Issuu on Google+


Anne Lise Marstr and-Jørgensen

Natten og lyset Hildegard II

Oversatt av Erik Ringen

For l age t Pr ess


Natten og lyset – Hildegard II Copyright © Anne Lise Marstrand-Jørgensen & Gyldendal, Copenhagen 2011

Published by arrangement with the Gyldendal Group Agency Originaltittel: Hildegard II

© Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag: Johanne Hjorthol

Forsideillustrasjon: © Photo Scala, Firenze Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: Ensolux Cream 70 g 1,6

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Innkjøpt av Norsk kulturråd Utgivelsen er støttet av EUs kulturprogram

ISBN 978-82-7547-550-1 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke

er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo

www.forlagetpress.no


Jeg vil gjerne fĂĽ takke Biblioteksafgiftspuljen og Statens Kunstfonds

L ­ itteraturudvalg for stipender, og Autorkontoen for et reisestipend som ga

meg muligheten til enda en reise til Hildegard av Bingens Tyskland.

Og en stor takk til alle dere som fortsetter ĂĽ inspirere og oppmuntre meg.


Innhold I Disibodenberg, T yskl and 1148 –1150  1 1 II Rupertsberg, T yskl and 1150 –1158  221 III 1160 –1179  391 Noter  507


Living in steps

Till I can rest

Living in steps

Till I’m blessed by you. Patti Smith


I

Disibodenberg, T yskl and 1148–1150


Natten og lyset

1

N

atten gjør mennesker blinde. De venter på månen og stjernene, de tør ikke bevege seg omkring i mørket av frykt for ville dyr og skarpe steiner. Ørene vokser, revens hyl og åkerhønas rustne klage er blåsebelger som puster til ilden i angstens bål. Natten tilhører demoner og de dødes sjeler, natten er en ørken som forviser ensomme våkne til et fortumlet fengsel av intens lytting. Hildegard vokter en hemmelighet. For en liten stund siden sov hun, men nå er hun våken. En gang var Volmar læreren hennes, nå skriver han ned det som hun ser. Da hun var helt ung, sa hun en gang til ham at sjelene deres var forbundet med hverandre, som om det gikk et usynlig tau fra den ene til den andre. Det er mellom laudes og prim, det er to dager etter mikkelsmess, høsten er på vei, den slår kaldt og brått ut i skyggen i de milde ettermiddagene. Natten er overskyet, menneskene må famle seg frem, mens dyrene følger hemmelige luktspor. Hildegard leter etter Volmar. Hun ligger i sengen med lukkede øyne, det er som å gå opp en steil trapp, anstrengelsen samler seg i et punkt bak pannen. Punktet er et lys, kransen rundt veggen lyser opp mannsavdelingen rom for rom, hun ser den døde stillheten i refektoriet og kapittelsalen, grå og uklar, som himmelen når det snør. Bak pannen fortsetter hun tvers over de sovende brødrene i dormitoriet. De er flimrende, mørke skraveringer, et stykke kull i en barnehånd. Hun vet ikke nøyaktig hvor sengen til Volmar står, men hun pleier å kunne se ham som et glitrende punkt av blått, kornblomst, himmel, due. Hun leter etter ham blant de sovende munkene, men finner ham ikke. Angsten er en slange som kryper inn i kroppen, den kryper ned gjennom halsen hennes så hun ikke får puste. Åndeløs, åndeløs, frem og tilbake mel13


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

lom sengene – hvor er du, Volmar? Hvor er du? Infirmeriet er rødt og stille, de syke er forbundet med hverandre av streker og mønstre, blod og kullstøv. I skrivestua er det heller ingen. Det gjør vondt i hodet å anstrenge seg sånn, tankene gjør opprør mot denne strengheten, de flakker i alle retninger: kjøkkenhuset, dormitoriet, badehuset, kapittelsalen, buegangen, infirmeriet, urtehagen, kirkegården. Det hele blir forstenet i en panisk, svimlende dans, Hildegard setter seg opp med et rykk, stirrer og stirrer, holder hendene opp foran ansiktet. Volmar sover bare, sover, sover, sover. Hun banker ordenes rytme mot brystbeinet med knyttet hånd. Elven går over sine bredder. Volmar drukner i tankenes ville bølgesprut, hvis han er død, har hun snakket med ham for siste gang uten å ha fått fortalt ham det som hun holder hemmelig for alle. Fantasien trekker enhver fornuft ut av henne, hun vil gråte, men øynene brenner, hun ber, men angsten er en strøm som trekker henne bort fra Herren. Hvis Volmar er død, kommer hun til å knekke på midten, da vil den forferdelige ensomheten som hun har følt ved å holde synet hemmelig, bare bli en mild forsmak på resten av hennes liv. Hun presser fingrene mot øynene, flammedans, dansende stjerner. Hun roper på Gud så det gjør vondt i brystet.

