Page 1


Oppgave i ATH C, arkitekturhistorie. V책ren 2012. Av Helene Forbech Havre, Idunn Eide Sanden, Ingrid Eide Grepperud.


Forord. Universo Garcia, han lovte å ta oss med på en omvisning av skolene. ”The green House” har et godt tilbud og ulike forelesninger som det er mulig å dra på. Vi ble bedt om å holde en forelesning om norsk arkitektur og arkitekturutdanning. Vi fikk tolk og det var en morsom og lærerik opplevelse. Augusto Riverio Mas, som var elev av arkitektene var blant publikum og vi fikk et veldig interessant intervju med han. Han var blant de elevene som fikk jobbe med designet av skolene. Vi har valgt å presentere alle fem skolene siden vi mener det er viktig å få satt de i en sammenheng, både med hverandre og historisk sett. Videre har vi valgt å gå dypere inn på kunstskolen av Ricardo Porro. Dette fordi den er ferdig og fordi vi syntes utgangspunktet i den kubanske identiteten er interessant. Skolenes utvikling er tett sammenknyttet Cubas historie og vi har derfor valgt å ta trekke inn deler av den i oppgaven.

Vi har alltid hatt lyst til å dra til Cuba. Da vi fikk Ath C-oppgaven var valget lett –vi drar til Cuba! Vi husket tilbake til en fellesforelesning i Mars hvor Ricardo Porro snakket om de nasjonale kunstskolene i Havanna, vi syntes prosjektet hans på Cuba virket veldig spennende. Før vi reiste hadde vi fått kontakt med kubaneren Michele Widerøe, som jobber for 70grader Nord i Tromsø. Hun satte oss videre i kontakt med ”Senteret for arkitektur, urbanisme og interiørdesign” i Havanna. Senteret var for de fleste kjent som ”The green House”. Nå begynte ballen raskt å trille. Samme dagen besøkte vi Orlando Inclàn på hans arkitektkontor. Han hjalp oss med materiale til oppgaven og vi syntes det var veldig interessant å se, og høre hvordan de jobber. Andre dagen på Cuba befant vi oss på en utstilling om norsk arkitektur. Her ble vi presentert for Roberto Gottardi som har tegnet dramaskolen og fikk avtalt et intervju. Vi ble også presentert for sjefen for restaureringen av skolene

4


Innledning. Cubas nasjonale kunstskoler er lokalisert på en grønn slette i en av Havannas forsteder, Cubanacán. Området er på 66 dekar og var fram til revolusjonen en golfbane for Havannas elite. Skolene ble bygget i perioden 1961 – 1965 og er fem separate skoler for fem ulike kunstretninger. De er tegnet av tre arkitekter, kubaneren Ricardo Porro og de to italienerne Vittorio Garatti og Roberto Gottardi. Skolene er individuelle men utgjør sammen et helhetlig kompleks. Porro tegnet skolene for kunst og moderne dans. Gottardi tegnet dramaskolen og Garatti tegnet ballettskolen og musikkskolen.

Havana, Cuba

Cubanacán

Kart over Havanna

Over femti år etter den kubanske revolusjonen står de nasjonale kunstskolene igjen som revolusjonens mest kjente arkitekturverk. De uttrykker den lidenskap og utopiske optimisme som preget tiden like etter revolusjonen, men stemningen ble raskt en annen da byggeprosessen plutselig ble stanset. Skolenes utvikling er fremdeles tett sammenflettet med de økonomiske forholdene og den samfunnsmessige utviklingen på Cuba. I dag heter skolene ISA, Instituto Superior de Artes, og består av de fem skolene, samt nye tillbygg i prefabrikert betong. I disse byggene er det blant annet musikklokaler, klasserom og studentboliger. Når du ser skolene i dag er det vanskelig å forestille seg at skolene ble forsømt og ble liggende delvis gjengrodd i flere år. I dag ligger fremdeles tre av skolene mer eller mindre i ruiner, men på grunn av restaurering har en ny optimisme blomstret de siste årene.

6


Cubansk arkitektur. I 1902 ble Cuba uavhengig fra Spania. 400 år som koloni har medført at store deler av Cubas arkitektur er preget av spansk kolonistil. Trinidad er et godt eksempel på denne stilen. Den er ofte preget av en enkel og massiv konstruksjonen kombinert med barokk ornamentering. I løpet av de første tiårene etter 1900 sveipte flere stiler gjennom Havanna. Nyrenessanse, nykolonialisme og nybarokk har satt sitt preg på byen og bidratt til at den i dag er full av kontraster. USAs kontroll over Cuba fra 1902 medførte også stor innflytelse over arkitekturen. Den nye bydelen Vedado ble en kontrast til gamle Havanna og Centro, inspirert av USA med bredere gater, høyhus og Art Deco stil. Gradvis ble Havannas silhuett reist av skyskrapere. Gjennom 1950 årene ble byen dominert av luksus hoteller, kasinoer og bordeller. Middelklassen og den øvre middelklassen hadde monopol på eneboliger, mens leiegårder huset de fattige. Etter revolusjonen var arkitekturen den kunstarten som ble pålagt mest press fra staten og den kubanske arkitekturen har i stor grad blitt formet av tre hendelser etter 1960: Handelsblokaden fra USA førte til mangel på mange nødvendige varer som tømmer, stål, rør og maskindeler og la derfor store begrensninger på nye byggeprosjekter. Castro proklamerte sosialismen i 1961. Revolusjonens kollektive ånd fikk nå konkrete arkitektoniske uttrykk blant annet i nye komplekser for arbeidere og bønder og etablering av sykehus og skoler. Kasinoer, store eneboliger og andre uttrykk for den borgerlige kulturen ble imidlertid transformert, 8

innskrenket eller eliminert. Den tredje hendelsen var kongressen for den internasjonale enheten av arkitekter, holdt i Havanna i 1963. Prefabrikasjon kom nå i fokus og det ble tatt avstand fra den modernistiske arkitekturen som ble oppfattet som et symbol på nordamerikansk dominans og kapitalisme. Alt dette har bidratt til de store kontrastene som preger dagens Havanna. Gamle kolonibygg står side om side med prefabrikerte boligblokker og kontrasten kommer tydelig til syne i gamlebyen. Gamleplassen er restaurert, malt i klare farger og nye fargerike glassvinduer er innsatt. Plassen fremstår som en praktplass, folk spiller musikk, danser eller sitter og drikker cappuccino og mojitos. Men fem skritt fra plassen befinner du deg i en annen verden. Byggene er slitne, malingen er borte eller i ferd med å flasse av. Søyler holder på å smuldre opp, stillaser er satt opp for å hindre kollaps og mange steder står kun bygningsskall igjen. Her henger kubanerne i døråpningen, drikker rom fra flasken og får tiden til å gå ved å spille domino. Når du vandrer rundt i Havanna er det umulig å ikke la tankene vandre til hvor praktfull byen må ha vært i sin storhetstid, da Havanna ble kalt Karibiens Paris. Etter Sovjetunionens fall forsvant Cubas viktigste økonomiske støttespiller og pengemangelen har vært en kraftig brems i forhold til restaurering. Staten eier byggene og beboerne pusser derfor kun opp husene innvendig og mener at eksteriøret er statens ansvar, men de har ikke penger. Restaurering har likevel blitt igangsatt i gamlebyen, Habana Vieja. Men den støttes ikke økonomisk av staten, men finansieres av restauranter og hoteller i gamlebyen, samt investorer fra Sveits og Spania. De ønsker å oppgradere bydelen og tanken er at inntekter fra turismen skal gå til restaurering av nye områder og på den måten skape ringvirkninger. Restaureringen kritiseres for å konsentreres om turistområdene og for å gavne turismen framfor det kubanske folk.


er nær kysten og elven Rio Quibú skjærer seg svakt gjennom landskapet. Etter revolusjonen fikk området navnet Cubanacan. Parken står i kontrast til de omkringliggende bydelene Havanna, som består av det spanske, strenge gridsystemet. Castro ville gi et nytt liv til området. Han ville finne en bruk som kunne være til nytte for sosialismens ungdom, i motsetning til de rike kubanske og amerikanske aristokratene som hadde utnyttet området tidligere. Sammen kom han og Che på ideen om å lage en skole - et senter, for å samle unge kunststudenter fra Cuba og den tredje verden. Basert på Che Guevaras internasjonale interesser ønsket de at skolen skulle gi stipender til unge talentspirer fra Afrika og LatinAmerika, og gjøre det mulig for dem å studere ved de kubanske kunstskolene. Utdanning var et sentralt tema etter revolusjonen, og Castro hadde klare mål om å minke andelen analfabeter i landet. Det slående vakre landskapet var også så unikt at de mente det ville bli feil grunnlegge en hvilken som helst skole der.

