PERNILLA ERICSON
Spor Oversatt av Kirsti J. Myro
1 Han husker ikke helt hvordan det begynte. Kanskje det var på den festen. Blondinen som satt ved siden av ham i sofaen var så beruset at hodet hennes dumpet ned på skulderen hans. Hun snøvlet i øret hans. Først dyttet han henne vekk, men så var det noe som våknet. En følelse. Rundt ham var festen i full gang, og stuegulvet var i ferd med å bli gjort om til dansegulv. Neste gang hun rullet mot ham, grep han henne i skulderen. Trakk henne mot seg. I skjul av armen hennes stakk han hånden under genseren. Kjente på brystene. De var myke og varme. Han kløp og knadde dem. Det kriblet i hele kroppen. En kompis nærmet seg, og han slapp henne brått. Resten av kvelden måtte han skjule ståpikken. Han så henne ikke igjen før han skulle gå. Da skimtet han henne gjennom den halvåpne baderomsdøren. Hun sto der inne og spydde mens en annen jente holdt håret hennes vekk fra ansiktet. Neste gang han fikk den følelsen, var en kveld da han var på vei hjem fra puben. Det hadde vært umulig å få tak i en taxi på Stureplan. Han slentret gjennom Humlegården. Mørket var så kompakt enkelte steder at han måtte famle seg frem. Han husket ikke hva det var som fikk ham
til å stille seg bak det treet og vente. Kneppe opp gylfen og ta frem pikken. Noen større grupper med gutter og jenter gled leende og støyende forbi i mørket. Men så hørtes lette steg over grusen. En rask kikk rundt treet, og der kom en enslig jente i lys kåpe gående. Nærmere og nærmere. Da hun kom så nær at han hørte åndedrettet hennes, hoppet han frem. Viste pikken. Dro i den foran henne. Han husker ikke hva han sa, men han husker at han lo. De vettskremte øynene foran ham var som å sette en sprøyte med ren adrenalin, pusten hennes pep i brystet. Det gikk noen sekunder. Ansiktet hennes var snøhvitt i mørket da han gikk nærmere. Han husker følelsen, makten i kombinasjon med rusen, det beste dopet han hadde prøvd. Så snudde hun seg og løp. Snublet, kom seg på beina og fortsatte å løpe. Hun var musestille, ikke et knyst. Han ble stående en stund før han spaserte rolig til den andre enden av parken og fikk tak i en taxi. Han har tenkt på det øyeblikket mange ganger siden. Minnet har fått blodet til å strømme ned i skrittet. Kanskje begynte det på ordentlig den gangen på doen på puben. Da overskred han en annen grense, tok pikken ut foran en jente som hadde latt døren til båsen stå halvåpen. Han gjorde det selv om det var andre mennesker utenfor. Hun skrek heller ikke, bare presset seg mot veggen og forsøkte å gjøre seg liten. Det var som om
frykten satte seg som en propp i halsen på jentene. Komisk. Det var minnene som fikk ham til å forlate leiligheten. De var som en rastløs, bankende puls. Et sug som tvang ham ut. Men selv nå, på vei ned i parken, er han ikke sikker på hva han skal gjøre. Jo, han har definitivt fantasert om det, men muligheten har aldri bydd seg. Men nå får han øye på en jente foran seg på gangstien. Hun går raskt med hetten oppe, og han får et glimt av kort, rødt hår idet hun vrir litt på hodet. Det er noe ved denne jentas spede skikkelse som trekker ham mot henne, noe bråkjekt ved holdningen hennes som lokker ham til seg. Noe som gjør henne til den type jente man vil sette på plass. Hun holder armene i den altfor tynne skinnjakken tett inntil kroppen. Det er en kald natt i april, så hun fryser sikkert. Rålambshovsparken er øde, og det er flere minutter siden han så en enslig pubgjest sjangle forbi, på vei hjem i natten. Han setter opp farten. Jeansen som klistrer seg til de lange beina, den runde baken, den jeansen skal han dra ned. Dette er kvelden. Alt det andre har bare vært forspill, små forsøk før han endelig sprenger denne grensen. Blodet bruser i kroppen, varmet av den lette rusen og følelsen av kontroll. Han begynner å jogge lett, tar innpå henne, og hun setter opp farten. Han ler nesten. Kanskje hun har lest at et bestemt ganglag vil virke
avskrekkende på forfølgere. Fem skritt unna nå. Fire. Han har nådd henne igjen. Nå hører han hvor fort hun puster. Et øyeblikks tvil, men lysten er for sterk. Han slenger en hånd rundt halsen på henne bakfra og drar henne mot seg i et bestemt rykk. Løfter henne litt opp fra bakken. Hun er lett som en dukke og lar seg løfte uten motstand. Hvorfor har han ventet så lenge med å gjøre dette? Det er jo nesten latterlig enkelt. Han river opp genseren hennes med den andre hånden. Små, faste bryster. «Nå skal vi ha det litt gøy.» Ordene kommer støtvis, så opphisset er han. Han hadde i det minste forventet et skrik fra jenta i parkens mørke, men hun er musestille. Han vil snu henne, se ansiktet hennes ordentlig før han drar henne over ende. Hun er helt stille. Plutselig blir den ene armen hennes lengre. En rett, blank gjenstand vokser ut av hånden hennes. Han nøler et øyeblikk. Slaget kommer som en piskesnert over skulderen hennes, og luften hveser ut av ham. Hele ansiktet brenner. Så vokser den lange, blanke gjenstanden i hånden hennes enda mer. Neste slag treffer det høyre øret hans. Det blir blodrødt foran ham, hele synsfeltet blir uklart. Han slipper henne og vakler bakover. Et nytt slag. Det er som om armen hennes kommer mot ham i sakte film, men han vakler som en fyllik og klarer ikke å dukke unna. Han slenger ut armen mot henne, får et slag i retur og forsøker å
gjenvinne balansen. Sparket som treffer ham i skrittet får hele verden til å eksplodere. Smerten er for sterk til å registreres, det føles som om han skal spy. Han suger inn luft, så hører han et skrik. Er det han som skriker? Han famler foran seg. Bakken under ham er iskald. Noe renner ut av nese og munn. Han får ikke puste, krafser hjelpeløs i grusen i et forsøk på å krype vekk. Et nytt slag. Mørket kommer farende mot ham. Han hører den skarpe, rasende stemmen hennes. «Ja, nå skal vi ha det gøy.»