Page 1


D av i d P e a c e

Rød eller død Oversatt av Knut Ofstad

Forlaget Press


Rød eller død All rights reserved © David Peace, 2013

Utgitt etter avtale med Lennart Sane Agency AB Originaltittel: Red or dead Norsk utgave © Forlaget Press 2014 1. utgave, 1. opplag

Omslagsdesign: Faber,

tilrettelagt for norsk utgave av Rune Døli [Modest AS] Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 10,8/14,5 pt Papir: Ensolux Cream 70 g 1,6

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978–82–7547-658–4 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no


Til minne om Gordon Burn, i kjĂŚrlighet og takknemlighet.


Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Johannes’ åpenbaring 3,20


Stridens eple III Gjentagelse. Gjentagelse. Gjentagelse. Etter innhøstingen, den magre avlingen. Før innhøstingen, den neste avlingen. Mannen banket på døra. Kom inn, sa en stemme bak døra. Mannen åpnet døra. Mannen trådte inn i rommet. Mannen sto der i rommet. Foran det lange bordet, de lange skyggene. Sitt, sa en stemme fra skyggene. Mannen satte seg i en stol for enden av det lange bordet. Ja, sa stemmen. Mannen glippet med øynene. Mannen prøvde å holde tårene tilbake. Mannen svelget. Mannen prøvde å hindre stemmen i å briste. Og mannen sa: De har rett. Anstrengelsene har tatt overhånd. Jeg er sliten. Og jeg kan ikke fortsette. Jeg har fått nok. Lukk døra etter deg på vei ut. Mannen prøvde å reise seg. Mannen prøvde å komme seg på føttene igjen. Men mannen klarte ikke å reise seg. Mannen klarte ikke å komme seg på føt-

tene igjen.


R ød eller død

William Shankly, i to omganger


Første omgang

Hver dag er lørdag Shankly blant Liverpool-folket


1. Å sjå OSS Sjølve SOM ANDRE SER OSS

Utpå vinteren, utpå kvelden, husket de ham. Og de kom til ham. Utpå vinteren, utpå kvelden. Ikke med lua i hånden, ikke på knærne. Ikke disse folkene. Men kom, gjorde de. Hit til Leeds Road i Huddersfield. 17. oktober 1959. Hit kom de – Utpå vinteren, utpå kvelden. Tom Williams hadde sett nok. Liverpool Football Club var i 2. divisjon. De hadde ikke vunnet noe siden ligatittelen i 1947. Og FA-cupen hadde de aldri vunnet. Tom Williams ringte Geoff Twentyman. Geoff Twentyman ga Tom Williams navnet på mannen Liverpool Football Club trengte. Tom Williams ringte Matt Busby. Matt Busby ga Tom Williams navnet på mannen Liverpool Football Club trengte. Tom Williams ringte Walter Winterbottom. Walter Winterbottom ga Tom Williams navnet på mannen Liverpool Football Club trengte. Tom Williams hadde hørt nok. Tom Williams ringte Harry Latham – Utpå vinteren, utpå kvelden. Tom Williams og Harry Latham kjørte over Englands ryggrad til Leeds Road i Huddersfield. De fortalte ikke ledelsen i Huddersfield Town at de kom. De ba ikke ledelsen i Huddersfield Town om fribilletter. De satt ikke sammen med ledelsen i Huddersfield Town. På Leeds Road i Huddersfield satt Tom Williams og Harry Latham så nær banen og hjemmebenken som mulig. Huddersfield Town spilte mot Cardiff City. Men Tom Williams og Harry Latham så ikke på Huddersfield Town. De så ikke på Cardiff City. De så på mannen på benken. Hjemmebenken. Det smale blikket, den åpne munnen. Fremskutt hake, veivende armer, knyttede never. Høyre fot, venstre fot. Tom Williams og Harry Latham så denne mannen ta hvert eneste løp hver eneste spiller på banen tok. De så denne mannen sparke hver eneste ball hver eneste spiller på banen sparket. De så denne mannen ta hvert eneste frispark. Hver eneste corner. Og hvert eneste innkast. De så denne mannen slå hver eneste pasning. Gå inn i hver eneste takling. Og Tom Williams og Harry Latham hørte mannen på benken. De hørte denne mannen dirigere spillerne sine. De hørte denne mannen oppmuntre spillerne sine. Og Tom Williams og Harry Latham så at spillerne på Huddersfield Town hørte på mannen. At de hørte på denne mannen, og at de adlød ham. Alle hans befalinger og alle hans instrukser. Alle hans ord, som var det Herrens røst. Og da fløyta gikk, sluttsignalet, hadde Tom Williams og Harry Latham sett nok og hørt nok. De visste at denne mannen hadde kjempet hardere og gitt mer enn noen der ute på banen. Og Tom Williams og Harry