Begynnelsen. Januar 1961

Med revolusjonens gjennombrudd i 1959 hadde situasjonen forandret seg drastisk på Cuba. Samfunnet ble mer fremtidsrettet, og søken etter en ny kubansk identitet var et hovedtema innen kultur. Internasjonale og sosialistiske verdier stod sentralt i søken etter den nye identiteten; cubanidad. Dette viste seg både i litteratur og billedkunst; blant annet i verkene til den kjente kubanske maleren Wilfredo Lam. Cubanidad kom også til syne i arkitekturen gjennom Cubas nasjonale kunstskoler. Ideen om de nasjonale kunstskoler var et produkt av revolusjonen. Byggherren var Fidel Castro. Med sin nære rådgiver og medsammensvorne Che Guevara, bestilte han sitt storslåtte prosjekt av en kubansk arkitekt. Begrensningene var ingen bortsett fra tiden. En ettermiddag i januar 1961 befant Fidel Castro og Che Guevara seg på området til det som hadde fritidsklubben til Hava nnas tidligere elite. Her tok sosialistene noen runder golf sammen; et lite provoserende innspill som også fikk reaksjoner i USA. Området, som før ble kalt Country Club Park, ble utviklet gjennom 1920- og 30 årene. Det består av et nydelig grønt og svakt kupert landskap og ligger i utkanten Havanna. Det

- And because of the unique features of the site, it was agreed by all, that the school should not be like any ordinary school, for it is precisely because this site and its unique features invite to a design appropriate to this environment which should be the fountain of artists, the creators of tomorrow’s socialism. Carlos Rafael Rodriguez Fra Carlos Rafael Rodriguez, Cubas tidligere visepresident i boken; “Problemas del arte en la revolution”, hentet fra “Revolution of forms”.

Castro ville bygge et kompleks det ikke fantes maken til i hele verden. Han både ville, og trodde at han kunne gjøre det bedre enn noen annen; ikke bare i Latin-Amerika, men i hele verden ifølge skuespillerinnen Mirtha Ibarra. Revolusjonens utopi kjente ingen begrensninger. Resultatet var starten på Cubas Nasjonale Kunstskoler. 10


Ricardo Porro fullførte sin arkitekturutdannelse ved Universitet i Havanna i 1949. Etter studiene tok han en toårig doktorgrad ved Instituttet for byplanlegging i Sorbonne i Paris. Da Porro returnerte til Cuba jobbet han for andre mens han begynte å bygge sin egen praksis. Han jobbet først og fremst med boligprosjekter i Havannas forsteder. Porro var i mot Batista regimet og deltok i undergrunnsbevegelsen, politiet viste om hans engasjement og han ble derfor tvunget til eksil og flyttet i 1958 til Venezuela. I Venezuela jobbet han i Banco Obrero, et statlig kontor som tok for seg offentlige oppgaver som byplanlegging og kommunale boliger. Han underviste også teori og design på arkitektskolen på Universitetet i Caracas. I Venezuela møtte han Gottardi og Garatti. I 1960 returnerte han til det frigjorte Cuba for å hjelpe til å rekonstruere landet. Han var 36 år gammel da han fikk oppdraget om kunstskolene. I Juli 1966 flyttet han til Paris sammen med konen og sønnen.

Roberto Gottardi studerte arkitektur ved Instituttet for Arkitektur i Venezia og fullførte i 1952. Carlo Scarpa, som var en viktig kritiker mot rasjonalismen, var hans mentor. Etter studiene jobbet han i Milano for Ernesto Rogers fram til han i 1957 dro til Caracas i Venezuela, hvor han begynte å jobbe i Banco Obrera der han møtte Porro og Garatti. Gottardi ble tildelt oppdraget om skolene som 31 åring, og skolene var hans første prosjekt som praktiserende arkitekt. I dag bor og praktiserer han arkitektur i Havanna.

Vittorio Garatti studerte arkitektur ved Polyteknisk Universitet i Milano og gikk ut i 1957. Samme året reiste han til Venezuela hvor han senere begynte å jobbe i Banco Obrero hvor han møtte Ricardo Porro og Roberto Gottardi. Han underviste også på universitetet i Venezuela. Garatti var, som Gottardi, med i debatten i Italia mot rasjonalismen. Garatti var nettop nyutdannet da han mottok oppdraget om skolene. Han ble utvist fra Cuba i 1974 og flyttet til Milano hvor han bor og praktiserer arkitektur.

12


- The needs for this project were simple. The conditions and the context were much harder. Roberto Gottardi

Skolen for moderne dans av Ricardo Porro.


Forutsetningene. Det kubanske klimaet er tropisk; varmt og fuktig. Dette gav føringer for å skape luftige bygg som skjermer fra den brennende solen. Naturlig ventilering var, og er fortsatt viktig, da prisen for et par timer aircondition er dyrere enn to gjennomsnittelige månedslønner på Cuba. Det regner mest mellom april og november, og når regnet faller på Cuba faller det raskt og tungt. Som et resultat av dette har elva Rio Quibú på tomten hatt noen kraftige stigninger gjennom årene. I høstmånedene kan det oppstå kraftige vinder og orkaner på Cuba, og saltet fra sjøen flyr innover i landet. De nasjonale kunstskolene ligger kun 500 m. fra stranden, og er naturlig under konstant påvirkning av sjøsaltet og fuktigheten. Den utopiske og drømmende perioden etter revolusjonen gav de tre arkitektene helt frie tøyler. De fikk ingen begrensninger økonomisk; skolene måtte bli de beste for å tjene intensjonene. Arkitektene hadde heller ingen begrensninger i forhold til formspråk, størrelse eller tekniske krav til studioer, rom og installasjoner. De hadde blitt tildelt oppdragene om å lage de fem skolene, og det var deres jobb å gjøre det på den beste måten forteller Universo Garcia under omvisningen av skolene. Den eneste begrensningen var tiden; noe Porro, men kanskje ikke de italienske arkitektene, var helt inneforstått med. Den kunstneriske friheten har gitt skolene deres individuelle formspråk, spesielle romdannelser og unike atmosfærer – men var til slutt også noe av grunnen til at kun to av de fem skolene ble ferdigstilt. 14

Den amerikanske blokaden fra 19. oktober 1960 gjorde at det vanskelig å få tilgang til materialer, og arkitektene måtte bruke materialer som ble produsert på øya (gottardi intervju). På Cuba var det for det meste tegl og terra-cotta. Det var lite sement og ingen stålproduksjon. Det var tilgang på tre, men både på grunn av pris og termitter, samt behovet for å skape avkjølende byggverk, ble tegl hovedmaterialet. Porro, Gottardi og Garatti ble enige om tre ledende prinsipper de skulle forholde seg til. Det første var at de alle skulle respektere og svare til landskapet når de designet. Den eksisterende bebyggelsen fra fritidsklubben skulle brukes til felles funksjoner som kontorer og kafeteria. Det andre prinsippet var å bruke tegl som materiale. Rådet for konstruksjon godtok å bruke tegl istedenfor sement. Den tredje forutsetningen de satte seg var å bruke la bóveda catalana – det katalanske hvelv, som hovedstruktur og konstruksjon. Det katalanske hvelvet hadde vært brukt på Cuba før i eldre bebyggelse, men i skolenes startfase var muringen av det katalanske hvelvet en glemt teknikk. Få ingeniører kjente til teknikken eller hadde klart å gjøre analytiske beregninger av hvelvet. Katalanske hvelv er avhengig av en rask prosess med intensiv muring, og bare opplærte murere mestrer å lage det. Arkitektene traff heldigvis en murer, Gumersindo. Han hadde lært teknikken av sin far, som hadde jobbet med Antonio Gaudi i Barcelona. Gaudi hadde forsket på denne teknikken ved hjelp av lenker og tyngdekraft. Han brukte de buene som kjedene formet da de hang, som utgangspunkt i kupler og hvelv. Han har brukt den katalanske metoden hyppig i sin arkitektur, blant annet i la Sagrada Familia. Gumersindo ble læremesteren for resten av arbeiderne under oppføringen av de nasjonale kunstskolene. Med den katalanske metoden fikk de fem skolene et samlet formmessig og tektonisk uttrykk, og de organiske formene er blitt skolenes signatur.


