Page 1

hva om noen var på jakt etter deg?

bor i grimstad og har fire barn.

hva om internett var erstattet av et overvåkningsnett,

samfunnsviter, journalist og

som kontrollerte alle dine bevegelser?

forfatter. har tidligere utgitt

hva om du ikke visste hvem som var foreldrene dine, eller

barneboka kjære miranda ... kjære

om du hadde noen?

liv ... (2003) kodak og jor har unnsluppet et iskaldt diktatur, der kunst,

TORBORG IGLAND AMUND HESTSVEEN

torborg igland (f. 1967)

780078 KODAK 15 år. Opprørsk og skeptisk til autoriteter. Sliter med skyldfølelse for noe som en gang skjedde med familien hans.

litteratur og musikk er forbudt. sammen med 24 andre ungdommer har de flyktet til ei ubebodd øy. tilbake i skandia ligger livni skadet på sykestua. hun må spille sitt livs rolle. ingen må vite hva hun har gjort, eller hvem hun hjelper. amund hestsveen (f. 1971) bor i kristiansand. cand.mag. med historie, kunsthistorie og engelsk. journalist, fotograf og forfatter.

de tre vennene forstår at de ikke kan gi seg nå. tyrannen må styrtes. og de har et hemmelig våpen mellom hendene, som ingen militærmakt kan stoppe.

780123 LIVNI 15 år. Offisersaspirant og major Nerus assistent i Stasjon 21. Vet ikke hvem foreldrene hennes er, eller om hun har noen. Dobbeltagent.

andre bok i betaserien. en intens trilogi om norden 60 år fram i tid. om beta 1 flukten: - «hunger games» på norsk. marie l. kleve, dagbladet

- bli bitt av flukten-basillen du også! nina aalstad, ubok.no

9 788205 476813

590055 JOR 15 år. Oppvokst som privilegert, i en familie av lojale skandister. Dristig og utholdende. Men når lillebrorens liv står i fare, settes hun på en hard prøve.


Les også første bok i Betaserien: Flukten (2014)

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2015 Omslagsdesign: The Metric System Repro: HS-Repro A/S Boken er satt med 12/15 Adobe Garamond Pro Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream (1,6) ISBN 978-82-05-47681-3 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Beta - Bok 2 - Øya.indd 4

30.01.15 13.00


Torborg Igland • Amund Hestsveen

Beta - Bok 2 - Øya.indd 3

30.01.15 13.00


Det røde sperrebåndet var strukket stramt over døråpningen. Døra var tydelig skadet etter å ha blitt brutt opp med makt. Hun våget en forsiktig dytt. Kanskje den kunne åpnes uten altfor mye lyd? Langsomt, millimeter for millimeter, klarte hun å løsne den delen av båndet som hadde klebet seg til dørbladet. Hun strammet det fast til dørkarmen igjen. Så stivnet hun. Kom det noen? Nei. Det måtte være vinden som reiv i gjerdet utenfor dormen. Hun slo inn en kode på offisersarmbåndet. To små, røde lys i et display på høyde med dørhåndtaket ble grønne, så sloknet de. Hun hukte seg ned, klemte fingrene inn i dørsprekken og skjøv opp døra, litt etter litt. Åpningen var stor nok nå. Hun tok seg til hodet og ventet til klarsynet kom tilbake. Svimmelheten hadde ennå ikke gitt seg. Hun lyttet igjen. Alt var stille. Hun krøp inn. Kjente sperrebåndet streife nakkehårene. Så reiste hun seg opp og satte foten varsomt inn i rommet. Det knaste under støvelen. Hun hadde tråkket på noe som ga etter, men hun klarte ikke å se hva det var. Det tok litt tid før øynene vente seg til mørket. Sengetøyet så ut til å være flerret opp, sengebunnen var røsket ut og slengt i et hjørne. Hun tente lyset på armbåndet for å se bedre. Det var tomt under senga, og i hele rommet luktet det skarpt av desinfeksjonsmiddel. 5

