Page 1

1

O

1 2

I

H

A

1

M

3

A

1

G

2

Forskningsmagasin fra Høgskolen i Oslo og Akershus _ Nr 1 _ 2013

TEMA: BARNEFORSKNING

Barn trenger risikofylt lek i barnehagen _ side 16

4 10 34

Sykehjemsrutiner fører til underernæring – I hele mitt liv har jeg hatt et spesielt forhold til taushet. Møt Irene Levin i intervjuet Hva skaper engasjement for jobben? Stipendiat Kjersti Nesje leter etter svar _ side 1


Profesjonsforskning utgjør en forskjell! Kjære leser! Forskningsaktiviteten ved HiOA har de siste årene økt betydelig. Det er gledelig og nødvendig, sett i lys av vårt samfunnsmandat om å gi studenter FoU-basert undervisning. Kravet fra Kunnskapsdepartementet er tydelig, vi skal ut fra vår egenart utføre forskning, kunstnerisk og faglig utviklingsarbeid av høy internasjonal kvalitet.

16

34

Barn trenger risikolek

Stipendiatprofilen er Kjersti Nesje

Vårt mål er at HiOA skal være i front på profesjonsrelevant forskning og utviklingsarbeid. I det ligger blant annet at vi skal prioritere satsingsområder som bidrar til å bringe fram ny kunnskap om og for profesjonene. Våre fagmiljøer har gjennom mange år jobbet strategisk til at HiOA i dag besitter en betydelig forskningsportefølje. Virksomhetsoverdragelsen av forskningsinstituttene AFI og NOVA, som vil være en realitet fra kommende årsskifte, vil styrke våre forskningsmiljøer ytterligere. Dette nummeret av HiOA-Mag setter søkelyset på forskning på barn. Et felt som anskueliggjør forskningens nærhet til praksis, og koblingen mellom forskning og utdanning. Barneforskningsmiljøet ved HiOA omfatter et mangfold, der barn og unges oppvekstsvilkår i storbyen er sentralt. Barn og unge lever, lærer og utvikler seg aktivt i storby og i regionene rundt, her lever de sine hverdags- og helgeliv i ulike familiekonstellasjoner. Resultat av forskningen kan, ved anvendelse, utgjøre en forskjell for barn og unges liv og for de profesjonsutøverne vi utdanner. I magasinet kan du blant annet lese om barns lesevaner, om autistiske barn og betydningen av tidligintervensjon, om barn og risikolek og behov for mestring og evne til å ta egne valg, om barnevernets vegring for vanskelige saker og om hvordan arbeidslivet foregår i barnehagen. Barn er morgendagens framtid og kanskje den aller viktigste ressursen et samfunn har. Som utdannings- og forskningsinstitusjon er det en pålagt oppgave å utvikle ny kunnskap, som bidrag til at barns livs- og oppvekstsvilkår blir best mulig og at de som har ekstrabehov, får dette dekket med profesjonelle hjelp av høy kvalitet. God lesning!

10

Møt professor Irene Levin i intervjuet

31

Hva leser barna på vestkanten? Finn ut mer om barns lesevaner.

Innhold 04 _ Eldre risikerer å bli undernært 07 _ Kvinner velger bort høy lønn 10 _ Uten en rød tråd. Møt Irene Levin i intervjuet 16 _ Barn trenger risikolek 20 _ Tilstanden til den norske barnehagen

Kari Toverud Jensen Rektor, Høgskolen i Oslo og Akershus kari.toverud.jensen@hioa.no

23 _ Søkelys på barnevernets praksis 28 _ Behandling av autistiske barn 31 _ Kjønnsdelte lesevaner hos barn 34 _ Stipendiatprofilen

side 2 _ nr 1 _ 2013


– Bruk det språklige mangfoldet Språkkompetansen til minoritetsspråklige ansatte i barnehagene bør utnyttes mer, mener språkforsker Elena Tkachenko ved HiOA. Norsken blir nemlig bedre når innvandrerbarn får utvikle morsmålet. Tkachenko har undersøkt hvilke språklige utfordringer barnehageansatte med minoritetsbakgrunn har i arbeidshverdagen. Minoritetsspråklige ansatte i barnehagene kan ofte flere språk i tillegg til norsk, men denne kompetansen brukes ikke i noen særlig grad i arbeidet. Til tross for at det vil styrke barnehagens språkmiljø, samt barns språkferdigheter også i norsk. – Styrere vet lite om barnehageassistentenes språklige bakgrunn og språkbruk, sier hun.

Evnerike barn trenger tidlig oppfølging

Stille barn forsømmes

Kunnskap om evner og intelligens må få plass i barnehagen, hevdes det i en masteroppgave av Linda Apalnes Gardar ved HiOA. Rundt tre til fem prosent av barn kan karakteriseres som evnerike, med en høy IQ på over 130, ifølge Kjell Skogen, professor ved Universitetet i Oslo. Tidligere forskning viser at de barna som blir betegnet som «skoleflinke» av lærerne, ikke nødvendigvis er de som kan betegnes som høyest begavet. Mange evnerike barn blir flinke, men noen blir skoletapere på grunn av dårlig tilpasset opplæring. – Evnerike barn trenger oppmerksomhet og stimulering slik at de bevarer lysten til å lære, påpeker Linda Apalnes Gardar. Hun mener det er behov for mer bevissthet og kunnskap hos pedagogene om hvordan disse barna kan støttes i barnehagen.

Mens hyperaktive barn får hjelp, er det lite som gjøres for å hjelpe de stille barna i skolen. – Disse barna forsømmes i norsk skole. Det er et alvorlig problem som det må gjøres noe med, sier HiOA-forsker Lisbeth Gravdal Kvarme. Dette er barn som ikke sier noe, som ikke tør å rekke opp hånda i klassen, som gjerne ikke har venner og holder seg mest for seg selv. En utbredt holdning er at disse barna må få lov til å være i fred. – Denne holdningen gjør at de stille barna ikke blir sett og ikke utvikler den nødvendige sosiale kompetansen, sier Kvarme. Denne gruppen får ofte problemer senere i livet. Mange får sosial angst, blir mobbet, får depresjon og havner i psykiatrisk behandling.

HiOA-forskning endrer fattigdomspolitikk Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO slår fast at tiltak mot fattigdom må ta hensyn til menneskers verdighet. Prinsippet er basert på HiOA-forskning, og har sin opprinnelse i forskningsprosjektet «Poverty and Shame». – Vårt endringsforslag i form av denne setningen, og en fem siders begrunnelse for den, ble godtatt, som ett av få i en lang rekke av forslag og utkast, sier professor Ivar Lødemel, som sammen med førsteamanuensis Erika Gubrium er norske partnere i prosjektet som blir ledet av professor Robert Walker ved Oxford-universitetet.

Hedret med likestillingspris HiOAs Inger Vagle og Ellen Møller ble tildelt LOs likestillingspris for innsatsen i prosjektet «Jenter i bil og elektro». Årets prisvinnere er begge høgskolelektorer ved Institutt for yrkesfaglærerutdanning. Hovedmålet med prosjektet er å skape et opplærings- og arbeidsmiljø slik at kvinner ser på elektrobransjen og bilbransjen som attraktive steder å jobbe. Målet er at bedriftene både klarer å beholde de kvinnene som allerede jobber der, og i tillegg øke andelen kvinnelige fagarbeidere. Prosjektet er også grunnlag for arbeidet deres med doktorgraden. LOs likestillingspris er blitt utdelt hvert fjerde år siden 1997. Den første prisen ble gitt til Gro Harlem Brundtland.

_ side 3


forskningsnyhet

Sykehjemsrutiner kan føre til underernæring Hver tredje beboer i kommunale sykehjem i Oslo er eller står i fare for å bli underernært. For lang tid mellom dagens siste måltid og det første dagen etter, kan være en viktig forklaring. Tekst _ Jan Eriksen Foto _ John Hughes

Atlantis Medisinske Høyskole som står bak forskningen.

En undersøkelse blant beboere på 19 sykehjem i Oslo, viste at nær inn på alle de 342 beboerne som var med, hadde mer enn 11 timer mellom middag/kvelds den ene dagen og frokost dagen etter. For mange varte nattfasten rundt 15 timer, for noen helt opp i 19 timer. I dag anbefales det at nattfasten ikke overstiger 11 timer for eldre sykehjemsbeboere. For dem som hadde nattfaste på mer enn 11 timer, var 35,6 prosent i middels eller høy fare for å utvikle underernæring, viser kartleggingen. Hver femte beboer ble konstatert undervektig (se faktaboks). Det er doktorgradsstipendiat Helene Dahl Eide ved Høgskolen i Oslo og Akershus og Akershus universitetssykehus sammen med Per Ole Iversen fra Universitetet i Oslo og Carine Aukner fra

Ernæring versus effektiv drift – Vi leser funnene som et utslag av at ønsket om en best mulig ernæringssituasjon for eldre i institusjon møter kravene om mest mulig effektiv drift. Det besvares blant annet med at alle døgnets måltider avviklet innenfor en viss periode av dagen, sier Helene Dahl Eide. – Det er tydelig at det kompromisses med et ernæringsråd om at nattfasten ikke bør overstige 11 timer. Og for denne gruppen eldre er ikke det heldig, sier hun.

side 4 _ nr 1 _ 2012

Så problem i 2001,Varigheten av nattfaste ved kommunale sykehjem i Oslo ble sist gang undersøkt i 2001. Da ble det konstatert at nattfasten i alminnelighet var for lang, og det ble anbefalt å sette inn tiltak som kunne forkorte denne.