Havanna. I september tok de med seg arbeidet til tomta. Første spadetak hadde blitt tatt og byggeprosessen var i gang. - I was not consulting with the others when I designed my School of Dramatic Arts. As architects we are different. But something brings us together.

Skolene bygges.

Roberto Gottardi

Porro, Gottardi og Garatti var tre svært opptatte menn i byggeperioden. Ved siden av å stå for designet og å være prosjektledere for de fem skolene, holdt de på med andre prosjekter, de var lærere og underviste i arkitektur, de skrev nye pensumlister for arkitektskolen, og de deltok i frivillig arbeid. Som lærere var det viktig for dem å integrere praksis i arkitektstudiet. De engasjerte elever av seg til og delta i prosessen. De fikk være med på å utforme detaljer og delta i utviklingen av prosjektene. Profesjonelle arbeidere og murere stod for oppføringen av skolene, men studentene fikk gå rundt som inspektører på byggeplassen og komme med innspill til modifikasjoner.

April 1961 - juli 1965. Porro ville ta skolen for visuell kunst da han selv er skulptør, og skolen for moderne dans fordi .. Gottardi var interessert i teater, så han tok dramaskolen. Garatti hadde alltid villet bli en danser og kunne nå tegne en skole for ballettdansere. Han hadde også studert piano og ville derfor tegne musikkskolen.

- We always agreed completely Roberto Gottardi

De vandret over de grønne engene til den tidligere fritidsklubben, og valgte selv det perfekte stedet for sine prosjekter. Alle skolene fikk derfor en naturlig beliggenhet i terrenget i forhold til form og funksjon. De ville også bevare så mye som mulig av landskapet til den tidligere golfbanen, og la derfor skolene i utkanten av tomten, så nære veien som mulig. I juni 1961 erklærte Fidel Castro de nasjonale kunstskolene som det vakreste kunstakademiet på denne jord, og opphøyet arkitektene til kunstnere. Byggeprosessen hadde da enda ikke startet og arkitektene holdt fortsatt på med å utvikle designet. (Revolution of forms.) Arkitektene arbeidet individuelt på hver av sine prosjekter, men de delte studio i et kapell i bydelen Vedado i

- Studentene jobbet som praktikanter. De jobbet fra 7.00-13.00 på byggeplassen, mens forelesningene var fra 15.00-23.00. De som fikk være praktikanter var privilegerte. Porro valgte elevene, han så på alle når de studerte, og når han så et prosjekt han likte spurte han hvorfor de gjorde slik og fikk dem til å forklare prosjektene sine. Interessante studenter fikk jobbe som praktikanter. Jeg jobbet først på teaterskolen sammen med Gottardi, så ballettskolen med Garatti og senere visuell kunst. Hver arkitekt hadde sine egne tegnere. Totalt jobbet jeg med prosjektet i nesten 5 år. Studentene kunne gå fra en arkitekt til den andre, og jobbe med flere av skolene, alt etter hva arkitektene trengte av tegnere og arbeidere. Så jeg jobbet med alle tre arkitektene av Den nasjonale kunstskolen. 16

Augusto Rivero Mas


Veggene av tegl fylles med betong.

Strekkstag i ballettskolener spent mellom de to betongringene p책 hver side av hvelvet.

De katalanske hvelvene og kuplene bygges ut fra den armerte betongringen.


- I was called to the Ministry to a meeting with all the engineers. They told me that the catalan vault was an absurdity and that I did not know what I was doing. The schools were going to fall down and kill the children of workers. How could I be so arrogant! It was a great struggle to realize the Catalan vaults. Ricardo Porro

Den katalanske metoden - mure i fiskebeninsmønster.

til John A. Loomis, “Revolution of Forms”.

Byggeprosesser. Da stedet for skolene var valgt og grunnmuren var lagt, ble vegger og søyler av tegl murt opp. Disse ble laget hule og etterfylt med betong, for å spare tid og forsterke søylene. Over veggene og søylene ble det støpt kanter, eller ringer, av armert betong, som skulle være fundamentet for de katalanske hvelvene og kuplene. Hvelvene ble konstruert slik at de lente seg meg all vekt mot fundamentet, som stod imot presset ved å ta opp strekkreftene i armeringen. Konstruksjonen av betongringene var avhengig av en rask og intensiv støpeprosess, da de måtte lages ferdige før de størknet. I skolene til Gottardi og Garatti er det i tillegg brukt slanke strekkstag i stål, der hvelvene har så stor spennvidde at veggene ikke kan stå imot kreftene alene. Det var vanskelig å få igjennom den katalanske metoden som hovedprinsipp for konstruksjonen i begynnelsen av prosessen. Teknikken hadde ikke vært i bruk på Cuba på flere år. Likevel mente arkitektene at det var nødvendig å bruke denne teknikken. Det var begrenset tilgang på materialer, og den katalanske metoden gjorde at de hovedsakelig slapp å bruke stål og betong som forsterkning i taket. De trengte det stålet og sementet de hadde til bærebjelker og fosterkning av noen søyler og vegger. 20

Det katalanske hvelvet består av selvbærende buer av veldig flat tegl, som limes sammen i flere lag i fiskebeinsmønster. Konstruksjonen holder seg oppe fordi lagene av tegl overlapper hverandre. Det er en enkel konstruksjon, som i sin tid slo ut alle konkurenter, fordi den hverken trenger forskaling eller stillaser. Gumersindo startet med å bygge en bue, eller en ark av hovedformen. Dette var mulig uten forskaling fordi han brukte en spesiell form for mørtel med sterk kohesjon, som strørknet med en gang. Over startsbuen murte han til slutt fem ulike lag av tegl. Det ble ikke gjort beregninger av hvelvene. Kunnskapen om hvordan de skulle mures lå i hendene på Gumersindo og de andre murerne. Ingeniørene regnet på søyler, bjelker, og spenn og krefter i hvelv og kupler. I følge Porro hadde de tre arkitektene en ingeniør hver. Disse var unge og nyutdannede med lite praktisk erfaring. Da det ble vedtatt at de fem skolene skulle bygges, ville ingen erfarne ingeniører ha noe med prosjektet å gjøre, da de syns det var for svevende. De unge ingeniørene gjorde likevel en svært god jobb. I følge Universo Garcia er byggene konstruksjonsmessig veldig solide. Hadde det ikke vært for den varierte kvaliteten på teglet, og at byggene ble overlatt til seg selv og naturen i flere tiår, ville de stått stødige og uberørte den dag i dag.


