ØVH ble enige om noen prinsipper for arbeidet – som hentes fram når det trengs og løftes opp som ledestjerner! Våre prinsipper har blant annet gått på at • å feile er bra. Det gir utgangspunkt for mange gode diskusjoner, synliggjør hvilke prinsipper som fungerer og ikke, og gjør at vi tør å ta sjanser. • vi driver med formativ vurdering, ikke sluttvurdering. Vi er i kontinuerlig prosess og er aldri på audition for å vise oss fram for hverandre. All respons er en del av en felles utforskingsprosess. Det er lov å si at vi ikke liker ting, men hovedsaken er å finne ut av hva som skjer, hvorfor og hva slags effekt det har. • vi forsøker å ha en kritisk undersøkende form for samtale. Vi opplever at det gir oss mer enn kummulative samtaler og konsensuskultur. • vi alltid skal være transparente og vise fram det vi gjør. Selv om vi utforsker for vår egen del, ønsker vi å bidra til fortellerkunst-feltets diskusjoner og diskurs. Alle i fellesskapet må forplikte seg til et minimum av innsats. For ti år siden ble vi enige om å møtes hver fredag for å jobbe sammen. Det holder vi på, selv om vi ikke alltid får det til. Felles kalender, felles digitale plattformer, hyppig kontakt og stadig nye prosjekter som binder oss sammen og forplikter, er helt nødvendige. Vi tåler at noen er i permisjon eller ikke kan bidra til å dra fellesskapet i en periode, men vi tåler ikke ikke med likegyldighet, halvveis forpliktelse eller utflytende ansvars struk tur. Den viktigste og mest avgjørende for pliktelsen er at alle setter av tid og vilje til utviklingsarbeid.
Fortellerkunst er ikke ei hellig ku! Uær bødighet er også en nødvendig holdning for å tørre å vri og vrenge på eget sceneuttrykk. I det samme vi startet med å utforske nye aspekter av formidlingen vår, hoppet den ene fordommen og implisitte holdningen til fortellerkunst etter den andre opp i oss. Det var veldig mange ting vi følte vi ikke kunne gjøre, som for eksempel å ljuge eller bevisst manipulere – for så å avsløre løgnen så publikum sitter igjen med svarteper. Hvor går grensen for å tulle med tradisjonsmateriale, religiøst materiale og så videre? En performancekunstner kom en gang til oss med et forslag til forestilling som vi opplevde var langt over grensen. Vi skar grimaser av forferdelse. «Er fortellerkunst ei hellig ku?» spurte hun. Utviklingsarbeidet vårt har utfordret våre tatt-for-gitte sannheter om innhold, form og utøvelsesformer. Den grønlandske kunstneren Pia Arke diskuterer uttrykket etno-estetikk1 som særlig brukes om tradisjonskunst knyttet til et folkeslag. For Arke var det viktig at utøvere av såkalt tradisjonell folkekunst er kritiske til kunstformens uttrykk, ellers utvikles implisitte urørlige sannheter og kunstformen tvinger nye utøvere til å måtte velge mellom å være ekte tradisjonsbærer eller samtidskunstner. Ingen tjener på en slik uangripelighet, aller minst kunst formen. Vi tror det samme kan sies om vårt felt. Fortellerkunst er ingen hellig ku. Og kanskje ikke en sopp, heller. God lesing og god arbeidslyst! Sara Birgitte, Kristine, Øystein, Tjodun og Marianne
1. Arke, Pia: Ethno-Aesthetics, 2006 (Act 5: Denmark, Finland, Norway and Sweden, November 25, 2006) http://www.rethinking-nordic-colonialism.org/files/pdf/ACT5/ESSAYS/Arke.pdf 10