Page 1

Nr. 3/3 - 2012

Alastair Mcintosh Konservativ vs liberale kristne Legge ned Teologisk Fakultet?


akt (Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening. Bladet kommer ut fire ganger i året.

Innhold:

Omslagsbilder: Jon Olsen

Ansvarligredaktør: Leder av NKS, Stine Walmsness.

Redaktør: May Britt Kirkhus Johansen

Redaksjon: Oda Helene Evjen Mina Berg Sindre Punsvik Gaute Granlund

Layout: Finn Jesper Strandberg Kontaktinformasjon: akt Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo www.forbundet.no

e-post: akt@forbundet.no Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og tekster. Bilder må være i høy oppløsning, minimum 300 dpi, samt egne seg for trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert. Omtaler av bøker, musikk, film o.l. bør ikke overstige 2000 tegn.

Redaktør

s.

3

Norges koselige studentforbund

s.

4-6

Åpen og ærlig på MF

s.

7

Konservativ vs liberale kristne

s.

8-11

Alastair Mcintosh

s. 12-17

Asylpolitikken

s. 18-19

Motivasjon

s. 20-21

Legge ned TF?

s. 22-24

Trans i Svensk kyrkan

s. 25

Forbundet i verden

s 26-27

Bokanmeldelse

s. 29

Forbundets leder

s. 30

Skriftestolen

s. 31

Bidragsytere:

Trykk: Nordberg Trykk

ISSN: 0801-9775

Opplag:

Forfatter, Alastair Mcintosh Skribent ved www.kristenogprogressiv.no, Torkil Hvidsten Omslagsillustrasjoner, Jon Olsen

800

Ilustrasjoner, Sindre Punsvik, Oda H. EvjeN Abonnement: 125,-

Fotograf Sian O`Hara

Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

Sogneprest i Røst, Gaute GranlunD


LEDER

Det er ikke alltid like lett å vite hvordan man skal være kristen og radikal i dag. Skal vi fortsatt gå ut i gatene med kamprop og bannere? Er vi radikale dersom vi ikke gjør dette? Det er mye som har begynt å røre seg i det radikale miljøet og i forbundet for tiden. Nye krefter tørker støv av gammel kunnskap og prøver ut nye veier i det radikale landskapet. Felles for dem er at de forsøker å definere hva som skal kjennetegne det kristen radikale i fremtiden og nåtiden. Dette har vi i redaksjonen forsøkt å fange opp i dette nummeret. Daniel snakker om hvordan vi kan skape utvikling i det radikale miljøet. Torkil fra kristenogprogressiv gjester med sin tekst om konservative versus liberale kristne. Oda snakker om hvordan vi kan finne motivasjon og driv. Alastair McIntosh utfordrer oss på hvordan prekener kan brukes på kafe og hvordan miljøengasjement kan begrunnes religiøst. Et bredere politisk engasjement blir parallelt tatt opp i asylbarnpolitikken til Sindre. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre for vår egen utvikling er å gi rom for uenighet også innenfor en gruppe kristne som er enige i mange verdier som for eksempel homofili og kjønn. Vi må våge å ha sterke meninger og stille spørsmål til gamle tradisjoner. Vi må se mulighetene i det store feltet som religionen vår omfatter. Jeg tror absolutt at våre to store kampsaker vil være en viktig del av vår identitet. Men jeg mener at vi ikke trenger å begrense oss til dette. Å stå fritt til å kunne søke kunnskap og inspirasjon fra en bred plattform og å utvide hva vi ønsker å stå for tror jeg er positivt for vår utvikling. Det er vi som må prøve nye veier og finne ut av hva vi ønsker å kjempe for.

REDAKTØREN

May Britt Kirkhus Johansen

3 nr. 3/3 - 2012


Det nye Forbundet, en selvgod klubb. ge i l e s o k Et essay om Norges kristelige studentforbund. Tekst: Daniel Brändle, styremedlem i Oslo kristelige studentforbund Foto: May Britt Kirkhus Johansen

I løpet av de siste årene har Forbundet gjennomgått et generasjonsskifte. En synlig fornying har foregått på medlemsplan, men på et ideologisk nivå er det tilsynelatende oppstått et vakuum. Høsten 2009 ble jeg, som et nytt og tvers gjennom engasjert medlem av vårt kjære Forbund, fort introdusert for fortellingene fra gamle dager – de romantiske mytene om en fabelaktig, opprørsk, radikal og opposisjonell bevegelse. Vi som var nye ble konfrontert med denne tradisjonen, vi ble introdusert for de siste generasjoners helter, og ville selv bli som dem. Jeg var blant dem som til å begynne med ønsket å få tilbake 80- og 90-tallets brennende engasjement og kampånd jeg hadde hørt så mye om. Jeg ville være del av organisasjonen, som ifølge fortellingene sto på barrikadene, skrek høylytte kampparoler, holdt appeller og var sammensveiset gjennom troen på Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren. Men etter hvert som den nye generasjonen tok over, ble også fortellingene om hvordan det en gang var mer og mer fraværende. De unge tok over kommandoen og skulle styre den gamle damen Forbundet inn i en ny tid. Til å begynne med levde vi på forestillingen av Forbundet vi hadde dannet oss gjennom å ha hørt på fortellingene. Dette var vår identitet – hva ellers? Men etter hvert som tiden

gikk ble det mer og mer tydelig, at dette var et tapt prosjekt. Vi hadde kommet inn i en identitetskrise. På mange måter levde Forbundet og dets medlemmer i et vakuum mellom gamle fortellinger og en ny, men enda ikke definert studentorganisasjon. Hvem er vi? Hva er profilen vår? Hvor er vår plass? Trengs vi? Hvor da i så fall? Det er noen av de mange spørsmål jeg, og sikkert mange andre med meg, har gått rundt med i en lang

Hva skal Forbundet være? Er vi i ferd med å bli en klubb for selvgode studenter ... ?

periode. Hva skal Forbundet være? Er vi i ferd med å bli en klubb for selvgode studenter som på den ene side vil berge den gamle gløden usvekket inn i vår tid og lage våre egne myter, samtidig som vi på den andre siden egentlig er ganske tilfreds med situasjonen uten den stadige kampen? Jeg har vært usikker. Jeg har vært lei. Jeg er fortsatt usikker. Jeg er fortsatt lei noen ganger. Vår søken etter den nye identiteten er langt ifra avsluttet. Den har så vidt begynt. Det som har forandret seg, er hvordan vi ser på

4 nr. 3/3 - 2012

oss selv som forbundere i dag. Forbundet, i likhet med kirken, konstitueres til enhver tid av de tilstedeværende medlemmer – og dermed av oss og ikke gårsdagens skinnende fortellinger. Programmet er en syntese av våre interesser og kampsaker, men er samtidig et tydelig uttrykk for at vi fortsatt er i en fase der vi leter etter vår identitet. Men hvorfor er Forbundets identitet så viktig? Fordi vi er Forbundet. Vår identitet avhenger av Forbundets. Det dreier seg nettopp om mer enn den koselige fredagsklubben – her er vi inne på den eksistensielle kjernen i organisasjonen, nemlig medlemmene. Og derfor tar vi saken så alvorlig. Jeg for min del kom en mulig løsning nærmere under lanseringen av kristenogprogressiv.no i høst. Det var under den gamle forbundshelten Torkil Hvidstens kåseri ”Om konservative (og) liberale kristne” et par ting falt på plass for meg. Forbundet må finne seg i at vi har en uklar identitet, at vi stadig leter. Men nettopp dette må positivt utvikles som vår identitet. Vårt grunnlag skal være at vi ikke kan slå oss til ro med en fast identitet, faste motstandere og den gamle generasjonens fasiter. Vi må våge å gå nye veier, vi må våge å finne nye stier, selv om vi kan risikere å gå oss vill. Vi må få lov til å stille de eksistensielle spørsmålene til vår egen tradisjon, til vår gamle identitet, til oss selv. Og dette vil


koste oss mye. Når Bernhard Lohse skriver om dogmehistorien sier han at en hver generasjon på nytt må ta stilling til alle dogmene, og på denne måten sette hele troen og religionen på spill. Kun ved å risikere alt kan vi berge troen inn i vår egen tid. På samme måte må hver generasjon på nytt ta stilling til Forbundet og hva det skal være. Kun da vil vi kunne redde det inn i vår egen tid. Kanskje det er det nye Forbundets oppgave å nettopp gjenopplive prosjektet Lohse beskriver så vakkert. Kanskje er det på tide å revurdere hele vår tradisjon, sette alt på spill for å gjøre saken til et eksistensielt prosjekt igjen. Dette er samtidig det jeg håper de nye, selvkårete progressive kristne vil gjøre til sin identitet: Være og leve i en stadig eksistensiell og søkende usikkerhet.

Kanskje er det på tide å revurdere hele vår tradisjon, sette alt på spill for å gjøre saken til et eksistensielt prosjekt igjen.

