Bo Lidegaard
[den tidligere sosialdemokratiske toppolitikeren Bramsnæs] hadde avvist det ved å si at «i Danmark fantes det ingen jødespørsmål». Jeg innskjøt at jeg merket at der vi opptrådte bestemt, bøyde tyskerne seg.8 Et par måneder senere kom de to igjen inn på spørsmålet, og kongen
presiserte ifølge dagboken:
… at våre egne jøder betraktet jeg som danske statsborgere, og at tyskerne ikke kunne røre dem. Statsministeren delte min oppfatning og tilføyde at det kan ikke komme på tale.9 Tyskerne fryktet at en aksjon mot de danske jødene ville medføre
et sammenbrudd for samarbeidet. Når okkupasjonsmakten tok opp spørsmålet, gjorde politikerne det klart at deres myndighet og dermed mulighet til å holde samfunnsmaskineriet i gang baserte seg på det mandatet velgerne hadde gitt dem. Sviktet de denne tilliten, ville ikke befolkningen respektere dem og følge deres bestemmelser og anvisninger lenger. Motstanden ville gripe om seg. Fredsokkupasjonens konstruksjon kom til å bryte sammen. Tyskerne kjøpte dette argumentet. Ikke av sentimentalitet eller overdreven respekt for de danske politikernes samvittighetskvaler overfor velgerne. Men fordi de trodde på at det faktisk forholdt seg slik politikerne sa. Hvis okkupasjonsmakten overskred denne grensen, måtte den overta hele ansvaret for samfunnet og drive Danmark slik den drev andre okkuperte land: med vold og makt. Den muligheten var jo naturligvis alltid til stede, men også for Tyskland var det viktige fordeler knyttet til samarbeidet. Danske bedrifter og ikke minst dansk landbruk leverte viktige forsyninger til okkupasjonsmakten. Dessuten var Wehrmacht presset, og med samarbeidet trengte de bare relativt små styrker i Danmark, frem til 1943 neppe mer enn 20 000 mann. Fra 1943 steg dette tallet betydelig i takt med at Tyskland 32