Issuu on Google+

Sak 657/13-123 – 03.01.2014 ANMELDELSE FOR BRUK AV PEPPERSPRAY A anmeldte polititjenesteperson B for bruk av pepperspray mot A under en pågripelse. Som grunnlag for anmeldelsen viste A til en egenrapport om pågripelsen som B hadde skrevet. Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten politiets straffesak mot A samt oppdragsloggen fra operasjonssentralen som var knyttet til hendelsen. Spesialenheten innhentet videre dommen mot A. Både As og polititjenestepersonenes forklaringer rundt hendelsesforløpet ble funnet tilstrekkelig belyst gjennom straffesaksdokumentene og forklaringene de hadde avgitt til domstolen. Politiet hadde stanset A i trafikkontroll og A hadde ikke gyldig førerkort. Han ble bedt om å gi bilnøkkelen til politiet, noe han nektet. Det endte med at A ble sint og motsatte seg politiets pålegg. Han begynte å fekte og sparke, og polititjenestepersonene hadde vansker med å få kontroll over ham. B snublet, og den andre polititjenesteperson så det som nødvendig å legge A i bakken. B benyttet pepperspray mot A for å roe ham ned før noen ble skadet. De fikk deretter satt på A håndjern. Spesialenheten fant ikke Bs bruk av pepperspray ubetinget utilbørlig. Det ble vist til at i vurderingen av om vilkårene for bruk av pepperspray forelå, måtte B bedømmes ut fra egen oppfatning av situasjonen. Spesialenheten fant ikke Bs vurdering så mangelfull at straff kunne idømmes. Det ble vist til at lempeligere midler var forsøkt, samt at politiet må levnes en romslig ramme når handlingen skal vurderes i ettertid. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 641/13-123 – 03.01.2014 ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING En person (A) anmeldte en politiadvokat (B) for å ha utferdiget en ulovlig beslutning om ransaking. A mente at det ikke hadde vært skjellig grunn til mistanke mot ham. Spesialenheten innhentet straffesakens dokumenter fra politidistriktet. Det fremkom her at politiet hadde fått melding om at A hadde handlet for nesten kr. 80.000,- i kontanter i en elektrisk forretning. Foreløpige undersøkelser viste at hans årsinntekt var meget lav. Hans far var død for flere år siden, og hans mor levde fremdeles. Det var derfor ikke noe som tilsa at A hadde fått hånd om slike kontante midler ved arv, e.l. Politiet hadde oppsøkt A i boligen og forklart ham bakgrunnen for at de ønsket å ransake hos ham. A hadde da sagt at det var en logisk forklaring på saken og hadde fremvist dokumentasjon på at han hadde mottatt mer enn kr. 1.000.000 etter salg av morens leilighet, etter at hun var kommet på sykehjem. Ransakingen ble derfor avsluttet og saken ble henlagt. Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at B ikke hadde vurdert foreliggende opplysninger opp mot straffeprosesslovens regler for ransaking. Det var heller ikke opplysninger som skulle tilsi at vurderingen på noen måte var så sterkt klanderverdig at den var straffbar.


Saken ble etter gjennomgangen henlagt da det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold.

Sak 403/13-123 – 03.01.2014 Spesialenheten mottok anmeldelse fra As advokat mot flere polititjenestepersoner for urettmessig å ha pågrepet A, satt ham i arrest, og utferdiget forelegg mot ham på manglende juridisk grunnlag. Vedlagt anmeldelsen fulgte en kopi av et videoopptak med lyd som A selv hadde foretatt før han ble pågrepet. Spesialenheten besluttet å etterforske saken, og innhentet kopi av politiets straffesak mot A og kopi av operasjonsloggen for det aktuelle oppdraget. Etterforskingen viste at politiet om natten hadde stanset A i en trafikkontroll. A leverte førerkort og vognkort gjennom en sprekke i vindusruten på bilen sin, og ville bare svare på de spørsmålene han etter loven pliktet å svare på. Samtidig filmet han hendelsen med et kamera som stod på bilens dashbord. Polititjenestemann (B) mente han ikke fikk gjennomført kontrollen og påla A å stanse filmingen og etter det at filmen skulle slettes. A stanset filmingen etter noe tid, men var ikke villig til å slette opptaket. Det hele endte med at A fikk beskjed om at han var arrestert. Under dette fremsatte A ukvemsord mot B. Deretter ble han kjørt til arresten, og erkjente da at han hadde brukt hasj helgen før. A ble satt i arrest etter ordre fra jourhavende jurist. Beslutningen var muntlig fra juristen, og ble gjort skriftlig av en polititjenesteperson. Den skriftlige beslutningen inneholdt flere feil og mangler selv om juristen hadde samtykket i denne fremgangsmåten. Om morgenen fikk A et forelegg som var utferdiget av en annen jurist (C) for i ord og ved handling å ha forulempet B. A vedtok ikke forelegget, nektet å forklare seg i avhør, og ble dimmitert. A hadde da sittet ca 8 timer i arrest. Spesialenheten foretok vitneavhør av C som hadde utferdiget forelegget, og en annen polititjenesteperson som hadde deltatt i trafikkontrollen. Det ble videre foretatt mistenktavhør av B og jourhavende jurist. Spesialenheten fant etter gjennomgang av saken, at det ikke var bevismessig grunnlag for å konstatere at B og/eller C hadde begått en straffbar handling. Spesialenheten var imidlertid svært kritisk til politiets bruk av arrest for et så vidt langt tidsrom i saken. De forholdene A kunne mistenkes for var ikke spesielt alvorlige. Et opphold i arresten ville da kunne bli uforholdsmessig siden det var et meget inngripende tvangsmiddel. Saken mot B og C ble derfor henlagt etter bevisets stilling. Spesialenheten fant imidlertid at saken skulle sendes til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering for å gjennomgå praksisen med at en polititjenesteperson opprettet en skriftlig beslutning på det som juristen hadde besluttet. Saken viste at beslutningen som følge av dette ble inneholdende flere feil og mangler. Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.


