Issuu on Google+

De vanskelige menneskene oktober 18, 2008 av psykisk

~ PSYKISK ~ En temablogg for alle som er opptatt av psykisk helse http://psykisk.wordpress.com/

Bidragsyter: Lin En gang for noen år siden leste jeg på en nettside til en mann som var sosialklient og som kjørte en knallhard kamp mot “systemet”. Han fortalte utrettelig om systemets urettferdigheter og han la også ut saksdokumenter og referater fra møter og telefonsamtaler. Det kom ganske tydelig frem at denne mannen ble oppfattet som et vanskelig menneske. Og jovisst kunne jeg skjønne hva de mente, de som sa det. Han virket sinna, uforsonlig, påståelig og uansett utfall så virket det som om piggene var ute og alt var galt. Noen ganger treffer jeg på slike “vanskelige mennesker”. De fremstår som unyanserte noen ganger. Og de får gjerne også høre det. Av leger, av saksbehandlere og av andre mennesker rundt seg. Aldri fornøyd. Det må være noe galt med dem. Stakkars saksbehandlere, tenker mange antageligvis. Men jeg tar meg stadig i å lure… Hvordan ble disse menneskene sånn? Hvordan kom piggene ut i første omgang? Blir de behandlet dårlig fordi de er vanskelige eller er de vanskelige fordi de blir behandlet dårlig? I Sigruns blogginnlegg om klassesisme gjengir hun psykolog og professor Kjell Underlid, som har forsket på fattigdom og som beskriver hvordan mennesker forteller om sitt møte med et hjelpeapparat: Fleirtalet av respondentane kjende seg dårleg behandla på offentlege kontor, særleg sosialkontoret, sjølv om det heldigvis fanst lysande unntak. Dei rapporterte bl.a. om ei ovanfrå-og-ned-holdning der dei kjende seg behandla som eit null og som sosialt mindreverdige, og dei opplevde ein gniarmentalitet, maktdemonstrasjonar, spydige, flåsete og sårande merknader, strengheit, mistenkjeleggjering, manglande engasjement, motarbeiding, låtteleggjering, klagemål, stakkarsleggjering, manglande forståing, insensitivitet og individuell skuld- og ansvarstilskriving. Dette vart kommunisert verbalt, nonverbalt og via handlingar.

Og det får meg til å tenke litt. Hva gjør det med mennesker å bli behandlet slik? Kanskje ikke 100 av 100 ganger, men nok til at det går utover følelsen av å ha verdi som menneske.

1


Kan det sammenlignes med påvirkningen mobbing i f.eks. arbeidslivet kan ha på mennesker? Kan klientrollen ha samme effekt på noen mennesker dersom de blir utsatt for mange nok tilfeller av nedlatende behandling? Forskningsrapporten fra “Bergen Bullying Research Group” (der bl.a. Ståle Einarsen var med) ved det psykologiske fakultetet ved universitetet i Bergen, viser til Leymann og Gustavsson, som kan fortelle noe om hvordan en mobbesituasjon kan påvirke den som blir mobbet. Leymann og Gustavsson (1996) mente for eksempel å finne at ofre for langvarig mobbing var preget av overdreven fiendtlighet og mistenksomhet, kronisk følelse av nervøsitet og følelse av å være i fare, overdreven opptatthet av egen skjebne, hypersensitivitet i forhold til urettferdighet, og konstant og overdrevet identifisering med andres lidelser. Disse symptomene oversteg gjerne omgivelsenes toleransegrense, noe som i seg selv bidrog til at personen isolertes ytterligere. Ifølge Leymann og Gustafsson (1996) må slike følgesymptomer ikke forveksles med kjennetegn ved personens generelle funksjonsevne før mobbingen startet. Er mennesker som er avhengig av sosialhjelp, uføretrygd og lignende ytelser vårt samfunns mobbeofre? Kan samfunnets holdninger og hva mange, både privatpersoner og offentlig ansatte, tillater seg sammenlignes med mobbing? La meg ta et eksempel: I arbeidslivet så er en vanlig mobbemetode kombinasjonen av å vanskeliggjøre arbeidet for den som mobbes (f.eks. ved å tilbakeholde informasjon, overlesse med oppgaver osv.), for så å angripe vedkommende urimelig hardt for å ikke ha gjort jobben sin. Dersom en saksbehandler ved et sosialkontor forlanger at en klient stiller på et møte fordi det er klientens plikt, men samtidig nekter å innvilge støtte til reisepenger. Og så lar konsekvensen bli full stopp i alle stønader. Kan det sammenlignes da? Har saksbehandleren vanskeliggjort klientens “jobb” for så å la klienten få svi for det? (Det er kanskje et dårlig eksempel, men jeg tror nok en del sosialklienter har opplevd følelsen av å bli sabotert og så straffet som konsekvens. Kanskje ikke i ond hensikt, men allikevel.) Men hva er mobbing? I følge de definisjonene jeg har lest, så er det 3 faktorer som er viktige. 1. Det er snakk om gjentatte episoder. (Kanskje 1 gang per uke?) 2. Det er noe som pågår over tid. 3. Det er en opplevd skjevfordeling i styrkeforholdet mellom mobber og offer. Selv om nok de færreste vil si seg enige i at de gjennom sin jobb mobber, så lurer jeg noen ganger på om kanskje samfunnets holdninger til de som trenger bistand av f.eks. sosialkontor (”snyltere” osv.) og det å måtte kjempe for aksept for at man er syk oppleves på samme måte som mobbing av de som utsettes for det. 2


