Page 1

På tvers

På tvers - praksiser og teorier om økonomi, kultur og natur for det nye årtusen

Festskrift til Ove Jakobsen Knut O. J. Ims og Øystein Nystad (red.)

ISBN: 978-82-7314-692-2


På tvers

- praksiser og teorier om økonomi, kultur og natur for det nye årtusen Festskrift til Ove Jakobsen

Knut J. Ims og Øystein Nystad (red.)

1


På tvers - praksiser og teorier om økonomi, kultur og natur for det nye årtusen. Knut J. Ims og Øystein Nystad (red.) ISBN: 978-82-7314-692-2

(c) Universitetet i Nordland 2012

Forside illustrasjon: Pavel Andreev Layout: Hege Arntsen, Trykkeriet UiN Trykk: Trykkeriet UiN

2


Innhold Introduksjon.................................................................................................................... 5 Mannen og virket....................................................................................... 13 Virksomhet ................................................................................................................... 13 Kjell Grønhaug Ove Jakobsen og markedsføringsfaget ............................................................... 19 Pål A. Pedersen Studiekvalitet, dannelsesfag og interfakultært samarbeid ........................... 27 John Skår Om ideer, kunnskapsutvikling og virkelighetsoppfatninger....................... 33 Lars Hektoen Å stille spørsmål.......................................................................................................... 43 Metakritikk..................................................................................................... 47 Laszlo Zsolnai The Crisis of Materialistic Management............................................................. 47 John Fundingsrud Om menneskehetens bevissthetsutvikling og tidens utfordringer................................................................................................ 61 Svein Berglund Men Rocambole var ikke død................................................................................. 69 Johannes Brinkmann Inconvenient business ethics................................................................................ 79 Eleanor O’Higgins The Wealth of Oceans: Reconciling Preservation and Exploitation?........................................................................................................ 93 Jørn Bue Olsen Reisen fra NHH via etikken – til Hans Nielsen Hauge ................................ 115

Samtalen i møte og i problemløsning........................................ 129 Gunnar Skirbekk Økodiskurs i praksis - Ein dokumentasjon...................................................... 129 3


Berit Støre Brinchmann De gode samtalene – og profesjonsetikken .................................................... 153 Anders Lindseth Praktisk kunnskap .................................................................................................... 157 Maria Prestmo, Lars Jacob Tynes Pedersen og Knut J. Ims Tre myter om etikkens vesen - En refleksjon over etikkens innholdsside og pedagogiske utfordringer ved en handelshøyskole ....................................................................................................... 175 Natur og forståelse .............................................................................. 199 Stig Skreslet The evolution of empathy and its role in human ecology ........................ 199 Dagfinn D. Dybvig Kant and Cavell on aesthetical judgment and the experience of nature – some reflections .................................................. 211 Nils Gilje ”Han hevder selvfølgelig at Gud er et legeme”. Om Gud plass i Thomas Hobbes’ materialistiske og mekanistiske virkelighetsoppfatning ........................................................................................... 227 Bærekraftig framtid ............................................................................. 243 Vebjørn Fagernes Lederskap og medarbeiderskap i bærekraftige bedrifter ............................ 243 Lars Pehrson Fra finanskrise til bæredygtighed – er det muligt?........................................ 263 Zsolt Boda & Laszlo Fekete Knowledge, Sustainability and Corporate Strategies: A Case of Business Ethics ..................................................................................... 279 Arild Hermstad Mer fritid – et miljøtiltak......................................................................................... 297 Øystein Dahle Fremtiden – en utfordring for oss alle............................................................... 305 Bidragsytere ..................................................................................................... 313 Oversikt over noen av Oves skriftlige arbeider........................................ 321 Foredragsvirksomhet 2011 ........................................................................... 329 4


Introduksjon Ove D. Jakobsen fyller 60 år 31 august 2012. Vi ønsker å hedre vår gode venn og kollega med et festskrift. For vi er mange som er takknemlige for Oves genuine bidrag i akademia og i samfunnet for øvrig. Ove er et levende engasjert, energisk og kunnskapsrikt medmenneske, venn og forskerkollega. I mange år har Ove vært en frontfigur innenfor fagområdene alternativ økonomi og økologisk tenkning. Gjennom sin svært omfattende foredrags- og forelesningsvirksomhet har Ove også bidratt til formidling og opplysning på mange nivåer i samfunnet. I sin formidling spiller han på mange kunnskapsområder. Dette er mulig siden Ove både formelt og reelt har en usedvanlig bred og dyp kunnskapsbase. Ove er en innovativ og dypt reflektert tenker. Når interessefeltet spenner fra musikk (ikke minst rock) til økonomi, økologi, idehistorie og vitenskapsteori må syntesen av denne kunnskapen bli både fascinerende og grenseoverskridende. Oves evne til å trollbinde tilhørere i auditoriet tar han også med seg inn i dialoger med kolleger og venner. Oves fortellerevner er fremragende. Det er alltid spennende når Ove formidler fra sitt ståsted som fagperson og trekker på et stort nettverk av forskere og et enda større nettverk av mennesker i alle posisjoner i samfunnet. Med Oves mange interesser, orienteringer og store praktiske nedslagsfelt er det ikke enkelt å tegne et raskt riss og gi fyllestgjørende opplysninger om mannen som nå fyller 60 år. I dag er Ove naturlig leder ved Senter for Økologisk økonomi og etikk ved

5


Handelshøgskolen i Bodø/Universitetet i Nordland. Her er han også leder for en ny seksjon; ”Marked, miljø og samfunn”. Han var en pioner som sammen med andre etablerte senteret i 2004. Senterets oppgave er å «fokuserer på problemstillinger som ligger i skjæringsfeltet mellom økonomi, natur og kultur». Gjennom senteret samarbeider Ove og de andre medarbeidere med en rekke bedrifter og forskningsinstitusjoner som for eksempel Worldwatch Institute, SAS, Corvinus University i Budapest, Cultura Bank, Merkur Bank i Danmark, Helse Nord, Nordland fylkeskommune, Avfall Norge og Retura Iris. Tanken om et festskrift til ære for Ove Jakobsen ga overveldende resonans hos personer vi mente Ove på en eller annen måte har hatt en særlig tilknytning til. Vi har derfor i festskriftet i alt samlet 23 bidrag fra forfattere fra mange ulike sammenhenger i innland og utland. Hovedtittelen på boken – «På tvers», er ikke tilfeldig valgt. Den reflekterer et sentralt aspekt ved Oves karakter og personlige og profesjonelle liv, dvs han er et skapende, kreativt menneske som ofte ser ting på ukonvensjonelle måter. Ideene har en sentral betydning for Ove og hans handlinger er forankret i ideer. Derfor er han ingen tradisjonell mainstreamer. Undertittelen «Praksiser og teorier om økonomi, kultur og natur for det nye årtusen» reflekter Oves syn at det er nødvendig med omfattende forandringer i vår grunnleggende virkelighetsoppfattelse og i våre handlinger for å utvikle et samfunn som har sterk bærekraft. Et annet spesielt trekk som undertittelen fremhever er Oves vektlegging av praksis - som på mange måter viser det virkeliges kunst. Det hjelper lite å tenke, hvis man ikke også er opptatt av hva som er praktisk mulig å få til i en konkret kontekst. Det er tydelig at det er et viktig samspill mellom Oves genuine interesser for ideer og hans like genuine interesser for praksis. Vi tror det foreligger en viktig dialektikk mellom teori og praksis, og at den som reflekterer over begge domener og har evnen til å syntetisere, vil kunne skape en overgripende forståelse for begge domener. Vi har delt alle bidragene i boken i fem grupper: Mannen og virket; Metakritikk: Forståelse og utvikling; Samtalen i møte og i problemløsning; Natur og forståelse; og Bærekraftig framtid. Den første gruppen, Mannen og virket, består av i alt fem bidrag. Først gir vi et lite riss av Ove som forsker, formidler og kollega og lar dette munne ut i en oversikt over Oves virksomhet som er plassert bakerst i festskriftet. Så følger et bidrag fra en av de faglige tilsatte ved Norges Handelshøyskole som muligens

6


har kjent Ove lengst; Kjell Grønhaug, som beskriver Oves solide bakgrunn i markedsføring og Oves publiserte arbeider som har betydning både for disiplinen og praktikere. Det neste bidrag er skrevet av rektor Pål A. Pedersen ved Universitetet i Nordland. Pedersen trekker fram Oves virksomhet ved institusjonen i mer enn 40 år, og det arbeid som Ove har gjort for å sikre god studiekvalitet, arbeidet med å fremme dannelsesfagene i økonomiutdanningene og hans engasjement i det interfakultære samarbeid. Deretter tar John Skår for seg ulike sider ved fenomenet kunnskap og fører oss inn i det grunnleggende spørsmål om hvordan skal «virkeligheten» beskrives, forklares, bedømmes og forandres? Lars Hektoen, banksjef I Culltura Bank ser på viktigheten av å være åpne for dialog og nye erkjennelser. Det sentrale blir derfor å stille spørsmål – og stille oss kritiske til de teorier og de institusjoner som er en del av vår nære virkelighet. Den neste gruppen, Metakritikk: Forståelse og utvikling, består av seks bidrag. Laszlo Zsolnai tar utgangspunkt i det drastiske tillitstapet i næringslivet i samtiden og argumenter for at vi må skifte ledelsesmodell. Zsolnai kritiserer den dominerende materialistiske ledelsesmodellen som beskriver mennesket som innkapslet i et ego med kun materialistiske begjær. Dette individ (Homo Oeconomics) maksimerer sin selvinteresse som utelukkende er definert i pengetermer. Zsolnai argumenterer for at denne modellen underminerer - i stedet for å skape sann livskvalitet. Som løsning lanserer Zsolnai en spirituell, - ikke materialistisk ledelsesmodell som aktiverer den indre motivasjon for å tjene det felles beste hos de økonomiske aktører. John Fundingsrud gir et historisk tilbakeblikk over menneskets bevisthetsutvikling gjennom flere årtusen med fokus på naturforståelsen. I første trinn taler man om en mytologisk bevissthet hvor mennesket opplever menneskenaturen som besjelet, mens i neste epoke er naturen et ideal. Så i tredje epoke – middelalderen, får man et syn på naturen som syndig og noe som må bekjempes. Trinn fire er det store historiske vendepunktet som kalles den nyere tid, hvor vitenskapen blir den nye autoriteten, naturen skal beherskes og den materialistiske tenkningen får et kraftig grep om vitenskapen. Det er denne epoken som Fundingsrud tar som bakgrunn for å appellere om behovet for en ny natur og samfunnsforståelse, et trinn fem i utviklingen som vi ennå bare skimter.

7


Men «Rocambole var ikke død», er tittelen på Svein Berglunds artikkel. Han henspeiler på Aristoteles interessante begrepspar «Oikonomia og Krematistikk». Mens krematistikk defineres som en del av den politiske økonomi som har som mål å maksimere kortsiktig pengeverdi for eieren, menes med Oikonomia ledelse av en husholdning for å forøke verdien for alle medlemmer i det lange løp. Berglund argumenterer for at krematistikk ikke bør gis positive assosiasjoner siden den har bidratt til «rovdrift på liv og ressurser – og at jorden er på vei mot en katastrofe» Oikonomia derimot bør få en langt større betydning i vår tid. Berglund viser så hvordan innovative bedriftsledere som Robert Owen og Hans Nielsen Hauge har gitt oss historiske eksempler på ideer og praksiser som kan inspirere vår egen tid. For i det 21. århundre er det ingen gud eller en ideologi som befinner seg på toppen av en pyramide. Slik må den etiske utfordring innenfor samfunnsøkonomien oppstå innenfor det enkelte individ «som eksistensielt, individuelt behov». Johannes Brinkmann argumenterer for at etikere med nedslagsfelt i næringslivsetikk må våge å stille mer kritisk spørsmål til bedrifter om deres samfunnsansvar. Brinkmann ønsker en mer intellektuell skeptisisme og idealistisk kritikk, men ser et dilemma med en slik kritikk siden den ikke kan levere positive, enkle og klare svar og slik møte en etterspørsel etter håndgripelig etikk. Eleanor O’Higgins vurderer den økologiske og økonomiske verdien av jordens havrikdommer og de utfordringer vi står overfor for å realisere og bevare havets rike mangfold. Menneskets utfordringer blir å se seg selv som avhengig av havet som økologisk system. O’Higgins diskuterer ulike innsatser som gjøres av henholdsvis offentlige instanser, foretak og sivilsamfunnsgrupper. Jørn Bue Olsen tar for seg Hans Nilsen Hauges virksomhet. Hauge baserte seg på kristen tenkning i sin leder- og entreprenørvirksomhet. Bue Olsen ser på Hauges etiske tenkning som tidløs og universell, modig og utfordrende og som en kilde til inspirasjon for oss i vårt private, så vel som bedrifts- og samfunnsliv. Den neste gruppen, Samtalen i møte og i problemløsning, består av fire bidrag. Sammen med Gunnar Skirbekk går vi direkte inn i en økodiskurs i praksis. Skirbekk dokumenterer her hvordan han har deltatt i det offentlige ordskiftet i saken om de omstridte kraftlinjer i Hardanger, spesielt spørsmålet om luftledning eller sjøkabel i indre Hardanger. Skirbekks dokumentasjon omfatter tiden fra 2009 til 2011 og inkluderer brev til «Det Kongelige Justis- og Politidepartement, samt artikler i Bergens Tidende, Aftenposten og Klassekampen. Skirbekk reiser i denne diskursen grunnleggende spørsmål, blant annet om

8


miljømessig og samfunnsmessig bærekraft og i hvilken grad det kreves systemendringer og forandringer i forbruk og livsform. Berit Støre Brinchmann skriver om «De gode samtalene – og profesjonsetikken. Brinchmann argumenterer for at enten «man er lærer, sykepleier, politi eller sosionom, består mye av arbeidet i å forholde seg til og kommunisere» med sine målgrupper. Form og innhold i samtalene vil variere, men det vil alltid handle «om tid og respekt, om å lytte og om å ta den andre på alvor.» Det neste bidrag går dypt inn i kunnskapsbegrepet. Her trekker Anders Lindseth en fundamental distinksjon mellom «teoretisk» kunnskap eller rettere sagt «proposisjonal kunnskap» og «praktisk kunnskap som Lindseth mener bedre uttrykkes som «kunnskap som dugelighet». Lindseth spør også om vi trenger mer enn kunnskap, og kanskje noe annet enn kunnskap for at livet skal lykkes, og for at vi skal bli gode mennesker? Lindseth argumenterer for at kunnskap er evne til å se, ikke bare med øynene, men «med ørene – eller med hendene». Videre argumenterer Lindseth for at kunnskap er «svarevne» - for praktisk kunnskap er «evne til å svare på utfordring….om å forholde oss til noen …om å være delaktig i det som skjer, om å oppfatte og handle i livet». Utfordringen for mennesker er selv å ville utvikle svarevne, hvilket er en livslang oppgave om vår egen dannelse. I siste bidrag i denne gruppen deles erfaringer fra eksperimenter i klasserommet hvor målet er å utvikle studenters dannelse. Prestmo, Pedersen og Ims problematiserer tre myter som råder i vår kultur om etikk som fag. Mytene er særlig vondartet i en Handelshøyskole hvor økonomi er det sentrale fagfeltet. Prestmo, Pedersen og Ims viser blant annet at bruk av rollespill i undervisningen kan utvikle empati hos deltakerne gjennom både spill og etterrefleksjon i klasserommet. Den neste gruppen, Natur og forståelse, består av tre bidrag. Stig Skreslet argumenterer for at ny forskning viser at ikke bare mennesker, men også andre pattedyr opplever følelser av empati. Skreslet hevder dermed at moralfilosofien kan være dypt rotfestet i vår biologi. Han bygger på ny eksperimenter , blant annet med rotter som kan tolkes som om man finner empati og prososial atferd hos dem. Dette er ikke overaskende resultater i forhold til Darwins evolusjonsteori om naturlig utvelgelse. Dagfinn Dybvig reflekterer over Kants ideer om estetisk erfaring og naturskjønnhet, hvordan disse ideer er adoptert i Cavells begrep «Attunement» og hvordan disse ideer kan knyttes til den Amerikanske romantiker Henry David

9


Thoreaus bok Walden (2004). Walden var stedet hvor Thoreau levde på og i naturen i sitt forsøk på å overskride «følelsen av distanse fra en selv eller oppdelingen av ens selv/jeg’et» for å «søke en ny likevekt mellom menneske og naturen…». Thoreau skriver om sitt eget arbeid at hensikten er å vekke opp mine naboer fra en dogmatisk søvn. Nils Gilje diskuterer Thomas Hobbes’ materialistiske og mekaniske virkelighetsoppfatning og enkelte filosofisk-teologiske implikasjoner som knytter seg til et slikt prosjekt. Et av Giljes funn er at Hobbes betraktninger om en legemlig Gud som kan sees som en form for moderne panteisme også kan betraktes som er argument mot ateismen. I siste gruppe, Bærekraftig framtid, har vi fem bidrag. Vebjørn Fagernes beskriver utfordringene til «Lederskap og medarbeidskap i bærekraftige bedrifter og siterer et av Ove Jakobsens yndlingsuttrykk; «Det er ikke mulig å løse problemer med de samme teorier og modeller som skapte problemene». Fagernes dokumenterer utviklingstrekk de siste tiårene som viser en økende skeivfordeling av penger på bekostning av de med lavest inntekter. Han argumenterer så for at spørsmål om hvordan verdiskapningen skal forvaltes og fordeles må stå sentralt framover. Den nye generasjon ledere må derfor være «verdibasert» og mer opptatt av å tjene andre enn seg sitt eget ego. Videre gjelder det å finne en dynamisk balanse mellom interessene til aksjonærene og de andre interessentene som ansatte og samfunn både lokalt og globalt. Lars Pehrson tar også utgangspunkt i et paradigmeskifte som begynte omkring 1980 for å vise bakgrunnen for finanskrisen og behovet for et radikalt nytt tenkesett. Med sin bakgrunn fra dansk bankvirksomhet (Merkur Andelskasse) peker Pehrson på virkningen av frislippet i markedet og det korresponderende syn at virksomhetenes oppgave blir å tjene mest mulig penger til eierne på kort sikt. Et resultat av denne «markedsfundmentalismen» er at bakenforliggende realøkonomi blir fortrengt til fordel for pengeøkonomi. En konsekvens blir oppfinnelse av nye finansielle produkter som begynner å leve sitt eget liv. «Rådgivere forvandles til Sælgere, og en særegen bonuskultur utvikler sig,…» Mot denne bakgrunn stiller Pehrson så det grunnleggende spørsmål. Er banker bare en hvilken som helst annen virksomhet? Eller bør det primære formålet være å gi grunnlag for nye bærekraftige aktiviteter som er til gavn for lokalsamfunnet? Pehrson viser da at det faktisk har oppstått en ny type banker i Europa og senere også andre steder i verden (Grameen Bank i Bangladesh). Denne radikale finansreform er formulert som sju elementer i Pehrsons bidrag og krever blant annet økt gjennomsiktighet, «less is more» og redusert bankstørrelse. I sin mer enn 20 år lange historie har banker med sosial ans-

10


varlighet vokst kraftig, og dokumenterer at denne nye forretningsmodellen er holdbar. Mens forrige bidrag behandlet bankvirksomheter spesielt, fokuserer Zsolt Boda og Laszlo Fekete spesielt energisektoren. Men utgangspunktet for deres analyse er den samme skremmende tolkning av den global nåsituasjonen. Med Stern rapporten fra 2007 som en av kildene fremskriver de et substansielt økonomisk tap og dramatiske sosiale virkninger forårsaket av forandringene i de menneskeskapte værforhold. Hva kan gjøres for å redusere tap og skader i følge Boda og Fekete? Jo, utgiftene til forskning og utvikling (FOU) i energisektoren har i de aller fleste vestlige land blitt betydelig redusert i mange vestlige land. Siden dette er en strategisk viktig bransje burde regjeringer ikke bruke mindre, men gjennom ulike tiltak bruke en større andel av ressursene på slik virksomhet for å utvikle grønnere teknologier. På foretaksnivå er det dog visse lyspunkter idet det finnes store selskaper som har både doblet (AREVA) og tredoblet (Nordex) sin FOU ressursbruk. Boda og Fekete argumenterer for at det ikke bare er redusert størrelse til FOU virksomheten, men også type FOU som er vesentlig. De trekker et kritisk skille mellom utforsking (exploration) som vedrører å introdusere radikalt nye teknologier, produkter og metoder i operasjonen, dvs. ekspandere og forandre kunnskapen som organisasjonen anvender, og utbytting (exploitation) som skjer når et selskap prøver å bruke sin kunnskapsbase mer effektivt og rasjonelt, hvilket ikke fører til mer organisasjonslæring utover det å ha et konstant press mot å redusere kostnader og kortsiktige lavrisiko prosjekter. I oppfølgingen av dette drøfter Boda og Fekete inngående behovet for å gi styrende instanser et bedre kunnskapsgrunnlag gjennom å utvikle nye målemetoder og ytelsesindikatorer slik at aktiviteter som er bærekraftige kan måles, evalueres og styres. Siden visse typer kunnskap kan skape omfattende positive externaliteter, er spørsmålet om kunnskapsproduksjon, bruk og spredning et område som burde få økt oppmerksomhet framover. Arild Hermstad skriver om mer fritid som et miljøtiltak. Et av utgangspunktene er at offisiell norsk statistikk systematisk undervurderer de reelle CO2 utslippene i Norge. Hermstad argumenterer for at utslippene fra norsk forbruk i 2004 var på 70 millioner tonn C02-ekvivalenter. Videre viser Hermstad til at det nærmest er lineær samsvar mellom rikdom og C02 utslipp. Et av midlene for å bøte på dette er å redusere arbeidstid. Dermed vil økologisk fotavtrykk bli mindre gjennom lavere produksjon og mindre forbruk blant annet i form av mindre reisevirksomhet. Hermstad diskuterer så typiske innvendinger mot redusert arbeidstid og konklusjonen er entydig; «dagens kurs umulig». Det å «velge tid i stedet for penger vil være et effektivt virkemiddel for å stanse forbruksveksten i land som Norge» 11


Det siste bidraget i denne gruppen med tittelen «Fremtiden – en utfordring for oss alle», er ført i pennen av Øystein Dahle. Han tar utgangspunkt i Ove Jakobsens virkelighetsforståelse slik den ble eksponert under en «kafedialog» på Kjerringøy i 2009. Problemet er at teorier om økonomisk effektivisering på stadig nye områder formørker og forvitrer den sosiale og økologiske konteksten vi alle lever innenfor, samtidig med at vi har stø kurs mot kollaps. «Vi har jo bare en jord.» Dermed oppstår det et akutt behov for stille den riktige diagnosen på klimautfordringene. Har vår ene klode feber, så er det «overveldende sannsynlig at klodens «sykdom» er knyttet til forbruk og eksponentiell vekst, og at det å tygge Aspirin for å få feberen ned ikke er en holdbar medisin. Diagnosen som stilles er at den økonomiske vekst i mange sammenhenger er «uøkonomisk» og at jorden økologiske kapasitet allerede har nådd toppunktet. I vesten består problemet delvis i å frigjøre økologisk kapasitet for mennesker som desperat tenger å forberede sine livsbetingelser. I stedet for å øke BNP (Brutto nasjonalprodukt) i de rike land, burde vi alle arbeide for å minimalisere det. Vi trenger derfor en nyvurdering av moderne økonomi og en ny type kollektiv rasjonalitet. Dahle avslutter med å trekke en parallell mellom Titanichavariet for 100 år siden og vår situasjon i dag. Alle passasjerene om bord var overbevist om at skipet ikke kunne synke, og da det faktisk begynte å synke, fornektet de virkeligheten og valgte å ikke gå i livbåtene. En av de nødvendige foreskrevede medisiner blir å redusere ressursforbruket i den industrielle verden til 10 % av dagens nivå! Redaktørene vil takke alle bidragsytere for vel utførte arbeider. Vi vil rette en spesiell takk til to personer: Kjell Grønnhaug har vist entusiasme for dette prosjektet og vært behjelpelig med kommentarer i de ulike fasene. Med stort engasjement og faglig kunnskap har også lederen for trykkeriet ved Universitetet i Nordland, Hege Arntsen, bidratt på en fremragende måte. Hun har hele tiden vært konstruktiv, og medvirket til at festskrift til Ove ble en realitet.

12


Mannen og virket Oversikt over Oves virksomhet som forsker, foreleser og formidler. Ove har en usedvanlig bred utdanningsbakgrunn. Med eksamener fra; • 1974 Økonomisk/administrativt studium ved Norland distriktshøyskole • 1975 Psykologi grunnfag. Universitetet i Bergen • 1978 Pedagogikk mellomfag. Universitetet Trondheim • 1981 Faglig-metodisk markedsføring. Statens lærerhøyskole i handels og kontorfag. (SLHK) • 1982 Hovedfag i økonomiske og administrative fagområder (SLHK) • 1987 Høyere Avdeling, Norges Handelshøyskole • 1991 Hovedfag filosofi. Universitetet i Bergen Denne brede kunnskapen har Ove maktet å ta inn over seg og syntetisere. Spesielt er det verdt å fremheve kombinasjonen av økonomi/administrasjonsfag og hovedfag i filosofi, som gir Ove en særegen ”dobbeltkompetanse”. Og Ove har alltid vært en meget seriøs student. La oss nevne en liten historie som kan illustrere hvor grundig han typisk har arbeidet med sin kursportefølje. I 1984 får Ove et tilbud om halv stipendiatstilling fra Norges Handelshøyskole, som han tar mot. Men Ove ber om utsettelse av stipendiatperioden fordi han på den ene siden ikke ønsker å lage problemer for sine studenter og administrasjonen ved Asphaugen videregående skole, hvor han er i fullt arbeid. På den andre siden oppgir han ønsket om å kunne studere skikkelig ved NHH. I

13


sin søknad om utsettelse skriver Ove som begrunnelse «Dernest vil jeg få mulighet til å arbeide med stoffet i kurset «ADB» fra siviløkonomistudiets 1. avd. som jeg må ha bestått før eksamen i spesialfaget». Uten at Knut Ims er klar over det den gangen, har han en meget skolert student sittende i det store auditoriet som den gang het “Aud A” mens han foreleser over ADB fagets teori og praksis høsten 1984. Ove har seinere fortalt at det var hans første møte med Knut. Nesten tretti år seinere blir Knut tilfeldigvis klar over at Ove oppnådde en meget god laud i dette kurset. God laud var for øvrig typisk for Ove ved alle sine eksamener. Mannen og hjemmet Ove er født og oppvokst i bydelen Rønvik i Bodø. Sønn av Solveig og Guttorm. Selv om Ove har studert, forelest, vært gjesteforeleser og deltatt på svært mange arenaer rundt om i verden har han alltid vendt tilbake til Bodø. I Bodø har han sine foreldre, sin kjære Marianne og deres felles barn Julie-Marie og Rasmus. Her gikk han på skole midt i byen – og hadde i flere år sitt virke på det som i dag er en av avdelingene på Bodø videregående skole; Asphaugen videregående skole. Her startet han som lærer for 34 år siden. Ove ble tidlig nært knyttet til sine besteforeldre siden hans mor ble rammet av sykdom da han var ett år gammel. Gjennom hele sitt voksne liv har Ove værer en svært god støtte for sine foreldre. Gjennom sine foreldre og sin onkel Hans Kristian, fikk han tidlig interessen for at det er viktig for helheten hva vi putter inn i oss selv, hvor dette kommer fra, og hvordan dette er produsert. I mange år drev han derfor sin lille butikk på si hvor han distribuerte økologiske produkter. I dag er han en ivrig ”hobbygårdbruker” på tippoldeforeldrenes plass i Saursfjorden i Steigen. Herfra kommer det alt fra gode poteter til fin rabarbravin i alle årganger. Oves musikkinteresse er formidabel. Han spiller gitar, er aktiv lytter og reiser på live konserter. Hans avgjorte favorittband er Rolling Stones, men innenfor jazzmusikk står Bo Kasper sterkt. Eric Clapton og Frank Sinatra befinner seg også høyt på lytterlisten. Det er vanskelig å sette en merkelapp på Oves musikkinteresser for på dette området som ellers i liv og virke er Ove uavhengig av hva andre tenker og mener. Det er Oves eget blikk som avgjør. Musikkinteressen har han også delt med sin familie. Daglig tar Ove gitaren fatt og spiller, og for barna har han sunget og spilt fra de var små. Før Julie-Marie og Rasmus falt inn søvnens rike, måtte de alltid høre Ove synge en godnattsang med gitar akkompagnement. 14


Ove som forsker Ove har hatt en rekke tilknytninger og har derfor fått omfattende impulser fra en rekke institusjoner og fagfolk. Vi kan nevne at Ove var tilknyttet Høgskolesenteret i Nordland - først som stipendiat fra 1985 til 1987 og så som amanuensis fra 1987 – 1989, samtidig med sine studier ved Norges Handelshøyskole (1985-1989). Og i 1989 med blodfersk dr. grad startet Ove opp sin vitenskapelige karriere som førsteamanuens ved Siviløkonomutdanningen i Bodø (19891992). Her må vi også ta med Oves nære tilknytning til miljøet omkring Gunnar Skirbekk ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen (1991-1992) hvor Ove hadde status som gjesteforsker. En sentral metamodell Ove har utviklet er «Verditriangelet. Den omfatter de tre komponentene, kultur, natur og økonomi. Disse tre står i et spennende samspill og motspill. Verditrangelet har en sentral plass i Oves forskning. Ove som foreleser Oves undervisningspraksis er svært omfattende. Han startet opp ved Asphaugen videregående skole i Bodø høsten 1977. Her hadde han stilling som lektor/undervisningsinspektør og underviste i flere fag. Dernest underviste han både ved Nordland Distriktshøgskole fra 1982 - 1986, og ved Bedriftslederskolen NMKS (1982 – 1985). I perioden 1985 – 1990 underviste Ove også ved Norges Handelshøyskoles Kursvirksomhet, samtidig som han arbeidet med sin Høyere Avdelingsgrad ved NHH. Som stipendiat har man pliktarbeid og for Ove var det naturlig at han underviste ved NHH. Han var en populær underviser og tiltrakk seg mange studenter på sine kurs i markedsføringsrelaterte tema. En slik forelesningsvirksomhet kan for de fleste av oss virke heseblesende, og tenke at vi har med en overflatisk, kjølig «forelesningsmaskin» å gjøre. For de av oss som har vært heldige å få arbeide nært sammen med Ove om og med forelesninger, så er det absolutt ikke slik. Ove gir alt når han foreleser. Han kaster jakka og han behersker og elsker forelesningsscenen. Ove og Knut foreleser typisk i dialog – hvor begge står bak kateteret og gjennom et dynamisk samspill formidler de sine ideer for studenter og forskere. Den omfattende forelesningsvirksomheten til Ove går ikke ut over hans kreativitet. Tvert imot virker det som om Ove er et oppkomme av kreative ideer. Han synes å ha uendelig energi til å utvikle nye kurs som er utradisjonelle og spennende og budskapet er å konfrontere de alvorlige problemene i vår samtid. Eksempler på dette er at Ove er kursleder og ansvarlig for utvikling av

15


undervisningsplaner og –materiell ved fordypningskurs i «Økonomi, økologi og etikk» ved Siviløkonomutdanningen i Bodø. Og han har vært kursansvarlig for «filosofi, etikk og miljø» ved Siviløkonomutdanningen i Bodø i en rekke år. Dessuten har han deltatt i planlegging og undervisning ved praktisk-pedagogiske kurs ved Høgskolesenteret i Nordland. I 2011 resulterte hans mangeårige innsats i at de første studenter kunne begynne på en egen MBA i Økologisk økonomi ved Handelshøgskolen i Bodø/ Universitetet i Nordland. På Norges Handelshøyskole har Ove vært gjesteforeleser på ulike kurs. På kurset «Foretaksstrategi og –etikk» var Ove en fast gjesteforeleser fra tidlig på nittitallet til den nye gradsstrukturen innhentet kurset i 2005. Dette var et obligatorisk kurs i siviløkonomistudiets siste del og hadde til hensikt å integrere ulike fag. Oves faglige dobbeltkompetanse passet ypperlig inn i denne sammenheng. Hans utlegning på tavlen av resirkulasjonsmodellen var en sikker vinner. Oves kjennskap til norske bedrifter og personer som praktiserte resirkulasjon er imponerende, og han krydrer sine forelesninger med spennende kasus fra norsk virkelighet. Gjennom tavle, kritt, svamp og fortellerglede ble budskapet utvetydig; «avfall er ressurser på avveie». Studentene viste at de satte meget stor pris på Ove som foreleser – ved å stille spørsmål i timene, og ikke minst ved å komme fram til kateteret i det akademiske kvarteret mellom de to forelesningstimene og henvende seg direkte. Siden 2006 har Ove vært fast gjesteforeleser ved NHH i bachelorkurset «Frontiers of Business Ethics». Ove gir her en svært omfattende beskrivelse av årsakene til dagens klimautfordringer og ser problemområdet typisk i en idehistorisk sammenheng. Skillet mellom mekanisk og organisk verdensbilde tegnes og gjøres klinkende klart for studentene. Det mekaniske verdensbildet har ført til stor effektivitet og en enorm økonomisk vekst, men etter hvert er det vesentlig å plassere det innenfor en organisk ramme hvor livskvalitet og økonomisk bærekraft blir avgjørende. Mannen og ideene Ove er et frisk pust i akademiske sammenhenger, positiv og miljøskapende. For mange kan vel Ove virke noe uortodoks i tenkemåte, men uten at det virker provoserende. En grunn er hans gode evner til å finne løsninger i situasjoner som lett kunne skape konflikter blant kolleger eller studenter. Dette kommer klart fram i attest fra Ragnar Dundas som i 1983 skriver: «Gjennom sin måte å legge sine tanker fram på – fri for markeringsbehov og uten å knytte personlig 16


prestisje til dem, har han (Ove) evne til å få aksept for nye ideer og til å engasjere om nytenkningstiltak». Dette er et av Oves personlighetstrekk som mange av oss kan underskrive på. Det er alltid ideene – ikke hvem som har sagt eller skrevet det – som er i Oves fokus og som han gjerne utvikler og deler med oss andre. Denne åpenheten mot ideens verden er et særtrekk for Ove. For her kan han spille på sin særegne bakgrunn i vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie og idehistorie. Inspirasjonskilder til Ove som forsker Den person som først og fremst har inspirert Ove Jakobsen som menneske og forsker er utvilsomt nestor i markedsføring ved NHH Leif-Holbæk Hanssen, som spilte en viktig rolle for Oves gjennomføring av sin doktoravhandling. Ove kjente godt til Leif Holbæk-Hanssen fra tidligere, - kanskje fra deres felles interesser for Erik Damman’s bevegelse «Framtiden i Våre hender», men kanskje også fordi Leif Holbæk-Hanssen var en så sentral person i oppbygningen av markedsføringsfaget i Norge. Han hadde tilknytninger til SLHK der Ove startet i 1980. Allerede i 1985 fremstår Holbæk-Hanssen som en av Oves veiledere for sin Dr. Oecon grad som han disputerer for i 1989. En annen sentral inspirasjonskilde er den britisk-amerikanske filosofen Alfred North Whitehead. Ove er utvilsomt den som kjenner «organisme- eller prosessfilosofien» til Whitehead best i Norge. En formidabel Foredragsvirksomhet. Ove Jakobsen har besøkt et stort antall kommuner i Norge gjennom sine foredrag over flere tiår. Her har han kommet i dialog med utallige bønder, helsearbeidere, lærere eller andre profesjonsutøvere. La oss gi et lite glimt av foredragsvirksomheten til Ove i 2011, for å få en anelse om bredden og omfanget. En rask telling gir 30 foredrag. Da dekker Ove hele Norge fra Sulitjelma til Stord og Oslo, og et gjesteopphold i Tyskland - nærmere bestemt Nürnberg. Hvis Ove hadde gjennomført et tilsvarende program fra år 2000, så kan vi summere opp til 360 foredrag. Ove holdt helt sikkert (slik det kommer fram fra Jørn Bue Olsens artikkel på side 115) mange forelesninger og foredrag også før år 2000. Og fra kalenderen for 2012 ser vi at Ove fortsatt holder det gående med svært mange foredrag i mange fora. Se appendiks for en redegjørelse over Oves foredrags- og foreleservirksomhet i 2011.

17


18


Ove Jakobsen og markedsføringsfaget Kjell Grønnhaug

Ove Jakobsen and the field of Marketing Ove has – and pursue multiple professional (and other) interests. Today he is mostly associated with his interests and research related to ecological environmental and ethical questions, sustainability and more. Less known is that Ove has a solid background in marketing, and published works of importance both for the discipline and practitioners. This paper describes his works, perspectives and professional development within the field. It is demonstrated that Ove has been in the forefront, and that he was one of the first to address the importance of ecology and sustainability in a marketing setting.

19


Ove er vel kjent for sitt mangsidige og sterke engasjement, for sine mange roller som foreleser, forfatter, forsker, foredragsholder og folkeopplyser – som utfoldes på mange arenaer, men også for sin faglige bredde og innsikt. I dag forbindes gjerne hans faglige fokus og engasjement med faglige tema som økologi, miljø og etikk. Tilsynelatende mindre kjent synes det å være at han har gjort en stor innsats innen markedsføringsfaget. Det kan også nevnes at Oves nåværende professorat i sin tid ble utlyst som «professorat i bedriftsøkonomi med vekt på miljøledelse, etikk og markedsføring», dvs. en bred og krevende utlysning, som bedømmelseskomitéen i sin tid (2006) fant ham klart kompetent til – og som han i ettertid har på en overbevisende måte demonstrert at han har maktet å leve opp til. I dette innlegget vil jeg trekke fram litt om Oves innsats innen markedsføringsfaget, som jeg har hatt gleden av å følge siden starten av. Denne innsatsen strekker seg over en tidsperiode på mer enn tretti år, og har resultert i lærebøker, vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler, konferansebidrag, foruten omfattende virksomhet som foreleser, veileder og høyt verdsatt foredragsholder. Her rettes oppmerksomheten mot sider ved hans skriftlige produksjon innen markedsføringsfaget – og dette uten intensjoner om å dekke denne fullstendig. Formålet er å trekke fram noen karakteristika ved hans skriftlige produksjon innen dette fagområdet og prøve å få fram Oves utvikling og hans syn på markedsføringsfaget over tid.

Markedsføring Markedsføringsaktiviteter har en lang historie. Gjennom tusener av år har mennesker byttet goder for å tilfredsstille ønsker og behov og øke sin levestandard. Som vitenskapelig disiplin er markedsføring heller ung med opprinnelse rundt begynnelsen av det tjuende århundre. Utgangspunktet for markedsføring er arbeidsdeling og spesialisering hvor de spesialiserte ytelser må koordineres for å komme til nytte. Hvilken glede måtte man ha av 1000 par sko når man kun trenger et par og resten ligger bortgjemt? Oppfatningen av hva markedsføring er har endret seg over tid. Tidligere definisjoner av fagområdet la vekt på å knytte sammen produksjon og forbruk, ved hjelp av markeder, dvs. møteplasser mellom selgere og kjøpere. Faget ble sett fra bedriftens (lederens) synsvinkel hvor bedriften (lederen) ved å endre forhold som pris, kvalitet osv. kunne påvirke etterspørselen etter dens produkter og tjenester. Dette er grunntanken bak de velkjente 4 P’er (price, product, place, promotion), dvs. ved å redusere pris, forbedre produktet, øke 20


tilgjengelighet og øke informasjons- og kommunikasjonsinnsats antok man økt etterspørsel. Noe senere ble det vanlig å se på markedsføring som en form for bytte. Bytte (exchange) perspektivet har vært sentralt i vel førti år. (For nylig oversikt se for eksempel Baker (2010) og Achrol & Kotler (2012)). Relativt nylig ser man tendenser til å se på markedsføring som samproduksjon og verdiskapning bl.a. mellom produsent og forbruker med fokus på verdi for kunden, kanskje klarest kommet til uttrykk gjennom overgangen til det som er blitt betegnet som «service-dominant logic» (se for eksempel Vargo & Lusch 2004). Noe av ideen her er at produsenter og kunder er likeverdige. De besitter ulike ressurser. Gjennom samarbeid og interaksjon finner de fram til nye, bedre og akseptable løsninger til glede og nytte for alle parter. Ovenfor ble nevnt at markedsføring gjerne er sett fra bedriftens (markedsførerens) synsvinkel. Det skal imidlertid påpekes at man lenge har vært opptatt av mulige negative sider ved markedsføring, hvor samfunnets interesser må ivaretas, bl.a. reflektert i perspektiver knyttet til sosial ansvarlighet (social marketing) og bærekraftighet (sustainable marketing). Som fag spilte markedsføring lenge en ubetydelig rolle her hjemme. Dette har endret seg mye. Denne endring kan knyttes til Leif Holbæk-Hanssen som i 1960 ble utnevnt som professor i markedsføring ved Norges Handelshøyskole, den første i Norge. Holbæk-Hanssen var visjonær og initiativrik – og har også inspirert og påvirket Ove. Han spilte en sentral rolle for etableringen av Eksamenskommisjonen i markedsføring, og å iverksette de intensjoner som lå bak. Det sentrale formål var å fremme kunnskapsnivået innen fagområdet. Det ble etablert et bredt undervisningstilbud på tre nivåer, grunnkurs, fagkurs og studiekurset. Undervisningen ble gitt mange steder i landet, knyttet til sentrale læresteder som de tidligere distriktshøgskoler. Krav til undervisning ble formalisert. Stor vekt ble lagt på produksjon/skriving av lærebøker som dekket fagplanene - og læremateriell måtte godkjennes av Rådet for videregående opplæring. Markedsføring ble også fag i den videregående skole. På den tiden fantes få lærebøker. Den første egentlige lærebok i markedsføring var Markedsføring. Mål-midler og metoder av Holbæk-Hanssen utgitt i 1963. Boken var nyskapende med vekt på sektorer og plan hvor forhold som kunne innvirke på aktørene i markedet kunne identifiseres. Det er interessant å merke seg at denne boken har mange av de samme momenter som Philip Kotlers bok Marketing Management utgitt i 1967, senere utgitt i mange utgaver – og som raskt ble dominerende på læreboksmarkedet. Etter hvert kom det til lærebøker fra hans medarbeidere ved Markedsøkonomisk Institutt (nå en del av Insti-

21


tutt for strategi og ledelse) ved Norges Handelshøyskole og bl.a. Grunnkurs i markedsføring (førsteutgave 1968) av Kjell Grønhaug. Etter hvert kom det også til læremateriell skrevet av medarbeidere ved andre institusjoner.

Faglige publikasjoner Oves første bok i markedsføring, Markedsføring I, sammen med Harald Woje og Svein-Erik Blom ble først utgitt i 1979 og var en av de relativt tidlige lærebøker i markedsføring (som senere ble utgitt i oppdaterte utgaver). Boken ble i 1987 godkjent av Rådet for videregående opplæring til bruk i den videregående skole. Boken tilpasset gjeldende fagplaner og reflekterer hva som den tiden ble vektlagt. En interessant observasjon som fremkommer ved lesing av boken er - at allerede her, - i kapittel 2.1 Markedsføring under debatt – kan man se litt av Oves senere så sterke engasjement knyttet til ressurs- og fordelingsspørsmål, noe som var høyst uvanlig i datidens lærebøker innen faget. I 1989 kom Markedsføring II (også skrevet sammen med Woje og Blom), en noe mer videregående fremstilling. Også her blir samfunns- og miljøspørsmålet betonet. Begge disse bøker er påvirket av det såkalte bytte-perspektivet, hvor siktemålet er at frivillig bytte mellom to (eller flere) parter skal føre til at de blir bedre stilt, og reflekterer at Ove var vel fortrolig med markedsføringsfaget på den tid. Oves institusjon Universitetet i Nordland (den gang Høgskolen i Bodø) har lenge hatt formelt samarbeid med Russland. Med utgangspunkt i de to lærebøkene nevnt ovenfor, ble disse omarbeidet, tilpasset og oversatt til russisk, hvor de kom i store opplag (Jakobsen og Woje 1991, 1992), noe som skulle tyde på at hans tanker og ideer om markedsføring også her ble formidlet. Ove som selv foreleste i Russland opplevde – som andre – at det var alt annet enn lett å formidle ideer om markedsføring slik at disse ble forstått slik som intendert til studenter i det den gang så sentralstyrte samfunn. Markedsføring som akademisk fag er hans doktoravhandling utgitt i bokform fra 1991, hvor han behandler utviklingen av markedsføring som et akademisk fagområde sett ut fra en vitenskapsteoretisk innfallsvinkel. Her reflekteres til fulle Oves interesse for og kompetanse innen vitenskapsteori, som han på en innsiktsfull måte knytter til markedsføringsfaget. En særs interessant del av avhandlingen er en såkalt referanseanalyse, dvs. en analyse for å kartlegge og forstå hvordan informasjon utveksles innenfor og mellom forskjellige vitenskapelige forskningsmiljøer. Ved å kartlegge re22


feransestrukturen kan man kartlegge i hvor stor grad forskningen innen et fagområde påvirkes av kunnskapskilder fra samme og eksterne fagområder. Basert på detaljert registrering og analyse av alle referansene i seks ledende tidsskrift innen markedsføring for årene 1955, 1974, 1979 og 1985 makter han på en innsiktsfull måte å fange opp sider ved markedsføringens historiske utvikling som fag. Flere av de rapporterte funn er interessante og viktige. Bl.a. finner han at markedsføring som disiplin trekker på og låner fra mange fag så som økonomi, sosiologi, psykologi og andre; at den relative betydningen av de ulike lånefag varierer over tid; at markedsføring som fag – målt gjennom selvreferanser (dvs. referanser til bidrag innen faget) har modnet som disiplin gjennom den tidsperioden han har studert. Interessante observasjoner er også at ved å bruke antall referanser som indikator får han fram at det er stor forskjell mellom ledende og mer generelle tidsskrift, og også at forskerne i økende grad er oppdaterte. Avhandlingen har også gitt opphav til flere konferansebidrag. Jakobsens syn på markedsføring har utviklet seg over tid. I 1992 publiserte han sammen med Jan Mehlum boken Miljø, myter og markedsføring. Formålet med boken er – som det sies i forordet – «å rette et kritisk søkelys mot noen viktige ideologiske forutsetninger for den markedsføringspraksis som har vært med på å utvikle dagens forbrukerbaserte velferdssamfunn i vår rike og generelt velfødde del av verden». Boken kan på mange måter oppfattes som et uttrykk for hans engasjement, evne til kritisk, selvstendig tenkning og åpenhet preget av hans interesse for vitenskapsteoretiske og filosofiske spørsmål. I 1997 publiserte Ove sammen med sin kollega Stig Ingebrigtsen det store (590 sider) innføringsverket, Markedsføring. Teori og praksis i et perspektiv. Boken dekker på en utmerket måte det fagstoff en lærebok innen faget er forventet å dekke. I tillegg inneholder boken nye og interessante perspektiver på hvordan bedrifter kan realisere målsettinger om en bærekraftig utvikling (som i andre fremstillinger knapt nok blir nevnt). Interessante trekk ved boken er også at den eksplisitt tar for seg markedsføring og miljø (kap. 4), viktigheten av etikk (kap. 3), grunnleggende forutsetninger for modeller og perspektiver som ligger til grunn og samfunnsmessige konsekvenser, noe som kun i beskjeden grad blir gjort i andre brede fremstillinger av markedsføringsfaget. Synspunktet at økonomien er avhengig av et konstruktivt samspill med natur og kultur kommer klart til uttrykk i boken, noe som også reflekteres i hans øvrige arbeider knyttet til kretsløpsøkonomi. Ove har i samarbeid med Knut Ims i den senere tid vært opptatt av forholdet mellom konkurranse og samarbeide og betydningen av dette for økonomisk

23


tenkning. Et eksempel som reflekterer dette er artikkelen “Cooperation and Competition in the Context of Organic and Mechanic Worldviews. A Theoretical and Case based Discussion” publisert i Journal of Business Ethics. Artikkelen inneholder også en analyse av et konkret case som er høyst tankevekkende fra et markedsføringsperspektiv. I en rekke arbeider har Ove sammen med Knut Ims tatt for seg produktet sett som prosess, ny innfallsvinkel til hvordan produkt kan forstås med klare implikasjoner – også for markedsføringsfaget.

Tilbakeblikk Av fremstillingen ovenfor fremgår det at Ove har publisert faglige bidrag innen markedsføring over en periode på vel 30 år. Fra starten med fokus på lærebøker tilpasset gitte fagplaner har hans utvikling vært via reflekterte bidrag med betydning både for markedsføringsfaget og -praksis. Som nevnt har oppfatning om hva markedsføring er – og bør være utviklet seg over tid. Også Oves syn på dette slik det kommer til uttrykk i hans skriftlige arbeider har endret seg over tid. Hans arbeider innen faget har helt fra de første lærebøkene reflektert at disse er «up to date». Allerede fra starten av reflektert hans opptatthet av miljø, etikk og samfunnsmessig ansvar. Hans arbeider viser også at han har vært i forkant av utviklingen. Ikke bare hans arbeider knyttet til samarbeid og konkurranse i tråd med perspektivet om «SDL (service-dominant logic)» som nå trenger seg fram med vekt på interaksjon, samarbeid og verdiskapning, de viser også at han tar miljøspørsmål og bærekraftighet på alvor. For undertegnede synes det som om hans opptatthet av vitenskapsteoretiske og filosofiske problemstillinger både har bidratt til kritiske spørsmål knyttet til etablerte oppfatninger innen faget og utviklingen av nye, tankevekkende synspunkter. En vesentlig del av Oves publikasjoner knyttet til markedsføring er kommet til i perioden 1987-1997. Gradvis har hans oppmerksomhet og aktiviteter blitt bredere med økt fokus på miljømessige, etiske og filosofiske problemstillinger, noe som både understreker hans flerfaglige profil, mangslungne interesser og engasjement. Det er liten tvil om at mange av disse arbeidene har betydning for markedsføringsfaget. Ove er ikke bare en tenkende og skrivende person, han også handler. Måten han har maktet å utvikle studiet knyttet til sitt professorat, tiltrekke seg studenter og medarbeidere – og etablere og utvikle samarbeid med andre reflekterer også fremragende markedsføring i praksis.

24


Referanser Achrol, & Kotler, P. (2012), “Frontiers of the marketing paradigm in the third millennium”, J. of the Acad. Science, Vol. 40, 35-52. Baker, M. (2010), “Marketing – philosophy or function?”, M.J. Baker & M. Saren (Eds.), Marketing Theory, Los Angeles/London, Sage. Grønhaug, K. (1968), Grunnkurs i markedsføring, Oslo, Johan Grundt Tanum Forlag (første utgave). Holbæk-Hanssen, L. (1963), Markedsføring. Mål, midler og metoder, Oslo, Tanum. Ingebrigtsen, S. og Jakobsen, O. (1997), Markedsføring. Teori og praksis i et kretsløpsperspektiv, Oslo Tano Aschehoug. Ims, K. og Jakobsen, O. (2006), “Cooperation and Competition in the Context of Organic and Mechanic Worldviews. A Theoretical and Case based Discussion”, Journal of Business Ethics, Vol. 66, 19-32 Jakobsen, O. (1991), Markedsføring som akademisk fag, Oslo, Universitetsforlaget. Jakobsen, O. og Mehlum, J. (1992), Miljø, myter og markedsføring. En kritisk analyse av markedsføringsteori og -praksis, Oslo, Gyldendal. Jakobsen, O. og Woje, H. (1991, 1992), Markedsføring – Samfunn – Bedrift – Forbruker, 1, 2, Moskva, West International Publishing. Kotler, P. (1967), Marketing Management. Analysis, Planning and Control. New Jersey, Englewood Cliffs/Prentice-Hall, Inc. Vargo, S.L. & Lusch, R.F. (2004), “Evolving to a New Dominant Logic for Marketing”, Journal of Marketing, Vol. 68 (January), 1-17. Woje, H., Jakobsen, O., Blom, S.E. (1987, 1989), Markedsføring 1, 2, Oslo, Universitetsforlaget.

25


26


Studiekvalitet, dannelsesfag og interfakultært samarbeid rektor Pål A. Pedersen, Universitetet i Nordland

Innledning Når høgskolemiljøet i Bodø oppnådde universitetsstatus fra 1. januar 2011, er det mange internt ved institusjonen som fortjener en spesiell takk. En av de personene som har studert og arbeidet ved institusjonen i en periode på til sammen mer enn 40 år, er professor Ove Jakobsen, og han har på ulike måter bidratt til at institusjonen kunne utvikle seg fra høgskole til universitet. Jeg vil i denne sammenhengen trekke fram og kommentere tre aspekt ved Jakobsens engasjement og arbeid ved institusjonen: (i) arbeidet med å sikre god studiekvalitet, (ii) arbeidet med å fremme dannelsesfagene i økonomiutdanningene og i de øvrige studiene ved institusjonen og (iii) engasjementet i det interfakultære samarbeidet. At jeg har valgt disse temaene skyldes ikke at jeg har glemt Ove Jakobsens mer direkte bidrag i utdanning, formidling og forskning innenfor fag som markedsføring, etikk, filosofi og økologisk økonomi. Jeg regner imidlertid med at flere av de andre bidragsyterne til dette skriftet vil belyse og kommentere denne personlige faglige innsatsen som Jakobsen har lagt ned gjennom mange år i det akademiske fellesskapet innenfor og utenfor institusjonen, nasjonalt, så vel som internasjonalt.

27


Studiekvalitetsarbeideren Etter at Stortinget i desember 1983 bestemte at det skulle bygges opp en siviløkonomutdanning i Bodø, startet oppbyggingen av et handelshøgskolemiljø ved det som den gangen var Nordland Distriktshøgskole (NDH). En av studentene fra ett av de første kullene på det to-årige økonomisk-administrative kandidatstudiet fra NDH tidlig på syttitallet, var Ove Jakobsen fra Bodø. Som tidligere NDH-student og som en Bodøværing som i tillegg hadde vært ”ute i verden” og skaffet seg et hovedfag fra Statens Lærerhøgskole for handel- og kontorfag (SLHK) ble han, blant en del andre, sett på som et talent som kunne rekrutteres inn i fagstaben som ville være egnet til å bygge opp denne moderne siviløkonomiutdanninga i Nord-Norge.1 Jakobsen engasjerte seg tidlig i arbeidet med studiekvalitet ved Handelshøgskolen i Bodø (HHB), der han blant annet i kraft av posisjonen som prodekanus etablerte et undervisningsutvalg hvor lærerne og studentene møttes for å diskutere innholdet i emner og kurs, måter undervisningen ble gitt på og hvordan sluttevalueringene og eksamenene egnet seg til å måle læringsutbyttet til den enkelte student. I samarbeid med studentforeningen på HHB utviklet Jakobsen spørreskjema for individuell studentevaluering på emne- og kursnivå, der et av prinsippene var at det skulle være studentene selv som gjennomførte innsamlingen av skjema og analyserte materialet som framkom, og at dette igjen skulle presenteres og bearbeides i en dialog mellom studentenes tillitsvalgte og fagpersonalet i undervisningsutvalget. For dette systematiske studiekvalitetsfremmende arbeidet fikk Handelshøgskolen i Bodø, og jeg vil si med Ove Jakobsen i spissen, en av Norgesnettrådets kvalitetspriser for 1997. Verdt å merke seg i ettertid er det at dette arbeidet ble gjennomført på 1990-tallet, lenge før det i lovtekst ble stilt krav til høgere utdannings- og forskningsinstitusjoner om at det skulle foreligge et formelt system for studentmedvirkning som skulle kunne fremme studiekvalitet, et såkalt NOKUT-godkjent kvalitetssikringssystem (KSS). Senere, når tidligere Høgskolen i Bodø (HBO) skulle arbeide fram et grunnlag for KSS på 2000-tallet, ble Ove Jakobsen leder av et internt utvalg som fikk i oppdrag å beskrive de nødvendige, hensiktsmessige og rasjonelle innholdselementer til et slikt system. Utvalget leverte sin innstilling våren 2003 i en rapport på 91 sider, der blant annet begreper som inntakskvalitet, rammekvalitet, programkvalitet og resultatkvalitet ble inngående drøftet og systematisert. I stor grad er dagens KSS ved Universitetet i Nordland et resultat av dette viktige arbeidet, og implementering og praktisering av systemet er inspirert av de anbefalinger som framkommer i Jakobsen-utvalgets rapport. Sett i en 1 Ove Jakobsen var på denne tida også doktorgradsstudent på Norges Handelshøgskole og hovedfagsstudent i filosofi ved Universitetet i Bergen

28


nasjonal målestokk, kan en si at Ove Jakobsen, både før og etter etableringen av det statlige forvaltningsorganet NOKUT, som har et spesielt ansvar for å overvåke og fremme kvalitet i utdanningene blant norske utdannings- og forskningsinstitusjoner, var en pioner i tenkning og utvikling av systemer for fremming av studiekvalitet. På Universitets- og høgskolerådets representantskapsmøte i Molde nå i mai, der sektorens rektorer og direktører deltar, sto tema som studiekvalitet og utdanningsledelse høyt på agendaen. Statsråd i Kunnskapsdepartementet, Kristin Halvorsen, signaliserte i sitt innlegg at det et nasjonalt behov for å vie disse temaene betydelig mer oppmerksomhet de kommende åra for å sikre en god praksis ved lærestedene. Og under dette møtet slo det meg at det fortsatt er behov for personer i akademia som Ove Jakobsen, som motiverer til systematisk tenkning, åpen dialog mellom faglærere og studenter og dermed til en praksis som bidrar til et godt læringsfellesskap for studenter og ansatte ved norske universitet.

Dannelsesfagsforkjemperen Examen philosophicum (ex.phil.) som studieemne har i hele etterkrigstiden vært og er fortsatt en viktig del av det som norske universitetsstudenter må lese, uavhengig av hvilke disipliner eller profesjonsstudier kandidatene er tatt opp til. Innføringen av ex.phil. ved universitetene ble gjort for å styrke dannelsesaspektet ved all universitetsutdanning i Norge. Ved høgskolene har en ikke de samme tradisjonene. Her ble gjerne ulike elementer av dannelsesfag undervist sammen med disiplinfag, eller som en integrert del av ei profesjonsutdanning. Etter høgskolefusjonen i 1994, der Høgskolesenteret i Nordland (tidligere Nordland distriktshøgskole), Bodø lærerhøgskole og Nordland sykepleiehøgskole ble sammenslått til Høgskolen i Bodø (HBO), og flere av fagmiljøene ved HBO utviklet studier på mellomfags- og hovedfagsnivå, tok en del fagpersoner initiativet til at første- (og eventuelt andre-) semesteremner i dannelsesfag burde utvikles og tilbys studentene. Den fremste frontkjemperen for å tilby slike felles studieemner for alle studentene, var Ove Jakobsen. På midten av 1990-tallet var jeg selv med i et tverrfaglig og tverrfakultært utvalg, ledet av Jakobsen, som så på muligheten for å tilby kurs i filosofi og etikk med deltakelse fra studenter fra samtlige fagmiljø ved HBO uten at vi lyktes i første omgang. Parallelt med dette arbeidet pågikk det en diskusjon ved Handelshøgskolen i Bodø hvordan en kunne tilby økonomistudentene emner og kurs innenfor dannelsesfagene. Det ble utviklet både valgemner og etter hvert obligatoriske 29


kurs som skulle gi studentene en innføring i sentrale emner i filosofi, etikk og miljø, og emnene ble etter hvert obligatoriske for studenter på bachelor- og masternivå. Ove Jakobsen var sentral i denne utviklingen, og han bidro både med utarbeidelse av studieplaner og pensum, og undervisning og veiledning av kandidatene på alle nivå. Etter hvert som universitetsmålsettingene her ved institusjonen tok form på slutten av 1990-tallet, ble ønsket og behovet for en faglig satsing på ex.phil. tydeliggjort. Helt fra begynnelsen av 1990-tallet har det blitt tilbudt undervisning og eksamen i ex.phil. her i Bodø, men da under ledelse og i regi av Universitetet i Tromsø. Fra og med 1997 ble imidlertid disse førstesemesteremnene undervist av fagpersoner ved HBO, og i første omgang i et samarbeid med Norges Teknisk-Naturvitenskaplige Universitet (NTNU) i Trondheim. Høsten 2003 tok imidlertid Handelshøgskolen i Bodø ved HBO et eget tydelig faglig lederskap til denne utdanningen ved blant annet å delta aktivt i det etablerte nasjonale universitetssamarbeidet om ex.phil.-utdanning, og en begynte arbeidet med å bygge opp spesifikk fagkompetanse ved å utlyse og tilsette personer med doktorgrader i filosofi. Uten Ove Jakobsens personlige og sterke faglige engasjement i det å gjøre dannelsesfagene tilgjengelig for studentene, både ved spesifikke kurs for økonomistudentene, og mer allment for alle studenter gjennom satsingen på ex.phil., ville institusjonen ha manglet en tydelig strategi for dannelsesfagene i utviklingen fra høgskole til universitet. Det er imidlertid verdt å merke seg at selv om Universitetet i Nordland nå tilbyr ex.phil. til alle studentene, gjenstår det fortsatt å utvikle dette tilbudet på en slik måte at dette dannelsesfagstilbudet er obligatorisk for studenter på alle bachelorprogram ved institusjonen.

Sam-arbeideren Som på de fleste utdannings- og forskningsinstitusjoner jeg etter hvert har lært å kjenne, har det, og er det fortsatt, en utfordring ved vårt lærested å finne fram til gode måter å samarbeide på, på tvers av faglige og fakultære organisatoriske inndelinger. Imidlertid er det ofte pekt på, både av studenter, ansatte, arbeids- og næringsliv, og politikere, at det vil være store faglige gevinster ved å få til et effektivt og hensiktsmessig samarbeid på tvers, innenfor utdanning, så vel som innenfor forskning og formidling. Helt siden jeg lærte Ove Jakobsen å kjenne på slutten av 1980-tallet, har han spesielt ivret for slikt interdisiplinært og interfakultært samarbeid. For en relativt liten handelshøgskole som den vi har i Bodø, som i tillegg utgjør ett av fire fakultet ved et universitet, vil det åpenbart kunne være interessante og viktige positive synergieffekter av det å arbeide systematisk på tvers av faglige og fakultære grenser. Det er i 30


midlertid mange utfordringer i det å lage felles interfakultære prosjekter. Det kan både være sterke faglige motsetninger, men kanskje vel så ofte ser man problemer av mer praktisk karakter, som for eksempel det å skulle fordele eventuelle kostnader og inntekter som måtte berøre fellesprosjekter. Og gitt at man har fått til å etablere et interfakultært faglig samarbeid, kan det også oppstå problemer med hvilke parter som skal ta skyld dersom en mislykkes faglig, eller hvem som har æren dersom en lykkes. Professor Ove Jakobsen har siden han begynte å arbeide med utdanning og forskning vært den ukuelige optimist med hensyn til å finne fram til og faktisk etablere viktige faglige samarbeid mellom ulike fagmiljø rundt på institusjonen hvor han har jobbet. Her kan jo eksemplet med etableringen av dannelsesfag og examen philosophicum for alle studenter nevnes igjen. Men jeg vil hevde at den viktigste innsatsen som Jakobsen har gjort med hensyn til etablering og drift av et interfakultært samarbeid, er ideen og realiseringen av UiNs Etikknettverk. Etikknettverket ble etablert omtrent samtidig som institusjonen formulerte universitetsutviklingsstrategien, og utgjorde tidlig i universitetsutviklingsarbeidet en viktig fellesarena for å diskutere etiske utfordringer i utdanning og forskning spesielt, men også mer allmennetiske problemstillinger knyttet til utøvelsen av ulike profesjoner og miljø- og ressursetiske spørsmål i vår samtid. Som et av de få interfakultære fagnettverkene, søkte Jakobsen institusjonsstyret om økonomiske midler til drift og utvikling av nettverksaktiviteter, og har sammenhengende i nesten et ti-år fått slik støtte til ulike faglige aktiviteter. Nettverket omfatter fagpersoner fra flere disipliner og profesjoner, og har faglige medlemmer fra alle fakultet og fra personer tilsatt i administrative stillinger ved universitetet. I tillegg til seminar- og foredragsvirksomhet internt og eksternt, har nettverket tatt initiativ til utvikling av tverrfaglige og tematiske doktorgradskurs innen etikk som har vist seg å være populære for interne og eksterne doktorgradsstudenter fra ulike disipliner. Selv om Etikknettverket i dag ledes av en annen en Jakobsen, må han tilskrives rollen som nettverkets far, og som en av de viktigste og mest aktive medlemmene over de åra som nettverket har eksistert.

Avslutning Personlig er jeg også dypt takknemlig for Ove Jakobsens interesse for noe av den forskningen jeg selv har bedrevet siden jeg ble tilsatt på slutten av 1980-tallet. Som mange andre relativt unge lærere som kom inn og skulle bygge opp utdannings- og forskningsmiljøet i økonomifag i Bodø, opplevde jeg at det i diskusjonene og tilbakemeldingene fra Ove Jakobsen på notater og/eller innlegg på forskerseminarer, alltid var lærerike momenter og tanker 31


inspirerte til videre forskningsinnsats. Det er derfor all grunn til å uttrykke takknemlighet for at Ove Jakobsen valgte å arbeide i det akademiske miljø i Bodø, og takke han for den innsatsen han har bidratt med overfor enkeltforskere, studenter og for institusjonsutviklingen mer generelt. Gratulerer med 60-årsdagen, professor: Jeg håper å samarbeide enda tettere med deg når jeg kommer tilbake til handelshøgskolen etter endt rektorperiode.

32


Om ideer, kunnskapsutvikling og virkelighetsoppfatninger John Skår, professor emeritus

Kunnskap “Kunnskap” er et ord for mye av det som opptar oss daglig. Likevel finnes det ingen definisjon av kunnskap som alle er enige om. Dette betyr at det finnes mange oppfatninger om hva kunnskap kan bety, hvordan den kan og bör produseres og brukes. Platon sies å ha forsøkt å sette tre kriterier for hva som skal ses som kunnskap: Det som sies eller skrives skal väre verifiserbart, sant og man skal kunne tro på det. Men det er klart at det finnes mange ideer som folk tror på og som ikke oppfyller de to förste kriteriene. Dermed blir idéer og kunnskapsutvikling i og utenfor forskningsverdenen et tema som stadig opptar oss og samtidig et område med store utfordringer. Hvordan skal “virkeligheten” beskrives, forklares, bedömmes og forandres? Dette opptar mange, også formålet for dette festskriftet.

Kunnskap, forskning, politikk og nytte Kunnskap oppstår på mange måter. Forskningsbasert kunnskap forutsettes produsert med metoder som er aksepterte innenfor det vitenskapsområde hvor forskningen skjer. Forskning betyr også “forskning-om-igjen” (re-search). Det vil si at forskningsresultat utsettes for prøving og nye ideer oppstår som kan 33


forandre kunnskap. Denne prövingen som skjer hele tiden er en fundamental del av den såkalte akademiske friheten. Forskningen skjer imidlertid ikke i et lukket institutt eller liknende, men er avhengig av politiske idéer og ekstern finansiering. Under de siste femti årene har det politiske trykket på forskningen stadig öket i den meningen at “forskningen skal skape innovasjoner og vekst i samfunnet”. Dette gjelder fra EU-nivå og ned til kommunenivå. Dette betyr i sin tur at det oppstår et samspill mellom forskning og ideologi og at rollen om”uavhengighet” - som mange akademikere fremdeles tror på - ikke er så tydelig. Akademiene blir kanskje ikke den garanti for “sann kunnskap” som mange tror? Likevel er det ikke et spörsmål om enten-eller. Forskningssystemet har totalt sett, fremdeles plass for ny- og annerledestenkere, noe vi skal väre glade for. Min oppfatning er att forskning egentlig ikke lar seg styre hverken ovenfra eller innenfra. Intensjoner helt ovenfra feiler ofte. Den avgjörende faktoren for god forskniing er hva som skjer på forskernivå og de kognitive prosesser som utlöses der. Det er der forskningens idéverden finnes, skapes og utvikles. Uten denne idéverden blir det ingen forskning. Men man får ikke glemme at dette er bare en marginal del av den totale idéverden. En god oversikt over idéenes historier finnes i Watsons bok (Watson 2005).

Det akademiske systemet - frihet eller tvangströye? I det akademiske systemet brukes begrepene ontologi og epistemologi når man vil posisjonere kunnskapsspörsmål. Det förste går närmest på hva slags enheter i verden som studeres og det andre ses som den del av vitenskapsfilosofien som studerer kunnskap og kunnskapens egenskaper, grunnlag, omfang og valditet. Det pågår en “evig” debatt om hva som skal betraktes som kunnskap. I det akademiske landskapet (også sett som et framtalsystem og samling “kinesiske esker”) finner man alle mulige former - mer eller mindre begrunnet - for kunnskapsutvikling og “sann” viten. Kuhn (1996, 3 utg.) satte navn på dette med begrepet paradigme (eller “normal science” som han selv foretrakk). Det vil si at det innenfor et vitenskapsområde til enhver tid finnes noen dominerende måter å drive forskning på for eksempel hvilke problemstillinger som anses väre de “rette” eller “rette” metoder. Dette er en del av det akademiske systemets kultur og styringen skjer på mange måter. For eksempel gjennom veiledning, evaluering og andre former og bidrar til områdets konservering. Innovasjoner forekommer og da er det utbrytere og annerledes tenkere som av og til beskyldes for “å ta for seg” i en periode innen det de arbeider med blir normalvitenskap. Områdene ökologisk ökonomi og “evolutionary economics” kan være eksempel. Og her ser jeg filosofen Arne Näss som en norsk foregangstenker. Så 34


selv om den akademiske kulturen av og til bremser så ser jeg den ikke som en tvangströye. Ikke noe sted finnes det så stor plass for fantasi og idéutvikling som på ett “normaluniversitet”. Selve universitetsinstitusjonen - en av verdens mest overlevende organisasjonsformer - er spesiell og gunstig for idéutvikling.

To paradigmer i strid eller samspill? Historisk sett og mange steder fremdeles finnes en teleologisk komponent i kunnskapsutviklingen. Den går ut på at det er hensikten med en enhet i natur eller adferd er viktigst og at årsaken ikke er det. En paradigmeretning som dominerer i den vitenskapelig baserte forskningen, går nettopp ut på at årsakene gis hovedfokus, dvs å finne årsak og sammenheng for hendelser i natur og adferd. Reduksjonsismen är som kjent navnet på dette paradigmeområde som - faktisk - dominer mange områder også ökonomi. Bedriftens ökonomiske situasjon beskrives som aggregering av alle bokförte transaksjoner. Det samme gjelder nasjonalregnskapet. Innenfor det biologiske området er det litt annerledes for aggregeringsprinsippet gjelder ikke der eller er ihvertfall ikke kjent kunnskap enda. Det som hender i en molekyl eller i en celle og hele veien til fordöyelse og kraft i sparket som treffer fotballen, ordner seg ikke inn i en sammenhengende aggregert og målbar forklaring: Det som skjer på et höyere nivå fölger andre regler enn på lavere nivåer. Dette leder over til en annen paradigme og det er den holistiske. Om denne kan kort nevnes at man oppfatter at en helhet er större eller i hvertfall noe helt annerledes enn summen av de deler den består av. Fysiologen Noble (Noble 2006) bruker den kjente figuren av leire for å beskrive dette: Humpty Dumpty sat on a wall, Humpty Dumpty had a great fall. All the king’s horses and all the king’s men Couldn’t put Humpty together again. Poenget er at det ikke er så lett å beskrive og forklare sammenhenger fra mikro til makro. Det finnes empiri, dvs forklaringer på mikro, men denne empirien hjelper ikke når hele bildet skal vises - dvs når alle bitene til leirfiguren skal settes sammen til en helhet. Det er dette og en del annet som skapte systemteorien og anvendelser av den på mange områder. En måte er da å bygge systemer (i praktisk forskning) basert på reduksjonsistiske prinsipper. (Det har jeg selv gjort.) Reduksjonisten velger å avgrense problemstillingen og antar - som regel - at faktorer utenfor problemstillingen ikke har noen (vesentlig) innvirkning (for eksempel gjennomsnitt for utelatte faktorer er lik null med

35


gitt varianse). Holistens idé kan gjöres til en modell som kopieres. Holistens problemstiling er som regel mye mer omfattende enn reduksjonistens. Mye mer tas med og dermed öker kompleksiteten. Både reduksjonisten og holisten kan ha noe teleologisk over seg. Reduksjonisten vil antakelig styre mot likevekt mens holisten vil bygge noe helt annet. Holisten er derfor ikke så opptatt av empiri. Man vil bygge idébaserte systemer og selve idéen er jo å forandre. Derfor kan forskningsprosjekter om samfunnsforandringer ofte betegnes som idé-baserte og også ofte ideologibaserte: De vill forandre verden - som regel til det bedre. Dermed er vi tilbake i en teleologisk situasjon: Det er den verden vi lever i som skal forandres og empiri er da ikke så viktig. Et samfunn eller deler av det kan ikke pröves under kontroll i laboratorier. For forskeren er situasjonen at det mangler virkelighet som framtidsmodellen kan bygges på og begrunnes med. Problematiseringen som legges til grunn for forandring må da ha andre premisser. Virkelighetsoppfattninger kan som alle kjenner til konstrueres og oppfattes som mer eller mindre rimelige. Problemet avhjelpes nå i hvertfall til en viss del med simulering der forskeren kan variere parametrene. Dette er vanskelig forskning og det er ikke lett å få noen til å tro på noe som ikke eksisterer eller som man ikke har erfart. Dette er holismens dilemma og samtidig reduksjonsismens begrensning.

Professorer - tenkere med makt over idéer? Det domenet som jeg her har beskrevet helt kort ovenfor, dvs reduksjonsisme-holisme, er mange professorers livsluft. De starter sin karriere et eller annet sted på skalaen. Noen går i tradisjonelle spor og andre forsöker å gå fram på nye. Sannsynligvis er alles idéer erfaringsbaserte i den forstand at de ingår i problematiseringer av forhold i samfunnet. Professorer er like lite historie- og kontekstlöse som andre mennesker. Eureka eller Newtons eple er ikke vanlige opprinelser til forskningsidéer og lösninger. Det finnes ofte en generell kunnskap i ett samfunn og grunnlag for verdioppfattninger som ofte er premisser for idéer. Arne Naess var veldig tidlig ute med begrepet ökosofi, men allerede i sekstiårene var det en student ved NHH som skrev sin eksamensoppgave med utgangspunkt i Naess sine idéer om ökologi. Virksomheten ved Handelshögskolen i Bodö med innretning mot miljökonomi og etikk kan ses som en gren på det filosofiske treet som vokste på Blindern. Men etter Naess er det mange som har strevet med å utvikle et helhetssyn på det organiske og det ikke-organiske i vår verden og utenfor. Professorer i mange land må ses som de viktigste kunskapsfornyere, men ikke alene. Strategien synes å være at man bygger på hverandres modeller og resultat. Samspillet mellom idébärere og vitenskaper for både natur og samfunn og dermed robuste veriferbare målinger og tolkninger, blir bedre og bedre. Men likevel, det skjer mye 36


på det professorale nivået. Lamont i sin stude av hvordan professorer tenker, beskriver dynamikken slik: ”… when it comes to evaluating …(scholars) work across disciplines, simple measures… usually will not do. Instead, scholars are brought together to deliberate the merits …(scholars) weigh in with their particular expertise, they also learn from one another, improvise, opine, convince, and attempts to balance competing standards.” Inspirasjon og innflytelse fölger med dette som skjer i möter, konferanser av alle slag og mer og mer på internet. Dermed blir idéer lett globale selv om de er lokale i sin opprinnelse. En professor er derfor som regel en del i et större nettverk og det kan bety mye for spredning og aksept av nye idéer. Det betyr også at det oppstår fellesskap over mange grenser og vitenskapsgrenser.

Er det mulig å fange idébegrepet? Av det som er skrevet ovenfor i denne delen, vil et intrykk være at idéer er noe som flyter rundt i alle slags miljöer og som ofte vil kunne väre veldig abstrakte, men også veldig konkrete, for eksempel likebehandling av alle mennesker eller mudring av et trangt sund på Vestlandet. Idéer kan altså være nesten hva som helst. Platon og Descartes regnes som kanske de förste som forsökte å definere idébegrepet. For Platon var idéer evige og utenfor individens sfære. Descartes delte idéer in i abstrakte og konkrete, dvs det som kalles idé representerer noe. Watson (2005) i sin tykke bok om idéenes historie, vil ikke presisere idébegrepet, men gir en lang rekke abstrakte og praktiske eksempler. 2100 f. Kr kom idéen om juridiske koder; 507 f. Kr. demokrati introdusert; 80 e. Kr. kompass brukt i Kina; 1440 trykketeknikken kom; 1740 Hume angrep kristendommen; 1859 Darwin kom med sin evolusjonsidé; 1899 Freud og psykoanalysen. Implisitt er Watsons idé om idéer at det handler om meninger og viten som brukes i alle mulige sammenhenger for noe og av noen. Han bygger mye på Arthur Lovejoy, professor i filosofi ved Johns Hopkins og som regnes som idéhistorieforskningens far. Lovejoy er ikke så lett å tolke, men en idé om idéer hos ham er at det handler om prosesser. Hvert sted i prosessen bygger på tidligere og skyter nye skudd, kanske i en dialektisk prosess. Dette kan muligens forklare hvorfor det kommer nye “protesterende” og “konkurrerende” idéer innenfor eksempelvis ökonomenes område. Alfred Marshall lånte fra mekanikken for å skape likevektsmodeller og andre eksempler finnes også.

37


Det er antakelig ikke mulig å definere idébegrepet generelt. Det må nok ses i sammenheng. På en del områder finnes det standarder og taxonomier og gamle og nye ideer må da ses i relasjon til disse. Her kan det kanskje passe inn og presentere en idé, nemlig at idéenes domene är innovasjonenes vogge? Denne boken är til ære for en professor, tenker og idéinnovatör, professoren Ove Jakobsen. Denne artikkelen kommer ikke til å gå närmere inn på Jakobsens mange og gode idéer, men nysgjerrigheten gjör seg gjeldende for de personer som Jakobsen lister på sin hjemmeside, og som har inspirert ham. Hva har de hatt og har for slags idéer? Hva slags intellektuelt nettverk kan Jakobsen plasseres inn i? Det er ikke min oppgave å besvare det siste spörsmålet så det er fritt fram for andre å gjöre den komparative studien. En sammenlikning med andre idéretninger kan også være av interesse. Jeg tenker fremst på pragmatikeren Charles Sanders Peirce som representerer en annerledes tilnerming til idéer, virkelighet og tro på det man gjör (Han regnes som pragmatismens far, Cohen(1998).). Her vil jeg se litt på Jakobsens inspirasjonskilder.

”On the shoulders of giants” – eksempler fra Ove Jakobsen selv På sin hjemmeside lister Jakobsen fölgende personer som har inspirert ham: Alfred North Whitegead Nicolas Georgecu-Roegen Kenneth Eward Boulding Ernst Friedrich Schumacher Leif Holbaek-Hanssen Fritjof Capra Herman Daly Richard Welford. De er alle menn så jeg vil faktisk föye til en kvinne, nemlig Ellinor Ostrom, prisvinneren som döde nylig. Aldred North Whitebread (1861-1947) var matematikeren som ble professor i filosofi ved Harvard University. En sentral tanke hos ANW var at enheter henger sammen i prosesser (helheter) og at det er viktigere å studere prosesser en enkelposisjoner. Dvs han ser på helheter. Samtidig skulle man kunne si at det finnes noe lockeiansk ved ham: ”That all things flow is the first vague generalization which the unsystematized, barely analysed, intuition of man has produced. …” (Wikipedia) En underliggende idé hos ANH synes å være at filosofiens oppgave er å 38


forklare relasjonene mellom objektive, vitenskapelige og logiske beskrivelser av verden og hverdagsopplevelser i den subjektive erfaringen. Nicolas Georgecu-Roegen (1906-1994) var matematiker og ökonom, professor ved Vanderbilt University (bl a). Han er i denne sammenhengen mest kjent for sine idéer og teorier om bioökonomi og ökologisk ökonomi. For det siste området betraktes han av mange som dets opphavsmann. Han var stöttet av selveste Joseph Schumpeter og hans fremste fölgesvenner i intellektuell forstand var Herman Daly og Kozo Mayumi. Kenneth E. Boulding (1910-1993) var ökonom, systemviter, fredsaktivist, poet, kveker og mye annet. Han var professor i USA fra 1949 til pensjoneringen. KEB var en av de förste som kritiserte den ökonomiske teoriens mekanistiske grunntanke om likevekt. I stedet ville han löfte fram likhetene mellom ökonomi og biologi, dvs se begge som evolusjonäre prosesser. Han ble fölgelig en av de fremste eksponentene for bevegelsen evolusjonär ökonomi. Ernst Friedrich Schumacher (1911-1977) var en tenkende statistiker og ökonom lenge knyttet til UK National Coal Board. Et ganske merkelig utgangspunkt, egentlig, for det han er mest kjent for er boken “Small Is Beatiful: a study of economics as if people mattered” fra 1973. Schumacher skapte uttrykket “intermediate technology” som spilte en viktig rolle i datidens utviklingsdiskusjon. Han er også kjent som ateisten som konverterte til katolisismen og som beundret Mamatha Gandhi som han så som “folkets ökonom”. I skaren av Keynestilhengere hadde han ikke mange tilhengere. Så kommer vi til Leif Holbaek-Hanssen (1917-1991). LHH var professer i markeds- og distribusjonsökonomi ved NHH 1960-1976. Han ses som pioneren i Norge innenfor dette fagområdet. Jeg lärte ham å kjenne som student, licentiand på NHH og i perioden 1971-75 da jeg jobbet en del ved Fondet for markedsforskning hvor LHH var formann i styret. LHH var en komplisert person med idéer og lösninger på det meste. Han ville gjerne gjöre seg hört over mange områder samtidig. Hans sentrale idé var inspirert av sosiologer og gikk ut på at samfunnet har flere gjensidig avhengige aktörer og for dette som helhet må man finne nye modeller og teorier. LHH var egentlig ikke forsker. Han bygget mye på sin erfaring fra tiden som spesialist på markedsundersökelser. Disse undersökelsene omfattet både forbrukere og bedrifter og ble det empiriske grunnlaget for mange idéer om “samarbeid” som institusjon i et samfunn. Fritjof Capra (f. 1939) er fysiker og systemteoretiker og leder Center for Eco-

39


literacy i Berkeley, Kalifornia. Capra er kjent for både sine ideer og sin store evne til å popularisere sine idéer. Han tar seg inn stort sett over hele det vitenskapelige feltet og skygger ikke for noe. En idé hos Capra om organisasjon - eller selv-organisasjon - bygger på giganter som i 70-årene var opptatt av dette: Ilya Progogine, Herman Haken, Manfred Eigen, Huberto Matura, James Lovelock (med Gaia), Lynn Margulis og Francisco Varela for å nevne noen. Fra dette kom det fram at selvorganiserende organisjoner er endogene (for eksempel om kreativitet), opererer utenfor likevekt og relasjonene i systemene er ikke-lineære. For å klare seg videre, må et samfunn - og det er nok Capras primære idé - lære seg å handle ökologisk. (se Capra) For dette har han opprettet sitt senter for “ecoliteracy”, dvs et senter for metoder og annet som skal gjöre oss i stand til å forstå og kommunisere om miljöproblemer og dermed endogent skape en bedre verden. Herman Daly (f. 1938) er ökonom og ses som en av grunnleggerne av ökologisk ökonomi. Han var 1968-1988 professor ved Lousiana State University og har senere hatt oppgaver ved en rekke universiteter i USA og utenfor. Hans sentrale idé handler om det han kaller “steady state economy”, dvs konstant populasjon, konstant materiell levestandard, og jevn fordeling av formue/kapital. Dalys idé kan virke utopisk, men han har fått en rekke priser som erkjennelse. Omsetting av idéen til praksis er det ikke skrevet så mye om. Richard Welford skiller seg fra de som er nevnt ovenfor. Han er en entreprenör som omsetter sin idé til virkelighet og det i Hong Kong fra 2004 og senere i Singapor, Peking, Kuala Lumpur, Tokio og Edinburg. Idéen går ut på å väre pådrivende for området bedriftenes sosiale ansvar (CSR. Corporate social responsibility). CRS Asia (organisasjonens navn) driver en omfattende virksomhet med partnerskap, konferanser, utdanning, rådgiving m m. Overskuddet reinvesteres i virksomheten som skal være “stakeholder” styrt. Til disse vil jeg föye Elinor Ostrom (1933-2012), ökonom og professor ved både Indiana University og Arizona Ste University. Hennes forsknng og virksomhet ved Sustainable Agriculture and Natural Resource Management Collaborative Research Support Program (SANREM) indikerer hva hun var opptatt av. Hennes idé uttrykt i motiveringen for Sveriges Riksbanks pris i ökonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel, er fölgende: “.. by showing how common resources - forests, fisheries, oil fields or grazing lands - can be managed by groups using it” (Wikipedia). Jeg er ganske sikker på at Ove Jakobsen tar med Ellinor Ostrom på inspirasjonslistenlisten når han reviderer den.  

