Page 1

med illustrasjoner av

FSPP? Dmpj_e


side 5 – lesetid 3,5 minutter

side 10 – lesetid 3,5 minutter

side 16 – lesetid 3,5 minutter

side 22 – lesetid 4 minutter

side 28 – lesetid 4,5 minutter 2


side 33 – lesetid 4,5 minutter

side 39 – lesetid 5 minutter

side 46 – lesetid 5,5 minutter

Au Au side 54 – lesetid 6 minutter

side 64 – lesetid 9 minutter

side 74 – lesetid 10 minutter

side 84 – lesetid 10 minutter 3


HURRA Forlag as Monolitveien 12 0375 Oslo post@hurra.no www.hurra.no Design: Innoventure Design Center, www.innoventure.no Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta as Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Hurra Forlag as er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov, eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshaver til åndsverk.

24

1

Ø M E R KE T ILJ

7

M

1 Trykksak 6

ISBN: 978-82-996466-8-0


Helt siden Ola var en baby hadde adde han tatt vare på sin første spyttklyse. For ikke å svelge den en festet han spyttklysen til ganen før måltidene, og slik tok ok han vare på den år etter år. Ola pleide å legge spyttklysen på tennene og kjøre tog med den. Han plystret for å gi signal om at nå kommer tog-spyttklysen Klaus, mens han la seg på ryggen og lot spyttklysen pense inn på overkjeven. Ola laget tunnell med tungen og kjente hvordan Klaus rullet bakover på jekslene i den mørke munnhulen.

5


Da Ola begynte på skolen ble han berømt for alle triksene han kunne gjøre med spyttklysen. Guttene jublet når Ola liksom-svelget Klaus, men klarte å presse den opp gjennom nesen. Da den seige spyttklysen slimet seg ut av neseboret hoiet vennene hans: − Gjør det igjen, gjør det med det andre neseboret! Ola ble snart skolens tøffeste gutt. Men lærerne likte ham dårlig. Særlig lærerinnene mente det var motbydelig med den spyttklysen. Når Ola presset Klaus ut av nesen, lot den renne ned på haken og slikket den opp kunne selv de barskeste lærerinnene brekke seg. − Vær så snill, ba de. − Ikke her, ikke i timen, ikke når jeg ser på. En gang begynte Ola å leke huske med Klaus. Han svingte med hodet så klysen fikk god fart. Den var så gammel og seig at den ikke mistet taket, bare suste rundt og rundt til barna i klassen ble svimle av å se på. Så, med et nikk, fikk han spyttklysen til å loope før han fanget den inn 6


med tungen. Dette resulterte i at Ola ble sendt ut i skolegården. Der begynte Ola å blåse opp Klaus, sånn som man gjør med ballongtyggegummi. Han blåste opp to bobler og brukte dem som briller. Ute i luft ble spyttet hardt som glass. − Frøken syntes du var kjempeekkel i dag, ropte barna da de kom ut. − Hun holdt på å kaste opp, og har tenkt å utvise deg for en uke. − All berømmelse har sin pris, sa Ola rolig og tygget spyttklysebrillene sine myke igjen. 7


Da kjente barnaa en voldsom rystelse i bakken. Et jordskjelv fikk ry skolegården til å sprekke, og ut av skole sprekken kk kom det varm damp og røyk. − Lava! ropte de voksne. − Løp for livet! Ola stirret ned i sprekken og så hvordan den røde lavaen kokte opp mot overflaten. − Jeg trenger hjelp, ropte han til lærerinnen mens han begynte å forme spyttklysen Klaus. – Aldri i verden, hylte hun og dro de andre barna vekk fra sprekken. Bakken skalv under Olas føtter, og skosålene smeltet fast i asfalten. Likevel sto han rolig, mens han blåste opp en lang pølse av spyttklysen, og dyttet den ned i lavasprekken. Da lavaen kom i kontakt med spyttet begynte dett å frese. 8


Varmen gjorde at spyttet dannet en hard d overfl over verflate som lavaen ikke klarte å trenge igjennom. Lavaen vae stivnet, ivnet, og tettet igjen sprekken i skolegården. – Nå kan dere komme tilbake, ropte Ola. – Spyttklysen en min har stoppet vulkanutbruddet. Lærerne trippet tilbake på redde føtter. De kikket engstelige ned i sprekken. Der fikk de se en hinne som så ut som glass, og under den lå lavaen størknet og ufarlig. Da de skjønte at Ola hadde reddet dem fra den dødelige faren, jublet de av alle krefter og kåret ham og spyttklysen Klaus til skolens aller største helter.


D var en gang et sukkertøyland og et sjokoladeland. Det I sukkertøylandet bodde kong Kara, dronning Mell, seigfolket og de tre karamellbarna. På den andre siden av sukkerelven lå sjokoladelandet. Der bodde kong Nidar, dronning Freia og alle bamsemumsene. Det var så mange av dem at seigfolket i sukkertøylandet ofte kunne høre dem krangle om plassen. Men at de planla å gå til krig var det ingen som tenkte på før den første nonstopkulen knuste karamellbarnas soveromsvindu. – Vi blir angrepet! ropte barna og spratt ut av bananskumsengene. De fikk på seg marshmallowsrustninger i en fei og løp ut på verandaen for å blåse i vingummitrompetene. – Alle seigmenn til kamp! ropte de mens sjokoladekuler, toffeebomber og m-granater slo inn i borgmurene rundt undt dem. 10


Seigmannsoldatene ne løp til smågodtkanonene. Dee hadde med seg harde drops som de fyrte av mot bamsemumsene. Men bamsemumsene sto imot mot det meste. De fikk en bulk når de ble truffet, t, men straks etter var de like hele igjen. Bamsemumsene msene trampet nærmere og nærmere mens seigkrigerne igerne desperat pepret dem med drops. – Jeg klarer ikke å holde dem unna lenger, ropte en fortvilet seigmann.. – Ikke jeg heller, skrek krek en seigdame. Like etter fanget bamsemumsene de to, og helte kokesjokolade over dem. Den ene modige di seigkrigeren etter den andre stivnet under det mørke sjokoladetrekket mens bamesmumsene ropte: – Vi vinner, vi vinner! 11


Kong Kara og dronning Mell sto fortvilte på sukkerslottets tak og så karamellbarna komme løpende med en hale av bamsemums etter seg. – Vi må overgi oss, stønnet de. – Bamsemumsene er overalt, selv inni borgen vår. Det var ikke annet å gjøre enn å gå ned til tronsalen og overgi seg til sukkertøylandets nye herskere. Da karamellbarna kom inn nappet bamsemumsene marengskronene fra hodene deres og ropte: – Vi har vunnet! Bamsemumsene brettet ut et kart over sukkertøylandet og klippet det opp så de fikk hver sin bit. De jublet og sang over endelig å bli konger med egne sukkerland. Men det varte ikke lenge før jubelen ble til krangel. 12


– Jeg har fått et mindre land enn deg. – Nei, det er du som har fått mer enn meg. – Men jeg har jo bare fått sukkertopper og glasurfjell, det gjelder ikke. – Selvfølgelig gjelder glasur like mye som sukkersand. d. – Hvis du er så glad i glasur så vil du kanskje bytte? – Nei, jeg vil ikke bytte. – Der kan du se, du har fått en finere bit enn meg. Det er urettferdig! Andre steder begynte bamsemumsene å gjerde inn de små kongedømmene med lakrissnører. Men straks en bamsemums satte opp en saltstang-gjerdestolpe kom naboen og flyttet den.

13


– Gjerdet står på mitt land! – Nei, det står på mitt! – Det gjør det ikke det! Snart lå bamsemumsene i bitre slåsskamper med hverandre, og var så opptatt med å krangle at de glemte å passe på de små sukkerlandene sine. Da karamellbarna oppdaget bamsemumsenens krangel bestemte de seg for å gå til motangrep. I ly av mørket listet de seg bort til sine stivnete seighelter med koster og varmt vann. Forsiktig vasket de av sjokoladetrekket, og etterpå sveivet de i gang sukkerspinnerne. Mens bamsemumsene slåss om lakrissnører, saltstangstolper, sukkertopper og glasur, fanget karamellbarna dem i klissete sukkerspinn. 14


Én etter én ble de klistret sammen så de ikke kunne røre seg. Til slutt rullet seigkrigerne bamsemumsene opp på sjokoladeflåtene de hadde kommet med, og dyttet dem over til den andre siden av sukkerelven. Allerede neste morgen, i lyset fra solens første sukkerstråler, kunne kong Kara og dronning Mell ta på seg marengskronene igjen. De mottok folkets hyllest fra slottsbalkongen og vinket smilende tilbake. Men aller mest applaus fikk karamellbarna – og alle de sterke og modige seigkrigerne. 15


Parykkene lå som hårete maneter over modellhodene da den rike, skallete damen kom til parykkmakeren. Hun kastet først et raskt blikk over rommet før hun begynte å studere dameparykkene nærmere, én etter én. – Denne er for fyldig, sa hun og pekte. – Og denne er for lang. Denne har feil farge, og denne ser ut som tang. – Men hva med denne, sa parykkmakeren og holdt opp en med sølvgrå krøller. – Eller denne, med pannelugg og bølger? Mens damen prøvde parykkene og så seg i speilet, var det to parykker som var ekstra engstelige. Parry og Rikke var nemlig kjærester, og ville for alt i verden ikke skilles. – Bare hun ikke tar deg, hvisket Parry mens Rikke prøvde å virke så stygg og kjedelig som mulig på damens hode. Men hvilken parykk tror du hun valgte?

