__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

TONE B. BERGFLØDT

EN OPPVEKST I SKYGGEN AV NS

DOKUMENTAR


Farfars skrin av Tone B. Bergflødt Copyright © 2020 Forlaget Prego Mobile AS v/ansvarlig forlegger Geir Felling-Andersen www. pregomobile.no Omslagsdesign: Kristin Levy, Idéverkstedet AS Grafisk produksjon: Gyllene Snittet bokformgivning AB Tidligere utgitt som hardcover 2018 Trykt hos Scandbook AB i Sverige 2020 1.opplag 2020 ISBN 978 82 93369 23 3


Forord

D

et er gledelig at denne velskrevne boken, som behandler et så vanskelig og ennå kontroversielt tema, er blitt en salgssuksess og derfor nå kommer i pocketutgave. Innholdsmessig er det en både sterk og dypt personlig fortelling, der forfatteren lykkes i å koble familiehistorien, og sin egen plass i denne, til den «store» nasjonale historiefortellingen. Ikke rent få i dagens Norge er barn, barnebarn eller på annen måte i nær slekt med noen av de 60 000 som under okkupasjonen var medlemmer av «Nasjonal Samling» og ble straffet som landssvikere. NS-fortiden berører altså livene til et betydelig antall nålevende nordmenn, om enn i ulik grad og på forskjellig vis. Hittil har imidlertid bare noen få stått frem offentlig og fortalt om følgene foreldres eller besteforeldres NS-medlemskap har fått for familien og dem selv. Jeg synes at Tone Bergflødt mer enn de fleste i 2. eller 3. generasjon som har skrevet bøker klarer å håndtere det ennå brennbare NS-temaet på en nøktern og nyansert måte. Slik gis leseren innsikt både i NS-medlemmenes motiver og virkelighetsoppfatning under krigen, og i familienes «skjebne» gjennom etterkrigsårene helt frem til i dag. Les for eksempel det fine portrettet av forfatterens farfar! Boken er på ingen måte noen NS-apologi, men inviterer til å forstå de menneskene som havnet på «feil side» og reflektere over deres valg, og konsekvensene av det.


Mer enn noe annet er det likevel en bok om hvordan senere generasjoner har levd i skyggen av NS, kanskje særlig der det som hendte 1940-45 mer eller mindre er blitt fortiet innen familien. At tiden nå bør være kommet til åpenhet også på dette området er enda en grunn til å anbefale denne boken, både til de mange som selv har hatt NS-medlemmer i sin familie og til alle som vil vite mer om en lite utforsket men viktig del av nyere norsk historie. Baard Herman Borge, professor i statsvitenskap ved UiT – Norges arktiske universitet. Harstad, januar 2020.


Det som ikke er kommet til bevissthet, innhenter oss som skjebne. C.G. Jung


Til HÃ¥kon, Eirik og Olav


Innledning

J

eg har slitt med skam det meste av livet. Nedarvet skam. Mange NS-etterkommere i Norge skammer seg. Jeg er en av dem, i tredje generasjon. «Det er som et hull i huden. Det går rett inn i sjelen. Derfor gror det ikke slik som overflatiske sår gjør. Smerten kjennes hver gang jeg hører noen snakke om temaer som nærmer seg det, eller jeg leser i avisa eller i ei bok om noe som likner. Noen ganger har jeg forsøkt å glemme det, gjemme det, tenkt at jeg må lukke det, sy det igjen slik at det blir borte for alltid. Eller brenne det bort og la asken forsvinne med vinden. Hver gang har jeg stoppet meg selv fordi jeg har tenkt: Nei, dette er jo mitt innerste, mitt sår, det er jo en del av meg, og jeg kan ikke fjerne det uten å skape et nytt sår. Da vil jeg heller ha det jeg har. Forsøke å skape det om til noe. Mitt eget, noe jeg kan bruke. Noe vakkert og verdifullt. Til gull? Da kan det hende det kan deles med andre. De vil ikke ha det om jeg deler det før det er blitt til gull. Alt grums og all grus, leire og skitt som omgir gullskatten er det jo ingen som vil ha.» Klumpen som ble dannet ved kjøkkenbordet i barndomshjemmet, den som var lagret lengst unna bevisstheten min, kom til syne da tyngden av den, og alt det numne rundt, var blitt altoverskyggende og gjorde at jeg ville dø, men i stedet bestemte 9