I dette prosjektet må også AKT finne sin nye rolle. AKT må være et forum der vi tenker høyt og danner vår identitet. Det holder ikke med fine bilder og retrospektive fortellinger om koselige arrangement som har vært. Jeg sier ikke at slike innslag er fullstendig uinteressante. Likevel må vi rette blikket fremover. AKT må tørre å utfordre, provosere og tryne. Dersom ikke vi fatter mot til å diskutere de vanskelige ting på en eksistensiell måte, står vi i fare for å stå stille og slå oss til ro der vi er nå. Dette, kjære forbundere, kan vi ikke tillate. Det finnes knapt noe som er like vakkert, og som bedre kan oppsummere prosjektet vi står overfor, enn Forbundssalmens avsluttende ord. For meg er de blitt en bønn. La de bli et lys som kan hjelpe oss å finne vår vei i en tåkelagt framtid: ”La meg leva sterkt og nakent. Våga sjå og våga høyra. Våga leva midt i livet. Våga trå på heilag grunn.”

6


Åpen og ærlig Fagdag om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) i Den norske kirke Klar for faglig påfyll om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i Den norske kirke? 22. januar 2013 arrangerer Norges Kristelige Studentforbund fagdag på Menighetsfakultetet i Oslo. Målgruppa er kirkelig ansatte og andre som vil lære mer om emnet. Bli med – lær noe nytt!

Hei du! Ja, du! Du PREST, som plutselig møter et barn med to mødre på en dåpssamtale. Du MENIGHETSRÅDSLEDER, som lurer på om det er for radikalt med et regnbueflagg i våpenhuset. Du KATEKET, som selvsagt ikke har noe imot at noen gutter går i skjørt – men er sikker på at ingen av de 120 konfirmantene i årets kull er «sånn.» Du FORVALTER, som lar menighetsrådet diskutere legningen til den nye kantoren på kirkekaffen - de må jo ha lov til å si sin mening, sant? Du UNGDOMSARBEIDER, som hører fra staben at en konfirmantleder må byttes ut fordi han er homo. Du STUDENT, som skal søke tjeneste i en kirke der ekteskapssyn kan virke viktigere enn nattverdsyn. Du QUEER-AKTIVIST, som vil være med på å ta ansvar for å skape nye inkluderende fellesskap i Den norske kirke. Hei du, dette er en fagdag for DEG!

Mange har fordommer mot menigheten sin uten grunn. I Den norske kirke finnes det offisielt to syn i det såkalte homo-spørsmålet. I praksis finnes det mange flere. Uansett syn; det er ingen menigheter i Den norske kirke som ikke har LHBT-personer som medlemmer. Fremdeles tror mange at det ikke gjelder deres menighet, men statistikk viser at de tar feil (se f. eks. hva sosiolog Willy Pedersen skrev om dette til bispemøtet!). Ungdom som er aktive i kristne miljøer, har like mye erfaring og like mange følelser knyttet til disse temaene som alle andre. Dessverre er det fremdeles mange LHBT-personer som vegrer seg for å oppsøke den lokale menigheten sin og bli med i fellesskapet der, på grunn av fordommer mot kirka og kirkelig ansatte. Kanskje ikke du har skylda for at det har blitt sånn - men nå må alle gode krefter komme sammen for å gjøre det annerledes for neste generasjon kirkemedlemmer! Å bli stemplet som anti-homo, er enkelt. Men det finnes få tips om hvordan menigheten kan leve med to syn i homosaken. Hva ønsker LHBT-personer seg i møte med lokalmenigheten? Hva er egentlig diskriminering? Hvilke hensyn er det rimelig å forvente at kirka skal ta? Gode forelesere vil sørge for at relevant teori blir utfordret av eksempler fra menighetshverdagen. Hva er god og nyttig seksualundervisning for konfirmanter? Hvordan kan en praktisk tilrettelegge for kjønnsminoriteter på leir? Hva er viktig å tenke på, hvis en ønsker at menigheten skal være et trygt fellesskap for alle søkende? Når kan arbeidsgiver lovlig spørre etter samlivsform? Er det noen sammenheng mellom transpersoner og lesbiske? Kom på fagdag 22. januar, og hør mer! Norges Kristelige Studentforbund (NKS) har fått støtte fra Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) til å arrangere en fagdag om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i Den norske kirke. NKS har samarbeidet med Skeiv Ungdom, Åpen Kirkegruppe, Fagforbundet TeoLOgene, Majorstua Unge Voksne-kirke, samt studenter fra MF og TF, for å sette sammen en interessant fagdag for alle som ønsker å lære mer om menighet og LHBT. www.forbundet.no/lhbt for informasjon og påmelding


L

K L

K

K

K

L

L

K

L

K

L

Om konservative (og) liberale kristne K

L

K

L

K

L

K L

K L

L

L

K

L

K

K

K

L

K

L


Tekst: Torkil Hvidsten Illustrasjoner: Sindre Punsvik Hentet med tillatelse fra www.kristenogprogressiv.no

Jeg skal holde et kåseri om kristendommen. Det er ikke en helt enkel oppgave. For til tross for 2000 års iherdige forsøk på ensretting, er kristendommen ennå ikke en entydig størrelse. Som alle som leser Dagbladet vet, er det her snakk om en religion som er splittet i to vidt forskjellige retninger. Mellom konservative kristne på den ene siden, og liberale kristne på den andre siden. Dette skillet oppstod under kirkemøtet i Nikea i år 325, der man aldri kom til enighet om hvorvidt Jesus var en mann eller en lesbisk innvandrer.

for å avsløre fordommer og vrangforestillinger, ville hun innsett at hennes tapre kamp for likestilling og demokrati slett ikke er i stand til

Aller mest problematisk er det for den stakkars liberale kristne. Hun må nemlig leve i evig frykt for at noen skal forveksle henne med en konservativ kristen.

som åpner ethvert rasistisk resonnement med å si at «Jeg er ikke rasist, altså, men...». Slik vil den liberale kristne stadig fortelle at hun ikke skammer seg over evangeliet – og så straks understreke hvor forsvinnende lite hennes tro har å si for hennes tanker og handlinger. Ingen må tro at ikke hun både drikker og banner og bryter budene over en lav sko! Og hun bryr seg faen ikke mer om nesten enn nesten bryr seg om henne!

Å beskrive kristendommen blir ytterligere komplisert av at verken den konservative eller den liberale fløyen aner hva de holder på med lenger. De konservative kristne ønsker sterkt å være nettopp konservative. De ser seg selv som de som forsvarer de evige og rådende verdier mot forfallet. De liberale kristne har på sin side et bilde av seg selv som radikale, nytenkende og provoserende.

å provosere andre enn de konservative kristne. Og dem er det strengt tatt ingen andre enn de liberale kristne som bryr seg noe særlig om likevel. Og derfor er det heller ingen andre enn de konservative kristne som bryr seg nevneverdig om de liberale kristne.

Liberaleren er riktignok kristen. Og det skammer hun seg slett ikke over. MEN det har ingen innvirkning på hvordan hun tenker eller handler.

Så disse to gruppene er helt avhengige av hverandre for i det hele tatt å ha noen å snakke til. Det er derfor de er nødt til å holde sammen som én religion og én kirke. Noe som på ingen måte er uproblematisk.

Og sånn var det da også en gang. En gang i tiden vernet den konservative kristne om viktige samfunnsinstanser som sømmelig… heten, helvete og patriarkatet. Det var i riktig gamle dager, på den tiden da liberal kristendom var en motkulturell kraft.

Aller mest problematisk er det for den stakkars liberale kristne. Hun må nemlig leve i evig frykt for at noen skal forveksle henne med en konservativ kristen. Og hun er ganske sikker på at ingenting er så lite kult i folk flest øyne, som det å være en konservativ kristen.

(For de mest liberale av dere der ute, bør jeg kanskje her opplyse om at Paulus er en fyr som var med på å skrive Bibelen. Så dere trenger altså ikke bry dere nevneverdig om hva han måtte mene.) Paulus, som i Romerbrevet understreker at han ikke skammer seg over evangeliet. Så langt er liberaleren og Paulus på linje. Men Paulus har ikke et «men...» i sitt brev. Han skriver brevet i en situasjon der han blir forfulgt, fengslet og hånet for sin tro, og han forkynner skamløst evangeliet likevel.

Men i dag er det ikke lenger noen som slutter seg de rådende verdiene den konservative forsvarer. Derfor er det han som i dag en motkulturell kraft. Og hadde den liberale kristne vært ærligere med seg selv i sin kamp

Så når den liberale kristne blir nødt til å fortelle folk at hun er kristen, blir det alltid etterfulgt av et gedigent «MEN....». Den liberale kristnes forhold til evangeliet er som den rasebevisste onkelen i familieselskapet

Den kristenliberale står aldri i fare for å bli fengslet og forfulgt for sin tro. Men det bør ikke brukes mot henne, for det er virkelig ikke hennes skyld. Og innimellom skulle hun faktisk ønske at hun ble littegrann fengslet og

nr. 3/3 - 2012

Den liberale kristne er som en halv Paulus.