Skolen for drama. Roberto Gottardi

Fra den gamle country cluben ved inngangen til komplekset går turen mot Robertto Gottardis dramaskole. Gottardi brukte teater i seg selv og teaterets program som inspirasjon og prosess. Dramaskolen er som en liten introvert by, der gatene deler opp teatrets fagfelter og åpner seg opp mot ulike ”piazzaer”, hvor fagfeltene møtes. Når man rusler rundt i gatene får man følelsen av å være i en kompakt struktur og har liten kontakt med utsiden. Breddene på gatene er smal i forhold til de høye veggene rundt og slipper ikke ned direkte sollys, noe som er hensiktsmessig i det varme klimaet. Han bygger ikke over gatene med hvel slik de andre arkitektene gjør. I deres skoler vil ”hvelvgatene” lede deg, mens i dramaskolene får du følelsen av en friere vandring, som i en by.Mange mener at Gottardi fikk sin inspirasjon fra sin fødeby Venezia, komplekset har små trange ”gater” mellom bygningene som leder deg rundt. Carlo Scarpa er en italiensk arkitekt, som også har fått innflytelse på Gottardi ifølge Universo Garcia. Gottardi valgte å legge teaterskolen sin i en liten bakke, for han ville jobbe med høydeforskjeller bakken gav. Dette brukte han også i designet av amfiet til teateret, teaterene hadde delt sene. Komplekset har en sirkulær hoveddel. De andre delene av komplekset skulle være klasserom og 24


Piazza og gang i Gottardis dramaskole

25


administrasjon og trapper seg ned mot elven på hver side av den sirkulære formen. Her ble en liten del av klasseromsfløyen til venstre i planet byggd, og disse klasserommene har vært i bruk. Hoveddelen er todelt den utøvende delen, teateret og pedagogisk del, klasserom og øvingsrom. Den pedagogiske delen er videre delt inn i fem sektorer, kostyme og sminke, kulisser, lyd, lys og skuespillerkunst. Gottardi har jobbet mye med detaljer. Han har ved teglens tektonikk skapt transparens og skyggebilder i de trange gatene. Interiøret er enkelt og overgangen mellom gatene og de innvendige klasserommene er flytende. Gottardi valgte å bygge inn møbler ved hjelp av tegl, for det var dyrt og vanskelig å skaffe møbler. Skolen skulle bestå av klasserom, et lite utendørs amfiteater, et stort innendørs teater, studioer, administrasjon, kantine og bibliotek. Bare omtrent 40 % av dramaskolen ble bygget på de fire årene mellom 19611965. Dramaskolen skulle egentlig ha blitt den største skolen sammen med musikkskolen, hvis de hadde blitt ferdigstilt. Den bygde delen er i hovedsak den pedagogiske delen og det store teateret er enda ikke blitt bygget, kun de store søylene som skulle holde opp taket er bygget og viser det planlagte teateret sammen med fire trapper i hvert hjørne og orkestergraven.

Innstøpte møbler i Gottardis dramaskole


Skolen for moderne dans. Ricardo Porro

Til rytmer av kubansk musikk blir man fort ledet inn i skolen for moderne dans. I øvingslokalene i en av kuplene danser elevene en moderne form for salsa. Ricardo Porro ville at arkitekturen skulle fange en dansers frie bevegelse, og gjenspeile forandringen i tiden under revolusjonen. Skolen er formet av to v-er, som danner en plass mellom seg. Skolen har fire øvingspaviljonger i kuplene, som danner en V rundt to sider av den åpne hovedplassen i midten av komplekset. Øvingspaviljongene har mer eller mindre kvadratiske former. Klasseromsfløyen ligger på den andre siden av den åpne plassen og danner også en svak V. I hvelvene til klasserommene er det naturlig ventilasjon med vinduer på begge sider, som ventilerer de nordvendte og svale klasserommene. Det er hvelvgangene som leder deg fra de ulike øvingspaviljongene og klasserommene. Skolen inneholder også et bibliotek, teater og administrasjonsbygninger. Biblioteket er i dag omgjort til kantine. Skolen for moderne dans blir ofte kalt den maskuline skolen. Skolen skulle uttrykke den følelsesmessige eksplosjonen ved starten av revolusjonen, som et knust glass med brutte linjer og skarpe kanter. Dette gjenspeiles i komposisjonen, i planet og i detaljene. Hvelvene er usymmetriske og bæres av vegger og søyler av ulik høyde.

På grunn av de store mengdene med tegl som måtte produseres til byggingen og dårlig tid ble teglet av varierende kvalitet. Porro valgte å bruke hvit murpuss på alle deler utenom for å forsterke kvaliteten. Hvelvene og kuplene, som fikk beholde terracottafargen, står i kontrast. 28


Snittet viser forskjellene mellom inne og ute, markert av søylegangene

Tverrsnitt av kuppel - dansesalen.


30


Skolen for ballett. Vittorio Garatti

Langs en høy mur, designet av sjefen for restaureringen Universo Garcia, går veien videre fra skolen for moderne dans mot ballettskolen. Vannet fra fonten fører deg ned trappene til hovedinngangen til ballettskolen. Denne trappen var designet av studenten, Augusto Rivero Mas. Han hadde vært heldig å fikk jobbe som assistent for planleggingen av kunstskolene, og fikk her tillitt av Garatti til å designe. Skolen ligger ned i en liten ”dal”, halveis omkranset av elven Rio Quibú. Rundt elven er det laget en mur av Garatti for å holde elven tilbake. Bakkenivået på ballettskolen er under elvens bredder, og deler av klasserommene er plassert under bakkenivå med naturlig luft- og lyssjakter. Garatti hadde ønsket at skolen skulle være mest mulig skjult i terrenget og ville egentlig grave den ned, men det ble for dyrt. Ironisk nok ble skolen med årene tatt av naturen og ble delvis skjult av vegetasjon. Etter restaureringsprosessen og ryddingen av området, er den igjen synlig i terrenget og framstår som en ryddet ruin. Prosjektet har nesten de samme funksjonene som Porros skole for moderne dans. Ballettskolen inneholder et stort teater, tre dansepaviljonger, klasserom, bibliotek og administrasjon. Tomtenes forutsetning og de to arkitektene gav likevel skolene ulike uttrykk. Garatti presset de katalanske hvelvene til det ytterste og derfor har ballettskollen de tynneste hvelvene. Kuppelene på dansepaviljongene har et spenn på 17meter og det store teateret har et spenn på 34meter.Garatti ville at hele designet skulle være dynamisk og uttrykke frihet. Skolen skulle være åpen i alle retninger, og han ville at studentene også skulle bruke skolen utenom undervisningstid. Han så for seg studentene sitte på taket å drikke rom eller danse under solnedgangen. 32


‌The choice of pavilion type was a common one between Porro and myself. We both attended practice sessions for dancers and we observed that while they where dancing, they where designing space. But they where psychologically crushed by the walls and the ceiling. Therefore we chose to construct cupolas and curved laterak walls, (in my case convex) that could collect the movements of the dancers. This movement wasperhaps one of the principle characteristics...

Vittorio Garatti, til John A. Loomis, Revolution of forms

34


Skolen for musikk. Vittorio Garatti

Etter å ha krysset elven over en falleferdig bro kommer man til musikkskolen av Vittorio Garatti. Skolen for musikk ligger i en skråning og slynger seg som en slange i landskapet nesten parallellt med elven. Slangen er den eneste delen som ble ferdigstilt av Garattis musikkskole, og er kun 30% av de opprinnelige planene. Den er ca. 350meter lang og begge endene søker mot elven. Slangen består av to nivåer som begge har hver sin ”gate”. Disse leder deg rundt til de ulike klasserommene og de små individuelle- og de større gruppeøvingsrommene. I de opprinnelige planene skulle det også være en konserthall for et symfoniorkester, en opera og en administrasjonsdel, som ikke ble bygget. Disse bygningene skulle ligge rundt en piazza ca. i midten av slangen. Garatti var italiener og hans røtter fra Milano gjorde at han hadde andre forutsetning for arkitekturen enn kubaneren Ricardo Porro. Likevel hadde de noe til felles, Revolutionen og inspirasjonen fra maleren Wilfredo Lam, som Porro introduserte til ham. 36


- So the artist has to have a certain amount of faith in what emerges from the process. I have always thought of a design project like a trip, and the attention one has to pay in packing one´s suitcase. In my suitcase there are the records of Johann Sebastian Bach, of Igor Stravinski, of Béla Bartók, the paintings of Lam(introduced to me by Porro) the books of Lezama Lima and Alejo Carpentier, and naturally ” The Revolution” which was the spark t my creative process”.