Bergensundersøkelsen avdekket også at en stor andel av de som hadde vært utsatt for mobbing, led av det som kalles PTSD. Undersøkelsen til Bergens-forskerne avdekket at 65- 75 prosent av mobbeofrene har fått store psykiske og fysiske seinskader, såkalt PTSD (post-traumatisk stressyndrom). PTSD blir bl.a. påvist hos personer som har vært utsatt for langvarig ekstrem påkjenning, overgrep, vold, krig og katastrofer. Kilde Noen av symptomene på PTSD er bl.a. irritabilitet eller agressivitet og økt “på vakt”holdning som trigges lett av situasjoner som ligner de opprinnelige traumene. Dette er altså forskjellige ting i utgangspunktet. Jeg har ikke belegg for å være skråsikker i denne koblingen. Det er mest spørsmål jeg sitter med i forhold til dette. Det er allikevel spørsmål som jeg synes er viktige og uten sammenligning forøvrig, så er det spørsmål jeg synes det mildt sagt er rart at ikke flere i det minste stiller seg før de går i klinsj med en person og kaller vedkommende vanskelig. Nå skal ikke jeg gå i den fellen at jeg svartmaler en hel yrkesgruppe med NAVansatte eller andre. Jeg håper og tror at det er mange hjelpsomme og hyggelige mennesker som jobber der. Men hvor mange hyggelige mennesker skal til for å veie opp for den som sender deg sulten hjem igjen og attpåtil tillater seg å behandle deg som et annenrangs menneske? Hva skjer med et menneske som er avhengig av andres velvilje for å få mat til seg og sine? Eller for å ikke miste hjemmet sitt? Definisjonen av mobbing innebærer et misforhold i maktbalansen mellom partene. Hvem har større makt enn personen som bestemmer om du får dekket dine og kanskje også dine barns behov for mat, bolig og strøm? Hva skjer dersom noen i den situasjonen velger å bruke et verbalt og ikke-verbalt språk som vitner om at du ses på som en dritt? Kan man sammenligne effekten av denne situasjon med effekten mobbing har? Jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til “vanskelige” mennesker. Også når man er på jobb og skal være profesjonell. Kanskje også dersom man selv ikke har utsatt dette mennesket for så mye negativ behandling etter eget syn, og møter et menneske som ser ut til å være kampklar allerede før man får sagt hei. Jeg kan forstå frustrasjonen når det føles som om hver setning man uttaler er en dans på et minefelt hvor et feilsagt ord trigger en sterk reaksjon. Jeg skjønner det. Men hvorfor har det seg slik at nesten ingen stiller seg spørsmålet om hvorvidt det vanskelige mennesket er et traumatisert menneske preget av sine tidligere erfaringer? Hvorfor mennesket så raskt blir kampklar og “vanskelig”? Hvorfor er man så rask til å diskreditere det “den vanskelige” sier om urettferdighet fordi personen fremstår som vanskelig? Tror man ikke at en person som virker vanskelig kan ha et poeng i sin kritikk? 3


