Page 1

Bibliotekenes rolle i informasjonssamfunnet Av Øystein B. Jakobsen, FriBit oystein.jakobsen@fribit.no

De siste 20 årene har vi sett store endringer i hvordan folk forholder seg til informasjon. Måten kunnskap og kultur blir produsert og distribuert på er radikalt annerledes nå enn for bare noen få år siden. Bransjer som ikke er endringsvillige prøver å tviholde på fortiden, mens andre selskaper hopper villig frem for å fylle gapene som oppstår. Med nye teknologier og en befolkning som er født og oppvokst på internett stilles spørsmålet: Hva er bibliotekenes rolle i informasjonssamfunnet? For å svare på dette må vi gå tilbake til bibliotekenes grunnfunksjon; Å tilgjengeliggjøre informasjon. Med sterke private interresser som ønsker å gjøre tanker og ideer om til privat eiendom, blir bibliotekenes posisjon som allmenntilbyder enda viktigere. Bibliotekene opererer under et unntak fra opphavsretten som lar en kjøpe inn fysiske eksemplarer av verk, og låne dem ut. I en digital verden er enhver bruk er en kopi, og unntaket gjelder ikke lengre. Dette begrenser hvilke muligheter bibliotekene har for å nå sine mål. I tillegg kommer private aktører med resurser og i mange områder erstatter bibliotekenes naturlige rolle. Eksempelvis så ønsker Google å bli en sentral kilde for bøker, Amazon går etter plassen som defacto distributør. Bibliotekene har fokusert på å digitalisering og å tilgjengeliggjøre verk som har falt i det fri, men den kategorien av verk utgjør bare en liten andel av den totale informasjonsmengden, i tillegg til problematikken rundt foreldreløse verk. Det blir mer og mer vanlig at åndsverk slippes direkte i digitalt format uten å gå via en trykkpresse eller CD-brenneri. Opphavsrettens eksklusive natur kombinert med en knapp resurssituasjon, begrenser bibliotekenes muligheter. For at bibliotekene skal kunne levere digitale tjenester som er relevant for brukerne, er det én av to ting som må skje: 1. Myndighetene endrer på loven og utvider bibliotekenes unntak fra opphavsretten. Myndighetene kan utvide endre på loven slik at bibliotekene har anledning til å spre verk uten å innhente rettighetshavernes tillatelse. En lovreform ville løse bibliotekenes legale problemstillinger. 2. Bibliotekene fokuserer på verk som er frivillig unntatt fra den eksklusive opphavsretten. For å bruke noen engelske analogier; Hvor CopyRight kjennetegnes ved «all rights reserved», kjennetegnes CopyLeft ved «some rights reserved». Såkalte frie lisenser kjennetegnes ved at de gir brukere anledning til eksemplarfremstilling og gjenbruk under visse vilkår. Dette fjerner mange av bibliotekenes begrensninger og gir et mye større mulighetsrom. Det første scenarioet vil tvilsomt skje. Kulturdepartementet har ikke gitt inntrykk for et ønske om å vurdere åndsverkslovens form, de ønsker først og fremst å håndheve den vi allerede har. Selv om de hadde ønsker endring, vil internasjonale avtaler uansett forhindre reform.