17


– Dette er parykken for meg, sa hun og børstet Rikkes korketrekkerlokker vekk fra øynene. – Hva synes du? – Helt utsøkt, smisket parykkmakeren sleipt. Han var ikke så nøye med sannheten, bare det ble et salg av det. – Da tar jeg den! sa damen og så forelsket på seg selv i speilet. At Rikkes lokker strakte seg fortvilet mot Parry la hun ikke merke til.

18


Noen parykker pustet lettet ut da damen hadde gått, og noen var lei seg for at hun ikke hadde valgt dem. Men Parry gråt, fortvilet og lenge. Han var utrøstelig, og sakte men sikkert ble håret hans grått, tørt og pistrete. Da parykkmakeren oppdaget Parrys ødelagte hår, ristet han på hodet. – Deg kan jeg ikke selge, sa han og kastet Parry i søppelkassen. Parry brydde seg ikke om det. – Ingen smerte kan overgå den pinen jeg føler over å ha mistet min kjære Rikke, stønnet han da søppelet ble tømt. Imens prøvde damen å gjøre seg lekker for mennene. Men parykkmakeren hadde jo løyet for henne. Det var bare hun selv som syntes at parykken var fin. Vennene lo av de håpløst umoderne krøllene, og mennene holdt seg langt unna. Natt etter natt kom hun ensom hjem og gråt seg i søvn. Parry gråt han også der han lå på søppeldyngen, flettet sammen med rusk og rask i et fiskemåkerede. En dag kom en sulten og fortvilet mann traskende på leting etter egg. Sinte måker hakket ham i hodet mens han gikk fra rede til rede. Plutselig fikk han øye på Parry. Han plukket opp den gamle parykken og ristet tannbørster og ispinner ut av hårene. Denne kan jeg bruke til å beskytte hodet, tenkte han, og til å forkle meg med. Samme natt listet mannen seg rundt husene der byens rikeste mennesker bor. Han hadde på seg Parry for ikke å bli gjenkjent og snek seg inn i damens hus. Forsiktig gikk han opp trappen, og hvilte på hvert trinn for å lytte.

19


20


Selv om han var veldig forsiktig, våknet damen i det mannen forsynte seg av smykkeskrinet hennes. Hun skyndte seg å ta på korketrekkerparykken før hun kremtet: – Ehm, er det noe spesielt du er ute etter? Tyven skvatt til, og ville først løpe det forteste han kunne. Men noe lammet bena hans og holdt ham tilbake. Med damen skjedde det også noe rart. Hun skulle til å ringe politiet da hun kjente en voldsom ømhet for mannen med det grå, lurvete håret. – Rikke? Er det virkelig deg? sa Parry og kjente seg så elektrisk at hårene reiste seg på tyvens hode. – Ja, det er meg, svarte Rikke og strakte krøllene mot ham. – Kom, la oss være sammen igjen. Om det var parykkene som gjorde det eller ikke, er det ingen som vet helt sikkert. Men damen ble så bråforelsket i tyven at hun reiste seg fra sengen og omfavnet ham der og da. Tyven lot seg mer enn gjerne omfavne, og smeltet helt i hennes armer. Han og damen gråt av plutselig lykke og gned hodene mot hverandre så parykkene viklet håret sammen i en evig kjærlighetsfl oke. ligh

21


Kong Glede og Dronning Smil kjørte hjem til Lykkeland. De hadde vært på kjærlighetsferie, og elsket hverandre høyere enn noen gang. Så glad var Kong Glede at da han igjen så den praktfulle blomstringen i solbakken nedenfor slottet, mistet han konsentrasjonen og kræsjet i et tre. Kong Glede overlevde, men hans elskede Dronning Smil døde der, midt i blomsterengen. Da ble kongen så fortvilet at han rev av seg kronen og befalte: – Dette er blomstenes skyld! Fra nå av vil jeg ikke se en eneste blomst i Lykkeland. Den som viser seg vil bli revet opp med roten! Blomstene ble så redde at de fortet seg å visne, og siden har de vært som sunket i jorden. Kong Glede har fortsatt å være sint i årevis, og ingen har tort å trosse hans forbud mot blomster. 22


23


Helt til den våren da hestehoven Harald dristet seg til å kikke frem mellom gresspirene og vinterens siste snøklatter. – Du må ikke gjøre det, ropte trærne og buskene og gresset til ham. Kong Glede har jo forbudt alle blomster. – Jeg ser ikke noen gla’konge her jeg, sa Harald og strakte hals. Mens han så seg rundt, skinte solen på Haralds gule hår og fikk det til å slå seg ut, og vips så satte en fet humle seg på hodet hans. – Sånne som deg har vi ikke sett på lenge, smattet humlen mens den forsynte seg av nektaren. – Alle er visst så redde for den sinte kongen, sa Harald. – Men jeg kan ikke se ham her ute. – Han går aldri ut, summet humlen. – Siden dronningen døde har han sittet i tårnkammeret og spionert med kikkerten. Hvis han får øye på en blomst så sender han tjeneren sin for å luke den bort, så bare pass deg! Harald var ikke interessert i å passe seg. Nå har vi ligget under jorden lenge nok, tenkte han og ropte på de andre blomstene: – Det er på tide dere kommer frem nå! Men hestehoven fikk ikke stå lenge før Kong Glede fikk øye på ham i kikkerten. 24


– En blomst! skrek han rasende. – På det stedet vi kjørte av veien. Det var sikkert dens skyld at vi kræsjet. Luk den vekk øyeblikkelig! Kongens tjener gikk lydig av sted for å luke bort Harald. Men da han skulle bøye seg ned og grave opp blomsten, bet humlen ham på nesen. – Au! skrek tjeneren og løp tilbake til slottet det forteste han kunne. – Fikk du tatt den? spurte Kong Glede. 25


– Jeg ble bitt av en humle, ærede konge. – Kan du blåse på nesen min? – Udugelige filletjener! Da får jeg luke den bort selv! Kong Glede marsjerte ned mot solbakken med sinte, bestemte skritt, og i hvert fotavtrykk trengte hundrevis av utålmodige blomsterspirer frem. Kongen stoppet ved hestehoven Harald, nappet den opp med roten, og kastet den mot dronningens gravstein. – Sånn går det med alle som trosser min lov, skrek han utover blomsterengen. Men da han skulle gå videre satt bena fast i blomsterskudd. Han prøvde å rive seg fri, men snøklokker, blåklokker, hestehov, hvitveiser, blåveiser, engsoleier, primula og krokus flettet seg om føttene hans. Kong Glede falt på kne og stirret utover det spirende blomsterteppet. Han så hvordan blomstene presset seg ut av jorden og strakte seg mot solen og varmen. Det var så vakkert at Kong Glede ikke kunne holde tilbake sorgen lenger. Store kongelige tårer dryppet ned på blomstene, og da slapp de taket rundt føttene hans. Han kjente seg nesten glad for å slippe å være sint mer, og endelig begynne å sørge over sin kones tragiske død. 26


Kong Glede vaklet bort til dronningens grav. Han satte seg ved minnesteinen, klemte den og tenkte pü all gleden han hadde følt da hun levde. Selv om min kjÌre Dronning Smil er borte har jeg latteren og gleden hennes i hjertet mitt, tenkte Kong Glede og plantet hestehoven Harald ved foten av dronningens grav. Og fra den dagen fikk alle blomstene igjen blomstre fritt pü blomsterengen i Lykkeland.

