6.2
INTERNASJONAL REGULERING AV HVALFANGST
Allerede på 1930-tallet var det klart at hvalbestandene var sterkt overbeskattet, og det var behov for internasjonal regulering av fangstene. Det første steget ble tatt av League of Nations i 1931 da de foreslo fredning av retthval og hunner med kalv. Dette hadde imidlertid liten virkning for fangstene i Antarktis. Det neste skrittet kom i en internasjonal konferanse i 1937 hvor man fastsatte minimumslengder for hver art, innførte full fredning av retthval og gråhval og fastsatte verneområder i Antarktis. Så kom andre verdenskrig, som i praksis førte til at fangstene opphørte i en femårsperiode (figur 6.6).
(tusen individ) 30
Blåhval Finnhval
25
Seihval
20 15 10
Vågehval
Knølhval
5 0 1910-11 1920-21 1930-31 1940-41 1950-51
1960-61 1970-71 1980-81
Figur 6.6 Fangstene av hval i Antarktis som viste at knøl- og blåhval ble fanget ned først, deretter finnhval og seihval før fangstene endte opp med den minste arten, vågehval.
DEN INTERNASJONALE HVALFANGSTKOMMISJON (IWC) Foto: Torger Øritsland
6.2.1
Etter andre verdenskrig ble arbeidet med internasjonal regulering av hvalfangst tatt opp igjen, og i desember 1946 kunne 15 nasjoner møtes i Washington for å signere Den internasjonale hvalfangstkonvensjonen (ICRW). Viktige elementer i den nye konvensjonen var at det skulle opprettes en internasjonal hvalfangstkommisjon (IWC). Til å administrere konvensjonen og tilrettelegge for kommisjonen skulle det oppnevnes en sekretær og et permanent sekretariat, og det skulle opprettes en vitenskapskomité. Selve konvensjonsteksten skulle ligge fast, og de løpende reguleringene skulle beskrives i et tillegg til konvensjonsteksten (Schedule). Schedule kan endres med
76
tre-fjerdedels flertall i kommisjonen. Alle andre vedtak i IWC krever bare simpelt flertall. Reguleringer i Schedule er bindende for medlemslandene, med mindre de reserverer seg mot vedtaket innen 90 dager. Denne reservasjonsretten er det rettslige grunnlaget for Norges fangst av vågehval. Konvensjonen inneholder også en bestemmelse (Artikkel VIII) om at hvert medlemsland uavhengig av andre bestemmelser i konvensjonen kan utstede tillatelse til sine borgere for å fange hval til vitenskapelige formål. Forutsetningen er blant annet at hvalproduktene så langt som mulig skal utnyttes selv om hvalen er fanget til vitenskapelige formål.
S J Ø E N S P AT T E DY R 2 0 1 0 | K A P I T T E L 6 F A N G S T O G F O R V A L T N I N G A V H V A L O G S E L
Figur 6.7 En fangstskute med hval langs siden i Antarktis. Et flytende hvalkokeri i bakgrunnen.
Hvert land som utsteder slik lisens skal rapportere dette til IWC, og resultatene fra forskningsfangsten skal også rapport eres. Denne bestemmelsen er det rettslige grunnlaget for blant annet Japans forskningsfangst i det nordlige Stillehavet og Antarktis, aktiviteter som er meget kontroversielle i IWC. Selv med en kommisjon og en vitenskapskomité var det vanskelig å oppnå enighet om begrensning av fangstene med kvoter tilpasset den enkelte art og bestand. IWC innførte i starten en regulering basert