide.

Nå har departementet vedtatt at døveskolene i Norge skal legges ned. Da blir det vanskelig for alle de tunghørte og døve som ikke klarer seg like bra sosialt og faglig i vanlige skoler.

En døv barndom DØVE Morten Sletten, journalist

SKJEBNEN VILLE ha det til at min bror mistet hørselen etter få leveår. Pedagogene tidlig på 80-tallet var langt fra samstemte, men de fleste mente at denne gutten ville få det best hvis man valgte et opplæringsmiljø med tilrettelegging og uten tegnspråk. Vi kan si det sånn, at dette ikke gikk så bra. Fem år senere sto foreldrene mine overfor det samme valget igjen da jeg mistet hørselen. Mine forvirrede foreldre valgte denne gangen å eksperimentere. Mens min bror gikk på skolen i nærmiljøet, ble jeg satt i taxi og kjørt til døveskolen, halvannen time unna, hver dag. Fra Askøy til Bergen. Verdenene våre utviklet seg helt forskjellig. Jeg ble tospråklig, og suste gjennom skolen med både tegnspråk og norsk, i en klasse med 3 elever. Broren min prøvde så godt han kunne å klare seg med bare norsk, med mange medelever. JEG TRIVDES meget godt på Hunstad skole. Jeg forsto alle, og alle forsto meg. Hjemme var det litt verre. Den lange reisetiden gjorde at jeg var sliten da jeg kom hjem. I tillegg til lekser, fikk et knippe kompiser og et fotballag også min oppmerksomhet etter skoletid. Jeg ville heller begynne på skolen med dem. Broren min sa nei. «Han får ikke gå igjennom det samme som meg», sa han. Det svake læringsutbyttet, mobbingen og isolasjonen hadde satt sitt spor. Til og med fotballaget ville ikke ha ham med. Han var blitt en einstøing. JEG SKJØNTE DET ikke da, men det sank inn etter hvert. Normalitet er bra. Avvik er ikke det. Etter hvert gikk det også opp for mine venner. Eller rettere sagt, mine forhenværende venner. Jeg gikk ikke på skole med dem og opplevde aldri mobbing i skolehverdagen. Men møtte kalde skuldre

DØVE OG TUNGHØRTE: La dem beholde sitt tegnspråklige miljø i skolen. La dem få beholde de dyktige lærerne og pedagogene. FOTO: COLOURBOX Ikke drep tegnspråket. Ikke gi samtykke til nedleggelse av døveskolene!

da jeg kom hjem og ville sosialisere meg. I tillegg hadde vi fotballaget som syntes hørselshemmede gjorde seg best på benken. Men jeg trivdes på skolen. Det gjorde jeg. Der hadde jeg venner. Der hadde jeg lærere, pedagoger, assistenter og et helt apparat som forsto meg. Det var min frihavn. Jeg ønsket jeg kunne bo der.

begynte å bevege på seg og ble til tegn. Plutselig var han ikke skolens sinke. Han lærte og han forsto. Karakterene spratt oppover. Halvannet år senere flyttet han hjemmefra for å gå på en videregående skole for hørselshemmede. Fem år etter kom jeg. Broren min var blitt et bedre menneske, så klok og reflektert, så kunnskapsrik og godt likt. Til tross for at broren min var ferdig på videregående året før, hadde lærerne vanskelig for å skille mellom oss. Jeg gikk tross alt endelig i hans fotspor, slik lillebrødre skal.

Jeg trivdes meget godt på Hunstad skole

BROREN MIN ga opp. Bare i overkant av ett år igjen av ungdomskolen orket han ikke mer. Han hadde egentlig gitt opp før, men nå var alle enige. Han ble flyttet over til døveskolen. Hendene

NÅ HAR DEPARTEMENTET vedtatt at

Lønn som fortjent SKOLE Torgeir Hylen, lærer

REGULATIVET FASTSETTER altså lønnen ut fra nevnte kriterier, men det er naturlig å etterlyse avansementsmuligheter, som

o.l. Utover dette er det årene bak kateteret som bestemmer lønnsutviklingen i skolen.

døveskolene i Norge skal legges ned. Hva skjer da med alle de tunghørte og døve som ikke klarer seg like bra sosialt og faglig i vanlige skoler? Dagens foreldre til døve barn velger som oftest CI (cochleaimplantat) uten tegnspråklig støtte, og derfor synker elevtallet på døveskolen. Når skal leger, pedagoger og media fortelle sannheten om dette høreapparatet? Det fungerer ikke på alle, og man blir ikke hørende. I beste fall blir man tunghørt. Eller så blir man utstøtt og alene. En venn av meg oppsummerer det slik: «Som integrert er jeg hørselshemmet. Som inkludert er jeg meg selv».

rektor søknaden i samråd med 23 tillitsvalgte. TILSVARENDE åremålsavtaler bør


NEDLEGGELSESTRUET: ”Bergen har ingen alternativer til statlige Hunstad skole for hørselshemmede. Har ikke disse barna også like stor rett til et verdig skoletilbud,” spør Neteland i dette innlegget.

24


25


DØVES TIDSSKRIFT 2/2011

-&%&3

,VOOTLBQTEFQBSUFNFOUFU VUFOLVOOTLBQ Kunnskapsdepartementet sendte 1. februar ut en melding om at de statlige døveskolene: Skådalen, Nedre Gausen og Hunstad skal nedlegges sommeren 2014. Departementet mener at kommunene skal ta ansvar for å undervise døve grunnskoleelever. Vi minner om at Norge har mer enn 400 kommuner og at det bare fødes 30 – 40 døve barn hvert år. Samtidig ga departementet beskjed om at de tre skolene ikke får ta inn nye elever kommende skoleåret. A.C.Møller skole i Trondheim skal fortsette og departementet mener at foreldre fra hele landet kan sende barna dit om kommunene ikke klarer å gi et godt nok tilbud.

Ja, det er ingen skam å snu, men arbeidet med saken i departementet står til stryk. Vi kan kanskje støtte en nedlegging av de tre statlige skolene hvis departementet kan fortelle oss hvilket bedre pedagogisk tilbud de har til døve elever i fremtiden. Det er riktig at de tre døveskolene har færre heltidselever enn tidligere, men det gjør vel ikke elevene mindre viktige? Det er ingenting som er mer ensomt enn å være i samme klasserom som mange andre du ikke kan prate med. Det kan vi voksne døve sette ord på, men ikke barna.

Det er 20 år siden Stortingen bestemte at nesten alle spesialskolene skulle nedlegges, men at de statlige døveskolene skulle fortsette. Stortingets vedtak var på tvers av departementets og byråkratenes forslag. De folkevalgte har alltid forstått det byråkratiet aldri vil forstå; at døve trenger sine egne skoler med tegnspråkmiljø.

Antall deltidselever som er på døveskolene opptil 12 uker i året har økt. De folkevalgte har alltid Hvor skal disse elevene få sitt tilbud når forstått det byråkratiet heltidsskolene er borte? Hvordan skal aldri vil forstå; at døve vi klare å holde på den fagkompetansen finnes på døveskolene? Hvordan trenger sine egne skoler som vil departementet sikre at kommunenes med tegnspråkmiljø. økonomi ikke fører til ulikheter i det tilbudet barna får? Hvordan vil departementet unngå at døve barn igjen skal bli en gjemt Denne gangen bryr ikke departementet seg med å og glemt gruppe. Nei, vi frykter ikke så mye for barn spørre Stortinget. Selv om Kunnskapsdepartementet med ressurssterke foreldre, men SV statsråden driver i vår skal legge frem en melding om spesialskolenes vel ikke skole bare for den gruppen? fremtid for Stortinget. Forslaget om å nedlegge døveskolene kommer fra Bare noen dager etter at departementet hadde sendt ut det såkalte Midtlyngutvalget som vurderte spesialdet famøse brevet om nedleggelse av døveskolene og undervisningen og det statlige spesialpedagogiske inntaksstopp våknet statsråd Kristin Halvorsen. Hun støttesystem. Ingen i det utvalget kjenner døveskobeklaget at departementet hadde oversett den lille lene eller tegnspråk. Alle uttalelsene utvalget fikk fra gruppen med døvblinde elever på Skådalen. Departedøveskoler, foreldre, fagfolk og organisasjoner gikk mentet ville overlate elevene til kommuner som ikke imot nedleggelsen. Departementet fulgte imidlertid har noen kompetanse på undervisning av en så sårbar bestillingsverket fra utvalget og overkjørte døvemilgruppe. Samtidig sa hennes statssekretær Lisbeth jøet. Slik behandler demokratiet en minoritet, og det Rugtvedt at de tre skolene fortsatt får ta inn elever skjer i Norge i 2011. fram mot skolestart til høsten. Men, vi forsikrer: siste ord er ikke sagt!

)FMHF)FSMBOE SFEBLU‘S

26

2/2011

3


11.–17. mars 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 10 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

www.morgenbladet.no

�������

�������

�����

Nei-mann i tvil

Neste på drapslisten

29,90 for hel fersk kylling er rett og slett for billig.

Nikolai Astrup vet ikke om han vil være lojal hvis Høyre stemmer ja til datalagringsdirektivet. ���� 2

To motstandere av Pakistans blasfemilov er myrdet. Sherry Rehman er neste mål. ���� 14

»

Vil ikke høre Susanne Solbakken (18) vil heller være vanlig i spesialskole enn spesiell i vanlig skole. Nå nedlegges tre av fire døveskoler. ���� 8–11

Ulv i fåreklær

Harald Eia høstet applaus i Videnskaps-Akademiet denne uken. Hvorfor vil humanistene seg selv så vondt? ������� ���� 4

Norge står utenfor

Ingen norske kunstnere blir å se på Venezia-biennalen i år. ������ ���� 36

Norsk og naiv

Nordmenn i utlandet innbiller seg at UD ordner opp hver gang de havner i trøbbel. ����� ���� 21

Det er tøft å si nei ����: ��� ������

Knut Schreiner om den voldelige punkbevegelsen som preker avholdenhet fra alkohol, sex og kjøtt. ������ ���� 32

Vin er liv

Del et glass med de gamle romerne. Per Mæleng om antikkens vinkultur. ����� ���� 24

Tove Gravdal: To maktposisjoner i norsk, utenrikspolitisk offentlighet er nå ledige.

���� 13

27


8 ������������ 11.–17. ���� 2011

Samfunn Døve

En stille kamp

En av de siste: Charlotte Skogsholm går i niende klasse ved Skådalen skole for hørselshemmede i Oslo. Hun får fullføre skolegangen, men etter skoleåret 2013/14 legges heltidstilbudet ved skolen ned.

Takket være en operasjon som gir døve barn noe av hørselen tilbake, tømmes døveskolene for elever. Nå vil Kunnskapsdepartementet legge ned tre av fire døveskoler. Motstandsbevegelsen ruster til strid. Anders Breivik Bisgaard og Siv Dolmen (foto) – I fjerde og femte klasse sluttet jentene å leke, og det ble mer småprat. Da ble jeg heller med guttene og spilte fotball og slåball, forteller Cecilie Korshavn (16) fra Gjøvik. Den lyshårede jenta med treningsjakke forteller at hun i slutten av 7. klasse mistet all lyst til å gå på skolen. Da moren spurte hvorfor, begynte hun å gråte. – Mange kalte meg guttejente. Men jeg ville jo være jente, jeg også, forteller hun. Vi er på Sandaker videregående skole i Oslo for å snakke med døve ungdommer om hvordan skolegangen deres har vært. Skolen har en egen avdeling for døve, med undervisning i og på tegnspråk. Noen av de ti førsteklassingene i alderen 16–18 år har gått på døveskole, andre på bostedsskole – de fleste begge deler. Jeg får en døvetolk på hver skulder – den ene oversetter det jeg sier til tegnspråk, den andre oversetter elevenes tegn til tale-

28

språk slik at jeg forstår dem. Fire andre jenter forteller historier som ligner Cecilie Korshavns. Når jentene i klassen ble «pratete» og «jentete» mot slutten av barneskolen og begynnelsen av ungdomsskolen, hang de ikke med lenger. Spurte de hva som ble sagt, var beskjeden ofte «glem det!». – Jeg var sint på lærerne og de andre, som jeg følte så på meg som en funksjonshemmet. Jeg reiste hjem i hver lunsjpause. I åttende klasse var jeg helt alene, forteller Nora Føyen (16). Mer sosial. I niende klasse bestemte Cecilie Korshavn seg for å forlate bostedsskolen. Hun begynte i stedet på Skådalen skole for hørselshemmede i Oslo. – Plutselig oppfattet jeg alt, jeg trengte ikke å spørre om noe. Før var jeg helt stiv i nakken av å følge med på lærer og døvetolk, og ble ofte syk, forteller hun. Nora Føyen begynte også på Skådalen, i begynnelsen av åttende klasse. – Jeg lærte meg tegnspråk i rekordfart

i høstferien. Det var rart å oppleve at en gruppe pratet sammen og jeg forsto, forteller Nora Føyen. Andreas Ånsløkken (17) var god i fotball da han gikk på bostedsskolen i Fåvang i Gudbrandsdalen, men «ikke noen sosial type». I niende klasse begynte han på Skådalen, og etter det er han blitt mer sosial. «Veldig!» kommer det spontant fra en av de andre elevene. Bare én av de ti har gått på bostedsskole hele tiden og vært fornøyd med det. – De andre hjalp meg å forstå, forteller Hanne Marte Bråthen (18). De ti ungdommene er ikke i tvil: Kunnskapsminister Kristin Halvorsen gjør en stor feil når hun legger ned tre av landets fire døveskoler. Lang kamp. I november 1990 demonstrerer 700 mennesker i Oslo sentrum under parolen «La døveskolene leve!». Det har blåst en integreringsvind over landet siden 1960-tallet, og nå har staten bestemt seg for at den ikke lenger skal drive spe-

sialskoler. Året etter iverksettes HVPUreformen – psykisk utviklingshemmede flyttes ut av institusjonene til egne boliger i lokalmiljøene. Kommunene tar over ansvaret for grupper med spesialbehov, og staten ønsker også å legge ned døveskolene. «I 1991 må vi slutte å sende ’slemme’ barn bort. Også barn med adferdsvansker har rett til et liv der familien bor,» sa Arbeiderpartiets Grethe Fossum. Demonstrantene sier de ikke ser på seg selv som funksjonshemmede, men som en språklig minoritet, etter at lingvistene allerede på 1960-tallet beviste at tegnspråk er et fullverdig språk. Språket trenger et miljø for å overleve. Den integreringsivrige arbeiderpartiregjeringen lytter, og døveskolene får leve videre. 1. februar i år sender kunnskapsminister Kristin Halvorsen fra SV ut en pressemelding hvor hun skriver at tre av de fire statlige døveskolene legges ned, med umiddelbar inntaksstopp. Dagens elever kan fortsette ut skoleåret 2013/14 – etter det blir heltidstilbudet


11.–17. ���� 2011 ������������ 9

Lunsj: Praten går mellom Hassan Syed (t.v.) og Senjur Jasari over kantinebordet ved Skådalen skole.

Høytlesing: Kelsey Løken «leser høyt» på tegnspråk. Bak sitter Rabia Nadeem.

«Verdi»: Det finnes et tegnspråk for hvert land. Her er det norske tegnet for «verdi».

Plutselig oppfattet jeg alt. Før var jeg helt stiv i nakken av å følge med på lærer og døvetolk, og ble ofte syk.

������� ��������, ���� ��� �������� �����

Fikk det bedre: Cecilie Korshavn (t.h.) valgte døveskole da det ble vanskelig på hjemstedsskolen. Nå går hun på Sandaker sammen med Anna Sponberg.

Ble sosial: Andreas Ånsløkken var «ingen sosial type». Det ble han etter at han begynte på døveskole. Her sammen med Susanne Solbakken (t.v.) og Nora Føyen på Sandaker videregående skole.

ved Skådalen skole i Oslo, Nedre Gausen skole i Holmestrand og Hunstad skole i Bergen historie. Avgjørelsen begrunnes med at elevtallet har sunket drastisk de siste årene. Den fjerde skolen, A.C. Møller skole i Trondheim, blir igjen som eneste heltidsskole for døve elever i grunnskolen. Ny teknologi. Mens tallet på deltidselever ifølge regjeringens egne tall har steget fra 175 til 213 ved landets fire døveskoler i perioden 2002 til 2008, har antall heltidselever sunket kraftig i samme periode. I 2002 benyttet 135 elever seg av skolenes heltidstilbud, i 2010 var tallet 69. Fremfor noe skyldes nedgangen en teknologisk nyvinning. Mens høreapparat tidligere var eneste hjelpemiddel for hørselshemmede, og bare for dem som hadde noe hørsel igjen, ble det på 90-tallet utviklet et elektronisk alternativ som kunne hjelpe også de helt døve. Cochleaimplantat, forkortet CI, består av én del som opereres inn i det indre ørets sneglehus,

og én som henges bak øret. Mens høreapparatet forsterket lyden og sendte den inn i øret, omdanner CI lyden til elektroniske signaler som sendes inn i øret og stimulerer hørselsnerven. Det betyr at også helt døve kan få deler av hørselen tilbake. I underkant av tusen nordmenn har i dag CI, hvorav halvparten fikk det som barn. Rundt 95 prosent av døve barn får nå tilbud om en slik operasjon, ifølge Rikshospitalet. Overselges. Førsteamanuensis ved Program for tegnspråk og tolking ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Patrick Kermit, mener CI-teknologien er fantastisk, men at den ofte overselges i mediene. – Man blir i beste fall tunghørt, og det kreves mye trening for å lære seg å tolke lydene fra CI-en som meningsfulle, hevder han. Kermit har skrevet doktorgrad om etiske dilemmaer ved CI-operasjoner. Skal foreldre til barn med CI prioritere talespråk eller tegnspråk for barna sine?

Lang kamp: Rektor Anne Beate Christophersen har kjempet for Skådalen skole i 20 år. Nå aksepterer hun at den blir lagt ned.

Modernistisk: Skådalen skole ble tegnet av Sverre Fehn og innviet i 1976. Arkitekten laget store glassflater for at de døve skulle se det de ikke hørte.

Skal de ha barna i bostedsskole eller på døveskole? – Enkelte barn får forbausende gode resultater når det gjelder talespråk, men langt fra alle, sier han. At CI-teknologien kan være problematisk, bekrefter samtalene med elever på Sandaker videregående skole. Andreas Ånsløkken har CI på begge ørene, men på den ene siden førte hjelpemiddelet til at det begynte å vibrere i øyet hans. Derfor kvittet han seg med den ytre delen på den siden, slik at CI-en ikke lenger er aktiv. Susanne Solbakken har også operert inn CI, men synes lyden er ubehagelig. – Den er mørk i begynnelsen, og man blir lett forvirret over hvilke lyder man hører – er det tv-en, en bil, eller noen som snakker? Jeg trives best når jeg er døv, og har skrudd av alle hjelpemidler, forteller hun. Mot bedre vitende. Rikshospitalet, som nå er underlagt Oslo Universitetssykehus, har landets fremste CI-ekspertise. I en

artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 1/2008 skrev Geir Siem, Ona Bø Wie og den nå avdøde Sten Harris fra Rikshospitalets CI-team at «formålet med cochleaimplantat er å gi barn hørsel og muligheten til å utvikle talespråklig kommunikasjon. Rikshospitalet anbefaler i utgangspunktet auditiv verbal/oral opplæring.» Ifølge de tre CI-ekspertene viser flere studier at barn kan tilegne seg tilnærmet normale talespråklige ferdigheter hvis de får CI-operasjon innen fylte ett år. «Hos noen få barn som av forskjellige grunner ikke utvikler talespråk som forventet, samt hos multifunksjonshemmede, vil det være aktuelt å anbefale tale med støtte av tegn eller tegnspråk,» skriver de. Patrick Kermit er kritisk til rådene Rikshospitalet gir foreldre. – Rikshospitalet anbefaler kun talespråk, selv om de vet at noen barn ikke vil ha godt av dette rådet. Hadde foreld▶▶▶

29


10 ������������ 11.–17. ���� 2011

Med egne ord: «Kan dere lage en setning som viser noe dere står for?» spurte vi Sandaker-elevene. «La døveskolen leve – lenge!» svarer Susanne Solbakken (18), Hanne Marte Bråthen (18), Petrine Olgeirsdottir (16), Hossein Al-Emarah (16) og Leonard Roos

▶ En stille kamp rene i stedet fortsatt med tospråklig tilnærming, ville barna fått begge språk, og ikke risikert å bli stående igjen uten å kunne noen av dem skikkelig, sier han, og hevder Rikshospitalet «taler mot bedre vitende i akademia». – Forskning viser at minoritetsspråklige barn som lærer seg morsmålet sitt skikkelig øker sjansene sine for å lære seg majoritetens språk godt. Idealet er ikke enten talespråk eller tegnspråk, men funksjonell tospråklighet. I sitt doktorgradsarbeid observerte Kermit hvordan syv barn som ble vurdert til å ha gode resultater med CI oppførte seg sammen med hørende jevnaldrende i skole og barnehage. – Ikke én gang observerte vi at et av disse barna ble med i en allerede pågående samtale. I de få samtalene de etablerte med hørende jevnaldrende diskuterte de heller aldri temaer som følelser, spenninger, hva som hadde skjedd dagen før eller hva de hadde sett på tv. Alle samtaler knyttet seg til konkrete, pågående aktiviteter. Dette gir grunn til bekymring for barn som ikke bare skal utvikle seg språklig, men også kognitivt og sosialt, sier Kermit. Opererer tidligere. Forsker og spesialpedagog Ona Bø Wie i Rikshospitalets CI-team

Døve i Norge ▪ Norges Døveforbund anslår at det

finnes rundt 5000 døve i Norge, og at opptil 20 000 personer kan være tegnspråkbrukere. ▪ I Norge snakkes norsk tegnspråk, og «dialekter» har sprunget ut fra de ulike døveskolene. ▪ Døve barn har rett til opplæring i og på tegnspråk i barnehage og grunnskole, ifølge Opplæringsloven. I videregående skole har døve elever rett til opplæring i et «tegnspråklig miljø» eller til døvetolk i vanlig skole. ▪ Norge har til nå hatt fire døveskoler med heltidstilbud på grunnskolenivå: Skådalen i Oslo, Nedre Gausen i Holmestrand, Hunstad i Bergen og A.C. Møller i Trondheim. ▪ 1. februar besluttet Kunnskapsdepartementet å legge ned heltidstilbudet ved alle skolene unntatt A.C. Møller, som blir eneste gjenværende heltidsdøveskole. ▪ Andreas Christian Møller stiftet Norges første døveskole, Throndhjems Døvstummeinstitut, i 1825.

30

mener mange av problemene Kermit peker på skyldes at barna han har studert ikke har fått operert inn CI tidlig nok. Det var i begynnelsen bare voksne som fikk CI, og så begynte man etter hvert å tilby det til barn. En del av dem hadde levd flere år som døve, og jo eldre barnet er når det får CI og hører lyd for første gang, jo vanskeligere har det for å oppfatte og forstå talespråk. Muligheten for å få fungerende hørsel med CI øker jo tidligere man får operasjonen, og i dag gjøres det hørselsundersøkelser av alle nyfødte barn, slik at man tidlig oppdager om de er hørselshemmede. Dermed kan man ifølge Bø Wie også operere tidligere – helst innen barnet er tolv måneder gammelt. Når det gjelder Rikshospitalets anbefaling om primært å satse på talespråk, begrunner Bø Wie dette med at det er viktig med tidlig og mye talespråkstimulering, hvis barnet skal kunne lære seg å bruke talespråk uanstrengt. Om en velger å lære tegnspråk samtidig, vil det kreve tid og gi redusert talespråkstimulering, mener hun. Samtidig understreker hun at alle CI-opererte barn må følges nøye, for å se om de har problemer med hørsel og talespråk. – Ved den minste antydning til at dette ikke fungerer, må man også sette i gang med opplæring i tegnspråk eller tegnstøttet talespråk, slik at kommunikasjonen blir tilfredsstillende, sier hun. Bø Wie er heller ikke sikker på om det stemmer at man øker sjansen for å lære seg et majoritetsspråk ved først å tilegne seg morsmålet, og viser til en nylig publisert metastudie av postdoktor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, Monica Melby-Lervåg. Studien viser liten sammenheng mellom språkforståelse på morsmålet og leseforståelse på andrespråket. – Her er det ikke sett på tegnspråk og talespråk, men det viser like fullt at det er forskjellige oppfatninger i dette spørsmålet, sier Bø Wie. Hun viser også til en studie hun selv gjorde i 2010, av 21 barn som fikk CI innen de var 18 måneder. 14 prosent av disse barna hadde senere utvikling enn forventet. – De fleste som får operert inn CI tidlig, ligger innenfor normalen – men de ligger på bunnen av normalen. De blir tunghørte i alle situasjoner, og det er viktig at de følges opp. De fleste vil oppleve at det er utfordrende å være tunghørt i et samfunn hvor normal hørsel regnes som en selvfølge, sier Bø Wie. En stille skole. – Kristin Halvorsen er bare opptatt av læring. De døve etterlyser et so-

sialt miljø, sier formingslærer og rådgiver på Skådalen skole for hørselshemmede gjennom 35 år, Mari Nilsskog. Hun viser frem fargesterke plakater som elevene hennes har laget. Én har hentet frem den gamle parolen fra 1990, «La døveskolen leve!», og Nilsskog smiler stolt. Vi er på omvisning på en altfor stille skole, selv til døveskole å være. Rundt 20 elever benytter seg av heltidstilbudet, omtrent like mange går der på deltid. Fem elever bor på ett av de syv internatene, som til sammen har plass til 70 elever. Skolen er tegnet av den berømte arkitekten Sverre Fehn – i mur og betong, og med store glassflater, slik at de døve elevene skulle kunne se det de ikke hørte. «Betonghelvete for døve barn» skrev Dagbladet da skolen åpnet i 1976, men de ansatte var fornøyde med bygget, som avløste den gamle internatskolen. Bak et forheng har fire jenter «høytlesning» på tegnspråk. Hvilke tegn de bruker, forteller læreren hvor godt de har forstått teksten. «Hva vil vi de skal skrive i avisen?» spør lærer Inger Engeli elevene på tegnspråk, mens hun sier det høyt for at vi skal forstå. «La… døveskolen leve» fullfører hun selv når hun ikke får respons raskt nok. «Dere er litt dumme?» spør hun elevene. De smiler og rister ivrig på hodet. De kjenner rutinen. «Men hørende er bedre enn døve?» spør læreren. Hodene rister enda kraftigere.

Kristin Halvorsen er bare opptatt av læring. De døve etterlyser et sosialt miljø.

