Issuu on Google+

Sak 595/13-123 – 2. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED PÅGRIPELSE OG BRUK AV HÅNDJERN En person (A) anmeldte polititjenestemenn for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med en pågripelse av ham. A mente at det ikke var grunnlag for pågripelsen, at den var rasistisk motivert og at han ble påført smerte ved bruk av håndjern. Spesialenheten innhentet sakens dokumenter fra politidistriktet som hadde vært ansvarlig for pågripelsen. Oppdragsloggen viste at bilen der A var passasjer hadde blitt stanset, og at det ved kontrollen hadde vist seg at A var etterlyst fra et annet politidistrikt. Patruljen kontaktet dette politidistrikt, og de oversendte sin beslutning om pågripelse av A som var mistenkt i en voldssak. A ble brakt inn til en politistasjon og satt i arrest. Etter ca 1 time ble det besluttet at han kunne løslates etter å ha fått forkynt et nytt tidspunkt for avhør hos politiet. Det forelå ingen opplysninger i saken som kunne tilsi at pågripelsen var rasistisk motivert, eller at bruken av håndjern var uforholdsmessig i foreliggende situasjon. Etter gjennomgangen ble saken henlagt etter straffeprosessloven § 224 da det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det var begått en straffbar handling i tjenesten fra ansatte i politiet eller påtalemyndigheten.

Sak 685/12-123 – 2. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR LEGEMSKRENKELSE Spesialenheten mottok anmeldelse av politiet for voldsbruk i forbindelse med pågripelse av en person (A). Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. To polititjenestepersoner (B og C) ble avhørt med status som mistenkt. Kopi av politiets saksdokumenter, samt journalutskrift fra legevakt ble innhentet. Politiet ble kontaktet av barnevernet med ønske om bistand til å hente As datter hjemme hos ham. A hadde begrenset samvær med datteren, og datteren skulle ikke være hos A. B og C reiste til boligen og ble møtt av A utenfor boligen. Tjenestemennene og A ga ulik forklaring om opptakten til pågripelsen og det videre hendelsesforløpet. Spesialenheten oppfattet det slik at den utløsende faktoren for maktbruken mot A var at A hadde tatt tak i Bs arm. B forklarte at han oppfattet As handling som et angrep og at det var nødvendig å sette på ham håndjern for å hindre nye angrep. Situasjonen eskalerte, A nektet å etterkomme tjenestemennenes pålegg og låste blant annet sine ben rundt Bs ene ben. A unnlot å etterkomme flere pålegg om å slippe dette taket, og ble derfor sprayet med pepperspray. A fortsatte å gjøre slik motstand at både han selv og B ble skadet. Spesialenheten viste til at enhver plikter å etterkomme politiets pålegg, jf. politiloven § 5 uavhengig av om man er enig i pålegget eller ikke. Videre har politiet anledning til å benytte makt i den grad maktbruken er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6. Håndjern kan påsettes i medhold av


politiinstruksen § 3-2 og pepperspray kan benyttes etter våpeninstruksen § 17 i faresituasjoner eller når tjenestehandlingen ikke kan gjennomføres uten at politimann utsettes for fare. Spesialenheten fant at tjenestemennenes maktbruk var forholdsmessig og nødvendig, og saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 228 første ledd og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist. A har påklaget saken til Riksadvokaten. Riksadvokaten har avgjort at klagen ikke har ført frem.

Sak 144/13-123 – 3. september 2013 ETTERFORSKING AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN VED IKKE Å HA OPPBEVART VÅPEN PÅ FORSVARLIG VIS Spesialenheten iverksatte etterforsking på bakgrunn av en nyhetsartikkel om at det under en politiaksjon ved Stortinget hadde blitt oppbevart et våpen i en ulåst politibil. Det ble vurdert om det forelå grov uforstand i tjenesten etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1. De to tjenestemennene som hadde ledet aksjonen (A og B) ble avhørt med status som mistenkt. B`s nestkommanderende (C) ble avhørt som vitne. Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten videre en lokal instruks, en rapport skrevet av B, samt bilder tatt av journalister på stedet. Politiaksjonen ble iverksatt om natten etter at en person hadde fremsatt trusler om å sprenge Stortinget. Området rundt Stortinget ble sperret av med sperrebånd og vakthold. Det var gitt bevæpning på både en- og tohåndsvåpen under aksjonen. A hadde ledet politiaksjonen om natten fra en politibil som var plassert innenfor politisperringene. B overtok ledelsen for A på morgenen, og overtok også politibilen han hadde brukt. I det B og C ankom Stortinget satt de seg inn i bilen sammen med A for å gjennomføre vaktskiftet. A tok av seg våpenet og la det mellom setene i bilen, samtidig som han uttalte at ”Du tar vel over denne” eller lignende. B oppfattet imidlertid ikke at hun skulle overta våpenet. Vaktskiftet ble stadig avbrutt av henvendelser og nye oppgaver. Blant annet ble det bestemt at de opprinnelige politisperringer skulle flyttes og at politiet måtte sluse ansatte inn på Stortinget. A orienterte også Stortinget om situasjonen før han forlot stedet. B var opptatt av å lede oppdraget, og oppdaget en tid senere at våpenet fortsatt lå mellom forsetene i politibilen. Politibilen stod på det tidspunktet utenfor politiets sperringer som var trukket på nytt og på innsiden av bilen. Spesialenheten fant at denne oppbevaringen av våpenet var i strid med sentrale regler både i politiets våpeninstruks og politidistriktets lokale instruks. Det var imidlertid bevismessig tvil om det var A eller B som var ansvarlig for den videre oppbevaringen av våpenet. Det var uklart om det faktisk hadde funnet sted en overlevering av våpenet, og begge tjenestemennene måtte vurderes ut fra hvordan de selv hadde oppfattet dette. Spesialenheten anså at begge tjenestemennene hadde opptrådt uaktsomt i situasjonen. Det var imidlertid ikke grunnlag for å konstatere at de hadde utvist en ”kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for manglende


aktsomhet”, slik som foreliggende rettspraksis krever for at et forhold skal rammes av aktuelle straffebestemmelse. Saken ble henlagt etter bevisets stilling. For å hindre lignende hendelser i fremtiden, ble saken sendt til politimesteren for administrativ vurdering.

