Issuu on Google+

As time goes by Av ida Røstad Jenssveen


S

krevet og illustrert av: Ida Røstad Jenssveen

Her har jeg samlet noen av tekstene jeg har skrevet den siste tiden. Temaet i samlingen er basert på livet og sånn kan oppfatte det på.


E

n liten sommerfugl kom til meg en dag, Jeg holdt den for hardt, og den døde. Men jeg fant meg fort en ny sommerfugl, Jeg tenkte: ikke holde for hardt. Så jeg holdt den løst, men den fløy i fra meg da å. Jeg lette lenge etter en ny vakker sommerfugl, Jeg fant en til slutt. Og jeg hadde lært fra tidligere. Så jeg passet på den og pleiet den. Jeg har fortsatt sommerfuglen.


Uvisst L

ysglimtet. Det kom bare nærmere og nærmere som en flokk med viltre, ustoppellige okser på aveie. Hun kjente panikken krype seg gjennom kroppen hennes. Den startet ved lilletåen og stoppet ikke før den hadde ransaket hver krik og krok av hjernen. Hun følte seg lamslått. Alt det hun ville si. Alt det hun ville gjøre. Forvsant. Totalt borte. Bortevekk. Det forsvant på brøkdelen av ett sekund. Som om noen knipset og alt var borte. Skyen hennes sprakk og hun falt brutalt tilbake på bakken. Som ett smell. Pladask. Hun hadde levd ett plettfritt liv. Men så, de fem minuttene som skulle endre livet hennes totalt. Uventet. Alt hun husket var lysglimtet. Lysglimtet og en lang hvit koridor med desperate mennesker over alt. Bildene. Bildene i hodet hennes dukket stadig vekk opp. Ingen sammnenheng. Kun løse bilder. Som ett slags puslespill. Ett puslespill hun visste hun måtte klare å løse. Hun hadde mareritt vær natt. Vær natt det samme marerittet. Om og om igjen. Ustoppellig. Først lysglimtet, så ett smell, til slutt denne kordidoren. Denne damen. Denne damen som konstant stod ved sengen hennes. Hun klarte ikke å plasere henne. Hun visste rett og slett ikke hvor hun hadde sett dette fjeset før. Bildene. Bildene i hodet hennes dukker stadig vekk opp. Ett minne kanskje. Denne gangen ett svakt minne om en smilende dame som snakket rolig og behersket. Hun hvisket stille på en sang. «kjære deg, mitt vakre. Du er trygg ved min side. Jeg skal lære deg å ta av dine støttehjul, stol på meg. Min kjære, mitt vakre». Alt det hun ville si. Alt det hun ville gjøre. Forsvant. Totalt borte. Bortevekk. Minnene dukket stadig vekk opp. Denne damen var hennes mor. Hun husket henne ikke helt. Men hun visste. Hun bare visste. Kroppen hennes, den var totalt lam. Hun klarte ikke å røre på føttene. Det var som om hodet var plassert på en stokk. Hun var bevisst på alt som skjedde. Men hun klarte bare ikke å røre seg. Hun klarte bare ikke å kommunisere. Vær eneste dag var som en verdenskrig inne i hodet hennes. Vær eneste dag var en kamp for livet. Men det skulle gå bra. Hun visste det bare. Hun bare visste. Dag for dag kjente hun framgang. Hun husket det nå. Lysglimtet. Lysglimtet var fra en bil. En personbil hadde kjørt på henne. Personen i bilen var beruset av alkohol. Og hun, hun var bare ett uskyldig offer som skjebnen brutalt hadde valgt ut. Hva er vel meningen å skade uskyldige mennesker tenker du vel? Du tenker sikkert det er urettferdig. Sånne ting skal unngås.