27


Mikkel lå en høstnatt i sengen på rommet om sitt og kjente at noe begynte å vokse ut av ryggen, like ved skulderbladene. Spisse små ben presset seg gjennom pyjamasen, og det knitret sprøtt mens tusenvis av fjær vokste ut til vinger. Vingene vokste fort og ble så store at Mikkel måtte stå opp av sengen og gå ut på gulvet. Da han snudde på hodet kunne han se dem: Hvite fjærkledde vinger som strakte seg mot taket, og bøyde seg ned til gulvet der lange styrefjær berørte teppet. Disse går det sikkert an å fly med, tenkte han. Men hvordan gjør man det? Mikkel tok på seg en lue, gikk ut i hagen og kjente det kalde, duggete gresset under føttene. 28


Det er bra at det er mørkt, tenkte Mikkel, for han følte seg klønete med de uvante vingene. Han prøvde å slå med dem, og da kjente han at de løftet ham opp. Ikke nok til å lette, men det var en god begynnelse. Kanskje hjelper det å løpe, tenkte han og sprang mot epletrærne. – Jeg er en fugl, jeg er en fugl, mumlet han og da begynte vingene å slå fortere helt av seg selv. Mikkel lettet fra bakken, flakset over trærne og svevde plutselig høyt over husets røde takstein. Da han så ned, ble han redd og glemte å tenke at han var en fugl. Vingene sluttet å slå, og Mikkel falt som en stein mot bakken. Jeg er en fugl, jeg er en fugl, skyndte Mikkel seg å tenke, og da tok vingene heldigvis tak igjen. Et par kraftige vingeslag førte ham godt over hustakene og mot byen som sov langt der nede under ham. Mens det sakte lysnet av dag, svevde Mikkel over kongens slott, over Stortinget og jernbanestasjonen. Han svingte over den nye operaen, over kaier med slumrende båter og den gamle 29


festningen. En dame som så ham fly over rådhuset, ble helt svimmel. Hun rynket øyebrynene og stirret ned i bakken til hun fikk balansen tilbake. Da hun hevet blikket igjen var Mikkel borte. – Jeg så da en gutt med rød topplue fly forbi, på store sterke englevinger, mumlet hun for seg selv. Men siden dette var timen da natt blir til dag, tenkte hun at det sikkert bare var en drøm. Himmelen var morgenrød da Mikkel kom flyvende tilbake. Det var på tide å lande, og legge seg. Men hvordan lander man? Mikkel ble redd, og glemte å tenke som en fugl. Han falt igjen. Den harde veien nærmet seg med fryktelig fart. Da så han for seg hvordan store fugler lander, svaner og gjess for eksempel. De trenger god plass og slår med vingene samtidig som de løper og prøver å stoppe uten å falle fremover. Den tanken hjalp ham å styre inn i hagen der bakken ikke er så hard. Han lente seg bakover straks han hadde fløyet over gjerdet, bakset med vingene og satte den ene foten ned i gresset. Med lange skritt bykset han bortover plenen mens han bremset alt han kunne. Likevel gikk det så fort at han datt midt oppi en haug med gamle nedfallsepler. Men han slo seg ikke, heldigvis. Han var ikke engang lei seg over den mislykkede landingen. 30


Nei, Mikkel bare lo så høyt at han var redd foreldrene skulle våkne. Han skyndte seg inn på rommet med vingespissene slepende over gulvet, og la seg i sengen. Da krympet vingene, og trakk seg inn i ryggen igjen. Det knitret morsomt i fjærene da de presset seg sammen og forsvant under huden. Omtrent samtidig kom mammaen hans inn på rommet. – Nå er det morgen, sa hun og smilte. – Har du sovet godt? Mikkel nikket og kjente etter med hendene. Vingene og hullene i pyjamasen var helt borte, men toppluen lå på puten. Hadde det ikke vært en drøm likevel? Mikkel sto opp og smilte. – Jeg har sovet kjempegodt, sa han og bestemte seg for å holde historien for seg selv. Drøm eller ikke, tenkte han. Det betyr jo ingen ting – for opplevelsen var fin uansett. Og kanskje vingene vokser ut igjen neste natt.

32


Har du noen gangg fått en melodi på hjernen? hjernen n? Sånn at du hører den samme musikken inni hodet igjen og igjen? Jeg har hatt det mange ganger, og noen ganger har det vært så fælt at jeg har holdt på å bli gal. Men aldri var det så ille som da Rock you ble spilt. Rock you var så fengende at den fikk alle som hørte den til å rope ut refrenget mens de danset som gale. Rockelåta ble spilt på radioen, som ventemelodi på telefonene, som bakgrunnsmusikk i butikkene, på TV, PC og MP3. Overalt gikk menneskene forvirret omkring med Rock you i hodet. Musikken fikk folk til å glemme hva de holdt på med, de kunne ikke huske hva de skulle kjøpe i butikken, de ante ikke hva de skulle spørre om på telefonen og visste ikke lenger hvor de hadde tenkt seg. 33


Men da to fulle tog kolliderte fordi togførerne hadde fått dilla på Rock you, og ikke la merke til signallysene – da var det ikke så morsomt lenger. Det er min skyld, tenkte Rock you og var helt fra seg. Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke trekke sangen tilbake eller få folk til å slutte å nynne på meg. Men hvis jeg forandrer på meg, så vil vel ingen få meg på hjernen lenger. Derfor la rockelåta inn en promp i refrenget, og fra da av hørtes Rock you slik ut: We will, we will rock you (promp), rock you (promp). We will, we will rock you (promp), rock you (promp). Dette gjorde dessverre rockelåta enda bedre, og folk ble hekta på den som aldri før. Frisørene klippet ørene av folk, gartnerne luket blomstene, servitørene skjenket vin i melkeglassene og snekkerne bygget skjeve hus fordi melodien fikk dem til å le. Men da to piloter mistet kontrollen over en jumbojet og styrtet fordi de lo så fælt av rockelåta, var det ikke noe moro lenger. Hva kan jeg gjøre for at folk skal slutte å like meg? Tenkte Rock you. Kanskje jeg skal legge inn en rap, sånn som dette: We will, we will rock you (rap), rock you (rap). We will, we will rock you (rap), rock you (rap). Men tror du det hjalp? Neida, folk elsket rapelydene. De svelget luft så de kunne lage ekte rapelyder når de sang. Prestene rapte i kirken mens de viet folk, sjefene ødela jobbene sine ved å rape i viktige møter, politikerne rapte på stortinget og statsministeren fornærmet kongen med et saftig rap. Kongen klarte heller ikke å styre seg, men begynte å danse på bordet i sitt eget bursdagsselskap, mens han digget og rapte. 34


35


Da syntes Rock you at han igjen måtte gjøre noe med låta. Hvis jeg banner så vil sikkert ingen like meg lenger. We will, we will rock you ( u ), rock you ( U 쇵). We will, we will rock you ( ), rock you ( ê). Hva tror du? Ble melodien upopulær nå? Selvsagt ikke, den ble mer populær enn noensinne. En hel serie med ulykker fulgte i rockelåtas kjølvann. Barn som gikk med iPod glemte seg i trafikken, ungdommer slapp taket når de kjørte berg og dalbane, tenåringer glemte hjelm når de kjørte moped. Rock you ble så lei seg av alt dette at den gråt. Da ble refrenget hørende slik ut: We will, we will rock you (Snufs), rock you (Snufs). We will, we will rock you (Snufs), rock you (Snufs). Men selv ikke dette hjalp. Folk elsket det sørgelige. De satt ved radioene og sippet. De gråt med melodien, sørget og hulket i takt med musikken. Folk kjørte bil med stereoanlegget på fullt og øynene badet i tårer, og da kan du jo selv tenke deg hvordan det gikk.

rH

P ; tCs


Den stakkars rockelåta visste ikke sin arme råd. Uansett hva den gjorde ble det sorg og ulykker. Til slutt kastet Rock you seg i sjøen, og da ble låta hørende slik ut: Blubb blubb, blubb blubb BLUBB BLUBB – BLUBB BLUBB. Blubb blubb, blubb blubb BLUBB BLUBB – BLUBB BLUBB. Selv dette ble en slager, særlig blant ubåtturister på skipsvraksafari. De elsket den boblete, blubbete druknemelodien. Låta ble en undersjøisk hit. Den ble så populær at havfruene lot være å gjemme seg for dykkerne, og den fikk dykkerne til å glemme å stige opp i tide. Mang en bråforelsket froskemann pustet ut for siste gang med «Blubb, blubb» sangen på leppene. 37


Er det ingenting jeg kan gjøre? Tenkte Rock you fortvilet da han svømte i land. Det er jo bare babyer og småbarn som ikke blir skrullete av meg. I det samme kom rockelåta på hvordan den skulle få en slutt på populariteten. Rock you ville synge seg om til en vuggevise. En sånn sang som foreldrene nynnet på da den var en bitte liten rockelåt i bleier. We will we will (sov i ro lillemann) We will we will (nå seiler vi til Lillesand) Da sluttet folk å rocke til melodien. Dette var det ingen som digget lenger, og Rock you kunne endelig puste lettet ut.