40


Idéer, visjoner, utopier og virkelighet La oss nå tenke oss at alle de som er omtalt ovenfor setter seg ved et rundt bord der også Ove Jakobsen er med. Flere av de nevne personene har truffet Jakobsen og samtalt med ham. Fra andre har han hentet inspirasjon indirekte. Hva vil de snakke om og hvordan vil de beskrive “the state of art” når det gjelder det idéfellesskap som den korte beskrivelsen ovenfor tross alt viser noe av? Kan de komme fram til en felles oppfatning av hva som skal betraktes som “virkeligheter”? Betrakter de seg selv som holister med et felles idégrunn? Eller vil vi få like mange oppfatninger som antallet deltakere i denne samtalen? Et fellestrekk er at alle hver for seg har sterke idéer om hva som er beste måten å ordne saker og ting i framtiden og til i hvertfall til noe som er bedre for alle. Men hva kan de komme til å si om de krevende overgangene fra nåtid til framtid? Ja, her kan jeg ikke engang spekulere, men vil oppfordre Ove Jakobsen til å publisere et mulig referat fra dette tenkte mötet. Det skal bli spennende å lese. There are no whole truths; All truths are half-truths. It is trying to treat them as Whole truths that plays the devil. (Alfred North Whitehead, Dialogues)

Henvisinger: Capra, Fritjof. (1996). The Web of Life. New York: Doubleday. Cohen, Morris R. (1998). Chance, Love and Logic. Lincoln og London: NUP. Kuhn, Thomas S. (1996, 3 utg) The Structure of Scientific Revolutions. Chicago og London: University of Chicago Press, 1996. Michèle Lamont, Michèle. (2009).How Professors Think, London: HUP. Noble, Denis. (2006). The Music of Life, Oxford: OUP. Watson, Fred. (2005). Ideas, a history from fire to Freud. London: Phoenix.

41


42


Å stille spørsmål Lars Hektoen, banksjef i Cultura Bank For noen år siden fortalte Ove meg at han ved eksamen helst ønsket å bedømme studentene ut fra deres evne til å stille spørsmål ved pensum. Dette forteller mye om Oves holdning til det å studere. I motsetning til vår tradisjonelle måte å lære på, som mest bærer preg av nedlasting og memorering av fakta, vil en slik forestående prøve tvinge oss til stille oss kritiske til det stoffet vi skal tilegne oss. Gjennom hele vår utdanning bedømmes vi i etter vår evne til å hente fram det vi har pugget og sette dette på papiret i løpet av noen timer ved eksamensbordet. Og når vi endelig har tilegnet oss en akademisk grad, symbolet på at vi kan og vet noe mer enn de fleste, forsvarer vi dessverre alt for ofte denne skansen av nedlastet viten mot angrep i form av kritiske spørsmål, istedenfor å være åpne for dialog og nye erkjennelser. Økonomifaget, et samfunnsfag, handler mer enn noe om å stille spørsmål; hva skyldes det for eksempel at noen sliter med å overleve, mens andre har problemer med å forvalte sin overflod av kapital? For de fleste av jordas mennesker handler det dessverre mest om det første, mens Nobels minnepris i økonomi, som deles ut av den svenske Riksbanken, oftest har belønnet dem som forstår seg best på det siste.

43


Økonomisk teori og praksis Ove Jakobsen har gjennom mange år gledet leserne av bankens magasin, ”Pengevirke” med velskrevne artikler om kjente, for det meste alternativt tenkende økonomer. Mange av disse økonomene stiller spørsmål ved begrepet økonomisk vekst, som for næringsliv og samfunn er blitt et mål i seg selv, uten at tilstrekkelig hensyn tas til en kvalitativ og bærekraftig samfunnsutvikling. For å underbygge og belyse det teoretiske stoffet, er Ove Jakobsen en flittig bruker av gjesteforelesere fra praktisk forretningsdrift i sin undervisning. Som representant for Cultura Bank blir jeg for eksempel utfordret til å svare på spørsmålet hvordan det er mulig å drive en bank etter de prinsipper som Cultura Bank forfekter; der hensynet til mennesker og miljø settes foran hensynet til maksimal profitt. Og hva ligger egentlig i betegnelsen ”et etisk alternativ”, som banken bruker om seg selv i sine brosjyrer? Enkelt uttrykt betyr etisk bankdrift å handle slik at miljø og mennesker ikke tar skade av den økonomiske aktivitet som bedrives, og helst skal virksomheten ha en positiv effekt. Vi er på ingen måte alene om å vektlegge dette, og enhver større bedrift med respekt for seg selv har i dag en avdeling som er ansvarlig for samfunnsansvar og miljø. Men henger liv og lære sammen? Det er jo tydeligvis ingen mangel på kapital for finansiering av oljeutvinning fra tjæresand, overbeskatning av fiskebestanden i verdenshavene eller gruvedrift som forurenser og krever hele landsbyer lagt i ruiner. Og hva med ”bank-uvesenet” som har bidratt til den finanskrisen verden har vært inne i de siste årene? For alle disse store og ledende bedriftene, som har CSR og miljø skrevet med store bokstaver i sine rapporter, er realiteten at hensynet til avkastning på kapitalen fortsatt kommer i første rekke. Og, hvis ikke vi, dagens forbrukere og velgere, og investorer, ser og reagerer på dette, er det en desto større oppgave for våre universiteter, representert ved forskere og lærere som Ove Jakobsen; å utdanne og bevisstgjøre ungdommen som skal ta fatt på den tunge oppgaven å rette opp de feil tidligere generasjoner har begått.

Dagens økonomiske virkelighet Moralfilosofen Adam Smith hadde nok blitt forferdet om han hadde opplevd hvordan hans bilde på markedets ”usynlige hånd” blir misbrukt til å forsvare utbytting, egoisme og grådighet. Hvis ”slavearbeid” i Kina eller ødelagt regnskog er prisen for å skaffe oss billigere forbruksvarer og mat, er noe fundamentalt galt fatt. På papiret har nok total ”velstand” økt, men det har også kløften mellom fattig og rik i den vestlige verden gjennom de siste årene , og hvordan er det fatt med vår livskvalitet? Det er nok av spørsmål for en nysgjerrig økonom og hans studenter å bryne seg på. 44


Økonomisk vekst er noe enhver politiker setter øverst på agendaen. Vekst må til for å få skape arbeidsplasser og ”sikre velferdsstaten” som det heter. Og, som forsvarene av dagens markedsliberale, økonomiske system forfekter, er det dette systemet som raskest kan bringe velstand til de store massene av verdens befolkning som lever i ytterste fattigdom. Overfladisk sett er dette også sant, jordas brutto produksjon stiger stadig, på tross av de problemer og utfordringer globalisering og forurensning bringer med seg. Men som alle sannheter må også denne tåle å bli satt under diskusjon. Hva slags vekst, hvor og for hvem? Helt til det siste har man ikke vært like villige til å se de negative sidene av den ensidige vekstfokuseringen. En annen misforståelse er at teknologiske fremskritt alene, flere ”månelandinger” a la CO2 rensing av gasskraftverk, skal redde oss ut av knipa. Da ”dot com” boblen sprakk rundt år 2000, representerte det (foreløpig?) slutten en langvarig økonomisk opptur preget av optimisme og tro på teknologisk utvikling. Noe av dette var reelt, mye var luft. Det reelle er representert ved varer og tjenester vi alle kjenner og bruker i dag, mye frembrakt av avansert informasjonsteknologi. Biler bruker ikke lenger en liter på mila, vi er nede i under halvparten, men dette må ikke lede oss til å kjøre dobbelt så langt som før med god samvittighet. Det teknologiske bidraget til utviklingen er avgjørende, men det må ikke brukes som unnskyldning for å leve videre som om alt var i beste orden. Økonomisk helhetstenkning er viktigere enn noen sinne.

De virkelige utfordringene Globalt ser vi millioner av mennesker som forstsatt lever helt på eksistensminimum, dessuten borgerkriger, politisk undertrykkelse, vold, sykdom og nød. I tillegg begynner vi å ane konsekvensene av klimaendringer som kan forverre forholdene for de dårligst stilte befolkningsgruppene ytterligere. Kontrasten til Norge, der det fortsatt ropes hurra hver gang vi setter boret i et nytt oljereservoar som kan utnyttes, er slående. Vårt statlige pensjonsfond investerer i ulike aktiva med det mål å skape høyest mulig avkastning, også dessverre i selskaper som er alt annet enn miljøvennlige. Hvis det ikke er mulig å la oljen ligge i fred, burde ikke i det minste en større del av overskuddet investeres i prosjekter som kan bidra til å rette opp skadene den ukritiske vekstfilosofien har skapt?

”The best and the brightest”, en tapt generasjon? Smart ungdom begynte utover på 1980-90 tallet i økende grad å studere øko45


nomi, enkelt sagt fordi det var gode jobber å få med en slik utdannelse. Øverst på stigen økonomisk sett lå en jobb i bankenes markedsavdelinger eller i en meglervirksomhet. Gode muligheter innen finans bød seg etter hvert også for ingeniører (begrepet financial engineering ble oppfunnet og høyere matematikk og data ble avgjørende for å henge med i utviklingen) og for jurister etter hvert som produktene ble mer og mer komplekse og krevde mer avansert avtaleverk. En tapt generasjon med lite plass for idealisme, samfunnskritikk og en ”triple bottom line”, mennesker som er mest opptatt av hvordan det skal gå med aksjer og eiendomspriser når krisene ruller innover oss. Behovet for en ny generasjon økonomer er stort.

Neste generasjon beslutningstakere Skal noe endre seg trenger vi derfor nye beslutningstakere, den ungdommen som i dag utdannes ved våre universiteter og høyskoler. Deres evne til å stille spørsmål ved de vedtatte sannheter, og sette nye erkjennelser om i praktisk handling, blir avgjørende. Vi trenger forretningsfolk som tenker helhetlig og ikke bare styres av kortsiktige mål om maksimal profitt, og modige politikere som ser at varig velstand ikke kan bygges på fortsatt rovdrift på naturens ressurser og billig arbeidskraft i fjerntliggende land. Dessuten bevisste forbrukere som velger bort miljøskadelige og andre uetiske produkter. Og hvem kan frembringe denne typen fremtidsrealister om ikke den type økonomisk utdannelse som Ove har bygget opp og stadig videreutvikler i Bodø? Et økonomifag med helhetsperspektiv og bærekraft som fokus.

Takk fra Cultura Bank Gjennom Oves artikler i Pengevirke har mange fått en dypere forståelse av økonomiske sammenhenger. Ove er også å se på YouTube med en engasjert forklaring av hva som menes med ”social banking”, og han har villig stilt opp med innlegg på møter for medarbeidere i de tre nordiske banker av denne kategorien, foruten Cultura og Merkur den svenske Ekobanken. Social banking er også pensum i den nye mastergraden i økologisk økonomi han har satt i gang i Bodø. Vi ser frem til et fortsatt inspirerende samarbeid med Ove Jakobsen og Universitetet i Nordland og gratulerer en ungdommelig fritt tenkende og kreativ 60 åring.

46


Metakritikk

The Crisis of Materialistic Management Laszlo Zsolnai Business Ethics Center Corvinus University of Budapest

The Occupy Wall Street and other anti-globalization movement show a drastic loss of confidence in business. (Figure 1) Mainstream business lost credibility and trust worldwide. The basic assumptions of business management became questionable.

Figure 1 Occupy Wall Street 47


The Materialistic Management Model The dominant management model of today’s business is based on a materialistic conception of man. Human beings are considered as body-mind encapsulated ego-s having only materialistic desires and motivation. This kind of creature is modeled as Homo Oeconomicus in economics and business. Homo Oeconomicus is an individual, self-interest maximizing being. He or she is only interested in material utility defined in the terms of money. The Materialistic Management Model uses money-driven extrinsic motivation and measures success only by the generated profit. The economic and financial crisis of 2008-2009 deepened our understanding of the problems of mainstream businesses which base their activities on unlimited greed and the “enrich yourself� mentality. (Figure 2)

Figure 2 In Greed We Trust

There are two distinct but interrelated problems with the underlying assumptions of the materialistic management model. One deals with profit as the sole measure of success of economic activities while the other deals with money as the main motivation of economic activities. (Zsolnai, L. 2011) Profit as measure of success Profit is inadequate as the sole measure of the success of economic activities. Profit provides an incomplete and biased evaluation of economic activities. It reflects the values of the strongest stakeholders, favors preferences here and now, and presupposes the reducibility of all kind of values to monetary values. The market as an evaluation mechanism has its inherent deficiencies. First 48


of all, there are stakeholders that are simply non-represented in determining market values. Natural beings and future generations do not have any opportunity to vote on the marketplace. Secondly, the preferences of human individuals count rather unequally, that is, in proportion to their purchasing power; the interests of the poor and disadvantageous people are necessarily underrepresented in free market settings. Thirdly, the actual preferences of the market players are rather self-centered and myopic; that is, economic agents make their own decisions regarding short-term consequences only. To use the profit as the sole criterion for judging the success of economic activities implies strong commensurability which means that there exists a common measure of the different values based on cardinal scale of measurement. Mainstream economics suggests that values external to the market mechanism should be calculated by using shadow prices and other marketbased evaluation techniques. In this way externalities can be “internalized� and full cost pricing of activities can be developed. Ecological economists demonstrated that the strong comparability of values is not held in economics. The value of natural assets cannot adequately be expressed in monetary terms. (McDaniel C. & Gowdy J. 2000) Similar arguments can be developed for important human and social values such as health and safety, ethics and aesthetics. Profit is an indicator of the financial viability of economic projects but cannot be used as an exclusive criterion of the success of economic activities. To judge the overall values of economic activities we should use a number of non-financial value-criteria in addition to profit. The following scheme is an illustration of such a multimensional and holistic evaluation procedure. The underlying idea of project evaluation is that a project is worthy of being undertaken if and only if the state of affairs with the project is better than the state of affairs without the project. Let P be a project whose total monetary cost is p*. Let Q be the original state of affairs, that is, the state of affairs without the project. Let Q* be the new state of affairs, that is, the state of affairs with the project. The following vector provides an overall evaluation of the original state of affairs. (I) [E(Q), S(Q), M(p*)]

49


where E(Q) and S(Q) represent the environmental evaluation and the social evaluation of the original state of affairs and M(p*) represents the monetary value of not undertaking the project (i.e. using the money in an alternative way). An overall evaluation of the new state of affairs is provided by the following vector. (II) [E(Q*), S(Q*), M(P)] where E(Q*) and S(Q*) represent the environmental evaluation and social evaluation of the new state of affairs and M(P) represents the monetary results of the project. The necessary and sufficient condition for undertaking the project is that the following preference relation is held: (III) [E(Q*), M(P), S(Q*)] ⇒ [E(Q), M(p*), S(Q*)] It means that the state of affairs with the project is better than the state of affairs without the project considering environmental, monetary, and social values simultaneously. Social choice theory may help us to make decisions in situation like (III) where different components of the vectors are not necessarily comparable. The multidimensional project evaluation outlined above can show that economic projects can be evaluated without accepting the strong commensurability assumption of mainstream economics. The crux of the matter is that we should extend the informational basis of analyses and broaden the evaluative space beyond monetary values to include ecological and social values that can not adequately be translated to money terms. Money as motivation Money is dangerous as the main motivation for economic activities. It decreases intrinsic motivation of economic actors which leads to decreasing quality. Also, it cultivates self-centered value orientation which results in socially insensitive and ethically irresponsible behavior. Bruno Frey’s “crowding out” theory shows why profit motivation may be counter-productive. A monetary reward offered or expected tends to crowd out an agent’s willingness to perform the task for its own sake (i.e. based on intrinsic motivation) if the agent’s sense of recognition, fairness, or self-determination are thereby negatively affected. The crowding-out effect of pricing may also 50


spill over into sectors where no pricing is applied (“spillover effect”) if the persons affected find it costly to distinguish their motivations according to sectors. Motivation crowding-out and spillover narrow the scope for successfully applying monetary rewards. (Frey, B. 1997) The “crowding out” mechanism has important consequences for the famous statement of Adam Smith that we can expect our bread not from the benevolence of the baker but from his self-love. Certainly, profit expectations provide strong incentives for the baker but producing truly healthy and beautiful bread requires something different: the priority of intrinsic commitment over monetary reward. The dangerous and unsustainable practice of modern agribusiness is a learnfull illustration of the case. (Zsolnai, L. & Podmanicky, L. 2010) Personality psychologist Gian-Vittorio Caprara and his colleagues show empirically that cultivating greed leads to manipulation of others and oneself. They starts with the observation that a division between thought and action takes place when people break the rules or get involved in dirty business. What is most surprising in rule violation and misconduct is that people are not bothered by their conscience, do not fear any sanction and do not feel obliged to make reparations. (Caprara, G-V. & Campana C 2006) World-renowned Stanford psychologist Albert Bandura discovered the mechanisms of moral disengagement, the psychosocial maneuvers by which moral self-sanctions become disengaged, giving free way to a variety of misbehaviors without carrying any moral concern. Self-sanctions can be disengaged by reconstructing the conduct, obscuring personal causal agency, misrepresenting or disregarding the injurious consequences of one’s actions, and vilifying the recipients of maltreatment by blaming and devaluating them. (Bandura, A. 1990) Caprara and his team developed a scale to assess civic moral disengagement (CMD). Their empirical findings suggest that the more people are concerned with self-enhancement goals, the more they are inclined to resort to mechanisms that permit them to disengage from the duties and obligations of civic life and to justify transgressions when their self-interest is at stake. (Camprara, G-V. & Campana, C. 2006) This result has another important consequence for the naive belief in the always beneficial impact of the “Invisible Hand” of the market. If economic agents become self-concerned then it is likely that - by employing moral disengagement mechanisms - their self-exonerative maneuvers will do harm to others.

51


Materialistic versus Spiritual Value Orientation American psychologist Tim Kasser states that materialistic values reflect the priority that individuals give to goals such as money, possessions, image, and status. (Figure 3) Confirming the concerns of many spiritual traditions, empirical research supports the idea that materialistic and spiritual values are relatively incompatible aims in life. Research shows that the more that people focus on materialistic goals, the less they tend to care about spiritual goals. Further, while most spiritual traditions aim to reduce personal suffering and to encourage compassionate behaviors, numerous studies document that the more people prioritize materialistic goals, the lower their personal well-being and the more likely they are to engage in manipulative, competitive, and ecologically degrading behaviors. (Kasser, T. 2011) Figure 3 Supermarket Lady

The spiritual value orientation implies frugality as an “art de vivre” characterized by low material consumption and a simple lifestyle, to open the mind for spiritual goods such as inner freedom, social peace, justice or the quest for “ultimate reality.” (Bouckaert, L., Opdebeeck, H. and Zsolnai, L. 2008) In the spiritual traditions the meaning of frugality is about self-detachment, a release from the active, self-seeking ego. Living a frugal life means living a life of self-detachment, or, said in a more positive way, a life of other-directedness. (Figure 4) Frugality signifies a release from egocentrism, opening the mind for the inner voice of things in contrast to the instrumental meaning we get from being means to satisfying our needs. It is important to realize that a genuine spirituality of frugality as self-detachment and other-centeredness does not exclude instrumental economic rationality. To be implemented, a spiritual-driven praxis of frugality needs a rationally conceived business plan. And from a macro point of view, spiritually based frugal practices may lead to rational outcomes such as reducing ecological destruction, social disintegration and the exploitation of future generations. 52


Figure 4 Symbol of Frugality: St. John Meditating

Copenhagen Business School management scholar Peter Pruzan states that spiritually based leadership is emerging as an inclusive, holistic and yet highly personal approach to leadership that integrates a leader’s inner perspectives on identity, purpose, responsibility and success with his or her decisions and actions in the outer world of business. The emergence of spiritualbased leadership can also be seen as an overarching perspective on other approaches to leadership characterized by a focus on concepts such as “business ethics,” “valuesleadership,” “corporate social responsibility” and “sustainability,” but spiritually based leadership considers ethics, social responsibility and sustainability not as instruments to protect and promote classical business rationale but as fundamental goals in their own right. While traditional managerial leadership aims at optimal economic performance subject to both self-imposed and societal constraints that mandate attention to the well-being of the organization’s stakeholders, spiritual-based leadership essentially interchanges the means and the ends. The “why” of organizational existence is no longer economic growth but spiritual fulfillment of all those affected by the organization, where a major restriction is the requirement that the organization maintains and develops its economic capacity to serve its stakeholders. In other words, spirituality provides a framework for leadership that can serve as the very source of an organization’s values, ethics and responsibility. (Pruzan, P. 2011)

53


Toward Non-materialistic Management The non-materialistic management model is based on a spiritual conception of man. Human beings are considered spiritual beings embodied in the physical world and having both materialistic and non-materialistic desires and motivations. Luk Bouckaert writes that the Homo Spiritualis is not characterized by having preferences and striving for maximum utility but by the awareness of being related to the other. I am the other and the other is part of me. This inter-esse of the self and the other cannot be reduced to a shared group interest or a collective welfare function. We are interconnected on a level of being, prior to our acting within and making the world. The spirit in each of us is the point of awareness where we feel ourselves related to all other beings and to Being itself. This spiritual self-understanding is not a matter of abstract philosophical thinking but is instead a feeling of universal love and compassion that gives our lives and actions an inner purpose and drive. It transforms our active and rational ego into a responsible and compassionate self. (Bouckaert, L. 2011a) Bouckaert formulated priority statements expressing the primacy of the spiritual in business. (Bouckaert, L. 2011b) (1) The priority of basic needs over subjective preferences. Preferences are individual and social constructions which express, intensify and transform basic needs, and in certain cases suppress and obstruct them. Basic needs, on the other hand, are the necessary preconditions for humane functioning in a historically and culturally determined community. One can translate basic needs into rights that one can claim on the basis of one’s human dignity. The classical objection to the basic needs approach is that there is no consensus about the content of basic needs. What people experience as a basic need, according to this argument, depends precisely on their individual preferences. This is partially true. One cannot detach basic needs from an individual’s subjective aspirations, but that does not mean that basic needs should be reduced to those aspirations. (2) The priority of commitment over self-interest. Experimental economics and economic psychology gives empirical support to the claim that social commitment has a moral priority over selfish behavior. Genuine commitment has its own logic. One who selflessly devotes one’s life to justice is aiming at something other than the pleasure of satisfying his/her own altruistic preference. He or she does it for the sake of justice itself, not (at least not primarily) as a means to an extrinsic end such as personal happiness or prestige. There is an essential difference between the instrumental function of a preference 54


and the noninstrumental function of a commitment. While commitment is directed to bringing about an identity, a way of being, preference satisfaction aims at bringing about an advantage or a pleasure. (3) The priority of mutual trust over mutual advantage in the market. A goodfunctioning market requires cooperation and mutual trust. The market instrumentalizes all values in the function of individual, subjective preferences. When everyone determines his values himself, a lack of moral cohesion can open the way to far-reaching opportunistic behavior, which is in the long term a threat to a good functioning of the market. Hence there is the growing awareness that moral self-regulation and “social capital” in the form of mutual trust are constitutive of a good-functioning market. (4) The priority of economic democracy over shareholder capitalism. Economic democracy is an alternative to bourgeois capitalism and to Marxist collectivism. Stakeholder management and co-creative entrepreneurship are highly valued in today’s capitalism. Business ethics criticizes shareholder capitalism and promotes the stakeholder theory of the firm. The strong version of stakeholder theory empowers the stakeholders and makes them full partners of the firm. They get the rights and claims of partners and form a community of co-responsible persons. In principle, economic democracy is broader than workers’ democracy, while it aims at a balanced participation of all stakeholders. A prime example of post-materialistic management is the social business model advocated by Mohamed Yunnus, the founder of Grameen Bank in Banglades. (Figure 5)

Figure 5 Muhammad Yunus, Founder of Grameen Bank

55


The Grameen Bank is a microfinance organization and community development bank started 1983 in Bangladesh that makes small loans (known as microcredit) to the impoverished without requiring collateral. (Grameen Bank 2012) A group-based credit approach is applied which utilizes the peer-pressure within the group to ensure the borrowers follow through and use caution in conducting their financial affairs with strict discipline, ensuring repayment eventually and allowing the borrowers to develop good credit standing. The distinctive feature of the bank’s credit program is that the overwhelming majority (98%) of its borrowers are women. Grameen Bank was founded by Professor Muhammad Yunus, University of Chittagong. The organization and its founder, Muhammad Yunus, were jointly awarded the Nobel Peace Prize in 2006. Muhammad Yunus, the bank’s founder, earned a doctorate in economics from Vanderbilt University in the United States. He was inspired during the terrible Bangladesh famine of 1974 to make a small loan of US$27.00 to a group of 42 families so that they could create small items for sale without the burdens of predatory lending. Yunus believed that making such loans available to a wide population would have a positive impact on the rampant rural poverty in Bangladesh. The Bank today continues to expand across the nation and still provides small loans to the rural poor. By 2006, Grameen Bank branches numbered over 2,100. Its success has inspired similar projects in more than 40 countries around the world and has made World Bank to take an initiative to finance Grameen-type schemes. Grameen believes that charity is not an answer to poverty. It only helps poverty to continue as it creates dependency and takes away individual’s initiative to break through the cycle of poverty, whereas loans offer people the opportunity to take initiatives in business or agriculture, providing earnings and enabling them to pay off the debt. Grameen regards all human beings, including the poorest, as endowed with endless potential, and that unleashing the creativity in each individual should be the answer to poverty. Grameen has offered credit to many poor, women, illiterate and unemployed people. It created access to credit on reasonable terms such as the group lending system and weekly-installment payment

56


with reasonably long term of loans, enabling the poor to build on their existing skill to earn a better income in each cycle of loans. Grameen’s objective has been to promote financial independence among the poor. Yunus encourages all borrowers to eventually become savers so that their local capital can be converted into new loans. It targets the poorest of the poor, with a particular emphasis on women. Women represent a suitable clientele because, given that they have less access to alternatives, such as traditional credit lines and incomes, they are more likely to be credit constrained and they have an inequitable share of power in household decision making. Lending to women also generates considerable secondary effects, including empowerment of a marginalized segment of society. The interest rates charged by Grameen Bank is high compared to that of traditional banks; Grameen’s interest on its main credit product is about 20%. Solidarity lending is a cornerstone of Grameen Bank. Although each borrower must belong to a five-member group, the group is not required to give any guarantee for a loan to its member. Repayment responsibility solely rests on the individual borrower, while the group and the centre oversee that everyone behaves in a responsible way and none gets into a repayment problem. There is no form of joint liability, i.e. group members are not obliged to pay on behalf of a defaulting member. However, in practice the group members often contribute the defaulted amount with an intention of collecting the money from the defaulted member at a later time. Such behavior is facilitated by Grameen’s policy of not extending any further credit to a group in which a member defaults. There is no written contract between Grameen Bank and its borrowers, the system works based on trust. To supplement the lending, Grameen Bank also requires the borrowing members to save very small amounts regularly in a number of funds like emergency fund, group fund etc. These savings help serve as an insurance against contingencies. Grameen claims that more than half of its borrowers in Bangladesh (close to 50 million) have risen out of acute poverty thanks to their loan, as measured by such standards as having all children of school age in school, all household members eating three meals a day, a sanitary toilet, a rainproof house, clean drinking water and the ability to repay a 300 taka-a-week (around 4 USD) loan. One unusual feature of the Grameen Bank is that it is owned by the poor bor-

57


rowers of the bank, most of whom are women. Of the total equity of the bank, the borrowers own 94%, and the remaining 6% is owned by the Government of Bangladesh. Since its inception, the bank has distributed Tk 684.13 billion (USD 11.35 billion) in loans out of which Tk 610.81 billion (USD 10.11 billion) has been repaid. The bank claims a loan recovery rate of 96.67%. When the spiritually-based social and ethical elements are cut from the micro-lending business model it fails tragically as recent examples in India clearly show.

Conclusion The materialistic management model cannot produce true well-being for people but actually undermines it. By advocating economic action on the basis of money-making and justifying its success by generating profit the materialistic model encourages irresponsible behavior of economic actors toward others, contributes to large-scale ecological destruction and disregards the interests of future generations. Acknowledging the primacy of the spiritual the non-materialistic management model activates intrinsic motivation of the economic actors for serving the common good and suggests measuring success in a multidimensional way. In a post-materialistic economy profit and growth are not final ends any more but only elements of a broader set of material and non-material goals. Similarly, cost-benefit calculations are not the only means of managerial decisions but integrated into a more comprehensive scheme of wisdom-based management.

58


References Bandura, A. 1990: “Mechanisms of moral disengagement” In W. Reich (Ed.): Origins of Terrorism: Psychology, Ideologies, States of Mind. Cambridge University Press. pp. 45-103 Bouckaert, L. 2011a: “Spirituality and Rationality” in Luk Bouckaert and Laszlo Zsolnai (eds.): The Palgrave Handbook of Spirituality and Business. 2011. Palgrave - Macmillan. pp. 18-25. Bouckaert, L. 2011b: “Personalism” in Luk Bouckaert and Laszlo Zsolnai (eds.): The Palgrave Handbook of Spirituality and Business. 2011. Palgrave - Macmillan. pp. 155-162. Bouckaert, L., Opdebeeck, H. and Zsolnai, L. 2008: “Why Frugality?” in Luk Bouckaert, Hendrik Opdebeeck and Laszlo Zsolnai (eds): Frugality: Rebalancing Material and Spiritual Values in Economic Life. Peter Lang Academic Publishers, Oxford. pp. 3-23. Caprara, G-V. & Campana C 2006: “Moral Disengagement in Exercise of Civic-ness” Interdisciplinary Yearbook of Business Ethics 2006 pp. 87-98. Frey, B. 1997: Not Just for the Money. Edward Elgar. UK. Grameen Bank 2012: “Gramen Bank” http://en.wikipedia.org/wiki/Grameen_ Bank (accessed on March 5, 2012) Kasser, T. 2011: “Materialistic Value Orientation” in Luk Bouckaert and Laszlo Zsolnai (eds.): The Palgrave Handbook of Spirituality and Business. 2011. Palgrave - Macmillan. pp. 204-211. McDaniel C. & Gowdy J. 2000: Paradise for Sale: Regaining Sustainability - A Parable of Nature. University of California Press Pruzan, P. 2011: “Spiritually-Based Leadership” in Luk Bouckaert and Laszlo Zsolnai (eds.): The Palgrave Handbook of Spirituality and Business. 2011. Palgrave - Macmillan. pp. 287-294. Zsolnai, L. 2011: “Redefining Economic Reason” in Hendrik Opdebeeck and Laszlo Zsolnai (eds.): Spiritual Humanism and Economic Wisdom. 2011. Garant, Antwerp/Apeldoom. pp. 187-200.

59


Zsolnai, L. & Podmanicky, L. 2010: “Community Supported Agriculture� in Antonio Tencati & Laszlo Zsolnai (eds): The Collaborative Enterprise: Creating Values for a Sustainable World. 2010. Peter Lang, Oxford. pp. 137-150.

60


Om menneskehetens bevissthetsutvikling og tidens utfordringer. John Fundingsrud

Innledning 2012 er et år som hos noen vekker spesielle følelser. Vil det bli et helt vanlig år, det vil si at det ikke skiller seg nevneverdig ut fra foregående år eller vil det gjøre en forskjell. Undertegnede skal ikke kaste seg ut i spekulasjonenes verden, men bare se på det som et uttrykk for at framtiden oppleves usikker. Mange piler nedover når det gjelder menneskehetens framtid på denne planeten. Klimautfordringer, overforbruk og meget skjev fordeling av ressurser, finanskrise, ikke bærekraftig forvaltning av jord og skogressurser, manglende politisk vilje til aktiv samhandling med sikte på å løse problemene. Listen over spørsmål som fortjener å komme på dagsordenen kan gjøres mye lengre, men det er ikke mitt anliggende her. Det er snarere å se nærmere på hva tidssituasjonen forteller oss. Hvorfor er vi der vi er, og hvordan kan vi møte utfordringene og kanskje få øye på muligheter i tillegg?

61


Et historisk perspektiv Det er ofte fruktbart med et tilbakeblikk for å forstå nåtiden. Det kan også gi en pekepinn om hva man trenger for å skape en god framtid. Goethe skal ha sagt den som vil forstå sin samtid, må kunne gjøre rede for de 3000 foregående år. Med det har han ment at et overblikk er viktig. Et slikt overblikk gjør det mulig å se de store endringene som menneskeheten har gjennomlevd. Selv om visse epoker viser mer statiske kjennetegn, men andre er klart mer dynamiske, er likevel endring og utvikling grunnleggende kjennetegn i det historiske bildet. Dag Andersen legger dette synspunktet til grunn i sin analyse av den historiske utviklingen i boka ”Det femte trinn”. Hjalmar Hegge har i ei bok om naturforståelsen gjennom tidene beskrevet ulike tidsaldre som uttrykk for forskjellige typer av bevissthet. 1. Den mytologiske bevisstheten opplever naturen som besjelet. Den fysiske naturen er en manifestasjon av åndelige, guddommelige vesner som mennesket skylder sin eksistens og som det står i et underkastelsesforhold til. Mennesket må stå på god fot med gudene, og livet er innrettet deretter. Den mytologiske bevisstheten var for det meste en garanti mot naturødeleggelser fordi det ville være en krenkelse av gudene. 2. Hegge trekker fram antikkens Hellas som representant for en påfølgende tidsepoke. Naturen var da først og fremst betraktet som et ideal for menneskets liv og atferd. Naturen var fullkommen, og idealet var å føye seg inn i naturfullkommenheten. Naturen var forbildet, og derfor måtte mennesket bare nødig gripe inn i naturens orden. Hellenerne kjente til tekniske prinsipper som i fullt monn ble tatt i bruk i nyere tid, men de avsto fra å bruke dem fordi teknikken var ufullkommen og i strid med naturens virkemåte. Å bringe noe teknisk inn i natursammenhengen oppfattet de som en krenkelse av naturen. 3. Middelalderen er neste epoke. Den er sterkt influert av kristendommen. Det framherskende synet var at naturen var syndig. Mennesket måtte bekjempe den syndige naturen i seg. Kjødets begjær kunne føre mennesket til den evige pine etter døden. Det var naturligvis en skremmende tanke, og derfor måtte man passe seg for naturens fristelser. Visse kjetterbevegelser som katarene hadde et positivt syn på naturen, men derfor ble de ansett som kjettere.

Den nyere tid Et stort historikk vendepunkt inntrådte på 14-og1500-tallet. Ikke uten grunn kan denne epoken kalles den nyere tid. Intet mindre enn en revolusjon hva gjelder livs- og verdensanskuelse. Det ptolemeiske verdensbildet med Jorda i sentrum som var grunnlaget for en religiøs, kosmisk forståelse ble av Ko62


pernikus erstattet av det heliosentriske med sola i sentrum. Det var en så radikal tanke at Kopernikus (1473-1534) ventet med å offentliggjøre den til like før sin død. Men den nyere tids vitenskapelige impuls begynte ikke så dramatisk. Pionerene var som Kopernikus tilknyttet kirken. En viktig representant var Nikolaus Cusanus (1401-1464) som tok i bruk mål og vekt for å studere naturforeganger som han anså som Guds handlinger. Vitenskapen skulle understøtte troen. Den skulle være en vei til erkjennelse av Gud. Omtrent 150 år senere hadde synet på vitenskapens formål og oppgave endret seg vesentlig. Med Francis Bacons (1564-1626) postulat at kunnskap er makt var naturforståelsen kommet til et punkt hvor de indre kvaliteter som tidligere var fremherskende i de foregående tidsepokene, men også i begynnelsen av den vitenskapelige æra der kardinaler som Nikolaus Cusanus ville bruke vitenskap for å anskueliggjøre den guddommelige skapende virksomhet i naturen, ikke lenger er tilstede. Naturen er blitt et objekt, avkledd alle tidligere indre attributter. Naturen skulle beherskes og kunne utnyttes til alle menneskelige formål. Derved kom de ytre kvalitetene ved naturen i forgrunnen, og det ble mer og mer vitenskapens forskningsfelt. Siden kirken ikke kunne akseptere det heliosentriske verdensbildet og til og med brente deres talspersoner (Giordano Bruno), var et skisma mellom kirken og vitenskapen uunngåelig. Det bidro nok til å akselerere den vitenskapelige utvikling. 1600- tallet er blitt kalt vitenskapens århundre, og 1700-tallet sto i opplysningstidens tegn. På1800-tallet festet den materialistiske tenkning et ennå kraftigere grep om vitenskapen. Darwins utviklingslære var et stikk rett i hjertet på kristendommens syn på menneskets opphav. Det 20.århundre med atomalderen brakte den vitenskapelige materialisme til et slags endepunkt. På sin leting etter stadig mer kunnskap hadde man spaltet materien ned til dens minste bestanddeler, atomer, og til og med klart å tilintetgjøre den gjennom fisjon. Soppen over Hiroshima er et bilde på de konsekvenser det medfører å la den materialistiske tenkning råde grunnen alene. Den skapte naturlig nok en frykt for hva framtiden kunne bringe. Men mer skulle komme. Rachel Carsons bok ”Den tause våren” som utkom i 1962 skapte sjokkbølger helt opp til topps i det politiske systemet i USA. President Kennedy satte vitenskapsmenn på saken. Han ville vite om dette var luftige spekulasjoner eller om det var et mulig framtidsscenario. Det viste seg at forfatteren var seriøs i sine advarsler. Kanskje kan man si at dette var impulsen som i særlig grad satte forurensings- og miljøspørsmål på den politiske dagsorden. Miljøtrusselen vokste seg sterk, og nå kom for alvor de som både praktiserte og som søkte alternativer til den rådende utviklingen på banen. Mange frø er blitt sådd, men vi er likevel bare i begynnelsen når det gjelder å håndtere disse komplekse spørsmålene.

63


En ny kopernikansk revolusjon Alt henger sammen med alt. Man kan ikke løse problemene med den samme tenkning som skapte dem. Det første utsagnet krediteres Gro Harlem Brundtland, Det andre Albert Einstein. Begge to tungvektere på den internasjonale arena. Begge utsagn gjør det helt klart at menneskehetens utfordringer er av en slik art at endringer må være av dyptgripende karakter som omfatter den vitenskapelige tenkning, forståelsen av økonomien og naturen og det helhetlige perspektivet på samfunnet og det innbyrdes forholdet mellom de ulike komponentene som konstituerer helheten. Om vi et øyeblikk går tilbake til den historiske betraktningen ser vi at det nåværende virkelighetsbildet hviler på det som sansevirkeligheten kan formidle oss. Riktignok har man med mikroskopet og den atomære tenkning tatt et skritt forbi sansenes verden, men ikke kvalitativt, og det er det det kommer an på. De indre kvaliteter som hørte med i tidligere tiders verdensanskuelser ble radert ut, og tilbake sto den klare, objektive iakttagelse av de ytre fakta, det som kan måles og veies. Det er som når et spotlight opplyser et rom. En del av rommet blir sterkt belyst og kan iakttas klart, men utenfor lyskjeglen ligger rommet i mørket. Den mørke delen av rommet kan ikke iakttas og derved forblir man kunnskapsløs om denne delen. Men betyr det at den mørke delen derfor ikke hører med til rommet, og kan man vite at mørket ikke skjuler vesentlig kunnskap om rommet som helhet? Det er her skråsikkerheten og fordomsfullheten bør vike for den vitenskapelige undring og nysgjerrighet. For vitenskapen bør det gjelde at sannheten skal være autoriteten, ikke autoriteten sannheten. Sannheten er også underlagt endring. Men hva kan man gjøre med den mørke delen av rommet, de indre kvalitetene av virkeligheten som vitenskapen har ekskludert fra sitt paradigme? Lever den likevel en skjult tilværelse i mennesket, ubemerket av det skarpe forskerblikk? Kanskje kan vi lære noe av Askeladden som dro ut i verden for å finne og vinne prinsessa. Kanskje skjuler prinsessa seg i rommets mørke del?

Vitenskapelig selvforståelse Om vi ser på vitenskapens kunnskapsgrunnlag, finner vi at den hviler på faktainnsamling og metode for å trekke kunnskap ut av dataene. Hva vitenskapen hele tiden må betjene seg av, er tenkningen. Uansett disiplin eller fag har alle forskere det til felles at de benytter seg av av den. Det er det som er kjennetegnet på vitenskap. Tenkningen er universell, men det blir for det meste oversett fordi den rettes mot et objekt eller fenomen, men ikke mot seg selv. Tenkningen belyser, skaper erkjennelse og innsikt om det forskeren retter spotlightet mot, men tenkningen røper intet om 64


seg selv. Derfor overser forskeren tenkningen som kvalitativt fenomen. Når hjerneforskeren studerer prosesser i hjernen, vil forskeren finne ut mye om hvordan hjernen er oppbygd med mange forskjellige sentre, men disse prosessene og sentrene er manifestasjoner på den menneskelige bevissthet, herunder også tankeaktivitet, men bevisstheten og tenkningen finner man ikke i hjernen. Den lovmessige sammenheng mellom katetene og hypotenusen i en rettvinklet trekant finner man ikke ved å studere hjernen, men i tenkningen ved å fatte hvordan relasjonen er mellom kvadratene av sidene i trekanten. Vitenskapen kan ikke forstå seg selv fullt ut før man trekker tenkningen inn som en kvalitativ del av virkeligheten. Det innebærer å ta Einsteins utfordring på alvor. Det innebærer å ha Askeladdens mot til å begi seg inn i et ukjent landskap der man trenger alle edle vitenskapelige idealer for å beherske utfordringene. Selvinnsikt og innsikt blir to sider av samme sak.

Rasjonalitetens irrasjonalitet Å holde fast ved eksisterende paradigmer der den rasjonelle tenkning kan benyttes på konkrete, målbare ytre verden, fører paradoksalt nok bort fra rasjonaliteten. I den grad rasjonalitet forstås som klar tenkning orientert mot sannhetssøken fungerer rasjonaliteten når den opererer innen sansevirkeligheten. Derimot hvis rasjonaliteten begrenses til dette, og definerer områder utenfor dette som ikke tilhørende den vitenskapelige forskningsarena, henfaller vitenskapen til irrasjonalitet ved at den fraskriver tenkningen dens universelle egenart. Det er forskjell på å erkjenne tenkningens potensiale og ens egen evne til å utnytte dette potensiale. Det sistnevnte gjøres ofte gjeldende som kriterium og grunnlag for pardigmer. Materialismen som tankeart representerer en slik begrensning. Når denne begrensningen opphøyes til å gjelde for øvrige realiteter i virkeligheten og forklares med denne tenknings virkelighetsforståelse, tar den skrittet, kanskje ganske ubemerket, bort fra den grunn den forfekter til den sfære der uvitenskapeligheten hersker.

Menneskets tre relasjoner Denne vitenskapelige utfordring er i grunnen en allmennmenneskelig utfordring. Mennesket er et tenkende vesen, og tankeverdenens virkelighet er hvert menneske delaktig i, men for det meste som en ubevisst virkelighet. Det er en nødvendighet i tiden at den indre verden blir til bevisst virkelighet for å balansere den ytre verdens realiteter. Uten en indre utvikling vil vi aldri kunne mestre den ytre utviklingen. I en slik prosess vil mennesket møte tre relasjoner. Det første er at den 65


vil føre til en dypere forståelse av seg selv, av menneskets indre allmennmenneskelige kvaliteter og samtidig erfare at sentrum i en selv står i kontakt med en virkelighet som er av samme art som ens indre verden. Dette kunne man kalle mennesket åndelige relasjon. Den neste er den mellommenneskelige relasjonen. Når mennesket erfarer en spirituell kvalitet i seg selv, vil det også innse at det også gjelder andre mennesker. Der er broen til det medmenneskelige. Å erkjenne et menneske som individ, som individualitet er i vår tid fordringen på det sosiale plan. Å se forbi kjønn, etnisitet, nasjonalitet, rase, religion, yrke, utdannelse og andre identifikasjonsmerkelapper og inn til individualiteten, til det jeget som bor i kroppen, det er utgangspunktet for en universell sosialitet. Ytre identitetskriterier splitter menneskeheten i grupper. Individualiteten som gjør oss til mennesker, den har vi felles. Å møtes som du og jeg, som et vi, og ikke som vi og dere, det er kjernen i den sanne sosialitet Det er ingen motsetning mellom det individuelle møtet og mangfoldet. Som individer er vi alle forskjellige, og det kan man lett verdsette for ulikhetene er bundet sammen av en felles medmenneskelig relasjon. I individet kan likhet og ulikhet forenes. Som individer vil man erkjenne at de viktigste livsverdiene har man felles. Alle mennesker har felles materielle behov, alle har felles sjelelige behov, behov for kjærlighet, verdsettelse, respekt, empati, sosialt nettverk, bare for å nevne noe. De universelle menneskerettighetene er i tidens ånd. Det er et bolverk mot krefter som vil holde fast på fortiden. Den tredje relasjonen som skal påpekes er relasjonen til naturen. Den er allerede mye belyst, men poenget her er at den også endrer seg med en fornyelse av tenkningen om naturen der den materialistiske forståelse begrenses til det område der den har gyldighet. For det er nettopp problemet at den i dag tas til inntekt for den eneste gyldige tenkning om naturen. Derved har den tvunget naturens kvaliteter inn i en ensartet forståelsesramme som egentlig ikke svarer til naturens egenart. Innenfor sitt område som gjelder de fysiske og kjemiske lovmessigheter har den sin fulle berettigelse så det er viktig å ikke kaste ut barnet med badevannet. Det det kommer an på er å anerkjenne at den må suppleres av en tenkning som kan bringe erkjennelsen i samklang med fenomenene, de indre kvalitetene. Det vil løfte naturforståelsen opp til et høyere nivå. Det vil fremfor alt bringe mennesket i tettere forbindelse og samklang med naturen. Da vil ikke miljøspørsmål reduseres til en utgiftspost på statlige, kommunale og private budsjetter. Da vil man utøve naturpleie av kjærlighet til vår felles Moder Jord like naturlig som man gir omsorg og pleie til sine medmennesker. Det vil blant annet innebære en vesentlig endring av nåtidens jordbruk. Jordbruk vil ikke bli en utgiftspost, men en mulighet til å realisere naturkjærligheten.

66


De tre relasjoner og samfunnet Når disse tre relasjonene ses i sammenheng og som deler av en helhet, kommer samfunnet til syne. Disse tre relasjonene er grunnleggende alle sosiale enheter. Den første er den kulturskapende, den andre er den rettslige, politiske om man vil, og den tredje er næringslivet og økonomien. De representerer tre ulike måter å være sammen på. De har hver sin egenart. Derfor må de komme fullverdig til uttrykk i et sunt samfunn der ingen av disse tre undertrykker eller blir undertrykt. Kroppen er forbilledlig i så henseende. Der har alle organene sine egenartede funksjoner, og når alle samvirker i et harmonisk samspill, er kroppen sunn og i balanse. I parantes bemerket bør vel sies at mange ødelegger denne sunnheten med skadelig kosthold og usunn livsstil. Den sosiale sunnheten beror også på et slikt samvirke. Men ennå er samfunnssystemene langt fra en slik praksis. Men det er en gryende forståelse for at dette er vesentlig. Inndelingen i politisk sfære, økonomisk sfære og sivilsamfunnet er en interessant tilnærming til en sosial fornyelse.

Fornyelse av økonomien Så noen tanker om det økonomiske liv. Det er definitivt slik at det økonomiske liv med bank- og finansvesen har ervervet seg en maktposisjon i svært mange samfunn og derved skapt en ubalanse i forholdet mellom de tre relasjonene. Handelskapitalismen og senere industrikapitalismen som med teknologien og vitenskapen på laget har utviklet seg til et triumvirat som definerer virkelighetsforståelse og legger premissene for utviklingen. Med rette kan man føle avmakt når man ser hvordan dette fører til skjev fordeling av produserte goder og til økonomiske kriser som betales i stor utstrekning av folk flest. Ikke desto mindre er det derfor gledelig at noen har begynt å rokke ved de dogmene som økonomien hviler på. At det er dogmer som manifesterer en usunn praksis bekreftes av livet selv. Profittjag og eiendomsrett til produksjonsmidler slik det kommer til uttrykk i det nåværende systemet har å gjøre med en individualisme som sitter fast i egoet, som ikke har utviklet seg til uselviskhet. For det er nettopp i næringslivet at fruktene av en tankefornyelse kan vise sine skjønneste frukter. Jeg har allerede nevnt kjærligheten til Jorda, men i tillegg også kjærligheten til hverandre i et samarbeidende fellesskap. For i den moderne, arbeidsdelte næringslivet der vi er avhengig av hverandre for å få våre behov tilfredsstilt. Å ta en slik grunntanke innover seg, å la den spire og vokse i sjelen, det er med på å forandre verden. Jeg nevnte tidligere betydningen av å møtes som individualiteter uten skranker av noe slag. I den globale økonomien er grenseoppganger egentlig noe fremmedartet, men nasjonaløkonomi praktiseres i fullt monn. 67


Menneskeheten er ennå ikke der i sin indre og moralske utvikling at det er mulig. Så lenge det ikke er en tilstrekkelig sterk bevissthet om at vi alle er medlemmer av menneskehetsfamilien som skal forsørges på best mulig måte med de ressurser vår felles Jord stiller til disposisjon for vår forvaltning, så lenge vil den globale økonomien være en arena kamp og krig. I tidligere tiders samfunn gjaldt den sterkt hierarkiske strukturen. I vår tid, i individualitetens tidsalder der vi står overfor hverandre som likeverdige, må det gjelde et annet prinsipp, gjensidighetsprinsippet eller tjenerprinsippet. Vi er hverandres tjenere. Ikke noe sted kan dette komme klarere til uttrykk en i næringslivet. Derfor bør ikke kapital eller produksjonsmidler eies ,men forvaltes. Forbrukeren er egentlig oppdragsgiver for produsenten. Produsenten produserer ikke for sitt eget behov , men for forbrukeren. Vice versa er produsenten også forbruker. Dette stiller vårt forhold til kapital og bankvirksomhet i et nytt lys.

Avslutning Å forene dypere forståelse av økonomiens grunnprinsipper med en økologisk tenkning er en fantastisk syntese. Det er å ta skritt på den nye veien som menneskeheten må gå. At dette skjer i Norge, og at det skjer på universitetsnivå er ennå mer fantastisk. Men det gjør seg ikke selv. Det må kjempes fram av ildsjeler. Alle som er opptatt av å finne det nye i tiden og som vil gjøre en innsats for saken, har her i Bodø en unik mulighet til å komme i gang. I dette tilbudet står du, Ove, meget sentralt. Du sår dine frø der hvor det er jordsmonn for den gode sæd. Du er en såmann i det godes tjeneste. Du har allerede mange år bak deg som ildsjel for de nye impulser som tiden roper etter. Og ropene vil ennå sterkere. Så derfor Ove: Hold fram som du stevner! Tiden trenger deg stadig mer! Gratulerer med dagen!

Litteratur Andersen, Dag: Det 5. trinn. Flux forlag 2003. Carson, Rachel: Silent Spring. Houghton Mifflin 1962 Norsk oversettelse: Den tause våren. Tiden 1963. Hegge, Hjalmar: Naturforståelsen gjennom tidene med særlig henblikk på vår tids miljøkrise. Universitetsforlaget 1978

68


Men Rocambole var ikke død Svein Berglund, tidligere banksjef og styreleder i Cultura Bank

Økonomi – en historisk betraktning Denne gang gjelder det ikke helten fra den gamle franske serien om Rocambole, men Aristoteles og det interessante begrepspar: Oikonomia og Krematistikk. Aristoteles foretok en betydningsfull distinksjon mellom disse to begreper. Krematistikk kan defineres som den del av den politiske økonomi som beskjeftiger seg med manipulasjon av eiendom og formue for å maksimere den kortsiktige penge/bytteverdi for eieren. Motsatt til dette er Okonomia ledelse av en husholdning (oikos=hus) for å forøke verdien for alle medlemmer i det lange løp. Utvidet til samfunnets fellesskap omfatter dette: jord, felles verdier, ressurser, økosystem, institusjoner, språk og historie. Oikonomia er også roten til ordet «økonomi». 2 Da Herman Daly skrev boken «For the common good» omkring 1990, var det få i Norge – utenom Ove Jakobsen - som kjente til begrepene «Oikonomia og Krematistikk». Etter år 2000 med stadig større labilitet i verdensøkonomien 2 Daly og Cobb: For the common good

69


synes begrepene å ha fått en viss aktualitet innenfor en etablerte økonomiforståelse. I mars 2012 kunne vi til og med i «Dagbladet» lese følgende i en bokomtale: «Professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, Agnar Sandmo, begynner i sin bok om økonomisk idéhistorie med Aristoteles. Begrepet økonomi kommer fra å styre en husholdning (oikonomia). Men Aristoteles opererer med to begreper: økonomi og berikelseskunst (krematistikk). Det moderne økonomifaget omfatter både oikonomia og krematistikk. Aristoteles aksepterte ikke berikelseskunsten, fordi trangen til mer penger ikke tilfredsstilte noe naturlig behov.» (Her oppdager vi at Krematistikk har fått den positive hedersbetegnelsen «berikelseskunst»!) For mange er dette kanskje bare interessant som historie, men den økonomiske virkelighet i vår tid oppfordrer oss til å ta innholdet i begrepene på alvor. Berikelseskunsten har utfoldet seg voldsomt gjennom de to siste århundrer og har bidratt til rovdrift på liv og ressurser – jorden er på vei mot en katastrofe. Krematistikk hører derfor ikke vårt århundre til, men derimot oikonomia – den menneskelige husholdning - som tar det sosiale felt og naturen på alvor. Først som holdning og deretter som handling. For professor Ove Jakobsen ved Handelshøgskolen i Bodø er dette noe mer enn idéhistorie – det gjelder økonomifagets verdighet og dets betydning i praksis. Sammen med andre forskere stilte Jakobsen seg kritisk til den vanlige oppfatningen av markedsøkonomien, og brakte tidlig fram samarbeidsøkonomi som et begrep.3 Videre viser han til i bok og skrifter hvordan en organisk sirkulasjonsøkonomi tar vare på avfallsstoffene – som berikelseskunsten i høy grad er med å skape.4 Hvor finner vi i dag noe som peker i retning av Oikonomia-kvaliteter? Som individuell etikk og moral er det fortsatt en realitet vi kan legge merke til, og som ideal for et fellesskap kan vi også se Oikonomia virksom i de såkalte tilbakeliggende og underutviklede områder.5 Derimot som livspraksis i den vestlige 3 Jakobsen og Mehlum: Miljø, myter og markedsføring, Oslo 1992 4 Ingebrigtsen og Jakobsen: Circulation Economics, Oxford 2007 5 Kfr. Ubuntu-begrepet i det sørlige Afrika

70


verdens samfunn, kom Oikonomia tidlig i bakgrunnen sammenlignet med Krematistikk - «berikelseskunsten» - og har levet halvt skjult i en katakombetilværelse gjennom historien. La oss se litt nærmere på hvordan Oikonomia har kommet til syne gjennom konkrete mennesker og forsvunnet igjen fra historiens overflate. Vi skal gi noen få riss i denne retning.

Om helhet og del I den mytiske tidsalder var verden helhetlig – styrt av høyere makter. De har for lengst forlatt oss og overlatt ansvaret til oss. Helheten har vi mistet og vi står isteden inne i en dualistisk verden. Allerede Aristoteles viser oss dette med de to begrepene vi nevner ovenfor. Oikonomia er oppgaven og utfordringen – Krematistikk er fristelsen. Løsningen synes å ligge i at vi selv samler delene til en helhet i vår erkjennelse, utvikler holdninger og løfter dette inn i en etisk praksis. I forrige århundre kunne erkjennelsen være en frittstående intellektuell prosess – i dette århundre er utfordringen at den enkeltes innsikt tenner en viljeprosess knyttet til et etisk engasjement, helt ned i føttene – «walk the talk»!

Middelalderens syn på renter Penger og synet på renter har vært i søkelyset helt siden Aristoteles tid da pengevesenet begynte å florere. Mange forsto hvor «hunden lå begravet», men tiden var ikke moden for å utvikle en etisk pengekultur basert på innsikt og holdninger, man valgte rettens vei. Den Justinianske romerrettens maksimalrente-prinsipp var løsningen. Den skjerpet tidligere regler og fastsatte den generelle maksimalrenten til 6 % p.a., med visse spesifikasjoner for forskjellige områder og situasjoner. Som i dag var «kreativ fantasi» et middel for å finne omveier og smutthull. Til slutt grep kirken inn med sin autoritet for å rydde opp. Pavene Hadriana, Dionysiana og diverse kirkemøter gjennomførte visse regler og bestemmelser inntil pave Gratians dekreter for «Kristenheten» i år 1140 forsøkte å fortrenge den Justinianske romerrett – nå skulle den kanoniske rett gjelde. «Ecce evidenter osienditur, quod quiequid ultra sortem exitur usura est» lød det fra pave Gratian. Det kunne ikke være noen tvil heretter hva som skulle gjelde: «Det er således soleklart, at det, som kreves utenom hovedstolen, er 71


ulovlig rente eller det samme som åger». Bestemmelsen gjelder både for kirkens tjenere og legfolket.6 Dette var igjen rettens vei, men denne gang ikke den verdslige romerrett – nå var det den guddommelige rett med henvisning til 5. Mosebok og Evangelisten Lukas. I Moseboken står det: «Du må ikke ta renter av din bror, men av utlendinger kan du ta renter», og hos Lukas står det «Du kan gi lån, men vent intet til gjengjeld». I den etterfølgende tid var det allikevel uklart hva man skulle følge; den verdslige rett eller den guddommelige «jus divinum». Det ble en kamp mellom kirken og den verdslige ledelse inntil ca 1300 hvor pave Clemens V’s dekret ble et klimaks i kampen. Clemens våpen var trusselen om kjetteri for dem som tok renter av lån, samt bannlysning av de verdslige myndigheter som tillot dette. Men igjen fikk fantasien utfolde seg med omveier og smutthull samt tolkninger som allikevel tillot både kirken og de verdslige å finne praktiske løsninger for handel, sjøfart, og finansvirksomheter som allerede hadde utviklet seg gjennom flere århundre. Blant annet ble det gitt gaver som takk for rentefrie lån uten at det kom inn under renteforbudet. Som «håndpant» kunne man midlertidig overdra eiendeler og eiendommer til långivere som da kunne få tilgang til løpende inntekter av det som var pantsatt, istedenfor renter. Provisjonsberegninger og omvekslingskurser kunne også inneholde «renter». Kort sagt: Renteforbudet sørget ikke for at renter forsvant, men at de dukket opp i forkledninger. Vi kan se at når åndslivet (den gang: den katolske kirke) ut fra teoretiske overveielser prøver å regulere næringslivet – uten selv å stå inne i de praktiske prosesser eller ha praktisk kompetanse – måtte resultatet bli mislykket. Ja enda verre; idet næringslivet sørger for å omgå lovene og idéen om rentefrihet, stimuleres en dobbeltmoral som også sniker seg inn i kirkens egne anliggender. Istedenfor at renteforbudet demmer opp for egeninteressen i omgang med kapital, skapes et trykk i retning av Krematistikk (berikelseskunst). Tempelridderne I år 1119 trer ni gudfryktige riddere under ledelse av den 25-årige Hugo de Payens frem for kong Balduin II i Jerusalem og påtar seg å sørge for de kristne pilegrimenes sikkerhet på veien mellom Jaffa og Jerusalem. De ønsker å kalle seg «tempelriddere». Disse ni riddere dannet kjernen innenfor den høyeste ridderadelen i Campagne i Frankrike.

6 Hentet fra: E. Andersen, Bankvæsenets oprindelse. Juristforbundets forlag, Kbvn 1976

72


Ni år senere befinner disse 9 riddere seg påny i Frankrike og trer frem for et konsil innkalt av benediktineren Berhard av Clairvaux. De ønsker å innstifte en åndelig ridderorden og får denne godkjent og Bernhard av Clairvaux får oppdraget med å sette opp reglene for den fremtidige orden. Året er 1128.7 I de følgende år grunnlegges nye ordenshus innenfor ridderordenen. I denne tiden syder det av initiativ innenfor det kristne Europa; det erverves landområder, bygges veier og bygging av katedraler settes i gang og samtidig begynner Tempelridderne å utfolde banklignende aktiviteter. I Frankrike var Tempelriddernes borg i Paris den franske kongens hovedbank, og av franske rettshistorikere er det blitt gjort gjeldende at Tempelridderne var de første som utførte bankvirksomhet. De tok imot verdigjenstander for oppbevaring men også penger som «Depositum regulare», og de ordnet inntil 1307 en vesentlig del av kongens låneforretninger. Tempelridderne hadde avdelinger i mange land og kunne for eksempel ved et korstog i 1249 med Ludvig den hellige og Johanne av Bourbon, sørge for utbetaling på Kypros av et betydelig beløp til Johanne av Bourbon som der ønsket tilgang til syriske besanter. På Kypros ordnet Tempelridderne beløpet i samarbeid med italienske kjøpmenn. Før avreisen ble transaksjonen formalisert med lånedokumenter som Johanne undertegnet med angivelse av tilbakebetaling, med kongens garanti for lånet, Johannes sikkerhetsstillelse overfor kongen i hennes eiendommer, riddernes forpliktelser om utbetaling, osv. De juridiske former var i prinsippet de samme som vi anvender i dag. I 1307 ble ordenen nedlagt etter påstand om kjetteri og medlemmene arrestert i de fleste land, men i Portugal og Spania fortsatte bevegelsen under andre navn. De var Kong Filip IV (Filip den vakre) som sto bak angrepet i Paris med godkjennelse fra Pave Clemes IV. Mange medlemmer ble fenglset, lederne deriblant stormester Jaques de Molay - ble torturert og brent. Motivet for Kong Filip var sannsynligvis å få tilgang til de store verdier som Ridderordenen hadde i Frankrike. Først i år 2002 ble noe av sløret løftet over denne hendelsen med det offentliggjorte Chinonpergamentet fra 1400-tallet, som tyder på at paven senere frikjente ordensmesteren og resten av ledelsen i Tempelridderordenen for kjetteri og satan-tilbedelse, men da var de for lengst blitt offer for kjetterbålets flammer. Sosialforskeren Lex Bos hevder at tempelherrene bidro til en omformning av næringslivet i kristen ånd. På 1200-tallet var åndslivet (det katolske) altomfat7 Hentet fra Lex Bos: Tempelherreordenen, Antropos forlag 1989.

73


tende og pyramidalt i sin form. I det følgende tidsrom blir åndslivet langsomt mer basert på enkeltmenneskene bidrag, samtidig som næringslivet begynner å bli mer verdensomspennende i tråd med tempoet i de store oppdagelser på 1400-1500 tallet. Bos nevner som eksempel at tempelherrene i Portugal dukker opp igjen etter 1307 som Kristusordenen med Henrik Sjøfareren som åndelig leder og med sentrum i Sagres i Portugal. Det ble opprettet en skole for dem som dro ut for å utforske nye, ukjente områder. Ny og gammel kunnskap om sjøfart og navigasjon ble samlet gjennom de beste representanter i datiden, men også hvordan man skal omgå jord, mennesker og rikdom på en moralsk måte. Tempelherrene har også forberedt grunnen for en samfunnsmessig orientering i horisontal retning med nettverksbygning og frigjøring fra kirkelige hierarkier. Tempelherrene var pionerer på sitt område og truet sikkert den eksisterende maktbalanse mellom kirke og fyrste, pave og konge, hvilket kanskje var grunnen til den brutale hendelsen i år 1307. Det er interessant at de var aktive innenfor tre sosiale områder: • Det åndelig-kulturelle liv, • Rettslivets område og • Næringslivet. Deres liv var preget av «ora et labora», impulsen om bønn og arbeid fra Benediktinerordenen. Mellom den åndelige aktivitet og de praktiske oppgaver i samfunnet utviklet de banktjenester som verktøy. Tempelridderne var neppe avhengig av renter for å tjene penger på sine bankforretninger utover de vanlige avgifter for de tjenester de utførte. Deres ordensregler krevde at de personlig ga avkall på private goder og kun levde av gaver. Ved å stille oppgavene og sitt liv inn i en høyere sammenheng, kunne tempelridderne utvikle en form for Oikonomia. De forvaltet store verdier og motsto fristelsen fra Krematistikk. For vår tids etiske banker kan Tempelherrenes pionervirksomhet innen bankvesenet være verdt å studere nærmere.

Et besynderlig sammentreff Lex Bos forteller også om en interessant hendelse på 1800-tallet. Den revolusjonære Krapotkin skrev i 1880-årene boken «Gjensidig hjelp» som bl.a. bygger på desentralisering og nettverksløsninger for næringslivet. I motsetning til Darwin kom han frem til at prinsippet om gjensidig hjelp eksisterer i naturen som en stor sammenhengende vev av bærende relasjoner. Fra sin russiske 74


naturvitenskapelige forskning kjenner han dette, men hvordan forbinder han det med den sosiale virkelighet? Krapotkin løser gåten selv, ved å fortelle at i 1883 ble han fengslet og dømt til fengselsstraff i fengslet i Clairvaux – som tidligere var den hellige Bernhards abbedi. Han ble sittende i tre år i den del av abbediet hvor Bernhard selv arbeidet med å forberede Tempelridderordenen etter konsilet i 1128. Krapotkin skiver i sin dagbok at på dette stedet ble han bevisst at det økologiske prinsipp om gjensidig hjelp hadde noe med nye former for menneskelig samliv å gjøre. Her skriver han boken om gjensidig hjelp i det sosiale området. 8

Robert Owen Robert Owen ble født i 1771 i Wales, sønn av en salmaker og jernvarehandler. Robert var en intelligent gutt og ble tidlig moden, allerede i skolen ble han assistent for læreren. 21 år gammel var han bedriftsleder og ble raskt valgt inn som medlem av Manchester litterære og filosofiske samfunn, hvor ideene til reformatorene og filosofer i opplysningstiden ble diskutert. Allerede som 14-årig hadde han en klar oppfatning av de grunnleggende ideer for sitt liv. Han tok avstand fra de vanlige religiøse tanker og sosiale oppfatninger, og følte seg tvunget til å forkaste enhver tro på religion. Han opplevet dette smertelig, men nødvendig. Men tilføyer i et tilbakeblikk skrevet på slutten av livet: «Mine religiøse følelser ble snart erstattet av en åndelig universell nestekjærlighet – ikke overfor en sekt eller parti, eller for et land eller farge, men for den menneskelige slekt og med et virkelig brennende ønske om å hjelpe». I dag kan vi trygt kalle Owen for et sosialt geni. I New Lanark, Skottland, ble han eier av en et bomullsspinneri, og her utviklet han i tiden fra 1800 til 1825 et industrisamfunn basert på sine sosiale ideer. Virksomheten bygget barneskole og barnehage. Barnearbeid under 10 år var ikke tillatt. Det lille samfunnet var også tilrettelagt for musikk, dans og andre kulturaktiviteter. Dette sto i grell motsetning til industriutviklingen i samtiden som skapte lite menneskeverdige forhold i England. Owens ideer førte bl.a. til etablering av de første kooperative innkjøpsforeninger for industriarbeiderne. I 1824 forsøkte han også å etablere en liten mønsterstat i Indianaområdet i USA. 8 Hjalmar Hegge har gitt et sosial-filosofisk bidrag for å forstå Oikonomia-kvaliteten, og nevner Krapotkin i denne sammenheng på side 187 i sin doktoravhandling: Frihet, individualitet og samfunn. Antropos 1988.

75


Det ble mislykket fordi menneskene var mindre sosialt modne enn forutsetningene i Owens grunntanker. Owen trodde noe naivt – slik som også kommunistene senere i Russland – at hvis omgivelsene bare tilrettelegges ut fra sosiale ideer, da ville dette alene skape bedre mennesker, mindre egoisme og mer fellesskap – det gode i menneskenaturen ville komme frem av seg selv. Owens sosiale ideer og resultater i Skottland står imidlertid som et landemerke i den industrielle utviklingen. Rudolf Steiner har analysert det feilslåtte initiativ i USA og kommet frem til at det som manglet der, var et felles idégrunnlag – en misjon. Menneskene må finne grunnlaget for sitt eget strev i de andre, dvs. at meningen med fellesskapets må leve i den enkelte.9 For Owen var dette så naturlig at han ikke satte ord på det – det lå innvevet i hans «universelle nestekjærlighet for den menneskelige slekt». En lærdom vi kan ta med oss fra Owens innsats, er at ekte etisk eller sosialt engasjement må komme innenfra og være rotfestet i et syn på menneske som omfatter både det materielle og den åndelige side. Videre at et tydelig felles idégrunnlag er forutsetning for Oikonomias bærekraft.

Haugianismen Sosial fornyelse i Norge på 1800-tallet På 1700-tall skjedde det en religiøs forvitring knyttet til opplysningstidens innvirkning på teologien. I begynnelsen på 1800-tallet bukket det gamle aristokrati under som samfunnsklasse i Norge og førte med seg et vakuum innenfor næringslivet som hadde vært dominert av et aristokratisk toppskikt. I denne tiden dukket Hans Nielsen Hauge opp – først på det religiøse området og etter hvert på den sosiale og økonomiske arenaen. I Hauges omfattende reisevirksomhet var det ikke bare det talte ord som virket, men også hans skrifter. Han sprengte trykningskapasiteten i Norge - i Christiania var fem trykkerier i arbeid for ham. Han dro derfor til København for å utvide kapasiteten. Hans Nielsen Hauge sto nå i spissen for en bevegelse. Man regner med at hans skrifter har vært lest av ca. 100.000 norske kvinner og menn – ca. 10 % av befolkningen! Det neste skritt for Hauge var å bygge opp et nettverk av mennesker som kunne utvikle et næringsliv. Hauges tilhengere kalte hverandre for «venner» og han aktiverte disse til å delta i økonomiske samarbeidsprosjekter. De frigjorde gammelt «bondesølv fra kistebunnen» og noen solgte sin gård og gikk 9 R Steiner: Åndsvitenskapen og det sosiale spørsmål. Antroposofisk Forlag, Kbvn 1964

76


inn i et nytt prosjekt. Slik fikk Hauge i gang virksomheter som; kornmølle, trykkeri, nyrydningsprosjekt, handelsforretning, teglverk, avis, gjestgiveri, skipsrederi - til og med tobakksfabrikk. Disse stedene ble samtidig knutepunkter i et omfattende religiøst, men også sosialt og økonomisk nettverk fra Kristiansand i sør til Tromsø og Hammerfest i nord. I Bergen etablerte han seg tidlig som forretningsmann og bygget opp en kjempeforretning med en ekspansjon som Bergen tidligere ikke hadde sett. Ved hjelp av gaver og lån fikk han kjøpt et skip og gikk i gang med frakt nordover med korn, mel, salt, kaffe, sukker, tobakk og brennevin, og sydover først og fremst med fisk. Etter hvert utvidet han virksomheten med ytterligere tre nye skip. Forretningsvirksomheten i Bergen opphørte da han ble fengslet for sin religiøse virksomhet – det var bare prestene som hadde lov til det i henhold til «Konventikkelplakaten» som først ble opphevet i 1842. Tiden etter Napoleonskrigen var preget av nedgang, depresjon og konkurser. Den gamle aristokratiske ledelse var borte, men et nytt sosialt sjikt var delvis mobilisert og derfra kom det en fornyelse. Det var småborgere og førstegenerasjons kjøpmenn av bondeætt som kombinerte høy arbeidsvilje med et nøkternt levesett. Mange av disse var mer eller mindre knyttet til haugianismen. Slik bidro Haugianerne til den gryende industrialiseringen i Norge med papirfabrikk, trykkeri, teglverk, saltkokeri, møller, bomullsspinneri, eddikbryggeri, stivelsesfabrikk, såpekokeri, oljemølle, benmølle, tranfabrikk, mekanisk verksted, og andre virksomheter som er nevnt ovenfor.10 Videre utover på 1800-tallet og til dels videre inn i neste århundre kunne vi merke spor etter Haugianernes foretaksomhet parret med nøkternhet og godhet for menneskene. Hva kan vi ta med som lærdom fra dette inn i vår tid? Opplevelsen av å være del av en meningsfull sammenheng var viktig, men i tillegg at oppgaven og sammenhengen representerte en ideell sammenheng, hos Haugianerne; en høyere religiøs misjon som ga mening både til fellesskapet og den enkeltes innsats. Videre at ego-orienteringen skulle vike for andre-orienteringen, hvilket naturlig ga rom for en offervilje. Og til sist men ikke minst at de praktiske aktiviteter i produksjon og forretningsmessig virksomhet var instrumenter, verktøy i den store sammenhengen. Utvikling av Oikonomia var derfor et sentralt element i Haugianismen.

10 Ovenstående er hentet fra Pål Strandbakkens artikkel om Haugianismen i «Formål og fellesskap», Prosjekt Alternativ Framtid, 1990.

77


Oikonomia eller Krematistikk?11 Fra midten av 1800-tallet og frem til i dag har religionen som handlingsbærende motiv blitt stadig svekket i den vestlige kulturkrets (som i dag også virker inn i store deler av den østlige sivilisasjonen). I utformingen av de vestlige samfunn ble etter hvert religionen erstattet av ideologier (marxismen, kommunismen, sosialismen, liberalismen, markedsøkonomien, osv.) som former for pseudoreligioner. «Ismene» har vanligvis forkynnere og tilhengere med sterk tro. I det 21. århundre står ikke lenger en gud eller en ideologi på pyramidens topp. Den etiske utfordring innenfor samfunnsøkonomien kommer ikke ovenfra eller utenfra, men kan oppstå som eksistensielt, individuelt behov. Individualitetene må finne sammen i arbeidssammenheng basert på ideer man kan strekke seg mot. Det moderne grunnlag for Oikonomia er de idealer vi utformer, de holdninger vi utvikler og våre handlinger i det praktiske liv. I denne sammenhengen ser vi betydningen av Ove Jakobsens innsats.

11 Det er gått ca. 2.350 år siden Aristoteles tid. Apropos Rocambole som ikke var død, kan vi konstatere at Oikonomia fortsatt kan vise seg livskraftig – om vi vil!

78


Inconvenient business ethics Johannes Brinkmann Working paper in progress 12 BI Norwegian School of Management Oslo, February 2010

There is no shortage of positive coverage of CSR in business brochures, in media coverage and not least on websites. There seems to be a broad consensus about the desirability of sustainable development and of being a responsible corporate citizen. It is both understandable and acceptable that the good forces in the business world celebrate themselves, and focus on the positive. The choice is only superficially a question of communication style and taste, between joining the consultants and not-really-academic colleagues and learning how to run entertaining power-point slide shows versus continuing with writing less entertaining critical journal and monograph texts with lots of impressing footnotes. The choice is eventually regarding the identity and integrity of our business ethics business when communicating with our primary target groups in the business world, about the legitimacy of intellectual scepticism and idealistic criticism, of inconvenient business ethics versus the growing tradition of uncontroversial CSR, with a thoroughly positive rhetoric, where ethics and consensus so to speak define one another (i.e. a consensus which refers to basic and non-controversial values). 12 Cf an earlier version in Norwegian, in JB, Ubehagelig NÌringslivsetikk, Bodø 2008, 82-92

79


This paper tries to take a step back for getting further, and takes a closer look at theoretical bases, on pairs of concepts such as taking versus denying responsibility,13 morality versus ethics and conflict versus consensus. After that one can formulate as a next question if and why business ethics as an academic discipline perhaps betrays itself by choosing not to look at inconvenient conflict topics and other critical and self-critical questions.

Morality versus ethics? One could simply use everyday language as a model for academic language – where morality (and morals) and ethics are used interchangeably, since both have obviously to do with distinctions between right and wrong. If one in an academic context distinguishes clearly between morality and ethics one can more easily catch and address a number of interesting tensions, by using morality and ethics almost as headlines for a range of counter-poles.14 Quite simply and a bit unprecisely one can say that ethics is reflection about morality and that ethics for that reason can develop into a discipline. Morality on the other side are individual or shared attitudes, shaped by tradition and group membership, about what is right and wrong behavior. Morality refers also to the frequency of such right or wrong behaviors. If such moral attitudes and actions are inconsistent, if there is a difference or contradiction between talking and walking, then one often talks of hypocrisy. Most important in this distinction is the suggestion to understand morality as an empirical phenomenon and ethics as a normative one. The distinction also suggests a division of responsibility for academic quality control. Social science (sociology, social 13 Cf Brinkmann, 2007 about sharing of responsibility as a third alternative, instead of taking versus denying responsibility. 14 One can tentatively fill in a few words in each column: Morality (practice)

εθος (ethos, short ”e”) Attitudes and norms (about right and wrong)

Ethics (theory)

ηθος (ethos, long ”e”) Reasons and justifications (for rightness and wrongness respectively) reflected Non-conformism, character, integrity principles absolute Theoretical (ethics is theory) Normative analysis of what ought to be done and why

Self-understood Conformity and convention Social facts relative practical (morality is practice) Discovery by an empirical analysis of what is Social science, especially sociology and social Philosophy anthropology, also psychology

80


anthropology, psychology) would become responsible for evaluating proper descriptions and proper understanding, while philosophers would be in charge of evaluating proper criticism and proper justifications. The unity of and the interdependencies between morality and ethics become quite clear in such simple formulations such as ethics is about morality, that is ethics problematizes, criticizes and justifies morality.15 One can also focus on morality as a neutral intermediate position on an imagined continuum with (selfcritical) ethics as a counter-pole to (uncritical) moralism, perhaps also on an additional continuum between public-shared and private-individual norm systems, almost as somewhere between positive law and private conscience (cf. Brinkmann, 2001). There can be various reasons, trivial ones and less trivial ones, for why ethics dominates at the expense of morality, already in the very label. #1 While business ethics teaching emphasizes (normative) ethics and moral philosophy as its primary discipline, most business ethics research seems to be about morality (or descriptive ethics if you prefer) and to be more interdisciplinary. If the students are looking for guidance and advice a normative discipline with recommendations meets such needs much better than an empirical discipline which dislikes recommendations and which prefers asking questions to giving answers. Eventually, however: #2 If the main issue is how to improve morality in practice, ethics might often be less interesting than morality – morality is the focused end, while ethics is the means, normally with some assistance from empirical social science. Ethics as moral philosophy is oldest, but sociology of morality is clearly older than business ethics, and has addressed some of the important issues a hundred years ago already. The terminology can be different – one talks of social norms instead of moral standards, about role duties and role conflict instead of moral obligations and moral dilemmas, about norm senders and reference groups instead of stakeholders etc. Sociology classics were interested log time ago already in mores and folkways (W.G. Sumner), moral integration and disintegration (E. Durkheim), responsibility and protestant ethics (M. Weber) and last not least in anomie (E. Durkheim, R.K. Merton). Independently of seniority the social sciences are superior when it comes to design, implementation and

15 See for example Goodpaster, 1992, Pieper, 1991, Jensen et al., 1990.

81


reporting of interesting, theory-based empirical studies.16 Topics such as how to influence morality through communication or how to improve the moral climate of an organization ask for empirical social science. More theoretical social science research questions could be which social functions morality has and what morality is a function of,17 or subsystem-typical dysfunctions of business or anomie in the business world, in a risky, global, ecological and socio-cultural environment (cf. Beck, 1992; Luhmann, 1991), or in a thesis format: #3 When issues are put on the agenda as moral issues this can have both intended positive functions and non-intended negative ones. Perhaps ethics should specialize on warning against moralism.18 In a next step can one then depart from the most widely used basic sociological terms (such as social role, deviance, power, reference group, communication), perhaps combine them to typologies or taxonomies, or let them be basic elements of sociological research questions about morality as a question of definition or about moral heterogeneity.19 The following thesis seems important and worth further discussion: #4 Business morality as an empirical phenomenon is at least as interesting as business ethics, but most interesting is the dialectic interaction of morality with ethics. Morality delivers the topics to be addressed and perhaps to be changed, while ethics is about critical problematization of them and about giving well-

16 Cf. perhaps still C.W. Mills, The sociological imagination, 1959 who claims that imagination as the discipline’s most important stregth, that is a kind of thinking which is concerned with the interdependencies between micro and macro sociology, “personal troubles” and “public issues” and with the transcendence of the two wrong poles “grand theory” and “abstracted empiricism”. 17 Cf Luhmann, 1978, Pruzan and Thyssen, 1990, pp. 136-137. 18 This is the skeptical suggestion made by Luhmann, cf. 1986, p. 263 or 1990, p. 4 19 Cf as an applied moral sociology perspective Brinkmann and Lentz, 2006: ”Put simply, where psychology would look at individuals, at intra-individual mind-states and processes, and at intra-individual-level explanations of human behavior, sociology does not. Intra-individual states and processes can be treated as a black box and individuals can be treated as either less interesting, or as replaceable. Instead, one can focus on social relationships, on primary and secondary groups, on social systems stretching from an individual micro-level to a societal or even global-societal level… Another difference shows when it comes to building a desirable society or at least to making desirable behaviors more likely or criticising behaviors morally. Sociologists would be concerned with reconstructing of and communicating with more or less homogeneous groups rather than addressing individuals…”

82


justified advice.20 The strongest argument in favour of morality in its interdependence with ethics is related to a similar argument put forward in the next section. There is a need for a realistic focus on real morality, not least when moral becomes a manifest issue because there is a moral conflict. #5 A relatively stronger focus on morality can also serve as an insurance against too much idealism, against emotional or rational wishful thinking, against overlooking conflict or against falsely claiming, believing in and hoping for a moral or value consensus, without having sufficient knowledge about the conditions for such a consensus.21

Conflict versus consensus? As a first point of departure one can think of four assumptions about moral conflict in business organizations: “(1) Conflict is normal rather than exceptional in organizations. Moral conflict can often be a sign of cultural and moral diversity. (2) Conflict and conflict cases, moral ones or not, should be dealt with constructively, as long as such conflict management is not biased and respects the given conflict(s) on their own premises. (3) Moral conflict can represent a (productive) test of principles and identity, i.e. it can provoke and engages often more than non-moral conflict (for a similar reason, moral 20 If a sociological look at morality departs from some kind of ”anti-positivist” and ”ideology critical” research motive (Erkenntnisinteresse) in the Critical Theory tradition one is obviously quite close to ethics. 21 One can think of a similar text table as in note 10 above, with a similar distinction between conflict and consensus, cf such a table in Brinkmann and Ims, 2004, p. 129, also the next section below. The referred to table tries to summarize the following quotation from Pruzan and Thyssen: “In a pluralistic society there is no agreement as to what is morally right and wrong. Each subculture maintains its own values and therefore its own discriminatory norms as part of its identity. This creates a variety of morals. No formal arguments can substantiate one subculture’s moral principles and deny the validity of another’s... The question is whether it is possible to develop a set of values which are shared among the subcultures and which can contribute to replacing such confrontation within a political culture, which respects conflicts and differences and still is able to create consensus... When subcultures cannot justify their own rules for right and wrong via intuition or an appeal to universally valid rules, what is required if groups with different moral rules are to coexist can be considered as a second order morality. We will call this second order morality ‘ethics’.... Ethics is distinguished from jurisprudence by its search for the legitimate rather than just the legal. An action or decision is legitimate if it can be rationally accepted by all stakeholders. Ethics is also distinguished from morality. Moral rules are rules for dissolving substantive conflicts within a subculture. In a pluralistic society ethics leads to value-oriented communication aimed at dissolving conflicts in the social relationships between subcultures. A gap arises between the moral substance, created by the tradition of a subculture, and the ethical form, created by the need for non-violent coexistence of many traditions and subcultures...” (1990, p. 136-137).

83


blaming and moralizing can create conflict escalation and often function destructively). (4) Ethics represents a chance to handle intra- and inter organizational, moral and non-moral conflict … in a civilized and constructive manner…” (Brinkmann and Ims, 2004, p. 127-128;22 quotation slightly shortened and modified). Conflict in this context can be defined somewhat generally as ”any relationship between elements which can be characterized as an objective (latent) or subjective (manifest) antagonism or tension. Such a relationship between elements can be conscious or just postulated, intended or just determined by a given …” (freely translated from Dahrendorf, 1972, s. 23).23 Unless one wants to define consensus negatively as the absence of conflict, one could translate consensus as sharing of values or as agreement.24 While conflicts often create attention and have a lower risk of being overlooked the opposite seems to be the case with consensus. Consensus as shared values and agreement is often assumed tacitly, as self-understood. Silence is often read as agreement and questioning a given consensus in an organization can turn easily into a burden for the one questioning. As discourse ethics claims, both in business context and in social life consensus is mainly interesting as a good reference for procedures, because consensus can produce and guarantee consensus by preventing unnecessary unproductive conflict, both looking ahead and backwards (in the latter case by looking at what has lead to a given consensus).25 #6 In a similar way as morality and ethics, conflict and consensus are less interesting one at a time but as a pair of concepts of dialectic counter-poles, where conflict and consensus define one another, test and transcend one another, contain critical criteria for evaluating one another.26 The main point is that different (sub-)cultural moralities can coexist in loose societies with value pluralism and moral heterogeneity, as long as morality 22 Somewhat shortened form Brinkmann and Ims 2004, pp. 127-129, where it is claimed that the value of business ethics as a discipline lies in its use for analyzing, handling and prevention of moral conflicts in business contexts. 23 Cf for further elaboration Brinkmann and Ims, 2004, pp. 124-129. 24 If there is a need, one could operate with subtypes such as active vs passive, authentic vs apathetic, narrow vs broad, condintional vs unconditional consensus, perhaps also distinguish between consensus among equals and consensus in åpower relationships (legitimacy). 25 For a checklist for a good procedure see Jensen et al. (1990, pp. 95-96) 26 The conflict vs. consensus theme is one of the classical antinomies in social science” launched and marketed originally by Dahrendorf in 1958 and 1959.

84


is introvert, that is limits its validity to the particular (sub-)culture and to its particular inner conflicts instead of taking over other (sub-) cultures or whole societies. But since morality often has to do with building and defending one’s self-conception, one’s identity and one’s honour, it can easily lead to increased involvement and hence potentially to conflict escalation. Especially in such situations there is a need for ethics as a minimal meta-morality and for a consensus about a procedure for peaceful coexistence in spite of cultural or sub-cultural moral differences. #7 The argument is that ethics is needed because a consensus is needed when and because morality easily produces conflict. The condition is that ethics is defined as a procedure, as some kind of discourse ethics and on the condition that the quarrelling moralities accept that such a kind of ethics could be useful.27

Inconvenient business ethics? We can now return to the headline of this paper and its promise – to take a look at inconvenient business ethics. Even if working on achieving a value consensus in moral conflict situations is among the main functions of business ethics, this shouldn’t lead to falsely and too quickly assuming a consensus and to deny conflicts. One could almost say that #8 Moral and other conflicts and some conflict acceptance is needed for preventing the business ethics discipline from turning into an uncontroversial and unrealistic belief in consensus and win-win situations. Conflict-conscious business ethics can then either mean focusing on discourse ethical handling of particular conflicts or on conflict orientation in a more radical sense, as a question of putting the basic conflicts within economic theory and practice on the agenda. 28 This section is written with such

27 In other words, there can be exceptions from the parallelism in the typology shown above. Quite often morality can be perceived as consensual inside a group and controversial, conflictcreating across (out-)groups, and one can imagine internal conflicts among ethicists in a similar fashion as across groups with different moralities (with a discourse ethical way out, perhaps). 28 Cf as a comparison of two discourse ethical approaches Matten, 1998, where Steinmann/ Löhr focus on peaceful ad hoc-conflict management, while Ulrich discusses if and how discourse-oriented business ethics can take a look at the profit principle as a system and theory foundation..

