Page 1


SVANHILD STRØM & MARJUN BISKOPSTØ

Takk til Sandnes Garn Oppskrifter Siv Dyvik Foto Miriam & Janus photography


Dette er en bok om færøysk mønsterstrikk. Om historie, tradisjoner, og ikke minst om øyenes rike mønsterarv. Færøyene har en strikkekultur med dype røtter og er kanskje i verdenstoppen når det gjelder antall strikkeklubber. Her møtes kvinner i alle aldre, deler ideer og fører håndbåren kunnskap videre. Vi har blitt inspirert av det viktige arbeidet skredderen Hans Marius Debes gjorde for å ivareta den færøyske strikketradisjonen. Med utgangspunkt i strikkeboken hans, Føroysk Bindingarmynstur, har vi laget nye oppskrifter basert på gamle, tradisjonelle mønstre. I boken har vi brukt 52 forskjellige mønstre i oppskriftene for å vise noen av mulighetene vi ser med mønsterstrikk.

5

Vi er mor og datter og kommer fra en familie hvor håndarbeid har vært praktisert i generasjoner. Vår mor og bestemor ble født i en tid da man sparte på nesten alt. Gamle, slitte gensere ble ikke kastet, men fillene ble klippet opp og sydd om til noe annet. Hver eneste rest fikk nytt liv og kom til nytte i form av fargerike tepper, sitteputer og gardiner. I hennes hus har vi vært omgitt av alle disse vakre, tradisjonsrike strikkemønstrene. Det hun sparte på i alle år, har vært en stor ressurs og inspirasjon for oss. Det var derfor også med nostalgi i hjertet at denne boken ble til. Vårt ønske med boken er å vekke interessen for færøysk mønsterstrikking, fremme ulla som naturlig råvare og bringe kulturarven videre – og å holde nordisk mønsterstrikk levende til heder for eldre generasjoners arbeid. Svanhild og Marjun

Kvívík, Færøyene, august 2016


Drekki mær eyguni full, av havi, á morgni, og livi (Chr.Matras)

6

Boken etter Hans Marius Debes, Føroysk Bindingarmynstur, har vært en kjær følgesvenn i hele mitt voksne liv. Ideen og inspirasjonen bak Færøysk strikkebok var å gi nytt liv til noen av mønstrene han har samlet. Etterhvert som jeg dukket inn i hans univers, fant jeg ikke bare 136 forskjellige strikkemønstre, men oppdaget en skatt av historier jeg ikke visste fantes. Vakre fortellinger om en tid lenge før min. En tid hvor hverdagen var så forskjellig fra min egen. Jeg ble inspirert av hans detaljerte beskrivelser om bekledning, om tekstilers utseende og farger. Hans skildringer av sterke kvinner, oftest med en sentral rolle i fortellingen, er fortalt med den dypeste respekt. Jeg har valgt å ha med noen av historiene hans i boken, da jeg synes de er for dyrebare til å ikke bli delt.

Skipstrøyer, hoser og tøfler har vært strikket på Færøyene i generasjoner – i færøysk ull. Jeg hadde lyst til å lage en vri på det tradisjonelle, å se disse vakre mønstrene i garn fra andre verdensdeler. I modellene i boken har jeg derfor brukt en god variasjon av Sandnes garns sortiment – fra norsk ull til tweed, alpakka, mohair og silke. Blått spiller en sentral rolle i mitt fargeunivers. Færøyene er omringet av havet, som strekker seg i det som kjennes som en uendelighet. Ingen andre steder finner jeg ro og inspirasjon som her. Svanhild