Sak 325/13-123 – 3. september 2013 En person (A) anmeldte en politiadvokat for å ha unnlatt å svare på hans henvendelser i tilknytning til en anmeldelse han hadde inngitt. Spesialenhetens gjennomgang av politiets straffesak viste at politiet, etter å ha underrettet A om at saken var henlagt og etter at klagefristen var utløpt, hadde besvart samtlige henvendelser fra A. Saken ble henlagt som åpenbart grunnløs.

Sak 846/13-123 – 3. september 2013 ANMELDELSE AV POLITITJENESTEPERSON FOR INNTRENGNING I BOLIG OG LEGEMSKRENKELSER En person (A) anmeldte en ansatt i politiet (B) for ved to anledninger å ha tatt seg inn i hans bolig, gjennomført en ulovlig ransaking, tatt et ulovlig beslag, samt slått til ham flere ganger. I følge anmeldelsen var det samme tjenestemann som ved begge anledninger hadde påført ham legemskrenkelse ved å holde i As armer og slå ham. Spesialenheten besluttet å etterforske saken og avhørte de involverte tjenestemennene. Tjenestemann B, som ble anklaget for legemskrenkelse, ble avhørt med status som mistenkt. Nærmere om hendelse nr. 1 Politiet oppsøkte A etter å ha mottatt melding om at han muligens kjørte bil i påvirket tilstand. Da tjenestemennene kom til stedet var motoren på bilen til A varm. De oppsøkte A som ble oppfattet som beruset. En påfølgende blodprøve viste en promille på 1,53. Spesialenheten anså at det var skjellig grunn til å mistenke A for promillekjøring, samt at tjenestemennene på stedet hadde anledning til å gjennomføre en straffeprosessuell pågripelse av A. Videre ble det ansett som bevist at tjenestemann B holdt tak i den ene armen til A, slik at A ble påført et lite blåmerke. Maktbruken ble ikke ansett å kunne føre til straffansvar. Spesialenheten fant det ikke bevist at maktbruken mot A omfattet slag mot ham. Nærmere om hendelse nr. 2 Politiet oppsøkte A etter å ha mottatt melding om at han spilte høy musikk midt på natten. Da politiet kom til stedet var det stille, men da de returnerte noen minutter senere spilte A høy musikk. Politiet kom i kontakt med A på utsiden. De oppfattet ham som beruset. Han ble gitt pålegg om å være stille. Politiet spurte om personalia, men A nektet å oppgi det. Tjenestemennene fikk komme


inn hos A, hvor hans identitet ble fastslått ved hjelp av et bankkort. A kjente igjen tjenestemenn B fra hendelse nr. 1, og han var fortsatt sint på tjenestemannen. I følge A hadde tjenestemennene trengt seg inn i hans bolig, hvor han skal ha blitt slått flere ganger av tjenestemann B. Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestemennene ulovlig trengte seg inn i As bolig, ei heller at han ble slått av tjenestemann B. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 203/13-123 – 4. september 2013 ANMELDELSE FOR UNØDIG MAKTBRUK VED BRUK AV HUND Spesialenheten mottok anmeldelse av politiet for unødig maktbruk under pågripelsen av en person (A). A var mistenkt for tyveri, og ble under pågripelsen bitt av en politihund i hender, høyre ankel og høyre lår. Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Hundefører ved politiet (B) ble avhørt med status som mistenkt og en polititjenestemann (C) ble avhørt som vitne. Kopi av politiets saksdokumenter, samt politiets operasjonslogg ble innhentet. Politiet fikk melding om innbrudd i et forretnings-/lagerbygg, og en hundepatrulje reiste til stedet. To menn, deriblant A, ble pågrepet inne på et bakrom. De hadde åpnet en safe med skjærebrenner. A forklarte at B lot hunden bite selv om de hadde overgitt seg. Spesialenheten la til grunn at de skader A ble påført objektivt sett var å anse som en legemsfornærmelse. Spesialenheten viste til at politiet har anledning til å benytte makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6. Videre må bruken av makt ved en lovlig pågripelse vurderes i forhold til straffeloven § 48 tredje ledd. Bruk av tjenestehund klassifiseres som ”skarpt” redskap. Spesialenheten viste til at A med skjellig grunn kunne mistenkes for grovt tyveri, og at vilkårene for pågripelse av A var til stede. Videre fant Spesialenheten at bruk av hund under pågripelsen ikke var ubetinget utilbørlig idet politiet hadde gitt seg til kjenne og kommandert A ut av rommet. A hadde i stedet for å komme ut, valgt å slå igjen døren og holde den fast. På dette tidspunktet kjente politiet ikke As identitet, og de fryktet at han og kameraten ville flykte. Hunden ble sluppet inn i rommet, og ble bedt om slippe med en gang As kamerat var ført ut av rommet. Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 228 første ledd og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist. A påklaget saken til Riksadvokaten. Riksadvokaten har avgjort at klagen ikke har ført frem.