85


a standpoint in mind.29 Inconvenient=non-profitable business ethics The conflict potential in private business life which is related to the principle of profit-maximization is now and then presented in the business ethical literature as a (quite) simple matrix (see figure #1)

Profits Losses

Ethically disputable

Ethically acceptable

Profits at the expense of ethics Neither ethical nor profitable

Convenient business ethics Inconvenient business ethics (ethics at the expense of profits)

Figure #1 As a start one can take a closer look at the cells, one at a time and mainly two among them (in reality there are of course no clear borders between such ideal-typical situations).30 #9a If one assumes that profit-maximization is in an unavoidable, systemtypical conflict with moral considerations, profits as such imply ethical disputability. The objective (profit) justifies the means (compromising ethical considerations), or moral costs can be an unavoidable less evil if one wants to attain a largest possible net utility. As a minimum, the profit-principle can serve as an excuse when it comes to ex post-rationalization or moral neutralization of decisions, for example when closing down jobs in a given country or moving jobs to lower labour-cost places. In the worst-case-situation in the next cell effects can travel both ways: Losing money or being afraid of losing money can motivate ethically disputable choices or arrangements, or ethically disputable choices can eventually produce economic losses. 29 Especially the first part of Brinkmann and Ims, 2004 is obviously close to the mentioned Steinmann and Löhr position. 30 An interesting follow-up question could be how to look at profits and losses: in a business economics or (social) economics, short term, intermediate term or long term, profits as an end in themselves or as a means towards other ends, in terms of economic values only or not, perhaps in terms of “blended value” (cf http://www.blendedvalue.org/.) As a thought provoking discussion see perhaps D.P. Robin, 2005, “Why Ethics and Profits Can and Must Work Together in Business”, in R.A. Peterson and O.C. Ferrell, eds., Business Ethics (Armouk, Sharpe), 196-221

86


#9b The classical argument for the development of business ethics as an academic discipline is probably an assumption that the single company, whole industries and the whole system need protection against itself, almost as an insurance against a worst case scenario of low ethics and low profits, against losing stakeholders for economic reasons, or more indirectly as an insurance against a loss of reputation, for becoming and staying attractive and trustworthy among primary stakeholders. The third cell refers to win-win-situations. #9c The easiest and most usual way of marketing business ethics is by presenting it as convenient, as a design for situations where all parties just win, at least relatively speaking, if customers are willing to pay more, employees to earn less, owners willing to accept less than maximum profit. Convenient business ethics almost doesn’t need marketing, it looks convincing in itself. A good illustration are traditional CSR-conferences where industry associations, large companies and consultants present themselves in a positive fashion and celebrate themselves. As mentioned above already, if one is sceptical, one might easily suspect that such gatherings try to instrumentalise ethics and use ethical status symbols such as ethics codes, ethics officers, ethics councils etc as part of reputation management, for positioning a given corporation in relation to its competitors. Something similar holds true in business school contexts – an uncritical, positive and constructive CSR or business ethics discipline is less controversial, since its doesn’t threaten the self-conception and the academic territory of colleagues teaching strategy, marketing or PR and which doesn’t disturb the students’ learning of standard business school contents.31 The last cell with inconvenient and self-critical business ethics (and inconve31 If one takes a closer look, the cell with ”convenient equal profitable business ethics” can denote different situations (shortened from Fisher 2003, p. 97, referring to a book by Grace and Cohen, 1998): There is a straightforward coincidence between ethical behaviour and the enhancement of self-interest 1.

Self-preservation motivates businesses to act ethically

2. It is in a business’s self-interest to do the right thing, but only if it does more than simply act ethically 3. Doing the right thing can be augmented (or protected) so that it serves a business’s selfinterest 4. Ethical behaviour might be opposed to the short-term self-interest of a particular business while nevertheless enhancing the practice of business

87


nient business ethics teaching) is most interesting in the context of this paper. One can imagine that the need for such self-criticism and the demand for it are inversely proportionate. #9d The premise for an inconvenient and realistic business ethics (that is sustainable, not naive or only idealistic) is that an organization is sufficiently strong and competitive – economically, ideologically and intellectually - that it can afford some loss in the short run, can justify it in the eyes of important target groups and can argue intellectually, referring to having the better theory. Inconvenient = annoying business ethics Frankena’s book Ethics starts with the story about Socrates’ most important choice: he can choose between escaping from the execution or accept it, or rather between choosing different reasoning and justifications for the different alternatives (Frankena, 1973, p. 1). The textbook author’s point is well made, not least pedagogically. But the pre-history, that is before Socrates ended up in jail could have functioned at least as well – which triggered the trial and sentencing, for having spread inconvenient doubt, annoying questions, encouraging scepticism and self-examination: #10 Ethical analysis should perhaps start before free choices among decision alternatives, for example with inconvenient, not necessarily precise feelings of uneasiness, with something which is not in order. Why not accept and stay a while in such feelings of uneasiness? 32 In such a perspective it is not at all surprising that many respondents refer to gut feelings or to an experience of uneasiness when being asked in a survey about how they typically would detect and experience moral conflict situations. The choice of perspective has also consequences for business ethics 32 Cf for synonyms of uneasiness wordnet.princeton.edu/perl/webwn: 1.

edginess: feelings of anxiety that make you tense and irritable

2. malaise: physical discomfort (as mild sickness or depression) 3. self-consciousness: embarrassment deriving from the feeling that others are critically aware of you 4. disquiet: the trait of seeming ill at ease 5. restlessness: inability to rest or relax or be still. A closer look at such a label and term could take one quickly to such sources as S. Freud Das Unbehagen an der Kultur, or Z. Bauman, Postmodernity and its Discontents, Polity, Cambridge 1997 – see esp. the introduction, or in Norwegian Th. Hylland Eriksen, Ubehaget ved kulturen (se http://folk.uio.geirthe.html), or various kinds of ethical hedonism, which after all focus on avoidance of uneasiness.

88


teaching priorities, if it should help with choosing among decision alternatives and justifications for such choices, or if it should do as Socrates and his successors did: raise inconvenient topics, ask annoying questions, assist in developing moral sensitivity, by ”…confronting … defences against recognizing what would otherwise be clearly visible. Ethics… is likely to open sensitive wounds which neither corporate managers nor business faculty are likely to be in a position to heal. That is intrusive stuff which can leave … any of us … profoundly uncomfortable…” (Castro, 1994, p. 186). With or without teacher intervention: most interesting is the reaction to inconvenient moral conflict topics – if one does something and what one does for avoiding, reducing or getting rid of such uneasiness. Inconvenient = ambiguous business ethics A third important interpretation of what inconvenient business ethics could mean is a reference to its ambiguity and its unfinished shape, in addition to possible costs or losses and negative feelings. In a way, this aspect returns to where we started, with entertaining simple answers to simple questions. #11 Quite often, inconvenient business ethics can’t deliver positive, simple, clear answers and in this way meet a widespread demand (be careful not to overpromise - even if it can be tempting). Instead of unfinished and unclear one could consider to use the term dialectic (and implicitly admit a risk of almost endless unfinishedness and ambiguity). With some risk of oversimplification one could say that dialectics can be a useful and productive way of thinking, almost a heuristic, which more or less simultaneously applies the following three principles (or at least connotations). 1. Relativity and interconnectedness (observe, understand and evaluate a phenomenon in relation to other phenomena and to a whole, for example as part of a moral climate, in other words, not in an isolated fashion; 2. Contradiction and tension (observe, understand and accept a ubiquitousness of conflict instead of neglecting it or a priori assuming common values and common interests as well as an absence of power), and finally: 3. Unfinishedness, movement and development (observe, understand and accept changeability and hence unfinishedness, for example of a moral climate, understanding and evaluating phenomena as moving targets, in the light of a past and a future). There is probably not sufficient academic literature for being able to talk of 89


“dialectical ethics” as an own school or approach.33 One reason for this could be that there can be “doubt” if the two most famous representatives of dialectics “developed an ethics at all” (Angehrn, 1992, p. 204). According to the same author, there are three common standpoints which create a misfit between Hegel’s and Marx’ dialectic (or perhaps dialectical ethics) and classical ethics (simplified and translated from Angehrn, 1992, pp. 204-207):34 1. Ethics cannot be an independent part of philosophy, because what ought to be can never be understood independently from what is and because ought should be reconstructed via what is – in other words, ethics should be anchored in social science. 2. The focus is changed from individual to society, to the individual as a societal being and to society as the main level of analysis, this moves ethics closer to politics. 3. Values and norms are relative - societally, culturally and historically. In other words, the main focus becomes historicity and reflexivity, moral self-interpretation or self-reflection in a historical context. In addition to these three common standpoints of Hegel and Marx, Angehrn also notes a common ”open problem of the relationship between a critique of morality and a foundation of ethics” (ibid., p. 206).

A final comment As an open end the main thoughts in this paper can be repeated and condensed, as an invitation to reflection and debate. In social science you now and then hear the quote “if you can’t count it, it doesn’t count. If you can count it that ain’t it.” Business ethics faces similar temptations, dilemmas and paradoxes. Or with a final thesis: #12 If business ethics is controversial and negative and skeptical it is honest 33 In addition to such simplifying heuristics one can of course use dialectics and dialectical thinking for organizing complex topics, see eg W. Schulz’ Hauptwerk (1972), where the author in a final remark uses dialectic reality for summarizing the summary, among others by inventing what he calls responsibility dialectic (see pp. 851-854). See also the same author’s book about ethics (1989) 34 Cf also Angehrn’s broad presentation of the unique views of Hegel and Marx when it comes to ethics (1992, pp. 207-224). For references about the criticism of morality in the Critical Theory tradition of Horkheimer and Marcuse see H.P. Schreiber, Ethik der Kritischen Theorie, in: A. Pieper, ed., Geschichte der neueren Ethik 2 (Francke, Tübingen og Basel) 1992, 194-209 and also M. Breuer, 2003, Warum Wirtschaftsethik immer schon kritisch ist, in M. Breuer et al., Wirtschaftsethik als kritische Sozialwissenschaft (Haupt, Bern), 269-291

90


but faces a marketing problem, since most customers desire something different. If it is uncontroversial and positive it is probably perceived as relevant, but at the price of getting many false friends for the false reasons.

References Angehrn, E.: 1992, Dialektische Ethik, in A. Pieper, ed., Geschichte der neueren Ethik (Francke, Tübingen), vol. 1, 204-230 Beck, U.: 1992, Risk Society: Towards a New Modernity (Sage, New Delhi) Brinkmann, J. and K.J. Ims, 2004, ‘A Conflict Case Approach to Business Ethics’, Journal of Business Ethics, 53, 123-136 Brinkmann, J.: 2001, ‘On Business Ethics and Moralism’, Business Ethics: A European Review, 10, 311-319 Brinkmann, J.: 2007, ‘Responsibility Sharing (Elements of a Framework for Understanding Insurance Business Ethics)’, Research in Ethical Issues in Organizations, 7 (Elsevier, Amsterdam), 85-113 Castro, B.: 1994, ‘Knowing Ourselves’, Business Ethics Quarterly, 4, 181-190 Dahrendorf, R.: 1958, ‘Out of Utopia: Towards a Re-Orientation of Sociological Analysis’, American Journal of. Sociology, 64, 115-127 Dahrendorf, R.: 1959, Class and class conflict in industrial society (Stanford. University Press, Stanford, CA) Dahrendorf, R.: 1972, Konflikt und Freiheit (Piper, München) Fisher, J.: 2003, ‘Surface and deep approaches to business ethics’, Leadership and Organization Development Journal, 24, 96-101 Frankena, W.: 1973, Ethics (Prentice Hall, Englewood Cliffs) Goodpaster, K.E.: 1992, ‘Business Ethics’, L.C. Becker and C.B. Becker, eds., Enclyclopedia of Ethics (Garland, New York), 111-115 Grace, D. and S. Cohen: 1998, Business Ethics: Australian problems and cases (Oxford University Press, Melbourne)

91


Jensen, H.S. et al.: 1990, Den etiske udfordring (Handelshøiskolens forlag, København) Luhmann, N.: 1978, ‚Soziologie der Moral’, i N. Luhmann and S. Pfürtner, eds., Theorietechnik und Moral (Suhrkamp, Frankfurt), 8-116 Luhmann, N.: 1986, Ökologische Kommunikation (Westdeutscher Verlag, Opladen) Luhmann, N.: 1990, Paradigm Lost: Über die ethische Reflexion der Moral (Suhrkamp, Frankfurt) Luhmann, N.: 1991, Risk: A Sociological Theory (De Gruyter, New York) Matten, D.: 1998, ‚Moral im Unternehmen: Philosophische Zierleiste oder knappe Ressource?’, in R. Haupt and W. Lachmann, eds., Unternehmensethik – Wahre Lehre oder leere Ware? (Hänssler, Stuttgart), 11-33 Pieper, A.: 1991, Einführung in die Ethik (Francke, Tübingen) Pieper, A.: 1992, ed., Geschichte der neueren Ethik (Francke, Tübingen) Pruzan, P. and O. Thyssen: 1990, ‘Conflict and Consensus - Ethics as a Shared Value Horizon for Strategic Planning’, Human Systems Management, 9, 135151 Schulz, W.: 1972, Philosophie in der veränderten Welt (Neske, Pfullingen) Schulz, W.: 1989, Grundprobleme der Ethik (Neske, Pfullingen)

92


The Wealth of Oceans: Reconciling Preservation and Exploitation?35* Eleanor O’Higgins University College Dublin

Throughout history humans, whether coastal or inland dwellers, have been dependent directly or indirectly on the oceans. Yet, humankind is mostly land-oriented, even if half the world population lives within coastal zones. While we may be vaguely aware of the oceans1, their critical life giving features are largely unappreciated. This may be because the oceans remain mysterious and almost literally unfathomable. We cannot live in them or even visit them for long. We cannot see through them, nor probe them effectively with satellites This essay will assess the ecological and economic wealth of our planet’s oceans, as well as the sustainability challenges faced in realising and preserving our oceans’ bounty. It will discuss efforts being made to meet the challenges by governments, business enterprises and civil society groups, and 35

*

Essay contribution for festschrift anthology in honour of Ove D. Jakobsen

93


their effects. The essay reaches the conclusion that humans have no choice but to become dedicated stewards of the oceans, with special responsibilities on economic agents in this regard.

The Oceans Ecosystem Covering 72 percent of Earth’s surface, the oceans contain 99 percent of the planet’s living space (Ocean Observatories Initiative website). The oceans form our planet’s largest ecosystem, and are a support system for life, sustaining nearly 50 percent of all species on Earth. They contribute to global ecological processes on which humans, as well as the all other living things, depend. Over one million known species of plants and animals live within the oceans, and scientists say there may be as many as 9 million species as yet undiscovered. The oceans are critical, not least for human life, driving a large range of natural phenomena, serving many vital functions. Among these is the supply of more than half our oxygen needs. This is more than that supplied by all the forests of the world combined. The oceans control our weather systems and temperature, and natural flows of energy. (Discovery Education website; National Geographic website). They moderate the Earth’s temperature by absorbing incoming solar radiation (stored as heat energy). The constant movements of ocean currents distribute this heat energy around the globe, heating the land and air during winter and cooling it during summer. Warm ocean waters also furnish energy for storm systems that produce fresh water for land-dwelling organisms (Project Oceanography, 1998). They regulate the oxygen and carbon dioxide balance of the ocean itself with oxygen/carbon dioxide exchanges with the atmosphere. As on the land, life in the oceans depends on energy. Similar to the terrestrial life food chain or web, energy is transferred when most ocean animals get their energy by eating plants or other animals. The origin of the food chain starts with the conversion of sunlight into food through photosynthesis. In the oceans, photosynthesis occurs at the surface. At deeper levels, where sunlight cannot penetrate, photosynthesis is replaced by the conversion of chemical energy into food through a process called chemosynthesis. The sustainability of these systems is dependent on biodiversity, defined as the variety of life, and includes diversity at all levels – ecosystems, organisms and genes, as well as the multitude of complex interactions between species that is a feature of all living systems (Comhar, 2008). Biodiversity of the

94


oceans is reflected in the ocean habitats that support plant and animal life. These include coral reefs, salt marshes, estuaries and mangrove and seagrass beds. As an example, mangroves provide filtering systems for coastal water whilst, along with seagrass beds and coral reefs they offer protection against shoreline erosion and flooding. Generally, it is accepted that the many species and organisms that are part of a rich biodiversity are critical to marine life, and, in turn to humans (Project Oceanography, 1998). These are ecosystem benefits attributed to the oceans. Through these myriad ecological processes, the oceans impact human society directly. Paradoxically, no market or economic value can be ascribed to the ecological features of the oceans, notwithstanding, or possibly due to, their essential nature for the maintenance of life. In a word, when we estimate the wealth of oceans with respect to these ecosystems, dependent on biodiversity, they must be deemed to be priceless. Figure 1. Examples of Coral Reefs

95


Figure 2. Mangroves at North Island, New Zealand

Economy and Oceans Another dimension of the wealth of oceans comes from the economic activity enabled by the oceans. In contrast to the priceless ecosystem benefits from the oceans, estimates of economic rents can be attributed to this dimension. The economic contribution of the oceans is reflected in commercial activities, trade and employment. These inputs are then reflected in social, community and cultural life. Among the human activities with an economic yield from the oceans are: Resources • seafood • seaweed • minerals • offshore oil and gas • renewable ocean energy Services • shipping/marine transport • marine commerce • marine tourism • ocean survey Manufacturing • shipbuilding • marine equipment • ocean recreation • ICT • biotechnology 96


Resources The waters of the oceans provide food, either directly or indirectly, for billions of terrestrial as well as other marine organisms. Increasingly, people are turning to the oceans for their food supply either by direct consumption or indirectly by harvesting fish that is then processed as elements of food for human consumption, or further processed for medical or industrial uses, or as livestock feed. In addition to seafood that is landed directly, the oceans provide a habitat for farmed seafood, as aquaculture is the fastest growing food sector in the world. In Ireland, it is estimated that each new large-scale deep water salmon farming site could generate ₏100 million in exports per annum and create 350 direct jobs with a further 150 indirect jobs in the services sectors supplying fish feed, netting, transportation and other services (Marine Coordination Group, 2012). In particular, the seafood and aquaculture sectors have become vital industries in developing countries where feeding growing populations is a matter of survival, especially as a source of protein. In addition to providing food directly, processing seafood is another major value added function. Seaweed in its multitude varieties is consumed directly as food in some countries, such as Japan. It is recognized for its healthy and nutritional qualities and it is used extensively as an additive or ingredient in everyday food, such as ice creams, cheeses and beverages, on account of its gelling, emulsifying and stabilising properties. Related to its function as a food or food ingredient, some seaweeds have medicinal therapeutic properties, and provide a dietary source of essential minerals, such as iron or iodine. Seaweed is used also for animal food additives. Seaweed has many non-food applications. It has long been used as a fertiliser, and as an additive to skin lotions and creams. Conversion of fermented seaweed for energy is still at the experimental stage. Like seafood, increasing demand for seaweed has outstripped the ability to supply requirements from natural stocks. Thus research on the life cycles of seaweeds has led to the development of cultivation industries that produce more than 90 percent of the market’s demand (FAO, 2003). The global market for compounds and materials derived from marine sources is expected to reach $4.1 billion in 2015. Marine derived drugs, enzymes and bio-materials such as glues and bone replacements are the subject of significant research. Other biological ocean products have significant commercial applications. For example, pearls taken from oysters are used in jewelry, as are shells and corals, while coarser varieties are used widely a source of building

97


material. Ocean water is processed to extract commercially valuable minerals such as salt, bromine, and magnesium, along with sands and gravels. Although the high salt content of ocean water makes it unsuitable for human consumption, in a few arid regions of the world, such as the Middle East, ocean water is desalinated to produce fresh water. The use of desalinated ocean water is being used increasingly in more temperate regions too. Energy from marine-based, non-living sources (primarily fossil fuels) is an important contribution of the oceans to human life. From the energy perspective, the oceans contain great quantities of deuterium which could be used for fuelling nuclear fusion reactors. As the supply of land-based fossil fuels runs out, many offshore sites bearing significant oil and gas deposits are being discovered around the world. The extraction of hydrocarbons from seabeds is a still a complicated matter, but technical innovations are constantly developed to make the exploitation of these resources viable from commercial, safety and environmental perspectives. Oil and gas fossil fuels are non-renewable sources of energy. However, many renewable energy sources from the oceans remain relatively undeveloped, as fossil fuels seem to require less effort to exploit for the time being. Nevertheless, there are many incipient promising renewable energy projects in train, to replace reliance on fossil fuels. These include offshore solar energy, wave energy, ocean current energy, and offshore wind energy. Ocean thermal energy is derived from the heat of the sun, while ocean mechanical energy is derived from waves and tides. Oceans are ideal solar heat collectors, as they cover more than 70 percent of the Earth’s surface. The sun’s heat warms the surface water a lot more than the deep ocean water. This temperature difference creates thermal energy, that drives ocean currents, which can then be used for many applications, including electricity generation. Ocean mechanical energy is derived from tides, driven primarily by the gravitational pull of the moon, and from waves which are driven primarily by the winds. Thus, tides and waves are intermittent sources of energy, while ocean thermal energy is fairly constant. The electricity conversion of both tidal and wave energy usually involves mechanical devices. Ocean current energy is a further form of ocean mechanical energy generated by the continuous movement of surface or near-surface waters, driven primarily by wind and by solar heating of the ocean water.

98


Offshore wind and offshore solar energy do not rely directly on ocean waters as an energy source, although ocean water temperature differences affect ocean winds and cloud formation that would in turn affect these energy sources. Both energy sources can be and are currently used for power generation on land throughout the world. However, their use in ocean regions is a relatively new but growing development. The application of these technologies to offshore use involves adapting them to a marine environment, which presents a number of technical and other challenges, but enables exploitation of the potentially enormous largely untapped energy source the ocean regions provide. Services As it has for centuries, world trade remains highly dependent on sea transport. In the US, more than 95 percent of foreign trade passes through ports and harbours. In Ireland, the figure is 99 percent. Producers and buyers of raw materials and manufactured goods depend on sea transport to complete their transactions. Maritime commerce supports direct and indirect employment, the latter in the provision of marine services, such as marine financial services. Shipping services also provide corporate and personal income, local purchases in port and harbour areas and tax revenues. Additionally, marine shipping saves companies transportation costs compared to the next leastcostly land-based alternative. Increasingly, the oceans and coastlines have become sites for tourism and leisure. In addition to the enjoyment of the natural beauty of many coastal areas, the oceans also provide opportunities for sporting activities like swimming, fishing, scuba diving, boating, surfing and waterskiing. The seas have also become increasingly popular as quasi-hotel sites with cruising and yachting gaining in popularity worldwide. New knowledge based marine services are coming on stream. Increasingly it is being recognised that understanding the ocean environment is as important as understanding the land. As a result, resources are being expended on ocean observation on an international basis. This is exemplified by the Ocean Observatories Initiative (OOI, 2012), a multinational coalition created to study ocean phenomena using new remotely operated ICT tools. These can probe areas of the oceans where human expeditions cannot maintain a presence for more than short periods of time, or cannot reach altogether. Sampling and analysis can take place simultaneously in real time. These technological advances improve the rate and scale of ocean data collection, as networked infrastructure of science driven sensor systems measure the physical, chemical, 99


geological and biological variables in the ocean, with data on coastal, regional and global scales. Manufacturing All the human activities associated with the oceans necessitate manufactured equipment and artefacts. This ranges from kitchen utensils to suitable attire (such as wetsuits), to scuba diving equipment, all the way to large cruise ships. Fishing, cruising and exploring all require vessels that enable humans to access the seas and, in some instances, to live on the seas for days and even months, giving rise to marine engineering and shipbuilding of all types. This entails not just the design and manufacture of specialised structures, but also all the equipment that enables ships to function, for example, an engine that must be properly mounted and maintained. Fishing, of course, requires specific gear, from small scale to industrial level, while aquaculture requires dedicated bespoke equipment to create the correct habitat for farmed seafood to flourish. As outlined above, contemporary oceans observation processes require innovative technological solutions, entailing ICT, such as sensors, communications systems, digital design tools, marine telecom cables and e-navigation and data management systems. This ICT serves a number of activities and industries, including oil and gas, renewable energy, transport and shipping and marine tourism, as well as environmental monitoring and maritime security and surveillance. Marine biotechnology is an emergent branch of biotechnology and it has been gaining momentum for both supply and demand reasons. Biotechnology itself has been defined as ‘the application of science and technology to living organisms, as well as parts, products and models thereof, to alter living or non-living materials for the production of knowledge, goods and services’ (Van Beuzekom & Arundel, 2006). There is a growing demand for bioproducts and biomaterials that cannot be satisfied from terrestrial sources alone. The marine environment, accounting for over 90 percent of the habitat of living organisms, and hosting immense biodiversity, is ideally suited to supply the raw materials for biotechnology, especially in relation to the adaptation of marine organisms and ecosystems. Marine biotechnology contributes to a range of manufacturing areas. These include: • agriculture, by way of soil and grassland conditioners, animal feeds and herbi/fungicides; • aquaculture, by way of feeds; genetics and species development; • health care, by way of pharmaceuticals, nutrients, medical devices, drug 100


delivery systems, wound dressings, cell therapy, prosthetics, diagnostics and biosensors; • industrial products, by way of input to a variety of industrial manufactures, from textiles to chemicals, to biomaterials including adhesives, filters, films; • industrial processes using enzymes such as equipment cleaning and industrial waste remediation; environmental products and processes; cosmetics (Querellou, 2010).

Challenges to the Oceans As against the wealth offered by the oceans, whether of the inestimable ecological type or the estimated economic type, we must also appreciate the associated costs of the exploitation of that wealth. In fact, the nature and scale of these costs threatens to bankrupt the wealth of the oceans itself. The primary threats come from environmental degradation. As in the case of threats on land, threats to the oceans come from resource depletion and pollution (Velasquez, 2012). National Geographic lists a number of critical ocean issues: • overfishing • ocean acidification • marine invasive species • sea temperature rise • marine habitat destruction • marine pollution • sea level rise • oil spills It is notable that, ultimately all these issues can be traced back to human activities. Overfishing Overfishing occurs when fish are captured at a faster rate than they reproduce themselves. In recent years, the problem has caused increasing concern, as some fish stocks have been brought to the brink of collapse, causing disruption to the food chain. It is exacerbated by the practice of discarding fish (Crilly & Esteban, 2012). National Geographic claims that overfishing has become a global catastrophic issue as the search for plentiful affordable protein-rich foods has led to concerted government efforts to increase 101


fishing capacity. Favorable policies, loans, and subsidies spawned a rapid rise of big industrial fishing operations, which quickly supplanted local small scale fishermen and boatmen as the world’s source of seafood. Since 1989, fish yields have declined or stagnated. Paradoxically, faced with the collapse of large-fish populations, commercial fleets are going deeper in the ocean and further down the food chain for viable catches. This ‘fishing down’ triggers a chain reaction that is upsetting the ancient and delicate balance of the sea’s biologic system. Adding overfishing to pollution, climate change, habitat destruction, and acidification highlights a picture of a system in crisis. A study of catch data published in 2006 in the journal Science grimly predicted that if fishing rates continue apace, all the world’s fisheries will have collapsed by the year 2048. In response, as fisheries have returned lower and lower yields, we have begun to appreciate that the riches of the oceans are not endless, but are, in fact, highly vulnerable and sensitive. Many scientists say most fish populations could be restored with aggressive fisheries management, better enforcement of laws governing catches, and increased use of aquaculture. Thus, a beginning has been made to restore sustainability. However, illegal fishing and unsustainable harvesting still plagues the industry. Figure 3. Overfishing

Ocean acidification For tens of millions of years, the Earth’s oceans maintained a relatively stable acidity level. This steady environment enabled the rich and varied web of life 102


in today’s seas to flourish. However, research shows that this balance is being undone by a recent and rapid rise in acidity that could have devastating global consequences. Acidification is the result of the emission of billions of tons of carbon dioxide (CO2) and other greenhouse gases into the Earth’s atmosphere which derive from fossil fuel-powered machines. About half of this man-made, CO2 has been absorbed over time by the oceans, altering water chemistry and affecting the life cycles of many marine organisms, particularly those at the lower end of the food chain. Higher acidity, mainly near the surface, has been proven to inhibit shell growth in marine animals and is suspected as a cause of reproductive disorders in some fish. Of equal concern is the fact that as the oceans continue to absorb more CO2, their capacity as a carbon storehouse could diminish. That means more of the carbon dioxide we emit will remain in the atmosphere, thus further aggravating global climate change. Scientific awareness of ocean acidification is relatively recent, and researchers are only just beginning to study its effects on marine ecosystems. All signs indicate that unless humans are able to control and eventually eliminate our fossil fuel emissions, ocean organisms will find themselves under increasing pressure to adapt to their habitat’s changing chemistry or perish. Marine invasive species Aquatic invasive species are plants and animals that evolved in one location and are introduced through a variety of means into another location. Species have always used the oceans to move about the planet. Until recently, this process has been moderate, limited by the currents and the winds, but human seafaring has resulted is an increasing number of ocean ecosystems, primarily near shorelines, that are being compromised or wiped out by non-native species. Most marine invasive species find their way into or on the surfaces of ships. When the ship arrives at its destination, it releases whatever species happen to be present. Invasive species also stow away or hitch rides on the millions of tons of plastics and other trash that floats around the globe in ocean currents. Ongoing sea temperature rise caused by global warming is enabling non-native species to populate ocean habitats that were once too cold to be hospitable. When an alien species arrives in a new location, it can find its new habitat unwelcoming and die off, or it can survive with little environmental impact. Unfortunately, sometimes it can take over, harming the naturally existing wildlife in a variety of ways. It can cause damage mainly by consuming native species, competing with them for food or space, or introducing disease. The invaders which thrive do so because their new habitat lacks natural predators to control their population. To combat invasive species, governments are focus103


ing on how they handle ship ballast. New regulations in a handful of countries require ships to exchange their ballast water while out at sea or treat it to kill stowaway species before they are released. Sea temperature rise As Earth’s temperature rises, it is primarily the oceans that absorb the extra heat. Even small temperature changes can have far-reaching effects on the life cycles of marine animals from corals to whales. Coral is, perhaps, the ocean organism most vulnerable to temperature change, slowing coral growth, making them susceptible to disease, and leading to largescale reef die-off. Krill, an extremely important link at the base of the food chain can also be affected. Research has shown that krill reproduce in significantly smaller numbers when ocean temperatures rise. This can have a cascading effect by disrupting the life cycle of krill eaters, such as penguins and seals, which, in turn, causes food shortages for higher predators. When water heats up, it expands, rapidly giving rise to higher sea levels, then causing inundation of coastal habitats for humans as well as plants and animals, shoreline erosion, and more powerful storm surges that can devastate low-lying areas. Hurricanes and other strong storms wrought by rising temperatures can increase damage to or even devastate human structures when they make landfall. They can also harm marine ecosystems like coral reefs and kelp forests, whilst an increase in storm frequency means less time for these sensitive habitats to recover. Moreover, the evolution of a stable marine habitat is dependent upon myriad factors, including water temperature. If an ecosystem becomes warmer, it can create an opportunity where outside species or bacteria can suddenly thrive where they were once excluded. This can lead to forced migrations and even species extinctions. The only way to reduce ocean temperatures is to rein in our emission of greenhouse gases. However, even if we dropped carbon dioxide emissions immediately to zero, the gases we’ve already released would take decades or longer to dissipate. Marine habitat destruction Habitat destruction occurs when the conditions necessary for plants and animals to survive are significantly compromised or eliminated. Most areas of the world’s oceans are experiencing habitat loss. Coastal areas especially, with their closeness to human population centers, have suffered disproportionately, mainly from man-made stresses. Habitat loss here has far-reaching 104


impacts on the entire ocean’s biodiversity. These critical areas, which include estuaries, swamps, marshes, and wetlands, serve as breeding grounds or nurseries for nearly all marine species. ‘Natural’ events like hurricanes, typhoons, storm surges, tsunamis and the like can cause massive, though usually temporary, disruptions in the life cycles of ocean plants and animals. Human activities, however, are significantly more impactful and persistent. Examples are wetlands, dredged and filled in to accommodate urban, industrial, leisure and agricultural development. Cities, factories, and farms create waste, pollution, and chemical effluent and runoff that can contaminate reefs, sea grasses, birds, and fish. Inland dams decrease natural nutrient-rich runoff, cut off fish migration routes, and curb freshwater flow, increasing the salinity of coastal waters. Deforestation, even far from shore creates erosion, sending silt into shallow waters that can block the sunlight coral reefs need to thrive. Destructive fishing techniques like bottom trawling, dynamiting, and poisoning destroy habitats near shore as well as in the deep sea. Ongoing efforts to safeguard ocean habitats include the creation of gigantic marine sanctuaries where development is curtailed and fishing is prohibited. Laws banning the dumping of sewage and chemicals into the ocean, and policies that foster better stewardship of wetlands are having positive effects. However, scientists agree that that the number of sanctuaries is too small and requires a dramatic increase, alongside better monitoring regimes. Figure 4. Marine Habitat Destruction

Marine pollution Pollution is the introduction of harmful contaminants that are outside the norm for a given ecosystem. Common man-made pollutants that reach the

105


ocean include pesticides, herbicides, chemical fertilizers, detergents, oil, sewage, plastics, and other solids. Solid waste like bags, foam, and other items dumped into the oceans from land or by ships at sea are frequently consumed, with often fatal effects, by marine mammals, fish, and birds that mistake it for food. Many of these pollutants collect at the ocean’s depths, where they are consumed by small marine organisms and introduced into the global food chain. For example, nitrogen-rich fertilizers applied by farmers inland, end up in local streams, rivers, and groundwater and are eventually deposited in estuaries, bays, and deltas. These excess nutrients can spawn massive blooms of algae that rob the water of oxygen, leaving areas where little or no marine life can exist. Scientists have counted some 400 such dead zones around the world. Pollution is not always physical. In large bodies of water, sound waves can carry undiminished for miles. The increased presence of loud or persistent sounds from ships, sonar devices, oil rigs, and even from natural sources like earthquakes can disrupt the migration, communication, hunting, and reproduction patterns of many marine animals, particularly aquatic mammals like whales and dolphins The oceans are so vast and deep that until fairly recently, it was widely assumed that no matter how much trash and chemicals humans dumped into them, the effects would be negligible. Now, humans are beginning to see the shortsightedness of the philosophy that the best solution to waste disposal is to dilute it by dumping it into the sea. Many national laws as well as international protocols now forbid dumping of harmful materials into the ocean, although enforcement can often be spotty. Marine sanctuaries are being created to maintain pristine ocean ecosystems and isolated efforts to restore estuaries and bays have met with some success. Sea level rise Over the past century, the Global Mean Sea Level (GMSL) has risen by 4 to 8 inches (10 to 20 centimetres). However, the annual rate of rise over the past 20 years has been 0.13 inches (3.2 millimeters) a year, roughly twice the average speed of the preceding 80 years. Over the past century, the burning of fossil fuels and other human and natural activities has released enormous amounts of heat-trapping gases into the atmosphere. These emissions have caused the Earth’s surface temperature to rise, and the oceans absorb about 80 percent of this additional heat.

106


The rise in sea levels is linked to three primary factors, all induced by ongoing global climate change caused by the emissions of heat trapping gases from burning fossil fuels. One is the expansion of waters after it is heated. Second is melting of glaciers and polar ice caps from persistently higher temperatures caused by global warming. These have led to greater-than-average summer melting as well as diminished snowfall due to later winters and earlier springs. This imbalance results in a significant net gain in runoff versus evaporation for the ocean, causing sea levels to rise. The third factor associated with sea level rises is ice loss from Greenland and West Antarctica, as increased heat is causing the massive ice sheets that cover Greenland and Antarctica to melt at an accelerated pace. Even a small increase in sea water levels can have devastating effects on coastal habitats. As seawater reaches farther inland, it can cause destructive erosion, flooding of wetlands, contamination of agricultural soils, and lost habitat for fish, birds, and plants. In addition, hundreds of millions of people live in areas that will become increasingly vulnerable to flooding. Higher sea levels would force them to abandon their homes and relocate. Low-lying islands could be submerged completely. Further, most predictions say the warming of the planet will continue and likely will accelerate. Dire estimates, including a complete meltdown of the Greenland ice sheet, push sea level rise to 23 feet (7 meters), enough to submerge London and Los Angeles. Oil spills Marine oil spills have been a fact of life since the mid 20th century. There have been a total of 15 known marine oil spills consisting of over 100,000 tonnes. The most infamous was the Deepwater Horizon oil spill from a BP oil platform, which occurred in the Gulf of Mexico and flowed unabated for three months in 2010. The leak amounted to about 4.9 million barrels of oil. The catastrophic nature of this oil spill can be put into perspective when one considers that a single gallon of oil can create an oil slick up to a couple of acres in size. The BP oil slick had spread over 580 square miles in just three days. The effects of oil spills can be very long lasting. When oil is spilled or leaked into waterways and the ocean, it spreads very quickly with the help of wind and currents. When oil starts mixing in water, it forms a sticky substance that clings to whatever it comes in contact. Many marine animals don’t know to avoid a slick and some fish may even be attracted to it as it can resemble food. Thus, spills of crude oil and other substances kill thousands of birds and fish and leave a toxic environment that can persist for years.

107


Some of the many effects on animals coming into contact with crude oil include: • hypothermia and drowning of birds as the oil breaks down the insulating capabilities of feathers, makes them heavier and compromises flying ability; • hypothermia in some seal pups as the oil destroys insulating fur; • if oil is ingested, it can either poison the animal outright, make them extremely sick or create a level of toxins in their system that then causes poisoning further up the food chain. Birds and other animals often ingest oil when trying to clean themselves. Shellfish and corals are particularly at risk in these scenarios as they cannot escape from an oil slick. • damage to the airways of birds and animals; interruption of breeding and fouling of breeding grounds; • tainting of algae, which perform a vital role in waterway ecosystems.

Figure 5. Deepwater Horizon Oil Spill

Even when the oil appears to have dissipated, it can still lurk under the surface of beaches and sea bed, severely affecting marine organisms that burrow, such as crabs, literally for decades. These burrowing creatures are also food for other animals, so the cycle of poisoning continues for many years. Thus, there is really no aspect of a marine and coastal environment that is not in some way adversely affected by an oil spill. Oil leaks and spills do not affect just marine life. They have a direct impact on humans long after the initial media frenzy has died down. For example,

108


some Alaskan communities were affected by the 1986 Exxon Valdez disaster for an extended period of many years, as important commercial fishing and hunting grounds were contaminated. Tourism was also affected.

Stewardship of the Oceans Meeting the multiple challenges posed by pollution and resource depletion of the oceans cannot be achieved by one organisation or government alone. It must involve not only a coalition of all stakeholders, but also enforcement mechanisms to eliminate actions that transgress the highest standards of ocean stewardship. In these respects, governments, supra government bodies, business enterprises and NGOs have begun to pay some attention to the need for care of the oceans. Governments and government coalitions Most governments have some environmental policies, even if they are only lip service. Governments of countries, in particular those with coastlines, also mention the ocean in their general environmental policy statements. However, as the significance of the oceans, and the inherent dangers posed to them has become a fact of life, countries with coastlines have begun to appreciate the benefits and responsibilities entailed. Thus, the governments of these countries have devised environmental policies, specifically with respect to ocean management. An example is Ireland with its integrated marine plan for Ireland, currently being framed in consultation with multiple stakeholders. Ireland’s marine economy is comprised of seafood, tourism, oil and gas, renewable ocean energy and new applications for health medicine and technology. Its 7,500 km coastline is longer than that of most European countries. Norway’s economy is ocean oriented. The country has been transformed by North Sea oil, with a reputation for safety and application of the riches harnessed for the public benefit. With its fjords, Norway has the most intensive salmon farming industry in the world. Norway is a strong proponent of marine research, and leads JPI Oceans, an EU funded programme to coordinate European marine and maritime research and boost collaboration. Another country with special marine policies aimed toward sustainable development of the oceans is the UK, with two important policy and action documents issued in 2009, Our seas – a shared resource: High level marine 109


objectives and UK marine policy statement. The USA has also issued a detailed document on marine stewardship from the White House Council on Environmental Quality, Final recommendations of the interagency ocean policy task force (2010). This document makes special mention of the fragility of the marine environment with reference to the Deepwater Horizon disaster. Figure 6. The Real Map of Ireland

Since the oceans of the world are really one big ocean, no matter how dedicated or how large or powerful, no one government can oversee the stewardship of the oceans on its own. In this respect, coalitions of governments are essential. In a general sense, the Rio Earth Summit process offers a foundation for universal identification of the marine element of environmentalism. The Rio process began in 1992 with a UN sponsored conference attended by 170 governments and 2400 NGO representatives to address problems like climate change. However, in the years since, recommendations arising from the first summit and ensuing ones, such as the Kyoto Climate Change conventions have not been systematically implemented, and resisted by some of the largest actors, such as the USA and China. The year 2012 sees a Rio+20 reconvening on 20-22nd June. Interestingly, a number of events in association with Rio+20 are concentrated specifically on the marine. An example is the launch of a report during the conference, Green economy in a blue world. A further intergovernmental coalition, global in scope, is the Oceans Partnership Initiative. Launched in 2012 by the World Bank, it is aimed at linking

110


key governments, international organisations, civil society and private sector groups to help restore the health of the oceans. On a more regional basis, the EU launched An integrated marine policy for the European Union in 2007. OSPAR (for Oslo and Paris) is a grouping of 15 governments of the western coasts and catchment of Europe and the EU which cooperate to protect the marine environment of the North-East Atlantic. It covers issues such as dumping, biodiversity and ecosystems. The 15 countries in OSPAR are Belgium, Denmark, Finland, France, Germany, Iceland, Ireland, Luxembourg, The Netherlands, Norway, Portugal, Spain, Sweden, Switzerland and the UK. While all the government and intergovernmental policies around marine management are praiseworthy, the test of sincerity is often failed, as, notwithstanding lofty pronouncements, and even the signing of agreements, governments often succumb to pressure from national and sectional interests. An example is the control of climate change, where developed countries refuse to curtail use of fossil fuels, while developing countries believe that they have the right to pollute, in order to catch up with developed countries. The people of the developed world use much of the energy supplies available to them for inessentials, whereas the more frugal nations tend to use their supplies to meet basic needs. Negotiations often get bogged down in thorny issues like carbon credits, itself based on a mindless or at least dubious premise that it is acceptable to pollute if one pays for it. The role of business The role of business with respect to the environment generally may be encapsulated in the UN Global Compact Principles 7, 8 and 9: • Principle 7: Businesses should support a precautionary approach to environmental challenges; • Principle 8: Undertake initiatives to promote greater environmental responsibility; and • Principle 9: Encourage the development and diffusion of environmentally friendly technologies These principles encompass the marine environment, whether the business concerned is directly involved in a marine-related enterprise or not. Increasingly, companies are acting to minimise their negative impact on the planet while developing more sustainable products and services, for both reputational and risk management purposes, and to meet expectations of some consumers and investors. However, on the other hand, sustainability initiatives still occupy a small place, with relatively much greater emphasis on sat111


isfying short-term demands of capital markets, along with cheap prices for consumers (Murray, 2012). Realistically, like governments, no business enterprise acting on its own is capable of conserving the oceans. Thus, businesses which are serious about positive stewardship of the oceans must work in concert, not only with each other, but with other stakeholders. Membership of the Global Compact is itself an example of such collaboration. Another global business consortium connected with CSR generally is the World Business Council for Sustainable Business (WBCSB), but marine issues are not at the forefront for this body. In 2008, the World Ocean Council (WOC), a consortium of private business enterprises which focus on marine related industries (oil and gas, shipping, fisheries, aquaculture, mining, and others) was formed. Its aim is to comprise a community of common interests in promoting a sustainable, healthy and productive ocean. Many of its priorities are commendable – spatial development of ocean areas prioritising Marine Protected Areas (MPAs); bringing together ocean industries to constructively engage in area management at the ecosystem level; promoting ocean science. However, when put in the context of other priorities, the sustainability priorities appear less creditable and rather defensive. For example, a priority is to identify risks of concern ‘to a broad range of ocean industries’, i.e., it is not concerned with overall risks to the oceans but only as these impinge on the interests of the businesses themselves. Another priority is to forestall the loss of access to ocean space or resources. It also appears to want to apply ocean science for advocacy purposes. However, the WOC promotes correct and balanced information, engagement with multiple stakeholders, and fulfilling a role in assisting businesses to pursue best practices. NGOs There are many advocacy environmental NGOs which include ocean sustainability among their concerns. Examples are National Geographic, Greenpeace and the New Economics Foundation. However, an example of a more focused activity based NGO is the Marine Stewardship Council (WSC), which is concerned with the sustainability of seafood. It has initiated an ecolabel and fishery certification programme, recognising and rewarding sustainable fishing practices, in an attempt to influence consumers’ buying choices, and thereby, sustainable seafood production. The MSC sees itself as an independent, transparent impartial agent, inviting stakeholder participation. With offices in London, Seattle, Sydney and Tokyo, the MSC lists its stakeholders as representatives from industry, environmental groups and science, and from different geographical regions. 112


The MSC has developed standards for sustainable fishing and seafood traceability, so the source of seafood can be tracked through the chain of custody. The rationale of the MSC is that by working in partnership with sustainable fisheries to create a market for sustainable seafood, other fisheries are incentivised to change their practices.

Conclusion Nowhere is man’s part of an ecological system, with an interrelated and interdependent range of organisms and environments more evident than in respect to the oceans of planet Earth. This is a view consistent with deep ecology, which places a value on nature as a whole, not especially on human beings. However, it is also consistent with more anthropocentric attitudes in its implications for what action needs to be taken, since the views of the ecologists and economists ought to coincide when it concerns the conservation of our oceans. Such conservation would be in harmony with various philosophical approaches. Irrespective of one’s philosophical position on the environment – rights, utilitarianism or justice – it can be argued that humans have a fundamental right to a liveable environment. This right is violated by pollution or resource depletion which destroys the necessities of a liveable environment (Velasquez, 2012). Deep ecologists would not limit rights to humans, but would extend the rights to a liveable environment to the non-human part of nature as well. In any case, utilitarians would urge conservation for the uses and flourishing of mankind, if not for its own sake. Utilitarians would also argue for the most efficient deployment of resources by internalisation of social costs associated with the pollution and resource depletion of the marine environment. This would ensure that price will reflect the true costs of production, including environmental costs. It means that no products will be overproduced to meet demand if a price reflecting the true cost had to be paid. Justice would also be satisfied if social costs were internalised by the polluter or exploiter. Otherwise, those paying the costs of pollution are not the ones who receive the benefits, thus violating distributive justice. Internalising external costs is also consistent with retributive and compensatory justice, because those who are responsible for pollution bear the burden of rectifying it and compensating those who have been harmed (Velasquez, 2012). In conclusion, the practical manifestation of these philosophical ideas is one that necessitates the preservation of our oceans, if we are to preserve civilization itself. 113


References Comhar (Sustainable Development Council). (2008). Conserving Ireland’s diversity. Dublin, Ireland: Comhar. Crilly, R. & Esteban, A. (2012). Jobs lost at sea: Overfishing and the jobs that never were. London: New Economics Foundation. FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations). 2003. A guide to the seaweed industry. Rome: FAO Technical Paper 441. Marine Co-ordination Group. (2012). Our ocean wealth: Toward an integrated marine plan for Ireland. Dublin: Irish Government Publication. Murray, S. (2012). Companies try to reduce humanities footprint. Financial Times Special Supplement Sustainable Business, 24th April, 1-2. OOI (2012). OOI embarks on new era of ocean observing. (http://www.oceanobservatories.org) Project Oceanography. (1998). Year of the ocean. Tampa, Florida: University of South Florida. Querellou, J. (2010). Marine biotechnology: A new vision and strategy for Europe. Ostend, Belgium: European Science Foundation Van Beuzekom, B. & Arundel, A. (2006). OECD biotechnology statistics – 2006. Paris: OECD. Velasquez, M. (2012). Business ethics: Concepts and cases (Seventh Edition). Upper Saddle River, N.J.: Pearson    (Endnotes) 1

Technically, all the world’s oceans and seas are part of one continuous mass of seawater. However, since the ocean is so big, humans have divided it up into five oceans and several dozen seas. The latter are usually smaller than oceans and are partially enclosed by land (Discovery Education website, Planet Ocean).

114


Reisen fra NHH via etikken – til Hans Nielsen Hauge Dr. Jørn Bue Olsen

Innledning Denne hyldesten innledes med et par glimt fra møter som hovedpersonen og undertegnede har hatt – i tid og rom. Ved vårt første møte i 1988 var Ove Jakobsen ansatt i en fagstilling ved Norges Handelshøyskole, mens undertegnede nettopp hadde flyttet fra en fagstilling ved Høgskolen i Finnmark. Jeg hadde nå tatt på meg oppdraget å skulle koordinere oppbyggingen av det nye NHH-Sentret i Oslo - med handelshøyskolens kursvirksomhet i førersetet. Ove Jakobsen fikk en spesiell rolle i starten her… Hovedbidraget dreier seg om et emne vi fikk felles: Næringslivsetikken. Jeg går tilbake i norsk historie og presenterer en – for å si det mildt – underkommunisert fortelling om en suksessfull norsk næringslivsleder. Det at han også var en suksessfull legpredikant hindret nok mange i å ”se” det. Jeg betegner Hans Nielsen Hauge som Norges første moderne konsernleder. I den forstand at han klarte det mange av oss streber etter – å kombinere etisk handling med effektiv og lønnsom næringsvirksomhet (Brytting 1998; Weber 1973).

115


Etablering av NHH-sentret i Oslo – sikret med ”nødhjelp” fra NHH! Det var opprør i markedsføringskurset høsten 1988. Både på dag- og kveldstid. Delegasjoner av studenter på direktørens kontor. Foreleseren hadde kommet skjevt ut – undervisningen fungerte ikke. En rektors skrekk-scenario. Det var meget viktig at det nye studietilbudet som var etablert i Oslo fungerte fra første semester. For det var Norges Handelshøyskoles Kursvirksomhet (NHHK) som sammen med Norges Handelshøyskole (NHH) og de andre stiftelsene Administrativt Forskningsfond (AFF) og Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) som etablerte et nytt senter i Oslo. ”NHH-gruppen” skulle etablere seg i hovedstaden; nærmere NHHs store markeder. I ombygde lokaler fra Akers Mek. Verksted ble ”NHH-Senteret” symbolsk nok (fra industri til handel) bygd opp i Vika Atrium ved Aker Brygge. Storauditoriet i det nye kurs- og konferansenteret ble bygd etter mønster fra storauditoritet ved NHH og fikk navnet etter en av legendene ved NHH: ”Holbæk-Hanssen-auditoriet”. Norges første professor i markeds- og distribusjonsøkonomi. Det er her bokens hovedperson for alvor kommer inn i bildet. Ove J. kjente jeg ikke, men litt research klargjorde at han var kjent ved NHH som en meget dyktig fagmann og foreleser i markedsføring. Det var verd å prøve! Løsningen for studentene på bedriftsøkonomstudiet – og den nye skolen – ble en stk. flybåren Jakobsen fra Bergen til Oslo. Og ekstra felles forelesningstimer for dag- og kveldsstudentene ble avholdt. Men de var så mange at selv ”HolbækHanssen-auditoriet” ble for lite. Hva gjorde vi? Oslo Konserthus lå like i nabolaget! Perfekt! Her holdt den da relativt unge Jakobsen flere ”fag-konserter” – eller kanskje nærmere ”prekner” - for det var en meget lydhør ”menighet”. Gikk gjennom faget og ga studentene den oversikten de skulle ha. Og snudde en ”nær katastrofe-situasjon” til suksess. Jakobsen alene!! Trampeklapp etter ”konserten”. Han reddet kurset. Og studiet det året….

Kombinasjonen etikk og profitt – og Holbæk-Hanssen. Men det skulle vise seg etter hvert at her var det flere felles tråder mellom herr Jakobsen og undertegnede. En av de var etikk i næringslivet. Med noe forskjellige veier bak dette felles møtested møttes vi altså igjen. Jeg skal forfølge denne tråden – men først en liten visitt til og bakgrunn mht et annet felles punkt som vi hadde i tilværelsen: Leif Holbæk-Hanssen. Jeg hadde blitt kjent med denne ”institusjonen” av en personlighet før min 116


NHH-tid. I Framtiden i våre (FIVH) var vi en del ingeniører og økonomer (fra NHH) som brukte tid på å filosofere over hvorfor vårt moderne økonomiske system og våre produksjonsforhold produserte så mye meningsløse varer. ”Institutt for meningsfull produksjon” i Larvik (Olsen 1986) og ”Alternativ produksjons-gruppen” i Oslo (Olsen 1980) ble etablert i kjølevannet av Erik Dammanns (1972) Fremtiden i våre hender. Etter studier av de s.k. ”Lucasarbeiderne” og de nye ideene om ”socially useful production” i England, satte vi i Norge opp en del seminarer der dette var hovedtema. Her ble det kjent at en professor ved NHH jobbet med noe han kalte ”anomalier” og ”tanketepper” (Holbæk-Hanssen 1983) i økonomien: Anomali (Wikipedia; fra gresk anomalia, ujevnhet), betyr en avvikelse fra normen, det forventede eller lovmessige. En anomali er en irregularitet som er vanskelig å forklare utfra eksisterende teorier, altså et faktum som strider mot et etablert paradigme. Vitenskapsteoretikere som Thomas Kuhn og Karl Popper brukte dette begrepet for å forklare utvikling av paradigmene i vitenskapsteorien. Også her kan vi trekke tråder tilbake til Aristoteles (Aristoteles - Ringbom 1993). Holbæk-Hanssen inspirerte en periode mange på seminarer i alternativ økonomi rundt i Norge – arrangert bl.a. i økonomenes egen hule NHH i Bergen. Og når Ove J. (1989) valgte Holbæk-Hanssen til veileder for sine Dr.oeconstudier – var det neppe første gang de møtes. En felles pilar i Oves og min vei. Og la meg til slutt her minne om en nærmest ”Kantiansk lov” som jeg husker Holbæk-Hanssen stadig minnet om: Det er når vi er ved vårt beste vi skal lage regler for oss selv- når vi er ved vårt verste.

Hvordan undervise i næringslivsetikk? Men så kom et nytt krysningspunkt. Ove J. etablerte seg i Bodø og ble en av de sentrale i oppbygging av den nye handelshøgskolen og etikkundervisningen der. Mens NHHK-studentene i Oslo ville ha etikk i studiene – på begynnelsen av 1990-tallet. Det måtte de jo få – det gjaldt å imøtekomme ”sug” i det lokale markedet! Frivillig seminar i næringslivsetikk ble arrangert en fredag kveld og lørdag – etter en lang og hard studieuke. 1/3 av studentene droppet ”fredagsvorspielet” og møtte opp!! Vi hadde vel ikke helt funnet denne endelige nøkkelen på hvordan undervise i næringslivsetikk – selv om intensjonen var god! (Den generelle nøkkelen finnes jo ikke). For å uttrykke det som en annen 117


legende gjorde – fotballtrener Nils Arne Eggen i Rosenborg (Olsen 2010): ”My grammar is bad, but my meaning is god!” Men igjen ble det Oslo-tur for Ove J. Og Knut Ims fra NHH hjalp oss. Og andre som UiO-professoren i idefilosofi Guttorm Fløistad (1991) ble brukt overalt i næringsliv og skole der næringslivsetikk var tema. Og dette var fortsatt i Jappe-kultur-tiden – en stor utfordring mht etikk. Hans ”definisjon” av Japp (Yap; Young aspiring profesjonals”) var forøvrig: ”En Japp er en person som er overflatisk tvers igjennom” For å se veldig kort på etikk-historie ved NHH må vi tilbake til 1950-tallet. Johs. Lunde (Lunde 1967) var den første som hadde et lektorat i ervervsetikk her (Holbæk-Hanssen 1975). Det ble blant annet utført utredningsarbeider som dette (Ims 1994): ”Det norske Femtimannsutvalget for god forretningsskikk” Dette var en studie av etiske dilemma i næringslivet der man tok for seg 666 saker med næringslivsetisk innhold i tidsrommet fra 1878 til 1962. Ni negative kategorier skiller utvalget ut som dårlig forretningsskikk: Usannhet, uhederlighet, tillitsbrudd, svikt i ytelse, rettsmisbruk mm, urimelige vilkår, usosial eller forbrukerskadelig atferd, servicesvikt og illojalitet. Framme ved ultimo 1980-årene var etikk lagt inn med 12t i faget ”Foretaksstrategi og etikk” ved NHH. Etter mønster fra dette faget ble etikk-kurset etter hvert obligatorisk i Oslo. Men: Her utviklet det seg et nytt møtested for oss. Nå var det Knut Ims fra NHH samt Ove J. fra Bodø og undertegnede som etablerte og faktisk institusjonaliserte et samarbeid om utvikling av etikk-undervisningen ved de tre studiesteder. Ove J. hadde fordelen av å starte med blanke ark i Bodø. Han bidro sterkt til at Bodø etter hvert ble ”flinkest i handelshøyskole-klassen” mht etikkundervining i følge en undersøkelse undertegnede utførte (Olsen og Aronsen 2009). Mens NHH naturlig nok hadde en del strukturelle bindinger som hindringer. Men gjennom klokskap fra en del av seniorene samt engasjerte yngre krefter, etablerte de etter hvert også et eget senter for etikk og økonomi.

118


Hans Nielsen Hauge klarte å kombinere etikk og profitt. Linken fra innledningen av bidraget her over til hovedbidraget med Hauge, får være denne: Allerede i 1801 syslet Hans Nielsen Hauge, da respektert kjøbmann og borger av Bergen by med sitt eget handelshus, med tanken om å opprette et ”Opdragelse eller læreinstitutt” for handelsmenn i ”Logebygningen” Bergen. Dette var noen år før NHH ble etablert… I denne delen av fremstillingen skiller nok hovedpersonen i boken og undertegnede lag – selv om jeg tror det nok er noe tilfeldig. For her mener jeg vi har en norsk næringslivsleder som vi begge vel leter etter – som har klart noe av det vi prøver å legge til rette for: Å kombinere lønnsom og effektiv produksjon med god etikk – på en suksessfull måte (Weber 1973). Slikt sett definerer jeg Hans Nielsen Hauge som Norges 1.moderne konsernleder. Men at dette er en underkommunisert suksess i norsk næringslivshistorie er vel bare overskriften. Det Hans Nilsen Hauge var mest kjent for var å være en åndshøvding – og lekpredikant – også der med stor suksess. Mht lederteori kan vi vel i ettertid argumentere for at ”management by walking around” var sentral. Ikke bare gikk Hauge fra landsdel til landsdel. Han strikket også mens han gikk! Tiden skulle utnyttes til noe nyttig. I forbindelse med en film om Hauge ble det beregnet at han hadde gått 650 mil! Det vesentlige av fremstillingen her samt sitatene er hentet fra Dagfinn Breisteins avhandling (1955), fra leder av Haugeinstituttet i Norge, Sigbjørn Ravnåsen (2002), fra egen avhandling (Olsen 2006) og artikkel i Ukeavisen Ledelse (2012) og senere arbeid for Haugeinstituttet i Norge (lokalisert i 2012 til Kristiansand).

En ”salig blanding roller”. Hauge bygde selv opp et lite imperium av næringsvirksomhet i Norge. Han var en gründer, industrimann, leder, ”økonomisjef” og kjøpmann – i tillegg til rollene som legpredikant og ”coach” for venner og medarbeidere. Han holdt på med alt fra næring til giftemål. Når prof. Guttorm Fløistad taler engasjert om Hauge, snakker han om at Hauge behersket en ”salig blanding” av roller. Selv har jeg som ledelses- og etikkrådgiver påpekt den tendensen at enhver rolle synes å følges av en ”tilpasset” moral. Men Hauge må ha klart å ha den samme etiske moral i alle roller. Og derved har jeg vel også sagt litt om min anvendelse av moralbegrepene – som ikke diskuteres videre her (Olsen 1986). 119


Historikerne og skoleverket vårt har som nevnt sviktet mht å fortelle om Hauge som næringslivsmann. For den ”ulærde” bondesønnen fra Tune i Østfold bygde opp noe vi i dag hadde betegnet som et konsern: Han og hans venner etablerte ca. 30 bedrifter og virksomheter over store deler av Norge; fra Bardudalen i Troms til Kristiansand på Sørlandet. Det var kornmøller, bokbinderi, bureising, handelssted, gruvedrift, gjestgiveri, spinneri, saltkokeri og papirmølle (Eiker og Evje). Det var hovedsakelig gjennom ”konsernlederen” de konserninterne transaksjonene gikk. F.eks. Økonomi: tillit fikk han fra bøndene som hentet opp penger fra kistebunnen og fikk satt pengene i omløp. Pløyde sparepenger inn i stadig nye tiltak. Derved blir han også en betydelig investor i Norge med ca. 2% av landets samlede investeringsvolum i 1804 (Grytten 2012). Kompetanse/personer flyttet han rundt – ”rett mann på rett plass”. Til og med kobling av ektefeller – når en kjøbmann trengte ei dugande kjerring; osv. Spor etter virksomhetene har vi i dag bl.a. også ved mange fiske- og tekobedrifter på Vestlandet (Ekornes, Bjørge), Grøndal & Co (boktrykkeri), Bjølsen Mølle (Oslo) og Solberg Spinnerier ved Drammen (nedlagt ca. 1990), osv.

Oppbygging av ”konsernet”. Hauge besøkte Sørlandet flere ganger. I 1803 kjøpte han Kristiansands eneste trykkeri. Han hadde behov for trykkekapasitet fordi han etter en Köbenhavntur sprengte kapasiteten på de trykkeriene som der fantes. Bøkene hans ble trykket i ca. 200.000 eksemplarer til en befolkning på ca. 8-900.000. Han var den mest leste forfatter i Norge. Hauges gode venn Ole P. Moe fra Røros bygde opp et handelshus i Kristiansand, og symptomatisk nok så hentet han en trykker fra Trondheim ned til Sørlandet. Han kjøpte Eeg Teglverk i 1804 og motiverte tilsvarende en kompetent bonde til å selge gården sin og flytte til byen for å lede verket. Han startet Fennefoss papirfabrikk på Evje i 1803. I 2009 ble for øvrig byen kåret til Norges nest beste næringsby. I Bergen slo han seg opp som kjøpmann i konkurranse med gamle tradisjonsrike hanseatiske handelshus, og tilegnet seg privilegier som borger av Bergen by og etablerte sitt eget handelshus. Dette skulle ikke være mulig for en ”bondeknøl” fra Østlandet Han var medeier i to fregatter og flere andre fartøyer. Han handlet med fisk og korn (og bl.a. litt egenprodusert brennevin – til medisinsk bruk!) oppover kysten til Nord-Norge.

Haugianernes bærekraftige virksomheter. Haugianerne eller ”Vennesamfunnet” etablerte virksomheter som ble 120


bærekraftige. I den forstand at de ble drevet videre i mange generasjoner. På den årlige Haugekonferansen la prof. Ola Grytten (2009 og 2012) ved NHH i 2008 fram resultater av en undersøkelse han gjorde over arven etter Hauge på næringslivet på Nord-Vestlandet. En stor prosent av dagens bedrifter hadde aner tilbake til Haugianerne. På Søre Sunnmøre gjaldt dette ca. 80 % av rederne/verftene, Ålesund: 70 % av fiskebrukene og rederiene. På Sykkylven: 14 av 19 møbelbedrifter. Kjente bedrifter var bl.a. møbelbedriftene Ekornes, Hanken og Hellegjerde, Volstad (rederi), Aarflot (bokbinder, trykkeri, bokhandel), Bjørge (fisketilvirkning) og Devold (teko). Haugianerne var kreative gründere som stolte på egen krefter. Ikke overraskende hadde f.eks. Devold det første telenettet i Europa.

En av Norges største ledere? I en tenkt kåring av verdens fremste ledere mente ”Ukeavisen Ledelse” Jesus kanskje var den største. Hauge måtte nok se mange foran seg. Men flere og flere blir etter hvert klar over Hauges ledelsesfilosofi, f.eks. av Jim Collins (2001), forsker og forfatter av undersøkelsen og boka ”Good to Great”: ”It`s interesting to observe how well the idea of an ideal leader agress with Hauge`s Ideology and the work moral of the Protestants in a Norwegian way of life.” Karsten Alnæs betegner Hauge som en av de mest betydningsfulle personlighetene i Norgeshistorien. Han er forløperen til mange av de frie organisasjonenes framvekst i Norge, ifølge Alnæs. Alexander Kielland bidro med følgende om Hauge: ”Større Mand end Hauge havde vi aldri havt. Det burde mer og mer gaa op for oss.” Og Arne Garborg lar i boken ”Trætte Mænd” hovedpersonen si: ”Det er ikke Henrik Wergeland, men Hans Nielsen Hauge som har skapt det norske nittende århundre”. Eller prof. Francic Sejersted: ”Haugevekkelsen var med på å danne forutsetningen for et fungerende demokrati i Norge.”

121


Virksomhetside: ”At elske min Næste”. Hva er så kjernen i Hauges strategiske ledelse? Ravnåsen (2002) fra Haugeinstituttet sier det slik: ”Virksomhetene skulle produsere varer som samfunnet hadde behov for, men samtidig skulle de ha en sosial funksjon”. For Hauge startet det hele med den åndsopplevelsen han hadde bak plogen på åkeren på hjemmegården. Etter hvert blir forvalter-ideen sentral for ham ”Vi skal bruge og have Verdens Gods som gode Husholdere at regjere over!” Og selv om han understreket at han selv var ”ulærd”, hadde han lest og kunne sin bibel. Han bruker apostelen Jacobs ord til støtte for sin praktisering av forvalter-ideen: ”At tro uden Gierninger er død.” Og han var en hard kritiker av de som levde i overflod og som så bort fra tesen om ”å leve som man lærer”. I Hauges praksis har derfor medmenneskene (min ”næste”) en bred plass: ”Mit Kaldsbrev er at elske Gud og min Næste.” En del kristne vil nok mene det var pga hans kristne grunnholdning at han lykkes. Når jeg i mitt doktor-gradsarbeide lette etter norske næringslivsledere som hadde klart å kombinere etisk atferd med lønnsomhet i sine bedrifter, så fant jeg Hauge. Ikke fordi han også var aktiv predikant. Men for det han gjorde i arbeidslivet – og for medmenneskene. Merk også undertegnedes begrep om ”etisk handling”: Jeg fokuserer på to dimensjoner: Adferdsregler og omtanke for medmennesker (Olsen 2006). Det siste glemmes ofte. Hauge selv peker i følgende sitater på hvordan lederen bør være ”et etisk fyrtårn” - et bilde som også eks. NHO-leder Onarheim brukte på Haugekonferansen 2011 (og Onarheim 1999) ”Vi bør vogte os for alt Skiien af Ærgierrighed og Egennyttighed”. Og mer aktivt positivt: ”Bær omsorg for alle Mennesker, saavidt det staar til Eder.”

Den kommersielle Hauge. Hauge hjalp bøndene med praktisk arbeid på de gårdene han passerte. Hjalp dem med nye teknikker som var mer effektive, f.eks. en ny type plog. 122


Hauge skjønte at penger i omløp var produktivt. Derfor fikk han bøndene med penger på kistebunnen til å sette dem i omløp. Han lånte penger til folk med ideer. Tilliten blant vennene var så stor at de stolte på hverandre. Derved trengtes ikke avtalepapirer, kvitteringer osv. Transaksjonskostnader var et ikke-begrep. I dag vet vi at handel med høy tillit og lave transaksjonskostnader er effektiv. Det hadde Haugekulturen som et konkurransefortrinn. Men her ble han jo senere anklaget for ”..at stifte en egen Sect, og et slags Fellesskap i Formuen blant sine tilhengere..” Hvilket var forbudt. Men det var naturlig nok ikke mye skriftlig bevismateriale! Så han ble ikke dømt for det. Den kreative og til dels kommersielle Hauge prøvde ut grenser. Men når han i ungdomstiden prøvde seg på handel også om søndagen, erkjente han etterpå med litt dårlig samvittighet at han hadde gått for langt.

ISO 26000 Samfunnsansvar? Det var fattigdom, nød og arbeidsledighet i Norge på den tiden. I virksomhetsideen hans finnes da flere formuleringer om ”Næsten”: ”Saa ledige Hender faa Arbeyde” (Hauge) Mens vi i våre dager (2012) trenger både stortingsmeldinger om samfunnsansvar og ny ISO 26000 om bedriftenes samfunnsansvar – for å ta et samfunnsansvar, så sysselsatte Hauge og haugianerbedriftene for 200 år siden kvinner, eldre, barn og funksjonshemmede – i tillegg til ”de sterke arbeidsføre menn”. Det kan med god grunn hevdes at Hauge og hans bror Mikkel praktiserte ”Inkluderende arbeidsliv” (IA) på Eiker Papirmølle. I en tilstandsrapport skrevet av lensmann Gram om forholdene på papirmølla står det bl.a. om arbeidstakerne.: ”en var forbunden med Alderdomsvaghet, og noen av de andre var vanføre og fåvettige”. Men arbeid ga han dem. Også de ”uproduktive”…. Trygghet for de eldre arbeidstakerne slapp aldri taket i det Haugianske miljøet. Sammen med broren Mikkel, som var leder for Eiker papirmølle, diskuterte de allerede den gang mulige pensjonsordninger for sine ansatte. De behøvde heller ikke en egen arbeidsmiljølov eller lov om alderspensjon. Hensynet til sin Næste – etikken, omsorgen - lå jo allerede i som en hovedverdi i Haugekulturen (Olsen 2006). Det er disse verdiene som undertegnede sammen bl.a. 123


NHH-prof. Magne Supphellen og ledelsen i Haugeinstituttet har beskrevet og lagt til grunn i et organisasjonskulturutviklingsprogram for næringslivet til bruk nå i 2012 og framover; ”Hauge-Partner” (2009:1). Et aspekt til her som burde forfølges videre som et IA-prosjekt, er at virksomheter som gjennomfører etikk-program synes å få betydelig nedgang i sykefraværet (Olsen 2010). Lederen Hauge klarte å kombinere god etikk med god lønnsomhet i praksis. Kan vi lære noe av han i dag?

Hauges som kulturbygger. Å snakke om holdninger og kultur er lett. Det er ”våre handlinger som skal lyse”. Som Hauge sa: ”Lad os ikke elske med Ord eller Tunge, men i Gierning og Sanhed” Men det å bygge og endre holdninger og kultur i praksis, er ikke lett. Den leder som klarer å utvikle etiske holdninger og verdier, som vi sammen mener skal gjelde i organisasjonen ved å få de inn i medarbeidernes hoder slik at det blir til deres egne, har det beste styringsmiddel (internalisering). Da er medarbeiderne mer eller mindre selvstyrte! Hauge klarte dette på en forbilledlig måte. Han bygde selvtillitsholdninger hos allmennheten; lot kvinner få lederstillinger - og gikk selv foran i sin ledelse.

Straffen av avvikerne. I datidens samfunn var Hauge en avviker – og de skal jo straffes! Ca. 10 av sine beste arbeidsår satt Hauge i våre fengsler. For antatt brudd på kirkens normer om at en legmann ikke kunne tale i forsamlinger (Konventikkelplakaten av 1741) og brudd på kjøbmannstandens privilegier. Lenge satt han uten lov og dom, og det 1.året ble han luftet kun 3 ganger. I 1809 ble han hentet ut av fengslet for å anlegge saltkokerier – salt var det mangel på pga britisk blokade av Norge. Og lite ble han til slutt dømt for. Og erstatninger ble samlet inn etterpå – men ødelagt helse var ikke godt å erstatte. Men hvordan gikk det med konsernet når ”konsernsjefen” satt i fengsel? Da står vi igjen med verdiene som styrte. Og stor grad av enighet om disse. Som var internalisert i Hauges ledere og medarbeidere over det ganske land. En form for positiv hjernevask. De var jo mer eller mindre selvstyrte. De trengte ikke en sjef som sprang rundt og kontrollerte. Det verdistyrte ”Konsernet” gikk av seg selv… 124


Kan vi bruke Hauges ideer i dag? Hvilke er så disse hovedverdi-områdene som må ha ligget til grunn i Haugekulturen? Og: Hvordan kan vi la oss inspirere av disse i dag? Det er de verdiene som undertegnede sammen bl.a. NHH-prof. Magne Supphellen og ledelsen i Haugeinstituttet har undersøkt, beskrevet og lagt til grunn i et organisasjonskultur-utviklingsprogram for næringslivet til bruk i 2012 og framover. Et enkelt kulturutviklingsprogram kalt ”Hauge-Partner” der man gjennomfører en verdi- og kulturtest (virksomhetsanalyse) på organisasjonen. ”Hauge-Partner” (Olsen 2009:1). De 4 verdiområdene vi kom fram til er: Fellesskap og samhandling, Likeverd og anerkjennelse, Lønnsomhet og forvaltning og Arbeid og ledelse. For hvert verdiområde er det så utarbeidet en del indikatorer som legges til grunn for en spørreskjema-undersøkelse for å kartlegge hvilke verdier som medarbeiderne opplever er gjeldende i virksomheten pr. i dag. En av indikatorene for verdien fellesskap kan for eksempel være ”støtte fra kolleger”. Og i spørreskjemaet vil stå spørsmålet ”I hvilken grad opplever du støtte fra kolleger i det daglige arbeid?” Et svar på en skala fra 1 til 7 (best) angir en opplevelse som man diskuterer etterpå: Hva betyr det at du svarer 3? Dette må jobbes med! (Det lages en tiltaksliste i oppsummeringen). Eller hvis svaret er 7: Dette må vi ta vare på videre! Osv. Ved hjelp av de tilpassede indikatorer lages så en tilstandsrapport og en form for gap-analyse opp mot Hauge-verdiene. Avslutningsvis skal det i HPprogrammet jobbes med verdiene i et enkelt utviklingsprogram for bedriften (Olsen 2009:2). For: Tidene endrer seg, men verdiene til Norges første moderne konsernleder er bærekraftige…. så hvorfor ikke bruke dem?

125


Litteratur: Aristoteles: Den nikomachiska etiken, Oversatt av M. Ringbom, Daidalos, Uddevalla 1993. Bang, H.: Organisasjonskultur. Tano, Oslo 1988. Berger P.L.og Luckmann, T.: Den samfunnskapte virkelighet. Fagbokforlaget, Bergen 2000. Breistein, Dagfinn: Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen, (doktoravhandling) Grieg, Bergen 1955. Brytting, T.: Företagsetik, Malmö, Liber ekonomi. 1998 -Collins, J.: Good to Great., HarperCollins Publishers Inc. NY, 2001 -Dammann, E.: Fremtiden i våre hender, Gyldendal, Oslo 1972. Fløistad, G.: Kunsten å omgås hverandre – En bok om ledelse, bedriftskultur og etikk, Gyldendal, Oslo 1991 Ghoshal, S.: Bad management Theories Are Destroying Good Management Practice. Academy of Management Learning & Education, 2005 Grytten, O.: Hans Nielsen Hauge og bedriftsetableringer. Hans Nielsens Hauges Minde, Museet, Rolfsøy (se nettside 2012). Grytten, O.: Om arven etter Hans. N. Hauges næringsvirksomhet på N.Vestlandet. Foredrag på Haugekonferansen i Oslo 2009. Holbæk-Hanssen, L.: Innstilling fra komité for å vurdere opprettelse av et lektorat i foretaks- og forvaltningsetikk, Norges Handelshøyskole, Bergen 1975. Holbæk-Hanssen, L.: Tanketepper og økonomiske anomalier. Foredrag på konferanse om alternativ økonomi; Senter for meningsfull produksjon, Larvik 1983. Ims, K. J. og Nordenstam, T. (red.): Str 200 Foretaksstrategi og –etikk, NHH, Bergen 2000. Ims, K.: Foretaksetikk ved NHH. Et tilbakeblikk med utfordringer fremover. Artikkel i Festskrift til Arne Kinserdal, Tano, Oslo 1994. Jakobsen, O.D.: En vitenskapsteoretisk analyse av markedsføringens utvikling som akademisk fag. Avhandling (dr. oecon.) - Norges handelshøyskole, 1989 Koppang, H.: Selv-bedrag og etikk. Om den begrenset rasjonelle og den ubegrenset selv-bedragerske aktør. Avhandling, Oslo 1999. Langholm, O.: Economics in the Medieval Schools. Wealth, Exchange, Value, Money & Usury according to the Paris Theological Tradition, 1200 1350. E.J.Brill, New York 1992. Langholm, O.: En lærebok i bedriftsøkonomi fra renessansenes Italia. Artikkel i Festskrift til Arne Kinserdal, Tano, Oslo 1994. Lunde, J.: Etiske normer i næringslivet, (NHH skrifter 9/1967 ) 126


Universitetsforlaget Oslo 1967. NHO: Lønnsomhet som etisk problem? Art. av Rynning, Syse, Munthe, Høivik mfl., Næringsliv og etikk 8/99. Nordhaug, O. og Olsen, J.B: Etikk, ledelse og samfunnsansvar. Forlag1, Oslo, 2010. Olsen, J.B. og Aronsen, E.: Høyere utdanningsinstitusjoner: Stryk i etikk, CSR og samfunnsansvar. (Undersøkelse av etikk i økonomutdanning 11 høgskoler/Univ.) Ukeavisen ledelse vår 2009 Olsen, J.B.: Frivillighetsretorikk og idrettsledelse. Art. i Kristiansen/ Nordhaugs: Retorikk, idfrett og samfunn”, Forlag1, Oslo 2010. Olsen, J.B.: Forslag til reorganisering av FDHs kursvirksomhet. FDH-informasjon 87:1. Olsen, J.B.: Kompetanseutvikling i Finnmark mot 1990-årene. FDH-informasjon 87:2 Olsen, J.B.: Fra visjon til virke – kvalitet i våre tilbud. (Pedagogikk: ”Vikamodellen”) NHH-Silhuetten 1991. Olsen, J.B.(red.): Artikkelsamling Etikkseminaret, NHHK, Oslo 1994. Olsen, J.B.: Markedsundersøkelse for 3-årige diplomstudier ved NHHK. Rapport 1991. (Undersøkelse av etikk i økonomutdanning 11 høgskoler/Univ.) Ukeavisen ledelse vår 2009 Olsen, J.B.: Haugepartner - om hvordan virksomheten effektivt kan kombinere etikk og økonomi. Haugeinstituttet, Kristiansand mars 2009:1. Olsen, J.B.: Etikk-prosjekter fikk ned sykefraværet! Artikkel i Ukeavisen ledelse, vår 2010 Olsen, J.B.: Om grunnlaget for meningsfull produksjon og meningsfull økonomi. Inst. for meningsfull produksjon/ Finnmark DH, Alta 1986. Olsen, J.B.: Informasjonspakke om Alternativ produksjon; Inst. For meningsfull produksjon, Larvik 1980-A. Olsen, J.B.: Om etikk og moralbegrepene i et næringslivsperspektiv. Paper FIBE-konferansen, Bergen 1996 Olsen, J.B.: Hans Nielsen Hauge – som inspirator også for moderne arbeidsliv. Kronikk i Sarpsborg Arbeiderblad 2009:2: Olsen, J.: Hans Nielsen Hauge: Norges første moderne konsernleder. Artikkel Ukeavisen Ledelse, 20.1.12 Olsen, J.B.: Om etikk-historie ved NHH. Upublisert notat, Handelshögskolan, Göteborgs Universitet. 2005 Olsen, J.B.: Om doble normer i næringslivet – etikken i tidsklemma. Doktoravhandling Handelshögskolan, Göteborg, Göteborgs Universitet. 2006

127


Onarheim, L.F. (NHO-president): Lønnsomhet som etisk mål og etisk problem. Foredrag ved NHOs Etikkseminar 1.3.1999. Ravnåsen, S.. Ånd og Hånd – Hans Nielsen Hauges Etikk for ledelse og næringsliv, Luther Forlag, Oslo 2002. Weber, M.: Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Gyldendal, Oslo 1973

128


Samtalen i møte og i problemløsning

Økodiskurs i praksis - ein dokumentasjon Gunnar Skirbekk Fjernsynskanalen Euronews opnar nyheitssendingane med korte filminnslag utan kommentar, berre med underteksten ”no comments”. Den filmatiske dokumentasjonen talar sitt eige språk. Så også her, ingen kommentar. Dette er ein dokumentar av mine bidrag til det offentlege ordskiftet om Statnett, regjeringa, og mastene i Hardanger, 20092011. Dokumentasjonen talar sitt eige språk, om spenningane mellom politiske organ, faglege etatar, og offentleg meiningsutveksling. Innlegga er gjengitt slik eg sende dei til avisene. Det hende at redaksjonen gjorde mindre endringar i teksten, t.d. ved å kutte referansar. Dei gongene desken har forandra overskrifta, er dette markert. Eg vil på denne måten gratulere og heidre Ove Jakobsen, god venn og kollega i mange år!

129


(1)

Det sårbare leidningsnettet (desken) Bergens Tidende, 29.11.2009 Kabel eller luftspenn I BT torsdag 26.11. har konsernsjef i Statnett, Auke Lont, eit innlegg til forsvar for luftspenn, og med avvising av sjøkabel som eit alternativ i indre Hardanger: ”En kabelløsning vil etter vår vurdering ikke gi en robust og sikker strømforsyning”. Dette er ei sak med mange sider og mange omsyn, men i denne samanhengen er det éi problemstilling som eg etterlyser, når fokus er ”sikker strømforsyning”: For vel ti år tilbake vart det nedsett eit ”sårbarheitsutval” med Kåre Willoch som leiar. Innstillinga vart avlevert i juli 2000: ”Et sårbart samfunn”, NOU 2000/24. Eitt sentralt punkt i denne innstillinga gjeld ”kraftforsyning” (kap. 6, pkt 6.22), der det blir vist til korleis ”bortfall av elektrisk kraft vil påvirke …. nesten alle samfunnsfunksjoner på en negativ måte”, ikkje minst via informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Eit anna punkt gjeld ”terror og sabotasje” (kap. 4), der det blir vist til menneskeskapte utfordringar, som langt på veg er uforutseibare – innstillinga har som motto ”det er sannsynlig at det usannsynlige vil skje”. Innstillinga vart avgitt før 9/11, og før vårt engasjement i Afghanistan. I dag er det omfattande sikringstiltak t.d. ved sentrale bygningar og ved flyavgang. Men det finst sårbare punkt: Dersom nokon er ute etter eit spektakulært anslag med lammande effekt på store delar av det norske samfunnet, ville det truleg vere relativt enkelt å sprenge eit strategisk utval av høgspennmaster som ligg lageleg til og langt frå folk. Gitt norsk topografi er det vanskeleg å sikre seg med slike anslag, når det gjeld kraftlinjer i luftspenn. Men norsk topografi er samtidig slik at vi ofte kan leggje kraftlinjene i sjøen, der det er verre å komme til med denne typen anslag, så sant inn- og utgang er forsvarleg sikra, for eksempel ved å vere lagt i fjell. Den type utfordringar vi her står overfor er reelle samtidig som faremomentet av prinsipielle grunnar ikkje kan talfestast i kostnad-nytte-analysar. I NOU 2000/24 står det å lese at eitt av dei viktigaste framlegga er ”å oppdatere 130


retningslinjer for sikring av kraftforsyningen” (1.3.1). Eg går derfor ut frå at Statnett har drøfta dei nemnde problemstillingane med styresmaktene, både med den politiske leiinga og dei involverte departement. Men for ordens skuld, lat meg formulere dette som eit spørsmål til Auke Lont: Er det slik at den type problemstillingar som Sårbarheitsutvalet viser til, er vurderte seriøst av Statnett, i dialog med politiske og militære styremakter, også med tanke på valet mellom luftspenn og sjøkabel?