I Eide og Aukners undersøkelse et tiår senere er det bare fem beboere av et utvalg på 342 som har 11 timer eller kortere nattfaste. Forskerne undersøkte BMI (kroppsmasseindeks), vekttap de siste 3–-6 måneder, tykkelsen av tricepsmusklene, omkretsen av overarmer og styrken i beboernes håndgrep. Underernæring skaper ond sirkel For eldre og generelt alderssvekkede personer vil underernæring være en katalysator for sykdom. Dermed kan en ond sirkel oppstå, med sykdom og derav følgende lavt matinntak, som fører til mer sykdom og igjen lavere matinntak. – Kroppslig svekkelse og tap av livskvalitet skjer da raskere enn den ellers kunne gjort, og prosessen vil i seg selv kunne være dødelig, om den får gå langt nok, sier Dahl Eide. – Derfor er det viktig å gjøre


Få og store måltider fremmer ikke i seg selv god matlyst”

Klar over utfordringene

– Sykehjemsetaten i Oslo er klar over utfordringene og har de siste to årene hatt høy oppmerksomhet på ernæringsarbeidet, sier etatsdirektør Per Johannessen. Etaten innførte i 2012 en prosedyre for kartlegging av ernæringsstatus ved innflytting på sykehjem, hvor brukere som trenger det, gis spesiell oppfølging både når det gjelder mat og hyppigere veiing. Johannessen sier også at serveringstidene er justert, slik at nattfasten ikke blir for lang.

Foto: Espen Hofoss/Scanpix

_ side 5


– DET ER VIKTIG å gjøre måltidet til en så hyggelig opplevelse som mulig for beboerne på kommunale sykehjem. Husk at for veldig mange så er sykehjemmet hjemmet deres, sier doktorgradsstipendiat Helene Dahl Eide ved HiOA.

hyppige vektmålinger, for å fange opp vekttap som kanskje ikke synes helt umiddelbart, men som likevel er viktige signaler om underernæring og risiko for underernæring, sier hun. Undersøkelsen tyder på at det kunne gå lang tid mellom hver veiing, ofte flere måneder. Trenger hyppigere måltider Medisinere og kliniske ernæringsfysiologer er enige om at underernæring er lettere å forebygge enn å behandle. Har en eldre og generelt alderdomssvekket person først blitt underernært, er det straks vanskeligere å snu bildet. For å kunne gjøre dette, må man fange det opp så tidlig som mulig. – Fra et ernæringsståsted, ville mye kunne vinnes ved at beboere fikk flere små måltider, spredt ut over en større del av dagen, i stedet for tre måltider og et kaffemåltid som er vanlig i dag, sier Eide. Få og store måltider, konsentrert til sju-åtte timer i løpet av dagen, fremmer ikke i seg selv god matlyst. Flere små måltider, side 6 _ nr 1 _ 2013

som kunne organiseres og tilberedes lokalt, ville være en bedre løsning. Man kunne også i større grad berike maten med for eksempel smør og fløte, slik at beboerne får i seg mer protein og energi, ifølge Dahl Eide.

En hyggelig opplevelse – Ikke minst er det også viktig å gjøre måltidet til en så hyggelig opplevelse som mulig for beboerne, sier hun. – Husk at for veldig mange så er sykehjemmet hjemmet deres, sier hun. Hun understreker at det er stor oppmerksomhet i Oslo kommune med hensyn til ernæringsutfordringene i sykehjem og at prosjekter er i gang for å bedre situasjonen.

Fakta

For de 337 beboerne med nattfaste på 11 timer eller mer var resultatet: • 192 beboere hadde liten, 55 middels og 51 hadde høy risiko for underernæring • BMI viste at 67 beboere var undervektige, 133 hadde normal vekt og 113 var overvektige • 241 hadde vekttap under 5 prosent, 36 hadde mellom 5 og 10 prosent, og 19 beboere mer enn 10 prosent vekttap • Basert på de øvrige indikatorene kunne 33 beboere karakter iseres som middels og 47 beboere som alvorlig underernærte. • Blant de fem som hadde kortere eller lik nattefaste på 11 timer, ble det ikke funnet tegn til underernæring Undersøkelsen ble gjort ved 19 kommunale sykehjem i Oslo høsten 2010. Undersøkelsen ble foretatt blant beboere på 65 år eller mer, bosatt i somatiske avdelinger, med botid på seks måneder eller mer. Utvalget er ansett som representativt for eldre på kommunal institusjon i Oslo. Forskningen er publisert i tidsskriftet Vård i Norden


forskningsnyhet

– KVINNENE BLIR FAKTISK mindre opptatt av deltidsarbeid når de kommer ut i arbeidslivet og mer opptatt av høy inntekt, sier Bente Abrahamsen, som er seniorforsker ved HiOAs Senter for profesjonsstudier.

Kvinner velger bort høy lønn Selv kvinner som er opptatt av høy lønn, legger vekt på andre ting når de velger jobb. Det går frem av forskning på studenters karriereønsker. _ side 7


Tekst _ Stig Nøra Foto _ Benjamin A. Ward

– Selv om både mannlige og kvinnelige studenter er like opptatt av høy inntekt i sitt fremtidige yrke, har kvinnene en tendens til å nedprioritere drømmen om høy inntekt når de velger jobb, sier HiOA-forsker Bente Abrahamsen, som står bak studien som ser på studenters karriereønsker innenfor ulike profesjonsfag. Menn, derimot, legger mest vekt på lønna i jobbvalget og mindre vekt på andre aspekter ved jobben. Hvorfor kvinner tjener mindre En vanlig forklaring på lønnsforskjeller mellom menn og kvinner er at de jobber i henholdsvis høytlønnede og lavtlønnede yrker. Forskningen til Abrahamsen viser imidlertid at valg av yrke ikke er hele forklaringen på hvorfor kvinner tjener mindre enn menn. – Det viser seg at egne prefeside 8 _ nr 1 _ 2013

ranser spiller en betydelig rolle for å forstå kjønnsforskjeller i lønn, og kan forklare hvorfor kvinner tjener mindre enn menn – selv når de jobber innenfor samme yrke, sier Abrahamsen. En mannlig sykepleier vil dermed typisk prioritere lønn når han velger jobb, mens en kvinnelig sykepleier vil velge den jobben som åpner for de beste deltidsmulighetene. Deltid og barn Ifølge studien er det ikke bare kvinner med omsorg for egne barn som ønsker en jobb med muligheter for deltidsarbeid. Kvinner uten barn velger også jobber med gode deltidsordninger. En mulig forklaring er at de ser for seg at deltid kan bli aktuelt på et senere tidspunkt. – Det er derfor ikke overraskende at flere kvinner enn menn befinner seg i jobber med gode deltidsmuligheter, og at flere menn enn kvinner er i jobber med høye lønninger, sier Abrahamsen.

Jobber ikke deltid Det viser seg også at kvinner som søker seg til jobber med gode deltidsmuligheter, bare i liten grad faktisk jobber deltid, ifølge studien. Det kan skyldes at mange av kvinnene ikke er i en livssituasjon hvor deltidsarbeid er aktuelt. Men det kan også være andre forklaringer, ifølge Abrahamsens analyser. – Kvinnene blir faktisk mindre opptatt av deltidsarbeid når de kommer ut i arbeidslivet og mer opptatt av høy inntekt, sier Abrahamsen. Kjønnsforskjellene i lønnsinntekt skyldes i stor grad at kvinner og menn har gått inn i jobber med ulike karrieremuligheter. Likestilte og tradisjonelle Det at både mannlige og kvinnelige studenter er like opptatt av høy inntekt, viser at det norske likestillingsidealet står sterkt, påpeker Abrahamsen. Men den store interessen for deltidsarbeid blant kvinnene, derimot, står i skarp kontrast til dette og viser at kvinner også er preget av kjønnstradisjonelle holdninger. – For de fleste er det vanskelig å realisere ønsket om høy lønn og samtidig jobbe deltid, sier Abrahamsen. Dette speiler holdninger i resten av samfunnet hvor nesten halvparten av norske kvinner jobber deltid og tilpasser arbeidstiden – i motsetning til mannen – etter familiens behov.


Ny lederutdanning ved HiOA Et nytt bachelorstudium skal bidra til å dekke behovet for kvalifiserte ledere i servicebransjen. Utdanningen i Facility Management starter til høsten ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og har plass til 60 studenter. – Servicebransjen er i stor vekst, både i offentlig og privat sektor. Mange av de store arbeidsgiverne på Romerike, for eksempel Oslo Lufthavn Gardermoen, Ahus og Norges Varemesse, har behov for den type kunnskap studentene vil lære, sier studieleder Knut Boge ved HiOA. Med en bachelor i Facility Management kan du etter fullført studium gå inn i ulike roller i arbeidslivet. Du kan for eksempel organisere tjenesteproduksjon, lede servicemedarbeidere, bestille ulike typer tjenester, lede salg og leveranser av ulike typer tjenester eller være rådgiver.

Lite aktivitet gjør eldre pleietrengende

Norske barns første ord

13 millioner til sosialforskning

Eldre kvinner med god gangfunksjon, muskelstyrke og balanse har halvert risiko for å bli pleietrengende. Det er mulig å bevare god funksjon i svært høy alder, viser en studie fra Høgskolen i Oslo og Akershus. – De med lite muskelstyrke og dårlig kondisjon har lite å gå på, og kan derfor lett bli pleietrengende og dø, forklarer stipendiat Gro Idland ved HiOA. I ni år har hun fulgt 113 kvinner som var over 84 år ved studiens slutt. Det finnes ingen tilsvarende studier i Norge. For å kunne ha gode leveår, er det avgjørende at eldre kvinner opprettholder gange, muskelstyrke, balanse og utholdenhet.

«Mamma» står som nummer én på topp ti-listen. «Hei» er ord nummer to. Forskere hevder nå å ha kommet frem til de første ordene norske barn bruker. – Barnas første ord er knyttet til sosial samhandling og lek, forklarer førsteamanuensis Nina Gram Garmann ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som forsker på barnespråk. – De aller første ordene har egentlig ikke noen konkret betydning, men de er ord som vi sier mens vi gjør noe. De neste 40 ordene som barna sier, er i hovedsak substantiv som for eksempel ball og bil, sier Garmann.

Forskningssenteret Sosialforsk ved HiOA setter i gang med et større prosjekt om velferdsstat og økonomisk krise. Prosjektet har fått navnet «Health inequalities, economic crisis, and the welfare state» og fikk 13 millioner kroner i støtte fra Norges forskningsråd. Forskningsteamet skal ettergå hvordan ulike velferdstiltak har hatt innvirkning på sosiale forskjeller i sykdomsbilder, og hvilke konsekvenser det har hatt for alvorlig syke i 26 europeiske land de seneste åra. Prosjektleder er professor Espen Dahl, som også ble tildelt HiOAs FoU-pris for 2012, for sitt mangeårige arbeid med å bygge opp det sosialfaglige forskningsmiljøet ved høgskolen.