9


forfulgt, så ville kanskje hverdagene føles litt viktigere. Men i virkeligheten er sjeldent altfor mye som står på spill for henne. Hun har i det hele tatt et ganske greit og ordnet liv. Derfor har hun god tid til å være opptatt av innvandrere og homofile rom-folk. Aller mest er hun opptatt av hva ANDRE mener om innvandrere og homofile rom-folk. Og hun synes det er helt usømmelig når andre ikke er enig med henne. For det er hun skråsikker på at Jesus ville vært.

L

K

L

Uten at hun mener å antyde at det har noe å si hva Jesus ville ment, selvfølgelig. Herregud, han var da tross alt bare et menneske, han også. For å unngå at hun blir forvekslet med en konservativ kristen, sørger den liberale kristne alltid for å henge med i tiden. For henne er ingenting mer sant enn Tidsånden. Derfor er hun også desperat etter å vise at det kristne budskapet alltid er i takt med Tiden og Samfunnet.

K

K

L

For å være sikker på å være i takt med utviklingen, sørger liberaleren for alltid å dilte i hælene på den, slik at hun er trygg på å aldri havne for langt på etterskudd. Straks tilstrekkelig mange toneangivende stemmer har gått inn for et syn som tidligere var kontroversielt, vil den liberale kristne rope at «Ja! Akkurat slik er det! Amen!» Og så vil hun straks bli litt beskjemmet over at hun lot et «amen» glippe ut av henne. For religiøst språk er noe hun tror folk forbinder med konservative kristne.

K

K

L

K

L K

L

L

10 nr. 3/3 - 2012

K

«Det må da være lov» er den liberale kristnes viktigste leveregel. Dette er selve Det liberale bud. Dette er en god og praktisk regel som evner å skjære gjennom et hvilket som helst etisk dilemma. Samme hva hun gjør, sier liberalerens leveregel at «det må da være lov». Så da er den grei. Og skulle hun likevel begynne å lure på om hun befinner seg i en etisk gråsone, har hun alltids Tilgivelsen å falle tilbake på. Der er Jesus god å ha.

L

K

De liberale og de konservative deler altså en felles kirke. Men de er temmelig uenige om hvordan den kirka skal være. Den liberale kristnes kirkesyn kalles «folkekirketeologi». Dette er et kirkesyn som er konstruert for å sikre at gudstroen ikke skal behøve å ha noen konsekvenser for den troendes tanker, verdensbilde eller handlinger. Folkekirke… teologien er påstanden om at inni er vi like og aller innerst inne er vi alle bittelitt kristne – også de som selv mener de er noe annet. Og forøvrig kan man gjøre som man vil. «Det må da være lov.»

L


De konservative tror verken på folkekirketeologien eller Det liberale bud. I stedet har de en hel serie med evige verdier som definerer dem som kristne. Nøyaktig hva disse evige verdiene er, endrer seg hele tiden. Men det er alltid noe. Ett eller annet reaksjonært standpunkt som setter dem på utsiden av flertallet. Motstand mot kvinner, dans, kortspill eller homofile. Eller krav om rett til ikke-statlig religionsutøvelse. Det evige endrer seg hele tiden. Men det er alltid noe.

L

K

L

Den liberale kristne er innerst inne litt sjalu på de konservative og alle deres merkesaker. For hun sliter med at det er litt uklart hva som er poenget med at hun er kristen. Denne sjalusien fører til at den liberale kristne bruker mye energi på å overvåke hvorvidt den konservative lever opp til sin tro. Hun er aldri så rasende og lykkelig som når hun kan avsløre at en konservativ kristen svikter et ideal han selv har satt opp. For i den liberales verden finnes det ingenting verre enn hykleri. Det er fordi det per definisjon er umulig å hykle for den som lever etter det liberale bud. Derfor føler den liberale kristne at hun tross alt har et moralsk overtak på den konservative.

L

K

K

I en hel liten evighet har de ligget i krig med hverandre innenfor den samme kirka, disse to gruppene. Den motkulturelle konservative og den liberale forsvareren av den rådende orden.

L L

Og for å komplisere bildet ytterligere, finnes det kjettere der ut som hevder det finnes rom for å være kristne også utenfor disse to båsene. «Progressive kristne», kaller de seg. Og de aner selv ikke hva det betyr. Men det håper de tiden vil vise.

K

K

K

K

L

L

K

L

K

L

nr. 3/3 - 2012

Kanskje vil det om noen år snakkes med selvfølgelighet om de progressive som en tredje gruppe av kristne. Kanskje vil dette være en helt ny stemme. En tydelig, radikal og kritisk stemme. En forsamling som våger å gå foran og tråkke løype i forkant av utviklingen. Kanskje blir de noe nytt. Kanskje. Eller kanskje blir de bare en kombinasjon av liberale og konservative. Kanskje vil de hente det beste fra begge leire. Men mest sannsynlig vil de kombinere liberal og konservativ kristendom og bli kristne som er reaksjonære i verdispørsmål – samtidig som de synes det er flaut å være kristne. Gud vet.

11


Who is Alastair McIntosh (1955-) • Writer, broadcaster, and activist on social, environmental and spiritual issues • Has a PhD in liberation theology and land reform from the University of Ulster • From the Isle of Lewis, Scottland • Lectured at the WSCF-conference in Bratislava in March 2012 • A Quaker, lectures around the world at institutions including WWF International, the World Council of Churches, the Russian Academy of Sciences and the UK Defence Academy on nonviolence.

12

When asked to answer nothing less than life’s big questions, Mr. McIntosh began by topping up a glass of whiskey… Alastair McIntosh says his “driving passion is to explore the deep roots of what it can mean to become fully human, and use such insights to address the pressing problems of our times”. He encourages us to find what gives lasting satisfaction in life, in addition to, of course, the necessary worldly delights! Intervju og illustrasjon av Oda Helene Evjen. Fotografier gjengitt med tillatelse fra Mcintosh


The Big Five 1. What is the soul? You know, that is the same question as I have been asked to address next Sunday afternoon. A new café in Glasgow called the Glad Café has set up a “Glad Academy” which is putting on a series of Sunday afternoon “sermons”. The idea is that people will come and hear a sermon –while drinking coffee. It is all a bit of a joke, but a serious joke. Now, to bring the event all alive there are going to be “hymns”, and given the nature of this event my choice for the hymn is Mick Jagger’s Satisfaction. This is what I mean about it being a serious joke, because here’s part of the lyric: When I’m watchin’ my T.V. And that man comes on to tell me How white my shirts can be But he can’t be a man ‘cause he doesn’t smoke The same cigarettes as me I can’t get no, oh no, no, no Hey hey hey, that’s what I say I can’t get no satisfaction I can’t get no girl reaction ‘Cause I try and I try and I try and I try I can’t get no, I can’t get no Now, you see, I’m talking here about trying to do spiritual work in a secular context, and the power of this is that what Jagger’s singing about is his effort to find satisfaction – to attain fulfillment in life – but in ways that he himself recognises is through pursing false satisfiers. In this song he’s living from an ego level that is all about status and peer group approval. He’s confused as to why it isn’t working. And if you can forgive my round-about and slightly irreverent approach to your question, what is raised here is the question of soul. Soul is that part of our psyche on which all else rests. It is the deepest core of our being. The point at which the “me” integrates in with the divine, and the channel through which our outer lives are fed. But our face onto that outer life is through our egos. The ego is, in my view, very necessary. You have come to interview me because I have a public profile – an ego structure if you like – that is well known and which I have built up. It is the outer framework of my life, and I don’t have a problem with that. The problem comes if I forget that my ego is only a transient face of the much deeper soul. If I only live my life from an outer ego level, then I soon dry up. As the prophet Jeremiah said (2:13), “They have forsaken me, the fountain of living water, and dug out cisterns for themselves, cracked cisterns that can hold no water.” That’s what the ego devoid of connection to the soul does. It digs out cracked cisterns, which is why it can’t get no satisfaction. Satisfaction comes when we seek first the things of Heaven, then all else will be added unto us. That means connecting to our souls, and that is only possible by seeking God because God is the source and grounding of the soul.

