Snø vil falle over snø som har falt

å få nok fart til å klare den svake stigningen opp mot gården, opp mot Bergaust. Det hadde lagt seg snø i hjulsporene. Amazonen begynte å slenge som den skulle ha punktert. Han forsøkte å gire ned, men rattet ble umulig å håndtere. Bilen slo seg på tvers, og fronthjulene skled ned i grøfta. Han gadd ikke prøve reversen, men sparket opp døra og lot Amazonen stå slik. Penskoene til broren var uten mønster under, og han var på kne før han hadde gått to skritt. Han jabbet oppover mot huset med slitne gammelmannsskritt, og falt tre ganger til før han var framme på trappa. Satte seg på det øverste trinnet, vrengte skoene av og kastet dem bort mot det tomme hundehuset. Det var da han hørte det, en lyd som overdøvet surklingen fra hans eget bryst og tomgangsbrummingen og klappingen fra vindusviskerne. Grisene, han hadde glemt grisene. De siste dyra på Bergaust. Potetskrell, middagsrester og gammelt brød samlet inn rundt i butikkene. To–tre turer over gårdstunet daglig som gjorde at Jakob fortsatt hadde kjent seg uavhengig, selv om flesket ble billigere i Sverige enn hva han klarte å produsere det for på Skogli.

Gud vet når grisene hadde fått mat sist, i hvert fall ikke på det siste døgnet, ikke etter at han hadde kommet. Han fant nøkkelen i lomma, låste opp døra og snublet inn.

Trampet seg nedi et par gummistøvler innenfor døra, fant krager’n på veggen i stua og patronesken på den gamle plassen øverst i kjøkkenskapet. Plukket med seg en kniv fra skuffen, dyttet den ned i frakkelomma og løp ut.

Vinden vrengte inngangsdøra opp, og snøen drev sidelengs over gårdsplassen. Grisehuset sto ved siden av det tomme fjøset, og da han åpnet døra, gikk lyden over fra å være en serie korte støt til å bli et sammenhengende hvin som fikk musklene i kjeven til å knyte seg oppover mot ørene. De to grisene ble hysteriske da de så ham, og forsøkte å hoppe ut av bingen. Dan hektet et tau ned fra 13