Haren med øyne av rav

Page 1


Vinner av COSTA BOOK AWARD, GALAXY NATIONAL BOOK AWARD og ONDAATJE-PRISEN. Nominert til SAMUEL JOHNSON AWARD FOR NON-FICTION. Blant åre ts beste bøker i The Economist, The Times, Daily Telegraph, The Guardian, Times Literary Supplement, Spectator, Mail on Sunday, Evening Standard, Tatler, Spectator, The Scotsman, New Statesman, Irish Times m.fl. «Dypt fengslende. Hører hjemme på hyllen sammen med de største klassikerne i memoarsjangeren. De Waals essayistiske utforsking av sin families fortid unngår demonstrativt all sentimentalitet.» Mich a el Dir da , The Wa shing ton Post «På et dypere nivå handler Haren om noe mer enn Ephrussi-familiens velstand – akkurat som På sporet av den tapte tid handler om mer enn overklassens nykker. Som i Prousts mesterverk blir det storslagne ytre et middel til å kaste lys over indre temaer: lidenskaper, streben, drømmer og deres bortfall. Alt i en bok skrevet som en konstant duell – og en duett – mellom elegi og ironi.» R ich ar d Eder , The Boston Gl obe «En helt enestående historie. En makeløs bok, like lysende og forseggjort som netsukene den handler om.» The Chr isti a n Science Monitor «Bare en som på samme måte som de Waal klarer å se meningen i gjenstander, kunne ha gjennomført denne reisen. Bare noen med hans intelligens og følsomhet kunne ha gjort beretningen om reisen til en så fascinerende historie.» The New York R ev iew of Book s «Et bilde av tapte verdener, fullstendig briljant konstruert.» A ntoni a Fr a ser , M a il on Sunday, Book s of the y e ar «Haren med øyne av rav er full av magiske øyeblikk. Gjennom å flette gjenstandene inn i sin familiehistorie har de Waal oppnådd noe helt spesielt.» Ta n ya H ar rod, The Times L iter ary Supplement

0100 Haren-Alt.indd 1

18.08.11 21.38


«En fantastisk fascinerende syntese av kunsthistorie, detektivroman og memoarer; en smart og levende historie om en av de rikeste familiene i det gamle Europa.» K irk us R ev iews «En intenst personlig meditasjon over kunsten, historien og familien, skrevet i en prosa som er like elegant og presis som netsukene selv». L ondon R ev iew of Book s «En av årets mest imponerende bøker. En intens reise gjennom 1800- og 1900-tallets politiske og kulturelle tragedier i Europa.» BBC History M ag a zine, Book s of the y e ar «Årets mest utsøkte og fengslende memoarbok.» Robert Coll ins, Sunday Times, Book s of the y e ar «En magisk undersøkelse av gjenstanders liv: hvordan de blir brukt, berørt og brakt videre.» The Economist, Book s of the y e ar «Jeg vet ikke om noen bok som bedre beskriver alle betydningene, all den symbolske lasten som følger med det å eie noe.» Ch ar les Saum ar ez-Smith, Art Newspa per , Book s of the y e ar «En eksepsjonelt original bok.» Artemis Cooper , Ev ening Sta ndar d, Book s of the y e ar «Edmund de Waals Haren med øyne av rav både berørte meg og begeistret meg.» AS Byat t, Guar di a n, Book s of the y e ar «Årets beste bok var Edmund de Waals Haren med øyne av rav. En fortelling som er svært vanskelig å glemme, skrevet med eksemplarisk beskjedenhet.» A nita Brook ner , Spec tator , Book s of the y e ar «Den vakreste boken jeg har lest i år.» Tr ace y Cheva l ier , Da ily Telegr a ph «En utsøkt beskrivelse av jakten på en tapt familie og jakten på en tapt tid. Fra det øyeblikk du åpner boken er du i det gamle Europa, helt og fullstendig brakt til live igjen.» Col m Toibin, Ir ish Times, Book s of the y e ar

