Page 1


Blodig gjeld

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 1

11.02.14 13:27


104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 2

11.02.14 13:27


Pe ter Temple

Blodig gjeld Oversatt av Sverre Knudsen

Pr ess Pock e t

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 3

11.02.14 13:27


Blodig gjeld Copyright © 1996 by Peter Temple Originaltittel: Bad debts

Utgitt etter avtale med The Text Publishing Company, Melbourne,

og Leonhardt & Høier Literary Agency, København Norsk utgave © Forlaget Press 2014

1. pocketutgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Rune Døli [Modest] Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: Ensocreamy 60 g 2,0

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-713-0 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke

er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo

www.forlagetpress.no

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 4

11.02.14 13:27


Til Anita og Nicholas, mine trofaste.

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 5

11.02.14 13:27


104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 6

11.02.14 13:27


J skapsfører, en ødeland og uærlig fyr som bodde i et hus leid ut til

eg fant Edward Dollery, en førtisju år gammel straffedømt regn-

en kvinne ved navn Carol Pick. Det lå i en forstad av nye limteglhus bygget på gammelt beiteland øst for byen, et av disse merkelig stille boligområdene der gjennomsnittsalderen er tolv år og du kan kjenne belastningen av boliglånene klistre seg til huden din. Ansiktet til Eddie Dollery så ikke bra ut. Han hadde skåret seg mange ganger under barberingen, og hvert eneste kutt hadde blitt prydet med en liten rødprikket rosett av dopapir. Resten av den korte og pløsete Eddie hadde på seg gårsdagens fine businesskjorte med striper og knallrøde pysjamasbukser i silke. Helhetsinntrykket var ikke tiltalende. «Ja?» sa han med det hastige tonefallet til en mann som blir avbrutt i en telefonkonferanse med Tokyo eller Zürich eller Milano. Han hadde begge hendene på ryggen, tilsynelatende for å holde buksene oppe. «Bolognese, ikke sant?» sa jeg og pekte på en liten klump med matrester som hadde festet seg på skjortelomma hans. Eddie Dollery så på fingeren min, møtte blikket mitt, og han forsto. En liten, grålig sonde av en tunge dukket opp for å inspisere overleppa, likte ikke det den fant og trakk seg tilbake. «Kom inn,» sa han i en litt mindre kommanderende tone. Han tok et skritt bakover. Den høyre hånda hans beveget seg fram fra ryggen og rettet en liten pistol mot buksesmekken min. «Kom inn, ellers skyter jeg ballene av deg.» Jeg kikket bekymret på pistolen. Den hadde definitivt et albansk preg. Av den typen som kan ha helt personlige motiver for å gå av. 7

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 7

11.02.14 13:27


Peter Temple

«Mr. Sabbatini,» sa jeg. «Du er Michael Sabbatini? Jeg kommer bare på grunn av avdraget på kredittkortet ditt.» «Inn,» sa han og viftet med våpenet. Han rygget inn, jeg fulgte etter. Vi gikk gjennom en naken entré og inn i en stue med pastellfargede skinnmøbler av den typen som ser ut som om de har blitt overkjørt. Eddie stoppet midt i rommet. Jeg stoppet. Vi så på hverandre. Jeg sa: «Det handler bare om penger, mr. Sabbatini. Nå står du her og truer en innkrever med skytevåpen. En innkrever fra et regnskapsbyrå. Det er nok til å sende deg i fengsel. Hvis dette ikke er noe beleilig tidspunkt for å diskutere en ny nedbetalingsavtale, så skal jeg mer enn gjerne formidle det til byrået.» Eddie ristet langsomt på hodet. «Hvordan fant du meg?» sa han. Jeg blunket mot ham. «Fant deg? Vi har adressen din, mr. Sabbatini. Det er hit vi sender kontoutskriftene dine hver måned. Byrået jeg jobber for, sender avregningene dine hit.» Eddie flyttet på en diger mopp med hår for å klø seg i hodeskallen og avslørte en hel liten plantasje av transplanterte hårstrå. «Jeg blir nødt til å låse deg inn,» sa han. «Legg hendene på hodet.» Han holdt god avstand. Han var minst halvannen meter bak meg da jeg gikk inn gjennom kjøkkendøra. Det sto omtrent et dusin tomme champagneflasker spredd rundt i rommet – Pierre Jouet, Moët et Chandon, Pol Roger, Krug. Ingen merkelojalitet, ingen tegn til engasjement i den nasjonale betalingsbalansen. Flaska på benken til høyre for meg var Piper. «Gå inn til høyre,» sa Eddie. Jeg snudde meg kjapt mot høyre. Da Eddie kom inn gjennom døra, traff en backhand med Piper-flaska ham rett i kjaken. Den tidsinnstilte albanske bomben i hånda hans gikk av, ikke mer støyende enn et dørsmell, og gudene må vite hvor kula forsvant. Eddie slapp pistolen for å pleie ansiktet sitt. Jeg dro ham inn i rommet etter skjorta, spant ham rundt og sparket til ham med vristen mot baksiden av kneet 8

