Page 1


Hans Keilson

Komedie i moll Fortelling

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

For l age t Pr ess

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 3

31.01.12 15.43


Komedie i moll Originaltittel: Komödie in Moll

Første gang utgitt i 1947 av Querido, Amsterdam.

Revidert utgave: ©1995, 2005 S. Fischer Verlag GmbH, Frankfurt am Main. Published by arrangement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen.

© Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsfoto: Chris Windsor/Getty Images

Omslagsdesign: Bengt Olsson, Concorde Design AS Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med Adobe Caslon 11,5/15,5 pkt Papir: 130 g Munken Pure 1,13

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-486-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven

eller avtalen om kopiering med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge

www.forlagetpress.no

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 4

31.01.12 15.43


Til Leo en Suus i Delft

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 5

31.01.12 15.43


101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 6

31.01.12 15.43


I

D

er er de igjen,» sa doktoren plutselig og rettet seg opp. Like uventet som ordene hans hadde lyden fra flymotorene som nærmet seg, sneket seg inn i stillheten i dødsværelset. Han la hodet bakover, knep øynene sammen og lyttet. Som om en liten dynamo, gjemt et eller annet sted i huset, hadde begynt å gå og raskt akselererte, ble brummetonen fra den flyvende nattskvadronen sterkere. Den kunne også – slik virket det til å begynne med – ha kommet fra kjelleren, eller fra nabohuset … Men det var utvilsomt nattbombeflyene som her meldte sin ankomst. Fra England kom de i stor flybredde inn over stranden, som fanget opp Nordsjøen bare få kilometer herfra, kastet ut sine lysfakler som skulle vise innflyvningsveien over Holland for dem som fulgte etter, og forsvant så i natten over grensen i øst. Få timer senere kunne man høre dem komme tilbake et annet sted lenger nord eller syd i landet. Lyden fjernet seg i retning havet. Også mannen og kvinnen som sto rådville rundt sengen, slik mennesker står som er preget av angst og sorg på samme tid, hevet blikket litt og lyttet. «Allerede så tidlig,» hvisket doktoren for seg selv. Wim så forvirret på ham fra siden, som om han var i tvil om hva denne bemerkningen refererte til. 7

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 7

31.01.12 15.43


Hans Keilson Nattens første skudd, smellende, dumpe, i eiendommelig

kontrast til den fine, nesten musikalske lyden fra flyene. Vindusrutene og dørene klirret og ristet, hele det for lett bygde huset svarte på eksplosjonene med en fin skjelving i korte støt. Begynnelsen var alltid oppskakende, hvor ofte man enn hadde opplevd dette. Det var slutten av mars, dagene ble lengre igjen. Da doktoren dukket opp ved syvtiden, var det ennå lyst ute. Allikevel hadde Marie blendet rommet i annen etasje hvor «han» bodde, slik hun hadde gjort i månedsvis allerede. Det var et temmelig komplisert system av snorer og kroker. Hun gjorde det helst selv siden hun var redd for at man kunne se ham fra gaten – en noe overdreven bekymring, for de hadde ingen gjenboere. Huset deres lå i den vestlige utkanten av byen i en gate med ensartede nybygg – flere rom på rekke og rad nede, tre rom med bad oppe og loftskammer med gulv – rett overfor en park og bakenfor den, avbrutt av kanaler og demninger, bredte den enorme vestlige delen av landet seg med sine drivhus og de nå under krigen avfolkede beitemarkene helt ut til horisonten. Bak markene dampet havet. Der holdt en sølvaktig natt jord, himmel og vann sammen som en glitrende ring. Denne blendingsseremonien hver kveld hørte til en rekke forebyggende sikkerhetstiltak som hadde holdt sitt inntog i huset samme dag som den fremmede. Da så sykdommen kom i tillegg, hadde hun gjennomført denne handlingen med enda større omhu ut fra en ubestemt følelse av at den syke representerte en enda større fare for dem enn den friske. I omtrent to uker hadde han ligget til sengs. Feberen ga 8