Sak 324/13-123 – 4. september 2013 POLITIDISTRIKTS OVERSENDELSE AV SAK OM BILFORFØLGELSE Et politidistrikt oversendte for Spesialenhetens vurdering en sak der en person (A) hadde kjørt av veien og blitt skadet i forbindelse med en politiets forfølgelse av ham. Politiet fikk melding om at A kjørte av gårde i bil etter å ha inntatt alkohol. Tre patruljer var etter hvert involvert i forfølgelsen av A, hvorav en patrulje fulgte nært etter ham. A kjørte etter hvert meget fort og kjøringen hans medførte stor fare for andre trafikanter. Patruljen som fulgte ham besluttet da å avbryte forfølgelsen. Kort etter kjørte A over en rundkjøring og traff autovernet på høyre side av veien, før han skar over veien, kjørte over autovernet på venstre side og fortsatte inn i en fjellvegg. Spesialenheten la til grunn at patruljen lovlig kunne fravike de nærmere angitte bestemmelser i vegtrafikkloven og trafikkreglene. A var beruset og stanset ikke for kontroll. Hans kjøring tilsa at det var viktig å stanse ham. Patruljen innstilte forfølgelsen idet As kjøring skapte stor risiko både for ham selv og andre trafikanter. På tidspunktet for As utforkjøring, var forfølgelsen gått over i en etterfølgelse. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at patruljen hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det forelå videre ingen opplysninger om at de involverte var påført skade av slik alvorlighet at ulykkesetterforsking skulle iverksettes. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forlå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 366/13-123 – 4. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT OG UNNLATELSE AV TJENESTEHANDLING En person (A) anmeldte politiet for å ha unnlatt å følge opp en anmeldelse for telefonsjikane og et brev med anmodning om besøksforbud. A viste også til at hun ble fratatt sine barn og at barneverntjenesten har opplyst at vedtak om dette blant annet ble fattet på bakgrunn av opplysninger fra politiet. Spesialenheten innhentet straffesaken som knyttet seg til anmeldelsen. A hadde mottatt en bekreftelse på anmeldt forhold fra politiet. Av straffesaksregisteret fremgikk det at saken ca. en måned senere var blitt henlagt grunnet ukjent gjerningsmann. A hadde ikke blitt underrettet om henleggelsen. I følge politidistriktet, var As brev med anmodning om besøksforbud blitt lagt sammen med øvrige dokumenter i saker som omhandlet A. Spesialenheten la på denne bakgrunn til grunn at A ikke hadde fått noen tilbakemelding på sin anmodning om besøksforbud. Spesialenheten fant det kritikkverdig at A ikke hadde fått tilbakemeldinger fra politiet, men fant det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Videre viste Spesialenheten til at politiet, uten hinder av taushetsplikten, plikter å gi opplysninger til barneverntjenesten når opplysningene gis av hensyn til barnet, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd.


Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forlå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 894/12-123 – 4. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN En person (A) anmeldte en lensmann (B) for brudd på taushetsplikten og for ikke å ha fulgt opp hennes henvendelser. A mente at B hadde gitt taushetsbelagte opplysninger om hennes tidligere kjæreste til en mann (D) som hun hadde møtt på ferie. A viste til at hun hadde mottatt en MMS fra D der han opplyste at As ekskjæreste hadde drapstruet dem og at han i følge statsadvokaten ville bli tiltalt for forholdet. Videre opplyste D at ekskjæresten var under etterforsking for en rekke grove forhold. Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. B ble avhørt med status som mistenkt og D ble avhørt som vitne. Kopi av politiets dokumenter ble innhentet. Ifølge B hadde han ikke videreformidlet taushetsbelagte opplysninger til D. D forklarte til Spesialenheten at han i MMSen hadde gitt uttrykk for å vite mer om ekskjæresten enn han faktisk gjorde. Spesialenheten viste til at ansatte i politiet plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det man i straffesaker får vite om noens personlige forhold, jf. straffeprosessloven § 61a. Taushetsplikten er likevel ikke til hinder for at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter, herunder fornærmede, jf. straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 1. Med bakgrunn i sakens opplysning fant Spesialenheten ikke bevismessige holdepunkter for at B hadde gitt taushetsbelagte opplysninger til D. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 404/13-123 – 6. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR UTILBØRLIG OPPTREDEN I FORBINDELSE MED HÅNDTERING AV EIENDELER ETTER DØDSFALL En person (A) anmeldte politiet for utilbørlig opptreden ved at en ansatt i politiet hadde ledd av henne i det hun hadde meldt om at onklene hennes tok seg til rette i boet etter hennes avdøde far. Den ansatte sa videre at det var en arvekrangel, og ikke en sak for politiet. Senere oppsøkte A politistasjonen for å hente nøklene til farens leilighet. En annen ansatt spurte da om hun også ville ha overlevert gjenstander politiet hadde beslaglagt hjemme hos faren. Dette ble sagt høyt i gangen på politistasjonen slik at andre personer kan ha overhørt dette. Spesialenheten henvendte seg til politidistriktet, men de hadde ikke loggført hendelsen. Politiets dokumenter i forbindelse med farens dødsfall ble oversendt.


Spesialenheten fant, på bakgrunn av sakens opplysning, at det ikke var grunnlag for å etterforske forholdet. Det var ikke sannsynlig at de ansatte i politiet hadde begått en straffbar handling i tjenesten og saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 187/13-123 – 10. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED RANSAKING En person (A) anmeldte ansatte i et politidistrikt i forbindelse med at det hadde vært ransaket hos ham. A mente at det ikke hadde vært grunnlag for ransakingen, og de som gjennomførte ransakingen burde ha banket på i stedet for å låse seg inn med en lånt nøkkel. Spesialenheten innhentet kopi av politiets saksdokumenter, samt oppdragsloggen fra politidistriktet. Ansvarlig jurist på saken, samt de som hadde utført ransakingen, ble avhørt som mistenkte. Beslutning om ransaking ble tatt på bakgrunn av innholdet i en anmeldelse fra utleier (B) av leiligheten A bodde i. B opplyste til politiet at det var et blåaktig lys i leiligheten om natten, at det var et unormalt høyt strømforbruk der, samt at leietakerne tilsynelatende ikke ønsket at han skulle få komme inn i leiligheten. Påtaleansvarlig jurist mente at disse omstendighetene viste at det var skjellig grunn til mistanke om at det foregikk produksjon av cannabis i leiligheten. Av den grunn ble det besluttet å ransake på stedet. Etterforskingen viste at polititjenestepersonen som tok seg inn i boligen hadde ringt på, men at ringeklokken ikke virket. Kun én av tjenestepersonene gikk inn i boligen for å foreta undersøkelsen mest mulig skånsomt. Han oppnådde kontakt med leietakeren som viste ham en nattlampe på barneværelset som lyset kom fra. Deretter ble ransakingen avsluttet og tjenestepersonen beklaget hendelsen. Spesialenhetens oppgave er å etterforske og påtaleavgjøre saker der det er spørsmål om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått straffbare handlinger i tjenesten. Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 om grov uforstand i tjenesten. Høyesterett har om denne bestemmelsen uttalt at den forutsetter «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Spesialenhetens etterforsking ga ikke bevismessige holdepunkter for at de aktuelle tjenestepersoner hadde begått en straffbar handling. Siden etterforskingsresultatet med særlig styrke viste at det ikke var begått noe straffbart, ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 275/13-123 – 10. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR Å HA BENYTTET ET FALSKT DOKUMENT En person (A) anmeldte to polititjenestepersoner (B og C) for å ha sendt et falskt dokument til tingretten og for å ha benyttet falskt dokument som grunnlag for å ilegge besøksforbud. Han har i anmeldelsen vist til at et ugyldig rettsforlik har blitt benyttet som dokumentasjon ved ileggelsen av besøksforbud.


Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A, samt innhentet kopi av politiets saksdokumenter. Det fremgikk at det var inngått rettsforlik som regulerte en del forhold knyttet til konflikt mellom A og As familie. Det var senere oppstått tvist om rettsforlikets grunnlag og innhold. A var ilagt flere besøksforbud mot sin bror og også ilagt forelegg for å ha krenket besøksforbudet. Som grunnlag for det siste besøksforbudet ble det av politiadvokaten vist til rettsforliket. Spesialenheten viste til at spørsmålet om rettsforliket likevel ikke var bindende grunnet etterfølgende forhold, ikke var vurderinger som politiet skulle ta. Spesialenheten fant ikke at det forelå opplysninger i saken som skulle tilsi at de anmeldte tjenestepersonene hadde handlet grovt uforstandig i tjenesten ved å la rettsforliket inngå i sakens dokumenter. Med bakgrunn i sakens opplysning fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at B og C hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt i forhold til straffeprosessloven § 224 første ledd med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold. A påklaget saken til Riksadvokaten. Riksadvokaten har avgjort at klagen ikke har ført frem.

Sak 430/13-123 – 10. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED HÅNDTERING AV ANMELDELSE En person (A) anmeldte en konsulent (B) og en polititjenesteperson (C) for å ha gitt As anmeldelse et uriktig innhold og for å ha hindret straffeforfølgingen av gjerningsmannen. A viste til at han i 2011 hadde inngitt anmeldelse for voldtekt og i avhør opplyste at han mest sannsynlig hadde blitt dopet på byen for deretter å ha blitt ranet og voldtatt i eget hjem. B inntok ikke opplysninger om voldtekten i anmeldelsen. Anmeldelsen mot C knyttet seg til at hun ikke etterforsket en straffbar handling. Hans anmeldelse av voldtekt i 2013 ble henlagt blant annet fordi hendelsen fant sted for over to år siden, at A ikke ble undersøkt av lege for sikring av tekniske bevis og at beskrivelsene av gjerningsmannen var for generell til å gi en navngitt person status som mistenkt. Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter. I As anmeldelse til politiet fra 2011 var voldtektsanklagen ikke nevnt. Spesialenheten la blant annet til grunn at han fikk lese igjennom anmeldelsen, og hadde anledning til å komme med korrigering. Med bakgrunn i sakens opplysning fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at B og C hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt i forhold til straffeprosessloven § 224 første ledd med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold.


Sak 440/13-123 - 10. september 2013 ANMELDELSE AV MANGLENDE ETTERFORSKING OG FEILAKTIG ILEGGELSE AV BESØKSFORBUD En person (A) møtte hos Spesialenheten og anmeldte politiet og den offentlige påtalemyndighet for grov uforstand i tjenesten under henvisning til mangelfull etterforsking av flere overgrepssaker A hadde anmeldt, samt at A selv var blitt ilagt besøksforbud uten hjemmel i lov. Spesialenheten hadde tidligere behandlet og henlagt seks anmeldelser fra A knyttet til det samme saksforholdet. Første saken ble behandlet i november 2009. Det fremkom ikke nye opplysninger i forbindelse med den siste anmeldelsen som tilsa en ny vurdering av forholdene. Flere av forholdene var strafferettslig foreldet. Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking. A påklaget saken til Riksadvokaten. Klagen ble ikke tatt til følge av Riksadvokaten.

Sak 481/13-123 – 10. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR USANNHET I TJENESTEN UNDER ETTERFORSKING En person (A) anmeldte ansatte i politi og påtalemyndighet for å ha fremkommet med usannheter i tjenesten, m.v. I lagmannsretten hadde A blitt dømt til 5 år og 6 måneder i fengsel. A viste blant annet til at de involverte tjenestepersoner hadde kommet med uriktige opplysninger, at den ene hadde vært inhabil, samt at det var begått flere prosessuelle feil. Spesialenheten innhentet relevante dommer, og gjennomgikk de saksdokumentene A hadde vedlagt anmeldelsen. Spesialenhetens gjennomgang av saken avdekket ingen forhold som skulle tilsi at det var begått straffbare handlinger av ansatte i politi eller påtalemyndighet. De forhold som A hadde påberopt i anmeldelsen, var prosessuelle innsigelser som hadde vært behandlet under straffesaken mot A. Saken ble således henlagt uten etterforsking. A påklaget saken til Riksadvokaten. Riksadvokaten har opprettholdt Spesialenhetens henleggelse.

Sak 237/13-123 – 11. september 2013 ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN OG ÆREKRENKELSER To personer (A og B) anmeldte namsfullmektig C for grov uforstand i tjenesten og ærekrenkelser. A og B viste til at C uberettiget hadde tinglyst to panteheftelser på deres eiendom. Videre at C hadde ærekrenket dem fordi dobbeltregistreringen hadde medført at de var blitt avskåret fra å stifte ny bankforbindelse.