meg for å ta tak i klumpen og finne ut om den lot seg smelte eller omforme. En healer dukket opp som en hjelper på veien. Jeg hadde ingen erfaring med den alternative verden. Jeg var økonomiutdannet og hadde jobbet i bank til smellen kom, og jeg forsto at dette var en anledning til å skifte retning i livet, til å utvikle andre sider av meg selv. Jeg var helt i starten av psykologistudier på universitetet. Jeg hadde så vidt begynt å nøste opp fortida, og var i gang med å finne ut hvem jeg var, midt i livet. Healeren holdt hodet mitt i hendene, slapp det forsiktig ned på puta og følte auraen med hendene som lukket seg beskyttende, som kronblader rundt det sårbare hodet. – Det er en bestefar her, sterkt til stede, sa hun. – Bestefar?? – Ja, svarte healeren. Jeg forstod brått at den fremmede så noe som var usynlig for meg, og spurte videre: – På hvilken side? – På farssiden. – Hva gjør han her, han er jo død og jeg har ikke tenkt på ham på lenge? – Hvorfor har du ikke tatt deg tid til å sørge over ham, jeg ser at han sto deg nær? Demningen brast, tårene flommet. Proppen løsnet, som i et badekar. Jeg hadde fått en jobb å gjøre. Jeg gråt og ulte i bilen hele veien hjem. Der hos healeren startet tilbakeblikket på livet fram til nå, og jeg tok tak i tråden fra 10-åringens skjebneøyeblikk – fant den harde klumpen, og steinmurene som var bygd rundt for å beskytte den, som om den skulle ha verdi. Bildene kom først. Jeg malte prosessen, og så skulle det ta ytterligere 17 år å finne ordene. 10


Mitt indre liv hadde stivnet, var blitt hardt som stein, stein som nå ble knust av en voldsom kraft og ble til grus, og så til fin sand som kunne renne ut – som ut av et timeglass. Tårene skylte sanden bort slik at det ble avdekket et nytt underlag, nytt, friskt jordsmonn, hvor nye frø kunne sås og vokse med ny kraft og gi liv til en forvist sjel. Den stakkars sjelen min hadde vært borte i mange, mange år, og jeg kom på ordene i «Gabriellas sång» fra filmen «Så som i himmelen»: «… kanskje hadde jag inga val, bara viljan at finnas kvar …» Slik var det for meg også. Sjelen min hadde gjemt seg da jeg fikk greie på det forferdelige om farfar, og et falskt selv ble skapt. «Det er viljen som skal straffes.» Advokat Jens Chr. Hauge skrev det i sin kronikk i Aftenposten den 28. juni 2012 i forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik. «Er man seg sine ugjerninger bevisst, skal man straffes. Det er den bevisste viljen som skal knekkes med straff. Og ABB ville.» Ville farfar? Hva var det i så fall han ville? Hva var det han ville som var så uhyrlig at viljen hans måtte knekkes med straff ? Han og minst 50 000 andre. Og hva med oss etterkommere, barn og barnebarn av NS-medlemmene, skulle også våre viljer knekkes med straff ? Hvordan reiser vi oss igjen etter noe slikt? Hvordan tar vi tilbake familiens selvrespekt etter at familiemedlemmer har blitt fradømt både stemmerett og allmenn tillit? Etter krigen tok farfar sterkt avstand fra det han hadde vært med på. Han angret seg, og ble dypt religiøs. Det kan være med på å forklare at pappa ikke så seg tilbake, at han anså krigen som ferdig, opp og avgjort. For meg var det ikke hat mot farfar eller pappa som var drivkraften til å gå inn i 11