Annies gamle dyne var full av ekte dun, men den var blitt for kort for henne. – Du kommer til å bli forkjølet, sa moren og ga henne en ny kunstfiberdyne som var på salg. – Alle har kjøpt seg sånne dyner. De er veldig populære. – Men jeg er så glad i den gamle, sa Annie og holdt fast i dundynen sin. – Den har alltid gitt meg så gode drømmer. – Tull og tøys, sa mammaen og bar Annies dundyne opp på loftet. Og selv om Annie klaget over at hun sov så dårlig under den nye dynen, fikk hun ikke den gamle tilbake. 39


I et furutre, like utenfor vinduet der dynen lå, begynte et duepar å bygge rede. Allerede første natten i det nye hjemmet sitt drømte de så godt at de bestemte seg for å legge eggene sine der. Snart kom det to fine duebarn i redet, og de begynte straks å drømme om å leke med brevduer, å fly om kapp i godt vær, om turtelduer og fredsduer og blanke flaggstenger til å sitte på.

40


Om ettermiddagen fløy duefamilien til byens torg i håp om å få noen brødsmuler. Men i det siste hadde det kommet færre og færre mennesker til benkene ved fontenen. Snart var det ikke lenger noen som matet fuglene. Duebarna fløy fra hus til hus og oppdaget at menneskene sov dårlig. Store som små, gamle og unge, lå bare i sengene og vred seg om natten. Den dårlige søvnen gjorde folk trette og giddeløse.

41


42


Bøndene rundt byen orket ikke lenger å dyrke jorden, bakerne sluttet å bake brød, legene syntes syke folk kunne klare seg selv, advokatene brydde seg ikke lenger om å forsvare klientene, dommerne ble sløve, politiet lot tyvene gå og tyvene gad ikke stjele. Selv ikke da menneskene begynte å sulte ble det annerledes. Sulten gjorde dem bare sløvere. Duebarna skjønte ikke hva som gjorde at menneskene sov så dårlig. Selv sov de godt og hadde fine drømmer hver eneste natt. – Jeg lurer på hvor den fine søvnen vår kommer fra, kurret duegutten. – Vi hadde ikke så gode drømmer før vi bygget redet her, klukket duepappa ettertenksomt. – Kanskje vi skulle prøve å overnatte et annet sted, sa duejenta. – Ja, sa duegutten og pakket nebbebørsten sin i en sekk. – Hvis ikke menneskene snart begynner å mate oss igjen så sulter vi i hjel. Duebarna overnattet i treet utenfor Annies rom, og den natten klarte heller ikke duebarna å sove ordentlig.

43


De satt bare på grenen og skalv mens de halvdrømte om blodige katteklør, spisse tenner med duefjær imellom og lysende, gule øyne. – Nå vet vi i hvert fall at den gode søvnen vår kommer fra noe i nærheten av redet, sa duejenta da de fløy hjem tidlig neste morgen. – Stakkars mennesker, klukket duegutten. – Hvis det er sånn de har det om natten er det ikke rart at de ikke orker å tenke på å mate oss. Hjemme på grenen nikket duemamma mot det åpne loftsvinduet og kurret. – Tror dere det kan være noe med den gamle dundynen der? – Det er i hvert fall verdt et forsøk, sa duepappa og fløy inn for se nærmere på Annies gamle dyne. Da duene landet på dynen kjente de alle sammen hvordan den strålte ut varme, søvn og trygghet. – Det må være inni her de deilige drømmene ligger, pep duejenta og begynte å klore hull i dynetrekket. Sent på kvelden kunne de som orket å være ute se to små og to store duer som brukte sine siste krefter på å riste en gammel dyne over byen. Det snødde dun over hustakene, og det merkelige var at den natten sov alle godt for første gang på mange uker. Annie våknet og fant en hvit fjær som hadde virvlet inn gjennom vinduet og landet på den nye kunstfiberdynen. Hun hadde drømt en drøm hun husket at hun hadde drømt før, den gangen hun lå under den gode gamle dundynen sin. Drømmefjær, tenkte hun. Kan det være at... 44


Hun skyndte seg opp på loftet for å se etter den gamle dynen, men kunne ikke finne den. Ved luftevinduet lå noen løse fjær, og utenfor fikk hun se en utsultet duefamilie. De satt på en gren og stirret desperate på henne med dun mellom klørne. Da skjønte Annie hva som hadde skjedd og løp ut på gaten. – Finn frem drømmedynene deres, ropte hun av all kraft. – Finn frem de gamle dynene med de gode drømmene i! Folk gjorde som Annie sa. De ristet, luftet, klappet og klemte de gamle dundynene sine. Endelig sov alle både godt og lenge. Noen dager senere ble livet som normalt igjen. Bøndene kom seg ut på åkrene, bakerne bakte brød, legene fikk igjen lyst til å pleie de syke, advokatene fant tilbake iveren etter å vinne en sak, politiet gjenopptok jakten på tyvene – og tyvene fikk dessverre tilbake lysten til å stjele. I siste liten begynte også menneskene å trekke ned til plassen med benkene og fontenen for å mate de sultne duene. Annie fikk en ny dyne av moren sin, med tusenvis av deilige drømmefjær. I den dynen, som i alle dundyner, finnes det en fjær som allerede er fylt med denne drømmen. Nemlig drømmen om drømmedynen. 45


Det var en gang et enebarn som het Arne. Han fikk alt han pekte på, og behøvde bare gjøre det han hadde lyst til – og det var å leke med lekene sine. Han hadde så mange leker på rommet sitt at moren en dag hørte ham rope: – Hjelp, hjelp, jeg drukner! Mammaen ilte til, og fikk i siste liten trukket gutten ut av det overfylte rommet. Arne pustet dypt og hostet litt. – Det var nære på, mamma. Jeg holdt på å bli kvalt. – Kanskje du burde rydde litt da, sa mammaen forsiktig. – RYDDE! Er du gal, det er jo kjedelig. Jeg gjør ALDRI noe som er kjedelig. – Men du holdt jo nettopp på å drukne i dine egne leker. Arne sank sammen på gulvet, plutselig helt utslitt. – Jeg er for trett nå, mamma. Kanskje i morgen.

46


Da pappaen kom hjem fra meglerjobben i sin limousin fortalte mammaen om det som hadde skjedd på barnerommet. Men pappaen syntes ikke de skulle være strenge mot gutten. – La ham leke og kose seg mens han kan, sa han og slukte kte en boks russisk kaviar. – Men hva med lekene da? – Vi bygger bare et nytt rom til ham, nå som det gamle har blitt for lite. – Det er ikke for lite, sa mammaen. – Det er bare for mange leker der. – Det er det samme, sa pappaen mens han stappet i seg gåselever og vaktelegg. – Vi bygger et nytt værelse, så drukner han ikke i rotet sitt. 48


Dagen etter kom snekkerne, og samme kveld sto et flunkende nytt rom med seng og klesskap til rådighet for Arne. – Nå behøver jeg ikke å være redd for lekene mine lenger, sa han lettet og sovnet mens mor og far sto rundt sengen og slurpet i seg østers til kvelds. Allerede neste morgen begynte Arne å mase om nye leker. Mammaen brukte formiddagen på å kjøpe bilbaner, togsett, byggesett, fjernstyrt tanks, middelalderborg med bueskyttere, dataspill, puslespill og hoppestokk. Etter lunsj var rommet hans så rotete at lekene truet med å begrave ham igjen. Arne gikk til mor som stekte rådyrfilet til mannen sin. – Du mamma, nå ble det litt rotete på rommet mitt igjen. – Kanskje du skulle rydde litt denne gangen. Vi snakket jo om det forleden.

49


Arne ble plutselig veldig, veldig trett igjen. – Nei, det er for slitsomt, mamma. Det har vært en lang dag med nytt rom og allting. – Men hva skal vi gjøre da? – Bygge nytt, selvfølgelig, sa Arne. Mammaen snudde seg mot mannen sin. Han smilte tilbake med trøffelbiter mellom tennene. – Det er klart det. Gjør som gutten vil, sa han og tente en diger håndlaget Havana-sigar. Den kvelden ble det bygget på spreng, mens Arne satt foran tv-en og så et program om barn som sulter. Like før midnatt sto det nye værelset hans ferdig. Denne gangen var han så trett at han ikke engang merket hvor deilig det var å flytte inn i et rent og ryddig rom. Han sovnet med det samme han la hodet på puten.