14


Natten og lyset

2 Disibodenberg, 1. oktober 1148

V

i er snart ferdige, sa Volmar i går, er du klar over det? Det kom helt overraskende på Hildegard at han kunne si noe sånt. Naturligvis er hun klar over det. De har arbeidet i årevis på Scivias, og i august tok hun imot den visjonen som vil gjøre verket fullendt. Det var en av de siste varme dagene, de måtte avbryte arbeidet midt på dagen. Nettene var nesten like varme som dagene, huden ble helt oppløst av svette, ullklærne klødde mot kroppen så det ikke var til å holde ut. Hestene sto med lutende hode i stallen og orket knapt nok å vifte bort fluer med halen. Geitene i innhegningen nappet tørre barkstrimler av de lave trærne og søkte sammen i skyggen. Etter måltidet var kvinnene tause og slappe. Hildegard lot dem bade ansiktet og hendene i det kalde vannet som blir hentet opp fra elven. Hun lot dem få ligge i sengene sine, lot dem få være i fred. Hennes egen celle, som vender mot nord, er vanligvis velsignet kjølig om sommeren, men disse dagene i august var et unntak. Hun hadde trukket seg tilbake for å be, og hadde ennå ikke rukket å knele da Det levende lys viste seg for henne. Hun satt på sengen mens lyset glattet ut den ru steinen i veggene og gjorde lufta levende. Etterpå ble hun hverken syk eller utmattet, slik hun så ofte hadde blitt tidligere når lyset viste seg for henne. Hun hadde sett den nye himmelen og den nye jorden, sett verden etter dommedag. Den svarte hinnen som hadde ligget rundt elementene, var borte, det var slutten på de vandrende tider. Cellen hadde gjenlydt av englenes 15


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

lovsang, og lyden opphørte først lenge etter at lyset var borte. Etterpå kunne hun hverken nynne melodien eller huske ordene, hun visste bare at det hadde vært så vakkert at hun gråt. Vokstavla var myk og fettete av varmen, så hun ville ikke skrive ned synet med det samme. I stedet løp hun hele veien bort til infirmeriet, hvor hun fant Volmar. Han lå på en madrass i urteforrådet, lufta var tung av krydderdufter, svetten piplet frem under sløret hennes. Hun kunne ikke skrive akkurat nå, men de kunne glede seg sammen. Scivias: Kjenn Guds veier, mennesket fór vill, men Gud gjorde sin egen sønn til vei. Guds frelseplan var blitt så tydelig forklart i de forutgående synene at de begge visste at noe måtte følge etter visjonen om dommedag. Selv med Volmars grundighet og hennes eget ubønnhørlige krav om perfeksjon kan det neppe være mer enn noen få måneders arbeid som gjenstår før verket er fullført. De gjenopptok arbeidet i skrivestua i midten av september, men før høstens travelhet har roet seg, kan de ikke arbeide mer enn noen timer innimellom. Volmar har tegnet en skisse med kullstift til illuminasjonen, og snart kommer kirkens folk til å lese det og undre seg over at disse ordene virkelig er kommet gjennom Hildegard. I går gikk hun bort til skrivestua etter å ha vært i infirmeriet. Volmar hadde bedt henne om å komme for å godkjenne fargen på kappen til den hellige jomfru. De var alene. På skrivepulten hans sto alt i den samme pertentlige orden som det pleide. «Vi er snart ferdige. Er du klar over det?» hadde han spurt, og ansiktet hans røpet hverken glede eller sorg. «Nå vil en annen kunne klare å fullføre arbeidet,» tilføyde han stillferdig, og hun visste ikke hva hun skulle svare. Ingen annen kan gjengi så trofast det hun forteller, og skape så vakre bilder som Volmar. Hennes egne hender egner seg knapt nok til å skrive helt alminnelige bokstaver. De snakket ikke mer om det. Sløret til den hellige jomfru er rødt som ild og blod og liv, kronen på hodet hennes skal være av gull. Ved 16


Natten og lyset

siden av henne har døperen Johannes blikket vendt mot himmelen.

Ingen har bedt så utrettelig for menneskene som disse to.

Søvnløshet er djevlefest, søvnløshet er en iskald vintersol som avslø-

rer hvert eneste merke på huden. Det er natt, Hildegard snakker til mørket og nærer en tåpelig frykt for Volmars liv. I går svarte hun ham ikke, fordi den hemmeligheten som hun ikke har fortalt ham, er en kampestein som ordene ikke kommer seg forbi. Hun hørte hva han sa, og ble lei seg. Hun ville svare, men tankene hennes ble til et mylder av de blinde insektene som lever godt i kulda og fuktigheten under steiner. Hun har aldri før holdt noe skjult for Volmar. Hun har betrodd seg til ham og stolt på ham i ett og alt, helt siden han ble hennes lærer da hun bare var fjorten år gammel. I det siste har hun overfor seg selv forklart tausheten sin med at hun ønsker å skåne ham. Hun vil ikke påføre ham lidelse, det ville være meningsløst når det som hun har sett og blitt befalt, likevel umulig kan la seg gjøre. Hun skjuler skammen over ikke å ville lytte til Gud, hun blir skiftevis taus og innesluttet, oppfarende og urimelig. Den gangen paven ga henne sin godkjennelse til at hun kan snakke og skrive om det hun ser i Det levende lys, hadde både hun og Volmar forestilt seg at alt kom til å bli lettere. Hun fikk en anelse om at en ny travelhet kom til å sette inn, og det skulle hun få rett i. Folk skriver til henne og ber henne om råd, strømmen av pilegrimer har økt. Men midt i travelheten hadde hun forventet å finne ro i den stille, utmattede gleden som følger etter at sinnet har åpnet seg og gitt fra seg herligheten. All sykdommen og all smerten som hun hadde måttet lide seg igjennom, hadde hun i glansen av pavens velsignelse bare viftet bort som fødselsveer, og hun tenkte at hun med tiden kom til å glemme det, på samme måte som en fødende kvinne kan glemme alle strabasene og gi seg hen til sin kjærlighet til barnet. Hildegard har ligget og stirret ut i mørket så lenge at natten synes å være uten ende. Hun har vondt i kneet, føttene sover. Den tåpelige 17