historien. Jeg var glad i dem begge. En forståelse for deres valg om å tie har vokst fram etter hvert, og jeg har forsonet meg med det. Farfar etterlot seg et skrin da han døde. Det hørte til på gården og havnet hos meg da jeg benyttet odelsretten og overtok gården etter min far. Da jeg åpnet skrinet etter farfar for første gang, og oppdaget diktene hans og alle brevene han hadde tatt vare på fra krigens dager, vellet det en smerte opp i meg ulikt noe jeg hadde kjent noen gang. Hvem sin smerte var det jeg kjente? Jeg traff flere NS-etterkommere under arbeidet med boka. Jeg fikk bekreftet det jeg trodde: krigen lever fortsatt i minnene til mange mennesker, sammen med skyld og skam. Taushet og fortrengning preger denne delen av krigshistorien. Noen av de små glimtene inn i de ulike skjebnene har kommet til meg nærmest hviskende på tomannshånd, og essensen er gjengitt anonymt. En typisk situasjon som var felles for meg og en kvinne jeg traff i et selskap, var hvordan både hun og jeg hadde fått rede på familiehistorien vår. Begge hadde vært rundt 10–12 år og fått greie på det hjemme ved kjøkkenbordet, i form av en ubetenksom bemerkning. Ingen av oss hadde vært modne nok til å ta inn over oss en slik opplysning. Det vi hadde fått høre hjemme, stred imot det vi hadde lært på skolen. Det ble ikke snakket om krigen hos noen av oss. Da vi begge gikk på barne- og ungdomsskolen på 1970-tallet, ble krigshistorien og omtalen av NS-medlemmene framstilt unyansert negativt. Det skapte splittelse i virkelighetsoppfatningen i unge barnesinn, og i forholdet til våre bestefedre. Slik startet både hennes og mitt møysommelige arbeid med å finne en sannhet vi kunne leve med. 12


Var følelsene jeg hadde rundt farfars NS-tilknytning og pappas taushet virkelig min skam? Jeg stilte spørsmålet på Facebook-veggen min etter å ha lest et avisinnlegg i 2013 av forfatteren Bjørn Westlie, som var sønn av en frontkjemper. Westlie foreslo i innlegget at etterkommerne etter NS-medlemmene burde be om unnskyldning og ta et offentlig oppgjør med det deres fedre hadde vært med på. Jeg fikk mange kommentarer på veggen, stort sett om hvor urimelig og uforståelig folk syntes det var. Skulle jeg be om unnskyldning for noe som skjedde lenge før jeg var født, bare fordi jeg var født inn i den familien? Var farfars valg min skam? Burde jeg fortsette å skamme meg? Det virket som om noen tenkte slik, andre ikke. Noen NS-barn la all skyld for problemene sine på foreldrene og frikjente dermed krigens seierherrer og samfunnet. Andre forsvarte foreldrene og vendte hatet mot systemet. En tredje variant var de som mente at historien til nå har vært for svart/hvit, og at tida har kommet for å nyansere bildet. Jeg skriver min historie i håp om å bidra til nettopp det. Allikevel var jeg enig med Westlie da han skrev i Morgenbladet 14. august 2009: «Jeg er livredd for at vi skal sitte igjen med et inntrykk av at begge sider var like ille.» Westlie fryktet historieforfalskning og at en eventuell unnskyldning fra staten overfor NS-barna kunne relativisere de valgene NS-medlemmene tok. Ved å fortelle hvordan NS-tilknytningen var for meg og min familie, håper jeg at andre også kan bli inspirert til å fortelle sine historier. Deling gjør børa lettere å bære. En gang fortalte jeg en venn om diktene jeg fant i skrinet etter farfar. Min venn, som selv skrev bok om krigen, sa: – NS-medlem som skrev dikt, det hadde jeg aldri trodd. 13