15


Latham visste at dette var mannen de trengte i Liverpool Football Club. Dette var mannen de ønsket i Liverpool Football Club. Denne mannen var den eneste rette for Liverpool Football Club – Utpå vinteren, utpå kvelden. Den eneste rette. I skyggen av åsene, i skyggen av fabrikkene. Under tribunen, på rampa. Tom Williams og Harry Latham så mannen de trengte, mannen de ønsket. På rampa under tribunen. Tom Williams og Harry Latham gikk bort til mannen. Og Tom Williams sa: God aften. Jeg vet ikke om De husker meg, men mitt navn er Tom Williams og jeg er styreformann i Liverpool Football Club, og dette er Harry Latham, et av styremedlemmene våre. Kunne vi få et par ord med Dem, mr. Shankly? Jeg husker Dem, sa Bill Shankly. Og de er ikke til salgs. Tom Williams smilte. Tom Williams ristet på hodet. Og Tom Williams sa: Vi er ikke ute etter Law eller Wilson. Vi har kommet for å snakke med Dem, mr. Shankly. Vi har kommet for å stille Dem et spørsmål. Spør i vei, sa Bill Shankly. Tom Williams sa: Kunne De tenke Dem å være manager for landets beste fotballklubb, mr. Shankly? Jaså, sa Bill Shankly. Så Matt Busby skal gi seg? Tom Williams smilte igjen. Og Tom Williams sa: Veldig morsomt, mr. ­Shankly. Men De vet godt hva jeg snakker om. Jeg snakker om Liverpool Football Club. Kunne De tenke Dem å være manager for Liverpool Football Club, mr. Shankly? Jeg trodde ikke dere ville ha meg i klubben deres, sa Bill Shankly. Jeg trodde ikke dere syntes jeg var bra nok for Liverpool? Tom Williams ristet på hodet igjen. Og Tom Williams sa: Det har jeg aldri sagt, mr. Shankly. Det har jeg aldri sagt. De trengte ikke å si noe. Jeg var ikke styreformann den gangen, mr. Shankly. Men jeg er styreformann nå. Og nå spør jeg Dem altså: Kunne De tenke Dem å være manager for Liverpool Football Club, mr. Shankly? Jeg trodde dere hadde en manager allerede? Mr. Taylor? Phil Taylor? Det er ikke gjort kjent ennå. Ingenting er blitt offentliggjort ennå. Men mr. Taylor er ikke frisk. Han har bedt meg løse ham fra hans plikter. Men som sagt er ingenting blitt offentliggjort ennå, ingenting gjort kjent. Vi vil gjerne

utrede ett og annet før vi går ut med det. På rampa under tribunen. Det lød vitsing og latter fra garderoben til Huddersfield Town.

16


Riktignok tapte vi idag, sa Bill Shankly. Men vi gjør det ikke så verst her, forstår De, mr. Williams. Tom Williams sa: Vi er klar over det. Det ser man tydelig. Og det er derfor vi vil ha Dem, mr. Shankly. Vel, sa Bill Shankly. Jeg akter ikke å forhaste meg. Men jeg skal tenke over det. Utpå vinteren, utpå kvelden. Tom Williams rakte frem hånden. Og Tom Williams sa: Takk, mr. Shankly. Det er alt jeg ber om. Fortsatt god kveld, mr. ­Shankly. På gjensyn.