(2)

Robust eller sårbart Bergens Tidende, 22.12.2009 I BT den 29.11. stilte eg konsernsjef i Statnett, Auke Lont, eit konkret spørsmål ut frå innstillinga frå Sårbarheitsutvalet (ved NOU 2000/24). I BT 15.12. går kommunikasjonssjef i Statnett, Irene Meldal, ut med eit nytt forsvar for Statnett, der ho talar om ”sårbarhet”. Men korkje ho eller Lont har hittil svara på spørsmålet mitt. Eg vil derfor reise spørsmålet på nytt, og av følgjande grunn: Dei argument som Statnett så langt har presentert, har som føresetnad at dette er problem som kan behandlast ved kvantifisering og kalkulert sannsynlegheit. (”Vi har omfattende kompetanse, datagrunnlag og modeller for slike beregninger…”) Men poenget med den type sårbarheit som eg viser til ut frå NOU 2000/24, er at dei ikkje kan kvantifiserast og kalkulerast på denne måten. Dei krev politisk drøfting og skjønn, ikkje kalkulerande ekspertise. Nettopp av den grunn har folk rett til å vite korleis ein institusjon som Statnett forheld seg til slike utfordringar. Eg vil derfor gjenta spørsmålet mitt: Er det slik at den type problemstillingar som Sårbarheitsutvalet viser til, er vurderte seriøst av Statnett, i dialog med politiske og militære styremakter, også med tanke på valet mellom luftspenn og sjøkabel? ---------------------(i) Fra: Gunnar Skirbekk Sendt: 5. januar 2010 til som epost til Auke Lont, Statnett aldri svar

131


Konsernsjef Auke Lont, Statnett eg avventar svar på spørsmålet mitt i Bergens Tidende 29.11.09,   Bergen 05.01.10 Gunnar Skirbekk   Professor em. Gunnar Skirbekk Senter for vitskapsteori Universitetet i Bergen http://www.uib.no/People/hsvgs ----------------------(ii) Fra: Gunnar Skirbekk Sendt: 25. januar 2010 14:07 Til: trj@oed.dep.no; rmk@oed.dep.no; sigrid.hjornegard@oed.dep.no; ivar.vigdenes@oed.dep.no; she@oed.dep.no Emne: politisk ansvar og statnett; NOU 2000/24 aldri svar Eg viser til to vedlegg, med konkret spørsmål til Auke Lont i Statnett (trykt i Bergen Tidende 29.11.09 og 22.12.09), med utgangspunkt i NOU 2000/24 (Sårbarheitsutvalet, ved Kåre Willoch). Per 06.01.10 vart begge vedlegg sende direkte til Lont. Auke Lont (Statnett) har enno ikkje svara på spørsmålet.   På den bakgrunn sender eg vedlegga til politisk leiing i Olje- og energidepartementet. Eg legg samtidig ved ei fråsegn frå Arbeidarpartiets universitetslag i Bergen, som framhevar det politiske ansvar i slike saker.   med vennleg helsing Gunnar Skirbekk   Professor em. Gunnar Skirbekk Senter for vitskapsteori Universitetet i Bergen http://www.uib.no/People/hsvgs (iii)

132


Fra: Gunnar Skirbekk Sendt: 29. januar 2010 12:02 Til: morten.ruud@jp.dep.no; hans-olav.ostgaard@jp.dep.no; Karin. bugge@jp.dep.no; mette.stangerhaugen@jp.dep.no; annek.herse@ jp.dep.no; gunnar.johansen@jp.dep.no; fmoa@online.no; hilde. sandvik@bt.no Emne: NOU 2000/24 og Statnett svar 21.12.2010 – etter 11 månader (i mellomtida, 22.07); sjå nedanfor Justis- og politidepartementet Administrativ leiing sak: NOU 2000/24 og Statnett   Eg viser til to vedlegg (trykt i Bergens Tidende 29.11.09 og 22.12.09) med eit konkret spørsmål til konsernsjef Auke Lont i Statnett. Konsernsjefen har ikkje svara på spørsmålet, heller ikkje etter at Lont vart tilskriven direkte per 05.01.10.   Dette gir grunnlag for bekymring. Som ansvarleg departement for å sjå til at NOU 2000/24 blir følgd opp i praksis, bør administrativ leiing i departementet derfor ta kontakt med Statnett og innskjerpe at også denne etaten må  ta NOU 2000/24 på alvor (jf t.d. kap. 4 og kap 6.22).   Med vennleg helsing Gunnar Skirbekk    Professor em. Gunnar Skirbekk Senter for vitskapsteori Universitetet i Bergen http://www.uib.no/People/hsvgs   kopi: Kåre Willoch og Hilde Sandvik (Bergens Tidende) ------------------------------

133


(3)

Lett å sprengje kraftliner (desken) Aftenposten, 09.07.2010

Kraftforsyning og terrorisme I Aftenposten 7. juli forsvarar olje- og energiminister Riis-Johansen valet av luftspenn-alternativet i Hardanger. Han legg særleg vekt på det ”kraftforsyningssikkerheten”. Når statsråden legitimerer regjeringsvedtaket ved å leggje avgjerande vekt på sårbarheitsproblemet, er det på sin plass å minne om Willoch-utvalet frå juli 2000, NOU 2000/24. Denne NOUen omhandlar også ”kraftforsyning” (kap. 6, pkt. 6.22), og det blir vist til faren for ”terror og sabotasje” (kap. 4). Innstillinga har mottoet ”det er sannsynlig at det usannsynlige vil skje”. Innstillinga vart avgitt før 9/11. I dag er vi i krig i Afghanistan, og det finst krefter også her i landet som gjerne vil ”slå tilbake”. Internasjonal terrorisme er ikkje lenger ei teoretisk problemstilling. Dessutan finst det militante miljøaktivistar. Eit mogleg scenario er eit samarbeid mellom desse grupperingane. Dette gjer innstillinga frå Sårbarheitsutvalet svært aktuell, også i vår samanheng: Dersom nokon er ute etter eit spektakulært anslag med lammande effekt på store delar av det norske samfunnet, ville det truleg vere relativt enkelt å sprengje eit strategisk utval av høgspentmaster som ligg lagleg til og langt frå folk. I lys av hendingane dei siste dagane er det derfor grunn til å stille dette spørsmålet til olje- og energiminister Riis-Johansen: Har ein, i dialog med politiske og militære styresmakter, vurdert dei ulike alternativa for straumforsyning, ut frå faren for terror og sabotasje, på bakgrunn av NOU 2000/24? Til slutt: Når statsråden legg så stor vekt på sikker straumforsyning, må vi jo håpe og tru at ein på politisk hald har ein ”plan B” for ein eventuell nødtilstand, som ved krig, terroranslag eller sabotasje, ein plan som t.d. omfattar planmessig redusert straumforbruk. Ein slik plan må også gjelde for elektrisitetsforsyning ved luftspenn-alternativet, ikkje minst fordi sabotasjeaksjonar truleg vil vere lettare å utføre på land enn i sjøen. Men då er det ikkje grunnlag for å hevde at luftspenn-alternativet, utan reservasjonar og i motsetning til kabelalternativet, gir trygg og sikker kraftforsyning. --------------------

134


(4)

Er det så sikkert? Spørsmål til olje- og energiminister Riis-Johansen Bergens Tidende, 13.07.2010 I BT 6. juli forsvarar olje- og energiminister Riis-Johansen valet av luftspenn-alternativet i Hardanger. Han legg særleg vekt på det ”forsyningssikkerhetsmessige aspekt” og hevdar at berre dette alternativet vil gi ”trygg, sikker og stabil tilgang på strøm”. Når statsråden legitimerer regjeringsvedtaket ved å leggje avgjerande vekt på sårbarheitsproblemet, er det på sin plass å minne om Willoch-utvalet frå juli 2000, NOU 2000/24. Denne NOUen omhandlar også ”kraftforsyning” (kap. 6, pkt. 6.22), og det blir vist til faren for ”terror og sabotasje” (kap. 4). Innstillinga har mottoet ”det er sannsynlig at det usannsynlige vil skje”. Innstillinga vart avgitt før 9/11. I dag er vi i krig i Afghanistan, og det finst krefter også her i landet som gjerne vil ”slå tilbake”. Internasjonal terrorisme er ikkje lenger ei teoretisk problemstilling. Dessutan finst det militante miljøaktivistar. Eit mogleg scenario er eit samarbeid mellom desse grupperingane. Dette gjer innstillinga frå Sårbarheitsutvalet svært aktuell, også i vår samanheng: Dersom nokon er ute etter eit spektakulært anslag med lammande effekt på store delar av det norske samfunnet, ville det truleg vere relativt enkelt å sprengje eit strategisk utval av høgspentmaster som ligg lagleg til og langt frå folk. I BT 29. november 2009 vart konsernsjef Auke Lont i Statnett spurd om dei problem som Sårbarheitsutvalet viser til, er vurderte seriøst av Statnett, i dialog med politiske og militære styresmakter, med tanke på valet mellom luftspenn og sjøkabel. Spørsmålet vart reist på nytt i BT 29. desember. Spørsmålet vart også sendt til Auke Lont direkte. Men det kom aldri noko svar. Arroganse av dette slaget vekker ikkje tillit. Derfor stiller eg no spørsmålet på nytt, retta til olje- og energiminister Riis-Johansen: Har ein, i dialog med politiske og militære styresmakter, vurdert dei ulike alternativa for straumforsyning, ut frå tilrådingane i NOU 2000/24? Til slutt: Når statsråden legg så stor vekt på sikker straumforsyning, må vi jo håpe og tru at ein på politisk hald har ein ”plan B” for ein eventuell nødtilstand, som ved krig, terroranslag eller sabotasje, ein plan som t.d. omfattar planmessig redusert straumforbruk. Ein slik plan må også gjelde for elektrisitetsforsyning ved luftspenn-alternativet, ikkje minst fordi sabotasjeaksjonar truleg vil vere lettare å utføre på land enn i sjøen. Men då er det ikkje grunnlag for å hevde at luftspenn-alternativet, utan reservasjonar og i motsetning til kabelalternativet, vil gi ”en trygg, sikker og stabil tilgang på strøm”. 135


(5)

Snu i tide Bergens Tidende, 27.07.2010 Diskusjonen dei siste vekene om nye kraftliner langs Hardangerfjorden har gjort meg bekymra for Hardanger og bekymra for Arbeidarpartiet. Tre punkt er her viktige, både praktisk og prinsipielt: Maktsentrum – region Igjen har vi fått demonstrert at det er lengre frå Oslo til Bergen enn frå Bergen til Oslo. Folk på Vestlandet opplever dette svært sterkt og reaksjonane blir deretter. Denne saka rører ikkje berre ved folk i indre Hardanger, men heile regionen, medrekna Bergen. Hardangerfjorden er ikkje berre ein flekk på kartet. Det er tale om estetikk og turistnæring, men også om identitet. Politikarane og folket På politisk hald blir det klaga over at ein ikkje når ut med bodskapen. I dette tilfellet er det snarare omvendt. I media har den politiske argumentasjonen vori vinglete: Først var økonomien det avgjerande. Så var det ikkje pengane lengre, men trygg kraftforsyning i Bergen. Og så var det kraftforsyninga til oljeinstallasjonane til havs, presentert som eit miljøtiltak. Mange opplever denne vinglinga som forvirrande og lite tillitskapande. Men på eit avgjerande punkt kom det til ei avklaring: ”Valget av kraftlinjen handler altså ikke om penger”. ”Det er feil å bruke kostnadsnivå som argument mot en slik utbygging.” (Raymond Johansen) ”Dette er ikke et pengespørsmål” (Jens Stoltenberg). Økonomi-argumentet er dermed lagt dødt. Frå no av er behovet for sikker kraftforsyning det avgjerande argumentet. Men ut frå dette argumentet blir sjøkabel-alternativet bestemt avvist. I den samanhengen blir det vist til problem med kablane under Oslofjorden (som ”et meget godt eksempel”). Motstandarane til sjøkabel viser unisont til desse kablane. Det dei ikkje seier, er at kablane er gamle, den yngste er 29 år; dei nemner heller ikkje at Statnett er i gang med å leggje nye sjøkablar under fjorden, og at dette prosjektet blir grunngitt ut frå ”forsyningssikkerheten” (www.statnett.no/ prosjekter). Dei som går imot sjøkabel nemner heller ikkje at Statnett har lagt den hittil lengste sjøkabelen i verda mellom Feda i Agder og Eemshaven i Nederland (NorNed) – ein sjøkabel på 58 mil (over Norskerenna og diverse installasjonar på havbotnen) – der grunngivinga (”a major motivation”) er “økt forsyningssikkerhet” (”NorNed will increase securitiy of supply”, pkt 4.2 i brev av 27.09.2004), og at Statnett omtalar sjøkabel som rimeleg uproblematisk 136


(“Compared to many other types of infrastructure projects, the construction and installation of a subsea-cable is rather straightforward”), og at Statnett her viser til andres og eigne erfaringar (“worldwide experience as well as Statnett’s own record in respect to the cables to Denmark”), der det blir sagt at dei tekniske utfordringane ”kan handterast” (“The technical risks are manageable”, pkt 5.2). I Statnetts nyheitsmagasin 1/2005 og i eit skriv frå 10.10.2008 (“NorNed over all forventning”) blir NorNed framstilt som ei suksesshistorie. I NorNed blir det brukt høgspent likestraum. Det krev store installasjonar på land. Plassert i standlinja ville dette vere svært skjemmande og eit sterkt argument imot sjøkabel i Hardangerfjorden. Men slik er det ikkje. Installasjonane i Feda er lagde til ein avsides stad oppi heia, der det ikkje er til sjenanse for nokon, og kabelen går i fjell ned i sjøen, berre synleg ved ei dør i fjellveggen. (For å finne ut kor kabelen går i havet, var det nødvendig å spørje seg fram; ikkje alle fastbuande visst kor det var.) Med andre ord, skrekkvisjonen om at slike opplegg krev ”store inngrep” som er ”godt synlege”, stemmer ikkje. Det er meir som blir underkommunisert, t.d. at Statnett no planlegg for den fjerde sjøkabelen mellom Sørlandet og Jylland – 14 mil, over Norskerenna. Og alle dei andre sjøkablane rundt om, t.d. i og mellom Danmark, Sverige, Finland og Tyskland (for å ta dei nærmaste), eller i Japan, Australia, Filipinane og Canada, samt planane om å leggje kablar til greske øyar, medfinansiert av EU som grøn energipolitikk, og dessutan planane om sjøkablar under Middelhavet (jf utviklingsarbeidet ved Desertec/TREC), eller visjonane om eit europeisk SuberSmartGrid (der også Island er på kartet). Med andre ord, påstandane om at sjøkabel er noko sært og vanskeleg og at luftlinje er det einaste moglege, er ikkje truverdige. Sjølvsagt er det store kostnader med kabel, og sjølvsagt er det tekniske utfordringar. Men no når det økonomiske argumentet er lagt dødt, og i lys av alt som skjer med sjøkablar rundt om, framstår spørsmålet om sjøkabel i Hardangerfjorden med ny aktualitet. Argumenta frå politisk hald har vori vinglete og utilstrekkelege, og mange føler at dei ikkje blir tekne på alvor. ”Alle skal med” blir det sagt, men folk føler det ikkje slik. Dei føler seg overkøyrde. Politikk og ekspertise Moderne samfunn er vitskapsbaserte. Vitskapen opptrer i form av ulike disiplinar, kvar og ein med sine særeigne begrep og metodar, sosialøkonomen har sine, psykologen sine, osb. Derfor er det viktig å kunne skilje mellom modell og røyndom. Og derfor er det viktig å unngå at ein bestemt disiplin (modell) blir dominerande, til fortrengsel for andre, som også gir kunnskap om korleis verda er. Dette poenget er avgjerande for forholdet mellom politikk og ekspertise:

137


Det er ei politisk oppgåve å sikre at ulike relevante disiplinar er på plass; negativt uttrykt, det er ei politisk oppgåve å motarbeide fagleg trongsyn og snever ekspertise. Dette er særleg påkravd for eit sosialdemokratisk parti med pretensjon om å føre ein opplyst og heilskapleg politikk, utover snevre enkeltsaker. Ein slik politikk er krevjande, men påkravd. Her krevst det open og opplyst diskusjon i offentlege fora så vel som i partipolitisk samanheng. Det krevst open, argumenterande fornuft, ikkje berre instrumentell og strategisk fornuft ut frå snevre modellar. Politikarane skal sikre at ulike ekspertisar i embetsverk og administrasjon legg fram alternative forslag med synlege premissar og vurderingar, og at dei ulike administrative og faglege organ fungerer fritt og uavhengig i forhold til kvarandre og i forhold til eksterne interessentar. På denne bakgrunnen skal politikarane fatte vedtak ut frå open diskusjon om føreliggjande alternativ. Administrasjonen skal ikkje berre presentere eitt framlegg. Og administrasjon skal ikkje konkludere; det skal politikarane gjere. Vi lever i eit utdanningssamfunn. Folk er velutdanna. Det duger ikkje lenger å tale tabloid til VG og sosialøkonomisk til departementet. Snever ekspertise og utilstrekkeleg informasjon vekkjer mistillit. Ut frå livserfaring og skolering ser folk at dette ikkje er godt nok: Det går ikkje bra om ein underkommuniserer. Før eller seinare kjem ting for ein dag. Derfor er det best å leggje om i tide. Vegen vidare For den som er bekymra for Hardanger og for Arbeidarpartiet, er det to vegar å gå: Liggje lågt og støtte dei i posisjon, i håp om at striden vil gå over. Eller setje ord på problema, i håp om at dette kan føre til framgangsrike læringsprosessar i høve til dei tre utfordringane som vi nemnde ovanfor (maktsenter – region, politikarane og folket, politikk og ekspertise). I eit kortsiktig partipolitisk perspektiv kan den første strategien vere nærliggjande. Men dersom det er slik at ein før eller seinare må leggje om, er det betre å gjere det med ein gong; og då er den andre strategien den rette. Når det økonomiske argumentet no er lagt dødt og prosjektet sakleg sett er nullstilt, bør ein sjå dette som eit gunstig høve for å få i gang påkravde læringsprosessar i politikken, samtidig som ein går inn for at det blir utarbeidd alternative opplegg i Hardanger. Dette vil vere ei krevjande omstilling for folk i leiande posisjon som har investert tid og prestisje i saka. Men i eit demokrati må lojalitet til politikken gå forut for lojalitet til bestemte personar. For dersom ein ikkje legg om, i denne saka så vel som for dei overordna spørsmål, vil det vere tragisk for Hardanger og tragisk for Arbeidarpartiet. Så mitt råd er derfor klart: snu no!

138


(6)

Alternative løysingar og globalt klima Bergens Tidende, 03.08.2010 I BT 31. juli har statsråd Schjøtt-Pedersen ved statsministerens kontor eit innlegg om kraftlinjene i Hardanger. Innlegget er forma etter same leist som det innlegget Riis-Johansen hadde i Dagens Næringsliv to dagar tidlegare: Det inneheld kjende synspunkt i generelle vendingar, utan at ein går nærmare inn på dei motargumenta som har vori framme i den offentlege debatt, og med hovudvekt på dei administrative prosessane. Bodskapen er at ein på politisk hald har gått fram på ein administrativt riktig måte. På leiarplass i Dagens Næringsliv, under overskrifta ”Byråkraten”, blir innlegget til Riis-Johansen avvist med desse orda: ”Riis-Johansen foretrekker å holde seg til detaljene i saksbehandlingen til Statsnett og NVE. Han gjør ikke en eneste politisk vurdering eller prioritering. Det er for slapt.” Eg vil seie dette: Med adresse til begge statsrådane kan det vere grunn til å minne om at den offentlege diskusjon er viktig for legitimiteten til politiske vedtak. Formelt korrekte administrative prosedyrar er ikkje nok. Med referanse til den omfattande og intense diskusjonen i Bergens Tidende det siste halve året vil eg meine at det er tre svake punkt i innlegga til dei som går inn for den planlagde luftlinja: (i) underkommunisering av fakta, t.d. om bruk av sjøkablar andre stader og om omfattande planar om nye sjøkablar (jf BT 27.07.), (ii) arroganse, t.d. ved ikkje å svare på direkte spørsmål (jf BT 13.07.), og (iii) vingling, t.d. ved først å leggje avgjerande vekt på økonomi, for så å droppe dette argumentet og leggje vekt på kraftforsyninga i Bergensområdet, for så å vektleggje elektrifisering av industri og oljeinstallasjonar. Kort sagt, når det gjeld den offentlege diskusjon har ikkje forsvaret for luftlinja alltid framstått som tillitskapande. Reaksjonane er blitt deretter. Dessutan, i eit moderne demokrati skal ikkje politikarane gøyme seg bak ekspertane og byråkratane. Politikarane skal ta ansvar ved sikre at ekspertisen ikkje er for snever, og politikarane skal sikre at administrasjonen presenterer meir enn eitt alternativ. Administrasjonen skal ikkje konkludere; det skal politikarane gjere. Det kan her vere grunn til å gå tilbake til dei første innspela frå konsernsjef i Statnett, Auke Lont (26. november og 4. januar). For det første, Lont viser til at det berre vart søkt om eitt alternativ, luftlinje. (”Myndighetene skal ta stilling til Statnetts søknad om å bygge luftspenn, vi har ikke søkt om å få gjennomføre en kabelløsning.”) For det andre; som dei tre viktigaste grunnane til dette standpunktet nemner han (i) tekniske utfordringar med ei kabelløysing, med referanse til den famøse Oslo-kabelen (jf mine innvendingar 27.07.), (ii) 139


utfordringar ved ei kabelløysing med tanke på framtidig innmating av kraft, og (iii) at ei kabelløysing vil bli langt dyrare enn ei luftlinje. Det siste punktet blir framheva ved følgjande fråsegn: ”Vårt mandat er å bygge ut kraftnettet på en samfunnsøkonomisk rasjonell måte”. To merknader til dette: (i) I søknaden som vart retta til dei politiske myndigheitene, presenterte administrasjonen berre eitt alternativ. Dette er prinsipielt uheldig. (ii) I ettertid, ved avklarande innspel frå Raymond Johansen (10.07.) og Jens Stoltenberg (18.07.), er det økonomiske argumentet nullstilt. Sagt på ein annan måte: Meirkostnadene ved ei kabelløysing er prisen vi betalar for Hardanger; men som argument i denne saka er argumentet lagt dødt. Dette endrar grunnlaget for søknaden. I innlegget 4. januar har Auke Lont endra perspektiv. Her viser han til dei alvorlege utfordringane på grunn av klimaendringane og behovet for å gå over til fornybar energi. I så måte har han fullstendig rett. Dette er dei overordna problemstillingane. Og då bør vi vel gå inn for å dempe olje- og gassutvinninga, parallelt med redusert konsum og energisparing av ymse slag? Men det er ikkje det Auke Lont er ute etter. Han tolkar desse utfordringane slik at dei munnar ut i eit val mellom klima og kabel, anten eller. Han endar med å seie at ”jord- og sjøkabler i stedet for luftledninger kan gjøre det umulig for Norge å bidra med fornybar energi for et bedre klima”. Og argumenta? Vel, dei er dei same som dei han før har nemnt. Det han ikkje nemner, er, for eksempel, at den internasjonale Desertec Foundation/Trec, som arbeider med planar for å overføre fornybar solenergi til elektrisitet, samtidig arbeider med planar om sjøkablar under Middelhavet frå Nordafrika til Europa. Eller at North Sea Countries Offshore Grid, ved åtte EU-statar (signert 7.12.2009) der det er rydda plass for norsk deltaking, arbeider med omfattande planar for sjøkablar mellom statane rundt Nordsjøen (pluss Finland). Han nemner heller ikkje Statnetts sjøkabel på 58 mil frå Agder til Nederland (som slett ikkje er skjemmande eller sjenerande, jf innlegget mitt 27.07.). Heller ikkje nemner han Statnetts planar om ein ny sjøkabel frå Sørlandet til Tyskland (Norlink, om lag 60 mil), eller arbeidet med ein fjerde sjøkabel frå Kristiansand over Norskerenna til Jylland på 14 mil (Skagerak 4). I sitt første innlegg (26.11.) viser Auke Lont til innvendingar om at ”våre naboland satser på kabling mens Norge henger etter”, noko han tilbakeviser med følgjande utsegn: ”Med unntak av enkelte kortere strekninger i Danmark, er dette ikke riktig.” Tja, på nettsidene til Energinet.dk kan vi lese at ”højspændingsnettet på lang sigt skal lægges i kabler” (Årsrapport 2009), og at ”Planen omfatter nedtagning af de eksisterende ca. 3.200 system-km 132-150 kV-luftledninger og nedgravning af ca. 2.900 km nye 132-150 kVkabler de næste 20 år”. Danmark er eit lite land; 3.200 km tilsvarar avstanden

140


frå tyskegrensa til nord i Jylland, 10 gonger. Igjen er vi vitne til den type underkommunisering som har prega ein god del av innlegga frå administrativt og politisk hald. Som kjent, det er mange slags innvendingar og alternative forslag i denne saka. Her har vi fokusert på sjøkabel-alternativet. Og avslutningsvis vil vi nøye oss med å avvise påstanden om at valet står mellom kabel og klima – tvert om, utviklingsarbeidet ved Desertec/Trec viser at arbeidet med fornybar energi og omsynet for det globale klimaet kan gå hand i hand med ambisiøse planar om bruk av sjøkabel. Dessutan, i lys av dei omfattande investeringane som trengst for å realisere planane om eit nett av sjøkablar i dei nære havområda (ved North Sea Countries Offshore Grid), må meirkostnadene ved ein sjøkabel i Hardangerfjorden framstå som overkommelege. I tillegg er no det økonomiske argumentet lagt dødt på politisk hald. Mitt syn er derfor det same, også etter innlegga frå dei to statsrådane: Saka bør vurderast på nytt. ------------------(7)

Ein tragedie for Hardanger (desken) Klassekampen, 04.08.2010 (I utgangspunktet same innlegg som i BT 27.07.2010. KK er Oslo-avis; innlegget nådde fram til Statsministerens kontor) Snu i tide Diskusjonen dei siste vekene om nye kraftliner langs Hardangerfjorden har gjort meg bekymra for Hardanger og bekymra for Arbeidarpartiet. Tre punkt er her viktige, både praktisk og prinsipielt. Eit punkt med stor politisk sprengkraft er forholdet mellom maktsentrum og region: Igjen har vi fått demonstrert at det er lengre frå Oslo til Bergen enn frå Bergen til Oslo. Folk på Vestlandet opplever dette svært sterkt og reaksjonane blir deretter. Denne saka rører ikkje berre ved folk i indre Hardanger, men heile regionen, medrekna Bergen. Hardangerfjorden er ikkje berre ein flekk på kartet. Det er tale om estetikk og turistnæring, men det handlar også om identitet. I tillegg har vi spenninga mellom politikarane og folket: På politisk hald blir det klaga over at ein ikkje når ut med bodskapen. I dette tilfellet er det snarare omvendt. I media har den politiske argumentasjonen vori vinglete: 141


Først var økonomien det avgjerande. Så var det ikkje pengane lengre, men trygg kraftforsyning i Bergen. Og så var det kraftforsyninga til oljeindustrien og installasjonane til havs, presentert som eit miljøtiltak. Mange opplever denne vinglinga som forvirrande og lite tillitskapande. Men på eit avgjerande punkt kom det til ei avklaring: ”Valget av kraftlinjen handler altså ikke om penger”. ”Det er feil å bruke kostnadsnivå som argument mot en slik utbygging.” (Raymond Johansen) ”Dette er ikke et pengespørsmål” (Jens Stoltenberg). Økonomi-argumentet er dermed lagt dødt. Frå no av er behovet for sikker kraftforsyning det avgjerande argumentet, og ut frå dette argumentet blir sjøkabel-alternativet bestemt avvist. I den samanhengen blir det vist til problem med kablane under Oslofjorden (som ”et meget godt eksempel”). Motstandarane til sjøkabel viser unisont til desse kablane. Det dei ikkje seier, er at kablane er gamle, den yngste er 29 år; dei nemner heller ikkje at Statnett er i gang med å leggje nye sjøkablar under fjorden, og at dette prosjektet blir grunngitt ut frå ”forsyningssikkerheten” (www.statnett.no/ prosjekter). Dei som går imot sjøkabel nemner heller ikkje at Statnett har lagt den hittil lengste sjøkabelen i verda mellom Feda i Agder og Eemshaven i Nederland (NorNed) – ein sjøkabel på 58 mil (over Norskerenna og diverse installasjonar på havbotnen) – der grunngivinga (”a major motivation”) er “økt forsyningssikkerhet” (”NorNed will increase securitiy of supply”, punkt 4.2 i brev av 27.09.2004), og at Statnett omtalar sjøkabel som rimeleg uproblematisk (“Compared to many other types of infrastructure projects, the construction and installation of a subsea-cable is rather straightforward”), og at Statnett her viser til andres og eigne erfaringar (“worldwide experience as well as Statnett’s own record in respect to the cables to Denmark”), der det blir sagt at dei tekniske utfordringane ”kan handterast” (“The technical risks are manageable”, punkt 5.2). I Statnetts nyheitsmagasin 1/2005 og i eit skriv frå 10.10.2008 blir NorNed framstilt som ei suksesshistorie (“NorNed over all forventning”), og nyleg har Statnett med optimisme og pågangsmot søkt om konsesjon for ein ny sjøkabel frå Sørlandet til Tyskland. I NorNed blir det brukt høgspent likestraum. Det krev store installasjonar på land. Plassert i standlinja ville dette vere svært skjemmande og eit sterkt argument imot sjøkabel i Hardangerfjorden. Men slik er det ikkje. Installasjonane i Feda er lagde til ein avsides stad oppi heia, der det ikkje er til sjenanse for nokon, og kabelen går i fjell ned i sjøen, berre synleg ved ei dør i fjellveggen. (For å finne ut kor kabelen går i havet, var det nødvendig å spørje seg fram; ikkje alle fastbuande visst kor det var.) Med andre ord, skrekkvisjonen om at slike opplegg krev ”store inngrep” som er ”godt synlege”, stemmer ikkje. Det er meir som blir underkommunisert, til dømes at Statnett no planlegg for den fjerde sjøkabelen mellom Sørlandet og Jylland – 14 mil, over

142


Norskerenna. Og alle dei andre sjøkablane rundt om, til dømes i og mellom Danmark, Sverige, Finland og Tyskland (for å ta dei nærmaste), eller i Japan, Australia, Filipinane og Canada, samt planane om å leggje kablar til greske øyar, medfinansiert av EU som grøn energipolitikk, og dessutan planane om sjøkablar under Middelhavet (jamfør utviklingsarbeidet ved Desertec/TREC), eller visjonane om eit europeisk SuberSmartGrid (der også Island er på kartet) og initiativet om eit energipolitisk Nordsjøsamarbeid basert på sjøkablar (North Sea Countries Offshore Grid, ved åtte EU-statar, signert 7.12.2009) der det er rydda plass for norsk deltaking. Med andre ord, påstandane om at sjøkabel er noko sært og vanskeleg og at luftlinje er det einaste moglege, er ikkje truverdige. Sjølvsagt er det store kostnader med kabel, og sjølvsagt er det tekniske utfordringar. Men no når det økonomiske argumentet er lagt dødt, og i lys av alt som skjer med sjøkablar rundt om, framstår spørsmålet om sjøkabel i Hardangerfjorden med ny aktualitet. Argumenta frå politisk hald har vori vinglete og utilstrekkeleg, og mange føler at dei ikkje blir tekne på alvor. ”Alle skal med” blir det sagt, men folk føler det ikkje slik. Dei føler seg overkøyrde. Dessutan har vi spenninga mellom politikk og ekspertise og mellom politikk og administrasjon: Moderne samfunn er vitskapsbaserte. Vitskapen opptrer i form av ulike disiplinar, kvar og ein med sine særeigne begrep og metodar, sosialøkonomen har sine, psykologen sine, og så vidare. Derfor er det viktig å kunne skilje mellom modell og røyndom. Og derfor er det viktig å unngå at ein bestemt disiplin (modell) blir dominerande, til fortrengsel for andre, som også gir kunnskap om korleis verda er. Dette poenget er avgjerande for forholdet mellom politikk og ekspertise: Det er ei politisk oppgåve å sikre at ulike relevante disiplinar er på plass; negativt uttrykt, det er ei politisk oppgåve å motarbeide fagleg trongsyn og snever ekspertise. Dette er særleg påkravd for eit sosialdemokratisk parti med pretensjon om å føre ein opplyst og heilskapleg politikk, utover snevre enkeltsaker. Ein slik politikk er krevjande, men påkravd. Her krevst det open og opplyst diskusjon i offentlege fora så vel som i partipolitisk samanheng. Det krevst open, argumenterande fornuft, ikkje berre teknologisk og strategisk fornuft ut frå snevre modellar. Politikarane skal sikre at ulike ekspertisar i embetsverk og administrasjon legg fram alternative forslag med synlege premissar og vurderingar, og at dei ulike administrative og faglege organ fungerer fritt og uavhengig i forhold til kvarandre og i forhold til eksterne interessentar. På denne bakgrunnen skal politikarane fatte vedtak ut frå open diskusjon om føreliggjande alternativ.

143


Administrasjonen skal ikkje presentere berre eitt framlegg. Og administrasjon skal ikkje konkludere; det skal politikarane gjere. Vi lever i eit utdanningssamfunn. Folk er velutdanna. Det duger ikkje lenger å tale tabloid til VG og sosialøkonomisk til departementet. Snever ekspertise og utilstrekkeleg informasjon vekkjer mistillit. Ut frå livserfaring og skolering ser folk at dette ikkje er godt nok: Det går ikkje bra om ein underkommuniserer. Før eller seinare kjem ting for ein dag. Derfor er det best å leggje om i tide. Kor går så vegen vidare? For den som er bekymra for Hardanger og for Arbeidarpartiet, er det to vegar å gå: Liggje lågt og støtte dei i posisjon, i håp om at striden vil gå over. Eller setje ord på problema, i håp om at dette kan føre til framgangsrike læringsprosessar i høve til dei tre utfordringane som vi nemnde ovanfor (maktsentrum – region, politikarane og folket, politikk og ekspertise). I eit kortsiktig partipolitisk perspektiv kan den første strategien vere nærliggjande. Men dersom det er slik at ein før eller seinare må leggje om, er det betre å gjere det med ein gong; og då er den andre strategien den rette. Når det økonomiske argumentet no er lagt dødt og prosjektet sakleg sett er nullstilt, bør ein sjå dette som eit gunstig høve for å få i gang påkravde læringsprosessar i politikken, samtidig som ein går inn for at det blir utarbeidd alternative opplegg i Hardanger. Dette vil vere ei krevjande omstilling for folk i leiande posisjon som har investert tid og prestisje i saka. Men i eit demokrati må lojalitet til politikken gå forut for lojalitet til bestemte personar. For dersom ein ikkje legg om, i denne saka så vel som for dei overordna spørsmål, vil det vere tragisk for Hardanger og tragisk for Arbeidarpartiet. Så mitt råd er derfor klart: snu no!

(8)

Fleire sider ved saka må fram Bergens Tidende, 04.09.2010 Kraftforsyning Merknader til ny vurdering av Hardangersaka Bakteppet Det overordna perspektivet er spørsmålet om miljømessig og samfunnsmessig berekraft. Dette er eit spørsmål om realisme, om å ta omsyn til naturgitte grenser, men også om moral, ikkje minst overfor kommande generasjonar. 144


Når det gjeld kraftforsyning, må vi derfor spørje: I kva monn kan utfordringane på dette feltet møtast ved teknologiske og økonomiske enkelttiltak, og i kva monn krevst det dessutan systemendringar og endring i forbruk og livsform? Klima Med tanke på klimaendringane må vi i denne saka gi eit svar på følgjande spørsmål: Er det sannsynleg at vi på Vestlandet i framtida vil få kalde og tørre vintrar, eller er det sannsynleg at vi vil få mildare og våtare vintrar? Her er det naturvitarane inklusive klimaforskarane som gir kunnskapsgrunnlaget, ikkje ingeniørane og ikkje økonomane. Implikasjonar Dersom det er slik at vi går mot eit mildare og våtare vinterklima på Vestlandet, vil behovet for oppvarming i Bergensområdet avta, samtidig som det blir mogleg å eksportere meir kraft. Dette har implikasjonar: Forsyningsproblemet for Bergensområdet blir mindre presserande. (Kor stort kraftforbruk trengst det, i lys av slike klimaprognosar, og kva vil vere ein miljømessig optimal respons, der også temporær bruk av gasskraft blir vurdert?) Men samtidig vil spørsmålet om krafteksport melde seg med auka styrke. Internasjonal kraftmarknad For eksempel: I desember 2009 gjekk Nordsjøstatane inn for eit energisamarbeid via eit sjøkabelnett statane imellom – North Sea Countries Offshore Grid, der også Finland er med og der det er rydda plass for norsk deltaking. Tiltaket inngår i EUs aktive og langsiktige strategi for sikker kraftforsyning. Dette aktualiserer spørsmålet om krafteksport frå norsk side. Implikasjonar Med tanke på ein felleseuropeisk kraftmarknad er det sjølvsagt ulike omsyn å ta: på den eine sida, inntekter til kraftselskapa og auka bruk av fornybar energi; på den andre sida, eit europeisk prisnivå på straum og utflagging av nasjonale ressursar. Påfølgjande spørsmål Men dersom vi skal følgje opp intensjonane ved North Sea Countries Offshore Grid, ikkje minst ut frå eit scenario der mildare og våtare klima gir auka kraftproduksjon, blir det endå viktigare med likestraumskablar til havs ut frå norskekysten. Dette reiser t.d. følgjande spørsmål: Kvifor ikkje leggje slike kablar heile vegen, frå inne i fjordane der krafta blir produsert og ut i havet? I tilfellet Hardanger/Bergen: Kunne ein likestraumskabel av det slaget som blir nytta

145


i Skagerak 4 frå Kristansand til Jylland (og som er planlagt brukt i Storebælt) leggjast i fjorden frå Sima til ein høveleg stad sør for Nordheimsund (t.d. mellom Mundheim og Gjermundshamn) der ilandføringa kunne leggjast i fjell (som i Feda) og der omformaranlegget til vekselstraum for Bergensområdet kunne plasserast på ein avsides og usjenert stad (som i Feda), samtidig som ein paralleltgåande likestraumskabel blir ført vidare til havs, anten over land til Bjørnafjorden eller vidare ut gjennom Hardangerfjorden? Dette er spørsmål som må utgreiast. Konklusjon Når vi no skal ha ein ny gjennomgang av Hardangersaka, er det påkravd at spørsmålet om endringar i klima og om implikasjonane ved nye samarbeidsopplegg (slik som North Sea Countries Offshore Grid) blir seriøst vurdert av relevante og uavhengige ekspertar. Dette er nødvendig om ei ny vurdering skal få politisk legitimitet.

------------------

146


(iv) Svar fr책 Det kongelege justis- og politidepartement 21.12.2010 jf kopi av brevet:

-------------------

147


(9)

Eit grønt batteri (desken) Bergens Tidende, 26.03.2011

Noreg som grønt batteri for til Europa? I Bergens Tidende 21. mars er det eit større oppslag om planane for eksport av vasskraft frå Noreg til Europa via sjøkablar. Stikkordet er North Sea Countries Offshore Grid. Men dette er gammalt nytt. I desember 2009 gjekk Nordsjøstatane pluss Finland inn for eit energisamarbeid via sjøkablar, der kraft frå dei nordiske land skal inngå som eit grønt batteri for det europeiske kraftsamarbeidet. I eit innlegg i BT 4. september i fjor stilte eg derfor dette spørsmålet: ”Men dersom vi skal følgje opp intensjonane ved North Sea Countries Offshore Grid, ikkje minst ut frå eit scenario der mildare og våtare klima gir auka kraftproduksjon, blir det endå viktigare med likestraumskablar til havs ut frå norskekysten. Dette reiser t.d. følgjande spørsmål: Kvifor ikkje leggje slike kablar heile vegen, frå inne i fjordane der krafta blir produsert og ut i havet?” Aktualiteten er klar: ”Når vi no skal ha ein ny gjennomgang av Hardangersaka, er det påkravd at spørsmålet om endringar i klima og om implikasjonane ved nye samarbeidsopplegg (slik som North Sea Countries Offshore Grid) blir seriøst vurdert av relevante og uavhengige ekspertar. Dette er nødvendig om ei ny vurdering skal få politisk legitimitet.” På bakgrunn av omtalen av saka i Bergens Tidende 21. mars vil eg stille spørsmålet på nytt: Dersom vi skal følgje opp initiativet ved North Sea Countries Offshore Grid, der målet ikkje er straumforsyninga i Bergensområdet men den europeiske kraftmarknaden, og der dette skal skje ved legging av lange og omfattande sjøkablar ut frå norskekysten, kvifor kan vi ikkje leggje slike kablar heile vegen, frå inne i fjordane der krafta blir produsert og ut i havet? Dei norske fjordane eignar seg godt for ei slik løysing. Og det gjeld ikkje berre Hardanger.

--------------------

148


(10)

Sjøkabel til Skottland (desken) Bergens Tidende, 06.11.2011 Sjøkabel til Skottland: aldri ein del av analysane? I BT 26. oktober uttalar statssekretær i Olje- og energidepartementet, Per Rune Henriksen følgjande om Hardangersaka: ”Ikke på noe tidspunkt var spørsmålet om en utenlandskabel en del av disse analysene,…” Dette er merkeleg, i lys av det vi veit om drøftingar og intensjonsavtalar på høgt nivå om ei mogleg overføring av elektrisk kraft ved sjøkablar mellom Noreg og Skottland. Jamfør arbeidet med North Sea Countries Offshore Grid Initiative (NSCOGI, frå desember 2009), der Noreg er med (www.euractiv.com). Og i august 2010 uttala dåverande olje- og energiminister, Terje Riis-Johansen at han og den britiske energiministeren, Charles Hendry, var samde om å støtte dei pågåande analysane av ein mogleg sjøkabel mellom dei to land (Fox.Business 27.08.2010, med referanse til Statskraft og North Sea Supergrid). Dersom det er sant at spørsmålet om kraftnett i Hardanger aldri vart sett i lys av moglege utanlandskablar, er det derfor ei oppsiktsvekkande opplysning.

149


Vedlegg: Vedtak frå Universitetslaget i Bergen oversendt til årsmøtet i Bergen Arbeidarparti Bergen 20.10.2010 Ta politisk ansvar! I kunnskapsbaserte demokrati er det avgjerande at alle relevante former for ekspertise blir høyrde, samtidig som vedtaka blir fatta ut frå open diskusjon og ved politisk skjønn. Ei høgaktuelle saker illustrerer poenget: spørsmålet om luftleidning eller sjøkabel i indre Hardanger. Vi må på den eine sida vere på vakt mot ein situasjon der politikken blir definert ut, ved at problema blir definerte som reint tekniske spørsmål, idet snevre ekspertgrupper tiltar seg definisjonsmakta. På den andre sida må vi vere på vakt mot ein situasjon der politikarane fråskriv seg ansvar, toar sine hender, og let snevre ekspertgrupper bestemme kva som skal gjerast. I begge tilfelle er det grunnlag for å minne om at det politiske ansvaret skal liggje i det politiske system: Politikarane må ikkje tillate at dei blir definerte ut, av mektige ekspertgrupper. Men politikarane må heller ikkje flykte frå det politiske ansvaret ved å overlate avgjerdene til utvalde ekspertgrupper. I eit moderne demokrati bør all relevant ekspertise få komme til orde. Det er eit politisk ansvar å sjå til at det skjer. Samtidig er det avgjerande at vi har ein open og opplyst diskusjon, ut frå dei forskjellige faglege perspektiv, og at dei politiske vedtak så blir fatta ut frå eit velinformert politisk skjønn. Vi vil oppmode Det norske arbeidarparti sentralt om å gå klart og konsekvent inn for ta politisk ansvar i slike tilfelle. Det gjeld også den nemnde saka.

150


Avisinnlegg/oppslag: Konsernsjef Statnett, Auke Lont, BT 26.11.2009 Kommunikasjonssjef Statnett, Irene Meland, BT 15.12.2009 Konsernsjef Statnett, Auke Lont, BT 04.01.2010 Raymond Johansen, BT 10.07.2010 Jens Stoltenberg, BT 18.07.2010 Statsråd Schjøtt-Pedersen, BT 31.07.2010 Per Rune Henriksen, BT 26.10.2011 BT 21.03.2011

Referansar: NOU 2000/24 (Sårbarheitsutvalet) kap. 1.31, 4, 6/6,22 NorNed (brev 27.09.2004, pkt 4.2, 5.2) Statnett nyheitsmagasin 1/2005 Statnett skriv 10.10.2008 (”NorNed over all forventning”) Norlink Skagerak 4 www.statnett.no/prosjekter Energinet.dk (Årsrapport 2009) Desertec/TREC SuperSmartGrid North Sea Countries Offshore Grid (signert 07.12.2009) - NSCOGI www.euractiv.com Fox.Business 27.08.2010

151


152


De gode samtalene – og profesjonsetikken 36 Berit Støre Brinchmann Professor, UiN, UiS og NLSH

”De gode samtalene” er i vinden for tiden. I forbindelse med den store kongelige bryllupsfesten snakket både Kronprinsen og Kongen varmt om de gode samtalene og hvilken betydning de har i forholdet mellom Kronprinsen og hans kjære. De gode samtalene har til og med tilført Kongen og Dronningen en ny dimensjon i livet. Hva har så profesjonsetikk med de gode samtalene å gjøre? Med fare for å virke for naiv og enkel, vil jeg hevde at yrkesetikken, eller fellesnevneren for yrkesetikken innen alle profesjoner der man har med mennesker å gjøre, i stor grad handler om de gode samtalene. Enten man er lærer, sykepleier, politi eller sosionom, består mye av arbeidet i å forholde seg til og kommunisere med elever, pasienter, brukere eller klienter. Innholdet i og formen på de gode samtalene varierer avhengig av yrket, men det handler alltid om tid og respekt, om å lytte og om å ta den andre på alvor. I slutten av juni måned ble det i samarbeid med Senter for profesjonsstudier 36 Kronikken ble første gang publisert i Nordlands Framtid, Forskningsdagene, 24. september 2001. En noe omarbeidet versjon ble senere publisert som DM-innspill i Dagens Medisin, 13. oktober 2005.

153


ved Høgskolen i Bodø og Nasjonalt nettverk i profesjonsetikk arrangert ulike konferanser der praktisk profesjonskunnskap og profesjonsetikk stod på dagsorden. Som styremedlem i Nasjonalt nettverk i profesjonsetikk og stipendiat ved profesjonssenteret var jeg så heldig å delta i og utforme de ulike arrangementene, og jeg fikk møte filosofer og yrkesutøvere fra ulike profesjoner med interesse for nettopp profesjonsetikk. Her møttes flere faggrupper i plenumsdiskusjoner og gruppeaktiviteter, og i de gode samtalene rundt matbordet. Ifølge den danske teolog og filosof Knud Ejler Løgstrup vokser etikken frem i samtalen og i situasjonen. ”Det å samtale er i seg selv etisk”. I mitt eget forskningsarbeid rundt vanskelige avgjørelser i nyfødtmedisinen har det også kommet frem hvordan foreldre vektlegger helsepersonells evne til å kommunisere og informere. Slike egenskaper er viktigere og samtalene ikke mindre utfordrende jo svakere og mer sårbar den andre er. I september var Avdeling helsefag ved Høgskolen i Bodø vertskap for en nordisk konferanse om pårørendeperspektivet i sykepleien. Ikke overraskende kom mange av foreleserne inn på nettopp pårørendes vektlegging av sykepleieres og hjelperes evne til å kommunisere og samtale med pasienter og familien. De gode samtalene og den gode kommunikasjonen er viktige innenfor alle profesjoner, også der man ikke arbeider direkte med mennesker. På arbeidsplassene møter man også mennesker som er ulik en selv. På arbeidsplassen består utfordringen i å kommunisere og forholde seg til mennesker med andre verdier og andre syn enn en selv. For gode ledere og gode medarbeidere står de gode samtalene sentralt. De gode samtalene med den riktige balanse mellom avstand og nærhet, der man lytter til den andre, har tid og rom, gir støtte og konstruktiv kritikk på en god måte, og der formålet er å bygge opp, ikke å bryte ned. Løgstrup sier at det hører med til menneskets liv å være medmenneske. Våre liv er viklet inn i andres liv. Kommunikasjonen mellom mennesker består av meningsutveksling, utleverthet og sårbarhet. Sårbarheten og utlevertheten øker når noe står på spill. ”Vi har alltid noe av den andres liv i våre hender”37 . I dagens travle teknologiske og resultatorienterte samfunn er det en stor utfordring både privat og i arbeidslivet å ta seg tid til de gode samtalene. Uavhengig av yrke eller profesjon er kommunikasjonen og de gode samtalene noe som angår hver og en av oss.

37 Løgstrup, Knut Ejler (1991) Den etiske fordring (2. utg.) København, Nordisk Forlag.

154


Kvalitet, trygghet og respekt De regionale helseforetakene er bærere av de felles nasjonale verdiene som ble vedtatt i 2002 ved innføring og oppstart av Helseforetaksreformen i Norge. Helse Nord skal for eksempel levere spesialisthelsetjenester som gjenspeiler grunnverdiene kvalitet, trygghet og respekt. Tjenestene skal være basert på kvalitet i prosess og resultat, trygghet for tilgjengelighet og omsorg og respekt i møtet med brukere og samarbeidspartnere. I kraft av min stilling i Nordlandssykehuset har jeg deltatt i prosjekt Verdibasert hverdag, der hovedhensikten er å implementere disse grunnverdiene i sykehuset. Hvilken betydning har kvalitet, trygghet og respekt for den enkelte, for arbeidsplassen og for de vi er til for – pasienten med pårørende? Av og til møter jeg også det samme sykehuset som pasient eller pårørende. Jeg har en kronisk sykdom som innebærer at jeg må til jevnlig kontroll i spesialisthelsetjenesten. Her forleden kom jeg i skade for å glemme at jeg hadde en kontrolltime i sykehuset. Fadesen ble oppdaget dagen etterpå. Da lå det brev i postkassen med faktura, og krav om betaling for ikke møtt til legetime. Jeg ringte umiddelbart til poliklinikken for å be om ny time, og ble møtt av en telefonsvarer med opplysning om telefontid. Neste gang jeg ringte, traff jeg på en meget sur sentralborddame som kunne fortelle at jeg, fordi jeg ikke hadde møtt til time, nå var strøket av listene og overført fastlegen. Slik var rutinene, og det hjalp ikke at jeg høflig ba om unnskyldning og sterkt beklaget forglemmelsen. Jeg fortalte henne ikke at jeg skulle i møte på sykehuset og diskutere verdibasert hverdag, men jeg spør: Var dette en tjeneste basert på kvalitet i prosess og resultat, trygghet, omsorg og respekt i møtet med sykehusets brukere? Som sykepleieprofessor deltar jeg også i et forskningsprosjekt der vi har invitert erfarne sykepleiere til å fortelle om sine erfaringer og opplevelser rundt sykehusets kjerneverdier. En tid tilbake var jeg med på et fokusgruppeintervju der dyktige sykepleiere fra ulike avdelinger reflekterte rundt situasjoner hvor de opplevde at de hadde lyktes eller ikke lyktes i å leve opp til og utøve sykepleie i tråd med kvalitet, trygghet og respekt. Det var noe kjent med en av disse sykepleierne, og midt under fokusgruppeintervjuet oppdaget jeg at dette var den sykepleieren som ledsaget en av mine nærmeste som ble akutt syk og sendt med ambulansefly for vel et år siden. Plutselig kom alt så tydelig tilbake for meg. Jeg husker sykepleierens rolige fremtreden i den akutte situasjonen. Hvordan hun hadde full kontroll over det tekniske utstyret, og samtidig opptrådte passe diskret og småpratende. Hun 155


viste respekt for pasienten og de pårørende, fleipet litt om at hun måtte ordne opp med alle spagettiledningene, og tiltalte pasienten med etternavn, slik som han likte det, og ønsket han lykke til med operasjonen. Selv om turen fikk en sørgelig slutt, har vi ofte snakket om denne sykepleieren i ettertid. Det hun gjorde og sa på pasientens siste flyreise vil vi som pårørende alltid bære med oss. Disse minnene er det godt å tenke tilbake på. Det er fint å vite at min pårørende hadde denne sykepleieren sammen med seg disse siste timene. Dette var etter min mening sykepleie av ypperste kvalitet, med både trygghet og respekt. Jeg er ikke sikker på at alle som jobber i sykehuset kjenner til kjerneverdiene, eller reflekterer over hvor stor betydning de har. Jeg har hørt ansatte som fleiper litt over fine ord, som brukes i taler og festskrifter. Kvalitet, trygghet og respekt er verdier det kan holde hardt å leve opp til i en travel sykehushverdag, der fokus ofte er på den daglige driften, ressursknapphet og stramme budsjetter. Ikke mindre bør vi stoppe opp litt av og til og tenke over hvor viktige disse verdiene faktisk er. Til refleksjon: • Hva betyr kjerneverdiene kvalitet, trygghet og respekt for deg som sykepleier i din hverdag? • Har du opplevd gode situasjoner som sykepleier der du opplevde at sykepleien du utøvde var i tråd med disse verdiene? • Har du opplevd situasjoner der sykepleien ikke hadde god nok kvalitet, trygghet eller respekt? • Har du hatt tilsvarende opplevelser som pasient eller pårørende?

(Kronikken er tidligere publisert som Dilemma i Sykepleien, 3. mars, 2011.

156


Praktisk kunnskap Av Anders Lindseth Kunnskap er et positivt ladet ord. Det er viktig å ha kunnskap. Men kunnskap er et vanskelig tema. Har vi nok kunnskap? Kan vi stole på kunnskapen? Har vi riktig sort kunnskap? Kunnskapens verden er krevende. Når vi sier at vi lever i et kunnskapssamfunn, gir vi et bilde av livet og samfunnet som ikke bare er positivt. Kunnskap gir vekst, kunnskap gir goder. Men vi kan også oppleve det som en belastning å leve i kunnskapssamfunnet. Vi må tilfredsstille dette samfunnets krav. Ikke minst er dette et krav om produksjon: kunnskapsproduksjon – og produksjon av varer og tjenester basert på stadig forbedrede og stadig nye kunnskaper. Det er krevende å være underkastet alle de kontrollrutiner som produksjonen medfører. Og midt i produksjons- og kunnskapsjaget kan en foruroligende tanke melde seg: Trenger vi mer enn kunnskap, kanskje noe annet enn kunnskap, for at livet skal lykkes? Kan kunnskap gjøre oss til lykkelige mennesker? Eller til gode mennesker?

Det klassiske og det moderne kunnskapsbegrepet Hvordan vi svarer på slike spørsmål, vil avhenge av hva vi mener med kunnskap. Hva forstår vi når vi sier ”kunnskap“? Hva er kunnskap? I filosofien har vi jo en egen disiplin, kunnskapsteori, erkjennelsesteori eller (med et gresk ord) epistemologi, som drøfter dette spørsmålet. Platon er den første filosof som eksplisitt tar opp hva kunnskap, episteme, er. Det gjør han særlig i dialogen Theaitetos (se 201b-202c), men også i andre dialoger. For det første er vi

157


overbevist om noe når vi har kunnskap. Det er noe vi tror er sant. Men denne tro eller oppfatning må i tillegg være sann. Vi kan ikke snakke om kunnskap hvis den antatte kunnskapen skulle vise seg å være en feiltagelse. Men dette er ikke nok. Det er ikke tilstrekkelig at oppfatninger er sanne. Vi kan tro at noe er tilfelle, og det kan vise seg å være sant, men allikevel vil vi ikke kalle en antagelse kunnskap eller viten, med mindre vi kan argumentere på en overbevisende måte for at oppfatningen er riktig. Kan vi ikke argumentere, virker den nærmest tilfeldig, da er den ikke underbygget, og derfor synes det ikke rimelig å kalle den kunnskap. Men hva er det da som gjør kunnskapen til kunnskap? Hvordan har det seg at vi noen ganger kan argumentere overbevisende og andre ganger ikke? I Theaitetos gir Platon opp å finne en nøyaktig forklaring på dette. Men han antyder allikevel hva kunnskapen bunner i: At vi etter hvert blir erfarne – og dermed også duger – i sammenhenger der kunnskapen behøves. Dermed blir kunnskap en dugelighet som kommer til uttrykk, og som står sin prøve, ikke bare i argumentative sammenhenger, men i alle slags sammenhenger i livet der vi er virksomme, og helst bør handle hensiktsmessig og klokt. Dette er en forståelse av kunnskap som Platons elev, Aristoteles, underbygger og nyanserer. Med dette lille tilbakeblikket på Platons dialog Theaitetos får vi øye på to ulike, nærmest motsatte kunnskapssyn: kunnskap som velbegrunnet og sann mening, oppfatning eller antagelse – og kunnskap som erfaringsbasert dugelighet. Dette er to ulike begreper om kunnskap. Det første viser til en kunnskap som uttrykkes i ord, setninger, proposisjoner; vi kaller den ofte ”teoretisk“ kunnskap, men en bedre betegnelse ville være ”proposisjonal kunnskap“. Det andre begrepet peker på en kunnskap som vises i handling. Det er en kunnskap som er integrert i personen, som er forankret i kroppen, og som fremkommer i situasjoner der den behøves; den kalles gjerne ”praktisk“ kunnskap. Men ”kunnskap som dugelighet“ ville være en riktigere betegnelse. Før det moderne kunnskapssynet ble dominerende på 1800-tallet, var det vanlig og selvfølgelig å forstå kunnskap som dygd (eller dyd), dvs. som situativ og kroppslig forankret dugelighet. Kunnskapen måtte vise seg i praksis, i virksomhet, for at man skulle kunne snakke om kunnskap. Kunnskapen var en kvalitet ved handlingen. Denne klassiske forståelse av kunnskap som dygd fortrenges langt på vei av det moderne kunnskapssynet, men har i våre dager fått ny aktualitet. I nyere tid, det vil si tiden fra 1600-tallet frem til i dag (og særlig fra midten av 1800-tallet, etter den franske og den industrielle revolusjon, når den moderne empiriske, eksperimentelle vitenskapen, science, for alvor setter seg igjen-

158


nom) er det den moderne forståelsen av kunnskap som ”teoretisk“, proposisjonal kunnskap som dominerer. Kunnskaper er meninger vi har, antagelser, proposisjoner, som vi må kunne argumentere for riktigheten av. Denne argumentasjonen blir avgjørende. Helst bør enhver kunne forvisse seg om holdbarheten av de oppfatninger vi mener er sanne, og det betyr at det må være mulig å teste og begrunne dem i overensstemmelse med regler som alle kan følge. Især våre vitenskapelig begrunnede antagelser (hypoteser, teorier) om verden blir stående høyt i kurs. Her vil jeg understreke at skillet mellom to kunnskapsbegreper, proposisjonal kunnskap og kunnskap som dugelighet, – altså kunnskap som antagelse eller som dygd –, ikke er ment å være en klassifikasjon. Det er ikke snakk om to slags kunnskap som kan byttes ut mot hverandre, men snarere to aspekter ved kunnskap. Straks vi snakker om kunnskap, kan vi spørre om kunnskapen duger og hva den handler om. Dermed åpner vi for en begrepsdistinksjon, et begrepsmessig skille mellom kunnskap som situativ og kroppslig forankret dugelighet på den ene side og kunnskap som begrunnet antagelse om et saksforhold på den annen side. Det spennende spørsmål blir hvordan disse to aspekter eller sider av kunnskapen kan forstås – i seg og i forhold til hverandre. Når jeg skiller mellom en klassisk og en moderne kunnskapsforståelse, er det for å peke på det faktum at den ene side var dominerende frem til nyere tid, mens den andre blir dominerende deretter. Som nevnt har dette sammenheng med fremveksten av den moderne naturvitenskapen, men dermed også med ulike virkelighetsoppfatninger. Den klassiske forståelse av kunnskap som dygd gir kunnskapen en etisk ramme, mens den moderne forståelse av kunnskap som velbegrunnet antagelse ser kunnskap som kognitiv tilgang til virkelighet. Frem til nyere tid var kunnskapsutvikling et spørsmål om karakterdannelse, og deretter primært et spørsmål om en metodisk sikret tilgang til verden. I det følgende vil jeg først forsøke å rydde litt opp i utbredte forestillinger om kunnskap, for så å vise til et tidsmessig begrep om kunnskap svarevne; en evne som må dannes.

Kunnskap og mening For flere år siden, da jeg var ung og forsøkte å orientere meg i filosofiens verden, leste jeg at de gamle grekerne trodde at vi vil gjøre det rette, hvis vi bare vet hva det rette er, mens jødisk og kristen tro er klar over at vi kan vite hva som er rett, uten å gjøre det. Den greske tenkningen var altså naiv og underlegen den kristne. Allerede da jeg leste dette, tenkte jeg at det ikke kunne stemme. Og etter hvert forsto jeg hvorfor det ikke stemmer. Å vite det rette er 159


i gresk filosofi ikke det samme som å ha kjennskap til det rette, å vite om det rette. Det er en moderne forestilling at vi kan ha kjennskap til noe vi anser som rett eller godt, og dermed også rette oss etter dette – eller ikke rette oss etter det – i handling. Selvfølgelig må vi ikke da rette oss etter det vi tror er riktig. Men det har heller ikke Platon eller andre greske tenkere noen gang ment. Poenget deres var ganske enkelt at kunnskapen, hvis den skal være noe verdt, må vise seg i handling. Våre forestillinger, våre antagelser og meninger er ikke det samme som kunnskap, med mindre de står sin prøve i handling. Vi kan være svært emosjonelt investert i våre meninger, men som regel er de allikevel statiske, en slags fordommer som vi ikke gir opp uten kamp og rystelser. Mens kunnskapen derimot, hvis den fortjener dette navn, må være bevegelig, en åpenhet for ny og annerledes kunnskap, en evne vi har til å orientere oss i handling, i livet. Når Platon stiller spørsmålet hva kunnskap, episteme er, spør han hva det er som adskiller ekte kunnskap fra våre vanlige oppfatninger og meninger om alt mulig. Når har vi virkelig kunnskap (episteme) og ikke bare en mening (doxa) som vi holder fast ved? Det avgjørende kriteriet er at vi kan argumentere saklig, ut fra sakkunnskap. Slik saklighet savner vi ofte når noen har fastlåste oppfatninger og fikse idéer. De tviholder på sine meninger og provoseres lett hvis det stilles spørsmålstegn ved det de sier og mener. Har vi imidlertid ekte kunnskap, må vi ikke frykte å bli motsagt. For vi er i stand til å vurdere motargumentets holdbarhet og vekt. Har den andre et poeng, kan vi innrømme det og synes det er interessant og lærerikt å bli konfrontert med et synspunkt vi ikke hadde tenkt på. I Platons dialoger gjentar Sokrates ganske ofte at han hører til den slags mennesker som setter pris på å bli motsagt. Ekte kunnskap er åpenhet for ny kunnskap. Og skulle den andre ikke ha et godt poeng, eller kanskje ta feil, gjør kunnskapen det mulig å påvise dette på en saklig måte. I Platons dialoger går Sokrates hele tiden i rette med forenklede, forhastede og feilaktige oppfatninger, og ikke fordi han sitter inne med det rette svaret, men fordi han merker at oppfatningen ikke holder. Dialogen blir en søken etter bedre svar på uomgjengelige spørsmål. Og bedre svar er mer tilfredsstillende svar, ikke svar som er sanne én gang for alle. Å ha kunnskap er å vite at vi ikke vet. Vi ser altså at kunnskap også er kunnskap om dens begrensing, mens meningen ikke uten videre har kjennskap til sine mangler og svakheter. Den som mener noe, kan være påståelig, mens den som vet, også vet at hun eller han ikke vet. Dette skyldes at den som vet noe, er i stand til å se dette noe i dets sammenheng, mens den påståelige har slik forkjærlighet for den mening han fremsetter, at han bortser fra all sammenheng som kunne nyansere eller

160


relativere meningen. Den påståelige sier nok – og mener vel også – at han vet. Men det er ikke bare å vite noe; den som virkelig vil vite, må også være åpen for den komplekse og gåtefulle sammenheng som kunnskapen står i. Til syvende og sist henger alt sammen med alt. Og helheten er ugjennomskuelig. Kunnskapens tydelighet trer frem mot en bakgrunn av utydelighet. Dette gjelder sågar for den matematiske kunnskapen, som Platon gjerne fremhever som eksempel på episteme. Når jeg sier dette, blir nok mange forbauset, for Platon fremstilles ofte som en filosof som lærer at vi kan skue inn i idéenes verden og vite med sikkerhet. Men det er en forenklet fremstilling av hans filosofi. Han understreker riktignok at den matematiske kunnskapen fremtrer med nødvendighet og streng allmenngyldighet. Vi kan bevise – i streng matematisk forstand – hva som er tilfelle. Men det faktum at vi innser med nødvendighet hvordan det forholder seg i matematikken, betyr ikke at den matematiske kunnskapen kan avsluttes og fastholdes én gang for alle. Har man studert matematikk, vet man at matematisk kunnskap først og fremst handler om å bli fortrolig med matematikkens verden; det er langt fra nok å kjenne matematikkens læresetninger eller matematiske formler og regler. Og jo dypere man trenger inn i matematikkens verden, jo gåtefullere blir den. Rett som det er kan det hende at det aksiomatiske grunnlag for nye matematiske teorier må revideres, fordi det viser seg at det ikke holder. Den kunnskap Platon er opptatt av, er en evne til å se, og synskraften er ikke uendelig sterk. Episteme er teoretisk innsikt, og denne innsikt ser også at den ikke ser, at den bare er i stand til å lyse opp en del av det som muligvis lar seg se, og aldri alt på en gang. Denne viten om sin ikke-viten har nyplatonikeren og 1400-talls-filosofen Nicolaus Cusanus – med et uttrykk fra Augustin – kalt ”lærd uvitenhet“, docta ignorantia. Poenget mitt er at ekte kunnskap er evne til å se – og nærmest det motsatte av sikker, urokkelig mening. Når jeg sier at kunnskap er evne til å se, mener jeg ikke primært å se med øynene. Å se er å oppfatte sammenheng; vi kan også ”se“ med ørene – eller med hendene. Vi hører en fremstilling av et saksforhold, et tema, en situasjon, en begivenhet, et hendelsesforløp etc., og vi oppfatter hvordan det forholder seg, hvordan det henger sammen. Eller vi opplever hva noen gjør, og synes vi oppfatter sammenhengen. Noen ganger synes vi ikke at vi ser tydelig nok hva som er tilfelle, hvordan sammenhengen er. Da ber vi kanskje den som snakker å utdype det sagte, eller den som handler, å vise handlingen på nytt. Eller vi bestemmer oss for å undersøke saken på annen måte. Sakkunnskap er denne skuende og spørrende rettethet mot sak. Den er i høyeste grad noe forunderlig, noe gåtefullt. Vi kan ikke forklare på en fyldestgjørende eller uttømmende

161


måte hva sakkunnskapen bunner i. Beror den på sansenes vitnesbyrd? Det gjør den nok, men ikke bare. For to personer kan se, høre, lukte, fornemme den samme virkelighet, men uten at de oppfatter det samme. Den ene ser hva som er viktig i sammenhengen, den andre gjør det ikke. Den ene forholder seg oppmerksomt, kritisk spørrende og klokt handlende, mens den andre blir emosjonell, ”går i taket“, blir påståelig, fordømmende. Den ene er fornuftig, kan vi si, mens den andre lar seg rive med av emosjonelt ladede meninger – eller forblir uberørt og nærmest blind for saken, for det avgjørende i situasjonen. Når Platon spør hva ekte kunnskap er, er det fornuft han etterspør. Hvordan kan vi bli fornuftige og heve oss over vanetenkningen, det konvensjonelle sløvsinn og de utbredte fordommer? Hvordan kan vi bli fornuftige og frigjøre oss fra meningenes kamp mot meninger? Og fra de menendes kamp mot hverandre? Når Platon i året 385 f. Kr. grunnlegger Akademiet, forbildet for alle senere institusjoner for høyere utdannelse i vår kultur, er prosjektet å gjøre mennesker fornuftige. Og vi kan vel si at skolen fra Platons dager til i dag, har vært – og fortsatt er – et menneskehetsforbedringsprosjekt. Hvor vellykket det har vært, kan man jo lure på.

Kunnskap som fortrolighet med virksomhet Så langt har jeg satt en klassisk forståelse av kunnskap opp mot en moderne forståelse av kunnskap. I henhold til det klassiske kunnskapssynet er ekte kunnskap noe annet enn velbegrunnet mening eller antagelse; ekte kunnskap er en dugelighet, en dygd (eller dyd) som står på spill i handling, og som bare kan vise seg i handling. Men i henhold til det moderne kunnskapssynet er kunnskap det samme som velbegrunnet oppfatning. Og dermed kan det virke noe høyttravende å snakke om ekte kunnskap, i motsetning til falsk kunnskap. Det synes rimeligere å snakke om en kunnskap som er godt nok begrunnet, i motsetning til en kunnskap som ikke er det. Alt snakk om ekte kunnskap er egnet til å gjøre et moderne menneske mistenksomt. Er det kanskje noen som tror de har tilgang til Sannheten (med stor S)? Er det noen som tror de er fornuftige på en slik måte at de kan heve seg over alminnelige folk? Platon fremstilles gjerne som en talsmann for et aristokratisk eller elitistisk kunnskapssyn, og dermed som en fiende av et åpent, demokratisk samfunn, (se for eksempel Karl Popper, The Open Society and Its Enemies, I. The Spell of Plato). Men denne forståelsen av Platon og Platonismen er forenklet og derfor også uriktig. Ingen har tilgang til en ”idéenes verden“ der sannheter om alt mulig nærmest er åpent tilgjengelige, klare til å samles inn. Noe slikt hevder ikke Platon; tvert om argumenterer han imot at det skulle forholde seg slik. Det er sikkert riktig at Platon forstår ekte kunnskap som innsikt, men innsikten støter fort mot en grense. Å innse noe er å se eller forstå en sak i dens sammenheng, 162


og hele sammenhengen – det har jeg allerede understreket – blir aldri gjennomskuelig, transparent. Det er nettopp en platonsk innsikt at å vite er å vite at man ikke vet. Men hva er det da som gir innsikten dens legitimitet? Det blir det avgjørende spørsmål. På hvilken grunn er kunnskap tuftet? For å si det enkelt: I henhold til den klassiske kunnskapsforståelsen har kunnskap, innsikt sitt fundament i en erfart fortrolighet med virksomhet, mens den moderne kunnskapsforståelsen fremhever den metodiske etterprøving av påstander, hypoteser som kunnskapens beste grunnlag. Jeg vil forsøke å utdype hva dette innebærer. Jeg har vektlagt at Platon ser evnen til å argumentere som et uttrykk for kunnskap. Men argumentasjonen må være forankret i sakkunnskap og det er ikke sånn at all argumentasjon er saklig forankret. Det er mulig å argumentere på en slik måte at det høres overbevisende ut, uten at det virkelig er gode grunner som anføres. Men mennesker som mangler den saklige innsikt, kan la seg forlede og overtale til å mene noe som i grunnen er uholdbart. Dette skyldes at argumenter ikke bare har et innhold, men også en form. Der den innholdsrettede innsikten, sakkunnskapen svikter, kan en kunnskap om formen, om hvordan argumentasjonen kan gis en tiltalende forpakning, ta over og bli dominerende. Det ser vi tydelig i retorikken, i talekunsten. I Platons dialog Gorgias (456b-c) sier sofisten med samme navn: ”Før i tiden var jeg ofte med broren min, og andre leger også, på sykebesøk. Av og til hendte det at pasienten nektet å drikke medisinen sin eller la legen brenne eller skjære i seg. Og når ikke legen klarte å overtale ham – ja, så gjorde jeg det, uten støtte i noen annen kunst enn retorikken! Ja, jeg vil påstå at dersom en retoriker og en lege kom til en by og begge ønsket å bli utsett til lege i byen og de måtte konkurrere om stillingen ved å tale for seg i folkeforsamlingen eller for et annet større publikum, da ville legen ikke komme i betraktning i det hele tatt; valget ville falle på den som har ordet i sin makt. Ikke nok med det: I konkurranse med en hvilken som helst annen spesialist ville det være lettere for en retoriker å overbevise folk om at de bør satse på ham, enn det ville være for konkurrenten hans å oppnå det samme, uansett fag. For det finnes ikke den ting som ikke retorikeren kan tale mer troverdig om enn en hvilken som helst annen spesialist – blant mengden.“38 I Gorgias forsøker ikke Platon å yte rettferdighet overfor talekunsten som en egen virksomhet (slik han i større grad gjør i dialogen Faidros). Det er en egen kunst å overbevise gjennom argumentasjon – og retorikken er læren om denne kunst. I Gorgias er det Platons anliggende å vise at formalkunnskapen 38 Platon Gorgias (overs. av Ø. Andersen), s. 161f. I: Ø. Andersen, T. Frost, E. Kraggerud & H. Kolstad (red.), Platon – Samlede verker, Bind III, s. 149-269. Oslo: Vidarforlaget, 2006.

163


ikke kan settes over sakkunnskapen. Når retorikeren med sine argumenter får større gjennomslag blant folk enn fagmannen, så kan det bare skyldes at folket mangler sakkunnskap. Dermed blir retorikken en skinnkunst, en falsk kunst, som bare handler om å vekke behag, forføre og overtale, ikke å overbevise. For overbevisning forutsetter innsikt i den sak som skal belyses. Men dermed blir spørsmålet: Hva er innsikt i sak? I forsøket på å forstå dette kommer Platons elev, Aristoteles, oss til unnsetning. Aristoteles fremhever – som Platon – at sakkunnskap er evne til å duge i en virksomhet. I virksomheter møter vi utfordringer vi må oppfatte og være i stand til å forholde oss til på en tilfredsstillende måte. Platon er i særlig grad imponert av matematikerens virksomhet. Matematikeren må være i stand til å forholde seg kompetent til de utfordringer, oppgaver og problemer han møter i matematikkens verden. Det er disse utfordringer, oppgaver og problemer som utgjør saken. Saken står på spill i den matematiske virksomheten og matematikeren er utfordret til å mestre dette som står på spill. Sakkunnskapen, den matematiske innsikten, viser seg i matematikerens evne til å mestre. Sakkunnskapen er altså noe annet enn en kunnskap om saken. Slik ”kunnskap om“ er i grunnen ingen kunnskap, men bare oppfatninger og meninger vi har om noe, med mindre vi viser at vi kan forholde oss adekvat til de utfordringer som møter oss i den matematiske virksomheten. Episteme er den innsikt som trenges i skuende virksomhet, theoria, slik som matematikk. Men kunnskap er ikke bare dugelighet i slik virksomhet, understreker Aristoteles. Vi må også duge i samhandling med andre mennesker, innenfor praxis. Slik dugelighet er ikke teoretisk innsikt, ikke episteme, men praktisk klokskap eller skjønn, phronesis. Poenget blir det samme: Den kloke kan argumentere ut fra erfaring, mens den som mangler klokskap i omgang med andre mennesker, har vanskelig for å finne gode argumenter for hva som bør gjøres i en situasjon der klok handling er påkrevet. Argumentasjonen kan ikke vise hva som må være tilfelle, bare hva vi kan gjøre, understreker Aristoteles. Dette kan gjøre det lett mange ganger å tro at man skjønner seg på det som skal gjøres. I matematikken må man ha dyp innsikt i matematikkens verden for å merke at man er på gyngende grunn; innenfor praxis tror de fleste at de er meningsberettigede. Dermed er det ikke alltid klokskapen som får gjennomslag. Innenfor den tredje type virksomhet som Aristoteles diskuterer, forholder det seg på lignende måte. Når vi skal frembringe resultater på en planmessig måte, som for eksempel i håndverksproduksjon eller annen produksjon, innenfor all slags resultatfrembringende virksomhet, poiesis, trenger vi håndverksmessig ferdighet, techné. Her kan vi heller ikke argumentere for hva som er strengt nødvendig, bare for det som er mulig og øn-

164


skelig. Men den erfarne mester vil vel dog som regel argumentere med større autoritet innenfor poiesis enn den kloke borger kan gjøre i en politisk praxis. Episteme, phronesis og techné er intellektuelle dygder. Det er former for kroppslig forankret og situasjonsrelevant kunnskap. Slik kunnskap er en dugelighet som må vise seg i praksis, i virksomhet, altså i theoria, praxis og poiesis. Theoria, praxis og poiesis er typer av virksomhet, og i alle disse er det snakk om innsikt, en evne til å se, – hva som må være tilfelle, hva som er klokt å gjøre, eller hvilke midler som best fører til ønsket resultat.

Teoretisk og praktisk kunnskap: et problematisk skille I et aristotelisk perspektiv gir det mening å si at episteme er teoretisk kunnskap, mens phronesis og techné er praktiske former for kunnskap. Alle tre er intellektuelle dyder og dermed ulike former for innsikt. Men episteme er evne til å se hvordan det forholder seg, mens phronesis er evne til klok samhandling og techné en evne til resultatfrembringelse. Episteme er dugelighet i skuende virksomhet, innenfor theoria, men phronesis og techné er mer praktisk rettede former for innsikt. Men det er også blitt vanlig å betrakte skillet mellom det klassiske og det moderne kunnskapssynet som et skille mellom praktisk og teoretisk kunnskap. Dygd er praktisk evne, sies det, mens velbegrunnede antagelser utgjør en teori. Men dermed har vi to ulike skiller mellom teori og praksis, noe som lett kan føre til forvirring. Den vanligste feiltagelsen er at moderne vitenskapelig kunnskap, slik vi finner den i lærebøker og vitenskapelige artikler og avhandlinger, sies å være episteme. Men her er det noe som ikke stemmer, for episteme finner vi ikke i tekster. Episteme er innsikt, en evne til å se som mennesker må utvikle og kan ha i større eller mindre grad. Moderne vitenskapelig kunnskap er noe annet. Når vi snakker om slik kunnskap, er det ikke evnen til å se som primært opptar oss. Men, kan man vel innvende, en fysiker, en kjemiker eller en hvilken som helst moderne forsker har jo også innsikt i sitt fag. Hvorfor er ikke da den kunnskap som vedkommende frembringer, – fysisk, kjemisk, biologisk, sosiologisk, økonomisk eller annen vitenskapelig kunnskap –, et eksempel på teoretisk innsikt, episteme? Innvendingen har selvfølgelig et poeng; det ville være ille om moderne vitenskap var innsiktsløs virksomhet. Men hva mener vi med innsikt? Vi sikter til en egenskap ved subjekter som uttrykker seg i evnen til å se sammenheng. Når en matematiker har teoretisk innsikt, kan han eller hun uttrykke sin innsikt i matematikkens språk. Når en aktør har innsikt i de muligheter som samhandling gir, kommer denne innsikten til uttrykk i klok handling. Når håndverkeren har innsikt i sitt mate165


riale og de nødvendige produksjonsprosesser, kommer innsikten til uttrykk i de frembrakte gjenstander. I alle tilfeller er innsikten noe indre som kommer til uttrykk. Men dette indre fanger vi ikke inn gjennom introspeksjon. At en innsikt er kunnskap, må vise seg i noe ytre. Da kan det noen ganger hende at ytringens resultat blir dårlig, at kunnskapen ikke holder mål; et matematisk bevis lykkes ikke, en samhandling får et uheldig forløp, et frembrakt resultat viser seg som uegnet for sitt formål. Men innsikten, hvis den duger, er nettopp evnen til å se dette og forbedre det uttrykte. Fra Antikkens dager av er kunnskap en innsikt som duger i sin ytring, – en dugelighet som også kjenner sin begrensning. Innsiktens prinsipp, kan vi si, er å kjenne etter om ytringen er god nok, og hvis den ikke er det, å finne et annet og bedre uttrykk. Matematikeren forbedrer sitt bevis til det er tilfredsstillende og den klokt eller hensiktsmessig handlende forsøker en annen og heldigere fremgangsmåte. Grunnlaget for ytringen og ytringens forbedring vil hele tiden måtte være den erfaring og fortrolighet med verden som den som ytrer seg, er blitt til del. Den erkjennende og handlende må hele tiden kjenne etter om det kanskje er noe som ikke stemmer i erkjennelsen eller handlingen, og så ha tillit til at en bedre ytring er mulig å finne og utvikle. Denne tillit til innsiktens prinsipp er det som står for fall ved inngangen til Nyere tid. Kan vi ha tillit til vår innsikt? Det er ikke et nytt spørsmål på 1600-tallet. Platon og Antikkens filosofer diskuterer det. I Middelalderen blir det et viktig spørsmål om den kristne tro kan fremme eller hemme innsikten i livet og verden. Nominalister, som fransiskanermunken William Ockham, påpeker at platonsk begrepsrealisme kan føre til en tillit til kristen åpenbaring som er overdreven og derfor hindrer erkjennelse. Spørsmålet om vi kan ha tillit til vår innsikt, vil til alle tider være et betimelig spørsmål. Men på 1600-tallet tilspisses dette spørsmålet på en måte som gjør det rimelig å se et tidsskifte, en overgang til en ny tidsepoke: Den nyere tid. Her har spørsmålet funnet et svar som er langt mer benektende enn i tidligere tider. Ikke bare våre formentlige innsikter blir gjenstand for tvil og kritikk, men selve innsiktens prinsipp dras i tvil og forkastes langt på vei av vitenskapen. En tanke som blir avgjørende for Nytiden, er forestillingen om et skarpt blikk som rettes utad mot verden, ikke innad mot egen fornemmelse av en ytrings adekvans, – og som oppdager noe helt nytt, noe som ingen innsikt tidligere har kunnet fortelle oss om. Med andre ord: all gammel innsikt blir gjenstand for mistanke. Den nye vitenskapen skal utvikle et blikk for verden som overgår alt hva tradisjon, filosofi og religion har lært oss å verdsette som innsikt. Tank-

166


en får sitt uttrykk i navnet til et av de første vitenskapsakademier vi kjenner fra historien, Accademia dei Lincei, grunnlagt 1603 i Roma. Navnet betyr, litt fritt oversatt: Akademi for dem som har gaupens skarpe blikk. (Gaupe heter på latin lynx, på italiensk lince.) I 1558 hadde Giambattista della Portas utgitt boken Magia naturalis, under mottoet: Å utforske med gaupens skarpe blikk alle ting som viser seg, for målrettet å kunne nyttiggjøre seg dem. Og i 1560 hadde han i Napoli grunnlagt Academia Secretorum Naturae, (italiensk: Accademia dei Segreti). Dette akademi ble imidlertid mistenkt for å befatte seg med magi og trolldomskunst og stengt av den kirkelige inkvisisjon. Men della Portas ble ikke personlig straffet og han inspirerte ikke bare opprettelsen av Accademia dei Lincei, han støttet den også – og ble selv medlem i 1610. Accademia dei Lincei var mer opptatt av naturbeskrivelser enn magiske forklaringer av naturen og ble ikke stengt av Kirken. Akademiets mest berømte medlem de første tiår var Galilei, som ble medlem den 25. desember 1611. Han identifiserte seg med tanken om det forskende gaupeblikk og brukte som signatur: Galileo Galilei Linceo. 1600-tallet er det århundre da den moderne naturvitenskapen oppstår. Galilei kalles den moderne, matematiske naturvitenskapens far, da han var den første som forbandt matematiske forklaringer av hendelser på jorden med eksperimenter i et laboratorium. Når et legeme faller til bakken, utgjør forholdet mellom fallhøyden, s, og andre potens av den tiden, t, som fallet tar, en konstant, k. Dette kan uttrykkes som en matematisk formel, fall-loven: s=k.t2. Galilei fant ikke loven i laboratoriet, slik det er blitt påstått. Han utledet den på grunnlag av Euklids geometri og begrepene om jevn hastighet og jevn akselerasjon. I laboratoriet ville han vise at loven også gjelder. Så lovens formulering har sin evidens, kan vi si, i en matematisk innsikt. Men størrelsen av k kan ingen innsikt opplyse oss om. Den må vi finne i laboratoriet ved hjelp av måling. Når Isaac Newton senere omformulerer fall-loven til en gravitasjonslov, s=½g.t2, der g er en gravitasjonskonstant, er formuleringen av loven blitt enklere takket være at René Descartes (og uavhengig av ham, Pierre de Fermat) i 1637 hadde oppfunnet koordinatsystemet, (nærmere bestemt det Cartesiske koordinatsystem, av Cartesius, latin for Descartes). Men konstanten, g, kan fortsatt ikke bestemmes på grunnlag av matematisk innsikt. Bare de observasjoner vi kan gjøre i laboratoriet (eller en laboratorielik setting) kan gi oss de data vi trenger for å bestemme g. Med andre ord, hva mennesker kan uttrykke i ord på grunnlag av levd erfaring, er utilstrekkelig når den moderne, matematiske fysikkens kunnskap skal utvikles. Nøyaktige målinger, ikke hva noen måtte si eller mene, er det vi må bygge på. Dette kan vi se uttrykt i mottoet til det første vitenskapsakademi som viet sin virksomhet til utviklingen av moderne, matematisk naturvitenskap, Royal Society, eller med fullt navn: The Royal So-

167


ciety of London for Improving Natural Knowledge, grunnlagt 28. november 1660. Mottoet lyder: Nullius in verba. Oversatt til engelsk: Take nobody’s word for it. Selvfølgelig er dette et ordspråk som sier at vi ikke skal ta for god fisk hva noen hevder, men undersøke det. For medlemmene av Royal Society var det imidlertid klart at det ikke er nok å konsultere egen innsikt for å ta stilling til kunnskap. Mottoet må oppfattes dit hen at innsiktens prinsipp skal settes ut av kraft. Prinsippet om å kjenne etter hvorvidt den formulerte kunnskap er et adekvat uttrykk for et fornemmet, opplevd og forstått forhold til verden, dette prinsipp er blitt utilstrekkelig. Når vi tenker over det, er det jo innlysende at innsiktens prinsipp aldri kan settes fullstendig ut av kraft. For eksempel må vi innse når vi ikke kan ta stilling til en antagelse uten empirisk belegg. Vi vet ikke om den anklagede er skyldig før vi har mer bevis i saken, for eksempel DNA-bevis. Vi vet ikke om et medikament har den ønskede, helsefremmende effekt før vi har fått god nok evidens for virkningen. Her nytter det ikke å konsultere den forståelse vi allerede har av livet og verden. Men dette er noe vi innser. Vi må innse når innsiktens prinsipp er satt ut av kraft. Derfor er vår innsikt i en grunnleggende forstand alltid avgjørende. Men det kan vi lett glemme nettopp i dag, i en tid der belegg, empirisk bevis eller evidens tillegges så avgjørende betydning. Royal Society’s motto står visst sterkere enn noen gang. Nullius in verba! Kom ikke her og påstå noe, hvis du ikke kan vise til evidens for påstandens riktighet! Hva vi tradisjonelt har trodd, kan være helt feilaktig, hvis vi ikke kan støtte våre antagelser på objektive måleresultater. Dette er nærmest blitt et trosgrunnlag innenfor en forestillingsverden som mange har begynt å kalle ”evidenskirken“. Men uansett ser vi nå hvorfor moderne vitenskapelig kunnskap ikke er episteme. Episteme baserer seg på innsiktens prinsipp, mens den vitenskapelige kunnskapen (med god grunn!) setter dette prinsippet ut av kraft. Den teoretiske innsikten ser innover, ikke introspektivt, men for å måle våre ytringer opp mot vår fortrolighet med verden, mens vitenskapens gaupeblikk er rettet utad, mot objektive, målbare data.

