barn som får raserianfall. Det minner meg om motstand, om siklende jenter som skraper med neglene i fortauet og river av seg hårtuster. Og så minner det meg om moren min, så klart. Etter operasjonen vil jeg være lykkelig og trygg for alltid. Det er det alle sier, forskerne og søsteren min og tante Carol. Først vil jeg bli operert, og så vil granskerne velge en gutt til meg. Om noen år gifter vi oss. I det siste har jeg begynt å drømme om bryllupet. I drømmene står jeg under en hvit baldakin med blomster i håret. Jeg holder noen i hånda, men når jeg snur meg for å se på ham, blir ansiktet uklart, som når et kamera er ute av fokus, og jeg klarer ikke å skjelne noen av ansiktstrekkene hans. Men hendene hans er kjølige og tørre, og hjertet banker jevnt i brystet mitt – og i drømmen vet jeg at det alltid vil banke i den samme rytmen, ikke hoppe og sprette eller snurre eller sette opp farten, bare dunk, dunk, dunk til jeg dør. Trygg, og befridd fra smerte. Alt har ikke vært så bra bestandig. På skolen lærte vi at i gamle dager, i mørketiden, skjønte ikke folk hvilken dødelig sykdom kjærligheten er. Lenge trodde de til og med at det var noe godt, noe man skulle dyrke og etterstrebe. Det er selvsagt noe av grunnen til at sykdommen er så farlig: Den påvirker hjernen slik at man ikke kan tenke klart og ta rasjonelle avgjørelser om ens eget liv. (Det er symptom nummer tolv, som er oppført i amor deliria nervosa-delen i tolvte utgave av Håndbok for et trygt, sunt og lykkelig liv, eller Hysjenes bok, som vi kaller den.) På den tiden opererte de med mange andre sykdommer – stress, hjertesykdommer, angst, depresjoner, 10
Delirium.indd 10
30.07.12 09.21