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

forestillingen om at hun kunne stå ved siden av Volmar og glede seg rent og vakkert over det som er fullført, er bristet. Hun stryker seg over ansiktet, hun stikker hendene inn i ermene for å holde varmen. Hun lover seg selv at hun ikke lenger skal ligge under for sitt eget sviktende mot, at hun skal fortelle Volmar alt så snart hun får muligheten til det, og bli som før igjen. Hun lytter til sitt eget åndedrett, lett og stakkåndet, fottrinn gjennom knitrende frost. Å fortie det hun har sett, er det samme som å lyve. Løgn er en øks som kløver en hode­ skalle, løgn er en gressbrann like før innhøstingen. Det er hennes egen skyld at en ond taushet vokser frem mellom henne og andre mennesker. Det er hun som bærer ansvaret for rådvillheten hun ser i Volmars blikk. Hun setter seg halvveis opp, hjertet svinger igjen pisken over ånde­ drettet, lette skritt blir til klossete løping, frost blir til snø, knehøye driver som hun må kjempe seg igjennom. Volmar sier at han tjener Gud ved å tjene henne. Volmar tror alltid det beste om henne, han møter henne dag etter dag på den samme måten: mild, tålmodig, utholdende. Nå virker selv vennligheten hans som et ansvar som er for tungt å bære. Hvis hun lukker ørene for Guds vilje, åpner hun sin dør for djevelen, og når han har slått henne med råttenskap, kommer den til å bre seg til Volmar, på samme måte som et muggent eple kan smitte et annet. Han tror hun er stille fordi hun søker Gud, mens hun i virkeligheten holder ham borte for å kunne bevege seg lenger og lenger inn i et spindelvev av løgn og fortielse. Hvor er du hen? hvisker hun til mørket lik et barn som roper på faren sin. Du må ikke forlate meg. Skyggeansikter driver gjennom natten. Hildegard lukker øynene, og med ett står Jutta ved siden av sengen, hun er naken, som da de vasket henne på dødsleiet, den tunge lenken skjærer seg gjennom huden hennes. «Hildegard», hvisker hun og rører ved ansiktet hennes så Hildegard farer opp med et rykk. Hun tør ikke sove mer, hun ligger våken til hun hører tjenestejenta tenne opp i ildstedet ved daggry. Det er søndag, og kvinnene skal delta 18


Natten og lyset

i høymessen i kirken i stedet for bare å be tidebønner og synge salmer i refektoriet. Hun vasker ansiktet i kummen foran refektoriet, hun lytter etter livstegn. Jentene står opp, de gjør seg klare til prim, de grer håret og fester de fotside silkeslørene, de kler seg om til festdagens hvite, gullbroderte kjoler og pynter seg med gullkroner. Det er ingen som snakker, lyden av trinn og stoff og vann og ildrakeren mellom glørne er en evig, rastløs romstering. Hildegard ser ikke på døtrene sine, nattens meningsløse angst lar henne ikke være i fred, og hun lytter: Kommer klokka til å slå dødeslag for Volmar før det ringes til prim? Hildegard blir lettet da hun ser Volmar blant brødrene i kirken. Et glimt av det alvorlige ansiktet hans idet hun fører kvinnene bort til koret. Hun ser ham så ofte at hun ikke ser ham ordentlig lenger, men i dette glimtet er ansiktet hans nytt og fremmed. Måten kinnbeina stikker ut under øynene på, gråfiolette skygger, den smale streken av munnen, ingen av dem er unge lenger. Hun er rystet og skamfull over angsten hun følte i natt, hun burde ikke bekymre seg om noe som ikke er i hennes hender. Synd er alt det som skiller et menneske fra Gud, angsten er en kile av jern, som kan kløve selv de yngste og mest smidige trær. Kvinnene står urolig, Richardis hysjer på dem. En fugl har forvillet seg inn gjennom et av de øverste kirkevinduene, den slår med vingene, men mister likevel høyde. Mer skal det ikke til for å forstyrre konsentrasjonen, tenker Hildegard og løfter en formanende pekefinger. Det er halvmørkt i kirken, lufta er rå. Fuglen gir opp, lar seg tumle loddrett ned gjennom midtskipet, forsvinner med en tørr og vislende lyd. Kvinnene tar seg sammen, Agatha klør seg nervøst på skulderen, den skrapende lyden av grovt ullstoff. En fugl som faller, blir altfor lett til et tåpelig varsel for den som allerede i forveien vakler desorientert gjennom verden, en ørliten forskyvning i dagens sedvanlige rytme, og de glemmer ordene i bønnen. Hildegard står vendt mot kvinnene for å dirigere sangen, 19


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

hennes egen vonde natt falt med fuglen, hun gransker sine døtres velkjente ansikter, kaller de flakkende øynene til orden. Søndag er hviledag, så Hildegard må vente til mandag etter kapit-

telmøtet før hun får anledning til å snakke med Volmar. Abbeden har bestemt at Hildegard kun skal delta i ett kapittelmøte i uken, om torsdagen, til tross for at hun som praktisk leder av kvinneavdelingen gjerne ville ha deltatt oftere, for å kunne få mer innflytelse på og viten om felles anliggender. Abbeden insisterer også på å holde fast ved tittelen hennes som subpriorinne i stedet for å innsette henne formelt som abbedisse i kvinneavdelingen. Hildegard protesterer ikke, det er bedre å innordne seg når hun kan. Hun venter på Volmar i skrivestua, lar fingrene gli over en bunke med blanke pergamentark. Ved siden av den illuminasjonen han er i gang med, ligger dommedagsvisjonen. De siste tider vil være tynget av mange farer, og verdens undergang vil bli varslet med mangfoldige tegn. Rammen rundt bildet er en flammende vinranke, fargen går igjen i drakter, ild og hud, bader bildet i et rødt skjær, som om det er oppstått av ildens kraft som på én gang er rensende og ødeleggende. På samme måte som mennesket blir overfalt av en rekke svakheter når livets avslutning nærmer seg, så det oppløser seg under store lidelser når dødstimen kommer, slik vil det også komme store lidelser i forkant av verdens undergang, som vil oppløse verden gjennom en rekke redsler. Hun følger med fingeren de sirklene og strekene som Volmar har tegnet. Hun faller i staver, hun blir beveget ved tanken på kraften som strømmer gjennom fingrene hans. «Er du fornøyd?» Hun hørte ikke at han kom, og nå står han like bak henne. Hun nikker uten å snu seg. «Du gråter?» Han kommer halvveis rundt henne, lar den ene hånden hvile på pulten. «Du ser sliten ut.» Hun rister på hodet, kniper igjen øynene. «Jeg sover ikke stort for tiden,» svarer hun. 20