2. MULIGHETER OM KVELDEN, SJANSER OM DAGEN

Hjemme i huset i Huddersfield, ved kjøkkenbordet, satt Bill og snakket og spiste. Slynget ut ordene sine, slukte middagsmaten. Bill spiste og Bill snakket. Men Ness sa ingenting, Ness spiste ingenting. Ness la fra seg kniven og gaffelen sin på tallerkenen. Og Ness reiste seg fra bordet. Bill rynket pannen. Og Bill sa: Du har jo ikke spist opp maten din, kjære. Ness tok med seg tallerkenen sin og gikk bort til søppelbøtta. Ness skjøv

kjøttet og grønnsakene av tallerkenen og ned i søppelbøtta. Bill ristet på hodet. Og Bill sa: For et sløseri. Ness gikk bort til oppvaskkummen. Ness satte proppen i sluket. Ness skrudde på kranene. Ness la tallerkenen sin, kniven og gaffelen oppå kjelene i kummen. Ness sprutet oppvaskmiddel ned i kummen. Ness skrudde igjen kranene. Ness grep oppvaskbørsten. Ness ga seg til å vaske tallerkenen og kjelene. Kniven og gaffelen. Hvor er Liverpool, pappa? spurte en av døtrene deres. Bill smilte. Og Bill sa: Det er ved sjøen, elskling. Ness sluttet å vaske tallerkenen og kjelene. Kniven og gaffelen. Ness løftet blikket fra oppvaskkummen. Ness stirret ut i den mørke hagen. Og Ness sa: Vi har slått oss til her. Vi har et hyggelig hus. Vi har gode venner. Jentene liker seg på skolen. De trives her. Jeg trives her. Jeg har ikke lyst til å flytte, kjære. Bill sa: Jeg vet det, kjære. Jeg vet det. … I bilen sin, ved rattet. Oppover én vei, nedover en annen. På et hjørne så Bill en telefonkiosk. Og Bill bremset. Brått. Bill stoppet. Bill gikk ut av bilen. Og Bill gikk inn i telefonkiosken. Bill tok en papirlapp opp av frakkelomma. Bill slo telefonnummeret på lappen. Bill hørte at det ringte. Bill hørte en stemme svare. Bill la to mynter på automaten. Og Bill sa: Mr. Williams? Dette er Bill Shankly.

17


God aften, mr. Shankly. Hva har De på hjertet? Bill sa: Jeg har tenkt over tilbudet Deres. Det var hyggelig å høre, sa Tom Williams. Og hva har De kommet frem til, mr. Shankly? Bill sa: Jeg er interessert. Men jeg må stille en rekke betingelser. Få høre, mr. Shankly. Jo, jeg må ha full kontroll over spillergruppa og trenerstaben. Jeg bestemmer selv treningsmetoder og spillestil. Jeg tar selv ut laget, uten noen innblanding fra Dem eller de andre i ledelsen. Og mener jeg at vi behøver nye spillere, sørger De og resten av styret for at jeg får penger til å kjøpe de spillerne jeg vil ha. Jeg vil dessuten ha en årslønn på £2.500. Kan De ikke etterkomme alle disse

kravene, er jeg dessverre ikke interessert. Kan jeg få spørre hva Huddersfield betaler Dem, mr. Shankly? Bill sa: £2.000 i året. Da tror jeg sikkert vi kan oppfylle alle betingelsene Deres, sa Tom Williams. Det er jeg helt sikker på, mr. Shankly. Bill sa: Da takker jeg ja til tilbudet Deres. Takk skal De ha, sa Tom Williams. Da snakkes vi igjen om ikke lenge. Fortsatt god kveld, mr. Shankly. På gjensyn. … Hjemme i huset i Huddersfield, hjemmet deres i Huddersfield. I stillheten sent på kveld. I stolen sin. Bill la fra seg avisen. Og i stillheten sent på kveld lukket Bill øynene. Liverpool Football Club hadde gjestet Leeds Road i Huddersfield. I det tjuende minuttet hadde Les Massie scoret. Og Huddersfield Town hadde vunnet. Liverpool Football Club hadde tapt. Huddersfield lå på sjette plass i 2. divisjon. Liverpool Football Club lå på tiende plass i 2. divisjon. Men ingen var glade. Ti dager tidligere hadde Phil Taylor kunngjort sin avgang som manager for Liverpool Football Club. Bill husket ordene hans. Ordene Bill hadde lest i avisen. Phil Taylor hadde sagt: Etter min oppfatning har klubben gjort det relativt bra. Mine tre år som trener har gitt en tredjeplass og to fjerdeplasser. Men belastningene har vist seg å bli for store for meg. Så til tross for min store kjærlighet til Liverpool Football Club har jeg bestemt meg for å trekke meg. Jeg hadde som mål å rykke opp. Jeg gikk helhjertet inn for det. Jeg satte alle mine krefter inn på det. Men alle mine anstrengelser var forgjeves. Nå er tiden inne for å la en annen overta. I stillheten sent på kveld, i stolen sin, åpnet Bill øynene igjen. Jungeltelegrafen glødet av rykter. Rykter om at Liverpool Football Club ønsket Bill Shankly