50


Men hva tror du skjedde neste morgen? Joda, oda han bestilte mer leker og rotet så mye at han måtte ha enda et nytt rom, og enda et nytt, og enda et. Hvert rom ble bygget utenpå det andre langs en korridor som ble lenger og lenger for hver dag som gikk. Etter noen måneder var korridoren så lang at pappaen kjøpte en sykkel til gutten. – Det trenger han, nå som rommet hans ligger i Sultskogen, sa han og slurpet i seg skilpaddesuppe. – Sultskogen, sa Arne mens hårene reise seg i nakken hans. – Det er ikke farlig, hvis du bare holder vinduet godt lukket, sa pappaen og skyllet suppen ned med champagne. 51


Den natten hadde Arne mareritt. Han drømte at alle dørene i korridoren åpnet seg, og at lekene skyllet mot ham som en flodbølge mens det sto utsultede mennesker utenfor vinduet hans og klorte mot glasset. Arne skrek så høyt og skingrende at moren hans våknet. Hun rusket i mannen sin. – Det er Arne som skriker! Mannen rullet seg rundt på lamaullslakenet. – Han klarer seg sikkert, gryntet pappaen og kjente seg litt småsulten. – Han er livredd. Vi må redde ham! Mammaen og pappaen akte seg ut av sengen og begynte å løpe. Mens de jogget gjennom korridoren ropte de. – Hold ut Arne, nå kommer vi! Rommet var så langt unna at det tok dem en hel time å komme frem. Svette og utslitte stormet de inn på det nyeste rommet. Men der var det helt tomt. – Arne? ropte foreldrene andpustne. – Her, svarte Arne fra naborommet. Mammaen og pappaen kikket inn og kunne ikke tro sine egne øyne. Gutten ryddet!

52


Hele dagen ryddet han. Rommene hans ble helt strøkne, med lekene pakket og sortert i esker. Han var ikke til å stoppe. I ukevis måtte mammaen fore ham med vaskefiller, støvsugerposer, søppelsekker og lekekasser mens han ryddet seg tilbake til det første rommet sitt. Da først slappet han av. Han pusset tennene, vasket seg og ga mor og far en godnattkos. – Dere kunne godt ha vært litt strengere mot meg, sa han og smilte lurt til dem. – Er du syk, vennen min, spurte mammaen og kjente på Arnes panne. – Vil du ikke lenger ha alt du peker på, og gjøre som du selv vil? Arne tenkte litt på det. Så svarte han: – Klart jeg vil ha alt jeg peker på og gjøre som jeg vil. Men hvis det fører meg til Sultskogen så vil jeg heller rydde litt av og til.

53


Bursdagsgutten satt ved enden av festbordet, som var dekket med pølser, brus og kaker. Rundt bordet satt de beste vennene hans. Men bursdagsgutten var ikke glad, han hadde nemlig fått en flis i fingeren. – Jeg kan ta den ut for deg, sa mammaen og kom mot ham med en pinsett. Da vred bursdagsgutten seg bort. – Nei, nei, nei, det gjør bare så vondt, ropte han. 54


– Det må vel være bedre å nappe ut flisen nå, enn å fortsette å ha den i fingeren, sa mammaen. Men bursdagsgutten vred seg bare enda lenger unna. – La meg være, sa han og så bedende på moren sin. Omtrent samtidig fikk flisen liv, og det første den kjente var sult. Flisen kikket nysgjerrig ut av bursdagsguttens finger og fikk øye på pølsebrødet som gutten strakte seg etter. Det så godt ut, tenkte flisen og slukte like godt hele pølsa. 55


– Den tokk pølsa mi! utbrøt bursdagsgutten og ynket seg mens han kjente flisen vokse inni fingeren. Mammaen glippet med øynene, usikker på om hun skulle tro det hun nettopp hadde sett. – Jeg synes du skal la meg nappe ut den flisen nå, sa hun strengt og pekte med pinsetten. Men gutten vred seg unna igjen. – Nei, nei, nei, hylte han. – Det gjør bare enda vondere, helt sikkert. Mammaen skjønte at det ikke nyttet. – OK, sukket hun. – Du får spise litt gelé først, så tar vi den flisen etterpå. Er det en avtale? 56


Bursdagsgutten nikket forsiktig, men da han skulle til å spise geleen sendte flisen ut en sugetunge – og SLURRRRP, så var geleen slukt! – Den tok geleen min også, klaget bursdagsgutten mens flisen slikket seg om munnen og kastet sine grådige øyne på kakene. Mammaen kunne fremdeles ikke fatte det hun så. – Hva er det egentlig som skjer her? spurte hun. – Flisen spiser opp maten, ropte bursdagsbarna. – Ærlig talt, nå må jeg få lov til å nappe ut den flisen, sa moren igjen. – Du lovet jo det. Men bursdagsgutten vred seg unna enda en gang. – Først vil jeg ha en kake, sa han og strakte seg mot fatet.

57


Man hva tror du skjedde da? Nemlig! Flisen feide kakefatet tomt, og fingeren hans este ut og ble like stor som et brød. – Au, au, det gjør så vondt, pep bursdagsgutten. Da ble mammaen skikkelig sinna. – Jeg vil ikke stå her og se på at en dum flis spiser opp alle kakene mine, freste hun og stormet mot flisen med mord i blikket og pinsetten på lur. – Nei, nei, nei! Det kommer bare til å gjøre enda mye vondere, hylte bursdagsgutten og veivet med fingeren så flisen fikk øye på alle de pene bursdagsbarna som satt rundt bordet. Deilige barn, tenkte flisen begeistret og slukte like godt jenta som satt nærmest. – Hjelp, hjelp, ropte bursdagsjenta fortvilet fra flisens indre. Da kastet moren seg frem.

58


– Nå får det være nok! sa hun strengt og tok et bestemt tak i flisen med begge hender. Men før hun rakk å røske den ut, slukte flisen like godt hele mammaen. Hun stirret fortvilet på gutten sin mens hun ble trukket ned i flisens gap. – Der ser du hvordan det går, klaget hun. – Du skulle latt meg ta t den da den var liten. 60


Etter at mammaen ble spist fikk barna panikk og prøvde å løpe sin vei. Men flisen fanget dem med tungen, og dro dem ned i sitt bunnløse svelg. Bursdagsgutten ble sittende igjen alene med en kjempediger finger. Han hadde ikke noe bursdagsmat lenger, ingen mamma, ingen kaker og ingen venner. Alt var spist av den glupske flisen. Nå var flisen blitt mye større enn bursdagsgutten selv. Han hang hjelpeløst fast på flisen mens den slukte bordet, sofaen, lampene, bildene, skapet, bøkene og bokhyllen. Flisens lange tunge smøg seg ut på kjøkkenet og ribbet det for komfyr, oppvaskmaskin og kjøleskap. Da flisen hadde slukt alt som var løst begynte den å rive opp gulvplankene. Endelig ropte bursdagsgutten: – Hjelp, hjelp, kan noen være så snill å nappe ut denne flisen for meg? Men nå var det jo altfor sent. Huset begynte å rase ned rundt ham. Stokker og vegger fór inn i flisens enorme gap. Da gulvet var spist falt gutten ned i kjelleren. Matbod, sykler, gamle bildekk. Ja, til og med sentralfyren ble slukt av den vanvittige flisen.

61


Til slutt satt bursdagsgutten på kjellergulvet og stirret sørgmodig på fingeren sin. En finger med en flis som var like stor som et hus. Langt om lenge hørte han sirenene fra brannbiler og hjelpemannskaper. Nå blir jeg reddet, tenkte han lettet. Men da brannbilene kom, slukte flisen dem lett som ingenting, og bursdagsgutten begynte å gråte høyt og bittert. – Vær så snill å hjelpe meg, hulket han. – Hjelp meg med å bli kvitt denne flisen. Da hørte han lyden av sag, jekk og boremaskiner. Det var brannmannskapet som hadde fått frem utstyret inne i flisen. De hugget, slo, bendte og brakk en åpning som mammaen og bursdagsbarna kunne flykte ut igjennom. Etter mye strev fikk brannvesenet tømt flisen, og da de var ferdige lot bursdagsgutten brannmennene trekke flisen ut av fingeren, uten at han lagde så mye som et pip. Mammaen glattet på klærne sine mens hun betraktet den sammenraste haugen av planker som de en gang hadde bodd i. – Det var enda godt at du fikk ut den flisen til slutt, sa hun. – Men nå må vi begynne å rydde. Og mens barna og brannfolkene hjalp til med å bygge opp huset, sang de bursdags-ta-flisen-sangen for gutten, og den er sånn:

62


Hurra for deg som napper din flis, Ja, deg vil vi gratulere. Alle pinsetter rundt deg nå står, og svir for å sterilisere. Bikke, pirke, stikke, vri oss omkring. Nappe din flis med spiss pinsett og sting. Ønske deg av hjerte alle gode ting. Og si meg så — vil du ha flere? Fliser å nappelere.