13


2. What is your definition of God? Ho ho ho! That’s a funny question, as if we can, as if we dare, define God! Well, I am a Quaker but I was raised a Scottish Presbyterian, and the Westminster Shorter Catechism of 1647 in which we were schooled posed the same question: “What is God?” to which its answer is, “God is a Spirit, infinite, eternal, and unchangeable, in his being, wisdom, power, holiness, justice, goodness, and truth.” I can pretty much go with that definition as definitions go, except that I would have added reference to God’s tender love as well as his justice, and to God’s gentleness as well as her power. Also, I would not have worded it that “God is a spirit”. That objectifies God, Raimon Pannikar might even have said it idolatrises God because it makes God into a thing. God is not a thing. God is Being, out of which all things come. God as Tillich said is the ground of our being. When Jesus was asked in Luke 17 when was the Queendom of God coming, he said it’s not up there or over here, it is right inside the human heart. God is in our hearts. Our hearts are in God. And if anyone puzzles about my gender constructions in this paragraph, it is to avoid the idolatry of making God male, for we are made in God’s image both female and male, in Christ there is neither male nor female because God is trans-sexual, and I love the way that in Job 38 God twice refers to Godself as birthing the creation out of the womb. I mean, let us be fundamentalist about some matters! Let us read the Bible literally sometimes! Let our fun-damentalism be fun, after all, it is often said in the east that the test of an authentic spirituality is that it can laugh at itself – for is not the foolishness of God wiser than human wisdom (1 Cor. 1:25)?

3. What do you think happens when we die? On this matter I am an empiricist. I take great interest in altered states of consciousness, particularly out-of-body experiences, near death experiences and

I saw the potential for my life to go in two directions. One would be totally hedonistic (Ah! Very nice whisky! It was Glenmorangie for the first little nip, Irish Jameson this time, then that’s enough!). Hedonistic in the sense of pursuing money and sex, I suppose like many young men. The other direction would be spiritual. To pursue God and love (which can include the sex where appropriate!).

mystical states of consciousness. I know the Dutch cardiologist, Pin van Lommel, whose work on near death experiences in patients who recovered after recording zero brain activity – being brain dead, and

14


I asked him, “Could these consistent patterns of experience – such as people travelling down a tunnel towards a light where they become bathed in love – not be just the degeneration of a dying brain?” He replied that many of the experiences are very highly structured, and this militates against that hypothesis. I would take that further. Not only are they highly structured, they are hugely meaningful. One of the main characteristics observed in mystical experience is lasting changes in attitude towards life.

to look back on it now, but those two directions were a dilemma for me. I wanted God to win, but lacked the evidence. Eventually I became persuaded, and had experiences that felt like touching on or being touched by God. That pulled me in the direction of service.

In short, there is a lot of circumstantial evidence as to what happens when we die. But at the deepest level, I see it as being about a progressive re-entry into God. We came out of God, we go back into God, just as we are all branches on the vine of life (John 15) and when a branch reaches the end of a fruitful life, the vine draws the sap – the soul if you like – back into it, before the remains return – as I put it in a poem when my wife and I lost our child in stillbirth, “Ashes to ashes/ dust to dust/ life to life/ love to love.” You see, what happened then was like seeing through death. Seeing death as a trick played with smoke and mirrors. There is only life. All else is cracked cisterns that can’t give no satisfaction.

What and why did you choose to tell young people about your experience of Christian spirituality? Well, I hope I didn’t just tell them about Christian spirituality. I hope I also said a bit about other faiths, because, you see, we must be careful not to make our Christ too small. We must be careful not to presume that the Holy Spirit has not also been active in other cultures at other times in history, and that what matters in any religion is not so much its theology, which is at the head level, but its capacity to be a trellis that supports the vine of life – that supports growth of the soul from the soil of, and towards the sun, that is love.

4. What do you know for sure? That I am and I believe, we are. That there is something as distinct from nothing. That love is the only thing that really matters, but it takes at least a lifetime to start to glimpse its meaning.

Radical Spirituality & Society

For me, the Christianity of the Gospels is the highest expression of this truth that I have encountered. But it is not a unique expression. That takes us beyond heady “interfaith dialogue”. It takes us into the heart’s realm of what I call “interfaith appreciation”.

5. What is your purpose in life? Let me first top up my glass of whisky (this is Scotland, you know!). I think my purpose is no different from anybody else’s. To enter progressively more deeply into God. God as love as life made manifest.

So, I embrace Hinduism, Islam, Taoism etc. wherever these faiths are about love made manifest, just as I reject versions of Christianity that are not about love, but are about trying to reimpose the law, or undo what Jesus did for women’s equality, such as we see in some of the passages attributed to Paul (though now mostly thought by scholars to have been insertions by editors).

At a more practical level, if you want that: When I was in my late teens, wondering if there was evidence that God existed, I saw the potential for my life to go in two directions. One would be totally hedonistic (Ah! Very nice whisky! It was Glenmorangie for the first little nip, Irish Jameson this time, then that’s enough!). Hedonistic in the sense of pursuing money and sex, I suppose like many young men. The other direction would be spiritual. To pursue God and love (which can include the sex where appropriate!). It seems strange

I would only add that to me the Cross is the supreme symbol of nonviolence. You see, at a mystical level we are all, as 2 Peter 1:4 had it, “participants in the divine nature.” That divine nature is what creates, sustains and destroys the cosmos and with it, our ecosystem. You therefore cannot do ecology, and address climate change, without asking questions about ontology. What does it mean to be a human being. What are our lives for. In Mick Jagger’s terms, what gives satisfaction.

15


Because the cutting edge of what drives climate change in the world is our consumerism. In my book about climate change, Hell and High Water, I define consumerism as consumption in excess of the consumption that is needed for dignified sufficiency, and I explore why this is a spiritual problem. As such, the roots of our environmental crisis are spiritual. We need to seek God, not more stuff, but that is very difficult. (My glass of whisky is not consumerism. For a Scotsman, it is necessary consumption. No doubt Jesus had the same thought when he turned the water into wine – mind you, if we read that literally, he fair went for it – I once calculated that it was the equivalent of 900 bottles that he made.) Now, you may think that my jokes about the whisky suggest I’ve had a little too much. Hopefully not, but my point is that Christianity is not a hair shirt religion. Asceticism may be a spiritual path, but it is not the path the Jesus seemed to follow most of the time. Instead, Jesus lived providentially. I once saw

Because we are disconnected from our authentic divine source, we have become our own executioners. We are slaves to our disordered desires, to our egotism. a poster that said, “When God gives you lemons, make lemonade.” That seems to be how Jesus lived it. At his birth he was given gifts of gold, myrrh and frankincense. He seemed to enjoy feasting, and in both Luke 7 and Matthew 11 he says that while John the Baptist came fasting and in a hair shirt, “the son of man comes eating and drinking” – and it is clearly wine that is meant. This is not a prescription for alcoholism. It is a prescription for living providentially. The difference between Jesus and consumerism is that Jesus lived providentially, on what came to him, but he did not distort his life to get stuff. As such, there were times when he had plenty, and other times when he faced the

aloneness of saying that “foxes have holes, and birds have nests, but the Son of Man has no place to lay his head” (Luke 9:58). Buddhists would understand these passages better than many Christians. They are about allowing pleasure to happen, even loving pleasure as with the woman with the oil in Luke 7, but not being attached to such things. Such is the “non-attachment” of seeking first the Kingdom of God. How does your view of life and God affect your everyday actions and projects? I have become less and less embarrassed by it and more and more open, even explicit. Today I did “Thought for the Day” on BBC Radio Scotland. I did it on Vatican II and I quoted from one of its constitutional outputs, Gaudium et Spes (“Joy and Hope”) in saying this: In seeking a world of decency the theology of liberation of the poor has changed how I see life. It opened out the idea that God has a “preferential option for the poor” – that before preaching, Jesus would ask if the people had been fed - and in Luke 4 he proclaimed the year of Jubilee under which wealth was to be periodically redistributed. As Roman Catholics celebrate the golden jubilee of Vatican II, may we in these straitened economic times resist the temptation to turn our backs on those who suffer. For these are those with whom the God of love resides in solidarity That’s the answer to your question. I do what I do and link it to this kind of spirituality. What is Christianity, in 2012, to you? I was running a programme week at Iona Abbey last week. We went on a pilgrimage and we started at the Martin’s Cross which is late 7th century and I said to the people there: “Look at this cross. Look at how clear its carvings still are. It has stood here for nearly two-thirds of Christian history. Take that in, and then reflect on what a young religion Christianity is.” You see, we have had the first millennium of Christianity. During that time the prevailing interpretation of the “ransom” passage in Mark 10:45 was that human souls were held ransomed by the Devil, and Christ came as victor over the Devil’s power – the so-called Christus Victor theory of the atonement. Then along came St. Anslem, the Archbishop of Canterbury at the beginning of the second millennium of Christianity. He said that Christus Victor theory gave too much power to the Devil, and suggested that God had to resort to unbecoming tactics. He reasoned that