18


som sin nye manager. Rykter Liverpool Football Club hadde dementert. I stolen sin grep Bill avisen igjen. Mr. Lawson Martindale, en av topplederne i Liverpool Football Club, hadde sagt: Ethvert navn som nevnes i forbindelse med den ledige jobben, er ren spekulasjon. Det er ikke truffet noen avgjørelse i sakens anledning. Det vil da heller ikke skje før vi har vurdert alle søknadene nøye. Vi er særlig opptatt av diskresjon. Og vi håper at mange førsteklasses trenere melder sin interesse. Men vi vil nødig sette dem, eller klubbene deres, i forlegenhet. … På Leeds Road stadion, foran døra til Huddersfield Towns styrerom, kjente Bill på slipset sitt. Bill rettet på slipset. Og så banket Bill på døra til styrerommet. Kom inn, sa en stemme på den andre siden av døra. Bill åpnet døra. Sakte. Bill trådte inn i styrerommet. Sett deg, sa Stephen Lister, Huddersfield Towns styreformann. Bill gikk bort til en stol nederst ved et langt bord. Bill satte seg i stolen. Bill kikket oppover det lange bordet mot Stephen Lister og de andre styremedlemmene i Huddersfield Town Football Club. Bill hostet. Og så sa Bill: Dette blir min siste ukentlige rapport. Jeg har mottatt et tilbud fra Liverpool Football Club. Og jeg har bestemt meg for å takke ja til tilbudet deres. Stephen Lister og de andre styremedlemmene sa ingenting. Bill hostet igjen. Og så sa Bill: Jeg er klar over at dette kanskje kommer som et sjokk på dere. Men jeg har bestemt meg for å slutte fordi jeg gjerne vil ta imot utfordringen det innebærer å være trener i en stor klubb i en stor by. Og Liverpool er en stor klubb i en stor by. Styreformannen og styremedlemmene sa fortsatt ingenting. Bill hostet. Og så sa Bill: Men dere skal vite at det har vært en tung beslutning å ta. Jeg har hatt en fin tid her i Huddersfield. Og klubben har alltid behandlet meg på aller beste måte. Stephen Lister og de andre styremedlemmene så på hverandre. De klappet seg på magen, de klødde seg på haken. De begynte å mumle, de begynte å hviske. Det ene navnet etter det andre. Jeg lurer på om Harry Catterick kunne tenke seg å komme hit, sa Hayden Battye. En pålitelig kar, sies det … Bill lo. Bill ristet på hodet. Og Bill sa: Harry Catterick? Men Wednesday er jo en mye større klubb enn dette. Jeg synes at det minste du kunne gjøre, sa Stephen Lister, er å gi oss en måneds varsel, Shankly. Du fortsetter i stillingen din ut måneden, ut desember.

19


Bill sa: Greit. Hvis det er det dere vil. Lukk døra etter deg når du går.