Beta - Bok 2 - Øya.indd 5

30.01.15 13.00


β – Øya

Medaljer lå strødd ut over gulvet, pokaler lå som veltede spann bortover. Skapdøra sto åpen, den hang på skakke. Majke stakk hodet inn. Militærpolitiet hadde ikke brydd seg om å rydde opp. Hun rotet langt ned i skapet. Hun var et åtseldyr på jakt. – Åh, kom igjen. Det må da være noe her. Hun stakk hånda ned i ei eske, dro opp klær. Det hang kvister fast i en genser. Hun dro opp et magasin med falmede bilder, kastet et blikk på det og heiv det fra seg. Preskandisk. Ei stor pappskive med noe svart, rundt og flatt inni, tynne riller tett i tett, som årringene på en trestamme. Hva var alt dette? Søppel. Hun rotet enda lenger ned. Et syltynt nylonsnøre på en kveil. Mange meter av det. Et flatt etui av plast med et opp­ smuldret bilde inni, det var så vidt mulig å se at det forestilte ei mørk jente i profil. Bare noen få bokstaver var fortsatt lesbare. – Jeg vet du er der ute, Kodak, gi meg noe å jobbe med, nå. Hvor har dere reist, alle sammen? Ut av skapet igjen. Mot pulten. Hun dro ut en skuff. Små runde, blanke metallskiver. Mynter fra en annen tid. Hun gravde nedi, fant enda flere av de runde skivene. Bare søppel her også. Hun sukket dypt. Ei stor kasse av lakkert tre lå halvveis under skrivepulten. Den hadde buede linjer og tre stramme strenger av metall og tre av nylon. Hun stakk fingeren borti en av strengene og dro til. En sprø tone brøt stillheten. Hun skvatt tilbake og satte hælen på det som knaste igjen. Det lå et knust bilde på gulvet. Hun hadde sett slike gammeldagse bilderammer inne på hus­ bestyrerens kontor. Majke bøyde seg ned og dro papiret løs fra ramma. Hun holdt det opp i skinnet fra lyset i taket. Det måtte ha vært tatt for mange år siden, men hun kjente igjen Kodak på bildet, det samme irriterende smilet. Han sto sammen med 6

Beta - Bok 2 - Øya.indd 6

30.01.15 13.00


en kvinne. De smilte på en slik måte at hun tenkte fotografen måtte kjenne dem godt. På bildet holdt Kodak ei lang, tynn stang i hånda. Den hadde små metallringer, med et par knyttnevers avstand mellom hver ring. Nederst ved håndtaket var det festet en rund boks som så ut som ei diger trådsnelle. Majke forsto ikke hva det var. Men det han holdt i den andre hånda, kjente hun igjen. Det var en fisk. Så sykt. Hun ville kaste bildet fra seg. Et av glasskårene som hang igjen i fotopapiret, hektet seg fast til fingrene hennes, og den skarpe kanten snittet dypt inn i huden. Rødt blod silte fra finge­ ren. Hun ristet på hånda, ville skrike høyt. I stedet sparket hun til bilderamma på gulvet i raseri. Ramma gikk i skapveggen så splintene føyk. Bildet flagret ned mot gulvet mens Majke beit seg i leppa. Hun klemte hånda rundt fingeren, men såret fortsatte å pumpe ut blod. Majke freste ut skjellsord mens hun stablet seg bort mot det opprevne sengetøyet som lå på gulvet. Hun satte foten på det og dro i et av hjørnene. Tøyet raknet på langs, langt nok til at hun fikk ei remse hun kunne vikle rundt hånda. Hun nappet filla løs fra sømmen i sengetrekket. Så stakk hun fingeren i munnen, sugde, spyttet ut blodet og surret tøystykket tett rundt fingeren. – Jeg skal finne deg, Kodak. Hun fikk dratt remsa rundt håndleddet og viklet forbindin­ gen rundt hånda. Det banket hardt i fingeren. Hun bøyde seg og plukket opp bildet igjen. Hvem var denne voksne kvinnen som sto sammen med ­Kodak? Hun holdt liksom så varsomt rundt ham? Rett bak dem, ei steinete strand, og deretter det store, vide havet. På himmelen, store, hvite fugler med bredt vingespenn. 7

Beta - Bok 2 - Øya.indd 7

30.01.15 13.00


β – Øya

Majke stusset igjen. Ingen beskyttelsesdrakter. Ingen mur. Og den motbydelige fisken. Hun skulle til å slenge det fra seg, men ombestemte seg og stakk i stedet fotografiet raskt inn i innerlomma på uniforms­ jakka si. – Dere skal ikke få slippe unna, hveste hun.