Natten og lyset Volmar nikker uten å si noe. «I går natt trodde jeg at du var død,» hvisker hun. «Død?» «Jeg kunne ikke finne deg.» «Lette du etter meg?» «Jeg gikk gjennom alle rommene i hele klosteret i tankene, jeg pleier å kunne føle hvor du … jeg ble så redd for at jeg hadde snakket med deg for siste gang.» «Du så min død?» spør han uten tegn til sinnsbevegelse. «Nei, det var ikke sånn.» Hildegard ser forpint ut. Lenge sier ingen av dem noe. De ser på illustrasjonen, og ser den ikke. «Skal vi ta en tur ut i urtehagen sammen?» spør han, og hun er takknemlig. Der kan de snakke sammen, der går vinden gjennom huden og blander tankene med luft, så de blir lettere og mer forsonlige. Vinden har spredd blader rundt i bedene, regnet fra i natt har tvunget

planter i kne. Volmar går foran henne, retter på en sitronmelisse som er falt sammen, gnir de fuktige bladene mellom fingrene. «Kulda kom brått,» sier han, «vi får det travelt hvis vi skal rekke å høste og tørke munkepepper nok til vinteren.» Hildegard går taus ved siden av ham. Den våte sensommeren har gjort det vanskelig å samle inn urter til vinteren, stengler og blader råtner på bakken. «Det var ikke et varsel,» sier hun uten videre, og Volmars hånd blir hengende i lufta foran en plante. «Det var ikke din jordiske død jeg så.» «Jeg er klar når min tid kommer,» svarer han og skyver bunnvegetasjonen på plass med foten. «Men det gjør meg ingenting å vente,» tilføyer han og smiler. Et kort og smalt smil som oppstår og forsvinner i samme sekund. «Smiler du av meg?» spør hun og blir stående på stien mens han går videre bort til kyskhetstreet. Han nikker en enkelt gang. 21


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

«Du smiler!» Hun går noen skritt mot utgangen og snur seg tilbake igjen. «Volmar,» hvisker hun til ryggen hans, «jeg kjenner ikke igjen meg selv lenger.» Han har slått hetten opp for å holde seg varm. Han må legge hodet litt bakover for å kunne se ut under den. Helt siden han så henne stå i skrivestua for litt siden, har han hatt en følelse av at hun har noe viktig å fortelle. «Det er noe galt med meg,» sier hun bare. «Jeg har sett Det levende lys, det har fylt meg med visdom og en så stor glede som jeg ikke trodde det var noe menneske forunt å få oppleve. Hvorfor er ikke det nok for meg, Volmar?» «Hildegard,» sier han. Utålmodigheten skinner igjennom roen i stemmen hans. Det er langt fra første gang hun snakker slik til ham. «Jeg vet selv hvorfor det ikke er nok,» sier hun opphisset. «Det er fordi jeg er et leirkar som først tar imot Guds ord, og etterpå er dum og glemmer det hele, og tørker ut og knekker på midten.» «Man kan lage en krukke av leire,» svarer Volmar og vender seg mot plantene igjen, «men det er likevel tomheten inni den som gjør at vi kan bruke den.» «Ja, tomheten, men ikke hvis den er gått i stykker,» sier hun og setter seg på huk. Det regner igjen, lufta er tett av fine dråper. Lenge er det ingen av dem som sier noe. Så reiser hun seg langsomt opp. «Jeg er tilfreds med alt det du har tegnet og skrevet,» sier hun, «jeg glemmer å uttrykke min takknemlighet og min beundring for arbeidet ditt, Volmar.» «Vi kan ikke plukke munkepepper i dette været,» sier Volmar og presser seg forbi henne. «Vi må vente på to sammenhengende dager uten regn.» «Volmar, du vet hvor klossete jeg er,» sier hun og følger etter ham. «Jeg sa det ikke fordi jeg tror du fisker etter ros fra meg, jeg mente bare …» Han setter farten opp, hun går i hælene på ham. Samtalen har enda 22


Natten og lyset

en gang gnagd seg selv i stykker, og i infirmeriet går de hver sin vei.

Volmar skal instruere noen unge brødre i tilberedning av miksturer, Hildegard skal se til en syk kvinne fra landsbyen. De blir ferdige like