Topp ti-listen er: 1. mamma 2. hei 3. brr 4. nam-nam 5. pappa

6. nei 7. ha det 8. takk 9. bæ 10. voff voff

– Yrkesretting kan redusere frafall Foto: Shutterstock

Det mener førstelektor Ann Lisa Sylte ved Høgskolen i Oslo og Akershus om frafallsproblematikken på yrkesfag. Hun har skrevet en bok om profesjonspedagogikk. Sylte mener en viktig årsak til det høye frafallet i videregående opplæring er at teori er løsrevet fra praksis. – Hvis elevene selv ser nytteverdien av kunnskapen, øker deres motivasjon og læring, hevder hun. Sylte er derfor opptatt av hvordan læreren knytter teori til praksis.

_ side 9


intervjuet

Uten en rød tråd Da Irene Levin fylte 70 og det skulle arrangeres jubileumsseminar, så hun seg tilbake. Var det en rød tråd i hennes lange arbeidsliv? Hun fant den ikke.

Tekst _ Siw Ellen Jakobsen Foto _ Benjamin A. Ward

–Jeg skulle ønske jeg kunne finne den. Det ville ha indikert at jeg er en person med et klart livsprosjekt, der kunnskapen genereres gjennom tidligere arbeider og der det ene bygger på det andre. – Nå forstår jeg at om jeg skulle finne denne tråden, ville det bare være konstruksjon. Det ene skrittet har tatt det andre. En dramatisk start Men Irene Levins aller første skritt her i livet ble tatt under spesielle omstendigheter. I løpet av bare en måned – fra 26. oktober til 26. november 1942 – flyktet 60 prosent av jødene i Norge til Sverige. Irenes mor og far var blant dem. Moren var gravid under den dramatiske flukten, og Irene ble født få måneder etter at de var blitt plassert i Norrköping. Da familien kom hjem til Norge i 1945, kom de til et land som feiret fred og frihet. Men for dem som kom tilbake var ikke freden bare god. Svært mange av side 10 _ nr 1 _ 2013

slektninger og venner som hadde blitt igjen, var ikke der lenger. Bare i Irenes nærmeste familie var rundt 30 drept i Auschwitz, etter å ha blitt deportert av norsk politi. Morfar og oldemor på 80 år blant dem. Da Irene vokste opp i etterkrigstidens Oslo var det taust om holocaust. Samtidig var utryddelsen av jødene alltid til stede. Tausheten satt i veggene. – I hele mitt liv har jeg hatt et spesielt forhold til taushet. Den har også fulgt meg i hele yrkeskarrieren. Jeg har skrevet mye om det og jeg har brukt samfunnsvitenskapen til å forstå de historiske hendelsene. Selv kan hun nøyaktig tidfeste når hun tok et oppgjør med familiens taushet. Tausheten fikk betydning Irene Levin var 50 år. Hun hadde akkurat avlevert doktorgraden sin og var på vei til en internasjonal sosiologkonferanse om familieforskning i Litauen. Landet hadde nettopp blitt selvstendig. Hun hadde aldri vært der før, til tross for at alle hennes

besteforeldre kom fra nettopp Litauen. De kom til Norge i 1905 sammen med en rekke andre jøder, etter å ha blitt forfulgt i det som den gang var en del av Russland. – Jeg tenkte: Jeg kan ikke dra til Litauen med en artikkel uten å relatere det til min egen historie. Etter mange år med avhandlingsarbeider, ville jeg nå trekke på erfaringer fra levd liv. Det spesielle ved tausheten er at fenomenet opphører i det øyeblikket det ordlegges. Dette fikk hun oppleve i Litauen. – Presentasjonen inneholdt mye krutt, så jeg var nervøs. Men den førte også til at mange startet å snakke om tausheten i sine liv. Etter denne presentasjonen forandret mye seg. Til nå hadde Levin gjort en yrkeskarriere innen sosialt arbeid, både praktisk og teoretisk. Nå ble også de norske jødenes historie noe hun skulle arbeide akademisk med. – Taushetsartikkelen ble publisert i Nytt norsk tidsskrift og har blitt veldig betydningsfull for meg. Senest i april i år kom det en bok på Ashgate forlag i


I hele mitt liv har jeg hatt et spesielt forhold til taushet� _ side 11


London, Holocaust as Active Memory, der jeg videreutvikler dette arbeidet. Mange små revolusjoner Da Irene tok artium ved Fagerborg gymnas i 1962, var det ikke så vanlig at kvinner med hennes klassebakgrunn skulle studere ved et universitet. De fleste av hennes venninner som tok utdanning, valgte handelsskole. Men den idealistiske unge damen

ville ikke bli sekretær. Hun ønsket å gjøre noe for dem som hadde det vanskelig i samfunnet og valgte sosialskolen. På denne tiden, 1970-åra, skjedde det mange små revolusjoner i det norske samfunnet. Dette påvirket sosialt arbeid og fikk også stor betydning for Levins karriere og menneskesyn. – Tidligere hadde man sett på mennesker som sin egen lykkes smed. Nå skjedde det en bevegelse i dette synet. Man satte i større grad søkelyset på hvordan livssituasjonen påvirker et menneske. Dette er noe som har opptatt meg mye og som jeg har skrevet mye om. Etter noen år som småbarnsmor og deltidsarbeidende fikk Levin arbeid ved familievernkontoret i Akershus. Her var hun side 12 _ nr 1 _ 2013

med på å bygge opp familieterapien som fag i Norge. – I løpet av årene jeg arbeidet der, tenkte jeg mer og mer på at det klientene sa i terapirommet og som ble igjen der da dørene var lukket, var av allmenn interesse. Mye av dette burde ut i samfunnet. Blikket mitt ble slik stadig mer rettet mot forskning. Jeg ville at kunnskapen skulle komme flere til gode.

Familieterapiens tid Alene med to barn reiste hun til USA. Målet var en master i sosialt arbeid ved Bryn Mawr College utenfor Philadelphia. Her havnet hun midt i familieterapiens «smørøye». Når hun kommer tilbake fra USA i begynnelsen av 1980-åra har det skjedd ting også i det norske samfunnet som gjør denne terapiformen høyaktuell. Antallet skilsmisser øker dramatisk. Samtidig blir den moderne stefamilien mer og mer aktuell. Levins interesse for forskning er nå for alvor tent. Godt voksen starter hun på en doktorgrad ved Universitetet i Trondheim. Temaet er den sosiale virkeligheten i stefamilien. – Moderne steforeldrene hadde ingen modeller, de måtte finne

sin plass i samfunnet. Dette til tross for at familiemodellen ikke var ny, den hadde en lang historie. På 1600 og 1700-tallet var stefamilier hyppigere enn da jeg gjorde denne undersøkelsen i 1980-åra. Men forskjellen var at nå hadde ikke en av foreldrene blitt borte gjennom dødsfall. Nå kom stefamilien i tillegg til, ikke i stedet for. Det var viktig for meg å vise at stefamilien var en annen familietype enn kjernefamilien. – Min forskning beveget seg i et normativt felt, i en tid med store endringer og mye ble nok oppfattet kontroversielt, sier den bestemte damen. Blikket hennes forteller at hun heller ikke har vært engstelig for å bli oppfattet slik. Første kvinnelige professor De første årene etter doktorgraden var Levin tilknyttet Institutt for sosialt arbeid ved NTNU. Hun kom tilbake til Oslo da en stilling som førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo ble ledig. – Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli professor. Men da et professorat i sosial arbeid ble utlyst, tok jeg sjansen og søkte. Jeg fikk stillingen og ble dermed den første kvinnelige professor i full stilling ved denne høgskolen. Det var i 2000, sier hun og smaker litt på ordene. – Ja faktisk, så sent var det … Høgskolen hadde fått en fersk master i sosialt arbeid. Irene Levin hadde selv i mange år arbeidet iherdig for å akademisere faget og plassere det på linje med andre samfunnsvitenskapelige fag. – Ikke fordi sosialt arbeid skal bli teorifokusert på bekostning av praksis, men fordi jeg mener det er viktig at teori og praksis utfyller hverandre. Sosialarbeidere er satt til å utføre vanskelige samfunnsoppgaver. De er en av få profesjoner som både skal utøve samfunnsmessig styring og


Romdebatten berører meg sterkt. Diskusjoner om grensekontroll, registrering og tiggerforbud er en retorikk jeg kjenner igjen. Den er ikke vår velferdsstat verdig.”

kontroll samtidig som en skal utøve medmenneskelig solidaritet. De utøver stor grad av skjønn. Derfor er det viktig at sosialt arbeid er skikkelig analytisk og teoretisk fundert, mener professoren. En stor vitenskapelig produksjon, både nasjonalt og internasjonalt, vitner om at hun selv har bidratt til teoriutvikling. Blant studentene er hun kanskje mest kjent for boken Hva er sosialt arbeid. Boken er Universitetsforlagets mest solgte tittel i den omfattende «Hva er»-serien. – Det var utfordrende å skrive så kort om sosialt arbeid, boken er jo bare på 150 sider, men det arbeidet har betydd mye for meg. Intervjuet holocaust-overlevende Formidling har hatt en stor plass i Levins karriere, både i form av publikasjoner hun har satt sitt navn på og konferanser hun har arrangert. Da hun i 2001 ble styremedlem ved det nyopprettede Holocaust-senteret ble hun også raskt involvert i forarbeidet til den permanente utstillingen. – Det var en helt annen form for formidling enn å skrive vitenskapelige tekster. Det skulle være kort og deskriptivt. Sammen med tekstskrivingen gjorde hun også intervjuer med de overlevende. Det ga henne en ny kilde til innsikt om sin egen familiehistorie. Alt ble filmet av