Praktisk kunnskap – et tidsmessig kunnskapsbegrep Kunnskapsbegrepet er et vanskelig begrep. Det klassiske kunnskapsbegrepet, kunnskap forstått som dygd eller evne til innsikt, og det moderne kunnskapsbegrepet, kunnskap forstått som velbegrunnet antagelse, har begge sin plausibilitet. Men hva er sammenhengen mellom dem? Det moderne kunnskapsbegrepet har tatt lærdom av den moderne vitenskapen og vist oss begrensningen i innsiktens (subjektive) prinsipp. Men dermed opplever vi at kunnskapen frakobles subjektet og reduseres til informasjon, samlet i bøker 168


og databaser. Hvordan kan slik ”kunnskap“ hjelpe oss i vår handling? For det synes å være et krav til kunnskap vi ikke kan gi opp, at kunnskapen skal komme oss til nytte i praksis. Altså må kunnskapen igjen ”tilkobles“ det handlende subjektet. Men hvordan skal det foregå? Det svar på dette spørsmål som kanskje er mest utbredt, finner vi i (den ganske naive)forestillingen om ”anvendt kunnskap“. De velbegrunnede antagelser, som ikke er mine eller dine, men vitenskapens antagelser, skal vi kunne bruke i praktisk handling. Men da blir spørsmålet: Hva slags kunnskap trenger vi til dette? Vitenskapelig begrunnede hypoteser og teorier gjør seg jo ikke gjeldende i verden av seg selv. I forskningen må forskeren vite hvordan hypotesene, antagelsene skal etterprøves og videreutvikles. Og i den praktiske verden må profesjonelle praktikere finne ut hvordan teoriene kan komme til nytte. I alle tilfeller trenges en kunnskap som er virksom i praksis, og som er noe annet enn en velbegrunnet antagelse, hypotese eller teori. Men samtidig innser vi at denne kunnskapen må være noe mer enn en karakteregenskap, en dygd i aristotelisk forstand. For mange ganger forutsetter den også kjennskap til vitenskapelige teorier. Den må være en evne til å svare på utfordringer som livets mange situasjoner kan stille oss overfor. Vi kaller den ”praktisk kunnskap“. Jeg foreslår altså at vi tenker oss kunnskap som ”svarevne“. Å være menneske er alltid å måtte forholde seg til verden og svare på dens utfordringer, krav og tilbud. Og kunnskap er det vi behøver for å gjøre dette. Noen ganger kreves det at vi mestrer komplekse prosesser, andre ganger at vi forholder oss til og forsoner oss med noe uavvendelig. I alle tilfeller er praktisk kunnskap en ressurs vi stiller opp med. Den kan basere seg på alt fra kjennskap til objektive fakta til en personlig tilegnet og personlig uttrykt holdning til livet. Den praktiske kunnskapen er evne til å svare på utfordring – om å stille opp på oppgaver som møter oss, om å forholde oss til noen eller noe, om å være delaktig i det som skjer, om å oppfatte og handle i livet. Vi kan forsøke å bestemme hva svarevnen bygger på: Vi er delaktige i en tradisjon som legger føringer for reaksjoner og handlinger. Vi har tilegnet oss en moral, holdninger, vaner og uvaner som blir bestemmende for vår måte å gripe an livets utfordringer. Vi har del i et sosialt miljø som gir form til vårt sosiale engasjement. Vi tilhører en profesjon som har sin uttalte etikk. Vi har utviklet ferdigheter i praktiske gjøremål. Vi har tilegnet oss informasjon om mange ting, kunnskaper og allmenndannelse som vi kan nyttiggjøre oss. Og fremfor alt har vi gjort våre erfaringer og blitt fortrolige med livets sammenhenger og virksomheter. Alt dette (og mer til) er bestemmende for svarevnen. Vil vi forstå et konkret ”svar“ i en gitt situasjon, en enkeltstående handling eller oppfattelse, kan vi forsøke å vektlegge det vi tror er viktigst, tradisjonen,

169


moralen, vanene, miljøet, våre ferdigheter, de bestemmende kunnskaper, en virksomhets ”indre logikk“, allmenndannelsen, karakterens holdninger, våre dyder og laster, våre planer og lengsler, våre inntrykk og traumer, våre sorger og engstelser, vår unngåelsesatferd eller vår erfaring, glede og kyndighet. Alt dette er bestemmende for svarevnen og kan virke med, på mange måter og i ulike kombinasjoner, i det konkrete svar på en utfordring. Ved å bestemme kunnskap som svarevne unngår vi spørsmålet om kunnskap er dygd eller velbegrunnet antagelse, for dygder og laster, så vel som godt eller dårlig begrunnede antagelser, i likhet med tradisjonelle handlings- eller reaksjonsmønstre, vaner, yrkesetikk, erfaringer og kyndighet er forutsetninger for svarevnen, forutsetninger for praktisk kunnskap, og ikke kunnskapen i seg. Dermed blir kunnskapen noe slikt som vår måte å være i verden. Våre oppfatninger om dette og hint, våre såkalte ”kunnskaper“ (som jeg med disse anførselstegn ikke vil undervurdere,) kan vi kalle sanne eller falske, men kunnskapen, den praktiske kunnskapen er ikke sann eller falsk, den er god eller dårlig. Hensikten med å undersøke den er å forbedre den. Dette begrep om praktisk kunnskap handler ikke om en kunnskap som står i motsetning til teoretisk kunnskap. Skillet mellom teoretisk og praktisk kunnskap er opphevet som en skarp motsetning. Det skyldes at kunnskap alltid er svarevne. Skal vi skille mellom ulike typer kunnskap, må vi skille mellom ulike slags svarevner. Og det kan vi selvfølgelig gjøre. Når vi studerer og tilegner oss såkalte teoretiske kunnskaper, er den svarevnen som etterspørres og belønnes, en evne til å gjengi kunnskapene i eksamenssituasjoner. Når vi senere kommer ut i yrkeslivet, er det ikke helt den samme svarevnen som verdsettes. Men vil vi at en utdannelse skal kvalifisere for et yrke, blir det et poeng – og en utfordring for utdannelsen – at kløften mellom skolens ”teoretiske“ og yrkets ”praktiske“ praksis ikke blir for stor. Et svar på denne utfordring er selvfølgelig å gi rom for praksis i utdannelsen. Men ikke minst vil utfordringen være å utdype den teoretiske kunnskapen slik at sammenhengen med (den teoretiske eller praktiske) praksis blir tydeligere. Og på den annen side å utdype forståelsen av praksis slik at teorienes relevans, og deres bidrag til klargjøring eller tildekking, blir tydeligere. Med andre ord, utfordringen er å utvikle praktisk kunnskap. Den praktiske kunnskapen kan være god eller dårlig, men den er aldri bare god eller helt perfekt. Mange ganger kan vi tenke at kunnskapen er god nok, men interessant blir det når vi får grunn til å tvile på svarevnen, når vi merker at noe ikke stemmer, at kunnskapen ikke holder. Da opplever vi en diskrepans mellom det forventede og det som faktisk er tilfelle. Da blir vi ”en erfaring rik-

170


ere“, som man sier, – vi gjør en diskrepanserfaring. Og dermed får vi en grunn til å forsøke å oppheve diskrepansen. Vi får en grunn til å søke ny erfaring, en erfaring som forteller oss at ”verden stemmer“ igjen, – en erfaring vi kan bygge på i en argumentasjon for kunnskapens holdbarhet. Slik erfaring er det blitt vanlig de siste år å kalle ”evidens“. I empirisk forskning er evidens en erfaring av noe faktisk, noe vi observerer, eller resultatet av en test. Dette faktum gir oss en grunn til å argumentere for holdbarheten eller uholdbarheten av en hypotese. For eksempel vil vi ikke bare anta at en medisin bidrar til helbredelse, vi vil teste ut dens virkning og skaffe oss evidens for antagelsens riktighet. Slik evidens har det i Norge vært vanlig å kalle ”belegg“. Vi ønsker belegg for våre antagelser. Vi kan også snakke om ”bevis“, men da mener vi ikke bevis i matematikkens strenge forstand, men snarere i juridisk forstand; vi trenger gode nok ”bevis“ for å dømme en mistenkt. Når vi nå bruker det engelske ordet for belegg (eller bevis), evidence, og skriver og uttaler det på norsk, skyldes det vel medisinen som for noen år siden begynte å snakke om ”evidence based medicine“. Poenget var at en behandling ikke bør settes inn bare fordi det er tradisjon for å gjøre det. Man må også kunne vise til belegg fremkommet gjennom vitenskapelig kontrollerte, empiriske undersøkelser. Slik evidens er altså en helt bestemt erfaring, nemlig resultatet av en test eller systematisk anlagt undersøkelse. Hvis resultatet av testen blir som forventet, har vi ingen diskrepans; da vil vi kanskje helst tro at den testede hypotesen er god nok. Men blir ikke resultatet som forventet, foreligger en diskrepans; hvis hypotesen skal stemme, bør testresultatet bli et annet. Noe er galt og som regel vet man ikke uten videre hva det beror på. Men selv om diskrepanserfaringen naturlig bør fremskynde en forsterket innsats i forskningen, er ikke alle forskere så begeistret for diskrepanser. I medisinsk forskning er det mange ganger slik at man heller vil ha positiv evidens for effekten av en behandling. Så kan man for eksempel selge et medikament med den noe tendensiøse opplysning at det er ”vitenskapelig bevist“ at det virker. Kanskje skriver man at medikamentet gir bedre livskvalitet, når man burde skrive at tester så langt ikke har gitt grunnlag for å tro at medikamentet har verre bivirkninger enn sammenlignbare medikamenter. Men selv om det finnes fallgruver og fristelser i empirisk forskning, som i all menneskelig virksomhet, er kravet om evidens berettiget nok. Man ønsker å vise til belegg, dvs. resultater av undersøkelser som belegger at faktiske eller mulige diskrepanserfaringer er tatt på alvor. Denne evidens – som skal forhindre uheldige konsekvenser av en virksomhet, (og altså forbedre den praktiske kunnskapen i virksomheten) – kan vi kalle ”målingens evidens“. Men vår praktiske kunnskap settes på prøve også i mange andre slags virksomheter.

171


Når matematikeren gjør en diskrepanserfaring, trenger han å vise til en helt annen slags evidenserfaring for å overvinne sine problemer. Han trenger å vise til en erfaring som har overbevisningskraft i den matematiske diskusjonen. (Ordet evidens kommer fra latin, evidentia, som betyr anskuelighet, det åpenbare, det overbevisende.) Matematikeren trenger ikke empirisk belegg, for han arbeider med innsikter, ikke med hypoteser. Følgende eksempel er latterlig enkelt, men illustrerer allikevel poenget: Hvis noen skulle påstå at 2+3=6, vil ingen matematiker svare at vi fremdeles utgår fra den antagelse at 2+3=5, inntil noen fremskaffer belegg for noe annet. Det ville være komisk av den enkle grunn at utsagnet 2+3=5 ikke er noen hypotese som trenger empirisk belegg. Den evidenserfaring vi her behøver, er av et annet slag. Vi kan vise til vår erfaring med å telle. 1+1=2 – og forlenger vi logikken i dette, ser vi at 2+3 må bli 5, med nødvendighet. Den matematiske vitenskap er ikke ”evidence based“, slik medisin eller andre eksakte empiriske vitenskaper er det. Men det betyr ikke at vi mangler evidens for matematiske innsikter. De matematiske teorienes aksiomer skal nettopp gi slik evidens. At de gjør det, er noe vi kan innse. For matematikken gjelder ikke Royal Society’s motto Nullius in verba, – i alle fall ikke i den strenge betydning av dette motto som sier at innsiktens subjektive prinsipp skal settes ut av kraft. Mottoet gjelder for den eksakte empiriske vitenskapen og for moderne teknologi. Matematikerens ord – at 2+3=5 er noe som følger av den enkle innsikt i å telle som sier at 1+1=2 – det er noe alle kan forvisse seg om, ut fra egen innsikt. Den evidens vi her trenger er ”matematisk evidens“, ikke målingens evidens. Det finnes flere slags evidenserfaringer, avhengig av de virksomheter vi står i, og de diskrepanserfaringer vi her kan gjøre. Profesjonell handling og samhandling bygger på ”handlingsrommets evidens“, (se Inger Danielsens doktorgradsavhandling ved Senter for praktisk kunnskap med samme tittel.) Den består i påviselig vellykket praksis. – Livet er alltid noe vi må mestre innenfor rammen av de kulturelle tradisjoner som legger føringer for hvordan vi kan og skal bete oss. Innenfor disse tradisjoner er det mange nok diskrepanserfaringer vi kan gjøre. Evidenserfaringer gjør vi når vi lykkes i å finne eller utvikle former for livsførsel der vi gjenvinner orientering. Slike erfaringer kan vi kalle ”tradisjonens evidens“. – Til alle tider har mennesker utviklet fortellinger som ordner livserfaring. Den evidens som her motvirker diskrepans, kan vi kalle ”ordets evidens“. – Av alle disse evidenser er det bare målingens evidens som setter innsiktens subjektive prinsipp ut av kraft. Men måling og teknologi vil alltid måtte inngå i andre virksomheter, i matematisk virksomhet, samhandling, produksjon, fortelling, kunst, rettspraksis, samfunnsliv osv., og her vil innsiktens prinsipp alltid utgjøre grunnen.

172


Til slutt, helt kort, et stort tema: Den menneskelig svarevne er gitt oss med livet. Men den utvikles ikke på en god måte uten vår omtanke. Vi trenger menneskelig støtte og godt mente utfordringer, vi trenger omsorg og oppdragelse for å utvikle den. Og over en viss grense må vi selv ville utvikle svarevnen. Vi må her se en utfordring i livet. Denne utfordring handler om dannelse. Vår svarevne, vår praktiske kunnskap trenger dannelse, og vi kommer ikke langt hvis vi ikke gjør denne dannelsen til vår egen oppgave. Den handler ikke bare om karakterdannelse, men om å utvikle vår evne til kritisk erfaring og tenkning. Vi trenger å utvikle vår fornuft, for ikke å være kasteball for våre meninger, fordommer, lidenskaper og engstelser. Men vi trenger ikke bare å utvikle den beregnende fornuft (ratio), som kunnskapssamfunnet nærmest ensidig satser på, men fremfor alt den seende fornuft (intuitio), som vi behøver i menneskelige møter – og for å orientere oss i livet.

173


174


Tre myter om etikkens vesen - En refleksjon over etikkens innholdsside og pedagogiske utfordringer ved en handelshøyskole

Maria Prestmo Senter for tjenesteinnovasjon Norges Handelshøyskole Lars Jacob Tynes Pedersen Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap Norges Handelshøyskole Knut J. Ims Institutt for strategi og ledelse Norges Handelshøyskole Innledning Ove Jakobsen er forskeren som elsker å forelese. Gjennom sin entusiasme, sin fortellerglede og sine dype og brede kunnskaper trollbinder Ove økonomistudenter, som kan være ganske kresne på hva de bruker tid på. Men ingen student pakker sakene sine og lister seg ut av døra i pausen mellom forelesninger når Ove har startet sin to timers bolk. Hans forelesninger er krydret med praktiske, relevante kasus samt overaskende ideer fra Oves levende interesse for idehistorie. Oves forelesninger er også alltid vel strukturerte. De har en innledning og en spennende avslutning. Innenfor disse delene skjer det nok ofte at Ove må korte ned noe i forhold til hans ideelle plan med forelesningen. For Oves 175


forelesningsplan er alltid ambisiøs. Han bruker aldri fjorårets forelesninger om igjen. Det skal alltid være noe nytt, noe som er aktuelt, noe som er arbeidet fram gjennom de siste ukers intensive virksomhet. Ove er kreativ og har også sans for kunst. Dette ser vi godt i de slides han bruker for å understøtte sin muntlige presentasjon. Fargene, ansiktene, sitatene og de korte fyndige setningene som pryder hans slides er alltid vel gjennomtenkte. Vi vil i vår artikkel gjerne hedre Ove som pedagog ved å dele noen erfaringer og innsikter fra vår egen pedagogiske forsøksvirksomhet. Vi vil ta utgangspunkt i behovet for karakterbygging av unge økonomer, noe vi mener er kritisk siden vi tror mennesket som ressurs er avgjørende i den nye økonomien som vi sårt trenger for å unngå en miljøkatastrofe som vi er på rask vei mot. I denne sammenheng retter vi blikket mot det vi betegner moralsk kapital. Kan utbredelsen av markedsøkonomisk rasjonalitet over tid ha bidratt til en forvitring av moralsk kapital (Ims, 2003) eller en fortrengning av moralsk rasjonalitet (Vetlesen og Henriksen, 2003)? Markedet selv genererer ikke moralsk kapital, men er likevel avhengig av den for å kunne fungere. Og kanskje kan moralsk kapital som tillit, ansvar, respekt, initiativ og håp i siste instans til og med være viktigere enn penger og fysisk kapital? I det minste er både moralsk og fysisk kapital nødvendige forutsetninger for å skape de goder og tjenester som vi trenger i en moderne velferdsstat. En oppblomstring av skandaler i næringslivet, samt tiltakende forurensning og alvorlige miljøproblemer, har igjen økt etterspørselen etter etikk (se f.eks. Pedersen, 2009). Et utslag av dette er at det har blitt vanlig for handelshøyskoler å inkludere etikk i fagporteføljen og at bedrifter utvikler – og ofte offentliggjør – etiske retningslinjer for sine ansatte. I tillegg har de fleste norske bedrifter i dag strategier for bedriftens samfunnsansvar, som skal ivareta samspillet mellom bedriftens økonomiske, sosiale og miljømessige måloppnåelse. I den nye EU-strategien for samfunnsansvar er retorikken kraftig skjerpet i retning av at bedrifters samfunnsansvar er et krav (EU, 2011). Gjennom økt bevissthet om bedriftens rolle som en ansvarlig samfunnsaktør skal bedriften blant annet sikre ansvarlig bedriftspraksis og bidra til bærekraftig utvikling. Den fremvoksende vektleggingen av etikk er i seg selv positiv. Det vi ønsker å problematisere er at bedriftsledere ofte kan synes å anse sitt samfunnsansvar som et nødvendig onde for å utvikle konkurransefortrinn eller kun som en bremsekloss til sjenanse (Jensen et al., 1990). Vi mener en slik holdning er et uttrykk for et meget upersonlig og begrenset syn på moral. Det er et faretruende tegn at markedslogikkens premisser gjennomsyrer de fleste arenaer i samfunnet. Relasjoner som tidligere bygget på tillit og felles forståelse

176


reguleres nå gjennom kontrakter som bygger på gjensidig mistillit (Rønning, 2004, s. 14). Kan det være slik at den mer og mer globale kapitalismen er blitt så laissez-faire-preget at den nå river ned igjen det som var bygget opp og som fikk markedsbaserte økonomier til å skape framtidstro og håp om bedre livskvalitet? Redusert bevissthet rundt spørsmål som overskrider det enkelte mennesket og de komplekse sammenhengene mellom det markedsbaserte system og den sivile humane sektor har gjort at mange deltakere i næringslivet har til dels store problemer med å se noen sammenheng mellom en allmenn moral som sier noe om det felles beste, og en bedrifts snevre interesser. Mye taler for at den stadige økende kompleksiteten leder til at man ignorerer de systemiske virkninger mellom næringsliv og sivilsamfunn. Vi er av den oppfatning at mange beslutningstakere ikke takler sin ”dobbeltrolle” blant annet fordi kravet om nyttemaksimering gjennomsyrer samfunnet. Det siste tiåret har det følgelig rast en debatt om hvorvidt handelshøyskolers innhold kan være en del av problemet (se f.eks. Ghoshal, 2004; Ferraro et al., 2005). Dette knytter seg til verdigrunnlaget i økonomien generelt, men også spesielt til måten etikk er integrert i undervisningen på. Et problem er at fokuset ligger på etikk som ”smøringsmiddel” for økonomisk lønnsomhet (Ulrich, 2008). Den instrumentalistiske tilnærmingen til etikk som ofte hersker ved handelshøyskoler har det resultat at etikk typisk oppnår kun symbolsk betydning (Ims og Jakobsen, 2004). Det resulterer i at mange uteksaminerte handelshøyskolekandidater faktisk ikke er klar over at det ofte eksisterer en disharmoni mellom økonomi- og etikkdisiplinen. Mange av kandidatene er av den oppfatning at den eneste og beste løsningen for alle viktige problemer i en bedrift ligger i å anlegge et teknisk-økonomisk perspektiv. Det følgende sitatet fra en av våre studenter illustrerer dette: «Før […] må jeg innrømme at jeg stort sett har sett på problemer gjennom tekniske perspektiver og at det var utilitarismen som var den etiske teorien som veide tyngst (det vil jeg tro gjelder for de fleste økonomer). Etter [å ha gjennomført kurs i etikk] har jeg fått et annet perspektiv og jeg prøver nå å se på problemstillinger fra flere sider før jeg bestemmer meg». Etiske verdier er begrunnet i erkjennelsen av at alle står i et avhengighetsforhold til hverandre, har makt overfor hverandre og kan derfor utsettes for ulike typer krenkelser (jfr. Løgstrup, 1956). Etiske verdier slår inn der andres interesser berøres negativt – det være seg menneskers, dyrs eller økosystemers interesser. Under den vanlige forutsetningen at konkurranse fører til en

177


mest mulig effektiv ressursutnyttelse, vil ofte berørte parters interesser oversees, selv om interessene er av vital betydning for de berørte partene. En mer skånsom måte å skape merverdi på er å se muligheten av et samarbeid for å kunne skape gode produkter og tjenester (Ims og Jakobsen, 2010). Legger man vekt på samarbeid, vil et dialogbasert samspill være i fokus. Med knappe ressurser og mange aktører med motstridende interesser kan det være fruktbart å se konkurranse og samarbeid som komplementære prinsipper (Ims og Jakobsen 2006, Ingebrigtsen og Jakobsen, 2006). For at etikk skal kunne anses som en grunnleggende forutsetning for økonomien, og ikke som et konkurransemiddel, er det nødvendig å sette moralsk utvikling på agendaen gjennom hele utdannelsesløpet – fra barnehage til utdannelse og forskning på høyskole- og universitetsnivå. Videre er det nødvendig at etikken får opptre på dens egne premisser – ikke underlagt andre, konkurrerende rasjonaliteter (jfr. Ims og Pedersen, 2011). Til sist er det vesentlig at etikken formidles på en måte som er i tråd med dens natur og funksjon. I dette kapitlet tar vi for oss tre myter39 om etikkens vesen som knytter seg til integreringen av etikk i økonomiutdannelsene. Disse tre mytene knytter seg til de tre forutsetningene som er nevnt i forrige avsnitt – etikken som livslangt lærings- og utviklingsprosjekt, etikken som perspektivutvidelse i beslutningsprosesser og etikken som særegent pedagogisk fenomen og utfordring. For hver av de tre mytene tar vi utgangspunkt i en velkjent innvending mot etikkens rolle i økonomifaget. Vi argumenterer mot innvendingene med det formål å avdekke dem som feilaktige, med det formål å komme nærmere en fruktbar forståelse av etikken og dens plass i økonomifaget. Vi tar i det følgende for oss hver av de tre mytene, før vi til sist i kapitlet kort oppsummerer perspektivet vårt. Underveis utdyper og illustrerer vi diskusjonen vår med sitater og tilbakemeldinger fra intervjuer med en rekke studenter som gjennomførte masterkurset Etisk handling våren 2012. Derved sammenstiller vi de pedagogiske perspektivene vi som kursledere bygger på med refleksjonene studentene gjør seg over innhold, undervisningsmetodikk og læringsutbytte. «Kurset Etisk handling hadde et helt annet fokus enn andre fag ved NHH. Det ga meg et nytt syn på mange ting, for eksempel hvor relevant etikk er 39 Vi ser på en myte som en fortelling om hvordan virkeligheten er (Jfr. Hamelink, 1986, s. 7). Når vi konfronteres med en myte, burde vi derfor kritisk granske dens innhold på to nivåer, realisme og ideologi. En ansvarlig holdning til en myte krever derfor kritisk gransking av hvorvidt mytens innhold er gyldig, og hvilke interesser myten legitimerer. Myter oppstår aldri i et tomrom. De representerer en for-forståelse med basis i en eksistensiell posisjon. Vi deler Hamelinks syn på en myte om at den overskrider sitt deskriptive innhold og oppnår en normativ dimensjon. Mytens virkning er derfor at den i realiteten uttrykker hvordan virkeligheten burde være, og tilfører moralske kategorier av ønskelig atferd. Det er derfor all grunn til å ta myter på alvor, hvilket vi herved prøver.

178


i forbindelse med økonomiske modeller og hvor påvirket tankesettet vårt blir av studiet vårt» Myte 1: Det er for sent å undervise etikk på universitets- og høyskolenivå Professor Odd Langholm ved Norges Handelshøyskole har uttalt at han betviler effekten av opplæring i verdier i voksen alder, og mener at dette må skje på et mye tidligere tidspunkt (Nøra, 2003). Michael Levin (1989) støtter Langholm og hevder at etikkurs som en del av høyere utdannelse er nytteløse. Han sier at moralsk dannelse er et produkt av erfaringer man gjør seg gjennom en god oppdragelse, ikke av refleksjoner fra et ”late-in-life college course”. Ved Harvard Business School ble det på nittitallet foretatt omfattende undersøkelser av etikkundervisning og dens virkninger. I boken Can Ethics Be Taught? (Piper et al., 1993), som gjengir perspektiver og undersøkelser fra etikkprogrammet og undervisningen i etikk ved Harvard Business School, argumenteres det sterkt mot oppfatningen av at det er for sent å gi opplæring i etisk tankegang og atferd på universitets- og høyskolenivå. Basert på mange undersøkelser med bakgrunn i teorier om moralsk utvikling (se for eksempel Kohlberg, 1984; Gilligan, 1982; Gandz and Hayes, 1988; Rest, 1988) er konklusjonen at studietiden er en velegnet periode for å trene moralsk refleksjon og etisk sensitivitet. Undersøkelsene viste at studentene hadde vært rede for denne typen refleksjon lenge, selv om de ikke hadde blitt utfordret til å utvikle den (Piper et al., 1993). Resultatene av et stort antall studier avviser således at all moralsk utvikling skjer i ung alder. Nyere psykologisk forskning innenfor såkalt «positiv psykologi» gir også støtte til at utviklingen av positive så vel som negative karaktertrekk i stor grad finner sted i unge voksnes liv (Seligman, 2002). Vi har egne erfaringer fra undervisning på høyskolenivå som gir oss overbevisende eksempler på at læring skjer på dette nivået, og som kanskje best kan forstås ut fra eksistensialistisk pedagogikk. I mer konvensjonell pedagogikk er grunnformene av pedagogisk utvikling sett på som kontinuerlige læringsprosesser, mens i eksistensialistisk pedagogikk er det diskontinuiteten som råder. Vi mener det er viktig å ta inn over seg også denne muligheten, selv om den empirisk sett ikke skulle være typisk, ja endog kanskje bare unntakstilfelle. Men i vår praksis med økonomistudenter mener vi at har sett at det er mulig med radikale endringer, selv om det kun skjer unntaksvis. Et teoretisk utgangspunkt for at potensialet er til stede for at personer kan endre seg radikalt – også som voksne og modne mennesker – finner vi hos Bollnow (1969), hvor møtebegrepet står sentralt. I samsvar med dette møtebegrepet (se også 179


Buber 1955) angripes den subjektivistiske og idealistiske livsfilosof og i stedet betones at livet bare kan utfolde seg i fellesskapet i vekselvirkning med et annet du. Dette er et du som ikke kan føres tilbake til jeget, men som lever i det dialogiske, dvs., «det livsprinsipp som har sitt grunnlag i samtalen med duet» (Bollnow, 1969, s. 96). Som Buber (1955) skriver: «Alt virkelig liv er møte». Det vil si at livet er en tosidig prosess, og møtet er et mer omfattende ord enn samtale. Et møtes karakter er en rystelse, hvor den enes virkelighet støter sammen med den andres virkelighet. Derfor får møtebegrepet sin «eiendommelige hardhet». Møtet med andres holdninger og oppfatninger er også noe studentene i kurset Etisk handling var opptatt av: «Jeg opplevde at når jeg begynte kurset så hadde jeg svake holdninger i en del situasjoner. I løpet av kurset fikk jeg tenkt gjennom hva jeg virkelig mente og i noen tilfeller har mine holdninger blitt styrket, mens i andre tilfeller har de blitt endret. I denne prosessen har verdier som er viktige for meg utkrystallisert seg. På den måten opplever jeg at jeg har fått utviklet meg og blitt et mer ansvarlig menneske». I denne sammenheng kan vi nevne begrepet moralsk krise. Bollnow (1969, s. 36) skriver at en moralsk krise har et forløp på samme måte som en sykdomskrise: «Krisen betyr brudd med fortiden. Den gamle livsordning blir brutt ned og en ny begynner som ikke kan avledes av den gamle. Det er en smertefull prosess. Etter krisen begynner livet igjen på et annet plan». Bollnow (ibid., s. 36) skriver om den moralske krise at «mennesket langsomt og umerkelig glir inn i en situasjon der det ikke lenger kan fortsette livet på samme måte som før. Gjennom en befriende beslutning sprenges så båndene. Og dermed skapes det en helt ny situasjon». En viktig forskjell mellom sykdomsforløp og moralsk krise er at i den moralske krise blir egen viljeanstrengelse avgjørende. I etikkundervisningen kan vi være meget bevisste for å stimulere viljen til egenrefleksjon hos studentene, hvilket illustreres av denne studentens perspektiv på refleksjon i samspill med medstudenter. «Jeg opplevde kurset som annerledes enn alle andre fag jeg har hatt ved NHH. Selv om det også i mange andre fag oppfordres/ kreves muntlig aktivitet i timene så skilte Etisk handling seg ut fordi det ble skapt en atmosfære som gjorde at det ikke var pinlig eller ubehagelig å ytre egne meninger i timen. Regelen om at det ikke var lov til å kritisere det andre sa tror jeg hjalp å få i gang diskusjonen. Jeg opplevde etikkfaget som nyttig for meg selv og for hvordan jeg oppfører meg i forhold til andre mennesker. Jeg har for eksempel fått mye mer respekt for andre sine meninger (jeg ser på meg selv som en person som i utgangspunktet kan slå

180


hardt ned på meninger som strider med mine verdier)». Et annet resultat av troen på den eksistensialistiske pedagogikken er at vi som lærere må være åpne og villige til å gjøre forsøk og dermed være rede til å mislykkes. Læreren må risikere tillitens vågestykke og våge å tro på at man kan gjøre den andre bedre hvis man bekrefter han eller henne som å være bedre. «Den som viser tillit, gir seg den i vold som han viser tillit mot, han setter seg selv på spill» (Bollnow, 1969). Dette innebærer at læreren må levendegjøre det innhold han vil formidle og ikke gjøre noe unntak for sine innerste følelser og sin dypeste overbevisning. Læreren må som Bollnow (ibid.) fremhever, være åpen for kritikk fra sine studenter på grunn av sin utradisjonelle rolle. «Gjennom denne åpenheten er [læreren] ganske særlig utsatt og overgitt til sine elevers nåde og unåde (ibid., s. 165). Denne studenten vektlegger også lærerens rolle for å fremme et fruktbart læringsklima: «Det var utrolig bra å få kontakt med de andre i klassen og ikke minst lærerne. Jeg tror kanskje at den største forskjellen fra andre fag er at lærerne er slik som de er. De ville bli kjent med deg og skape en kontakt med alle. Det er vesentlig føler jeg for å kunne diskutere et slikt tema som etikk da det er så mange personlige meninger inne i bildet. Det viktigste jeg sitter igjen med er de forskjellige perspektivene på ting som jeg ikke hadde fra før av. Jeg lærte å se alle de forskjellige sidene av en sak. Og samtidig utviklet jeg meg som person, jeg ble trygg og så turde jeg snakke høyt i timen. Det har jeg ikke gjort siden videregående». Våre egne erfaringer er at vi opplever etikkundervisning som svært betydningsfull for mange av våre studenter. Vi ser at mange av våre studenter i ”ung voksen” alder er klare for den type refleksjon som kreves for å utvikle et etisk fundament for økonomrollen40. Daglig er vi vitne til at økonomer i næringslivet blir angrepet av ”tunnelsynet”, av Platon kalt ”pleonexia”. Dette fenomenet går også under tilnavnet ”careerism”: “The individual’s sense of identity, integrity and self-determination is lost as he treats himself as an object whose worth is determined by its fluctuating market value” (Maccoby, 1975). Det kan virke som om det er lett å bli rammet av “tunnelsynet” som praktiserende økonom i næringslivet, hvor man daglig utsettes for «markedstesten». Derfor er det viktig allerede i studietiden å opprettholde en vid horisont og å ekspandere ”problemrommet” studentene opererer i:

40 ”Etikk er et spørsmål om modenhet, et fag hvor en tar sikte på å sannsynliggjøre proporsjonene i tilværelsen. I denne sammenheng er økonomi kun en av mange hjelpefunksjoner – et middel i en større sammenheng. Menneskelige mål vedrører andre dimensjoner – menneskeverd, estetikk, innsikt, kreativitet og fellesskap” (Ims 1994, s 58)

181


«Tema som jeg aldri har tenkt over før viste seg å være viktig både for meg og andre rundt meg» Vi vil derfor hevde at det nettopp ved en handelshøyskole er svært viktig med etikk, og da mener vi i særlig grad etikk med målsetning om å gjøre mennesker bedre rustet når de står overfor moralsk kompleksitet (Solomon, 1993). Moralsk utvikling er en livslang prosess som ideelt sett bør starte med god oppdragelse og kulminere i refleksjon og dypere forståelse for våre handlinger i voksen alder. Som moralpsykologien har lært oss er barnets impulser til stede fra dets aller første levetid (Hauser, 2006) og gjennom opplevelser i barndommen legges grunnlaget for moralsk utvikling (Seligman, 2002). Slik sett har Odd Langholm rett i at etikken hører hjemme i barnehagen. Refleksjoner over godt og vondt kan man ikke utsette til voksen alder. Men det følger ikke av dette at det er for sent å utvikle sin moralske kompetanse i ung voksen alder. Tvert imot støtter empirien den motsatte posisjonen – det er av største viktighet at individet gjennomgår en pågående moralutviklingsprosess etter hvert som kunnskapen hennes blir større, mulighetene hennes til å bruke makt og teknologi (til gode og dårlige formål) øker og hun vokser inn i rollen som autonom beslutningstaker med personlig ansvar for beslutningenes utfall for berørte parter. Denne personlige dimensjonen betones av flere av studentene våre: «Jeg mener bestemt at kurset er med å utvikle deltakerne personlig på en måte få andre fag ved NHH gjør. Det er umulig å gjennomføre kurset uten å gå i tankeboksen flere ganger. Jeg tror at beslutninger i etterkant av et slikt kurs alltid (eller i hvert fall i lang tid fremover) vil farges av diskusjonene og individuelle refleksjoner som er utført i løpet av semesteret. Sånn sett er kurset nyttig for bedrifter også, da de vil motta unge økonomer som i hvert fall burde være i stand til å vurdere andre ting enn bare profitt». Myte 2: Etikk gir ikke tydelige svar og kan derfor ikke brukes i praktisk beslutningstaking Vi vender nå oppmerksomheten til den andre myten om etikkens vesen som vi vil diskutere. Det gis ofte uttrykk for at etikk ikke er nyttig for praktiske beslutningsformål siden det alltid er mange ulike meninger om hva som er rett og galt. Og hvordan skal vi forholde oss til beslutningsprinsipper som ikke kan gi oss objektive og entydige konklusjoner? En prominent forkjemper for dette perspektivet er Harvard-professor Michael Jensen (2001), som argumenterer mot stakeholderperspektivet og andre perspektiver som avviker fra 182


aksjonærperspektivet med den begrunnelse at de ikke spesifikt kan gi beslutningstakerne et svar på hva som er riktig beslutning. Aksjonærperspektivet gir derimot presise og nyttige handlingsregler når man skal skille mellom ulike beslutningsalternativer. På dette grunnlaget avviser Jensen interessentperspektivet fullstendig. Vi innser at et klokt etisk svar sjelden er så klart at det er egnet til å sette to streker under svaret. Etisk refleksjon er ikke et presist instrument lik en algoritme hvor numeriske input kan mates inn i en maskin for så å poppe lynraskt opp etter å ha blitt behandlet i et sofistikert regneprogram. Etikk som taus kunnskap kan ikke settes inn i en algoritme – og det er heller ikke poenget. Det er mye som taler for at slik taus kunnskap er vesentlig på mange av livets områder, og spiller en helt sentral rolle i etikken. Betydningen av taus kunnskap er blitt påvist i mange sammenhenger, blant annet innenfor området kunstig intelligens («artificial intelligence»). Her forsøkte man på åttitallet å tappe (emulere) menneskelig kunnskap for så å putte denne kunnskapen på boks – gjøre den upersonlig og eksplisitt og tilgjengelig for alle. Det viste seg da at jo mer en ekspert har erfaring fra praksis – dess vanskeligere var det å tappe hans kunnskap. Novisen derimot, som hadde lært kunnskap via bøker og forelesninger og hadde måttet svare for denne kunnskapen til en eller annen konvensjonell eksamen, var det enklere å imitere, putte på boks og anvende (jfr. Dreyfus og Dreyfus, 1986). Også våre studenter er opptatt av skillet mellom ulike typer kunnskap og ulike typer læring: «I Etisk handling har studentene generelt sluppet mye til i klasserommet. Dette er det altfor lite av i andre fag jeg har hatt ved NHH. I faget lærte jeg noe som jeg kan bruke i ulike sammenhenger i livet, i motsetning til det som ofte blir resultatet av fag der en pugger og har manglende forståelse for hva man faktisk gjør». Tore Nordenstam lager et viktig skille mellom artikulert kunnskap, dvs. påstandskunnskap, og mer eller mindre implisitt know-how, ferdighetskunnskap eller fortrolighetskunnskap (se Gøranzon og Nordenstam 1978). Mens en deltaker gjennom sin sosiale praksis utvikler ferdighetskunnskap, kan han også ha en viss evne til å artikulere sine ferdigheter i ord. Men den sakkyndige har også en annen type sakkunnskap, som kan være vanskelige å artikulere. Eksperten som ekstern konsulent opptrer derfor på to forståelsesplan – på deltakerplan og på analyseplan. På deltakerplanet kan han bruke sine egne begreper, mens på det analyserende planet er horisontbrytningen nødvendig for forståelsen. På det analyserende planet kreves påstandskunnskap som hviler på et sett felles begreper:

183


«Jeg opplevde faget som annerledes enn de andre fagene ved NHH. Den største forskjellen var knyttet til den praktiske og reflekterende undervisningen. Diskusjonene i timene var mye bedre enn det jeg er vant med fra de andre fagene og terskelen for å delta var lavere. Det var også en stor forskjell fra de fagene jeg vanligvis har med tanke på at kurset i så måte ikke dreide seg om å finne det ‘beste’ svaret, men at en sak kan belyses fra ulike vinkler og at det er nettopp det som avgjør hva som er det riktige svaret. Det er ikke bare en teori som dikterer svaret. Kurset har også gjort meg flinkere til å argumentere muntlig». I vår sammenheng er det også interessant å ta med hva som ifølge Nordenstam (1978) skiller den etisk kompetente aktøren fra den inkompetente. Den etisk kompetente aktøren tar hensyn til andre mennesker og levende skapninger som en del av sin karakter, men det som «gjør eksperten umoralsk er […] at han gjennomfører sine resonnement uten å regne med de menneskelige følgene. En etisk kompetent aktør kan derfor ikke avslutte sine beregninger med å legge til et avsnitt med etiske synspunkter. De etiske synspunktene må være med og bestemme hans tenking og handling hele tiden» (vår oversettelse fra svensk; jfr. Gøranzon og Nordenstam, 1978, s. 136) Etisk kompetanse kan aldri bli en algoritme, for det særegne ved kloke etiske løsninger er at de baserer seg på multiple perspektiver. Vi vil sterkt forfekte at etikk går utover de rene økonomiske eller tekniske perspektiver. På grunnlag av studier av den sveitsiske psykoanalytiker Carl Gustav Jungs arbeider utvikler Ian Mitroff (1998) fire dimensjoner som han mener er vesentlige for å unngå å gjøre feil av type III. Feil av type III viser til å finne en eksakt løsning på et problem, men senere finne ut at man har løst galt problem. Man har truffet innertieren, men har skutt på feil målskive, altså total skivebom! Denne feilen er meget typisk og ofte et utslag av teknosentrisme, som viser tilbøyeligheten til å definere ethvert problem som om det var teknisk/vitenskapelig (Ims og Zsolnai, 2006). Den åpenbare fellen er at problemer der det er vanskelig å måle, veie eller telle, oversees eller behandles som om de var mulige å måle, veie eller telle. Den graverende feil som dermed ofte gjøres er at dypereliggende problem likegodt kunne være et menneskelig eller et økologisk problem som trengte en helt annen type løsning. Vi har mange eksempler på at teknisk gode løsninger jakter på problemer, og forsøker å tvinge seg på problemer som dypest sett har en annen karakter. Dette er essensen ved det tekniskøkonomiske perspektivet. Et aktuelt eksempel er troen på økonomiske insentiver for å gjøre en god jobb. Antar man at mennesket lar seg styre fullt ut av ytre økonomiske belønninger,

184


så er det nærliggende at jo høyere lønn, dess bedre. Men som mange ledere har innsett, så vil en svært høy lønn kunne virke dysfunksjonell på det å gjøre en god jobb (jfr. Frey og Osterloh, 2005). Olav Thon er en representant for dette synet, og har uttalt at en leder ikke bør tjene mer enn to millioner i året. Å kaste et etisk lys på et problem, innebærer å se at ethvert viktig problem har mange dimensjoner knyttet til seg. Etikkens rolle er nettopp å trekke inn supplerende – så vel som mer fundamentale – perspektiver som er relevante for å ta en klok beslutning. Følgelig kan det være et godt hjelpemiddel å dele inn virkeligheten i fire ulike dimensjoner (Mitroff, 1998). De fire dimensjonene illustreres i Figur 1:

Tekniskvitenskapelig

Eksistensielt

Systemisk

Sosialtinterpersonlig Figur 1: Fire dimensjoner ved ethvert viktig problem (Mitroff, 1998) Det teknisk/vitenskapelige perspektiv er det dominante perspektiv i den vestlige verden siden opplysningstiden. Denne kunnskapen produseres typisk av våre veletablerte profesjoner på tekniske universiteter og handelshøyskoler. Kunnskap av denne typen har stor presisjon, er etterprøvbar og generelt enkel å formidle. Dette perspektivet favoriserer tekniske løsninger på de fleste problemer. Vi kan tale om en teknosentrisk bias som delvis kan forklares med den status og prestisje som ingeniører og økonomer nyter i vår kultur. En annen forklaring er at dette perspektivet er håndgripbart og framstår som konkret. Det er derfor forholdsvis enkelt å vinne sosial tilslutning til dette perspektivet Det sosiale-interpersonlige perspektivet er kunnskap som springer ut fra vitenskapelige fagområder som psykologi, sosialpsykologi og sosiologi. Dette er sosialvitenskapelige fagområder som fokuserer individet i forhold til en 185


større sammenheng, sosiale grupper og familier. Her vektlegges relasjoner og sosiale fellesskap. Det systemiske perspektivet tar i betraktning at alt henger sammen i en verdensvev. Dette er klart et holistisk-økologisk perspektiv med fokus på de langsiktige konsekvenser av hvordan et problem «løses». I dette perspektiv blir det naturlig å ta med hva en beslutning i dag medfører for naturen og for fremtidige generasjoner – selv om disse interessentene ikke sees og objektene ikke eksisterer på beslutningstidspunktet. Dette perspektivet går utover snevre perspektiver på tid og rom. Samtidig tar det høyde for dysfunksjoner og boomerangeffekter som en konkret beslutning kan når vi ser den i et mer omfattende system. Det eksistensielle perspektivet fokuserer på livsverden og meningen i eller med livet for enkeltmennesker. Her er menneskets følelser, mening og verdighet vesentlige aspekter. De viktige eksistensielle spørsmålene som krever svar i dette perspektivet er: Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Har jeg et livsprosjekt? Burde jeg hatt et? Eventuelt hvordan påvirker handlingene mine livsprosjektet mitt? I siste instans påvirker alle viktige beslutninger og handlinger beslutningstakers selvoppfatning og integritet. Derfor bør rasjonelle individer være opptatt av slike store spørsmål som har med hva man kan gjøre for å leve det livet man ønsker. Hver av disse fire dimensjonene er viktige, men i etisk sammenheng er det sentralt å systematisk arbeide seg gjennom alle for å komme fram til et klokt og informert valg. Vi vil hevde at å kunne tenke gjennom disse fire dimensjonene kan være svært fruktbare både for studenter og praktikere i enhver viktig beslutningssituasjon. Denne holdningen deles av en rekke av studentene i Etisk handling: «Jeg har fått en bedre forståelse for at det er mange ulike synspunkter som er viktige, og jeg har nå et rammeverk for hvordan jeg kan ta et standpunkt i vanskelige spørsmål. Jeg mener at det er viktig å gjøre økonomer forberedt på at det kan være vanskelige valg og oppgaver i arbeidslivet, og at disse valgene bør tas på bakgrunn av innsikt og forståelse for ulike synspunkter. Jeg har også forstått at man ikke kan ta valg og begrunne dem med at en tar valgene som økonom og ikke person»

186


Myte 3: Etikk må læres med en tilnærming som alle andre fag ved en handelshøyskole Tradisjonelt har høyere utdannelse lagt vekt på to aspekter – kunnskaps- og ferdighetsaspektet. I forholdet mellom disse har kunnskapsaspektet hatt første rang. Dette er to sentrale aspekter, men vi vil hevde at et tredje aspekt – holdnings og verdiaspektet – har vært ignorert i vesentlig grad. I høyere utdannelse generelt har teknisk-vitenskapelige perspektiver dominert. Vi vil sterkt hevde at vi tenger en balanse mellom alle de tre aspektene ved utdannelse, hvilket kan illustreres i et triangel som vi vil betegne (ut)dannelsens triangel (se Figur 2):

Verdier og holdninger

Kunnskap

Ferdigheter

Figur 2: (Ut)dannelsens triangel La oss definere de tre aspektene i det følgende. Med Aristoteles vil vi betegne kunnskapsaspektet episteme som ren vitenskap. Dette omfatter det allmenne – det som er invariant og som kan universaliseres. Dette er en type kunnskap som er kontekstuavhengig og uforanderlig. Typeeksempler på slik kunnskap er matematikk, logikk og fysikk. Ferdighetskunnskap kan på den annen side betegnes som know-how-kunnskap som det kan være vanskelig og unyttig å eksplifisere. Dette er en type taus kunnskap som først og fremst uttrykkes i handling – som ferdighet. Går vi igjen til Aristoteles kan vi se dette som en intellektuell dygd – techne. Denne typen kunnskap er konkret, foranderlig og kontekstavhengig. Illustrerende eksempler på slik kunnskap (ferdighetsviten eller kunnen) vil være håndverkerens eller kunstnerens ferdigheter. Denne kunnskap er erfaringsbasert og i stor grad basert på at man lærer ved å imitere – og ved å se etter hva andre gjør i liknende situasjoner. Vi mener at det tredje aspektet i triangelet – holdninger, verdier, praktisk klokskap, dømmekraft og skjønn – har hatt alt for lav status i vår kultur og må derfor løftes fram, diskuteres og analyseres. Dette tilsvarer i aristotelisk forstand dygden phronesis, som er sentral i moralsk praksis. Denne typen kunnskap er vesentlig for å finne fram til den handling som er rett handling, dvs. som er i harmoni med dygdene og er adekvat i situasjonen. Aristoteles hevder også at 187


«graden av eksakthet» må passe til emnet, og siden etikk er et praktisk område, trenger vi ikke anvende millimetermål. For praksis er et dynamisk område – det dreier seg om det som kan forandres og som alltid må sees partikulært der og da. Det store spørsmålet blir da: Hvordan kan vi påvirke holdninger og verdier på en ønsket måte i økonomiutdannelsen? Vårt praktiske svar på dette i vår egen undervisning er rollespill. Rollespillet kan sees som et vesentlig middel i en dramatisk prosess. Og drama har lange røtter i vår vestlige kultur. Helt fra antikken og middelalderen har en nyttiggjort seg av teatrets didaktiske muligheter. Under renessansen og reformasjonen ble det enda klarere. Den første norske teaterforestillingen vi kjenner til er satt opp av Absalon Pederssøn (Beyer) som var slottsprest. Stykket het Spillet om Adam og ble antakelig framført på Domkirkeplassen med latinskoleelever i rollene. Etter hvert satte pietismen en bremse for det didaktiske teatrets utvikling. Rollespillet kan ha ulik forankring. Ifølge Boal (1985) kjennetegnes et rollespill ved at en handling blir utspilt uten på forhånd å være innøvet – handlingen skapes altså i den aktuelle situasjonen. I vår egen undervisning lar vi imidlertid deltakerne forme kjernegrupper som jobber sammen et helt semester og som har som et av sine mål å utvikle, regissere og spille et rollespill. De aller fleste av de rollespillene som vi da ser, er godt gjennomarbeidet og replikker og dynamikk er øvet på før det spilles ut i klassen. Det er opp til kjernegruppen selv å skrive manus, utvikle og fordele roller. Og det er opp til gruppene selv å avgjøre om de i mer eller mindre grad skal spille seg selv i et forsøk på å belyse en situasjon ut fra sine egne holdninger og følelsesmessige reaksjoner. Å anvende rollespill går i vår sammenheng ut på å utforske andres livssituasjoner, gå inn i andres roller for å kjenne fra innsiden hvordan andres sko trykker på egne tær. Det hovedsakelige formålet dette sikter mot er å oppnå er empatiutvikling (jfr. Skarðhamar, 2005). Rollespillet i vår sammenheng bruker typisk skrevne manus, mens psykodramaet utspiller seg spontant, og vil aldri kunne gjentas i samme form. Til tross for disse forskjeller finner vi at scenen blir et terapeutisk fristed – «et magisk rom» - for studentene enkelte ganger. Vi tror at leken kan være en drivkraft i denne sammenheng og at den kan være med å drive vekk frykt som typisk kjennes i et klasserom hvor en stimuleres til å bli kjent med hverandre gjennom utfordrende, nye typer felles arbeidsoppgaver. Sentralt i vår pedagogikk er at studentene inviteres til handling og selv får bestemme sine egne premisser. Vi ser at vi øver opp fantasi og spontanitet hos mange studenter og

188


vi ser at dette flytter grensen for egne livsmuligheter i det sosiale miljø. Vi vet at mestring er viktig for å skape en identitet (Håland, 1983) og vi ser at et vellykket spill gjør noe med selvfølelsen hos deltakerne: «Det var overraskende hvor lærerikt det var! Det hjalp meg å sette meg inn i en situasjon som er vanskelig å forstå med intellektet. Ved rollespill er det lettere å leve seg inn i andres følelser, men for så å gå ut i handlefriheten igjen. Rollespillet har i stor grad vært med på å hjelpe meg og trolig andre deltakere til å utvikle empati. Kurset har lagt vekt på flere dimensjoner enn den økonomiske/tekniske som omtrent ene og alene blir tatt hensyn til i en del fag». Leken er trolig opphavet til dramatradisjonen. I følge Aristoteles sin poetikk er det en grunnleggende trang hos oss mennesker å kunne etterlikne og identifisere oss med andre gjennom lek. Vi er av den oppfatning at dersom den naturlige dragningen mot lek blir stimulert utover barneårene, så vil det resultere i økt kreativitet og generell større livsglede (Heggstad, 1998). Enkelte studenter som betrakter drama utenfra har fremsatt myter om at undervisningen blir mindre seriøs ved bruk av rollespill som metode. Vi vil hevde det motsatte. Vi mener at bruk av rollespill gjør undervisningen mer involverende og læringen mer effektiv, siden bruk av rollespill kan innebære å konfrontere seg med etiske dilemmaer og så i neste omgang tvinges til refleksjon omkring etiske verdier ut i fra etiske premisser.

Bruk av rollespill som pedagogisk undervisningsmetode i etikken Martin Buber uttalte at han en gang gjorde den fatale feil å gi instruksjon i etikk, hvilket første til at hans studenter aksepterte hans instrukser som kunnskap. I stedet burde de selv få leve seg inn i temaet og omgjøre praksisen til karakterbyggende substans (Buber, 1955). Den etiske læringsprosess må skje i et praksisfellesskap. Med dette som utgangspunkt vil vi hevde at bruk av rollespill som pedagogisk undervisningsmetode i etikken kan være svært fruktbart med det for øyet å bidra til studentenes moralske utvikling. Tilbakemeldingene fra studentene tyder på at også de opplever at metodikken er hensiktsmessig: «Kurset skiller seg uten tvil fra de andre kursene ved NHH. Det er et mer abstrakt fag uten rette og gale svar. Emnets natur gjør at beste (og sannsynligvis eneste) måten å gjennomføre kurset på en god måte er ved å vektlegge interaksjon mellom deltakerne fremfor tradisjonell forelesning. Foreleserne vektlegger deltakelse fremfor noe annet og terskelen for dette er lav på grunn av enormt høy takhøyde i diskusjonene. 189


Nesten ingenting er for dumt, drøyt eller støtende til å diskuteres». Hovedideen bak bruken av rollespill som pedagogisk undervisningsmetode er å skape nærvær og vekke følelser hos deltakerne og tilhørerne. Dette bygger på en tanke om at det vil være lettere å leve seg inn i den andres situasjon ved å måtte spille denne personen og få en følelse av hvordan personen opplever ulike situasjoner. Tilhørerne som på en indirekte måte også er deltakere forsøker å leve seg inn i de ulike rollene ved å observere hendelsesforløpene på nært hold. De vil også kunne få en følelse for rollespilleren ved at han/hun gjør seg sårbar gjennom å leve seg inn i og spille ut en rolle foran publikum (dvs. de andre deltakerne). Ved bruk av rollespill legger man opp til en aktiv læringsprosess41. Det er ønskelig at tilskuerne skal reagere dersom de opplever at noe i handlingen strider imot deres holdninger og følelser. Det er også meningen at studentene skal bruke rollespill for å provosere frem følelser hos tilhørerne. Hensikten er ikke å oppfordre til bevisstløs innlevelse i de ulike karakterenes liv. Rollespillet skal være en aktiv prosess hvor målet er økt læring. Forhåpentligvis vil prosessen bidra til å skape en grobunn for gjensidig respekt for hverandre gjennom økt forståelse for ulikhetene mellom oss mennesker. Gjennom en slik forståelse blir vi bedre utrustet til å møte ulike personers reaksjonsmønstre, hvilket denne studenten vektla i sine refleksjoner: «Personlig synes jeg at det å få et innblikk i ulike etiske perspektiver har vært veldig interessant. Jeg tror noe av det viktigste jeg sitter igjen med likevel er øvelse på å leve seg inn i tenkte etiske dilemmaer, å kjenne på empati. Man kan kanskje forvente at det er noe som ligger i enhver av oss, men jeg tror like fullt at det å bevisstgjøre seg selv på hvordan man reagerer er svært nyttig».

Rollespill som utgangspunkt for dialog og refleksjon Rollespill som pedagogisk undervisningsmetode kan deles inn i tre faser – den fysisk aktive delen hvor selve rollespillet utspilles. Deretter de umiddelbare reaksjonene og dialogen rundt temaet for rollespillet. Til slutt følger etterrefleksjonen. I hermeneutisk tradisjon er sannheten noe som oppstår i syntesen mellom tese og antitese, dvs. mellom kryssende perspektiver. Det hovedmiddelet vi 41 Se Fuglestad (1997) om relasjonell læringskultur

190


har for å nærme oss en slik dialektisk sannhet er dialogen. Vi vil se dialog som en gjensidig relasjon mellom ulike stemmer, og ifølge Bakhtin (2003) kan stemmer aldri være upersonlige. Nærhet og det personlige skaper en særdeles fruktbar plattform for å søke sannhet og utvikle empati gjennom å se den andre: «Etisk handling var et veldig ”annerledes-fag” som var kjempespennende, nyttig og lærerikt. Det var mer fokus på læring og utvikling enn teori og pensum. Mye flatere struktur, vi som studenter ble myndiggjort og våre meninger betydde noe. Følte at foreleserne var mer ute etter å se hva vi kunne enn hva vi ikke kunne». Den ekte dialogen tillater krysning av ulike oppfatninger og perspektiver. I denne krysningen av perspektiver skapes mening (Ims, 1987) Dermed kan vi si at dialogen står i motsetning til monologens «enøydhet» hvor mening ikke skapes, men blir sett på som gitt, og forsøkt overført, så og si injisert, av den som mener å inneha den korrekte oppfatningen – gjerne en ekspert: «Selve undervisningsformen er det første jeg tenker på ved faget som skiller seg fra de andre fagene ved NHH. Det har vært befriende med et fag der det har vært lagt opp til stor grad av kommunikasjon mellom studenter og forelesere, og der jeg har opplevd at alle innspill man har kommet med har vært verdifulle».

Etter-refleksjon (den indre dialog) I begrepet kritisk refleksjon legger vi en evne til å problematisere de grunnleggende forutsetningene for vår selvforståelse og av virkeligheten omkring oss (Ims og Jakobsen 2004). Det vil si at studentene må oppøves i å tenke gjennom de normer og verdier som de legger til grunn for egen praksis, altså handlinger. Bare slik kan studentene komme forbi nærsyntheten overfor sin egen profesjon og stimuleres til å ta et bredere samfunnsansvar. Det motsatte av kritisk refleksjon er ukritisk tenkning. Den student tenker ukritisk som ”i liten grad stiller spørsmål ved det lærestoffet som blir presentert i undervisningen og i lærebøkene” (Ims og Jakobsen 2004, s. 8). Dersom man glir inn i en bestemt tenkemåte, er det samtidig lett å se på seg selv og sin profesjon som overlegen andre. For å unngå nærsynthet trenger studentene moralsk innsikt (phronesis), og denne evnen må læres i praksisfellesskap med andre. I praksisfellesskapet kreves det at man har evnen til å kunne sette seg inn i andres situasjon. Poenget er å videreutvikle denne empatien og etter 191


hvert oppøve en evne til å finne alternative måter å løse problemer på42. Vi står imidlertid ikke bare i dialog med andre, men også med oss selv. Til enhver tid foregår det en indre dialog, eller en ”mikrodialog”, i ethvert menneske (Bakhtin 2003). Bakhtin kaller dette å være i dialog med den andre stemmen og han mener at den representerer både en del av individet selv, men også det felleskapet som det er en del av (Todorov, 1981, s. 109). Dette skillet mellom ytre og indre dialog er særlig relevant i forhold til selvrefleksjon ettersom vi utvikler vår karakter i et ”dobbelt kretsløp” – i ytre dialog med den andre, og dernest i indre dialog med oss selv. Gjennom dialogen skjer dannelsen gradvis, og mening utvikles i samspilles mellom dialogpartnernes ytre og indre dialoger. En slik prosess skiller seg fra en monologisk prosess hvor det forsøkes å overføre et forhåndsdefinert meningsinnhold til andre, og den er således en utviklende og dynamisk prosess (Ims og White, 1993). I sentrum av denne prosessen står altså to aktiviteter. Den ene er den gjensidige utvekslingen av oppfatninger eller meninger (ytre dialog) og den andre er refleksjonen over disse oppfatningene eller meningene, både egne og andres (indre dialog). Rollespillet kan avsluttes når deltakerne har oppnådd ny innsikt. Det er imidlertid viktig å påpeke at strengt tatt har rollespillet ingen slutt. Hovedtanken bak bruken av rollespill i etikkundervisningen er at man skal ta med seg erfaringene man har ervervet seg videre i livet. For det er gjennom egen handling man oppnår virkelig dyp innsikt. Samtalen hvor man stiller kritiske spørsmål til seg selv og hva en holder på med bør derfor være en prosess som varer livet ut. ”En dannet person har et perspektiv på det livet en skal leve. Hun har livsklokskap som er lært gjennom livet. Hun tenker helhet og hun tenker i langsiktighet” (Ims 2001, s. 112) Gjennom rollespill vil studentene erfare en ny læringsmåte. Rollespill vil også ofte kunne ha en viss kunstnerisk egenverdi, men det er viktig å påpeke at poenget ikke er at fremførelsen skal være spesielt god eller kunstferdig, men at budskapet kommer klart frem43. Dramaet har uansett et sterkt visuelt uttrykk som stimulerer hele sanseapparatet. Historiene som blir spilt ut gjennom virkelige mennesker i dramatiske situasjoner blir større gjennom kroppsspråk 42 For dypere innsikt i temaet kreativ problemløsning, se Kaufmann (1988) 43 Bertolt Brecht var opptatt av at det ikke skulle være for mange effekter på scenen slik at budskapet kom klarest mulig frem. Han poengterte også at man ikke måtte legge altfor stor vekt på det estetiske, slik som for eksempel sang. Målet var å få frem selve budskapet og derfor ble sangen ofte mer en talemåte.

192


og stemninger, og de appellerer til følelsene våre. Følelser er kontinuerlig med på å styre våre holdninger og handlinger. Drama kan således være svært utfordrende, hvilket mange av studentene våre også opplever: «Arbeidet i kjernegruppen var lærerikt i forhold til å jobbe sammen med andre, spesielt arbeidet med rollespillet. Rollespill var langt utenfor min komfortsone, men kjemien vi fikk i gruppen gjorde at rollespillet ble en morsom erfaring». Ved bruk av drama i etikkundervisningen ønsker vi at studentene skal oppleve en ny kilde til erkjennelse. Vi ønsker at studentene skal bli følelsesmessig berørte og opprørte, og at de kan ta med seg erfaringene fra undervisningen inn i sine egne liv, det virkelige liv.

Følelsesmessig berøring og etisk ryggmargsrefleks Arne Johan Vetlesen (1996) behandler begrepet empati og det å bli berørt på en grunnleggende måte. Denne empatievnen medfører at vi har en evne til å bli berørt av ”den andre”. Evnen til empati varierer ofte svært i en klasse på mer enn tretti studenter. Ved å måtte være vitne til eller deltaker i et rollespill er imidlertid sjansen for å bli berørt av en karakters vanskelige situasjon uansett temmelig stor. Blir man ikke berørt, kan man i hvert fall sørge for at observatør eller deltaker blir opprørt gjennom bruk av ulike effekter. Formålet med dramaet er nå inn til affektene hos studentene slik at det etiske perspektivet i rollespillet tydeliggjøres. Berøring av følelser har også den fordel at læringen ofte går over i langtidshukommelsen: «Dette kurset og lærdom herfra vil ha med meg og huske resten av livet». Gjennom etikkundervisningen ved Norges Handelshøyskole ønsker vi at studentene skal utvikle en etisk ryggmargsrefleks. Det vil si å stimulere den indre motivasjon til å handle moralsk i ulike situasjoner. Mange studenter har nok forventninger om et fag som føyer seg inn i rekken av fag basert på premisser fra økonomisk teori og tradisjonell undervisning Møtet med en etikkundervisning bygget på helt andre premisser fører dermed til at de reagerer nærmest instinktivt/ubevisst 44.

44 Den tradisjonelle oppfatningen av økonomen stammer fra den neoklassiske modellen. Homo oeconomicus er en perfekt rasjonell aktør som maksimerer sin nytte, en person som ikke har andre attributter enn ønsket om ”finansiell nyttemaksimering”. Dermed er penger et mål i seg selv (Solomon 1993, s. 19).

193


Det er nettopp her våre synspunkter avviker fra det som ofte vil være gjengs oppfatning ved en handelshøyskole. Det er på dette punktet etikkfaget skiller seg fra andre fag i porteføljen. For poenget er ikke å gi konkrete oppskrifter på hvordan man skal opptre i bestemte situasjoner. Etikk er ikke et fag som rommer eller ønsker å presentere absolutte sannheter, noe som ofte vil være formålet ved en tradisjonell monologisk undervisning. Dersom tradisjonell, monologisk undervisning er den eneste aktuelle form for etikkundervisning ved en handelshøyskole, er vi tilbøyelige til å være enige med dem som karakteriserer etikkundervisning på høyskole- og universitetsnivå for bortimot meningsløst og bortkastet. Dersom etikkundervisning skal ha praktisk nytteverdi, må man arbeide med faget ut i fra dets egne premisser/prinsipper. Det vil ikke si med et amoralsk standpunkt om at vi mennesker er drevet utelukkende av egeninteresse og heller ikke i et forum preget av enveiskommunikasjon. Det som er ønskelig er derimot at de som befatter seg med etikk skal erverve seg en større refleksjonsdybde45: «Jeg opplevde faget som annerledes ettersom fokus var like mye på at studentene skulle delta aktivt i timene og således ta del i læring som passiv tavleundervisning. Rollespillutviklingen, fremføringen og tilskueropplevelsen gå også faget en helt annen dimensjon. Personlig følte jeg at etikkfaget for meg var hva jeg ser for meg gode fag på universitetet er, i mye større grad enn et NHH-fag». For å oppnå dette er det essensielt å øke ens forståelse for seg selv og andre. Egenforståelse og Andreforståelse er vevet inn i hverandre. For å tilstrebe dypere egenforståelse, må vi søke dialogdominerte metoder. Derfor kan dramaets skildring av eksistensielle problemer være en særdeles fruktbar kilde for menneskene til å vinne innsikt i seg selv og forståelse av andre. På denne måten vil utdannelsen også forsøke å utvikle studentenes moralske karakter og studentene vil forhåpentligvis utvikle større tilbøyelighet til å handle etisk.

45 Den nyere konseptualiseringen av en moral economic man er delvis bygget opp som en kritikk av den neoklassiske modellen, og særlig vesentlig er det at moralsk atferd er inkludert som kilde til verdi i tillegg til nytte. Moralsk atferd har her en egenverdi for individet og dette balanseres mot nytte. Disse to hensynene bestemmer sammen hvilke valg individet treffer (Etzioni, 1988). Om økonomen da vil handle etisk bestemmes av hvorvidt hun har sterk eller svak moralsk karakter og av hvorvidt den relative kostnaden av å handle etisk er høy eller lav (Zsolnai, 2002). Således vil økonomens valg av midler være moderert av etiske vurderinger.

194


Oppsummering I dette kapitlet har vi adressert tre myter om etikkens vesen knyttet til integreringen av etikk i økonomiutdannelsene. Formålet har vært å komme nærmere en fruktbar forståelse av etikken og dens plass i økonomifaget gjennom en kritisk diskusjon av tre myter om etikkens vesen. Vi begynte med å diskutere myten om at etikkundervisning hører hjemme i barnehagen og at undervisning i etikk på universitets- og høgskolenivå er fånyttes. Med referanse til relevante studier innen psykologi og pedagogikk, samt en vektleggelse av eksistensiell pedagogikk, argumenterte vi for etikken som livslangt lærings- og utviklingsprosjekt. Videre diskuterte vi myten om at etikken er unyttig for praktiske beslutningsformål ettersom den ikke gir entydige svar til konkrete problemer. Med utgangspunkt i et perspektiv på etikk som taus kunnskap og skillet mellom ekspert- og novisekunnskap argumenterte vi for å forstå og anvende etikken på dens egne premisser i beslutningsøyemed. Det vil innebære at etikken er blitt integrert i en persons karakter, og ikke lenger kan anvendes som enkle retorisk grep med snever egeninteresse for øye. Det er en essensiell forskjell om jeg ser på normer som noe utenfor meg eller om det er noe i meg og som binder meg i min egen subjektive livsverden. Videre argumenterte vi for en firedimensjonal forståelse av problemer som kan sette oss i stand til å evaluere multiple perspektiver på komplekse problemer. Dette er en metodikk for å unngå alle former for teknosentrisme som synes å ha gode vekstvilkår i et samfunn der glass, betong, stål og asfalt møter oss i hverdagen som estetiske og overflatiske kontraster til sårbare mennesker som søker omsorg, mening og livsprosjekter. At lærebøker i økonomi ikke har tatt inn over seg at økonomi er et eksistensielt foretagende er et paradoks vi må leve med, men ikke forholde oss passive til (se Ims og Pedersen 2011). Aller sist diskuterte vi myten om at etikk bør undervises som alle andre fag, og underforstått forståelsen av etikk som likeartet som andre fag. Vi argumenterte i stedet for alternative pedagogiske tilnærminger som tar etikkens særegne natur på alvor, og især rollespill som metode som virkelig kan utvikle empatien i menneskene for å motvirke enhver tendens til at våre studenter skal ende opp med avflatet affekt. Vi har argumentert for en forståelse av etikk som fordrer at etikken ikke bare hører hjemme i økonomifaget som symbol og signal, men at den bør tas på alvor som viktig beslutnings- og handlingsimpuls. Dette innebærer en tilpasset integrering av etikken som spiller på etikkens beste sider. Slik kan den bidra 195


til utvikling av klokskap i beslutningstaking og handling, og til læringsopplevelser som utvikler mennesket snarere enn å «fylle» det med troen på at det eksisterer verdifri kunnskap som typisk har en teknisk-økonomisk karakter. «Menneske først, så spesialist» var inspirerende og oppsiktsvekkende å høre i et masterfag på NHH. Det ga meg en optimistisk følelse og jeg kommer til å være langt mer bevisst på etiske sider av problemer etter dette kurset»

Referanser Bakhtin, M. (2003). Latter og dialog: Utvalgte skrifter. Oslo: Cappelen. Boal, A. (1995) Rainbow of Desire, London/New York: Routledge. Bollnow, O. F. (1969). Eksistensfilosofi og pedagogikk. Oslo: Fabritius. Buber, M. (1955). Between man and man. Boston, MA: Beacon. Dreyfus, H. og Dreyfus, S. (1986). Mind Over Machine: The Power of Human Intuition and Expertise in the Era of the Computer. New York: The Free Press. Etzioni, A. (1988). The Moral Dimension: Toward A New Economics. New York: The Free Press. EU (2011). A renewed EU strategy 2011-14 for Corporate Social Responsibility. Brussel: EU. Frey, B. og Osterloh, M. (2005). ‘Yes, Managers Should Be Paid Like Bureaucrats’, Journal of Management Inquiry, 14, 1, 96-111. Fuglestad, O.L. (1997). Pedagogiske prosessar: Empiri – teori – metode. Oslo: Fagbokforlaget. Gandz J. og Hayes N. (1988). Teaching Business Ethics” Journal of Business Ethics 7, 657-669. Gilligan, C. (1982). In a different voice: Psychological theory and women’s development. Cambridge, MA: Harvard University Press. Gøranzon, B. og Nordenstam, T. (1978). ‘Två vetenskapliga traditioner’, i B. Gøranzon et al. (red.), Ideologi och systemutvecking. Lund: Studentlitteratur. Hamelink, C.J. (1986). Is there life after the information revolution?, i M. Traber (red.), The Myth of the Information Revolution: Social and Ethical Implications of Communication Technology. London: Sage Publications. Heggstad, K.M. (1998). 7 veier til Drama: Grunnbok i dramapedagogikk for lærere i barnehage og småskole. Bergen: Fagbokforlaget. Håland, W. (1983). De vanskelige tenårene. Tenårenes psykologi. Bergen: Universitetsforlaget. 196


Ims, K. J. (1987). Leder i dialog. En studie av informasjonssøk med metoder for personlig utvikling. Bergen: Universitetsforlaget. Ims, K. J. og White, J. (1993), ‘Learning Ethics in a Social Context: A Practical Guide Using Experiential Learning Theory’, Proceedings of the International Association for Business and Society Conference. San Diego, California 19.-21. mars. Ims, K. J. (1994). ’Foretaksetikk ved NHH’, i K. Boye, T. B. Holmesland, K.J. Ims og C. J. Norstrøm (red.), Regnskap og ledelse: Festskrift til Arne Kinserdals 60-årsdag, Bergen: Bedriftsøkonomens Forlag. Ims, K.J. (2003). ‘Praktisk klokskap, lederetikk og økonomi, Magma, 4, 39-46. Ims, K. J. og Jakobsen, O. (2004). ’Moralsk dannelse eller etisk instrumentalisme? En kritisk vurdering av etikkurs innen profesjonsutdanning’, Nordisk Pedagogikk, 24, 2. Ims, K. J. og Jakobsen, O. D (2006).’Cooperation and Competition in the Context of Organic and Mechanic Worldviews – A Theoretical and Case Based Discussion,’ Journal of Business Ethics, Vol. 66 No 1, pp 19-32. Ims, K.J. og Jakobsen O. (2010). ‘Competition or Cooperation? A Required Shift in the Metaphysics of Economics’, i A. Tencati og L. Zsolnai (red.), The Collaborative Enterprise: Creating Values for a Sustainable World. Oxford: Peter Lang. Ims, K.J. og Pedersen, L.J.T. (2011). ’Det som ikke har noen pris: Moralsk dannelse i et økonomisk univers – Om vilkårene for moralsk bevissthet i økonomifagene: en praktisk tilnærming’, i B. Hagtvet og G. Ognjenovic (red.), Dannelse: Tenkning, modning, refleksjon. Oslo: Dreyer Forlag, s. 500-518. Ims, K. J. og L. Zsolnai (2006). ‘Shallow Success and Deep Failure’, i L. Zsolnai og K.J. Ims (red.), Business Within Limits: Deep Ecology and Buddhist Economics. Oxford: Peter Lang. Ingebrigtsen, S. og Jakobsen, O. (2006). Økonomi, natur og kultur: Praktiske eksempler. Oslo: Abstrakt forlag. Jensen, H.S., Pruzan, P. og Thyssen, O. (1990). Den etiske udfordring. København: Handelshøjskolens forlag. Jensen, M. (2001). ‘Value maximization, stakeholder theory, and the corporate objective function’, Journal of Applied Corporate Finance, 14, 3, 8–21. Kaufmann, G. (1988). ‘Problem solving and creativity’, i K. Grønhaug og G. Kaufmann (red.), Innovation: A cross-disciplinary perspective. Oslo: Universitetsforlaget. Kohlberg, L. (1984). The psychology of moral development: Essays on moral development. San Francisco, CA: Harper & Row. Levin, M. (1989). ‘Ethics Courses: Useless’, The New York Times, 25. november, s. 23

197


Løgstrup, K.E. (1956). Den etiske fordring. København: Gyldendal. Maccoby, M. (1975). The Gamesman. New York: Pocket Books. Mitroff, I (1998) Smart Thinking for Crazy times: The Art of Solving the Right Problems. San Francisco: Berrett-Koehler Publishers. Nøra, S. (2003). ‘Ikke glem mennesket’, NHH Silhuetten, 2-2003, 16-17. Pedersen, L.J.T. (2009). ‘Næringslivets etterspørsel etter etikkompetanse: retorikk, realitet eller konformitet?’, i O. Nordhaug og H-I. Kristiansen (red.), Retorikk, etikk og næringsliv. Oslo: Forlag1. Piper, T.R, M. C. Gentile, og S.D. Parks (1993) Can Ethics be Taught? Perspectives, Challenges, and Approaches at Harvard Business School. Boston, Mass: Harvard Business School. Rest, J.R. (1986). Moral Development: Advances in Research and Theory. Westport, CT: Praeger. Rest, J. (1988). ‘Can Ethics Be Taught in Professional Schools?’, The Psychological Research: Ethics: Easier Said Than Done, s. 22-26. Rønning, R. (2004). Omsorg som vare? Kampen om omsorgens sjel i norske kommuner. Oslo: Gyldendal. Seligman, M.E.P. (2002). Authentic Happiness: Using the New Positive Psychology to Realize Your Potential for Lasting Fulfillment. New York, NY: Free Press. Skarðhamar, A.K. (2005), Kunsten å lese skjønnlitteratur: om lesestimulering og lesekompetanse. Oslo: Universitetsforlaget. Solomon, R. (1993). Ethics and Excellence, New York: Oxford University Press. Todorov,T. (1981). Mikhaïl Bakhtine: le principe dialogique. Paris, Seuil. Ulrich, P. (2008). Integrative Economic Ethics: Foundations of a Civilized Market Economy. Cambridge: Cambridge University Press. Vetlesen, A.J. (red.) (1996). Nærhetsetikk. Oslo: Gyldendal. Vetlesen, A.J. og J-O. Henriksen. (2003). Moralens sjanser i markedets tidsalder: Om kulturelle forutsetninger for moral. Oslo: Gyldendal akademisk. Zsolnai, L. (2002). ‘The Moral Economic’, i L. Zsolnai (red.), Ethics in the Economy: Handbook of Business Ethics. Oxford: Peter Lang.

198


Natur og forstĂĽelse

Evolution and Biology of Mind and Ethos Stig Skreslet, Professor emeritus Most humans seem to feel empathy with other living beings, and even with planet Earth. New research on animal behavior indicates that other mammlian species mobilize empathy with con-specific companions trapped in stressful situations, which indicates that human empathy results from the natural evolution of species. It raises questions about the role of empathy in human behavior, not least about how some economies seem to be out of order with ecological theory. Taking into account how actions of empathy are possibly rewarded by human physiology, ethics may be rooted in Man’s phylogenetic constitution, which develops an intrinsic ecological understanding of right and wrong. However, it seems that loyalties to cultural norms and ideologies express a range of different attitudes to the common human environment. It may be speculated that such loyalties can be explained by epigenetic switches that give priority to particular actions of empathy within groups of people. Such considerations may be helpful for the understanding of how ecological inequalities related to space, natural resources and economic exploitation leads to animosity between parties involved.

199


Introduction Why do we want to do good things? Somebody would perhaps remind us that if we don’t, shame and guilt will rightfully bring punishment on our heads, in the form of divine, public or judicial retaliation. Disregarding our fear, cutting to the roots of the issue, Aristotle applied the impassionate word of ethos for the skill of doing good actions to improve human lives and well-being46. However, the modern philosophy of Deep Ecology (Næss 1973) goes beyond the anthropocentric view of the old Greek philosopher, holding compassion with Nature as a virtue of ethos, which seems to place ethics as an intrinsic instinct within ourselves, engaging our unconscious cognition. Is it possible that moral philosophy, which is a branch of philosophy that involves systematizing, defending, and recommending concepts of right and wrong47, could be deeply rooted in our biology? Charles Darwin would nod in appreciation to this question and perhaps ask why we have not taken due notice to his book on the descent of man (Darwin 1871) where he stated that “there is no fundamental difference between man and the higher mammals in their mental faculties” (p. 35). Why should our mental functions not be the result of evolution by natural selection when most of us accept that our anatomy is? We are modern primates who share close ancestors with apes, and even more distant ancestors with fish. More than 200 years have passed since Darwin’s birth and it is only now that science is building solid evidence that may prove the old man right. In this century, anthropoid ethologists who study the behaviour of primates have accepted that apes may be taught sign language and exchange opinions with their teachers. Even parrots that learn spoken words may construct meaningful sentences and anybody who has lived with a dog experiences that body language and inarticulate sounds may combine into an abstract dialogue. Despite intuition would tell you that communication with animals may contain mental contact and expressions of sympathy, it was not before December 2011 that a group of ethologists at the University of Chicago came up with experimental results interpreted as evidence of empathy and prosocial behaviour in rats (Bartal et al. 2011). Though Darwin might leap from his grave in joy, science would not be science if the results did not raise havoc. The paper was immediately attacked by defenders of an old and highly esteemed paradigm stating that animals don’t possess mental abilities reflecting humanlike cognition (Balter 2012). This essay tries to take the debate even 46

Stanford Encyclopedia of Philosophy

47

Internet Encyclopedia of Philosophy

200


further, tossing into the furnace of controversy that not only empathic rat behaviour, but even human moral philosophy that we call ethics, may be understood by Darwin’s theory on evolution when combined with modern physiology and genetics. Sharing and release of distress In the Chicago experiment, pairs of white rats were allowed to become acquainted with each other within a comfortable cage isolated from other rats. The experiments were started after two weeks of making the rats feel at home in their premises. In each experimental session, one of the cage-mates would be transferred to a trap placed inside the cage. The trap prevented free movements and could not be opened from inside, which in a number of the first sessions caused the trapped rat to appear uncomfortable. Some rats expressed ultrasonic distress signals we might understand as cries of anguish. The trapping of a cage-mate agitated the free rat and caused it to look for options to open the trap from outside. Some rats showed more initiative than others and learned faster how the simple door could be opened to release the trapped cage-mate. Very interestingly, male rats were more ignorant to trapped cagemates and less helpful than females who were also more successful in releasing cage-mates. Helpful rats got no reward for freeing cage-mates. The investigators think that free rats experienced distress by observing a trapped cage-mate, and that freeing cage-mates was an intentional act that would end distress, either their own or that of their cage-mate. The results were interpreted as evidence of pro-social behaviour accomplished by deliberate action driven by an emotional motivation understood by the investigators as empathy. As most people know, rats are much used in biological and medical experiments because they in many respects respond to medication like humans do. Like us, they are also highly social animals that behave in ways we recognise as typical for humans as well. We share many physiological traits that are related to stressful situations, which in fact are general among vertebrates, including man, rats and even fish. All respond to stress by producing adrenaline, a hormone that puts the body into a state of alarm and mobilises physiological responses that prepares for concrete actions like flight or fight. One reaction is to produce glucose, a sugar that is the source of energy for biochemical work in all cells, including activities resulting from fear. In this process a substance called cholesterol is transformed into a hormone that regulates the production of sugar. Because physiologists and medics can measure this hormone in blood samples in a matter of minutes after adrenaline has mobilised a state 201


of stress, it is frequently referred to as a stress hormone, whether it is in blood from humans or in rats. The stress hormone is of course very useful for the body in stressful situations, but is harmful if stress maintains a high level of hormone over extended periods of time. For instance, have researchers observed that rats showed signs of fatigue and mental depression after several repetitions of injected stress hormone (Adelson 2005). The stress hormone in rats is called corticosterone, while it in humans is a slightly different molecule called cortisol. Fish scientists associate cortisol with the physiological regulation of excess salt accumulating in the body fluids of fish that stay in seawater (McCormick 2011), which may be of some relevance to the theory that some of our primate ancestors evolved into a marine ape with biological characters still present in us (Hardy 1960). From this evolutionary time-lap we acquired the ability of holding our breath under water when diving for sea-food. We also got our fur of hairs that are as numerous as in other primates, but so short and thin that the fur easily dries and doesn’t accumulate salt crystals which would irritate our skin. However, the most fascinating feature, which we share with seals and seabirds, may be our ability to secrete excessive amounts of salt fluids from glands around our eyes. Imagine a scene from the aquatic ape period of our evolution, maybe set in a mangrove estuary where our ancestors had successfully harvested marine shellfish during the day. Floating their catch on primitive rafts to the shore, they shared the bounty according to social considerations and rituals. Satisfied, maybe they gathered as dusk grew, telling stories and jokes that created roars of laughter and emotional tears running down their cheeks, which would rid their bodies of excess salt. Or maybe failing resources brought hunger, worries and depression that made mothers and fathers cry in desperation for their family or empathy with neighbours. They would not know that today’s scientists who descended from their kids might think that those tears possibly released mental tension and raised their determination for better efforts tomorrow. The aquatic ape hypothesis is still controversial in mainstream palaeoanthropological science, but seems to gain more support in this century. Irrespective of that, and also that the stress hormone in man is chemically different from that of rats, its effect on the physiology of both species undisputedly causes distress. Some free rats in the Chicago experiment would not rest until their cage-mate was set free. Those who learned the trick of opening the door would not hesitate to repeat the effort with increasing skill to see the cagemate escape. Why, when no apparent reward resulted from the action? Again, we may turn to physiology to seek an answer.