Det andre scenarioet har allerede fått en viss oppslutning. Inspirert av fri programvare-bevegelsen har akademia omfavnet Open Access. Som eksempler kan jeg nevne at IFLA 2010 har Open Access som tema og at bibliotekene begynner å ta i bruk frie lisenser og leverer såkalte UGC tjenester. Problemet er at denne innsatsen hovedsakelig drives av enkeltpersoner, og ikke som bevisst strategi. Nå begynner Copyleft (fri kultur) for alvor å ta form. Ideelle organisasjoner som Free Software Foundation leverer lisenser, Xiph.org leverer medieformat og tjenesteleverandører som Flickr og SourceForge leverer tjenester. Creative Commons leverer de mest populære lisensene for ikke-kjørbare åndsverk, samtidig som de kjører flere vellykkede fri kultur prosjekter som Science Commons. Wikimedia Foundation med Wikipedia, Wikibooks og Wictionary har etablert seg som samlepunkt for kunnskapsproduksjon i fellesskap, såkalt Commons Based Peer Production (CBPP). Kort sagt, Copyleft myldrer i en felles retning, og kartene begynner å ta form. Alle disse initiativene er i tråd med bibliotekenes formål om å fremme allmenn tilgang til kunnskap og kultur. Relevante spørsmål blir da – Hvordan kan bibliotekene støtte opp under fri kultur? – Hva er en naturlig rolle for bibliotekene? Her må vi først se på hva fri kultur består av. Fri kultur er desentralisert av natur, men består av løse komponenter som Lisenser – «Some rights reserverd»-lisenser for åndsverk. Eksempelvis GPL og Creative Commons. Kanaler – Grensesnitt ut mot målgruppen (allmennheten). Eks. Jamendo, Flickr og Wikipedia Teknologier – Underliggende teknologier. Eks. Wordpress, mySQL og OGG Vorbis. Standarder – Standarder for dokument, protokoll, metadata etc. Eksempelvis OASIS, W3C og IETF. Arkiver – Som Internet Archive og Europeana. Disse fungerer ofte også som kanaler. I dette mulighetsrommet, hvor er det mest hensiktsmessig at bibliotekene plasserer energien sin? Lisenser. Her er dedikerte organisasjoner som Creative Commons og FSF best. Bibliotekene er ikke egnet for å utvikle lisenser, og bør overlate dette til andre. Enkelt og greit. Kanaler. Bibliotekene har laget noen kanaler som f.eks. Reaktor tjenesten fra Deichmanske, og har delvis lykkes med det. Selv om dette arbeidet bør og vil fortsette, er det rimelig å anta at andre aktører vil ha bedre forutsetninger for å lage kanalene. Dette bør man ta hensyn til, og heller prøve å fylle tomrom istedet for å konkurrere med fullgode alternativer. Teknologier. Bibliotekene har engasjert seg i utviklingen av teknologier som semantisk web. Dette arbeidet er betydningsfullt, og vil etterhvert bli enda mer viktig. Informasjonsmengden vokser dramatisk og vil fortsette å gjøre det, og det blir svært viktig å kunne bygge relevans. Dette bør ikke overlates i sin helhet til Google. Det er sikkert andre teknologier hvor bibliotekene kan være en viktig bidragsyter, men det må være en fortløpende vurdering av hva som mangler i arenaen.


Standarder. Her har bibliotekene en stor rolle å spille, spesielt med metada og formatstandarder. Man vil etterhvert se seg nødt til å gå bort ifra rene bibliotekstandarder med markant legacy, og sammen med frivillige organisasjoner og kommersielle selskaper enes om standarder som er formålstjenelige og endringsdyktige. Arkiver. Det er her bibliotekenes største styrke ligger. Gitt bibliotekenes anerkjennelse, kompetanse og historie er det få som kan gjøre denne jobben bedre. Denne jobben har ikke blitt gjort spesielt bra frem til nå, hvor man ikke har lagt til rette for 3. parts tilgang men koblet arkivene til hoften med kanalen. Skrekk-eksempler hvor verk er kun tilgjengelig fra Norske IP adresser i bildeformat, DRM og fravær av API og embed-tilgang er ikke eksempler til etterfølgelse. Oppsummering Gitt et strengt lovverk, er bibliotekenes mulighet til å effektivt nå sitt publikum begrenset i fremtiden. Det ser ikke ut som at lovverket vil forandre seg nevneverdig i årene som kommer for å øke bibliotekenes spillerom. Bibliotekene bør gjøre fokus på fri kultur til en overordnet strategi. Open Access er en god begynnelse, men det er ikke nok. Bibliotekene må sette seg grundig inn i problematikken og gjøre en konsentrert innsats. Av alle rollene bibliotekene kan ta i dette puslespillet, er standardisering og som tjenesterleverandør av åpne arkivtjenester roller som virker naturlig for bibliotekene. Det er da svært viktig at dette gjøres dedikert, og i tett samarbeid med de ledende frivillige organisasjonene.

Bibliotekenes rolle i informasjonssamfunnet  

En beskrivelse av bibliotekenes rolle og strategi fremover, nå som informasjonsamfunnet blir en større del av vår hverdag. CC-BY-SA lisensi...