63


Henning, ing, Didrik, Ida og hunden h Puff var på en kjedelig kunstutstilling tstilling med m foreldrene. Mens de voksne sto med hodet påå skakke og prøvde å forstå bildene, snek barna og hunden seg vekk. De gikk gjennom rom etter rom til de fikk øye på et bilde som de likte. Bildet forestilte et epletre med modne, røde epler som hang nesten helt ned til gresset. Treet var omgitt av bløte enger i grønt og gult. 64


Gjennom engene snirklet et en støvete vei seg med n noen gamle, krokete eiketrær langs kantene. ntene. Helt i enden av veien lå en sølvfarget eventyrborg som solen skin skinte ned på fra kanten av en hvit sky, like over noen mektige, kti snødekte fjell. Barna og hunden ble stående og stirre. De følte det som om maleriet trakk dem til seg. Sakte begynte de å gå mot bildet, og da kom en stige til syne i det ene hjørnet. Stigen gled lydløst ut av rammen og ned til museumsgulvet. Henning gikk bort til stigen. Han prøvde et trinn, og det holdt. De andre sto som forhekset og så på da Henning løftet benet over bilderammen og forsvant rett inn i maleriet. Puff ble så forfjamset at han hoppet etter, og havnet i maleriet, han også. 65


Blomstene som var malt på lerretet nådde Henning til anklene, akkurat som vanlige blomster. Han vinket til de andre. – Kom! Det er kjempefint her! er! Didrik var kommet halvveis opp stigen da Ida hørte lyden avv skritt som nærmet seg. – Fort deg, hvisket hun og holdt stigen. Da Didrik var inne kunne Ida skynde seg etter. Hun så en skygge på marmorgulvet i gangen utenfor. Bare ikke noen oppdager oss, tenkte Ida og hoppet fra rammen og ned i det friske gresset. Barna sto helt stille under epletreet mens vakten gikk forbi. i. Så snart han var ute av syne plukket et de et stort, rødt eple hver og et til hunden Puff. – Kjempegodt, mumlet Henning ning og gumlet i vei mens han speilet seg i det blanke lanke skallet. – Smaker nesten bedre enn i virkeligheten, smattet Ida. Didrik så seg omkring. En liten ten vind tøyset med det lyse håret hans. En kråke satt på en eplegren og skrattet. Henning bøyde seg ned og pillet i den fuktige jorden. – Her er det til og med levende nde meitemark! 66


– For et rart maleri, mumlet Ida. – Jeg J lurer på hvorfor det satte frem stigen til oss. fra treet, fra jorden, fra Da hørte de en stemme som kom fr engene, veien, trærne og borgen på en ggang: – Det er jeg som er maleriet. Didrik og Henning krøp sammen i redsel, men Ida ble modig stående. – Jeg håper ikke det gjør noe at vi er her, sa hun og viftet med epleskrotten. – Jeg har ventet på dere, sa bildet. – Har du? tomt lerret har jeg tenkt – Helt siden jeg bare var et tom at det burde være noen barn her, h sa maleriet. – Jeg maste på maleren og en stund prøvde han faktisk å få det til, men til slutt slu ga han bare opp. tomt maleri med et Og nå henger jeg her; et tom epletre ingen spiser av, av en vei ingen går på og en eventyrborg uten ut barn. Men nå er endelig dere her! Det ble stille igjen. Henning og Didrik reiste seg og gikk ut på grusveien.

67


Landskapet foran dem buktet seg mot fjerne fjell med snø på toppene, og vinden fikk engene til å bølge. – Sistemann til borgen er en epleskrott, sa Ida og la på sprang. Ida kom først, og hvem som skulle bli en epleskrott ble glemt. For snart dro alle tre i en kjempediger dør. – En og to og DRA, ropte Ida, og dermed gled døren sakte, sakte opp. Da fikk de se at borgen var malt på innsiden også. Det var silkegardiner foran vinduene og himmelsenger på rommene, med nye madrasser og drømmedyner i. Alt var som det skulle være i en kongeborg. I salen fant de tre kroner og kapper. Barna kledde seg ut som prinser og prinsesse. Så åpnet de vinduet mot det nesten endeløse malerilandskapet utenfor. Barna lekte og glemte både tid og sted helt til en sørgmodig mann kom subbende ned trappen og spurte: – Hvem er dere, og hva gjør dere i borgen min?

68


Mens dette skjedde sto barnas mor og far inne på direktørens kontor. – Hvor er barna våre, ville mammaen vite. – Vi har lett over alt. – Å, jeg er sikker på at de er her et sted, sa direktøren beroligende. – Nå blir museumsvakten og jeg med på en runde, så finner vi dem nok. I maleriet bjeffet hunden Puff på den triste mannen som bar på et knippe pensler og en velbrukt palett. – Puff er ikke farlig, sa Ida og hysjet på hunden. – Hvem er du egentlig? spurte Didrik. Mannen dumpet ned på tronen. 69


– Jeg spurte først, sa han surt. – Vi er bare tre barn og en hund, sa Didrik. – Tre barn og en hund som likte dette bildet så godt at vi klatret inn i det. – Maleriet sa selv at det var i orden, sa Henning. Mannen stønnet oppgitt. – Hva mer sa maleriet da? – Det sa at det hadde mast på maleren for å få ham til å male noen barn, men så ga han visst bare opp, sa Ida. Den sørgmodige mannen så tungt på dem. – Det er jeg som er maleren, sukket han. – Men hvorfor gj gjemmer du degg her? – Jeg klarte ikke å male barna. – Hvorfor ikke det? – De kan ikke stå stille! ropte han og kastet fra seg penslene. – Også kommer de med så mange dumme spørsmål!

70


– Kan du ikke prøve oss, da? spurte Didrik oppmuntrende. – Jeg er sikker på at vi kan stå stille for deg, sa Ida ivrig. Selv Puff var med på planen, for han logret så malerens pensler danset bortover gulvet. – Det går aldri. Barn kan ikke stå modell, sa maleren bestemt. Men da ble Ida sint. – Hør her mister malermester! Nå har du tre ferdigg utkledde modeller og en hund nd i borgen din. Hvor vil du plassere ssere oss? Idas strenge stemme mme fikk maleren til å reise seg opp. – Jeg har alltid tenkt kt at kongebarna ville ta seg godt ut på gresset foran borgen,, sa han og plukket opp malersakenee sine Imens lette mammaen n og pappaen etter Puff og barna. na. – Nå har vi snart sett gjennom hele museet uten å finne dem, em, hvisket direktøren til museumsvakten ten da de gikk inn i rommet med epletremaleriet. aleriet. Pappaen stoppet ved bildet og lette etter er lappen med tittel og navn på maleren. – Hvem er det som har malt alt dette? – Vi vet faktisk ikke, sa direktøren. ktøren. – Det sto utenfor museet en morgen. Forlatt, som et hittebarn. Derfor har det verken tittel eller navn på kunstneren.


– Det er så fint at jeg nesten får lyst til å gå inn i det, sa mammaen. – Ja, det skulle tatt seg ut, sa direktøren og humret. – Tenk om folk begynte å gå inn i maleriene her på museet. – Men det virker som om det er noe som mangler, sa pappaen. – Det mangler liv, sa direktøren. – Jeg tror ikke det er helt ferdig. – Men hva er dette da? sa mammaen og pekte på noen skikkelser utenfor borgen. Ida, Didrik og Henning var for opptatt med å stå stille til å legge merke til direktørhodet som lente seg mot bilderammen, langt der nede ved epletreet. – Men du store. Det er jo tre barn og en hund. Det ser ut som om de blir malt inn i maleriet. Mammaen og pappaen la hodene helt inntill lerretet. De kunne se det ganske tydelig. Barna deres, i kongelig utkledning, ble malt av en kunstmaler. – Men de er jo inne i bildet! Hvordan skal vi få dem tilbake? Mammaen begynte å rope: – Kom ut! Kom ut av det bildet nå med en gang! Maleren skulle akkurat til å legge litt hvitt på Puffs øre da han ble forstyrret av skrikene i det fjerne. Han snudde seg og veivet irritert med penselen. – Ser dere ikke at jeg arbeider? – Men barna våre! ropte mammaen. – Hunden vår! ropte pappaen.

72


Da hørte de en rungende stemme som barna kjente igjen. Det var selve maleriet som buldret. – Barna og hunden kommer ut når bildet er ferdig, sa det. – Men nå må dere la kunstneren arbeide i fred! Direktøren rygget skrekkslagen tilbake. Der sto jo maleren, inne i sitt eget bilde, og malte tre utkledde museumsgjester og en logrende hund direkte på lerretet. – Dette er forferdelig. En katastrofe for museet, en tragedie for familien. Jeg vet ikke hvordan... Da var det at pappaen strøk mammaen på kinnet og sa: – Kan vi ikke kjøpe bildet da? Direktøren tørket pannen og var lettet over at foreldrene ikke ble sinte. – Dere skal få en ekstra god pris, sa han. Dermed kjøpte mammaen og pappaen bildet, med barna, hunden og kunstneren inni. De fraktet det med seg hjem og hengte det opp på den beste veggen i stuen. Barna og hunden fortsatte å stå modell hver dag mellom klokken firee og seks, helt til både maleren og maleriet var fornøyd.