Og hvorfor ligger tanken om en mulig personlighetsforstyrrelse så uendelig mye nærmere enn tanken på at man kanskje har med et traumatisert menneske å gjøre? At man kanskje har å gjøre med et menneske som har en naturlig reaksjon på en unaturlig hard belastning? Hvor slitsomt det enn måtte være å forholde seg til. Nei, jeg mener ikke at det er en stor synd å tenke “personlighetsforstyrrelse” i møte med et vanskelig menneske dersom man er kvalifisert til å igangsette en utredning og mulig diagnostisering. Og jeg mener slett ikke at man må liste seg på tå rundt et menneske som fremstår som “vanskelig” for å ikke provosere. Men jeg har tro på at mennesker er grunnleggende gode. Jeg har tro på at mennesker ønsker å forstå hverandre. Og jeg har tro på at det å forstå hvordan et menneske ble “vanskelig” og hva som trigger “vanskeligheten”/forsvarsmekanismene vil gjøre noe med hvordan vi forholder oss til vedkommende, selv om vi står fast ved at vi ikke vil gi noen særbehandling. Jeg tror at forståelse for hvordan ting henger sammen gjør oss klokere og smidigere i vår samhandling med vanskelige mennesker. Kanskje også tydeligere på de rette stedene? I psykiatrien treffer man noen ganger på mennesker som har lang erfaring innen nettopp psykiatri. Jeg husker en kollega for noen år siden. Vi hadde noen eldre pasienter som hadde hatt kontakt med psykiatrien i mye lenger tid enn både jeg og kollegaen hadde levd. Pasientene var ofte fiendtlige, mistenksomme og veldig opptatt av pleieres overgrep. Jeg husker hvordan denne kollegaen sa rett ut at “Jo. De har helt rett. Psykiatriens historie har ikke bare vært pen og eldre generasjoners pasienter har noen ganger helt forferdelige erfaringer med psykiatrien. Og det må vi ta på alvor.” Det er noe med hvordan denne pleieren anerkjente pasientenes opplevelser. Hvordan de fikk støtte på at de hadde vært utsatt for noe helt uakseptabelt. Bare det å høre en representant fra helsevesenet si dette og beklage at det var skjedd, vekket ofte pasientenes oppmerksomhet. Bare det i seg selv så ut til å gi et signal om at også psykiatrien har forandret seg siden sist. En annen ting var hvordan denne pleieren godtok at man ikke bare kunne komme her og forvente full tillit fra pasienter med slike opplevelser om det så var et nytt årtusen aldri så mye. Dagens psykiatritjeneste måtte vinne tilbake den tilliten som gårsdagens psykiatritjeneste hadde misbrukt overfor disse pasientene. Denne innstillingen gjorde i seg selv underverker for denne prosessen. Og jeg tror det er noe som alle som jobber med mennesker må gjøre noen ganger. NAV-ansatte, leger og andre. Man må vinne tilbake en tillit andre har misbrukt. Man må anerkjenne hva som har skjedd. Og når man åpner for at de “vanskelige” menneskene kanskje ble

4


vanskelige av en grunn, så skjer det noe. Man har sett og man har forstått. Det handler ikke om å unnskylde uakseptabel atferd. Det handler ikke om å fyre oppunder et svart/hvitt-syn på verden som ond. Kanskje er man slett ikke enig i hvordan mennesket betrakter verden. Men man forstår kanskje bedre hvorfor verden oppleves slik for dette mennesket akkurat der og da. Om man ikke kan tilby mennesket sitt samtykke i at verden er slik som vedkommende sier den er, så kan man kanskje tilby “det vanskelige mennesket” en liten følelse av å bli sett og anerkjent for den han eller hun er bak krigermasken. For, vanskelig eller ikke, hvem trenger vel ikke å bli sett?

Tillegg: Dagens leserkommentar i Dagbladet fikk meg til å tenke på en ting til. Trygdede, sosialklienter og andre som kjemper for bedre vilkår for seg og sine kalles lett vanskelige. De må ofte kjempe som enkeltpersoner alene mot “overmakta”. Nå i disse streiketider kjempes det også for bedre vilkår. Det er arbeiderne som streiker. De har makt bak kravene og de står sammen. De kalles sjelden vanskelige. Kanskje de ikke trenger å bli det heller? Hvordan hadde den enkelte lærer, sykepleier eller sosionom for den saks skyld måttet opptre dersom hver og en måtte ha kjempet sin kamp alene nesten uten andre virkemidler enn sin “vanskelighet”?

5


De vanskelige menneskene