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 8

11.02.14 13:27


Blodig gjeld

mens jeg røsket ham bakover etter håret. Han gikk hardt i bakken. Jeg skulle akkurat tuppe til ham igjen da et snev av ro senket seg over meg, og jeg sparte ham for ekstranummeret. Eddie ynket seg ganske kraftig, men han kom ikke til å dø av møtet med Piper-flaska. Jeg dro ham etter hælene og låste ham inne på toalettet ute i gangen. «Døh, kompis,» sa han med tykk stemme fra innsiden av døra, «hva heter du?» Jeg sa: «Det der var en helt latterlig ting å gjøre, mr. Dollery. Hvor er pengene?» «Døh, bare slapp av litt nå ’a, kompis …» Fryseren hadde blitt fylt opp for to–tre uker, men de siste dagenes forsyninger var levert av Colonel Sanders, McDonald’s og Dial-a-Dino. Desserten var fra Columbia. Det var møkkete skjorter og underbukser overalt i det store soverommet og badet som hørte til det. I den ene enden av skapene bak speildørene hang det tre dresser, to tweed­blazere og flere bukser. I den andre enden hang det en sykepleieruniform, en frelsesarméuniform, en parkeringsvaktuniform og noe som så ut til å være en paradeuniform for en kvinnelig offiser i Waffen-SS. Det var sort undertøy der også, noe av det i skinn, og røde strømpeholdere. Min respekt for blomsterhandler og ansvarlig leietaker av huset, mrs. Pick, steg. Etter alt å dømme var hun svært så allsidig når det gjaldt blomster. Jeg passerte toalettet etter å ha tatt en kikk på skittentøyet da Eddie Dollery sa: «Hør her, kompis, har du lyst til å bli rik, eller?» Han hadde god hørsel. Jeg stoppet. «Mr. Dollery,» sa jeg, «å møte mennesker som deg er berikende nok for meg.» «Ikke prøv å være morsom. Kommer du til å gjøre det?» «Gjøre hva?» «Kverke meg.» Han hadde ikke vokabularet til en forhenværende regnskapsfører. «Ikke vær så paranoid,» sa jeg. «Er det kokain du fyller nesa di med?» 9

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 9

11.02.14 13:27


Peter Temple

«Å, herregud,» sa Eddie. «Kan du ikke gi meg en sjanse?» Jeg gikk inn i stua og ringte Belvedere Investments, min midlertidige arbeidsgiver. Mrs. Davenport sa at mr. Wootton ville ringe meg tilbake. Hun hadde vært resepsjonist for en spesialist i seksuelt overførbare sykdommer i tjue år før hun begynte hos Wootton. J. Edgar Hoover kjente til færre hemmeligheter enn henne. Jeg kikket meg litt mer omkring mens jeg ventet. Så satte jeg meg ned ved telefonen og studerte det jeg kunne se av Mabberley Court. Ingenting annet beveget seg enn et gardin i huset over gata, en bygning som var så steril og hadde så perfekt velstelte omgivelser at den kunne ha vært Den Ukjente Forstadsboers Grav. Telefonen ringte. «Jack, gutten min. Gode nyheter, håper jeg? Snakk fra levra, gamle kalosje.» Wootton var på pub. Jeg sa: «Dollery tror jeg er her for å drepe ham.» «Så du fant ham? Midt i blinken, for faen.» «Jeg forventer å bli advart når det gjelder de bevæpnede og des­ perate, Cyril. Det vil bli ytterligere fem prosent for å dekke frykt og beven ved å få et våpen rettet mot meg.» Wootton lo sin snøftende latter. «Hør her, Jack. Eddie er en illojal liten jævel med en haug dårlige vaner, men han ville aldri skade noen. Sånne folk tror det verste om alt mulig. Det er skyldfølelsen. Og all melisen de sluker med nesa. Hva har du funnet i lokalitetene?» «Kvinneuniformer,» sa jeg. Wootton lo igjen. «Det er én av vanene hans. Hadde han sakene på seg, eller?» Det hadde begynt å regne i Mabberley Court. En helt usannsynlig hvit katt hadde dukket opp på gårdsplassen foran minnesmerket over gata. På vei ut stoppet jeg for å snakke med Eddie. Det er vanskelig ikke å beundre en mann som får den lokale blomsterhandlersken til å kle seg i Ilse Kochs gamle uniform over skinntruser med fransk åpning. 10