0100 Haren-Alt.indd 2

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

0100 Haren-Alt.indd 3

18.08.11 21.38


0100 Haren-Alt.indd 4

18.08.11 21.38


Edmund de Wa al

Haren med øyne av rav Oversatt av Christian Rugstad

For l age t Pr ess

0100 Haren-Alt.indd 5

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav Copyright © Edmund de Waal 2010 Originaltittel: The Hare with Amber Eyes © Norsk utgave: Forlaget Press 2010 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslag: Nancy Harris Rouemy, Go For It Design, tilrettelagt for norsk utgave av Concorde Design AS Sats: Laboremus Sandefjord AS Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11/15 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Takk til følgende for tillatelse til å gjengi foto: Le Pont de l’Europe, Gustave Caillebotte © Musée du Petit Palais, Geneve; Une botte d’asperges, Edouard Manet © Rheinisches Bildarchiv, Köln; Schottentor, Wien 1885 © Österreichische Nationalbibliothek; Palais Ephrussi sett forfra, skisse fra Allgemeine Bauzeitung © Österreichische Nationalbibliothek; anschluss, Wien 1938 © Österreichische Nationalbibliothek, og på omslaget: Jason, Gustave Moreau © Musée d’Orsay, Paris; Le déjeuner des canotiers, detalj, Pierre-Auguste Renoir © The Phillips Collection, Washington DC; Bain à la Grenouillère, Claude Monet © National Gallery, London; portrett av Louise Cahen d’Anvers, Léon Bonnat © Musée Bonnat, Bayonne Øvrige foto er gjengitt med tillatelse fra forfatteren Innkjøpt av Norsk kulturråd ISBN 978–82–7547–466–5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov etter avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no

0100 Haren-Alt.indd 6

18.08.11 21.38


Til Ben, Matthew, Anna

og til min far

0100 Haren-Alt.indd 7

18.08.11 21.38


0100 Haren-Alt.indd 8

18.08.11 21.38


«Selv når man ikke lenger bryr seg om en ting, er det ikke helt likegyldig at man en gang har gjort det, for det var bestandig av grunner som ingen andre forstod … Og nå som jeg føler meg litt for trett til å leve sammen med andre mennesker, er disse følelsene som jeg en gang har hatt, og som bare er mine, noe som plutselig forekommer meg – og her deler jeg alle samleres mani – uendelig verdifulle. Jeg åpner mitt eget hjerte som var det et slags vitrineskap, jeg betrakter én for én disse forelskelsene som ingen andre har kjent. Og jeg sier til meg selv om denne samlingen, som jeg nå er enda mer knyttet til enn de øvrige, omtrent det samme som Mazarin sa om sine bøker, men for øvrig uten angst, nemlig at det er sannelig ergerlig å måtte forlate alt dette.» Charles Swann Marcel Proust, Sodoma og Gomorra

(Oversatt av Anne-Lisa Amadou)

0100 Haren-Alt.indd 9

18.08.11 21.38


0100 Haren-Alt.indd 10

18.08.11 21.38


Innhold Forord  17

Del 1 PAR IS 187 1–1899 1 Le West End  37 2 Un lit de parade  49 3 «En mahout til å vise henne vei»  54 4 «Så lett, så delikat under fingrene»  60 5 En godtepose  70 6 En rev med innlagte øyne, av tre  76 7 Den gule lenestolen  81 8 Monsieur Elstirs asparges  85 9 Selv Ephrussi falt for det  94 10 Min lille erkjentlighet  101 11 «En strålende five o’clock»  107

0100 Haren-Alt.indd 11

18.08.11 21.56


Del 2 W IEN 1899 –1938 12 Die potemkinische Stadt  121 13 Zionstrasse  130 14 Historie her og nå  135 15 «En stor, firkantet kasse, slik barn tegner»  146 16 «Her gjør vi akkurat som det passer oss»  153 17 Det yndige, lille pikebarnet  161 18 Det var en gang  171 19 Originaler fra det gamle Wien  175 20 Heil Wien! Heil Berlin!  183 21 Bokstavelig talt lik null  204 22 Du må forandre ditt liv  212 23 Eldorado 5–0050  221 Del tre W IEN, KOVÁCSK A, TUNBR IDGE WELLS, W IEN 1938–1947 24 «Et ideelt sted for masseopptog»  235 25 «En unik mulighet»  244 26 Kun utreise, ingen retur  254