før sekst. Hildegard venter på Volmar i gangen foran sykesalen. Det plager henne at det ikke lykkes henne å ta mot til seg og si tingene rett ut. Volmar svarte henne like vennlig som alltid, men det er som om han ikke rekker hånden ut etter henne lenger, og det plager henne. «Ikke mer nå, Hildegard,» sier han med det samme han ser henne. «I morgen. Eller etter maten.» Hun rister på hodet. «Hungrer en leirkrukke også etter å bli fylt av vin?» spør hun, selv om det slett ikke var det hun ville si. «Jeg ser at du har det vondt,» hvisker han. «Jeg vet at jeg kan stole på deg, Volmar. Du har aldri sviktet meg, heller ikke når du har hatt all mulig grunn til det. Det vanskeligste er å skjule det som ikke er der: tomheten som jeg bærer i meg, og som plager meg mer enn noe annet. Jeg har en sugende følelse av at jeg står på kanten av et stup. Det er som om jeg blir forstenet, Volmar, jeg …» Hun slår ut med hendene, hveser som en katt som er trengt opp i et hjørne. «Jeg vet ikke hva som er riktig og galt, motet svikter meg, Volmar. Selv nå når jeg snakker med deg, svikter det meg, og jeg skammer meg over meg selv.» Volmar kremter. Etter at paven kalte Hildegard for Guds talerør for et par år siden, har hun, som alltid har vært svakelig, vært sterkere enn noen gang. Han har lenge hatt en følelse av at det er noe som plager henne, men hun snakker sjeldnere og sjeldnere med ham om annet enn manuskriptet eller praktiske anliggender. Når hun endelig kommer til ham, er det hver gang på denne måten: forvirret, opprørt, hjelpeløs. Uansett hva han sier, føles det som om de står og trekker i hver sin ende av et tau, og han vet ikke hva det er hun vil. «Jeg bebreider deg ikke at du mister tålmodigheten med meg,» ­hvisker Hildegard og ser ned i gulvet. «Du synes vel at jeg er utakknemlig.» 23


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

«Min tålmodighet?» Volmar rister på hodet. «Det blir vanskelig å tjene Herren fullt og helt hvis jeg hele tiden skal tenke på hvordan jeg kan hjelpe deg gjennom lidelser.» Han skulle ønske hun bare hadde gått tilbake til kvinneavdelingen og ikke kommet tilbake til ham igjen før hun hadde roet seg ned. Ergrelse er en smittsom sykdom. «Du støter mennesker fra deg,» utbryter han altfor høyt. «I kvinneavdelingen allierer du deg med Richardis, her arbeider du nesten hver eneste dag sammen med meg, og likevel støter du oss begge fra deg. Vi er kuler som et barn har kastet på bakken, vi blir dyttet, først i den ene og så i den andre retningen. Når jeg ser Richardis sammen med deg, ser jeg mørket i blikket hennes. Hos henne blir sorgen over den ustadige vekslingen din til sjalusi.» «Hvorfor i all verden skal vi snakke om Richardis?» avbryter ­ ilde­gard opphisset. H «Den ene dagen er du livlig og blid,» svarer han, mer dempet enn for et øyeblikk siden, «den neste er det stikk motsatt. Sånn har det ikke vært bestandig. Jeg vet virkelig ikke, Hildegard …» Han går i stå og lar hendene falle. Han angrer allerede på det han har sagt, han ser at han har såret henne. «Jeg skyver dere fra meg for ikke å dra dere med inn i de glørne som ser så uskyldige ut når de er dekket av taushetens aske, men som øyeblikket etter kan sette fyr på alt i urimelige raseriutbrudd,» hvisker hun. «I går skjelte jeg ut Kunigunde fordi hun sølte talg på gulvet. I dag morges påla jeg Agatha en altfor streng straff for en likegyldig forseelse.» Hun legger pannen mot den kjølige murveggen. «Hva skal jeg gjøre, Volmar? Jeg vet ikke hvem jeg skal henvende meg til. Jeg ønsker ikke å være til byrde for deg,» jamrer hun. «Sorgen,» sier Volmar stillferdig, «er tynn som en underkjortel. Harmen er en rustning. Men den hjelper deg ikke når angrepet kommer innenfra.» Han stopper opp. Det spiller likevel ingen rolle. Hun er en gammel kone som oppfører seg som en jentunge. Hvis han bare hadde forstått hva som er i veien med henne, ville han ha visst hva han skulle 24


Natten og lyset

si, og ikke hele tiden følt seg som et fjols. «Hildegard, jeg ville ha gitt deg mitt råd dersom jeg trodde det var noen hjelp i det,» sier han i stedet. «Du må være tålmodig, det er det eneste jeg kan si.» Hun står helt stille, som om hun venter på at han skal fortsette. Det er noe på én gang usikkert og utålmodig over henne. Volmar nikker langsomt til henne, hun nikker igjen, så tegner hun et kors foran brystet, før hun går. Lyset gløder som rav, fanger ettermiddagen som en mygg. Hildegard

gjennomgår salmene sammen med kvinnene, men denne endeløse dagen forstår de ikke hva hun mener når hun retter på dem. Høyrød, sier hun, en knust nype, grågrønn som vinterhimmelen før daggry. De måper, de tripper nervøst, de synger, men lyden av stemmene deres kommer overhodet ikke i nærheten av den musikken som Hildegard hører i sitt indre. Hun sender dem bort til dagens arbeid uten flere forklaringer, og går selv ut i urtehagen igjen. I kvinneavdelingen er det så trangt at de må gjøre seg umak for ikke å støte inn i hverandre. Det har holdt opp å regne, fuktigheten går gjennom skosålene. Hun pleier å falle til ro i den hagen som hun selv har vært med å anlegge og utvikle opp gjennom årene. Det er mer enn to hundre forskjellige planter her, bedene er kantet med buksbom, det er lave, flettede gjerder langs grusstiene som fører inn til den lille, sirkelformede plassen i midten. Der stiene møtes, er det et grovt tilhugget regnvannsbasseng av rosa sandstein. Om sommeren snapper spurvene etter mygglarver, småfugler sitter på kanten og pusser fjærene sine. Nå er vannet fullt av visne blader og døde insekter. Hildegard soper opp våte blader, det iskalde vannet stikker så fingrene blir følelsesløse. Hun puster på fingrene, betrakter det utydelige omrisset av seg selv gjenspeilt i det mørke vannet. Da hun var liten, i Bermersheim, speilte hun seg i polert messing, i stille vann, i mørkt glass. Moren hennes, barnepiken Agnes og storesøstrene lo av henne. Forfengelighet, sa de. En liten, forfengelig svekling. Søstrene hennes speilte seg enda mer, en svimmel dans 25