73


74


Det var lille julaften. Pappaen og de tre barna satt foran det pyntede juletreet og stirret. Men det var ikke den skinnende julestjernen de stirret på. Ikke var det haugen med presanger som lå ved foten av treet heller. Det var verken englene, flaggsnorene, glitteret, julekulene eller julelysene som hadde fanget deres oppmerksomhet. Nei, familien satt og stirret som forhekset på et maleri som pappaen hadde kjøpt på auksjon. Det forestilte et epletre i en hage, en vei som buktet seg mellom gylne kornåkrer og en eventyrborg med tre barn og en hund foran. 75


Maleriet var så lokkende at båd både barna og pappaen drømte seg inn i det. De brydde seg ikke engang om å klemme på likte julegavene og julepynten dårlig. pakkene, og det lik – Du tar ta jo oppmerksomheten fra hele julen, klaget julestjernen. stj – Jeg kan ikke noe for at jeg er mer tiltrekkende enn dere, svarte maleriet. – Kan du ikke trekke deg litt tilbake, nå som det er jul i hvert fall, så familien her kan få noe annet å tenke på enn epletrær og eventyrborger, sa en juleengel. – Ja, det synes vi også, sa all den andre julepynten. – Gå og heng et annet sted til julen er over. Men det ville ikke maleriet. – Jeg har like mye rett til å være her som dere, sa det. Dette kunne ikke pynten holde ut. Julaften kom allerede neste dag, og hvis familien fortsatte å glo som idioter på det maleriet kunne hele julen bli ødelagt. 76


Juleengelen ble utpekt til sjef for juleredningsaksjonen. Hun tok et godt tak i det lengste girlanderet, svingte seg opp på maleriets ramme, ålte seg langs kanten og nappet ut stiftene som holdt maleriet på plass. – Nå skal det endelig bli julestemning i stua, sa hun barskt og trakk maleriet ned på gulvet. – Ikke gjør det, tryglet maleriet. – Du bare skraper meg opp. Men engelen fortsatte å trekke maleriet inn under juletreteppet mens hun truet: – Nå blir du liggende her i ro, og nåde deg om du viser frem så mye som en flik på julaften! Da familien kom inn i stuen julaftens morgen ble det oppstyr i stua. – Maleriet! Hvor er maleriet? ropte det minste barnet. – Det hang jo i rammen da vi la oss, sa det mellomste barnet. 77


– Døren og vinduene er låst, så det kan ikke ha vært en tyv, sa det største barnet. Pappaen og barna lette overalt men kunne ikke finne det. – Hva skal vi gjøre når vi ikke har maleriet å se på, klaget de. – SE PÅ OSS! ropte juletreet, julepynten og presangene. Men barna hørte ikke etter. Selv når alt var snudd og vendt på i huset fortsatte familien å lete. Utpå julekvelden satte barna seg utslitte rundt salongbordet og så trist på faren sin. De hadde ikke lyst på julematen. Ikke ville de pakke opp presanger heller. De bare sørget over det forsvunne maleriet. Dette syntes Juleengelen var alt for galt. – Vil ikke de feire jul, så får vi gjøre det for dem. Still opp på rekke, og marsj mot spisebordet! kommanderte hun. Julepynten hoppet ned fra juletreet, fra gren til gren, til de landet på juleteppet og kjente maleriets ru overflate under føttene. På rad og rekke gikk, rullet og slepte julepynten seg over gulvet. Det var litt av et syn å se dem klatre opp langs det ene bordbenet, men familien brydde seg absolutt ikke om det. Vel fremme støttet Juleengelen seg på et saftglass og proklamerte: – Nå skal vi spise og kose oss dere, så kan de dumme menneskene bare ha det så godt! Maken til jul hadde julepynten aldri vært med på. Juletrebelysningen trakk skjøteledningen etter seg og lyste stemningsfullt over bordet. Nissene skjenket saft og englene skar opp ribbestek. De spiste og drakk og fylte seg opp mens de sang sin egen Bjelleklang: 78


Julepynt, julepynt over hjem og bord, kupper hele julefesten mens du står og glor. Nissepynt, nissepynt eter grøten opp. Englene de danser rundt i sukkerskål og kopp. Julekurv, julekurv hører englers tull, mens de stapper i seg epler, lutefisk og rull. Julekuler, julekuler ruller seg i fett. Sylte, stek og julepølse sluker de så lett. Julelenker, julelenker ryker med et brak, mett på skinke, svinestek med kraftig surkålsmak. Glitrebånd, glitrebånd feter seg på stek. Her må alle sammen være med på julelek!

79


De overmette nissene hadde snart skjegget fullt av grøt, og juleglitteret var tungt og matt av ribbefett. – Skål! ropte Juleengelen og løftet på saftglasset. – Skål for julepyntens jul! – Og presangenes! ble det ropt borte fra treet. Juleengelen satte fra seg glasset og holdt seg for den forspiste magen. – Presangene ja, ropte hun muntert. – Nå må vi åpne presangene! – Hurra! kvitret en flokk småengler og fløy av sted for å rive av julepapiret. – Endelig, stønnet presangene og frydet seg over å bli åpnet. p

80


Julepynten firte seg ned fra bordet på et glitrebånd, løp over stuegulvet og kastet seg over pakkene. Flaggremser, juleglitter, julekurver, stråhester og kuler rev av gavepapiret mens de hoiet og lo. Og alt dette skjedde mens pappaen og barna bare satt og så på. Etter å ha åpnet alle pakkene var julepynten så sliten, trett og mett at de bare så vidt orket å klatre opp til sine faste plasser i treet. Helt til slutt peset julestjernen seg opp til toppen. Da den kom på plass var den så utslitt at den ikke lenger orket å lyse. Det hørtes noen små, spredte julepyntrap – og så sovnet alle sammen. Maleriet hørte at det ble stille i stuen. Nå er vel julaften over, tenkte det og tittet forsiktig frem fra juletreteppet. Ett av barna så det. – Se der! Se der! ropte hun.

81


Pappaen spratt opp av sofaen og fikk øye på en flik av det kjære maleriet. Øynene hans ble fulle av gledestårer og han lo da han trakk maleriet forsiktig frem. – Er det her du har vært! Å, som vi har savnet deg. Mens pappaen satte bildet inn i rammen igjen, var det som om familien våknet fra en drøm. – Julepynten har spist opp maten vår, sa det eldste barnet. – Julepynten har pakket opp alle gavene, sa det mellomste barnet. – Julepynten snorker i treet, sa det minste barnet. Da ble pappaen sint. – Nei, nå hiver vi ut alt sammen, sa han og bar juletreet med all den mette og sovende julepynten ut på verandaen. – Vi trenger ikke juletre, vi som har dette fine maleriet. Dermed stengte han treet ute i den stormfulle julenatten. Ute på verandaen våknet Juleengelen. – Hva har skjedd? mumlet hun og ristet av seg snøføyken. 82


– Aner ikke, sa Julestjernen og nøs. – Men det er i hvert fall skikkelig kaldt her. Én etter én våknet julepynten og stirret bedrøvet inn i den lyse, varme stuen der familien koste seg med småkaker og lekte med presangene. Av og til gløttet barna ut på verandaen og smugtittet på treet som sto der på skakke og blafret i vindkastene. – Jeg savner juletreet vårt, sa det minste barnet. – Jeg også, sa det mellomste barnet. – Vi har jo ikke sett ordentlig på det engang, sa det eldste barnet. – Det er sant, sa pappaen. – Vi har jo bare sett på maleriet. Pappaen hentet juletreet inn igjen. De børstet snøen av grenene, og tinte opp de kalde, forfrosne og forspiste englene, nissene, glitteret, lenkene, flaggremsene og all den andre pynten. Så tok barna hverandre og pappaen i hendene, og gikk rundt treet mens de og julepynten sang pyntens bjelleklang. Endelig var alt som det skulle være på julaften for familien, maleriet og julepynten. 83


Tamara het en tynn og fattig dame som sto ved vevemaskin nummer 568 i en teppefabrikk. Hun hadde jobben med å bytte tråd og velge farge, slik at teppene fikk et variert og vakkert mønster. På den fabrikken kunne ikke maskinene slås sl av. De vevet i vei både dag og natt mens arbeiderne som passet på ble byttet ut i skift. arb Men en det kom ingen for å overta for Tamara. Hun jobbet bb time i etter tt time, og kunne verken spise eller hvile, for hvis hun forlot maskinen så ville den gå i stykker. Dagene gikk og Tamara ble mer og mer søvnig. Til slutt ble hun så trett at hun snublet i maskinen, og ble vevet inn i teppet. 84


Etter en stund gikk maskinen i stå med et smell. Da ringte en alarm som vekket direktøren. Han spratt ut av stolen og var snart på plass ved vevstol nummer 568. Men teppeveversken som jobbet der så han ikke noe til. – Pokkers arbeider, mumlet han og rullet sammen det ferdige teppet. – Hun kan selv få betale for reparasjonen når jeg finner henne. Tamara prøvde å si noe til direktøren mens han rullet teppet sammen. Men stemmen hennes var så tynn og svak at den forsvant i alt bråket fra de andre vevstolene. Neste dag ble teppet rullet ut på gulvet i utstillingshallen. Kunder fra hele verden så straks at det var noe helt spesielt med det teppet. 85