Kvívík, august 2016


8

Hans Marius Debes samlet inn gamle færøyske strikkemønstre og utga dem i boken Føroysk Bindingarmynstur i 1932. For dette arbeidet ble han i 1969 hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull. Debes (1888–1979) kom fra Gjógv, en av de nordlige bygdene på Færøyene. Som barn viste han stor interesse for håndarbeid som strikking, hekling og broderi. Han var opptatt av det vakre og kunstneriske – arbeid på land og sjø interesserte ham ikke. Debes vokste opp i en tid da barna måtte hjelpe til, en tid da arbeidet med ull og tilvirking av klær foregikk i røykstuen mens det ble fortalt historier. Hans bestemor og oldefar var gode historiefortellere, og Debes tok fortellerkunsten til seg. Med den gjenga han sin rike kunnskap om historie og folklore på levende vis. Historiene, ofte om prester og adelen, var krydret med detaljerte, iscenesatte beskrivelser av tekstiler, stoff og materialer. Disse var en god kilde til skildring av folkeliv og historiske begivenheter. Senere ble historiene hans samlet i boken Søgur úr gomlum døgum. Som ung fikk han gå i lære hos skredder Petersen på Tvøroyri. Etter et halvt års læretid reiste Debes til København for å lære mer. Han jobbet blant annet i de kjente motehusene Illum og Magasin du Nord og hos anerkjente Moresco. Etter noen år i Danmark reiste han tilbake til Færøyene og arbeidet som skreddermester i Tórshavn. Skredder Debes ble han kalt blant folk, og han var kjent for sitt gode håndverk. Han hadde mange

og varierte interesser: fotografering, porselensmaling, blomster og plantefarging, noe han også underviste i. Han hadde dessuten en særlig interesse for den færøyske bunaden. Etter andre verdenskrig reiste Debes tilbake til København, hvor han ble boende resten av sitt liv. Det var under en utstilling i København i 1929 at historien om boken Føroysk Bindingarmynstur startet. På utstillingen var det utstilt en lang remse med 30 forskjellige mønstre fra Færøyene. Remsen var laget noen år tidligere som et forsøk på å bevare de gamle strikkemønstrene, som holdt på å forsvinne. Danmarks Dronning Alexandrine besøkte utstillingen og ble betatt av mønstrene. Hun oppfordret Debes til å samle alle de gamle færøyske mønstrene og gi dem ut i bokform. Debes tok på seg oppgaven. Han skriver i innledningen til boken at det var i siste øyeblikk, for de fleste av mønstrene ble kun husket av de eldste kvinnene på de mest avsidesliggende stedene. Debes samlet inn 125 forskjellige mønstre til førsteutgaven av boken. Andre utgave kom i 1949, og der var det tilføyd bilder av strikkede, tidsriktige modeller. Den tredje og sist reviderte utgaven inneholder 136 plansjer med mønstre. Føroysk Bindingarmynstur førte til en endring i strikkekulturen på Færøyene i årene som fulgte. Tidlig på 1900-tallet hadde det vært mest vanlig med ensfargede trøyer uten mønster. En lærer skal ha sagt til Debes: «De


har gjort alle elevene mine stripete!» Denne ene setningen sier mye om betydningen boken hadde. Den danske legen R.K. Rasmussen, som praktiserte på Færøyene på første halvdel av 1900-tallet, mener at boken ikke bare innledet en ny epoke i den færøyske strikkehistorien, men også i den færøyske klesdrakthistorien. Etter at Debes tok mønstrene i bruk på ny, fikk den ensfargede herregenseren mønster, og det kom nye modeller av mønstrede gensere til kvinner. Barn i alle aldre fikk også nye gensere. Rasmussen mener at Debes har fått hele det færøyske folk – men kanskje først og fremst kvinnene – i tale og til å arbeide. Boken med de færøyske strikkemønstrene var livsverket hans og har blitt en nasjonal skatt fremtidige generasjoner vil nyte gleden av. Den dag i dag er boken fortsatt til salgs, mer enn 80 år etter førsteutgaven.