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

av silkeermer, av polerte hornkammer og hårsmykker i gull og sølv, av røde kinn og lepper smurt inn med fett. Et speil er aldri det samme, svarte hun en gang, og ordene fikk dem til å stoppe opp i sine gjøremål. Hvert blikk får det til å endre seg. Tausheten deres varte ikke lenge, etterpå lo de enda høyere, kaklende og spottende. Et speil er aldri det samme for den som leter etter noe annet enn seg selv i sitt eget ansikt. Lille Hildegard lette etter noe som hun ikke kunne beskrive, noe som likevel aldri ville få dem til å slutte å le. Hildegard bøyer seg ned over vannflaten. Blikket er en nål som går tvers gjennom alle de tider som et menneske har kjent, tanken er tråden som føyer lagene sammen. Her er ansiktet mitt, her er tennene mine, mørket i den åpne munnen min, nålen opp og ned, stemmens kraft, gråt som ligner en flaksende due, grå og oppløst i lys, latteren deres ligner det stedet hvor ballen traff fars kjøttfulle hånd da jeg kastet den til ham, fordypningens rødsvarte skygge. Nålen opp og ned, lyder sys fast til syn til tanker til den kraften som strømmer fra alle ting, som noen ganger stanser menneskers bevegelser, som får jorden til å trekke den fortviltes blikk tett inntil seg, månen som skubber til skyene og får den kalvende kua til å raute. Nålen opp og ned. En forbindelse mellom alt som finnes, er åpenbart skjult for de andres øyne, forbindelsen må gjenopprettes, hvordan kan jeg hjelpe til med det? Når jeg er skapt i Guds bilde, ser jeg da Gud der inne? Burde jeg ikke føle den samme gleden som Gud følte da han første gang så mennesket han hadde skapt? Hvorfor ser ikke dere det? Hvorfor forstår dere det ikke? Den gangen så hun barneansiktet sitt i hundre speil, så hvordan krets etter krets bredte seg utover, dreide rundt seg selv, grep seg fast som slyngplanter, viklet hvert eneste menneske sammen med andre, bandt dem til jorden, til himmelen, til vannet, til naturen, lot dem trekke pusten gjennom den samme munnen. Søstrenes latter overdøvet hennes egen stemme, den runget gjennom rommene i Bermersheim, den runger ennå, tvers igjennom årene som er gått, et spottende ekko, et merke satt av glødende jern, og etter det var allting forandret. 26


Natten og lyset Hildegard holder rundt kanten på steinkummen, hun holder så hardt fast at det gjør vondt under neglene. I vannets speil ser hun ingenting. Der hvor hun som barn så kjærligheten som en hinne over ethvert speilbilde, ser hun nå bare et hornete, gjennomsiktig skjold lik det som et insekt etterlater når det gnager seg videre ut i verden for å infiltrere rotnettet under trær som dekker til de visnende røttene sine med bladgirlandere, men likevel raser over ende ved det minste vindkast. I speilet blir ansiktet hennes forvrengt av taushet, det er ingen vits i å bevege leppene. I Det levende lys fikk hun en befaling som hun ikke er i stand til å føre ut i livet. Nå blir hun straffet for sin ulydighet med all denne uroen. Jeg er ikke sterk nok, hvisker hun mot vannflaten, jeg streifer rundt mellom minner fra fortiden, jeg misbruker gavene mine til å lete etter varsler. Er ikke min svakhet tydelig nok for deg? Gud snakker ikke til henne slik han gjorde før, det er som om hun hele tiden kan høre et tilbakeholdt og avventende åndedrett. Hun kneler ved sandsteinskummen. Fuktigheten gjør kjolen gjennomvåt, himmelen er hvit, regnet er hvitt, men jorden farges likevel mørk. Hun presser pannen mot steinen, det er en kald og skarp smerte. Hver eneste gang hun ser Volmar, snakker hun om andre ting enn det hun er fylt av, og noe holder på å briste. Det er umulig å få disse ordene over leppene, umulig å si: Volmar, jeg skal bort. Før var vektskålen i fullkommen balanse, før var hun tilfreds. Helt til den dagen da Det levende lys viste seg for henne sist. Det er flere måneder siden nå, hun hadde nettopp kommet tilbake fra infirmeriet, hendene hennes var røde av bær. Hun var glad for at behandlingen som hun og Volmar hadde satt i gang på en som var lungesyk, så ut til å virke. Hun hadde stått ved vaskekummen og gnidd hendene i fin sand for å få av seg fargen fra bærene. Hun hadde ikke tenkt på noen verdens ting, nettopp da hadde lyset vist seg for henne. Når Stemmen taler, lengter hun bare etter å få bli ett med den, etter selv å bli til ord og smelte sammen med den myke, rungende tonen. Mitt hus er viktigere enn ditt, hadde stemmen sagt. Hvis du føler deg tryggere bak mur-