8

Beta - Bok 2 - Øya.indd 8

30.01.15 13.00


Del I

Beta - Bok 2 - Ă˜ya.indd 9

30.01.15 13.00


Beta - Bok 2 - Ă˜ya.indd 10

30.01.15 13.00


Måkeskjær

Kodak la seg godt ut for sjømerket, en gammel, rusten jernstake som antagelig stammet fra alfatiden. Han rettet baugen mot en skygge over horisonten. Var det øya de kunne se der ute? Han la fingeren på kartet og speidet tilbake, innover mot land. Han kunne ikke se muren lenger, de hadde sluppet unna. Lufta var så gnistrende rein, det var så lett å tenke. Den jevne duren fra motorene der bak virket beroligende på ham. Han kikket ut gjennom vinduene i kabinen, studerte dem alle, tett i tett med undrende ansikter på dekk, med blikket ut mot alt dette ukjente. Havet lå rundt dem som et mørke­ blått, blankt gulv. Det strakte seg av gårde så langt det var mulig å se. Hvis skyggen var øya, måtte de være omtrent halvveis. – Det er ikke mye som står inntegnet, med unntak av den firkanten der, sa Jor og dro kartet litt nærmere. – Huset, sa Kodak. – Og så dette, da, hva det enn kan være … Han pekte på to stiplede linjer som tegnet en sektor fra huset på land og ut i sjøen. – Så alt vi trenger for å overleve er der? I det huset? 11

Beta - Bok 2 - Øya.indd 11

30.01.15 13.00


β – Øya

– Det sto i brevet fra alfastyrkene at alt lå klart, fortsatte Kodak. Han speidet forover igjen, mot det han trodde var øya. Men skyggen ble større, raskere enn han hadde trodd. Det var ikke ei øy, det var bare et skjær, tilsynelatende hvitflekket av kalk. Men så begynte det hvite plutselig å røre på seg. Som på kommando løftet alt seg opp. En mengde fugler, hvite, store, tok av fra skjæret der framme og fløy mot dem, alle på én gang. Det måtte være hundrevis. Hettemåker med svart hode, små fiskemåker, gråmåker og store svartbaker med bredt vingespenn fylte synsfeltet. Så var de her. Alle i et eneste stort teppe av vinger. Måkene suste over båten. Så langsomme var vingeslagene at Kodak nesten lurte på om fuglene var virkelige. Et par av de største måkene seilte ned mot baugen, en av dem landet mykt og ble sittende en liten stund, urørlig. Den andre glei opp og over taket og ut av syne. Det var som et varsel. Måka i baugen tippet hodet svakt til den ene sida. Kodak syntes nesten det kraftige, gule nebbet lignet på ei lanterne. Fuglen flyttet litt på føttene av og til for å få bedre tak, men endret ikke stilling, satt bare som en majestet blant alle havets hvite oppsynsmenn som hadde tatt følge med dem dette stykket. – Det er ikke øya, det der. Det må være det ytterste skjæret, her ute, sa Kodak og flyttet fingeren på kartet. Han så ut mot skjæret igjen. – Det må være dette, sa Jor og pekte. Kun et par enslige skarver satt igjen på skjæret nå, som tynne, svarte spyd. Det var akkurat som om noen hadde kilt de svarte vesenene fast i fjellsprekkene. Kodak rullet sammen kartet og stakk det inn mellom styrekonsollen og vinduet. 12