Fordommene skinte tydelig igjennom, det var utenkelig for vennen at farfar som var bonde og NS-medlem, kunne ha en myk side. Etter at farfar var død, ryddet vi etter ham. Han hadde tatt vare på en tallerken fra Porsgrund Porselen med hakekorsmerket på. Vi skvatt ved funnet. Da jeg ved en anledning kom til å fortelle om det, som en kuriositet, fikk jeg høre: – Den som sparer på slikt, skulle vært skutt i knehasane. På gymnaset på 1970- og 1980 tallet fikk jeg høre at en i klassen min ikke fikk lov av foreldrene sine å være med hjem til dem i klassen som kom fra tidligere NS-gårder. Foreldrene hadde pekt ut på kartet hvilke gårder det var. De små dryppene jeg har fått helt fram til 60–70 år etter krigen, kan kanskje virke bagatellmessige. Allikevel nevner jeg dem, fordi de små kommentarene viser at det fortsatt er kraft i historien. De fleste nordmenn med foreldre eller besteforeldre som opplevde krigen, har et forhold til den. For det meste har de bygd sin forståelse på overleverte historier fra forrige generasjon og skapt sin sannhet ut fra det. I tillegg utgis det mange bøker om krigsårene, og det er fortsatt historier som ikke er fortalt. Stadig nye vinklinger og skjebner kommer i bokform og bidrar til flere nyanser av svart/hvitt-bildet som lenge har vært gjeldende. Jeg har tenkt mye på fordommene jeg selv har hatt overfor mennesker som ble tiltrukket av og knyttet seg til partiet Nasjonal Samling. Mine fordommer har vært de samme som i samfunnet for øvrig, men de stemte aldri med opplevelsen jeg hadde av farfar. Det skapte en indre konflikt i meg. I et av diktene sine uttrykker farfar et ønske om å bringe lys til andre. Om hans opplevelser og erfaringer skulle være godt 14


for noe, så måtte de gis mening ved å bli formulert slik at erfaringene kunne deles med andre. I stedet la han diktene sine i skrinet, og lot skjebnen råde. Jeg spør meg selv: Er tida inne til å vise fram innholdet i skrinet? Da kommer tvilen, den som har sittet der hele livet: Hvem vil la seg opplyse av en som er dømt for landssvik? Eller av meg, barnebarnet hans?

15


N

azist, jævla nazist! Den velkjente stemmen i vinden hvisket. Var jeg i ferd med å bli gal? Alt jeg sa og gjorde gikk gjennom nazist-filteret i hodet, slik at stemmen i vinden ble beroliget, og tiet en stund. Hver gang jeg sa eller tenkte noe som kunne berøre temaer som innvandring, nasjonalstat eller nøysomhet, kjente jeg kloa i magen, den som varslet – Nå blåser det opp! Og stemmen i vinden gjorde seg klar…. Roe ned magen, roe ned, roe ned. Så jævlig var det, så innihelvete vondt å være redd. Redselen artet seg som en kraft som kom og blåste meg langt av gårde – ut av samfunnet, dit hvor ingen ville ha med meg å gjøre. Traumet til farfar satt der som en diktator som bestemte at jeg måtte gjøre som andre, si som andre, ikke heve stemmen, ikke motsi. Frykten kom tidvis tilbake med full styrke, det kunne skje når jeg hevet stemmen, gikk imot det andre mente. Stemmen i vinden hvislet slangeaktig: –Er du blitt nazissst nå? Jeg vissste det vissste det, du ble det til sissst…. Filteret skrudde seg automatisk på hver gang jeg var uenig med noen; var det jeg mente nazistisk? Som å stå opp for matjorda. Markens grøde. Hamsun var nazist. Å være mot EU, var jeg nasjonalist da? NS-folkene var nasjonalister. Å være på 16


bøndenes side var farlig. Var bønder, nasjonalister og nazister det samme? Etter at jeg som 10–12 åring fikk greie på at farfar hadde vært NS-medlem under krigen, gikk det etter hvert opp for meg hva det innebar. Kjærligheten jeg hadde til ham, ble gradvis innblandet en krypende forakt – den samme forakten samfunnet for øvrig i alle sammenhenger viste at de hadde for de som hadde valgt gal side under krigen, følelsen var lært. Det er seierherrenes sannhet som blir fortalt. En taper kommer aldri til orde. Men hva hadde farfar egentlig gjort? Etter krigen foregikk en politisk rensing. Tankene og ideene som landssvikerne hadde latt seg infisere med, skulle utryddes, og vertskapet for ideologien, NS-folka, skulle med i dragsuget. Alle som hadde latt seg forføre, skulle fryses ut av samfunnet. Hadde de virkelig vært onde, alle sammen? Jeg hadde den samme skepsisen til NS-folkene som samfunnet hadde. Hadde farfar og farmor egentlig vært infiserte, smittefarlige nazister, dårlige mennesker som samfunnet burde beskyttes fra? Var farfar og farmor onde? Og hva med meg da? Kanskje var jeg også en slik? Kanskje hadde jeg det i meg, kanskje hadde de brakt det videre? Kanskje «smittet» jeg andre igjen, bare ved mitt blotte nærvær? Og hva var dette «noe» jeg var redd for at jeg hadde i meg? Jeg kjente en klump i halsen og tårer som trengte seg på. Jeg svelget – og endelig, der kom tårene. Jeg hadde pleid å bli sint, og hadde lengtet etter å smelte sinnet bort og bli lei meg, å vise 17