0100 Haren-Alt.indd 12

18.08.11 21.56


27 Sunt lacrimae rerum  262 28 Annas forklelomme  269 29 «Helt åpent, offentlig og lovlig»  275 Del fire TOK YO 1947 – 2001 30 Takenoko  283 31 Kodachrome  290 32 Hvor har du fått tak i disse?  300 33 Det egentlige Japan  306 34 Om Patina  313 C oda

TOK YO, ODESSA, LONDON 2001– 2009 35 Jiro  317 36 Et astrolabium, et målebord, en globus  320 37 Gult/gull/rødt  328 Takk  334

0100 Haren-Alt.indd 13

18.08.11 21.56


Charles Joachim Ephrussi g.m. 1 Belle Levensohn f. 1793 Berdyczów d. 1864 Wien d. 1841

g.m. 2 Henriette Halperson* f. 1822 Lviv d. 1888 Wien

Leon Ephrussi g.m. Mina Lindau f. 1824 Brody d. 1888 Paris

f. 1826 Berdyczów d. 1871 Paris

Jules g.m. Fanny Pfeiffer f. 1846 Odessa d. 1915 Paris

Ignace

f. 1848 Odessa d. 1908 Paris

Charles

f. 1849 Odessa d. 1905 Paris

Betty g.m. Max Hirsch Kann f. 1851 Odessa d. 1871 Paris

Fanny Kann g.m. Theodore Reinach f. 1870 Anvers d. 1917 Paris fire sønner

*g.m. 2 Henriette Halperson

Michel g.m. Liliane Beer f. 1845 Odessa d. 1914 Paris tre døtre

f. 1822 Lviv d. 1888 Wien

Therese «Bacha» g.m. Leon Fould f. 1851 Odessa d. 1911 Paris en sønn, en datter

Maurice g.m. Charlotte Beatrice de Rothschild f. 1849 Odessa d. 1916 Paris

Marie «Mascha» g.m. Guy de Percin f. 1853 Odessa d. 1924 Paris en datter

0100 Haren-Alt.indd 14

18.08.11 21.38


EPHRUSSI FAMLIETRE

Ignace von Ephrussi g.m. Emilie Porges f. 1836 Wien d. 1900 Vichy

f. 1829 Berdyczów d. 1899 Wien

Stefan g.m. Estiha f. 1856 Odessa d. 1911

Anna g.m. Paul Herz von Hertenreid f. 1859 Odessa d. 1938 Wien

Viktor g.m. Emmy Schey von Koromla f. 1860 Odessa d. 1945 Tunbridge Wells

en sønn og en datter

Elisabeth g.m. Hendrik de Waal f. 1899 Wien d. 1991 Monmouth

Gisela g.m. Alfredo Bauer f. 1904 Wien d. 1985 Mexico tre sønner

Victor g.m. Esther Moir f. 1929 Amsterdam

Ignace f. 1906 Wien d. 1994 Tokyo

Constant Hendrik g.m. Julia Jessel f. 1931 Wien

Rudolf g.m. Mary Raley f. 1918 Wien d. 1971 New York to sønner, fire døtre

Jiro Sugiyama f. 1926 Shizuoka

to sønner

John

f. 1962 Cambridge

Alexander f. 1963 Cambridge

en sønn, en datter

to sønner, en datter

Benjamin f. 1998 London

0100 Haren-Alt.indd 15

Edmund g.m. Susan Chandler f. 1964 Nottingham

Thomas f. 1966 Nottingham en datter

Matthew f. 1999 London

Anna

f. 2002 London

18.08.11 21.38


0100 Haren-Alt.indd 16

18.08.11 21.38


Forord

I

1991 ble jeg tilkjent et toårig stipend av en japansk stiftelse. Formålet var å gi syv unge engelskmenn med forskjellige studieretninger – ingeniørfag, journalistikk, økonomi, keramikk – en grunnleggende innføring i japansk språk på et engelsk universitet, fulgt av ett år i Tokyo. Språkkunnskapene våre ville så bidra til å knytte våre to land tettere sammen. Vi var de første elevene på kurset, og forventningene var høye. Det andre året tilbrakte vi formiddagene på en språkskole i Shibuya, som lå oppe i høyden over virvaret av hurtigmatsjapper og elektriske forretninger. Tokyo var på vei opp etter krakket i 1980-årene, og folk stanset ved fotgjengerovergangene, de travleste i verden, og kikket opp på skjermene der Nikkei-indeksen klatret høyere