Vittorio Garatti, til John A. Loomis, Revolution of forms


Skolen for kunst. Ricardo Porro

-….The School of Plastic Arts is the expression of beginnings - the beginning of my creative life and the beginning of the Revolution… Ricardo Porro

til John A. Loomis “Revolution of Forms”

Ved hovedinngangen til hele komplekset ligger Ricardo Porros skole for kunst, rett overfor den gamle fritidsklubben. Inngangsportalen i hvit betong og terrakotta lokker deg inn i skolen med sine tre mystiske hvelv. Når man går igjennom denne majestetiske åpningen, vil de to katalanske hvelvene på hver sin side lede deg videre innover i komplekset. Taket senker seg etter hvert som man går innover, og man får igjen bakkekontakten. Gatene som dannes av de katalanske hvelvene tar etter hvert en vending, og man ledes ut av hvelvene til en åpen plass. Alle rom og funksjoner er videre organisert rundt denne plassen. Skolen har 11 små og store kupler med verksteder, som knytter seg på hvelvgatene. De to hvelvgatene danner to hovedakser som snirkler seg rundt og omfavner hovedplassen. Aksene markerer et skille mellom klasserom, undervisning og arbeid, og den åpne plassen for sosialisering. Den ene aksen er bueformet, mens den andre aksen snor 40


seg rundt plassen og ender i en s-form. De rektangulære administrasjonsbygningene, utstillingslokalet og klasserommene henger seg på denne s-aksen. De katalanske hvelvene i aksene er laget usymmetriske, noe som gir en spesiell romfølelse. Man blir ledet til å gå i ytterkanten av gaten på halvdelen mot hovedplassen, og dermed ledet lengst vekk fra klasserommene og undervisningen. Administrasjonen og klasserommene bryter opp den organiske formen med sine rektangulære rom, men de runde formene er likevel representert i takenes katalanske hvelv. Det eneste bygget som er helt rektangulært og har flatt tak er administrasjonsbygningen i midten av komplekset. Den danner også en kontrast i form av en rett vegg ut mot hovedplassen. I tilknytting til klasserommene og administrasjonsdelen ligger utstillingslokalene. Dannet av tre kupler, og med kun en bærende søyle i midten av rommet, får disse lokalene en helt spesiell karakter. De katalanske hvelvene beskytter godt mot den sterke solen, og sammen med de bærende søylerekkene markerer de overgangene mellom ute og inne. I begge skolene sine har Porro vært bevisst den maksimale spennvidden de katalanske hvelvene kunne ha, uten å måtte bruke strekkstag i stål. Han ville unngå å vise stålet i sine konstruksjoner. De karakteristiske, skjeve søylene i tegl representerer et repeterende element i kunstskolen. Både søylene og det katalanske hvelvet er i terrakotta farget tegl, men det hele kontrasteres av hvitmalingen til det hvite beltet, som er bærebjelken i hele prosjektet. Det hvite beltet er av armert betong, og snor seg som en enhet rundt alle hvelv, kupler og klasserom. Søylene bærer betongbjelken, men de bryter seg også gjennom den, og strekker seg videre oppover, for så å omfavne den. I inngangsportalen følger det hvite beltet formen til de tre katalanske hvelvene, og skaper en trebuet, innbydende 42


form. Her er betongbjelken laget hul for å framstå mer massiv uten å bli for tung. Det var heller ikke så mye betong å ta av. Betongbjelken fører strekkreftene fra kuplene og hvelvene ned til fundamentet via søylene i tegl og betong, samtidig som den også fungerer som takrenne. Porro designet nemlig bærebjelkene til å lede regnvannet fra taket videre gjennom prosjektet. Porro var ikke like opptatt av detaljering som de to andre arkitektene. Han brukte heller enkle grep og symbolbruk for å si det han ville med sin arkitektur. Symbolbruken gjennomsyrer prosjektene hans i Cubanacan. Som kubaner ville Porro finne den kubanske identiteten, Cubanidad, i sin arkitektur og han var en av de første som tok opp den afrikanske kulturen i arkitekturen på Cuba. Han hadde fått sin inspirasjon fra den kubanske kunstneren Wilfredo Lam og særlig hans maleri The Jungle. Skolen for kunst er inspirert av kvinnelig femininitet, og skal symbolisere fruktbarhet. Den kalles den kvinnelige skolen, mens skolen for moderne dans er den maskuline skolen. Kunstskolen har organiske former, mens skolen for moderne dans er preget av rette og strenge linjer. Porro har selv fortalt at den sensuelle kvinneligheten i kunstskolen er hentet fra den franske poeten Paul Valéry. I hans dikt Eupalinos, vil arkitekten Eupalinos bygge et tempel basert på de kvinnelige proporsjonene og en jente han kjente i Korinth. Hovedplassen er karakterisert og rammet inn av de omsluttende søylegangene. Langs hele søylerekkene stikker det ut skulpturelle vannrenner som leder inn mot plassen fra det hvite beltet. Vannrennene utspring langs hvelvkonstruksjonen og kuplene gir et spesielt uttrykk og er et repeterende element i kunstskolen. Det er også lett synlig på oversiktsbilder av skolen. Gulvet heller nedover mot midten av komplekset. Her stiger en fontene opp fra gulvet - en papaya. Skulpturen er dekket i terrakotta i samspill med gulvet og kuplene. Det bølgende gulvet under fontenen skal fange opp vannet fra den sprutende papayaen, samt regnvannet som kommer fra takene eller langs vannrennene inngravert i gulvet. Alt vannet skal samles i sentrum hos papayaen. På Cuba er papayaen et kjent symbol på det kvinnelige kjønnsorganet, og den er også ofte å finne i

5 meter

44

Papayaen.


45

den kubanske billedkunsten. Kuplene er også symbol på kvinnen. Hver kuppel skulle representere kvinnelige bryster, med spisse, stive brystvorter på toppen. De spisse tuppene var formet av glass og blåmalt tre. I dag er treverket byttet ut med blått aluminium. Brystvortene i glass dekker over hullet øverst i kuplene, som slipper lys ned i verkstedene. Verkstedene får også lys fra vinduene som er plassert i øyehøyde rundt hele den sirkulære veggen. Porro mente at læreren var som en Gud, og bygde derfor kateterområdet i hvert klasserom opp et trinn, og lagde en talerstol til professorene, som den prestene har i kirken. Porro hadde også planlagt hvordan undervisningen skulle foregå i verkstedene. Her trapper nivået seg ned mot en oppbygd sirkulær plattform i midten av rommet. Plattformen blir belyst av overlyset fra kupplen. Porro designet de sirkulære opptrinnene i midten av verkstedene for at læreren kunne vise fram skulpturer og teknikker, eller for å gi plass til aktmodeller eller skulpturer. Vinduer, dører, og andre detaljer er malt blå på kunstskolen. Det var også en effekt for å fange den kubanske identiteten Cubanidad. Blå symboliserer kolonitidens hus, som i sin tid helst skulle være blåmalte. Alle vindusrammer og dører var opprinnelig i tre, men er nå byttet ut til aluminium på de stedene som er spesielt værutsatt. Under restaureringen av den da gjengrodde skolen i 2000, fikk Universo Garcia, sjef for restaureringen, streng beskjed om at én plante skulle bevares i den overgrodde plassen. Det var Arecapalmen. Palmen ble plantet av Porro under konstrueringen av skolen, og den skulle symbolisere kjønnshår. Arecapalmen er en liten palme, og minner mer om en plante. Store palmeblader vokser opp fra roten som er tynnere og slankere enn hos de mere typiske palmene som kongepalmen. Opp fra gulvet på hovedplassen strekker én kongepalme seg opp mot himmelen. Kongepalmen er videre representert i hele parken og i alle de fem skolene. Den symboliserer Cuba.


Hovedinngangen.


Musikkskolen til Vittorio Garatti.


materialer og se tilbake i historien, i stedet for fremover. Men valget om å bruke teglstein hadde vært et offisielt valg, støttet og godkjent av MICONS. Kritikken mot å se tilbake i tid ble også benyttet i kritikken mot det tradisjonelle katalanske hvelvet og mot Porros inspirasjon av den afrikanske kulturen. Havanna hadde tidligere vært en ”syndenes by” preget av bordeller og sex. Dette representerte den kapitalistiske fortiden og skulle nå begraves for godt.Den tydelige tilstedeværelse av seksualitet i symbolbruken i Ricardo Porros kunstskole var derfor ikke populær. Noe om medførte at papayafontenen ikke lenger fikk sprute ut vann.

Byggestopp.

1965 og årene som fulgte.