27


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

veggene i Disibodenberg enn andre steder, forråder du meg. Mitt hus har et uendelig antall rom, mitt hus har åpne dører, og hvis du ikke kommer, slik jeg befaler, så er det fordi du lar deg trekke omkring som et dyr. Mens stemmen talte til henne, så hun en mektig bygning, tårnene strakte seg helt opp i himmelen, forrådskjellerne var gravd ned i den fete, svarte jorden. Dette huset glødet og strålte som var det en sol i hvert eneste værelse. I en trang og lavloftet sal så hun sine døtre og søstre gjøre seg klare til å reise. De bar svarte ullkapper utenpå kjolene, de hadde på seg hettene, så hun kunne ikke se ansiktene deres. Selv svingte hun seg opp som en spurv og så hele verden ovenfra, så klosteret klamre seg til fjellet, så elven bruse og slå, så hvordan vinden rusket i trærne, så blader i tusen farger sette jorden i brann. Hun så seg selv gå langs stien fra klosteret på Disibodenberg til elven Nahe, så kvinnene følge etter henne i gåsegang med alvorlige og sammenbitte ansikter, så dem stige om bord i et tomastet skip, og hun forsto at hun skulle forlate Disibodenberg for alltid. Så lenge hun kunne høre stemmen, var hun helt rolig. Etterpå var hun ute av seg, men hver gang hun spurte hva dette synet skulle bety, så hun det samme ukjente stedet for seg og hørte de samme ordene i sitt indre: Du skal grunnlegge et nytt kloster. Før dine døtre bort fra Disibodenberg. Slik skal du tjene meg. Nå spør hun ikke lenger om noe, og lyset har trukket seg bort fra henne. Det er noen ting som må være uforanderlige. Hildegard hører til på Disibodenberg, det er hennes hjem og hennes verden. Hun har ikke vært utenfor klosteret på mange år, og den ene gangen hun var nødt til å reise, ble hun så overveldet av det hun fikk se at det tok henne lang tid å komme seg igjen etterpå. Bak klostermurene på Disibodenberg kan hun tjene verden. Der kan hun dele seg opp i tusen biter og gjennom bønn nå inn i de lidendes hjerter. Å tenke seg at hun skulle grunnlegge et kloster er ikke bare vanvidd, det er umulig. Hun har vært svakelig siden hun var barn, og det er langt fra sikkert at hun ville kunne klare en så anstrengende oppgave. Hun er ikke 28


Natten og lyset

ung lenger, hun er nesten femti år gammel. I rolige øyeblikk lykkes det henne nesten å tro at det er hun som ikke kan skjelne mellom sin egen fantasi og Guds stemme. Andre ganger dukker den uvelkomne tanken opp at når hun i de siste par årene har vært friskere enn noen gang tidligere, så må det være fordi hun skal rustes til å kunne tåle denne vanvittige oppgaven. Forklaringen på evangelienes dypeste hemmeligheter, og musikken som stammer fra firmamentets høyder, er det hun viser verden som vitnesbyrd om Guds storhet. Hvis hun sa at hun ville reise og ta kvinnene med seg, ville dette vitnesbyrdet være vanskelig å få øye på. Hun er ikke dum. Det finnes alltid hauker som venter på å slå klørne i en spurv, uansett om den bærer et kors rundt halsen. Derfor har hun forholdt seg taus, men selv om hun ofte har lengtet etter stillhet, er den tomheten som fulgte etter synet, mer smertefull enn noe annet. Så straff meg i stedet, hvisker hun mens hun fortsatt kneler ved regnvannsbassenget. La meg få føle din vrede og din skuffelse. Ser du ikke at jeg har nådd min ytterste grense? At jeg ikke har styrke nok til å leve opp til dine krav? Straff meg, eller tving ordene ut av meg, hvisker hun og reiser seg opp. Himmelen er like lav og hvit som før. Tomheten får hjertet til å hoppe over et slag. Hildegard leder tidebønnen i refektoriet. Etterpå går kvinnene til kir-

ken for å synge. Hildegard har insistert på at de skal synge i kirkerommet for å avpasse stemmene sine etter klangen i rommet, slik at det ikke virker fremmedartet ved høytidene, og abbed Kuno har tillatt det på betingelse av at de holder seg bak skjermen på hverdager, slik at de ikke er synlige fra benkeradene. Pilegrimer og innbyggerne i landsbyen har adgang til kirken, spredte øyer, bøyde nakker, de lytter andektig til kvinnenes sang. Hildegard får tårer i øynene når det iblant lykkes sangen å bryte gjennom den muren som er oppstått mellom henne og verden. Når kvinnene treffer tonene rent, lyder det som om de synger med én mek29


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

tig stemme. Da blir døtrene hennes til engler, da opphever musikken alt det som skiller ett menneske fra et annet, og tonene får lufta til å sitre så ansikter og hender flyter sammen med lys og skygge, så drakter og steingulv og staker og støv først blir oppløst, og deretter samler seg i ett eneste bankende hjerte som for en liten stund gjør dem alle til ett med himmelen. Da bøyer sangens prakt seg hengivent og ydmykt, omslutter ordet og bærer det helt inn i Paradis. I neste øyeblikk er det som om døtrene er blitt tungnemme og døve. Én synger i utakt med de andre, tre river seg løs og følger kaklende etter. Hildegard løfter hånden for å få dem til å tie. Djevelen husker også de vakre sangene som han hørte mens han ennå hadde sitt hjem i Paradiset, og forsøker i sin forferdelse og ondskap å slå harmonien i stykker ved å bryte konsentrasjonen og friste søstrene med urene tanker. Hildegard sukker, hun teller taust til tjue før hun gir dem tegn til at de skal begynne forfra. Hun lytter full av lengsel til de famlende tonene, hun følger dem med hendene, dirigerer med bevegelser like rolige og rytmiske som åndedrag. Herre, jeg priser deg,

for du har trukket meg opp fra dypet.