og høyere. For å unngå det verste morgenrushet på t-banen pleide jeg dra en time før skolen begynte. På veien spiste jeg frokost – kanelboller og kaffe – sammen med en annen og eldre student – en arkeolog. Jeg hadde hjemmelekser, ordentlige hjemmelekser, for første gang siden jeg var skolegutt: 150 kanji, japanske tegn, hver uke; en avisartikkel å analysere; en drøss med standardfraser å pugge hver dag. Det var et mareritt. De andre, yngre elevene spøkte på japansk med læreren om politiske skandaler og tv-programmer de hadde sett. Skolen lå bak en grønn stålport, og jeg husker at jeg sparket til den en morgen mens jeg tenkte på hvordan det var å være åtteogtyve år og sparke til en skoleport. Jeg hadde ettermiddagene for meg selv. To ettermiddager i uken tilbrakte jeg i et keramikkverksted, som jeg delte med alt fra pensjonerte forretningsmenn som laget tekopper, til studenter som laget avantgarde-kreasjoner av grov, rød leire og hønsenetting. Man betalte 17

0100 Haren-Alt.indd 17

18.08.11 21.38


Edmund de Waal

avgiften, sikret seg en benk eller en dreieskive og satte i gang, omgitt av et lystig stemmesurr. Jeg begynte å lage ting i porselen for første gang, og formet varsomt sidene på krukkene og tekannene mine etter at jeg hadde løftet dem av dreieskiven. Jeg hadde laget krukker og boller av leire helt siden jeg som guttunge hadde mast på faren min om å få lov til å gå på et kveldskurs. Mitt første verk var en rund bolle som jeg ga en opalhvit glasur med en sprut av koboltblått. Som skolegutt tilbrakte jeg stort sett ettermiddagene i et keramikkverksted, og da jeg gikk ut av skolen som syttenåring, begynte jeg i lære hos en streng og alvorlig mann som var disippel av den engelske keramikeren Bernard Leach. Han lærte meg respekt for materialet og at form følger funksjon. Jeg dreide hundrevis av suppetallerkener og honningkrukker av grå steintøyleire og feide gulvet. Jeg hjalp til med glasurene, omhyggelig komponerte sjatteringer av orientalske farger. Han hadde aldri vært i Japan, men hadde hyllene fulle av bøker om japansk keramikk. Vi diskuterte de positive og negative egenskapene ved bestemte tekopper mens vi drakk kaffe med melk utpå formiddagen. Vokt deg, sa han, for det unødige og uberettigede: Mindre er mer. Vi arbeidet i taushet eller til klassisk musikk. Midtveis i læretiden tilbrakte jeg en lang sommer i Japan, der jeg besøkte verkstedene til like strenge mestere i pottemakeri over hele landet: Mashiko, Bizen, Tamba. Hver gang jeg hørte en papirdør gli igjen og vann som rislet over steiner i en hage i et tehus, føltes det som en åpenbaring, på samme måte som hver neonlysende Dunkin’ Donuts-sjappe lokket frem en irritert grimase. Artikkelen jeg skrev for et magasin da jeg kom hjem, er et dokumentarisk bevis på min andektighet: «Japan og pottemakerens etikk: Ærbødighet overfor materialet og historien.» Da læretiden var omme, begynte jeg å studere engelsk litteratur på universitet. Samtidig arbeidet jeg for meg selv i stille, velordnede verksteder på grensen til Wales og deretter midt i en masete by. Jeg var svært konsentrert, og det samme var krukkene og pottene mine. Så 18