Spesialenheten innhentet kopi av namssaken, samt kopi av politiets dokumenter som omhandlet A og Bs andre anmeldelser. Det fulgte av sakens dokumenter at C hadde foretatt en korrigering av namsboken, ikke registrert en ny utleggsforretning. Det at utlegget fortsatt sto registrert, til tross for at A og B hadde innbetalt skyldig beløp, skyldtes treghet i systemet for sletting av heftelser. Dette kunne ikke bebreides C. Videre fant Spesialenheten A og Bs påstand om ærekrenkelse grunnløs. Det var ikke holdepunkter for å påstå at Cs tjenesteutøvelse var årsaken til avslaget om å etablere ny bankforbindelse. På bakgrunn av sakens opplysning fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at C hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forlå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 284/13-123 – 11. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR FALSK ANMELDELSE En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for å ha opprettet en falsk anmeldelse mot ham for omsetning av narkotika. Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter, samt politiets operasjonslogg. Det fremgikk av sakens dokumenter at en politipatrulje observerte A i en parkert bil og at en mann (C) kom bort til bilen. C fikk noe av A som han la i sin lomme. Tjenestemennene tok kontakt med A og C, og C hadde to biter hasj i lommen, mens A hadde 900 kr i kontanter i fanget. Det ble også funnet et notat som kunne mistenkes å være et narkotikaregnskap. A testet positivt på bruk av cannabis etter inkvireringen på stasjonen. Spesialenheten viste til at straffansvar i medhold av straffeloven § 168 om falsk anmeldelse er betinget av at tjenestemannen handlet med forsett. Det var intet i saken som tilsa at de beskrevne observasjonene var oppspinn. Med bakgrunn i sakens opplysning fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt i forhold til straffeprosessloven § 224 første ledd med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold. A har påklaget saken til Riksadvokaten.

Sak 453/13-123 – 11. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN ETTER LØSLATELSE En person (A) anmeldte et politidistrikt for grov uforstand i tjenesten fordi politiet hadde løslatt en person (B) som var mistenkt for å ha utøvd vold mot eller forsøkt å voldta A. Det hadde vært tre gjerningsmenn og A hadde blitt påført en skade i nesen etter flere slag og/eller spark.


A mente at B ikke skulle vært løslatt mindre enn ett døgn etter pågripelsen i det vilkårene for å varetektsfengsle ham var til stede. Spesialenheten innhentet straffesaksdokumentene fra politidistriktet. Spesialenheten viste til at det skjønn politiet hadde utøvet ved løslatelsen måtte vurderes ut fra opplysningene som forelå der og da. Saken viste at politiet hadde foretatt en konkret vurdering av sakens faktum sammenholdt med straffeprosesslovens regler. Saken ble henlagt uten etterforsking da det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det var begått en straffbar handling i tjenesten fra ansatte i politiet eller påtalemyndigheten.

Sak 302/13-123 – 17. september 2013 ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED PÅGRIPELSE, RANSAKING OG HÅNDTERING AV BESLAG En person (A) anmeldte på vegne av avdøde (B), to politidistrikt (X og Y) for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med en pågripelse av B og ransaking i Bs hjem som fant sted fire år tidligere. A opplyste at han før B døde var blitt bedt om å ordne opp i denne saken, og A hadde i den forbindelse vært i kontakt med politidistriktene. Lensmann ved X politidistrikt hadde i brev til A gitt en utførlig redegjørelse og svar på As mange spørsmål. Anmeldelsen av X politidistrikt ble av Spesialenheten behandlet i egen sak. Spesialenheten gjennomførte avhør av A. Videre ble kopi av dokumenter i straffesaken mot B og oppdragslogger innhentet. Spesialenheten var også i kontakt med Bs advokat. Av saksdokumentene fremgikk at X politidistrikt ba om bistand fra Y politidistrikt til pågripelse av og ransaking hos B. Det ble utferdiget skriftlig beslutning om pågripelse og ransaking, og skrevet rapporter om pågrepet person og ransaking/beslag. Spesialenheten fant ikke grunn til å betvile at B hadde fått utlevert de eiendeler som ble beslaglagt. Med bakgrunn i sakens opplysning fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at politidistriktet hadde handlet på et vis som kunne medføre straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forlå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 463/13-123 – 17. september 2013 ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED PÅGRIPELSE, RANSAKING OG HÅNDTERING AV BESLAG En person (A) anmeldte på vegne av avdøde B, to politidistrikt (X og Y) for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med en pågripelse av B og ransaking i Bs hjem som fant sted fire år tidligere. A opplyste at han før B døde var blitt bedt om å ordne opp i denne saken, og A hadde vært i kontakt med


politidistriktene. Lensmann ved X politidistrikt hadde i brev til A gitt en utførlig redegjørelse og svar på As mange spørsmål. Anmeldelsen av Y politidistrikt ble av Spesialenheten behandlet i egen sak. Spesialenheten gjennomførte avhør av A. Videre ble kopi av dokumenter i straffesaken mot B og oppdragslogger innhentet. Spesialenheten var også i kontakt med Bs advokat og Bs forsvarer. Av saksdokumentene fremgikk at X politidistrikt ba om bistand fra Y politidistrikt til pågripelse av og ransaking hos B. Det ble utferdiget skriftlig beslutning om pågripelse og ransaking, og skrevet rapporter om pågrepet person og ransaking/beslag. Spesialenheten fant ikke grunn til å betvile at B hadde fått utlevert de eiendeler som ble beslaglagt. Med bakgrunn i sakens opplysning fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at politidistriktet hadde handlet på et vis som kunne medføre straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forlå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 289/13-123 – 18. september2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR ULOVLIG MAKTBRUK – ARMBRUDD I FORBINDELSE MED PÅGRIPELSE Spesialenheten mottok anmeldelse av to polititjenestepersoner (A og B) for å ha påført en person armbrudd under en pågripelse. Spesialenheten la til grunn at A og B rykket ut til en privat adresse etter at politiet hadde fått melding om at C hadde oppført seg truende mot D. D var livredd og hadde låst seg inne på et rom i huset. Da A og B frem kom til stedet møtte de melder som satt utenfor huset i en bil. Melder fortalte at hun ikke turte å gå inn i huset fordi C ved en tidligere anledning hadde slått mannen hennes. A og B fikk kontakt med D gjennom et vindu. D slapp politiet inn og pekte mot en stengt dør. C hadde stengt seg inne på et rom ved å plassere en kommode foran døren. A og B banket på og ba C om å komme ut slik at de kunne prate sammen, men C unnlot å åpne. A fikk åpnet døren litt, men da slo C med hånden ut gjennom denne før hun smalt døren igjen. A og B presset så døren innover, mens C presset i mot fra den andre siden. Det medførte at døren løsnet fra karmen og C ble skjøvet inn i rommet. Det var uklart om kommoden da ramlet over benet til C, men hun ble ikke skadet. C satt på gulvet foran et vindu i det A og B kom inn i rommet. De oppfattet C som sint og opprørt. Da A nærmet seg C og forsøkte å roe henne ned, slo og kløp hun A. C sprellet også kraftig med bena og B satte eller la seg over disse. A og B forsøkte å få kontroll på armene hennes for å påsette håndjern. De fikk håndjernet på den venstre armen, og holdt fast i denne i det C plutselig vred kroppen rundt på gulvet. Det oppstod da et brudd i Cs venstre albue, og hun hylte til. Etter dette roet hun seg, og ble kjørt til sykehus og operert i armen noen dager senere. Hun ble videre innlagt på psykiatrisk sykehus for behandling der. I forbindelse med etterforskingen avhørte Spesialenheten både A, B, C og D. Videre ble politiets oppdragslogg og lydlogger innhentet, i tillegg til kopi av dokumenter i politiets straffesak mot C. I forbindelse med avhøret av D ble det også foretatt en befaring på rommet der hendelsen fant sted. C