… I korridoren utenfor kontoret sitt på Leeds Road så Bill Eddie Brennan, assisterende kontorsjef for Huddersfield Town. Og Bill sa: Det er noe jeg må fortelle deg, Eddie. Det er noe jeg må fortelle deg. Jeg er blitt tilbudt Liverpooljobben, og jeg har takket ja. Så jeg slutter, Eddie. Jeg drar min kos. Og jeg kan nesten ikke vente, Eddie. Jeg kan nesten ikke vente. En stor klubb, Eddie. En diger klubb. De har et kjempepotensial, Eddie. Et kjempepotensial. Du har vært der selv, Eddie. Så du vet hva jeg mener. Publikummet der, Eddie. Og byen. For et publikum, Eddie! For en by! Og de kommer til å støtte meg, Eddie. Styret. De kommer til å støtte meg hele veien, Eddie. Gi meg alt jeg trenger av penger. Ikke som her, Eddie. Ikke som denne klubben. Kommer aldri til å bli noe, Eddie. Denne klubben. Ikke noe potensial, Eddie. Ingen ambisjoner. Ingen penger, Eddie. Ingenting. Akkurat som i Carlisle og i Grimsby. Workington også, samme som her. Det blir noe annet i Liverpool, Eddie. For en klubb! For en by, Eddie! Enormt potensial, enorme ambisjoner. Det skal du vite, Eddie. Jeg har ventet på dette hele livet. Hele livet, Eddie. På en sjanse som dette. Det er en sjanse jeg aldri får igjen, Eddie. Ikke faen om jeg får en sånn sjanse igjen. Og jeg kan nesten ikke vente, Eddie. Jeg kan nesten ikke vente. Nå, hva sier du, Eddie? Vi kommer til å savne deg, sa Eddie Brennan. Det er sikkert, Bill. Bill sa: Jeg kommer til å savne dere også, Eddie. Det gjør jeg. Men man må dra dit det er jobb å få, Eddie. Der man er ønsket. Der man blir satt pris på, Eddie. Satt pris på og støttet. Jeg støttet deg, sa Eddie Brennan. Og jeg satte pris på deg. Bill nikket. Og Bill sa: Jeg vet det, Eddie. Jeg vet det. Og jeg satte pris på deg, Eddie. Det gjorde jeg. Og det gjør jeg fortsatt, Eddie. Virkelig. Og jeg trodde på deg også, sa Eddie Brennan. … I styrerommet på Leeds Road satte Bill og Stephen Lister seg ned. Ved det lange bordet, foran lokalpressen – Er det ikke så at du ganske enkelt har fått nok, Bill? spurte journalisten fra Huddersfield Examiner. Nok av å være økonomisk sultefôret. Av å prøve å rykke opp mens du må skjele til bunnlinja? Er det ikke dét som er grunnen til at du går til Liverpool, Bill? Fordi du har fått mer enn nok av Huddersfield Town? Bill ristet på hodet. Og Bill sa: Nei. Det blir tøft å ta farvel. Min kone og jeg har fått flere venner her i Huddersfield enn noe annet sted vi har bodd.

20


Dette kom virkelig som lyn fra klar himmel, sa Stephen Lister. Det var det aller siste vi hadde regnet med. Men mr. Shankly la saken frem for styret, og etter

å ha uttrykt vår beklagelse ved tanken på å måtte klare oss uten ham, er vi blitt enige om at mr. Shankly slutter seg til Liverpool Football Club. Mr. Shankly har ingen kontrakt med Huddersfield Town, men han synes klubben fortjener at han blir værende på Leeds Road i én måned, slik at vi får tid til å ansette en ny trener før han forlater oss. Liverpool får en dyktig mann. Takk, det var alt. … I styrerommet på Leeds Road, fremfor styreformannen, rettet Bill på slipset sitt. Og Bill sa: De ville snakke med meg, mr. Lister? Det er ingen vits i at du blir hengende rundt her som en reservedel, sa Stephen Lister. Nå som alle vet at du er på vei bort. Ønsker du å dra til Liverpool med det samme, så gjør det. Vi akter ikke å stå i veien for deg, Shankly. Vi akter ikke å holde på deg ut oppsigelsesmåneden. Bill rakte frem hånden. Og Bill sa: Takk, mr. Lister. Lukk døra når du går, Shankly. … I et annet styrerom, ved et annet langbord, satte Bill og Tom Williams seg ned foran lokalpressen. Og Horace Yates fra Liverpool Daily Post og Leslie Edwards fra Liverpool Echo åpnet notisbøkene sine, fant frem pennene og var klare – Mine herrer, sa Tom Williams. Styret i Liverpool Football Club bekjentgjør herved at alle søknadene til stillingen som manager er blitt vurdert. Av de ganske få som innehadde de rette kvalifikasjonene, har styret besluttet å ansette mr. William Shankly fra Huddersfield Town FC, og tilbudt ham stillingen som manager for klubben. Bill nikket. Bill smilte. Og Bill sa: Jeg er svært glad og stolt over å ha blitt valgt ut som manager for Liverpool Football Club. Liverpool er en klubb med stort potensial. Jeg har kjent mr. Williams i mange år, og har alltid ansett ham for å være en av fotballens gentlemen. Han har vært i Liverpool Football Club siden klubben ble stiftet. Han elsker Liverpool Football Club. Og jeg er sikker på at vi vil klare å samarbeide godt. Etter min mening er Liverpools tilhengerskare blant de aller flotteste i denne idretten. De fortjener suksess, og jeg håper å kunne yte mitt lille bidrag til at de får det. Men jeg lover ikke annet enn at jeg, fra det øyeblikk jeg tar over, skal legge alle mine krefter i å gjøre den jobben jeg så begeistret tar fatt på. Denne utnevnelsen innebærer en utfordring for meg. Jeg rangerer den på linje med den Joe Mercer sto overfor da han gikk fra Sheffield United til Aston Villa. Eller da Alan Brown gikk fra Burnley til Sunder-