Beta - Bok 2 - Øya.indd 12

30.01.15 13.00


Måkeskjær

– Du vet vel hvor vi kjører? spurte Javar. Han satt med begge øyenbrynene løftet og ventet på svar. Kodak trakk på skuldrene. Det var så mange knapper og instrumenter at det var til å bli svimmel av. Kodak gnei genseren mot sidevinduet for å se bedre gjennom doggen. Det skreik til mot vindusruta, han trodde først en fugl hadde kollidert med båten. Men så gikk en mørk strek over ruta som en pendel foran dem. Utenfor ga Varn tommelen opp til dem. – Ser ut som broren din har fått vindusviskeren til å fungere, sa Kodak til Javar. Viskeren gikk noen takter fram og tilbake og skjøv unna dråpene fra sjøsprøyten på rutene. – Ser du skumtoppene? Det har blåst opp, sa Javar. Måka dro seg av baugen i én bevegelse, lot seg falle av og bære utover med vinden. Og i det samme var Kodak hjemme igjen. Han kjente de glatte årene i nevene, han så moren bøye seg og ta opp garnet, sette ut bøya. Håret hennes, brunt som hans. Fingrene hennes, som raskt, raskt løste opp i knuter, de svarte maskene som løp over ripa etter hvert som han rodde over banken. Øynene hans hele tiden inn mot land, de måtte ikke drive for langt mot øst. De måtte ikke komme i siktlinja for vakttårnene inne ved muren. Og så: I nakken, sola som ville opp. Og over ham, måka, glidende, hvit. Alltid den samme. – Ser du skumtoppene, eller har vi mistet deg? spurte Jor og satte fingeren i ryggen på ham. Kodak hadde ikke merket det selv, men han hadde stått og dradd glidelåsen i jakka langsomt opp og ned. Akkurat som han hadde gjort da han var liten. Det kom en tikkende lyd hver gang låsen glei over en av de små metalltaggene. – Vi skifter kurs, kremtet Kodak og dro glidelåsen helt 13

Beta - Bok 2 - Øya.indd 13

30.01.15 13.00


β – Øya

ned. Det var Jors jakke, den var litt trang. Han hadde mistet sin egen under flukten, da han hadde svømt ut og funnet båthuset. Han finjusterte gangen til båten og tok nytt sikte. Kartet viste at skjæret lå halvveis mellom land og øya, og snart lå det bak dem. Med ett gnistret det til i en av skjermene foran Kodak, og et tall kom til syne. 182. Det måtte være dybden, tenkte han. Så ble skjermen svart igjen. – Beklager, ropte Varn. Javars tvillingbror stakk hodet fram igjen, nede fra kabinen denne gangen. I hånda hadde han flere ledninger. Kodak smilte svakt, men av en eller annen grunn hadde blinket på skjermen gjort ham urolig. Hva visste han egentlig om å navigere med en så stor båt? Og Javar hadde rett. Det var mørke skyer der ute, de hadde kommet uten at han hadde registrert det. – Har Kodak fortalt deg hvor lite drivstoff vi har? Javar så alvorlig på Jor. – Har jeg fortalt deg hvor heldige vi er? spurte Jor.

14

Beta - Bok 2 - Øya.indd 14

30.01.15 13.00


Livni våkner

Livni lå med vidåpne øyne. Noe hadde vekket henne. Men hun hørte ingenting, kjente bare en vond stillhet. Drømmene hadde vært usammenhengende, hun hadde fantasert om en skuddveksling, og det tok et par minutter før hun klarte å avgjøre hva som var virkelighet og hva som var fantasi. Hun lå i hvert fall ikke i sin egen seng. Det var så hardt, underlaget. Hun vrei på seg, hodet var blytungt. Det var som om det satt en hammer der inne og dunket henne i tinningen. Et skudd fra et våpen flerret stillheten. Det var ingen drøm. Det var det som hadde vekket henne. Hun klemte armene tett rundt kroppen. Livni dro pusten inn gjennom nesa. Den var gjenklistret av støv. Hun gnei seg i øynene og anstrengte seg for å vri hodet slik at hun kunne se. Hun hadde sovet med klærne på, skjorta hennes var våt av svette, den lå i krøller, og hun hadde sparket av seg den ene skoen. Rommet hun befant seg i, var ikke så mye større enn dormrommet. Bare et lite vindu høyt oppe på veggen slapp inn nok lys til at hun kunne få et inntrykk av omgivelsene. På den ene veggen hang en stor skjerm. Flimrende bilder 15