I Juli 1965 beordret Fiedel Castro at byggingen skulle stanses. Han hadde hørt at konstruksjonen var umulig å fullføre og begrunnet det økonomisk. På dette tidspunktet var det bare de to skolene til Ricardo Porro som var fullført. Kun 30% av musikkskolen og 40% av dramaskolen var oppført. Balettskolen var 90% ferdig. De hadde materialene som trengtes til ferdigstillelsen og det gjenstod kun 15 dagers arbeid. Likevel ble arbeidet stanset og skolene forsømt. Situasjonen hadde snudd fra utopisk optimisme til fullstendig stans, og skolene ble subjektet for en rekke ideologiske angrep. Mye av kritikken var basert på at skolene ikke samsvarte med revolusjonens nye tanker og sovjetiske modeller om masseproduksjon og effektivitet. Arkitektene fikk ”skjellsord” slengt etter seg, som individualisme, monumentalisme, historisme og utopisme og arkitektene ble beskyldt for å være kulturelle aristokrater. Arkitektene ble også kritisert for forhold som hadde vært utenfor deres kontroll, som lokaliseringen av skolene, bestemt av Castro, og at det ikke var et helhetlig kompleks, en avgjørelse tatt av kunstskolenes direktører. I forhold til materialvalg ble arkitektene også kritisert for å velge tradisjonelle

- I remember that, in 1969 i gave a lecture in London and of course I criticized the School of Art. And I remember that someone in the back shouted ”You are against the sex, You are against the sex, Why are you critizising the sex?” And I said ” No I am not against the sex, I like the sex, I like it woman not with architecture”.

Roberto Segre

i ”Unfinished Spaces”

- Segre did not understand anything .

Ricardo Porro

i ”Unfinished Spaces”

48

Skolene til Porro ble tatt i bruk til undervisning, og ballettskolen ble i en periode benyttet som sirkusskole. Ellers ble ballettskolen til tider benyttet som tilfluktssted for studentene og taket ble benyttet som feststed og samlingsplass. Dette hadde Garatti ønsket da han tegnet skolen, men han hadde nok ikke sett for seg at det skulle foregå på ruiner. Et problem var også at materialer ble stjålet fra skolene på grunn av dårlige økonomiske forhold. For arkitektene ble også situasjonen snudd opp ned etter skolenes stans. De hadde blitt ansett som helter, men ble nå


nærmest betraktet som fiender av staten. De ble derfor straffet for ”å komme i kontakt med virkeligheten” som Gottardi forteller. Italienske Gottardi og Garatti valgte å bli på Cuba og tilpasse seg de nye forholdene, men Porro nektet å gi opp sine prinsipper og sin stil innenfor arkitekturen. Etter skolene stans fikk han tilbud om å tegne buret til en øgle i en zoologisk hage. I følge Augusto Riviero Mas, student og arbeider ved skolene, hadde Porro da svart: ”I am big. Even to draw the zoologisk garten is to small for me. If you ask me to draw a café, I will draw you a restaurant”. Porro forstod at det ikke ville være noen muligheter for han til å kunne skape den typen arkitektur han hadde tro på. Hadde han blitt på Cuba kunne han ikke vært en fri kunstner. Han har selv sagt at han ville mistet sitt liv. I Juli 1966 flyttet han til Paris.

- You know it is just like a process in Kafka, One day you know that something is not going very well and then you realized that you have been acused of something, and then you realize that you have been judged and then you realize that you are guilty and nobody tells you.

Ballettskolen til Vittorio Garatti.

Ricardo Porro

Vittorio Garatti valgte å bli på Cuba og ta på seg andre jobber i håp om at skolene skulle bli gjenopptatt. Han jobbet byplanlegger og ble gitt prosjektet med en master plan over Havanna. Av og til tok han med seg arbeidet hjem. Han ble beskyldt for å ha kopiert ekstra kopier av tegninger og annet materiale og ble i Juni 1974 fengslet for spionasje og ble sittende fengslet 21 dager før han ble utvist av landet. Han flyttet da til Milano. Det hele ble senere bevist falskt. Roberto Gottardi valgte også å bli på Cuba, ifølge han selv på grunn av kjærligheten. Han begynte å jobbe som lærer på universitetet men ble fjernet fra universitet begrunnet med at han ikke gjorde det bra ideologisk og ble i stedet tvunget til å jobbe på en byggeplass. I 1999 startet restaureringen av skolene.


- …So I had to ”put my feet on the ground”. And for that, they sent me to work at a construction site. Knowing how to construct is the minimum you can ask from an architect. … I was punished for four months. Roberto Gottardi

Musikkskolen til Vittorio Garatti.

50


I Gottardis viser oss planer for restaureringen.


materialene og strukturen var i, miljøet rundt bygningene og en opprydning av tagging og jungel. Garcia har måttet velge de artene som skulle bevares og har brukt de trærne som blomstrer for å gi farge til omgivelsene. Materialene var klare i 2003, og man kunne nå begynne på den fysiske restaureringsprosessen. I de restaurerte skolene har Garcia valgt en tegl med flere linjer enn i de opprinnelige for å skape tydelig forskjell mellom ny og gammel. Det er derfor mulig å se hvor arkitektene har måtte bytte ut tegl for å forsterke konstruksjonen. Gottardi ville i tillegg at Garcia skulle bruke puss foran det nye teglet for å få et enda tydeligere skille mellom nytt og gammelt. Det er disse sporene som viser tegnene på restaureringen av Gottardis skole. Det Cubanske teglet var opprinnelig av dårlig kvalitet og trengte beskyttelse, det ble dermed ikke benyttet som fasademateriale uten puss. De har også funnet ut at teglet har blitt brent på for svak varme, helt ned i 600 grader, selv om det skal brennes på rundt 1000 grader. Samtidig var det et stort press på å lage store mengder fort nok, og hver teglstein var håndbanket. Dette presset har mest sannsynlig ført til dårligere kvalitet. I dag er heller ikke kvaliteten så mye bedre. Garcia fikk ikke tak i bedre kvalitet enn det teglet som i dag finnes på Cuba. Staten ville ha storindustri istedenfor håndbanking og med dårlig teknologi kan resultatet bli langt dårligere med maskiner. Auto

Restaurering. 1999

-After many years the school was practically forgotten Roberto Gottardi I 1999 ble boken Revolution of Forms av den amerikanske arkitekten og forfatteren John A. Loomis gitt ut. Loomis hadde studert kunstskolene som nå lå overgrodde på den gamle golfbanen, de var mer eller mindre i bruk, men i dårlig forfatning. Utgivelsen av boken satte igjen fokus på skolene, og Castro erklærte at han alltid hadde vært glad i skolene og ville unngå at byggingen sluttet i 1965. Castro ville få de restaurert og bevilget penger til restaureringen. Planleggingen begynte i 2000 og arkitekten Universo Garcia ble restaureringsansvarlig. Han er en kubansk arkitekt utdannet i Kasakstan og har tidligere hatt flere restaureringsprosesser, det største er kanskje restaureringen av det kjente hotellet, Hotel National i Havanna. Det var ikke bare å begynne med den fysiske restaureringen av skolene. Det var en planleggingsperiode der ulike faktorer måtte undersøkes, hvilken stand

Flere striper i teglsteinen viser at den er ny.

52

I Gottardis skole er det nye teglet dekket med puss..


dans og ballettskolen, for å skjule noen bakenforliggende bygninger. Porro forteller oss at han synes denne muren ødelegger det naturlige landskapet som de tre arkitektene var så opptatt av å bevare og forsterke. Porro mener også at Garcia hadde et ønske om å sette sitt eget preg på prosjektet med sin egen installasjon. Vi kan se Porros misnøye. Hvorfor bygge en mur istedenfor å legge inn ressursene på skolene? Ballettskolen har blitt ryddet for vegetasjon og taggingen har blitt vasket vekk. Restaureringsprosessen har enda ikke kommet i gang. Den kubanske danseren Carlos Acosta som danser ved Royal Balley i London ønsker å danne et fond for restaureringen av ballettskolen. Han har fått med seg den britiske arkitekten Norman Foster i planene. Acosta ønsker at ballettskolen skal bli tatt i bruk, slik den var tiltenkt. Skolen er lokalisert for nærme elven og restaureringsprosessen vil derfor bli ekstra kostbar. For at elven ikke skal oversvømme skolen er de nødt til å utvide elvebredden. Musikkskolen av Vittorio Garatti vil aldri bli fylt med musikk slik det var planlagt. Akustikken er ikke god i øvingslokalene på grunn av takets form og fordi lokalene er for små. Det er også liten plass til de store instrumentene. Garatti har i tillegg brukt nivåforskjeller i de små rommene, som igjen gjør de mindre fleksible. Det er heller ikke gode lokaler for treinstrumenter. Skolen ligger i et fuktig klima, som tærer på instrumentene. Disse faktorene har gjort at planene om restaurering av hele dette komplekset er lagt på is. Garcia har tanker om å bygge om komplekset. Han ser for seg overnatting i de små øvingslokalene, og å leie det ut til turister som ønsker å utfolde seg på kunstskolene. Vi stiller oss litt skeptiske til disse planene med å få inn turister i dette landskapet, det går egentlig imot Castros hovedintensjon for komplekset. Det kunne heller kanskje blitt gjort om til studentboliger. Studentene får 10kr i støtte hver måned og hvis du kommer fra en provins utenfor Havanna, er det omtrent

54


Gottardis innmurte stoler til høyre og forlag til løsning med puter til venstre.