forklarte at politiet hadde vært meget hardhendte med henne og vridd armen hennes med stor kraft. D forklarte at datteren hadde skreket høyt flere ganger og at det nok skyldtes politiets behandling av henne. Spørsmålet var om A og B kunne straffes for sin bruk av makt mot C. Politiloven bestemmer at det kan brukes makt når dett er nødvendig i tjenesten, men maktbruken må ikke være uforholdsmessig eller uforsvarlig. Politiet skal alltid anvende det minst inngripende middel ved utførelse av et tjenesteoppdrag. Spesialenheten fant at det på grunn av Cs opptreden var nødvendig for politiet å bruke en viss grad av makt for å få kontroll på henne, og at det var hjemmel for bruk av håndjern. På bakgrunn av sakens opplysning mente Spesialenheten at det ikke var bevismessig grunnlag for at A og B hadde begått en straffbar handling. De hadde begge forklart at det ikke var press eller bend på Cs arm før hun plutselig vred kroppen sin mot gulvet. De kunne heller ikke forutse dette, og hadde verken tid eller anledning til å slippe armen hennes da det skjedde. C hadde angivelig ropt og skreket fordi hun var sint, og ikke fordi politiet hadde brukt for stor makt mot henne. Saken ble henlagt etter bevisets stilling. Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som har opprettholdt Spesialenhetens henleggelse.

Sak 192/13-123 – 19. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR ULOVLIG RANSAKING En person (A) anmeldte politiet for ulovlig ransaking av hans person og bopel. Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg fra hendelsen. Politibetjent B og politihøgskolestudent C ble avhørt med status som mistenkte. Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 325 første ledd nr.1 om grov uforstand i tjenesten. Straffeloven § 116 om ulovlig ransaking ble ikke vurdert fordi straffansvar etter denne bestemmelsen stiller krav om forsett, og det ikke kunne legges til grunn at tjenestemennene hadde ransaket A og hans bolig selv om de var klar over at det var ulovlig. Spesialenheten la til grunn at B og C kjørte patrulje og ble oppmerksomme på A, som gikk langs veien med en stor hund og bar på en plastpose. De stoppet A primært for å snakke med ham, fordi han tilhørte ”rett aldersgruppe” og var i et område som de jevnlig sjekket ut. Å opprette kontakt på denne måten, ble av Spesialenheten ansett å være innenfor den handlefrihet politiet bør ha i arbeidet med å forebygge kriminalitet, jf. politiloven § 2 nr. 2. B forklarte at han mente det var skjellig grunn til å mistenke A for å ha brukt narkotika. Mistanken var basert på at A hadde svært blanke øyne og små pupiller. Spesialenheten la til grunn at B i tillegg til ytre tegn hos A la vekt på at han fremstod som unnvikende og ga inntrykk av at han hadde noe å skjule. Spesialenheten la videre til grunn at B gjennomførte en ”Tegn- og symptomtest” på A, som ga ham grunn til å tro at A var påvirket av sentraldempende stoff. Vurdert ut fra etterforskingsresultatet mente Spesialenheten at det kunne stilles spørsmål om det var skjellig grunn til å mistenke A for en straffbar handling, og om det derfor var anledning til å gjennomføre ”Tegn- og symptomtest” og personransaking.


Vurderingene knyttet til mistankegrunnlaget var imidlertid ikke så mangelfulle at dette kunne gi grunnlag for straffansvar. Politiet hadde etter ransakingen av A på gaten ikke gjort funn som styrket mistanken om at han var i besittelse av narkotika, men hadde etter ”Tegn- og symptomtesten” fått styrket mistanken om at han kunne være ruspåvirket. Spesialenheten mente til tross for dette at det var grunn til å stille seg kritisk til at det ble besluttet ytterligere bruk av tvangsmiddel i form av husransaking. B forklarte at han ikke innhentet beslutning fra påtalejurist fordi det forelå bevisforspillelsesfare. Etter Spesialenhetens oppfatning var vilkårene for at B selv kunne treffe beslutning om husransaking ikke oppfylt. Spesialenheten fant at politiet gjorde en feilvurdering, både med hensyn til mistankegrunnlaget som husransakingen var basert på og egen kompetanse til å beslutte ransaking. Spesialenheten mente imidlertid at dette forholdet ikke kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig og lede til straffansvar. I forbindelse med ransakingen av As bopel gjorde politiet funn av to kastekniver og en Nunchaku. Gjenstandene er å anse som våpen som er ulovlige å inneha. Det var derfor grunnlag for å beslaglegge gjenstandene. B fremla ikke spørsmålet om beslaget skulle opprettholdes for jurist, men besluttet selv i etterkant av samtale med As mor at beslagene skulle destrueres. Spesialenheten fant at B ikke hadde formell kompetanse til å beslutte dette. De tvangsmidler A ble utsatt for ga ham status som siktet. Det ble verken skrevet rapport om ransakingen eller beslagene som ble gjort i forbindelse med ransakingen på bopel. B begrunnet dette med at han på bakgrunn av morens opplysninger om As situasjon ikke ville opprette sak mot ham. Videre forklarte B at påtalemyndigheten ved politidistriktet har opplyst at det ikke er nødvendig å opprette sak og skrive beslagsrapporter ved negativ ransaking, så lenge det er gjort nedtegninger i oppdragsloggen. Spesialenheten mente B må bebreides for ikke å ha forelagt spørsmålet om opprettholdelse av beslag for påtalejurist, for selv å beslutte destruksjon av beslaget og for ikke å ha skrevet rapporter og opprettet straffesak, men mente at hans opptreden ikke kunne lede til straffansvar. Spesialenheten la til grunn at B var leder på oppdraget og tok beslutningene underveis. C var politihøgskolestudent og har forklart at han stolte på Bs erfaring med hensyn til beslutningene som ble tatt. Spesialenheten la til grunn at C ikke var involvert i oppfølgningen av saken etter at politiet reiste fra As bopel. Saken ble henlagt for C som intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten mente at B burde ha opptrådt annerledes, men fant at hans tjenesteutøvelse under oppdraget heller ikke samlet kunne lede til straffansvar. Saken ble også for ham henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten fant grunn til å oversende saken til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering. Politimesteren ble bedt om å vurdere om det var behov for å informere egne mannskaper om hjemmelsgrunnlag ved kontroll for tegn og symptomer, samt om det er grunn til en gjennomgang av rutiner for å sikre notoritet ved tvangsmiddelbruk.

