Lyrikkforlaget © 2025
Inkognito publisering
Postboks 112 4395 Hommersåk
www.lyrikkforlaget.no
Lyrikkforlaget er et imprint av Inkognito publisering
ISBN: 9788283984873
Omslag: CF media
Sats: CF media
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Lyrikkforlaget er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Jeg er på det fjerde året som innlagt, og jeg er nærmere utskrivelse enn noen gang.
Jeg kjemper en umulig kamp. En kamp som ingen kan forestille seg, men som jeg setter ord på i «Psykt»-serien.
Jeg har valgt å ta med noen dikt fra andre forfattere og skribenter denne gangen, der man får et annet fokus på temaet psykisk helse.
Jeg vil også takke alle de som har hjulpet meg, på en eller annen måte. De som har støttet salget av bøkene, heiet på meg, kommet med råd, tips og tilbakemeldinger.
Therese, min kjære tvillingsøster. Jeanette, min fantastiske storesøster. Maria x 5, Renate, Marian, Kjerstin, Anders, Marit, familien Langeland, pappa, Ove, Synneva, Tore, bygda Valen, N, Ø, H, I, L, B, T. For all støtte, alle heiarop, alle lyttende ører og uendelige mengder inspirasjon.
Jeg spør kirurgen forsiktig, når han kommer inn.
«Hvordan så det ut?»
Følte skammen i mitt sinn.
«Det ser ikke bra ut, du har vært heldig frem til nå.»
Jeg tenker høyt inni meg «Hva tenker han på?»
«Om du gjør dette en gang til så vet ikke vi, om du må amputere.
Er det dette du vil?»
Alvoret sniker seg inn og jeg kjenner på frykt.
Er det sånn livet mitt skal bli?
Dette kan ende ganske stygt.
Blålys
På sofaen jeg ligger, med høye smertebrøl.
Tårene triller og det er litt av et søl.
Personalet prøver å roe og stryker meg lite grann.
Jeg kjemper mot pusten.
«Dette går jo ikke an!»
«Ambulansen er her snart.»
De prøver å trygge meg.
Smertene fra Helvete er det som påvirker deg.
Etter 35 minutter kommer endelig AMK.
De kommer inn i leiligheten, det blir blålys og rød tur nå.
For egentlig skulle de kun kjøre meg i retur.
Men med smerte fra en annen dimensjon, ble det en hastetur.
Med blålys og sirener
vi kjører mot legevakten. Han ene må stoppe bilen midt på svarteste natten.
«Hvorfor gjør ingen noe?» lurer han på.
Jeg vet ikke svaret, men til sykehus vi må.
Det er ikke det du tror.
Det er ikke det samme som i fjor. Vi tviholder på det vi kan, og glemmer fort, alle mann.
Vi antar fort når vi ser, merkelig nok så er det mer.
Det er aldri enten eller og aldri stille før det smeller.
Det du tror er kanskje feil og det jeg vet forbigår deg.
Ingen vet fasiten før vi spør, men er det noe vi tør?