Issuu on Google+

Forskningsnytt

Depresjon gjør oss vare for mimikk Det foregår som kjent mye ikke-verbal kommunikasjon mellom mennesker. Dette er signaler uten ord, via mimikk, bevegelser og kroppsholdning. Disse signalene blir mer eller mindre bevisst avlest av mottakeren, som så danner seg et inntrykk av en bestemt følelse eller holdning hos avsenderen. Noen mennesker synes å være nærmest halvblinde på dette området. De er i liten grad oppmerksomme på mimikken hos sine medmennesker og følelsene som signaliseres. Andre er meget vare for andres mimikk. De har hva vi for anledningen kan kalle høy grad av «mimikkvarhet». I noen tilfeller kan det utvilsomt være en fordel å være særlig følsom for andres mimiske utrykk for følelser, for eksempel hvis man er psykolog eller bare forsøker å forstå sine nærmeste bedre. Men i andre situasjoner kan det være en ulempe dersom man lett blir distrahert av de følelsesmessige utrykkene til en annen person – som for eksempel gir en viktig og innviklet beskjed. Det beste ville være om man var i stand til å velge å skru opp eller ned på sin mimikkvarhet ut fra hvilken situasjon man befinner seg i. En fersk undersøkelse fra Israel viser i alle fall at det er en gruppe mennesker som kan ha store vansker med å skru ned sin varhet for andres mimikk. Det dreier seg om mennesker som lider av depresjon. De kan i følge den israelske undersøkelsen ha en påfallende høy grad av mimikkvarhet som de ofte heller ikke kan frigjøre seg fra, selv om man direkte ber dem om det. Den israelske forskergruppen gjennomførte fire eksperimenter. Det første foregikk på den måten at forsøkspersonene – som enten var deprimerte eller hadde et helt normalt stemningsleie – satt foran en PC-skjerm der det 828

med visse mellomrom ble vist bilder av et ansikt. Den avbildede personen var enten en mann eller en kvinne. Dersom det var en mann, skulle forsøkspersonen trykke på en av to taster. Var det en kvinne, skulle forsøkspersonen trykke på den andre tasten. Ved hver fremvisning registrerte man reaksjonstiden. En analyse av reaksjonstidene viste at gruppen av deprimerte like raskt som normalgruppen kunne avgjøre kjønnet til personen på skjermen. Dette gjaldt imidlertid bare for den tredjedelen av PC-bildene der den fotograferte personen viste et nøytralt ansiktsuttrykk, dvs. uten tegn på noen spesiell følelsestilstand. Den deprimerte gruppen var derimot klart langsommere til å avgjøre kjønnet når PC-bildet viste en person som så ut til å være enten sint eller glad. Forklaringen på dette er i følge de israelske forskerne at de deprimerte kan bli mer distrahert av andres mimiske uttrykk, og derfor bruke mer tid på legge merke til kjønnet til personen på skjermen. Nå kunne det imidlertid tenkes at de deprimerte som følge av sin sinnstilstand med vilje rettet oppmerksomheten mot det mimiske uttrykket til personen på skjermen. Med andre ord at de godt kunne la være, dersom man ba dem om det. For å undersøke dette gjentok forskerne eksperimentet med kun en endring: Forsøkspersonene ble på forhånd uttrykkelig bedt om å se bort fra følelsesuttrykkene til personene som skulle vises på skjermen og bare konsentrere seg om å legge merke til kjønnet. Dette eksperimenet ga nøyaktig det samme resultatet som det forrige. Dersom deprimerte mennesker i større grad enn andre ikke kan la være å se bort fra mimiske uttrykk for følelser,

så skulle de kanskje ha en fordel dersom de fikk som oppgave nettopp å legge merke til følelsesmessige uttrykk. Denne muligheten undersøkte forskerne gjennom å gjenta det første eksperimentet. Men i denne tredje undersøkelsen skulle forsøkspersonene se bort fra kjønnet til de fremviste personene og utelukkende avgjøre om personene så glade, nøytrale eller sinte ut. I dette eksperimentet var det den deprimerte gruppen som var kjappest på tastene sammenlignet med de ikke-deprimerte. Dette funnet bekrefter igjen at deprimerte kan ha stor varhet for mimikk som signaliserer andres følelser. Til sist gjorde forskerne et fjerde eksperiment – også dette helt lik med det første, men denne gang med tre grupper av forsøkspersoner. Første gruppe besto av vanlige folk, den andre av sterkt deprimerte (som gikk i behandling for sin depresjon), og den tredje besto av personer som led av angst. I dette eksperimentet med «virkelig deprimerte» forsøkspersoner fant man det samme som i det første eksperimentet. De deprimerte ble mer distrahert av ansiktsuttrykkene når de skulle avgjøre kjønn. Angstgruppen reagerte derimot mer som normalgruppen. Det ser derfor ut til at ufrivillig mimikkvarhet bare gjelder deprimerte og ikke for mennesker med angst. Gilboa-Schechtmann, E., Ben-Artzi, E., Marom, S., & Hermesh, H. (2004). Depression impairs the ability to ignore the emotional aspects of facial expressions: Evidence from the Garner task. Cognition and Emotion, 18, 209–231.

tidsskrift for norsk psykologforening 2004 • 41


forskningsnytt

Forskningsnytt Forslag til artikler for presentasjon rettes til Reidar Ommundsen, Universitetet i Oslo, e-post reidar.ommundsen@psykologi.uio.no. Dersom ikke annet er oppgitt, er sammendragene fra «Forskningsnytt fra psykologien», Århus Universitet.