andre hvor vondt det gjorde, hvor slitsomt og ensomt det var å stå i det. Nedarvet skam kan sitte lenge i kroppen, og den kan sitte hardt. Fortidens skam har omsluttet meg hele livet, egentlig uten at jeg var klar over det. For min del viste skammen seg i form av overtilpasning. Jeg hadde levd etter andres forventninger. Det endte i utbrenthet. Først da jeg begynte å bearbeide historien, forsto jeg at skammen ikke var min, men at det var opp til meg selv å frigjøre meg fra den. Skam handler ofte om kultur og konvensjoner som endres over tid. Det betyr at de som levde på den tida, generelt sett var like skyldige eller uskyldige i sin samtid, som vi som lever i dag er ansvarlige for våre valg. Vet vi alle hvilke handlinger vi begår i dag, som ettertida vil prise eller fordømme? Hva visste de som meldte seg inn i det politiske partiet Nasjonal Samling? Den allmenne fordømmelsen som fortsatt preger NS-tilknytningen er et tabu som er igjen i Norge i dag. Etter å ha åpnet farfars skrin og stukket hull på familiebyllen av hemmelighold, kan jeg kanskje greie å tegne et bilde av valgene hans i sanntid. Var det noe han skammet seg over? Forfatteren Tor Bomann-Larsen gjorde dette mer begripelig for meg da han fortalte fra sin bok Æresordet. Jeg lyttet til krigshistorien, og noen av ordene hans festet seg og ga svar på vanskelige spørsmål: Krigen trappes opp, kongen sliter med sin egen regjering for å holde Norge nøytralt. Han er redd for at Norge vil havne på feil side i konflikten, det vil si på tysk side. Han er i tvil om dette helt til 8. april 1940, dagen før Blücher seiler inn i Drøbaksundet, og det blir klart at det er Tyskland som angriper. 18


Fram til da lurte de på: Når angrepet kommer, vil det være engelske eller tyske skip som kommer? De siste ordene til Bomann-Larsen gav også viktig innsikt: Kong Haakon etterlot seg mange dagbøker, og de siste notatene på løsark. Da han var tilbake i Norge etter fem år i England, førte han løsbladene inn mellom permer igjen, og var tro mot de notatene han hadde skrevet, ifølge forfatteren, med unntak av den siste setningen. Kongen skrev, fem år etter, da han var tilbake i Norge: Devonshire lettet kl. 20, og jeg så Norge forsvinne i horisonten. Mens det sto på, skrev han på løsark: Devonshire lettet kl. 20, og jeg så Norge for siste gang. Det viser at den ekte historien skapes der og da, og bærer preg av de følelser som hører til situasjonen. Historien som skrives i ettertid, når fasit er tilgjengelig, kan aldri bli sann.

19


N

azisme er tabu. Ordet «tabu» kommer opprinnelig fra Polynesia og betegner noe hellig, noe urørlig. I norsk dagligtale blir ordet brukt om et tema i en kultur som alle er enige om ikke skal omtales. Om noen tar opp et slikt tema, eller stiller spørsmål ved et tabu, blir de møtt med aggresjon, sinne og sterk fordømmelse av de toneangivende personene i den samme kulturen. Målet for verdenssamfunnet etter andre verdenskrig, var å utrydde nazisme-ideologien. Derfor skulle den heller ikke snakkes om. Ideologien ble beskrevet i Hitlers manifest Mein Kampf. Boka appellerte til den tyske befolkning etter tapet og sanksjonene fra verdenssamfunnet etter første verdenskrig. Nederlaget var stort, sanksjonene harde, og folk følte seg ydmyket. Ordene hans, samt Hitlers evne til massesuggesjon ved direkte taler til folket, traff følelser som ulmet i mange. Det handlet om å gjenreise Tyskland til en stormakt, og det viste seg at folk var villige til å gå langt for å ta tilbake heder og ære. Alle vet om de katastrofale følgene det fikk at Hitler kom til makten og forsøkte gjenreisningen på sin måte. Det resulterte i ufattelige grusomheter. Nazisme ble synonymt med ondskap. I Norge har det lenge rådet en oppfatning av at alle NS-medlemmer var nazister. «En konsekvens av NS` samarbeid med okkupantene var at 20


