Filming til 20 Seconds of Joy.
Jeg skvatt og lurte på om jeg hadde hørt riktig, eller om jeg hadde tørnet etter å ha sittet der for lenge. Men så vendte hun gradvis tilbake, og de kunne ta bort pustemaskinen. Det samme hadde skjedd året før, da kviknet hun også til kort tid etter at jeg kom. Jeg tror hun lå mye alene på aldershjemmet når jeg var bortreist, og vi visner alle bort når vi har lite sosial kontakt. Når jeg fikk slike bevis for hvor viktig besøk kunne være, så fikk jeg enda dårligere samvittighet for ikke å være der for henne. Den vissheten gjorde det enda verre å sette seg på flyet igjen, tilbake til jobber som ventet, til fotoshoot i St. Anton, til filming i Lech og i Dolomittene. En evig jakt på den rette snøen og det perfekte været, som regel uten hell. Etter hvert hadde det vokst fram et nytt, tidkrevende prosjekt. Regissør Jens Hoffmann ønsket å lage en dokumentarfilm bare om meg, og hadde jo materiale helt tilbake til 2003. Det var jo en ære, og man sier ja for den oppturen det gir selvfølelsen, før man riktig forstår hva det innebærer av tid og innsats. Det var begynt å gå opp for meg, og det tidspresset og økonomiske presset jeg følte i Mali hadde fått meg til å tenke. Men sponsorene skulle ha sitt, i alle fall opplevde jeg det slik. Jeg hadde fått amerikanske North Face som sponsor året før. Første gang de spurte, sa jeg nei, jeg hadde det bra med Norrøna. Det var norsk, jeg elsket klærne deres og fikk være med om utvikle og tegne plaggene. Dessuten hadde jeg ingen forestilling om hva det innebar å få en slik stor sponsor som North Face, eller hvor mye det kunne bety å ha et slikt navn i ryggen. Men de ga seg heldigvis ikke. Selve sjefen i USA, Topher Gaylord, sendte en e-post og ba meg ta kontakt. Da kontrakten med Norrøna utløp, fikk jeg et tilbud over bordet hos North Face i Italia, det mangedobbelte av hva jeg hadde fått tidligere. Pengene ga trygghet, og det ga press. Jeg måtte yte noe tilbake, vise at jeg var verdig.
«Jeg måtte yte noe tilbake, vise at jeg var verdig»
Den vidunderlige følelsen av frykt
168