NRK-filmskaperen Edvard Hambro. Gjorde sterkt inntrykk Størst inntrykk på Levin under arbeidet var å bli vitne til at det som berørte de overlevende mest, var å snakke om Norge. Om det å være norsk. – Da kom gråten. Ikke da de snakket om at deres nærmeste «gikk opp i pipa», som var et uttrykk fra den tiden. For de overlevende sto Norge for verdighet og håp. Jødenes eget forhold til fedrelandet og deres nasjonale identitet står i sterk kontrast til rettsoppgjørets definisjon av «norskhet», mener Levin. For majoritetssamfunnet var ikke jødene nordmenn. Romdebatten berører Arbeidet med Holocaust-senteret ble et veiskille i Irene Levins karriere. Et brudd med «den røde tråden» – som kanskje aldri hadde vært der. I dag er hun takknemlig for at høgskolen ikke så det på samme måte. Da hun ble spurt om å gjøre dette for Holocaust-senteret, sa rektor Per Lilleengen: «Det er en ære for HiO at du blir bedt om å være med på et slikt arbeid.» – Jeg kommer aldri til å glemme de ordene. Det viste at rektor så på dette som et allment anliggende. – Jeg er ikke opptatt av at Holo-

caust er noe veldig spesielt. Holocaust var basert på rasisme. Om det å oppfatte alle innen samme kategori som like. Og rasisme fins overalt. I dag berører romdebatten meg sterkt. Diskusjoner om grensekontroll, registrering og tiggerforbud er en retorikk jeg kjenner igjen. Den er ikke vår velferdsstat verdig. Norge har mye å ta igjen historisk, mener Levin. Derfor må vi tåle, også på en vakker dag i Oslo, å ta del i dette og bli minnet om at fattigdommen og elendigheten fortsatt er en del av verden.

Irene Levin Født: I Norrköping i 1943 Sivilstatus: Skilt Bakgrunn: Utdannet sosionom i 1965. Magister i sosialt arbeid i 1983. Dr. polit. i 1994. Professor i sosialt arbeid i 2000. Jobb: Professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus og har vært den første koordinatoren ved ph.d.-utdanningen i sosialt arbeid og sosialpolitikk ved høgskolen.

_ side 13


Investering som varmer HiOA kjøper for første gang aksjer i et selskap som har sprunget ut av innovasjonsarbeid ved høgskolen. Selskapet heter Tjubi og er en jentevarmer. – Dette er et nytt og enkelt produkt som ingen andre har kommet på før, og plagget er laget for sporty og friluftsglade jenter i alle aldre, forklarer HiOAprofessor Liv Merete Nielsen ved Institutt for estetiske fag. Hun står bak ideen og designet, og liker selv å gå på tur hele året. – Med skiftende vær og temperaturer trenger jeg klær som lett kan tas av og på. Som mange andre jenter liker jeg ikke å fryse på baken, og jeg synes det er tungvint å ta buksene av og på, for da må også skotøyet av. Min første løsning var et varmt skjerf som jeg festet rundt hoftene, men skjerfet var klumpete og varmet bare baken, ikke lårene.

Forskere kritiserer arbeidslinja Norge er på verdenstoppen i yrkesdeltakelse. Derfor er det et paradoks at regjeringens sosialpolitikk er så ensidig opptatt av å få folk ut i arbeid, mener forskerne Steinar Stjernø og Einar Øverbye. De to HiOA-professorene har skrevet Norges første bok om arbeidslinja i sosialpolitikken. Norge har høy sysselsetting blant kvinner og eldre, og har en stor andel av folk som jobber deltid. Undersøkelser viser at arbeidsmotivasjonen er sterkere i mer sjenerøse velferdsstater som Norge. Samtidig har myndighetene de siste årene økt presset på at flere skal arbeide mer gjennom den såkalte arbeidslinja: Velferdsytelsene skal stimulere til arbeid.

side 14 _ nr 1 _ 2012

Elendig livskvalitet blant sosialhjelpsmottakere NAV og helsevesenet må samarbeide mer for å gi langtidsmottakere av sosialhjelp et bedre liv, mener høgskolelektor Borghild Løyland ved Høgskolen i Oslo og Akershus. – Langtidsmottakere har sammensatte problemer som krever flerfaglige løsninger, og et tettere samarbeid er derfor nødvendig, sier Løyland, som har skrevet doktorgradsavhandling om denne tematikken. Forskningen hennes viser at mange sosialhjelpsmottakere lever ensomme liv uten særlig håp om fremtiden. 57 prosent av dem som har gått på sosialhjelp over lang tid har psykiske plager, og 44 prosent plages av kroniske smerter. Livskvaliteten deres er vesentlig lavere enn ellers i befolkningen.

Første doktor fra atferdsvitenskap På dagen tre år etter godkjenning av ph.d.-programmet, disputerte Torunn Lian som den første. Lian er den første doktoranden som kommer ut fra doktorgradsprogrammet i atferdsvitenskap. Torunn Lians avhandling har tittelen «Variables infuencing responding in accordance with stimulus equivalence». Avhandlingen gir en introduksjon til forskningsfeltet stimulusekvivalens. Forskningsfeltet stimulusekvivalens kan forklares med studier der kompleks menneskelig atferd blir studert i lys av stimuli, og der disse opptrer som likeverdige. I norsk sammenheng er Institutt for atferdsvitenskap ved HiOA en forskningsmessig spydspiss.


tema: barneforskning

Barneforskning I denne utgaven setter vi søkelyset på barneforskning. Høgskolen i Oslo og Akershus har et stort og mangfoldig barneforskningsmiljø. Dette er viktig forskning. Flere av våre utdanninger retter seg mot arbeid blant barn og unge, og våre forskere jakter kontinuerlig etter ny kunnskap – både for å videreutvikle profesjonsutdanningene og den profesjonelle praksisen i alt fra barnevern til barnehage. _ side 15


Risikolek i barnehager

Barna har godt av risikolek i barnehagen Høgskolelektor Henrik Rosted Neegaard mener lekeplasskontrollørene ikke forstår at barna også trenger risikofylt lek.

Tekst _ Sonja Balci Foto _ Benjamin A. Ward

HENRIK ROSTED NEEGAARD

er aktuell med boka «Friluftsliv og uteliv i barnehagen».

Barnehager kapper vekk de nederste greinene i trær for at barn ikke skal klatre. Underlag dempes, og stein og røtter fjernes fra lekeplassen. Flere forskere og personer i barnehagemiljøet mener at frykten i barnehagene for at noe skal gå galt, er blitt større. Samtidig viser skadestatistikk at barn i Norge aldri før har vært så trygge som nå. 98 prosent av skadene i norske barnehager er skader som ikke trenger annet enn enkel hjelp og behandling, og et fåtall trenger oppfølging hos lege. Det viser en rapport fra Dronning Mauds Minne høgskole for barnehagelærerutdanning. Kritisk til lekeplasskontrollører – Lekeplasskontrollører som håndhever forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr i barnehager,

side 16 _ nr 1 _ 2012

har liten innsikt i barns behov for risikofylt lek og fysisk utfoldelse. Det er barnehagelærerne som er eksperter på dette, sier Henrik Rosted Neegaard ved barnehagelærerutdanningen på HiOA. Han er aktuell med ny bok om friluftsliv i barnehagen. Boka «Friluftsliv og uteliv i barnehagen» er skrevet sammen Torbjørn Lundhaug ved Høgskolen i Bergen, og er tiltenkt som fremtidig pensum for barnehagelærere.

Klatring i trær er noe av det beste et barn kan gjøre” Barnehagelærerne har et ansvar – Vi ønsker at denne boka skal understreke barnehagelærerens profesjonelle rolle og ansvar for at


Bevegelsesmiljøet kan bli så kjedelig at barn tar mye større risiko enn de faktisk mestrer”

_ side 17


Ingen kan forsvare at et barn skader seg alvorlig på grunn av dårlige rutiner, men et hendelig uhell kan ingen beskytte seg helt mot” barn får bryne seg i naturen. Ikke alle barnehager byr på muligheter for risikomestring og utfoldelse i naturen, mener Rosted Neegaard. Det vil han gjøre noe med. Forfatterne baserer boka på forskning, og gir et faglig grunnlag for å gjennomføre turer.

side 18 _ nr 1 _ 2013

– Klatring i trær er sunt – En bevisst og profesjonell barnehagelærer velger et terreng og miljø som kan innby til forskjellig friluftsliv, både risikofylt lek i naturen og et rolig friluftsliv, påpeker Rosted Neegaard. – Barn har godt av mulighet for

begge deler. Det skal være noe for alle barna, alt fra å spikke en pinne til å klatre i skrenter, mener han. Dette legger han også vekt på i undervisningen i fysisk fostring ved barnehagelærerutdanningen på HiOA. Han ser for eksempel på


klatring i trær som noe av det beste et barn kan gjøre. Både for opplevelsens skyld og for barnets fysiske og motoriske utvikling. Må ikke overbeskytte barn – Barn er kroppslige og opplever verden gjennom kroppen. Hvis et barn ikke blir utsatt for noe risiko

Barn er kroppslige og opplever verden gjennom kroppen”

og får prøve ut sine grenser, så vil ikke barnet mestre risiko, understreker Rosted Neegaard. – Det er en balansegang, og de dyktige barnehagelærerne vet hvordan de skal balansere dette. Den enkleste løsningen for dem som jobber i barnehage er å si «nei, det er farlig», men overbeskyttelse kan gi engstelige barn som ikke vet hvordan de skal håndtere miljøet rundt seg. – En annen ting er at bevegelsesmiljøet kan bli så kjedelig at barn tar mye større risiko, for eksempel på lekeapparater, enn de faktisk mestrer. Han er redd for at det ofte er lett å si nei fordi man er usikker på konsekvenser og reaksjoner fra foreldrene hvis noe går galt. Det kan være uklart hvilket ansvar barnehagen har.

granskning som et eksempel på skremmejournalistikk som ikke bidrar til en nyansert debatt. – Oppslagene ble en stor grøt hvor helt ubetydelige feil i rapporter ble blandet sammen med dødsfall. Jeg håper at debatten kan handle mer om balansegangen mellom sikkerhet og nytten av risikomestring. – Det er viktig med gode rutiner, profesjonelle tilstedeværende barnehagelærere, styrere som støtter de ansatte, og en god dialog med foreldrene, sier Rosted Neegaard. – Ingen kan forsvare at et barn skader seg alvorlig på grunn av dårlige rutiner, men et hendelig uhell kan ingen beskytte seg helt mot, tilføyer han.