202


The biology of empathy A remarkable discovery won wide attention when scientists published that they had isolated opium-like substances from the brain of pigs (Hughes et al. 1975). The group of substances was later described as endorphins, a new word abbreviated from “endogenous morphine” which means that they are naturally produced by the body, within itself. From the last decades, vast scientific documentation shows that vertebrates produce endorphins in response to various conditions like physical activity, excitement and pain, which is followed by a general feeling of well-being. Thus, in the Chicago experiment, rats feeling distress over trapped cage-mates may have eased that pain and rewarded themselves for opening the trap’s door. Empathy is described in many complicated ways in literature written by philosophers and psychiatrists48. Here, we may be satisfied to understand empathy as the capacity to recognize and, to some extent, share feelings (such as sadness or happiness) that are being experienced by another being49. It may seem astonishing that this capacity is so important that it has been transferred by evolution from primitive vertebrates to primates and even man. However, it is easy to understand that social animals like rats and man feel fear and distress when danger hits other members of their society, maybe representing a general threat. Take for instance, the appearance of a snake in a junkyard that is inhabited by rats, a tiger killing cattle or people in an Indian village, or a serial rapist operating in your neighbourhood. Empathy raises pity with the victim and concern for family and neighbours. You could yourself experience that other members of your society were equally concerned with your safety, which might encourage you to join the building of social relations, logistics and appropriate infrastructure to eliminate or reduce the danger. Your gain for “doing good” to friends and community would be your doses of endorphins, freedom from anxiety, more time for professional achievements and private satisfactions, and maybe a feeling of gratitude towards your society. Most of us may feel distress from observing situations when other humans or species are subject to degradation, violence or death, in real life or in visual media. We may be upset and unhappy for not being able to involve ourselves in acts of empathy. However, we talk to family and friends and feel relieved from expressing our concern. Showing personal concern may even have social implications if our expressions mobilises some impact on governmental decision-making. Your economic support of humanitarian organisations or 48

Stanford Encyclopeda of Pilosophy

49

http://en.wikipedia.org

203


taking part in political demonstrations may be effective cases of empathic action that makes you feel good. Where empathy ends We may wish to think that the cage-mate experiment with rats was a normal scene of pure idyll, which is obviously not true. The experimenters observed that some rats were not clearly empathic with trapped cage-mates, which tells us that the capacity for expressing empathy differs between individuals. Many women may not be astonished that male rats were the least empathic, and would probably support that the gender difference applies to humans as well. An educated male biologist might nod in agreement, but on certain scientific premises. However, the main issue is the individual variability in human empathy, how it occurs and why, and sex is only one of many variables. We may all think that we know persons with limited empathic capacity and some times be right about it. In fact, some of us may even happen to face a real case of neurophysiological disorder which upsets the normal balance between cortisol and endorphins, and deserves psychiatric treatment. The balance between dominance and submission is a sublime individual relationship among animals. The pecking order that was first discovered and described in chickens is general in biology and exists in the social fabric of animals, including wolves, apes and even man. Most of us may have experienced it in school classes and job relations. Individuals who fail to adjust into an established order, causes social distress that frequently ends in aggression, sometimes with fatal results. Warfare was some decades ago said to be an exclusive behaviour of man, but more recent research observed that social groups of chimpanzees make territorial wars to protect their resources. In one case, a few individuals broke out of their community to establish themselves in the outskirts of the larger group’s territory. Their former companions did not accept the break-out, organised a war campaign and killed the dissidents, much like we see in American western movies and TV dramas featuring mobs that organise crime. According to older fiction on screen, the winning part represents empathy and ethos, and heroes and bandits defend right and wrong, respectively. However, modern fiction has introduced social realism and challenges the simplistic view, showing that both parties are caught up by history, ethnicity, misunderstood communication and conflicting expressions of ethos. How does the empathy that rats and we may feel from helping out a mate in distress not include adversaries and come in versions of ethos that differ between social groups? 204


Taking ethos as a word for the skill of doing good actions to improve human lives and well-being, it is evident that moral philosophy, which we call ethics, is not universal. What is right for one person or society may be understood as wrong for another. Ethics comes out in differing concepts that probably results from environmental and social challenges, sometimes fuelled by feelings of distress and rightful violence. Is it possible that our individual, ethnic and even cultural cognition of ethics is forged by an ethos that obeys biological adaptation to its natural and social environment? Biological concepts of adaptation Biologists distinguish between genotypic, ontogenetic and short-term adaptation. The terms are closely related to genomics and epigenetics that are more recent distinctions introduced by the science of genetics. Genomics and genotypic adaptation tells more or less the same story about the genome of DNA molecules which contains the complete code of genes repeated in every single cell of an organism. The genome regulates the capacity of an individual to function within a range of environmental conditions and social relations between humans. The capacity of an individual is inherited from its parents and may express traits typical of a population that lives in a particular environment. Take for instance, indigenous people who have evolved under arctic and tropical environments and obviously carry different genotypes. Both express ethnic constitutions that don’t change if individuals travel to the other environment. Such genotypical adaptation of an ethnic population to its environment can only be changed by mutations that change the genome’s coding, or by interbreeding with other ethnic people. However, environmental factors may cause irreversible biological changes by ontogenetic adaptation. For instance may premature birth or starvation during childhood, cause lifetime disadvantages that occur irrespective of ethnicity. That is not the case with the reversible short-term adaptation that is mostly called acclimation by physiologists. A typical example occurs when people move to a new habitat that offers exposure to a colder or warmer environment. It will gradually change a person’s physiological capacity to be better acclimated to the ruling climate. Once the exposure is reversed, the acclimation returns to the previous physiological state (Skreslet & Aarefjord 1968). Both ontogenetic adaptation and acclimation may be explained by epigenetics50, which is a new and very hot field of genetic science. It consid50

http://learn.genetics.utah.edu

205


ers that many of the genes that are present in a genome are inactive in the sense that they appear to be switched off. They may be triggered to function by some environmental factor, which may be related to physical extremes, shortage of food or social stress. A gene that is normally dormant may function for only short periods of a life-time, and cause reversible acclimation or irreversible ontogeny of no consequence for the next generation. However, in some cases genes activated by the environment are not turned off once they have been activated, and seem to be transferred in an active state by DNA from parents to the fertilised egg. This means that a physical ability or a social behaviour acquired by the effect of an environmental factor may be passed on from one generation to the next, and even for several generations in some cases. This is close to a biological theory published by a French scientist (Lamarck 1802). Charles Darwin supported Lamarck’s thinking as relevant for his own theory on evolution by natural selection, but French contemporary scientists and generations of Darwinists world-wide offered only contempt and ridicule. Today, neo-Lamarckism is vividly debated in epigenetics. It is fair to assume that ethnic groups differ in their physiology due to their genotypic adaptation to different habitats. However, the differences may be smaller than you would expect, which is evident in the ability to withstand cold environment. Physiologists were astonished to observe that arctic people live in a tropical microclimate underneath their technologically advanced garments. Their short-term physiological response to cold exposure was not much different from people living in the tropics. However, the fair skin of northern people displays genotypic adaptation to their physical environment by producing much vitamin D when exposed to sunlight. During winter, northerners may compensate the shortage of sunlight by a diet of fish oil rich in vitamin D, to stay healthy. An ethnic African staying in the arctic would require a diet even richer in vitamin D because dark pigments reduce the skin’s production. Other physiological relationships show that genotypic differences in ethnicity may be related to diet. Milk intolerance is very frequent (more than 80%) among East Asians and indigenous North Americans, but not in north Europeans and Anglo-Americans (less than 25%). The difference probably resulted when humans in the Middle East learned to domesticate cattle about 8000 years ago (Diamond 2005). The knowledge spread to northern Europe during the next 6000 years, but did not reach East Asia before more recent times due to environmental conditions that did not comply with the ecology of cattle. In the Americas, natives were isolated by the Bering Strait and came into contact with cattle only after the Spanish invasion brought them from Europe. Thus, evolution has worked in too few generations to generate general tolerance to milk in present ethnic Americans.

206


Cultural differences in gathering and cultivation of plants and hunting of wild animals are directly related to continental and regional differences in flora and fauna. Taking into account ethnic requirements for particular components in the diet, shortage or extinction of particular resources by landscape development, or loss of traditional knowledge on medical requirements and appropriate local remedies, could cause malnutrition and physical or mental diseases. In our times, people of different ethnic origins migrate between continents and establish families of mixed origin. Many change from traditional ethnic food to uniform urban food that is mass-produced and sold in international markets. Food and beverages like donuts, hamburgers, pizza, pasta and high-sugar drinks are rich in calories but poor in essential nutrients, which may cause malnutrition if the diet is not strengthened with more wholesome components. Medical problems resulting from malnutrition is already a challenge in many industrialised and urban societies where unbalanced nutrition may be an underlying factor that causes physiological distress and social unrest. Mental depression and psychoses are physiological disorders frequently associated with nutritional deficiency of essential fatty acids that constitute the walls of nerves and brain cells (Pataracchia 2008). The functional relationship with social disabilities, public disorder and violence is not really understood, but it is tempting to suggest that ethnicity and phylogenetic dispositions are less important than general human epigenetics. Acclimation and ontogenetic adaptation of empathy and ethos René Descartes, the seventeenth century philosopher who stated that “I think, thus I am” suggested that the seat for our consciousness and self-awareness was non-physical but existing in a kind of dualistic communication with our body. He thought that our sensory organs provided information to our material brain that was somehow connected to an immaterial mind. This dualistic model may today be under attack by scientists who found that the rat brain contains some special cells that encode the rats’ self-positioning within their environment (Hafting et al. 2005). It is reasonable that humans possess the same self-positioning ability, which is interesting if we consider that each of us intuitively understands that we possess a unique identity that is only ours. At any time in our lives, our physical body occupies a unique space that is not simultaneously available for physical objects or other biological beings except for internal parasites. Could this recognition arise from a neural replica of that internal space, constructed within the brain? Could it, in combination with acquired environmental experience and the adequate functional responses we know our bodies can mobilise, constitute what we conceive as our unique 207


mind and identity? Such conscious intelligence would be needed to monitor and control relations between our body and its social and natural environment, but at present there is probably no definite answer to the question. However, we should be open to the possibility that what we call mind or soul need not be immaterial, but rather exist as an integrated part of ourselves as biological beings. Our identity keeps a set of references and standards that rule our priorities in life. Some of us find beauty and consolation in sceneries that are strange and challenging to others, for instance depending on whether we have an urban or a rural identity. However, we may experience that our identity changes with our social and physical environment, for instance when moving from a childhood farm environment to spend an adult life in a city. The conception of what is a satisfying environment or an ethical relationship with social structures and nature may develop into a social consensus among family members and be characteristic for each local community, but appear strange and even ridiculous to outsiders. When our conceptions and values are questioned or challenged by others, we may feel that our identity is at stake. For instance, may loss of a cherished landscape or way of life due to economic development be saddening and even upsetting. If our empathy with those we hold dear cannot be met with appropriate physical or social actions because the means are not within our reach, we are left with feelings of distress and lost control over our life. For people who face extreme cases, there may be no way out, except flight or fight. This is what we see in many parts of the world today, and we don’t quite understand the hate and brutality involved. We only see the misery, violence, and lost dignity that cries for a proud identity. Does the desperation of a warrior express his biological acclimation to a new physical and social reality? Is the action of a suicide bomber triggered by an epigenetic modification of her genome which changes her mentality? Maybe her action is forced by empathy that refers to an ethos shared with family and brothers-in-arms, which allows her to accept bringing misery to unknown people? Can lasting opposition to suppression of individual and ethnic dignity create ontogenetic adaptations that carry such a war-time ethos across generations by epigenetics according to neo-Lamarckism? Is it even possible that some of the behaviour we don’t understand in other cultures results from epigenetic adaptation to distress experienced through many generations? Then, it would be possible that mutations can occur unnoticed if they express the same feature as the epigenetic adaptation of ethos. Such a process would actually comply with how Huxley (1953) considered that evolution might operate in general to establish phylogenetic adaptation. 208


Conclusion The discovery of empathy in rats may be upsetting in itself, but what really matters is that it confronts us with the possibility that our own mind and ethical cognition may result from biological faculties inherited from the animal kingdom according to Darwin’s theory on evolution by natural selection. Modern genetics, and in particular the very new science of epigenetics, may provide us with more knowledge on how we relate as biological beings to our social and natural environment. It has already revitalised the scientific paradigm of neo-Lamarckism which may possibly explain how ethnicity, nations, religions and ideologies differ in understanding ethical concepts of right and wrong. We could perhaps experience a new interdisciplinary field of science that unites basic biology and human population ecology with all social sciences. Such convergence of traditionally separate scientific traditions is definitely needed to generate a holistic philosophy that guides mankind how to evolve our overexploited habitats into a more balanced global ecosystem. References Adelson, R. (2005). Hard-hitting hormones: The stress-depression link. American Psychological Association Science Watch, 36, 1, 24. http//www.apa.org. Balter, M. (2012). “Killjoys” challenge claims of clever animals. Science 335, 1036-1037. Bartal, I.B.A., Decety, I. & Mason P. (2011). Empathy and pro-social behavior in rats. Science 334, 1427-1430. Darwin, C. (1871). The descent of man, and selection in relation to sex. London: John Murray. Diamond, J. 2005. Guns, germs and steel. The fates of human societies. New York: W. W. Norton & Co. Hafting, T., Fyhn, M., Molden, S., Moser, M.B. & Moser, E.I. 2005. Microstructure of a spatial map in the entorhinal cortex. Nature 436, 801-806. Hardy, A. (1960). Was man more aquatic in the past? New Scientist 7, 642-645. Hughes, J., Smith. T., Kosterlitz, H., Fothergill, L., Morgan, B. & Morris, H. (1975). Identification of two related pentapeptides from the brain with potent opiate agonist activity. Nature 258 (5536), 577–580.

209


Huxley, J. (1953). Evolution in action. London: Chitto & Windus. Lamarque, J.-P. (1802). Recherches sur l’organisation des corps vivant. Paris: Maillard. McCormick, S. D. (2011). Hormonal control of metabolism and ionic regulation. The hormonal control of osmoregulation in teleost fish. Encyclopedia of Fish Physiology 2011, 1466-1473. NÌss, A. (1973). The shallow and the deep, long-range ecology movement. Inquiry 16, 95-100. Pataracchia, R. J. (2008). Orthomolecular treatment for schizophrenia: A review (Part 1). Journal of Orthomolecular Medicine 23, 1, 21-28. Skreslet, S. & Aarefjord, F. (1968). Acclimatization to cold in man induced by frequent scuba diving in cold water. Journal of Applied Physiology 24, 2, 177181.

210


Kant and Cavell on aesthetical judgment and the experience of nature – some reflections 51 By Dagfinn D. Dybvig UiN/HHB

Abstract: In the following I will reflect on (1) Kant’s ideas about aesthetical experience and natural beauty in The Critique of Judgment, (2) how these ideas are taken up by contemporary American philosopher Stanley Cavell through his concept of “attunement”, and finally, (3) how Cavell links Kant’s ideas about aesthetical experience and natural beauty to the writings of the great American romantic Henry David Thoreau, in particular to the book Walden: or Life in the Woods.

In his third critique, entitled the Critique of Judgment, dealing with the concrete, sensuous experience of nature – including aesthetical experience – Immanuel Kant suggestively remarks that “there neither is nor can be a science of the Beautiful, and the judgement of taste is not determinable by means of principles … There is therefore for beautiful art only a manner (modus), not a method of teaching (methodus).” (§60) A central feature of Kant’s third critique is thus that it can be read as a modification of the first critique’s (The Critique of Pure Reason) one-sided reliance on the notion of a formal “schematism”. That is, while the first critique in its notion of nature relies on a highly gener51 Based on chapter six of the Ph.D. dissertation: Kingdom and Exile: A Study in Stanley Cavell’s Philosophical Modernism and its Dilemmas (NTNU 2007.)

211


alized, rule-bound conceptual scheme, the third critique in its notion of nature and natural beauty is concerned with how natural phenomena in their specificity must be judged in accordance with more fine-grained, sensuous criteria. That is, the problem of judgment leads Kant, in the second part of the third critique, to the regulative (yet in his eyes transcendental) principle of teleology as a necessary guide to reflective judgment. What is crucial to our account is that, precipitating this move, we find in the first part of the third critique the elaboration of a form of judgment that does not rely on teleology (vis-à-vis concepts) but on the notion of a purposiveness without a purpose (or “lawfulness without law”), and the peculiar pleasure the subject derives from reflecting upon it. As Kant stresses (§9) regarding this kind of judgment, which is aesthetical: “The cognitive powers, which are involved by this representation, are here in free play, because no definite concept limits them to a particular rule of cognition.” It is not a rule, but the link between the subject’s pleasure and the object’s “lawfulness without a law” that makes the claim of aesthetic assessment take on the character of inter-subjective judgment, rather than personal preference. Therefore, Kant writes in the Introduction: A singular empirical judgement, as for example, the judgement of one who perceives a movable drop of water in a rock-crystal, rightly looks [valid] to every one finding the fact as stated, since the judgement has been formed according to the universal conditions of the determinant judgement under the laws of a possible experience generally. In the same way, one who feels pleasure in simple reflection on the form of an object, without having any concept in mind, rightly lays claim to the agreement of every one, although this judgement is empirical and a singular judgement. For the ground of this pleasure is found in the universal, though subjective, condition of reflective judgements, namely the final harmony of an object (be it a product of nature or of art) with the mutual relation of the faculties of cognition (imagination and understanding), which are requisite for every empirical cognition. [Kant 1952:32] I propose that what Kant here calls “the final harmony of an object … with the mutual relation of the faculties of cognition” can be aligned with what the American philosopher Stanley Cavell [1999] calls our attunement to the world and each other. I.e. the way I understand the above quote from Kant, (a) something is deemed beautiful in virtue of our response to its, in some conceptually ineluctable sense, formal coherence with itself, and that (b) the sensuous

212


appeal of this individual self-coherence to our subjectivity, can be interpreted as indicative of our inter-subjective “attunement” to the environment. Hence we could say that aesthetical experience – in particular of natural beauty – is about our “attunement” to the world and to each other. Thus aesthetical experience, including the experience of natural beauty, does not deal with conceptual knowledge, but how we respond with our senses, then and there, to the individual traits of particular objects. As Cavell puts it: “It is essential to making an aesthetic judgment that at some point we be prepared to say in its support: don’t you see, don’t you hear, don’t you dig?” [Cavell 1994: 93] Or in J. M. Bernstein’s words, aesthetics as a field concerns … the sensible conditions of knowledge and meaning, which is to say, sensuous or material meaning, the sensuous element of perceptual claims, and the perceptual element of objective cognitions, the subjective but not private conditions for objective knowing, what can be known only in sensing. [Eldridge 2003:111] Hence, to reiterate, read on what I understand to be Cavellian lines, the third critique is about what Cavell calls “attunement.” In other words, while the first critique concerns the schematization of physical objects in complete generality, the third critique concerns the cognition of particular objects. And in order to understand what is involved in that, apart from any conceptual scheme that can actually be exhibited, we must go by the way of aesthetical judgment. In somewhat more vivid language: The first critique treats of entirely faceless objects, constructed by rule-like operations, while the third critique treats of the individual faces or physiognomies of objects. Correspondingly, aesthetical judgment, to use Kant’s phrase from the critique, “fix our attention on the object itself” [§14]. In elaboration of this perspective, consider Kant’s full phrasing of the point with respect to art: All form of objects of sense … is either figure or play. In the latter case it is either play of figures (in space: mimic and dance), or mere play of sensations (in time) … To say that the purity alike of colours and of tones, or their variety and contrast, seem to contribute to beauty, is by no means to imply that, because in themselves agreeable, they therefore yield an addition to the delight in the form […] The real meaning rather is that they make this form more clearly, definitely, and completely intuitable, and besides stimulate the representation by their charm, as they excite and sustain the attention directed to the object itself. [Kant 1952: 68, italic mine]

213


Thus while in Kant’s philosophy aesthetical judgment as such is not afforded a truth-cognitive function, it is invested with exemplary significance regarding our general harmony with, or in Cavell’s term “attunement” to, the world – and by the same token, to each other. Or more specifically, our spontaneous agreement in aesthetical judgment (when it occurs) paradigmatically demonstrates how we apprehend the world in the same way and are able to communicate about it in a common language – including poetic language. This is why in Cavell’s work, not the least in the early phase exemplified by ‘Aesthetic Problems of Modern Philosophy’ [1994], aesthetic judgment is invested with such tremendous significance. In much the same way as for Kant, esthetical judgment serves for Cavell as an emblem of our shared experience of the sensuous comprehensibility of the world as such, i.e. as a world, that is, as an immanently coherent whole. Therefore, as Bernstein writes in ‘Cavell’s Transformations of Philosophy’: “Following the lessons of Kant’s Critique of Judgement, Cavell approaches [the problems of philosophy] sideways, namely, through an exposition of the peculiar logic possessed by evaluative judgements concerning works of art.” [Eldridge 2003: 112] I will not go into an extended study of the third critique, but I will recall Kant’s four “moments” of aesthetical judgment. (I.e. for the sake of simplicity we will mostly confine ourselves to the Analytic of the Beautiful.) These four moments I take, following Cavell in ‘Aesthetic Problems of Modern Philosophy’, to provide an important clue to our “attunement” to the world and others. Or, following what I take to be the essence of J. H. Zammito’s argument, in the third critique aesthetical judgment is emblematic of the precarious, but finegrained harmony with human cognition that makes the world amenable to rational judgment at all [Zammito 1992]. So, let us dwell for a moment on the Analytic’s four moments under the headings (1) Disinterestedness, (2) Universality, (3) Necessity, and (4) Purposiveness without a purpose: First: Moment (2) and (3) state that aesthetic assessment, despite its reliance on subjective feeling, possesses the universality and necessity that lends it the force of judgment. In effect these moments are characterizing aesthetical judgment as inter-subjective. Second: In singling out aesthetically relevant form as “purposive without purpose” (or “lawful without a law”), and judgments of taste as “disinterested,” moments (4) and (1) indicate that aesthetical judgment is indexed to a sensuous particular as apprehended by a particular person respecting that indexicality. Which means than one refrains from bringing external considerations to bear, and concentrate on the particular as such, i.e. the particular as an immanently coherent whole unto itself. A beautiful “form” would then be an inner organization (composition) of an object

214


that strikes us as particularly satisfactory as Kant says, on a purely aesthetical level. Therefore, to quote Kant’s examples of beauty in §16, natural and artistic: Flowers are free beauties of nature … Many birds (the parrot, the humming-bird, the bird of paradise), and a number of crustacea, are selfsubsisting beauties which are not appurtenant to any object defined with respect to its end, but please freely and on their own account. So designs a la grecque, foliage for framework or on wall-papers, etc., have no intrinsic meaning; they … are free beauties. We may also rank in the same class what in music are called fantasias (without a theme), and, indeed, all music that is not set to words. [Kant 1952: 72] Accordingly, since the aesthetically relevant form does not pertain to the causal relations of one object to another, the pleasure of the beautiful “is in no way practical, neither like that arising from the pathological ground of pleasantness, nor that from the intellectual ground of the represented good.” [§12] Nor is it theoretical. This also implies that, as we encounter it in judgments of taste, “form” is realized in a manner that precludes it from being reductively abstracted, i.e. exhausted by a scheme that focuses on merely generic features of the object. Hence the perspective of Kantian taste – i.e. of aesthetics – on the world militates against portraying it as an essentially homogenous “space” we can navigate according to a rule-bound conceptual scheme (which is the basically Cartesian vision of the physical world that is reproduced in the schematism of the first Critique.) This animus against abstract-formal reductionism in the third critique is made out clearly by Kant’s remark in §22 that Now geometrically regular figures, a circle, a square, a cube, and the like, are commonly brought forward by critics of taste as the most simple and unquestionable examples of beauty. And yet the very reason why they are called regular, is because the only way of representing them is by looking on them as mere presentations of a determinate concept by which the figure has its rule (according to which alone it is possible) prescribed for it. One or other of these two views must, therefore, be wrong: either the verdict of the critics that attributes beauty to such figures, or else our own, which makes finality apart from any concept necessary for beauty. [Kant 1952: 86] Consequently, in contrast to Classicist aestheticians who sought general laws for beauty, particularly in formulas of proportion, Kant maintains that for something to be beautiful, it must not be merely geometrically perfect. There is no “formula” for beauty, says Kant in §17:

215


It is only throwing away labour to look for a principle of taste that affords a universal criterion of the beautiful by definite concepts; because what is sought is a thing impossible and inherently contradictory. [Kant 1952: 75] In contrast, Kant indicates that the apprehension of beauty demands protracted attention to a sensuous particular; that is, we “dwell” on it. As Kant writes in §12: We dwell on the contemplation of the beautiful because this contemplation strengthens and reproduces itself. The case is analogous (but analogous only) to the way we linger on a charm in the representation of an object which keeps arresting the attention, the mind all the while remaining passive. [Kant 1952: 64] Aesthetical judgment demands concentrated attention to a certain object in the world, rather than attention to a scheme of the world. Hence, in order to appreciate that an animal is beautiful, it is not enough to be told that it has a generic feature, say the shape of a lion. You need to see a specific lion in order to appreciate the beauty of its particular form (qua aesthetical form and not qua biological species.) “The result to be extracted from the foregoing analysis is in effect this”, as Kant summarizes in §22: …that everything runs up into the concept of taste as a critical faculty by which an object is estimated in reference to the free conformity to law of the imagination … And although in the apprehension of a given object of sense it is tied down to a definite form of this object and, to that extent, does not enjoy free play (as it does in poetry), still it is easy to conceive that the object may supply ready-made to the imagination just such a form of the arrangement of the manifold as the imagination, if it were left to itself, would freely project [Kant 1952: 85] Hence the focus of the Analytic is on a “free” order of play (Spiel) that the human subject is capable of producing and responding to, in unison with other subjects, yet is unable to reduce to a conceptual scheme. That is, in our terminology, the Analytic treats of a type of order that appears to us in our fine-grained “attunement” to the world, an attunement that cannot be reconstructed and exhibited on a schematic basis. And, just for the reason that this attunement (and this order) cannot be so exhibited, it is easy to overlook in a systematic account of our cognitive powers, simply because it does not easily fit into the formal categories of a system. That is, from the point of view of the

216


system, it would be much easier to just forget about the individual physiognomies of the world, and concentrate on the general traits that things have in common, such as that they all have extension, that they all occupy a region of space, etc. Hence the function of aesthetics and aesthetical experience could, in a Cavellian perspective, be regarded as being to remind us of certain aspects of our worldly existence that we might tend to overlook or be blind to in more abstract modes of thought. What is crucial to our narrative is that the particularity of aesthetical form, and thus the autonomy of aesthetical judgment, could be seen as something that has been obscured by certain dominating pictures of schematic form and generative rules [cf. Wittgenstein 1958, Mulhall 1979, Cavell 1999.] In other words: The aesthetical perspective is indicative of something that has been lost in our “rationalized” relation to the world, and concomitantly, its recollection serves as a basis for a strategy of recovery of the world as a world. Hence the function of the third critique, if we see it in a Cavellian perspective, is not necessarily to create a theory of aesthetic judgment; it could rather be understood as a therapeutic attempt to recall, return to or recover certain aspects of the world and of our own selves – the part of our selves that feel at home in the world, and in nature. In a slightly different vocabulary: The third critique could be seen as a therapeutic attempt at overcoming our alienation from the world, and from nature. This is compatible with Kant’s conclusion that the only strategy that can do justice to the judgment of taste is the presupposition of a common sense of aesthetical form (which he stresses must not be confused with a common sense of the Understanding.) Thus Kant writes in §20 that judgment of taste must have a “subjective principle” which determines what pleases or displeases by feeling yet with universal validity [Kant 1952: 85]. The upshot is that Kant asserts in §21 that some kind of common sense (Cavell: attunement) is a …necessary condition of the universal communicability of our knowledge, which is presupposed in every logic and every principle of knowledge that is not one of scepticism. [Kant 1952: 84] If we leave to one side the Kantian technicalities, and concentrate on how we can understand this notion in Cavellian terms, we might say that we do not have to “prove” the validity of judgments of taste: We merely need to be reminded of what they are and what they concern, what is at stake, hinted at by the pleasure afforded us by the world when we open ourselves to aesthetical experience. And the “mode”, rather than the “method”, of that reminder is to

217


teach us to look again, to linger (Kant: dwell 52) by the things in the world and to “listen” to our own power of aesthetical judgment, which is, on my Cavellian account, simply part of our attunement to the world. What this means is that the Critique of Judgment cannot complete its argument on purely formal grounds. It is not cognitively self-contained, does not provide its own proof. On the contrary, being readable as a therapeutic work of instruction it can only, directing our gaze, prompt us to look at the world for ourselves, taking it in as an immanently coherent whole, consisting of individual entities, sensuous particulars. We could say that on this vision the function of aesthetical contemplation, as well as of its philosophical elaboration in “aesthetics”, is to wake the sleeping beauty of the world. But this means that we must rouse the sleeping capacity within our own selves for appreciating that beauty – overcoming alienation from nature – and this is where the necessity of a “critique” (understood, I stress, in a Cavellian way) comes in. The element of critique, one might say, borrowing Kant’s famous phrase, is what wakes us up from our “dogmatic slumber.” (Indeed, as Thoreau said of his own work, he wrote in order to “wake my neighbors up.”) Thus, if we are to follow Cavell, it is not enough to merely peruse an aesthetical theory to overcome alienation from natural beauty; we need to go out there and trace the forms of things with our own eyes and our own hands – and to talk and write about it, asking others not to take our words for it, but to go look (or touch or listen or taste or smell) for themselves. In this manner also reading and writing becomes a way of unbracketing the world of sensuous particulars from our self-imposed schematic constraints, and by the same token, to free ourselves from our self-imposed exile, re-entering the kingdom of the world. The joyous feeling, however brief, of the aesthetical experience of nature is part and parcel of that. As William Wordsworth, the paradigmatic poet of nature and founder of Romanticism wrote: O what a joy it were, in vigorous health To have a body... And to the world surrender it As if it were a spirit...53 Thus in a Cavellian perspective it is not hard to conceive how the third critique, when read as an instruction to look at the world afresh, free of artifice 52 Cp. the use of the notion of dwelling in ’Building Dwelling Thinking’ [Heidegger 2001]. 53 The Excursion, Book IV.

218


and prejudice, fed into romanticist, post-Kantian thought. Indeed, as Zammito writes, “Kant’s Critique of Judgement of 1790 marked a watershed … a conduit through which the most important ideas and ideals of the German eighteenth century passed to the generation of Idealism and Romanticism.” [Zammito 1992: 1] This resonates with Cavell’s understanding of romanticism as an attempted recovery of the world from what he calls “skepticism.” Indeed, the post-Kantian romantic-idealist tradition, deeply informed by art and aesthetics, which originates with the reception of the third critique, flows directly into some of the radical philosophy of the twentieth century as well. As J. M. Bernstein summarizes a central tenet of this tradition: Hibernating within aesthetic discourse is another discourse, another metaphysics, the very one we apparently need in order to cognize and transform the one we routinely inhabit. Thus the refuge that aesthetics represents for this alternative conception of community and mode of cognition simultaneously entraps it, a trap that remains until its aesthetic confinement is brought to an end. In Heidegger, Derrida and Adorno the attempt is made to undo the block, release what art and aesthetic discourse signify from the spell that encloses them within the illusory world of art. [Bernstein 1997: 9] Thus to recapitulate: The critique of aesthetical judgment prompts us to make the natural things ours again (and we theirs, surrendering to them), to “recover” the world and the words that uncover it to us, in order to overcome our alienation from it. This recovery of the world implies to recover our own selves, to make the self whole, heal its inner division. In short: To make the self free; free not in opposition to the world but free as part of it, free in the world, the kingdom from which the self has exiled itself. Indeed, Cavell’s favorite example of such an attempted “recovery” of words, world and self, is what Thoreau, the great American romantic, did in Walden – Walden the place (where he “dwelled” on and in nature) and Walden the book. To wit, Cavell [1992] portrays in Senses of Walden Thoreau’s mission to go into the woods in order to live and write as an essay in overcoming a “sense of distance from self, or division of self” [Cavell 92: 107]. Thus Cavell stresses in the Senses of Walden that I am convinced that Thoreau had the Kantian idea right, that the objects of our knowledge require a transcendental (or we may say, grammatical or phenomenological) preparation; that we know just what meets the a priori conditions of our knowing anything über-

219


haupt. These a priori conditions are necessities of human nature; and the search for them is something I think Thoreau›s obsession with necessity is meant to declare. [Cavell 1992: 95]

The self-built abode were Thoreau dwelled

Correspondingly, Thoreau wrote of his dwelling in the forest of Walden regarded as a literary endeavor that: My residence was more favorable, not only to thought, but to serious reading, than a university; and though I was beyond the range of the ordinary circulating library, I had more than ever come within the influence of those books which circulate round the world, whose sentences were first written on bark, and are now merely copied from time to time on to linen paper… [Thoreau 2004: 99] Thus in the poeticized account of life in the woods in Walden, Thoreau repeatedly stresses that his project of living alone at the shores of the pond by the same name, building his own house and living off the land, is to be regarded as an experiment (Thoreau even portrays it as an economic experiment) where there is sought a new equilibrium between man and nature – in life as in words. And to be sure, Thoreau is today regarded as a significant figure in the inception of ecology;54 some have even argued that he coined the

54 Cf. ‘Thoreau: Pioneer Ecologist and Conservationist’. Philip Whitford; Kathryn Whitford, The Scientific Monthly, Vol. 73, No. 5. (Nov., 1951), pp. 291-296.

220


term “ecology.” At the same time Thoreau pioneered civil disobedience, eventually inspiring Gandhi and Martin Luther King. There is even a connection between Thoreau’s opposition to social oppression, in particular slavery, and his quest for ecological balance: Equilibrium with the natural environment, Thoreau seems to suggest, would advance social and psychological equilibrium as well, rendering slavery obsolete. The intriguing feature of Thoreau’s life and work, his experiment as a human being, which has secured for it an enduring significance, is that he combines a poetic-messianic mode of writing with a markedly political and scientific approach to life. Thus the fascinating thing about Thoreau as a writer, which has made his words carry far and wide, is that he demonstrates how it is possible to think about and experiment with ecological issues and simultaneously cultivate life in nature as a poetical endeavour. Because in Thoreau’s idiosyncratic synthesis of idealism and practical sense, even the simple growing of beans is imbued with far-reaching symbolic significance: We are wont to forget that the sun looks on our cultivated fields and on the prairies and forests without distinction. They all reflect and absorb his rays alike, and the former make but a small part of the glorious picture which he beholds in his daily course. In his view the earth is all equally cultivated like a garden. Therefore we should receive the benefit of his light and heat with a corresponding trust and magnanimity. What though I value the seed of these beans, and harvest that in the fall of the year? This broad field which I have looked at so long looks not to me as the principal cultivator, but away from me to influences more genial to it, which water and make it green. These beans have results which are not harvested by me. Do they not grow for woodchucks partly? The ear of wheat (in Latin spica, obsoletely speca, from spe, hope) should not be the only hope of the husbandman; its kernel or grain (granum from gerendo, bearing) is not all that it bears. How, then, can our harvest fail? Shall I not rejoice also at the abundance of the weeds whose seeds are the granary of the birds? It matters little comparatively whether the fields fill the farmer’s barns. The true husbandman will cease from anxiety, as the squirrels manifest no concern whether the woods will bear chestnuts this year or not, and finish his labor with every day, relinquishing all claim to the produce of his fields, and sacrificing in his mind not only his first but his last fruits also. [Thoreau 2004: Ch. 7. The Bean Field] Hence it could be said that Thoreau continues the Biblical tradition of using

221


agricultural symbolism, like that of the daily bread, to bring forward existential truths. For this reason it is crucial that Thoreau’s bean-field is not merely symbolic. After all he had to eat the beans, like the peasant has to eat his daily bread, not only write about them. One could say that to Thoreau an action speaks poetically to the extent that it also speaks for itself. Therefore Thoreau the naturalist and ecological theorist cannot be isolated from Thoreau the poet and visionary, which in turn cannot be separated from Thoreau the political activist and social experimenter. And to Stanley Cavell that would imply that language should open the world to us, attune us to it, and not close it off.

Bibliography Affeldt, S. 1998. ‘The Ground of Mutuality: Criteria, Judgement, and Intelligibility in Stephen Mulhall and Stanley Cavell’ in European Journal of Philosophy, 6:1 pp. 1-31 Bernstein, J.M. 1997. The Fate of Art. Aesthetic Alienation from Kant to Derrida and Adorno. Cambridge: Polity Press. Bernstein, J.M (ed.). 2003. Classic and Romantic German Aesthetics. Cambridge: Cambridge University Press. Cavell, Stanley. 1979. The World Viewed. Cambridge, MA.: Harvard University Press. Cavell, Stanley. 1981. Pursuits of Happiness. Cambridge, MA.: Harvard University Press. Cavell, Stanley. 1988. Themes out of School. Chicago: University of Chicago Press. Cavell, Stanley. 1990. Conditions Handsome and Unhandsome. Chicago: University of Chicago Press. Cavell, Stanley. 1992. The Senses of Walden. Chicago: University of Chicago Press. Cavell, Stanley. 1994. Must We Mean What We Say? Cambridge: Cambridge University Press.

222


Cavell, Stanley. 1994b. In Quest of the Ordinary. Chicago: University of Chicago Press. Cavell, Stanley. 1996a. A Pitch of Philosophy. Cambridge, MA.: Harvard University Press. Cavell, Stanley. 1996b. Contesting Tears. Chicago: University of Chicago Press. Cavell, Stanley. 1999. The Claim of Reason. New York: Oxford University Press. Cavell, Stanley. 2002. Must We Mean What We Say? Cambridge: Cambridge University Press. Cavell, Stanley. 2003. Disowning Knowledge. Cambridge: Cambridge University Press. Cavell, Stanley. 2004. Cities of Words. Cambridge, MA: The Belknap Press of Harvard University Press. Cavell, Stanley. 2005. Philosophy the Day after Tomorrow. Cambridge, MA.: The Belknap Press of Harvard University Press. Crary, Alice and Shieh, Sanford (ed.). 2006. Reading Cavell. Oxon: Routledge. Eldridge, Richard. 1989. On Moral Personhood. Chicago: U of Chicago Press. Eldridge, Richard. 1997. Leading a Human Life. Wittgenstein, Intentionality and Romanticism. London: The University of Chicago Press. Eldridge, Richard (ed.). 2003. Stanley Cavell. Cambridge: Cambridge University Press. Hammer, Espen. 2002. Stanley Cavell. Skepticism, Subjectivity and the Ordinary. Cambridge: Polity. Heidegger, Martin. 1977. The Question concerning Technology. New York: Harper & Row Heidegger, Martin. 2001. Poetry, Language and Thought. New York: HarperCollins. Heidegger, Martin. 2002. Being and Time. Oxford: Blackwell Publishing.

223


Kant, Immanuel. 1929. Critique of Pure Reason. Hampshire: Palgrave. Kant, Immanuel. 1952. The Critique of Judgement. Oxford: Oxford University Press. Kompridis, Nikolas (ed.). 2006. Philosophical Romanticism. London: Routledge. Laing, R.D. 1990. The Divided Self. London: Penguin Books. Marcuse, Herbert. 2006. One-Dimensional Man. London: Routledge. McDowell, John. 1995. Mind and World. London: Harvard University Press. Mulhall, Stephen. 1993. On Being in the World. Wittgenstein and Heidegger on Seeing Aspects. London: Routledge. Mulhall, Stephen (ed.). 1996. The Cavell Reader. Oxford: Blackwell Publishers. Mulhall, Stephen. 1998. Stanley Cavell: Philosophy’s Recounting of the Ordinary. Oxford: Oxford University Press. Mulhall, Stephen. 1998b. ‘The Givenness of Grammar: A Reply to Steven Affeldt’ in European Journal of Philosophy, 6:1 pp. 32-34. Myskja, B. 2002. The sublime in Kant and Beckett: aesthetic judgement, ethics and literature. Berlin: De Gruyter Pippin, Robert B. 1999. Modernism as a Philosophical Problem. Oxford: Blackwell Publishers Pippin, Robert B. 2001. Hegel’s Idealism. The Satisfaction of Self-Consciousness. Cambridge: Cambridge University Press. Rosen, Stanley. 2002. The Elusiveness of the Ordinary. New Haven & London: Yale University Press. Rothman, William and Keane, Marian. 2000. Reading Cavell’s The World Viewed. A Philosophical Perspective on Film. Detroit: Wayne State University Press.

224


Sellars, Wilfrid. 1968. Science, Perception and Reality. London: Routledge & Kegan Paul. Thoreau, H. D. 2004. Walden. Princeton: Princeton U Press Wittgenstein, Ludwig. 1958. Philosophical Investigations. Oxford: Basil Blackwell. Zammito, John H. 1992. The Genesis of Kant’s Critique of Judgment. London: The University of Chicago Press.

225


226


”Han hevder selvfølgelig at Gud er et legeme”. Om Guds plass i Thomas Hobbes’ materialistiske og mekanistiske virkelighetsoppfatning Nils Gilje I Det er en utbredt oppfatning at gjennombruddet for tidlig moderne filosofi i det 17. århundre representerte en radikal transformasjon av et verdensbilde med røtter tilbake til gresk filosofi og tidlig kristendom – Athen og Jerusalem. Med etableringen av det materialistiske og mekanistiske verdensbildet i tidlig nytid ble det nødvendig å gi nye definisjoner og bestemmelser av filosofisk-teologiske begreper som ”Gud”, ”sjel” og ”ånd”. Samtidig ble de skolastiske begrepene ”ulegemlig substans” og ”åndelig substans” – som ble brukt for å karakterisere Gud, sjelen og englene – i tiltagende grad forstått som selvmotsigende og meningsløse uttrykk. Dette skjer samtidig med at de nye naturvitenskapene gradvis reduserer alle årsaksbegreper til mekanisk kausalitet og forsøker å eliminere organiske og teleologiske naturbetraktninger til fordel for en mekanistisk materialisme. Denne prosessen er blitt karakterisert som en ”avfortrylling av verden” eller en utdrivelse av religiøse meningsdimensjoner fra tilværelsen. Den tyske sosiologen Max Weber hevdet i 1919 at selv religiøst musikalske mennesker må innse at det er blitt deres skjebne å leve i en ”gudsfremmed, profetløs tid” (Weber [1919] 1999: 167; jf. Gilje 2011). Filosofen Charles Taylor forfekter en lignende tese. Ifølge Taylor underminerer mekanistiske forklaringer forestillingen om at en høyere realitet blir virkeliggjort og kom227


mer til uttrykk i tingene som omgir oss. Dermed blir ”Guds tilstedeværelse i kosmos ikke lenger noe som er erfaringsnært, eller i det minste ikke lenger på samme måte” (Taylor 2007: 329). Men flere av de sentrale filosofene i det 17. århundre oppfattet trolig situasjonen annerledes: Filosofer som Descartes, Hobbes og Gassendi var alle opptatt av hvordan Gud kunne reintroduseres i det nye verdensbildet. Deres prosjekt var å vise at filosofiens og teologiens Gud riktig forstått kunne forenes med tidens nye materialistiske og mekanistiske antakelser (jf. Funkenstein 1986, Gorham 2011). I det store standardverket Den mekaniske naturopfattelse hos Thomas Hobbes (1921) – fremdeles et standardverk om hans naturfilosofi – hevder Frithiof Brandt at Hobbes ga ”det klareste og mest konsekvente uttrykk for den mektige mekaniske strømning, som i høyere grad enn noen annen er karakteristisk for den nyere filosofiens begynnelsesperiode”. Ifølge Brandt har ”ingen senere mekaniske systemforsøk (…) overgått ham på det prinsipielle plan (…) Han var den mekaniske naturoppfatningens første pioner i nyere tid” (Brandt 1921: 392-393; for en nyere fremstilling, se Lejenhorst 2002). Dette er en treffende karakteristikk av Hobbes’ naturfilosofiske prosjekt. Men Hobbes forsøkte også å finne en plass til Gud og sentrale teologiske spørsmål innenfor et tiltagende materialistisk og mekanistisk univers. I disse bestrebelsene inntok han en meget utfordrende og kontroversiell posisjon. I tråd med det nye verdensbildet forsøkte Hobbes å tenke Gud i materialistiske og mekanistiske termer. Med en viss rett kan vi si at Hobbes forsøkte å naturalisere Gud og alle andre ”åndelige” realiteter. Denne artikkelen diskuterer Hobbes’ argumenter for å naturalisere Gud og noen av de filosofisk-teologiske implikasjonene som knytter seg til et slikt prosjekt. I Hobbes’ samtid var det mange som mente at en materialistisk og mekanistisk naturoppfatning nødvendigvis måtte føre til ateisme (jf. Bowle 1951, Mintz 1962, Rogers 1995, Parkin 2007). En rekke moderne Hobbes-forskere har inntatt en lignende posisjon (jf. Curley 1992, Forster 2003). Andre har ment at Hobbes’ filosofi baserte seg på kristne premisser (Warrender 1957, Brown 1962), og at han best kan karakteriseres som ”socinianer” (Geach 1981, Coady 1986), ”lutheraner” (Schmitt [1938] 1982, Overhoff 1997) eller endog ”anglikansk kalvinist” (jf. Martinich 1992, 1999, Martinich, Vaughan og Williams (2008), Cromartie 2008). Siktemålet med denne artikkelen er imidlertid å vise at Hobbes betraktet antagelsen om en legemlig Gud både som et argument mot ateismen og som et argument for en konsistent materialistisk og mekanistisk verdensoppfatning. Selv om det kan være vanskelig å avgjøre hvordan Hobbes forsto tesen om en legemlig Gud, tyder mye på at han nærmet seg en form for moderne panteisme. I kirkepolitiske spørsmål inntok han imidlertid en mer tradisjonell statskirkelig og protestantisk posisjon.

228


II I et av appendiksene til den latinske utgaven av Leviathan (1668) introduserte Hobbes en dialog mellom de to personer kalt A og B (onde tunger har omtalt dem som ”Thomas” og ”Hobbes”). Temaet denne dialogen er blant annet tanken om en legemlig eller materiell Gud. Et sentralt argument i dialogen – hvor Hobbes omtaler seg selv i tredje person – er følgende: A: I kapittel 4 (…) benekter han [Hobbes, NG] at det finnes ulegemlige substanser. Betyr ikke det enten å benekte Guds eksistens eller å hevde at Gud er et legeme? B: Han hevder selvfølgelig at Gud er et legeme (OL III: 561).55

Hobbes hadde diskutert spørsmålet om immaterielle substanser i flere arbeider forut for den latinske utgaven av Leviathan. Allerede i det upubliserte arbeidet The Elements of Law (1640) hadde han lagt premissene for en mekanistisk materialisme. I prinsippet kan hele naturen, ifølge Hobbes, forklares i mekanistiske og materialistiske termer. Dette perspektivet kan også utvides til såkalte ”åndelige” fenomener. Det som tradisjonelt var blitt betraktet som immaterielle og åndelige fenomener, forsto Hobbes som legemlige og materielle fenomener. Her gikk også den avgjørende demarkasjonslinjen mellom Descartes og Hobbes: Mens Descartes er dualist og ikke vil definere Gud og sjelen i materialistiske termer, er Hobbes monist i slike spørsmål. I The Elements of Law presenterte han sin oppfatning på følgende måte: Med ”ånd” forstår vi et naturlig legeme, men med en slik subtilitet at det ikke påvirker sansene. Det fyller imidlertid den samme plass som bildet av et synlig objekt ville fylle opp. Vår oppfatning av en ånd består derfor av en figur uten farge; og uttrykket figur innbefatter også utstrekning. Følgelig er det å forestille seg en ånd det samme som å forestille seg noe som har utstrekning. Men såkalte overnaturlige ånder betyr vanligvis substanser uten utstrekning; de to ordene danner imidlertid klart og tydelig en motsigelse (EL I, xi. 4).56

55 Den utgaven som benyttes er Thomas Hobbes ), Thomae Hobbes Opera Philosophica Omnia quae Latine Scripsit, ed. W. Molesworth (London: John Bohn, (1839-1845). Her henvises det til bind og sidetall. 56 Den utgaven som benyttes er Thomas Hobbes, The Elements of Law Natural and Politic, ed. J. G. A. Gaskin (Oxford, Oxford University Press, 2008). Henvisningene er til del, kapittel og avsnitt (paragraf).

229


De fleste naturlige legemer påvirker sansene våre og danner ideer i vårt sinn. Noen naturlige legemer består imidlertid av et så fint eller eterisk stoff at de ikke påvirker sansene våre. Dette er såkalte åndelige legemer. Men også slike legemer har utstrekning og fyller en del av rommet. I likhet med andre naturlige legemer kan de heller ikke tilskrives subjektive sansekvaliteter som farge, lukt og smak. Slike sansekvaliteter oppstår bare i menneskets sinn i kraft av ytre sanseinntrykk. Naturlige legemer har derimot primære egenskaper som utstrekning, bevegelse, masse og lignende. Som naturlig legeme har sjelen derfor ikke subjektive sansekvaliteter. Det samme gjelder for Gud: Gud lukter ikke! Når vi tilskriver Gud ”ånd”, så er det ikke for å frata ham legemlige kvaliteter. Ifølge Hobbes omtales Gud som ånd fordi vi ønsker ære og prise ham, men også fordi vil unngå å tilskrive Gud enhver form for ”legemlig plumphet” (corporeal grossness). (EL I, xi. 4). Samtidig ser vi at Hobbes setter likhetstegn mellom legeme og substans. Tradisjonelt har det vært vanlig å definere ”substans” som det som eksisterer i seg selv og som ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens. Hobbes holder fast på denne språkbruken. I middelalderfilosofien – og hos en moderne filosof som Descartes – blir sjelen og Gud alltid forstått som substanser. I motsetning til Descartes betrakter han ”legeme” og ”substans” som synonyme termer. Hobbes’ bestemmelse av ”legeme” er hjørnesteinen i den nye filosofien. Derfor heter det naturfilosofiske hovedverket hans De Corpore (1655 latin/1656 engelsk). Her definerer han legeme som en ting som eksisterer i seg selv og som ”ikke er avhengig av vår tenkning” for sin eksistens. Hobbes understreker også at et legeme kan tilskrives bevegelse, utstrekning og størrelse (magnitude). Legemer fyller verden og etterlater ikke noe ulegemlig mellom seg (De Co II, viii. 1-6).57 Hobbes’ ontologi reduserer slik sett alt er legemer. Han kan også sies å være ontologisk ”realist”: Legemer har objektiv eksistens uavhengig av mennesket. Og fordi Gud er legeme, er Hobbes også teologisk realist: Gud eksisterer uavhengig av menneskets bevissthet. Men hva har disse definisjonene å gjøre med Bibelens Gud eller den kristne Gud? Hobbes mener at hans lære om åndelige legemer (Gud, sjelen og englene) både er forenlig med Bibelens ord og enkelte av kirkefedrene. Spørsmålet diskuteres også relativt inngående i The Elements of Law. Her heter det: Vi som er kristne anerkjenner at det finnes gode og onde engler, og at de er ånder. Og vi anerkjenner at menneskets sjel er en ånd; og at 57 Den utgaven som benyttes er Thomas Hobbes, The English Works of Thomas Hobbes: De Corpore [= Elements of Philosophy. The First Section, Concerning Body], ed. W. Molesworth bd. I (Aalen: Scientia Verlag, 1966). Henvisninger er til del, kapittel og avsnitt (paragraf).

230


disse åndene er udødelige (…) Men selv om Bibelen anerkjenner at det finnes ånder, sier den ingen steder at de er ulegemlige, det vil si uten utstrekning og kvantitet. Jeg tror heller ikke at ordet ulegemlig finnes i Bibelen. Men det sies om ånden at den bor menneskene, av og til at den dveler i dem, av og til at den kommer over dem, stiger ned i dem og kommer og går, samt at ånder er engler, det vil si sendebud. Alle disse ordene betegner lokalitet, og lokalitet er utstrekning. Og alt det som har ustrekning er legemlig, uansett hvor subtilt det enn måtte være. Jeg synes derfor at Skriften mer favoriserer de som mener at engler og ånder er legemlige enn de som mener det motsatte (EI, xi. 5) Dette utdraget fra The Elements of Law sier riktignok ikke noe om Gud, men det inneholder en presis karakteristikk av hvordan Hobbes forstår åndelige fenomener mer allment. Han avviser systematisk enhver antagelse om at slike fenomener kan tolkes som ”ulegemlige ånder”. For Hobbes ville begrepene ”ulegemlig ånd” eller ”ulegemlig substans” være identisk med ”ulegemlig legeme” – altså absurd språkbruk (EL I, xv. 5). Samtidig understreket han at engler og sjeler har utstrekning og kvantitet. Følgelig inntar de en bestemt plass i rommet. Det utelukker ikke at engler og sjeler er spesielle legemer, men i kraft av å være legemer må de ha noen grunnleggende egenskaper som også tilkommer andre naturlige legemer. Selv om Gud kan sies å være en ”overnaturlig ånd”, så betyr ikke det at han er en ”substans uten utstrekning”. Det ville være å tillegge Gud selvmotsigende egenskaper (EL I, xi. 4). Men vi har også sett at Hobbes ønsket å differensiere mellom ulike typer naturlige legemer. Hva er det mer presist som skiller åndelige legemer fra vanlige naturlige legemer? Og hva slags argument gis det egentlig for eksistensen av en legemlig Gud?

III Ifølge Hobbes har vi ingen ide om Gud (jf. L 11.25).58 Det kan synes merkelig på bakgrunn av hans bastante påstander om Gud som legeme. Når Hobbes hevder at vi ikke har noen ide om Gud, er denne tesen basert på en empiristisk kunnskapsteori. Alle ideer må, slik Hobbes ser det, føres kausalt tilbake til sanseinntrykk. Det finnes ingen representasjoner eller bilder i menneskets sinn som ikke helt eller delvis stammer fra sansene. For Hobbes er ideer det samme som bilder som kommer fra sansene. Andre navn for ideer er fremtredelser, representasjoner eller fantasmer (jf. L 2.10). Vi har allerede hørt at åndelige legemer ikke kan påvirke sansene våre. Følgelig kan ingen ide om 58 Den utgaven som benyttes er Thomas Hobbes, Leviathan, ed. C. B. Macpherson (London: Penguin, 1976). Henvisningene er til kapittel og avsnitt (paragraf).

231


Gud komme fra sansene. Vår forestillingsevne kan heller ikke lage en slik ide basert på sanseerfaring. Derfor er det umulig å danne seg et bilde eller en ide om Gud. Dette var også et viktig poeng i Hobbes’ polemikk mot Descartes (jf. Tuck 1998). Ifølge Hobbes er Gud ufattelig eller ubegripelig. I Hobbes’ samtid var det en rekke teologer som mente at denne tesen var identisk med ateisme. Dette er imidlertid en non seguitur. Selv om vi ikke kan ha noen ide om Gud, tvinges ikke den naturlige fornuft til taushet i slike spørsmål. For Hobbes er det et avgjørende skille mellom å ha en ide om Gud – eller kunnskap om hans vesen – og å ha kunnskap om hans eksistens: ”Guds vesen er ufattelig, det vil si: vi vet ikke noe om hva han er, bare at han er” (L 34.4). Trolig mente Hobbes at de egenskaper som kan tilskrives Gud som legeme ikke sier noe om hans egentlige vesen. Det betyr at Gud ikke kan reduseres til et naturlig legeme. Han har åpenbart også egenskaper som ikke tilkommer vanlige legemer. Men vår naturlige fornuft gir oss ikke tilgang til disse egenskapene. I denne forstand er Gud ufattelig og ubegripelig for filosofien. Hans natur er skjult for oss. Vår begrensede erkjennelse gjør Gud til en deus absconditus – en skjult Gud. Den naturlige fornuft kan imidlertid vise oss at det finnes en slik Gud. Hvordan kan fornuften nå fram til erkjennelse av Guds eksistens? En slik erkjennelse kan ikke basere seg på empirisk kunnskap. Her er det bare fornuften som kan hjelpe oss. Hobbes gir to begrunnelser for Guds eksistens. Den første er en klassisk kosmologisk begrunnelse: Enhver som følger årsakskjeder bakover i tid, vil til slutt nå fram til det som ”nødvendigvis må være en første beveger (som selv de hedenske filosofer aksepterte) – det vil si at det må være en første og evig årsak til alle ting”. En slik første årsak er i følge Hobbes det man ”forstår med navnet Gud” (L 12.6). Vi skal ikke drøfte mulige innvendinger mot dette før-kritiske gudsbeviset. For vårt formål er det tilstrekkelig å minne om at slike bevis ble betraktet som rimelig tilfredsstillende på 1600-tallet (selv om allerede Thomas Aquinas hadde diskutert muligheten av uendelig regress). Det andre ”gudsbeviset” er basert på en analogislutning. Hobbes presenterer beviset på følgende måte: Når en mann som er født blind hører andre snakke om å varme seg ved ilden, og når han deretter selv blir ført bort til ilden for å varme seg, kan han lett tro og forsikre seg om at det er noe der som man kaller ild, og som er årsak til den varmen han kan føle. Men hva det er, kan han ikke se for seg; han kan heller ikke ha noen ide om ilden i sitt sinn som svarer til den som de seende har. Og således kan man også i forbindelse med denne verdens ting og deres beundringsverdige orden fatte at de har en årsak som man kaller Gud, selv om man ikke har en ide eller bilde av ham i sitt sinn (L 11.25).

232


En mann som er født blind har en ide om varme. Han har imidlertid ingen ide (i Hobbes’ betydning) om ilden som skaper varme. Men han kan resonnere seg fram til at ilden er årsak varme. På samme måte har vi ingen ide om Gud, men vi kan resonnere oss fram til at Gud må være årsak til tingene i verden og deres innbyrdes orden. Hobbes synes her er å kombinere et kosmologisk og et teleologisk gudsbevis (design) og gir en klar og forståelig forklaring på hvorfor vi kan vite at Gud er, men ikke hvordan Gud er. Enhver som kaster et blikk på Hobbes’ tekster, vil raskt se at Gud omtales på en rekke ulike måter – og ofte helt i tråd med teologiens tradisjonelle språkbruk: Gud er allmektig, allvitende, uendelig, allgod, rettferdig osv. De fleste vil trolig tolke dette som bestemmelser av Guds vesen. Hobbes så det imidlertid ikke slik. Han hevdet at de egenskaper som vi her tilskriver Gud ”ikke dreier seg om å meddele hverandre hva han her, eller å tilkjennegi vår oppfatning av hans natur, men er et uttrykk for vårt ønske om å ære ham med den slags navn som vi mener er de mest aktverdige hos oss selv” (L 34.4). Dersom religiøse mennesker hevder at Gud er allmektig, allvitende og rettferdig, så beskriver de egentlig ikke Gud. Strengt tatt sier de heller ikke noe om hans vesen. De forsøker snarere å prise og ære Gud ved å tillegge ham egenskaper som de verdsetter og vurderer som positive hos seg selv, det vil si egenskaper som makt, kunnskap, rettferdighet og godhet. Dette er en ekstremt radikal tese med flere interessante implikasjoner. Ved første øyekast kan det virke som om Hobbes her utvikler en religionskritikk à la Feuerbach: Gud henter sine egenskaper fra mennesket. Gud er skapt i menneskets bilde, mennesket er ikke skapt i Guds bilde. Det religiøse språket er derfor fullstendig antropomorft. Men Hobbes forsto ikke dette som en ateistisk religionskritikk. For Hobbes har mennesket i prinsippet flere måter å omtale Gud på: Mennesket kan prise og ære Gud. Det skjer blant annet gjennom religiøse praksiser som bønn, lovsang, offer og lignende. Da må religiøse aktører nødvendigvis benytte Bibelens antropomorfe språk. Det er ingenting som er ”galt” med dette språket. Vi kunne – for å bruke en moderne term – si at det er et ”språkspill” i sin egen rett. Men det sier strengt tatt ingenting om Guds vesen. Mennesket kan også omtale Gud i filosofiens språk. Da fremstår Gud blant annet som den første årsak og som et åndelig legeme. Her er det den naturlige fornuft som uttaler seg om Gud. Også dette kan sies å være et ”språkspill” – men det synes samtidig klart at det ikke er spesielt godt egnet til å lovprise og ære Gud. Filosofer har ingen naturlig plass på prekestolen. Teologiens problem, slik Hobbes ser det, er at den blander sammen flere språkspill og kritiserer filosofiens (og vitenskapens) språk i lys av tvilsomme tolkninger av Bibelens språk. Hobbes aksepterer at mange religiøse sannheter plasserer

233


seg over fornuften, men han avviser teologiske begreper som er i strid med fornuften: For selv om det er mange ting i Guds ord som er over fornuften, det vil si som ikke kan bli bevist (demonstrated) eller gjendrevet av den naturlige fornuft, så er det likevel ingen ting som står i motsetning til den (L 32.2). Når man får inntrykk av at det er en konflikt mellom tro og viten, så skyldes det ”enten våre manglende ferdigheter til å fortolke [Bibelen] riktig eller feilaktige resonnement” (L 32.2). Som protestant insisterte Hobbes på et skarpt skille mellom tro og viten: Troens tale om kjærlighetens Gud har lite til felles med filosofiens tale om Gud som legeme. For Hobbes var Bibelen protestantismens religion. Skolastisk middelalderteologi har ingen relevans lenger. Hobbes mener derfor at filosofer og teologer som forsøker å tenke Gud, må ta utgangspunkt i Bibelens ord om Gud. I Leviathan hevder han at man på fornuftens grunn enten kan karakterisere Gud negativt (negativ teologi) som ”uendelig”, ”evig” og ”ufattelig” eller gjennom superlativer som ”høy” (den ”Høyeste”), stor (den ”Største”) og lignende. En annen mulighet er å tilskrive Gud ”ubestemte” predikater: ”god”, ”kjærlig”, ”rettferdig”, ”hellig”, ”skaper” og så videre. Men igjen understreker Hobbes at heller ikke i filosofens munn er slike termer egnet til å fortelle oss ”hva Gud er”. De sier snarere noe om hvor mye vi beundrer og lovpriser Gud: ”For når det gjelder de attributter som vi tilskriver Gud, skal vi ikke betrakte dem som filosofiske sannheter, men bare hva de sier om vår ydmyke hensikt om å vise ham så stor ære som vi makter” (L 31.33). Man skulle derfor tro at det hos Hobbes ikke er mer å si om Gud. Men så enkelt er det ikke.

IV Som legeme må Gud ha noen egenskaper som er felles for alle andre legemer. De attributter vi tilskriver Gud må i noen grad overlappe med de predikater vi kan tilskrive andre naturlige legemer. I den kristne middelalderfilosofien er Gud alltid substans og den som har skapt alle andre substanser. Når Hobbes, slik vi har sett, identifiserer legeme og substans, legger det sterke føringer på hvordan han kan tenke Gud. I Leviathan gir han et rammeverk for hvordan Gud kan tenkes som substans og legeme:

234


Ordet legeme betegner (…) det som utfyller eller opptar en bestemt plass (…) Ettersom universet er aggregatet av alle legemer, er det ingen virkelig del av det som ikke også er legeme (L 34.2). Hvis Gud er legeme, må han utfylle eller oppta en bestemt plass i rommet. Det som opptar en plass i rommet må også sies å ha utstrekning. Gud er også ”stofflig” – selv om han består av et spesielt fint og usynlig material. Siden ingen subjektive sansekvaliteter kan sies å tilkomme legemer, må dette også gjelde for Gud. Gud kan dessuten tilskrives kausal kraft som verdens første årsak – eller årsakenes årsak. Det er det nærmeste vi kommer en vesensdefinisjon hos Hobbes. Legemer er også i bevegelse og forandring. Thomas Spragens har med rette snakket om ”the politics of motion” hos Hobbes (Spragens 1973). For Hobbes er alt i bevegelse (jf. L 34.2). Det får som konsekvens at Gud er i bevegelse og forandring. Denne tanken bryter radikalt med den tradisjonelle forestillingen om en evig og uforanderlig Gud. Trolig var Hobbes argumentativt tvunget til å tilskrive Gud bevegelse. Hvordan kan Gud skape noe – som en mekanisk årsak – uten å være i bevegelse? Bevegelse må derfor etter alt å dømme være et av Guds attributter. En ”evig og uforanderlig skapergud” vil for Hobbes være en ytterst problematisk konstruksjon. Alle de attributtene vi har nevnt så langt, er objektive og primære egenskaper ved alle legemer – inklusivt Gud. Dette er grunnpremisset i Hobbes’ naturalisering av Gud. Som vi skal se, har imidlertid naturaliseringen har imidlertid også visse grenser. Hobbes’ fornuft er en kalkulerende fornuft. Fornuftig resonnement er det samme som beregning eller kalkulasjon, det vil si addisjon og subtraksjon: ”Således består all fornuftsslutning i de to tankeoperasjonene, addisjon og subtraksjon” (EW I, 1.2). Hobbes snakker i denne sammenheng også om analyse og syntese eller om en resolutiv-kompositiv metode. Alle legemer kan bli gjenstand for en slik metode: de kan deles opp og settes sammen – enten reelt eller som tankeoperasjoner. Men kan Gud på denne måten bli gjenstand for analyse og syntese? Han understreker at Gud ikke har egenskaper som kan ”deles opp eller settes sammen”. Ifølge Hobbes kan ikke Gud være ”mindre” eller ”større” enn noe (EW I, 1.8). Det reiser også et spørsmål om Gud kan sies å ha kvantifiserbare egenskaper. Hobbes synes å mene at dette ligger utenfor vår fatteevne. Hvilke konsekvenser får det for Hobbes at universet defineres som aggregatet av alle legemer (jf. L 34.2)? Hva betyr det for hans forståelse av Gud? Betyr det at Gud qua legeme enten er identisk med hele universet eller er den del av universet? Begge alternativene synes å være like problematiske. I det første tilfellet synes verden å bli identisk med Gud. Dermed elimineres tanken om en

235


skapergud, det vil si Gud som første årsak til verden. For Hobbes synes dette alternativet å være identisk med ateisme: ”For ved Gud forstås verdens årsak; og hvis man sier at verden er Gud, impliserer det at verden ikke har noen årsak, det vil si at det ikke finnes noen Gud” (L 31.15). Men heller ikke det andre alternativet er tilfredsstillende. Hvis Gud er et legeme (a body) ved siden av andre legemer, så blir guddommen noe endelig og avgrenset. Dette er forøvrig i strid med Hobbes’ tese om at Gud er uendelig (L 31.24). Finnes det en vei ut av disse filosofisk-teologiske blindgatene? I kapittel 46 i Leviathan utviklet Hobbes en skarp polemikk mot det han kaller ”skoleteologiens” absurde begreper om ”substansielle former”, ”abstrakte essenser”, ”ulegemlige substanser” og lignende. Samtidig formulerte han den tøffeste og mest kompakte fremstilling av sin materialistiske verdensanskuelse: Verden (jeg mener ikke bare jorden (…), men universet, det vil si den samlede massen av ting som finnes) er legemlig (det vil si legeme). Og denne verden besitter kvantitative dimensjoner, nemlig lengde, bredde og dybde; og hver del av legemet er på samme måte et legeme og har de samme dimensjoner, og altså er alle deler av universet legeme. Og det som ikke er legeme, er ikke en del av universet. Og ettersom universet er alt, er det som ikke er en del av det intet, og dermed er det intet sted. Det følger ikke av dette at ånder er intet; for de har dimensjoner og dermed virkelige legemer, selv om denne betegnelsen vanligvis bare blir gitt til den slags legemer som er synlige og taktile, det vil si som er i besittelse av en viss grad av ugjennomsiktighet (L 46.15). Det budskap Hobbes sender til skoleteologien er krystallklart: Hvis Gud ikke er legemlig, så finnes han ikke. En legemlig Gud må ha kvantitative dimensjoner: lengde, bredde og dybde. Det betyr ikke nødvendigvis at Hobbes trekker tilbake merknadene om Guds kvantitative egenskaper i De Corpore. Det er flere grunner til dette: For det første understreker Hobbes at en legemlig Gud ikke er synlig (og derfor har vi ingen ide om Gud). Følgelig har vi heller ingen muligheter for å bestemme Guds lengde, bredde og dybde. Det vi ikke kan se, kan vi heller ikke måle og veie. Gud har heller ikke et legeme som vi kan ta og føle på. Vi har også hørt at Hobbes verken vil redusere Gud til verden (universet) eller til et endelig legeme. Hvordan skal han da tenke forholdet mellom Gud og verden? Hobbes aksepterer verken tesene ”verden er Gud” (jf. L 31.15) eller ”Gud er et endelig legeme” (jf. L 34.4). Spørsmålet er om det finnes flere alternativer innenfor hans mekanistiske og materialistiske verdensbilde.

236


Det kan være grunn til å merke seg at Hobbes ofte unngår formuleringer som ”Gud er et legeme” (a body). I stedet pleier han å si ”Gud er legemlig”, ”Gud er legeme” – eller negativt: ”Gud er ikke en ulegemlig substans”. Riktignok er ikke Hobbes konsekvent på dette punktet (jf. Gorham 2011: 32). Språkbruken ”Gud er et legeme” understreker trolig for sterkt Guds endelighet – eller at Gud må konkurrere om en plass i universet sammen med mange andre legemer. Mye tyder på at Hobbes i disse refleksjonene nærmer seg et tredje alternativ. Det kan trolig best karakteriseres som et panteistisk alternativ. Slik sett kan vi si at Hobbes i en viss forstand foregriper Spinozas panteisme. Samtidig forsøker Hobbes å vise at denne panteismen ikke bare er forenlig med en mekanistisk og materialistisk verdensanskuelse, men også med Bibelens ord. Han gjør dette ved å snu på forholdet mellom verden og Gud. Det er ikke slik at Gud kan reduseres til verden (ateisme), men verden kan derimot reduseres til Gud (panteisme): Verden er i Gud. Hobbes kom trolig relativt sent fram til denne løsningen. Den er klart formulert i hans siste (upubliserte) svar til biskop Bramhall (ca. 1668): ”Det finnes ingenting uten Gud, som er uendelig, i ham er alle ting, i ham lever og beveger vi oss, i ham har vi vår væren” (EW IV, 246). I realiteten parafraserer Hobbes her Apostlenes gjerninger (17:28): ”For det er i ham vi lever, beveger oss og er til”. Som vi ser, gjør Hobbes en tilføyelse for egen regning: Det er ikke bare menneskene som lever og beveger seg i Gud. Det gjelder i prinsippet alle legemer. Ifølge Hobbes er slike formuleringer fullt ut forenlige med hans naturalistiske språkbruk. I det samme svaret til biskop Bramhall fremhever Hobbes at Gud er en ”usynlig legemlig ånd” og en ”uendelig fin ånd” (EW IV, 313, 310).59 Og en slik Gud er også ”uendelig” og ”evig” (EW IV, 306). Hobbes mener også at denne språkbruken er forenlig med den tradisjonelle forestillingen om Gud som verdens første årsak, men han reformulerer dette slik at Gud også blir den ”basis og substans som opprettholder verden” (EW IV 308). Når Hobbes mer presist skal forklare forholdet mellom Gud og verden, sammenligner han denne relasjonen med to vesker – for eksempel vann og vin – som flyter over i hverandre. Dette er naturligvis et bilde – men ikke et spesielt godt bilde. Det passer imidlertid godt med hans presisering hva slags ”stoff” eller materie Gud består av. Enver ånd er ”tynn, flytende, gjennomsiktig, usynlig legeme” (EW IV, 309). En slik Gud, som i tillegg er ustyrt med den høyeste form for intelligens, kan uten tvil ”lage og endre alle slags legemer slik han selv måtte ønske” (EV IV, 310). Grunntanken her synes å være at verden er i Gud slik vann kan være tilstede i vin og slik vann også kan sies å være det substrat 59 Interessant nok hevder Newton noe lignende i sine etterlatte manuskripter: ”Faderen er den usynlige Gud som ikke noe øye har sett eller kan se, mens alle andre ting noen ganger er synlige” (sitert etter Gorham 2011: 40).

237


som frembringer og opprettholder vin. Som nevnt, er ikke dette er godt bilde. Kanskje er det bedre å si at Gud er en ”indre” årsak til naturen, og at den er immanent til stede i Gud. Den beste bildet er trolig likevel hentet fra Apostlenes gjerninger: alt lever og beveger seg i Gud.

V I denne artikkelen har vi forsøkt å analysere noen sider ved Hobbes’ naturalisering av Gud innenfor rammen av en mekanistisk og materialistisk verdensanskuelse. For Hobbes er universet aggregatet av alle legemer. Det som ikke er et legeme, har ingen eksistens. Bare legemer kan sies å eksistere. Legemer defineres videre i mekanistiske og materialistiske termer. Ut fra disse premissene må Gud i en eller annen forstand være legemlig og uten subjektive sansekvaliteter. Ifølge Hobbes finnes det imidlertid mange typer legemer – selv om alle må sies å være materielle. I sine siste arbeider definerer Hobbes Gud som en ”usynlig legemlig ånd” (EW IV, 313). Et slikt legeme påvirker ikke sansene våre – i alle fall ikke i vanlig forstand. Derfor har vi ingen ide om Gud. Det som er usynlig kan ikke påvirke sansene våre. I kraft av fornuftens resonnement kan vi imidlertid innse at Gud må være den første årsak til alt. Siden Gud eksisterer og er legemlig, synes Hobbes å stå foran følgende alternativ: Enten er Gud hele universet eller en del av det. Hobbes avviser at Gud er en endelig del av universet. Han forkaster også tanken om at verden er det samme som Gud. I stedet begynner Hobbes å eksperimentere med panteistiske ideer: Alt er i Gud. Hobbes’ overordnete prosjekt er å vise at en mekanistisk og materialistisk verdensanskuelse lar seg forene både med teistiske og panteistiske oppfatninger. En slik verdensanskuelse lar seg også forene med Bibelens ord. Selv om Hobbes er en gjennomført filosofisk materialist, har han ingen problemer med å hevde en tese om at Gud både er legemlig og usynlig. Han kan også hevde at alt er til stede i Gud, og at Gud kontinuerlig opprettholder verden. På denne bakgrunn er det forhastet å hevde at en mekanistisk og materialistisk verdensoppfatning ekskluderer Gud. I Hobbes’ tilfelle er heller ikke mekanistisk materialisme identisk med ateisme. Tesen om ”Guds død” passer definitivt ikke på Hobbes. Det er snarere slik at middelalderteologiens transcendente Gud vender tilbake i legemlig skikkelse. Gud blir den som inkluderer og omfatter alt. For Hobbes er det viktig hva som kommer først: Gud eller Naturen. Trolig kunne han akseptert Spinozas formulering deus sive natura – men han ville nok rynket på nesen av formuleringen natura sive deus. Hos Hobbes har Gud fremdeles et absolutt primat: ”For det er i ham vi lever, beveger oss og er til”. Slik sett gir Hobbes kanskje fremdeles noe å tenke på for den

238


som er interessert i hva slags gudsbegrep som passer med en postmaterialistisk og postmekanistisk verdensanskuelse. Litteratur: Brandt, Frithiof (1921). Den mekaniske naturoppfattelse hos Thomas Hobbes (København: Levin og Munksgaard). Bowle, John (1951). Thomas Hobbes and his Critics. A Study in Seventeenth Century Constitutionalism (London: Jonathon Cape). Brown, Keith (1962). ”Hobbes’s Grounds for Belief in a Deity”, Philosophy, 37 (1962), s. 336-344. Coady, Tony (1986). “The Socinian Connection: Further Thoughts on the Religion of Hobbes”, Religious Studies, 22 (1986),s. 277-280. Cromartie, Alan (2008). The God of Thomas Hobbes”, The Historical Journal, 51 (2008), s. 857-879. Curley, Edmund (1992). ”’I durst not write so boldly’ or, How to read Hobbes’s Theological-Political Treatise.” I: Hobbes e Spinoza, ed. D. Bostranghi (Napoli: Bibliopolis), s. 497-593). Curley, Edmund (1996). “Calvin and Hobbes, or, Hobbes as an Orthodox Christian”, Journal of the History of Philosophy, 34 (1996), s. 257-271. Funkenstein, Amos (1986). Theology and the scientific imagination in the Middle Ages to the seventeenth century (Princeton: Princeton University Press). Forster, Greg (2003). “Devine Law and Human Law in Hobbes’s Leviathan”, History of Political Thought, 24 (2003), s. 189-217. Geach, Peter (1981). “The Religion of Thomas Hobbes”, Religious Studies, 17 (1981), s. 549-558. Gilje, Nils (2011). ”Magi og ’avfortrylling av verden’. Max Weber og oppløsningen av det magiske verdensbildet”. ARR. Idéhistorisk tidsskrift, 23 (2011), s. 5771. Gorham, Geoffrey (2011). “Early Scientific Images of God: Descartes, Hobbes, 239


and Newton”. I: Turning Images in Philosophy, Science, and Religion (Oxford: Oxford University Press), s. 25-45. Hobbes, Thomas (1839-1845), Thomae Hobbes Opera Philosophica Omnia quae Latine Scripsit, ed. W. Molesworth (London: John Bohn). Hobbes, Thomas (1966). The English Works of Thomas Hobbes I-XI, ed. W. Molesworth (repr. Aalen: Scientia Verlag). Hobbes, Thomas (1976). Leviathan, ed. C. B. Macpherson (Harmondsworth: Penguin). Hobbes, Thomas (2008). The Elements of Law Natural and Politic, ed. J. G. A. Gaskin (Oxford: Oxford University Press. Lejenhorst, Cornelis (2002). The Mechanisation of Aristotelianism: The Late Aristotelian Setting of Thomas Hobbes’ Natural Philosophy (Leiden: Brill). Matininch, Al (1999). Thomas Hobbes. A Biography (Cambridge: Cambridge University Press). Martinich, Al, Sharon Vaughan og David Lay Williams (2008). “Hobbes’s Religion and Political Philosophy: A Reply to Greg Forster”, History of Political Thought 29 (2008), s. 49-64. Mintz, Samuel (1962). The Hunting of Leviathan (Cambridge: Cambridge University Press). Overhoff, Jürgen (1997). “The Lutheranism of Thomas Hobbes”, History of Political Thought 28 (1997), s. 604-623. Parkin, John (2007). Taming the Leviathan: The Reception of the Political and Religious Ideas of Thomas Hobbes in England, 1640-1700 (Cambridge: Cambridge University Press). Schmitt, Carl [1937] 1982. Der Leviathan in der Staatslehre des Thomas Hobbes (Köln: Hohenheim Verlag). Spragens, Thomas (1973). The Politics of Motion: The World of Thomas Hobbes (Lexington: University of Kentucky Press).

240


Taylor, Charles (2007). A Secular Age (Cambridge, MA: Harvard University Press). Tuck, Richard (2002). “Hobbes and Descartes�. I: Perspectives on Thomas Hobbes, eds. G. A. J. Rogers og Alan Ryan (Oxford: Clarendon Press), s. 11-43. Warrender, Howard (1957) The Political Philosophy of Hobbes: his Theory of Obligation (Oxford: Clarendon Press). Weber, Max (1999). Verdi og handling (Oslo: Pax).

241


242


Bærekraftig framtid

Lederskap og medarbeiderskap i bærekraftige bedrifter Vebjørn Fagernes Dagens ledere og politikere er ikke i stand til å løse de langsiktige problemer verden står ovenfor. De modeller og teorier innen økonomi, forvaltning, utvikling og ledelse som er de dominerende fører bare til “mer av det samme” og ikke til den forandring som nå synes tvingende nødvendig. Som Albert Einstein uttalte så er det ikke mulig å løse problemer med de samme teorier og modeller som skapte problemene. En forlengelse av dette resonnement vil være å si at mennesker som forårsaket problemene er dårlig i stand til å løse dem. Særlig har dette gyldighet når mange av disse mennesker har personlige fordeler av at tingene fortsetter som før.

243


Utviklingstrekk de siste 20-30 år

Det har på bemerkelsesverdig kort tid skjedd en formidabel konsentrasjon av verdier hos et lite sjikt på toppen av samfunnspyramiden. Det er mest ekstremt i USA hvor de én prosent rikeste eier en større andel av landets verdier enn de 90 prosent nederst på stigen. Men Norge kommer etter. Fra 1990 til 2005 økte den rikeste 10 prosent av befolkningen sin andel av samfunnets totale inntekter fra 20 til nesten 30 prosent. De 10 prosent med lavest inntekt reduserte i samme periode sin andel fra 4 til 3,3 prosent. Fra 2006 til 2007 økte de lavest lønnede sin inntekt etter skatt med 6,3 %, mens de med inntekt over 700 000 hadde en økning på 15,7 %. Spørsmålet reiser seg uvegerlig: ”Er det rett?!” Mye av årsaken til denne økende skjevfordeling av penger har sammenheng med at finansøkonomien i dag nesten er fristilt fra realøkonomien. Penger er nå en vare nesten uten forbindelse med reelle eksisterende verdier. Rundt 95 prosent av pengeverdien i den daglige verdenshandelen skjer innenfor valuta- og derivathandel (hedgefond og finurlige finansielle instrumenter og “pakker” som nesten ingen skjønner hva er). Det spesielle med varen penger er at den er fritatt for omsetningsavgift. Handling med penger er derfor veldig lønnsomt. Eiere av hedgefond sitter i dag på enorme pengemengder som for det meste er plassert i skatteparadiser. Det er et paradoks at finansbransjen som var årsak til krisen i 2008, er de som i ettertid har profitert mest på krisa. Overskudd, lederlønninger, opsjoner og bonuser er tilbake som om ingen ting har hendt. Industrien som skaper realverdier er taperen. Alle tall viser at industrien fikk seg en kraftig knekk i 2008 og 2009. Det ser også ut til å være slik at stillinger i industrien som går tapt i krisetid aldri kommer tilbake. Satt på spissen kan man si at systemet er slik at 244


eierene tar mesteparten av alle overskudd som genereres, men de ansatte, samfunnet og dets skattebetalerne, må dekke opp underskuddene. Dette er i følge professor Erik S. Reinert noe av oppskriften på at de rike blir rikere og de fattige fattigere. Eller som det med humor og dypt alvor sies: “Når de rike blir rikere, skal de fattige ha takk” Adam Smith skrev allerede på 1700-tallet at betingelsen for at en person skal bli rik er at minst 500 personer er fattige. Nå er det heldigvis stadig flere som ser at “business as usual is not a sustainable option”. Her hjemme ble det nylig gjort omfattende meningsmåling som burde ha åpnet øynene på flere enn den gjorde da 3 av 4 av et representativt utvalg ga uttrykk for at vårt økonomiske system er uegnet til å løse de viktigste problemer vi står overfor. Kanskje har vanlig folk den grunnleggende sosialøkonomiske forståelsen som fagfolkene synes å mangle, nemlig som et minimum må produktenes pris reflektere de økologiske realiteter. Nå er det er ikke noe galt med penger og rikdom. For å løse de formidable problemer verden står overfor må private bedrifter og offentlig virksomhet drives effektivt og lønnsomt. Men når penger er blitt det ultimate mål og ikke et middel for å utvikle og bedre menneskers kår og gode samfunn, må det gå galt. Riktignok ikke på kort sikt, men i det lange løp. Når kortsiktig maksimal avkastning og profitt er det egentlige målet blir alle fagre ord om etikk, samfunnsansvar, økologisk balanse og verdier ikke annet enn staffasje og skuebrød. Ikke overraskende viser senere tids forskning at det i et kortsiktig nyliberalistisk og kvartalskapitalistisk perspektiv ikke er lønnsomt nok å være samfunnsansvarlig og ta etikken på alvor. Som det fremgår av sitatet fra den svenske lederguruen Kjell A. Nordström så ville alle kapitaleiere og pengeflyttere blitt etiske på timen, dersom det var lønnsomt.

”Tro inte att det handlar om humanism, Kapitalisten blir humanist på en timme, om det är lönsamt” Kjell A. Nordström

Svært mange bedrifter har såkalte kjerneverdier og ulike slagord som brukes så vel internt som i markedsføring. Problemet er ofte at disse bedrifter samtidig har såkalte “hårete mål” som er umulig å oppnå dersom bedriften oppfører seg etter kjerneverdiene. Det var ikke noe i vei-

245


en med verdiene og etikkformuleringene til Enron, Arthur Andersen og de øvrige bedrifter som har gått konkurs og ruinert tusenvis av privatpersoner og mange underleverandører. I store internasjonale konsern synes mulighetene for utvikling av ukultur å være størst. Triksing og miksing via et utall stråselskaper gjør at avkastning optimeres og samfunnsansvar gjennom betaling av skatt og avgifter minimeres. Resultatkrav og “finansiell effektivitet” fra toppen i systemet synes i praksis å overstyre alt annet. Det eneste mål er i praksis maksimal avkastning – for eierne og i de siste 20-30 år; for topplederne. Vi har ennå Adecco-skandalen i minnet. Deres kjerneverdier er lagånd, entreprenørskap, kundefokus og ansvarlighet. I deres visjonsdokument står: “våre arbeidsrutiner er bygget på ufravikelige etiske prinsipper av høy standard”. Mye tyder på at dette tilfellet bare er toppen av et isfjell. Asfaltskandalen hos Veidekke og NCC Roads er et annet nærliggende tilfelle. Kikker man på hjemmesiden til Veidekke så finner man både en etikkportal, samfunnsansvar og verdierklæringer av høy standard.

Fører bevissthet på verdier til ønsket atferd? Det er naturligvis ikke slik at kjennskap til og kunnskap om verdier automatisk fører til etisk atferd. Det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse. Arbeidet med utvikling av visjoner og tilhørende kjerneverdier synes å forutsette at slutningskjeden under gjelder: Kunnskap om verdier à skaper holdninger à som konkretiserer seg i normer à som ender i ønsket atferd All erfaring viser at dette langt fra er tilfelle. Man må snu pilene og starte med å gjøre noe med atferden. Det må lages standarder for ønsket atferd som er så klare og tydelige at alle ser når standarden brytes. Den formel som virker i praksis er derfor: Ny og ønskelig atferd à nedfelles etter mange repetisjoner i vaner à som skaper holdninger à som konkretiseres i normer à og som bygger opp karakter og integritet Å sette navn på verdier i denne sammenheng virker bare avsporende og nærmest mot sin hensikt. De blir på en måte skjold man skjuler det som ikke 246


tåler dagens lys bak. Det virksomme element er ikke etiketter på verdier men praktisering av ønsket atferd – de mange repetisjoner som utvikler vaner – gode vaner. Nordnorsk Lederutvikling, nnl, har siden opprettelsen i 1986 arbeidet ut fra et verdibasert og normativt syn på ledelse ut fra denne siste “formel”. ”Lederskap er å skape en verden folk vil ønske å tilhøre” Dette har hele tiden vært den overordnede definisjon av ledelse som nnl bygger sin virksomhet på. Omtrent de samme ordene har opp gjennom historien vært brukt av filosofer og samfunnsbyggere som har skrevet om styring, organisering og ledelse. Verdibasert ledelse, slik nnl ønsker å formidle konseptet, handler om helheten i samspillet mellom mennesker, organisasjoner, samfunn, kultur og natur. Denne helhet må også være slik at alle mennesker ut fra sitt ståsted og posisjon opplever sin innsats og sitt bidrag som meningsfylt. De må føle seg respektert, verdsatt og rettferdig behandlet. Dette er en meget krevende form for ledelse. Det er ikke nok å maksimere avkastning for aksjonærer og eiere. Det skal i tillegg vises samfunnsansvar, ansvar for miljø og bærekraftig utvikling. Det skal sørges for at medarbeiderne får mulighet for faglig og personlig utvikling. Og ikke bare på glanset papir – men i alle aktiviteter i den praktiske hverdag. I et større perspektiv bør det som bedriften foretar seg bidra til en mer rettferdig fordeling av ”samfunnskaken”. Den kjente amerikanske filosofen John Rawls (1921-2002) argumenterer også for at sosiale og økonomiske ulikheter må fremme de dårligst stiltes kår. Det minste stykket av samfunnskaken må bli så stort som mulig. Distribusjon av makt og sosiale og økonomiske goder bør bestemmes ut fra hvilken fordeling som gir best uttelling for de dårligst stilte (maksiminprinsippet). Rawls tanker har bidratt til norsk offentlig politisk debatt. Jens Stoltenberg har i flere sammenhenger referert til Rawls prinsipper til forsvar for velferdsstaten.

Å lede ved å være et eksempel er ikke én måte å lede på. Det er den eneste.

FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan uttalte i 1997 at dagens nasjonale, og ikke minst globale samfunnsproblemer avslører en dyptgripende mangel på moralsk lederskap. Han etterlyste en ny type le-

247


dere som først og fremst må kjennetegnes av én egenskap; tjeneste for andre. Det er nettopp tjenesteånden – det å ha oppmerksomheten på det felles beste og selv seriøst forsøke å leve opp til de idealer og verdier som er satt opp for bedriften som er hovedsaken. De aller fleste bedrifter og organisasjoner har i dag et sett kjerneverdier og atferdsstandarder som så absolutt må karakteriseres som verdibaserte. Men dessverre kan det være langt mellom de bedrifter hvor verdiene virkelig materialiserer seg i den praktiske hverdag. Og på en måte som i det store kretsløp bidrar til livskvalitet og økologisk balanse.