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 8

31.01.12 15.43


Komedie i moll

ansiktet farge og form etter at et opphold på rundt et år, dag ut og dag inn på dette kammerset, hadde presset ut de siste spor av liv. De siste dagene hadde han nesten ikke sagt et ord. Det gikk mot slutten. Når Marie slo på lyset i rommet hans om kvelden, snudde han av gammel vane ansiktet mot veggen. I skiftet fra skumrende dagslys til lyspærens matte, uklare elektriske lys virket det gustent, pergamentaktig. Men den svekkede kroppen forble innestengt og ubevegelig under ullteppet. Lampen i halv høyde midt i rommet ga mer skygge enn lys. Etter at han fant et gjemmested hos dem, hadde de installert en lavere lysstyrke for å spare. Og dessuten hengt en blålig duk rundt den melkeaktig hvite skjermen for å dempe lyset som strålte ut. Wim og Marie var ikke engstelige av natur. Da de fattet beslutningen om å skjule noen hos seg, så de ganske klart for seg hvilken risiko de da påtok seg – til en viss grad, så langt man a priori kan vurdere en risiko. For den faller inn under kategorien «overraskelse», og den kan nettopp ikke beregnes på forhånd. Hva om han en gang skulle få den idé egenmektig å åpne vinduet midt på dagen og stikke hodet ut? Eller skru på lyset midt på natten etter først egenhendig å ha fjernet blendingen? Ikke med overlegg eller for å spille dem et puss … Men når det gjaldt et menneske i hans situasjon, kunne man aldri vite om han i neste øyeblikk kunne finne på å begå en dumhet. For det er jo ingen småting frivillig og alltid stilt overfor en viss fare å sitte alene eller luske rundt i et rom – i filttøfler selvsagt – i tolv måneder eller også ofte lenger. 9

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 9

31.01.12 15.43


Hans Keilson Og for all del: Vaskehjelpen, som kom en halv dag to ganger

i uken, eller naboene, måtte ikke få vite at det hele tiden oppholdt seg noen i annen etasje her, selv om man «gudskjelov» kunne stole helt på dem. I denne gaten var alle mennesker «gode». Og hvem vet om det ikke også hos de andre lusket noen rundt i filttøfler på et kammers, noen som helst ikke skulle stikke nesen ut av døren om dagen. Kort sagt, man snakket helst ikke om den slags ting. Det sladres så mye … «Ikke et menneske må få vite det, hører du … bare på denne betingelsen,» hadde Marie sagt den gangen. «Naturligvis –,» svarte Wim rolig, «ikke et menneske, det er da helt selvsagt. Men du må tenke deg godt om, det fører med seg en mengde …» «Jeg har allerede tenkt meg om,» svarte Marie. Han kunne være sikker på at hun ikke gjorde noe uoverveid … «Ikke et menneske, heller ikke Coba.» «Heller ikke Coba, enig,» bekreftet Wim. Coba var søsteren hans. Hun bodde i nærheten, i en forstad til residensbyen, en halv times tid med trikken. De to kvinnene kom godt ut av det med hverandre. Coba kom så ofte til dem at det i lengden var umulig å holde det hemmelig for henne. Og da, hvorfor holde det skjult for Coba? … Men Wim hadde sagt «enig». Tiden fikk vise. Og det ligger jo en viss utviklingsmulighet i enhver sak. «Og Erik?» fortsatte Marie. «Erik?» spurte Wim skrekkslagen, en gang til, «Erik?» Ingen tvil, hun var redd. Hun kom på de mest tøvete navn. «Ja, hvordan kommer du på ham? Så lenge vi har vært gift, har han … et øyeblikk …» Han tenkte seg om. «… tror jeg at han bare har 10

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 10

31.01.12 15.43


Komedie i moll

vært hos oss én gang. Ham har vi da ikke noe å frykte fra … Men derimot hvis mor kommer, hva da?» Marie kvakk til. «Den muligheten har jeg ikke tenkt på …» Hun strøk seg over hodet med begge hender og satte opp håret på nytt selv om det ikke var noe mer å sette opp der … «Ja, hvis vi i det hele tatt får gjester … Hvordan kommer mor til å ta det?» «Du vil altså fortelle henne det?» «Hvis hun overnatter hos oss, Wim – selvfølgelig vil jeg fortelle henne det.» «Jeg synes absolutt ikke det er så selvfølgelig,» hadde Wim sagt og rettet på slipset … Den første bølgen av fly fløy nå over husrekken. De ble alle tre sittende i den samme litt sammenkrøkede stillingen – helt fri følte man seg aldri – med hodet bøyd lett til siden; ved skuddene, som nå drønnet med korte mellomrom, skalv nakkemusklene deres i spenningen fra lyttingen og faren som rullet over hodene deres og fikk hele huset til dirre som i usikker forventning. Mektig brølte motorene. De kunstige konstruksjonene av stenger og bølgeblikk, kallet til et kort liv på stive vinger, fylte land og himmel med takten av jernpulsen sin. Her på kammerset døde et menneske. «Der er de igjen …» Dette hadde alltid vært ordene hans. Iblant når de satt sammen ved aftensmaten i det bakerste rommet – den eneste gangen om dagen da han, som avtalt, kom ned – hadde han midt i en bit lagt hodet brått bakover slik at de store, behårede neseborene under den svært krumme nesen ble synlige, og med kinnene fulle av mat mens hendene plantet 11