Sak 781/13-123 – 07.01.2014 ANMELDELSE AV POLITIET FOR TRAKASSERING OG URETTMESSIG BESLAG AV FØRERKORT En person (A) anmeldte politiet for trakassering og for at han urettmessig var blitt fratatt førerkortet. Av anmeldelsen fremgikk at A ville komme tilbake med ytterligere opplysninger. Spesialenheten tok kontakt med A og forklarte at det var nødvendig med en utfyllende forklaring før saken kunne behandles. A opplyste at han ville sende en skriftlig forklaring til Spesialenheten. Spesialenheten mottok ingen slik forklaring fra A, og har også tidligere mottatt liknende anmeldelser fra A. Spesialenheten gjennomgikk tidligere vedtak i disse sakene. Spesialenheten mente at det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det ble vist til at A hadde hatt god tid til å fremkomme med ytterligere informasjon om den påståtte straffbare handlingen. Det forelå ikke informasjon om hva det straffbare forholdet skulle bestå i, utover anførslene om at det dreide seg om urettmessig fratakelse av førerkort og trakassering. Saken ble henlagt, jf. straffeprosessloven § 224.

Sak 758/13-123 – 08.01.2014 A anmeldte et politidistrikt for å ha unnlatt å notere og følge opp bekymringsmeldinger inngitt av ham selv, hans far, og en kamerat i tiden forut for at han drepte en person. A opplyste at denne problemstillingen var omhandlet i et TV-program. Spesialenheten gjennomgikk programmet, var i kontakt med politidistriktet og innhentet tingrettens og lagmannsrettens dom i saken hvor A ble domfelt for drapet. En gjennomgang av dommene viste at A året før drapet led av vrangforestillinger og i perioder var medisinsk psykotisk. Han ble også innlagt på psykiatrisk institusjon fire måneder før drapet. Det var under dette månedslange oppholdet A ble kjent med offeret, som ble leieboer hos A etter selv å ha blitt skrevet ut. Forholdet mellom A og leieboeren ble stadig mer anspent, og A fryktet at leieboeren skulle skade ham. Både faren og kameraten vitnet i straffesaken mot A og var kjent med dette. Det fremgikk ikke av dommen at helsevesenet eller politiet ble involvert, men både faren og kameraten fortalte i TV-programmet at de hadde varslet politiet om at A var ustabil og at det kom til å gå galt om det ikke ble gjort noe fordi A trengte hjelp. I programmet ble det fra politidistriktets side uttalt at det ikke kunne utelukkes at de hadde blitt varslet. Politidistriktet opplyste til Spesialenheten at det ikke var loggført henvendelser som beskrevet i løpet av de fire ukene før drapet fant sted. Spesialenheten fant at relevant straffebestemmelse for det anmeldte forhold var straffeloven § 324 om tjenesteunnlatelse. Straffansvar for denne bestemmelsen foreldes etter to år. Idet drapet, og dermed henvendelsene til politiet, fant sted over syv år før Spesialenheten mottok anmeldelsen fra A, var forholdet strafferettslig foreldet. Selv om saken var foreldet, bemerket Spesialenheten likevel at det ikke var sannsynlig at politiets opptreden var straffbar. Det ble vist til at politiet i hvert enkelt tilfelle må ta stilling til hvordan


bekymringsmeldinger av slik karakter som i denne saken skal følges opp og at dette beror på en politifaglig vurdering hvor både politiets rettslige handlingsmuligheter og den gjeldende ressurssituasjon må vurderes. Saken ble henlagt uten etterforsking. Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.

Sak 683/13-123 – 08.01.2014 ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I VÅPENSAK En person (A) anmeldte en politimester og en førstekonsulent ved et politidistrikt for grov uforstand i tjenesten etter at vedtak om tilbakekall av våpenkort var sendt til As bostedsadresse i stedet for hans postadresse. A viste også til at han syntes det var ubehagelig at politiet forkynte vedtaket på hans bopel og inndro våpen med uniformert tjenestebil. Spesialenheten innhentet den aktuelle våpensaken og opplysninger fra folkeregisteret. Spesialenheten la til grunn at forhåndsvarsel om tilbakekall av våpenkort ble sendt til As postadresse. A ga merknader til forhåndsvarslet og oppga i dette brevet både bostedsadressen og postadressen som sin adresse. Politiet ba i brev sendt til As postadresse om ytterligere opplysninger i saken. Politiets vedtak om tilbakekall av våpenkort ble sendt til As boligadresse. Vedtaket ble påklaget av A. På bakgrunn av opplysninger i klagen, omgjorde politiet vedtaket. Omgjøringen ble sendt til As boligadresse og kom i retur til politiet på grunn av feil postadresse. Politiet traff nytt vedtak om tilbakekall av As våpenkort og vedtaket ble sendt til As postadresse. Vedtaket ble også forkynt for A på hans bopel og våpen, våpenkort og ammunisjon ble overlevert til politiet i forbindelse med forkynnelsen. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet i forbindelse med utsending av vedtak eller ved forkynnelsen av vedtaket hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger. Saken ble henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224. Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.

Sak 242/13-123 – 08.01.2014 ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT Et politidistrikt anmeldte sivilt ansatt (A) for mulig brudd på taushetsplikten. Fornærmede (B) hadde fått opplyst av sin eksmann (C) at A hadde gitt ham informasjon fra politiets registre om besøksforbudet C var ilagt overfor B. C var pensjonert polititjenesteperson og tidligere samboer med A. B og C hadde gjenopptatt sitt forhold, og B hadde sagt til C at hun ville få opphevet besøksforbudet. C hadde ringt A for å undersøke dette nærmere. A hadde i kraft av sin stilling ved politidistriktet tilgang til blant annet politiets oppdragslogg (PO) og politiets saksbehandlingssystem (STRASAK). Hun søkte opp besøksforbudet og bekreftet overfor C at besøksforbudet fortsatt var aktivt.