Tjenende lederskap De verdier ledere og medarbeidere bør leve etter må stikke dypere enn honnørord i etikkdokumenter og verdiplakater. Det går mer på menneskesyn og fundamentale livsverdier felles for alle mennesker; likeverd, rettferdighet og verdighet. Mye det teoretiske grunnlaget for tjenende lederskap finner vi hos Philip Selznick (1957) og i flere av artiklene som amerikaneren Robert Greenleaf skrev på begynnelsen av 70-tallet. Greenleaf lanserte i 1970 begrepet ”Servant leadership” eller tjenende lederskap på norsk. Det innhold han la i begrepet ligger nært opp til hvordan nnl har definert verdibasert ledelse. Å utøve tjenende lederskap er ikke en metode, det er ”Fortell ikke folk hva de skal gjøre, en væremåte, noe man er. fortell dem hvordan de bør være” Det er fullstendig indrestyrt. Man ønsker å være noe for andre, bidra til det felles beste uten baktanke på egennytte, prestisje, makt og penger. Kvinner har for øvrig gode forutsetninger for å utøve denne form for ledelse. Det som har skapt dagens finanskrise er akkurat det motsatte av de forhold som tjenende lederskap bygger på. Verdens ressurser på stadig færre hender, grådighet, sjonglering med mennesker, bedrifter og penger, overforbruk og “løp og kjøp”, forurensning og økologisk ubalanse er resultatet av mange lederes og politikeres tenkning og handlinger. Greenleaf satte opp følgende to krav til utøvelse av tjenende lederskap: • Vil de som ledes vokse som personer? Blir de sunnere, klokere, friere, mer autonome og selv tjenere? 248


• Vil det totale resultat av måten det ledes på føre til at vilkårene for de svakeste i samfunnet blir bedret? Disse to overordnede krav er senere nedfelt i følgende ti kjennetegn på tjenende ledere: • Høyt utviklet evne til å lytte til andre. • Empatisk. Lever seg lett inn i andres tenkemåte og livsstil. • Kunne ”helbrede”. Få andre til å føle seg vel. Bidra til utvikling av det hele menneske. • Utpreget oppmerksomhet på egen og andres atferd (tale, kroppsspråk etc.). • Evne til å overbevise (uten å overtale). Er troverdig og skaper tillit. • Visjonær. Evne til å omsette store ”drømmer” til virkelighet. • Framsynthet. Evne til å se fortid og framtid i sammenheng. • Forvalter. Ivaretakelse av helheten og andres interesser. • Setter andres vekst og utvikling i sentrum (faglig, personlig og åndelig). • Fellesskapsbygger, samfunnsbygger.

Verdibasert og tjenende ledelse er krevende Å utøve tjenende lederskap er ikke enkelt og må i mange sammenhenger tilpasses virkelighetens brutale realiteter. Verden er langt fra perfekt og det samme gjelder ikke minst oss mennesker. En av de mest leste nålevende politiske filosofer, John Gray (1948 -), mener at menneskets natur aldri lar seg forbedre. Vår natur er svak og feilbarlig, og tilsynelatende forbedringer på grunn av gunstige omstendigheter føres ikke videre gjennom arv til neste generasjon. (Lamarcks teori fra 1800-tallet om at ervervede egenskaper hos levende skapninger går videre i arv til avkommet er for lengst definitivt motbevist). Han hevder derfor at idéen om og troen på at menneskene kan forbedres, er det største hinder for å skape en mer rettferdig og bedre verden. Først når man aksepterer at menneskets laster er en realitet som ikke lar seg endre, kan man kanskje klare å stagge de verste utslag av grådighet og egoisme. Et problem mennesker har er at “de aldri kan få nok av det de ikke har bruk for”. Problemene lar seg antakelig ikke løse, men de kan håndteres på en måte som skaper bedre betingelser for fellesskapet. Uten å gå god for de mest pessimistiske synspunkter hos Gray, så kan det nok være klokt å være realist når det gjelder tro på menneskers evne til oppføre seg etisk og fornuftig.

249


Det er også store sosiale, kulturelle og økonomiske ulikheter så vel innenfor som mellom nasjoner og verdensdeler. En universaloppskrift på ledelse som passer i alle situasjoner og under alle forhold finnes ikke. Ledelse er situasjonsbestemt. Den underliggende basis for verdibasert ledelse og tjenende lederskap er imidlertid universell og tidløs. Alle mennesker deler de mest fundamentale behov; behov for respekt, anerkjennelse, det å være bruk for, og det å kunne bety noe for andre. En verden med en mer rettferdig fordeling av ressursene og en natur i økologisk balanse ligger nok langt inne i framtiden. Men stadig flere innser at finans- og klimakrisen, fattigdomsproblemet og en bærekraftig ressursutnyttelse krever radikalt nye løsninger. Løsninger som er uforenlig med ”mer av det samme” og ekspansiv veksttenkning. Til denne formidable oppgave trengs ledere og politikere som har vilje og mot til å gjennomføre forandringer som med nødvendighet vil skape motstand, og da særlig hos de i toppen av samfunnspyramiden med de største pengesekkene. Siden det er disse som sitter med mye av den reelle makt, vil veien bli tung å gå. Likevel er det nå et økende antall bedrifter og organisasjoner som tar fatt på denne veien og implementerer prinsippene for tjenende lederskap. En tredjedel av bedriftene i Fortune listen; ”100 Best Companies to Work for” hevder i dag at de praktiserer denne ledelsesfilosofien. Det er også oppmuntrende å registrere at det innenfor forskning og høyere utdanning vokser opp en underskog av miljøer som tar disse utfordringer på alvor. Dette skjer på måter som kjennetegnes av bevegelse ut over fagenes grenser, og enda viktigere, ut av elfenbenstårnene og ut til de som kjenner problemene på kroppen. Det er mer oppmerksomhet på å etablere nye teorier framfor å flikke på de bestående. Tjenende lederskap handler om å realisere et menneskesyn og et syn på sammenhengene i tilværelsen som gjør verden til et bedre sted å være – for alle. En verdibasert ledelsesplattform eksemplifisert med Greenleafs to kategoriske krav og ti punkter, er i denne sammenheng et nærliggende alternativ for en langsiktig strategi for å forholde seg til dagens og morgendagens utfordringer og problemer.

Bedriftenes største utfordringer i årene framover Ser man på hva som uttales av toppledere verden rundt angående fremtidens utfordringer danner svarene et klart mønster. Den største utfordring er å få tilgang til og utløse de dypeste skapende evner hos medarbeiderne og høyest 250


mulig produktivitet. I en verden hvor kunnskap og innovasjon vokser eksponentielt, og hvor konkurransen har blitt global, vil de lykkes best som evner å komme med innovative produkter som møter behov som er i ferd med å avtegne seg i markedet. Å være nummer to eller tre duger ikke, det gjelder å være først. Derfor må veien fra idé til produkt i salg være kort – meget kort – og produktiviteten må være høy. Den tid hvor man kan ta overpris på nye produkter er forbi. Dertil går nå utviklingen for fort. Men dette vil heller ikke være nok. Suksess vil også være avhengig av at bedriften i de ansattes og samfunnets øyne oppfører seg anstendig, har bred tillit og oppleves som et ansvarlig samfunnsmedlem både lokalt og globalt. Bak denne beskrivelse eller erkjennelse ligger for de fleste en uuttalt antakelse om at vekst er en nødvendig betingelse for å lykkes. Alle som tar vår tids store utfordringer på alvor innser at vekst ikke bidrar til løsning av problemene, fortsatt vekst er derimot den største hindring for å få balanse mellom økonomi og natur. Det kreves derfor en ny tenkning som kan veie bedriftsøkonomi, samfunnsøkonomi og økologi opp mot hverandre på en måte som er bærekraftig og ikke skaper stadig nye bobler. Til dette kreves ledere med mot og et annet perspektiv på sin funksjon enn å optimalisere egen lønn og avkastning for eierne.

Verdiskifte Et viktig skifte er i ferd med å skje i de underliggende verdier og antakelser som styrer det globale samfunn. Det er en voksende oppmerksomhet på og bekymring for de økende klimatiske og sosiale problemer i verden. Landegrenser hindrer heller ikke lengre at problemer i ett land sprer seg til andre land. Bevisstheten på at disse problemer er nært knyttet til hvordan varer og tjenester produseres, og ikke minst på hvordan denne verdiskapningen fordeles og reinvesteres. Dette har allerede tvunget bedrifter til å begynne å ”pusse” på formuleringer som går på bedriftens etiske og sosiale ansvar, ansvar for miljø og for egne ansattes trivsel og utvikling. Samfunnet begynner nå å legge mer makt bak kravene til bedriftene vedrørende forurensning, arbeidsforhold, nedleggelse av bedrifter, fusjoner, opsjoner, spekulasjoner og generell grådighet og uforstand. Det er en økende opinion som nekter å investere eller handle med bedrifter som oppfører seg uansvarlig. Et økende antall arbeidstakere ønsker å jobbe i bedrifter som tar mennesker og miljø på alvor. Hvordan bedriftene oppfører seg begynner nå å bli like viktig som hva de produserer og selger. De verdier bedriftene står for blir stadig viktigere for å tiltrekke seg gode medarbeidere, og for å få solgt sine produkter. Myndigheter, 251


og en sterkt voksende opinion, er nå mye mer oppmerksom på og kritisk til den individuelle grådighetskultur som optimaliserer egen profitt uten tanke på miljø, samfunnsinteresser og felles beste. Den tid hvor enkeltpersoner og bedrifter kan praktisere rovdyrkapitalisme er snart forbi. Om de ikke kommer på bedre tanker selv (hvilket er lite sannsynlig!) vil markedet feie dem av banen. Som Robert Haas, CEO i Levi Strauss, sa: ”I det neste århundre, vil en bedrift stå og falle på sine verdier”.

Nytt lederskap og medarbeiderskap Finanskrisen som traff verden i 2008, og de forvarslene som kom med Enron og Arthur Andersen i 2001, har med all tydelighet vist at det trengs ledere av et annet kaliber. Men ikke bare det, det trengs nye forsvarsmurer mot aksjespekulasjon og pengeflytterne innen finansverden, eiendomsspekulasjon etc. Ledere som har vist nøkternhet, sosial ansvarlighet og omtanke for ansatte, kunder og samfunnet de opererer i, har vært bortimot fraværende i turbokapitalismen – inntil 2008. Slike ledere ville da heller ikke skapt den ”lønnsomhet” som boblelederne var i stand til å få til – inntil 2008. Enorm avkastning for aksjonærene og vanvittige lederlønninger var mulig på grunn av en pyramidespillaktig organisering av et ugjennomtrengelig nett stråselskaper med avløpsrør i skatteparadisene – inntil 2008. Den nye generasjon ledere må finne en dynamisk balanse mellom interessene til aksjonærene, bedriften, de ansatte og samfunnet som helhet – både lokalt og globalt. Konkurransen på verdensmarkedet vil fortsatt være hard og stille store krav til innovasjon og produktivitet. Det vil koste enorme summer å rette opp de miljømessige og sosiale problemer i verden. Derfor må bedriftene være lønnsomme. Men i årene framover vil spørsmålet om hvordan verdiskapningen skal forvaltes og fordeles stå sentralt. De siste 20-30 år har, som nevnt innledningsvis, trenden vært at mer og mer av verdens ressurser har havnet på færre og færre hender utenfor samfunnets kontroll og innflytelse. Denne utviklingen er etter 2008 i ferd med å snu. For at folk skal yte sitt beste må de oppleve at de blir verdsatt og respektert. De må også se at de verdier de skaper går til noe meningsfylt og ikke til overdådig luksus hos aksjonærer og ledere. Bedrifter som klarer å utvikle medarbeidere som yter maksimalt i forhold til sine forutsetninger vil bli de viktigste bidragsytere i det 21. århundre. Det må derfor i framtiden være like stor oppmerksomhet på medarbeiderutvikling som det hittil har vært på lederutvikling. Framtidens bedrifter vil derfor med stor sannsynlighet preges av: 252


• • • • • • •

En sterk verdidrevet bedriftskultur. Kontinuerlig selvutvikling og transformasjon. Følsomme antenner for endringer internt og i omgivelsene. Kontinuerlig personlig og faglig utvikling av medarbeidere. Strategiske allianser og nettverksbygging. Vilje til å ta sjanser og å eksperimentere. Strategi og driftsform som vektlegger: • Bidrag til samfunnet. • Samarbeid med kunder og leverandører. • Kontinuerlig læring. • Alle i bedriften har eierforhold til mål og verdier. • Kvalitet, effektivitet og produktivitet. • Økonomisk soliditet og redelighet. • Mening og bærekraftig utvikling.

Krav til framtidens ledere og bedrifter På veien mot en mer rettferdig verden (jamfør Rawls) må ledere som vil praktisere tjenende lederskap utvise egenskaper som forsakelse, klokskap, mot og disiplin. “Daring and Caring” ”Sann frihet kommer gjennom disiplin!” Innenfor verdibasert tjenende ledelse må det være en fast grunn under føttene; holdepunkter, referansepunkter som man kan operere ut fra. Å forstå og ha eierskap til slike basale forankringspunkter synes å være nødvendig for å kunne fungere i og tåle vanskelige tider. ”Det må være noe i sjelen på en organisasjon som ikke forandrer seg, men som gjør folk i stand til å leve med forandring” Finn ut hva dette er og få det inn under huden på alle ledere og medarbeidere. Å ta utgangspunkt i prinsippene for tjenende lederskap vil være en god begynnelse. I diktet ”Um å bera” av Jan-Magnus Bruheim i samlingen ”På skålvekti” fra 1947 blir vi minnet om kjernen i tjenende lederskap: Den mannen ber tyngste børi som ingen ting har å bera. 253


Vi er sosiale vesener som er avhengige av hverandre. Vi må tenke mer på felles beste og mindre på personlig vinning. Vi må ta mer ansvar for det miljø våre etterkommere skal leve i. Og det er ikke nok med personlig engasjement og arbeid gjennom interessegrupper og offentlig sektor. Private bedrifter og deres evne til innovasjon og nyskapning vil være avgjørende for å takle fremtidens utfordringer. Men da må man der begynne å tenke mer langsiktig og på nye måter når det gjelder hva som er etisk forsvarlig og økonomisk lønnsomt. Her trengs det ledere med karakter og integritet – verdibaserte tjenende ledere. Tiden for “Mer av det samme” er i ferd med å renne ut.

Takk til jubilanten Vi i nnl har latt oss inspirere og motivere av Ove Jakobsen. Hans tanker og forskning har også blitt veldig godt mottatt av de mange lederne vi har på våre kurs og programmer. Det er ingen tvil om at økologisk økonomi og kretsløpstenkning vekker interesse og oppleves som praktisk anvendbart ute i bedriftene. Vi takker jubilanten for det gode samarbeid vi har hatt, og ser fram til å få del i flere nye tanker som kan berike vårt arbeid med verdibasert ledelsesopplæring.

254


Bakgrunnslitteratur Andersen, D. (2003): Det 5. trinn. Oslo, Flux Forlag. Barrett, R. (2006): Building a Value-Driven Organization. Burlington, Elsevier Butterworth-Heinemann. Barrett, R. (1998): Slip virksomhedens sjæl løs. København, Forlaget Børsen. Bass, B. M. (2008): The Bass Handbook of Leadership. New York, Free Press Bender, P. U. (2001): Utveckla dig själv för att leda andra. Malmö, Damm Förlag AB. Bennis, W. & Parikh, J. & Lessem, R. (1996): Beyond Leadership. Banancing Ecomics, Ethics and Ecology. Oxford/Cambridge, Blackwell Business Blanchard, K. (2007): Leading at a higher level. London, Prentica Hall Blanchard, K. & Hodges, P. (2003): The Servant leader. Nashville, J. Countryman. Block, P. (1993): Stewardship. Choosing Service Over Self-Interest. San Francisco, Berrett-Koehler Publishers. Bolman, L. G. & Deal, T. E. (2001): Leading with Soul. An uncommon Journey of Spirit. San Francisco, Jossey-Bass. Branchard, K & Peale N. V. (1998): The Power of Etical Management. New York, Fawcett Crest Books Brochmann, G. (1951): Mennesket og evigheten. Bekjennelser til et helhetssyn. Oslo Aschehoug & Co. Brodal, H. & Nilsson, L. (1999): Konflikter. Hva vil de lære oss? Oslo, Antropos Forlag Brunstad, P.O. (2009): Klokt Lederskap. Oslo, Gyldendal Akademisk Börjeson, L. & Strand, S. (1988): Helhetsledelse. Oslo, Friundervisningens Forlag.

255


Collins, J. (2002): Good to Great. Oslo, Universitetsforlaget. Collins, J. & Hansen, M. T. (20119: Great by Choice. London, Random House Collins, J. (2009): How the Mighty fall. London, Random House Dahl, T (2010): Verdier som virker. Oslo, Kolofon Elliot, L. & Atkinson, D. (2009): The gods that failed. How the financial elite have gambled away our futures. London, Vintage books. Farson, R. (1996): Management of the Absurd. New York etc., Simon & Schuster. Florida, R. (2002): The Rise of the Creative Class … and how it’s transforming work, leisure, community, & everyday life. New York, Basic Books. Fløistad, G. (1991): Kunsten å omgås hverandre. Oslo, Gyldendal Fløistad, G. (1996): Om å kunne mer enn man kan. Kristiansand, Høyskoleforlaget Fløistad, G. (2000): Utfordringer I og II. Oslo, Ledelsesfilosofi Fløistad, G. & Dahle Ø. & Tschudi, H. B. (2004): Visjoner for Norge – fra uro til mening. Oslo, Flux Forlag. Frick, D & Spears, L. C. (1996): On becoming a Servant Leader. San Francisco, Jossy-Bass Fromm, E. (1976): At have eller at være. København, Hans Reitzels Forlag Fromm, E. (1955): Det sunne samfunn. Oslo, Aventura Gabrielsen, T. (1970): Det inspirerte menneske – en studie i livskunst. Oslo Johan Grundt Tanum Forlag Gilligan, C. (1982): In a different voice. Cambridge og London, Harvard University Press Greenleaf, R.K. (2002): Servant Leadership. A Journey into the Nature of legitimate Power & Greatness. New York, Paulist Press.

256


Grendstad, N. M. (1996): Fantasi og følelser. Kristiansand, Meta-senter Grendstad, N. M. (1986): Å lære er å oppdage. Oslo, Didakta Norsk Forlag. Grendstad, N. M. (1978): Hva styrer min atferd? Oslo, Didakta Norsk Forlag Grønhaug, K. & O. Hellesøy & G. Kaufmann (2003): Ledelse i teori og praksis. 2. opplag. Bergen, Fagbokforlaget. Handy, C. (2000): Gods of Management. London, Arrow Books. Handy, C. (1994): The Age of Paradox. Boston, Harvard Business School Press Handy, C. (1989): The Age of Unreason. London, Arrow Books Harris, T. & Lagerström, A. (2008): Kunsten å leve inderlig. Oslo, Cappelen Damm Haukeland, P. I. (2008): Dyp glede. Med Arne Næss inn I dypøkologien. Oslo Flux Forlag. Henderson, H. (1996): Building a win-win World. Life beyond Global Economic Warefare. San Francisco, Berrett-Koehler Publishers Hogan, R. & Roberts B. W. (2004): A Socioanalytical Model of Maturity. Journal of Career Assessment, May 2004 Hunter, J. C. (2004): The World’s most powerful leadership principle. New York, Crown Business. Håkonsen, H.-O. & S. Nybrodahl (1998): Verdibasert lærende ledelse. Oslo, Telenor. Ingebrigtsen, S., Jakobsen, O. & Nystad, Ø. (2011): Rapport fra kafédialog: Livskraftige regioner. Bodø, UiN rapport 5-2011 Ingebrigtsen, S & Jakobsen, O. D. (2004): Økonomi, natur og kultur. Oslo, Abstrakt forlag Irgens, E. J. (2000): Den dynamiske organisasjon. Oslo, Abstrakt Forlag.

257


Jensen, F. D. (1998): Værdibaseret ledelse – Styring mellom regler og visjoner. København, Jurist- og Økonomforbundets Forlag. Johannessen, J.-A. & Olsen, B. (2008): Positivt Lederskap. Jakten på de positive kreftene. Bergen, Fagbokforlaget Johnson, R. A. (1993): Owing your own shadow. New York, HarperSan Francisco Jung, C. G. (1990): Psychological Types. Bollingen series XX, Princeton University Press Kahneman, D. (20119: Thinking, fast and slow. London, Allen Lane Kline, P. (1993): Personality. The Psychometric View. London/New York, Routledge. Kolstad, H. (2001): Henri Bergsons filosofi – betydning og aktualitet. Oslo, Humanist forlag. Kvebæk, D. (1990): Det myndiggjorte menneske. Oslo, Aventura Forlag. Lem, S. (2005): Det lille livet. Oslo, Cappelen. Lewis, R. & Noble, J (2008): Servant-Leadership. Bringing the spirit to work. Glouchester, Management Books 2000 McGregor, D. (1960): Mennesker og bedriften. Oslo Fakkelbok Millner, N. B. (2004): Applied Jungian psychology: Navigating the Seasons of Life. Greenville, Keys Printing. Mintzberg, H. (2009): Mintzberg om ledelse. København, L&R Business. Moxnes, P. (2007): Fasett-Mennesket - Personlighet og Roller. Oslo. Paul Moxnes. Myers, I. B. & P. B. Myers (1993): Gifts Differing. Understanding Personality Type. Palo Alto, CPP Books. Nair, K. (1994): A Higher Standard of Leadership. San Francisco, BerrettKoehler Publishers

258


Nanyar, V. (2010): Employees first, customer’s second – turning conventional management upside down. Boston, Harvard Business Press Nilsen, H. F. & Smedhaug, C. A. (Red): Troen på markedet. De nyliberale strategier. Oslo, Res Publica. Nordhaug, K. & Bank, H. (Red) (2009): Fritt fall – Finanskrisen og utveier, Oslo, Res Publica. Nordhaug, O. & Buen Olsen, J. (2010): Etikk, ledelse og samfunnsansvar. Oslo, forlag1 Nyeng, F. (1999): Etiske teorier – en systematisk fremstilling av syv etiske teoriretninger. Bergen, Fagbokforlaget. Nygård, R. (2005): Aktør eller brikke? Om menneskers selvforståelse. Oslo, Gyldendal akademisk Næss, A. (1995): Det gode lange livs far. Olso, Damm Næss, A. (1999): Det frie menneske. En innføring i Spinozas filosofi. Oslo, Kagge Forlag. Næss, A. (2000): Gandhi. Oslo, Universitetsforlaget Næss, A. (1998): Livsfilosofi – et personlig bidrag til følelser og fornuft. Oslo, Universitetsforlaget Næss, A. (1974): Økologi, samfunn og livsstil. Olso, Universitetsforlaget Parikh, J. P. (1996): Intuition. The New Frontier of Management. Cambridge, Blackwell Business. Pearman, R. & S. C. Albritton (1997): I’m not crazy, I’m just not you. Mountain View, Davies-Black Publishing. Petersen, V. (2004): Hinsides regler – Selvorganisering og ledelse med ansvar. København, Børsens Forlag Ravnåsen, S. (2002): Ånd og Hånd. Hans Nielsen Hauges etikk gfor ledelse og næringsliv. Oslo, Luther forlag.

259


Rawls, J. (2002): Rettferdighet som rimelighet. Oslo, Pax forlag. Reinert, E. S. (2004): Global økonomi -Hvordan de rike blir rikere og de fattige fattigere. Oslo, Spartacus forlag Rosenberg, G. (2003): Plikten, profitten og kunsten å være menneske. Oslo, Flux Forlag Saksvik, P. Ø. & K. Nytrø (Red.) (2004): Ny personalpsykologi for et arbeidsliv i endring. Oslo, Cappelen Akademiske Forlag. Schein, E. H. (1992): Karriereforankringer. Bli kjent med dine egentlige verdier. Oslo, Universitetsforlaget Seligman, M. E. P. (2006): Learned Optimism. How to Change Your Mind and Your Life. New York, Vintage books Selznick, P. (1957): Lederskap. Oslo, Tano Aschehoug klassikere Skau, G. M. (2004): Gode fagfolk vokser. Personlig kompetanse som utfordring. Oslo, Cappelen Akademisk Forlag. Skjervheim, H. (1996): Deltakar og tilskodar. Oslo Aschehoug Skjønsberg, E. (1995): Omsorgsrasjonalitet – Fremtidens fornuft. Oslo, Universitetsforlaget Skogstad, A. & S. Einarsen (red.) (2002): Ledelse på godt og vondt. Effektivitet og trivsel. Bergen, Fagbokforlaget. Smedshaug, C. A. (2011): Gjeld – Hvordan vesten lurte seg selv. Oslo, Res Publica. Spears, L. C. & M. Lawrence (Red.) (2004): Practicing Servant Leadership. Succeeding through Trust, Bravery, and Forgiveness. San Francisco, Jossey-Bass. Spinoza, B. (2002): Etikk. Oslo, Pax Forlag. Stacey, R. D. & D. Griffin & P. Shaw (2000): Complexity and Management. Fad or radical challenge to System Thinking? London/New York, Routledge.

260


Steinberg, J. (2002): Humanistisk lederskap. Oslo, Tiden. Tranøy, B. S. (2006): Markedets makt over sinnene. Oslo, Aschehoug. Wareham, J. (1993): Hva kjennetegner en dyktig leder? Oslo, Hjemmets bokforlag. Wheatley, M. (1994): Leadership and the New Science. San Francisco, BerrettKoehler. Wheatley, M. J. & M. Kellner-Rogers (1996): A Simpler Way. San Francisco, Berrett-Koehler. Wheatley, M. J. (2009): Å møte hverandre – enkle samtaler for en bedre fremtid. Oslo, Flux forlag Wilkinson, R. & Pickett, K. (2009): Ulikhetens pris – Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. Oslo, Res Publica. Winter, T. (1978): Det skapende menneske. Om Henri Bergsons filosofi. Oslo, Universitetsforlaget. Yukl, G. (2010): Leadership in Organizations. Seventh ed., New York, Pearson Zohar, D. (1998): Kvant Tänkande – nya tankebanor I företaget. Stockholm, Svenska Förlaget. Aadland, E. (2004): Den truverdige leiaren. Oslo, Det Norske Samlaget.

261


262


Fra finanskrise til bæredygtighed – er det muligt? Af Lars Pehrson, direktør i Merkur Andelskasse, Danmark, og vicepræsident, INAISE lp@merkur.dk Sammenfatning Årsagen til finanskrisen kan spores tilbage til et paradigmeskift, der tog sin begyndelse omkring 1980: • markedet ses som den overlegne regulerende instans. Som følge heraf gennemføres en primært ideologisk motiveret deregulering. • virksomhederne primære opgave bliver at tjene penge til ejerne på kortest mulig tid (shareholder value). De skal ikke længere som det primære opfylde en funktion i samfundet og dække reelle behov. Penge kommer til at spille en større rolle og får i stigende grad forrang i forhold til den bagvedliggende realøkonomi. • dette gælder også bankerne, og man mister fornemmelsen for bankernes særlige position i samfundet som fordeler af kapital til virksomheder, byggeri m.m. Man kan ikke længere se en forskel på at handle med gummistøvler eller at handle med penge. • som konsekvens heraf bliver bankerne mere transaktionsorienterede og opfinder nye finansielle produkter, der begynder at leve deres eget liv. Rådgivere forvandles til sælgere, og en særegen bonuskultur udvikler sig, særligt i USA og Storbritannien.

263


Den grådighed, der er blevet talt så meget om, er i denne sammenhæng indbygget i selve forretningsmodellen og det tankesæt, der ligger bag, og kan ikke affejes som isolerede menneskelige fejltrin. Direktører og andre medarbejdere skulle være ”grådige” – ellers misligholdt de deres forpligtelser overfor ejerne. De mest grådige blev da også i de glade dage fejret som helte, fik erhvervspriser etc.

Indledning Den finansielle krise, som brød ud i 2008 og siden forplantede sig fra finansindustrien til realøkonomien, har været et dominerende emne fra 2008-2012 og vil sikkert være det lang tid endnu. Regeringer og parlamenter navnlig i den vestlige verden har bevilget hjælpepakker til banker og til økonomien generelt i en størrelsesorden, der overgår alt, hvad der tidligere er blevet bevilget til noget enkelt formål, selv militærudgifterne. Og bevillingerne er tilmed kommet med en hast, der viser med hvilken alvor politikere og økonomer har set på den finansielle krise – man frygtede ganske enkelt nationale og globale sammenbrud i de finansielle systemer. En tilsvarende handlekraft ville være passende i forhold til andre af menneskehedens store udfordringer – ikke mindst klimaet – men det er en anden historie! Det er derimod gået væsentligt langsommere, når det drejer sig om at definere nye rammer for bankernes aktiviteter. Dette talte man meget om i efteråret 2008, men efterhånden som tiden er gået og bankerne og politikerne har haft travlt med at komme tilbage til ”business as usual”, spores en tydelig ulyst til at lave alt for meget om. Diskussionen er blevet teknisk og føres mellem tilsynsmyndigheder og finansindustriens lobbyister. Dermed står vi i fare for at forspilde en enestående chance for at omstrukturere finansvæsenet, så det bliver mere samfundsrelevant. I den almene presse og i den folkelige forståelse har finanskrisen især to hovedårsager: Et større antal amerikanere, der var blevet udstyret med boliglån, de ikke kunne betale (de såkaldte subprime lån), og så grådige bankdirektører, der i jagt på store bonusser kastede deres banker ud i spekulation og letsindighed. Begge dele har naturligvis spillet en rolle, og det er let at finde spektakulære eksempler. Men problemerne stikker langt dybere og har været på vej gennem en længere årrække. I denne artikel vil vi prøve at se på nogle af disse årsager, samt på 264


hvilke erfaringer fra alternative forretningsmodeller for bankvirksomhed, der kan komme det generelle banksystem til gode.

Markedsfundamentalisme og shareholder value Fra begyndelsen af 1980’erne er neoliberalismen vokset frem og med den en tro på, at markedet er den overlegne regulator af snart sagt enhver aktivitet i samfundet. De mislykkede eksperimenter i Sovjetblokken med altomfattende statsregulering førte os over i den modsatte grøft, hvor i princippet enhver statsregulering blev set som en forstyrrende hindring for markedets egen evne til at finde balancer og løse problemer. Derfor begyndte politikerne – med Reagan og Thatcher i spidsen – at deregulere økonomien, herunder ikke mindst de finansielle virksomheders vilkår. Dette fortsatte indtil finanskrisen for alvor brød ud. Samtidig med neoliberalismens fremmarch i den makroøkonomiske tænkning, begyndte et nyt erhvervsøkonomisk paradigme at vinde fodfæste og stigende udbredelse: ”shareholder value”. Dette nye tankesæt kom på få pr til helt at dominere tankegangen på de toneangivende handelshøjskoler og i bestyrelseslokalerne. Tankegangen er den, at en virksomheds vigtigste og måske sågar eneste formål er at skabe maksimal værdi til sine ejere (aktionærer - shareholders). Alle andre formål er underordnet dette. For at praktisere shareholder value lagde virksomhederne og deres ledelser vægt på to hovedelementer: • optimere driften af virksomheden, så den giver størst muligt overskud på kortest mulig tid. Dette fører til øget pres på virksomhedens øvrige interessenter, der må afgive en større del til aktionærerne. Det drejer sig primært om medarbejdere og underleverandører, men også det omgivende samfund (f.eks. miljøet). At de øvrige interessenter kom under pres var for så vidt ikke nyt i sig selv, men nu var det så at sige legitimeret i selve det grundlæggende paradigme. Det førte til, at det blev gennemført langt mere aggressivt, med f.eks. massiv udflytning af produktion til lande med billig arbejdskraft og svag miljølovgivning. • Skabelse af positive forventninger til virksomhedens fremtid. Positive forventninger til en virksomhed får nemlig dens aktiekurs til at stige, og en kraftigt stigende aktiekurs er præcis hvad aktionærerne er interesserede i. Det giver langt mere fortjeneste her og nu end det gammeldags overskud, som virksomheden kan tjene år for år. Skabelse og vedligeholdelse af positive forventninger for265


drer, at der til stadighed tages strategiske skridt, som f.eks. opkøb af andre virksomheder, frasalg af dele af virksomheden, effektiviseringer og fyringer, annoncering af nye produkter, der måske kun er på tegnebrættet osv. Med stigende aktiekurser opstår der mulighed for store fortjenester ved f.eks. et salg af virksomheden. Aktionærerne får med andre ord mulighed for ikke blot at indkassere nutidens fortjeneste, men også en stor del af fremtidens. Virksomhedernes ledelser profiterer også i form af aktieoptionsprogrammer, hvor man så at sige lader markedet betale exceptionelle lønninger til direktørerne, som dermed får en interesse i at skabe endnu højere forventninger. Dereguleringen og shareholder value viste sig at være en giftig cocktail, for gradvist eroderede interessen for virksomhedernes opgaver og deres løsning af disse, for i stedet at samle sig om deres evne til at skabe fortjeneste til aktionærerne – på kort sigt vel at mærke. Kvartalskapitalismen var født. Den ultimative konsekvens af shareholder value ses i den mest ekstreme del af kapitalfondsmarkedet (private equity funds), hvor virksomheder bliver opkøbt (ofte med deres egne penge via sindrige lånearrangementer) alene med det formål at få adgang til deres penge og cashflow og uden nogen større interesse for virksomhedernes produkter eller serviceydelser.

Er banker bare virksomheder? I takt med at shareholder value og markedsfundamentalisme kom til at dominere tankegangen, hørte man oftere og oftere udsagn af typen ”en bank er en forretning som enhver anden” og ”banker er sat i verden for at tjene penge”. Vi vender tilbage til, om dette faktisk er tilfældet – men i hvert fald deltog bankerne ivrigt i kapløbet om aktionærernes gunst. Bankerne placerede sig stærkt i denne konkurrence, da det var betydeligt lettere at tjene penge på finansiel virksomhed, sammenlignet med fremstilling og service. Finansindustrien tiltrak ikke blot kapital, men også de bedste hjerner. Det smarteste og hurtigste sted at gøre karriere, hvis man kom fra de store handelshøjskoler, var finansindustrien – en veritabel ”brain drain”, set fra det øvrige samfunds perspektiv. Bankerne blev større og større via fusioner og opkøb, de ekspanderede ud over deres oprindelige område (hvad enten dette var lokalt, nationalt eller formålsbestemt) og finansielle supermarkeder blev mulige i kraft af dereguleringen. Den adskillelse mellem klassisk bankvirksomhed og investeringsbanker, som blev indført af præsident Roosevelt efter depressionen i 1930’erne (the 266


Glass-Steagall Act), og som havde medvirket til en lang periode med et stabilt finansielt system i USA, blev efterhånden helt afskaffet. Fokus var at lave flest mulige forretninger, og dermed tjene flest mulige penge, med den kapital, man havde til rådighed. Gamle dyder som ekstra soliditet blev anset for at være sløseri med aktionærernes værdier – havde en bank f.eks. dobbelt så meget solvens (kapital i forhold til dens risici) som nødvendigt efter loven, betød det jo, at den ikke udnyttede sit potentiale til at drive forretning godt nok. Der var plads til meget mere forretning med den samme kapital! Tryllegrebet kaldes ”gearing” – balance i forhold til egenkapital. Hvor man i klassisk bankvirksomhed typisk opererer med en gearing mellem 6 og 10, nåede nogle amerikanske banker lige før krisen op på et gearingsniveau på 30-40. Det betyder, at hvis aktiverne falder blot 3% i værdi, er hele egenkapital væk! At bankerne har en opgave i samfundet trådte i baggrunden. Bankerne formidler borgernes og virksomhedernes opsparing til dem, som ønsker at sætte ny aktivitet i gang, og som derfor behøver lån og kredit. Det er bankernes opgave at udføre denne funktion og dermed også udvælge de låntagere, der har de nødvendige evner til at gennemføre aktiviteterne – og følgelig sortere de ikke-egnede fra. Med andre ord: Nogle har flere penge end ideer, andre har flere ideer end penge. Bankerne slår bro mellem de to grupper. Mange pengeinstitutter blev i sin tid grundlagt med det primære formå at løse denne opgave – og ikke primært for at tjene penge. Det gælder f.eks. de mange lokale spare- og andelskasser – og også en række banker – der faktisk blev grundlagt for at styrke udviklingen i et lokalområde. Borgerne stillede sig selv spørgsmålet: Hvorfor sende pengene ind til banken i storbyen - de sender jo ikke pengene tilbage til vores landsby? Vi har mere gavn af selv at tage hånd om opsparingen ved at grundlægge vores egen sparekasse! Sparekassens formål er at styrke udviklingen af lokalområdet. Det er det, ”den er sat i verden for”, det er dens opgave. Dette er ikke i modstrid med, at den selvfølgelig skal drives forretningsmæssigt fornuftigt – ellers kan den jo ikke eksistere. Men det er ikke dens opgave at være en forretning. Over hele Europa og i Nordamerika opstod sparekassebevægelser fra midten af 1800-tallet og videre frem. I dag har mange sparekasser gemt deres oprindelse og tror nu, at de er forretninger, der skal ekspandere vidt og bredt, og mange af dem er omdannet til aktieselskaber. Der er dog stadig sparekasser, der holder fast i deres oprindelige målsætning om primært at virke til gavn for lokalområdet.

267


Fremvæksten af moderne samfundsorienterede banker Fra 1980’erne begyndte en ny type banker at opstå i Europa, og senere også andre steder i verden: Banker, der ikke som sparekasserne primært er lokale, men i højere grad er optagede af visioner om en bæredygtig udvikling: De ønsker via deres udlåns- og investeringsvirksomhed at bevæge samfundet i retning af mere bæredygtighed og langsigtethed på miljøområdet, plads til og en værdig tilværelse for marginaliserede grupper i samfundet samt mangfoldighed og frihed indenfor kultur, undervisning og forskning. Disse nye banker finansierer f.eks. økologisk landbrug og fødevareproduktion, bæredygtig produktion generelt, vedvarende energi, økologisk byggeri og sociale fællesskaber, institutioner og bofællesskaber for udviklingshæmmede og andre marginaliserede grupper, frie skoler, teatre og spillesteder og meget andet. I udviklingslandene er der med inspiration fra ikke mindst Muhammed Yunus og hans Grameen Bank i Bangladesh op gennem 1990’erne opstået en stor mikrofinansieringsbevægelse, hvor specialiserede institutter arbejder med at give fattige mennesker adgang til finansielle ydelser: Opsparing, lån og forsikring. Denne adgang giver kunderne mulighed for at skabe sig leveveje som håndværkere, handlende, serviceudbydere osv. Mikrofinansieringsinstitutterne ser også deres samfundsopgave som det overordnede: At bekæmpe fattigdom. At de også skal drives forretningsmæssigt for at kunne overleve på sigt siger sig selv. Vi har altså tre grundtyper af samfundsorienterede banker, der skiller sig ud fra de shareholder value drevne mainstrem banker: • klassiske sparekasser eller community banks, orienteret mod realøkonomien i et lokalområde. • etisk/socialt orienterede banker, orienteret mod fremme af langsigtet miljømæssig bæredygtighed, social ansvarlighed m.m. • mikrofinansinstitutioner, orienteret mod inklusion af fattige grupper i den formelle økonomi. En grundpille i de samfundsorienterede bankers virksomhed er gennemsigtighed: Indskyderne skal kunne se, hvad deres penge er med til at virkeliggøre og sætte i gang. Dette står i modsætning til den dominerende tankegang banktænkning: At det ikke vedkommer nogen, hvem banken låner penge til, bare det er lovligt. Gennemsigtigheden kan fremkomme uformelt, f.eks. fordi man i lokalsam268


fundet faktisk har overblik over, hvem der er kunder i sparekassen, og hvem der har f.eks. nybyggeri eller udvidelser i gang. Gennemsigtigheden kan også fremkomme formelt og struktureret, f.eks. ved at banken på sin hjemmeside redegør detaljeret for, hvilke virksomheder og institutioner, der har lån. Et eksempel på dette kan ses på www.minepengegørgavn.dk, som er en underside under Merkur Andelskasses hjemmeside www.merkur.dk. Mange af de samfundsorienterede banker har haft en kraftig vækst gennem kriseårene med et stærkt stigende antal kunder, og deres forretningsmodel har vist sig at være robust i forhold til den igangværende finanskrise. Det vil vi se nærmere på i det følgende afsnit.

Relationsbaserede kontra transaktionsbaserede forretningsmodeller De samfundsorienterede banker med fokus på langsigtet bæredygtighed bygger på en forretningsmodel, som kan karakteriseres som relationsbaseret. Det var også tilfældet generelt blandt bankerne før shareholder value tankegangen for alvor greb om sig. Det betyder først og fremmest, at man har fokus på løsning af bankens opgave - at fremme bæredygtig udvikling gennem udlån – og derfor indgår i langsigtede relationer med kunder, ejere og samarbejdspartnere. Banken skal hjælpe kunderne med at løse deres opgaver. Det kunne f.eks. være at forarbejde og sælge økologisk mælk. Hvis de rette evner og markedsmuligheder er til stede, er det muligt at finde saglige løsninger, så dette kommer i stand på en risikomæssigt og prismæssigt afbalanceret måde. Opgaverne ligger med andre ord ude i virkeligheden: Konkret produktion, som faktisk efterspørges, og som samtidig bidrager til at løse miljøproblemer (fordi det er økologisk produktion). Det har derfor god chance for at være holdbart på langt sigt. Samtidig er en sådan finansiering af økologisk mejeridrift i overensstemmelse med det, som bankens indskydere er interesserede i. De forbliver derfor loyale. Det samme gælder for bankens ejere, som i vid udstrækning er sammenfaldende med kunderne. De har købt aktier i banken for at indgå i en langsigtet relation, fordi de interesserer sig for bankens opgave. De ønsker et langsigtet og stabilt afkast på et fair niveau – det ligger typisk i niveauet 5-7% p.a. – og er ikke optagede af, om der kan scores en ekstraordinær gevinst ved salg af banken. De bæredygtige banker er nemlig slet ikke til salg! I modsætning hertil står en transaktionsbaseret forretningsmodel, som er blevet mere og mere dominerende i såvel store som i mindre og mellemstore banker, hvor shareholder value har vundet fodfæste. Her er man optaget af at gennemføre transaktioner, som der kan tjenes penge på her og nu. Kan man fordoble antallet af transaktioner, fordobler man også bruttoindtjeningen, og 269


derfor er der et stadigt pres fra ledelsens side – et pres som er indbygget i selve forretningsmodellen – for til stadighed at gennemføre flest mulige transaktioner. Transaktioner kan være alt fra en valuta- eller aktiehandel, over handel med ejendomme til handel med hele virksomheder som hos kapitalfondene. Transaktioner skaber som udgangspunkt ikke noget nyt, men flytter rundt på noget, som allerede eksisterer. En serie af handler med den samme ejendom fra den ene ejendomsspekulant til den næste er et eksempel på transaktioner, der har vist sig fatale for en række danske banker. Men også jagten på stadigt nye finansielle produkter, der kan generere nye transaktioner, hører med til billedet. En lang række sofistikerede produkter, der kombinerede og videresolgte f.eks. forskellige dele af en låneportefølje, eller produkter som spillede på fremtidige begivenheder, f.eks. kursstigninger eller kursfald på bestemte aktiver. Det var produkter, som ikke skabte noget nyt i samfundet, men som tværtimod – skulle det vise – indebar betydelige risici for samfundsøkonomien, da de færreste forstod graden og arten af de involverede risici. Sondringen mellem relationer og transaktioner er naturligvis ikke firkantet. Visse transaktioner er fornuftige og nødvendige – en ejendom skal jo på et tidspunkt videre til en ny ejer, og selv de mest transaktionsivrige banker indgår også i langsigtede relationer med nogle af deres kunder. Det afgørende er, hvor fokus ligger: Kan vi styrke relationerne endnu mere og blive endnu bedre til at løse kundernes langsigtede opgaver? Eller er vi mere optagede af at finde nye måder at øge antallet af transaktioner på? Eller som mange banker siger i dag: ”Hvordan kan vi sælge mere til kunderne?”, og udvisker dermed yderligere forskellen mellem banker og andre virksomheder. Der er ingen forskel på at sælge finansielle ydelser eller at sælge biler og gummistøvler.

Skabelsen af bobler Lad os for en stund vende tilbage til makroøkonomien. Finanskrisen hænger snævert sammen med skabelsen af bobler i økonomien. Der har været en boligboble med stigende priser på fast ejendom over store dele af verden, men også en aktieboble med voldsomt stigende kurser på aktier. Bobler har deres egen psykologi. I begyndelsen og langt hen i forløbet er de bekvemme for politikerne og populære i store dele af befolkningen. Stigende ejendomspriser giver ejerne en følelse af rigdom. De kan belåne deres friværdier og købe nye forbrugsgoder. Dette skaber beskæftigelse og staten profiterer også. Når f.eks. danskerne køber nye biler for lånte penge, vælter pengene ind i statskassen på grund af de skatter, der er lagt på biler i Danmark. En vældig gunstig situation for en regering at gå til valg i. 270


Som eksempel kan vi betragte den danske boligboble, som langsomt og støt blev gødet af en række tiltag, hvoraf nogle måske hver for sig virker uskyldige og måske endda i nogle situationer fornuftige. Samtidig er det et godt eksempel på dereguleringen og dens konsekvenser. I Danmark har vi et realkreditsystem (der i øvrigt i begyndelsen og langt op i sidste århundrede var ejet af brugerne selv, dvs. låntagerne), der af mange fremhæves for dets gennemsigtighed og enkelhed. Traditionelt finansierede man huse med 20- eller 30-rige lån til fast rente i hele løbetiden. Man kendte sin husleje og kunne ikke blive overrasket fra den kant. • Først kom de variabelt forrentede lån. I stedet for fast rente i 30 år, kunne man nu få en rente, der kun var fast i 1-5 år. Denne ”korte rente”, som den kaldes, er typisk lavere end den ”lange” 30 årige rente, men svinger til gengæld mere. Det var en mulighed for at låne billigere, men mere usikkert. Evnen til at forrente mere gæld blev allerede her kapitaliseret i priserne på boliger. De steg. • Så kom de afdragsfrie lån, hvor man kun betaler renter og ingen afdrag i en periode. Også det fik afsmittende effekt på huspriserne, selv om man politisk udsendte besværgelser om, at det bestemt ikke var hensigten. • Renten var generelt lav op gennem 2000-årene. Lav rente får jord- og ejendomspriser til at stige, fordi ejere og købere kan forrente med gæld med de samme penge. • Og endelig deklarerede den daværende danske regering et såkaldt ”skattestop” – og skatter med tilknytning til fast ejendom måtte derfor ikke stige. I kombination med de stærkt stigende ejendomspriser var dette skattestop virkelig benzin på bålet. I 2 valgkampe op gennem 2000-årene sværgede stort set alle partier, at de aldrig kunne drømme om at hæve boligskatterne. Ingen turde fortælle vælgerne, at et sådant skridt ville være fornuftigt, da det ville dæmpe boligprisstigningerne, afværge et kommende prisdyk og give mulighed for lavere skat på arbejde. I USA gik denne boligboble yderligere grassat ved at man tillod lån med ”introduktionsrente”, der senere ville blive sat op, lån hvor renten blev tillagt hovedstolen og ikke skulle betales kontant før senere osv. Tilmed blev lånene ”pakket om” til forskellige finansielle instrumenter, der blev solgt videre, og hvor risikoen derfor ikke lå hos den oprindelige långiver. Både i Danmark og USA er det et godt eksempel på politikernes medansvar for krisen. Dette bør selvsamme politikere ikke glemme, nu hvor de har optrådt som de ansvarlige,

271


der beskæmmet over de selvforskyldte forhold hos bankerne kom et nødstedt finansielt system til undsætning.

Grådigheden som ideal Som nævnt indledningsvis er det populært at skælde ud på grådige bankdirektører. Der findes sandt for dyden også eksempler – ikke mindst de amerikanske topcheflønninger var kommet helt ud af proportioner, og diverse bonussystemer motiverede såvel chefer som menige medarbejdere til at sælge endnu mere til kunderne, uanset om de havde brug for ”produkterne” eller ej. Der har siden 2008 været flere forsøg på at gøre op med denne kultur med regulering og øgede oplysningskrav, men grundlæggende består den stadig og giver med mellemrum anledning til offentlig forargelse. Men heller ikke her skal vi glemme, at de direktører, der i dag hånes for deres inkompetence og grådighed indtil kort før krisen brød ud blev pris i høje toner af aktionærerne for deres visionære ledelse og blev hyldet i pressen og offentligheden. Der blev i den grad appelleret til grådighed. Enhver avis med respekt for sig selv skulle med jævne mellemrum udgive ”pengetillæg”, som i det uendelige gentog, hvordan vi skulle gå efter den højeste rente, finde det højeste afkast og spare mest muligt i skat, uden hensyn til, hvilken aktivitet der i øvrigt lå bag. De danske politikere var optagede af, at vi skulle udvikle en ”aktiekultur” blandt almindelige borgere – eller med andre ord gøre alle til spekulanter. På dette område var danskere nemlig bagud i forhold til visse andre lande. Da den britiske bank Northern Rock åbnede filial i Danmark og med det smagfulde slogan ”svinefed rente” tilbød en højere indlånsrente end vanligt, blev dette hilst velkomment af officielle forbrugerorganer, for nu blev der ”øget konkurrence til gavn for forbrugerne” – kun de færreste stillede spørgsmålet, hvorfor banken havde behov for at gå til et andet land og tilbyde høje renter for at skaffe sig midler. Svaret fik vi få måneder senere med billederne af de lange køer foran Northern Rocks britiske filialer. Det samme gentog sig med de islandske bankers åbning af indlånsfilialer i mange europæiske lande: Sæt dog pengene i de islandske banker – de giver den bedste rente, lød rådet fra mange eksperter og finansielle rådgivere. Efter de islandske bankers sammenbrud kunne den islandske stat ikke selv dække disse indskyderes tab, som i stedet måtte dækkes af kunder i andre banker eller af skatteyderne i de lande, hvor de islandske banker opererede. Dette gav 272


anledning til en krise i relationen mellem Island på den ene side og Storbritannien og Holland på den anden side, herunder at den islandske befolkning ved en folkeafstemning forkastede den aftale, deres regering havde indgået med kreditorlandene. Sådanne situationer åbner for en i sig selv interessant diskussion – når det går godt er bankerne helt globale, og kapitalen flyder frit verden rundt. Men når regningen skal betales, bliver det hele pludselig 100% nationalt igen. Så en vis almen refleksion er ganske passende – direktørerne skal ikke have det hele, hverken når det gælder løn eller forargelse!

Hvordan kommer vi videre? De statslige indgreb viser med al tydelighed, at skåltaler om at ”bankerne er forretninger som alle andre” og ”de banker der ikke kan løbe rundt, må gå ned” ikke passer til virkeligheden. Samfundet kan ikke leve med, at almindelige indskydere taber penge, og derfor bliver bankerne reddet eller i det mindste afviklet uden tab for netop indskyderne. Højst aktionærer og indskydere af ansvarlige lån får lov at tabe deres penge. Og er bankerne store nok, er det hævet over enhver diskussion, at de bliver reddet – med Lehmann Brothers som eneste undtagelse. At det forholder sig sådan, er i for sig ganske logisk. Bankernes virksomhed hviler på en kontrakt med samfundet, der er funderet i lovgivningen: De har eneret på at modtage indskud fra offentligheden. Det må ingen andre. Bankerne løser en samfundsopgave ved at tilbyde borgere og virksomheder en sikker placering af deres penge og samtidig kanalisere denne kapital over i relativt sikre udlånsfordringer, der skal medvirke til at skabe ny aktivitet i samfundet. Selve det medium, bankerne arbejder med – pengene selv – er også skabt af samfundet gennem centralbankernes pengeudstedelse. Hensigten med udstedelsen af penge er at lette omsætningen af varer og tjenester, samt at gøre det lettere at investere i ny produktion og infrastruktur. Hensigten har aldrig været, at pengene skulle være et spekulationsmedium – at man skulle kunne tjene penge på penge. Bankerne skal derfor være sikre. Al tale om, at almindelige borgere, inden de træffer deres valg af bank, skal kreditvurdere banker og sammenligne tekniske nøgletal, som oven i købet i mange tilfælde ikke hviler på objektive og sammenlignelige kriterier, er i bedste fald udtryk for naivitet.

273


Alle banker skal ganske enkelt være sikre. Så kan de konkurrere på pris, rådgivningsniveau, holdning og udlånsprofil eller andet – men sikkerheden skal der ikke konkurreres på. Det skal sikres via lovgivningen. Det bedste vil formentlig være, hvis behovet for denne sikkerhed for alle indskud anerkendes ved en uformel konsensus, således at borgerne føler sig trygge ved, at hvis det en sjælden gang sker, at en bank må lukke, går det ikke ud over indskyderne.

Erfaringer fra de europæiske bæredygtige banker Når røgen fra diverse banklukninger og -redninger har lagt sig, skal vi videre med at diskussionen om de overordnede rammer for fremtidens finanssystem. Mange – ikke mindst mange politikere – vil helst tilbage til de glade dage hurtigst muligt, så boligpriserne igen kan stige, så der kommer gang i hjulene, så aktierne endnu engang kan ryge til himmels, så vi kan glemme den kedelige finanskrise. Så let kommer det ikke til at gå. Skal vi undgå at styre direkte ind i nye bobler og sammenbrud, skal der grundlæggende tænkes om, når det gælder virksomhedernes, bankernes og statens rolle. Staten vil have mere at skulle have sagt som regulator og som det niveau i samfundet, der sætter rammerne uden skelen til særinteresser. Virksomhederne og bankerne vil skulle besinde sig mere på deres egentlige opgaver og mindre på kortsigtede gevinster og stigninger i aktiekursen. Og bankernes særlige rolle i samfundet må igen erkendes, så vi undgår de farlige situationer, der opstår, når banker opfattes som ”virksomheder som alle andre”. Endelig må det overordnede fokus være langsigtet bæredygtighed. De bæredygtige banker, der har fokus på miljømæssige og sociale visioner, har noget inspiration at byde på, når rammerne skal sættes. Det skyldes primært deres relationsbaserede tilgang med vægt på finansiering af reelle projekter, som der faktisk er et behov for. Disse bæredygtige banker er nemlig ikke ramt direkte af selve finanskrisen, men har tværtimod oplevet fremgang og vækst i kundetilgangen gennem kriseårene. At de bæredygtige banker ikke blev ramt ved krisens begyndelse – fordi de beskæftigede sig med spekulation og ikke var kraftigt gearet – betyder ikke, at de er uberørt af den generelle økonomiske krise, der efterhånden har bredt sig til realøkonomien. Hvor kraftigt den generelle økonomiske krise slår igennem er meget forskelligt fra land til land.

274


Ansatser til en finansreform Følgende 7 elementer bør indgå i en reform af finanssystemet 1. Mindsk de finansielle spekulationer Finansielle serviceudbydere må i fremtiden fokusere stærkere på behovene i den virkelige økonomi frem for spekulation og handler med finansielle instrumenter, der ikke giver samfundsværdi. Succeskriteriet er en klar reducering af finansielle instrumenter og spekulation. En skat på finansielle transaktioner, som bl.a. diskuteres på EU niveau, kan være et element. En transaktionsskat løser dog ikke i sig selv problemet, men kan virke adfærdsregulerende. 2. Forebyg boligbobler En del af baggrunden for den nuværende krise er de enorme boligbobler, vi har set i mange lande. Derfor må man sideløbende med kampen mod inflation i forbrugerpriserne, til sikring af den pengepolitiske stabilitet også forsøge at kontrollere inflationen i priserne på aktiver. Denne inflation i prisen på aktiver har en klar tendens til at øge udlån kraftigt og gøre økonomien afhængig af tilførsel af lånte midler. Derudover må man sætte ind overfor kunstigt oppustede priser på andre typer aktiver som f.eks. aktier og virksomheder, som ses ved eksempelvis salg til kapitalfonde. 3. Luk skattely Det internationale samfund må sørge for at lukke offshore finanscentre og skattely. Det er ikke acceptabelt, at det stadig i høj grad er muligt at undgå skat og udnytte forskellene i de enkelte landes bestemmelser og reguleringer. Under finanskrisen har regeringerne – og dermed skatteyderne - overalt i verden måttet tilføre midler til finanssektoren, samtidig med at investeringsbehovet for bl.a. klimavenlig kollektiv trafik og vedvarende energi er enormt. Derfor er det særlig vigtigt, at samfundets beskatningsgrundlag ikke undermineres. 4. Reducer størrelsen af de finansielle institutioner De begrænsninger nationale finansmyndigheder sætter for størrelsen af finansielle institutioner i forhold til hensigtsmæssigheden for den nationale økonomi, skal overføres til det globale plan. Det må ikke være muligt at skabe finansielle institutioner, hvis størrelse truer systemet med kollaps i krisesituationer. Lektien fra, hvad der skete med Island og dets banker, bør tages til efterretning og de nødvendige reguleringer foretages. De større virksomheder skal naturligvis betjenes af banker af en vis størrelse, men der er ikke noget reelt samfundsmæssigt behov for de ekstremt store finansielle virksomheder.

275


5. Styrk objektiviteten Reglerne for kreditoplysningsbureauer, eksempelvis de rating-bureauer der gav supprime lånene i USA topkarakterer, skal sigte på at undgå interessekonflikter. På samme måde, som de kreditvurderede virksomheder er underlagt myndighedernes finanstilsyn, skal kreditoplysningsbureauerne også være underlagt tilsyn. 6. Øg gennemsigtigheden Reglerne for gennemsigtighed for finansielle transaktioner skal leve op til betingelserne i ovenstående lovgivningskrav. Man skal målrettet prioritere forbrugernes og borgernes langsigtede interesser frem for aktionærernes kortsigtede fortjeneste. Fokus skal være på de grundlæggende principper. Unødvendig og kompliceret detailregulering skal undgås, ligesom muligheden for at anvende komplicerede og svært gennemskuelige risikoberegningsmodeller, der reel kun kan udnyttes af de store banker, skal begrænses. 7. Less is more Udformningen af finansielle produkter skal være enkel, både med hensyn til hvordan de fungerer og med hensyn til deres tilhørende kontraktbestemmelser. Gennemsigtighed er nøglen til at overvinde den nuværende krise og til frem for alt at undgå fremtidige kriser. Sideløbende med en sådan, især lovgivningsmæssig, indsats er der et stort behov for gennemførelse af seriøse uddannelses- og informationskampagner med finansielle temaer og emner – en opgave som civilsamfundsorganisationer bør tage op. Kampagner, der med udgangspunkt i en reel gennemsigtighed i de reelle aktiviteter i virksomhederne, kan fremme befolkningens bevidsthed om, hvordan penges investering, forrentning og anvendelse indvirker på samfundet som helhed. Indtil nu har man officielt prist opbygningen af en såkaldt ”aktiekultur”, som reelt sigter mod at gøre alle til spekulanter. Der er i stedet behov for at se langt mere nuanceret og langsigtet på den enkelte borgers og virksomheds omgang med penge og kapital. Ovenstående er forslag til, hvordan man kan implementere en bæredygtig tankegang i hele den finansielle sektor. Det handler grundlæggende om at føre bankdrift med et fokus på virkelige samfundsbehov og ikke isolerede finansielle transaktioner, som for eksempel spekulativ handel med ejendomme, værdipapirer og virksomheder, der ikke tilfører samfundet værdi. Krisen har understreget vigtigheden af bæredygtig forvaltning og således foranle-

276


diget mange borgere til at rejse spørgsmålet om, hvad indskuddene på deres bankkonti egentlig anvendes til.

Fremtiden er begyndt Der findes som nævnt indledningsvist allerede i dag en række banker verden over, som har taget tråden op fra den oprindelige sparekassebevægelse om først og fremmest ønsker at virke til gavn for samfundet. Disse banker ønsker at påvirke samfundet i retning af bæredygtighed og social ansvarlighed, og ser det som deres hovedopgave, at stille lånekapital til rådighed for virksomheder og institutioner, der kan bidrage til denne udvikling. Bankerne foretager ud over traditionelle økonomiske vurderinger også vurderinger af virksomheders og branchers påvirkning af samfundet, i positiv og negativ retning. Eksempelvis anses økologisk landbrug som det bedste bud på fremtidens landbrug, når der også tages hensyn til de langsigtede miljøpåvirkninger, f.eks. på grundvandet, der naturligvis også har en pris. Som konsekvens af en sådan analyse finansierer disse banker ikke konventionelt landbrug. På tilsvarende vis ræsonneres på andre områder. De bæredygtige banker fokuserer helt på den reale økonomi og udøver ikke spekulation, hverken på kunders eller egne vegne. De bæredygtige banker vokser kraftigt som følge af stor kundetilgang, i mange tilfælde 15-25% årligt, og de har gennem en ofte mere end 20 år lang historie vist, at deres forretningsmodel er holdbar. Der er derfor inspiration at hente til debatten om fremtidens banksystem. Eksempler på bæredygtige banker i Europa • Triodos Bank, Holland, Storbritannien, Belgien, Spanien og Tyskland. www.triodos.com • GLS Bank, Tyskland. www.glsbank.de • Banca Etica, Italien. www.bancaetica.com • Alternative Bank, Schweiz, www.abs.ch • Freie Gemeinschaftsbank, Schweiz, www.gemeinschaftsbank.ch • Charity Bank, Storbritannien, www.charitybank.org • Cultura Bank, Norge. www.cultura.no • Ekobanken, Sverige. www.ekobanken.se • Merkur Andelskasse, Danmark. www.merkur.dk

277


Bankerne forvalter tilsammen over 8 mia. EUR og har op imod 1500 ansatte. En række af bankerne har sammen med andre samfundsorienterede finansielle institutioner et globalt netværk, International Association of Investors in the Social Economy, INAISE. www.inaise.org, ligesom der i 2009 er dannet en ”Global Alliance for Banking on Values” med foreløbig 15 medlemmer, se www.gabv.org

278


Knowledge, Sustainability and Corporate Strategies: A Case of Business Ethics Zsolt Boda - László Fekete Corvinus University of Budapest Business Ethics Center The Lisbon European Council of 23-24 March 2000 summarizes the strategic goal of the new community policy as follows: „The shift to a digital, knowledge-based economy, prompted by new goods and services, will be a powerful engine for growth, competitiveness and jobs. In addition, it will be capable of improving citizens’ quality of life and the environment.” However, reality is that the private contributions to knowledge production and innovation have rather declined and stayed at a very low level during the course of the 2000s. In this respect, the statistical figures for the new EU member states as well as the Central and Eastern European private corporations are particularly disappointing. None the less, the commitments of financial and human resources to promoting a knowledge-based economy and society, strengthening the intensity of innovation, R&D occupies more and more space in the communications and declarations of the major political bodies of the European Union and the national governments, as well as the sustainability reports and corporate social responsibility reports of large corporations.

279


If we are convinced that technological solutions may contribute to solving our far-reaching environmental problems, we should define the ethical responsibility of corporations in terms of knowledge production, use and dissemination, too. What is the ethical case for corporate R&D activities? Which are the relevant norms and values to understand the ethical aspects of knowledge production? Is intellectual property ethically legitimate? Are all kinds of new knowledge equally valuable? What are the different types of knowledge production? We beleive that business ethicists should devote more attention to those and similar questions. In our paper we intend to raise some basic issues using the case of the European energy sector and its R&D activity.

Knowledge, Innovation and Corporate Strategies: The Case of the Energy Sector Humanity is facing a major challenge at present: that of climate change. The rising global temperature may, already in the twenty-first century, cause major restructuring of the global climate, including the distribution of rainfall, the wind direction and the ocean currents. The medium-term and in particular the long-term consequences of climate change are uncertain, but even conservative predictions forecast substantial economic losses and dramatic social effects caused by a rising sea level, accelerated desertification, and other ecological damage caused by altered weather conditions (IPCC, 2007; Stern, 2007). On the more radical side, some experts, such as world-famous biologist James Lovelock, argue that climate change is virtually impossible to stop and that it will soon cause a major catastrophe for humanity as a whole (Goodell, 2007). The mainstream scientific position, as reflected in the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) report or the Stern Review, holds, however, that climate change can be stopped and its effects managed – but this needs immediate action from governments, businesses and people all around the world, since climate change is proved to be caused by human activities. According to IPCC estimates, the atmospheric greenhouse gas (GHG) concentration is some 35 percent higher than it was in pre-industrial times. The atmospheric concentrations of CO2 and CH4 now exceed by far the natural range in place over the past 650,000 years. Global increases in CO2 concentration are primarily the result of fossil fuel use. In order to stop a global temperature rise of around 2⁰C, projections imply that global GHG emissions should peak at some point before the year 2020, and after this a steady decrease of 1–5 percent per year will be necessary. According to the Stern Review, this would cost approximately 1 percent of the global GDP – an important, but affordable, 280


amount, which is much lower than the possible losses and damage caused as a result of climate change. However, given the time needed for developing and adapting new – or already existing, but so far not widely applied – technologies, effective policies must be put in place now. Currently, energy-related GHG emissions, mainly from fossil fuel combustion for heat supply, electricity generation and transport, account for around 70 percent of total emissions, including carbon dioxide, methane and some traces of nitrous oxide. Since both the supply of and the demand for energy is still increasing, fighting climate change urgently needs substantial changes in the production and the use of energy. According to the Stern Review, without the rapid introduction of supportive and effective policy actions by governments, energy related GHG emissions, mainly from fossil fuel combustion, are projected to rise by over 50 percent by 2030. Energy efficient technologies and clean energy production methods should be developed further, and renewable energy sources must play an increasing role in supplying muchneeded energy. But also, carbon dioxide capture and storage technologies should be developed alongside these and used to reduce the present atmospheric GHG concentration. Climate change alone would justify a great emphasis on intensive R&D in the energy sector. Energy R&D provides enormous leverage through its ability to furnish technologies that can reduce the costs of complying with emissions reduction and meeting atmospheric stabilization targets. For example, Jae Edmonds, James J. Dooley and Marshall A. Wise demonstrated in 1996 that deploying an advanced generation of cleaner energy technologies around the world would reduce the cost of stabilizing the atmosphere by more than two orders of magnitude over the course of twenty-first century (Edmonds, Dooley and Wise, 1996, 71-94.). The European Commission’s Strategic Working Group (SWOG) of the Advisory Group on Energy (AGE) made an even firmer declaration: „Although other instruments (such as taxes, subsidies or regulations) may be helpful, by accelerating market diffusion of recently developed energy technologies, SWOG believes that the only route to a sustainable energy system is through new or improved energy technologies that will have to be found through research and development” (European Commission, 2005, 9.).

281


However, strangely enough, both public and private energy R&D expenditures have been steadily falling since the early 1980s in most of the developed countries. As James J. Dooley and Paul J. Runci pointed out: „The U.S. federal energy R&D program has fallen by 36% over the 1985–1998 period, a decline of more than U.S. $1.2 billion in real terms from the level in 1990. The energy R&D programs of the European Union declined at a similar rate, falling 37% in real terms over this same period. The deepest reductions were seen in Germany and the United Kingdom, where public investments in energy R&D fell in real terms by more than 73% and 88%, respectively, from 1985 to 1998. The Japanese government might represent the only bright spot, as its investments in energy R&D increased a very modest 1% over the course of this same 14-year period” (Dooley and Runci, 2000, 215-229.). Since just nine OECD countries perform more than 95 percent of the world’s public sector energy R&D and, consequently, nearly all the world’s long-term energy R&D. If these countries reduce their R&D efforts, this will have – without exaggeration – a gloomy effect on the world’s energy future. The SWOG position paper argued that „[i]t is SWOG’s firm conviction that it is now reckless to maintain such a low level of energy R&D funding. It believes that the level should be restored in real terms to the levels of 25 years ago – that is, increased by at least a factor of four” (European Commission, 2005, 9.). Since the start of the twenty-first century, after a drop in the 1990s, public energy R&D spending in most of the OECD countries, and particularly in the European Union, has more or less stabilized, but has not grown. This might be seen as a problem in itself – given the challenge of climate change – but also because public spending cannot offset the ever-falling private R&D budgets. (Whether public R&D expenditure can effectively substitute at all for the private one is another open question.) The European Commission at least recognizes the depth of the problem: „Under the 7th Framework Research Programme, annual spending on energy research over the next 7 years at EU level will increase by 50%, but even this will not provide the progress needed” (European Commission, 2007, 16.). Unlike public R&D expenditure, private spending did not stabilize after the 1990s and continued its downward trend through the 2000s. In the USA between 1980 and 2005, annual private R&D plummeted from USD 4 billion to USD 1 billion (Kammen, 2006, 91). Major Japanese utility companies reduced their R&D spending by almost 30 percent between 2000 and 2006 (Sterlacchini, 2007, 6-7.). In Europe energy companies significantly reduced their R&D spending in the 2000s. Alessandro Sterlacchini (2007) argues that between 2000 and 2006 a R&D spending reduction of close to 60 percent happened in the case of the major European energy companies.

282


Meanwhile their sales have been increasing; the R&D intensity of these companies has fallen by some 60 percent. Olivier Grosse and Benoît Sévi reviewed a different group of companies, therefore they provide slightly different figures, but the downward trend is undisputable for them as well (Grosse and Sévi, 2005).60 This means that billions of Euros are lost for energy R&D in the last decades. Sterlacchini´s and Grosse and Sévi´s studies omitted oil companies. Sterlacchini provided data about ENEL, ENI, EDF, RWE, E.ON, Suez-Energy and Gaz de France. Grosse and Sévi´s list included: ENEL, EDF, Gaz de France, Scottish Power, British Energy, Edison, Vattenfall, Norsk-Hydro, Union Fenosa, Areva, SUEZ, Scottish and Southern. The difficulties of obtaining reliable R&D data from companies is described by Dooley and Runci as follows: „The two principal reasons that private sector energy R&D data are hard to come by and interpret are that (a) often companies refuse to report these data, citing business confidentiality concerns, and (b) many national governments simply do not collect information on private sector investments in energy-related R&D” (Dooley and Runci, 2000, 223.). According to data, a number of large energy companies have stabilized or slightly increased their R&D spending on a very low level since 2007. Therefore, if we compare the average R&D spending of the companies reviewed by Sterlacchini (2007) for the years 2007–8 to the data of the beginning of the decade, the drop is only about 17 percent. However, this still means that the R&D intensity of major European energy companies has fallen by almost 50 percent. The 2008 EU R&D Investment Scoreboard also stresses that since 2007, some large companies in the energy field showed high annual R&D growth rates, and increasing their R&D investment. For example, AREVA increased its R&D expenditure by 1.7 times over this period. Even higher growth rates are found among some companies in the field of alternative energies. In wind technology, Vestas Wind Systems increased R&D by 2.2 times and Nordex by 3 times. In the solar photovoltaic field, Q-Cells entered the Scoreboard in 2008 for the 60 Sterlacchini´s, Grosse and Sévi´s studies omitted oil companies. Sterlacchini provides data about ENEL, ENI, EDF, RWE, E.ON, Suez-Energy, and Gaz de France. Grosse and Sévi´s list includes: ENEL, EDF, Gaz de France, Scottish Power, British Energy, Edison, Vattenfall, NorskHydro, Union Fenosa, Areva, SUEZ, Scottish and Southern. The difficulties of obtaining reliable R&D data from companies is described by James J. Dooley and Paul J. Runci as follows: „The two principal reasons that private sec-tor energy R&D data are hard to come by and interpret are that (a) often companies refuse to report these data, citing business confidentiality concerns, and (b) many national governments simply do not collect information on private sector investments in energy-related R&D” (Dooley and Runci, 2000, 223.).

283


first time after increasing its R&D by 15.4 times in three years. Whether this is indeed a sign of the end of a long-lasting trend and the beginning of a new one, or is just a momentary fluctuation, limited to a small number of leadingedge companies, is yet to be seen. Table 1 Revenues and R&D expenditures of the major European energy companies, 2000-2010 2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

Change % 2000/10

E.ON - DE Revenue € bn

38,37

36,04

35,30

44,11

46,74

56,40

64,09

68,73

86,75

81,87 94,81

147,07

R&D exp. € bn

0,66

0,51

0,38

0,07

0,06

0,02

0,05

0,08

0,11

0,11

-85,93

Revenue/R&D

1,72 %

1,42 %

Revenue € bn

:

:

:

:

38,06

41,49

44,29

71,23

83,05

79,91 84,48

121,97

R&D exp. € bn

:

:

:

:

0,09

0,08

0,09

0,10

0,20

0,22

161,18

Revenue/R&D

:

:

:

:

Revenue € bn

34,42

40,72

48,40

R&D exp. € bn

0,47

0,40

0,40

Revenue/R&D

1,35 %

0,97 %

0,82 % 0,85 % 0,84 % 0,79 % 0,66 % 0,63 % 0,65 % 0,74 % 0,75 %

-44,91

0,09

1,08 % 0,16 % 0,12 % 0,04 % 0,07 % 0,12 % 0,12 % 0,13 % 0,10 %

-94,31

GDF Suez - FR 0,22

0,22 % 0,20 % 0,19 % 0,14 % 0,24 % 0,27 % 0,26 %

17,66

44,92

46,93

51,05

58,93

59,64

64,28

59,14 65,17

89,30

0,38

0,40

0,40

0,39

0,38

0,42

0,44

4,29

EDF - FR

0,49

ENEL - IT Revenue € bn

25,11

28,78

29,98

31,32

31,54

35,88

39,02

43,69

61,18

62,50 71,94

186,52

R&D exp. € bn

0,12

0,10

0,10

0,02

0,02

0,02

0,02

0,03

0,04

0,09

-29,84

Revenue/R&D

0,49 %

0,35 %

0,33 % 0,05 % 0,06 % 0,06 % 0,06 % 0,07 % 0,06 % 0,14 % 0,12 %

-75,51

Revenue € bn

52,00

33,30

46,66

43,88

42,13

39,49

44,26

42,51

48,95

47,74 53,12

13,84

R&D exp. €bn

:

:

0,44

0,39

0,11

0,06

0,07

0,07

0,11

0,11

-65,75

Revenue/R&D

:

:

Revenue SEK bn

31,70

69,00

101,0

111,9

113,4

129,2

135,8

143,6

164,5

205,4 213,6

573,83

R&D exp. SEK bn

0,48

0,56

0,48

0,48

0,53

0,65

0,76

1,02

1,53

1,32

221,21

1,52 %

0,82 %

0,09

RWE - DE 0,15

0,93 % 0,89 % 0,27 % 0,14 % 0,16 % 0,17 % 0,21 % 0,23 % 0,28 %

-69,91

Vatterfall - SE

Revenue/R&D

1,55

0,48 % 0,43 % 0,47 % 0,50 % 0,56 % 0,71 % 0,93 % 0,64 % 0,72 %

-52,33

Sources: Annual Reports of the E.On, GDF Suez, EDF, ENEL, RWE, and Vattenfall, 2000-2010

With 0.38 percent of R&D per sales, the European oil, gas and electricity sectors are still classed as being among the low R&D Intensity sectors and lag behind most of the company on the EU R&D Scoreboard, the average being 2.7 percent (European Commission, 2007; European Commission, 2008 and

284


2009). One could argue, however, that the composition of that R&D is also important: maybe both public and private R&D focus more on the challenge of climate change and use the resources in a more efficient way. For example, the number of energy-related patents shows a continuous growth from the end of the 1990s.

Table 2 Revenues and R&D expenditures of the major European oil and gas companies, 2000-2010 2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

Change % 2000/10

Shell - UK Revenue USD bn R&D exp. USD bn Revenue/R&D

149,15 135,21 163,45 198,36 266,39 306,73 318,85 355,73 485,36 278,19 368,06 146,78 0,39

0,39

0,47

0,58

0,55

0,59

0,89

1,17

1,23

1,13

1,02

0,26 % 0,29 % 0,29 % 0,29 % 0,21 % 0,19 % 0,28 % 0,33 % 0,25 % 0,40 % 0,28 %

161,95 6,15

TOTAL - FR Revenue € bn R&D exp. € bn Revenue/R&D

114,56 105,32 102,54 104,65 122,00 143,17 132,69 136,82 160,33 112,15 140,48 22,63 0,69

0,70

0,66

0,67

0,64

0,51

0,57

0,59

0,61

0,65

0,72

4,23

0,60 % 0,66 % 0,65 % 0,64 % 0,52 % 0,36 % 0,43 % 0,43 % 0,38 % 0,58 % 0,51 % -15,00

BP - UK Revenue USD bn R&D exp. USD bn Revenue/R&D

148,06 174,22 178,72 232,57 203,30 239,7 0,43

0,39

0,37

0,35

0,44

0,50

265,91 284,37 361,14 239,27 297,11 100,66 0,40

0,57

0,60

0,59

0,78

79,72

0,29 % 0,22 % 0,21 % 0,15 % 0,22 % 0,21 % 0,15 % 0,20 % 0,16 % 0,25 % 0,26 % -10,44

ENI - IT Revenue € bn

47,94

48,93

47,92

51,49

58,38

73,73

86,11

87,20 108,08 83,23

98,52 105,52

R&D exp. € bn

0,23

0,20

0,18

0,24

0,26

0,20

0,22

0,21

0,22

Revenue/R&D

0,22

0,21

-5,56

0,49 % 0,41 % 0,37 % 0,46 % 0,44 % 0,28 % 0,26 % 0,24 % 0,20 % 0,25 % 0,22 % -54,05

DONG Energy-DK Revenue DKK bn

11,67

12,72

13,73

14,27

14,21

18,49

36,56

41,63

60,78

49,26

54,60 284,25

R&D exp. DKK bn

:

:

:

:

0,01

0,08

0,18

0,33

1,09

1,04

0,78 5478,57

Revenue/R&D

:

:

:

:

Revenue €bn

45,74

43,65

36,49

37,21

40,29

51,05

55,08

55,92

60,98

49,03

60,43

32,11

R&D exp. €bn

0,10

0,13

0,13

0,05

0,06

0,07

0,08

0,09

0,10

0,08

0,07

-26,58

0,10 % 0,44 % 0,48 % 0,78 % 1,80 % 2,12 % 1,43 % 1351,81

Repsol YPF - ES

Revenue/R&D

0,21 % 0,30 % 0,37 % 0,13 % 0,16 % 0,14 % 0,15 % 0,15 % 0,16 % 0,15 % 0,12 % -44,42

Neste Oil - FI Revenue € bn

10,61

10,41

11,15

11,39

11,67

9,97

12,73

12,10

15,04

9,64

11,89

12,04

R&D exp. €bn

0,02

0,01

0,04

0,04

0,03

0,01

0,02

0,03

0,04

0,04

0,04

115,79

Revenue/R&D

0,18 % 0,08 % 0,34 % 0,31 % 0,22 % 0,14 % 0,17 % 0,23 % 0,25 % 0,38 % 0,34 % 92,60

285


OMV - AT Revenue € bn

7,45

7,74

7,08

7,64

9,83

15,58

18,97

20,04

25,54

17,92

23,32 212,87

R&D exp. €bn

0,02

0,02

0,02

0,02

0,02

0,01

0,01

0,02

0,01

0,01

0,02

Revenue/R&D

-16,15

0,25 % 0,27 % 0,32 % 0,30 % 0,19 % 0,08 % 0,07 % 0,08 % 0,05 % 0,08 % 0,07 % -73,20

BG - UK Revenue £ bn R&D exp. £ bn Revenue/R&D

2,27

2,51

2,61

3,56

4,05

5,61

7,07

10,05

13,13

15,67

17,36 664,22

0,03

0,01

0,01

0,01

0,01

0,01

0,01

0,01

0,01

0,02

0,02

-44,12

1,50 % 0,52 % 0,42 % 0,22 % 0,25 % 0,18 % 0,14 % 0,08 % 0,08 % 0,11 % 0,11 % -92,69

ORLEN -PL Revenue PLN bn

18,60

17,04

16,90

24,41

30,57

41,19

52,87

63,79

79,53

67,93

83,55 173,34

R&D exp. PLN bn

:

:

:

:

0,02

0,01

0,01

0,02

0,02

0,01

0,02

Revenue/R&D

:

:

:

:

-19,94

0,07 % 0,03 % 0,03 % 0,03 % 0,03 % 0,02 % 0,02 % -70,71

Sources: Annual Reports of the Shell, TOTAL, BP, ENI, DONG Energy, Repsol, Fortum/Neste Oil, OMV, BG and ORLEN 2000-2010

Indeed, throughout the 1990s, the importance of energy efficiency grew steadily in public R&D; however, as Dooley and Runci argue, „perhaps the most significant trend in renewable energy research is the relatively flat budgets of these programs throughout the course of the 1990s, a decade that saw increasing rhetoric from national governments pledging to do their best to reduce carbon dioxide emissions through, in part, the increased use of renewable energy systems” (Dooley and Runci, 2000, 227.). Observing the trends from 2000 for both public and private research, Daniel M. Kammen and Gregory F. Nemet stress that neither renewable energy nor energy efficiency have increased their share from R&D spending – but at least, by stagnating, these topics have not lost resources, unlike research related to coal or nuclear energy (Kammen and Nemet, 2005, 84-88.). In the corporate budgets of the majority of the large energy corporations, the share of alternative R&D expenditures and energy investments is quite insignificant. In the case of the British Petrol which is called as Beyond Petrol in its corporate advertising campaign, its R&D expenditure and alternative energy investments were only 0.26 percent in terms of sales and other operating revenues in 2010. Regarding the very low research and development expenditure, the BP Sustainability Review (2010) quite explicitly states that the BP does not expect any significant technological advancement in energy production which may give weight to renewable resources in total energy demand by 2030, therefore „renewable energy policy and investment decisions should be based on realistic assessments of their costs, performance and demonstrable progress toward commercial viability relative to conventional fuels” (BP Sustainability Review 2010, 24.) 286


Energy related R&D is generally considered to exhibit deep problems, not just through its shrinking size, but also by its very nature. The corporate figures clearly demonstrate that the European oil, gas and electricity corporations with the exceptions of the Danish DONG Energy have lower R&D expenditures than their global competitors. Grosse and Sévi (2005) characterize the R&D activity of European energy companies as exploitative. James G. March introduced a distinction between exploitation and exploration in innovation and corporate learning (March, 1991, 71-87.). Exploitation happens when a company tries to use its knowledge base in a more efficient and rational way. Exploitation, if successful, leads to more efficient operation, better quality and reduced costs. By contrast, exploration is about introducing radically new technologies, products and methods of operating – it is about enlarging and changing the knowledge an organization uses and relies upon. Grosse and Sévi argue that not only R&D budgets have shrunk, but the focus of R&D activities have changed towards more efficiency, and a client and application orientated direction, at the expense of basic, explorative research. We shall come back to the possible causes. But let us deal first with the question of energy related patents. Grosse and Sévi (2005) call attention to a striking contradiction: while corporate R&D spending has been shrinking steadily, the number of energy related patents has increased sharply since the end of the 1990s in both the USA and Europe. This might suggest that perhaps R&D funds are smaller, but better utilized. However, Grosse and Sévi´s argument is that the growing number of patents is not necessary a sign of intensive innovative activities, but it rather reflects a new attitude towards the protection of intellectual property rights, not independent from the evolution of the international intellectual property rights regime under the auspices of the World Trade Organization (WTO) (Heald, 2003, 249.; Yu, 2006, 369-410.). Patents are seen as a strategic resource, as a defense against litigation – or, conversely, as causes to sue other companies. As Kimberley A. Moore puts it nicely, „Patents may be valuable for defense rather than offense either standing alone or in large numbers. The defensive patenting strategy, like the arms race, focuses on a deterrent theory. Don’t sue me on your patents or I’ll sue you on mine. This often results in cross licensing” (Moore, 2004, 2.; see also Burk and Lemley, 2009; Masur, 2010). Patenting is also used to increase the value of corporate assets, so the increasing number of corporate patents is not necessarily a sign of intensive R&D activity, but rather of strategic behavior and asset management (Parchomovsky and Polk Wagner, 2005, 27-43.). Although, the energy companies usually have quite small patent portfolios in comparison to the other, especially technology sectors of the economy; they rarely record how many

287


patents are filled or maintained in their annual reports.Also, as we mentioned above, while corporate R&D spending has been shrinking steadily, the number of energy related patents has increased sharply since the end of the 1990s in both the USA and Europe. However, Grosse and Sévi´s argument is that the growing number of patents is not necessary a sign of intensive innovative activities, but it rather reflects a new attitude towards the protection of intellectual property rights, where patents are seen as a strategic resource. Now the causes of this new attitude might be the same as caused the shrinking R&D budgets: deregulation, privatization and liberalization on the energy market, and seen from the ethical point of view, the habitual negligence of the interests of future generations. A general observation is that the privatization of previously state-owned companies leads to the reduction as well as the reorientation of R&D activities towards topics with expected short-term benefits (Munari, 2002, 223-32.). This was also confirmed for the energy sector: since the energy sector is not a R&D intensive sector, increased competition leads not towards the intensification of R&D, but towards cost reduction (Dooley, 1998, 547-55.). Cost reduction may mean cutting R&D budgets, but also restructuring R&D activities aiming at finding immediate efficiency improvements: „This conclusion is borne out by our analysis of national (public and private) energy R&D programs …whereby available data corroborate the assertion that the private sector tends to focus on energy R&D areas that offer the promise of near term payoff (e.g., energy efficiency and conventional fossil power technologies), whereas the public sector focuses on areas that are on average more high risk and long term (e.g., fusion power, renewable energy)” (Dooley and Runci, 2000, 223.). Grosse and Sévi (2005) identified three R&D related strategies under competitive pressure that were not mutually exclusive. One is the above-mentioned reorientation of R&D activities towards short-term objectives. This also means the dropping of R&D topics that are not directly related to the core activity of the company. Finally, companies may try to build strategic alliances, or look for external resources and knowledge to fill the gap between innovation need and financial constraints. The two authors then analyzed the possible effects on corporate profitability as well as social welfare in both the short and the longer term as follows:

288


Table 3 Corporate and social effects of R&D strategies

Effects on corporate benefits

Effects on social welfare

Efficiency orientation

Eliminating basic research

Reliance on external resources

on the short run

positive

positive

positive

on the long run

positive

potentially negative

on the short run

positive

potentially negative potentially negative

on the long run

positive

potentially negative

potentially negative

neutral

Adapted from Grosse and SĂŠvi (2005,15).