Sak 507/13-123 – 19. september 2013 ANMELDELSE AV POLITITJENESTEMENN FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED AVLIVING AV TO HUNDER Spesialenheten mottok tre anmeldelser av to polititjenestemenn (A og B) etter at de avlivet to hunder. En av anmeldelsene ble inngitt av hundeeieren (C).


Spesialenheten innhentet nedtegnelser om hendelsen i politiet oppdragslogg, lydfiler fra samtaler om hendelsen over politiets samband, samt politiets straffesak mot hundeeieren vedrørende overtredelse av hundeloven. Spesialenheten gjennomgikk rapport etter obduksjon av hundene. Det ble tatt vitneavhør, og A og B ble avhørt med status som mistenkte. Spesialenheten la til grunn at de to hundene på formiddagen stakk av fra Cs eiendom. Hundene ble i løpet av dagen observert av flere vitner, som oppfattet hundene som aggressive. Ett av vitnene så også at hundene gikk til angrep på et lam og ringte etter hvert politiet. Av politiets oppdragslogg fremgikk at det ble meldt inn til operasjonssentralen om at to store hunder var observert i nærheten av en flokk sauer, samt at hundene drepte sau. Jourhavende jurist besluttet at hundene kunne felles dersom de angrep bufe og ikke avsto fra dette. Beslutningen ble formidlet fra operasjonsleder til blant annet politipatruljen med A og B, som hadde fått i oppdrag å reise ut til området der hundene var observert. Da A og B påtraff hundene, lå de i veikanten og virket slitne. De meldte til operasjonssentralen at situasjonen var rolig og at de ville vente på hundenes eier. Patruljen mente at dersom det ble nødvendig å skyte for å løse oppdraget, var MP5 eneste alternativ, og de bevæpnet seg derfor med MP5. A og B forklarte at hundene etter hvert reiste seg, knurret og bjeffet mot dem. Hundene beveget seg deretter fra tjenestemennene og mot skogen. Tjenestemennene hadde fått beskjed om at de ikke måtte miste hundene av syne for å unngå at det på nytt kunne oppstå farlige situasjoner. De bestemte seg derfor for å følge etter hundene. Ifølge tjenestemennene snudde plutselig hundene seg og kom mot dem. A og B oppfattet at de ikke hadde mulighet til å trekke seg tilbake til tjenestebilen og skjøt hundene med flere skudd slik at de døde. Spesialenheten vurderte A og Bs handlinger etter straffeloven § 325 nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Utgangspunktet for vurderingen av tjenestemennenes handlinger, ble funnet å være hundeloven § 14 som gir regler om inngrep på stedet mot en hund som jager eller angriper. Av bestemmelsen fremgår blant annet at ved pågående eller nært forestående angrep mot en person kan enhver gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade. Spesialenheten bemerket at A og B skulle vurderes ut fra sin oppfatning av den faktiske situasjonen og fant ikke grunnlag for å trekke i tvil deres forklaring om hundenes opptreden forut for skytingen. Spesialenheten mente derfor at det forelå en slik nødrettssituasjon som hundeloven § 14 gir anvisning på. I den konkrete situasjonen kunne Spesialenheten ikke se at tjenestemennene hadde andre muligheter enn å avlive hundene. På bakgrunn av tjenestemennenes forklaring, ble det videre lagt til grunn at det ble skutt med mange skudd for å forsikre at hundene var døde og at tjenestemennene var av den oppfatning at MP5 ikke var et optimalt våpen å gjennomføre en avliving med. Ettersom Spesialenheten kom til at avlivingen var lovlig etter hundeloven § 14, ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Saken er påklaget til Riksadvokaten.

Sak 212/13-123 – 24. september 2013 ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN


Et politidistrikt ba Spesialenheten vurdere om en lensmann (B) hadde handlet grovt uforstandig i tjenesten ved at hun skulle ha gitt uriktige uttalelser om at en person (A) hadde vært innlagt på psykiatrisk institusjon. A har tidligere anmeldt B for lignende uttalelser i retten og til media. Sak om falsk forklaring i retten ble behandlet av SEFO og henlagt av Oslo statsadvokatembeter etter bevisets stilling. Henleggelsen ble opprettholdt av Riksadvokaten etter klage. Saken relatert til uttalelser til media ble behandlet av Spesialenheten og henlagt uten at det ble funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking. I den foreliggende sak fant Spesialenheten det ikke nødvendig å avklare hvorvidt B hadde kommet med en uttalelse som påstått. Det ble vist til tidligere avgjørelser fra Riksadvokaten og Spesialenheten der det ikke ble ansett å foreligge bevismessig dekning for at det hadde funnet sted en straffbar tjenestehandling. Det ble ikke ansett å foreligge nye opplysninger som skulle tilsi at iverksettelse av etterforsking ville avdekke informasjon som kunne lede til et annet resultat. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om de forlå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Saken ble påklaget til Riksadvokaten. Klagen ble ikke tatt til følge av Riksadvokaten.