Spesialenheten avhørte A med status som mistenkt. C ble avhørt som vitne. Både A og C bekreftet i avhør det som fremgikk av anmeldelsen, med unntak av at A skulle ha gitt opplysninger fra politiets registre til C i andre saker. A erkjente ikke brudd på taushetsplikten, men erkjente å ha søkt i politiets registre uten tjenestelig grunn. Spesialenheten fant det ikke bevist at A hadde videreformidlet taushetsbelagt informasjon til C utover at hun hadde bekreftet at besøksforbudet ikke var opphevet. Dette var informasjon C som part i saken uansett ville ha hatt tilgang til, jf. straffeprosessloven § 61c førte ledd nr. 1. Spesialenheten kritiserte imidlertid A for å ha gitt ut denne informasjonen uten å ha konferert med påtaleansvarlig jurist. Videre ble A kritisert for å ha vært inne i straffesaken mot C uten tjenestelig grunn. Det ble understreket at politiansatte ved bruk av politiets registre får tilgang til sensitive personopplysninger og taushetsbelagt informasjon. As informasjonstilegnelse bar preg av ren nysgjerrighet, og Spesialenheten fant at dette klart lå utenfor de rammer og vilkår som gjelder for bruk av politiets dataverktøy. Etter en konkret vurdering fant Spesialenheten likevel ikke at As klanderverdige opptreden var av en slik graverende karakter at straffeloven § 324 var overtrådt. Saken var egnet til administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7. Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 121 og straffeloven § 324 med den begrunnelse at intet straffbart forhold ble ansett bevist.

Sak 553/13-123 – 08.01.2014 En person (A) anmeldte en politiadvokat (B) og tjenestepersoner ved et politidistrikt for grov uforstand i tjenesten. Anmeldelsen gjaldt at A var blitt nektet fritt forsvarervalg ved dommeravhør av et barn i en sak hvor han selv var mistenkt. Videre hadde A blitt feilinformert om risiko for pågripelse til avhør til tross for at han hadde gitt beskjed om at han ikke ville forklare seg, og til tross for at han faktisk møtte på politistasjonen i henhold til innkalling. Endelig gjaldt anmeldelsen politiets opptreden ved inndragning av våpen, samt ulovlig avlytting. Spesialenheten innhentet samtlige dokumenter fra politidistriktet, samt oppdragsloggen. Det ble også gjennomført et avhør av A. Sakens dokumenter viste at det var uenighet mellom B og A i forbindelse med forsvareroppnevning til dommeravhøret av barnet. Imidlertid hadde A antatt og gjort bruk av den advokaten han selv ønsket. Politiet hadde besluttet å pågripe A for å avhøre ham dagen før dommeravhøret skulle avholdes, og det var kritikkverdig siden A hadde gjort dem kjent med at han ikke ville forklare seg. Imidlertid ble ikke beslutningen om pågripelse faktisk gjennomført. Spesialenheten fant ikke grunnlag for å iverksette etterforsking og henla saken da det ikke var sannsynlig at politiets opptreden representerte en straffbar handling i tjenesten.


Sak 67/13-123 - 09.01.2014 I desember 2012 bodde en person (A) i en bil sammen med kjæresten sin. På dette tidspunktet var det meget kaldt ute. A`s mor var bekymret for A og kontaktet politiet om dette. En morgen påtraff politiet A på en parkeringsplass mens A og kjæresten lå og sov i bilen. En av polititjenestepersonene opplyste A om at moren var bekymret og ønsket kontakt med A. A sendte da moren en sms. A anmeldte så politiet for at de hadde fortalt moren hvor A befant seg denne morgenen. Spesialenheten etterforsket saken og avhørte moren om forholdet. Hun fortalte at politiet ikke hadde fortalt henne på hvilken parkeringsplass A var. Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg for hendelsen og innhentet opplysninger om lufttemperatur i det aktuelle tidsrommet. Spesialenheten fant at politiet ikke hadde brutt taushetsplikten og henla saken som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 754/13-123 – 09.01.2014 En person (A) anmeldte en polititjenesteperson og en politiadvokat for grov uforstand i tjenesten. A var offentlig oppnevnt forsvarer og politiet mistenkte at han hadde latt sin klient få tilgang til dokumenter selv om A hadde undertegnet klausul om taushetsplikt overfor egen klient. Politiet hadde anmeldt A og varslet Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet om saken. A mente at dette var grov uforstand i tjenesten fra politiets side ovenfor ham som forsvarer. Spesialenheten gjennomgikk oversendelsen fra A, og innhentet saksdokumentene fra politidistriktet. As klient hadde i avhør gitt opplysninger som kunne tilsi at han hadde fått tilgang til klausulerte dokumenter. Etter denne gjennomgangen kom Spesialenheten til at politiets anmeldelse og brev til Tilsynsrådet ikke gav mistanke om noe straffbart forhold fra politiets side. Spesialenheten fant ikke grunn til å iverksette etterforsking og henla saken. Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som ikke tok klagen til følge.

Sak 581/13-123 – 09.01.2014 ANMELDELSE AV POLITILEGE FOR FALSK FORKLARING En person (A) anmeldte en politilege (B) for falsk forklaring i et brev som ble lest opp under hovedforhandling i en straffesak mot A. Av brevet skulle det ha fremgått at A var dømt for voldtekt mot flere barn.


Spesialenheten innhentet Bs rapport etter prejudisiell observasjon av A, rettsbok fra hovedforhandlingen og tingrettens dom. Av rapporten, som ble dokumentert av aktor under hovedforhandlingen, ble det konkludert med at A var strafferettslig tilregnelig. Rapporten inneholdt ikke opplysninger om at A var dømt for voldtekt mot flere barn. Saken ble etter gjennomgangen henlagt da det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 830/13-123 – 09.01.2014 I forbindelse med etterforsking av en sak mot en person (A) for mulig brudd på taushetsplikt, mottok Spesialenheten informasjon som tilsa at det var grunnlag for å undersøke om A også hadde begått straffbare tjenestehandlinger i forbindelse med sitt arbeid ved våpenkontoret i politidistriktet. Det var As bror (B) som i vitneavhør hos Spesialenheten forklarte seg om dette. Forholdene var at A hadde sørget for at en venn (C) fikk registrert våpen på seg som var blitt levert inn under våpenamnestiet. Et av disse våpnene hadde A selv kjøpt tilbake av C kort tid etter og registrert på seg selv. Videre hadde A godkjent ervervstillatelse på et våpen som skulle gis i gave til en person uten at han selv kjente til dette. Søknaden ble derfor undertegnet av C. B anførte også at A hadde godkjent bevilling for våpensalg fra en forretning som ble drevet av to av As venner. For dette hadde han fått godtgjørelser i form av rabatter ved kjøp i butikken. Videre opplyste B at han på et tidspunkt selv hadde funnet et våpen under rehabilitering av en bygning. Han ga våpenet til A som sa at han ville registrere våpenet på seg selv. A hadde også fortalt at en kollega hadde levert en søknad om ervervstillatelse av våpen rett før jakten og at han hadde prioritert å behandle denne fremfor andre søknader. Spesialenheten etterforsket saken og fikk bistand av politidistriktet for å kartlegge de faktiske forhold rundt As tjenesteutøvelse. Bistanden omfattet blant annet søk i våpenregisteret. På bakgrunn av sakens opplysninger fant Spesialenheten ikke holdepunkter for at A hadde begått en straffbar tjenestehandling. Først og fremst ble det vist til at flere av de anførte forhold lå så langt tilbake i tid at de var foreldet. Uavhengig av foreldelsesspørsmålet ble det ikke funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking siden forholdene var godt opplyst og ingen av disse sannsynliggjorde at det hadde skjedd noe straffbart. Saken ble henlagt da det ikke ble funnet rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224.