Hun tenker på det Volmar sa om den tomme krukken. Hun tenker

på at hun nettopp må bli til en krukke forseglet med lokk. Så lenge hun kan være stille i arbeid og bønn, så lenge ingen skubber til henne, ingen uregelmessigheter tirrer henne, er det ingen andre enn hun selv som behøver å kjenne til synet om det nye klosteret, hennes ulydighet, og tomheten som fulgte etterpå. Jeg sa i min trygghet: Jeg skal aldri vakle. Herre, i din nåde

gjorde du mitt fjell til en festning. 30


Natten og lyset Kanskje kan Herren likevel se hennes svakhet, kanskje kan Han, som

kjenner hennes innerste bedre enn hun selv gjør, virkelig se at hun ikke egner seg til noe så stort som å grunnlegge et kloster. Hun vil yte alt kun kan, i alt hun gjør, og Han vil forstå hennes angst for å forlate sitt hjem og Volmar. Han vil vite at hun i virkeligheten ikke ønsker å synde mot Ham, Han vil se hennes sorg. Men du skjulte ditt ansikt

og jeg ble grepet av frykt

Gud har satt henne på prøve, og hun knakk sammen, hun ergrer seg

over sin egen udugelighet, hun fordømmer sitt feige sinn. Men innerst inne er hun lettet. Hun vil tjene slik andre tjener. Hun vil bruke de evnene hun har, men hun ønsker ikke lenger å være utvalgt og spesiell. Hun kan bli ett med de andre, deres blikk vil ikke lenger flakke av ærefrykt når de snakker til henne. Med tiden vil de glemme hvordan det var. Med tiden vil hun bli en helt vanlig subpriorinne på dette fjellet, ingenting annet. Hun vil ta seg av pilegrimene inntil heller ikke de lenger vil komme tilreisende fra alle deler av landet.

Sa

Til deg, Herre, ropte jeg,

jeg bad til Herren om nåde: Hva tjener det til at blodet renner, at jeg går i graven?

Hildegard er fortapt i egne tanker, hun retter seg opp i ryggen og ser

på døtrene sine. Ansiktene deres flyter sammen, en grå virvel, én stor munn. Hun beveger fortsatt hendene for å dirigere dem, uinspirert, ute av takt. Sangen deres daler mot jorden, klinger hardt som sverd mot sverd, men denne gangen var det ikke deres skyld. Hun gjør ingen tegn til at de skal tie stille. De står litt urolig, halvsirkler med de laveste jentene forrest. Et par av dem skutter seg, én undertrykker en 31

30


Anne Lise Marstrand-Jørgensen

gjesp. Hildegard er forvirret over hvor langt bort tankene hennes førte henne. Jentene ser ned i gulvet, bare Richardis betrakter henne fortsatt, rolig og oppmerksomt. Richardis er ikke redd for Hildegard. Det har de andre heller ingen grunn til å være. Ble du aldri skjelt ut av moren din? spør Richardis novisene iblant når de sutrer over at de er blitt irettesatt av Hildegard. Gjorde hun det ikke med hardere ord, eller endatil med hånden? Så snufser de og nikker, og kan ikke forklare seg. Likevel forstår Richardis det godt. Alle ønsker å være i nærheten av Hildegard, og ingen orker tanken på at hun vil støte dem fra seg. Men Hildegard støter i virkeligheten ingen fra seg, hun snakker vennlig til dem det meste av tiden, hun veileder dem som har bruk for det, hun styrer kvinneavdelingen med sikker og rettferdig hånd slik at ingen skal mangle noe. Hun lytter til deres ønsker, selv når det handler om dundyner eller mer fruktsaft til fastegrøten. Innimellom blir hun rasende, iblant uten at de forstår hvorfor, men hun støter ingen fra seg, for hun holder dem alle på samme avstand. Vennlig deltagende, energisk, litt fjern. Richardis er den eneste som har fått lov til å trå inn over den kransen som er tegnet rundt Hildegard, som ingen kan se, men alle kan føle. Richardis er den eneste som står helt tett inntil henne, som kaller henne både mor og søster og datter, snakker med henne, slik som andre skulle ønske de våget. Richardis fortsetter å stirre på Hildegard. Først ved antydningen til et nikk slår hun blikket ned. Det er et tegn til at de ikke skal synge mer i dag, og Richardis signalerer taust videre til kvinnene, som stiller seg på rekke for å gå tilbake til dagens arbeid. Hildegard stiller seg i døra. Hun legger hånden på hvert enkelt hode og hvisker en velsignelse. Richardis går først, den yngste, Anna, tripper av sted helt bakerst. Hildegard konsentrerer seg om å se på dem alle sammen, om å lese ansiktene deres. Utenpå er hun alltid den samme, men inni faller stein etter stein fra hverandre i den kirken som Det levende lys en gang reiste i hennes sinn. 32


Natten og lyset Om kvelden går hun først gjennom novisenes sovesal, og deretter gjennom nonnenes. Sengene står så tett at de nesten støter inntil hverandre, og kvinnene må kravle seg i seng ved fotenden. Hun lar det brenne ett lys på hvert av stedene, slik Benedikts regel foreskriver, men tar ikke med seg noe lys til sin egen celle. Hun hvisker i mørket, hun besegler sin hemmelige pakt: Hun vil være tålmodig. Hun vil la hemmeligheten oppslukes av tomheten, og med tiden vil Herren vise henne nåde. Volmar vet det allerede, Richardis kan åpenbart fornemme det, men hvis kvinnene først får nyss om hvilket mørke hun kjemper mot, blir de skremt og uoppmerksomme i bønnene og arbeidet. Bare en dårlig mor ville la slikt skje for sine barn, tenker Hildegard. Bare en mor som i virkeligheten selv er som et barn i sin sjel, en mor som ikke ønsker å lede, men å bli trøstet av sitt avkom. Det finnes en fred i denne tanken. Hun faller i søvn med det samme, og det lykkes henne for første gang på flere måneder å sove uavbrutt helt til klokka kaller til matutin.

33


Natten og lyset. Hildegard II