Men kjære venn, alt har sin mening. Du kan ikke styre skjebnen. Den kommer. Den kommer når du minst venter det. Om det er på godt eller vondt gjenstår «Jente 17, påkjørt av fyllekjører» «bil på aveie, jente på 17 er alvorlig skadet» er bare ett lite utdrag av alle overskriftene. Han kjente redslen. Han kjente på hvordan redslen spiste han opp. Rotnet litt og litt innvendig. Fortæret han. Han kjente på følelsen av panikken. Det var ikke meningen. Ikke meningen å drikke så mye. Ikke meningen å nesten drepe ett uskyldig menneske. Han ble fremstilt som den farlige. Den ustyrlige. Han hadde sin historie selv. Det var en helt vanlig dag. Da nyheten kom. Nyheten om døden til moren. Moren som kun var 50 år. Hun var borte. Hans godeste støttespiller hadde nå takket farvell. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Alkoholen. Alkoholen som ett gjemmested. Hvor han kunne skjule seg litt. Skjule seg litt fra virkeligheten. Men ingen visste hvor skjebnen skulle føre han. Ingen visste hvor dette skulle ende. Han følte seg hjelpesløs. Hvor skulle han gjøre av seg? Du tenker sikkert att han kunne latt være å drikke. Han kunne tatt taxi hjem. Men kjære deg, ting er ikke like enkelt som du skal ha det til. Det var som en stor storm inne i han. Hvem vet hva ett menneske går igjennom. Individuelt. Det er det ting er. Hun kjente det igjen nå. Nå visste hun hva som hadde skjedd. Hun husket det ikke helt. Men hun visste det bare. Hun bare visste. Den vesle jenta visste hva den skrekkslagne mannen gikk igjennom. Hun leste han som en åpen bok. Skjebnen, en underlig sak. Skjebnen som brutalt dro bort moren til gutten. Skjebnen som med ett smell kjørte inn i jenta. Skjebnen som overga en spesiell gave til en speisell jente. En gave som skulle være til hjelp. En hjelp til å gjøre verden kanskje ett litt bedre sted. Alt det hun ville si. Alt det hun ville gjøre. Det hun skulle si, det skal hun si. Det hun ville gjøre, det skal hun gjøre. Vilje, med vilje skulle hun klare dette. Livet har sin mening. Ikke bruk livet på å finne dens mening. Den er uvisst. Skjebnen vil treffe deg når den føler for det selv. Bruk livet på å være glad du lever. Bruk livet på å glede andre og ikke minst deg selv.


Gjennom andre øyne I

en verden så grusom. En verden så full av svik og bedrag. Vandret en ensom sjel. Helt alene. Hun betraktet menneskene gjennom andre øyne. Øyne som for lengst var svunnet bort, dype og mørke som brønner. Hun følte seg verken ensom eller alene. Lettelse. Lettelse var ordet som beskrev følelsene hennes. Lettelse og skuffelse. Lettelse av å ikke lenger være i den verden vi kjenner så godt. Den verden som mang en har gjort feil. Feil som ikke kan gjennomopprettes. Ett drag av skuffelse hang over øynene hennes som ett slør. Ett svart, dystert slør. Skuffelsen av å se mennesket ødelegge naturen, skuffelsen av å se mennesket gang på gang gjøre de samme feil. De samme feil igjen og igjen og igjen. Som en sirkel. Ingen avbrudd. Når skal de noensinne lære? Disse menneskene. Den dagen var ikke lik som alle andre. Det var den dagen himmelen revnet. Blomstene hang litt ekstra med hodet. Og regnbuen, regnbuen var ikke lenger like vakker. Dens farger hadde på en måte blitt vasket bort med tiden. Det lå ett dystert drag over denne dagen. En stille liten dame satt for seg selv i en park og kjente hvordan vinden danset i håret. Hvordan dens stille og forsiktighet prøvde å trøste henne. Prøvde å tørke bort hennes tårer. Hennes tårer var som en bekk i vårflom. Buldrende nedover. Det var ingenting som kunne hindre det. Lille damen hvisket konstant for seg selv; hvorfor, hvorfor, hvorfor kjære deg. Hvorfor. En stille fugl kvitret stille for seg selv. En melankolsk melodi. «kjære deg, ikke sørg over meg. Prøv å forstå, jeg har det godt nå. Jeg vil aldri forlate deg, kjære. Du er mitt eneste ene. Mitt eneste ene. Eneste». Den lille damen skjønte det godt, hun visste det så altfor godt. Hun ville bare ikke innse det. Virkeligheten kan være hard skjønner du, sofie, hvisket den gamle. sannheten er ikke alltid det du ville høre. Sjelen fortsatte å vandre. Satte seg ned siden av den gamle. Hun prøvde å tørke bort de desperate tårene. Men de var ustoppelige. Som en bekk. La meg gå, hvisket hun stille. Himmelen åpnet seg som en stor gyllen port. Og sola skinte svake stråler. Regnbuen var nypolert og fuglene begynte å synge i kor; «kjære deg, ikke sørg over meg. Prøv å forstå, jeg har det godt nå. Jeg vil aldri forlate deg, kjære. Du er mitt eneste ene. Mitt eneste ene. Eneste»


T

ULL OG TØYS. DU ER TULL OG JEG ER TØYS. SKAL VI TULLE OG TØYSE SAMMEN MIN KJÆRE. DU ER MITT SØTESTE. DU ER MITT HELLIGSTE. HVA HADDE VERDEN BLITT UTEN DEG, KJÆRE. REGNBUEN HADDE IKKE VÆRT LIKE VAKKER, BLOMSTENE HADDE IKKE LUKTET LIKE GODT. OG JEG, JEG HADDE KRYPET MEG SAMMEN. SOM ETT FORLATT BARN I DEN STORE VERDEN. FORLATT. ENSOM. KJÆRE, JEG ER VIRKELIG GLAD I DEG. HÅPER DU SKJØNNER DET.


.... Individuelt. Det er det ting er.


Novellesamling