Hva er en god psykoterapeut? Hvilke forhold er utslagsgivende for resultatet i psykoterapi? Dette spørsmålet ble nylig gjort til gjenstand for undersøkelse av fem engelske psykologer. De valgte å se på faktorer som kunne spille en rolle i kognitiv terapi ved depresjon. Grunnen til at valget falt på kognitiv terapi, var at effekten av denne behandlingsformen er godt dokumentert. Men selvsagt er resultatene ikke alltid like gode, og spørsmålet blir da hva det er som gjør at kognitiv terapi ved depresjon noen ganger lykkes betydelig bedre enn andre ganger? Forskerne valgte å se på to faktorer som har vært mye omdebattert. Den første dreier seg om psykologens dyktighet som kognitiv terapeut. I mange tidligere undersøkelser av kognitiv terapi har man gått ut fra at dersom terapeuten har lært seg (litt) kognitiv terapi, så vil det gå bra, nærmest uansett hvor dyktig terapeuten er til å arbeide med denne terapiformen. Eldre undersøkelser tyder imidlertid på at terapeutens dyktighet har noe å si. En av de største og mest berømte undersøkelser som noen gang er foretatt, gjennomført av det amerikanske nasjonale instituttet for mental helse, sammenlignet effekten av kognitiv og medikamentell behandling av depresjon. Undersøkelsen ble foretatt ved tre universitetsklinikker, og konklusjonen var stort sett at begge behandlingsformene var like effektive. Unntaket var ved dype depresjoner der medikamentell behandling var best.

Men, en senere analyse viste at den kognitive terapien virket klart bedre enn medikamentell behandling ved den ene av de tre universitetsklinikkene. Ved denne klinikken hadde en lang erfaring med kognitiv terapi. De to andre klinikkene hadde ingen tradisjon for denne terapiformen, og her var også resultatet dårligere sammenlignet med medikamentell behandling. Terapeutene ved disse to klinikkene hadde bare bak seg et kort kurs i kognitiv terapi i forkant av undersøkelsen. Den andre faktoren forskerne valgte å undersøke var det som i terapiforskningen kalles den terapeutiske allianse. Dette gjelder grad av innbyrdes sympati, samarbeidsvillighet og enighet om midler og mål i terapien. I flere eldre undersøkelser har man funnet at den terapeutiske allianse spiller en stor – noen mener den største – rolle for pasientens utbytte av terapien. Dette ble derfor det andre formålet for studien til de engelske forskerne. Fremgangsmåten for undersøkelsen var som følger. Det gjort opptak av en hel terapitime midt i terapiforløpet til 30 pasienter. Pasientene var til behandling hos seks kognitive terapeuter som hadde fra ett til seks års erfaring med kognitiv terapi. Båndopptakene ble først skåret av spesialister i kognitiv terapi som registrerte hvor omhyggelig og dyktig terapeutene fulgte forskriftene for denne terapiformen. Deretter ble båndene skåret av andre spesialister med hensyn på

terapeutisk allianse i betydningen hvor godt samarbeidet forløp i de utvalgte terapitimene. For hver av de 30 terapitimene hadde man således et mål på terapeutens dyktighet til å utføre kognitiv terapi og et mål på kvaliteten av forholdet mellom terapeut og pasient. Da forskerne senere sammenhold disse to målene med et mål på effekten av terapien ved avslutningen etter 20 uker, viste det seg at det var en sterk sammenheng mellom de to førstnevnte målene og terapiens samlede resultat ved behandlingens slutt. De fem forskerne mente nå å ha slått fast at terapeutisk dyktighet eller kompetanse i det å utføre kognitiv terapi spiller en vesentlig rolle for pasientens utbytte av terapien. Det samme gjelder betydningen av den terapeutiske alliansen. For øvrig mente forskerne å kunne dokumentere at et godt terapeut–pasientforhold avhang mer av terapeutens enn av pasientens atferd. Resultatet av undersøkelsen kan sammenfattes slik: En effektiv kognitiv terapeut er en som både har høy grad av spesialkompetanse i å utføre kognitiv terapi og evner å skape et godt samarbeidsklima med pasienten. Trepka, C., Rees, A., Shapiro, D. A., Hardy, G. E., & Barkham, M. (2004). Therapist competence and outcome of cognitive therapy for depression. Cognitive Therapy and Reseach, 28, 143–157.

tidsskrift for norsk psykologforening 2004 • 41

829


Hva er en god psykoterapeut