Beta - Bok 2 - Øya.indd 15

30.01.15 13.00


β – Øya

avløste hverandre. Noe om et jubileum som skulle være snart. Og vår store nasjon. Hun forsøkte å reise seg opp, men kreftene sviktet. Nå visste hun hvor hun var. Hun lå på helserommet i dormen, på en hard sengebrisk. Hun var så svimmel. Når hun kjente etter, hadde hun en diger kul i bakhodet, og håret var klissete. Hun så på fingrene sine. De var fulle av seigt, svart blod. Minner om alt som hadde skjedd om natta, kom tilbake, som kastet over henne. Klassekameratene, som plutselig, i løpet av bare noen minutter, hadde skjønt de var i livsfare. At de ikke skulle til nordområdene, at det kanskje ikke ­fantes noen nordområder i det hele tatt. Øynene deres, som ble så svarte og rare da de fikk se filmen med henrettelsene. Dunkene i gulvet da vaktene falt sammen rett foran henne. Bedøvelsessprayen. Kampen med Majke. Javar, som nærmest måtte bli tvunget til å slå henne ned. Hadde de klart å rømme, alle? Hadde de klart seg? Et tredje skudd. Ekkoet smalt i husveggene rundt plassen. En liten lyd slapp over leppene hennes. Kunne man høre når et skudd ble avfyrt mot et menneske? På samme måte som man plutselig ante at noen så på en bakfra? Det var slik det kjentes nå. Som et avretterskudd og ikke en øvelse. Nå hørte hun stemmer fra de andre etasjene. Metallisk gjalling i høyttalerne. Elever i dormen som ble vekket og ført til oppstilling i hallen. Støvler som trampet i trappene. Kommando­rop. Livni svelget og svelget. Inni henne var liksom ikke ting helt på rett plass. Det dunket i halsen, instinktene sto som en oppmarsjert hær, klare til å overta for hjernen. Hvorfor var det bare henne her? 16

Beta - Bok 2 - Øya.indd 16

30.01.15 13.00


Livni våkner

Det måtte ha gått bra med de andre, hun måtte bare tro at Jor hadde klart å finne Kodak, og at Kodak hadde klart å få dem i sikkerhet et sted, i skjul for skandiahærens mange blikk. Åh, gud, Nelli. Utvelgelsen, og Nelli som var død. Filmen Jor hadde tatt opp fra togturen. Numre svidd inn i armen. Nakkeskudd. Bruk hodet, Livni. Følelser er tanker. Og tankene styrer du. Snakk til tankene dine. De andre er utenfor fare. Utenfor muren. Jeg hører snart fra Jor og Kodak. Tenk positive tanker. Bare det kan hjelpe de andre. De har ikke bruk for et nervevrak. De trenger deg klar og sterk. Tro på at det har gått bra, tenkte hun. Og det hadde jo gått bra. Alt hadde gått etter planen. – Majke vet ingenting. Hun så ingenting. Jeg hører snart fra Jor og Kodak, gjentok Livni lavt og messende. Hun hadde jo rukket å stenge ned sambandet og slukke lyskasterne. Før hun kom. Majke. Den eneste i ellevte grad de ikke hadde innviet i fluktplanen. Regimeslaven Majke, klatreren Majke, jenta som aldri tålte at noen utkonkurrerte henne. Hun kunne ha veltet alt. Det var ikke tilfeldig at det var nettopp henne Livni ikke hadde informert. At hun hadde utsatt å fortelle henne om gutten i skogen, nummer elleve, som så vidt hadde sluppet unna en massakre. At alle ungdommer som ikke ble utvalgt, ble terminert. Hun hadde ventet. Og hun hadde aldri rukket å gi henne den informasjonen. Heldigvis. Majke hadde ikke sett hvem som satte henne ut av spill. Hun hadde ropt gjennom døra til kontrolltårnet, vært sikker på at det var Kodak som romsterte der inne. Majke var smart, hun hadde selvsagt ikke trodd på ­Nerus 17