16


the ransomer of souls was therefore not the Devil, but God. Anslem’s worldview was feudal. He was from a noble family in feudal Lombardy. He saw God as like a feudal king, and in the feudal system everything held together on the principle of honour. God’s honour had been desecrated by both original sin and our particular sins. That had to be put right. God’s honour had to be satisfied, and so God sent his own Son to be the ransom that would render satisfaction. This became known as the Satisfaction theory of the atonement, and has been the dominant theory of the second millennium. Calvin simply sharpened it up a little by shaping it into what is known as the “penal substitution” theory of the atonement. The problem with this is that it sets God up for what might be called the Great Cosmic Child Abuser theory of the atonement. Calvin’s logic is usually impeccable given his choice of scripture proofs, but there is the rub. There are plenty of other scripture proofs that he overlooks in creating his binary spiritual worldview of the Elect and the Damned. So in terms of a Christianity for 2012 and beyond, we need something more. I have been getting a lot recently from reading Orthodox theology. Orthodox theology is deeply panentheistic, which is not the same as pantheistic as it allows for God being transcendent, and not only immanent. It is also focused much more on the resurrection than the crucifixion, where a lot of western Christianity tends to get stuck. But back to the ransom passage in Mark. I think the future of Christianity is to unfold the significance of Christ’s nonviolence. Our theology of the atonement needs to become neither Christus Victor in the sense of battling the Devil (unless we take it very metaphorically), nor satisfaction theory and certainly not penal substitution. Our theology of the atonement needs to become based on Christ’s nonviolence in accepting the Cross in the face of Roman imperial and his own peoples’ (i.e. “everyman’s”) clerical power. The Cross is the power of divine love that absorbs and melts though violence; that turns death, that old trick with smoke and mirrors, into life as love made manifest at Calvary and everywhere. In working on this I am working especially with a single paragraph in Abbe Pierre’s book, Mon Dieu, Pourquoi. He says: It has been while living for a long time amongst drug addicts that another explanation of the ransom passage in Mark 10:45 came to me. The addict is, in effect, at the same time his own executioner and the victim.

He is both the ransomer and the hostage. Based on this observation I realised that it’s the same with all human beings. Because we are disconnected from our authentic divine source, we have become our own

I could go on … but it would take another glass of whisky, and that would not be good for me, my reader, or my wife ... executioners. We are slaves to our disordered desires, to our egotism. So there you are. Christ is the human face of God that saves us from ourselves. That provides a wellspring of living water in place of cracked cisterns that can’t give no satisfaction. The churches’ response to the environmental crisis must not be simply to ape the secular world. Sorting out insulation in the church, transport pools, recycling, fair trade and all the rest of it is important, but not the most important thing. The churches’ role must be to “seek first the realm of God.” Then all else shall follow, because then, as Abbe Pierre could see, we will start to be freed from being ransomed to our own disordered desires, the egotism of our consumerism and our wars. Such an agenda for Christianity in the 3rd millennium will give new life and form to what are presently dying institutions. Vatican II and the liberation theology that followed pointed the way for the Roman Catholics. The recovery of Orthodox ecological spirituality is doing likewise in the east. And here with our Reformed and Lutheran traditions in the west, look at some of the beautiful theology and witness that is coming out of what was once a tortured theology of tortured times in the Reformation, for here we are seeing the principle of Semper Reformanda - that the Reformed church is the church that is always reforming itself. I could go on … but it would take another glass of whisky, and that would not be good for me, my reader, or my wife, so let me draw a close here, and leave the rest to you and God.

17


18


En kristen-humanistisk asylbarnpolitikk? Tekst: Sindre Punsvik, Landsstyremedlem i Norges Kristelige Studentforbund

Illustrasjoner: May Britt K Johansen

Stadig vekk leser vi om barn som er kommet til Norge for å søke asyl. Vi leser om barn som har funnet seg til rette i lokalsamfunnet for så å bli kastet ut og tilbake der de kom fra. Hva bør samfunnet og individet gjøre i møte med asylbarna i forhold til kristne verdier og menneskerettigheter? For det første er det viktig at unge asylsøkere blir møtt som medmennesker og med kjærlighet. Menneskerettighetene slår fast i artikkel 1 og 3 at alle er født frie og med samme menneskeverd og har en rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. I bibelen står det «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv.» 3. Mos. 33-34. Barns egen asylsak må tas på alvor. Norge skal følge FNs barnekonvensjon art. 3: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.» Dette hensynet ser ofte ut til å falle bort.

Noe Norge kan arbeide med er å sikre alle barn også de uten oppholdstillatelse får skolegang og rett til helsehjelp. Barns liv skal dessuten ikke settes på vent f.eks. ved å gi mindreårige en begrenset oppholdstillatelse frem til myndighetsalderen, og det bør bevilges oppholdstillatelse til barn som har oppholdt seg lovlig i Norge i over 3 år. Det betyr ikke at bare myndighetene har ansvar. Jesus var selv en flyktning i sine første leveår og det står senere i bibelen «Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.» Matt. 25.35. Alle kan møte unge som starter et nytt liv i Norge med kjærlighet, og vi må være behjelpelig og tålmodig i forhold til barn som lærere et nytt språk og en ny kultur å kjenne. Vi må skape et inkluderende flerkulturelt fellesskap med rom for alle. Innlegget bygger på heftet «Dette vil vi» utarbeidet av Flerkulturelt kirkelig nettverk www.norkr.no/flerkulturelt

19


Hva er det som gleder oss? Tekst: Oda Helene Evjen Illustrasjoner: May Britt K Johansen

Det dufter av en hånd som har gitt en rose. Heldigvis! Gleden og fornøyelsen ved å gi til andre og til fellesskapet fungerer som et lim i samfunnet. I det 21. århundre gjør Mama Gena og andre oss oppmerksom på at denne deilige duften, gnisten som bunner i opplevelsen av nytelse er essensiell for mennesket. Spesielt revurderer hun den tradisjonelle kvinnerollen og gir sitt svar på hvordan balansere egen nytelse med ytelse til våre medmennesker: Nytelse gir ytelse. Forfatter Neale Donald Walsh sier at det minst like godt kan gå andre veien. Hans erfaring er at dersom det er noe jeg ønsker for mitt eget liv, skal jeg få det ved å være nettopp dette i noen andre sitt liv. For å få mine bønner hørt kan jeg prøve å være svaret på en annens bønn. Tjeneste gir mening til livene våre. Både Mama Gena og Walsch bunner i ett enkelt budskap: Gi så vil du få. Og du kan ikke gi hvis ikke du vet og erfarer, i det minste ønsker å oppleve, hva som gir glede. Forbundet har et uttalt behov for å bidra til fellesskapet, i våre lokalforbund, i samfunnet og på tvers av landegrenser. Vi har nådd et punkt på veien hvor motoren til å gi trenger smøring. Hva vil vi med Forbundet? spør vi.

Jeg spør: Hva er det som gleder oss? Antakelig er det nettopp dette som gleder oss som vi har å gi av! ”If you want to give pleasure, you have to know pleasure!” forteller energiske Mama Gena sine kvinnelige studenter på hennes skole i New York. Selvoppofrelse er et kjent tema i livene til alle mennesker uavhengig av kjønn, og er et sentralt aspekt ved kristen religiøs tro. ”Joy”, ”happiness” og ”pleasure” er heller ikke akkurat kjente norske samfunnsverdier, de er til og med utfordrende å oversette uten at det blir ”kleint”. Og de er i hvert fall ikke akademiske prinsipper! Hva er nytelse, glede og den gode følelsen? Jeg tror, helt konkret, at et viktig arbeid for Forbundet fremover bør ligge både i arbeid for andre og for oss selv. Dette arbeidet kan oppsummeres i tre punkter:

• Å lage en ønskeliste.

Hva er det vi ønsker oss og ber om, og hvordan kan vi være dette for andre, innenfor og utenfor Forbundet? For eksempel, hvis jeg ønsker likeverdig behandling av alle mennesker – hvordan kan jeg gi andre, motstandere så vel som meningsfeller, en opplevelse av likeverd?

20 nr. 3/3 - 2012

• Å skape fellesskap.

Hvordan er det sosiale fellesskapet innad i Forbundet? Hva kan vi bidra med til hverandre? For eksempel, hvis jeg ønsker deltagelse og samarbeid – hvordan kan jeg representere deltagelse og samarbeid i andres liv (interessere meg mer for hva andre liker og er opptatt av)? • Å øke kvaliteten på våre omgivelser og trivsel. Hva snakker vi om og hvordan? Hva spiser vi? Hvordan ser det ut i lokalene våre? For eksempel – hvis jeg ønsker å komme på møter i Forbundet som gir meg næring for sansene, hjerne og hjerte, hva kan jeg gjøre for å gi andre næring?

Kort og godt: Hva er det vi ønsker oss? Før vi kan begynne å dele ut roser i stor skala er det viktig å bruke tid og ressurser på å plante en hage med god jord, lys og omhyggelig vanning. Kanskje må vi dvele en stund ved å nyte synet og lukten av rosen. Det er en tid for alt.