Færøyene er en øygruppe i havet vest for Norge og nord for Skottland, omtrent 600 kilometer fra Bergen. Landet består av 18 øyer av vulkansk opprinnelse og var tidligere en del av Norge. Siden Norges hovedstad ble flyttet fra Bergen til Christiania, ble øyene mindre viktige for den norske kongen, og etter Kielfreden, der Danmark tapte Norge til Sverige i 1814, ble de værende som en del av Danmark. Siden 1948 har Færøyene vært en selvstyrt del av det danske kongeriket, med egen lovgivende forsamling, Lagtinget, og egen regjering, Landsstyret. Færøyene har eget flagg. Øyene består hovedsakelig av grøderike, gresskledde åser og en rik blomsterflora. Det finnes ikke naturlig skog her. Sauehold og eksport av ull og strikkede plagg var en gang bærebjelken i Færøyenes økonomi, men har blitt mindre viktig etter framveksten av fiskeindustrien. Likevel har sauen og ulla stor betydning i færøysk tradisjon og identitet, og på riksvåpenet er det avbildet en vær. Strikketradisjonen er sterkt forankret i færøysk kultur, og det blir ofte sagt at «ull er Føroya gull». Det forstår man når man blir kjent med den færøyske strikkehistorien. Den handler blant annet om en stor eksport av strikkede hoser (korte eller lange strømper) fra et lite øysamfunn, den gang med en befolkning på under 5000 innbyggere. Færøyenes plassering midt ute i havet i Nord-Atlanten gjør at sjøveien er den naturlige handelsforbindelsen til de nærmeste landene, og man har fra de tidligste tider handlet med omverdenen, fremfor alt Bergen. Fra Færøyene eksporterte man skinn, ull, vadmel, fisk, fjær, smør og tran i bytte mot korn, malt, tømmer og andre kjøpmannsvarer. Nålebinding kan ha vært vanlig på Færøyene før

strikkingen. Det finnes ingen arkeologiske funn av nålebundne plagg, men på Nasjonalmuseet i Tórshavn finnes noen nåler som er karakteristiske for nålebinding, bevart fra utgravinger i Kvívík og Tjørnuvík. Strikking slik vi kjenner det i dag, ble innført på 1500-tallet. De første skriftlige kildene som forteller oss noe om strikking på Færøyene, finnes i norsk strikkehistorie. I regnskapet for Bergenhus len fortelles det om et par gamle og utslitte strikkede hoser som var beslaglagt i boet etter en mann som var blitt henrettet i Bergen. De var strikket på Færøyene. Hoser som eksportvare – og verdien på disse – finner vi i skriftlige kilder fra Færøyene. Taksten på varer for eksport ble fastlagt på et tingmøte i 1584, og her finner vi blant annet prisen på skinn, ull, vadmel og hoser. Man fikk betalt fem skinn for de morøde (brune) og fire skinn for de hvite hosene. Som eksportvare var ullhoser av enorm økonomisk betydning. For å øke produksjonen innførte man på slutten av 1600-tallet skotrokken til Færøyene. En mann og en kvinne fra Shetland ble hentet inn for å lære folk den nye spinneteknikken. Dette førte til at produksjonen av hoser økte, og utover på 1600-tallet ble den viktigere enn produksjonen av vadmel. Dette førte også til en betydelig samfunnsmessig reform. Ikke alle hadde mulighet eller plass til å skaffe seg en vev. Men alle som kunne få tak i ull, kunne produsere hoser for salg. Det oppstod snart en overproduksjon. I 1683 antok man at det ville ta tre år å selge ett års produksjon, og som følge av dette falt prisene. Lagrene i København vokste, og man måtte destruere over 177 000 par ullhoser på grunn av møll og annet utøy. Produksjonen fortsatte likevel, og hoser var den viktigste eksportvaren gjennom

11


12

hele 1700-tallet. Rundt 1770 ble det solgt over 100 000 par i året, noe som stod for nær 98 % av all eksport fra Færøyene. Hosene ble solgt i Nord-Europa og ble også brukt i militæret, i soldatenes og matrosenes mundering. En voksende og omfattende tigging etter ull oppsto rundt på øyene. Både fattige og andre som ønsket å tjene noe ekstra, strikket hoser. For å komme tiggingen til livs og for å få flere i arbeid på gårdene ble det i 1777 vedtatt en ny lov som på folkemunne ble kalt trelleloven. Det ble påbudt ved lov at vanlige folk og fattigfolk måtte ta seg tjeneste på en gård. Nektet du, ble du straffet. Senere tilføyde man at allmuen ikke kunne gifte seg før de hadde tjent på gård i fire år. Embedsmenn og bønder hevdet nemlig at det manglet arbeidsfolk til å dyrke jorden. Loven skulle begrense tigging og avhjelpe fattigdom, men det viste seg at tjenestefolket ofte ble brukt til den mer lønnsomme geskjeften strikking. Utover på 1800-tallet falt produksjonen av ullhoser da man begynte å strikke ullgensere for eksport i stedet. Mot slutten av 1800-tallet var antallet kun noen få hundre par hoser i året. Det ble strikket gensere på Færøyene allerede på 1600-tallet. Når mønsterstrikking begynte, vet man ikke, men mønstrede gensere var i alle fall vanlige på slutten av 1700-tallet. Da begynte også eksporten av skipstrøyer. I 1805 var det et overskudd av skipstrøyer. Det ble foreslått å selge ullen i stedet for de strikkede varene. Dette nektet innbyggerne, antagelig fordi de beholdt den fine ullen til eget bruk, mens den grove ullen ble brukt til skipstrøyer. Kvaliteten på trøyene som ble strikket for salg, kan antas å ha vært noe varierende. I 1833 ble det distribuert en veiledning med detaljerte beskrivelser av hvordan trøyene skulle strikkes, med antall masker, mål og vekt.

Mønstrene skulle blant annet være små, med korte trådsprang over høyst fire masker. Mønsterfargen skulle være laget av lavarten korkje, og jo mørkere farge, desto bedre. I tillegg ble det påpekt hvordan ullen skulle behandles. Produksjonen av skipstrøyer varte gjennom hele 1800-tallet og sto midt i århundret for nesten halvparten av all eksport fra Færøyene. Omleggingen fra bondesamfunn til fiskeri omkring 1880 medførte en endring i ullarbeidet. Det ble strikket mer til hjemmebruk, for mennene trengte flere sett arbeidsklær på sjøen. Skipstrøyene fikk av ukjent årsak handelsnavnet islender i utlandet. Allerede i 1898 nevner den norske forfatteren Trygve Andersen fra en reise på Færøyene at «Alle de bekjendte islandske Ulltrøier fabrikeres her, ikke paa Island». Dette begrepet henger fortsatt ved gensere av færøysk opprinnelse den dag i dag. Gjennom 1900-tallet ble de grove skipstrøyene erstattet av trøyer i en bløtere kvalitet av sams, en blanding av sauens dekkhår og bunnull. Man strikket også andre gensere og jakker for salg i tynnere og mykere kvalitet, både med og uten mønster. Vanlige folk fikk «strikke for en tredjedel». Det vil si at de fikk ull fra en gård, behandlet den, strikket hoser eller gensere og mottok en tredjedel av verdien på varen da den ble levert i handelen. Trøyene ble levert i bytte mot butikkvarer. Denne handelsmåten var vanlig helt fram til omkring 1980. Foruten gensere og hoser har det blitt strikket luer, votter, tøfler og ikke minst de trekantede sjalene som er særegne for Færøyene. Strikking og strikkekultur er dypt forankret i øyboerne, og de fleste kvinner kan fortsatt strikke.


«Tokustovasøstrene ble de kalt, og de var veldig kjent. Det var spesielt kloke folk i Tokustova. Det var fire søstre og en bror. Sigvald het han. To av søstrene pleide hver sommer å reise nord til Gjógv. Da bodde de hos oldefaren min. De skulle vise gjestfrihet mot bestemoren min og be henne inn. Bestemor sa at de var veldig velkomne når de kom nord til Gjógv. De pleide å komme på den tida da vårulla ble vasket og tørket. Da de så kom inn, disse bydamene, de var så fine, sa de ‘God dag’, ikke ‘Góðan dag’, og så viste de pass. De hadde tillatelse fra futen til å reise. Slik var det fordi det var så mye omstreifing på alle øyene for å tigge. Og så viste de fram papiret, og så ga de gaver. Som bestemor pleide å si, var bydamene ofte til nytte når de kom. Ikke var det fine nåler i huset, og den nærmeste butikken var i Klaksvík. De hadde med forskjellige gaver. Noen bydamer ga to synåler med gulløye i, det var så uvanlig – med gulløye! En annen ga en stoppenål, og en kunne gi en trekantet nål, og så kunne de ha små vindsler av hvit eller svart sytråd. Ja, og så ga folk dem gaver igjen. Store ullbylter. Bestemor sa at det var særlig stas med disse søstrene fra Tokustova, de var så morsomme, og så var de så veldig pent kledd, rene og ordentlige. Ja, så høyt ansett var de av moren hennes at de fikk sove i prostesengen.» Del av fortellingen «Bestemoren min var i Tórshavn en Olsok» i Fortellinger fra gamle dager av Hans M. Debes.


Undertrøyemønstrene har alle et stripete utseende. Smale, horisontale striper med små mønstre i vekselvis hvitt og lyseblått ble brukt over hele trøyen. Historisk sett ble undertrøyen brukt som et mellomplagg for herrer, gjerne under en kofte eller en vest.


Myk genser til både dame og herre, strikket i alpakka-ull og silke-mohair. Mønsteret er sammensatt av border og båtsmannstrøyemønstrene Stóra stjørnan og Krúnan, store stjerne og kronen. Før var det vanlig at hvert hus hadde sitt eget mønster. Inspirasjonen er hentet fra denne tiden, da det ikke var vel ansett å strikke mønstre som tilhørte andre. Genseren er derfor sammensatt av flere forskjellige mønstre for slik symbolsk å forene alle til én stor familie. Luen er strikket i samme kvalitet.

101


Dametrøyemønstrene er de klassiske færøyske mønstrene som ble brukt i dametrøyer til bunaden. Trøyenes bunnfarge var som oftest rød eller blå, med mønster i motsatt farge. Av og til ble det også brukt hvitt og grønt i mønsteret. I dag blir mønstrene også brukt til andre gensere og jakker, i forskjellige farger.


«Et mønster som var veldig moderne da jeg var ung, var krúnan, gásareygað og puntarnir. Det brukte vi til å strikke åpne jakker i naturfarger.» Tova 87 år


Myk innesko strikket i en blanding av ull og silke-mohair. De fire mønstervariantene er sammensatt av forskjellige mønstre fra boken til Debes. Skóleistar er en tradisjonell færøysk strikket sko. Den ble strikket i færøysk ull og brukt inni tresko. I dag blir den brukt som en type innesko eller tøffel. Kommer du på besøk til et eldre færøysk hjem, blir du ofte tilbudt å låne et par skóleistar for ikke å fryse på beina – en sjarmerende gest som fortsatt lever i beste velgående.

207


SKÓLEISTAR

Alt. I

Alt. II

Alt. III

Alt. IV

Frg 1: Svart

Frg 1: Svart + Svart

Frg 1: Marine + Inkblå

Frg 1: M

Frg 2: Rød + Svart

Frg 2: Natur + Natur

Frg 2: Rød + Jordbærrød

Frg 2: Ly

Løft m av p uten å strikke den

Løft m av p uten å strikke den

Løft m av p uten å strikke den

Løft m a

Mønster D 40

30

20

10

70

60

50

herfra strikkes det rundt

40

214

30

20

forts.

p beg her fra retten

p slutter her fra retten

forts.

10

hælm

Alt. III

Alt. IV

rt + Svart

Frg 1: Marine + Inkblå

Frg 1: Maisgul + Syregul

ur + Natur

Frg 2: Rød + Jordbærrød

Frg 2: Lys gråmelert + Lys grå

10


Færøysk strikkebok Copyright © Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2016 Foto Miriam & Janus photography Design og illustrasjoner av diagrammer Eivind Stoud Platou, Handverk Oppskrifter og diagrammer Siv Dyvik Boken er satt med Mercury Text Papir Tauro Offset 120 g Repro JK Morris Production AB Trykk og innbinding Printer Trento S.r.l. Italy ISBN 978-82-328-0076-6 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Oppskriftene kan ikke brukes til kommersielle formål. Rettighetene til alle oppskriftene tilhører forfatterne av denne boken. Forlaget Press Kongens gate 2 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no

Færøysk strikkebok (Svanhild Strøm & Marjun Biskopstø)  

Strikking har vært Færøyenes største eksportindustri, noe de levde av, men også et håndverk de aller fleste bedrev. Færøyene har en svært ri...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you