Beta - Bok 2 - Øya.indd 17

30.01.15 13.00


β – Øya

historie om kulehullet i jakka. At Kodak skulle være terminert under rømning. Majke tenkte nok at Kodak var den eneste av dem som var i stand til å lede og gjennomføre et opprør. Hun husket hva major Neru hadde sagt under avhøret den morgenen de fant Kodaks gjennomhullede jakke nede ved sjøen: Det må selvsagt ikke komme ut at han er død. Vi trenger ingen martyrer. Ville de gjøre det samme en gang til? Dysse alt ned? Major Neru ville selvsagt gjøre alt for å dekke over det som hadde skjedd. Han ville bli degradert, om ikke regelrett fjernet, om det kom ut at en hel klasse hadde klart å rømme rett foran nesa på ham. Hun måtte komme seg opp. Livni støttet albuene mot madrassen, pustet tungt og dro seg opp i sittende stilling. Livni kjente en gang til på kulen i hodet. Den var øm. Hun hadde fått Javar til å angripe henne der oppe i kontroll­ tårnet. Det måtte se ekte ut, og hun hadde falt bakover og antagelig slått hodet sitt mot noe hardt. Etter det var alt blitt svart. Noen måtte altså ha funnet henne der på gulvet ved siden av Majke. Fraktet henne hit til helserommet. Men ikke tatt livet av henne. Dersom flukten hadde slått feil og Jor eller Kodak eller noen av de andre var blitt tatt, ville de blitt torturert til Livnis navn hadde kommet opp. Da ville hun neppe ligget her på sykestua, uten vakthold. Da ville hun vært i en celle. Kanskje var hun dermed utenfor mistanke, enn så lenge. Men hva med skuddene hun hadde våknet av? Hva var det som skjedde der ute? Hun kom seg på beina. Offisersarmbåndet hennes lå på sengebrisken. Hun børstet støvet av ermene, knyttet på seg skoen, rettet på håret i speilet. Så 18

Beta - Bok 2 - Øya.indd 18

30.01.15 13.00


Livni våkner

greip hun armbåndet og vendte på det. Det nye offisers­ nummeret var preget i gull. Hun klemte det fast på håndleddet. Livni dro pusten tungt et par ganger, var redd det skulle høres i den andre enden at hun var nervøs. Så kalte hun opp major Neru over armbåndet. Nå må jeg klare dette, tenkte hun. – 0010 Livni. Jeg har opplysninger om opprørerne. Over. Det gikk et par sekunder. Livni hørte stemmer ute på plassen, skraping mot asfalten, en bil som startet. Et oppkall kom over armbåndet. Det var motordur i bakgrunnen. – Major Neru, Stasjon 21, til 0010 Livni. Straks hos deg for avhør. Var Majke våken, tro? Hadde hun allerede rukket å spre giften sin? – Major Neru. Er angrepet over? Jeg hører skyting. Og har Majke overlevd? – Det er konfidensielt, sa major Neru knapt. – Men … – Hold deg klar for avhør, offisersaspirant. Over og ut. Livni klemte neglene hardt inn i håndflatene. Nå var det ingen vei tilbake.

19

Beta - Bok 2 - Øya.indd 19

30.01.15 13.00


hva om noen var på jakt etter deg?

bor i grimstad og har fire barn.

hva om internett var erstattet av et overvåkningsnett,

samfunnsviter, journalist og

som kontrollerte alle dine bevegelser?

forfatter. har tidligere utgitt

hva om du ikke visste hvem som var foreldrene dine, eller

barneboka kjære miranda ... kjære

om du hadde noen?

liv ... (2003) kodak og jor har unnsluppet et iskaldt diktatur, der kunst,

TORBORG IGLAND AMUND HESTSVEEN

torborg igland (f. 1967)

780078 KODAK 15 år. Opprørsk og skeptisk til autoriteter. Sliter med skyldfølelse for noe som en gang skjedde med familien hans.

litteratur og musikk er forbudt. sammen med 24 andre ungdommer har de flyktet til ei ubebodd øy. tilbake i skandia ligger livni skadet på sykestua. hun må spille sitt livs rolle. ingen må vite hva hun har gjort, eller hvem hun hjelper. amund hestsveen (f. 1971) bor i kristiansand. cand.mag. med historie, kunsthistorie og engelsk. journalist, fotograf og forfatter.

de tre vennene forstår at de ikke kan gi seg nå. tyrannen må styrtes. og de har et hemmelig våpen mellom hendene, som ingen militærmakt kan stoppe.

780123 LIVNI 15 år. Offisersaspirant og major Nerus assistent i Stasjon 21. Vet ikke hvem foreldrene hennes er, eller om hun har noen. Dobbeltagent.

andre bok i betaserien. en intens trilogi om norden 60 år fram i tid. om beta 1 flukten: - «hunger games» på norsk. marie l. kleve, dagbladet

- bli bitt av flukten-basillen du også! nina aalstad, ubok.no

9 788205 476813

590055 JOR 15 år. Oppvokst som privilegert, i en familie av lojale skandister. Dristig og utholdende. Men når lillebrorens liv står i fare, settes hun på en hard prøve.

Beta bok 2: Øya  

De har flyktet for livet, de har unnsluppet, men til hva?