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 10

11.02.14 13:27


Blodig gjeld

«Mr. Dollery,» sa jeg utenfor toalettet, «du er nødt til å bli mer samarbeidsvillig overfor folk du har stjålet penger fra. Å rette våpen mot personer som representerer dem, er ikke den rette måten å gjøre det på.» Eddie sa: «Hør her, hør her. Ikke gå. Gi meg pistolen tilbake, så skal jeg vise deg hvor du kan finne ti tusen. Gå rundt på baksiden og skyv pistolen inn gjennom vinduet. Ti tusen. I sedler. Gamle sedler.» «Jeg vet hvor jeg kan finne ti tusen,» sa jeg. «Alle har ti tusen i oppvaskmaskinen. Og alle har sytti tusen inni aircondition-anlegget. Wootton mener du ennå mangler tjue. Jeg skyver en kvittering på åtti tusen inn under døra. Jeg vil at du skal signere den.» Det ble stille et øyeblikk. «Kompis,» sa Eddie. «Hver eneste cent. Si det til ham, hver eneste cent.» «Du kan si det selv. Bare signer,» sa jeg. Kvitteringen kom ut igjen, signert. «Pennen, takk.» Pennen dukket opp. «Takk. Farvel, mr. Dollery.» Eddie ropte et eller annet da jeg lukket inngangsdøra, men han hadde sluttet da jeg kom fram til bilen. Den hvite katten fulgte med fra den andre siden av gata. Jeg kjørte ut av Mabberley Court. To timer senere var jeg på Pakenham veddeløpsbane og så en hest som het New Ninevah ende på sjuendeplass i sitt maidenløp. Neste dag dro jeg til Sydney for å snakke med et mulig vitne til en uoverensstemmelse på parkeringsplassen ved Melton shoppingsenter, en hendelse som kunne fått dødelig utfall. Det var meningen at det skulle ha vært en kjapp tur på seks timer. Det tok meg to døgn, og en mann traff meg i overarmen med et solid svingslag fra et balltre. Det var en baseballkølle i aluminium lagd i Japan. Noe slikt ville aldri ha skjedd i gamle dager. Da ville han ha slått meg med en Stewart Surridge-cricketkølle med sort tjærebånd rundt midten. Men i gamle dager tok jeg ikke slike jobber.

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 11

11.02.14 13:27


K

lokka var 17.30 på søndag før jeg var tilbake. Jeg hørte på en oppsummering av rugbykampene på radioen på vei fra flyplassen. «Fitzroy startet som et fyrverkeri …» sa reporteren. Jeg fikk lyst til å skru av. Det eneste spørsmålet var: Hvor mye tapte vi? 114–78 var svaret. Jeg svingte av ved Royal Park og kjørte rundt universitetet og gjennom Carlton til Prince of Prussia. Det var en av de få pubene igjen i Fitzroy som fremdeles levde av å selge øl. De fleste stolte pubene var blitt gjort om til thai-italienske bistroer med kunstplakater på toalettene. Jeg parkerte et kvartal unna, med to hjul på fortauet i en enveiskjørt gate, og løp mot Prinsen. Jeg kunne funnet fram ved hjelp av lukten; hundre og noen år med ølsøl. Bestefaren min pleide å drikke der. Det mørke, intense ansiktet hans finnes på falmede fotografier av Fitzroy Football Club fra slutten av 1940-tallet. De henger på veggen like ved døra det står GENTS på. Det er bare et par dusin Fitzroy-supportere igjen som husker faren min, og for dem representerer jeg et genetisk sammenbrudd. Tre av disse veteranene satt i baren og kjælte for glassene sine og gammelt nag. Mens jeg sto og børstet regnet av jakkeslagene, så de på meg som om jeg alene var ansvarlig for Fitzroys 36-poengs tap for det foraktelige laget Carlton på lørdag. «Tre på rad, Jack,» sa Eric Tanner, som satt nærmest døra. «Spilte som jenter. Hvor i helvete var du?» «Sorry, folkens,» sa jeg. «Business.» Tre par øyne med en samlet alder på rundt 220 gransket meg. De hadde det samme uttrykket, alle tre. Det var det blikket en gutt får når han er den første i gjengen som velger å snakke med en jente framfor å spille fotball i gata. 12