Etterlyser en nyansert debatt I mediene dukker det stadig opp tabloide oppslag om sikkerheten i barnehagen. Rosted Neegaard nevner VGs barnehage-

5 råd

Fem råd til barnehager som vil at barna skal få bryne seg mer: 1. Sørg for at barnehagen har enkle rutiner som alle kjenner. 2. Sørg for en god ansvarsfordeling og en åpen kommunikasjon om risikolek og sikkerhet. 3. Velg varierte og rike naturmiljøer hvor barna kan finne utfordringer og innbydelser ut fra sitt utgangspunkt. 4. Gi barna mulighet for både spennende og rolig friluftsliv. 5. Sørg for god dialog med hjemmet om risikolek og sikkerhet.

_ side 19


Arbeidslivet i barnehagen

Tilstanden til den norske barnehagen Langt flere kvinner enn menn jobber i barnehage, og kun en tredjedel av stillingene krever formell utdanning. Men er det noe å bekymre seg over?

Tekst _Harald Bonaventura Borchgrevink Foto _ John Hughes

HiOA-forsker Mette Løvgren deler ikke den utbredte bekymringen over at det jobber for få menn og ansatte med relevant utdanning i barnehagene. – Jeg mener at vi må stille andre spørsmål, som hvordan vi skal sikre at de ansatte har gode arbeidsbetingelser, at målsettingene for barnehagen blir realisert eller få best mulig rekruttering til yrket, sier Løvgren, som skriver doktorgradsavhandling ved Senter for profesjonsstudier, HiOA, og analyserer spørreskjemaer fra omtrent 2400 barnehageansatte. Gjør de samme oppgavene Løvgren forsker på arbeidsdelingen mellom assistenter og pedagogiske ledere, og en vanlig bekymring er at arbeidsoppgavene i barnehagen ikke blir side 20 _ nr 1 _ 2013

fordelt etter kompetanse, og at førskolelærernes kompetanse dermed ikke blir utnyttet fullt ut. – Det er mindre arbeidsdeling enn vi kanskje kan forvente når vi har to grupper ansatte, hvor den ene har relevant utdanning og den andre ikke. Pedagogiske ledere gjør mye det samme som assistentene, sier Løvgren, som understreker at nær kontakt med barn, også i helt rutinemessige aktiviteter som av- og påkledning, en forutsetning for at førskolelærerne skal få brukt kompetansen sin. Ikke lett å se forskjell Stipendiatens forskning viser at det heller ikke på andre områder er lett å se forskjell på en assistent og en pedagogisk leder. Men betyr det at disse to gruppene jobber på samme måte, og at det ikke spiller noen rolle for kvaliteten på arbeidet? – Nei, jeg tror ikke vi kan

trekke den konklusjonen, sier Løvgren. – De ansatte svarer omtrent det samme i undersøkelsen, for eksempel når det gjelder hva de synes er viktig i arbeidet med barna – omsorg, læring, muntlig kompetanse og mer. Men pedagogiske ledere utfører flere typer oppgaver, så samlet sett gjør de mer. – Vi vet heller ikke hvordan de ansatte faktisk utfører arbeidet sitt. Kanskje det er urimelig å forvente at assistenter og pedagogiske ledere skal gjøre så ulike oppgaver, og heller tenke at de gjør mye av det samme, men på ulike måter. Nesten alle er kvinner Nesten alle de ansatte i barnehagene er kvinner. Det er uttrykte politiske ambisjoner om å øke andelen menn, og rekrutteringskampanjer har vært opptatt av nettopp dette. Flere antakelser


STIPENDIAT METTE LØVGREN påpeker at

det er mindre arbeidsdeling i barnehagen enn vi kanskje kunne forvente når det er to grupper ansatte, den ene med relevant utdanning og den andre uten.

_ side 21


om menn og kvinner og deres arbeid ligger bak slike ambisjoner. – Noen mener at kvinner og menn er forskjellige, og at barn trenger å bli eksponert for begge

kelse i bestemte arbeidsoppgaver blant ansatte i barnehager uten mannlige ansatte, og barnehager med én, to, tre eller flere mannlige ansatte. Det viser seg at jo flere menn som arbeider i

Må bli mer bevisste Løvgren er klar på at det fortsatt må jobbes for å få flere menn i barnehagene, men at det ikke nødvendigvis er så viktig av den grunn vi ofte tror, og at de ansatte må bli bevisste på hvordan arbeidet blir fordelt og hvilke kjønnsroller hver enkelt får anledning til å utøve. – Samtidig er det ikke sånn at yrkesrollene blir utformet i et vakuum. Forventningene fra barnas foreldre er trolig viktige.

– DE ANSATTE MÅ BLI BEVISSTE

på hvordan arbeidet blir fordelt og hvilke kjønnsroller hver enkelt får anledning til å utøve, sier Mette Løvgren

kjønn i barnehagen. Andre påpeker at flere mannlige ansatte i barnehagen vil løfte yrkets status og lønn. Det er mange argumenter for å rekruttere flere menn til å jobbe i barnehagen. Men for å vite om flere mannlige ansatte har disse positive konsekvensene, må vi undersøke det, sier hun. Kjønnsdelte arbeidsoppgaver? Derfor undersøker Løvgren om kvinnelige ansatte gjør ulike ting i barnehager med og uten mannlige ansatte. Tidligere studier har antydet at siden det er vanlig å tenke at menn og kvinner er forskjellige, så kan flere menn føre til mer tradisjonelle kjønnsroller, og ikke mindre, som er et annet argument for flere menn i barnehagen. Løvgren undersøker dette gjennom å sammenlikne deltaside 22 _ nr 1 _ 2013

like godt for både menn og kvinner. – Dette er en analyse som er under arbeid, og jeg er veldig spent på hva de ferdige resultatene vil vise.

barnehagen, jo oftere skifter de kvinnelige ansatte bleier på barna og de deltar sjeldnere i fysiske aktiviteter med barna. – Det ser altså ut til at flere menn i barnehagen fører til mer kjønnstradisjonell arbeidsdeling

Ikke for hvemsomhelst Neste del av Løvgrens ph.d.-avhandling skal omhandle hvem som jobber i barnehagene. – Hvem er de, og hvor kommer de fra? Jeg ønsker å komme nærmere et svar på hvorfor det å jobbe i barnehage får så lite anerkjennelse, både når det gjelder lønn og sosial status. Det er et viktig og ofte vanskelig

Flere menn i barnehagen fører til mer kjønnstradisjonell arbeidsdeling blant de ansatte” blant de ansatte, sier hun, men understreker at effektene er svært små, og på flere punkter er det ingen endring. Arbeidsoppgavene passer for alle Merkelig nok går ikke holdningene i samme retning. Tvert imot svarer både mannlige og kvinnelige barnehageansatte at de synes de fleste arbeidsoppgavene passer

arbeid, men jeg tror det råder en oppfatning om at dette kan hvem som helst gjøre, sier hun. – Ambisjonene og forventningene om hva barnehagen og de ansatte skal oppnå når det gjelder det enkelte barns utvikling samsvarer dårlig med en slik innstilling.


Barnevernets praksis

Søkelys på barnevernets praksis Barnevernet er helt avgjørende for utsatte barns oppvekstvillkår. Over 52 000 barn og unge får hjelp av barnevernet hvert år. I forskningsprosjektet «Snakk med oss» ser en rekke HiOAforskere nærmere på barnevernets praksis. Vi har møtt to av forskerne i prosjektet, professor Liv Mette Gulbrandsen og stipendiat Kari Sjøhelle Jevne. _ side 23


Strever med å snakke med barna Barn skal høres og snakkes med når de er i kontakt med barnevernet. Men barnevernet strever med å få dette til.

Tekst _Stig Nøra Foto _ Benjamin A. Ward

– Barnevernet er pålagt å snakke med og involvere barna, men ofte gjør de ikke det, sier Liv Mette Gulbrandsen, professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Barns rett til deltakelse er nedfelt i barnevernloven som, i likhet med andre barnerelaterte norske lover, har FNs barnekonvensjon som en av sine forutsetninger (se faktaboks). Vil, men får det ikke til Sammen med flere forskerkolleger har Liv Mette Gulbrandsen

«Snakk med oss»

intervjuet saksbehandlere i barnevernet. Forskerne har også gjort lydopptak av samtaler mellom barn og saksbehandlere. Samtalene er analysert og diskutert med saksbehandlerne i ettertid. Målet har vært å utvikle gode samtaleformer som kan bidra til bedre involvering av barna i barnevernets arbeid. Gulbrandsen påpeker at ansatte i barnevernet ønsker å få til samtaler med barn, men det er flere årsaker til at de ikke alltid snakker med barna: • Vanskelig å få tid til dette i en travel barnevernhverdag.

• Noen synes det er vanskelig å få til meningsfulle samtaler med barna, og prioriterer derfor å snakke med andre som kjenner barna, for eksempel lærere eller barnehageansatte. • Det kan være at foreldre ikke gir samtykke til å snakke med barna. Foreldre kan være bekymret for at det vil være en belastning for barnet, eller de er redd for hva barna vil si til barnevernet. • Det kan være en «kamp om sannheten». Da er det helt nødvendig at barnevernet snakker med barna for å avgjøre om det er nødvendig å gripe inn.