It is obvious that realizing efficiency gains is positive, from both a corporate and a social perspective. If a company utilizes its resources and technology better, or manages to offer new, improved services or better quality for a lower price to its customers, this certainly has positive effects on corporate profitability and stakeholder welfare, and even the environment. However, the other side of the coin is that by reorientating R&D activities towards short-term objectives, companies may lose a longer perspective on innovation: exploitation may totally prevail over exploration. And this may have a negative effect on long-term corporate competitiveness. It goes without saying that eliminating certain types of research already has potentially negative effects on social welfare in the short run, since knowledge production loses resources and means. An interesting question is why and how the reliance on external resources, alliances and knowledge import may have negative corporate and social effects. Grosse and SÊvi (2005) argue that, while in the short run a reliance on external resources and knowledge may counterbalance the effects of budget cuts, in the long run corporations may become dependent on others and lose their innovative capacity. This may be debated, but the potentially negative effect on social welfare is also raised by a study that modeled the effect of spillovers on knowledge production. As Valentina Bosetti and her co-authors summarized their findings as follows: - Our analysis shows that international knowledge spillovers tend to increase free-riding incentives and decrease the investments in energy R&D. The strongest cuts in energy R&D investments are recorded among High Income countries, where international knowledge flows crowd out domestic R&D efforts� (Bosetti et al., 2007, 1-26.). To sum up, the energy sector performs rather poorly in terms of R&D expenditures, as it is one of the lowest among the industrial sectors. While the ener-

289


gy sector was never among the high-tech industries, the sad reality is that the majority of the European energy companies have reduced their R&D spending substantially since the 1980s. In spite of their nice mission statements, for sure, their contribution is barely adequate to foster, as the official documents of the European Union emphasizes, „a resource efficient low-carbon economy”. Analysts argue that budget cutbacks have been accompanied by a reorientation of R&D activities towards short-term objectives, efficiency improvements and low-risk projects. The main reasons seem to be the intensification of global competition and the deregulation of the energy market. Cuts in R&D activity happened despite the fact that, compared to revenues, R&D expenditures had always been very moderate (well under 1 percent of total turnover) and large companies had used many other, more effective ways to reduce operative costs, such as laying off employees, outsourcing certain activities, reducing energy losses and so on. The possibility of a global climate catastrophe casts a shadow on the future of humanity, and in order to avoid this happening, a radical ecological turnaround is needed in the way energy is produced, used, and its environmental effects are treated (Arrow et al., 2008). It is legitimate to argue that corporate social responsibility would imply that large energy companies should devote substantial resources to R&D in order to promote innovation for a sustainable energy system.

Whose Knowledge? Whose Sustainability? CSR Documents on R&D Despite the fact that they are recurrent topics of public discourse, knowledge and information are not particularly inquired in a comprehensive way either by EU or other CSR documents. For instance, what kind of knowledge, whose knowledge and information, the acquisition, possession of, or exclusion from knowledge and information, the social, economic, and cultural conditions of the invention of new knowledge, the control and monopolization of knowledge and information, knowledge and indoctrination, knowledge and disinformation, the perplexity of differentiation between robust and fallible knowledge, knowledge as a source of risk and uncertainty, productive versus destructive knowledge and the latter’s detrimental effect on society, knowledge as public goods versus private goods etc. Knowledge in knowledge-based economy and society is simply regarded as the calculated, unproblematic, and effective use of its different – epistemic, technical, and practical – manifestations whose validity claims are robust and well-founded. Knowledge-based economy as the result of the production, use, and dissemination of more and more knowledge and information is supposed to operate as a self-contained autopoietic system. As if the sole precondition of knowl290


edge would be knowledge. In respect of social and economic development, knowledge and information are generally assumed which make better economic and social circumstances by creating new resources of growth and increasing overall social welfare. Since knowledge and information appear to generate huge positive externalities their importance in production process and social formation is believed to stand firmly without further qualification. In conformity with this belief, there is not too much discussion about the significance of knowledge, information, innovation, research and development in the corporate business strategies in the basic international documents of the corporate social responsibility. The EU Green Paper (2002) merely quotes the political statements of the Lisbon European Council without providing standards and benchmarks for evaluating corporate performance, or stipulating the social and political expectations of the corporate engagements in the production, use, and dissemination of knowledge and information. Sustainability is neither considered in the context of the accumulation, distribution, and effective utilization of intellectual capital and knowledge assets, nor the environmental consequences of faster economic growth. Meanwhile, the scope and dimension of corporate social responsibility for working conditions, human rights and environmental issues are quite clearly defined owing to extensive government regulations, the commitments of many business organizations, and the evolving civic participation in lawmaking processes and monitoring the corporate compliance with the rules and standards of business conduct; the corporate role of intellectual capital formation on behalf of the whole society is far from being settled. The relationship between public and private knowledge is at stake. The Global Reporting Initiative’s Sustainability Reporting Guidelines (20002006) stress that the intangible assets such as intellectual capital, innovative ability, and investment in research and development have paramount importance for measuring and depicting the value, sustainability, and financial prospects of a company. However, they do not rank the production, use, and dissemination of knowledge, technology, and innovation among the major performance indicators of the productive capacity of corporations. Although intellectual capital and knowledge assets are the main sources of the value creation processes, the Sustainability Reporting Guidelines do not imply any determination of the appropriate level of the corporate expenditures on innovation, technology, research and development, or non-financial indicators and support mechanisms for intellectual capital formation. They just go into details about how to give account of investment grants, research and development grants incurred by government in the economic report of a company. The other elements of intangible assets which are also supposed to be

291


important resources of knowledge economy are not particularly specified. In like manner as the above-mentioned documents, the 2000 revision of the OECD Guidelines for Multinational Enterprises also sets the general principles and make official declarations in Chapter VIII concerning the research and development activities of multinational corporations for the purpose of improving the innovative capacities of the host countries and of contributing to their long term development prospects, science and technology policies. The OECD Guidelines arrange the institutional and procedural mechanism for the investigation of the implementation of these principles. They assign authority to the newly created governmental offices of the OECD member states – the National Contact Points – to supervise and promote the adherence of multinational corporations to the OECD Guidelines. The National Contact Points are entitled to investigate individual cases, to impose sanctions for noncompliance, and to submit annual report on their activities to the OECD’s Investment Committee. However, the OECD Guidelines do not contain any standards and benchmarks, and fail to specify what would be the proper – territorial, sector or activity specific etc. – measures for compliance. It is hardly surprising that there has not been any appearance of communication, analysis, investigation, or action done by the National Contact Points concerning the implementation of the principles and standards elucidated in Chapter VIII – Science and Technology since 2000. Although a few cases have been investigated due to the alleged breaches of various chapters of the OECD Guidelines, corporate compliance with Chapter VIII has not been scrutinized, yet (OECD, 2001, OECD Watch, 2005). The lack of complete enumeration of performance indicators relating to knowledge assets and intellectual capital formation and their impacts on social welfare shed light upon theoretical and methodological difficulties. For the reason that intellectual capital and knowledge assets are regarded as a mixture of heterogeneous – narrative and quantifiable – elements in the process of corporate value creation, like, research and development, information and communications, intellectual property rights, securities, trademark and brand name, corporate and managerial culture, human resources, employee training and education, and other kind of intangible assets which do not depend on physical embodiments, they are susceptible to different interpretations which cause further conceptual ambiguities and quantitative uncertainties, and frequently lead to the inaccurate description of the economic realities and prospects of corporations (see Arewa, 2006, Lev, 2001). Besides the mentioned theoretical and methodological difficulties of measuring and evaluating the private and public investments in intellectual capital

292


and knowledge assets, many experts discuss critically of the effectiveness of the voluntary principles and vague standards of these political documents for responsible business conduct in the formation of corporate business strategies and economic decision-making. They are convinced that the positive impacts of policy statements, legally not binding principles and standards on corporate practices are quite negligible. In brief, policy statements, at most, reflect the political commitments of governments and international political bodies which may be appealing for the public but do not boost private investment in knowledge and information. Few corporations are inclined to incorporate noble social aims into their business strategies if they do not serve their short-term economic interests and payoffs. This is also the conclusion of our overview of the European energy sector’s research and development activity.

Conclusion Knowledge and innovation are necessary to overcome today’s ecological and social crisis. Not all knowledges are equally useful for society and for sustainability. Those two statements should be obvious. However, their implications are not clarified. According to the phrasing of basic political as well as corporate CSR documents, R&D is taken to be part of corporations’ social responsibility, however, the details are far from being elaborated. How should we define the ethical responsibility of corporations in terms of knowledge production, use and dissemination? Our case on the energy sector demonstrates that no easy indicators are available to measure to real sustainability potential of corporate R&D activities. The number of patents is certainly not a useful one. The very nature of knowledge and information makes difficult to grasp the real value of corporate knowledge creation. Knowledge might be of an exploitative nature, or serving the company’s interest rather than that of the larger society; it may represent negative externalities, or risks and so on. Not only, or not necessarily the quantity, but rather its sustainability features that make knowledge valuable for social purposes. We believe that because of its social importance and intriguing nature, business ethicists should devote much more attention to the ethical case of knowledge production, use and dissemination.

293


References Arewa, O.B., 2006, ‘Measuring and Representing the Knowledge Economy: Accounting for Economic Reality under the Intangibles Paradigm’, Buffalo Law Review, 54, 1, May (2006) 66-79. Arrow, K.J., 2008, A Statement on the Appropriate Role for Research and Development in Climate Policy, The Reg-Markets Center: AEI Center for Regulatory and Market Studies, 08-12, December 8. Barnhizer, D., 2006, Waking from Sustainability’s ‘Impossible Dream’: The Decision-making Realities of Business and Government, Georgetown International Environmental Law Review, Vol. XVIII Issue 4. Baumol, W.J. and A.S. Blinder, 2009, Economics: Principles and Policy, 11th Ed. (Mason, OH: Thomson South-Western) Bosetti, V., C. Carraro, E. Massetti, and M. Tavoni, 2007, International Energy R&D Spillovers and the Economics of Greenhouse Gas Atmospheric Stabilization. CESifo Working Paper No. 2151. BP Sustainability Review 2010, http://www.bp.com/ Burk, D.L. and M.A. Lemley, 2009, The Patent Crisis and How the Courts Can Solve It. (Chicago: The University of Chicago Press) Castells, M., 1996, The Rise of Network Society, Vol I. of The Age of Infor-

mation: Economy, Society, and Culture, Vol. 1-3. (Oxford: Blackwell Publishers) Curtis, P., 2009, ’Pointless’ university studies to be weeded out by new government panel, The Guardian, Wednesday 23 September, 4. Dooley, J.J., 1998, Unintended Consequences: Energy R&D in a Deregulated Energy Market, Energy Policy, 26(7). Dooley, J.J. and P.J Runci, 2000, Developing Nations, Energy R&D, and the Provision of a Planetary Public Good: A Long-Term Strategy for Addressing Climate Change, Journal of Environment and Development, 9(3). Edmonds, J., J. J. Dooley, and M.A. Wise, 1996, Atmospheric Stabilization: The Role of Energy Technology, in Walker, C. E., M.A. Bloomfield and M. Thorning, (eds) Climate Change Policy, Risk Prioritization, and United States Economic Growth. (Washington, DC.: American Council for Capital Formation) European Commission, 2001, Promoting a European framework for corporate social responsibility. (Luxembourg: Office for Official Publications of the European Communities) European Commission, 2005, Key Tasks for future European Energy R&D. EC Directorate-General for Research Directorate J – Energy, Brussels. European Commission, 2007, Monitoring Industrial Research: The 2007 EU R&D Investment Scoreboard. (Luxembourg: Office for Official Publications of the European Communities) 294


European Commission, 2007a, An Energy Policy for Europe, Communication from the Commission to the European Council and the European Parliament. 10.1.2007, COM(2007) 1 final, Brussels. European Commission, 2008, Monitoring Industrial Research: The 2008 EU R&D Investment Scoreboard. (Luxembourg: Office for Official Publications of the European Communities) European Commission, 2008a, A European Economic Recovery Plan. Communication from the Commission to the European Council, 26.11.2008, COM(2008) 800 final, Brussels. European Commission, 2009, Monitoring Industrial Research: The 2009 EU R&D Investment Scoreboard. (Luxembourg: Office for Official Publications of the European Communities) Frey, C. and R.H. Callahan, 2008, Innovation Strategies for the Global Recession: A Special Report, InnovationTools.com and Innosight, December 8. Goodell, J., 2007, „The Prophet of Climate Change: James Lovelock, Rolling Stone Magazine, November 1. GRI, 2000-2006, Global Reporting Initiative: Sustainability Reporting Guidelines, Ver.1-3. (Boston-Amsterdam: GRI) Grosse, O. and B. Sévi, 2005, Déregulation et R&D dans le secteur énergetique européen, Cahier N° 05.07.59, (Montpellier: Centre de Recherche en Economie et Droit de l’Energie) Heald, P. J., 2003, Mowing the Playing Field: Addressing Information Distortion and Asymmetry in the TRIPS Game, Minnesota Law Review, 88, 249. Innobarometer 2009: Analytical Report, conducted by the Gallup Organization upon the request of DG Enterprise and Industry, Flash Eurobarometer Series #267, May. IPCC, 2007, Intergovernmental Panel on Climate Change: Fourth Assessment Report. http://www.ipcc.ch Kammen, D.M., 2006, The Rise of Renewable Energy, Scientific American, 295(3). Kammen, D.M. and G.F. Nemet, 2005, Reversing the Incredible Shrinking Energy R&D Budget, Issues in Science and Technology, 22(Fall). Kitching, J., R. Blackburn, D. Smallbone, and S. Dixon, 2009, Business Strategies and Performance during Difficult Economic Conditions, URN 09/1031. Lev, B., 2001, Intangibles: Measurement, Management, and Reporting, (Washington, D.C.: Brookings Institution Press 2001) March, J. G., 1991, „Exploration and Exploitation in Organizational Learning, Organization Science, 10(1). Masur, J., 2010, Patent Inflation. John M. Olin Law & Economics Working Paper No. 529 (2d Series) Moore, K.A., 2004, Worthless Patents, George Mason Law & Economics Rese-

295


arch Paper No. 04-29, George Mason University, Arlington, Va. Munari, F., 2002, The Effects of Privatization on Corporate R&D Units: Evidence from Italy and France, R&D Management, 32(3). OECD, 2001, The OECD Guidelines for Multinational Enterprises: Text, Commentary and Clarifications, (Paris: OECD Publications) OECD, 2009, Science, Technology and Industry Scoreboard 2009, (Paris: OECD Publications) OECD Watch, 2005, Five Years On: A Review of the OECD Guidelines and National Contact Points, (Amsterdam: SOMO - Centre for Research on Multinational Corporations) Parchomovsky, G. and R. Polk Wagner, 2005, Patent Portfolios, University of Pennsylvania Law Review, 154(1). Rahman, J., 2010, Absorption Boom and Fiscal Stance: What Lies Ahead in Eastern Europe? IMF Working Paper, WP/10/97 Schumpeter, J.A., 1950, Capitalism, Socialism and Democracy, 3rd ed. (New York: Harper and Row Publishers) Sterlacchini, A., 2007, Minding the R&D Drop of European Utilities: Relevance, Explanations, Remedies, Paper presented at the International Conference on Innovation and Competition in the New Economy, May 4–5, Milan. Stern, N., 2007, The Economics of Climate Change: The Stern Review. (Cambridge: Cambridge University Press) Yu, P.K., 2006, TRIPs and Its Discontents, Marquette Intellectual Property Law Review, 10(2).

296


Mer fritid – et miljøtiltak Av Arild Hermstad, leder Framtiden i våre hender

FNs første miljøkonferanse ble holdt i Stockholm for førti år siden. Global oppvarming var en del av dagsordenen. Det endte med en henstilling til verdens regjeringer om «å vurdere» klimaeffektene av egne aktiviteter. Den spirende kritikken av økonomisk vekst kastet en skygge over konferansen. U-land var urolig for at de rike skulle bruke den som argument for at de fattige måtte forbli fattige. Uroen viste seg ubegrunnet. Det var ifølge konferanseprotokollen «allmenn enighet om at en nullvekstpolitikk var fullstendig uakseptabel». Ikke bare i fattige land, men også i rike. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen) la fram rapporten Vår felles framtid for 25 år siden. Rapporten var en kraftig vekker, ikke minst fordi den inneholdt gode og presise analyser av årsakene til de store miljøproblemene verden sto overfor. Brundtland- kommisjonen pekte på veksten i ressursforbruket som en viktig drivkraft. Likevel var rapportens hovedanbefaling at verden trengte en ny epoke med økonomisk vekst for å løse på miljø- og utviklingsproblemene.

297


Vekst og vern Allerede i 1973 lovte statsminister Trygve Bratteli oss «en ny vekstpolitikk uten miljøødeleggelser». Arbeiderpartiet har fortsatt klokketro på at vekst og vern er mulig. Blant partiets ledende politikere siste førti årene, er det bare miljøvernminister Thorbjørn Berntsen som har ytret tvil om «vekst og vern». I 1994 beskrev han en framskrivning fra egen regjering som «helt vilt». Den viste en dobling av det private forbruket per person fram til 2030. «Om India skulle prøvd på det samme, ville verden ha kollapset», mente Berntsen. Statsminister Jens Stoltenberg mener at klimaendringene er vår tids største utfordring. Samtidig mener han at forbruksvekst fortsatt er et gode, også i rike land som Norge. Statsministeren påstår at sammenhengen mellom forbruksvekst og utslipp av klimagasser er brutt: «Utslippene har vært forholdsvis uendret siden 1990, men allikevel har veksten vært sterk». Har han rett? Svaret er nei. Etter Trygve Brattelis løfte i 1973 har Norges utslipp av CO2 økt med 48 prosent. Økningen fra 1990 til 2011 i de samlede klimagassutslippene var 5,8 prosent, men her lyver statistikken. I denne perioden ble omfanget av våre flyreiser til og fra utlandet firedoblet. Utslippene derfra regnes ikke med i statistikken. Heller ikke forbruket vårt av varer produsert i andre land kommer med i statistikken. Det har vært en massiv økning i importen av slike varer fra land som Kina. Ifølge beregninger fra analyseinstituttet MiSA i Trondheim var utslippene fra norsk forbruk allerede i 2004 på 70 millioner tonn CO2-ekvivalenter – hele 28 prosent mer enn de offisielle norske utslippstallene.

Økt kjøpekraft gir klimaskader Arbeiderpartiet har hatt 40 år på seg til å bevise at sterk økonomisk vekst og økende kjøpekraft uten økende klimagassutslipp er mulig. Det er i mulig i teorien, men vi har ennå til gode å se det i praksis. Partiet har ikke klart det, selv med regjeringsmakt i de fleste av disse årene. Spørsmålet om vi kan fortsette veksten i Norge uten å øke klimagassutslippene er i virkeligheten en avsporing. I følge klimaforskningen vil det å videreføre utslippene på dagens nivå føre til en katastrofe. Globale utslipp må reduseres med 60-80 prosent i løpet av de neste 40 årene. Dessuten forbruker vi i Norge fire ganger mer enn folk ellers i verden – og skaper med det tre ganger så store klimagassutslipp. En rettferdig fordeling av retten til å forurense krever at Norge reduserer sine utslipp med minst 90 prosent, eller med seks prosent per år fra nå til 2050. 298


Dette vil kreve en rekke tiltak, men er etter mitt syn utenfor rekkevidde dersom vi insisterer på at også rike lands innbyggere skal øke sin kjøpekraft. Hvordan kan klimagassutslippene kuttes med seks prosent årlig, samtidig som kjøpekraften vokser? Kanskje om vi introduserer stadig ny og bedre klimabesparende teknologi, og forbyr gammeldagse løsninger. Men er det sannsynlig at en fortsatt vekst i kjøpekraft og forbruk heller ikke vil gi økende belastning på naturmangfoldet eller miljøet? I 2009 la professor Edgar Hertwich ved NTNU i Trondheim og forsker Glen Peters ved Senter for klimaforskning i Oslo frem en rapport som senere fikk en internasjonal pris. Et av funnene som overrasket forskerne mest, var det nærmest lineære samsvaret mellom rikdom og CO2-utslipp. En dobling av forbruket fører til 81 prosents økning i CO2-utslipp (Hertwich og Peters 2009). Professor Hertwich sier: ”Vi hadde kanskje sett for oss en liknende tendens som for svoveldioksid, der utslippene er størst i en tung utviklingsfase, men avtar etter hvert som økonomien tillater rensing. Slik er det ikke med CO2. Utslippene øker med økt rikdom, nesten uavhengig av kategori.” Norges nobelprisvinner i økonomi, Trygve Haavelmo, har fått rett. I 1990 spådde han: ”Mer vekst i rike land er en forferdelig tanke. Det går ikke i hop med miljøet”

Tid i stedet for penger Hvordan få nordmenn med på en nødvendig forbruksreduksjon, eller i det minste en stans i forbruksveksten, uten å tilby dem en fristende erstatning? Folk flest sier neppe nei takk til mer penger på kontoen utelukkende av hensyn til regnskogen, fuglebestander eller våre etterkommeres klima. De må tilbys noe de har egeninteresse av. Og her er vi heldige. Mer fritid er et gode som befolkningen tar i mot med takk – og som effektivt vil dempe forbruket og dermed belastningen på miljø og klima. Norge har lenge hatt en kraftig produktivitetsvekst. En god del av denne veksten er tatt ut i kortere arbeidstid, lengre ferier og tidligere pensjonering. Men den er også i stor grad tatt ut i kjøpekraft og forbruk. Bare på de siste tjue årene har hver av oss økt forbruket med 64 prosent, målt i faste kroner. En omfattende EU-rapport viste i fjor at vi nordmenn forbruker mer enn dobbelt så mye som gjennomsnittet i EU. I 2007 brukte vi nordmenn 37 tonn med ressurser per person, mot 16,5 tonn i EU. Vårt forbruk er også høyere enn i land som USA, Australia, Canada og Japan. Forbrukskategorier som er særlig miljøbelastende har stått for en stor del av denne veksten. For eksempel flyreiser, bilreiser og kjøttspising. 299


Det er en sammenheng mellom arbeidstid på den ene siden og energibruk og utslipp på den andre. En svensk studie fra 2009 viser at en reduksjon i arbeidstiden med 10 prosent reduserer energibruk og klimagassutslipp med drøyt 8 prosent. Forskerne analyserte hvordan forbruket endres som følge av arbeidstidsreduksjon – med hensyn på to effekter: Effekten av mer fritid betyr lite for utslipp og energibruk. Men effekten av lavere inntekt er avgjørende. Når vi får færre kroner å rutte med vil vi redusere vårt mest miljøskadelige forbruk mer enn annen type forbruk (Nässén, Larsson og Holmberg 2009). Rapporten State of the world 2010, utgitt av det amerikanske Worldwatch-instituttet, konkluderer med at land med kortere arbeidstid har et mindre økologisk fotavtrykk enn land med lengre arbeidstid. Grunnene er flere. Viktigst er det at økt lønnet arbeidsinnsats fører til økt produksjon og forbruk. Rapporten viser til at lengre arbeidstid medfører økt energibruk – og dessuten valg av en hverdags-livsstil med negative miljøfølger. Det gjelder for eksempel reisevaner og matvaner. Worldwatch viser også til en studie som konkluderer med at det er en direkte sammenheng mellom USAs energibruk og innbyggernes lange arbeidsdag. Dersom arbeidstiden i USA hadde vært redusert til EU-nivå ville energibruken sunket med 20 prosent med en tilsvarende reduksjon i klimagassutslipp. (Rosnick and Weisbrot 2009).

Innvendinger mot økt fritid Det fins flere innvendinger mot vårt reformforslag. Jeg vil forsøke å tilbakevise fire av de vanligste: Første innvending: «Folk liker å jobbe. Mange vil gjerne jobbe mer.» Den protestantiske arbeidsetikken står sterkt i Norge. Nordmenn er preget av det som av filosofen Eric von Wright (1989) er kalt ”growthmania”: arbeide mer, for å produsere mer, for å forbruke mer. Dessuten er det et faktum at mange, som i dag jobber deltid, gjerne vil jobbe fulltid. Men meningsmålinger viser at folk faktisk er interessert i mindre lønnet arbeid. En større opinionsmåling som ble gjort i 2005 (NSD 2005) viste at 69 prosent vil ha mer fritid, like mange vil ha mer tid til familien og 61 prosent mer tid til venner. Men det er riktig at noen ønsker å bruke mer av tiden sin på lønnet arbeid. Undersøkelsen viste at andelen i befolkningen er på ca 17 prosent. En undersøkelse Framtiden i våre hender fikk Infact til å lage i 2010 viser samme tendens. Et klart flertall ønsker seg kortere arbeidstid fremfor økt kjøpekraft. Dette gjelder uavhengig om man er fagorganisert eller ikke. Drøyt to av tre foretrekker kortere arbeidstid fremfor økt kjøpekraft. 300


Men mange som i dag arbeider deltid, ønsker seg fulltid – og for LO er det en prioritert sak å bekjempe denne uønskete deltiden. Det er trolig slik at med kortere arbeidstid for alle, vil dette problemet bli mindre. Bør ikke også tiden være inne, på vårt superrike nivå, til litt mindre lønnsarbeid, til å se litt mer avslappet på den protestantiske arbeidsmoralen? Hva er egentlig meningen med våre liv? Under den store depresjonen på trettitallet, skrev den innflytelsesrike økonomen John Maynard Keynes: ”Vi kan snart komme til et punkt der våre absolutte behov er tilfredsstilt, slik at vi deretter velger å bruke kreftene på ikke-økonomiske formål. (…) Jeg ser for meg at vi blir frie til å vende tilbake til noen av religionens og dydens sikreste prinsipper: at grådighet er synd og at det er foraktelig å elske penger …” Dette var Keynes’ fremtidsvisjon: Et samfunn der vi har nok – og velger å redusere arbeidstiden, kanskje til 15 timer per uke, og vie oss til viktigere ting enn til å bli materielt rikere. Når BNP per innbygger ble mellom fire og åtte ganger større enn den var i Vest-Europa i 1930, kunne jaget opphøre, mente Keynes. Nå er BNP per innbygger i Norge mer enn åtte ganger større.

Andre innvending: «Velferden vil bli svekket fordi skatteinntektene går ned». Bak myndighetenes ”arbeidslinje” står blant annet behovet for å sikre kommunenes og statens inntekter. Flest mulig må jobbe lengst mulig for å gjøre det mulig å finansiere de offentlige velferdsgodene. Men kortere arbeidstid for folk flest vil sannsynligvis gi lavere helseutgifter for samfunnet, og for den enkelte arbeidstaker gi mer tid til omsorg for hans eller hennes nærmeste. Dessuten mer tid til frivillig arbeid som kan avlaste offentlige tilbud. Det er også store mulighet for at sykefravær vil bli mindre. Slike effekter vil kanskje ikke være nok til å kompensere for lavere skatteinntekter. Det er derfor sannsynlig at skattesatsene må økes for å finansiere den offentlige velferden i et Norge som tar vare på miljø og klima for våre etterkommere. Det norske skattenivået er ikke spesielt høyt i et internasjonalt perspektiv, derfor bør dette være overkommelig. Vi kan dessuten gjøre skattereformene på en smart måte. En grønn skattereform med økt skatt på privatpersoners utslipp, økt moms på varer og miljøbelastende virksomhet vil motvirke ressurssløsing og spare miljøet. Med økt marginalskatt kan vi minske ulikhetene i Norge, som faktisk er økende, i tillegg til at økte marginalskatter også minsker insitamentet for lange arbeidsdager. Bør vi ikke være åpne for at vi i Norge ikke kan ha et materielt velferdsnivå som resten av verden bare kan drømme om? 301


Tredje innvending: «Vi trenger arbeidskraft for å mestre eldrebølgen». Som nevnt vil økt frivillighet sannsynligvis bidra med noe av den arbeidskraften som trengs. Kortere arbeidstid vil gjøre det lettere å kombinere omsorgsarbeid og betalt arbeid. Flere vil finne det meningsfylt å gjøre en slik innsats. I tillegg blir eldrebølge-problemet i dag en smule overdrevet: I 2005 forsørget 100 personer i arbeidsstyrken 93 personer utenfor arbeidsstyrken. I 2035 vil 100 personer i arbeidsstyrken forsørge 105 personer utenfor (Stortingsmelding nr 6 2006-2007). Forsørgerbyrden for dem som har vært i lønnet arbeid har vært langt høyere før: I 1972 forsørget 100 personer i lønnet arbeid 140 personer uten lønn, og realinntekten på den tiden var svært mye lavere enn i dag. Likevel sto det ikke dårlig til med nordmenn. Erik Dammann ga i 1972 ut boken Fremtiden i våre hender. Hans motiv for å skrive var den voldsomme kontrasten mellom et velfødd, overforbrukende Norge – og fattigdommen i u-landene. Kontrasten er faktisk enda større i dag.

Fjerde innvending: «Det er mulig å forene økonomisk vekst og hensynet til natur og klima.» Innvendingen ser bort fra at nordmenns betydelige forbruk av importerte varer fører til at mer og mer av våre utslipp flytter til land der varene blir produsert – til land som Kina. Den rike delen av verden skyver effektivt egne CO2-utslipp og andre miljøskader over på fattigere land – og setter så et grønnere stempel på seg selv. Skal den økonomiske veksten, veksten i BNP, bli bærekraftig, må den samlede ressurs- og miljøbelastning bli mindre i takt med at BNP vokser. Det er ikke nok at veksten i belastningene blir mindre. Vi altså må kutte klimagassutslippene med nærmere 90 prosent bare på noen tiår. Et problem er det at miljøgevinsten av teknologier som gir mer effektiv energibruk, blir spist opp av økt produksjon og forbruk. Typisk er det at en nedgang i CO2-utslipp hittil bare er kommet som et resultat av nedgang i BNP. De globale utslippene falt med 1,3 prosent i 2009 sammenlignet med året før, hovedsakelig på grunn av virkningene av den økonomiske krisen. Det har vært en sterk samvarians mellom veksten i verdensøkonomien og veksten i de globale klimagassutslippene de siste femti årene.

Arbeiderpartiet vil ha tid, fagbevegelsen penger I Arbeiderpartiets program for 2009 – 2013, står det: «Økt produktivitet har 302


tradisjonelt blitt tatt ut i økt kjøpekraft og materiell levestandard. For flertallet i den vestlige verden er ikke vekst i materielt forbruk like viktig for vår livskvalitet som tidligere. Partene i arbeidslivet bør derfor legge til rette for at økt produktivitet bør kunne tas ut på andre måter, for eksempel gjennom kortere arbeidstid, mer ferie, bedre permisjonsordninger eller økt etterutdanning». Fagbevegelsen følger ikke oppfordringen. Det til tross for at i hvert fall deler av den har tatt klimatrusselen inn over seg. Heller ikke organisasjoner som står Arbeiderpartiet nær, følger den. I Fellesforbundets prinsipprogram heter det, vakkert formulert: «Vi står også overfor nye utfordringer. Den største er uten tvil klimaendringene. Uten at de menneskeskapte klimagassutslippene reduseres kraftig hjelper det lite å ta tak i de andre utfordringene.» Men så kommer det årlige ritualet, lønnsoppgjøret: «Det viktigste i årets oppgjør er å sikre bedre kjøpekraft», sa en representant for Fellesforbundet til Klassekampen foran årets oppgjør. Forbundet fortsetter av gammel vane å kreve mer penger, og er som vi vet ikke alene.

Dagens kurs umulig I følge den rødgrønne regjeringens perspektivmelding fra 2009, blir det private forbruket per nordmann tre ganger så høyt i 2060 som i dag. Det sies selvfølgelig ingenting om at en slik vekst forutsetter at de fleste mennesker i verden må leve i dyp fattigdom. Og når har Norge egentlig oppnådd et akseptabelt velstandsnivå? Var det muligens i 2012? Har vi det ikke brukbart nå? Det er for meg et tankekors at om et økonomisk tilbakeslag oppstår i 2020 og setter Norge i BNP og forbruksnivå tilbake til i år, ja, så ville det fortone seg som dramatisk og uakseptabelt. FN regner med minst 9 milliarder mennesker i 2050. De fleste av disse vil nok ønske seg et like høyt forbruk som det vi nordmenn har i dag. Og hvorfor skulle de ikke ha rett til det? Er det noen som tror det er mulig? Er det mulig med en slik forbrukseksplosjon når dagens forbruk allerede har skapt en global oppvarming, og har redusert populasjonen av virveldyr med 30 prosent bare siden 70-tallet? Svaret er opplagt. Å velge tid i stedet for penger vil være et effektivt virkemiddel for å stanse forbruksveksten i land som Norge. Det er som nevnt vanskelig å få arbeidstakere med på en nødvendig forbruksreduksjon, uten å tilby en fristende erstatning – som økt fritid. Flere ingredienser de fleste assosierer med et godt liv, er knyttet til fritid: opplevelser, frivillig arbeid og nærhet til barn, familie og venner. Vi vet at lykkeeffekten av høyere inntekt avtar jo rikere vi blir. 303


Likevel betraktes Tid i stedet for penger for urealistisk av makthaverne. En slik reform bryter med dagens vekstdogme i økonomi og politikk – et dogme som ennå ikke har tatt opp i seg at kloden vår har grenser. Men de som er redde for sammenbrudd i økonomien, hvis den såkalte arbeidslinjen oppgis, bør kanskje også bekymre seg for den opplagte faren denne linjen medfører for økologiske sammenbrudd. Meningsmålinger tyder på at flertallet av norske arbeidstakerne ønsker seg en slik reform. La oss derfor komme i gang!

Kilder: • Edgar G. Hertwich and Glen P. Peters:”Carbon Footprint of Nations: A Global Trade-Linked Analysis”. 2009 • Jonas Nässén, Jörgen Larsson og John Holmberg: The effect of work hours on energy use. A micro-analysis of time and income. 2009 • David Rosnick and Mark Weisbrot: Are Shorter Work Hours Good for the Environment? A Comparison of U.S. and European Energy Consumption. 2009 • DSD 2005 ”Work orientations”. (International Social Survey Program 2005). Norsk samfunnsvitenskArbeiderpartietelig datatjeneste, Bergen. • John Hille: “Økologisk Utsyn 2010” • Miljøstatus Europa 2010. Det europeiske miljøbyrået.

304


Fremtiden – en utfordring for oss alle Øystein Dahle

Ove Jakobsen er ikke en A4 økonom, - og takk og pris for det. Hans kreative og analytiske vurderinger bringer håp om at en annen verden er mulig. I en rekke artikler og bøker har Ove Jakobsen utfordret det man kan kalle konvensjonell tenkning innefor økonomifaget. I en bok fra 2004 som han skrev sammen med sin venn og kollega Stig Ingebrigtsen gav de innledningskapitlet overskriften ”En ny økonomi for bærekraftig utvikling”, og dermed var grunnlaget etablert for økologisk økonomi. Dette fagområdet er det viktigste, det mest spennende og ikke minst det mest krevende innenfor økonomifaget og potensialet for en faglig revolusjon er åpenbar. I en artikkel i Dagens Næringsliv 25. februar 2008 under overskriften Økonomiens etikk skriver Ove: Virkeligheten er for kompleks til å passe inn i økonomiens endimensjonale modeller. Og forklarer selv hvorfor: For det første er det vanskelig å regne alle verdier om i kroner og øre, og for det andre bør vi ikke bidra til at virkelighetens verdimangfold blir tåkelagt gjennom markedspriser og kostnad-/nytteanalyser.

305


Sammen med Stig Ingebrigtsen og Øystein Nystad ble konseptet kafédialoger skapt, og fra kafédialogen på Kjerringøy 11. september 2009 tillater jeg meg å hente Oves tolkning av virkelighetsforståelse: I en tid der økonomiske begreper, teorier og modeller blir introdusert for å håndtere problemstillinger på stadig nye områder, står vi i fare for å begrense oss til kortsiktige og lokale perspektiver. Det vil si at mange overordnede formål knyttet til menneskelig verdighet og ansvar for naturen blir formørket av økende krav om effektivisering og kortsiktig lønnsomhet. Resultatet av denne utviklingen er at den sosiale og økologiske konteksten for handlingslivet står i fare for gradvis å forvitre. Kort sagt, økonomisering av samfunnslivet bidrar til tap av mening og redusert bevissthet om vesentlige spørsmål. Ove Jakobsen går enda et skritt videre i den viktige boken til Christian Egge med tittelen Levende Økonomi. I et fascinerende kapitel som dekker en samtale mellom Ove og Christian Egge lanserer Ove påstanden om at økonomi er en moralvitenskap. Han har åpenbart hentet inspirasjon hos filosofen Alfred North Whitehead når han lanserer tanken om at vi abstraherer oss ut av virkeligheten. Det var det Whitehead kalte ”the fallacy of misplaced concreteness”. Whitehead vurderes som en av de viktigste filosofer i det forrige århundre, selv om han er lite kjent i Norden. Ove Jakobsen har også hentet inspirasjon hos Kenneth Boulding. Det var nemlig Boulding som lanserte økonomi som et fag integrert i et systemperspektiv, integrert i samfunnet og integrert i naturen. Vi må akseptere at naturen som helhet ikke vokser. Da får vi straks et problem med å si at vi skal ha en økonomi som vokser innenfor et system som ikke vokser. Min gode venn, den verdenskjente økonomen Herman Daly introduserte begrepet uøkonomisk vekst, og det er vel nettopp det vi er i ferd med å forstå. Den norske filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen har ved flere anledninger ropt VARSKO, senest i et spennende debattinnlegg i Aftenposten 1. desember 2009 med tittelen Stø kurs mot kollaps. Det forunderlige er at alle advarsler synes å prelle av på det moderne samfunns steinharde overflate. De fleste mennesker i vår del av verden synes å forstå at noe er alvorlig galt med vår kjære planet, men hva er det, og hva gjør vi med det? Noen snakker om et nært forestående systemsammenbrudd, andre om vårt kollektive ansvar, men det som faktisk skjer med formål å nærme seg problemets kjerne er totalt utilstrekkelig. Problemene fortsetter å vokse. Det er langt bortimot oppsiktsvekkende at problemstillingene ikke får den oppmerksomhet de fortjener. Noen har påpekt problemstillingens skjebnetunge karakter i mange år og hevdet utrettelig at våre vestlige forbruksmønstre ikke er bærekraftige, og

306


at vi vil trenge tre-fire identiske planeter for at de økologiske grenser ikke skal overskrides dersom den globale befolkningen levde som oss. Det er meget få kjensgjerninger hele den globale befolkningen ville være enige om, men følgende påstand ville ikke skape debatt: VI HAR BARE ÉN JORD. Klimautfordringen får mye og berettiget oppmerksomhet for tiden. Men den globale temperaturstigningen er ikke det egentlige problemet. Temperaturstigningen signaliserer at vårt hjem i verdensrommet, - vår levende planet – har feber, og som oss selv er en økning på to grader celsius det meste vi kan klare å leve med over lengre tid. Dette er en fellesvurdering fra ledende vitenskapsmenn- og kvinner på klimafeltet. For øyeblikket nærmer vi oss en økning på én grad. Men på samme måte som menneskenes feber er et symptom, - et signal -, om sykdom, er det viktig å stille den riktige diagnosen, heller enn å tygge aspirin for å få feberen ned. Det er overveldende sannsynlig at klodens ”sykdom” er knyttet til forbruk og eksponentiell vekst. Og forbruk er direkte knyttet til kjøpekraft og prising av uerstattelige ressurser. Dersom vi ikke makter å identifisere kjerneproblemet med overforbruk, vil effektivisering alene bare utsette problemene, og når vi etter hvert forstår hva som må gjøres vil det bli enda mer krevende å justere den globale agenda. Den utfordringen vi nå står overfor, ble erkjent for over 50 år siden av eieren av tidens mest briljante, vitenskapelige hjerne, Albert Einstein. ”Sivilisasjonen vi har utviklet gjennom vår moderen tenke-, og levemåte har alvorlige og fundamentale problemer som ikke kan løses ved å fortsette å tenke som vi konsekvent har gjort i svært lang tid”. Albert Einsteins vesentligste bidrag var å knytte de globale problemer til vår tenkemåte. Albert Einstein utfordret konvensjonell tenkemåte og autoristet og identifiserte utfordringer der de aller, aller fleste ikke så problemer i det hele tatt. Hvis Albert Einstein var 50 år før sin tid, var tidsskriftet ”The Ecologist” mer enn 40 år før dagens internasjonale debatt (vol 2, nr 1. januar 1972) med hovedtema ”A Blueprint for Survival”. I dette eksemplaret av tidsskriftet ble utfordringene knyttet til eksponentiell ekspansjon drøftet siden konsekvensens av denne type vekst ikke var allment erkjent. Som professor Jay Forrester (1970) forklarte fenomenet: Ren eksponentiell vekst karakteriseres av fordoblingstiden. I et gitt tidsintervall øker den relevante systemvariabelen med 100 %. Det ville være feil ei denne fremstillingen ikke å inkludere den internasjonale debatten omkring boken Limits to Growth. Her gjennomfører Meadowsgruppen en viktig analyse av vekstproblematikken og konkluderer med faretruende konsekvenser. Debatten omkring denne rapporten ble massiv, og avslørte frykten for begrensninger i økonomisk utvikling. Oppfølgingen av den første

307


boksen med ytterligere bedre datakapasitet og faktiske utviklingsdata fikk lang fra samme oppmerksomhet (2 bøker) selv om den ene boken fikk tittelen Beyond the Limits. Eksponentiell vekst er faretruende og uhyggelig. Den systemvariable kan fordobles mange ganger uten at synes å representere noe problem. Det dobbelte av lite er fortsatt lite, mens det dobbelte av mye er veldig mye. I løpet av noen ganske få fordoblingsperioder vil den systemvariable med konstant vekst faktisk eksplodere. Denne vekstutfordringen kan illustreres av et eksempel som går på bakterievekst. I en beholder med næringssubtrat for en viss bakterie har tidligere eksperimenter vist at det tar 50 døgn for bakteriene å fylle hele overflaten når kolonien fordobles en gang i døgnet. Det er en skremmende erkjennelse når vi forsår at karet er halvfylt av bakterier etter 49 dager og kolonien knapt er synlig den 43. dagen med 0,7 % av overflaten dekket. Dessverre er klodens økologiske kapasitet ikke stor nok til å gi utviklingsmuligheter selv for de som bebor vår planet i dag. Global økologisk kapasitet er ifølge en rekke prominente fagfolk i hovedsak allerede disponert. Og vi som bærer hovedansvaret for dette, Europa, USA og Japan, utgjør ikke mer enn 16-17 % av jordens befolkning. Det som nå er vår kulturkrets´ åpenbare utfordring, oppgave og ansvar, er å frigjøre økologisk kapasitet for de menneskene som desperat trenger muligheten for å forbedre sine livsbetingelser. Problemstillingen økologisk kapasitet er av kritisk betydning. Dersom min grunnleggende påstand er riktig eller noe i nærheten av å være riktig, vil det bety at fordelingsproblematikken er overveldende viktig. Det er ganske klart at vår stadig økende liste av behov er en beklagelig blindvei vår sivilisasjon valgte for ganske lenge siden. Mange økonomer, sannsynligvis de fleste, men heldigvis ikke Ove Jakobsen, tror forbausende nok at verdensøkonomien må fortsette å vokse, og at et enkelt lavforbruksliv er en trussel for vår økonomiske modell. Han som betraktes som kapitalismens grunnleggende ideolog for snart 140 år siden, John Stuart Mills, kan ikke betraktes som en støttespiller til en slik oppfatning. Han forsto at industrisamfunnet av fundamentale årsaker, ikke kunne vare særlig lenge, og at det stabile samfunn som måtte erstatte det ville bli et vesentlig bedre sted å være. Det er neppe nødvendig å understreke dette, i følge Stuart Mills, at en stasjonær tilstand for kapital og befolkning på ingen måte nødvendiggjør stabilitet med hensyn til menneskelige kvaliteter. Økologen Kenneth Boulding (tidligere omtalt) gikk enda et skritt videre ved å foreslå at GNP skulle være et

308


uttrykk for ”gross national cost” og at vi alle arbeider for å minimalisere dette. Behovet for en fundamental nyvurdering av moderne økonomi har antakelig blitt mest overbevisende foreslått av Paul Hawken, Amory Lovins og Hunter Lovins i dere berømte bok Natural Capitalism – The Next Industrial Revolution (1999). Om denne boksen skrev Financial Times i 2005: En analyse av hvordan kapitalismen kunne fungere hvis verden ”naturkapital” var riktig verdsatt, noe som ville resultere i en dramatisk reduksjon i ressursforbruket i industrilandene”. La oss heller ikke glemme at en spesialutgave av ”New Scientist” (18. oct 2008) på tittelsiden går lengre enn noen andre med følgende oppslag: Vekstens dumskap, hvordan vi skal hindre økonomien i å ta livet av planeten. I dette tidsskriftet presenteres en rekke viktige budskap. De fleste tradisjonelle økonomer har fortsatt vanskelig for å fatte det enkle budskap at jordens ressurser er begrenset, og inntil de gjør det, vil vi neppe oppleve en massiv overgang til de vi kan kalle bærekraftig økonomi og på den måten unngå det totale sammenbrudd. Spørsmålet om kontinuerlig vekst i et lukket system forfølger oss hele tiden. Ingen foreslår, - eller håper på -, at den menneskelige kropp burde fortsette å vokse i hele livet. Vekstperioden er ca en fjerdedel av normal livslengde, og vil være enige i at slutten på vekstperioden ikke på noen måte representerer slutten på livet, snarere tvert i mot. Kontinuerlig og ustoppelig vekst er kreftcellens ideologi. Men utfordringen i en global vekstkultur er å starte på en alternativ utviklingsmodell. Åpenbart vil ingen forvente at kineserne eller inderne skal ta initiativ til en ikke-vekst tenkning. For tiden fortoner det seg som lite sannsynlig at USA, eller Russland for den saks skyld, vil sarte de nødvendige samfunnsprosesser. Dersom vi kan identifisere et rikt land med en velutdannet befolkning hvor den kritiske snuoperasjonen kan starte, er det mulig vi har nøkkelen til den krevende prosessen vi har foran oss. Hva med Sverige og Norge? Da Gro Harlem Brundtland ga sin avslutningstale som leder av verdenskommisjonen for miljø og utvikling i 1987, avsluttet hun sin viktige gjennomgåelse ved å si at ”vår planet miljø er alvorlig truet, en kjensgjerning ingen med vett og forstand kan snu ryggen til”. Utrolig nok ga alle medlemmene av Gro Harlem Brundtlands verdenskommisjon sin tilslutning til alle anbefalingene. Å få det til var en politisk bragd uten sidestykke og en historisk begivenhet. Etter 1987 har vi etter hvert forstått

309


at mer enn miljøet er truet, det gjelder planetens helsetilstand. Men en stadig voksende økonomi var aldri utfordret. Den utrolige økningen i kjøpekraft i vår vestlige kulturkrets smittet over til denne den organiserte verden. Mennesker flytter mot byene og for noen få år siden kunne vi registrere at mer enn 50 % av den globale befolkning var blitt bymennesker. Antallet bilder fortsetter å øke og over de siste 50 år har antallet økt fra 90 millioner til 580 millioner (i 2006). Antall flypassasjerer har økt fra noen ganske få for 100 år siden til 70 millioner i 1956. Antall mennesker som flyr gjennom lufta fortsetter å øke, og øker dramatisk i vår tid. Det nådde 1700 millioner i 2006 og vil dobles de neste 10 år med en fortsatt vekst på 7-8 %. Problemets størrelse blir etter hvert veldig synlig. Den person som mer enn noen andre har forsøkt å kommunisere utfordringen og trusselen knyttet til eksponentiell vekst, er nordmannen Trygve Haavelmoe, professor i økonomi, som for noen år siden mottok den prestisjetunge økonomiprisen i Stockholm, nærmest en slags Nobelpris. På pressekonferansen etter prisutdelingen ble han spurt hva han ville formidlet til verdens ledere dersom han hadde fått 15 minutter på et av dere toppmøter. Uten å nøle svarer han at han ville brukt tiden til å forklare det eksplosive i en eksponential funksjon som så mange utviklingstrekk følger, og så anmodet om å få 30 minutter til for å utdype temaet. Den viktigste strategiske tilnærming til problemene vi konfronteres med, er nemlig arbeidsløshet. Dette er en problemstilling som må drøftes grundig siden de sosiale konsekvenser av arbeidsløshet er enorme. Vinn-vinn strategien er å redusere antall arbeidstimer i en arbeidsuke. Dermed deles problemet på flere, og forbruket reduseres. De viktigste arbeidsoppgavene i et samfunn er, og vil i enda større grad bli, å produsere mat, og det faktum vil i økende grad prege arbeidsliv og samfunn. Den nye verden, det postindustrielle samfunn, kan ikke forventes å bli ønsket velkommen av alle, og ikke med en gang. Tanken må fordøyes, begrunnelsen må forstås og overgangsstrategiene må utformes. På mange måter har den situasjonen vi vil møte likhetstrekk med de kritiske uker for over 70 år siden da Winston Churchill, selv uten fjernsyn, fortalte sine landsmenn- og kvinner at han ikke kunne love noe annet enn blod, svette og tårer, men at han regnet med at alle ville bidra. Og alle bidro. På forbausende kor tid var økonomien konvertert til en krigsøkonomi. Vi står nå overfor en

310


situasjon med mange likhetstrekk og som virkelig krever lederskap. Vi er den første generasjon som konfronteres med de ”ubetalte regninger”. De to spørsmål vi må kunne besvare er følgende: 1. Ville vår planet hatt økologisk kapasitet til å håndtere situasjonen dersom hele verdens befolkning levde som oss? 2. Kan det økende globale ressursforbruket møtes bare ved forbedret effektivitet? Svaret på begge spørsmål er NEI, selv om effektivitetsforbedring i alt forbruk er en god og nødvendig start. Vår situasjon har mange likhetstrekk med det berømte Titanic-havariet for nøyaktig 100 år siden. Alle passasjerene om bord på det berømte skipet på dets jomfrutur var overbevist om at skipet ikke kunne synke, og da det faktisk begynte å synke, aksepterte passasjerene ikke en slik realitet. De fornektet virkeligheten og valgte å ikke gå i livbåtene. Parallellen til vår egen situasjon er ikke spesielt hyggelig å tenke på. Konklusjonen kan oppsummeres som følger: Målsettingen med bærekraftig utvikling vil kreve en fundamental omarrangering av globale prioriteter. Den vestlige verden må utvikle en ny kultur som omfatter: • en ny intellektuell kultur • en ny forbrukskultur og • en ny teknologikultur – noe som vil kreve økologisk intelligens. • Ressursforbruket i den industrielle verden må reduseres til 10 % av dagens nivå i løpet av de neste 2-3 tiår for å frigjøre ressurser for utviklingslandene og samtidig signalisere til resten av verden at vi erkjenner vårt ansvar. • Fossile energialternativer må reduseres drastisk for å hindre global oppvarming. Kollektiv rasjonalitet er nøkkelbegrepet for morgendagens samfunn! Hvordan skal vi klare å forestille oss en fremtid når være kommersielle systemer er i strid med alt naturen har lært oss. Romskipet Jorden er et lukket system. Bærekraftutfordringen er å erkjenne dette åpenbare faktum.

Slependen, 24/4-2012. Øystein Dahle

311


312


Bidragsytere Svein Berglund (1936) Siviløkonom fra Danmark 1960, deretter arbeidet som adm. konsulent og senere økonomiansvarlig i norsk industrikonsern i tidsrommet 1960 - 1985. Daglig leder av Cultura Lånesamvirke og senere Cultura Sparebank 1986 - 2003. Deretter styreleder i noen år i samme bank. Gift og har 6 barn med Borgny Berglund. Har sammen med Borgny skrevet boken Livsveien, utgitt i 2011. Opptatt av livssyn, etikk og musikk. Zsolt Boda is Associate Professor at the Business Ethics Center, Corvinus University of Budapest, and Senior Research Fellow and Head of the Department of Governance and Public Policy at the Institute of Political Science, Hungarian Academy of Sciences. He is visiting lecturer at the Université Pierre et Marie Curie (Paris 6). He is editor of Politikatudományi Szemle, the political science journal of the Hungarian Academy of Sciences. He researched and published extensively both in Hungarian and English on issues of environmental policy, globalization, business ethics, and the governance problématique. Berit Støre Brinchmann, Sykepleier og professor ved Universitetet i Nordland (UIN) og ved Universitetet i Stavanger. Engasjert sykepleier i nyfødtmedisin som disputerte med doktorgradsavhandlingen Etikk i nyfødtmedisin. Senere har hun publisert en rekke artikler og lærebøker, noe som bl.a. har medført at hun er en av de mest siterte norske akademikere innenfor faget sykepleieetikk. Hun har også vært en av initiativtakerne til etableringen av ”Profesjonsetisk nettverk”. Ved Helse Nord har hun vært med i etikkomiteer. Fast spaltist i bladet ”Sykepleieren” siden 2009. Johannes Brinkmann er opprinnelig sosiolog, og professor i næringslivsetikk ved Handelshøyskolen BI, Oslo. Hans forsknings- og publikasjonsfokus er innen deskriptiv næringslivsetikk, bransjeetikk, markedsførings- og forbrukeretikk, og i de senere år temaer rundt risiko og ansvar, samt forsikringsbransjeetikk. For en fullstendig publikasjonsliste og annen utfyllende, oppdatert informasjon se hans hjemmeside.

313


Øystein Dahle er norsk samfunnsengasjert industrimann, født i 1938. Han tok sin utdannelse på NTH i Trondheim. Arbeidet i oljeselskapet Esso fra 1963 – 1995, her hadde han også internasjonale engasjementer. Han har vært styreleder i Den Norske Turistforening fra 1994 – 2003. Han har også vært leder av Worldwatch Institute, Fruiluftlivets fellesorganisasjon, Forum for Systemdebatt og Norsk Institutt for Genøkologi. Som ekspert på energispørsmål og miljøvern er han en etterspurt foredragsholder i inn- og utland. I 2007 ble Øystein Dahle utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin kamp for nasjonale og internasjonale miljøverntiltak, og for sitt arbeide med å fremme norsk friluftsliv. I en årrekke har han bl.a. vært gjesteforeleser ved Handelshøgskolen i Bodø. Dagfinn Døhl Dybvig doktorerte ved NTNU i 2007 på avhandlingen ”Kingdom and Exile: A Study in Stanley Cavell´s Philosophical Modernism and its Dilemmas.” Han er også medforfatter av “Det Tenkende Mennesket”, en lærebok i filosofihistorie. Fra 2007 har han vært ansatt ved Senter for Økologisk Økonomi og Etikk på HHB/UiN hvor han har undervist ex.phil, vitenskapsfilosofi, etikk, økonomiens filosofi og økofilosofi. For øyeblikket er han visedekan på HHB. Vebjørn Fagernes. Han har i alle år vært med i Nord-Norsk Lederutvikling som gründer av stiftelsen, styreleder, programleder, veileder og med særlig ansvar for utviklingsarbeidet. Hans hovedinteresser ligger innenfor verdibasert ledelse og tjenende lederskap, intuisjon og kreativitet, personlighetspsykologi, psykometri og testutvikling. For sitt allsidige arbeid  innenfor  lederutvikling har Vebjørn mottatt Kongens fortjenestemedalje i gull! Vebjørn har lang universitets- og høgskolebakgrunn, og har erfaring fra stillinger som studiesjef, assisterende universitetsdirektør, rektor og foreleser i innovasjon og endringsledelse. László Fekete is associate professor of the Business Ethics Center at the Corvinus University of Budapest. He was born in Budapest, Hungary. He studied history, economic history, and sociology at Eötvös Loránd University of Budapest, the Friedrich-Schiller-Universität zu Jena (Germany), and State University of New-York at Binghamton (USA). He has MA in economic history and sociology, and a PhD in philosophy. His research interests include the philosophical and ethical problems of the economy, knowledge production, digital culture and information society. His recent essays have been published in different philosophical, economic and sociological reviews at home and abroad. John Albert Fundingsrud er Cand. Mag i statsvitenskap med historie grunnfag og nordisk mellomfag fra Universitetet i Oslo, 1975. Han har eksamen fra Haga

314


Jordbruksskole i Eidsberg, og Selvutviklingsstudium – Huma Nova – psykosyntese. Dessuten har han studert Muntlig fortelling og Flerkulturell forståelse ved Høyskolen i Oslo. Han har en omfattende praksis som lærer, blant annet; Lærer ved Bondelagets Folkehøgskole – landbrukslinja (1978–1979) samfunnsfaglinja (1983), Steinerskolen i Vestfold, periodeundervisning i amerikansk historie og økonomisk historie (1987). Han har også undervist i agroøkologi og omleggingsproblematikk ved Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) Ås, (Tidligere Norges Landbrukshøgskole.) Han har også undervist innvandrere i norsk ved ulike voksenopplæringssteder. Ved siden av sin undervisningspraksis har han praktisert som bonde fra 1976, blant annet samdrift med foreldre på slektsgården. Fra 1981 ble driften omgjort til økologisk jordbruk. Han har vært Leder i Eidsberg Bondelag og styremedlem i Økologisk forsøksring, ØkoSøn. På gården har han sammen med sin kone, Tone, drevet praksisvirksomhet ved blant annet å motta skoleklasser fra Steinerskoler som i løpet av ei uke skal få noe kjennskap til jordbruk generelt og økojordbruk spesielt, hatt helgeavlastning for enslige mødre, samt bondegårdsferie på ukesbasis for barn som har liten mulighet for ferie sammen med familie. Nils Gilje (1947) er professor i kulturvitenskap ved Institutt for arkeologi, historie, kulturvitenskap og religionsvitenskap. Han er for tiden professor II ved Handelshøgskolen i Bodø. Gilje har særlig arbeidet med politisk filosofi, vitenskapsteori og kulturhistoriske emner. Sammen med Gunnar Skirbekk har han utgitt Filosofihistorie - som er oversatt til en rekke språk: blant annet kinesisk, arabisk, farsi, tyrkisk og russisk. Hans viktigste kulturhistoriske arbeid er boken Heksen og humanisten (2006). Han har publisert en rekke artikler. Gilje arbeider for tiden med en bok om filosofi og nasjonalsosialisme i Tyskland 1933-1945. Kjell Grønhaug er professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH). Han er adjunct professor ved Helsinki School of Economics (Aalto University) og var i mange år professor II ved Høgskolen i Bodø (nå Universitetet i Nordland), Høgskolen i Stavanger/Universitetet i Stavanger og Universitetet i Tromsø, samt visiting professor ved flere amerikanske og europeiske universiteter og høgskoler. Videre er han æresdoktor ved Turku School of Economics and Business Administration og Handelshøyskolan, Göteborgs Universitet. Han er også blitt tildelt prisen for fremragende forskning ved NHH som utdeles hvert femte år. Grønhaug har publisert bøker, en lang rekke artikler og konferansebidrag knyttet til markedsmessige, strategiske og metodemessige problemstillinger. Gjennom årene har han hatt gleden av kontakt, diskusjoner og samarbeide med Ove Jakobsen.

315


Lars Hektoen er en norsk bankmann og  forfatter. Han har siden 2003 vært banksjef for  Cultura Bank. Han har mastergrad i økonomi fra  Universitetet i St. Gallen  i  Sveits  og har jobbet innen finansnæringen siden 1975. Han var direktør og leder for kapitalmarkedsaktivitetene til  Chase Manhattan Bank  Norge fra 1986 til 1995, administrerende direktør for  ABB  Financial Services i Norge fra 1995 til 2001 og for ABB Treasury Center i USA fra 2001 til 2003. Før han ble banksjef for Cultura var han blant annet styremedlem i banken og deltok i grunnleggelsen av banken i 1996. Han er medforfatter av antologien Framtidsfrø, Abrakadabra forlag 2011. Arild Hermstad er leder av Framtiden i våre hender og har vært det siden 2001. Født i Bergen, bosatt i Oslo med kone og to barn. Han har hovedfag i samfunnsgeografi ved Universitetet i Bergen og har også studier i økonomi ved Norges Handelshøyskole. Arild Hermstad har tidligere arbeidet i bank, som brigadekoordinator i Latin-Amerika, med lokalt miljøarbeid i Bergen og har vært ansatt i Raftostiftelsen. Eleanor O’Higgins is on the faculty of the School of Business at UCD and a Visiting Fellow at the London School of Economics and Political Science. She specialises in teaching, research and publications in business ethics, corporate social responsibility, corporate governance and strategic management. She is the author of numerous papers in academic and professional journals, newspaper articles, book chapters and case studies. She is a member of the Business Ethics and of the Public Management & Governance interfaculty groups of the Community of European Management Schools (CEMS) and serves on the editorial boards of a number of international management journals. She is a board member of the Marine Institute of Ireland, the national agency responsible for marine research, technology development and innovation. Knut Johannessen Ims er professor i næringslivsetikk ved institutt for strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole. Han har doktorgrad fra Handelshøyskolen ved Göteborgs Universitet med avhandlingen Leder i dialog. En studie av informasjonssøk med metoder for personlig utvikling. Universitetsforlaget 1987. Han er aktiv innenfor næringslivsetikk gruppen -of the Community of European Management Schools (CEMS) – The Global Alliance in Management Education. Han har en rekke norske og internasjonale publikasjoner, mange sammen med Ove Jakobsen. To av bøkene han har redigert er Business within Limits: Deep Ecology and Buddhist Economics (redigert sammen med Laszlo Zsolnai) Peter Lang, Oxford, 2006 og Heroes and Anti-heroes. European Literature and the Ethics of Leadership (redigert sammen med Rita Ghesquiere) Garant Antwerpen-Apeldoom, 2010

316


Anders Lindseth er professor og filosof med matematikk og psykologi som bifag ved Universitetet i Nordland. Lindseth har vært DAAD-stipendiat i Tübingen, forskningsstipendiat i Wien og universitetsstipendiat ved Filosofiseksjonen, Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø. Lindseth har yrkespraksis som lærer i barneskolen og ungdomsskolen, praksis som pleiemedhjelper i den psykiatriske helsetjenesten, meditasjonslærer i organisasjonen Acem, universitetslærer til eksamen philosophicum og han driver privat filosofisk praksis. Lindseth var ansatt ved Avdeling for sykepleie og helsefag, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø fra 1989 frem til 2002, da han ble ansatt som professor ved Senter for praktisk kunnskap, Profesjonshøgskolen, Høgskolen i Bodø. Fra januar 2002 til juli 2007 var han professor II ved Avdeling for sykepleie og helsefag, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø. Fra januar 2008 til juni 2011 er han ansatt som adjungerat professor för praktisk kunskap med inriktning mot konsthantverkets teoribildning (20% stilling) ved Konstnärliga fakulteten, Göteborgs universitet. Øystein Nystad er førstelektor ved Handelshøgskolen i Bodø, Universitetet i Nordland. Han har lang erfaring fra næringslivet, og er Master of Science fra 2004 med spesialisering i økologisk økonomi. I tilegg til å undervise ved Handelshøgskolen i Bodø i fagene miljøledelse, etikk og samfunnsansvar, etikk og regnskap, styrearbeid og dialog bidrar han på en rekke seminarer og konferanser i privat næringsliv og offentlig forvaltning. Øystein Nystad har også skrevet flere artikler og kronikker, blant annet, ”En mental klimaendring er nødvendig”, Miljøstrategi nr 3, 2007 (med Ove Jakobsen), ”Er målsetningen med økonomisk vekst forenlig med kravet om bærekraftig utvikling?”, Magma nr 4, 2008 (sammen med Jean Jaminon og Ove Jakobsen) og ”Kafédialog, kreativitet og kryssende perspektiver” forlag1 2008 (sammen med Ove Jakobsen). Nystad sitter i fagrådet for etikk og samfunnsansvar i NRØA og har en rekke styreverv i næringslivet. Jørn Bue Olsen er ekon.dr. fra Handelshøgskolan ved Göteborgs Universitet og arbeider som selvstendig rådgiver i ledelse og etikk. Avhandlingen hans er om etiske dilemmaer for ledere i konkurranseutsatte virksomheter. Opprinnelig er han maskiningeniør fra NTH og har bl.a. tegnet og produsert Swix skismøringskuffert (den store rode). Han har hatt fagstillinger ved Handelshøyskolen BI og Høgskolen i Finnmark, og brukt som gjesteforeleser og sensor ved mange høgskoler. Fra 1988 til 1995 var han direktør ved NHH-Sentret i Oslo. I 2010 ga han ut boken ”Etikk, ledelse og samfunnsansvar” sammen med NHH-professor Odd Nordhaug, og i 2012 kommer hans nye bok i ”Etikk og samfunnsansvar” sammen med filosofen Henrik Syse.

317


Lars Jacob Tynes Pedersen er postdoktor ved Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap ved Norges Handelshøyskole. Han har en doktorgrad fra samme sted med avhandlingen Making Sense of Sensitivity: Moral Sensitivity and Problem Formulation in Business. Pedersen sitter i fagrådet for etikk og samfunnsansvar i NRØA og i arbeidsutvalget til Profesjonetisk nettverk. Han underviser i næringslivsetikk og samfunnsansvar på bachelor-, master- og executiveniva ved NHH. Han har publisert i journaler som Business Ethics: A European Review, Beta: Scandinavian Journal of Business Research and European Journal of Social Work og i en rekke vitenskapelige antologier. Pål Pedersen er tilsatt i åremålsstilling som rektor ved Universitetet i Nordland i perioden 1. august 2011 til 31. juli 2015. Han ble første gang tilsatt som rektor for daværende Høgskolen i Bodø for perioden 1. august 2007 - 31. juli 2011.  Pål Pedersen er utdannet Cand.oecon (1987) og Dr.polit. (1997) fra Universitetet i Oslo/PhD Economics, University of Oslo. Han kommer fra stillingen som professor og forsker ved Handelshøgskolen i Bodø. Lars Pehrson, Merkur Cooperative Bank, Danmark – Administrerende direktør. Gift, 3 sønner. Opprinnelig utdannet som klassisk fløytist ved Music Academy (diplom i 1984) og spilte i ulike ensembler, orkestre og teatre. Cogrunnlegger og administrerende direktør i Merkur Cooperative Bank i 1982. De første år i banken ble organisert som en spare- og låneforening, fra 1985, som et bank-andelslag. Merkur Cooperative Bank vokste gradvis inn i den danske bank i verden, sterkt knyttet til det sivile samfunn. I dag er Merkur en full servicebank, med 80 ansatte, og godt kjent som en sosialt og miljørettet bank i Danmark. Andre stillinger: Fra 2009 administrerende direktør i Merkur Development Lån Ltd, et eget selskap forvaltet av banken og arbeider med utlån til SMB og kooperativer i utviklingsland. Styremedlem og nestleder av det internasjonale nettverket for sosiale finansinstitusjoner, INAISE, spesielt ansvaret for en bestemt bankgruppe innenfor INAISE, www.inaise.org. Maria Prestmo er koordinator for Center for Service Innovation (CSI) – ved Norges Handelshøyskole. Hennes bakgrunn er Siviløkonom og master i ledelse av menneskelige ressurser med hovedvekt på etikk fra Norges Handelshøyskole. Hun har også tysk mellomfag, juss grunnfag og organisasjonspsykologi fra Universitetet i Bergen. Hun arbeider også som fotograf og driver galleriet Salongen - rom for kunst i Bergen. Gunnar Skirbekk er professor emeritus i vitskapsfilosofi, Universitetet i Bergen. Studieopphald i Frankrike, Tyskland og California. Gjesteprofessor i Nice 1997, i Berlin 2000-2001. Oppretta Senter for vitskapsteori ved Universitetet

318


i Bergen i 1987, og “Marco Polo” i 1994, eit samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen og East China Normal University i Shanghai om kulturell modernisering i Europa og Aust-Asia, saman med Shijun Tong. Siste bøker: Norsk og moderne, Oslo 2010. Multiple Modernities, Hong Kong 2011, Herausforderungen der Moderne, Berlin 2012. Stig Skreslet, født i Mo i Rana, avla i 1967 hovedfagseksamen i marin zoologi ved Universitetet i Oslo og ble samme år engasjert som vitenskapelig assistent ved Marinbiologisk Stasjon, Tromsø Museum. Som universitetslektor ved Universitetet i Tromsø deltok han i etableringen av fiskerikandidatstudiet og underviste der fram til 1975 da han ble amanuensis i marin biologi ved fiskerifaglig avdeling, Nordland Distriktshøgskole i Bodø. Der fikk han ansvar for oppbygging og drift av høgskolens infrastruktur for marin forskning og utførte egen forskning og undervisning innen generell akvatisk økologi, fiskeribiologi, akvakultur og kystsoneplanlegging. Fram til han nådde pensjonsalder som professor i marin økologi, har han utgitt skriftlige arbeider fra Nord-Norge, Jan Mayen og Svalbard og hatt forskjellige oppdrag og verv i internasjonale og nasjonale organisasjoner. Han er fortsatt faglig aktiv som professor emeritus ved Universitetet i Nordland men prioriterer familie og langvarige interesser for litteratur, visuell kunst, elgjakt, ferskvannsfiske og sjøliv. John Skår har en lang forsker- og lederkarriere. Den begynte 1959 med investeringsadferd, fortsatte med store distribusjonssystemer ved NHH, og produktivitetsstudier ved Industriens Utredningsinstitut i Stockholm. Kooperasjonsforskning ble det neste. I mange år utviklet han og drev store medisinske forskningsprogrammer fra idé til resultat. Kom til Bodø i 1985 og ble ansatt som den første professor i et nytt professorat ved det som da het Nordland distriktshøgskole. Han fikk ansvar for oppbyggingen av den nye Siviløkonomiutdanningen i Bodø (SiB) og inngikk i styret for denne utdanningen. For dette fikk han Kongens fortjenestmedalje i gull 2007. Hans motto: Rett idé i rett øyeblikk vinner! Laszlo Zsolnai is professor and director of the Business Ethics Center at the Corvinus University of Budapest. He is chairman of the Business Ethics Faculty Group of the CEMS − The Global Alliance in Management Education. He serves as editor of the “Frontier of Business Ethics” book series at Peter Lang Publishers in Oxford. With Luk Bouckaert he founded the European SPES Forum in Leuven, Belgium. Laszlo Zsolnai’s most recent books include “Spirituality as a Public Good” (2007. Antwerp, Belgium, Apeldoorn, the Netherlands: Garant), “Frugality: Rebalancing Material and Spiritual Values in Economic Life” (2008. Oxford, UK: Peter Lang Academic Publish-

319


ers), “Europe-Asia Dialogue on Business Spirituality” (2008. Antwerp, Belgium, Apeldoorn, the Netherlands: Garant), “Responsible Decision Making” (2008. New Brunswick, NJ, London, UK: Transaction Publishers), “The Future International Manager: A Vision of the Roles and Duties of Management” (2009. Houndmills, UK, New York, NY: Palgrave Macmillan), and “The Collaborative Enterprise: Creating Values for a Sustainable World” (2010. Oxford, UK: Peter Lang Academic Publishers). His website: http://laszlo-zsolnai.net

320


Oversikt over noen av Ove D. Jakobsens skriftlige arbeider. Lista er ikke komplett, men viser bredden og mangfoldet i noen av Ove D. Jakobsens skriftlige arbeider. 2011 Ims, Knut O. J.; Jakobsen, Ove. Deep authenticity – an essential phenomenon in the web of life. I: Business Ethics and Corporate Sustainability. Eds. A. Tencati & F. Perrini. Edward Elgar Publishing 2011. ISBN 978-1849803717. s.213-223 Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove. Circulation economics – an ecological image of man based upon an organic worldview.. I: Environment, embodiment and gender. Hermes Text, 2011 ISBN 978-82-997597-5-5. s.253-272 Jakobsen, Ove; Pedersen, Lars Jacob Tynes. Responsibility, Deep Ecology and the Self: Introduction. I: Responsibility, Deep Ecology and the Self: Festschrift in Honor of Knut J. Ims. Eds. O. Jakobsen & Lars Pedersen: Forlag1, 2011. ISBN 978-82-9273-565-7. s.9-15 Jakobsen, Ove. Changing the game. I: Responsibility, Deep Ecology and the Self: Festschrift in Honor of Knut J. Ims. Eds. O. Jakobsen & Lars Pedersen: Forlag1, 2011. ISBN 978-82-9273-565-7. s.125-134

321


Jakobsen, Ove; Jakobsen, Ove; Ims, Knut O. J.. Competition or cooperation? A required shift in the metaphysics of economics. I: The Collaborative enterprise: creating values for a sustainable world. Eds. A: Tencati & L. Zsolnai. Peter Lang Publishing Group 2010 ISBN 978-3-0343-0159-6. s.17-38 Jakobsen, Ove; Jakobsen, Ove; Ims, Knut O. J. Fair trade production. I: The Collaborative enterprise : creating values for a sustainable world. Eds. A: Tencati & L. Zsolnai. Peter Lang Publishing Group 2010 ISBN 978-3-0343-0159-6. s.163-182 Jakobsen, Ove; Nystad, Øystein. Collaborative waste management. I: The Collaborative enterprise : creating values for a sustainable world. Eds. A: Tencati & L. Zsolnai. Peter Lang Publishing Group 2010 ISBN 978-3-0343-0159-6. s.251-264 Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove. Moral development of the economic actor. Ecological Economics 2009; Volum 68.(11), s.2777-2784 Ims, Knut Johannessen; Jakobsen, Ove; Quality of life. The golden mean between materialistic consumerism and spiritual ascetism. I: Europe - Asia Dialogue on Business Sprituality. Ed. L. Zsolnai. Garant, Antwerpen Jakobsen, Ove; Nystad, Øystein; Jaminon, Jean. Er målsetningen om økonomisk vekst forenlig med kravet om bærekraftig utvikling?. Magma - Tidsskrift for økonomi og ledelse 2008; Volum 11.(4) s.66-76 Jakobsen, Ove; Ingebrigtsen, Stig. Circulation Economics. Theory and Practice. Peter Lang Publishing Group 2007 (ISBN 9783039110896) 325 s. Jakobsen, Ove; Nystad, Øystein. Kafèdialoger, kreativitet og kryssende perspektiver. I: Retorikk, etikk og arbeidsliv. red. O. Nordhaug og H-I. Kristiansen. Forlag1 2007 ISBN 978-82-92735-25-1. s.315-336 Ims, K.; Jakobsen, Ove. Consumerism and frugality : contradictory principles in economics?. I: Frugality : rebalancing material and spiritual values in economic life. L. Bouckaert, H. Opdebeeck and L. Zsolnai. Peter Lang Publishing Group 2006 ISBN 9783039111312. s.169-184 322


Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove. Circulation economics - a turn towards sustainability. International Journal of Social Economics 2006 ;Volum 33.(8) s.580-593 Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove. Economics and culture.. I: L. Zsolnai & K. Ims, eds., Business within limits. Deep Ecology and Buddhistic Economics. Peter Lang Publishing Group 2006 s.57-83 Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove. Environment and profitability in the reprocessing of paper in Norway: contradictory research reports in the context of circulation economics. Business Strategy and the Environment 2006 ;Volum 15.(6) s.389-401 Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove. Økonomi, natur og kultur. Dialog med praktikere. Abstrakt forlag 2006 ISBN 9788279352143 166 s. Jakobsen, Ove; Ims, Knut Johannessen; Grønhaug, Kjell. Faculty Members` Attitudes Towards Ethics at Norwegian Business Schools: An Explorative Study. Journal of Business Ethics 2005 ;Volum 62.(3) s.299-314 Ims, Knut Johannessen; Jakobsen, Ove; Moralsk dannelse eller etisk instrumentalisme? en kritisk vurdering av etikkurs innen profesjonsutdanning. Nordic Studies in Education 2004; Volum 24. (Vol. 24, nr 2) s.162-172 Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove. Økonomi, Natur og Kultur. Abstrakt forlag 2004. ISBN 8279351019, 161 s. Jakobsen, Ove. Skal universiteter og høgskoler være noe mer enn effektive markedsaktører?. Norsk pedagogisk tidsskrift 2002 (4) Jakobsen, Ove; Ims, Knut Johannessen; Grønhaug, Kjell. Holdninger til etikk i næringslivet: en eksplorativ undersøkelse. Magma 2003; Volum 6. (4) s.57-68 Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove. Markedsføring: teori og praksis i et kretsløpsperspektiv. Tano Aschehoug, Oslo 1997. ISBN 82-518-3586-0, 589 s. 323


Jakobsen, Ove; Mehlum, Jan. Miljø, myter og markedsføring. Oslo: ad Notam Gyldendal 1992 ISBN 82-05-20834-4, 136 s. Jakobsen, Ove. Markedsorientering og akademisk frihet. I: Om mening: Meningsbegrepet i lys av menneske, marked og media. D. Eide, O. Jakobsen, J. Jaminon (red). 2001 s.219-229

Her viser vi også noen eksempler fra populærvitenskapelige arbeider Jakobsen, Ove. En ny økonomi er i ferd med å vokse frem.. Herba - Tidsskrift for Jordbruk, ernæring, natur og kultur 2011 (1/2) s.26-31 Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljø- og humanistiske verdier, Amartya Sen. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2011 (4) s.26-27 Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljø- og humanistiske verdier, John Elkington.. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2011 (3) s.22-23 Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljø- og humanistiske verdier, Waldemar Hopfenbeck. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2011 (2) s.22-23 Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljø- og samfunnsansvar, Archie B. Carroll. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2011 (1) s.28-29 Jakobsen, Ove; Ims, Knut O. J.. Lederen, ledelse, ansvar og autensitet. I: Liv og ledelse : nordnorsk lederutvikling. Bodø: Nordnorsk lederutvikling 2011 ISBN 978-82-992995-3-4. s.29-40 Jakobsen, Ove; Johansen, Thomas; Ingulfsvann, Are-Severin; Nystad, Øystein. Mitt Nordland, mi fremtid. Et attraktivt Nordland 2030. Bodø: Trykkeriet UiN 2011 (ISBN 978-82-7314-669-4)

324


Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljø og humanistiske verdier - Amatai Etzioni. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur. 2010 ;Volum 3. s.22-23 Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljø og humanistiske verdier - P.A. Payutto. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2010 ;Volum 4. s.22-23 Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljø og samfunnsansvar - Herman Daly. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2010 ;Volum 2. s.12-13 Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljøansvar og humanistiske verdier - Richard Welford. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2010 ;Volum 1. s.12-13 Jakobsen, Ove; Fallmyr, Terje. Livskraft i bærekraftig natur.. Avisa Nordland 2010 Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove; Nystad, Øystein. Kretsløpsøkonomi. Økonomi for livskraftige samfunn og langsiktig bærekraft. I: 100-års målene neste generasjon demokrati. Rapport fra et samfunnseksperiment. Oslo: Flux Forlag 2009 s.81-94 Jakobsen, Ove. Kreativ problemforståelse og medansvarlige løsninger. Tidsskriftet Steinerskolen 2009 ;Volum 2. s.20-23 Jakobsen, Ove. Økologisk økonomi. Grunnleggende endringer istedenfor symptombehandling. Bioforsk FOKUS 2009 ;Volum 4.(2) s.10-11 Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljøansvar og humanistiske verdier - Ernst Friedrich Schumacher. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2009 ;Volum 2. s.22-23 Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljøansvar og humanistiske verdier - Kenneth Ewart Boulding. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2009 ;Volum 3.

325


Jakobsen, Ove. Økonomer med fokus på miljøansvar og humanistiske verdier - Nicholas Georgescu Roegen. Pengevirke. Tidsskrift for ny bankkultur 2009; Volum 1. s. 26-27 Nilssen, Fritz Johnny; Jakobsen, Ove. Livskvalitet til hvilken pris?. Sykepleien 2008 (7) s.71-73

Konferansebidrag Ims, Knut Johannessen; Jakobsen, Ove; Jakobsen, Ove. The Manager`s Self and Sustainability.. TransAtlantic Business Ethics Conference; 2008-10-03 - 2008-10-04 Ims, Knut Johannessen; Jakobsen, Ove; Jakobsen, Ove. “Quality of life” - The Golden Mean between Materialistic Consumerism and Spiritual Existensialism. 1st Conference of the Buddhist Economics Research Platform; 2007-08-23 - 2007-08-24 Ims, Knut Johannessen; Jakobsen, Ove; Jakobsen, Ove. The product concept in an organic process philosophical perspective. 20th EBEN Annual Conference; 2007-09-18 - 2007-09-20 Jakobsen, Ove. Økologibegrepet i økologisk økonomi. Seminar om økologi og kulturell selvforståelse ved Kunstakademiet i Tromsø; 2007-11-30 - 2007-11-30 Ims, Knut Johannessen; Jakobsen, Ove; Jakobsen, Ove. Competition and cooperation in an ontological perspective. Illuminated and discussed through Norwegian examples from the market of groceries and transportation. EBEN 2005; 2005-09-22 - 2005-09-23 Ims, Knut Johannessen; Jakobsen, Ove. Konkurranse eller samarbeid? Refleksjoner over den moderne økonomiens etiske og ontologiske forutsetninger. FIBE XXII; 2005-01-06 - 2005-01-07

326


Kronikker 2012 Johansen, Thomas; Ingebrigtsen, Stig; Jakobsen, Ove. Utredning eller ikke?. Nationen 2012 s.18-18 Jakobsen, Ove. Økonomiens etikk. Dagens næringsliv 2008 Ims, Knut Johannessen; Jakobsen, Ove; Jakobsen, Ove. Mer enn økonomi. Morgenbladet 2005 Jakobsen, Ove; Hauan, Arnulf. Økonomismekulturen. Avisa Nordland 2003

327


328


Foredragsvirksomhet 2011 I introduksjonskapitlet skrev vi at Ove fra år 2000 har hatt en formidabel formidlingsvirksomhet med kanskje så mye som 360 foredrag. Vi vil i dette avsnittet gi et eksempel ved å se på foredragstitler, sted og dato for foredrag Ove har holdt i 2011. Desember, Økonomi, verdier og livskvalitet – utfordringer i en økonomisert verden. For Bodø Frivillighetssentral – 20 års jubileum – 5. desember, Miljø og samfunnsansvar i en tid preget av økonomisk uro. For KS Regionsamling, Bodø 15. desember 2011 November Bærekraftig utvikling i regionalt perspektiv. For Salten Regionråd ved Saltstraumen 24.11. 2011 Green Entrepreneurship - New Models of Entrepreneurial Thinking, 16.11.2011, Bodø Oktober En ny økonomi vokser fram. Seminar og bokslepp: Fremtidsfrø – spirer til en bedre verden Oslo, Litteraturhuset 29. oktober

329


Hvorfor skal bedrifter jobbe med etikk og miljø? Miljøkonferansen «Butikk og Etikk». Tromsø, 20. oktober Ecological economics as a moral science. Norwegian School of Economics (NHH) Bergen, 17. oktober September Universitetet i Nordland i Samfunnsperspektiv. Personalseminar - studie og forskningsadministrasjonen ved UIN, Sulitjelma 27. september August Responsibility, deep ecology and the self. Seminar in honor of Knut Ims. NHH, 9. august Økologisk økonomi – Miljø og samfunnsansvarlig økonomi for mangfold, kreativitet og livskraft. Lederutviklingsprogram i Gloppen kommune. Nord-Norsk Lederutvikling, Runnevang, 29-30. august Juni Nettverk, ledelse og samfunnsansvar Distriktskonferanse – Samfunnsansvar og etikk, Bodø, 10-12. juni Økologisk økonomi for livskraftig samfunn. Sommer Snu-Lofoten, 29. juni for Changemaker «Åndelig Storrengjøring» Dialog med naturen- En kilde til kunnskap om økonomi og ledelse. For NordNorsk Lederutvikling, Kjerringøy, 14. juni Nettverk, ledelse og Samfunnsansvar. Rotary – Bodø, 11. juni Mai Principles of Ecological Economics, Environmental sustainability, viable communities, Quality of Life. PhD-kurs ved NTNU Multi-Disciplinary Research – Theoretical and Methodological Approaches. Mo I Rana, 6-7. mai Norms and Values in Research. PhD-kurs ved NTNU Multi-Disciplinary Research – Theoretical and Methodological Approaches. Mo I Rana, 9. mai

330


Principles of Ecological Economics. History and the State of the Art. Fakultat Betriebswirtschaft ved Ohm-Hochschule, Nurnberg, May Circulation Econmics. Theory and Practise. Fakultat Betriebswirtschaft ved Ohm-Hochschule, Nurnberg, May April Principles of Ecological Economics. Environmental Challenges, Economy and Quality of life. Globalization and Health. Universitet i Bergen, 29 april Vekst, grønn vekst, de-growth, velstand og livskalitet Høgskolen i Bergen, 6. april Økologisk økonomi – Ny miljø-og samfunnansvarlig økonomi for kreativitet, mangfold og livskraft. Nettverksdagen – UiN, 30. mars Bedriftledelse i lys av miljø– og samfunnsansvar for Nord-Norsk Lederutvikling. Oslo, 10. mars Rudolf Steiner i lys av økologisk økonomi. Litteraturhuset Oslo, 3. mars. Februar Bedriftens samfunnsoppdrag; for Master i Helseledelse. Tromsø, 23. februar Normer, autentisitet og ledelse; for Master i Helseledelse. Tromsø, 23. februar Leif Holbæk-Hanssens tanker og ideer i lys av økologisk økonomi; for Kirkeakademiet i Stord. Stord, 9. februar Økonomi for et livskraftig samfunn og en bærekraftig natur Nord-Norsk Lederutvikling. Sulitjelma, 11. februar Januar Moralsk dannelse eller utdannelse i etikk? for Master i Helseledelse, Bodø 20. januar Etiske problemstillinger med relevans for ledelse; for Master i Helseledelse Bodø, 19. januar.

331


332


333


På tvers

På tvers - praksiser og teorier om økonomi, kultur og natur for det nye årtusen

Festskrift til Ove Jakobsen Knut O. J. Ims og Øystein Nystad (red.)

ISBN: 978-82-7314-692-2

Festskrift Ove Jakobsen  

Festskrift Ove Jakobsen

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you