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 12

11.02.14 13:27


Blodig gjeld

«Jeg måtte til Sydney,» sa jeg. «Jobb.» For et påskudd. Jeg kunne like gjerne sagt at jeg måtte reise til Perigord for å spise trøfler. «Du sku tatt med deg hele laget,» sa Wilbur Ong. «Hva slags jobb har en mann å gjørra i Sydney på en lørdags efta?» sa Norm O’Neill med et forbløffet tonefall. Ingen av disse karene ville vurdert å reise fra Melbourne på en lørdag i rugbysesongen, like lite som de ville meldt seg på et kurs i selvutvikling. Jeg fanget blikket til pubverten Stan. Han snakket dempet til kona Liz gjennom serveringsluka til kjøkkenet. Bare halve ansiktet hennes var synlig, og munnen var formet som en perfekt ktesifonsk bue av forakt. Stan sa det siste ordet og kom flytende mot meg, han var en stor mann med tynt kjønnshår på hodet og en liten nese som så ut som en ettertanke fra den guddommelige skulptørs hånd. Hans åtti­ seks år gamle far, Morris, eide puben og ville ikke selge den. Til Liz’ store skuffelse ville han ikke dø heller. «Gutta savna deg i dag,» sa han. «Ja, jeg skjønner såpass,» sa jeg. «Har du fått renset de rørene ennå?» Ølet hadde smakt merkelig i flere uker. Stan så medfølende på meg. «Du kunne servert en baby melka si gjennom de rørene, Jack. Jeg hadde han fyren her. Det kom ikke ut annet enn ren damp. Ren damp inn, ren damp ut. Penger ut av vinduet, mente han.» Han satte det første fulle glasset på disken. «Din venn Pommy Wootton har ringt. Den gamle jokker’n ville at du skulle slå på tråden når du dukka opp, kjapt.» «Han er ikke mer pommy enn deg,» sa jeg. «Faren hans underviste i sveising på Preston Tech.» «Jeg skulle ønske far min hadde undervist i sveising på Preston Tech,» sa Stan med avmålt giftighet. «Da hadde ikke jeg måttet stå her døgnet rundt og høre eldgamle tullebukker snakke om seksti år gamle rugbykamper.» Jeg ringte Wootton fra det Stan kalte kontoret sitt, en mødding av 13

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 13

11.02.14 13:27


Peter Temple

gamle regninger, reklame, aviser, telefonkataloger. Under telefonen lå det en dagkalender fra Carlton & United bryggerier. Årstallet var 1954. «Mr. Wootton har gjort gjentatte forsøk på å kontakte deg,» sa mrs. Davenport. «Vær snill å vente mens jeg ser om han er fri.» «Free, free, like a bird in a tree,» sa jeg. Vet ikke hvorfor. «Hva behager?» sa mrs. Davenport med roen i behold. «Det var et sitat av en amerikansk poet. E.A. Presley.» Det fulgte en kortvarig, avmålt stillhet. Den fortalte meg at min respektløshet var blitt notert. Så hørte jeg Woottons klagende stemme. «Hva er poenget med en telefonsvarer hvis du ikke gidder å høre på meldingene? Jeg gikk til og med så langt at jeg ringte til det skitne hølet der du pleier å drikke.» «Jeg befinner meg faktisk i det hølet akkurat nå.» «Se om du kan komme deg ut derfra innen mandag og gjøre en liten oppgave for meg.» «Cyril,» sa jeg. «Aner jeg et snev av herskap og tjener-holdning snike seg inn her? La oss begynne med å takke pent for den pakken jeg leverte deg på torsdag. Og så kan vi snakke om muligheten for framtidige oppgaver.» «Takk,» sa han utakknemlig. «Jeg la merke til at du forsynte deg temmelig grådig i overkant av det avtalte honoraret.» «Det avtalte honoraret inkluderte ikke uniformsfetisjister bevæpnet med tvilsomme håndvåpen. Det forklarte jeg deg på telefonen.» «En fullstendig harmløs liten dritt.» «Det finnes ikke harmløse, bevæpnede, små drittsekker.» Vi holdt på slik en stund. Så gikk jeg tilbake til bardisken, drakk en øl med gutta, spiste et varmt ostesmørbrød som den motvillige Liz hadde konstruert av resirkulert sagmugg og PVC. Jeg var på vei ut da Stan sa: «En annen fyr så etter deg. Torsdag, tror jeg det var. Sa han hadde vært innom kontoret ditt.» «Navn?» «Sa det ikke. Spurte ikke. Sa han skulle komme tilbake.» 14