«Snakk med oss» er et tverrfaglig forskningsprosjekt ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Forskerne i prosjektet undersøker hvordan for eksempel barnevernets praksis kan styrke barnas muligheter til å være en aktiv sosial deltaker. De ser også på hvordan profesjonsutøvere i barnevern, skole, barnehage, omsorgssentre og habiliteringstjenester for barn kan samarbeide med barna og med hverandre på bedre måter. Prosjektet består av fem delprosjekt: • Barn med fysiske funksjonsnedsettelser • Unge jenter og gutter med fysiske funksjonsnedsettelser • Omsorg for enslige mindreårige asylsøkere ved omsorgssentre • Barn med funksjonsnedsettelser og deltakelse i egen habilitering i spesialisthelsetjenesten • Barns deltakelse i barnevernet Les mer på www.hioa.no/SMO

side 24 _ nr 1 _ 2013


Viktige samtalepartnere Samtaler med barn i barnevernet kan handle om å undersøke hvordan barnet har det, om å gi informasjon, men også om å hjelpe barnet til å forstå sin egen situasjon. – Hvis barnesamtalene først og fremst har som mål å undersøke eller avdekke, kan det lett bli en slags «avhørstankegang» for å få frem fakta, sier Gulbrandsen. Det kan føre til at samtalen kretser rundt de vanskelige tingene, og at barnets opplevelse av andre sider ved sin situasjon får liten oppmerksomhet. Barn blir tause Mange barn blir tause i møte med direkte spørsmål om faren slår eller om moren ruser seg, men barn kan ha mye å fortelle når den voksne viser interesse for

Det handler om å se sammenhengen og helheten i barnas liv” deres hverdagsliv og for hva de selv vil fortelle. Det er en tendens til å tro at unger har klare

FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon paragraf 12 sier at «et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, (skal gis) retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet».

HVIS ALT ER BARE KAOS, er det vanskelig å medvirke og delta. Barna må ha et visst grep om sin egen situasjon, for å ha noe å melde, sier professor Liv Mette Gulbrandsen.

meninger om en sak, men det er ikke nødvendigvis slik, påpeker Gulbrandsen. – Det å snakke med barna er helt avgjørende for at barna skal klare å skape en mening i det som skjer, og at de skal forstå den situasjonen de er i, sier hun. Slike samtaler skjer vanligvis mellom barn og foreldre, men barn som er i kontakt med barnevernet har ofte ikke den støtten hos sine foreldre. Derfor trenger de saksbehandlerne som samtalepartnere. Trenger stabile voksne Hvis saksbehandlerne skal hjelpe barna med å forstå, krever det at de har fulgt barna over tid og at de kjenner barnas historie og dagligliv. – Det er viktig med noen stabile voksne som kan bidra til forståelsen, noen som barnet kjenner. Hvis alt er bare kaos, er det vanskelig å medvirke og delta.

Barna må ha et visst grep om sin egen situasjon for å ha noe å melde, sier Gulbrandsen. – Det handler om å se sammenhengen og helheten i barnas liv. Må se utover eget fagfelt Nøkkelen til å se helheten i barnas liv er at de ulike profesjonene, enten det er barnevernspedagoger, sosionomer, fysioterapeuter, lærere eller andre, tenker utover sitt eget fagfelt og profesjon. – Barn som er i kontakt med barnevernet, går også på skole. Derfor må man se på hvordan skole og barnehage kan brukes som sosial støtte for disse barna. Barn som får støtte av barnevernet, kan for eksempel også ha faglige problemer eller problemer med andre barn, sier hun. Skoler og barnehager er sentrale arenaer for kontakt med jevnaldrende. Gjennom et tettere samarbeid mellom barnevern og _ side 25


skole og barnehage, kunne det, ifølge Gulbrandsen, settes inn mer ressurser når de aktuelle elevene faktisk er på skolen, og ikke bare til støttekontakt etter skoletid. Tenk gjennom konsekvensene Fagpersoners råd kan også komme i konflikt med hverandre. Gulbrandsen viser til et eksempel fra et prosjekt rettet mot barn med fysiske funksjonsnedsettelser. Et barn med bevegelsesvansker skal komme seg fra klasserommet til gymsalen hvor

klassen skal ha gym. Når fysioterapeuten tar utgangspunkt i det gode prinsippet om at trening bør integreres i dagligdagse gjøremål, kommer barnet først fram til gymsalen etter at de andre har skiftet og er i full sving med gymtimens aktiviteter. – Treningsprinsippet blir her en barriere for barnets sosiale deltakelse og involvering i klassens felles aktiviteter, sier Gulbrandsen. – Da må man spørre seg: Hva er viktigst i denne sammen-

hengen? Gå-treningen eller at barnet blir inkludert i gymtimen på en god måte? Gulbrandsen fremhever at når to gode prinsipper, trening og sosial og faglig inkludering, kolliderer, må fagpersonene reflektere over hva som er viktigst for dette barnet i denne situasjonen. Det krever kompetanse og blikk for helheten. Det krever at fagfolkene interesserer seg for barnets opplevelse av situasjonen. Og det krever at de er i stand til å snakke med barnet om dette.

Vegrer seg for å gå inn i konfliktsaker – Barnevernet tar ikke mistanker om overgrep mot barn nok på alvor der foreldrene er i konflikt, mener forsker.

FOR BARNEVERNET ER DET ET DILEMMA

å vurdere om bekymringene for omsorgen hos den andre er reell eller falsk, påpeker stipendiat Kari Sjøhelle Jevne.

side 26 _ nr 1 _ 2013

Dette er tilfeller hvor moren eller faren er bekymret for omsorgssituasjonen når barnet er hos den andre. Det kan være bekymringer om overgrep, rus, vold og annen omsorgssvikt. Spørsmålet – som er et tilbakevendende dilemma – er hvordan barnevernet skal forholde seg til slike saker. – Slike konfliktsaker har tradisjonelt ikke vært sett på som et anliggende for barnevernet. Bekymrede foreldre henvises ofte til familievernkontoret eller domstolen, sier stipendiat Kari Sjøhelle Jevne ved HiOA. Hun forsker på konfliktsaker i barnevernet og har dybdeintervjuet 26 ansatte i kommunal barneverntjeneste i tillegg til foreldre.


Barnevernet må senke terskelen for å behandle konfliktsaker”

Kan ikke frata samværsrett Barnevernet kan ikke bestemme over barnas samvær eller bosted. Dette er forhold som reguleres av barneloven, ikke barnevernloven. Samtidig skal barnevernet sørge for tiltak som er til barnets beste og gripe inn når det er bekymring rundt barnas omsorg. – På den måten havner barnevernet ofte i en juridisk gråsone, sier Jevne. Ny lov, nye signaler Et nytt lovforslag som er til behandling i Stortinget nå, gir barnevernet en mer sentral rolle i slike konfliktsaker. Domstolen kan pålegge barnevernet å bidra med såkalt «beskyttet tilsyn», slik at barnet og samværsforelderen overvåkes under hele samværet. – Det nye lovforslaget gir tydelige signaler om at disse konfliktsakene er et anliggende for barnevernet, sier Jevne. – Slike konfliktsaker vil bare øke i omfang i årene som kommer, sier Jevne, og barnevernet blir nødt til å definere hvordan de skal forholde seg til slike konfliktsaker. Selv sier saksbehandlerne i barnevernet at slike saker er svært vanskelige. Falske eller reelle bekymringer? For barnevernet er det et dilemma å vurdere om bekymringene for omsorgen hos den andre er reell eller falsk. Når foreldrene bor hver for seg, er det lettere å tolke disse bekymringene som falske beskyldninger – som kommer opp i «kampen» om barnet.

Det stemmer ikke at slike bekymringer er falske. Forskning viser at disse bekymringene oppleves som reelle av den som fremsetter dem, sier Jevne. Må granske beskyldningen Hvordan skal barnevernet vurdere informasjonen som den ene av foreldrene kommer med? Jo, barnevernet må gå inn og granske beskyldningene, og ikke bare avfeie dem som falske, understreker forskeren. – Barnevernet må ta dette på alvor og gjøre en faglig vurdering og bruke sin barnevernskompetanse. Uenighet med domstolen Barnevernet har ikke myndighet til å endre samværet, men er avhengig av en domstol. De kan bare gå inn og gjøre undersøkelser, og da er man avhengig at domstolen er enig i barnevernets vurderinger. Og det er domstolen ofte ikke. – Det er flere eksempler på at domstolen har trukket motsatt konklusjon enn barnevernet, sier Jevne og viser til et eksempel, som slett ikke er unikt: En mor mistenker faren for seksuelle overgrep mot barnet.

Barnevernet undersøker saken og anbefaler domstolen å avslutte farens samvær med barnet. Moren vinner saken. Deretter anker faren og vinner ankesaken. Barnet flyttes til faren. Et nytt kommunalt barnevern tar over saken fordi barnet er flyttet til faren som bor et annet sted. Det nye barnevernet må sette seg inn i saken på nytt. Kan bidra med mer – Bekymringene til foreldrene handler om kvaliteten på omsorgen hos den andre, sier Jevne. Hun sier at hvis barnevernet gransker om kvaliteten på omsorgen er god nok eller ikke, kan barnevernet enten bidra til å redusere bekymringen eller støtte forelderen til å få endret bosteds- eller samværsordninger. – Det ligger et handlingsrom her, som barnevernet ikke bruker i stor nok grad, sier Jevne som mener terskelen må senkes for å behandle denne type saker. – Hvis det skulle vise seg at bekymringen er mindre alvorlig enn antatt, kan det uansett redusere konfliktnivået mellom foreldrene.

Fakta

Studien utforsker barnevernets profesjonsutøvelse i foreldrekonfliktsaker, det vil si saker hvor bekymringen for barnet er relatert til foreldrenes konflikter om bosted, samvær og/eller utøvelse av foreldreansvaret. Det empiriske materialet er kvalitative intervjuer med saksbehandlere i den kommunale barnevernstjenesten, foreldre og barn. Forskningen er publisert i Fontene forskning 2012 (2).

_ side 27


Autisme

Autistiske barn kan få et liv som andre barn – Kommer barn med autisme tidlig nok til behandling, kan de i løpet av to – tre år trenes opp til å bli tilnærmet like velfungerende som barn uten denne diagnosen, sier HiOA-professor Svein Eikeseth.