0100 Haren-Alt.indd 18

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

var jeg her i Japan igjen, i et rotete verksted ved siden av en mann som plapret om baseball mens jeg laget en porselenskrukke med ujevnt bølgende sider. Jeg trivdes. To ettermiddager i uken var jeg i arkivet i Nihon Mingeli-kan, det japanske museet for folkekunst, for å arbeide på en bok om Leach. Museets grunnlegger, Yanagi Soetsu, filosof, kunsthistoriker og poet, hadde utviklet en teori om hvorfor enkelte gjenstander – krukker, kurver og stoffer laget av ukjente håndverkere – var så vakre. Han mente at de eide en ubevisst skjønnhet fordi de var blitt laget i så store antall at håndverkerne underveis var blitt befridd fra sitt ego. Som unge – i Tokyo i begynnelsen av forrige århundre – var han og Leach uatskillelige venner, og de skrev åndfulle brev til hverandre om Blake og Whitman og Ruskin, som de var lidenskapelig opptatt av. De hadde til og med opprettet en kunstnerkoloni i en landsby et stykke utenfor Tokyo, hvor Leach dreide sine krukker med hjelp av lokale gutter og Yanagi utbredte seg om Rodin og det skjønne for sine bohemvenner. Gjennom en dør ble steingulvet avløst av kontorlinoleum, og i en korridor aller innerst lå Yanagis arkiv: Et lite rom på fire ganger tre meter med hyller opp til taket fylt med bøkene hans og pappesker med notatbøker og korrespondanse. Ellers var det bare et skrivebord og en enkel lyspære som hang fra taket. Jeg liker arkiver. Dette var veldig, veldig fredelig, og dunkelt som få. Her leste og noterte jeg med tanke på å skrive en bok om Leach, skjønt en bok som egentlig skulle handle om japonisme, om hvordan Vesten lidenskapelig og kreativt har misforstått Japan i over hundre år. Jeg ville vite hva det var med Japan som vekket så stor begeistring og lidenskap hos kunstnere og så stor irritasjon hos akademikere, som påpekte den ene feiltolkningen etter den andre. Jeg håpet at jeg ved å skrive denne boken ville kurere meg selv for mitt eget overspente svermeri for dette landet. Og en ettermiddag i uken tilbrakte jeg sammen med min grandonkel Iggie. 19

0100 Haren-Alt.indd 19

18.08.11 21.38


Edmund de Waal Jeg gikk opp bakken fra undergrunnsstasjonen, forbi de glorete ølauto-