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 14

11.02.14 13:27


Blodig gjeld

«Hvordan så han ut?» Stan tenkte seg om et øyeblikk mens han myste så vidt. «Kort,» sa han. «Farlig.» «Høres ut som halvparten av alle jeg kjenner.» Jeg gikk hjem. Det luktet mugne bøker i leiligheten min. Det minnet meg om starten på min jusskarriere, da jeg gravde meg gjennom arkivesker stablet som hermetikkbokser i en krypt. Jeg la fra meg bagen på soverommet og åpnet vinduet i stua. Kulda kom sivende inn som et levende vesen. I enden av gata kunne jeg se biler passere. Regnet i lyskjeglen fra gatelyset så ut som om det steg til værs fra et fortau av haiskinn. Jeg lagde meg en drink av whisky, is og springvann og slengte meg ned på sofaen ved siden av telefonen. I halvmørket blinket den lille, røde lampen på telefonsvareren nervøst. Jeg gikk bort for å trykke på avspillingsknappen, men tenkte, gi faen. I morgen. Jeg drakk opp whiskyen, lagde en Milo og tok den med meg til sengs, trøtt og ensom. Det måtte seks sider av en boliviansk romanforfatter til for å slå meg ut.

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 15

11.02.14 13:27


S

øndagen tuslet jeg rundt uten å gjøre noe, rastløs og en smule selvmedlidende. Jeg brukte en time på å skrive et brev til datteren min Claire i Queensland. Claire lagde mat på en fiskebåt med base i Port Douglas. Jeg så henne for meg, et nydelig siv av en jente med håndledd på størrelse med enkelte menns knoker. Hun var omgitt av digre hannkjønn, blonde menn som var konstant solbrente og hadde øyne som døde haier. Jeg tenkte på første gang jeg så moren til Claire, på Bells Beach. Hun var omringet av testosteronhøye surfere som alle lå langflate på magen for å skjule ereksjonen. Jeg leste det siste brevet fra Claire en gang til. Det nevnte båtens skipper, en mann som het Eric, litt for mange ganger. Så jeg avsluttet brevet mitt med noen forsiktig formulerte advarsler om påtvungen nærhets ødeleggende effekt på vurderingsevnen. Uansett, Eric hadde i hvert fall en jobb. Jeg spaserte bort til sjappa på hjørnet for å poste brevet. Himmelen lå lavt og hadde en illevarslende farge, og vinden pisket mellom nakne trær. Det var ingen i parken bortsett fra en mann og en liten gutt som satt ved et bord like ved lekeplassen. Gutten spiste et eller annet fra en isoporeske og stirret ned i bordet. Mannen røykte en sigarett. Han strakte ut en hjelpeløs hånd og strøk gutten over håret. Jeg gikk hjem og fikk øye på det blinkende lyset på telefonsvareren idet jeg kom inn gjennom døra. Jeg trykket på knappen og sank ned i sofaen. «Jack, Andrew. Trodde du ville vært tilbake nå. Hør her, jeg har skjøvet en lease-kontrakt i retning deg. Fyr som heter Andropolous. Jeg klarte nettopp å få droppet en tiltale mot fetteren hans for et par tilfeller av bedrageri. Andy er ålreit. Cash på labben. Pause. Helen har forresten gitt faen. Stakk 16

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 16

11.02.14 13:27


Blodig gjeld

av. Ring meg når du kommer tilbake. Ha det … Å, sekretæren min sa at en fyr som het McKillop var innom i dag og så etter deg. Eksklient, vil jeg tro. Sees.» Svarerens dype stemme avsluttet: «Torsdag 23. juli, klokken 18.20.» Andrew Greer, min tidligere advokatpartner. «Jack. Hallå, det er Danny McKillop. Pause. Danny som stakk av fra den ulykken, ikke sant? I -84. Jeg er ute. Du sa jeg kunne ringe deg hvis det var noe? Jeg har havna oppi en kinkig sak her, skjønner du. Kunne du ringe meg, eller? Det er 9419 8432. Gjerne i kveld. Snakkes.» Maskinen avsluttet: «Torsdag 23. juli, klokken 19.47.» Jeg stoppet maskinen. Danny McKillop. Danny som stakk av fra den ulykken, ikke sant? Det sa meg ingenting. En tidligere klient? En klient som havnet i fengsel. Nok av dem. Jeg trykket på knappen igjen. «Jack, Laurie Baranek. Du, denne avtalen trenger noe mer, hvis du skjønner hva jeg mener? Kan vi få putta inn litt flere punkter om straffebøter? Jeg vil bare at han skal forstå at hvis han ikke leverer, så er han i deep shit. Skjønner hva jeg mener? Ring meg. Ikke på jobben. Jeg er på mobilen.» «Fredag 24. juli, klokken 14.28.» Laurence Baranek, grønnsakhandler og eiendomsspekulant. «Jack, det er Danny. McKillop. Fikk du beskjeden min? Hør her, ring meg når som helst, spiller ingen rolle når. Pause. Jack, jeg er i skikkelig trøbbel. Kan du møte meg på parkeringsplassen til Hero of Trafalgar i Brunswick? På hjørnet av Sydney Road. Klokka sju i kveld? Jeg ville aldri spurt deg om jeg ikke hadde holdt på å drite i buksa her. Snakkes.» Stemmen sa det var 25. juli, klokka 15.46. Det var ikke flere beskjeder, bare opptak av stillhet og noen som la på. Danny McKillop? Navnet sa meg fremdeles ingenting. Jeg ringte nummeret. Ikke noe svar. Jeg satte på Mahler, lagde bifflapskaus, åpnet en vinflaske, ringte søsteren min og lyttet i en halvtime. Dagen gikk. På mandag kom Cameron Delray – den lille manns mystiske fot­ soldat – og hentet meg fra jobben min i Taubs møbelsnekkeri i Fitzroy. Det ligger i Carrigan’s Lane, en snuskete enveiskjørt gate som fører ned 17