partiets 55 000 medlemmer ble varig brennemerket som nazister og landssvikere. Deres barn var også utsatt for stigmatisering, både under og etter krigen», hevder historiker, førsteamanuensis og forfatter Baard Herman Borge. Borge nedla et stort forskningsarbeid for å finne ut om etterkommerne etter NS-medlemmer fortsatt bærer på ødeleggende skam, og hvordan foreldrenes valg har hatt betydning for disse barnas liv. Han gjorde sin undersøkelse i 2001–02. Han intervjuet 376 NS-barn født mellom 1928 og 1971. Undersøkelsen og funnene ble publisert i doktoravhandlingen I rettsoppgjørets lange skygger ved Universitetet i Bergen i 2012. Analysen til Borge belyser, blant flere, disse to spørsmålene: «Har NS-barn en overhyppighet av stress-symptomer og nedsatt mental helse? Og hvordan kan en forklare variasjoner i psykisk helse innen gruppen?» Jeg leste studien og festet meg først og fremst ved de vanskelige familieforholdene Borge fant, særlig barnas relasjon til far viste seg å være komplisert. NS-barna var glade i faren sin som andre barn, men opplevde at samfunnet tok avstand. Om faren fastholdt sitt standpunkt politisk, måtte barna gjøre et vanskelig og hjerteskjærende valg, mellom faren/familien eller samfunnet. Det var ikke alltid så lett som en kanskje skulle tro, å innse at man hadde valgt feil, og innta en helt ny verdensanskuelse. Min farfar valgte den tredje løsningen – fullstendig taushet og slutt på all politisk interesse, engasjement og aktivitet. Hvordan skulle jeg da få vite det mange andre visste? Studien viste at NS-etterkommerne hadde lengre utdanning og lavere lønnsnivå enn befolkningen ellers. Det gav også gjenklang. For meg ble utdanning livsviktig, og jeg ble den første i 21