matene, forbi Senkaku-ji-tempelet hvor de syvogførti samuraiene ligger begravd, forbi det underlige, barokke forsamlingslokalet til en shintosekt, forbi sushibaren til den joviale herr X, tok til høyre ved den høye muren rundt prins Takamatsus hage med pinjene. Jeg låste meg selv inn og tok heisen opp til sjette etasje. Iggie satt og leste i lenestolen sin ved vinduet. Det gikk for det meste i Elmore Leonard og John le Carré. Eller memoarer på fransk. Det er pussig, sa han, hvordan enkelte språk er varmere enn andre. Jeg bøyde meg frem, og han ga meg et kyss på kinnet. På skrivebordet hans lå det et nakent skriveunderlag, en bunke brevpapir med brevhode og penner, selv om han ikke lenger skrev. Vinduet bak ham vendte ut mot en skog av heisekraner. Tokyo havn var på vei til å forsvinne bak førti etasjers boligblokker. Vi spiste lunsj sammen, laget av husholdersken hans, fru Nakano, eller gjort i stand av hans venn Jiro, som bodde i naboleiligheten, med dør imellom. Omelett og salat og ristet brød fra et av de gode franske bakeriene i varehusene i Ginza. Et glass kald hvitvin, Sancerre eller Pouilly Fumé. En fersken. Litt ost og veldig god kaffe. Svart kaffe. Iggie var fireogåtti og en anelse lut. Han var alltid uklanderlig kledd; elegant i sine tweedjakker med et lommetørkle i brystlommen, lyse skjorter og halstørkle. Han hadde en tynn, hvit mustasje. Etter lunsj åpnet han skyvedørene i det lange glasskapet som dekket det meste av den ene stueveggen, og tok netsukene ut én etter én. Haren med øyne av rav. Unggutten med samuraisverd og hjelm. En tiger som snurret seg snerrende rundt, bare skuldre og poter. Han rakte meg en, og vi så på den sammen før han satte den varsomt tilbake blant de mange figurene på glasshyllene. Jeg fylte de små skålene med vann for at ikke elfenbenet skulle sprekke i den tørre luften. Har jeg fortalt deg, sa han da, hvor glad vi var i disse da vi var barn? At mor og far fikk dem av en slektning i Paris? Og har jeg fortalt deg historien om Annas lomme? 20

0100 Haren-Alt.indd 20

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

Iggie med netsukesamlingen i Tokyo, 1960

Samtalene kunne ta de underligste retninger. Det ene øyeblikket

fortalte han om da familiens kokke i Wien laget Kaiserschmarren til frokost på fødselsdagene hans, lag på lag med pannekaker og melis, og at den ble båret høytidelig inn i spisestuen av butleren Josef og 21

0100 Haren-Alt.indd 21

18.08.11 21.38


Edmund de Waal

skåret opp med en lang kniv, og at faren hver gang sa at ikke engang keiseren kunne drømme om en bedre start på sin egen fødselsdag. Og i neste øyeblikk fortalte han om Lillis andre ekteskap. Hvem var Lilli? Selv om jeg ikke visste hvem Lilli var, visste jeg i det minste hvor noen av historiene hans utspilte seg: Bad Ischl, Kováčska, Wien. Idet lyskasterne på heisekranene, som strakte seg lenger og lenger innover mot Tokyo-bukta, ble slått på i skumringen, tenkte jeg at jeg var i ferd med å bli en slags sekretær og antagelig burde sitte ved siden av ham med en notatbok og skrive ned det han fortalte om Wien før første verdenskrig. Jeg gjorde det aldri. Det føltes formelt og upassende. Det ville dessuten ha virket grådig: Dette er en god, saftig historie. Den vil jeg ha. Uansett hadde jeg sans for hvordan gjentagelsen pusser og polerer og jevner ut, og det var noe av elvesteinen i Iggies historier. I løpet av dette året med ettermiddager fikk jeg høre om farens stolthet over Iggies eldste søster Elisabeths kvikke hode, og om morens irritasjon over hennes snirklete språk. Snakk begripelig! Han nevnte ofte, med en viss uhygge, en lek han lekte med søsteren Gisela, der de måtte ta en liten ting fra stuen, gå ned trappen og over gårdsplassen, snike seg forbi stallguttene, gå ned kjellertrappen og gjemme den i hvelvene under huset. Så utfordret de hverandre til å finne den. Han husket at han hadde mistet noe i mørket. Det var som et uferdig, halvt utvisket minne. Mange historier fra Kováčska, familiens landsted i det som skulle bli Tsjekkoslovakia. Om den gang moren Emmy vekket ham før soloppgang fordi han skulle ut med en viltvokter for å skyte harer ute på stubbmarken for aller første gang, men at han ikke klarte å trekke av da han så ørene deres sitre i den kjølige luften. Om da Gisela og Iggie støtte på noen sigøynere – med en dansende bjørn i lenker – som hadde slått leir nede ved elven, helt i utkanten av eiendommen deres, og de løp vettskremte hjem. Om når Orienteks­ pressen stanset ved stasjonen og bestemoren deres, i sin hvite kjole, 22