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 17

11.02.14 13:27


Peter Temple

til Smith Street i Collingwood. Cam sperret gata med Kingswood­en sin. Jeg sto innerst på verkstedet og gjorde nytte for meg ved å kløyve ask til rammen på et skrivebord. Jeg skrudde av maskinen med kneet og tok av meg hjelmen. Cam nikket til meg og gikk bort til Charlie Taub, som holdt på å finjustere noen tvinger på et Georg III-skrivebord. «Dagen, sjef,» sa Cam. «Hvordan klarer lærlingen seg?» «Ikke så verst,» sa Charlie og tok den for lengst sluknede sigarilloen ut av munnen og så på den. «Fem, seks år til, så kan han lage en skjøt som sitter. Da selger jeg hele sjappa til ham og pensjonerer meg.» Jeg tok av meg lærforkleet. «Pensjonere deg som nittiåring?» sa jeg. «Folk kommer til å si at det er for tidlig. Du har ennå det beste arbeidet ditt foran deg.» Cam spurte: «Kan du klare deg uten gutten en stund?» «Jeg skal prøve,» sa Charlie. «Etter femti år på egen hånd vet jeg ikke om jeg er klar ennå.» Han sendte meg et vurderende blikk fra undersiden av to eksplosjoner av noen øyenbryn. «Jeg klandrer meg selv,» sa han. «For at jeg introduserte deg for Harry Strang.» Jeg sa: «Ikke tenk på det, Charlie. Jeg har blitt introdusert for mye verre folk enn Harry Strang. Omtrent tre tusen ganger verre.» «Hestebusiness,» sa Charlie. «Aldri møtt noen som ikke har blitt ruinert av det.» «Skulle ønske jeg var så heldig at jeg kunne bli like ruinert som Harry Strang,» sa jeg. «Jeg er redd Harry dør før han ruinerer meg.» «Materielle goder,» sa Charlie. Han tente sigarilloen og hostet en stund mens han viftet bort røyken med en hånd på størrelse med en tennisracket. «Materielle goder er det eneste han har. Bortsett fra det er han konkurs. Fullstendig bankerott.» Kingswooden til Cam luktet svakt av dyr parfyme. Radioen var på. En ABC-stemme, breddfull av autoritet, sa: «Statsministeren, doktor Marcia Saunders, forsvarte i dag prosjektet Yarralagunen, anslått til å koste seks hundre millioner dollar. 18

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 18

11.02.14 13:27


Blodig gjeld Prosjektet medfører en utbygging av en stor del av Yarras vestbredd, og

