Page 1

Eidsivating lagmannsrett – Kjennelse Sivilprosess. Midlertidig forføyning. Sakskostnader. Lov om offentlige anskaffelser. Sak om midlertidig forføyning ble hevet i tingretten etter at saksøkte oppfylte det underliggende kravet. Saksøkerens krav om sakskostnader etter tvisteloven § 20–4 bokstav b ble imidlertid ikke tatt til følge, fordi tingretten ikke fant det helt klart at begjæringen ellers ville ført fram. Lagmannsretten forkastet særskilt anke etter tvisteloven § 20–9. Lagmannsretten var enig med tingretten i at det knyttet seg tvil til om saksøkeren hadde sannsynliggjort at det forelå en sikringsgrunn på begjæringstidspunktet.

Avsagt: 19.04.2011 i sak LE-2011-50857 Saksgang: Nedre Romerike tingrett TNERO–2010–106398 – Eidsivating lagmannsrett LE–2011– 50857. (11–050857ASK–ELAG/). Parter: Oslo Vei AS v/styrets leder (Advokat Einar Heiberg) mot Nittedal kommune (Advokat Hanne Skjønsberg). Dommere: Lagdommer Bernt Krohg, Lagdommer Kjersti Lund, Lagdommer Ørnulf Røhnebæk. Saken gjelder særskilt anke over tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Bakgrunn Oslo Vei deltok våren 2010 i en anbudskonkurranse arrangert av Nittedal kommune. Konkurransen gjaldt kontrakt om drift og vedlikehold av kommunale veier i en femårsperiode fra 1. oktober 2010. I begynnelsen av juni 2010 underrettet kommunen anbyderne om at den hadde besluttet å tildele kontrakten til Nittedal kommunes tekniske enhet. Den 15. juni 2020 påklaget Oslo Vei tildelingsbeslutningen og ba samtidig om at kommunen utsatte kontraktsinngåelsen inntil det forelå en løsning i saken. Da Oslo Vei ikke mottok noen skriftlig bekreftelse fra kommunen om at kontraktsinngåelsen ville bli utsatt, begjærte Oslo Vei den 1. juli 2010 midlertidig forføyning. I begjæringen til tingretten gjorde Oslo Vei gjeldende å ha krav på at kommunens beslutning om kontraktstildeling ble satt til side. For å sikre kravet, som ville falle bort dersom kontrakten ble inngått, jf. lov om offentlige anskaffelser § 8 første ledd, la Oslo Vei ned påstand om at Nittedal kommune skulle forbys å inngå den aktuelle kontrakten. Som sikringsgrunn påberopte Oslo Vei tvisteloven § 34–1 første ledd bokstav a. I sitt tilsvar av 6. juli 2010 la Nittedal kommune ned påstand om at begjæringen ikke skulle tas til følge. Kommunen gjorde gjeldende at vilkåret om sikringsgrunn ikke var oppfylt. Det ble vist til at kommunen, i epost av 2. juli 2010 til Oslo Veis prosessfullmektig, hadde bekreftet at kommunen ikke ville inngå kontrakten før Oslo Veis klage var behandlet, og at klagen ville bli behandlet av formannskapet i august. Som vedlegg til tilsvaret fulgte i tillegg en annen epost, også av 2. juli 2010, der kommunen bekreftet at man ikke ville inngå kontrakten «før begjæring om midlertidig forføyning fra Oslo Vei er avgjort, trukket eller saken er forlikt». I prosesskrift av 30. juli 2010 presiserte Oslo Vei at begjæringen ikke var begrenset til å gjelde fram til klagen var behandlet. Dersom klagen ikke ble tatt til følge ville det fortsatt være behov for å sikre Oslo Veis krav ved et forbud, slik påstanden i begjæringen gikk ut på. Det ble også vist til at partenes avtale, basert på kommunens andre epost av 2. juli 2010, jf. ovenfor, forutsatte at begjæringen skulle behandles. Den 30. august 2010 tok kommunestyret i Nittedal Oslo Veis klage til følge. Anbudet fra kommunens tekniske enhet ble avvist fra anbudskonkurransen. I tillegg vedtok kommunen også å avlyse hele konkurransen. Underretning om dette ble sendt til Oslo Vei og til tingretten den 3. september 2010. Tingretten tok på denne bakgrunn opp spørsmål om sakens videre behandling. Oslo Vei svarte 26. oktober 2010 at siden kommunen hadde oppfylt kravet, kunne saken heves etter tvisteloven § 19–1 annet ledd bokstav b. Samtidig krevde Oslo Vei å få tilkjent sakskostnader i medhold av § 20–4 bokstav b. Nittedal kommune bestred kravet om sakskostnader. Kommunen hevdet at § 20–4 bokstav b ikke kunne brukes som grunnlag for sakskostnadsavgjørelsen, prinsipalt fordi hevingen ikke skyldes forhold utenfor Oslo Veis kontroll, subsidiært fordi det uansett ikke var klart at kravet om midlertidig forføyning ville ført fram. Atter subsidiært gjorde kommunen gjeldende at