Sak 313/13-123 – 24. september 2013 ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN – BESLUTNINGER OM PÅGRIPELSE OG RANSAKING FRA PÅTALEMYNDIGHET En person (A) anmeldte to politiadvokater for å ha opptrådt straffbart i forbindelse med beslutninger de hadde tatt i en sak knyttet til en konflikt mellom A og en lokal bank. A viste til at han var blitt pågrepet for forhold som skjedde halvannet år tidligere, og at politiet derfor ikke hadde grunnlag for pågripelse og ransaking. Spesialenheten innhentet kopi av dokumenter i politiets straffesaker mot A. A ble avhørt for en nærmere beskrivelse av de anmeldte forhold. I etterkant av anmeldelsen sendte A et stort antall eposter til Spesialenheten. Av saksdokumentene fremkom det at A over flere måneder hadde sendt et stort antall e-poster til bankens ansatte med truende innhold. A var gjentatte ganger blitt anmeldt for dette, og var også ilagt flere besøksforbud som han brøt. Pågripelsen var foranlediget av at A ble anmeldt for over en periode på fem måneder å ha sendt et hundretalls e-poster til banksjefen. I tilknytning til pågripelsen ble A også siktet og ilagt et forlegg for forhold av samme karakter begått lengre tilbake i tid. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at pågripelsen, ransakingen eller ilegging av besøksforbud var ulovlig. Spesialenheten kunne av straffesaksregisteret se at registerte anmeldelser fra A mot blant annet banksjefen var blitt henlagt, og at A ikke hadde benyttet sin rett til å påklage henleggelsen til overordnet påtalemyndighet. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forlå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.


Sak 230/13-123 – 25. september 2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR ULOVLIG MAKTANVENDELSE En person (A) anmeldte politiet for overdreven maktbruk i forbindelse med pågripelse og innsettelse i arrest. Spesialenheten forsøkte å komme i kontakt med A for en utdyping av anmeldelsen, men A besvarte ikke Spesialenhetens henvendelser. Politiets korresponderende sak og politiets oppdragslogg ble innhentet. Politiet rykket ut etter melding om ordensforstyrrelse utenfor et utested. Da politiet ankom lå A på bakken med flere vektere oppå seg. Ambulansepersonell på stedet forsøkte å undersøke A på grunn av rusmiddelinntak. A var utagerende, og ambulansepersonellet bestemte at A skulle undersøkes på legevakten. Politiet bistod i forbindelse med transport. A ble etter undersøkelsen innsatt i politiarrest. Spesialenheten la til grunn at politiet under tjenesteoppdraget utøvet makt mot A, men at maktanvendelsen ut fra situasjonen på stedet ikke gikk lenger enn det som må anses å være nødvendig. A var utagerende og høylytt både under transporten og ved innsettelse i arresten. Han ble påsatt håndjern, og måtte til tider holdes. A ble undersøkt av lege forut for innsettelse i arresten. På bakgrunn av sakens opplysning fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forlå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 443/13-123 – 25. september 2013 ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN, TJENESTEFORSØMMELSE M.M. En person (A) anmeldte Riksadvokaten, flere ansatte ved et politidistrikt og ansatte ved Spesialenheten for politisaker. Anmeldelsen omhandlet flere forhold, blant annet drapsforsøk, forsøk på å skade fysisk, psykisk vold, tjenesteforsømmelse ved ikke å lese anmeldelser, medvirkning, lyve til overordnet myndighet, holde tilbake bevis/opplysninger for A og overordnet myndighet, samt krenkelser. Anmeldelsen som omfattet ansatte i Spesialenheten ble registrert og oversendt Hedmark politidistrikt for behandling. Anmeldelsen av Riksadvokaten knyttet seg til Riksadvokatens klagebehandling av en sak som ble henlagt av Spesialenheten. Anmeldelsen av polititjenestemenn ved politidistriktet knyttet seg til at disse ikke skal ha satt seg tilstrekkelig inn i hans anmeldelse. Spesialenheten anså på bakgrunn av anmeldelsen og sakens opplysninger det ikke å være holdepunkter for at de anmeldte tjenestemenn hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forlå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. A påklaget saken til Riksadvokaten, som opprettholdt Spesialenhetens henleggelse.


Sak 56/13-123 – 26. september 2013 ANMELDELSE AV POLITITJENESTEMENN FOR UFORSVARLIG OPPBEVARING AV VÅPEN I januar 2013 anmeldte et politidistrikt en tjenestemann (B) for ulovlig oppbevaring av politiets tjenestevåpen. B og en kollega (C) hadde i november 2012 hentet til sammen fire våpen fra politiets våpenrom forut for en våpentrening som skulle finne sted to dager senere. Vedlagt anmeldelsen lå også intern korrespondanse fra de involverte om saken. Spesialenheten etterforsket saken og fant at det også var grunnlag for å mistenke C i sakens anledning. Spesialenheten avhørte to tjenestemenn som vitner, og avhørte B og C som mistenkte. Det ble avdekket at våpnene først hadde blitt lagret i et garderobeskap på en politistasjon. Fra ettermiddagen påfølgende dag til påfølgende morgen, ble våpnene oppbevart hjemme hos B til tross for at hun ikke hadde våpenskap. Våpnene ble på ettermiddagen oppbevart i noen timer hos C i forbindelse med vedlikehold av disse etter treningen. Spesialenheten fant at lagringen var i strid med våpeninstruksen og andre bestemmelser om forvaltningen av politiets tjenestevåpen. Spørsmålet var videre om forholdet var så vidt grovt at det ble rammet av straffelovens bestemmelse om grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten anså ikke at det var tilfelle og viste blant annet til foreliggende rettspraksis om at forholdet beviselig må være ”en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for manglende aktsomhet” for at det skal rammes av denne straffebestemmelsen. Det ble også lagt vekt på at B hadde vært i boligen og hatt tilsyn med våpnene i den perioden de hadde vært oppbevart der. Saken ble henlagt etter bevisets stilling.


Sammendrag%20%d8st