Tekst _Jan Eriksen Foto _ John Hughes

– Autisme har de siste tiårene fått økt oppmerksomhet. Denne utviklingen skyldes en visshet om at det er flere autister der ute, og at de metodene vi har både for identifisering, diagnostisering og behandling er blitt veldig gode. Konsekvensen av denne utviklingen er at en diagnose om autisme utløser større ressurser, der mer blir satt inn på å hjelpe, sier professor Svein Eikeseth, som er en internasjonalt anerkjent

ekspert på barn og unge med autisme. Eikeseth sier at dette er gledelig og utviklingen vil trolig hjelpe flere barn til å få et liv uten de sosiale og kommunikasjonsmessige dysfunksjonene som kjennetegner autister (se faktaboks). Tidlig inn med hjelp Eikeseth har lenge vært tilhenger av at hjelpetiltak bør inn så tidlig som mulig i et barns liv, gjennom såkalt tidligintervensjon. Hans forskning har vist at slik intervensjon, fulgt opp av et

treningsprogram over cirka 2 år, har god effekt. Nøkkelen er tidlig identifisering, her er for eksempel toårskontrollen på helsestasjonen en viktig kontrollpost. Kan bli kasteballer – Vi har sett eksempler på at bekymringsmeldinger fra foreldre eller barnehage har stoppet opp, ved at de blir kasteballer mellom ulike kommunale etater. Det er uheldig fordi utfordringen med å hjelpe et barn eller en ungdom med autisme inn i et mer normalt liv blir større jo

Om autisme • Autisme er betegnelsen på et syndrom • De grunnleggende trekkene er markert avvikende eller forringet utvikling i sosialt samspill og kommunikasjon, samt et tydelig begrenset repertoar av aktiviteter og interesser • Karakteristisk er gjentagende atferd som viser seg i stereotypier eller interessetemaer • Autisme er den utviklingsforstyrrelsen som forekommer hyppigst • Autisme forekommer tre ganger så hyppig blant gutter som blant jenter (Kilde: Wikipedia)

side 28 _ nr 1 _ 2013


Noen barn blir sü velfungerende at de mister diagnosen som autistisk�

HIOA-PROFESSOR SVEIN EIKESETH er interna-

sjonalt anerkjent som psykolog og atferdsanalytiker, med autisme og metoder knyttet til tidlig intervensjon som spesialfelt. Han publiserer og siteres flittig, og blir brukt i amerikanske rettssaker. _ side 29


lengre tilstanden varer, sier Eikeseth. – Ved å komme inn tidlig, virker både treningen bedre, og barnet oppnår tidligere de noenlunde samme ferdighetene andre barn har. Da er det viktig

kontrollerte sekvenser, hvor barnet hjelpes til gradvis å oppnå flere ferdigheter. Den samlede effekten av en slik stein-på-steinprosess gjør at barnet kan ta igjen sine jevnaldrende. – Etter minimum to år med

Utfordringen med å hjelpe et barn eller en ungdom med autisme inn i et mer normalt liv blir større jo lengre tilstanden varer” at helsestasjonene er bevisste på signalene og tar foreldres eventuelle mistanker på alvor. Foreldres mistanke viser seg ofte å være godt begrunnet, sier han. Fordelene med tidligintervensjon er også understreket i den store Mor/barn-undersøkelsen, ledet av Camilla Stoltenberg. Stimulering og trening Den atferdsterapeutiske behandlingen Eikeseth og fagfeller anbefaler, består i stimulering og ferdighetstrening, med bakgrunn i en grundig kartlegging av barnets situasjon, og aktiv bruk av læringspsykologiske prinsipper. Det arbeides med sosiale ferdigheter, lek, språk og kommunikasjon, selvhjelpsferdigheter, og andre vansker som det gitte barnet måtte ha, i planlagte og

Nær kontakt med praksis

solid innsats kan noen barn med autisme nå et ferdighetsnivå som gjør at det vil kunne få venner, klare seg på skolen og gradvis vokse opp til et selvhjulpent menneske med størst mulig personlig integritet. – Noen barn blir så velfungerende at de simpelthen mister diagnosen, sier Eikeseth. Krav til etisk standard Å drive ferdighetstrening i form av lek og spill, kan synes banalt, men er organisert på grunnlag av avanserte læringspsykologiske og utviklingspsykologiske prinsipper og metoder. Det reiser i seg selv noen problemstillinger. – Jo mer effektive metoder, jo høyere krav til etisk refleksjon. Metoder må alltid evalueres underveis, både med tanke på

Som forsker legger Svein Eikeseth stor vekt på nær kontakt med praksisfeltet. Han er veileder for terapeuter og lærere, og går selv fra tid til annen inn i teamet som er opprettet for et barn med påvist autisme. Slike team jobber gjerne i barnehager. Han mener forskning og undervisning gjennom observasjon og utprøvning ute i praksis er av stor verdi, både for det teoretiske arbeidet og for praksis. Det gjelder å være tett på. Praksisnærheten har Eikeseth med seg både fra en tidligere utdanning til vernepleier, og fra psykologistudiet, som førte fram til en ph.d. ved University of Kansas.

side 30 _ nr 1 _ 2013

etiske problemstillinger og hva som synes å ha effekt i for det barnet det gjelder. Dette er viktig, for å gi barnet det best mulige tilbudet, sier Svein Eikeseth. Forskning med relevans for flere I et pågående prosjekt Eikeseth leder, er det sett på hvorvidt metoder fra behandling av barn med autisme også kan ha positiv relevans for barn med psykisk utviklingshemning, herunder bl.a. Downs syndrom. Forskning får effekt Det foreligger nå en solid dokumentasjon på at bruk av atferdsanalyse som metode for å hjelpe autistiske barn har god effekt. Nylig ble for eksempel Eikeseths

Helsestasjonene må ta foreldres eventuelle mistanker på alvor” og andres forskning bragt inn i en rettssak i Florida, der et foreldrepar med et autistisk barn hadde gått til sak for å få dekket utgifter til atferdsterapeutisk behandling dekket av sin private helseforsikring. Med dokumentasjon på at slik behandling har effekt, vant foreldrene saken. Dette vil sette presedens for staten Florida. – Det er gledelig å registrere at forskningen kan virke slik, akkurat som det er en glede å kunne jobbe med barn. Når jeg slik kan få utløp både for en faglig interesse og oppleve gleden ved å være sammen med barn, må det bety at jeg er privilegert, sier Svein Eikeseth.


Litteratur og barn

Barns lesevaner er som i 1930-åra Tradisjonen råder når barn og ungdom velger lesestoff. Oslobarns boklesing er like kjønnsdelt i dag som i 1930-åra, viser en undersøkelse.

Tekst _Åshild Losnegard Foto _ John Hughes

– Guttene leser fremdeles actionog spenningsbøker, mens jentene foretrekker bøker om sterke følelser eller problemer som må løses, forteller biblioteksforsker Åse Kristine Tveit ved HiOA. Hun har gjennomført en spørreundersøkelse om lesevaner og lesepreferanser blant elever på fire ungdomsskoler i Oslo, der barna blant annet ble bedt om å oppgi favorittboken sin. Funnene er sammenlignet med data fra en tilsvarende undersøkelse fra 1930-åra, og viser at det nå som da eksisterer et tydelig skille mellom «jente- og guttelitteratur». – Jentene i 1930-åra var mest opptatt av å lese ungpikebøker og annen kjærlighetslitteratur, sier Tveit.

JEG SER EN TYDELIG SAMMENHENG

mellom aktiv bibliotekbruk og bredden i lesingen, sier Åse Kristine Tveit som forsker på lesevaner hos barn.

_ side 31


– Dette er det ikke så mye av i 2012-undersøkelsen. Nå er jentene mer interessert i sosiale problemer og krim, men skillet mellom kjønnene er fremdeles tydelig til stede, påpeker hun.

30-åras gutter var langt mer aktive enn jentene som lesere og bibliotekbrukere. I dag er det jentene som dominerer på begge områder” Filmatiserte bøker slår an Tveit ser også andre likhetstrekk mellom 30-åras og dagens barn når det gjelder lesing: – Filmatiserte bøker var like populære den gangen som de er i dag, sier hun. I 30-åra var Tarzan en klar favoritt blant guttene. På grunn av aldersgrenser og andre forhold hadde mange ikke mulighet til å se Tarzan-filmene, og valgte bøkene som et lettere tilgjengelig alternativ. En parallell i våre dager er filmatiserte ungdomsromaner som Dødslekene, som kom høyt opp på popularitetslistene i 2012. Felles for begge er at filmene bidrar til å skape blest rundt bøkene og øker populariteten. Jentene har gått forbi guttene Noe har imidlertid også endret seg. – 30-åras gutter var langt mer aktive enn jentene som lesere og bibliotekbrukere, mens det i dag er jentene som dominerer på begge områder, sier forskeren. side 32 _ nr 1 _ 2013

En mulig forklaring er at andre medier fyller funksjoner som lesing hadde tidligere. Nå får kanskje guttene fylt behovet for spenning, action, eventyrlige opplevelser og krig gjennom dataspill eller andre visuelle medier, tror Tveit. «Uranienborg er verst» I materialet fra 1930-åra fant Tveit en nærmest moraliserende holdning til hva barn burde lese, som er mindre utbredt i dag. Forfatteren av undersøkelsen, Rikka Deinboll, som også var ansvarlig for barnelitteratur på Deichmanske bibliotek i 30- og 40-åra, viste en tydelig skepsis til visse typer litteratur. – Deinboll brukte klart ladede utsagn som: «hjemmene på vestkanten flyter mere over av kiosklitteratur enn østkanthjemmene». Det ble også hevdet at «Uranienborg er verst», humrer Tveit, med henvisning til at elevene på vestkantskolen skal ha lest mye litteratur som ble vurdert å være av dårlig kvalitet. Det var altså ikke som mange kunne tro at barn fra ressurssterke hjem fikk med seg kvalitetslitteratur hjemmefra. Kiosklitteratur populært på vestkanten Hvordan står det så til med lesingen på vestkanten i dag? Også her er funnene fra 30-åras leseundersøkelse overraskende sammenfallende med resultatene fra 2012. – Mitt materiale viser at ungdommer fra en typisk vestkantskole i større grad leser lett underholdningslitteratur enn barna fra indre øst, forteller Tveit. Årsaken er trolig at barna fra skolene i øst i oftere bruker folkebibliotekene som litteraturkilde, mens vestkantbarna helst

kjøper bøker i bokhandelen, og i liten grad benytter seg av biblioteket. – Jeg ser en tydelig sammenheng mellom aktiv bibliotekbruk og bredden i lesingen, sier Tveit, som tror det handler om hvilke bøker barna eksponeres for når de er på jakt etter litteratur. Ut fra dette perspektivet kan det hevdes at folkebibliotekene fortsatt har en viktig rolle i formidling av ulike former for litteratur rettet mot barn og unge – på tvers av demografiske skillelinjer. Skulle holde barn borte fra gata Tveits forskning viser også at begrunnelsene for å ha et folkebibliotektilbud for barn og unge har endret seg: – I 30-åra var folkeopplysning det store kulturpolitiske slagordet, og bibliotekene var et av de viktigste svarene på hvordan man skulle holde barn borte fra gata, ungdom og voksne vekk fra drikking og lediggang og gi dem muligheter til læring og dannelse. I dag er begrunnelsene for bibliotek noe mer nyansert, og mer orientert mot individets rettigheter og behov, sier hun. Nettopp tilretteleggingen for individet kjennetegner også planene for det nye Deichmanbygget i Bjørvika, der det ikke legges opp til noen tradisjonell barneavdeling. Barnelitteraturen skal i stedet integreres i det øvrige tilbudet og ikke skilles fra voksenlitteraturen. Dette mener Tveit er en del av en større trend. Det kompetente barnet – I pedagogikken snakkes det mye om det kompetente barnet. Dette ser vi tydelig også i barnelitteraturen. Framveksten av den såkalte allalderlitteraturen, som kan leses på tvers av aldersgrup-


Ungdommer fra en typisk vestkantskole leser lett underholdningslitteratur i større grad enn barna fra indre øst”

per, kan ses i dette perspektivet, forklarer Tveit. Dette er bøker som henvender seg like mye til voksne som til barn eller ungdom. Særlig gjelder det en ny bølge av bildebøker, forteller forskeren, og trekker fram bøker som Hullet av Øivind Torseter og Erlend Loes Kurtby, illustrert av Kim Hiortøy, som har referanser både til Mørkets hjerte og den svenske Knutbysaken. – Mange av disse bøkene

krever på ett nivå en voksen leser for å få fullt utbytte, og bøkene kritiseres av enkelte for å snakke over hodet på barna, forteller Tveit. Selv tror hun barn kan ha glede av både tekst og bilder, selv om de ikke forstår dem fullt ut. – Dessuten kan det jo være bra for barna at de voksne faktisk liker det de leser for dem, smiler hun.

Kilder: Tveit, Åse Kristine «Tarzan eller Frøken Tankeløs?» En undersøkelse av Oslobarns litteraturpreferanser på 1930-tallet. Tveit, Åse Kristine (2012) «Reading Habits and Library Use Among Young Adults»

_ side 33


stipendiatprofilen Navn: Kjersti Nesje Alder: 29 Kommer fra: Hole, Buskerud Doktorgradsprosjekt: En studie av work commitment blant profesjonsutøvere Veileder: Per Arne Tufte

side 34 _ nr 1 _ 2013

Kjersti Nesje


Tekst _Harald Bonaventura Borchgrevink Foto _ Benjamin A. Ward

Akademisk bakgrunn? Bachelor- og mastergrad i helse- og sosialpsykologi fra Universitetet i Oslo. I tillegg har jeg en påbegynt bachelor i litteraturvitenskap fra samme sted. Hvordan havnet du på HiOA? Jeg begynte som vitenskapelig assistent ved Senter for profesjonsstudier høsten 2009, og søkte og fikk en stipendiatstilling ved senteret høsten 2011. Hva forsker du på? Prosjektet handler om hva som fører til profesjonstilhørighet og jobbengasjement hos profesjonsutøvere. Akkurat nå skriver jeg en artikkel om sammenhengen mellom uegennyttig motivasjon hos sykepleierstudenter og hvordan de engasjerer seg i jobben sin når de kommer ut i arbeid. Hvorfor begynte du å forske på dette? Jeg ble oppmerksom på dette temaet etter å ha jobbet som vitenskapelig assistent på SPS. Det har vært en dreining innenfor psykologi mot å se mer på det meningsfylte og positive i menneskets liv, og hvordan fostre trivsel og velvære. Arbeidslivet er en arena hvor jeg synes det er spesielt viktig å studere slike fenomen. Hva er det du forsøker å finne ut? Jeg forsker på hvilke faktorer som kan være med på å påvirke positive aspekter ved jobben, som identifikasjon og engasjement. Hvordan går du frem for å finne svar? Jeg bruker StudData som er en spørreundersøkelse, hvor studenter ved ulike institusjoner følges fra starten av utdanningen til de begynner sin yrkeskarriere. Slike spørreundersøkelser er tid- og ressurskrevende å samle inn, derfor er det veldig gøy å få mulighet til å kunne analysere på et slikt datamateriale.

Hvorfor er denne forskningen viktig? I sykepleieprofesjonen, som jeg nå skriver om, vil det være et økt behov for personell i nær fremtid. Det krever både økt rekruttering til profesjonen, men også at de som er i profesjonen ønsker å bli værende. Hvis min forskning til slutt kan si noe om hva som gjør at sykepleiere blir værende i yrket, vil det være viktig kunnskap både for den enkelte profesjonsutøveren og for samfunnet. Hvilke utfordringer står forskningsfeltet ditt ovenfor? Innenfor den grenen av arbeidspsykologi jeg forholder meg til kan det være utfordrende at det finnes stort utvalg av forskning som tar sikte på å måle fenomener som likner hverandre. Derfor kan det være vanskelig å få oversikt over forskningen på feltet, og vite hva som er relevant for mitt prosjekt. Andre forskningsinteresser? Jeg er veldig glad i den klassiske sosialpsykologien, som omhandler gruppetilhørighet og gruppediskriminering. Faglig favorittbok? Tajfels artikkel «Experiments in Intergroup Discrimination» fra 1970 var et svært viktig bidrag i formingen av sosial identietsteori, som jeg har brukt mye. I tillegg gir C.Daniel Batson i boka Altruism in Humans et interessant bidrag i å forklare hvorfor mennesker motiveres til å være altruistisk. Hva leser du når du ikke forsker? Haruki Murakami har jeg lest mye av, men det blir dessverre litt for lite skjønnlitteratur og litt for mye tv-serier etter jobb nå for tiden. Hvor er du om 10 år? Jeg forholder meg foreløpig bare til det å levere avhandlingen, det er lenge til!

Bli abonnent du også! Send e-post til: info@hioa.no Abonnementet er gratis.

Forskningsmagasinet produseres av Avdeling for samfunnskontakt og kommunikasjon ved HiOA med faglig støtte fra Seksjon for FoU og kommer ut to ganger i året. Utgiver: Høgskolen i Oslo og Akershus Redaksjon: Stig Nøra (redaktør) Jan Eriksen Sonja Balci Redaksjonsråd: Harald Hornmoen Frode Eika Sandnes Helene Eide Forsidebilde: Benjamin A. Ward Design: Tangram Design Trykk: Allkopi Opplag: 3500 Kontakt og abonnement: info@hioa.no Redaksjonen ble avsluttet fredag 14. juni 2013

_ side 35


Retur: Høgskolen i Oslo og Akershus Pb. 4 St. Olavs plass, 0120 Oslo

Høgskolen i Oslo og Akershus er landets største med om lag 16 000 studenter. Høgskolen tilbyr 50 bachelorutdanninger, 25 masterutdanninger og tre doktorgradsprogrammer.

I tillegg kommer en rekke etter- og videreutdanninger. Forskningsvirksomheten er organisert i programmer og satsingsområder knyttet til utdanningene og i egne sentra.

Høgskolen er delt inn i fire fakulteter og har sin virksomhet fordelt på to steder: studiested Pilestredet (Oslo) og studiested Kjeller (Lillestrøm).

Smakebiter fra produktdesign Et utvalg av avgangsstudentenes bachelor- og masterprosjekter.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier K Fire institutter, tre i Pilestredet, ett på Kjeller K Syv forskningsprogrammer/ satsingsområder for FoU K 440 ansatte K ca. 5 200 studenter K Dekan: Knut Patrick Hanevik Fakultet for helsefag K Syv institutter, fem i Pilestredet, to på Kjeller K 14 forskningsprogrammer/ satsingsområder for FoU K 530 ansatte K ca. 5 300 studenter K Dekan: Nina Waaler Fakultet for samfunnsfag K Fire institutter, alle i Pilestredet K Fire forskningsprogrammer/ satsingsområder for FoU K 240 ansatte K ca. 3 400 studenter K Dekan: Dag Jenssen

Morpheus er et salong-/kaffebord designet for å gjøre hverdagen enklere for aktive sofasittere. Bordet kan enkelt transformeres til tre ulike posisjoner og høydenivåer. Designet av Hans Petter Ilstad. Spill & pasientsikkerhet. Produktet er både sikkerhetssystem, trenings- og fritidstilbud i ett, og er designet for Sunnaas og koordinert av Oslo Medtech. Elementene i systemet kommuniserer via individuelt programmerte pasientarmbånd. Designet av Tone Løk. side 36 _ nr 1 _ 2013

Capone Monk Shoes er designet for overvektige menn med en jobb som krever penere hverdagsklær. Skoene har en robust såle som er behagelig å gå i over lengre perioder, med antifriksjon og god festeevne til underlaget. Designet av Eli Marianndotter Aarseth. Pencil Light er både en lampe og en beholder for skrivesaker. Switch er en vegglampe inspirert av gamle lysbrytere. Donut er en serie speil hånddreid i bjørk. Designet av Caroline Olsson.

Fakultet for teknikk, kunst og design K Fem institutter, fire i Pilestredet, ett på Kjeller K Syv forskningsprogrammer/ satsingsområder for FoU K 230 ansatte K ca. 2 300 studenter K Dekan: Petter Øyan

Hioamag 1 2013  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you