Sak 491/13-123 - 09.01.2014 En person (A) anmeldte en politimann (B) for brudd på taushetsplikt ved at B skal ha opplyst til et vitne (C) at A satt i fengsel. A mente dette også var sjikanerende og krenkende. Spesialenheten etterforsket saken og avhørte C som vitne.


C opplyste at han eide en bygård hvor A hadde leid en leilighet. Han var vel kjent med at A flere ganger tidligere hadde vært i befatning med både politi og fengselsvesen. Politiet hadde ved en rekke anledninger kontaktet C som huseier for å låne nøkler når de skulle ransake hos A. Videre hadde A i lengre perioder vært borte fra leiligheten og C trodde han da var i fengsel. C bekreftet at han hadde vært i avhør hos politiet som vitne, men mente at han da ikke hadde fått opplyst av B at A var i fengsel. Spesialenheten kontaktet også A for utdyping av anmeldelsen. A opplyste da at han ikke fant saken så alvorlig at han fortsatt ønsket å straffeforfølge B og trakk sin begjæring om påtale og straff. Spesialenheten anså ikke at det forelå holdepunkter for at B hadde brutt taushetsplikten. Det ble ikke funnet nødvendig eller hensiktsmessig å foreta ytterligere etterforskingsskritt for å opplyse saken. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Ved vurderingen ble det lagt vekt på at C hadde tilegnet seg opplysningene på annet vis og ikke fått dem fra B.

Sak 886/13-123 – 09.01.2014 En person (A) anmeldte en politiadvokat (B) for grov uforstand i tjenesten ved ikke å behandle de sakene han hadde anmeldt til politiet. Spesialenheten gjennomgikk saken, samt politidistriktets registreringer i saksbehandlersystemet Strasak. Gjennomgangen viste at A hadde inngitt til sammen syv anmeldelser, og at fem av disse var henlagt. To av disse henleggelsene var påklaget til statsadvokaten som opprettholdt politiets avgjørelser. To av sakene var ikke påtalemessig avgjort. Sakens opplysning ga ikke holdepunkt for at B hadde gjort seg skyldig i et straffbart forhold i tjenesten. Saken ble derfor henlagt da det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 752/13-123 – 13.01.2014 ANMELDELSE FOR URETTMESSIG OPPHOLD I ARREST A anmeldte politiet for å ha blitt holdt fem dager i arrest i september 2001. Han viste også til flere andre forhold han ønsket å anmelde politiet for, men ville ikke ta inn disse forholdene i samme anmeldelse ”fordi da bare leser dere anmeldelsene og henlegger etter bevisets stilling”. Spesialenheten var i kontakt med A på telefon, og han skulle ringe tilbake dagen etter. Han ringte ikke tilbake. A tok heller ikke kontakt etter gjentakende henvendelser fra Spesialenheten. A hadde i telefonsamtalen med Spesialenheten opplyst at han egentlig var ferdig med saken og at han hadde skrevet anmeldelsen fordi han var forbannet, og at dette nå hadde ”gått over”. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde begått en straffbar handling i tjenesten. Det ble også vist til at det pretenderte forholdet var foreldet. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold.


Sak 32/13-123 – 13.01.2014 ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT A anmeldte politiet for å ha gitt taushetsbelagte opplysninger om ham til hans barns mor B. Etter å ha snakket med B, anmeldte A politiet for å ha gitt B opplysninger om etterforskingen, tvangsinnleggelse, at han ikke ville ta medisiner mv. A visste ikke hvem i politiet som hadde gitt B opplysningene. Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A, samt snakket med As advokat. Videre var Spesialenheten i kontakt med B og Bs advokat. B var ikke villig til å forklare seg i saken. Hovedetterforskeren i straffesaken mot A, polititjenesteperson C, ble avhørt med status som mistenkt. C kunne ikke huske å ha snakket med B og avviste at han hadde gitt B opplysninger om A. Han kunne ikke utelukke at han hadde vært i kontakt med B av praktiske grunner i forbindelse med at A ble innlagt. Siden det stort sett var ham som jobbet med saken til A, trodde ikke C at B hadde vært i kontakt med andre i politiet. Det fremkom ikke opplysninger under Spesialenhetens etterforsking som var egnet til å styrke eller svekke en mistanke mot C eller mot andre polititjenestepersoner. Siden faktum ikke kunne klarlegges tilstrekkelig, ble saken henlagt etter bevisets stilling.

Sak 651/13-123 – 13.01.2014 En person (A) anmeldte polititjenestepersoner (B og C) ved et politidistrikt for legemskrenkelser påført ham under en pågripelse to år tidligere. A opplyste at han ble sprayet med tåregass i ansiktet, at han ble påsatt håndjern, og dyttet inn i en politibil. Under dette hadde han satt seg til motverge og ble da lagt i bakken og hodet hans dunket i bakken. Spesialenheten innhentet samtlige politidokumenter, samt bilder av de skadene A hadde blitt påført. Det ble videre gjennomført et utfyllende avhør av A. Det fremgikk av sakens dokumenter at B og C besluttet å pågripe A i det han var mistenkt for å ha blottet seg ovenfor mindreårige. A ble identifisert og påtruffet på bopel, og hadde da kun en truse på seg. Han nektet å bli med politiet frivillig. Han holdt et glass over hodet og nektet å legge det fra seg. Av den grunn brukte B pepperspray mot ham. A hadde da kastet glasset på C så det knuste. Etter dette ble det brukt makt for å sette på A håndjern i det han motsatte seg dette. På grunn av hans store motstand ved å sparke og krokspenne politiet på vei til patruljebilen, måtte han legges i bakken. Etterforskingen viste at A hadde opptrådt truende og utøvd stor motstand under pågripelsen. Det var ikke sannsynlig at det var begått en straffbar handling av B og C, og saken ble henlagt uten etterforsking.