0100 Haren-Alt.indd 22

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

ble hjulpet ned av stasjonsmesteren. De løp for å ta imot henne – og esken med kaker pakket i grønt papir som hun hadde kjøpt til dem hos Demel i Wien. Og Emmy som under frokosten dro ham med bort til vinduet for å vise ham et høstgult tre fullt av gulfinker. Han banket på vinduet, og de fløy sin vei, men treet var fortsatt gnistrende gyllent. Jeg vasket opp etter lunsj mens Iggie tok en lur. Deretter gjorde jeg kanji-leksene mine og fylte det ene rutearket etter det andre med mine klønete anstrengelser. Jeg ble til Jiro kom tilbake fra arbeidet med japanske og engelske ettermiddagsaviser og ferske croissanter. Jiro satte på Schubert eller jazz, og vi tok en drink. Så lot jeg dem være alene. Jeg leide et trivelig rom i Mejiro med utsikt over en liten hage med asaleaer. Jeg hadde en kokeplate og en vannkjele og gjorde det beste ut av det, skjønt kveldene var i det store og hele preget av nudler og temmelige ensomme. To ganger i måneden tok Jiro og Iggie meg ut på middag eller en konsert. De spanderte drinker på meg på Imperial, og deretter vindunderlig sushi eller biff tartar eller – som en hyllest til våre bankier-forgjengere – boeuf à la financière. Jeg takket nei til gåseleveren, som Iggie ikke klarte seg uten. Samme sommer ble det holdt en mottakelse for elevene i den britiske ambassaden. Jeg måtte holde en tale på japansk om hva jeg hadde lært i løpet av året, og om at kultur var en bro mellom våre to øynasjoner. Jeg hadde pugget den til jeg ikke orket mer. Iggie og Jiro kom, og jeg så dem oppmuntre meg over champagneglassene sine. Etterpå ga Jiro meg et klapp på skulderen mens Iggie kysset meg på kinnet. De smilte konspiratorisk og forsikret meg om at japansken min var jozu desu ne – fremragende, glimrende, uovertruffen. De hadde ordnet seg bra, disse to. I Jiros leilighet var det et rom med tatami-matter og et lite alter med fotografier av hans egen mor og Iggies mor, Emmy, hvor han fremsa bønner og ringte med en bjelle. Og innenfor døren til Iggies leilighet var det et fotografi av de to sammen på en båt på innhavet, med et furukledd fjell bak og solspettet vann 23

0100 Haren-Alt.indd 23

18.08.11 21.38


Edmund de Waal

omkring. Det er januar 1960. Jiro, kjekk med bakoverstrøket hår, står med armen rundt Iggies skulder. Og et annet fotografi, fra 1980-tallet, på et cruiseskip et sted utenfor kysten av Hawaii, i smoking, arm i arm. Det er vanskelig å overleve den andre, sier Iggie dempet. Det er godt å bli gammel i Japan, sier han, høyere nå. Jeg har bodd her over halve livet. Savner du noe ved Wien? (Hvorfor ikke gå rett på sak og spørre: Hva savner du nå som du er gammel og ikke lever i landet du ble født i?) Nei. Jeg dro ikke tilbake før i 1973. Det føltes knugende. Kvelende. Alle kjente navnet mitt. Jeg kjøpte en roman i Kärntner Strasse og ble spurt om min mor var blitt bedre av forkjølelsen. Jeg kunne ikke røre meg. Alt bladgullet og all marmoren i huset. Det var så mørkt. Har du sett det gamle huset vårt i Ringstrasse? Vet du, sier han brått, at japanske plommekaker er bedre enn plommekakene i Wien? Faktisk, fortsetter han etter en pause, sa far alltid at han ville la meg få bli med i klubben sin når jeg ble gammel nok. De møttes på torsdager i nærheten av operaen et sted, alle vennene hans, de jødiske vennene hans. Han var alltid i godt humør når han kom hjem torsdag kveld fra Wienerklubben. Jeg hadde alltid ønsket å få bli med ham dit, men det ble aldri noe av. Du skjønner, jeg dro til Paris og deretter til New York, og så kom krigen. Det savner jeg. Det gikk jeg glipp av. Iggie døde i 1994, kort tid etter at jeg hadde reist tilbake til England. Jiro ringte meg: Han hadde bare ligget på sykehuset i tre dager. Det