– For et fantastisk mønster, sa en gullgruveeier fra Tana. – Figuren ser nesten levende ut ut, sa en banksjef fra Gjøvik. – Det ligner en engel, sa en eventyr prinsesse. Alle trodde Tamara bare var et bilde, vevet inn i teppet. For hvem kunne vel tro at det var et levende menneske de så på? Ryktene om det spesielle teppet nådde direktøren. Han gikk selv til utstillingen for å se nøyere på det. Noe med mønsteret minnet ham fjernt om damen som pleide å stå ved vevstol nummer 658, eller var det 568? Han husket ikke så nøye. Men dette teppet har hun i hvertfall vært heldig med, tenkte han og skottet opp på alle de interesserte kundene. Jeg tror vi dobler prisen, nei tidobler. Så reiste han seg mens han strøk seg listig i skjegget. – Prisen på dette teppet er tusendoblet! Da ble teppet så dyrt at de fleste valgte seg andre og billigere tepper. Men én mann ble stående igjen. Det var en rik arabisk oljesjeik som følte at teppet snakket rett til hjertet hans. – Jeg tar det, sa sjeiken og blunket litt nervøst. For dette var det dyreste teppet han noen gang hadde kjøpt, og det kunne ikke engang fly!

86


87


88


Mange timer senere rullet sjeikens tjenere teppet ut på palassets gulv. Da våknet Tamara, men hun var så utmattet at hun først trodde hun var død. Armene og bena hennes var helt visne, og følelsen i kroppen var borte. Men hun kunne fremdeles høre. Barnestemmer hørte hun. Ivrige barnestemmer som suste frem og tilbake over henne mens de snakket om det nye teppet. Tamara presset seg til å åpne det ene øyet, og fikk se at rommet var fullt av flygende tepper. Små og store tepper fløy på kryss og tvers helt opp til taket. Men det merkeligste var alle de tynne barna som stirret på henne innefra teppene. Tamara klarte så vidt å åpne munnen. – Hvor er jeg? Og hvem er dere? hvisket hun. – Du er i Arabia, og vi er teppebarn, svarte en gutt som svevde like over ansiktet hennes. a – Men hva gjør dere inni teppene? te – Tråkker vel, svarte gutten. – Hvordan skulle vi ellers kunne fly? H Da så Tamara pedalene som barna bar tråkket på, og alle de små propellene som snurret rundt like pro under und teppeveven. – Så det er altså slik flygende tepper teppe flyr, sa hun så lavt at det bare var så vidt de kunne høre henne. – Det er slitsomt, men vi vet ikke om noe annet liv. Hvor er forresten propellene dine? 89


90


Tamara smilte milte blekt. – Jeg bare falt inn n i teppevevemaskinen ved et uhell, hell, sa hun. – Stakkars deg, sa teppeguttene og flokket seg rundt henne. – Kanskje vi kan dra deg ut! Samtidig gikk direktøren for teppefabrikken rundt og lette etter teppeveversken ved vevstol nummer 568. Han ville gi henne noen knapper og trådsneller han hadde til overs, som takk for at hun hadde laget et teppe som han hadde solgt for 100 millioner kroner. Han vurderte til og med å la henne slippe å betale for reparasjonen av vevstolen. Til gjengjeld måtte hun selvsagt jjobbe for ham resten av livet. – Hvor er du, søte snille teppeveverske? lokket han. lokke Men Tamara kunne ikke svare, for hun sov M dypt og o trygt på en bløt seng i palassets største soverom. Teppebarna hadde glemt å fortelle soverom om damen de hadde befridd. Så da sjeiken sjeiken o kom inn i stuen for å nyte synet av det nye teppet, så han ha bare et stort hull med løse tråder der Tamara hadde vært. Sjeiken falt på kne. Tam – Det er ødelagt, hulket han og krystet teppet i hendene. – Bildet av den nydelige tepp damen er borte! 91


Før teppebarna rakk å fortelle ham sannheten hadde sjeiken reist tilbake til teppefabrikken. Rasende slengte han opp døren til direktørens kontor. – Jeg vil ha pengene tilbake, skrek han. – Nå med én gang! – Er du ikke fornøyd med teppet? spurte direktøren. – Nei! brølte sjeiken og stakk hodet gjennom de løse teppetrådene. – Bildet er forsvunnet, sa han og kjente gråten boble i halsen. – Bildet av den skjønne, deilige damen er borte. 92


Sjeiken tørket tårene med restene av teppet. – Hvor er hun? spurte han og snufset. – Si meg hvor hun er. – Det kan vel ikke jeg vite, sa direktøren tørt. – Jeg har nok med å lete etter veversken som laget teppet. Da ble sjeiken sint igjen og sparket bryskt i direktørens skrivebord. – Savnede arbeidere har ikke noe med teppet mitt å gjøre. Motivet er vekk! Og uten bildet av den vakre, slanke damen er ikke teppet verdt noe. – OK, du skal få pengene tilbake, sa direktøren. – Men da må jeg få bli med deg til Arabia. Etter en lang reise kom direktøren og sjeiken til palasset mellom sanddynene, som ikke er dyner i det hele tatt, men fjell av sand og støv. Inne i palasset ble direktøren nesten overfalt av flygende tepper. – Rolig barn, bare rolig. Dette er direktøren for en teppefabrikk... – Da er du sikkert ute etter hun damen som falt i veven, sa teppebarna i munnen på hverandre. – Ja, kanskje det, sa direktøren forfjamset. Han hadde jo ikke sett snakkende tepper før. Teppebarna grep direktøren i skjegget og dro ham med til rommet der Tamara lå i en haug med gullbroderte puter. 93


– Aha, så der er du, sa direktøren med et falsk smil. – Det er vel på tide at du kommer tilbake på jobben. Vevstol nummer 568, eller var det 658, er reparert og venter på deg. e Utgiftene til reparasjonen tenkte jeg å... Direktøren ble avbrutt da sjeiken fikk øye på Tamara. Han ble så rørt over å se at bildet fra teppet levde at han knelte foran henne og begynte å hulke. – Mitt elskede, elskede teppe.. eller hvem du nå er. – Jeg er Tamara fra teppefabrikken. Hvem er du? Sjeiken kunne ikke motstå trangen til å klemme Tamaras hånd. – Jeg er sjeiken her omkring. Vil du gifte deg med meg? Tamara følte seg forvirret, og stirret på den gjerrige direktøren og den amorøse sjeiken etter tur. – Jeg kjøpte teppet med deg inni fordi jeg ble så betatt, sa sjeiken og møtte Tamaras øyne med et forelsket blikk. – Da bildet av deg forsvant fra teppet ble jeg så trist. Å miste deg gjorde vondt, så vondt som bare ekte kjærlighet kan gjøre. Men nå er du her, i mitt hus, lys levende! – Jeg er i grunn mer tørst og sulten enn giftelysten, sa Tamara. – Teppebarna dine har forresten vært helt fantastiske, og delt det lille de får med meg. – Har de det, sa sjeiken en anelse flau. – Du skjønner, hvis jeg gir dem for mye mat så faller de bare ned på gulvet. Da så Tamara strengt på ham. – Jeg vet en del om hvor ubehagelig det er å være vevet inn i et teppe, sa hun.

94


– Hvis du vil ha meg til kone må du befri barna, og adoptere dem som våre egne. Sjeiken spratt opp og jublet. – Det lover jeg, ropte han. Og med et knips befalte han tjenerne å klippe opp alle de kostbare teppene. Direktøren kremtet i bakgrunnen. – Hva med... begynte han. Men sjeiken skjønte straks hva han ville ha. – Her har du de 100 millionene dine, jodlet han og bladde opp pengene. – Denne fantastiske damen, og teppebarnas frihet, er verdt hver eneste krone. Så ble det bryllup. Og Tamara levde lykkelig alle sine dager med sjeiken og adoptivbarna i palasset mellom sanddynene – som ikke er dyner i det hele tatt – men det vet du jo allerede.

95


Fremdeles godtesulten? Prøvesmak Fantasislikkeri, Drømmedrops, Lekre Lakriser, Puffet Ris og Snipp Snapp Snop Prøv også Godteposen som lydbok Digg for øret! Finnes på www.godteposen.no

HURRA Forlag as Monolitveien 12 0375 Oslo telefon 414 00 645 post@hurra.no www.hurra.no

The Goodie Bag (Fairytale floss), 2007. Martin Nygaard. Children 4-12.  

Featuring: Spit clot Claude, The candy war, Love-struck wigs, The coltsfoot that taught the King how to grieve, Michael’s nocturnal wings, T...

Advertisement