21


land. Disse klubbene hører, i likhet med Liverpool, til de aller største klubbene i fotballens verden. Så da jeg ble presentert for denne utfordringen, kunne jeg rett og slett ikke takke nei til den. Det er ingen liten jobb som skal gjøres. Den blir kanskje veldig stor. Men i samarbeid med mr. Williams, ledelsen og staben, er jeg overbevist om at vi skal klare å løse oppgaven sammen. Jeg er ingen latsabb. Jeg liker å brette opp ermene og være et eksempel til etterfølgelse, men da venter jeg også at alle følger på, fra topp til bunn i klubben. Jeg strør ikke om meg med løfter. Men én ting kan jeg love, nemlig at det forhåpentligvis er sunn fornuft i alt jeg gjør. Sunn fornuft og hardt arbeid. Sammen gir hardt arbeid og sunn fornuft resultater. Det er det jeg tror på. Både i fotballen og ellers i livet. Hvordan ser mr. Shankly tilbake på sin tid som manager for Huddersfield Town? spurte Horace Yates fra Liverpool Daily Post. Vil han si at han har vært en suksess i Huddersfield? Bill nikket igjen. Og Bill sa: Ja, det vil jeg si. Da jeg tok over i Huddersfield for tre år siden, hadde jeg bare en gjeng med unggutter å jobbe med. Ja, de fleste av dem er fortsatt bare unggutter. Jeg ville ikke eid følelser om jeg ikke hadde gledet meg over fremgangen spillere som Law, McHale, Massie og Wilson har hatt under min ledelse. Jeg har fulgt dem fra juniornivå til spill i ligasystemet. Innkjøpene mine har vært Ray Wood fra Manchester United, som jeg holder for å være andredivisjons beste keeper, og Derek Hawksworth. Jeg synes ikke noen av dem har skuffet. Jeg mener bestemt at Huddersfield Town er i bedre, sterkere forfatning nå som jeg forlater klubben enn da jeg tok over for tre år siden, og det anser jeg for å være en suksess. Så da synes jeg at jeg har vært en suksess i Huddersfield. Og jeg håper de er enige. Men alle Liverpool-supporteres brennende håp, sa Leslie Edwards fra Liverpool Echo, er å se denne klubben tilbake i førstedivisjon. Hvordan forholder De Dem til det? Bill nikket. Og Bill sa: Ingen vet bedre enn jeg hvilken tøff oppgave det kan bli. Nå har jeg opparbeidet meg solid erfaring med andredivisjonsfotball, så jeg kjenner til vanskelighetene. Men jeg tror vi kan klare det. Ja, jeg vet at vi kan klare det. … I huset deres i Huddersfield, inne på soverommet, lå Bill og ventet på daggryet, på at det skulle lysne. Og Bill sto opp. Bill barberte seg, Bill vasket seg. Bill tok på seg dressen sin, Bill tok på slips. Og Bill gikk nedenunder. Bill spiste fro­ kost med Ness og døtrene deres. Bill kysset dem farvel. Bill gikk ut av huset, Bill satte seg inn i bilen. Og Bill kjørte over Englands ryggrad. Forbi Manchester –