Sak 449/13-123 - 13.01.2014 Etter å ha mottatt informasjon om at en politiansatt (A) hadde slått en asylsøker med en kulepenn, samt fremsatt ukvemsord og trusler mot andre asylsøkere, iverksatte Spesialenheten etterforsking i saken. Spesialenheten avhørte en kollega (B) som hadde snakket med asylsøkerne og viderebrakt denne informasjonen til arbeidsgiver. Videre innhentet Spesialenheten utlendingssakene, samt informasjon om hvilke asylsøkere A hadde vært saksbehandler for. I følge anklagene skulle hendelsene ha funnet sted i forbindelse med pågripelse og asylregistrering. A var ikke navngitt, men ble identifisert ut fra de beskrivelser som var gitt av gjerningsmannen. En asylsøker (C) fortalte at saksbehandleren hadde slått ham med en kulepenn i ansiktet og på håndleddet, truet med å gi ham juling, og fremsatte skjellsord og fornærmelser. En asylsøker (D) fortalte at saksbehandleren hadde fremsatt skjellsord og anklager mot ham. Andre asylsøkere fortalte at saksbehandleren hadde snakket nedverdigende og bannet til dem. Asylsøkerne befant seg i utlandet og ble derfor ikke forsøkt avhørt. Den innhentede dokumentasjonen knyttet ikke A til de nevnte asylsøkerne som saksbehandler, men A hadde blant annet hatt en samtale med C den dagen han ble pågrepet. A fortalte at han også hadde hatt en kort samtale med D, men benektet å ha sagt eller gjort det anklagene mot ham tilsa. I følge A var hans rolle å få de pågrepne til å samarbeide om å finne sin rette identitet, hvilket han ikke ville oppnå ved å forholde seg slik. Spesialenheten fant det ikke var bevismessig grunnlag for at A hadde begått en straffbar handling. Ingen hadde anmeldt forholdet rett etter at det hadde skjedd, eller på annen måte gitt uttrykk for at det hadde skjedd en straffbar handling der og da. Det var heller ingen vitner til noen av hendelsene, og det var bare den enkelte asylsøker og A selv som visste hva som hadde skjedd i situasjonen. Flere av asylssøkerne hadde forklart seg om sakene sine i fellesskap, hvilket innebar en fare for påvirkning av utenforliggende forhold. Saken ble derfor henlagt etter bevisets stilling.

Sak 795/13-123 – 13.01. 2014 En person (A) anmeldte polititjenestepersoner på grunn av at bilen hans var blitt stanset uten grunn for kontroll av vognkort, førerkort og andre personalia. A mente at han hadde kjørt feilfritt, at bilen var i god stand, og at det var ulovlig frihetsberøvelse å stanse ham på denne måten. Kontrollen hadde heller ikke avdekket noe mistenkelig. Under kontrollen hadde han blitt forklart at han ble stanset fordi han var ute og kjørte på en parkeringsplass om natten, og at det hadde vært en rekke tyverier i dette området. Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen med vedlegg og innhentet saksdokumentene fra politidistriktet.


Sakens opplysning viste at det ikke var mistanke om at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten hadde begått en straffbar handling i forbindelse med kontrollen av A og bilens dokumenter. Saken ble henlagt uten etterforsking da det ikke var rimelig grunn til å iverksette dette.

Sak 793/13-123 – 13.01.2014 En person (A) anmeldte tjenestepersoner i et politidistrikt for uberettiget pågripelse og torturlignende behandling på glattcelle. A beskrev i anmeldelsen at han ble pågrepet fordi han gikk rundt med en gladiatorhjelm på hodet. Han mente dette ikke kunne være grunn nok for politiet til å aksjonere. Spesialenheten innhentet fra politidistriktet oppdragsloggen og alle dokumenter fra straffesaken mot A. Saksdokumentene viste at politiet hadde mottatt flere henvendelser knyttet til skremmende og plagsom opptreden fra A`s side. Han hadde ropt skremmende ord/uttrykk da han gikk rundt med gladiatorhjelmen. Tidligere hadde han også båret en politilignende uniform og ropt «alt for Norge» mens han gjorde nazi-hilsen. A hadde også truet med å skade barn i en nærliggende barnehage med kniv. Gjennomgangen av saksdokumentene gav ingen holdepunkter for at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten hadde begått en straffbar handling i tjenesten og saken ble henlagt uten etterforsking.

Sak 472/13-123 – 13.01.2014 ANMELDELSE FOR UNØDVENDIG MAKTBRUK I FORBINDELSE MED PÅGRIPELSE A anmeldte to polititjenestepersoner(B og C) for unødvendig maktbruk i forbindelse med at han ble pågrepet. Som grunnlag for anmeldelsen viste A til en egenrapport om pågripelsen som B hadde skrevet. Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten politiets straffesak mot A samt oppdragsloggen fra operasjonssentralen som var knyttet til hendelsen. Spesialenheten innhentet videre dommen mot A. Både As og B og C’s forklaringer rundt hendelsesforløpet ble funnet tilstrekkelig belyst gjennom straffesaksdokumentene og forklaringene de hadde avgitt til domstolen. Politiet hadde rykket ut med tre patruljer etter å ha mottatt melding fra en sykepleier om at A truet to ansatte på legevakten og forsøkte å slå seg inn med en krykke. Da politiet kom til stedet, var A amper og hissig. Han ble bortvist fra legevakten, men ville ikke forlate stedet. Etter gjentatte forsøk og advarsler tok B og C tak i hver sin arm og førte A ut. A motsatte seg dette, og B og C la da A ned på bakken for å få kontroll over ham. Mens de holdt tak i As armer, holdt to andre tjenestepersoner i As ben. A var aggressiv og fremsatte både trusler og ukvemsord. Det ble gjort flere forsøk på å få dratt As armer frem fra under ham slik at de kunne få påsatt ham håndjern. Det ble vurdert å bruke batong eller pepperspray for å få gjennomført tjenestehandlingen, men B, som var lederen på stedet, avslo dette. For å avlede A skrek B mot ham slik at han skvatt. De fikk da kontroll på den ene armen. Verken smerten han ble påført på den ene hånden av C eller nye rop fra B, gjorde at A trakk frem den andre armen. B slo da A i bakhodet med åpen hånd samtidig som han ropte. B fikk i den anledning dratt frem As andre hånd og de fikk påsatt ham håndjern.


Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at den maktbruken A ble utsatt for gikk utover hva som var nødvendig i situasjonen. Maktbruken eskalerte etter hvert som mildere midler ikke førte frem, og det var ingen opplysninger i saken som tilsa at maktbruken var uforholdsmessig sett hen til As egen opptreden, eller uforsvarlig. Når det gjaldt slaget fra B, viste Spesialenheten til at slag i utgangspunktet ikke er definert som et maktmiddel politiet skal bruke, og at dette kun bør brukes i nødstilfelle. Det var ingen opplysninger om at slaget fra B var av en slik kraft at det var egnet til å skade A, og ut fra Bs forklaring ble det vurdert lempeligere enn bruk av batong eller pepperspray. Spesialenheten fant ikke at Bs maktbruk var ubetinget utilbørlig. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 770/13-123 14.01.2014 ANMELDELSE FOR ULOVLIGE ARRESTASJONER A anmeldte politiet for ved tre anledninger å ha utsatt ham for uvilkårlig arrest ved å ha hentet ham hjemme og kjørt ham til psykiatrisk sykehus. Han viste til at politiet ikke hadde rettslig grunnlag. Spesialenheten innhentet politiets operasjonslogger fra hendelsene. De viste at A var tvangsinnlagt og at politiet hadde bistått med transport. Spesialenheten viste til at politiet har plikt til å bistå andre offentlige myndigheter, jf. politiloven § 2 nr. 5 og lov om psykisk helsevern § 3-6. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 829/12-123 – 14.01.2014 MISTANKE OM GROV KORRUPSJON – SPØRSMÅL OM PRESSENS KILDEVERN Fredag 9. november 2012 publiserte flere nettsteder artikler hvor det fremgikk at en polititjenesteperson hadde kontaktet NRK Brennpunkt redaksjonen med tilbud om informasjon fra dokumenter fra 22.juli-saken for 30.000 kroner. På bakgrunn av innholdet i artiklene besluttet Spesialenheten å iverksette etterforsking for mulig brudd på taushetsplikt og korrupsjon. Spesialenheten avhørte en ansatt (A) ved Oslo politidistrikt som vitne om arbeidet med 22. juli-saken i den relevante perioden. Spesialenheten avhørte 3 journalister (B, C og D) ansatt i NRK og en freelance journalist (E). Journalistene var villig til å forklare seg, men under henvisning til kildevernet nektet de å forklare seg om hvem som formidlet tilbudet til NRK eller nærmere om innholdet i materialet som ble tilbudt. B var redaksjonssjef for Brennpunkt. Hun bekreftet i avhør at NRK fikk tilbud om å kjøpe materiale fra 22. juli-saken som var ”vesentlig”. Det var en medarbeider i redaksjonen som fikk tilbudet i et møte


med en kilde ca 1. mars 2012. Kilden opptrådte som mellomledd mellom en polititjenesteperson og NRK. Medarbeideren ringte til B og informerte om tilbudet. I følge B ble tilbudet avvist relativt umiddelbart fordi det ble forlangt betaling. B forklarte at hun kjente identiteten til kilden og la til grunn at den var troverdig, men under henvisning til kildevernet ville B ikke forklare noe mer om kilden. B forklarte at hun visste litt om innholdet i tilbudet, men at hun ikke ville gå nærmere inn på det da hun anså det å være omfattet av kildevernet. B vurderte materialet som vesentlig fordi det ville gi opplysninger som på det tidspunktet fremsto som nye i forhold til hva som allerede var kjent. C var Bs sjef. C bekreftet i avhør at NRK ble tilbudt å kjøpe dokumenter fra en polititjenesteperson via en tredjeperson. Tilbudet ble avslått med henvisning til NRKs gjeldende rutiner av redaksjonen og C støttet den beslutningen. C forklarte i avhør at det gjaldt dokumenter og at innholdet var interessant, men med henvisning til kildevernet ønsket han ikke å forklare seg mer detaljert om kilden eller opplysningene. D arbeidet som programleder i Brennpunkt og det var ham som bekreftet overfor media at NRK hadde mottatt tilbudet. D hadde ikke selv vært involvert i dette, men kun hørt om det i redaksjonen. D forklarte at han selv antok at det var avhøret av Wenche Behring Breivik som ble tilbudt da det var det ”alle” var interessert i på det aktuelle tidspunktet. Polititjenesteperson A hadde blant annet ansvaret for vitneprosjektet i 22. juli-saken og han forklarte at det ble gjennomført mer enn 100 avhør i saken i perioden januar 2012 til februar 2012. A opplyste videre at totalt 74 personer hadde tjenestelig tilgang til saken i politiets systemer i den aktuelle perioden. Spesialenheten mente at i motsetning til tidligere lekkasjesaker, var vilkårene for å begjære retten om opphevelse av kildevernet til stede. Spesialenheten anførte at hensyn som taler for bekjempelse av korrupsjon og brudd på taushetsplikt må veie så tungt at hensynet til et tilnærmet absolutt kildevern måtte vike. Oslo tingrett tok ikke Spesialenhetens begjæring om å pålegge B vitneplikt til følge. Spesialenheten anket kjennelsen og fikk medhold i Borgarting lagmannsrett som påla B å forklare seg om hvem som hadde formidlet tilbudet og innholdet i informasjonen. B anket avgjørelsen inn for Høyesterett som ved avgjørelse av 18. oktober 2013 ikke tok Spesialenhetens begjæring til følge.