godkjenningen av det var et av de første vedtakene til den nye regjeringen. Doktor Saunders sa at hun og partiet hennes gjennom flere år i opposisjon har kjempet for å gi klarsignal til flere store utbyggingsprosjekter i Melbourne.» Så lød statsministerens hese, litt for høye stemme, en stemme man kun avbrøt på eget ansvar: «Forrige regjering var så besatt av sitt hat mot alle som tjener penger og skaper jobber, at det førte til stagnasjon for hele staten. Men nå har Victorias befolkning fått nok av slike sosiale eksperimenter. Regjeringen prøver å få fart på denne staten igjen. Vi stiller oss uforbeholdent bak utbyggingen, og det gjør folket som stemte på oss også.» Programlederen kom tilbake. «Opposisjonslederen David Kerr sier at planene for utbyggingen av Yarabukten er fullstendig uten troverdighet.» Den mørke stemmen til David Kerr fortsatte: «Denne regjeringen vil helst gi bort hele staten til sine venner, entreprenørene. Yarralagunen er ille nok, men det er bare begynnelsen …» «Yarralagunen?» sa Cam. «Hva i helvete er Yarralagunen?» «Høres tropisk ut,» sa jeg. «Toppløse jenter i stråskjørt som står og vrikker langs bredden av Yarra. Sånne ting.» «Hvis de begynner å gå toppløse i dette klimaet,» sa Cam, «så kommer de til å ende opp puppeløse.» Vi var på Johnston Street. Jeg lukket øynene mens Cam siktet Kingswooden inn mellom to biler i en luke som var nødt til å vokse med rundt to meter hvis han skulle få plass. Og det må tydeligvis ha skjedd. Jeg åpnet øynene. Cam skiftet kanal til 3MP Easy Music. De spilte «The Way We Were,» sannsynligvis for femte gang siden frokost. Han skrek og skiftet kanal igjen, til en mann som snakket om offentlig transport. Harry Strang bodde i Parkville, i et digert viktoriansk hus bak høye røde mursteinsgjerder. Cam snakket inn i callingen i den naglebesatte 19

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 19

11.02.14 13:27


Peter Temple

døra, og den gikk opp. Huset lå femti meter unna, i enden av en hellelagt sti som snodde seg gjennom en park som krevde minst to gartnere. Lyn Strang slapp oss inn. Kona til Harry var i førtiårene, og hun var sexy på en slags sykepleierske-i-bushen-måte: kort hår, oppstoppernese og hvilestilling med beina et stykke fra hverandre. Hun hadde en sjenerøs munn, store, erfarne hender og solide leggmuskler. Lyn hadde vært gift med en ubetydelig landsens hestetrener som het Ronnie Braudel. Ronnie hadde flaks med en hest som het Fiery Continent, en liten sak med stamtavle som en boks hundemat. Men hesten var mer enn summen av sine foreldre. Den var et firbeint mirakel, en hest du bare støter på en gang i livet. Ronnie Braudel var akkurat smart nok til å holde kjeft og lete etter noen som kunne hjelpe ham med hesten. Faren hans kjente Harry Strang, og Harry visste hva som skulle gjøres med Fiery Continent. Det tok litt under tolv måneder å organisere alt sammen, og så fulgte alle lønningsdagers mor for Ronnie. Han flyttet businessen sin til Queensland og tok med seg sin nye venninne, atten år gamle Valma. Hun var en høyt kvalifisert negltekniker fra Wangaratta. Harry viste sin sympati for den forlatte hustruen, og Lyn Braudel endte opp som den fjerde mrs. Harry Strang. Han hadde tretti års forsprang på henne, og han manglet et par håndbredder i høyde, men det hadde likevel slått gnister mellom dem. Harry ventet på hjemmekontoret sitt. Rommet var utformet etter ideen om et kontor slik den ligger lagret i himmelen. Det hadde en hel vegg dekket med bokhyller i mahogni, rundt fem meter høy og ti meter bred, plassert vis-à-vis vinduene. De øverste hyllene kunne nås ved hjelp av fire stiger i teak og messing som gikk på hjul. I disse hyllene befant seg hver eneste bok som noen gang er blitt skrevet om hesteveddeløp. På de andre veggene hang det et utvalg av malerier og trykk med veddeløpsmotiver. Mellom vinduene var det fotografier i valnøttrammer av Harry Strang fra den gang han vant engelske og franske løp på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet: en20