22


Inn i Liverpool. Til Anfield. På stadion, på kontoret, håndhilste Bill på Jimmy McInnes, klubbsekretæren. Bill kjente Jimmy McInnes. Bill kjente Jimmy fra Ayr. Bill visste at Jimmy hadde spilt for Third Lanark og for Liverpool Football Club. Jimmy presenterte Bill for resepsjonisten, billettkontorfolkene, rengjørerne og banemesteren, Arthur Riley. Bill kjente Arthur Riley. Bill visste at Arthur hadde jobbet for Liverpool Football Club i mer enn tretti år. Arthur tok med seg Bill for å hilse på trenerstaben. Under tribunene, innover en korridor. Blant støvlene, de skitne fotballstøvlene – Dette er Bob Paisley, sa Arthur Riley. Bob er førstelagstreneren. Dette er Joe Fagan. Joe har ansvaret for reservene. Dette er Reuben Bennett. Reuben tar seg av det meste av den fysiske treningen. Og dette er Albert Shelley. Albert var første­ lagstrener tidligere. Han er egentlig pensjonert. Men Albert kommer fortsatt hver eneste dag. Albert gjør alt som trengs å gjøres. Albert gjør alt mulig. Bill nikket. Og Bill sa: Jeg kjenner Bob. Jeg og Bob spilte mot hverandre mang en gang. Vi hadde mang en hard duell. Og jeg kjenner til Joe. Jeg prøvde å kjøpe Joe da jeg var i Grimsby og han spilte for Manchester City. Jeg kjenner til Reuben. Reuben jobbet med min bror Bob i Dundee. Og jeg kjenner til Albert. Jeg vet at han lever og ånder for Liverpool Football Club. Det vet jeg at dere gjør, alle sammen. Så jeg vet at dere alle er bra folk. Ekte fotballfolk. Men jeg vet også at dere har vært her lenge nå. Og jeg skjønner at dere er bekymret for mitt inntog her. En ny fyr med nye ideer. Andre måter å gjøre ting på. Kanskje han har lyst til å ta med seg nye trenere. Sine egne venner. Vel, det kommer jeg ikke til å gjøre. Men egne ideer har jeg. Jeg har mine metoder og systemer. Og de er sikkert annerledes. Men jeg er her for å jobbe med dere. Ikke mot dere. Jeg er her for å arbeide sammen med dere. Som et lag. Så legger jeg frem planene mine litt etter litt, og litt etter litt kommer vi på samme bølgelengde. Til gjengjeld ber jeg bare om en eneste ting. Lojalitet. Jeg krever lojalitet. Så jeg vil ikke ha noe av at folk snakker stygt om andre. Den mannen som snakker stygt om andre til meg, får sparken. Det spiller ingen rolle om han så har vært her i femti år. Snakker han dritt om andre, må han gå. For jeg vil ha alle til å være lojale mot hverandre. Mot laget. Og mot klubben. Slik at alt vi gjør, er for Liverpool Football Club. Ikke for oss selv. Ikke som enkeltpersoner. Men for laget. For Liverpool Football Club. Full lojalitet. Det er alt jeg ber om. For lojalitet skaper styrke. Og den styrken skaper suksess. Det lover jeg dere.

… Hjemme i huset i Huddersfield, inne på kjøkkenet, ryddet Bill og Ness av bordet. Bill og Ness vasket opp. Så satte Ness over te til seg selv og Bill. Bill