sakskostnadskravet måtte begrenses til det som var påløpt fram til 2. juli 2010, da kommunen bekreftet skriftlig at kontrakten ikke ville bli inngått, og at kravet under enhver omstendighet var for høyt. Tingrettens avgjørelse Etter ytterligere innlegg fra Oslo Vei avsa Nedre Romerike tingrett kjennelse i saken 25. januar 2011. Kjennelsen har slik slutning:    1."Saken heves.     2."Saksomkostninger tilkjennes ikke. Ved sakskostnadsavgjørelsen tok tingretten utgangspunkt i tvisteloven § 20–4 bokstav b. Problemstillingen for tingretten var først og fremst om det var «klart» at Oslo Vei – dersom kommunen ikke hadde oppfylt kravet om omgjøring av tildelingsbeslutningen – ville fått medhold i saken om midlertidig forføyning. Blant annet under henvisning til kommunens eposter 2. juli 2010 kom tingretten til at det var noe tvil om vilkåret om sikringsgrunn i tvisteloven § 34–1 første ledd bokstav a var oppfylt. Derfor var det ikke helt på det rene at begjæringen om midlertidig forføyning ville ført fram, og § 20–4 bokstav b ga dermed ikke hjemmel for å tilkjenne sakskostnader. Partenes påstander og påstandsgrunnlag for lagmannsretten Oslo Vei AS har anket tingrettens sakskostnadsavgjørelse til lagmannsretten på grunn av feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Som feil ved rettsanvendelsen anføres det at tingretten ikke har vurdert spørsmålet om det forelå sikringsgrunn ut fra forholdene da begjæringen ble satt fram, men på et senere tidspunkt. Som feil ved bevisbedømmelsen anføres at tingretten ikke fant at det var klart at kravet om sikringsgrunn var oppfylt. Etter ankende parts mening skulle tingretten, ved vurderingen av dette spørsmålet, lagt vekt på at kommunen 2. juli 2010 godtok å utsette kontraktsinngåelsen. I følge den ankende part viser dette at kommunen har akseptert at sikringsgrunn forelå. Dette må anses som et sterkt indisium på at vilkåret var oppfylt. På den annen side bestrides det at kommunen, før begjæringen ble sendt, hadde orientert om at kontrakten forløpig ikke ville bli inngått. Når det gjelder rimelighetsvurderingen etter tvisteloven § 20–4 bokstav b, gjør Oslo Vei særlig gjeldende at den senere utviklingen i saken, som endte med at forføyningssaken ble hevet, i praksis innebar at Oslo Vei oppnådde formålet med begjæringen. Derfor er det rimelig at Oslo Vei blir tilkjent sakskostnader. Ankende part har lagt ned slik påstand: Prinsipalt: Oslo Vei AS tilkjennes sakens omkostninger for tingretten med kr 77.495. Hertil kommer rettens gebyr for tingretten. Subsidiært: Nedre Romerike tingretts kjennelse oppheves og hjemvises til tingretten for ny behandling. I begge tilfelle: Oslo Vei AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 12.000. Hertil kommer rettens gebyr for lagmannsretten. Nittedal kommune har i sitt anketilsvar gjort gjeldende at det ikke på noe tidspunkt forelå sikringsgrunn. Kommunen har i den forbindelse særlig anført at Oslo Veis advokater, før begjæringen om midlertidig forføyning ble sendt, «var orienterert om den kommunale saksbehandlingen. Altså at ingen avtale skulle inngås før Oslo Veis klage på brudd av regelverk knyttet til offentlige anskaffelser var behandlet av formannsskapet.» Ankemotparten har lagt ned slik påstand:     1."Nittedal kommune frifinnes.     2."Nittedal kommune tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten stor kr 8.000 eks. moms. Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre fram. Anken gjelder tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Da følger det av tvisteloven § 20–9 tredje ledd annet punktum at lagmannsretten kan prøve «lovanvendelsen og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen». I utgangspunktet er det bare lovanvendelsen for sakskostnadsavgjørelsen lagmannsretten kan prøve. Men når tingretten – som her – har gått inn på selve tvistegjenstanden utelukkende for å