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 11

31.01.12 15.43


Hans Keilson

bestikket loddrett på bordet, sagt disse fire ordene: «Der er de igjen!» Som om han hadde ventet på det. Hvis de kom senere og han befant seg alene på rommet sitt, iblant til og med i sengen, rettet han seg opp og sa denne formelen ut i det stumme kammerset. Av de tre var han alltid den første som hørte dem. Wim lot seg ikke forstyrre. «Sååå,» svarte han, mer spørrende enn samtykkende. Men heller ikke direkte vantro eller avvisende. Snarere på den taktfullt uinteresserte måten man lar noe forbli uavgjort på, noe som i og for seg er mulig, om enn ikke akkurat på dette tidspunktet. Ikke under noen omstendighet avbrøt han måltidet på grunn av dette. «Jo,» sa Marie og nølte til hun tok den neste biten fra den skjelvende gaffelen – «jo, Nico har rett … hører du?» – og hun stakk kniven opp i luften. «Så tidlig i dag,» fortsatte Nico og så på klokken på veggen på motsatt side. «Ti over syv.» Øynene glitret fordi ørene hans ikke hadde lurt ham. Summingen ble sterkere. Også Wim hørte den. Nattens første skudd, knallende, dumpe, i en eiendommelig kontrast til den fine, nesten musikalske lyden fra flyene. Vindusruter og dører klirret og ristet, hele det for lett bygde huset svarte på eksplosjonene med en skjelving i korte støt. Begynnelsen var alltid oppskakende, hvor ofte man enn hadde opplevd det. «De vil komme tidlig hjem igjen, gi meg potetene, er du snill, Marie,» sa Wim. Han var fornøyd med denne tørre forklaringen og mente da å ha fått denne ikke særlig interessante tingen ut av verden. «Spis! Maten blir kald!» 12

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 12

31.01.12 15.43


Komedie i moll

«Nei, Wim, nei,» svarte Nico litt irritert, som om det for ham var et eksistensspørsmål, og han lot hodet med kinnene fulle av mat synke fremover, «nei, dette har sine grunner … de har en lang flytur foran seg, skjønner du? Kanskje Berlin, vi befinner oss her rett i flyruten til Berlin.» Han snakket med en overbevisning som om han deltok aktivt i utarbeidelsen av planene for denne bombenatten. «Og hvordan gikk det med deg i dag, Nico?» – fortsatte da Wim som regel og stengte av for Berlin. Og Nico svarte i samme godmodige tone: «Takk, Wim, jeg er fornøyd, pensjonatet er bra, og jeg har drevet med litt språk, engelsk og fransk,» – alt etter hva han hadde gjort denne dagen. «Og hvor mange sjakkpartier har du vunnet?» For han spilte sjakk, ikke spesielt godt, men med ubrutt iver. Når Nico hadde en god dag, svarte han på det fordekt skjelmske spørsmålet med et tilsvarende svar, for eksempel: «Ingen, Wim, partneren min var for sterk i dag …» Han spilte alltid med seg selv. Time etter time satt han ved det lille, firkantede bordet på kammerset sitt med brettet med figurene foran seg. Plassen rett overfor ham var tom … e2–e4, e7–e5, p2–p3 osv. Ofte satt han lenge med hodet støttet i hånden og tenkte dypt. På et sjakkproblem? På – – ? Dagen etter klarte han nesten ikke å vente til Marie dukket opp hos ham med avisen klokken fem om ettermiddagen. Skjult bak gardinene hadde han sett avisbudet gå hastig gjennom den lille forhagen. Ofte løp han samtidig fort ut av rommet – i tøfler selvsagt, slik de hadde avtalt det i begynnelsen – slik at han ovenfra, støttet til gelenderet, hørte hvordan avisen ble stukket raslende inn gjennom brevsprekken og så 13