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 20

11.02.14 13:27


Blodig gjeld

gelsk og irsk derby, King Edward VII Stakes, Queen Alexandra Stakes, Prix de l’Arc de Diane, Grand Prix de Saint Cloud. Harry kunne stille med omtrent samme vekt nå som han hadde på fotografiene. Han var høy til jockey å være, og så enda høyere ut på grunn av holdningen, med skuldrene trukket tilbake og haka i været. Han hadde tett, kortklipt hår som var mørkt og gredd med en luktfri olje, små ansiktstrekk og knapt nok rynker. I dag hadde han på seg en Donegal-tweeddress, mørkegrønt silkeslips over en kremfarget skjorte og rødbrune brogues. Jeg klarte aldri å dy meg for å stirre på føttene hans. Man får ikke kjøpt håndsydde brogues til tiåringer i butikken, så Harrys sko var lagd hos Lobb’s i London: 400 dollar pr. sko. «Jack. Cam,» sa han. «Sitt.» Harry likte å komme i gang. Vi satte oss ned i de dype skinnstolene. Harry gikk og satte seg bak skrivebordet, en klassisk sak i Eugene Harvill-stil, lagd av Charlie Taub. Nesten alt i leiligheten var lagd eller restaurert av Charlie. Harry la hendene på pulten. Det var hender som ville passet til en som var halvparten så gammel og dobbelt så stor som ham; firkantede fingertupper, solbrune og sterke. Det var ikke noe galt med øynene hans heller. «Dårlig arm, Jack?» sa han. Jeg var ikke oppmerksom på at jeg hadde kjent på den. «Bare en skramme,» sa jeg. Harry la hodet på skakke. «Smør den inn med balsam tre ganger om dagen. Nå. Business. En fyr jeg har drevet noen transaksjoner med opp gjennom åra, mener han har noen godsaker til oss.» Årene han hadde tilbrakt i Europa, hadde ikke fjernet noe av småbytonen til Harry. Det banket på døra, og eldgamle mrs. Aldridge, husholderske for Harry i noenogtretti år, kom inn, etterfulgt av Lyn Strang med et brett med kaffe. Framme ved bordet overtok mrs. Aldridge kommandoen og sendte Lyn ut av rommet. Da vi alle hadde blitt servert en kopp 21

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 21

11.02.14 13:27


Peter Temple

med helvetessort brygg fra sølvkannen, pluss en sjokoladekjeks, fortsatte møtet. «Denne fyren heter Rex. Rex Tie,» sa Harry. «Han trener noen øk ute i bushen.» Cam sa: «Time Urgent.» «Blant annet den, ja,» sa Harry. «Har du tenkt å gå for Time Urgent?» spurte Cam. «Spist er spist,» sa Harry. «Jeg vil ta en liten titt, se om hjernen til Rex Tie fremdeles funker. På med oljehyra, gutter, neste uke skal vi tøffe ut i bushen. Klar, Jack?» Jeg nikket. «Bra. Cam, kom så går vi inn og ser på noen levende bilder.» Vi gikk gjennom korridoren og inn i Harrys private kino med trepanel på veggene, der vi sank ned i de dype plysjstolene. Cam satte inn videokassetten jeg hadde gitt ham, og trykket på noen knapper på en fjernkontroll. Et bilde av en fuktig Pakenham Galoppbane dukket opp på det buede lerretet. Harry hadde også vært på Pakenham. Jeg hadde sett ham langt bak på tribunen, alene som alltid, i grå filthatt, en pregløs regnfrakk og med øynene klistret til X15-kikkerten. Du beveget deg aldri i nærheten av Harry på en veddeløpsbane, det var regelen. Du snakket ikke til Cam heller, om du støtte på ham. Min jobb hadde vært å filme New Ninevahs løp med kompakt videoutstyr til en verdi av rundt tjue tusen dollar. For dette, og for litt juridisk rådgivning, hadde jeg fått et forskuddshonorar. «Kjør starten langsomt, Cam,» sa Harry. Vi så på i stillhet. «Igjen,» sa Harry. Og slik fortsatte det. Det tok nesten ti minutter å se på løpet, som varte i 1 minutt og 24,20 sekunder. Da Cam skrudde på lyset, så Harry på meg og sa: «Gjorde han det, eller gjorde han det ikke?» Jeg trakk på skuldrene. «For meg så det ut som om han prøvde. Han missa ikke starten denne gangen.» 22

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 22

11.02.14 13:27


Blodig gjeld

«Nei,» sa Harry. «Nei, han smalt i gang som en knyttneve. Cam?» «Helt clean, mener jeg,» sa Cam. Han festet en etikett på videokassetten. «Jeg tror bare han mislikte regnet.» Harry reiste seg fra stolen sin. «Kanskje vi pisser på feil bål igjen.» Han gikk bort og kikket ut av vinduet med hendene i jakkelommene. «Men jeg tviler på det.» Han sukket. «Vel, det var alt for i dag, mine herrer. Til onsdag er det Ballarat. Fryse ræva av seg som vanlig. Kom innom rundt ni for en matbit. Klar? Cam kjører deg tilbake, Jack. Så må han jobbe litt på dataen. Før han staker opp kloakken og beskjærer rosene.» «Etterpå tar jeg på meg skurkedrakta og gir hundene litt aggresjonstrening,» sa Cam. «Det er sant, ja,» sa Harry. «De har blitt litt rustne.»

104091 GRMAT Blodig gjeld 140101.indd 23

11.02.14 13:27

Blodig gjeld - Peter Temple