���� ��������, ������������� �� �������� ��� �������� �����

Ingen kø. Rektor ved Skådalen skole, Anne Beate Christophersen, beskriver demonstrasjonen i 1990 som «stemningsfull». Hun var selv med. Også denne gangen har døve mobilisert mot de planlagte nedleggelsene. På Facebook-sider debatteres hver nye omdreining i saken heftig, og det har vært arrangert demonstrasjoner både i Oslo og i Bergen. Anne Beate Christophersen var ikke med. Hun ser litt lei seg ut. – Den gangen sa vi «La døveskolen leve». Den parolen holder ikke lenger, sier hun. Christophersen har funnet frem en bunke gamle stortingsmeldinger og avisartikler. Kampen for døveskolene har vært lang, og hun har dokumentert hvert slag. – Det er ikke som om det står en kø

av døve barn og foreldre og venter på å få plass. Hadde det gjort det, hadde saken vært en annen, sier hun. Men hun tror ikke det trenger å bli så galt. Skådalen og andre kompetansesentre tilbyr et deltidstilbud hvor elever kan gå på skole inntil tolv uker hvert år, og de underviser foreldre til døve barn i tegnspråk. Disse tilbudene skal utvides for å kompensere for at heltidstilbudet legges ned. Ifølge Kunnskapsdepartementet skal hørselshemmede elever «sikres et like godt tilbud som i dag», gjennom pedagogiske støttetiltak fra Statped til bostedsskolene. Christophersen synes ikke de har tapt kampen. – Jeg føler vi har vunnet ganske mye. Vi har klart å holde oss i live mye lenger enn regjeringen på begynnelsen av 90-tallet ville, sier hun. Ønsker nedlegging. Journalist Finn Arild Thordarson i Døves Media er selv døv, og har fulgt politikken rundt døveskolene med et kritisk blikk i mange år. 27. februar skrev han innlegget «Statpeds agenda» i Bergens Tidende. Han mener Statped i mange år har ført en kampanje for å få lagt ned døveskolene. Statlig pedagogisk støttesystem, eller Statped, ble opprettet da alle spesialskoler med unntak av døveskolene ble lagt ned i 1992, og har som oppgave å bistå skolene i opplæringen av barn med spesialbehov. Statped har også ansvaret for døveskolene. I 2004 ble Statped underlagt Utdanningsdirektoratet, som igjen er underlagt Kunnskapsdepartementet. – Blant de ansatte i Statped som jobber med elevene og foreldrene, finner du ingen som ønsker nedleggelse. Disse ansatte har ikke lov til å uttale seg til media. Toppen av hierarkiet i Statped, inkludert Utdanningsdirektoratet, ønsker på sin side å bli kvitt døveskolene, hevder Thordarson. På bakgrunn av samtaler med foreldre til døve, mener Thordarson å se at Statped-systemet aktivt prøver å få foreldre til å velge bostedsskole for barna. – Foreldre veiledes bort fra døveskolene. Vi har etter hvert mange historier fra foreldre som sier de føler de ble «lurt» til ikke å la barna gå på døveskole eller lære tegnspråk. Problemet, som en mor sa det, var at «vi ville bli lurt». Man skaper en forestilling om at barna ikke blir døve, fordi de har CI. Men etter hvert finner man ut at det er vanskelig for dem uten tegnspråk, og uten et miljø hvor de kan omgås andre barn med hørselshemming, skriver han i en e-post til Morgenbladet. – Statpeds oppgave er å integrere barn med spesialbehov i den vanlige skolen. Å


11.–17. ���� 2011 ������������ 11

Klassiker: Parolen «La døveskolen leve» var flittig i bruk i 1990, da 700 personer demonstrerte i Oslo. Mens alle andre spesialskoler ble lagt ned, overlevde døveskolene.

– En oppgave for kommunene Det er ikke nødvendig at staten driver tegnspråktilbudet, sier statssekretær Lisbet Rugtvedt (SV) i Kunnskapsdepartementet.

6), Hossein Al-Emarah (16) og Leonard Roos (16).

la Statped styre døveskolene, har vært å la bukken passe havresekken, hevder Thordarson.

Dette er det verste av den ekstreme inkluderingen som begynte på 80-tallet.

����� ���� ������, ��������������������� (�)

Upopulært valg. Historien til Vibeke Askeland fra Arna utenfor Bergen bekrefter det Thordarsons mener å se. Hun og ektemannen Dag Arne Leknesund har en døv sønn, som først gikk i hørende barnehage. Så ønsket de å flytte ham til Pinnelien barnehage for hørselshemmede og hørende barn. Barnehagen er tilknyttet Hunstad døveskole i Bergen, som de ville at sønnen skulle begynne på når han kom i skolealder. – Men da vi tok den beslutningen, ble det et voldsomt styr. Statped mente han hadde det bra i bostedsbarnehagen og frarådet oss å la ham gå i en døvebarnehage, selv om det ikke var noen tvil om at kompetansen var høyere der, forteller Askeland. Askeland og Leknesund valgte ikke å høre på Statpeds råd, og har ikke angret på det. Etter at sønnen begynte i Pinnelien barnehage 1. november i fjor er det «som om hele ungen har eksplodert», forteller Askeland. – Statped-konsulentene var redde for at han skulle slutte å snakke og bare begynne å bruke tegnspråk. Han har begynt å bruke mer tegnspråk, men munnen går fortsatt som bare det, forteller hun til Morgenbladet. Ekstremt. – Dette er det verste av den ekstreme inkluderingen som begynte på 80-tallet, som sa at alle skulle være like selv om de i virkeligheten ikke er det, sier stortingsrepresentant Trine Skei Grande fra Venstre, når vi spør henne hva hun tenker om at døveskolene skal legges ned. – Men det er lite en kan gjøre når en flertallsregjering har bestemt seg for noe, legger hun til. Mange har reagert på at regjeringen legger ned døveskolene uten å vente på stortingsmeldingen om spesialundervisning som er varslet i løpet av våren. Skei Grande mener man mister mye kompetanse ved å legge ned skolene, og heller burde satset på å styrke fagmiljøene. – Dette føyer seg inn i bildet av et spesialundervisningsområde som er tilfeldig og dårlig behandlet, sier hun. Også andre opposisjonspolitikere, som

Høyres utdanningspolitiske talskvinne Elisabeth Aspaker, har markert motstand mot nedleggelsen. Nyslått språkråddirektør Arnfinn Muruvik Vonen er en av Norges fremste eksperter på tegnspråk. Han mener tegnspråk bør bli et offisielt norsk språk på linje med nynorsk, bokmål og samisk. Vonen sier til Morgenbladet at han senere i år vil ta opp spørsmålet om tegnspråklige elevers språkmiljø med styret i Språkrådet. Kriger fra Bergen. Det kan se ut som om det ikke er noen vei tilbake for de siste spesialskolene, som overlevde 20 år lenger enn alle andre. Men ikke alle har gitt opp kampen. På tråden har vi en bergenser som høres ut som broren til miljøverneren Kurt Oddekalv. Kenneth Neteland har en døv datter, og leder aksjonsgruppen «Nei til nedleggelse av døveskolene i Norge». Han anslår at han har lagt ned et årsverk i frivillig arbeid i kampen, og beskriver seg selv som «fullstendig uredd». Neteland mener de nå er godt på vei til å finne en løsning i Bergen. Et tilbud tilsvarende det ved Hunstad skole, skal leve videre på Nattland skole, finansiert av Bergen kommune. Det vil i så fall bli en såkalt tvillingskole, med en skole for døve og en skole for hørende innenfor samme skoleanlegg, lik Oppsal-Vetland skole i Oslo. Mandag denne uken var Kristin Halvorsens statssekretær Lisbet Rugtvedt i Bergen for å møte aksjonistene (se eget intervju). Døveskoleforkjemperne kan allerede notere seg én seier. Etter at Kunnskapsdepartementet først gikk inn for nedleggelse også av skoletilbudet for døvblindfødte ved Skådalen, beskrev journalisten Andreas Wiese i Dagbladet i en kommentar hvor vanskelig dette ville gjøre livet til den døvblinde datteren hans. 10. februar slo Kunnskapsdepartementet kontra: Tilbudet for døvblinde skulle opprettholdes. Heller ikke departementale avgjørelser er hugget i sten. Neteland er imidlertid skuffet over østlendingenes tafatthet. Skådalen burde hatt noen som var villig til å gå i krigen for skolen, slik han gjør for døveskolen i Bergen. Han føler seg nesten sikker på at de skal vinne dette slaget, og når de gjør det skal han «kringkaste det til hele verden». – Du mener altså at dere er i ferd med å snu saken? Neteland nærmest roper svaret gjennom telefonlinjen, på klingende bergensdialekt: – Definitivt! abb@morgenbladet.no

Anders Breivik Bisgaard – Hvorfor legger dere ned tre av fire av landets døveskoler? – Fordi elevtallene går ned. Mange kommuner har bygd opp hørselstilbud som er gode, og som ser ut til å være det foretrukne valget. Det er egentlig bare i Bergen dette er en stor diskusjon. Der er vi i forhandlinger nå, og det mest aktuelle alternativet er at kommunen etablerer et nytt tilbud til hørselshemmede elever. Skolene Nedre Gausen og Skådalen oppfatter vi at det er stor forståelse for at staten avvikler.

Det er ikke noe alternativ å opprettholde skoler som ikke har elever. ������ ��������, ������������� (��) – Det har vært demonstrasjoner i Oslo også? – Det har vært en liten demonstrasjon. Men i Oslo finnes det et heltidstilbud på Vetland skole som jeg har inntrykk av er et bedre tilbud enn Skådalen. – Hvor mye penger sparer dere på nedleggelsene? – Vi har i sum ikke tenkt å spare en krone. De pengene vi eventuelt sparer skal gå inn i Statped og brukes til deltidstilbud eller kompetansetiltak. – Flere av elevene vi snakket med fortalte at de klarte seg fint på bostedsskolen frem til slutten av barneskolen. Da falt de utenfor sosialt. På døveskolen blomstret de opp igjen. Har dere lyttet godt nok til de døve barna? – Det jeg hører at de sier, er at de vil ha egne tegnspråktilbud. Det vil vi også, men vi tror ikke det er nødvendig at staten driver dem. Kommunene ser ut til å løse dette på en god måte, og det er ikke noe alternativ å opprettholde skoler som ikke har elever. – Kan en av grunnen til at elevtallene ved døveskolene har sunket være at Statped jobber for å få foreldre til å velge bostedsskole, slik flere peker på? – Statpeds oppgave er å gi de rådene de tror er best for den enkelte elev. De har et nyansert

Forhandler i Bergen: Statssekretær Lisbet Rugtvedt. ����: ����� ���������

syn på dette. For eksempel er det vanlig i Statped å gi råd om at elever bør bli tospråklige selv om de har CI. – Rikshospitalet ser ut til å ligge på en linje med større prioritet på talespråk? – Ja, og her kan foreldre oppleve å få ett råd av medisinerne og et annet av opplæringssektoren. Vi må diskutere hvordan vi kan gi bedre og mer entydig veiledning, for nå virker det som foreldre selv må orientere seg om hva som er best for deres barn. – Dette er vanskelige spørsmål? – Veldig. Særlig det at mange opplever at tegnspråk er under press. Døveforbundet går inn i diskusjonen med et språkpolitisk utgangspunkt som jeg har veldig stor forståelse for. – Patrick Kermit ved Høgskolen i Sør-Trøndelag har observert at selv «vellykkede» CI-opererte barn har store begrensninger i kommunikasjonen med jevnaldrende. Er det riktig å satse så hardt på integrering som dere gjør? – Alle barn i Norge har rett til å gå på sin nærmiljøskole, og et tegnspråklig barn har rett til et tilrettelagt tilbud. Det må vi forholde oss til. Det er lett å tenke at det er integrering for enhver pris, men det er ikke vår politiske agenda. – Burde dere gjort mer for å bygge opp gode døveskoler og reklamere for dem? – Foreldrene må få velge selv, men det er viktig at det finnes et system som gir dem gode råd. Denne omorganiseringen skal munne ut i en stortingsmelding om hvordan Statped kan bruke sine ressurser på en bedre måte, og hvordan PP-tjenesten kan bli bedre på kommunenivå. I dag har vi et stort Statped-system som ikke fungerer bra nok som støtte for kommunene. abb@morgenbladet.no

31


Annonser Aftenposten

Alt innhold

Nyheter

Kommentarer

Kronikker

Sport Avisinnlegg

Meninger

Økonomi

Debattsentralen

Kultur

Leserforum

Blogg

Oslopuls Si:D

Arkivet

Ledere

Reise

Grødum

Nettprat

Mat og vin

Jobb

Bolig

Arkiv

Bil

Siste 100

Rettsløse elever

? annon

I norske skoler skal den enkelte elevs behov være utgangspunkt for undervisningen, både i grunnskole og i videregående skole. Det er ikke bare idealet, det er også reglene, slik de er lovfestet i opplæringsloven.

0

Anbefal Bekreft

I sin rapport om spesialundervisning i grunnskolen, som ble overlevert Stortinget i går, avdekker Riksrevisjonen at loven ikke følges. Selv om Kunnskapsdepartementet har styrket både tilsyn og veiledning, følges ikke reglene ute i kommunene. Resultatet er at elever med spesielle behov ikke får den undervisningen de skal ha. Forholdene er så alvorlige at elevenes rettssikkerhet er svekket, ifølge riksrevisor Jørgen Kosmo.

Publisert: 11.03.11 kl. 09:37 Del

Tips en venn Skriv ut

TIPS TIPS

TLF: SMS/MMS: TLF: 02286 02286 SMS/MMS: 2286 2286 2286@aftenposten.no 2286@aftenposten.no

? annonse

At saksbehandlingstiden for PP-tjenesten brytes i 70 prosent av sakene, er fullstendig uakseptabelt. Når det i tillegg er usikkerhet rundt hvordan tilbudet til den enkelte elev organiseres, og når ofte selve målet med opplæringen rett og slett mangler, er det grunn til å spørre om riksrevisoren denne gangen har vært vel forsiktig i sin karakteristikk. Undervisningen i grunnskolen er grunnleggende for resten av et menneskes liv. Derfor har barn rett og slett ikke tid til å vente på at forskjellige kommunale kontorer får saksbehandlet seg ferdig. Og selv om Riksrevisjonen først og fremst refser kommunene, er det kunnskapsminister Kristin Halvorsens ansvar å sørge for at alle elever får den undervisning de trenger.

ww.aftenposten.no/meninger/leder/article4057079.ece[23.03.2011 18:05:38]

32

AFTEN


PERSPEKTIV OG DEBATT

Personlige opplevelser

Kostbare erfaringer for vårt døve barn Cochleaimplantat skulle være vår døvfødte datters billett til hørsel og talespråk. Isteden ble det inngangen til to språkløse år. Med dette innlegget vil vi dele noen nyttige, men kostbare erfaringer vi har gjort som nybakte foreldre til vår nå fire år gamle Kaia, som er født døv. I ettertid vet vi at vi kunne gjort bedre valg, og mener nok vi kunne fått bedre hjelp til dette. Alle ville Kaias beste, likevel endte vi opp med å gjøre alvorlige feil. Kaia har fått cochleaimplantat (CI), men hører likevel lite, og hennes språk er i dag tegnspråk. Vi håper hun også vil utvikle et forståelig norsk talespråk og få god tilgang til norsk skriftspråk. Kaias bror Torvald er hørende, men tospråklig. Bare to år gammel kommuniserer Torvald nå med tegn til døve og med tale til hørende. Vi har begge høyere akademisk utdanning. En av oss har hovedfag i nordisk språk og litteratur. Likevel måtte vi få en døv datter og en hørende sønn før vi begynte å ane språkets avgjørende betydning for barnets tidlige utvikling.

Kaia Vi fikk mistanke om at Kaia var døv etter et par dager på barselavdelingen på Rikshospitalet, og fikk det bekreftet da hun var seks måneder. Ett år gammel fikk hun operert inn cochleaimplantat på begge sider. Vi ble forespeilet at det ville gjøre Kaia til en hørende, og at tegnspråk ikke var nødvendig. Vi ble av Rikshospitalet invitert inn i et nytt prosjekt, et hørsels- og taleopptreningsprogram uten bruk av visuell kommunikasjon. Det gikk imidlertid ikke som forventet. Etter ca. ti måneder viste det seg at omfattende tale- og lyttetrening ikke fungerte. Kaia utviklet ikke tale. Programmet ble avsluttet. Kaia var nå blitt nesten to år gammel. For første gang ble vi av sykehuset anbefalt tegnspråk. Bakgrunn for valg Så sterkt hadde vi ønsket oss en hørende og talende datter at vi hadde blitt med på et opplegg som fratok Kaia retten til et språk i nesten to år. Hun fikk i denne perioden svært nedsatt begrepslæring og forsinket kognitiv utvikling. Hvorfor valgte vi som vi gjorde da vi fikk mistanke om døvhet hos Kaia? Hva slags informasjon fikk vi? Rikshospitalet var den første institusjonen vi møtte i forbindelse 662

med diagnostisering av Kaia. For oss representerte legene der det beste innen medisinsk teknologi. Samtidig møtte vi våre egne nedfelte holdninger til døve mennesker og til tegnspråk. Vi hadde lite kjennskap til døve mennesker, vi forsto ikke hva tegnspråk var, og vi var blitt overbevist om at Kaia ville få en tilfredsstillende lydbasert språkutvikling. Vi så derfor ikke behovet for å lære tegnspråk. Vi hadde fått det for oss at vi måtte velge ett språk – talespråk – og at det samtidig ville si å velge bort – eller utsette tegnspråk. Vi var også ofre for den misforståelsen at tegnspråk hindret utvikling av talespråk. Vi hadde fått en stor sorg og følte avmakt. Det var godt å høre på legen som forklarte at Kaia var kandidat til cochleaimplantat, og at dette ville gi hørsel god nok til å få «en normal, men forsinket talespråkutvikling». Vi trodde implantatet var Kaias billett til det som for oss fremsto som et normalt liv. Det var aldri noen på Rikshospitalet som direkte anbefalte oss å velge bort tegnspråk, men det var heller ingen som anbefalte oss å ta det i bruk, ikke engang noen enkle tegn, som spise, sove, drikke, leke. Derimot ble det presisert at vi i perioden før Kaia fikk cochleaimplantat ikke måtte slutte å prate med henne, selv om hun ikke kunne høre en lyd. Vi skulle behandle henne som hørende. I etterkant ser vi at selv om Kaia skulle få implantat, hadde hun behov for tegnspråk, også etter implantasjonen. Samtidig møtte vi Voldsløkka barnehages observasjonsavdeling i Oslo som forsiktig anbefalte oss å ta i bruk tegn og kanskje følge et kurs for å sikre kommunikasjon på Kaias premisser. Kaia var da sju måneder gammel. I dag ser vi at rådene vi fikk her, var riktige. Men den gang opplevdes institusjonen som gammeldags og lite overbevisende sammenliknet med det høyteknologiske sykehuset og de mange overbevisende spesialistene vi hadde kontakt med der. Vi er sikre på at vår holdning til Voldsløkka ville vært en annen hvis Rikshospitalet hadde gitt oss informasjon om at denne institusjonen hadde lang erfaring innen hørselsfeltet, og virkelig var verdt å lytte til. Rikshospitalet må gjerne gi råd, pedagogisk og språklig til foreldre til døve barn,

662–3

men vi mener det må skje på grunnlag av en langt bredere og mer nyansert kompetanse enn den Kaia og vi møtte i 2005. Vi ble nylig kjent med foreldrene til en jente på tre år, som hadde et liknende møte med Rikshospitalet. Deres datter ble døv etter en hjernebetennelse da hun var seks måneder gammel. Også disse foreldrene ble fra Rikshospitalet forespeilet at cochleaimplantat ville sikre «en normal, om noe forsinket talespråkutvikling». Disse foreldrene hadde allerede før møtet med Rikshospitalet fått kontakt med sin fylkesaudiopedagog, og var i gang med tegnspråkopplæring. I perioden før barnet skulle få implantatet, og hadde utprøving av høreapparat, skulle de ifølge flere ansatte ved øre-nesehals-avdelingen ved sykehuset ikke bruke tegnspråk, men kun tale til barnet. De ble direkte anbefalt å avslutte den tegnspråkopplæringen de hadde begynt. Foreldrene så ganske raskt at dette fungerte dårlig for deres barn, og fulgte derfor sykehusets anbefaling kun i et par måneder. Det viste seg så etter ett år at barnet likevel ikke var kandidat til cochleaimplantat, og aldri vil kunne oppfatte tale. Foreldrene var tross alt takknemlige for at de hadde fulgt sin egen intuisjon, og ikke sykehusets anbefaling.

Informerte eller tilfeldige valg Det er nærliggende, kanskje selvfølgelig for foreldre som får døve eller sterkt tunghørte barn, å forsøke å gi barnet tilgang til lyd ved å gi det cochleaimplantat. Spørsmålet er om det implantatet barnet får, alltid sikrer en god nok språkutvikling. Her er det tegnspråk kommer inn i bildet. Nybakte foreldre til døve barn trenger nyansert, kompetent og erfaringsbasert informasjon om de valg man står overfor. Hvorfor var det aldri noen som sa til oss at uavhengig forskning viser at dere trygt kan si ja takk til både tegnspråk og talespråk? Ja takk til tospråklighet? I vår inkompetanse på språkutvikling hos barn hadde vi oversett denne opplagte muligheten. Vi tenkte ikke på at for store befolkningsgrupper i mange land er flerspråklighet en helt naturlig ting. I etterkant er vi også skuffet over egen manglende evne til å søke etter nyansert og uavhengig informasjon og forskning. Isteden lyttet vi til den informasjonen vi helst ville høre. Mange av dem vi møtte hadde trolig erfaring og kritiske tanker om vårt valg. Men det var ingen som konfronterte oss med de mulige konsekvensene vårt valg kunne få.

© Opphavsrett Tidsskrift for Den norske legeforening. Ettertrykk forbudt. Lastet ned fra www.tidsskriftet.no 23.3.2011

Tidsskr Nor Legeforen nr. 7, 2009; 129: 662–3

33


Personlige opplevelser PERSPEKTIV OG DEBATT

Det er en viktig del av norsk kultur at foreldre skal respekteres for de valg de gjør. Det er imidlertid ikke alltid foreldrene er i stand til å vite sitt barns beste. Vi må skille mellom umiddelbare og informerte valg. Vi mener at hjelpeapparatet i større grad enn det vi opplevde, bør bidra til at foreldre gjør informerte valg. Hvor blir det ellers av tanken om at man gjør det viktigste for barnet, og ikke foreldrene? Det er viktig ikke å undervurdere foreldre, men utfordre dem på de valgene de gjør. Man trenger råd – og man trenger å være sikker på at de rådene man får ene og alene setter barnet i sentrum – ikke foreldrene. Foreldre har ett stort ønske, og det er at barna de har satt til verden, skal lykkes og bli fornøyde mennesker. Det er ikke nødvendigvis alltid slik at foreldrenes valg gir den beste forutsetningen for dette. Vi fikk en medisinsk forklaring på Kaias dårlige utbytte av cochleaimplantat, om enn altfor sent. Vi vet at hun er del av et mindretall, og at de fleste barn med slikt implantat har bedre lydtilgang enn henne. Vi møter imidlertid andre foreldre, og vi møter andre barn med implantat, og vi vet at utbyttet av implantatet og det talespråklige nivået hos disse barna er varierende. Hvordan man enn snur og vender på det, barna får ikke en normal hørsel. Det riktige må være å anbefale foreldrene til disse barna å satse på to hester, talespråk og tegnspråk – i hvert fall inntil det er grunnlag for å foreta et endelig valg – om det måtte være ønskelig.

Etablere trygghet Vi skulle ønske det hadde banket en fagperson på døren da vi satt med vår nyfødte lille Kaia, nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset – og lurte på om hun var døv. Denne personen kunne selv gjerne vært en tospråklig døv, med pedagogisk utdanning og erfaring. Hun eller han kunne gitt oss svar på alle hverdagslige spørsmål vi hadde til det å være døv, og nyansert informasjonen fra sykehuset om cochleaimplantat og språk. Hun eller han skulle sammen med oss foreldre bestemt hvilke mål vi hadde for Kaia. Dette ville bidratt til å gjøre oss trygge på at hun ville nå de samme mål i livet som andre, med justeringer og tilpasninger underveis.

Onsdag 23 mars 2011

Nyhetsbrev

Onsdag 23 mars 2011 Debatt

Søk: Søk

Tips en kollega

Skriv ut siden

Døve barn med CI bør få god språkopplæring Døve barn med CI bør få go Debatt

Søk:

Nyheter

Link til siden

Tips en kollega

Skri

Søk

Jobbmarkedet

04-10-2010 - Fordi en del barn med cochleaimplantat (CI) ikke vilNyheter oppnå et godt nok talespråk, bør alle barn med dette hørselshjelpemiddelet også vokse opp med tegnspråk. Dette Jobbmarkedet vil sikre en språklig utvikling og-at barnen med får med et best 04-10-2010 Fordi delCI barn cochleaimplantat (C Nyhetsbrev mulig utgangspunkt for tilfredsstillende skriver Frank vil et oppnå et godt nokliv, talespråk, bør alle barn med det Ferieservice Becker. hørselshjelpemiddelet også vokse opp med tegnspråk Kalender vil sikre en språklig utvikling og at barn med CI får et FRANK BECKER, kst. overlege ved Klinikk for hjerneskader på Sunnaas mulig utgangspunkt for et tilfredsstillende liv, skriver sykehus og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo Fra avisen Becker. DØVE LederBARN SOM har fått operert inn hørselshjelpemiddelet cochleaimplantat (CI), børFRANK lære både norskkst. og norsk tegnspråk. Dettefor hjerneskader på Su BECKER, overlege ved Klinikk Kronikk bekreftes av flere verdensledende forskere som nylig deltok en sykehus og førsteamanuensis ved på Universitetet i Oslo Debatt konferanse i Oslo. DØVE BARN SOM har fått operert inn hørselshjelpemiddelet Om Debatt I flere år har det blitt diskutert hvor godt talespråk døve kan oppnå cochleaimplantat (CI), bør lærebarn både norsk og norsk tegnspråk. D Kunnskapstipset gjennom cochleaimplantatbekreftes - og om barn medverdensledende CI bør lære tegnspråk eller av flere forskere som nylig deltok på e kun CI-teamet konferanse på Rikshospitalet, IT &talespråk. helse i Oslo.hvor alle cochlea-

Nyhetsbrev

språkopplæring

Ferieservice Kalender Fra avisen Leder Kronikk Debatt Om Debatt

Kunnskapstipset IT & helse Maktlisten 2008 Dagens Medisin DM Arena Abonnere Annonsere Kundeservice Kontakt oss Om Dagens Medisin RSS Si din mening Har turnusordningen for legestudenter gått ut på dato? Ja Nei Stem!

Link til siden

Resultat

implantasjoner hos barn i Norge gjennomføres, fraråder foreldrene til barn Maktlisten med CI å la 2008 barna få tegnspråkopplæring. I flere år har det blitt diskutert hvor godt talespråk døve barn kan gjennom cochleaimplantat - og om barn med CI bør lære tegnspr Hørselsfunksjon i hverdagen Dagens Medisin kun talespråk. CI-teamet på Rikshospitalet, hvor alle cochleaNylig var flere av verdens ledende forskere på språkutvikling hos barn med DM Arena implantasjoner hos barn i Norge gjennomføres, fraråder foreldren cochleaimplantat samlet i Oslo i forbindelse med konferansen til Det med CI å la barna få tegnspråkopplæring. Abonnere internasjonale forbundet for klinisk lingvistikk og fonetikk (ICPLA). Konferansens en oversikt iover dagens status for Annonsere program inneholdt Hørselsfunksjon hverdagen forskningen på feltet samtNylig presentasjon forskning. var flere av av nyeste verdens ledende Resultatene forskere på er språkutvikling hos Kundeservice viktige også for den norske debatten. cochleaimplantat samlet i Oslo i forbindelse med konferansen til Kontakt oss internasjonale forbundet forhørselsfunksjon klinisk lingvistikk Det er stor internasjonal enighet om at CI fører til en somog fonetikk (ICPLA) Ombrukes Dagens Medisin Konferansens inneholdt en oversikt over dagens status f kan i hverdagen og at døve barnprogram kan oppnå et funksjonelt talespråk forskningen påenighet feltet samt av nyeste forskning. Res gjennom CI. Det er imidlertid også stor om atpresentasjon resultatene varierer RSS viktige forgod deneller norske debatten. stort fra barn til barn: noen barnogså har en svært god talespråkutvikling minst på høyde med tunghørte barn. Andre opplever Si din mening Det er stor internasjonal enighet dessverre et dårligere resultat selv etter mange år med CI. om at CI fører til en hørselsfunk kan brukes i hverdagen og at døve barn kan oppnå et funksjonel Har turnusordningen Sosiale faktorer gjennom CI. Det er imidlertid også stor enighet om at resultaten for legestudenter gått Denne store variasjonen er detfra mest fremtredende funnet. er eller svært god stort barn til barn: noen barnHva harsom en god ut på dato? årsaken til forskjellene, ertalespråkutvikling ennå ikke avklart,minst og detpåerhøyde for tiden ikke mulig barn. Andre op med tunghørte å forutse forløpet for det enkelte barnet. dessverre et dårligere resultat selv etter mange år med CI. Ja

Operasjonen med CI gjennomføres nå som regel i barnets første leveår. Nei Sosiale faktorer Forskningsresultatene så langt imidlertid ikke noe bilde av at Dennegirstore variasjonen er entydig det mest fremtredende funnet. Hva s Resultatå operere så tidlig som mulig, ettersom god detStem! er avgjørende årsaken til forskjellene, er ennå ikke avklart, og det er for tiden i talespråkutvikling også kan skje ved implantasjon opp til 4-årsalderen. å forutse forløpet for det enkelte barnet.