23


og Ness bar tekoppene sine inn i stua. Bill og Ness satte seg ned med teen sin. Foran fjernsynet. Og Bill sa: Hvordan har du hatt det idag da, kjære? Fint, sa Ness. Og du? Bill nikket. Og Bill sa: Jo, bra, kjære. Det gikk bra. Takk skal du ha. Det er fine folk. Så fint da, sa Ness. Bill sa: Aye. Men det er en lang kjøretur, sa Ness. Du må være sliten, kjære. Bill nikket igjen. Og Bill sa: Ja, kjære, det er langt. Og jeg er litt sliten. Men det er en fin by, kjære. Den er nesten skotsk. Fine folk, kjære. Som skotter. Det merker man med én gang, kjære. Den er som Glasgow. Så jeg tror du kommer til å trives der, kjære. Og jentene også. Når du sier det, så, sa Ness. Jeg tar gjerne en tur, kjære. For å se meg om. Kanskje kikke på noen hus også, kjære. Om du har tid, da. Bill smilte. Og Bill sa: Aye. På søndag. … I Liverpool, på Anfield, gikk Bill rundt på stadion sammen med Arthur Riley. Bill så på telleapparatene og Bill så på tribunene. Bill så på setene og Bill så på toalettene. Bill så på garderobene og Bill så på spillertunnelen. Så gikk Bill ut på banen. Anfield-matta. Bill sto der på gressmatta og Bill trampet i matta. Én gang, to ganger. Bill ristet på hodet. Én gang, to ganger. Og Bill sa: Hvordan vanner du denne matta, Arthur? Hvor har du vanningsutstyret ditt? Vi har ikke noe utstyr, sa Arthur Riley. Det finnes ikke vann. Bill sa: Finnes det ikke vann? Hva gjør dere da? Det er en kran inne i bortegarderoben, sa Arthur Riley. Vi strekker en slange derfra og hit ut. Bill kikket ned på banen. Anfield-gresset, Anfield-matta. Frossen og bar, glissen og hard. Bill ristet på hodet igjen. Og Bill sa: Dere strekker en slange? Det holder jo faen ikke, gjør det vel? Nei, sa Arthur Riley. Men hva ellers kan vi gjøre? Bill sa: Vi kan fikse det. Vi kan kjøpe noe utstyr. Det er dét vi skal gjøre, Arthur. Jeg har sagt det samme i årevis, sa Arthur Riley. Men det finnes ikke penger. Det er ikke penger til sånt her. Bill smilte. Og Bill sa: Overlat det til meg. Jeg skal skaffe pengene, Arthur. Stol på meg. Det gjør jeg, sa Arthur. Du er sjefen.

24


Bill smilte igjen. Og Bill sa: Det stemmer. Men nå tar du og jeg en tur og ser på treningsbanen. La oss dra ut til Melwood. Du kommer ikke til å like det, sa Arthur Riley. Du kommer ikke til å bli glad, sjef. Så mye kan jeg si med én gang. Bill trakk på skuldrene. Og Bill sa: Hvor ille kan det være, Arthur? Det kan

da ikke være verre enn dette, hva? … I Liverpool, i bilen, kjørte Bill og Ness fra hus til hus. Et hus til salgs her og et hus til salgs der. Det ene huset for stort, det neste for lite. Utenfor det siste huset, inne i bilen igjen, ristet Bill på hodet. Og Bill sa: Jeg beklager, kjære. Det var bortkastet tid. Nei, det var det ikke, sa Ness. Det haster ikke, kjære. Det er bedre å finne det rette huset enn en hvilken som helst rønne. Det er best å ta seg tid, best å vente, kjære. Og så kan vi jo feire julen i Huddersfield. Bill nikket. Og Bill sa: Ja. Med vennene våre. På hjemveien, hjem til Huddersfield, stoppet Bill bilen i Melwood i West Derby. Bill og Ness gikk ut av bilen. Der var kaldt og der var mørkt. Der var trær og der var busker. Der var åser og der var dalsøkk. Der var et tilfluktsrom og der var en cricketbane. Der var en gammel brakke av tre. I mørket og i kulda sto Bill og Ness der midt på treningsbanen. De kjente det lange gresset og den ujevne marken under føttene. Bill ristet på hodet igjen. Og Bill sa: Hva tror du, kjære? Var det dumt av meg å komme hit? Var det en tabbe, kjære? Nei, det var det ikke, sa Ness. Du har lyst til å rykke opp i førstedivisjon. Du har lyst til å vinne serien. Du har lyst til å vinne cupen. Og dette er sjansen din. Sjansen du har ventet på. Sjansen du har jobbet for å få. Hele ditt liv. Du er ingen feiging. Du er ikke den som gir seg. Så du kommer til å klare det, kjære. Det er jeg sikker på.

3. Hva MÅ GJØRES?

Utpå vinteren, utpå formiddagen, satt Liverpool Football Clubs spillere stuet sammen i den gamle trebrakka på treningsanlegget i Melwood i West Derby. Alle førti. De var der for å treffe den nye manageren sin. Og de var nervøse. De var bekymret. Alle førti. De hadde alle hørt historier om Bill Shankly. En av dem hvisket: Mannen er fanatiker. En forbanna gærning. Han kommer til å komme inn hit som en jævla stormbyge. Vi er ferdige alle som én, gutter. Sann mine ord. Noen av dem nikket. Og en annen sa: Ja. Jeg hørte en historie om ham fra

25

Rød eller død - David Peace  

Storslått roman om Liverpools legendariske manager Bill Shankly.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you