Pleasure was not something that we had the luxury to explore in the 20th century. We were simply shooting for equality back then. But equality is inadequate to the heart, soul, passion, fire, potential and flat-out incandescent privilege of being a woman. It is the privilege and pleasure of being a woman (and a human being, mitt tillegg) that is the new cutting edge in the 21st century. Regena Thomahauer (Mama Gena), from The School of Womanly Arts, New York

nr. 3/3 - 2012

21


Er det fortsatt behov for et teologisk fakultet? Aksel Braanen Sterri og Anders Martinsen diskuterer Intervjuer: Ida M. H. Gilbert Redigert: May Britt K Johansen Foto: Sian O´Hara

Utgangspunktet for kritikken til Aksel Braanen Sterri var Trine Skei Grandes utspill om en Imam-utdannelse på teologisk fakultet. – Da begynte jeg å tenke at det er jo i det hele tatt spesielt å ha en presteutdannelse og imamutdannelse som sådan. Sterri knasker noen druer, tar seg litt vin før han fortsetter. – Dersom man sammenligner universitetet med en høyskole kjennetegner jo universitetsfag at de søker etter en sannhet. Og en prest i sitt virke vil måtte preke tro – og det er helt fint at vi har en kirke. Men det er vanskelig å si at et universitet skal lære – utdanne en prest som har tro som sitt fremste virkemål. Han bruker et eksempel. – Altså – vi utdanner heller ikke healere, men derimot så utdanner vi medisinere – og det er fordi de baserer seg på en vitenskap i alt de gjør. Det andre, som sikkert mange vil være uenige i, er at utdanning av prester bryter med sannhetsprinsippet for universitetet, sier han, og konkluderer foreløpig:

– Jeg kan ikke forstå at religion er noe annet enn et samfunnsfenomen, som alle andre. Og hvis kristendommen hadde vært en liten sektreligion, så hadde det blitt studert av sosialantropologer. Bibelen som litteratur, religion som historie og psykologi Aksel bryner seg på alternativet – skal man bare kaste bort hele vitenskapen? – Jeg tenker alternativet slik: Kan ikke bare folk få lov til å fortsette å studere Bibelen, som er en viktig bok. Kan man ikke gjøre det der hvor det gjøres best, gjennom religionshistorie på HF, eller innenfor filosofi eller sosialantropologi. Så hvorfor kan ikke bare teologi fjernes? – Fordi det er da ikke noe mer enn studier av religion, som skjer på TF, eller er det det? Og i så fall, hva er det? Som gjør det til noe mer? Spør Sterri og svarer seg selv. – Jeg ser på det som en logisk umulighet, for hvis det er noe mer, hvis det er studiet av noe overnaturlig, studere gud som fenomen, så vil nok de fleste si at det skal vi i hvert fall ikke gjøre på et universitet.

Anders Martinsen går rett på sak: – Jeg tror synspunkter som Sterri presenterer frembringer en ryggmargsrefleks hos teologer. Dette har to årsaker. For det første er det en slitsom diskusjon som i større perspektiv er anspent. For det andre peker den på et sårbart punkt som man selv er klar over. – Jeg tror ikke det finnes noen kollektive kriterier for hva som er sant og ikke sant, forsetter Martinsen. Jeg tror det handler om en slags konsensus, for om dette har en nødvendighet. Tanken om hvorvidt Gud eksisterer er i grunn en meningsløs påstand, ettersom den verken kan falsifiseres eller verifiseres. Og derfor er det lett å komme med innvendinger, at det er en slags amatørvitenskap som man kan drive sammen med astrologer og homeopater. Et argument i mot, er at disse befinner seg innenfor feltet som er vitenskapelig motbevist, men at guds eksistens ikke er det. Jeg vil heller si at èn ting er å bevise hvorvidt gud eksisterer eller ikke. En annen ting er spørsmålet om hvordan man vil tolke begrepet vitenskap. Det er mange ting som er postulert som usikkert, men som man likevel med en viss sikkerhet kan si at ikke finnes – f.eks. enhjørninger, eksemplifiserer Martinsen.

forts w

22 nr. 3/3 - 2012


Statsviter, Aksel Braanen Sterri, mener teologi bør opphøre som fag, og heller legges under religionshistorie hvor det kan studeres historisk som fenomen. Han mener Bibelen bør studeres på samme måte som litteraturvitenskap. Stipendiat på TF, Anders Martinsen mener at Aksel Braanen Sterris argumentasjon rammer humanistiske fag som sådan og innebærer en logisk positivisme. Kan teologi fjernes under argumentet å ikke være en beviselig vitenskap?, spurte Akt under et salig symposium med druer, vin og ulike synsvinkler.

nen Aksel Braa

Sterri n Anders Martinse


Diskusjonen fortsettter ...

Man kan riktignok ikke sette to streker under svaret på at Gud finnes, men samtidig utdanner man psykologer. Psykologi er på de fleste universiteter i dag regnet som en samfunnsvitenskap. Hva tenker du Sterri er forskjellen på forskning på psykologi og forskning på religion?

– Vi kan måle hva som f.eks. skjer når man er forelska, det er en kjemisk målbar reaksjon. Man kan også måle hva som skjer når man ber veldig intenst, det er også noe som skjer i hodet. Men kilden til det har ulike opphav. Jeg tror det har noe å gjøre med hvordan jeg forstår teologi, reflekterer Sterri.

står det, utdyper han. – «Forstå verden der ute», definerer Sterri som en pugget respons. – Ja, men hvis man jobber med historie så vil spørsmålet være... – «Forstå verden som den var», fortsetter Sterri. Jo da, svarer Martinsen, men poenget til historiefaget; er det å forstå verden som den var, ved å jobbe med historiske tekster, eller å faktisk komme frem til verden som den var? I Norge er den debatten todelt. – den positivistiske, og den varianten Erlend Sandmodelen av historieforskningen representerer. Eksempelvis i Gamletestamentet, så an-

– Jeg tror ikke det er mulig å sette et endelig kriterium for hva som er sannheten her. Det er mulig å søke etter, men jeg tror ikke det går an eller er noen vits i å sette objektive kriterier for det.

– Det viktigste mener jeg er å se hvordan man kan studere religion for på best måte å forstå hva religion er. Det som er viktig å bry seg om, er hvorvidt man forstår religion på best mulig måte ved å ha det på et eget fakultet. Jeg tror ikke det, slår Sterri fast. – Religion må studeres som fenomen, slik man på statsvitenskap studerer staten. – Dette du sier tenker jeg at setter sannhetssøkingskriteriet ganske lavt, svarer Martinsen. – Men er ikke det et rent middel? Da har du satt midlene over målet og Kantkjennerne hadde steila, konstaterer Sterri Martinsen: – Jeg tror ikke det er mulig å sette et endelig kriterium for hva som er sannheten her. Det er mulig å søke etter, men jeg tror ikke det går an eller er noen vits i å sette objektive kriterier for det. Derfor blir det veldig konsensusbasert – hva man enes om nå. Jeg tror ikke man kan bevise noe om hva som er sant her – så da får man heller definere hva man tenker om sannhetssøking. Mitt prosjekt handler lite om sannhetssøking, slik du for-

erkjennes ikke voldtekt som en voldtekt fordi man har ikke språk på hebraisk for det, og derfor så fremstilles det annerledes, sier Martinsen. – Folk ble voldtatt da også.. skyter Sterri inn. – Altså, fordi fortiden ikke eksisterer som et objektivt fenomen, så er det tolkning. Jo færre kilder man har, jo mere tolkning blir det, utdyper Martinsen og fortsetter – Søken etter sannhet er ikke eksplisitt innenfor teologi. Vi kan ikke bevise en betydning, f.eks. Dantes betydning i seg selv. Vi snakker nå om å måle grunnlaget for sikker viten innenfor humanistiske fag. Jeg er skeptisk til at en del av kritikken er positivistisk. Den dikterer humanisme på realfagenes premisser. Jeg tror ikke humanistiske fag er tjent med dette. Denne typen kritikk av teologi, rammer også humanistisk vitenskap. Når man jobber med filosofi, så kan man ikke finne sannheten om ondskap. Så da finner man ikke sannheten om ondskap, men man jobber med spørsmålet. Slik jobber man også med litteratur og teologi – man finner ikke

24 nr. 3/3 - 2012

sannheten. Jeg mener at argumentasjonen slik du fremlegger den viser en mangelfull forståelse av hva vitenskap er. Jeg tenker heller at teologiens oppgave ikke er å bevise hvem som hadde rett og guds eksistens, men å se det i en bredere sammenheng, svarer Sterri. Hva kommer til å avgjøre det teologiske fakultetets fremtid? Sterri: Hvis jeg skal være kynisk så tror jeg at det som avgjør teologiske fakulteters framtid avhenger av: 1. Om rektor mener det burde være der. Jeg tror ikke det legitimerer å ha lange utredninger om hvorfor teologi er viktig i det moderne Europa. Jeg tror det er viktig, men jeg tror ikke det er der det sitter. 2. Jeg tror det er så enkelt at det avhenger av om det kommer ny kunnskap om det. Martinsen: Vi bør tenke hvorfor man er samfunnsmessig tjent med å ha teologi som fag. Mitt poeng er å ta hensyn til de politiske realitetene. Og å anerkjenne at det er det Sterri står for som er utfordringen til teologi, heller enn å ta hensyn til argumentene om tradisjon. Det blir politisk for lett, og hvis teologien skal ha en framtid så må den forholde seg til det politiske spillet. Dannelseselementet, troselementet er viktig, men det er ikke dette som må veie. Symposiet ender der det startet med mer vin og druer. Til tross for mange felles synspunkter er konklusjonen likevel veldig ulik. Aksel mener først og fremst at vi ikke trenger noe eget teologisk fakultet, og at forskninga på religion bør fordeles på de andre fakultetene. Anders ser ikke noe poeng i å omstrukturere et forskningsområde som har eksistert i lang tid og som fungerer fint i dag.