En viktigere faktor enn alder ved operasjon ser ut til å være sosiale Operasjonen med CI gjennomføres nå som regel i barnets første faktorer, som for eksempel foreldrenes utdanningsstatus. Forskningsresultatene så langt gir imidlertid ikke noe entydig bild Talespråkets utvikling det er avgjørende å operere så tidlig som mulig, ettersom god talespråkutvikling kan skje implantasjon opp til 4-årsald Det finnes ingen forskningsmessige bevis forogså påstanden omved at bruk av tegnspråk forsinker eller forhindrer utviklingen av talespråk. En viktigere faktor enn alder ved operasjon ser ut til å være sosia Hilde Holtsmark Tvert imot ble det presentert interessante fra en ny nederlandsk faktorer, som forfunn eksempel foreldrenes utdanningsstatus. hilde.holtsmark@getmail.no studie, som viste at barn med CI lærte talespråklige ord signifikant bedre Jørgen Borrebæk Talespråkets hvis ordene ikke blir presentert kun som utvikling talespråklige ord, men sammen Midtoddveien 26 C Mest om lestat br med tegnspråklige tegn. Det finnes ingen forskningsmessige bevis for påstanden 0494 Oslo tegnspråk forsinker eller forhindrer utviklingen av talespråk. Protesterer En svensk fallstudie undersøkte utviklingen hos et barn av døve foreldre Foreldrene til barnet som omtales kort har gitt Tvert imot ble det presentert interessante funn fra en Tapte ny nederla som fikk CI og formelt kun opplæring i svensk tegnspråk. Barnet hadde rettss kontakt med talespråk gjennom hørende bror og med ellers CI kun gjennom studie, en som viste at barn lærte talespråklige ord signifika samtykke til at artikkelen blir publisert. Gilbert støtts fjerne slektninger og samfunnet ellers. Til tross for at barnet dermed ikke hvis ordene ikke blir presentert kun som talespråklige ord, men fikk formell trening i talespråk, kunne det vedtegn. 6-årsalderen snakke svensk med tegnspråklige Manuskriptet ble mottatt 28.1. 2009 og godkjent Dødelig und tilsvarende 5-årsalderen, noe som er et godt resultat sammenlignet med 17.2. 2009. Medisinsk redaktør Anne Kveim Lie. En svensk fallstudie undersøkte utviklingen hos et barn av døveEnf CFS/ME: det gjennomsnittlige resultatet for barn med CI. som fikk CI og formelt kun opplæring i svensk tegnspråk. Barnet utfordring Dagens Medisin: Døve barn med Den CI børpåfølgende få god språkopplæring diskusjonen viste med at ledende internasjonale forskere på bror og ellers kun gj kontakt talespråk gjennom en hørende språkutvikling hos barn med cochleaimplantat er samstemte om at barn fjerne slektninger og samfunnet ellers. Til tross for at barnet derm med CI bør vokse opp med både tegnspråk og italespråk. Hovedargumentet Mest kommentert fikk formell trening talespråk, kunne det ved 6-årsalderen snakk © Opphavsrett Tidsskrift for Den norske legeforening. Tidsskr Nor Legeforen nr. 7, 2009; 129 er at utviklingen av et språklig symbolsett er avgjørende menneskets tilsvarende 5-årsalderen, noefor som er663 et godt resultat sammenlign Ettertrykk forbudt. Lastet ned fra www.tidsskriftet.no 23.3.2011 Gilbert støtter t mentale, sosiale og emosjonelle utvikling. det gjennomsnittlige resultatet for barn med CI. CFS/ME: En vite http://www.dagensmedisin.no/debatt/2010/10/04/dove-barn-med-ci-bor-fa-go/index.xml[23.03.2011 18:01:47] Det viktigste er å sikre at alle barn utvikler en god språklig funksjon - på Den påfølgende diskusjonen viste at ledende internasjonale utfordring forske hvilket språk bør være underordnet dette hovedmålet. Fordi en del barn språkutvikling hos barn med cochleaimplantat er samstemte om med CI ikke vil oppnå et godt nok talespråk, bør alle barn med CI også Organiserer tur vokse opp med tegnspråk. Dette vil sikre en språklig utvikling uansett hvor ME-protest mot bra talespråket blir, og dermed sørge for at barn med CI får det best mulige utgangspunktet for et vellykket og tilfredsstillende liv. Etter hvert

Navlestrengen

kan de selv velge hvilke(t) språk de ønsker å bruke. http://www.dagensmedisin.no/debatt/2010/10/04/dove-barn-med-ci-bor-fa-go/index.xml[23.03.2011 18:01:47

34

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/10

Skriv kommentar Dagens Medisin henvender seg spesielt til leger, farmasøyter,

Rettsmedisinsk

Logg inn


«Prosjekt S» i reprise? Frode Nordeide Departementets strategier for å legge ned døveskolene er ikke nye. Allerede på slutten av 80-tallet lanserte KUD Prosjekt S; en omorganisering av spesialskolene som skulle sette det ordinære skoleverket i stand til å gi alle barn og unge ”likeverdig og tilpasset opplæring i sitt hjemmemiljø”. Mer enn 20 år etter kommer barnas skole- og livshistorier fram på blogger og Facebook. De vitner om alt annet enn likeverd og tilpasning. Likhetstrekkene med dagens situasjon er stor: Utgangspunktet var en prosjektgruppe med minimal kompetanse om hørselshemmede barns behov. Også den gang var ideologiske grunner tungtveiende: Staten skulle ikke drive skoler, og barn hadde det best i hjemmeskolen Man brukte synkende elevtall som argumentasjon for å tvinge gjennom ideologisk baserte løsninger uten kunnskap om brukernes behov. ”En har nektet å høre på fagfolkene, nektet å sette seg inn i døves historie, nektet å høre på voksne døve. Prosjektgruppen er gjentatte ganger orientert om hørselshemmede barns spesielle behov, de har tydeligvis ”vendt det døve øret til”. Brev av 25.10.89 fra Foreldrelaget i Hordaland til Prosjektgruppen Prosjekt S v/ Ingeborg Helgeland (referert i Ulvestad, 2007) Stortinget vedtok i 1992 å beholde helårs statlig skoletilbud for døve. Stortinget lyttet til argumentene om at døves funksjonshemming er spesiell fordi de har sin egen kultur og sitt eget språk, og derfor trenger døveskolen for å oppleve normalitet. Døve er integrerte når de går i døveskolen. ”Erfaring og undersøkelser viser at døve som integreres i normalskolen ofte opplever dårlig tilrettelegging der resultatet blir segregering” Inst.S nr. 160 (1990-91):12 (referert i Ulvestad, 2007) Et interessant aspekt ved dagens situasjon, er at departementet velger å fatte sitt vedtak uavhengig av Stortinget, til tross for den nært forestående stortingsmeldingen med oppfølging av Midtlyngutvalgets innstilling. Har man hastverk med å legge ned før Stortinget igjen får mulighet til å fatte et vedtak basert på faktiske forhold? 17

35


HVPU-REFORMEN – EN INTERESSANT PARALLELL Det er fristende å dra paralleller til den velmente HVPU-reformen her: Målet alle kunne enes om var at psykisk utviklingshemmete skulle ”normaliseres” og oppleve større grad av kontroll over egen livssituasjon, mindre institusjonalisering og mer integrering. Brevik/Høyland har en interessant slutning i sin rapport om resultater av reformen, ti år etter: ”HVPU-reformens målsetting om at enhver så langt som mulig skulle gis anledning til å leve et liv så likt andres som mulig, eller å bo normalisert (...) synes realisert i begrenset grad” Dette underbygges blant annet av at 9 av 10 fortsatt bor kollektivistisk, og 7 av 10 bor kun sammen med andre utviklingshemmede. Med andre ord: Det er langt mellom de gode intensjoner og de faktisk oppnådde resultater. La ikke en sårbar gruppe som døve barn bli offer for dette!             Kilder: Ulvestad, Laila (2007): Fra Døveskole til knutepunktskole. Fremveksten av en Statlig Videregående Døveskole i Bergen 1942-2005. Masteroppgave i Historie, Universitetet i Bergen. Brevik, Ivar og Høyland, Karin (2007): Utviklingshemmedes bo- og tjenestesituasjon 10 år etter HVPU-reformen. Samarbeidsrapport NIBR og SINTEF.

18

Statens mål: Flere «integreringsskadde»? 36

Tove Glomset


Brevik, Ivar og Høyland, Karin (2007): Utviklingshemmedes bo- og tjenestesituasjon 10 år etter HVPU-reformen. Samarbeidsrapport NIBR og SINTEF.

Statens mål: Flere «integreringsskadde»? Tove Glomset Som nyutdanna lærer jobba jeg først på Skådalen døveskole i Oslo i noen år, før jeg begynte å jobbe på “hørende” skoler med integrerte hørselshemmede elever (mitt tolvte år nå). Jeg er selv døv og gikk integrert på hjemmeskolen de første åtte årene av grunnskolen. Det er denne erfaringsbakgrunnen som gjør at jeg i dag kan se ting andre lærere ikke kan se. Det gjør vondt å være vitne til usikkerheten de hørselshemmede elevene sliter med i skolehverdagen – de usikre og spørrende blikkene…Hva skjer nå? Hva snakker de om? Skal jeg våge å bryte inn i samtalen og risikere at de andre ler av meg fordi jeg kanskje begynner å snakke om noe helt annet? Skal jeg våge meg på å spørre noen av elevene hvordan reglene i denne leken er? Tør jeg å rekke opp hånda for å svare på spørsmål fra læreren…tenk om jeg har misforstått eller noen andre allerede har svart? Vil noen le av meg i dag fordi jeg ikke uttaler alle lyder helt korrekt? Er det noen som orker å leke med meg ute i friminuttene i dag? Dette ER hverdagen til de mange hørselshemmede elevene som er integrerte i “normalskolen” i dag. “Normalskole” for hvem? I alle fall ikke for hørselshemmede. “Normalskolen” for hørselshemmede er døveskolen! Nå skal den bli tatt bort fordi noen politikere ikke har innsett de langsiktige skadevirkningene av det de gjør. De bidrar til å utarme en egen minoritetskultur og et minoritetsspråk (har man ikke lært av historien til de norske samene?). Det er lett å si at de hørselshemmede elevene skal få korttidsopphold på kompetansesentraene, men hvem blir da de største språkmodellene for disse elevene? I dag er det fastelevene som er de viktigste språkmodellene. De har et tegnspråkmiljø på skolen hver eneste dag og kommuniserer uanstrengt med hverandre. Den integrerte hørselshemmede eleven er overlatt til seg selv på hjemmeskolen, som regel som den eneste tegnspråklige. Skolen har forhåpentligvis greid å skaffe tegnspråktolk til eleven, samt en lærer som har tatt noen studiepoeng i norsk tegnspråk. Når den integrerte eleven kommer til døveskolen treffer han/hun endelig tegnspråklige jevnaldrende (fastelevene på døveskolen) og språket får utvikla seg til et nesten aldersadekvat nivå. Med nedleggelsen av døveskolene vil korttidselevene kun ha hverandre og hverandres noe middelmådige tegnspråk. Hvordan 19 ivaretar man da de hørselshemmedes språkutvikling? Det er godt mulig man med tett oppfølging fra Kompetansesentraene for hørselshemmede vil kunne gi elevene god faglig ballast i hjemmeskolen, men hvordan har politikerne tenkt seg at elevenes sosiale og språklige sider skal ivaretaes? Med nedleggelsen av døveskolene skaper man en ny generasjon hørselshemmede elever som vokser opp som usikre voksne med dårlig selvtilit og med to middelmådige språk. Er det virkelig dette staten ønsker? 37


korttidselevene kun ha hverandre og hverandres noe middelmådige tegnspråk. Hvordan ivaretar man da de hørselshemmedes språkutvikling? Det er godt mulig man med tett oppfølging fra Kompetansesentraene for hørselshemmede vil kunne gi elevene god faglig ballast i hjemmeskolen, men hvordan har politikerne tenkt seg at elevenes sosiale og språklige sider skal ivaretaes? Med nedleggelsen av døveskolene skaper man en ny generasjon hørselshemmede elever som vokser opp som usikre voksne med dårlig selvtilit og med to middelmådige språk. Er det virkelig dette staten ønsker?

20

38


Historien om HISTORIEN OMen ENkommune KOMMUNE SOM FØLGE LOVEN somNEKTER nekter åÅ følge loven I Elverum kommune bor det ei liten jente som er døv. Hun går i barnehage, og trenger tegnspråk. Hun har lovfestet rett til opplæring i tegnspråk ifølge Opplæringsloven: § 2-6. Teiknspråkopplæring i grunnskolen Elevar som har teiknspråk som førstespråk eller som etter sakkunnig vurdering har behov for slik opplæring, har rett til grunnskoleopplæring i og på teiknspråk. […] Barn under opplæringspliktig alder som har særlege behov for teiknspråkopplæring, har rett til slik opplæring. Departementet gir nærmare forskrifter. Før kommunen gjer vedtak etter første og tredje leddet, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering.

§ 5-7. Spesialpedagogisk hjelp før opplæringspliktig alder Barn under opplæringspliktig alder som har særlege behov for spesialpedagogisk hjelp, har rett til slik hjelp. […] Hjelpa kan knytast til barnehagar, skolar, sosiale og medisinske institusjonar og liknande, eller organiserast som eige tiltak. […]

Statped Skådalen kompetansesenter og foreldrene ble enige om at Mathea trengte tegnspråkopplæring. Siden dette var lovfestede rettigheter, trodde foreldrene at det ikke ville by på store problemer å få på plass tegnspråkopplæring. Les på de neste sidene hva som skjedde.

27

39


Medieklipp frafra Mathea-saken frafra www.ladoveskolenleve.com Medieklipp Mathea-saken www.ladoveskolenleve.com

28

40


Foreldrene forteller her sin egen historie:

Historien om Mathea Vår datter, Mathea, ble døv etter hjernehinnebetennelse 11 mnd gammel. Hun ble CIoperert, og lyden ble påsatt på hennes 2-årsdag. Det har aldri vært tvil om at hun har godt utbytte av CI. Men etter en tid så vi at taleutviklingen ikke gikk helt som forventet. Helt siden vi fikk vite at Mathea hadde mistet hørselen, har vi kommunisert med tegn. Dette fortsatte vi også med etter at hun fikk på CI. Vi så ganske fort at Mathea hadde best utbytte av å få både tegn og tale samtidig. Vi har hele tiden følt at vi har fått aksept for vårt språkvalg. Selv om vi har fulgt AVT-trening på Skådalen, har vi fått full forståelse for at vi i hverdagen brukte begge deler. Skådalen har fra dag en vært en av våre viktigste støttespillere, og vi kan ikke få takket nok for den hjelpen vi har fått derfra. Vi opplevde aldri å bli frarådet tegn av Rikshospitalet, men vet mange andre har opplevd det. I fjor høst ble det klart at språkutviklingen til Mateha er betydelig forsinket, og vi og Skådalen så at det beste for Mathea var å iverksette §2.6. Skulle hun fortsette sin språkutvikling, og sikres kommunikasjon, måtte vi fokusere mer på tegn. Da trengte vi at det ble tilrettelagt for dette i barnehagen i vår hjemkommune Elverum. Dette ble lagt fram for kommunen i midten av september. Nå skriver vi midten av mars, og INGENTING har skjedd! I begynnelsen trodde vi naivt nok at dette ville være en grei sak: opplæring i og på tegnspråk er en lovhjemlet rettighet. Så feil kan man ta! Fra vi la frem vår beslutning i september 2010, har kommunen gjort alt annet enn å hjelpe oss. Det er helt tydelig ingen stemning for §2.6 i Elverum kommune. Ingen har tidligere tatt i bruk denne paragrafen her, og slik skulle det visst forbli. Fokuset ble flyttet fra hva som er Matheas behov til hvor mye jobb dette vil bli for kommunen. Vi skjønte tidlig at om noe skulle bli gjort, måtte vi trå til selv. Vi viste til øremerkede tilskuddsmidler som barnehagen kunne søke for å kurse personale, ansette tegnspråklig assistent, kjøpe inn materiell osv, satte kommunen i kontakt med nabokommune med erfaring med førskolebarn med §2.6, Skådalen ringte rundt etter aktuelle tegnspråkkyndige personer, vi innhentet selv sakkyndig dokumentasjon til egen søknad skrevet av advokat. 29

41


Ingenting har hjulpet, og det eneste som har skjedd er at verdifull tid har gått tapt! Når vi får svar på søknad om spesialpedagogisk hjelp OG §2.6 den 7. januar 2011, ser vi jo at dette kommer vi aldri til å klare å få igjennom på egen hånd. Barnehagesjefen kutter selvsagt i ressurser, og hun mener at kommunen skal vurdere utover våren om Mathea skal få gjennom sin rett til §2.6. De som skal vurdere dette er barnehage, skole og PPT. Vi foreldre er ikke invitert til å være med i denne vurderingen. Vi kontakter barnehagesjefen og tilbyr oss å være med på dette møtet, og/eller Skådalen som har kompetansen. Svaret på dette er at dette er et internt møte, men at vi og eventuelle kompetansesentra sikkert kan få delta ved en seinere anledning. Her skal da personer som ikke har noen som helst kompetanse på dette området sitte og vurdere hva som er det beste for vårt barn, uten at vi får være med i denne vurderingen. De vil ikke engang ha med kompetansen som gjør at de i det hele tatt har et grunnlag til å foreta en vurdering. Vi kunne vise til så mye lovverk og retningslinjer vi bare gadd, men vi kom ingen vei med det. For de ville absolutt ikke høre! Vi tok kontakt med HLF. Deres jurist som skulle skrive et brev til kommunen om rettighetene rundt §2.6. Juristen var også I kontakt med Skådalen. NDF ble kontaktet. Vi sendte brev til rådmannen hvor vi inviterte til dialog med kommunen om Matheas oppvekst her, siden vi så at dette ikke utviklet seg særlig bra. Vi har fortsatt ikke fått svar. Rådmannen har helt klart vist hvor hun står gjennom uttalelser, og motviljen er like tydelig her som hos de andre. Vi skrev brev til Barneombudet der vi fortalte om hvordan Elverum kommune har behandlet oss. Vi mener det foreligger brudd på barnekonvensjonen. Vi har fått hjelp av en lokal advokat. Etter at advokaten hadde trålet seg gjennom alle sakspapirene, var det klart at det var et salig kaos fra kommunens side. Vår advokat skrev en egen søknad på §2.6 for å tvinge kommunen til å fatte et enkeltvedtak, samt en egen klage på §5.7. Hun presiserer ettertrykkelig at disse to paragrafene ikke skal blandes da det er to adskilte lovverk. Hun ba også fylket om å veilede kommunen videre i denne prosessen. Vi var da i ferd med å miste tiltro til kommunen, og vurderte flytting. Dette resulterte i at utdanningsdirektøren, med to seniorrådgivere innkalte barnehagesjefen, rådmannen og leder av PPT til møte, hvor bl.a. denne saken skulle bli tatt opp. Det er visstnok meget spesielt. Dette møtet ble avholdt denne uken. Vi tok selv kontakt med Skådalen for å få sakkyndig uttalelse derfra som kan vedlegges søknaden på på §2.6 som vår advokat sendte inn. I søknaden ble det presisert med fet skrift 30

42


at mer dokumentasjon ville bli ettersendt. Likevel ble søknaden plutselig behandlet så fort som overhodet mulig, før dokumentasjonen kom fram, slik at de kunne avslå søknaden på på §2.6! Begrunnelse: Ingen sakkyndig anbefaling. Til tross for klar beskjed om at denne ville sendes fra Skådalen. Vi har lest at kommunen har en utredningsplikt FØR de fatter vedtak. Om saksbehandlet mener at mer dokumentasjon trengs, burde hun innhentet dette før hun i vedtak datert 7. januar UNNLOT å gjøre vedtak. Advokaten vår klaget selvsagt på vedtaket samme dag, og det ble påpekt saksbehandlingsfeil. Mens vi venter på svar på denne klagen, får NRK nyss i saken vår. Den 1. februar foretok også Kunnskapsdepartementet det sjakktrekket å legge ned døveskolene. Saken vår får en ny vinkling. Vi har hele tiden tenkt at dersom vi skulle bli boende i Elverum, hadde Mathea og vi tryggheten i deltidsoppholdet ved Skådalen. Nå skulle KOMMUNEN sitte med den tilstrekkelig kompetanse til å ivareta Matheas behov! Jeg oppfordrer KD på det sterkeste til å dra på befaring til Elverum kommune for å kvalitetssikre denne kompetansen de mener skal ha vært opparbeidet gjennom de siste 15 årene. Hvor er den? Og hva hjelper det med Statped når kommunen nekter å lytte til Statped? NRK Hedmark kjører saken over to dager, og tirsdag den 2. mars har vi plutselig fått et vedtak på §2.6. Veldig fint at dette kom på plass, men det hadde aldri skjedd så fort uten hjelp fra NRK. Men kampen er langt fra over. Vi måtte kjempe med advokat, Skådalen og TV-dekning for å få en innrømmelse av en lovhjemlet rettighet. Men vi har hittil bare vunnet på papiret! Hvordan skal da kampen bli videre for å få dette vedtaket til å bli noe mer enn et papir? NRK sa til oss at selv om uviljen var stor, pleide det ikke å bli verre etter mediedekning. Men Elverum kommune er visst ikke som andre kommuner. Det er veldig tydelig for oss at uviljen er like sterk. Kommunen forsøker å fremstille oss som kravstore foreldre som aldri blir fornøyde. I Østlendingen to dager senere presiserer både rådmann, barnehagesjef og ordfører at de gjennomfører dette fordi de er pålagt det, ikke fordi de vil det. For vår del føles det som om toget er gått. Hvor bra blir et opplæringstilbud når de som skal gjennomføre det verken har kompetanse eller vilje til å skaffe seg den? Hva vil det gjøre med Mathea å møte en slik uvilje og negative holdninger til hennes behov? 31

43


Vi tenker at vi må flytte til Oslo der Mathea kan få et tilbud som fungerer og møter mennesker som kan se henne og forstå hennes situasjon. For oss vil det være godt å være i et miljø hvor vi kan møte forståelse. Selvsagt er det også et avgjørende moment at hun får tilgang til et miljø med jevnaldrende. Dette er kanskje faktorer som før eller siden ville blitt veldig synlige. Men i øyeblikket har vi en overskyggende følelse av at vi ikke får ta dette valget selv. Vi blir regelrett presset ut av kommunen! Vi tenker at dette orker vi ikke å bruke tiden vår på de neste 14 årene! Det er rett og slett helsefarlig! Heldigvis vet vi at vi har støtte der kompetansen fins, og det er det viktigste for oss når alt kommer til alt! Der det finnes vilje er det også grobunn for gode holdninger, som igjen skaper forståelse. I dag kan vi ikke se at dette gjelder for Elverum. Aina og Marius Fossum           

Fra eyeonlanguage.com. Det er ironisk at det er populært å lære hørende småbarn tegn, mens man frarådes tegn til hørselshemmede småbarn... 32

44


HISTORIER INTEGRERING Historier OM om integrering

Døve og tunghørte elever har rett til å bli hørt. Hva føler de når departementet vil legge ned døveskolen, uten å spørre dem først?

Mangel på respekt. Å bli gjort mindreverdig.

Mange som i dag er voksne, har selv kjent på kroppen hva det vil si å være integrert. Da ordet “integrering” ble uthult, ble det nye ordet “inkludering”. Same shit, new wrapping.

Men fortsatt er historier om integrering historier om ensomhet.

På de neste sidene kan du lese historiene fra de det gjelder. Nåværende elever. Tidligere elever. Foreldre.

Er det ikke de som lever i dette, som vet best?

33

45


Elisabeth Dahle Kindt (15) fra Bergen er elev ved Hunstad skole. Hun var integrert i hørende skole fra 1. til 6. klasse, og begynte ved Hunstad skole i 7. klasse.

Elisabeths historie Da jeg ble født visste ikke foreldrene noe om hørselen min. Først da jeg ble 3-4 år oppdaget de at jeg ikke hørte noe. De trodde at jeg var hørende som alle andre, de dro til legene for å finne ut hvor lenge det hadde pågått. De sa de ikke visste det, og at de aldri kom til å finne ut av det heller. Da jeg var 5 år startet jeg på hjemmeskolen som ikke ligger så langt unna der jeg bor. Jeg kom i en ganske så svær klasse på over 20 elever. Først gjorde det meg ikke noe, etter hvert skjønte jeg at det ikke ville fungere mer. Mamma og pappa hadde fått utrolig mange ”gode” råd fra PPT, veiledere og andre folk som foreslo at jeg skulle starte på hørende skole. Nå er jeg en tunghørt elev ved Hunstad skole i 10 klasse, og går mitt siste år. Jeg startet der i 7. klasse, etter å ha vært integrert i 6 år på hørende skole. Jeg har vært både deltids- og kurselev ved Hunstad skole i alle år, og jeg kan fremdeles huske hvor mye jeg gledet meg til å komme på opphold. Jeg gikk på hørende skole i 6 år, og da var det nok. Jeg orket ikke mer, jeg var utrolig lei. Egentlig så hadde jeg tenkt å søke på Hunstad i 6. klasse, men mamma og skolen min var skeptiske til valget mitt. De ba meg om å vente til ungdomsskolen startet, fordi de mente at jeg ville komme til å henge etter og ikke trives. I dag angrer de på at jeg ikke fikk starte på Hunstad skole den høsten. De hadde gjort en feil sier de selv den dag i dag. De første årene på skolen gikk supert, alt var bare lek og gøy. Lærerne og miljøet var topp, ingenting kunne forandres. Da vi begynte å komme til den alderen hvor lek er kjedelig, begynte det å forandre seg. Språket og folkene forandret seg, jeg gikk glipp av mye som ble sagt og fikk som oftest bare høre: Nei, det var ikke så viktig likevel. Eller: Det var ikke noe. 34

46


Jeg ble hengende en del etter i grupper, og måtte få det meste gjentatt igjen og igjen fordi språket gikk så fort. Jeg var ofte alene med enkelte fordi jeg forstod at det var ikke noe vits å være en svær flokk hele tiden hvis jeg ikke oppfattet alt som ble sagt. Jeg var ikke den mest populære i klassen, det var egentlig fordi jeg var bare alene med enkelte. Miljøet ble dårligere og dårligere siden alle var forandret, og annerledes. Når jeg kom hjem fra skolen var jeg ofte veldig trøtt, sovnet før middag. Var ofte sur, og startet å krangle med mine foreldre og det endte opp med store diskusjoner. Uansett hvor korte skoledagene var, var jeg utslitt. Det ble for mye, og den klassen jeg var i var ikke særlig bråkete heller. Jeg brukte mer tid på dataen fordi jeg følte det var lettere der, jeg orket ikke å være med venner på fritiden. Hvis det kom noen ringende på døren ble det som oftest at jeg slapp dem inn, men de gikk tidlig fordi jeg var ”kjedelig”. Det var bare fordi jeg var trøtt og utslitt etter skolen. Mitt sosiale liv ble mindre, og jeg ble mer sittende på dataen. Jeg husker godt når jeg fortalte min mor om hvordan jeg hadde det på skolen, og hvordan miljøet og de andre var. Jeg husker at hun og jeg satt og gråt i 2 timer sammen, fordi hun syntes det var forferdelig trist å la et barn oppleve noe slikt. Jeg tviler på at det er den beste følelsen en voksen vil få. Endelig i 7. klasse fikk jeg starte på Hunstad skole, alt ble helt forandret. Jeg ble en ny person, det ble et nytt miljø hjemme. Jeg kom hjem fra skolen og var mer opplagt, blidere og kranglet mindre med de i familien min. De var glad for at de hadde byttet skole, de angrer på at de ikke hadde gjort det før. Jeg merket at jeg mistet kontakten med de på den hørende skolen, men det gjorde ikke meg noe fordi jeg har de på døveskolen som forstår meg, og jeg forstår dem. Jeg fikk bedre kjemi med dem, enn med de andre på den hørende skolen. Å få byttet skole, var som å få startet livet mitt på nytt igjen. Jeg fikk sjansen til å bli den jeg virkelig er, og ikke leve i skjul resten av skoleårene. Dersom skolene skal legges ned, er det mulig at de som må være integrert må skjule seg og ikke får vist sitt ”sanne jeg”. Jeg har nå gått på Hunstad skole i 3 år, og jeg trives så mye bedre. Det kan nesten ikke beskrives, jeg er utrolig glad for at jeg byttet skole. Døveskoler er virkelig nyttig for oss, det er et sted hvor vi kan bli forstått, og forstå andre. Et sted hvor vi kan møte andre folk som har samme tap som oss, hørselen. Det er mange som ikke blir forstått på hørende skoler eller hjemme, fordi foreldre eller andre elever kan ikke tegn og det er ikke bare å lære det heller. Derfor: IKKE LEGG NED DØVESKOLENE!

35

47


Lene Lavik Nygaard (23) fra Bergen er student og sterkt tunghørt.

Optimistisk og forventningsfull første skoledag

En Evig KAMP Caplex definisjon:"Integrere" (av lat. integrare), danne et hele; innlemme i en helhet? Integrering er et fremmedord for meg. Jeg har et tosidig "skibakke"-diskanttap på gjennomsnittlig 70 desibel. Mine første høreapparater fikk jeg når jeg var 5 år (ble seint oppdaget). Jeg har gått "integrert" i 12 år grunnskole. Det har vært en evig kamp for å få forståelse, tilrettelegging og hensyn. Min mor har flere store arkivmapper fra kampen om tilrettelegging og en god skolegang for meg. Når jeg tenker tilbake på tiden av det jeg husker, skulle jeg ønske jeg hadde gått på Hunstad heltid fra begynnelsen av, samt Briskeby Videregående skole. For meg har kortidsoppholdene på Hunstad vært gull verdt i en trasig tid. 3-dagers kurs på høsten og våren med andre tunghørte på min alder var fantastisk. Det er derfra jeg har de gode skoleminnene. Jeg vet i grunn ikke hvorfor jeg ikke ble heltidselev, det var vel noen i systemet som mente jeg ikke hadde behov for det... På Aurdalslia barneskole var jeg alltid utenfor, vil si jeg ble psykisk mobbet i form av utestengning. Det var alltid noen elever som klarte å ta fra meg til en hver tid de jeg var venner med. Man ble frustrert, og det var mye lugging og slossing blant jentene i klassen. Det var lett for de andre å skylde på meg, fordi jeg var annerledes. Når jeg skulle gå av skolebussen hendte det at noen jenter ropte høyt ”hæ” etter meg. Lærer på barneskolen var flink til å holde foran munnen sin, hvis det var en beskjed ikke hele klassen skulle høre. Hun visste at jeg måtte se ansiktet for å munnavlese. Det var ikke god følelse å bevisst bli utestengt av læreren når man er så liten og sårbar. Jeg stirret og stirret, men oppfattet jo ikke noe uansett. Jeg husker jeg lå hjemme i sengen og grein til mamma: "Jeg vil ikke høre dårlig, jeg vil ikke ha høreapparater, mamma". Faglig strevde jeg alltid med leksene mine, og måtte ta igjen det tapte etter skoletid. Jeg måtte lære meg ting på den harde måten. Føler ikke at jeg har lært noenting på barneskolen i forhold til den kunnskapen normalthørende 36

48


barn på samme alder hadde. For å komme på nivå med andre elever (som egentlig var umulig), utviklet jeg en sterk pliktfølelse og økt behov for prestasjon, ”flink-pike syndromet”. Slik har jeg omtrent "truet" meg selv gjennom skolen. Det er ikke bare det å bli "sosialt døv" med medelevene som har vært problemer. Jeg har også blitt utestengt av lærerne mine. Jeg har følt meg diskriminert. Det har vært mangel på interesse hos mine lærere til å bruke FM mikrofonen min: "du kan jo bare munnavlese" sa studieretningslæreren på Årstad Videregående, og la mikrofonen pent på pulten og snudde seg. "Jeg trenger ikke å bruke mikrofonen, jeg skal bare gi noen beskjeder til klassen" sa norsklæreren. -Flott, da fikk jeg ikke med meg beskjedene. Avdelingslederen for Estetisk Allmennfag sa til meg i et møte: "Du har vært en byrde for skolen fra dag 1, fordi du har søkt og mast om takplater til klasserommet og knotter på stolene". En annen studieretningslærer har kommentert i forbindelse om forslag fra meg å få karaktertilbakemeldingen min i rolige omgivelser, i stedet for blant støyen i klasserommet: "Det er for mange hensyn å ta, du vil ikke komme til å greie deg i livet" fikk jeg til svar. Jeg har fått klasserom vegg i vegg med durende kjølelager, ristende gulv og støy som overdøvet lærerens stemme, til tross for søknad om et stille klasserom. Det som gjorde at jeg fullførte Årstad videregående var noen støttende medelever og en sterk pliktfølelse. Jeg har blitt bedt om å trekke en skolesøknad pga hørselshemningen, rektor ved Norges Kreative Fagskole i Bergen: "..kunne ikke love meg at lærerne ville synes det var komfortabelt å bruke FM mikrofonen, og kunne ikke garantere for medelevers forståelse" og anbefalte meg derfor å søke på noe annet. I alle årene med mangel på sosiale mestringserfaringer har jeg lært at jeg er mislykket. Det har satt sine spor, som jeg sliter med den dag i dag. Man lærer ganske godt følelsen å bli ydmyket, å føle seg utenfor, det å "falle mellom to stoler", hvordan det er å sitte som et spørsmålstegn i timen, hvordan det er å konstant håpe på: "kanskje jeg får med meg det neste de sier?" -helt til timen er over, gang på gang, i åresvis. Til slutt blir det lært hjelpeløshet og lært mislykkethet. Jeg har alltid følt meg rar og bært på en uforklarlig sorg inni meg. Jeg trodde derfor det var vanlig å være deprimert. Jeg trodde det var slik mitt liv skulle være, at det var en del av personligheten min å aldri være glad. Jeg visste ikke bedre. Vil ikke påstå at det er helsefremmende for sterkt tunghørte å møte så mye motstand som jeg har gjort i vanlig hørende skolemiljø. Men man blir jo sterkere med motstand og lærer mye, men likevel. Etter gjennomtenkning, så føler jeg ikke at det har vært verdt det, i forhold til all dritten av erfaringer jeg sitter igjen med. Lene

37

49


Tove Glomset (40) er lærer/adjunkt med mellomfag i norsk tegnspråk, og bor i Skodje kommune i Møre og Romsdal. Hun er mor til tre barn i alderen 6-13 år. Tove ble født medisinisk døv, og fikk CI for tre år siden. Hun var integrert i hjemmeskolen fra 1. til 8. klasse, og gikk på Vikhov skole for hørselshemmede i 9. klasse.

Toves historie Jeg er født medisinisk døv, men fungerte nok som regel som sterkt tunghørt i oppveksten. Foreldrene mine ble anbefalt å ikke bruke tegnspråk til meg, og de tenkte selvsagt at det var viktigst å lytte til “ekspertene”…Moren min følte allikevel at det var vanskelig å få til god kommunikasjon med meg uten tegn, så hun laga “hjemmelag” tegn nesten i smug… Syv år gammel begynte jeg på hjemmeskolen. Jeg var veldig heldig som kom i en klasse med kun 10 elever. God nytte hadde jeg også av FM-utstyr (jeg hørte/så iallefall hva læreren sa, selv om jeg mista det meste av diskusjoner blant medelever i klasserommet). De første skoleårene gikk det greit å gå i hørende skole. Jeg var så heldig å ha en søster som var bare tre år yngre enn meg (moden for alderen), og vi hang sammen som erteris i fritiden. For henne var det naturlig å ta hensyn, og hun visste automatisk hva jeg trengte ekstra oppbacking på (regler i lek, nye ord som foreldrene mine ikke tenkte på å forklare meg etc). Jeg hadde også mange jevnaldra søskenbarn jeg lekte mye med, og for dem var jeg også "bare" Tove - og de hadde fått det med døvheten inn med "morsmelka". Jeg kan ikke huske en eneste mobbeepisode fra grunnskolen (kun der en medelev lo av min dårlige -s-lyd, men hun fikk stygge blikk fra medelevene, så jeg fikk gå i fred. Selv om jeg trodde jeg hadde det bra på hjemmeskolen lå det et "savn" i meg, en slags "tomhet" jeg vel egentlig ikke helt visste hva var.. Det var ingen som var som meg.. døve greide jeg heller ikke helt å identifisere meg med siden jeg iallefall ikke skjønte hva de sa. Jeg falt vel mellom de to berømmelige stolene. I 6.klasse fikk jeg tilbud om å gå på Klipra skole for hørselshemmede i Ålesund en skoledag i uka. Der var det hørselsklasser for døve. Ettersom jeg begynte å føle at skolehverdagen ble 38

50


tyngre (jeg orka ikke fritidsaktiviteter på ettermiddagene fordi skoledagen tok alle mine krefter), kjentes det godt å prøve noe "nytt". Jeg ble tatt fantastisk godt imot og fikk mitt første møte med "ordentlig" tegnspråk. Selv om jeg ikke skjønte halvparten av hva som ble sagt, kjente jeg at jeg her var "hjemme". Disse elevene hadde mange av de samme erfaringene som meg, og vi forsto hverandre "uten ord/tegn". Det var en god følelse :) På ungdomsskolen ble vi plutselig 24 elever i klassen - en enorm overgang fra den trygge barneskolen! Jeg er av natur et positivt menneske og greide heldigvis å fokusere på alt som var bra (våget ikke gruble over det som var mindre bra). I ettertid får jeg lyst til å gråte når jeg tenker på usikkerheten jeg følte - hva skjer nå? Hvorfor går alle elevene til et annet klasserom? Hva var det egentlig læreren sa vi skulle ta med til imorgen? Lurer på om det er noen jeg kan gå sammen med ute i friminuttet slik at ingen tror jeg er ensom? etc... Dette slet meg ut... Jeg var så heldig å få et korttidsopphold i året på Vikhov skole for hh. Det var som å komme til HIMMELEN!! Jeg trivdes som plommen i egget og var så lykkelig at det bobla i magen konstant :) I 8.klasse skreik jeg meg til å få lov å bli fastelev det 9.skoleåret…. Dette er det mest vindunderlige året jeg noensinne har hatt! Tenk på alt jeg skulle lære.. til tross for at jeg hadde fungert godt på hjemmeskolen.. Faglig sett hadde jeg ikke slitt hjemme, men på det sosiale plan var det mange huller. Bare det å bygge opp selvtilliten min, finne meg selv, finne ut hvem jeg egentlig var... Jeg var ikke den stille og sjenerte jenta, men ei pratsom og åpen jente. Dette året hadde enorm betydning for livet mitt videre. Jeg begynte også å lære mer tegnspråk, noe som var alfa og omega for at jeg skulle komme meg videre på utdanningsstigen.. Ingen kan komme å fortelle meg at man som hørselshemmet kan greie seg optimalt på høyskole/universitet uten bruk av tolk. Mange bruker argumentet om at skrivetolk kan brukes dersom man ikke kan tegnspråk. Jovisst kan man bruke skrivetolk, men det er en heller dårlig erstatning for tegnspråktolk! Jeg har kjent på kroppen hvordan det er å være såkalt "velfungerende integrert" i hørende skole, allikevel var det en stor bit som mangla... Det er enormt viktig for barns selvfølelse å vite at man er en av mange, at man kan kommunisere ubesværet, bli forstått på det mentale plan etc. Ikke engang hjemme hos sin egen familie kan man føle dette (selv ikke med "verdens mest forståelsesfulle" foreldre). Ingen som ikke har følt det på kroppen selv kan vite hva vi snakker om... Sånn er det bare - og derfor burde vi bli hørt i denne saken! Tove Glomset Ragna Huse (41) er lærer/adjunkt og skuespiller, gift og mor til tre barn i alderen 8-13 år. Hun kommer opprinnelig fra Møre og Romsdal, men bor i Hørsholm, 2 mil nord for København. Hun ble født medisinisk døv, og gikk integrert i hørende skole fra 1. til 4. klasse 39

51


vite at man er en av mange, at man kan kommunisere ubesværet, bli forstått på det mentale plan etc. Ikke engang hjemme hos sin egen familie kan man føle dette (selv ikke med "verdens mest forståelsesfulle" foreldre). Ingen som ikke har følt det på kroppen selv kan vite hva vi snakker om... Sånn er det bare - og derfor burde vi bli hørt i denne saken! Tove Glomset Ragna Huse (41) er lærer/adjunkt og skuespiller, gift og mor til tre barn i alderen 8-13 år. Hun kommer opprinnelig fra Møre og Romsdal, men bor i Hørsholm, 2 mil nord for København. Hun ble født medisinisk døv, og gikk integrert i hørende skole fra 1. til 4. klasse og 7. til 9. klasse, og to år ved Møhlenpris skole 39 for hørselshemmede i Bergen.

Et menneskeliv er mere enn det å kunne tale godt Det var en gang ei jente født i 1969, som vokste opp på en øy i Møre og Romsdal. Hun var født døv, men fikk ikke diagnosen og høreapparat før hun var 2 år. Hennes foreldre gikk til fagfolk for å finne ut hva de skulle gjøre, de ville så gjerne gjøre det beste for datteren. De dro helt til Oslo og besøkte en ekspert der. Beskjeden de fikk var: Jenta har mulighet for å lære seg å snakke godt, dere må ikke lære henne tegnspråk for da ødelegger hun talen. Foreldrene fulgte da dette råd i god tro om at dette var det beste. Jenta fikk intensiv taleopplæring fra hun var 2 til 6, da begynte hun på skolen. Jentas foreldre var lærere, og de klarte å lage et godt nettverk for jenta på skolen i samarbeid med sine lærerkollegaer. Jenta klarte etterhvert å snakke godt, selv om det var noen uttaler hun hadde problemer med. Menneskene omkring henne beundret hennes evne til å snakke og roste henne alltid for det. Hun gikk i vanlig folkeskole i kommunen som har 2000 innbyggere, hun var den eneste døve på øya. Jenta fikk individuell undervisning i alle år i fagene norsk, matematikk og engelsk. Ellers deltok hun i klassens undervisning i alle fag såvidt det var muligt. Hun ble oppfattet som en stille og tilbakeholden jente, som ingen ville ha noe med å gjøre fordi hun var så kjedelig. Hun måtte jo også være dum for hun sa jo ingenting…. Denne jenta tenkte inni seg at noe manglet, men hun visste ikke hva. De andre unge ble interessert i kjæresteri, fester og livet ble mere sosialt. Men jenta fikk ikke delta i dette fordi hun var så uinteressant. Det gikk flere år, jentas mor mottok Døves Tidsskrift fordi hun var medlem i forening for foreldre til hørselshemmede barn. Gjennom Døves Tidsskrift forstod jenta at det fantes en annen verden utenfor hennes egen som hun følte hun ikke tilhørte. Gjennom bildene og tekstene i bladet forstod hun at dette var folk som henne selv, men de brukte tegnspråk… 40

52


Jenta begynte på videregående, sammen med andre hørende i Molde. Men flyttet til Oslo og begynte på Briskeby videregående i 1987. Hun valgte denne skolen fordi hun ikke kunne tegnspråk, men ville gjerne ha undervisning på hennes betingelser. Jenta var nysgjerrig på tegnspråket, og det lærte hun i fritiden. Det som skjedde nå var en åpenbaring for jenta. For gjennom tegnspråket forstod hun at hun ikke var annerledes enn andre mennesker, at hun kunne formidle sine tanker og følelser med andre. Og også forstå andres tanker, følelser og meninger. Noe hun ALDRI hadde fått muligheten for før. Hun kunne fortsatt tale tydelig og flott, men nå hadde hun fått farger på sitt svarte hull i sjela - og det takket være tegnspråket. Jenta søkte noen år senere inn på lærerhøgskolen i Bergen, og fullførte 4 års studier med tolk. Hun fikk venner både hørende og døve, som behersket tegnspråk. Gjennom tegnspråkskyndige hørende venner forstod jenta hvordan andre hørende mennesker tenkte, og ikke kun døve. Først da forstod hun at både hørende og døve er mennesker, og er i grunnen ikke forskjellige. I barndommen hadde hun tenkt at de hørende hadde hemmelige tanker og meninger som hun selv aldri fikk del i. I dag - år 2001 - er jeg 31 år gammel og lykkelig for at jeg fikk lære tegnspråket. Hadde jeg ikke fått muligheten for å lære tegnspråk og døvesamfunnet å lære - så hadde jeg fortsatt bodd i Midsund og vært ensom og kanskje blitt en typisk bygdetulling. Jeg vet at min tale er nyttig noen ganger, men jeg har det mye bedre med at jeg har farge på sjela mi og kan uttrykke min personlighet. Jeg vil gjerne tilføye at ved 10-årsjubileumet til avgangsklassen min - fikk mine gamle klassevenner en stor overraskelse. Ragna var ikke lengre den tause og tilbakeholdne jenta, men en kvinne med en sterk personlighet. Jeg mener at min historie kan ligne mange CI-barn som får intensiv undervisning i å tale og høre, men på bekostning av hva? Glem ikke at det er personligheter i disse menneskene, som blir et stort hull hvis ikke sjela, tankene og meningene blir tatt vare på. Et menneskeliv er mere enn det å kunne tale godt. Ragna Huuse

(Dette innlegget ble skrevet i 2001, men gjengis her med forfatterens velsignelse.)

41

53


Elisabeth Eide er mor til et døvt barn. Her forteller hun deler av deres historie.

En mors historie I mars 1997 ble jeg mor for første gang til ei lita, nydelig tulle som skulle få en varig fødselsskade og på grunn av dette ble døv. Det tok nesten 3 år før vi fikk endelig beskjed om hørselstapet og vi mistet mye i løpet av denne tiden før vi fikk mulighet til å kommunisere sammen ved hjelp av tegnspråk. Hun fikk operert inn det første cochleaimplantatet i 5-års alderen, og det andre et par år etterpå. I dag er jenta snart 14 år og går i 8. klasse på døveskole på fulltid. Jeg husker godt mitt første møte med andre foreldre som fortalte at de hadde stått i det samme dilemmaet vi nå gjorde; døveskole versus hjemmeskole. De var ikke lenger i tvil nå da barna deres hadde gått noen år på skolen; døveskolen fungerte best! Vi valgte allikevel hjemmeskolen, i alle fall i begynnelsen. Vi gikk hele vegen fra å prøve hjemmeskole på fulltid, via ulike delte tilbud med stadig økende andel ved hørselsklassene ved Myrene skole i Porsgrunn og Nedre Gausen skole, for til slutt å ende opp i 7 klasse med fulltid på Nedre Gausen skole. Hvorfor vi valgte å prøve ut hjemmeskolen? Fordi pedagoger, leger, skole og kommune anbefalte det, og overbeviste oss om at det ville fungere. Vi ville jo at det skulle fungere. 42

54


Vi ønsket ikke å velge mellom å flytte fra hjemmet vårt, omgangskrets, besteforeldre og alt vi hadde bygget opp sammen som familie, eller å la barnet bo et annet sted enn oss og måtte bo på internatskole, om vi ikke absolutt måtte ta det valget.

Nå valgte vi riktignok en mellomting; med deltid på Myrene skole i Porsgrunn og Nedre Gausen i tillegg til hjemmeskolen, men vi gjorde ikke det vi burde ha gjort med en gang; nemlig gitt barnet et helhetlig skoletilbud med andre døve elever og la henne få en god sosial utvikling sammen med andre som snakket samme morsmål. Jeg må si jeg har dårlig samvittighet for at vi ikke tok imot tilbud om heltidstilbud på døveskolen fra dag én... Problemet for oss var avstand til nærmeste døveskole. Vi bodde nesten 2 timers kjøreveg fra nærmeste helhetlige tilbud; Nedre Gausen og 50 min unna nærmeste hørselsklasse i Porsgrunn. Vi ville og ønsket som alle andre foreldre; å ha barnet hos oss, la det gå på en skole så nær hjemmet som mulig, at hun skulle ha venner i nabohuset og gå på fritidsaktiviteter sammen med klassekamerater og ikke minst ville vi at hun skulle slippe den lange reiseveien og fraværet fra oss... Vi innså allikevel etterhvert at det ikke fungerte på hjemmeskolen på tross av et godt forsøk på tilrettelegging og forsåvidt gode intensjoner fra både kommunen og skolen. Det var bare ikke nok! Langt ifra nok! Hun falt stadig lenger bak jevnaldrende faglig, hun hadde absolutt ikke noe overskudd i fritiden fordi hun alltid var sliten og hun hadde ingen egentlige venner igjen i nærmiljøet. I tillegg så vi hvordan hun blomstret og kunne være seg selv i døvemiljøet når vi var på foreldrekurs på Ål eller i Holmestrand. Fra og med 7 klasse gikk hun over til fulltid på døveskole. Dette var et positivt vendepunkt for henne, men en tøff og bratt læringskurve. Hun var blitt 12 år, hadde flyttet hjemmefra for å bo på elevhjem og hadde det nok ikke lett, men hun var omsider inkludert i et miljø med likesinnede mennesker der hun kunne være seg selv, den hun egentlig er, også til daglig på skolen, uten å bruke alle krefter hun hadde på å få med seg hva som ble sagt. 43

55


Endelig kunne jeg som mor, etter alle årene med konstant kamp om både ressurser, forståelse og innsikt, se at jenta mi var i ferd med å lande. Hun var endelig INKLUDERT. Det er bare så vondt å vite at hun kunne hatt det slik fra dag én om vi hadde fått et annet grunnlag å ta valgene på den gangen vi kom inn i systemet. Det er dessverre ganske vanlig at foreldre velger hjemmeskolen fremfor et tilbud på døveskole. Foreldre VIL la seg lure, fordi det andre alternativet er altfor vanskelig og vondt; nemlig å sende barnet sitt bort og overlate store deler av oppvekst, oppdragelse og dagligliv til andre voksne. Å ikke få lov å følge oppveksten til sitt eget barn er ufattelig vondt og vanskelig! Et helt umulig valg! Før fikk man ikke det valget, nå får man det pga teknologiske fremskritt, dessverre... Fikk man et døvt barn, ble man bare fortalt at døveskole var tingen og Tegnspråk var best. Nå etter at cochlea-implantatet har blitt vanligere, har de fleste fagfolk så urealistisk tro på seg selv og vitenskapelig fremgang at de faktisk tror på at barna med CI vil kunne fungere godt på hjemmeskole med tekniske hjelpemidler og egen eller felles assistent med, eller i verste fall uten, tegnspråkkompetanse... Det er mange av CI-barna som har behov for døveskolen - de fleste i en eller annen grad, men foreldrene velger det bort fordi de blir rådet til det på grunn av at man mener hjemmeskolene kan gi et like godt tilbud. Gud så feil de tar... ! Alle glemmer den store delen av læring som er sosialt avhengig. Uansett hvor godt pedagogisk opplegg eleven får på hjemmeskolen kan ikke det kompensere for hva man lærer sammen med, og av, andre på samme alder, og passiv læring. De tenker kun på forståelse én til én i pedagogisk øyemed, og ikke på passiv læring, eller inkludering og psykososial utvikling... Disse barna blir ikke del av noe fellesskap, der de sitter på hver sin "hjemmeskole-tue" alene. De blir ensomme! Skolen har 2 viktige funksjoner i samfunnet vårt; opplæring og sosial tilhørighet. Den siste mister de døve ofte helt på en hjemmeskole, uavhengig av hvor "godt tilrettelagt" opplæringstilbudet er... Når man som hørende foreldre får et døvt barn, opplever man en sorgreaksjon. Det man 44

56


aller, aller helst vil, er at dette kunne være ugjort. Man ønsker at barnet skal kunne være sånn som en selv, like de samme tingene som en selv, identifisere seg med de nærmeste. Et døvt barn gjør ikke det, for det vil aldri bli helt inkludert, selv om de rundt prøver er det vanskelig. Når fagpersonell i form av leger, PPT, Audiopedagoger, lærere og kommune forteller deg at dette kommer til å gå bra, barnet vil kunne fungere godt i hjemmemiljøet og på hjemmeskolen, er det jo akkurat det vi vil høre. Derfor tror vi på det - så lenge som mulig - til det er altfor sent og skaden er gjort! Ofte er det slik dessverre! Vi valgte en "Ole Brum-løsning". Det vil si at vi tviholdt på tegnspråk selv etter CIoperasjonen. Jeg vet at mange har blitt overtalt av bl.a. Rikshospitalet til å legge det bort. De har fokusert entydig på tale og lydtrening og har ikke forstått at barna må ha et språk å lære det nye talespråket fra også... Jeg vet at flere av disse barna sliter. Vi gjorde da i det minste ikke den feilen også... Det som skjer i dag i stor grad, feilen vi også gjorde; er at foreldre blir forledet til å tro på at barnet vil kunne fungere godt som integrert på hjemmeskolen. Dette er jo nettopp hva de vil høre og velger derfor denne løsningen når barna er små. I barnehagen og småskoletrinnet går dette ofte ganske greit, men når fagkravene økes og det sosiale samspillet blir mer komplisert, settes det mye høyere krav til kommunikative ferdigheter. Ved overgangen til mellomtrinnet, faller mange av lasset. Det er på dette alderstrinnet foreldrene innser at de har gjort en tabbe og deltidsundervisning innføres eller økes. Når barnet når ungdomskolealder er mange tilbake i døveskolene på full tid. Dessverre ser ikke myndighetene dette mønsteret, bare at mange nå søker seg til hjemmeskolen og integrering ved skolestart, istedenfor til døveskolen og inkludering. De tror derfor at alt er bra. Vi som sitter med barn på hjemmeskolen har en eviglang slåsskamp mot systemet som ikke fungerer, men det sier ikke sakkyndige vurderinger og IOP'er noe om. De omhandler bare konkrete mål eleven skal, og har oppnådd eller ikke. Dokumentene sier ingenting om: 45

57


x x x

Synkende antall venner med alder. Hvor dårlig fritiden fungerer. At det er foreldrene som lærer barnet matte og norsk, fordi undervisningen er uforståelig for barnet. Dokumentene sier heller ingenting om lærere, assistenter og rektorer som: x x x x x x x

Bruker barnets eneste jevnaldrende venn i småskolen som tegnspråk-tolk i timene og mener dette barnet er en god ressurs for skolen. Straffer barnet fordi det ikke vil leke med mer en én venn av gangen på grunn av kommunikasjonsproblemene. De tolker det som utestenging av andre elever og stempler den døve eleven som «vanskelig». Straffer den døve eleven (eller barnehagebarnet i dette tilfellet) for noe det ikke har oppfattet, gitt som en muntlig korreks til en stor gruppe uten å ta hensyn til barnets kommunikasjonsform. Ikke vet at barnet skal opp til eksamen i samme pensum som de andre elevene. Mener at det er et tegnspråk-miljø på skolen når det er én elev og én lærer som bruker tegnspråk på hele skolen. Synes det er uhørt å måle begrepsforståelse på et døvt barn sammenlignet med hørende barn, fordi man ikke skal kunne forvente like mye av dem. Og på toppen av dette mener de gjør en utmerket innsats ved å integrere barnet på skolen...

Min datter har 2-sidig CI og har god nytte av dette, men er allikevel helt avhengig av enten tegnspråk, eller tegn som støtte og munnavlesning. Med god hjelp av CI-teknologi, har hun lært å snakke flytende norsk. Ingen kan høre på henne at hun er døv før de spør henne om noe hun ikke klarer å munnavlese eller gjette seg til et passelig svar på. Hun lurer de fleste om hun vil! Rett og slett fordi det er flaut å være annerledes når alle andre har noe felles som hun ikke har - et hørende, inkluderende fellesskap - som hun ikke kan bli en del av! På døveskolen er det hun som er del av et inkluderende fellesskap. Der kan hun være seg selv, den hun egentlig er; en utrolig flott, utadvendt og klok ung dame på snart 14 år, som har blitt så altfor fort moden pga alle utfordringene hun har møtt i sitt korte liv. Altfor mange foreldre forstår hva de har gjort, men så altfor sent... Det er nå engang slik; at om man vil bli lurt så blir man det! 46

58


Informasjon som blir gitt ut er ofte ikke realistisk, og dermed tar både politikere, foreldre og andre som skal ta valg; feil avgjørelse fordi man tar dem på feil grunnlag. Jeg tror ikke noen bevisst prøvde å lure oss, men vi fikk en masse råd som vi måtte summere og fordøye, og essensen i dem samlet var å velge bort døveskolen, i alle fall på heltid. I dag går datteren min sine siste uker på nedre Gausen skole fordi den er vedtatt nedlagt fra og med høsten 2011. For henne ville det vært en katastrofe å skulle dratt tilbake til hjemmeskolen. Heldigvis fikk hun muligheten til å fullføre grunnskolen på Skådalen i Oslo og blir bare overført fra den ene statlige skolen til den andre. Hun blir nå boende nesten 3 timers reisevei hjemmefra som 14 åring.

Hun gav meg tillatelse til å skrive dette selv om hun er en av de heldige som får fullført grunnskolen på døveskole. «Det er viktig på grunn av alle dem som kommer etter meg!» sa hun...

Elisabeth Eide

47

59


Vibeke Eide Stensvoll Ğƌ42 år, gift og har tre ďĂƌŶ.

Vi vet best hvor skoen trykker, som har den på... Jeg gikk integrert i Vonheim førskole på Gol skole 1.-6. kl og Gol ungdomsskole 7.-9. klasse. 1. året videregående på Hallingdal gymnas, men strøk i flere fag. Ble dermed elev på Ål folkehøyskole og kurssenter for døve, og deretter 3 år på Sandaker videregående (med egne klasser for hørselshemmede hvor undervisningen foregikk på tegnspråk). Min hørselsstatus; stokk døv etter hjernehinnebetennelse som 5 åring. Sist målte audiogram lå på 110 - 120 decibel. Jeg er en av de mange integrerte.. Som 5-åring mistet jeg hørselen helt. Ble stokk døv som følge av hjernehinnebetennelse i 1974. Mine foreldre stod mellom to valg, å flytte, eller å integrere meg. De valgte det siste, ikke minst av hensyn til mine eldre søsken. Heldigvis vokste jeg opp i ei lita bygd hvor alle kjenner alle. Jeg fikk tett oppfølgning. Mange tiltak ble satt i gang. Ett år før skolestart ble det opprettet en liten førskolegruppe med en håndfull barn + meg. Kommunen sparte ikke på pengene når det gjaldt å tilpasse alt mulig for meg. De bidro med penger til skoleturer, til opplæring av lærere osv osv... En logoped fikk ansvar for å drive med artikulasjonstrening for at jeg skulle beholde talespråket, fikk artikulasjonstrening hver dag gjennom hele året, og flere år etter... Hadde samme logoped frem til jeg sluttet på ungdomsskolen. Ved skolestart ble det laget en liten gruppe på 10 elever. Jeg ble utstyrt med FM (som forøvrig var en vits for en med hørselstap på ca 120 Db), vi hadde to-lærersystem i enkelte fag. Jeg hadde en utrolig dyktig lærer som klarte kunststykket å balansere mellom å ta hensyn til meg, samtidig tilfredsstille de andre elevene sine behov. Jeg munnavleste skolegangen i 9 år, med litt tegn som støtte. Vi fikk tegnspråkopplæring fra Ål folkehøyskole, medelever, lærere og familie ble kurset etter best evne. Faktisk var Gol skole litt unik som kunne tilby tegnspråk som valgfag i flere år. Jeg 48

58 60


var aktiv i sport, fotball, håndball, turn, folkedans, svømming, slalåm, langrenn... Jeg hadde gode venninner som tolket for meg det treneren sa, jeg hadde venninner som byttet på å tolke på skolen. Vi hadde besøk av veiledere fra Skådalen som var svært fornøyd med min utvikling. Jeg var i avisene, i blader og på TV en periode som ett eksempel på en vellykket integrering. Ingen spurte hvorfor jeg ofte hadde vondt i hodet. Hvorfor jeg låste meg inn på do på skolen. Medelever hadde ett oppgjør allerede på barneskolen - de var lei av å alltid måtte ta hensyn til "gullungen" til frøken. Oppgjøret ble dysset ned... På ungdomsskolen skulket jeg, men ingen spurte hvorfor. Jo forresten - det var en gang en lærer spurte hvor jeg ble av i timen - "Det har ikke du noe med" - svarte jeg... så hørte jeg ikke mer om den saken. Jeg ble tatt i røyking inne på toalett på ungdomsskolen - konsekvens av det ; "Vibeke, vi forstår at det kan være vanskelig av og til - så skolen skal skaffe en datamaskin som du kan jobbe med." Jeg fikk med meg en venninne og satt i bøttekottet og spiste potetgull, for det hadde min storesøster blitt tatt for og fått med lapp hjem om. Min konsekvens ble; "Vibeke, kan dere gå ut?" - min venninnes konsekvens ble; lapp med hjem. Jeg gjorde akkurat som jeg ville, gikk ut midt i timen hvis det falt meg inn. Svarte frekt direkte til læreren, droppet lekser hvis det passet meg best - ingen turde gjøre noe, stakkars jente ikke så lett å være den eneste døve... Og hvordan skulle de kommunisere uanstrengt med meg?? Hvis jeg ikke gadd å konsentrere meg om hva de sa, var det totalt bortkastet å prøve i det hele tatt. Andre elever moret seg med å be meg si enkelte ord jeg ikke klarte å uttale helt rett, gjerne "pike" - som ofte ble til "pikke" - men jeg ble ikke mobbet, jeg bare lo med... I musikktimene husker jeg at medelever lurte meg til å tro at de hadde begynt å synge - så jeg sang av full hals, alene - til masse latter fra de andre, og jeg lo med.... Hvor ofte hørte jeg ikke ordene "glem det" hvis jeg spurte medelever og venninner hva de snakket om, hva de lo av... Flere ganger ble jeg heller venninner med andre som ikke hadde så mange venner selv - det fungerte jo best for meg å kunne ha en venninne helt for meg selv. Jeg - ett vellykket tilfelle av integrering... Jeg ser tilbake på min barndom. Den var fin, fordi jeg ikke viste noe annet. Men jeg har mange tapte minner. Har hatt klassetreff, og da det kom mange minner frem fra de andre bortsett fra meg. Jeg husker veldig lite. Det jeg husker best, er det som var vanskelig. Selv i dag har jeg problemer med å lokalisere folk når min mor snakker om mennesker fra min barndom - jeg husker veldig få! Jeg har en kollega fra samme bygd som meg, han husker meg fra vår felles barndom. Jeg husker han ikke... Jeg husker bare min egen klasse som var sammen hver dag i 9 år. Jeg husker voksen-personer rundt meg. Jeg husker ett par gode 49

61


venninner, men ikke mer. Jeg brukte kreftene mine på å overleve som eneste døv i nærmiljøet. Jeg levde ikke.... Jeg husker de sommerferieukene fra jeg var 12 år, og gammel nok til å få lov til å reise på sommerleir i regi av Norges Døve ungdomsforbund og Døvekirken. Det var gøy, men jeg kunne ikke nok tegnspråk til å få med meg alt der heller... Jeg startet på videregående skole i hjembygda, det lå ikke i mine tanker at jeg hadde noen valg. Noen kloke hoder fant ut at de skulle ansette en tegnspråktolk som kunne hjelpe meg gjennom skolegangen. Spesielt siden min klasse var på 28 elever, og det ville blitt ganske håpløst å munnavlese meg gjennom det. Så der satt jeg... nye klassekamerater fra hele Hallingdal som jeg ikke kjente fra før, nye lærere som ikke var forberedt og med en tolk, uten at jeg kunne tegnspråk selv. Jeg kunne jo ganske mange tegn, kunne avlese bedre med tegn som støtte. Men det var ikke bra nok til å avlese en tegnspråktolk. Så jeg gikk rett ned i kjelleren... Ett halvt år ut i videregående med bunnkarakterer, ble det bestemt at jeg skulle få lov til å bo på folkehøyskolen på Ål, mens jeg fortsatte videregående i hjembygda ½ times busstur unna. Kanskje jeg kunne lære meg litt mer tegnspråk da, siden jeg kunne omgås andre hørselshemmede på fritiden. DET VAR NØKKELEN TIL MITT LIV !!! Livet mitt startet da jeg som 17 åring avbrøt videregående skole og begynte som elev på Ål folkehøyskole. Da jeg ble kjent med elever i samme situasjon som meg. Da lærte jeg tegnspråket flytende. Jeg fikk gode venner som jeg har den dag i dag. Jeg ble hel som menneske. Jeg fikk noe grunnleggende og viktig ; et identitet!!!! Jeg begynte på nytt på videregående skole sammen med andre hørselshemmede i Oslo - ble møtt med krav fra skolen - den harde virkeligheten!! Hadde aldri møtt krav før... Men jeg kom meg gjennom det, og fikk meg en høyskoleutdanning til slutt. Nå er jeg lykkelig. Jeg er en del av tegnspråkmiljøet. Jeg har gode venner som jeg deler mange felles minner med fra de siste 25 årene av mitt liv. Jeg har verdens beste mann (døv), og herlige unger (hørende) som har lært seg tegnspråket slik at vi kan kommunisere sammen og dele felles opplevelser. Jeg er rik!! Kjære politikere!! La barna bruke barndommen på å leve, ikke bare overleve!! Mvh Vibeke Eide Stensvoll.

50

62


Sigrid Hjørungnes Ğƌ27 ĊƌŽŐũŽďďĞƌƐŽŵ barnehageassistent, født døv (høreapparat venstre øre), oppvokst Hjørungavåg i Hareid kommune. Integrert (med tegnspråktolk) tom 9.klasse, elev ved A. C. Møller 10.klasse. Knutepunktskole Heimdal vgs.

Integrering vs. inkludering Jeg er medisinsk sett sterkt tunghørt, men sosialt døv, og har gått på hørende grunnskole i 8 av 9 år. Jeg er med andre ord et resultat av integrering av hørselshemming. Med spørsmålet om det var vellykket eller ikke, vil man gjennom ulike øyner og ulike innfallsvinkler få ulike svar. Men det er kun jeg alenesom vet hva integreringen gjorde med meg. Jeg som enkeltindivid har følt og kjent på kroppen hva integrering er, og som i dag kjenner til kosekvensene for hva integrering kan være. Kanskje vant jeg mye ved å integreres. Men aller mest vet jeg hva jeg har tapt. Det viktigste av alt;inkludering. Ikke misforstå meg, for jeg har vært omgitt jevnaldrende og jeg har vært omgitt fagfolk. Jeg hadde tegnspråktolk på skolen og jeg vokste opp sammen med familien i hjemmekommunen. Takket være dette fikk jeg utviklet et godt norsk talespråk, og fortsatt i dag opplever jeg at hørselshemmingen min kommer som en overraskelse på folk. For språket er det jo ikke noe gale med. Men jeg bar likevel på mye frustrasjon og en følelse av hemning under hele skolegangen. Frustrasjon over å ikke oppfatte hva som ble sagt av medmenneskene rundt meg. Og den usynlige hemningen hindret meg i å kunne utfolde mine evner sosialt. Jeg manglet muligheten til å ta med meg tegnspråket ut fra klasserommets fire vegger som kunne gjøre det mulig å beherske vanlig kommunikasjon i gangene, i utearealene i friminuttene og i fritiden. Et språk som var forent med hørselshemmingen min, og det uavhengig av hvor jeg var.

51

6163


Jeg vet hvordan det er å ikke forstå. Jeg vet hvordan det er å ikke "høre" selv med høreapparater på. Jeg vet hvordan det er å stå på sidelinjen uten å forstå hva som skjer. Jeg vet hvordan det er når alle rundt meg tror jeg hører alt men uten at jeg gjør det. Jeg vet så godt hvordan det er å være hørselshemmet. Men fra den dagen jeg ikke var integrert lenger, fra den dagen jeg var blitt elev ved A. C. Møller skole av egen vilje, ble alt snudd opp ned. Gjennom det etablerte tegnspråkmiljøet fikk jeg et nettverk rundt meg som ga meg opplevelsen av å kunne være meg selv, og ikke bare en hørselshemming. Jeg var blitt inkludert. Selv om det var bare for et eneste skoleår, så har dette vært med på gi meg et godt sosialt nettverk av både tegnspråklige og ikketegnspråklige siden den gang jeg var elev der. Og det har gitt meg mange unike muligheter, som også har strukket seg langt utover de norske landegrensene. Med tegnspråket var hele verden til å oppleves! Jeg er så takknemlig for at mine foreldre valgte tospråklighet for meg allerede fra hørselshemmingen min ble oppdaget i to-årsalderen. Jeg tør ikke å tenke tanken engang, om hvordan det ville gått hvis tegnspråket aldri ble en del av min oppvekst. Og jeg vet så inderlig godt at menneskene rundt meg den gang ville mitt aller beste, men det er bare ikke til å unngå at jeg har tapt så mye ved å bare være til stede men ikke være språklig inkludert... Jeg sier JA til tegnspråk og tospråklighet. La døveskolene leve. Sigrid Hjørungnes (26) - som integrert er jeg hørselshemmet, som inkludert er jeg meg selv –

52

64


Eva Vågen (35), Bergen. Vernepleier på et sykehjem. Er gift, har tre barn i alderen 3-11 år. Er sterkt tunghørt (med høreapparat), gikk integrert i hørende skole helt til ca etter jul i 7. klasse. Gikk på Hunstad skole fra ca midtveis i 7. klasse til 10. klasse.

Mellom to stoler Valgte denne tittelen for den beskriver meg helt perfekt. Som tunghørt vil jeg alltid falle mellom to stoler. Er det stille omgivelser klarer jeg å føre en god samtale med de fleste, men da må de ikke ha for fremmed dialekt eller snakke for fort. Er det flere i rommet er jeg det vi kaller sosialt døv. Jeg oppfatter ingen ting av det som blir sagt. Da trenger jeg tegnspråk. Synes det i grunn er et paradoks at jeg føler meg mer som en hørende enn døv, da jeg ikke fungere i den hørende verden. Når jeg tenker tilbake på barneskolen ser jeg for meg en liten jente som sitter alene i hjørnet helt bakerst i skolegården så å si hvert friminutt. Hun satt ikke der for at noen var slemme med henne, men hun hadde faktisk valgt dette selv. Ikke fordi hun ville det, men fordi omstendighetene tvang henne til det. Hun viste at det var nødvendig for å ha krefter til å fullføre skoledagen. Noen ganger hadde hun kapasitet til å være med å leke. – Det var gøy, men slitsomt, og mange ganger oppsto det misforståelser. Ellers fungerte min skoledag slik at mesteparten av timene mine hadde jeg alene med læreren min. Såkalte enetimer, - det fungerte fint. Noen timer hadde jeg sammen med klassen min, som bestod av kun meg og en jente til og 11 gutter. I felles timene hadde jeg ofte vondt i magen. De andre i klassen trodde jeg sa det for å få sympati og ekstra oppmerksomhet fra læreren(som om jeg ikke var spesiell nok i fra før). De trodde ikke på meg. Til tross for det var de hyggelige og jeg likte meg. Apropos misforståelser så minnes jeg en gang en gutt som tøyset med meg, jeg var sikkert på at han sa “ Eva og Are”. Are var i mange år min bestevenn, så jeg synes ikke det var så ille å bli ertet for at vi var kjærester. Men jeg ble etter hvert lei. For å gjøre historien kort, viste det seg at det var slett ikke det som ble sagt. Han sa “Eva Knardahl” - Og jeg ante ikke hvem dette 53

6365


var en gang. Læreren min fortalt meg at det var en kjent pianist. Og siden jeg gikk ukentlig å spilte piano, forstod jeg litt av poenget. Først mange år senere fikk jeg se henne på tv. En stor dame, som var fantastisk flink å spille på piano. Da gikk det opp for meg at det lå sikkert mer bak den episoden, fordi jeg var litt lubben på den tiden. Poenget med å fortelle denne episoden, var for å vise hvor fort det blir misforståelser. Vi hørselshemmede tror vi oppfatter ting, men det kan være helt feil. Blir det mange nok slike tilfeller, kan en fort få et fordreid syn på “verden“. Allerede tidlig på barneskolen begynte jeg å reise opp til Vikhov skole i Trondheim, en skole for tunghørte, på korttidsopphold. Oppholdene varte mellom 3-6 uker alt etter alder og behov. Første gangen jeg reise opp gikk jeg i 2.klasse, og jeg husker så å si ingenting av oppholdet. Har blitt fortalt av en jente som var litt eldre enn meg i senere år at hun tok seg mye av meg for jeg hadde så forferdelig hjemlengsel. Siden ble det min store glede hvert år, ubeskrivelig deilig å møte andre hørselshemmede barn på min egen alder, - som hadde den samme problematikken. Kan ikke huske at vi snakket så mye om det. Det var liksom nok at den andre viste og forsto. Etter hvert som jeg ble eldre ble disse oppholdene verdifulle og stadig mer viktig for meg. Vi alle vet at vi mennesker kommunisere mer og mer etter hvert som vi blir eldre, og god kommunikasjon forutsetter felles språklig forståelse. I det siste året på barneskolen kan jeg huske at jeg mer og mer funderte på hva jentene i skolegården snakket om, hva lo de av? og at jeg skulle ønske jeg kunne høre hva de snakket om, at jeg hadde orket å delta. På mitt hjemsted lå barneskolen og ungdomsskolen på forskjellig sted. Så da jeg begynte i 7 klasse, ble det mye nytt. Jeg vet at min mor og audiopedagogen og lærerne på barneskolen jobbet hardt og mye for å tilrettelegge et bra tilbud for meg på ungdomsskolen. Men de var ikke så i møtekommende på ungdomskolen, de mente blant annet at de hadde nok ressurser på skolen i før av og derfor var det ikke aktuelt å ansatte noen nye til “bare meg”. Så min erfarne og dyktige lærer fra barneskolen fikk ikke lov å følge meg videre, selv om det var det skolen ble rådet til. Nei - isteden fikk jeg omtrent alle skolens lærere, for løsningen deres var å sette opp den læreren som hadde ledig time på min timeplan. Resultatet var at jeg hadde en drøss av lærere, også innfor et fagområde. De samarbeidet heller aldri, så ved begynnelsen av timen spurte de meg hva jeg hadde gjort sist time og hva jeg hadde fått i lekse. Siden det bare gikk en til jente i min klasse i fra barneskolen var Mamma og de andre opptatt av at det skulle tilrettelegges for at jeg lettere skulle bli kjent med andre jenter, i tillegg til at klassen skulle være så liten som mulig. Heller ikke dette var de så villige til å imøtekomme, de mente at det ikke var så bra med skjev fordeling av klassestørrelse. Likevel ble det til slutt slik at 5- 6 andre jenter fra en annen barneskole ble puttet inn i vår klasse. Faktisk fikk jeg høre at elevene ikke var så fornøyd med det, pga meg måtte de gå i en “mini klasse”. Tror kanskje de 54

66


hadde sett frem til å gå en stor klasse. Uansett var forsøket på sosialiseringstilttak helt mislykket. Så vidt jeg kan huske hadde jeg kun en matte time, en naturfagtime og gym sammen med klassen. Og da var det klasseforstanderen til min klasse som underviste, han så jeg ellers aldri. Når jeg var sammen med klassen brukte jeg FM- anlegg. Dette hjalp meg til en viss grad, i hvert fall hvis han sto slik at jeg kunne se munnen hans. For munnavlesning i tillegg til å høre via fm- anlegget var nødvendig for at oppfattelsesevnen min skulle bli maksimal. Selv da var det mange ord som glapp, men jeg puttet inn de ordene jeg trodde var riktig. Mente selv at det gikk rimelig greit. Det som ikke var like greit av at min klasseforstander en gang midt i timen sa “ Ja, Eva hun hører jo bare når hun vil selv” Det sitter som spikret fremdeles i dag, ikke minst den følelsen av å være helt fortapt! Trodde de virkelig det alle sammen? Det måtte de da tro når læreren deres sa det. Alle de andre timene hadde jeg alene med en lærer. Noe jeg ikke likte for det var forskjellige lærere hele tiden og jeg følte meg utrygg. Av og til var det en gutt som var mye plaget med sterke epilepsi- anfall og gikk på sterke medisiner med i enetimene mine. Også her blir det eksperimentert med sosialiseringstiltak. En jente ble plassert sammen med meg i en og annen mattetime. Dessverre var ikke matte læreren noe særlig flink, og jenta likte seg ikke. Ho ville tilbake til klassen, og det kunne ingen nekte henne. Da fikk de inn en annen jente, ho holdt ut litt lenge, men ho trakk seg også. Men jeg likte meg heller ikke i mattetimene, men hvilket valg hadde jeg. Jeg grudde meg til hver eneste time jeg skulle ha med denne læreren. Når det er så “nært og ensomt undervisingsforhold ” er det utrolig viktig at eleven ikke er redd eller føler seg “i veien/ til bry”. Jeg fikk titt og ofte høre at pga meg hadde de mye ekstra arbeid. Verdifull tid til kontor arbeid eller arbeid med rettelse av prøver osv gikk bort. Det var i grunn det som var verst - det å bli møtt med så lite forståelse for mitt handikapp, og å være så ensom. Se all skoleelevene i friminuttene, - å ha lyst til å bli kjent med flere av dem. Å ha lyst til å være synlig, - men likevel prøve å være så usynlig som mulig. For var noe jeg absolutt ikke ville så var det å dumme meg helt ut, ved å si hæ til alt de sa. Kanskje synes de allerede at jeg var dum og sær, så jeg ville ikke for alt i verden bidra til å bekrefte deres tanker om meg. For jeg viste jo så inderlig godt at jeg hadde ikke en sjans i havet til å høre hva som ble sagt dersom noen skulle finne på å snakke til meg. Det var altfor mye bråk og stemmer overalt. Hjemme brukte jeg hele ettermiddagen min på lekser. Jeg ville så gjerne være like god som de andre. De venninne jeg hadde gikk fremdeles på barneskolen, de kom ofte på døren, og ville være med meg. Men jeg hadde aldri tid, jeg måtte gjøre lekser eller så var jeg altfor 55

67


sliten til å være med noen. Så også her ble jeg isolert. Å si noe til Mamma og Pappa var heller ikke noen løsning for meg, fordi jeg viste hvor mye de jobbet for at jeg skulle ha det bra. Mamma hadde utallige møter med skoleledelsen. Jeg ville ikke være enda mer til bry. Til tross for at jeg jobbet mye og ofret all min fritid på skolearbeid fikk jeg lite igjen for det. Fikk nesten bare Lite Godt på mine prøver og i karakterboken. Det hendte at jeg fikk G inni mellom. Da det hadde gått nesten et halvt skole år hadde jeg mistet all tro på meg selv, ingen så eller hørte meg, og ikke klarte jeg å gjøre noen ting godt nok. Så hva var vel jeg verdt? Og hvem brydde seg om meg? Mamma og Pappa hadde bare bry med meg! Så det var vel bedre at jeg bare forsvant, da ville alle få det bedre mente jeg. En dag hadde jeg bestemt meg, nok var nok, jeg orket ikke å leve mer. Jeg dro på skolen som vanlig for ingen måtte vite hva jeg tenkte på. Men da det ble lunsjpause gikk jeg bare. Det ville ingen merke uansett for jeg satt alltid alene. På veien var jeg så “uheldig” å møte på min mormor, som stod å snakket med en venninne. Jeg prøvde å gjøre meg usynlig, og snudde hodet vekk. I håp om at hun ikke så meg, for hva ville vel hun tenke om at jeg skulket timen. Men hun så meg og jeg fikk være med henne hjem. For nå gråt jeg helt ustopplig, det var ikke mulig å få et fornuftig ord ut av meg. Etterpå ringte jeg til en av mine foreldre, faktisk husker ikke hvem av dem jeg snakket med. Men uansett ble jeg hentet, og vi alle tre kjørte hjem. Jeg bare gråt og gråt. Da vi kom hjem slengt jeg meg ned på sofaen og gråt videre. Jeg husker egentlig ikke så mye av samtalene våre. Men det ble i hvert fall bestemt at dette kunne ikke forsette. Mamma spurte meg hva jeg ville, og det var ingen tvil hos meg. Jeg ville til Vikhov skole i Trondheim, for der hadde jeg vært før og jeg viste hva jeg kom til. Så fikk jeg heller ha lang vei hjem. I all hast ble det ordnet plass til et korttidsopphold til meg på Vikhov Skole. For det tar tid å ordne ting, og det går heller ikke alltid som en vil. Det viste seg at jeg ikke fikk lov å starte der oppe, fordi da måtte jeg reise forbi et annet tilbud de hadde for hørselshemmede i Bergen. Like etter vinterferien startet jeg opp på Hunstad skole, og siden de ikke hadde plass til meg på et av de to internatene som skolen drev, - før til høsten igjen. Var jeg heldig som fikk bo hjemme hos min kjære Audiopedagog som jeg har kjent siden jeg var ganske liten, frem til sommerferien. Det var ikke lett å begynne på en helt ny skole, hvor jeg ikke kjente en sjel og ikke kunne språket deres, og jeg merket fort at kulturen her var helt annerledes. I tillegg savnet jeg mor, far og min to søstre. Jeg jobbet hardt for å tilpasse meg. Å lære tegnspråk var egentlig ikke noe problem, for det trengte jeg. Jeg slukte det til meg akkurat som en svamp suger til seg vann. Men sosialt var det svært vanskelig. Jeg var langt nede og hadde mistet all selvtillit, jeg 56

68


hadde vel egentlig ikke noen tro på at noen var interessert i å være med meg. Å bygge seg opp tar tid. Å våge å bruke tegnspråket var heller ikke lett, for det lærte jeg mye fortere enn noen skjønte. Å bli godtatt av de døve var heller ikke lett, her var jeg liksom for hørende. Hjemme hørte jeg for dårlig. Hvor hørte jeg hjemme? Ingen plass? Da det nærmet seg sommerferien og jeg fremdeles ikke hadde funnet meg til rette. Fikk jeg lov til å reise til Vikhov på et nytt korttidsopphold en siste gang. Det var som balsam for min sjel. Da jeg begynte i 8 klasse fikk jeg flytte inn på et av internatene. Veien til å bli “en av dem” var lang og krokete. Jeg hadde mange harde dager. Noen dager flyktet jeg fra alt, jeg lå bare under dynen og nektet å snakke med noen. Jeg hadde mange akutte samtaler med “min” fantastiske psykolog - som jobbet på skolen. Det hjalp også at min fantastiske mor kom på besøk så ofte hun hadde mulighet og ble flere dager. (Dette var mulig fordi det var bare 2,5 timers reise og det ikke var så dyr reisevei heller) Etter hvert oppdaget jeg fordelene av å kommunisere på tegnspråk, nå trengte jeg nemlig ikke bare være tilskuer. For nå hadde jeg tid og overskudd til å bruke hjernen til noe annet enn å bare oppfatte hva som ble sagt, nå hadde jeg overskudd til å tenke selv og bidra med egne meninger. Glemmer aldri gleden over kunne delta aktivt i en diskusjon. Først da jeg gikk i 10.klasse, hadde jeg mer ro i sinn og sjel. Jeg følte at jeg hørte til et sted. Jeg var fantastisk glad i noen av de voksne som jobbet på internatet. Jeg hadde flere gode venner. Mens mine klassekammerater gledet seg til begynne på videreskole, gruet jeg meg noe helt forferdelig. Jeg hadde slett ikke lyst å starte opp igjen på et nytt sted - selv om det var en videregående skole for døve, som den gang het Bjørkåsen skole, - for nå hadde jeg endelig fått rotfeste og hadde det bra. På Bjørkåsen skole hadde jeg det bra! Jeg begynt på allmennfag linjen og hadde ambisjoner om å ta høyskole utdannelse. Jeg bestemte meg for førskoleutdannelse oppe i Trondheim. Jeg gledet meg til å gå integrert igjen og så frem til å utvide nettverket mitt i den hørende verden. Med nytt pågangsmot og positive tanker om fremtiden startet jeg opp. Det føles også betryggende å vite at en annen hørselshemmet skulle gå i klassen. Fort innså jeg at det var ikke annerledes å være integrert som voksen. Folk forsto ikke mer for det. Jeg slet! Og det hjalp slett ikke at jeg hadde en hørselshemmet klassevenninne for vi hadde ingen kjemi og snakket så å si ikke med hverandre. Jeg hadde glemt hvordan det var og jeg hadde glemt hvor dårlig jeg fungerte i den hørende verden. Gamle følelser og minner dukket opp. Nok en gang “raste jeg ned i kjelleren” og så ingen lyspunkter. Ble liggende i sengen å stirret i taket dagen lang, i lang tid. Helt til en jente 57

69


fra klassen, som jeg hadde blitt kjent med, fant ut at hun måtte finne ut hvorfor jeg ikke kom på skolen lengre. Hun tvang meg til et psykologisenter i nærheten. Det ble det raskt konstatert at jeg led av alvorlig depresjon. Jeg avsluttet studie og dro hjem til mine foreldre. Denne gangen brukte jeg ikke så lang tid på “å komme meg opp igjen”, jeg viste at jeg hadde familie og mange døve venner som var glad i meg. Men jeg var skuffet over meg selv, at jeg ikke klarte å takle den integrerte situasjonen. Mange år senere etter at jeg hadde stiftet familie og fått to barn, bestemt jeg meg for at jeg ville prøve en gang til. Denne gangen begynte jeg på Vernepleierutdannelsen på Nordnes. Men det som var annerledes denne gangen var at jeg hadde selskap av en annen døv kvinne. Vi trives godt i hverandres selskap og samarbeidet mye. Dessuten ble jeg kjent med en hørende klassevenninne. - Som var noe for seg selv. Hun lærte seg tegnspråk, og passet på at vi fikk med oss alle beskjedene og hjalp oss til kreve det vi hadde rett på. For det er slett ikke slik at lærere på en vernepleierskole vet noe om hva hørselshemmede trenger. Selv om det akkurat det de skal lære bort. Blant annet søkte vi om å få beholde samme kollekive gruppe alle 3 årene, (etter at vi hadde spurt alle gruppemedlemmene om de kunne tenke seg det). Dette bl.a. fordi når en bruker tolk, er det en annen turtakingsrolle, og ting tar litt mer tid. Vi brukte nesten et år på å bli “kjent med hverandre” og hvordan vi skulle forhold oss til tolk når vi hadde det. Eller hvordan vi skulle arbeide sammen når vi ikke hadde tolk. For både titt og ofte måtte vi ha gruppearbeid på ettermiddag og kveld. Og da fikk vi som regel ikke tolk. Så vi to døve orket ikke tanken på å “lære opp” nye gruppemedlemmer hvert år. En dag kom denne hørende venninnen på skolen med “sov i ro” i ørene på skolen. Hun ville finne ut hvordan det egentlig var å ikke høre, og erklærte overfor meg og min døve venninne at hun skulle ha de på seg hele dagen. Hun sa det var tøft i timene for nå måtte hun se på læreren HELE tiden, og hun lurte på om ikke vi fikk vondt i hodet av å se så intens på lærer/tolk hele dagen? I lunsjen fikk hun store problemer, og de andre klassevennene lurte på hvorfor hun ikke kunne ta de av seg, så de kunne prate ordenlig. Men nei, det kunne hun selvfølgelig ikke, da var jo hele vitsen borte. For det kunne jo ikke jeg for eksempel. Hun ville virkelig vite hvordan det kjennes. Uansett vil hun aldri forstå hva det gjør med et menneske å glipp av så mye rundt seg, hvordan det bygger seg opp frustrasjoner over at folk ikke forstår, hvordan det er å gå rundt med et smil, nikke og riste på hode på de plassene vi antar det passer inn. For noen har ikke evner til å tilpasse seg våre behov ansatt hvor mye en forklarer. Hvordan det er å ha masse ressurser inni seg som vi aldri får brukt eller vist for samfunnet diskriminerer oss og fordi hørselstapet hemmer oss. 58

70


I dag jobber jeg som vernepleier på Konows senter, det er et sykehjem for døve i Bergen. Der er det både døve og hørende ansatte. Alle som jobber er pliktige til å lære tegnspråk. Likevel opplever vi døve daglig å være utenfor i svært mange situasjoner. Til tross for dette trives jeg, - men jeg drømmer om at alle skal begynne å bruke tegnspråk hele tiden mens de er på jobb. Først da vil vi alle være likverdige. Men for all del det er ikke synd på hverken meg eller noen andre hørselshemmede. Det er ikke sympati vi er ute etter, det er forståelse og at folk er imøtekommende. For det vi egentlig skriker etter er kommunikasjon og FELLESSKAP. Grunnen til at jeg har valgt å skrive om meg selv helt til i dag. Er at jeg vil vise at vi hørselshemmede møter på de samme problemene hele livet. Det er ikke bare på barneskolen eller på ungdomskolen. Vi trenger å ha noen å identifisere oss med, for å kunne bli den personen du egentlig er. Som integrert blir alt tilrettelagt og tilpasset den hørselshemmede, alle skal lære seg tegnspråk, dyrt utstyr som fm-anlegg osv blir kjøpt inn. Men likevel er den hørselshemmede prisgitt at alle rundt kan og vil være inkluderende. Som hørselshemmet er du ikke hørende uansett hvor mye en tilpasser og gjør sosialiseringstiltak. Så vi må nesten og få lov til å være hørselshemmet, og være stolte av oss selv og skape oss et liv som hørselshemmet, enten en er tunghørt, døv eller CI-operert. For å si det sånn - Jeg er sjeleglad at alle mine 3 barn er hørende, jeg hadde ikke maktet å se på at mine barn skulle være nødt til å lide seg gjennom ”integreringsskole” fra barneskole til høyskole. For jeg vet hvor mye det koster. Det er ikke for ingenting jeg kaller meg integreringsvrak. Jeg synes det er forferdelig å vite at det finnes mange unge som kanskje er i samme situasjon som jeg en gang var i. Om de engang skulle ha en krise på sin hjemmeskole, synes jeg de skulle hatt rett på å komme til en døveskole på heltid i overkommelig avstand til sitt hjem. Skrevet av Eva Vågen

59

71


Cathrine Solbakken, Nord-Troms, 33 år, gift med Håvard. Mamma til Sigrid, 9 år, integrert i hjemmeskolen og deltidselev på Møller i Trondheim.

En mors erfaring Hørselstapet til Sigrid er medfødt og nevrogent. Det forverrer seg over tid. Hun har i dag sterkt nedsatt hørsel, og bruker høreapparat. Sigrid går i 3 klasse, og har tegnspråk som første språk. Sigrid er eldst i en søskenflokk på tre, og ingen andre i familien har hørselstap. Sigrid får det hun har krav på etter opplæringsloven på hjemmeskolen, og skoleeier har forsøkt å tilrettelegge så godt som overhode mulig. Alt av tekniske hjelpemidler finnes, hun har tegnspråklærer og tolk, og flere av de andre ansatte på skolen har lært seg litt tegnspråk. Skolen tilbyr også tegnspråk som språkvalg for andre elever, noe som har gitt Sigrid ei gruppe rundt seg. På tross av alle disse gode tiltakene, så er hun fortsatt mye alene. Andre barn som kan litt tegn bruker dette lite i frie aktiviteter/ lek. De bruker jo naturlig nok sitt førstespråk, som er norsk tale. Sigrid faller derfor ofte utenom, og er mye sliten. Sigrid er likevel tilsynelatende stort sett blid og glad, og har lekekamerater i nærmiljøet. Ingen av disse er tegnspråklige, så all kommunikasjon foregår på talespråk. For ei stund sia satt Sigrid og skrev i dagboka si. Jeg spurte hva hun skrev om. ”Jeg lager ei liste over vennene mine”, svarte hun. Jeg spurte pent om å få lov til å se, og det fikk jeg. Mammahjertet mitt gråt da jeg leste igjennom lista. Ikke et navn var hentet fra hjemmeskolen. Alle var venner hun har på Døveskolen (Møller) i Trondheim. Denne historien sier alt om hvor viktig døvemiljøet er for barn som Sigrid. Hun gleder seg i ukevis før hun skal av gårde på deltidsopphold, og døvemiljøet er for henne helt avgjørende for å beholde en frisk psyke. Her tar hun ofte ut høreapparatene, og kommuniserer kun på tegn. Vi ser alltid ei mye gladere og friere jente på disse oppholdene, som slapper av og er lykkelig rett og slett. Kommunikasjonen foregår uanstrengt, og hun 60

72


forstår og blir forstått av alle rundt seg. Her får hun innpass i et miljø der alle behersker tegnspråk, der språket er i daglig bruk og der det brukes naturlig. Et levende språkmiljø, ikke det konstruerte hun lever i til daglig! Ved å ta bort heltidsplassene på skolene, vil språket ikke lenger brukes i en naturlig setting. De fleste av disse ungene kommer heretter, i likhet med min datter, å vokse opp i miljø der talespråk blir hovedspråk. De vil ikke lenger få mulighet til å være med på å påvirke språkets utvikling, men kun komme innom av og til, for å få små drypp med opplæring. Dette vil på sikt drepe hele tegnspråket. Et språk som ikke får leve fritt, og der de unge ikke er med på å utvikle språket videre, vil på sikt dø ut. Norge er langstrakt, og vi bor langt unna nærmeste døveskole. Å velge heltidsplass på døveskolen, ville for oss bety og velge bort nærhet til familie og venner. Vi ser at hun i dag har stort behov for familie og nettverket vi har rundt oss. Dette er flotte mennesker, og mange har gått på tegnspråkkurs for å lette på kommunikasjonen med Sigrid. Disse gir Sigrid mye, men vi ser at hun trenger mer. Språket vårt styrer i stor grad våre sosiale relasjoner, og dermed også utviklingen av selvtillit og selvbilde. Krav til mestring av språk øker i takt med stigende alder. Vi har derfor hele tiden hatt ”ei åpen dør” ned til Trondheim. Vi vet at det høyst sannsynlig kommer en dag da Sigrid vil slite så fælt med å henge med på talespråk, at hun ikke lenger kan bo her hun bor nå. Hele vår lille familie er derfor inneforstått med at vi da vil velge å flytte, for å kunne gi Sigrid nødvendig livskvalitet. Nedenfor følger et notat jeg postet på nettstedet Facebook, i frustrasjon og fortvilelse over raseringen som er i ferd med å finne sted på døveskolene. Kjenne eg e litt forbanna no. Eller fly forbanna e vel en meire treffandes beskrivelse. Kunnskapsdepartementet har vedtatt at 3 av 4 døveskola i Norge skal legges ned, og eg kjenne at eg koke over. Atter en gang e det de svake, dem som ikke når fram med stemmen sin, som det skal tas i fra.

Det e jo egentlig lett match for norske myndigheta, og rått parti. Ungan som går på de her skolan står med et pennestrøk uten tilsvarandes tilbud. Fra å være heiltidseleva, og ha tegnspråklige klassekamerata og lærera rundt seg daglig, skal dem no degraderes til å bli deltidseleva. Dem skal inn i ordinære skola, sjøl om kanskje ingen andre på hjemmeskolen kan et einaste tegn. 61

73


Dem vil jo selvfølgelig fortsatt ha krav på opplæring i og på tegnspråk på den nye skolen dem skal inn i. Opplæringsloven e ikke endra. Forskjellen e bare den at no skal dem kanskje ha 1 lærer som dem kan kommunisere med, mot at dem før hadde klassekamerata og alle ansatte på skolen. Ser dokker den vanvittige forskjellen? Eg lure virkelig på om dem som har vedtatt det her, har forsøkt å sette seg inn i kor ensomt det kommer til å bli for alle de her ungan?

Å være avhengig av tegnspråk for å kommunisere, kan sammenlignes litt med å fløtte til et totalt ukjent land, med et totalt ukjent språk. Det e innmari slitsomt i lengden. Du forstår ingen, og ingen forstår deg. Forskjellen e bare den, at hvis du bor lenge nok i det nye landet og hvis du forsøke å lære det nye språket, så vil ting bli lettere etter kvært. Kanskje du til og med snakke like godt som en innfødt en dag. Sånn e det dessverre ikke for tegnspråkbrukeran. Uansett kor hardt dem streve, og kor inderlig dem ønske det, så vil dem faktisk aldri klare å kommunisere uanstrengt på talespråk.

Myndighetan argumentere med at antallet søkera til heiltidsplassan har gått så mye ned de siste åran. Det stemme. Men kæm sin skyld e det?

No e det faktisk sånn at mange døve unga har fått tilbud om ci- operasjon, nåkka som gjer mange av dem en viss hørsel. De her operasjonan e det Rikshospitalet som utføre i Norge. Dessverre så finnes det mange idiotiske lega i systemet, og nåen av dem jobbe sannsynligvis på nettopp Rikshospitalet. I mange år så har det vært sånn at når foreldran kom med ungan sine dit, så måtte dem muntlig, og nåen også skriftlig, "love" at dem kun sko satse på talespråket. Tegnspråk va fy, og ville ifølge de her smarte legan hemme talespråket. Eg lure på katti en kirurg, eller en øre-nese-hals lege, blei ekspert på språkutvikling? Når du da stod der som en ganske fortvila forelder, som kun ønska det beste for ditt barn, så turte du selvfølgelig ikke nåkka anna enn å være enig med legan. Du ville jo ha hjelp til ungen. For de aller fleste, så va det her det første møtet med fagmiljøet og med døvhet. Selvfølgelig va du enig! 62

74


Heldigvis for alle døve unga, så e holdninga på Rikshospitalet i ferd med å snu. Dessverre for døveskolan så kommer den her holdningsendringa for seint. Legan e ikke like påståelig lenger, eller like pågåandes i sin rådgiving. Forklaringa e ganske enkel, man ser i dag, etter fleire år med operasjon, at ungan faktisk ikke blir hørandes. Kanskje dem til og med har tatt innover seg at det e andre faggrupper som har litt meir peiling på språk og språkutvikling?

De fleste ci-opererte har fortsatt store hørselsvanska, og store utfordringe i kommunikasjon med andre. Og sjøl om mange har godt utbytte av ci, så må dem jo ta dem av i mange situasjona, i basseng, i dusjen, når dem skal sove, i fly... Og da e dem jo stokk døv igjen.

Eg har mange gang fått spørsmål fra folk som ikke kjenne så godt til hørselshemming om ka ci e. Kort forklart så e det et implantat som opereres inn i øret, og som gir en form for hørsel. Det e likevel uhyre viktig å merke seg at det ikke gir normal hørsel. En dame eg kjenne blei døv i voksen alder, og har fått operasjon. Ho forklare den nye hørselen sin slik; "det e en slags teknisk datahørsel, og alle stemma høres ut som Donald Duck!" Så man blir altså ikke normalt hørandes, sjøl om Kunnskapsdepartementet synes å tru det. Det blir man heller ikke med høreapparat, sjøl om det ofte hjelpe tunghørte. Det fungere ikke sånn som vanlig hørsel, og lydan høres ikke likedan ut. Det e også store begrensninge i kor mye et høreapparat klare å forsterke. I størstedelen av det pedagogiske fagmiljøet har man ment at Rikshospitalet sin rådgiving rett og slett va tøv. Tegnspråk e ikke til hinder for utvikling av talespråk, snarere tvert i mot. I de aller, aller fleste tilfella så vil tegnspråket være med på å dra talespråket opp. Sånn va det også med min datter. Da ho va fire år, så hadde ho knapt nok språk. Vi begynte da med tegnspråk, og vi såg ganske raskt kossen tegnspråket løfta talespråket. Ho e i dag tospråklig, og begge språkan e like viktig for ho. Heldigvis så hadde vi kloke rådgivera (takk til alle de kloke hodan i Tegnspråkklassen og i PPT i Tromsø!), som råda oss til å la ho sjøl velge kossen språk ho ville ha. Men for å kunne gjøre det, så måtte vi gi ho mulighet til å lære begge. I dag så velge ho språkkode sjøl, alt etter som kossen miljø ho e i, og kæm ho e med. Vi ser at ho definere seg meir og meir som døv, sjøl om ho væks opp i et hørandes miljø. Grunnen e ganske innlysandes, det e døve ho har mest til felles med, og det e i døvemiljøet ho kan kommunisere uten anstrengelsa. 63

75


Hennes historie e ikke unik. Ho e heiltidselev i skolen som ho høre til geografisk, og så e ho deltidselev på døveskolen i Trondheim. Dit reise vi med ho 2-4 uke i året, og det e egentlig litt for sjeldent. Ho har et godt tilbud på hjemmeskolen, og ho får det ho har krav på etter Opplæringsloven. Men ho e den einaste ungen som bruke tegnspråk, og ho "tvinges" derfor til å stort sett bruke talespråk. Ho treng defor de her pusteromman i døvemiljøet, der ho kan være seg sjøl heilt og fullt. Mange som bor nærmere døveskolan har valgt å la ungan gå på heiltid der. Det hadde vi også gjort hvis vi hadde bodd nærmere Trondheim, som har den nærmeste døveskolen. Vi kunne selvfølgelig ha fløtta, da ville vi vinne tegnspråket, men miste nærhet til familie og venna. Så kossen skal man egentlig kunne velge ka som e viktigst? Det e også mange som har valgt å la ungan gå på døveskole, sjøl om ungan ikke e døv. Det her kan være unga med andre medfødte funksjonshemminge som vanskeliggjør nytten av talespråk, eller unga som har hatt sykdom eller skade som gjør at dem treng tegnspråk. Sånn som det ser ut no, så vil alle kun få tilbud om deltidsopphold. Det skal ikke lenger være faste heiltidseleva. Min store frykt e at det på sikt vil ødelegge heile tegnspråket. Et språk som ikke e i daglig bruk, og som får leve fritt og utvikle seg, vil etterkvært dø ut. Det her e virkelig for dårlig, og det vil øke diskrimineringa av folk med funksjonsnedsettelsa. Ettertia vil dømme oss for de overgrep vi gjorde mot de her ungan, og se på oss som kunnskapsløse og uten evne til å sette oss inn i andre sine behov. Eg skamme meg virkelig over å bo i rike Norge, der vi e så raskt oppe med pekefinger`n når andre land begår overgrep mot sine innbyggera. For sjøl e vi faktisk ikke nåkka bedre. Dessverre.

64

76


Anne Kristine Grønsund, 40 år, utdannet som lærer/adjunkt og audiopedagog, bor i Tønsberg, er gift, har to barn på 9 og 15 år. Født tunghørt, ble medisinsk døv i voksen alder, fikk CI sommeren 2009. Integrert i hørende skole hele grunnskolen og videregående skole.

Fra www.idag.no, 22.02.2011

Inn i meg er det ingen som ser… (Debatt): Jeg minnes ei stille, forsagt jente som satt på første rad i klasserommet. Fulgte læreren med øynene hele tida, jobbet jevnt og trutt med skolearbeidet hver dag. Jeg husker hun hermet etter hva medelevene gjorde. Så på hvilke bøker de andre tok opp av sekken, slik at hun kunne få tatt opp de samme bøkene. Strakte halsen så lang den var for å se hvilken side de slo opp i boka på, slik at hun kunne gjøre det samme. Jeg husker hun var flink til å lese, og flink til å snakke, selv om det ikke var helt rent. I musikk var hun også flink. Hun var frøkens lille hjelpelærer i musikk, der læreren selv kom til kort og ikke mestret alle musikkstykker. Den lille jenta var heldig slik. Hun vokste opp i en familie som støttet hennes leseiver, i et hjem som var fylt med musikk – ja, ofte timesvis om dagen. Dette hjalp henne i skolefaglig, språklig og musikalsk utvikling. Denne jenta var tunghørt. Foreldrene til jenta fikk ikke informasjon om tegnspråk. Tegnspråk var aldri et tema. Fra faglig ståsted var det ”selvsagt” at jenta skulle integreres, hvilket hun ble. Og det gikk jo så bra. Hun utviklet seg godt faglig, ja, var blant de flinkeste i klassen. Språket hennes ble sterkt, og etter hvert ble også talen god. Faktisk så god at ingen kunne høre på hennes tale at hun hadde hørselstap. Nok et bevis på at integreringen fungerte. Alle så hvor godt hun fungerte. Hun sang i kor, spilte piano, fikk gode karakterer i alle fag, oppførte seg slik som voksne liker at barn oppfører seg, nemlig pent og rolig. Hun fikk etter hvert arbeid etter skoletid og jobbet hver ettermiddag, hun var med i foreninger og satt i styrer, sang i kor, spilte tverrfløyte, piano, volleyball, bordtennis og badminton. Og hun syklet, syklet overalt hun skulle. De timene hun ikke var aktiv med idrett, skole eller annen organisert virksomhet, sysselsatte hun seg selv med sunne kreative hobbyer. En riktig snill og flink pike var hun. 65

77


Men inni meg er jeg ensom, Betrakter de andre fra min egen boble Vil ikke være flink Bare være en av dem….. Tiden går, integreringen fortsetter og jenta fullfører videregående, lærerhøyskole og studier ved Universitetet. På lærerskolen møter hun han som blir hennes mann, og siste året på høyskolen får hun sitt første barn. Der – på sykehuset – møter hun en sykepleier som er mor til en tunghørt ung mann. Hun forstår at jenta er hørselshemmet, men begriper ikke hvorfor hun ikke har møtt henne før. ”Jeg har bare møtt tunghørte mennesker over 70 år,” svarer jenta enkelt. Enda noen år går. Jenta fullfører alle sine studier og begynner så som lærer på døveskolen, den gang fortsatt uten å kunne tegnspråk. Her møter hun for første gang andre på hennes alder med hørselstap. De tar henne inn i varmen. Ser at hun trenger dem. Med stor tålmodighet brer de sine vinger over henne og lar henne få lære både tegnspråk og hva vennskap er. Hun suger til seg som en uttørket svamp, både tegnspråket og deres tilbud om vennskap. Sakte lærer hun å kommunisere godt nok på tegnspråk til at hun kan bruke dette på en rimelig avslappet måte sammen med andre tegnspråklige. Men det er ikke til å unngå at hun alltid vil måtte streve noe i tegnspråklig kommunikasjon, for hun var nesten 30 år da hun for første gang kom inn i tegnspråkmiljøet. Sakte lærer hun også hvordan man fungerer sosialt i gruppe, hvordan den løse, trivelige praten foregår i gruppe i selskapelig lag. Jenta er oppvokst med å fungere i en-til-en-situasjon, hun mangler kommunikativ kompetanse i gruppesammenheng. Det hun burde lært som barn, måtte hun lære etter selv å ha født barn. Men jeg lærer da etter hvert, Hvertfall sånn noenlunde Og på tegnspråkets vei Blir jeg en av dem….. Og det er da det skjer. Jenta får noen å speile seg i. Og slik får hun mulighet til å bli kjent med seg selv. I møtet med andre finner hun sin egen identitet. Det tar tid å bli kjent med sitt nye speilbilde. Der er mange nyanser, og mange detaljer. Stadig, i møte med sitt eget speilbilde, oppdager hun nye sider ved seg selv. Forsiktig gir hun slipp på jenta hun en gang kjente. Den stille jenta som trivdes best for seg selv. Jenta som helst ville lese bok, da de andre skravlet i matpausen. Jenta som låste seg inn på do i friminuttene, for der var ikke hennes ensomhet synlig. Jenta som på fest gjemte seg bak mange lag med sminke og et tøft smil. Jenta som spilte den rollen alle forventet at hun skulle spille. I møte med sitt nye speilbilde ønsker hun sitt egentlige jeg velkommen. I samvær med tegnspråklige opplever hun å bryte seg gjennom glassveggen som har skilt henne fra menneskelig kontakt – virkelig kontakt. På et dypere plan, på et likeverdig plan der du er du, og jeg er jeg. Uten masker, uten spill. Så finner jeg meg selv I møte med de mange 66

78


For det er ikke i møte med læreren Eller den ene vennen Men aktivt møte med de mange, At jeg formes Og vokser Lever… Kjære politikere, kjære styresmakter! Ikke tro at perfekt uttale er det samme som å høre bra. Ikke tro at dersom skolehverdagen er godt tilrettelagt med hørselsteknisk utstyr, så er også sandkassa, skolegården, hjemmene til klassekameratene, hjørnet på kjøpesenteret der ungdommen ”henger” like godt tilrettelagt. Ikke tro at vi lærer å leve i klasserommet. Ikke tro at det er i bøkene vi finner selvtillit og tro på at vi mestrer det viktige i livet. Ikke tro at livskvaliteten synes i karakterbøkene. Ikke tro at høreapparat eller CI gjør oss normalthørende. I voksen alder ble hørselstapet mitt større og jeg fikk CI. Det har ikke forandret på mitt behov for å ha tegnspråk som en viktig del av min hverdag, selv om jeg hører hva enkeltpersoner sier når der ikke er andre forstyrrende lyder. For når jeg er sammen med flere enn et par personer, og ikke har mulighet for tegnspråk, da tvinges jeg igjen inn i boblen min, inn bak glassveggen. Jeg blir en tilskuer til livet i stedet for selv å leve livet. Jeg mister informasjonen de andre får, og jeg opplever å stå utenfor fellesskapet. Vit at eldre mennesker som har hørt normalt hele livet, men mister noe hørsel som følge av alderdom forteller om en ny tilværelse, en ensom tilværelse i sosial isolasjon. Disse vet hva de mister. De har erfart å være del av fellesskapet og opplever sent i livet hva det vil si å bli tvunget utenfor fellesskapet på grunn av noe nedsatt hørsel. Barn vet ikke mer enn de fødes inn i. De har ikke annet erfaringsgrunnlag. De kan ikke fortelle når de er små. De kan ikke fortelle hva de ikke vet. Ikke la dem fødes inn i ensomhet, i isolasjon, i den tro at det er slik det skal være. La hørselshemmede barn få ha sin selvfølgelige rett til å kommunisere ubesværet med andre som har samme behov for visuell kommunikasjon – tegnspråk. Vi ønsker bare å leve. Gjør ikke dere det? Historien om meg er en for mange svært vellykket historie. For meg er den trist, og til syvende og sist er det jeg som er hovedpersonen i denne historien. Det er bare meg den er viktig for. I mitt nye speilbilde har jeg sett en kvinne med menings mot, og det er hun som skriver i dag. Vi er mange med historier, vi er mange hovedpersoner. Hør på oss. Historien er vår – ikke gjør den til noe annet enn det vi selv sier. Anne Kristine Grønsund

67

79


Martin Skinnes (35) er lærer, gift og trebarnsfar. Han ble født i Ulsteinvik, og var først integrert, men begynte på døveskolen da familien flyttet til Bergen.

En tegnspråklig oppvekst Jeg ble født døv. Et halvt år senere hadde besteforeldre en mistanke om at jeg ikke reagerte på lyd, og en undersøkelse hos legen bekreftet at jeg var døv. Da trengte de råd! De ble så henvist til audiopedagogisk avdelingen. Avdelingen drev også en barnehage for hørselshemmede. Denne avdelingen rådet familien min å lære seg tegnspråk for å kommunisere med meg. Allerede fra jeg var ett år kunne min mor, søsknene hennes og besteforeldre kommunisere med meg på tegnspråk. Familien var mitt første samfunn. Jeg fikk kommunikasjon og oppdragelse her. I barnehagealderen vekslet jeg mellom barnehagen hjemme og barnehagen for hørselshemmede på sykehuset. En uke her, og uken etter der. Oppholdet på plassene var som å være i to forskjellige verdener. I barnehagen hjemme kommuniserte jeg med andre barn gjennom lek. Jeg husket ikke hva vi pratet om. Kanskje var det ingen som pratet om hva de hadde gjort i helgen, eller om de hørte en sjømannshistorie fra deres bestefar. Kanskje pratet disse barna om noe som jeg ikke fikk med meg. Men vi kunne leke sammen. Det var vel det viktigste…? I barnehagen for hørselshemmede var som å være i en annen verden. Der snakket barna på tegnspråk. Akkurat som meg. De hadde også samme høreapparat som jeg hadde på meg. Vi liknet på hverandre. Identitetsfølelsen ble sterk! Her overhørte jeg en samtale mellom to døve barn.

6

8078


- Pappa min kjørte veldig fort i går. Jeg så ingen politi. Hva sa han, tenkte jeg og gikk bort til gutten. Nå ble jeg nysgjerrig og pratet med han. - Min bestefar har en hvit bil. Hvilken farge har bilen din? Rød? Svart? Er den liten eller stor? - Bilen er blå. Min pappa skal kjøpe ny bil snart. Og slike samtaler opplevde jeg ikke i barnehagen hjemme. En fargerik tilværelse i barnehagen for hørselshemmede kontra en grå tilværelse i barnehagen hjemme. Gjennom barnehagetiden kjente jeg at det kriblet i magen, følelsene bruset i pur glede hver gang vi reiste til barnehagen for hørselshemmede. Jeg kunne prate med vennene i tillegg til lek. Hva gjorde vi i helgene? Fortelle dem om de gale påfunnene min unge onkel gjorde. Eller om min unge tante som likte å bygge lego med meg. Jeg husker derimot lite fra barnehagen hjemme. Hvorfor? Kan det være fordi jeg fikk lite utbytte av oppholdet i denne barnehagen? Hjemme hadde jeg det fint. Bestefar tok med meg ut på biltur, fisketur og noen turer med buss (han var sjåfør). Bestemor tok seg av meg på sin måte. Det gikk fint med kommunikasjon på tegnspråk. Det samme gjelder søsknene til min mor. Men den som kommuniserte mest og best med meg, var min mor. Hun lærte seg tegnspråk, og satte seg kraftig inn i dette. Rådet den gangen var klart; lær tegnspråk! Familien tok konsekvensen av det og derfor har jeg gode minner fra oppveksten her. Familien var mitt første samfunn, og det var veldig viktig med kommunikasjon og oppdragelse i de første årene i oppveksten. En dag bestemte min mor seg for å ta – den gangen – tolkelinjen ved Ål Folkehøyskole. Jeg var fem år, og ikke var det lenge til skolestart. Vi flyttet til Ål. Miljøet der ga meg en ny dimensjon. Her møtte jeg voksne døve, og andre hørende som også brukte tegnspråk. Det ble en åpenbaring for meg. Nå kunne jeg prate med andre voksne døve. Spennende! De pratet med meg og jeg fikk også servert flere spennende historier om blant annet døve, og viktigst av alt: Jeg kunne avlese samtaler mellom andre. Det var fantastisk. Snappet litt opp her og der. Her følte jeg meg inkludert. I løpet av skoleåret spradet jeg rundt omkring, og pratet med mange. Jeg følte meg trygg fordi her snakket vi tegnspråk! Nå ble dette mitt andre samfunn. I den samme tiden dro min mor med seg en god ballast av erfaring og kunnskaper om døve, hørselshemmede og tegnspråk. Hun ble venner med flere døve. Dette var kanskje avgjørende for mitt liv. Før skolestart hadde min mor et dilemma. Skulle jeg begynne på en døveskole eller gå på hjemmeskolen? Hun hadde to audiopedagoger som ga ulikt råd. På døveskolen, sa den ene. Nei, hjemmeskolen sa den andre. Valget falt på hjemmeskolen, og nå måtte klassen 69

81


organiseres og tilrettelegges for meg. Klassen bestod av 11 elever (5 jenter og 6 gutter) mot normalt rundt 20 elever i parallell klassene. Hvem skulle være elev i klassen min? Det ble foretatt bevisste valg; disse elevene ble plukket fra nærmiljøet og i barnehagen. Dette var basert på relasjoner som jeg hadde til disse fra barnehagealderen. Hjemstedet mitt manglet tolker, bortsett fra min mor. Hun måtte være min tolk. Det var utfordrende, må jeg si. Tolk på skoletiden, og mamma på fritiden. (Det var vanskelig for meg å se når mamma var tolk, og når hun var mor. Egentlig var hun begge deler hele tiden). Klassen fikk tegnspråkopplæring. Alle lærte seg alfabet, og viktige kommunikasjonstegn. I løpet av den tiden var det bare tre elever som praktiserte tegnspråk med meg i hverdagen. To gutter og en jente. De var mine barndomsvenner. Den ene holdt seg til bare å alfabetisere setninger. Det var litt slitsomt for meg, men det gikk an å kommunisere. Den andre brukte tegnspråk. Og den tredje var et talent i tegnspråk. Når mor ble borte fra jobben, var det hun som overtok og tolket alle beskjeder og enkelte ytringer. Hun satt ved siden av meg, og tok ansvar når det var noe jeg skulle få med meg. Og hun var 8-9 år da. FM-utstyret ble installert i klasserommet, og det var bortkastet tid for min del. Hva var vitsen når jeg ikke kunne tolke lydene? (Jeg kan heller ikke få CI, hvis noen spør...). På fritiden omgikk jeg de tre. Ofte ble jeg med denne jenta hjem til henne for å gjøre lekser og gjøre ting sammen. Det gikk helt fint, hun tolket beskjeder og ytringer fra hennes familie. Den ene av de to guttene var nabo til mine besteforeldre og vi besøkte ofte hverandre med overnattinger og sånne ting. Den andre gutten tok ofte med meg på bondegården til hans besteforeldre om helgene. Det var om lag en time å kjøre dit. Der red vi på hester, hjalp til inne i fjøset og gjorde mye forskjellig. Hoppet nedi høyet i siloen, blant annet. Besteforeldrene hans kunne ikke tegnspråk, men det gikk greit så lenge han tolket for meg. I løpet av det første skoleåret fikk jeg korttidsopphold på døveskolen i Trondheim, som holdt til i byen. Jeg husket godt den første gangen jeg møtte de andre elevene som bodde på internatet i det samme skolebygget. Det myldret med liv. - Vet du hva? Torill (oppdiktet navn) kjeftet på meg! Jeg er virkelig uskyldig. Hun trodde jeg tok tyggisen fra Ronny (oppdiktet navn)! Torill er virkelig … (oppgitt ansiktuttrykk). Hun må følge med! - Ja! Sant!! Rart! Hun tror at du gjør dette fordi du har gjort gale ting før. Selvfølgelig følger hun med på deg! Men du er uskyldig ja. Hun er håpløs. Dette var en samtale som jeg kunne avlese passivt! Dette var behagelig! - I går kveld ventet vi til de voksne slo av lyset og gikk. Vi slo på lyset igjen og fortalte spøkelseshistorier. Gøy! Plutselig ble vi oppdaget, hun stod og så alt! Hun kommanderte oss rett i seng! Streng dame! 70

82


Jeg ble overveldet av dette mylderet av barn og unge som snakket på tegnspråk! Alt som jeg kunne avlese og oppfatte eksploderte i en veldig strøm mot ansiktet mitt. Blikket mitt sveipet utover hallen.Observerte hva disse elevene pratet om. De på sofaen. Hva skjer i hjørnet? Noen irriterte elever som blåste ut på vilt tegnspråk med kraftige følelsesmessige ansiktuttrykk? De snakket visst om en håpløs vaktmester. Dette ble en kjempeopplevelse! Ganske raskt ble jeg kjent med flere av elevene som bodde i det samme internatet. For første gang fikk jeg høre en ekkel spøkelseshistorie på en av de første kveldene på internatet! Det ble påstått at denne historien var sant, og jeg ble selvsagt skremt og kanskje redd. Ok. Jeg ble redd. Nå husket jeg ikke at jeg fikk servert noen spøkelseshistorier fra noen i klassen min hjemme. Hvorfor ikke? Var det ikke vanskelig å fortelle slike ting til meg? Elevene snakket med meg om mange ting, alt fra hva de har sett og hørt, om hva som skjedde ute i samfunnet, eller på skolen. Jeg fikk også servert noen historier om lærere og om strenge internatassistenter. Når jeg hadde penger, ville de fortelle at det var en godterikiosk rundt hjørnet utenfor skolegården. Det var ikke lov å gå dit, men vi gjorde det for alt det var verdt. Ei heller glemte jeg de gangene vi lekte i stummende mørke i korridorene. Vi skulle skremmes! Men – lengtet jeg hjem? Nei. Jeg savnet ikke hjemme i det hele tatt. Jeg visste at jeg skulle være her i to-tre uker og dra hjem etterpå. Jeg ville være her! Tilbake til hjemmeskolen etterpå merket jeg en forskjell: Ingen av dem fortalte slike “gale” historier. Iallfall ikke til meg. En kjempe kontrast! Jeg likte godt å høre historier, høre hva de andre døve barna snakket om. En situasjon fra skoledagen. En historie som de har hørt om. Samme hva. Bare noe som jeg kan “lytte til”. Slik var det ikke i hjemmeskolen. På hjemstedet visste ganske mange at jeg var døv og brukte tegnspråk. Men ingen visste hva jeg likte best. Bortsett fra min mor, og familien min. I rollen som tolk hadde min mor en unik mulighet til å følge med meg i skolesituasjoner, i friminuttene ute og på fritiden. Med skoleåret på Ål i bakhodet, observerte hun meg i ulike arenaer; klasserommet, ute på skolegårde og nærmiljøet hjemme. Så om det ikke var nok, tok hun meg med til ulike møteplasser for døve. Døvestevnet, på feriehjemmet for døve, og andre typer sosiale sammenhenger. Hennes fordel den gangen var at hun hadde noen døve venner, og derfor var det lett å henge seg på. I disse situasjonene observerte hun hvordan jeg kommuniserte og responderte med andre. Slike erfaringer som mor dro med seg gjennom disse årene var gull verdt. 71

83


Omtrent samtidig så hun en utvikling i hjemmeskolen og på fritiden som ikke var bra. Dette var en utvikling som jeg ikke kunne vurdere selv bevisst, fordi jeg var liten til å forstå egen situasjon. Hun observerte og observerte i tre hele år. Både på skolen, i friminuttene, og på fritiden . Hun så hele tiden etter meg. På bakgrunn av denne utviklingen og de erfaringene min mor hadde fra døvemiljøet, bestemte hun seg for å dreie kursen mot døveskolen etter 3.klasse. Vi flyttet til Bergen og jeg begynte på Hunstad skole. Min mor fikk garantert jobb i Bergen som tolk. Min far var sjømann og det spilte liten rolle hvor han bodde. Her begynte jeg i en klasse med tre elever. Det gikk ganske kort tid før jeg ble kjent med flere små og store på skolen. Alle de gale historiene var der også. Men spøkelseshistorien derimot, var ikke så skremmende som den fra døveskolen i Trondheim. Greit nok. Noen år senere ble klassen 13 elever. Mange flere elever kom til skolen i senere skolealder av ulike grunner. En ytring jeg husket godt : “De mener at døve ikke kan lære engelsk”. Jeg var veldig heldig å være “rett-over-gaten”-nabo til det ene internatet og det ble selvsagt svært mye besøk der! Det var en fin tid! I dag spør jeg mine klassevennene om hva de husker best gjennom skoletiden? Hunstad skole! – svarte de fleste. Hva med min mor? Og familien på hjemstedet? Min mor sa hun kunne endelig slappe av, ta seg en kopp kaffe og strikke. Stresset etter å observere og være på tå hev var endelig over. Nå var jeg i mitt rette miljø! Familien da? I dag ser de at valget var riktig. Hva kunne gjøres annerledes da? Etter sju år i Bergen flyttet familien hjem igjen med begge småbrødrene mine. Ble livet på hjemstedet noen gang det samme? Neppe. Etter så mange år borte, vokste vennene derfor fra hverandre. Foreldrene måtte bygge nytt nettverk og få seg nye venner. Mine foreldre valgte døveskolen for meg med glede.

72

84


NOU 2009:18 – ETT TIL LÆRING (Eller: Et brekkjern for å få lagt ned døveskolene?)

Utredningen NOU 2009:18, også kjent som Midtlyng-utvalget, blir ofte referert til i diskusjonen rundt døveskolene.

Men som de neste sidene viser: Høringsuttalelsene viser at nedlegging av døveskolene har ingen støtte fra instanser og fagfolk som har kunnskap og kjennskap til døveskolene eller om døve og tegnspråk! Vi har også et varslingsbrev til Kristin Halvorsen fra et av medlemmene i Midtlyng-utvalget, sammen med et notat til KUF-komiteen der flere av medlemmene kritiserer NOU2009:18!

Selv medlemmer av Midtlyng-utvalget sier at det er uholdbart å legge ned døveskolen uten å ha alternative løsninger på plass først!

Vi vil vise at NOU2009:18 ikke kan brukes som støtte for å nedlegge døveskolene!

74

85


For å forstå at NOU 2009:18 ikke kan brukes som en støtte for den fremgangsmåten KD har vist i denne saken, anbefaler vi at man leser utredningen, og deretter følger oss når vi analyserer den fra to perspektiver: 1. Høringsuttalelsene. Når et utvalg skal sammensettes, skal de gjerne favne et bredt område. Man kan ikke forvente at medlemmene i utvalget er eksperter på alle aspekter utredningen omfatter. Ingen i utvalget er eksperter på døveskolen. Derfor er høringssuttalelsene viktige korrektiv til utredninger. Det sier selv utvalgsmedlemmer. Det er i høringsuttalelsene man ser om utredningen vurderes til bestått av ekspertene på hvert sitt fagfelt. Og her kan man se mye av å analysere uttalelsene, og se mønsteret i forhold til døveskolene. 2. Selv medlemmer av Midtlyng-utvalget er kritiske til nedlegging av døveskolene! Vi vil vise til uttalelser fra medlemmer i utvalget som støtter vår sak, og vise til notat og varslingsbrev fra medlemmer. Det var dissens i utvalget, og det er også interessant å se hvem som utgjorde mindretallet ut fra faglig kompetanseområde. Det er verdt å merke seg at selve NOU 2009:18 ikke viser særlig innsikt i døve og tunghørtes hverdag. Under 5.4: Omgang av behov for særskilt hjelp og støtte, står det: “Når barnehagen har ramper og heis, er en rullestolbruker i mindre grad funksjonshemmet, og når personalet i barnehagen kan tegnspråk vil et hørselshemmet eller døvt barn ikke i like stor grad ha behov for særskilte tiltak.” Dette viser en grunnleggende mangel på forståelse for barns behov. Barn trenger å kunne kommunisere med flere enn en voksen som kan tegnspråk. Hva er poenget med barnehager? Hva lærer barn mest av – å snakke med personalet, eller omgås andre barn? Det viser en underkjennelse av betydningen av et tegnspråkmiljø, og dette oppnår man ikke med en tolk eller en assistent som kan tegnspråk! Men: Det er oppsiktsvekkende at NOU 2009:18 har en så kraftig innslag av særmerknader (nær 1/3 av samlet sidetall), og blir sterkt kritisert av et mindretall i utvalget. Det synes som om at de som har størst kompetanse på de spesifikke områdene som berører blant annet døveskolene, er blitt overkjørt av flertallet. Refleksjonsnotatet til utvalgsmedlem Magga på slutten av dette kapittelet viser klart at det fantes meget god kompetanse i utvalget. At denne kompetansen må bli til dissens, og ikke får plass i hoveddelen av utredningen, reiser et spørsmål om NOU 2009:18 preges av å være et bestillingsverk. 75

86


1. Høringsuttalelsene Det kom mange uttalelser til NOU 2009:18. Vi har laget en oversikt over hvordan uttalelsene fordeler seg i forhold til nedleggelse av døveskolene. Vi har faktisk lest alle høringsuttalelsene. Har Kunnskapsdepartementet gjort det? Av nesten 280 høringsuttalelser, ser man at under 10 uttalelser støtter nedlegging av døveskolene, deriblant noen kommuner, men det er rimelig å anta at selv disse ville ha forventet at det var opprettet alternative løsninger før nedleggelsene. Støtten virker marginal. Høringsuttalelsene som uttrykker seg å være mot nedlegging av døveskolene, teller over 30 instanser. Dette betyr at mer enn 225 uttalelser har ingen bemerkninger, eller ikke tar opp døveskolene spesifikt. Flere av disse uttaler seg om nedlegging i forhold til gruppen SLV – Sammensatte lærevansker. Mange som kan tolkes for å støtte avvikling, gjør det bare indirekte fordi døveskolene havner innenfor samme område som SLV, og betyr ikke at de spesifikt støtter nedleggelse av døveskolene. For spesielt interesserte henviser vi til uttalelsen fra Torshov kompetansesenter som kritiserer bruken av SLV-begrepet da dette burde defineres som store sammensatte lærevansker. Det er unaturlig å inkludere hørselshemming innenfor dette området. Det avdekkes et klart mønster her. Det er vanskelig å tolke uttalelsene annerledes enn at avgjørelsen om å legge ned døveskolene har lite støtte fra de som har best kjennskap til dette området, og at flere påpeker at alternativer må være på plass – ikke bare legge ned statlige skoler uten å bygge opp tilsvarende tilbud først. Totalt sett er det svært få som klart er for å nedlegge døveskolene, og klart flere som er mot eller som krever alternative løsninger på plass først. Har Kunnskapsdepartementet lest høringsuttalelsene?

76

87


Høringsuttalelser som uttrykker seg MOT nedlegging av døveskolene: A.C Møller skole – Foreldrerådets arbeidsutvalg Akademikerne Andebu kompetanse- og skolesenter AUF i Oppland Brukerrådene ved de statlige kompetansesentrene for hørsel Døvepresten i det vestenfjelske døvedistrikt FAU Hunstad skole og Hordaland Foreldrelag for Hørselshemmede Foreldreutvalget for grunnopplæringen Forening Norges døvblinde Gausenskolene (3 uttalelser fra ulike årstrinn) Gausenskolene FAU HLF Buskerud Foreldreforening Hordaland fylkeskommune Møller kompetansesenter Nedre Gausen Nittedal kommune Norges Døveforbund NTL Skoler og institusjoner NTL, SFL, Utdanningforbundet og Samfunnsviterne ved Nedre Gausen kompetansesenter Oppland fylkeskommune – Det fylkeskommunale rådet for likestilling av funksjonshemmede Skådalen kompetansesenter – foreldregruppe ved Skole for døvblinde Skådalen kompetansesenter Skådalen Skole - Samarbeidsutvalget Stiftelsen Signo Universitetet i Oslo Utdanningsforbundet Utdanningsforbundet ved A.C Møller skole i Trondheim Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

77

88


Høringsuttalelser som uttrykker seg “for” nedlegging? Som det framgår av oversikten, er det kun disse instansene som støtter nedlegging av døveskolene, og slett ikke uten videre! Kommentarene viser faktisk at selv de som støtter nedlegging, neppe ville støttet Kunnskapsdepartementets råkjør med å legge ned døveskolene uten å først sørge for alternative løsninger! Bergen kommune viser til at Nattland-prosjektet er ferdig i 2012, og statlig ansvar bortfaller Barne- og Likestillingsdepartementet forutsatt at det skjer i samråd med brukerne Bærum kommune støtter omorganisering og ansvarsfordeling Oppegård kommune støtter nedlegging som konsekvens av omorganisering Oppland fylkeskommune kommenterer at elevene fortsatt vil ha krav etter §2.6, og at det forutsetter en kompetanse kommunene sjelden besitter i dag. Disse utfordringene må løses før nedlegging. Merk også at Fylkeskommunal råd for likestilling for funksjonshemmede i Oppland uttaler seg motsatt: de er mot nedleggelse, og påpeker feil elevtallindikator. Statped Vest hvor direktøren ignorerte innspill fra ansatte i Statped Vest, og uttalte seg positivt til nedlegging uten støtte fra fagmiljøet ved Hunstad eller andre tilsette med kompetanse på hørselshemmede elever. Statssekretær Lisbeth Rugtvedt fikk overlevert de ansattes egen høringsuttalelse fra tillitsvalgt ved Hunstad skole. Ullensaker kommune har opprettet Døli skole og hørselssenter og har allerede lokal løsning Vestfold fylkeskommune uttaler at kompetanse i kommunen må løses før avvikling Akershus fylkeskommune, Frogn kommune, fellesuttalelse Halsa, Rindal og Sunndal kommune, Hedmark fylke og Hedmark SV (samkjøring), Sør-Trøndelag fylkeskommune og Østfold fylkeskommune var for nedlegging uten spesielle bemerkninger om døveskolene. Totalt sett er det mindre enn ti uttalelser som kan antas å være positive til å “bare” legge ned døveskolene. Og man kan anta at flere av dem neppe var forberedt på at det ville skje uten at nye alternativer var på plass først! Mindre enn 10 av nesten 280 høringsuttalelser! Det er også verdt å merke seg at direktør ved det eneste Statped-senteret med døveskole som uttalte seg positiv til nedleggelse, er også den eneste av de fire direktørene som ikke kan tegnspråk, og som var involvert i prosjekt S for 20 år siden – da man forsøkte å få nedlagt døveskolene. At direktøren overkjører innspill av egne ansatte for å få en positiv uttalelse for nedlegging, er svært lite tillitvekkende for brukere av Statped Vest. 78

89


2. Selv medlemmer av Midtlyng-utvalget er kritiske til nedlegging av døveskolene! Uvalget har hatt 16 medlemmer: x

Leder: Jorid Midtlyng, kommunaldirektør for oppvekst og utdanning, Trondheim kommune

x

Grete Dalhaug Berg, høgskolelelektor, Høgskulen i Volda

x

Eva Björck-Åkesson, professor, Högskolan för lärande och kommunikation, Jönköping

x

Einar Christiansen, direktør, Lillegården kompetansesenter, Porsgrunn

x

Marit Dahl, spesialrådgiver, Utdanningsforbundet, Oslo

x

Per-Erik Davidsen, avdelingsdirektør, Bufetat region Nord, Alta

x

Niels Egelund, professor, Center for grundskoleforskning, Aarhus Universitet

x

Rune Grahn, rektor, Skedsmo videregående skole, Lillestrøm

x

Bente Hagtvet, professor, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo

x

Peder Haug, professor, Høgskulen i Volda

x

Gidske Holck, forsker, Statped Vest, Bergen

x

Øystein Lund, enhetsleder i pedagogisk-psykologisk tjeneste, Tromsø / stipendiat, Høgskolen i Bodø

x

Tove-Lill Labahå Magga, høgskolelektor, Høgskolen i Finnmark, Alta

x

Jorun Sandsmark, rådgiver, KS, Oslo

x

Johans Sandvin, professor, Høgskolen i Bodø

x

Marianne Ween, generalsekretær, Funksjonshemmedes Studieforbund, Oslo

Utvalgsmedlemmene med sine navn i kursiv hadde særmerknad i NOU 2009:18. Det var dissens i Midtlyng-utvalget. 79

90

Det er interessant er å merke seg hvem som utgjorde mindretallet. Hagtvet er professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, som inntil nylig hadde ansvar for tolk- og tegnspråkstudiene ved UiO. Holck kommer fra Statped. Magga har kompetanse på utfordringer knyttet til minoriteter, og det er også relevant for gruppen tegnspråklige elever da norsk tegnspråk også er et minoritetsspråk på linje med samisk. Ween har kompetanse på funksjonshemmedes utfordringer.


Utvalgsmedlemmene med sine navn i kursiv hadde særmerknad i NOU 2009:18. Det var dissens i Midtlyng-utvalget. Det er interessant er å merke seg hvem som utgjorde mindretallet. Hagtvet er professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, som inntil nylig hadde ansvar for tolk- og tegnspråkstudiene ved UiO. Holck kommer fra Statped. Magga har kompetanse på utfordringer knyttet til minoriteter, og det er også relevant for gruppen tegnspråklige elever da norsk tegnspråk også er et minoritetsspråk på linje med samisk. Ween har kompetanse på funksjonshemmedes utfordringer. Spesielt interesserte kan lese innlegget “Enigheten som allikevel ikke var enig” på http://spesialundervisning.origo.no/-/bulletin/show/371070_enigheten-som-allikevel-ikkevar-enig Første avsnitt lyder: Utredningen er stort sett skrevet i konsensusform. Anbefalingene og begrunnelsene fremkommer stort sett uten merknader. Men samarbeidsånden i utvalget kan umulig ha vært spesielt god. De første 298 sidene inneholder knapt dissenser. Fra sidene 212, tar de fem utvalgsmedlemmene; Bente Hagtvet, Gidske Holck, Tove-Lill Labahå Magga, Jorun Sandsmark og Marianne Ween, kraftig avstand fra utredningens tidligere deler. Først i en felles merknad, deretter i individuelle merknader. Utredningen er kraftig kritisert av flere instanser for manglende innsikt og logisk tenking rundt elevgrupper med særskilte utfordringer. Dette kan man raskt finne ved å google på NOU 2009:18 eller Midtlyngutvalget. Her vil vi fokusere på uttalelser fra utvalgsmedlemmer som direkte angår døveskolesaken, samt vise til varslingsbrev til Kristin Halvorsen med notat til KUF vedlagt. 

80

80

91


92


93


94


95


96


Vi har noen uttalelser fra medlemmene i Midtlyngutvalget som går direkte på døveskolene: Utvalgsmedlem Marianne Ween (Funksjonshemmedes Studieforbund): Marianne Ween ble av redaksjonen spurt om notatet til KUF er relevant for gruppen døve og tunghørte elever. Hun svarte på e-post: For å si det enkelt først, og så komme med reservasjonene som også må være med: Ja, notatet er relevant for tilbudet til døve elever. Fordi: Det ser ut som situasjonen i Bergen er et typisk tilfelle av manglende samordning og samhandling, og manglende respekt for kompetansemiljøer. Nedgangen i behovet for heldagsplasser er gledelig, og avhenger av at behov for kortvarig opplæring tilfredsstilles med god opplæring og i det miljøet elevene har behov for. Jeg kjenner ikke i detalj situasjonen over hele landet, men i tillegg til at jeg mener de aller fleste elever har det best i nærskolen, mener jeg selvsagt at alle elever skal få den støtten de trenger. Der kompetansen ikke finnes lokalt, må sentral kompetanse være tilgjengelig. Jeg ser også behovet for et godt miljø for døve med tegnspråk som hovedspråk, men er ikke sikker på om dette alltid må befinne seg i en døveskole. Uansett hvilket tegnspråk-miljø barna tilbys, trenger vi også et kompetansemiljø som kan holde miljøet levende og i utvikling. Uansett, det å legge ned et kompetansesenter/skole før den som skal videreføre oppgavene er etablert, er hodeløst. Utvalgsmedlem Bente Hagtvet (professor i spes.ped, UiO): Bente Hagtvet skriver i en epost til redaksjonen: Jeg sympatiserer som du forstår av min dissens i Midtlyngutvalget og mine merknader med den saken du slåss for og tror på. Jeg er på vesentlige områder dypt uenig med flertallet i Midtlyngutvalget.

86

97


Utvalgsmedlem Øystein Lund (ikke del av mindretallet): NRK1 sendte i november 2009 “Tid for tegn” der NOU 2009:18 ble tatt opp, og blant annet utvalgsmedlem Øystein Lund ble intervjuet. Utvalgsmedlem Øystein Lund uttalte til Tid for tegn at dette er en prosess som vil gå over tid, og at det er viktig å legge vekt på at man får et trygt og godt tilbud for elevene før man legger ned det eksisterende. Lund sa også at det var viktig å gi kommunene eller regionene tid til å samarbeide om å lage et godt tilbud til elevene, både faglig og sosialt. Lund sa også at NOU legger til rette for en bred debatt, og at han stoler på at det vil komme innspill i høringsrunden og at det vil bli lyttet til. Programmet kan sees på http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/570761/

Utvalgsmedlem Tove-Lill Labahå Magga ;ϱϱͿer tilsatt ved Samisk høgskole ved Kautokeino ŽŐĞƌcand.polit i spesialpedagogikk fra NTNU, og har arbeidet som lærer i grunnskolen i 18 år. Hun har i de senere år arbeidet som høgskolelektor ved Samisk høgskole og Høgskolen i Finnmark. Magga arbeider også med enkeltoppdrag fra andre høgskoler og kompetansemiljøer med tospråklighetspedagogikk og flerkulturell pedagogikk i den samiske skolen, og med mer generell minoritetspedagogikk. Den spesielle kompetansen Magga har om tospråklighetspedagogikk, flerkulturell pedagogikk og minoritetspedagogikk er svært relevant også for elever som bruker tegnspråk. Det er viktig å ikke miste ut av syne at en stor del av gruppen hørselshemmede elever i Norge må fungere som tospråklige og på alle måter kvalifiserer seg til å betraktes som en språklig minoritet. Dette perspektivet er ofte blitt oversett i diskusjonen om undervisning av hørselshemmede barn, som ofte tar utgangspunkt i spesialpedagogikk. I opplæringslovens forstand er heller ikke opplæring etter §2.6 definert som spesialundervisning. På neste side: Tove-Lill Labahå Maggas refleksjonsnotat “Hva er til det beste for barna?”