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 13

31.01.12 15.43


Hans Keilson

falt ned på steingulvet med et ettertrykkelig dump. Sekundene som så fulgte, var ofte de mest spenningsrike i hele hans bortgjemte liv. Hadde de skjønt det, tro – vertsfolket hans? Han sto oppe på den siste trappeavsatsen og ventet til Marie rett etterpå kom ut av rommet sitt, der hun på denne tiden satt opptatt med et syarbeid, og tok opp avisen. Hun brettet den ut, leste overskriftene – løgner! Ikke annet enn løgner! Men hva skulle man gjøre, en avis måtte man jo holde på grunn av matvarene – hun snudde siden, leste familienyhetene, dødsannonsene, forlovelsene, fødslene – selvsagt, også i krigstider fortsatte man å elske og det kom barn til verden – og gikk så oppover trappen mens hun leste. «Nico,» ropte hun med halvhøy stemme slik at selv en som lyttet umulig kunne høre det, bare han, som hun visste at sto der oppe og ventet – «Nico, igjen hadde du rett, faktisk – –» Hun likte å glede ham litt. Men det hendte også ofte at hun glemte det og at det var Wim som først tok opp avisen når han kom hjem fra kontoret. Eller at Marie var i byen og handlet på denne tiden. Da satt Nico oppe i trappen og hadde en tung kamp med seg selv om han ikke skulle forsøke det så forsiktig, så forsik­ tig … han kunne jo også ta av seg tøflene … og snike seg ned på strømpelesten; en liten forskjell utgjorde det jo; eller på trappe­gelenderet slik han hadde gjort det som gutt – han visste nøyaktig på hvilke trinn treverket ga etter og knirket, det tredje og femte i første trappehalvdel regnet ovenfra, og det første og fjerde i den andre trappehalvdelen. Men til slutt våget han det likevel ikke. Selv om han var overbevist om at ingen, ingen i hele verden kunne høre ham … 14

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 14

31.01.12 15.43


Komedie i moll Det var mot avtalen, han lot det være. Det oversteg nesten kref-

tene hans. Ingen visste hvilken kamp som raste i ham. Raskt hentet han inn noe annet i bevisstheten, tortur, grusomheter, som sikkert ville ventet ham, men som han hadde unnsluppet til andre, nye torturformer her. «Overalt venter tortur og grusomheter,» sa han til seg selv. «Overalt.» Etter en stund reiste han seg og snek seg inn på kammerset sitt igjen. – «Nå, nå,» sa doktoren da skuddene fra luftvernet drønnet voldsomt i nærheten, «men dette er jo et par kraftige saker.» Over kvartalet for nattbombeflyene i ubrutt rekke. Det var som om de fløy gjennom alle rommene i huset samtidig. Han så skiftevis på kvinnen og mannen, merket deres til­ bakeholdte angst for døden, som høyt og lavt kom nærmere, og så etter pendellampens skyggespill i det gulaktige taket. Så bøyde han seg igjen over sengen og kjente på kroppen som langsomt ble kald. Wim hadde hendene på ryggen og stirret ned i gulvet. « Vi må begrave ham,» tenkte han, «selvsagt, en død må begraves. Men hvordan –?» «En slik natt i bombekjelleren mens huset raser sammen over deg …» Doktoren fullførte ikke setningen. Død er død, og dø kan man overalt. Leve også …? Marie la hånden nølende på den svungne kanten på den høye sengerammen ved fotenden. Det var som om hun selv berørte den døde. Hun så på ham. Ubarbert og svært utmagret lå han der, med lukkede øyne. Håret på hodet hans, som bustet og ukjemmet falt ned i den knoklete, ikke høye pannen, var mørkt, kinnskjegget som hadde vokst frodig under sykdom15

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 15

31.01.12 15.43


Hans Keilson

men, skimret rødlig. Den avspente, halvåpne munnen med den noe hengende haken ga det lidende ansiktet en mer oval form. Hvor gammel han så ut! Alt dette til sammen og erindringen om den Nico som de hadde gitt et gjemmested i huset sitt, fortettet seg til en bestemt tankegang i Marie. Underlig at det aldri hadde slått henne i samme grad da han levde. Hun måtte tenke på Bibelen, selv om hun absolutt ikke var kirkelig innstilt, på Det gamle testamente, hvis folk han var en sønn av. Job kunne ha sett sånn ut, tenkte hun.

101956 GRMAT Komedie i moll 120101.indd 16

31.01.12 15.43

Komedie i moll  

«La meg si det så kort og så klart jeg kan: Komedie i moll er et mesterverk, og Hans Keilson er et geni.» Slik innledet New York Times sin a...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you