Trans i Svenska kyrkan

Tekst og foto: Gaute Brækken, Generalsekretær NKS

At Svenska kyrkan er langt mer progressiv enn Den norske, er ingen stor hemmelighet. Da vår søsterkirke raust inviterte til kurs i Livgivande mångfald – pilotutbildning i HBT frågor, var jeg dessverre den eneste norske som deltok. Kurset var beregnet på ansatte i bispedømmene, og gikk over tre dager. Satsingen på inkluderende menigheter i Sverige kommer som en konsekvens av et kirkemøtevedtak for noen år siden. Kurset ble innledet med at den svenske erkebiskopen ønsket oss velkommen, og fortalte oss hvor viktig det var at vi fikk mer kunnskap om dette temaet. Toppledelsen i Svenska kyrkans Unga var også til stede, siden de har valgt LHBT som en av sine hovedsatsinger. De har fortsatt utfordringer med dette i Sverige, men har i hvert fall begynt å jobbe med det! Kurset hadde hovedfokus på transpersoner,

siden arrangørene antok at kursdeltakerne hadde større kjennskap til hva det vil si å være lesbisk, homo eller bifil. Møtet med sokneprest og transperson Ann-Christine Åke Roxberg var befriende. Hen fortalte om livet sitt, og hvordan det var å «komme ut» som kirkelig ansatt i voksen alder. Et misjonærpar fortalte så om sitt mangeårige arbeid blant transpersoner i den lutherske kirken i Costa Rica. Der hadde de utviklet Inklusiva mässan, og vi fikk lov til å være med å feire den svenske versjonen av denne messen. I et tettpakket program fikk vi også innblikk i hvordan kirken samarbeider med den svenske homobevegelsen, innføring i skeiv bibellesning og et møte med egne fordommer. Visjonen for dette arbeidet er at man skal kunne leve i en livgivende kirke, hvor alle kan våge å være den de er. Det er ingen dårlig visjon!


Forbundet i verden Utveksling har vært en viktig del av Forbundet opp gjennom årene. Vi spurte to forbundere som har vært på reise i høst om deres erfaringer.

Finland Espen Dahlgren Doksrød dro på kontaktkonferanse og Taizé-helg i Finland. Han deler med oss noen av erfaringene hans fra reisen. Hvorfor valgte du å melde deg på turen? Det kjedelige svaret er at jeg uansett skulle til Finland noen få dager etterpå, så det sammenfalt veldig fint. Når det er sagt var det en veldig gledelig bonus. Jeg gledet meg veldig, har tro på erfaringsutveksling. Det å kunne se hvordan andre tenker og hvordan de driver arbeid kan være veldig utviklende. Hva gjorde du på de to ulike arrangementene? Arrangementet i regi av WSCF var en kontaktkonferanse, en erfaring som la mye vekt på dialog og erfaringsutveksling innenfor ulike temaer. Det var alt fra engasjement hos frivillige til hvordan man skal promotere lokallaget sitt på den brede verdsvev. Deltakerne var fra henholdsvis Finland, Tyskland og England, foruten om Norges representant meg. Det andre arrangementet var en Taizé-helg. Taizé er et munkekloster i Frankrike som har et særlig fokus på solidaritet og kjærlighet fra Gud, et fokus de mener er vår fremste oppgave å videreformidle som medmennesker i egenskap av å være skapt av Gud. Sammen med en kollega fra min arbeidsplass i Groruddalen hadde vi med oss seks ungdommer dit. En flott opplevelse!

Hva diskuterte dere? Mye. Vi er jo Forbundet, vi er glad i mange og store ord. Det overnevnte, hva vi promoterer oss som, hvordan vi gjør det, hvem vi "er til" for, hva vi vil og, ja, i det hele tatt diskuterte man mye rundt det eksistensielle med Forbundet som kontekst. Hva var dere enig om og hva skilte dere mest i samtalene? Det som skiller mest er nok bredden og viljen til å satse bredt. Der er vi i OsloForbundet veldig heldig, vi kan tilby messer, diskusjoner, vi har gode kontakter i form av organisasjoner og ressurspersoner både i Norge og ymse steder på kloden. Det er en kjempestyrke. Hva var det viktigste du fikk ut av opplevelsen? Og hvilken erfaring satt du igjen med?

26 nr. 3/3 - 2012

Det viktigste er mangfoldet. Vi er en del av en organisasjon med et stort spekter av satsningsområder, ressurser, konfesjoner og størrelse. Det er spennende og en god motivasjon: Forbundet er veldig mye. Hvordan var det sosiale felleskapet på turen? Veldig bra! Vi bodde på en campinghytte sammen hvor vi laget frokost og kveldsmat hver dag. Innkjøpene ble gjort sammen og en pils på byen etter en dag med mange utfordrende temaer var obligatorisk.

Intervjuer: May Britt K. Johansen Foto: Espen Dahlgren Doksrød


Palestina Audun Stranden har vært på reise med Forbundet til Palestina.

Hvorfor valgte du å melde deg på turen? Jeg har lenge vært opptatt av situasjonen i regionen, og særlig situasjonen til palestinerne Hva gjorde dere på reisen? Hovedformålet med reisen var å delta på leiren i regi av Forbundets søsterorganisasjon Palestine Youth Ecumenical Movement, møte unge palestinere og få muligheten til å sette oss bedre inn i deres situasjon. Hvilken opplevelse ga mest inntrykk/engasjerte deg mest? Møte med en liten gutt på sju år som var tredje generasjon flyktning. Han vokste opp i en ekstremt fattig leir, der en så skuddhull i skoleveggen. Det å sitte å høre på unge studenter på min egen alder fortelle om grusomme episoder de selv har vært vitne til, er nok noe av det som gjorde sterkest inntrykk. Hva diskuterte dere? Den politiske situasjonen i området, men også mer hverdagslige forhold. Hvilke temaer tok dere opp på bibeltimene og hva diskuterte dere her? Det var mange gode og sterke bibeltimer, der nærheten til fortellingene i Bibelen fikk en ekstra dimensjon.

Hva er den mest akutte situasjonen for palestinerne? Mangelen på bevegelsesfrihet, og at det er vanskelig å utføre selv hverdagslige oppgaver som følge av muren og check-pointer. I tillegg er vannmangelen et stort problem, fordi israelerne beslaglegger mesteparten av vannressursene. Vi opplevde bl.a. at vannet ble koplet ut den siste dagen. Var det noen kulturforskjeller som du bet deg merke i? Vi møtte hovedsakelig kristne palestinere som er vestlig orientert, så det var ikke et veldig stort kultursjokk. Men det er selvfølgelig en del forskjeller De unge etablerer seg langt tidligere enn det vi gjør i Norden. Jenter som var over 21 og ugifte, begynte å bli litt småbekymret. I tillegg kommer de fra en kultur hvor egen selvrealisering langt på vei er et ukjent begrep. Familie og lokalsamfunn er mye viktigere og styrer mye av livet. Og de blir samtidig i stor grad styrt av bygdeslarv som begrenser hva man har frihet til å gjøre. Samtidig har de en kultur hvor fest og feiring er en viktig del av hverdagen. Er det bryllup, kan det ofte komme så mange som 500 mennesker. Hvilke steder besøkte dere? Vi bodde i Beit Sahour i nærheten av Betlehem og oppholdt oss i dette området mesteparten av tiden. Men vi fikk også anledning til å reise en del rundt, blant annet til Jeriko, Dødehavet og Jerusalem.

nr. 3/3 - 2012

I tillegg besøkte vi kvinnesenteret i Abu Dis, hvor vi fikk høre om jobben de gjør for lokalsamfunnet og for å styrke kvinners selvstendighet og muligheter. Har du noen tips til hvordan hverdagsfolk i Norge kan bidra i forhold til Palestinakonflikten i sin hverdag? Det viktigste er å sette seg inn i konflikten og vise solidaritet. Palestinerne kjemper en kamp som kan virke håpløs, og hvor det er lett å miste håp og fremtidstro. Derfor er det viktig at palestinerne opplever at det er mennesker utenfor Palestina som engasjerer seg og som bryr seg. Hvilke tips har du til folk som ønsker å reise til Palestina på egen hånd? Det er ikke spesielt vanskelig for nordmenn å reise rundt i Palestina. Palestinere er stort sett hjelpsomme og imøtekommende. Mitt inntrykk er at de fleste kristne snakker greit engelsk, mens språkkunnskapene er noe dårligere blant muslimene. Men uansett er palestinerne opptatt av å ta godt vare på tilreisende som vil sette seg inn i konflikten og lære mer. Den enkleste måten å reise rundt på er å bruke taxi. Det er også ganske rimelig hvis du er villig til å forhandle. Betaler du 150 dollar for å komme deg fra Ben Gurion flyplassen til Betlehem, så har du blitt lurt.

Intervjuer: May Britt K. Johansen Foto: Sindre Punsvik

27


Bokanmeldelse

Bokanmeldelse av ”Hellig, Sårbar” Gyrid Gunnes har skrevet en bok som harselerer med Gud og kristendommen. Anmeldt av: Gaute Granlund

Den norske kirke, som Gyrid og undertegnede virker innenfor, er full av småborgerlig smakfullhet. Men hvor er de ordene som river og sliter og som ikke bare bidrar til å lovprise våre gode egenskaper. Hvis vi har gjort Gud og den kristne troen så tam som en forslått sirkusbjørn i et bur i Sentral-Asia, er det kanskje på tide å finne på noe annet å drive på med.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet i en prestebolig på en øy langt, langt ut i havet. Novemberlyset er i ferd med å trekke seg tilbake. Jeg har tent et lys, og ved siden av lysestaken ligger boka jeg skal anmelde. Gyrid Gunnes bok inneholder korte tekster strukturert som fire tvilsartikler etterfulgt av fire utkast til nye bekjennelser. Hun ønsker selv ”å si noe om Gud med utgangspunkt i konkrete livserfaringer”. Gyrid Gunnes er prest, aktivist og forfatter. Hennes faglighet spenner vidt, med hovedfag i religionsvitenskap fra Universitetet i Tromsø og med kriminologi, sosiologi, rettssosiologi og rettsfilosofi som støttefag. Sitatet øverst er hentet fra den kristenkonservative avisen Vårt Land sitt debattforum verdidebatt, og synliggjør antipati mot Gunnes sin framtreden i offentligheten, en antipati som nok deles av mange på kristen-Norges høyrefløy. Den ultra kristenkonservative avisen Dagen kalte til og med boken hennes blasfemisk i sin anmeldelse. ”Blasfemi kan være det religiøse bidraget til marginaliseringen av en folkegruppe, en klasse, en kultur. I slike tilfeller er blasfemien den mektiges terror: Den gjør den svake svakere, sementerer forskjeller. Men blasfemi kan også være de navnløses krav på å signere historien. Kananeere av alle kjønn, legninger og kulturer viser fram religionenes bakside: Volden, undertrykkelsen, inhumaniteten. Banaliteten, selvhøytideligheten” (Hellig, Sårbar s 64). Etter min mening er den siterte teksten ovenfor den viktigste teksten i Gunnes sin

bok. Her bruker hun sitt skarpe og kritiske blikk til å snu den tradisjonelle forståelsen av blasfemi på hodet. Samtidig som hun ikke underkjenner at blasfemi kan brukes for å marginalisere, terrorisere , ”de andre”. Gunnes er representant for den norske majoritetens religion. Avisen Dagens kunnskapsløse kritikk av hennes bok som blasfemisk må derfor bare forstås som komisk. Jeg liker boken fordi den bærer i seg så mange nyanser. Gyrid har ordene i sin makt, hun former dem til vakre setninger og dype tekster. Men tekstene er også vonde å lese. Jeg hadde gjester en kveld. I stedet for å synge for maten leste jeg et par av tekstene til Gyrid. Det ble stille rundt bordet. Jeg siterte også en Gunnes tekst i «prekeskapet», en homiletisk gruppe for prester på Facebook. Da fikk jeg beskjed om at hennes tekst var «vulgær» og «respektløs» fordi teksten hennes bidrar til «å skape fremmedgjøring og avstand mellom mennesker». Jeg kan ikke i beste mening skjønne hva som er så vulgært og respektløst ved det å utforske ytterlighetene.

28 nr. 3/3 - 2012

Gyrid bok er religionskritisk og på samme tid dypt evangelisk. Hun leter etter Gud der ingen andre våger eller vil lete. Hun avviser Guds makt og ære, men kanskje er det etter at makten og æren er forlatt at vi finner riket, Gudsriket. Den norske kirke som majoritetskirke trenger prester som har evne til å skape originale, provoserende og tankevekkende tekster. Den uroen som Gyrid sin bok skaper tenker jeg er en hellig uro. En uro som får meg til å ville videre: Lete etter Gud på andre steder enn i salmeboken eller i all verdens forordnede liturgi. Gunnes sin bok gir meg lyst til å fortsette å være prest og å forkynne ordet som kan gi mennesker redskaper til selv å øve motstand og gi seg hen til Gud.

Tittel: hellig, sårbar Forfatter: Gyrid Gunnes Forlag: Portal Forlag ISBN: 978-82-92712-66-5 Pris: 279 kr


Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler ybler og kollektivboliger i de største norske byene til rimelig melig leie.


ETS FORBUN

LEDER

Jeg har lyst til å være stor i kjeften og rope ut om alt som oppleves som urettferdig. Jeg skulle ønske jeg fikk det til oftere. Vi har nok alle kjent på kroppen ulike grader av forskjellsbehandling. Forbundet har en lang historie med mennesker som har stått på barrikadene. Så hva gjør vi i dag? Dette spørsmålet har vært en lang diskusjon i Forbundet. Torkil Hvidsten sitt kåseri med de radikales unnskyldning ”Det må da være lov” traff meg litt. Behovet for teologisk diskusjon og gode innspill for en progressiv kristendom er viktig. Jeg ser derfor veldig fram til seminaret ”Åpen og Ærlig”; fagdag om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) i Den norske kirke på MF 22. januar. I det siste har jeg hatt mange opplevelser som går på kjønn, ansvar og lederskap. Det er vanskelig å ta fram ett konkret eksempel, det er en underliggende fornemmelse. Stemmer de eller er det bare jeg som tenker ekstra på det? Det er vanskelig å beskrive noe som stort sett i våre ubevisste og noe bevisste sosiale handlinger.  Flink jente har jeg blitt kalt. Er det ovenifra og ned eller det bare oppmuntrende? Singel og lykkelig har jeg også blitt fortalt at jeg er i løpet av min siste praksisperiode. Men så har jeg også holdt en preken om at jeg vil tro på kjærligheten uansett hvilken form den kommer i. Det største problemet har jeg funnet ut, er å være ærlig mot meg selv. Jeg kjenner forventningene til meg selv og fra andre, men jeg håper å kunne finne fellesskap og kjærlighet i det uperfekte og overraskende. Hva er det som kjennetegner vårt felleskap? Messefelleskap, debatter og fester sier du kanskje. Et frigjørende fellesskap. Men vi kan alltids være rausere med hverandre. Jeg har møtt mange som har en fortelling fra forbundet. For min egen del har det betydd mye at jeg har fått være den jeg er – noen ganger skråsikker andre ganger tvilende og nølende.  

Stine Walmsness

30 nr. 3/3 - 2012


MIKAEL

I Skriftestolen Hva er det ondeste du har gjort? Akt har tatt turen til Bohemen, en av Oslos mest legendariske fotballpuber, for å sjekke hva slags synder fotballsupporterne her kan by på. Ikke overraskende blei det mye fotballrelatert...

LASSE

Falk, FC Bayern Norge: - Jeg løy til tanta mi om at jeg hadde fått en is av den andre tanta mi, og klarte å lure hu til å kjøpe is til meg. Det har jeg fortsatt dårlig samvittighet for.

FALK

Mikael, FC Bayern Norge: - Jeg kan også svare! Det ondeste jeg har gjort, er at jeg var Manchester United-fan før! Resten av gjengen: Ey! Det har du aldri fortalt!?! Mikael: Sorry, jeg angrer! Espen, Liverpool-fan: - Jeg ha aldri gjort noe ondt jeg! Aldri! Jeg har sett ondskap, men aldri gjort no sjøl!

ESPEN

Lasse, Manchester United-fan: - Det ondeste jeg har gjort er å la være å gripe inn når kameraten min juger i et intervju... Espen: Jeg juger ikke! Jeg har aldri gjort noe ondt! Jeg håper forresten at ManU taper. Lasse: Der ser du. Du ER ond! Ellers kunne du aldri sagt noe sånt.

Tekst og foto: Mina Finstad Berg 31


Akt nr. 3 - 2012  

Member magazine of the Student Christian Movement in Norway

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you