87

98

97


Refleksjonsnotat til kompendium om hørselshemmedes situasjon i skolen Av Cand.polit Tove-Lill Labahå Magga Medlem av Utvalg for bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov (Midtlyngutvalget) 16. mars 2010

Hva er til det beste for barna? Har sett på noen problemstilling ut fra innholdet i NOU 2009 Rett til læring , og viser til min særmerknad i NOU 2009 Rett til læring, i vedlegg 1, der jeg peker på forskjellen mellom forståelsesrammer som bygger på henholdsvis integreringsperspektivet og inkluderingsperspektivet. Det er noen sentrale problemstillinger fra Midtlyngutvalget, som nå er kommet opp og blitt aktualiserert i forbindelse med drøfting av hørselshemmede situasjon i skolen.. Dette er problemstillinger som også er belyst i særmerknadene i utredningen og i et notat som fire av utvalgsmedlemmene skrev til KUF-komiteen på Stortinget høsten 2009. Jeg vil her dvele ved følgende problemstillinger: Blir barn og elever som er døve eller har hørselsproblemer gitt et skoletilbud som bygger på de samme kvalitetskriterier som de tilbud øvrige barn og elever i skolen har? Er myndighetene på statlig nivå tilstrekkelig opptatt av å sikre at samfunnets innsats for å gi en likeverdig opplæring for disse elevene i dag, blir gjort ved at staten tar ansvar for at det finnes en helhetlig tiltakskjede som gir likeverdighet i læringsutbytte som resultat? Eller er det slik at statens myndigheter ser dette kun som et fremtidig mål, med den følge at det aksepteres at det en tid fremover vil mangle tegnspråklige skoletilbud til disse elevene? Er dette i så fall et brudd med inkluderingsprinsippet som fordrer at alle skal sikres en fullverdig deltakelse i opplæringsfellesskapet?

88

99


Den praksis som til enhver tid finner sted fra statens myndigheters side, har selvklart, store konsekvenser for elevene i grunnopplæringa i Norge. Statens myndigheter omfatter både statlig, regionalt og kommunalt nivå. Statens myndigheter har blant annet også ansvar for å sikre at innholdet i internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert blir fulgt opp, og derved sikre at alle barn og unge har en opplæring som bygger på prinsippene i menneskerettighetene, der inkluderingsprinsippet er nedfelt. I min særmerknad i NOU 2009 Rett til læring (Vedlegg 1, side 213), har jeg pekt på forskjellene mellom integrering og inkludering. Det kan sies å være avgjørende for måloppnåelse i offentlig virksomhet, at en vet å skille mellom innholdet i disse to begrepene. Dersom folk som arbeider med planlegging og beslutninger ikke kjenner til hva forskjellene i begrepsinnhold representerer i pedagogisk praksis, kan en heller ikke tilrettelegge i henhold til prinsippene på en målrettet måte. Inkluderingsprinsippet kan sies å bygge på anerkjennelse av at mennesker har ulike forutsetninger når de skal delta i et læringsfellesskap og at det derfor må legges til rette for læring på en måte som gjør at alle kan delta i opplæringsfellesskapet. Dette er i Opplæringsloven omtalt med fagtermen: Tilpasset opplæring. Dette er et prinsipp som gjelder for alle elever i grunnopplæringa. Prinsippets innhold får konsekvenser for hva som må gjøres nå et opplæringsfellesskap skal konstitueres. Det må tas hensyn til de elevene som rent faktisk er der, og som skal nyttiggjøre seg opplæring i dette fellesskapet. Opplæringen må planlegges og gjennomføres ut fra elevenes forutsetninger og behov. Inkludering forutsetter at opplæringsmiljøet gir hver enkelt elev mulighet til å delta fullverdig i elevfellesskapet. Denne anerkjennelsen blir ikke gitt verdi, dersom integreringsbegrepet legges til grunn for opplæringsplanlegging og gjennomføring av tiltak. Dette fordi integrering bygger på den forutsetning at det må iverksette kompensatoriske tiltak for elever som er eller blir utenfor elevfellesskapet. Da kan for eksempel tegnspråk bli definert å være et kompensatorisk tiltak, ut fra en mangeltilstand hos eleven. Integrering forutsetter at noen er eller blir segregert, ut fra faktorer hos dem selv. Denne forutsetning skal ikke være til stede dersom, skolene og statens øvrige myndigheter legger inkluderingsprinsippet til grunn for sin virksomhet. Da forutsettes det at alle hører til i elevfellesskapet og at det legges til rette for en opplæring der alle er fullverdige deltakere uavhengig av hvilke forutsetninger de har på individplan. Faktorene for endring og forbedring og kilde til ressurser for elevene, finnes i skolen og hos lærere og medelever, så vel som hos eleven, foresatte og hjemmemiljøet. Dette krever at elevfellesskapet blir konstituert på en faglig etterrettelig måte. Det må sikres at de forhold og faktorer som er 89

100


nødvendige for dette formål må bli tatt hensyn til. Dette gjelder for eksempel tilgang til tegnspråklige miljøer. Integreringsbegrepets innhold kan bidra til at det skapes og opprettholdes forestillinger om at forskjellighet i forutsetninger for læring hos elever, kan møtes med generelle tiltak som for eksempel klasseledelse og metoder for atferdsendring hos elever. De faktiske forskjellene mellom elever blir da usynliggjort og ikke tatt på alvor i form av et system av tiltak som må være tilgjengelig til enhver tid. Dersom skolens myndigheter kun planlegger fremtidige tiltak, kan det skapes urealistiske forventninger hos foresatte. Dette gjelder for eksempel barn som får operert inn CI for å forbedre hørselen. Myndighetene kan komme til å skape situasjoner der det utvikles dysfunksjonelle læringsmijøer for mange elever i lokalskolen. Det er ingen tjent med. Tanken om fysisk integrering kan medføre en tilsløring av hvilke faktiske faglige og pedagogiske betingelser som må være til stede for at hvert enkelt menneske skal kunne nyttiggjøre seg opplæring i et elevfellesskap. Dette er bekymringsfullt. Inkludering ble innført som et prinsipp ut fra kunnskaper om elevforutsetninger og læring. Læring skjer hos mennesker når enkeltbarn og elever inngår i sosiale, kulturelle og faglige fellesskap der enkelteleven har mulighet for å kommunisere og være i samhandling med andre elever. Kommunikasjon i samhandling med andre elever som gir grunnlag for individuell refleksjon og læring, er den forutsetning som legges mest vekt på i dagens nyere pedagogiske fagteori om læring. Barn lærer best når de får passe utfordringer og blir stilt overfor situasjoner og oppgaver som de mestrer. Det vil si at de gjennomlever situasjonen med et sosialiseringsutfall som gir dem en positivt ladet identitet. Dette er grunnlaget for at læring skjer hos eleven. I boka ”Sosialisering”(Hoëm 2010) gis det en utførlig beskrivelse at den totale læringsprosess hos mennesker i et samfunnsperspektiv. ”Opplevelsen av mestringsgrunnlag, selvforståelse og identitet er opplevelsen av den gode situasjon, denne er samtidig en opplevelse av egen identitet enten den gode situasjon i denne forstand er et makro- eller et mikrofenomen.”(Hoëm 2010:150) Det vises også til at den ideelle situasjon for samhandling i alle former for sosialisering er at det eksisterer verdi- og interessefellesskap mellom aktørene. Dette er en forutsetning for læring hos elevene i elevgrupper. ”En sosial verdi defineres som et subjektivt ettertraktet gode. Interesse defineres som verdibundet strategi, eventuelt som verdiindikator. Et verdifellesskap er relativt vanskelig å etablere, men når det først er etablert, er det relativt varig og robust. Et 90

101


interessefellesskap er relativt lett å etablere, men relativt flyktig og trenger stadig å bli stimulert for å opprettholdes. (Hoëm 2010:150). Med bakgrunn i døveskolenes etablerte verdifellesskap og deres funksjon som identitetsskapende arenaer for sine elever, må det sies å være en nærmest umulig oppgave for hvilke som helst kommuner å etablere tilsvarende tilbud, med de samme kvaliteter hva muligheter for læring og identitetsutvikling angår. Det er som sagt mulig å få noen i lokalsamfunnet til å lære tegnspråk, og som ut fra et interessefellesskap nok kan fungere i perioder, og erfaring har vist at det er mange slike positive erfaringer. Disse kan umulig gi eleven en stabil faglig ramme for læring som fungerer i tråd med de kvalitetskriterier en stiller for elever i dagens skole på et generelt grunnlag. Det kan derfor stilles spørsmål ved om nedleggelse av disse skolene med sine vel etablere læringsmiljøer og faglige forankring, kan føre til at elever som trenger disse skolene, fordi de har læreforutsetninger som tospråklige i tegnspråk og talespråk- blir diskriminert? Blir disse elevene faktisk negativt forskjellsbehandlet og ikke positivt forskjellsbehandlet i dagens samfunn? Inkludering kan sies å fordre en positiv forskjellsbehandling, noe som kan sies å være grunnleggende for denne elevgruppen ut fra menneskerettighetsprinsippene. En negativ forskjellsbehandling er det samme som diskriminering, noe som skoleverket og statens myndigheter er satt til å motvirke aktivt ut fra de internasjonale konvensjoner som staten Norge har ratifisert. I dette tilfellet vil det kunne betegnes som positiv diskriminering å bevare de tegnspråkmiljøene som disse elevene trenger tilgang til, om enn periodevis og uten å være fulltidselever. Det vil ikke være mulig å bygge opp slike språkmiljøer uten fagfolk som har denne praktiske kompetansen. I et eventuelt påvente av at det bygges opp nye stabile språkmiljøer for denne elevgruppen, vil de måtte stå uten et slikt tilbud. Viser i denne sammenheng også til NOU 2010:7 Mangfold og mestring. I kap 5; Den språklige situasjonen, gjør utvalget rede for kunnskapsgrunnlaget for når det gjelder tilegnelse av andrespråk. Der vises det til at tospråklige i global sammenheng, er en vanlig situasjon for mennesker. Det vektlegges særlig hvordan mennesker som er potensialt tospråklige, når de lever flerspråklig, og at særlig disse må få hjelp til å erobre begge språk ved å få mulighet til å lære dem. Utvalget peker også på i kap 16, at minoritetsspråklige er overrepresentert i det spesialpedagogiske støttesystemet., noe som knyttes til at disse barna ofte får en uspesifisert diagnose eller vanskekategorisering, samtidig som voksne minoritetsspråklige er 91

102


underrepresentert. Dette utvalget (Østbergutvalget) peker på at spesialundervisning for disse elevene har kun en avlastningsfunksjon i skolesystemet på skoleeiernivå mangler kompetanse i forhold til å avdekke hva som faktisk er problemet hos minoritetsspråklige elever. Dette er faglige spørsmål som kan være overførbare også til elever som er tegn- tale tospråklige, enten de har lært to språk eller blitt henvist til å velge bare ett, selv om ikke Østbergutvalget har drøftet dette. I de tilfeller der barn med hørselsproblemer ikke kan velge sitt andrespråk, tegnspråk må de bli enspråklige i talespråk. Tale språk er samfunnets majoritetsspråk og døve barn velger derfor et andrespråk tegnspråk, fordi de ikke har mulighet til å velge talespråk. Dette gjelder imidlertid også for de som kan bli tospråklige i tale- og tegnspråk. Det å bli tospråklig er ikke noe minoritetstospråklige bare blir av seg selv. De må velge det og erobre andrespråket / minoritetsspråket; tegnspråk. Noen kan ha begge språkene som morsmål. Tegnspråklige i Norge har lovfestet rett til å lære på tegnspråk, i henhold til opplæringsloven. Spørsmålet er definisjonen av hvem det er som er bærere av denne retten? Det som alle minoritetsspråklige har felles, er mangel på språkmiljøer som gir alle barn som trenger det tilgang til minoritetsspråket. De barn som har tegnspråk som hjemmespråk står i en annen situasjon, enn de som må ut av hjemmet for å tilegne seg språket. Det er viktig å se hvor stort mangfoldet er på dette området slik at en praktiserer inkludering når en skal praktisere tilpasset opplæring for alle i skolen. Det å bygge opp en funksjonell minoritetstospråklighet hos barn og elever er krevende, men svært nødvendig ut fra at et barns læring skjer når modenhetsnivået er nådd akkurat til et punkt og barnet er parat til å lære. Da må stimuleringen og språkmiljøet være der for å gi barnet den kommunikative og begrepsmessige stimulering og samhandlingskvalitet som er nødvendig. Tiden må derfor brukes til det som fører til læring hos barnet og barnet trenger gode kommunikasjonspartnere, voksne og barn, for at de skal kunne tilegne seg begreper og lære samtidig som de tilegner seg språk. Dette dekker innholdet i prinsippet om forebygging som gjelder for alle barn. Noen bruker i stedet begrepet tidlig innsats, som er mer rettet mot tiltak når problemer er oppstått. Barn som får operert inn CI er i en særlig sårbar situasjon når det gjelder læring. Disse barna har rett til de samme betingelsene for læring som andre barn og med hørselsproblemer må ha mulighet til bli tospråklige; tegn- og talespråklig, sett ut fra en pedagogisk faglig synsvinkel der læring og begrepsdanning er målet. Det handler om et godt faglig og forebyggende arbeid ikke bare i et aldersperspektiv, men i forhold til riktig stimulering og tilrettelegging i tidlige faser innen læringsområder, underveis i skoletiden. Tospråklighet i 92

103


opplæringssituasjonen er for eksempel en slik helt grunnleggende forutsetning for at disse barna skal få en god utvikling og mulighet til å lære. Foresatte må slippe å velge at barnet skal bli enspråklig i dagens Norge. Barnet må få mulighet til å oppleve mange forskjellige språklige stimuleringsformer og tilgang til de erfaringer som er tilpasset deres behov for å lære. Dette er faglige prinsipper som et godt faglig dokumentert. (Øzerk 2006 og 2007). Den tiden må sies å være forbi da enspråklighet var norm i samfunnet og man så på minoritetstospråklighet som lærehemmende. I dag vet vi bedre, og vi kan ikke godt at dette skal være et spørsmål om økonomiske vurderinger begrensninger som har andre begrunnelser enn de rent faglige. Inkludering handler om å gi barn mulighet ut fra det som en vet fungerer godt og ikke trekke slutninger om hva som er til det beste for barna på et generelt grunnlag og ut fra slutninger som handler om helt andre forhold enn det som er til det beste for barnet. Når det gjelder argumentasjon ut fra prinsippet om sosial utjevning som blir mye brukt også i dag, så blir ikke dette ivaretatt gjennom at alle skal ha rett til å gå på lokalskolen. Det å gå på skole sammen med en gruppe elever på det trinnet du tilhører etter din alder, og på den skolen der du bor, gir deg som menneske ikke nødvendigvis noen garanti for at du får et godt individuelt læringsutbytte og klarer deg sosialt i samfunnet resten av livet. Det som må skje er at du blir sosialt, faglig og kulturelt inkludert. For noen barn og elever vil det ha et skoletilbud som kun gis i nærskolen virke ekskluderende. For tospråklige vil nærskolens språkmiljø, fungere ekskluderende, dersom du ikke har noen å snakke med på et språk som du kan. Da må enten du lære deg skolens språk, eller du må ut å finne miljøer der de snakker ditt språk. Muligheten for at skolens øvrige elever skal lære ditt språk er ambisiøst, og kan sies å være opportunistisk, selv om det faktisk er mulig. Det kan imidlertid svært krevende å skape varige verdifellesskap som gir resultater i form av et stabilt språkmiljø. Mål som bygger på sosial utjevning, som har vært vektlagt også i Midtlyngutvalget kan kun bli nådd dersom enkelteleven har et tilfredsstillende læringsutbytte. Inkludering forutsetter at elevene deltar fullverdig i elevfellesskapet både sosialt, kulturelt og faglig. Det holder ikke med fysisk integrering i nærskolen. Spørsmålet er om man opererer med realistiske mål. I notatet til KUF-komiteen der jeg var medunderskriver heter det: De utviklingstrekkene som omgir oss, tyder på en sterk økning når det gjelder krav til kompetanse og funksjonsdyktighet. Dette innebærer at stadig flere unge støtes ut i permanent ekskludering fra skole og arbeidsliv. Det er et paradoks at vi ønsker en samfunnsutvikling der det er bruk for alle, mens vi i praksis er i ferd med å utvikle ordninger og samfunnsinstitusjoner som ikke tar inn over seg mangfoldet. En 93

104


tenkning som isolerer opplĂŚringssektoren fra de øvrige livsarenaene (bolig, fritid, arbeid), fremmer en slik utvikling. Ă&#x2026; bringe barnehage og skole inn som samvirkende kraftsentra i inkluderende lokalsamfunn, vil kunne bidra til ĂĽ skape det rommet som gjør det mulig ĂĽ synliggjøre alle, uansett individuelle forutsetninger, som bidragsytere. Utvalget fikk i mandat ĂĽ belyse og arbeide frem tiltakskjeder som kan bidra til at dette kan skje. Vi kan ikke se at NOU-en bidrar til dette. (Hagtvet, Magga, Sandsmark og Ween, 2009) Det mĂĽ i dag kunne sies at hørselshemmedes situasjon i skolen i dag er frykten for mangel pĂĽ funksjonelle tegnsprĂĽkmiljøer som de kan nyttiggjøre seg nĂĽr de trenger ĂĽ styrke denne delen av sin totale sprĂĽkkompetanse. Dette er en forutsetning for ĂĽ kunne lĂŚre pĂĽ en for dem tilfredsstillende mĂĽte.   Inkluderingsperspektivet kan sies ĂĽ inneholde den forutsetning at det mĂĽ gjøres grep som sikrer at det finnes egnede og tilgjengelig tiltak, i en helhetlig tiltakskjede, og at det legges til  rette for lĂŚring ved for alle ved hjelp av disse tiltakene. Det mĂĽ derfor vĂŚre mulig for  lokalskolene ĂĽ samarbeide med de fagmiljøer som utvikler tiltak som har de spesifikke tilbudene til de elever som trenger det. Tiltakene som er knyttet til enkeltelevers behov og  forutsetninger og som fungerer godt, mĂĽ kunne bevares. For at eleven skal kunne nyttiggjøre  opplĂŚringen og fĂĽ et tilfredsstillende lĂŚringsutbytte mĂĽ opplĂŚringen vĂŚre tilpasset seg elevens forutsetninger og elevene mĂĽ ha tilgang til et tilpasset lĂŚringsmiljø. Dette trenger  ikke nødvendigvis vĂŚre fulltidsplasser i skoler med slike tilbud, men det mĂĽ vĂŚre mulig ĂĽ  kombinere tiltakene for ĂĽ fĂĽ det til ĂĽ fungerer. Det mĂĽ kunne gĂĽ an ĂĽ anerkjenne de løsninger som fungerer godt i dag, og ikke legge ned de skoletilbudene som enkeltelever i dag bruker  og benytter seg av.  Uavhengig av om eleven er tegnsprĂĽksdominert tosprĂĽklig eller talesprĂĽksdominert  tosprĂĽklig, vil tilgang til begge disse to sprĂĽkmiljøene vĂŚre en forutsetning for ĂĽ kunne  nyttiggjøre seg opplĂŚring, uavhengig av nĂĽr de blir tosprĂĽklige eller hvorfor de er det. En kan ikke risikere at de minoritetssprĂĽklige miljøene forsvinner som følge av at en vedtar ĂĽ  gjennomføre strukturelle endringer. SpørsmĂĽlet er hvem som skal ha ansvar for ĂĽ sikre at disse sprĂĽkmiljøene er tilgjengelig? Det vil vĂŚre barn som trenger disse skolene om enn som korttidstilbud. Dersom en legger ned før noen bygger opp nytt, skaper man vaakum for de  trenger tilbudene. Det mĂĽ kunne finnes løsninger som gjør at det blir kontinuitet i tilbudet og at tiltakskjeden eksisterer ogsĂĽ pĂĽ dette omrĂĽdet.  Litteratur: +RsP$QWRQ  6RVLDOLVHULQJ.XQQVNDSÂąLGHQWLWHW2SODQGVNH%RNIRUODJ Â&#x2018;]HUN=.DPLO7DYDUHSnGHWWRVSUnNOLJHSRWHQVLDOHW8WGDQQLQJ 94 Â&#x2018;]HUN=.DPLO)UDVSUnNEDGWLOVSUnNGUXNQLQJPRGHOOHUIRURSSO ULQJPHGWRVSUnN2VOR&DSSHOHQDNDGHPLVN Â&#x2018;]HUN=.DPLO7RVSUnNOLJHRYHUJDQJVPRGHOOHURJWRVLGLJHPRGHOOHURUJDQLVHULQJSULQVLSSHURJSUDNVLV 9DOOVHW2SSODQGVNH%RNIRUODJ$16 .XQQVNDSVGHSDUWHPHQWHW1285HWWWLOO ULQJ .XQQVNDSVGHSDUWHPHQWHW1280DQJIROGRJPHVWULQJ)OHUVSUnNOLJHEDUQXQJHRJYRNVQHLRSSO ULQJVV\VWHPHW

105


106


HVA ER DET BESTE FOR HØRSELSHEMMEDE BARN? Dette er siste kapittel. Vi håper vi har gjort klart at Kunnskapsdepartementets beslutning om å legge ned døveskolene mangler god begrunnelse, og bør legges på is. Vi er enig med KD i at vi trenger et nytt system for undervisning av hørselshemmede elever. Behovet viser seg i at dagens system for å følge opp hørselshemmete elever er tilfeldig, varierende og for dårlig koordinert, og ikke er basert på empirisk kunnskap. Men det er en stor forskjell mellom det vi ønsker, og det Kunnskapsdepartementet gjør: Vi krever at nye løsninger for døveskolene er på plass FØR man fratar døve barn de skolene de har i dag! Et perspektiv som KD heller ikke har evnet å se, er at vi trenger et nytt syn på tegnspråklige elever. Disse elevene er en språklig minoritet, som trenger skoler som fungerer på deres språk! Det er det vi mener med døveskoler! Tegnspråk er ikke spesialpedagogikk! Språkmeldingen er klar på at norsk tegnspråk er et fullverdig språk! Det er derfor ikke logisk at Statped skal ha ansvar for å drive døveskoler. Statped har vist at de ikke mestrer å forvalte undervisningstilbudet til hørselshemmede barn i Norge. Et system som ikke fungerer, vil ikke begynne å fungere bare man putter mer penger inn i systemet. Vi mener Statped ikke kan ha ansvar for tegnspråklig opplæring i Norge! Vi trenger en organisering av skoler for hørselshemmede der man har kunnskap om elevgruppen fra og med toppledernivået. I Statped er det ikke kunnskap om elevgruppen på toppen av organisasjonskartet. KD sier at staten ikke bør drive skole. Vi er enige når det gjelder styring. Utdanningsdirektoratet bør ikke styre døveskolene, og heller ikke Statped. De som har mest kunnskap om døve, befinner seg nederst i organisasjonskartet. De blir ikke hørt, og avgjørelsene på toppen strider ofte mot deres erfaring med elevene. Dagens situasjon gjør at barnas beste ikke blir prioritert foran politiske eller økonomiske motiver! Riksrevisjonens rapport viser også tydelig at økonomi kommer foran barnas rettigheter. Staten må sørge for en finansieringsmodell for skoler for hørselshemmede som gjør det umulig for kommunen å velge den billigste løsningen framfor den beste løsningen for de hørselshemmede barna, og som sikrer barna det de har lovmessig rett på! Ombudsmann for tegnspråk? Dagens situasjon tyder på at vi trenger en egen ombudsmann for tegnspråklige barn, unge og voksne i Norge! Det er for dårlig kunnskap om denne spesielle gruppen at det skjer systemsvikt overalt. Det gjelder ikke bare barn, selv om dette kompendiet fokuserer på elever, de samme utfordringene gjelder også eldre på sykehjem eller omsorgssentre. De fleste innen skoleverket eller helsesektoren forstår ikke at hørselshemming innebærer helt andre utfordringer enn andre funksjonsnedsettelser. Mennesker som er blinde, sitter i rullestol, eller har lærevansker, kan kommunisere med omgivelsene. De har noe til felles, som hørselshemmede tegnspråklige ikke har! Derfor må vi ha en ombudsmann med spesialkompetanse på hørselshemming og tegnspråk som kan følge opp tegnspråklige barn i barnehage, grunnskole, videregående skole og videre i livet! 107


Oppsummering På bakgrunn av hva brukerne selv har fortalt, har vi laget en oppsummering av hva som må gjøres for å sikre at hørselshemmede barn i Norge får et anstendig opplæringstilbud. Vi baserer denne oppsummeringen på erfaringene fra elever, foreldre og tidligere elever. Gruppen omfatter hele spekteret av hørselshemmede; døve, tunghørte, CI-brukere. Innspillene kommer fra foreldrelag, Facebook-grupper, seminar for foreldre, allmøter, utspill fra organisasjoner og enkeltpersoner, muntlig, skriftlig, i media, aksjonsgrupper og personlige historier. Det er de det gjelder som sier dette, ikke ledere eller byråkrater uten kontakt med brukergruppen, med vikarierende politiske og karrieremessige motiver!

OPPSUMMERING * Opplæringstilbudet må omorganiseres, fordi dagens modell ikke er bærekraftig! * Opplæringssituasjonen til hørselshemmede barn i Norge må kartlegges, og kunnskap og dokumentasjon må innhentes før man fjerner dagens tilbud! * Alternative løsninger må utredes og implementeres før man fjerner dagens tilbud! * Tegnspråktilbudet må samles i regionale sentre! Elever som har heltidseller deltidstilbud ved dagens døveskoler, samt foreldreopplæringen “Se mitt språk”, må fortsatt være samlet! Å splitte tegnspråkmiljøet ved å la kommunale skoler ha ansvar for heltidselever, og Statped ha ansvar for resten, er meningsløst og selvmotsigende i forhold til argumentasjon om større tegnspråkmiljø! * For å sikre et reelt landsdekkende tilbud må man ha regionale sentre plassert slik at de fleste av Norges innbyggere har rimelig reiseavstand til sentrene, og sentrene må ha botilbud til både elever og foreldre! * En ny organisasjon må sikre at organisasjonen har kunnskap om hørselshemming og tegnspråk også på toppledernivå, og være politisk uavhengig. * Kommunene kan ikke ha individuelt ansvar for hørselshemmede barns opplæringstilbud. De aller fleste av Norges 430 kommuner mangler kompetanse på dette. Det må være en egen, kompetent organisasjon som kan

108


organisere et landsdekkende tilbud som alle kommunene kan få tilgang til. Dette understøttes av Riksrevisjonens rapport om spesialundervisning. * Staten må stå for finansiering av tilbudet, fordi vi ser at kommunale tilbud som Vetland og Auglend og hørselsklasser i kommunene lider under varierende kommuneøkonomi, og vi ser det gir problemer med å opprettholde opplæringstilbudet. Den økonomiske modellen må gjøre det nøytralt for kommunene hva slags tilbud barna får, slik at man velger det beste for barna, ikke det billigste! Igjen viser vi til Riksrevisjonens rapport. * Det finnes ikke gode argumenter for å legge ned Hunstad skole i Bergen i 2014, siden kommunen planlegger et nytt tilbud i Nattland skole, som er planlagt ferdig i 2014. Hordaland foreldrelag viser også til at det totale elevtallet er stabilt. * Vi er positive til et helhetlig tilbud, organisert etter tvillingskolemodellen, og at fokus på skoletilbudet dreies fra spesialpedagogikk til å være et språklig tilbud. Tegnspråk er et språk, og ikke et spesialpedagogisk anliggende. Opplæringslovens §2.6 som gir rett til tegnspråklig opplæring er ikke å anse som spesialpedagogikk. Dette understreker behovet for at vi må se på opplæringstilbudet til hørselshemmede i et nytt lys, og behovet for å tilpasse tankegangen til dagens anerkjennelse av tegnspråk som et språk. Dette er i tråd med Språkmeldingen.

109


110


Hvorfor døveskolen er viktig!