Gottardis ulike forslag til restaureringen av dramaskolen. Grønn er opprinnelig plan, blått det neste forslaget og rødt det oppdaterte forslaget.

umulig å studere på den anerkjente skolen ISA og samtidig ha råd til tak over hodet. Det ville vært fint å gi de muligheten og gratis studentboliger. Vi ser derimot at Garcias tanker er gode. Pengene ville da ha kommet skolene til gode og kunne blitt brukt til videre vedlikehold og restaurering. Gottardi tar aktiv del i restaureringsprosessen av dramaskolen. Han vil fullføre skolen og tegner fortsatt utkast til designet på de delene av skolen som ikke ble bygget. Dramaskolen av Gottardi har kun fått små restaureringstiltak, det er kun tilført ny tegl ved behov. Vi var så heldige å få møte Gottardi, og fikk se hans planer for restaureringen. Nå er fakultetet mer tydelig på hva de trenger, men studentmengden og økonomien er i konstant forandring og derfor endres kravene hele tiden og Gottardi må tilpasse seg de. I de opprinnelige planene lå deler av skolen for nær elven og han måtte derfor uansett ha gjort endringer, ellers ville elven ha oversvømt skolen under regntiden. Gottardi mener at det uansett ville ha vært uaktuelt for ham å bygge opp komplekset slik som det var planlagt. Han mener at man ikke kan bygge likt som man gjorde for over 50 år siden, tiden har forandret seg og dermed også konteksten. Dette er også grunnen til at han, i sitt nye design, velger å gå vekk fra de katalanske hvelvene.

Gottardi vil skape et klart skille mellom det opprinnelige og det nye designet. Han gir oss et eksempel fra Markusplassen i Venezia som er omringet av bygg fra flere stilarter, men som likevel er en plass alle elsker. Han liker mangfoldet og synes det gir plassen kvaliteter. I den oppdaterte innredningen i dramaskolen vil både det opprinnelige og det nye designet komme til syne. Gottardi vil beholde de innebygde møblene og heller øke komforten til dagens standard med grønne puter. Han har forståelse for at restaureringsprosessen går sakte på grunn av Cubas økonomiske situasjon, men er optimistisk til å få ferdig skolene. Den økonomiske krisen verden over i 2009 har gjort at den videre restaureringen har tatt lang tid, men hvert år skjer det noe nytt med restaureringen og den kubanske stat spytter årlig inn penger. Til sammen har staten nesten brukt 70millioner pesos på restaureringen, noe som tilsvarer nesten 400 millioner kroner. Her må man også ta i betraktning at gjennomsnittslønnen i Cuba er så lav som 60kr i måneden og også at bygningsmaterialer er billigere enn i Norge. Filmen ”Unfinished Spaces” ble gitt ut i 2011 og er en dokumentarfilm av to amerikanske regissører Alysa Nahmias og Benjamin Murray. De fremstiller restaureringsprosses som stillestående og snakker i det hele tatt lite om den. Garcia mener denne filmen er som en hvilken som helst Hollywoodfilm, der historien og konfliktene er viktigst. Garcia synes det er synd at de ikke viser at restaureringen går framover og at staten viser en vilje til å restaurere, da kunne filmen i større grad skapt interesse blant mulige investorer. Selv da vi var å besøkte skolene var det restaureringsarbeid på den gamle fritidsklubben og Garcia er svært optimistisk for framtiden. Vi har fått erfare at det går sakte på Cuba, men det er håp og optimisme nok til at vi tror skolene vil bli ferdige med hjelp fra ildsjeler som ballettdanseren Carlos Acosta.


deres felles utgangspunkt har gjort komplekset til en enhet. Bruken av tegl og terrakottafargen, og de katalanske hvelvene og kuplene er en viktig årsak. Hvis komplekset hadde vært ferdigstilt hadde nok likhetene mellom dem også vært mer i øyefallende. De distinktive buene, som kanskje er det mest brukte bildet av skolen, ble verken ferdig i Gottardis dramaskole eller Garattis musikkskole. De er i dag de to skolene som skiller seg mest ut fra resten av komplekset. Særlig Gottardis skole, hvor det ikke er laget ”hvelvgater”, og hvelvene først blir synlige når man er inne i klasserommene. I skolene er klasserom og øvingslokaler organisert rundt ulike plasser. Slik får studentene ro og fred til å jobbe samtidig som de kan møtes på de åpne plassene mellom timene. Særlig i Gottardis dramaskole har det sosiale aspektet vært vellykket, og vi kan se for oss at omgivelsene bidro til å samle elevene i de intime, åpne plassene. Studentene er en del av kunstskolenes arkitektur. Skolene blir vakrere når studentene fyller dem med malerier, dans og fløytespill. Skolene er i dag veldig populære og mange studenter ønsker å komme inn. Vår venn Carlos Alejandro er skuespiller og går på dramaskolen. Han fortalte at da han søkte var det 6000 søkere på 15 plasser. I samtaler med studentene kommer det klart fram at de er stolte over skolene. De trives og er takknemlige over muligheten til å studere i de fantastiske omgivelsene. Når vi snakker med kubanere generelt og forteller at vi er her for å skrive en oppgave om skolene blir de entusiastiske. De kjenner alle til skolene og er stolte over arkitekturen.

Vår vurdering. Januar 2012

Cubas nasjonale kunstskoler er fem unike arkitektoniske mesterverk. Unike i sin arkitektur og unike i sin historie. De ligger i nydelige omgivelser, og hver skole er plassert vakkert i landskapet. Skolene er lagt i ytterkanten nær den omkringliggende veien og lar komplekset framstå som et stort parklandskap. Det er som å gå på oppdagelsesferd. Plutselig får du øye på den vakre ruinen av ballettskolen, mens du skimter slangen av Garratis musikkskole gjennom ballettskolens bygningskropp. Selv om ballettskolen er en ruin og tydelig preget av tidens tann, inneholder den en spesiell stemning og de romlige kvalitetene er slående. Hver av skolene gir en særegen følelse. Rytmen som dannes mellom de ulike dimensjonene og uttrykkene skaper vakre romopplevelser. De fem skolene framstår som et helhetlig bygningskompleks ved første øyekast, men ved nærmere studering kommer individualiteten til hver skole fram. Hver skole fungerer alene som unike enheter, men samspillet mellom dem gjør sitt til at de framstår som et helhetlig bygningskompleks. Skolene forsterker hverandre og de hører sammen. Hver arkitekt var selvstendige i sitt arbeid med de ulike skolene, men

- ... Jeg er nettop ferdig utdannet, og har lært mye om skolene i studietiden ...at de er fantastiske byggverk, de er ikoniske! De er arkitektur-mesterverk. Michel Merzeau 58


Bilde fra inne i kuppelen i skolen for kunst, i dag. Store malerier dekker hele den sirkulære veggen, Det opphøyde platået får overlys fra vinduet - brystvorten - i taket.