590/13-123 – 16.01.14 ANMELDELSE MED PÅSTAND OM GROV UFORSTAND I TJENESTEN – FORSKJELLSBEHANDLING A anmeldte en politimester (B) for å ha unnlatt å bøtelegge en politiembetsmann (C) for en vegtrafikkforseelse. A hadde lest om saken i media. A viste til at han selv hadde blitt bøtelagt av politiet for lignende forhold som det C hadde gjort seg skyldig i. Da A senere ble kjent med at C var bøtelagt for forholdet, opprettholdt han sin anmeldelse med den begrunnelse at C ikke ville ha blitt bøtelagt dersom forholdet ikke hadde fått medieomtale. Det var etter vedtaksmyndighetens vurdering ingen holdepunkter for at B i sin behandling av saken hadde opptrådt straffbart. Anmeldelsen fra A ble henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold.


Saken ble etter særskilt beslutning hos Riksadvokaten avgjort av leder for Etterforskingsavdeling Midt-Norge og Nord- Norge. Dette var begrunnet i at B tidligere har vært ansatt i Spesialenheten.

Sak 244/13-123 – 23.01.2014 TIDLIGERE POLITITJENESTEPERSON MISTENKT FOR Å PÅVIRKE VITNE En polititjenesteperson (A) som tidligere hadde blitt etterforsket av Spesialenheten, ble på nytt satt under etterforsking av Spesialenheten for å ha forsøkt å få et vitne (B) til å forklare seg uriktig. B forklarte at A hadde kontaktet ham ved flere anledninger og at A da hadde hentydet et faktum som han ville at B skulle fortelle til etterforskeren. Dette hadde skjedd både da straffesaken mot A var til behandling og da han senere begjærte dommen mot seg selv gjenåpnet. Spesialenheten fant det sannsynlig at A hadde forsøkt å påvirke vitnet, men at det var bevismessig tvil om dette. Saken ble derfor henlagt etter bevisets stilling.

Sak 384/13-123 – 24.01.2014 ETTERFORSKING AV AVVIK I SAKSBEHANDLING AV ASYLSØKNAD En person (A) som skulle uttransporteres fra Norge etter avslag på asylsøknad uttalte dagen før utreisen til en ansatt ved Politiets utlendingsenhet (PU) at han hadde betalt kr. 40.000 til to navngitte polititjenestepersoner, (B og C), ved PU for bistand i forbindelse med asylsøknaden. Under uttransporten fortalte han til en annen polititjenesteperson (D) at han hadde betalt kr. 40.000 kun til B. Undersøkelser foretatt av PU viste at en person ved navn B, hadde registrert A da A søkte om asyl. Det ble ikke funnet ansatte i PU som hadde navnet til person C. Spesialenheten iverksatte etterforsking av saken. Den norske ambassaden i As hjemland ble kontaktet for å undersøke muligheten for å avhøre A der. Det ble ikke ansett hensiktsmessig å gjennomføre avhør av A da det ble ansett lite sannsynlig at et avhør ville frembringe nye opplysninger som kunne medføre en oppklaring av saken. B ble avhørt som mistenkt. Han erkjente at han hadde registrert A i forbindelse med hans asylsøknad, men nektet for å ha hatt kontakt med ham siden. Han mente at A kunne ha en interesse av å gi slik informasjon for å få bli i Norge. D ble avhørt som vitne. Han opplyste at A hadde gitt ham informasjon om korrupte tjenestemenn i politiet, samt at A virket redd da han understreket at det ikke måtte komme ut at denne informasjonen kom fra ham. På anmodning fra Spesialenheten ble asylsaken til A gjennomgått av PU. Det ble ikke funnet avvik i denne som skulle tilsi at A hadde fått noen form for særbehandling under saksbehandlingen. En rekke rapporter, samt asylsaken til A ble innhentet fra PU. Øvrige etterforskingsskritt ble ikke ansett å kunne lede til en oppklaring av saken. Tidsaspektet medførte at teledata ville være slettet. Det ble heller ikke funnet sannsynlig at en undersøkelse av B`s økonomi ville være formålstjenlig da den


påståtte type pengetransaksjon sjelden lar seg spore. Det var også uklart når betaling skulle ha funnet sted, om det dreide seg om en eller flere betalinger og eventuelt størrelsen på denne/disse. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 672/13-123 – 27.01.2014 ANMELDELSE FOR TILBAKEHOLDELSE AV BEVIS En person (A) anmeldte en politiadvokat (B) for ikke å ha fremlagt en lydlogg som bevis i straffesaken mot A. Han var domfelt for vold mot sin tidligere ektefelle og mente at politiet hadde et lydopptak av hendelsen som beviste at han var uskyldig. Spesialenheten innhentet politiets straffesaksdokumenter mot A og tingrettens dom mot ham. Politidokumentene viste at B i et brev til Lagmannsretten forklarte at politiet ikke hadde lydopptaket i hende. Forholdet var at fornærmede hadde avspilt dette for etterforsker da hun ble avhørt. Hun hadde tatt med opptaket og det hadde blant annet blitt brukt under en sivil sak partene imellom. Spesialenheten fant på bakgrunn av sakens opplysning at det ikke var sannsynlig at B hadde begått en straffbar handling. A`s forsvarer hadde heller ikke krevd dette beviset fremlagt under hovedforhandlingen mot klienten. Videre fremkom av sakens dokumenter at lydloggen ville bli fremlagt under lagmannsrettens ankebehandling av saken mot A. Saken ble henlagt uten etterforsking.

Sak 687/13-123 – 27.01.2014 ANMELDELSE FOR UTILBØRLIG OPPTREDEN En person (A) anmeldte en polititjenestemann (B) som kjørte en fangetransport for å ha brutt fartsgrensen og ikke holdt tilstrekkelig avstand til forankjørende. A var passasjer og han skulle fraktes fra ett fengsel til et annet. Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg for hendelsen. Denne viste at oppdraget varte fra kl. 07.20 til kl. 14.35. Videre ble A avhørt for utdypende forklaring. Han opplyste at han påpekte kjøringen til B flere ganger under transporten uten at det ble hensyntatt. Spesialenheten fant på bakgrunn av sakens opplysning at det ikke var sannsynlig at det var begått en straffbar handling i tjenesten. Avstandstabellen fra Statens vegvesen viste at tidsbruken på aktuelle strekning, sammenholdt med faktisk tidsbruk på transporten, ikke tilsa at det var kjørt for fort. Saken ble henlagt uten etterforsking.