kunne avgjøre sakskostnadene, har lagmannsretten også kompetanse til å prøve tingrettens lovanvendelse i tilknytning det underliggende kravet. Dette går fram av Rt–2010–476 avsnitt 18. I vårt tilfelle vurderte tingretten det slik at forføyningssaken ble hevet på grunn av forhold utenfor Oslo Veis kontroll. Denne vurderingen er lagmannsretten enig i. Dermed åpner tvisteloven § 20–4 bokstav b for at Oslo Vei kan tilkjennes sakskostnader, forutsatt at det er klart at Oslo Vei ellers hadde vunnet saken. Det er tingrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse i tilknytning til dette siste spørsmålet Oslo Veis anke retter seg mot. Og dette kan altså lagmannsretten prøve, jf. det som er sagt om rettens kompetanse ovenfor. Tingrettens begrunnelse for ikke å tilkjenne Oslo Vei saksomkostninger, var at den ikke fant det klart at forføyningssaken ellers ville ført fram. Tingrettens tvil knyttet seg til om Oslo Vei klart hadde sannsynliggjort den påberopte sikringsgrunnen. Også denne vurderingen er lagmannsretten enig i. Innledningsvis presiserer lagmannsretten at det avgjørende for sakskostnadssavgjørelsen i dette tilfellet må være om sikringsgrunnen forelå på begjæringstidspunktet. Dette følger av formålet med tvisteloven § 20–4 bokstav b. Slik har også tingretten forstått det. Sikringsgrunnen Oslo Vei påberopte var tvisteloven § 34–1 første ledd bokstav a. Etter denne bestemmelsen kan midlertidig forføyning besluttes «når saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort». Det konkrete spørsmålet tingretten måtte ta stilling til som grunnlag for sin sakskostnadsavgjørelse, var dermed om Oslo Vei klart hadde sannsynliggjort at Nittedal kommune på begjæringstidspunktet var i ferd med å inngå den omstridte kontrakten uten å avvente klagebehandlingen. Det er den samme problemstillingen som foreligger for lagmannsretten nå. Det Oslo Vei særlig anfører til støtte for at sikringsgrunnen var sannsynliggjort, er at Nittedal kommune ikke hadde svart på Oslo Veis forespørsel om selve kontraktsinngåelsen ville bli utsatt til det forelå en løsning av saken. Lagmannsretten kan forstå at et manglende svar her gjorde Oslo Vei bekymret med hensyn til hvilke planer kommunen hadde. Men noe klart, positivt holdepunkt for at kommunen på dette tidspunktet var i ferd med å inngå kontrakten, kan kommunens taushet knapt kalles. Andre holdepunkter for at kommunens adferd gjorde det nødvendig med midlertidig forføyning da begjæringen ble satt fram, foreligger ikke. Derimot foreligger opplysningene om at kommunen umiddelbart etter begjæringen gjorde det klart at den ville avvente klagebehandlingen. Riktignok er det her tale om etterfølgende omstendigheter i forhold til begjæringstidspunktet. Likevel er lagmannsretten enig med tingretten i at særlig epostene av 2. juli 2010 bidrar til å kaste lys over hva som antagelig var kommunens holdning – og adferd – umiddelbart forut. Lagmannsretten viser i denne forbindelse også til kommunens anførsel om at den, forut for begjæringen, overfor Oslo Veis advokater hadde forklart den videre kommunale saksgangen. Etter lagmannsrettens syn er det på denne bakgrunn langt fra klart at Oslo Vei har sannsynliggjort at det forelå noen sikringsgrunn da begjæringen ble tatt ut den 1. juli 2010. Dermed er det heller ikke klart at begjæringen om midlertidig forføyning ville ført fram dersom saken ikke var blitt hevet. Dette innebærer at tvisteloven § 20–4 bokstav b ikke gir grunnlag for å tilkjenne Oslo Vei sakskostnader i forbindelse med begjæringen. Anken må dermed forkastes. Nittedal kommune har etter dette krav på full erstatning for sine nødvendige sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20–1 første ledd. Kravet, som er på 8 000 kroner, tas til følge. Kjennelsen er enstemmig. Slutning    1."Anken forkastes.     2."I sakskostnader for lagmannsretten betaler Oslo Vei AS til Nittedal kommune 8.000 – åttetusen – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker.

eidsivakjennelseapril  

eidsivakjennelseapril

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you