a n g e l i ca

familien med universitetsutdanning. Men jeg kom seint i gang, Vi kjører tilbake til Bærum med bilen full av minner. Maja i slekta vår var det ikke tradisjon for annet enn praktiske yrker. sitter på fanget til mor. Hun er på størrelse med et stort barn, og Selvhevdelse på andre måter enn ved konkret, ærlig arbeid, var jeg forstår at det skal bli godt å få henne hjem. Det vil gå for ikke aktuelt for mine forfedre. Motet og kraften til å selge seg dypt å snakke mer om datteren nå. I stedet lufter vi en felles selv, og å stå opp for seg selv, var svak hos både farfar, pappa og undring over hvordan det må være å jobbe i lagerbransjen. Skal meg selv, helt til jeg tok tak og sørget for kunnskap gjennom tro hva som finnes av historier inni alle de andre trekassene? utdanning. Det gjorde meg tryggere på egne meninger. Men heller ikke det temaet slår særlig an. Det holder visst med Kongsrud, Holmen, Vattø og Engh skrev en hovedoppgave i Maja og mors egen historie nå. 2008, Psykiske lidelser og opplevd stigma, hvor de fikk resultater Først mot slutten av bilturen, når Lommedalen minner oss som begge om hvorfor vi har vært på tur, nærmer vi oss dagbøkene på ny. Hvordan det er best for henne at jeg får tilgang til innholdet. « tyder på at offentlig stigma overføres til selvstigma som en Hun sier at hun må lese dem først, men det er ikke sikkert at prosess gjennom fire steg, som alle er nødvendig for at stigma hun kommer til å greie så mye om gangen. Stor sorg må tas ut i skal påvirke selvbilde. Personen må først kjenne til de kulturelle små porsjoner. stereotypiene, deretter vil det å si seg enig i stereotypiene bidra Så snakker vi litt om sorgbearbeiding, slik vi har gjort i mange til internalisering, som resulterer i dårlig selvbilde.» av våre tidligere samtaler, og hvilket arbeid som trolig ligger foran henne for at hun langsomt skal kunne vende tilbake til Utfra en slik teori, kan det se ut som at arvesynden fortsatt er hverdagen. Det orker hun ikke å tenke på. Men hun fastholder gjeldende i vårt høyt siviliserte samfunn hvor vi liker å tro at at hun vil gjøre alt hun kan for å medvirke til boken, og gjentar mulighetene er de samme for alle. at Angelica flere ganger sa at hun selv ville skrive bok når vanNoen må yte mer for å oppnå det samme som andre, fordi de skelighetene en gang tok slutt. hører til i en gruppe som starter på minus. NS-tilknytning er et – Hun visste bare ikke … fortsetter mor mens tårene triller skjult stigma i Norge. Mange etterkommere kjenner til stigmaigjen. – Hun visste bare ikke at det skulle slutte … sånn. et og har internalisert samfunnets syn på sine foreldre og besteforeldre gjennom de fire stadiene som her beskrives. Resultatet Angelica ble tatt med keisersnitt fordi hun lå med hodet opp. er iblant et, for utenforstående, uforståelig dårlig selvbilde for Under svangerskapet hadde både leger og jordmødre flere gannoen av etterkommerne som har gjennomgått denne prosesger prøvd å snu henne – uten å lykkes. Derfor tok de ingen sjansen. Andre etterkommere nektet å la samfunnets syn påvirke ser og lot den velskapte, lille jenta komme direkte ut av mors seg, noen sluttet aldri å forsvare foreldrenes syn. mage. Hun veide 3,053 kg og var 48 cm lang. Det finnes ikke noe positivt ved å bli assosiert med nazisme 2422


eller NS. Derfor er det ikke rart om etterkommerne ikke vil fortelle om sin bakgrunn. I møte med andre vil man være på vakt og skjule denne delen av sin bakgrunn. Man bruker krefter på dette, livskraft som bindes og etter hvert kan spre seg til andre områder i livet og bli altoverskyggende om traumet ikke blir bearbeidet. Den tilbakeholdte livskraften kan utvikle seg til generalisert angst, som kan bli livshemmende om den forblir ubehandlet. Studien til Baard H. Borge tok for seg hele den store gruppa av NS-medlemmer, både de som var aktive under krigen og deltok med verv i partiet, og de som kun var medlemmer, og kanskje ikke engang hadde vært på et eneste møte. Alle ble behandlet som kriminelle og ble straffet etter krigen. Noen med fengselsstraff, bøter og inndragning av stemmerett, noen få til tap av allmenn tillit i minimum ti år. Store norske leksikon skriver om tillitstap: «Tillitstap, forkortet betegnelse for straffen «tap av almen tillit», innført ved provisorisk anordning av 22. jan. 1942, senere gjentatt i landssvikanordningen av 15. des. 1944 og landssvikloven av 21. feb. 1947. Tillitstap medførte et meget omfattende tap av offentlige og private rettigheter, men fullstendig tillitstap ble bare i ytterst begrenset utstrekning idømt under landssvikoppgjøret. I alminnelighet innskrenket man seg til å fradømme visse bestemte rettigheter (begrenset rettighetstap).»

UTDRAG SLUTT

En konsekvens av tillitstap var at NS-medlemmene ikke hadde mulighet for å få jobb i staten.

23


Profile for Prego Mobile Forlag

Farfars skrin – i skyggen av NS (pocket) / Tone B. Bergflødt  

Dette er fortellingen om farfar, pappa og sønnedatteren på en gård på Østlandet. Den ytre handlingen i boka er barnebarnets vei til forståel...

Farfars skrin – i skyggen av NS (pocket) / Tone B. Bergflødt  

Dette er fortellingen om farfar, pappa og sønnedatteren på en gård på Østlandet. Den ytre handlingen i boka er barnebarnets vei til forståel...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded