Issuu on Google+

En kald vinterdag Jeg går ut av stalldøra og kjenner den bitende kulden svi i kinnene. Det er heldigvis ikke lang vei til busstoppet. Bilene suser forbi i stor fart og jeg kan kjenne luftrykket fra de store lastebilene. Hvorfor stopper han? Hvem er det? Jeg merker jeg blir litt skeptisk og redd. Jeg liker ikke fremmede biler på kvelden. Det tar litt tid før jeg forstår hvem det er. Egentlig håper jeg at jeg ser feil, hva skal jeg si? Han stopper bilen rett foran meg, strekker seg mot døra og åpner den. Jeg går nølende nærmere, han smiler til meg. Han blir sittende, ser fortsatt på meg. Jeg står der bare som et spørsmålstegn. Blir helt stum. Etter litt kommer jeg tilbake til meg selv og forstår han har prøvd å snakke til meg. Jeg har ikke fått det med meg, men skjønner at jeg hadde fått spørsmål om å sitte på. Det vil jeg jo selvfølgelig, og før jeg rekker å tenke meg om setter jeg meg inn i bilen. Det er en pinlig stillhet. Jeg prøver å tenke på noe jeg kan si. Plutselig ser jeg speilbildet mitt i vinduet, og ser det skitne ansiktet mitt. Høy i håret og flekker på jakka. Jeg lukter sikkert i tillegg. Selv om jeg hadde savnet ham, ville jeg ikke sitte i en bil med han. Uten fluktvei dersom det skulle bli for ille.


En kald vinterdag