Sak 512/13-123 – 27.01.2014 OPPTREDEN I STRID MED VÅPENINSTRUKSEN Et politidistrikt anmeldte polititjenesteperson (B) for ved flere tilfeller å ha bevæpnet seg uten at det var gitt ordre om bevæpning. Spesialenheten avhørte involverte tjenestemenn, og fant det bevist at B ved to tilfeller bevæpnet seg uten at det var gitt ordre om det. Det fremkom også under etterforskingen at B på et tidligere tidspunkt, av sin leder, hadde fått beskjed om at en praksis med bevæpning uten at det forelå en ordre, måtte opphøre. Bs tjeneutøvelse ble vurdert som et avvik fra ordinær tjenesteutøvelse. Spesialenheten har ut fra en samlet vurdering under tvil kommet til at det ikke er grunnlag for å reagere med straff. Saken ble oversendt politimesteren for administrativ vurdering og behandling. Saken ble henlagt for B etter bevisets stilling.

Sak 725/13-123 – 30.01.2014 POLITIET ANMELDES FOR TJENESTEFORSØMMELSE I september 2013 anmeldte to foreldre (A og B) ansatte i politiet for tjenesteunnlatelse. De mente at politiet hadde forsømt sine oppgaver i forhold til sønnen (C). I anmeldelsen opplyste A og B at C i oktober 2012 ble frifunnet i en straffesak på grunn av sine psykiske lidelser, og at han deretter ble løslatt fra fengsel. Han fikk seg en leilighet, men ble kastet ut. A og B mener at det kan ha hatt sammenheng med at politiet oppsøkte C på hans nye bopel. A og B opplyste videre at C noe senere ble tvangsinnlagt i helsevesenet og medisinert. I mai 2013 unnlot C å returnere til behandlingsinstitusjonen etter endt permisjon, og dro til Berlin. I følge A og B fremmet C deretter trusler mot alt og alle på nettet. De mente at politiet kunne hindret dette ved å få pågrepet C i utlandet, og at politiet ikke gjør nok for å få C som er syk tilbake til Norge. Spesialenheten har gjennomgått nedtegnelser i politiets oppdragslogg for de hendelsene hvor C var omhandlet det siste året. Gjennomgangen avdekket at politiet hadde en rekke saker mot C, saker hvor han var involvert. Av den grunn hadde de forsøkt å komme i kontakt med ham ved flere anledninger. Spesialenheten fant at det ikke var forhold som ga rimelig grunn til å mistenke en eller flere tjenestemenn for straffbar tjenesteutøvelse eller tjenesteunnlatelse. Når det gjaldt C`s opphold i utlandet hadde politiet etterlyst ham via Interpol. Spesialenheten fant ikke grunnlag for å iverksette etterforsking og henla saken. Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.

Sak 807/13-123 – 30.01.2014 POLITIET ANMELDES FOR LEGEMSKRENKELSE En person (A) anmeldte polititjenestepersoner for å ha påført ham skade i forbindelse med en pågripelse.


Spesialenheten innhentet saksdokumentene fra politidistriktet. Det fremkom her at A hadde vært involvert i en slåsskamp. Da politiet kom til stedet, var flere personer involvert i hendelsen og flere var påført skader. A ble utpekt som den som hadde startet det hele. A hadde skader i ansiktet etter slåssingen. Sakens opplysning viste at det ikke var sannsynlig at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten hadde begått en straffbar handling i forbindelse med tjenesten. Det var grunnlag for pågripelsen av A, og de skadene han hadde var forenlige med slåsskampen han hadde vært involvert i. A erkjente også at han hadde gjort motstand under pågripelsen. Saken ble henlagt uten iverksatt etterforsking.

Sak 742/13-123 – 30.01.2014 POLITIET ANMELDES FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN En person (A) anmeldte en politiadvokat (B) for å ha forspilt bevis. Spesialenheten innhentet relevante dokumenter fra politidistriktet. A var dømt for legemskrenkelser. Det aktuelle beviset, som A mente burde ha ledet til ny etterforsking, var vitneforklaring fra C. For Spesialenhetens vurdering var det avgjørende at C faktisk hadde forklart seg først for politiet og senere under hovedforhandlingen. I begge forklaringer la hun vekt på at hun var sterkt beruset og ikke husket noe. Det kunne derfor vanskelig sees som noe straffbart forhold fra Bs side at han ikke iverksatte ny etterforsking i etterkant når C henvendte seg og mente hun husket noe mer. Spesialenheten kom etter gjennomgangen til at det ikke var grunnlag for å iverksette etterforsking og saken ble på dette grunnlag henlagt. Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.

Sak 509/13-123 - 31.01.2014 FUNN AV POLITIUTSTYR HOS SIKTET PERSON Et politidistrikt oversendte et notat til Spesialenheten på bakgrunn av at de ved ransaking i en straffesak hadde funnet politiets eget verneutstyr i form av en hjelm og en vernevest. Politiet hadde iverksatt interne undersøkelser og sporet hjelmen tilbake til en politistasjon i eget distrikt. Vernevesten var ikke id-merket på tilsvarende vis. Spesialenheten besluttet å etterforske saken. Spesialenheten fikk oversendt kopi av saksdokumentene vedrørende politiets interne undersøkelser om verneutstyret, og kopi av straffesaken som foranlediget selve funnet. Videre ble det foretatt samtaler og avhør av ansvarlige personer for oppbevaring av verneutstyr i politidistriktet. Også den polititjenestepersonen som sist hadde utkvittert hjelmen ble avhørt.


Spesialenheten vurderte saken i forhold til om enkeltstående tjenestemenn eller politidistriktet som sådan hadde utvist grov uforstand i tjenesten. Det fremkom intet under gjennomgangen av saken eller den øvrige etterforskingen som tilsa at utstyret hadde blitt stjålet eller borttatt av en ansatt i politiet. Det var mest sannsynlig at verneutstyret hadde blitt tapt under utførelse av en tjenestehandling. Spesialenheten fant ikke grunnlag for at det hadde skjedd en straffbar handling fra en tjenestemann. Heller ikke politidistriktet som sådan kunne straffes i det verneutstyret hadde blitt oppbevart i låst rom og det var rutiner for ut- og innkvittering av utstyret. Politidistriktet hadde på eget initiativ foretatt noen endringer i rutinene siden noen polititjenestepersoner hadde hentet utstyr uten å identifisere seg med navn eller tjenestenummer. Saken ble etter dette henlagt som intet straffbart forhold.


Sammendrag%20januar