Hver av skolene er organisert uavhengig av hverandre. Skolenes direktører bestemte at det skulle være fem separate skoler, noe som har fått konsekvenser som vanskelig kan forsvares. Hvilket kompleks trenger fem store scenelokaler med teknisk utstyr? Tiden arkitektene fikk på seg til å studere program og terrengforhold var ekstremt kort, og de topografiske forholdene ble dessverre ikke studert nøye nok. Både ballettskolen og dramaskolen ligger for nært elven og under regntid har elven Rio Quibú gått over sine bredder. Ballettskolen har blitt oversvømt flere ganger og da den var i bruk av sirkuset måtte de i perioder flytte ut. Heldigvis ble den delen av Gottardis skole som lå for nære elven aldri bygget, og han må derfor bare flytte de ubygde delene lenger opp i planene. Revolusjonen hadde en fri tankegang og var nærmest utopisk. Castro var oppdragsgiver og gav ingen retningslinjer eller krav. Hadde arkitektene fått bedre tid og flere retningslinjer, eller fått vurderinger av andre fra andre fagfelt, kunne nok disse problemene vært oppdaget og utbedret før byggestart. Prosjektet er ikke gjennomsyret av funksjonalisme. Til tider har arkitektene gjennom arkitekturen også vært dikterende for funksjonen. I kunstskolen av Porro setter den opphevede plassen for læreren eller aktmodellen i midten av verkstedet, klare rammer for undervisningsformen. Midten av rommet blir nesten ikke brukt i dag. Undervisningsformen kunne fungere på den tiden, men den endrer seg også over tid. I dag står maleriene og keramikkrukkene stablet tett i tett langs rommets yttervegger og dekker i stor grad vinduene. Det er ikke plass til den frie kunstneriske utfoldelsen Porro hadde lagt opp til. Kanskje han var så opptatt av å designe og å skape da han tegnet skolen, at han glemte at man trenger plass til det man skaper. Rommene gir gode kunstneriske omgivelser, de er luftige, med mye naturlig lys og ventilering, og er en flott ramme for kunsten. Det er dumt at de ikke får komme helt til sin rett. Et


i skolen for moderne dans er helt fantastiske - vi vil danse når vi kommer inn! Rommet er heller ikke det samme uten danserne. De er nødvendige for å uttrykke arkitekturen maksimalt. Porro ønsket at rommets skulle gjenspeile danserens bevegelser. Dette syntes vi han har klart, og rommet forsterker dansen slik dansen forsterker rommet. Etter å ha vandret gjennom komplekset og blitt bergtatt av de rike, mangfoldige rommene, tar vi del i den generelle oppfatningen vi har møtt på Cuba. Kunstskolene er slående vakre og helt unike, og er noe kubanerne kan være stolte av. De er designet av tre drømmende arkitekter i beste hensikt med å tjene deres formål. Når vi vurderer de funksjonelle aspektene ved skolene, er det likevel noe som skurrer. Å designe en musikkskole som aldri kan bli brukt til musikk vil vi si er en stor feil av arkitekten. Som Garcia sa til oss ved besøket på skolene, selv om skolene er slående vakre forsvarer ikke det at de ikke er funksjonelle. Det kan virke som om symbolbruk og søken etter en følelse, en identitet, har vært fokuset i designprosessen. Garatti har heller tenkt at han vil forme arkitekturen etter musikken, fremfor at de formene han faktisk lager egner seg for musikk. Til gjengjeld er nok dette og grunnen til at både skolene og ruinene gir oss denne omfavnende og mystiske følelsen. Det må være noe vellykket ved denne arkitekturen, når vi ikke har lyst til å dra ifra den.

sirkulært rom tar opp mer plass enn det gir. Administrasjonsbygningen; den eneste rektangulære bygningen med flatt tak i Porros skole for kunst, er i dag tatt i bruk som trykkeri og for trykkunst. Ved besøket ser vi at dette rommet fungerer best for bruken som skole. De rette veggene gjør det lett å sette opp nødvendig utstyr, og alle hjørner blir utnyttet. Klasserommene, som har rektangulære plan, fungerer på samme måte, men de støpte, opphøyede kateterne gjør at rommene vanskelig kan brukes til noe annet. Vi finner det samme igjen i dramaskolen av Gottardi; de innstøpte stolene gjør at rommet ikke kan brukes til annet enn tradisjonell undervisning. Det er de samme funksjonelle begrensninger som vi også finner i de andre skolene. Støpte møbler, og spesielt det å bruke organiske former for å dele inn rom, gjør skolene lite fleksible. Dog arkitektonisk er det fantastisk flotte grep av arkitektene. Møblene passer inn i rommene, forsterker rommets kvaliteter og snakker den opprinnelige arkitekturens språk. Garcias fleksible nyinnsatte møbler gjør ikke det. I bygg som disse er det muligens rom for slike kunstneriske friheter. Det forsterker estetikken. Det blir som i utstillingsmonterne og interiøret i Storhamarlåven av Sverre Fehn. Han designer museet under ett, som en helhet, hvor monterne er like viktige som utformingen av en vegg eller trapp. Porros skole for visuell kunst er den skolen som fanger den kubanske identiteten best. Det var også det Porro ville oppnå. De to italienerne hadde ikke de samme forutsetningene for å klare å fange cubanidad i arkitekturen. I deres arkitektur er det heller den italienske identiteten som kommer til syne. Skolen for kunst er som en afrikansk by i miniatyr. I de organiske, myke formene ser vi tydelig kvinnen. Skolen omfavner oss, og leder oss videre inn i seg, på en helt annen måte enn den maskuline skolen for moderne dans. Romopplevelsen av å gå i skolene er unike. Dansesalene 60


Men hvorfor ble skolene stanset? - In Cuba everything is controlled from the top, of course he changed his mind. People changes their minds, Castro changed his mind.

Ricardo Porro På Cuba er det sterke politiske føringer. Som et produkt av revolusjonen har kunstskolene merket dette fra dag én. Skolene er, og har alltid vært, et resultat av Castros politikk. Castro trengte et slikt storslått prosjekt i begynnelsen av revolusjonen, et prosjekt som skulle være for alle. Slike flotte omgivelser skulle ikke være for de pengesterke kapitalistene. Det skulle være et sosialistisk prosjekt som skulle vinne gunst og oppmerksomhet fra en hel verden. Så hvorfor beordret Castro at byggingen skulle stanse i 1965? En revolusjon er en utopisk tilstand, men så må man komme tilbake til hverdagen igjen. USAs blokade hadde satt den kubanske økonomien ut av spill og Cuba ble avhengig av støtte fra sin nære venn Sovjet. Dette la grunnlaget for nye tanker innenfor arkitekturen. Prefabrikkering og masseproduksjon var i tråd med det nye kommunistiske styret på Cuba og dermed ble plutselig de høyt elskede kunstskolene kritisert.


Takk. Vi vil si tusen takk for all hjelp vi har fått. Vi er veldig takknemlige for alle som har vært tålmodige og tatt seg tid til å svare på utallige spørsmål og samle sammen materiale til oss. Kubanerne er utrolig imøtekomne, åpne og hjelpsomme og takket være dette har vi fått mye mer hjelp enn vi hadde sett for oss. Vi vil takke Michelle Widerøe og familien hennes, Monika fra ”The Green House”, Universo Garcia, Roberto Gottardi, Ricardo Porro, Augusto Riviero Mas, Orlando Inclan, Michel Merzeau, Jean Carlos Toledo og Claus Zapfe,. Mucho gracias a todos!

64


Bibliografi. - - -

John A. Loomis, Revolution of forms, updated edition 2011, USA: Princeton Architectural Press, 2011 Art Journal, Vol. 39, No. 2, Winter, 1979-1980, s. 100-106 Alysa Nahmias and Benjamin Murray, Unfinished Spaces, 2011

- - - -

Intervju med Roberto Gottardi Intervju med Universo Garzia Intervju med Ricardo Porro Intervju med Augusto Riverio Mas

Bilder fra før restaureringen er hentet fra Revolution of forms og hovedsakelig tatt av Jose Alberto Figueroa. Tegnemateriale er mottatt av Jean Carlos Toledo og Orlando Inclan.

66


Escuelas Nacionales de Arte  

A analysis of the complex of Escuelas Nacionales de Arte in Cuba, written by Ingrid Eide Grepperup, Helene Havre and Idunn Eide Sanden.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you