var en lettelse. Jeg dro tilbake til Tokyo for å delta i begravelsen. Vi var rundt tyve stykker. Deres gamle venner, Jiros familie, fru Nakano og datteren hennes, oppløst i tårer. Han kremeres, vi samles, og asken bæres ut. Etter tur plukker to og to opp lange, svarte spisepinner og legger biter av ubrente knokler ned i en urne. 24

0100 Haren-Alt.indd 24

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav Vi drar til tempelet hvor Iggie og Jiro har gravstedet sitt. De hadde

ordnet med det tyve år tidligere. Gravlunden ligger på en høyde bak tempelet, og hvert gravsted er omkranset av lave steinmurer. Navnene deres er allerede meislet inn i den grå støtten. Det står en urne til blomster der. Vannbøtter og koster og lange treskilt med påmalte inskripsjoner. Du klapper tre ganger og hilser familien din og ber om unnskyldning for at det er så lenge siden du var her sist. Så rydder du, fjerner de visne krysantemumene og setter friske i vann. I tempelet settes urnen på en et lite podium, og et fotografi av Iggie – fotografiet av ham på cruiseskipet i smoking – plasseres foran den. Presten synger en sutra, og vi ofrer røkelse. Og Iggie får sitt nye buddhistiske navn, sitt kaimyo, som skal hjelpe ham i hans neste liv. Så sier vi noen ord om ham. På japansk prøver jeg å fortelle hvor mye grandonkelen min betyr for meg, men klarer ikke fordi jeg gråter, og fordi japansken min, tross mitt kostbare toårige stipend, ikke er god nok når jeg trenger den. Istedenfor, i dette rommet, i dette bud­ dhistiske tempelet, i denne forstaden til Tokyo, fremsier jeg en kaddisj for Ignace von Ephrussi, som er så langt fra Wien, for hans far og mor, og for hans bror og søstre i deres diaspora. Etter begravelsen ber Jiro meg om å hjelpe til med å rydde ut Iggies klær. Jeg åpner skapene i garderoben og ser skjortene hans, som er ordnet etter farge. Mens jeg pakker ned slipsene, legger jeg merke til at de tegner et kart over feriene hans med Jiro i London og Paris, Honolulu og New York. Når jobben er gjort og vi tar et glass vin, finner Jiro frem pensel og blekk. Han skriver noe på et ark og forsegler det. Her står det, sier han, at når han går bort, er det jeg som skal ta vare på netsukene. Jeg er altså nestemann. Det er 264 netsuker i samlingen. Det er en veldig stor samling av veldig

små gjenstander.

25

0100 Haren-Alt.indd 25

18.08.11 21.38


Edmund de Waal Jeg plukker opp en av dem og lar den rulle mellom fingrene, veier

den i håndflaten. De som er av tre, enten kastanje eller alm, er lettere enn de som er skåret ut av elfenben. Patinaen er tydeligere i netsukene av tre. Ryggen til den stripete ulven har en matt glans, og det samme har de viltre akrobatene som er låst i sin egen omfavnelse. Netsukene av elfenben er kremfarget, og i alle mulige sjatteringer bortsett fra hvitt. Enkelte har innfelte øyne av rav eller horn, som nesten er slitt av på noen av de eldste. Bakparten til faunen som sitter i løvet, har mistet sine typiske kjennetegn. Det er en liten, nesten umerkelig sprekk i sikaden. Hvem mistet den i gulvet? Når og hvor? De fleste er signert – øyeblikket da netsuken var ferdig og eieren ga slipp på den. Det er en netsuke av tre som forestiller en mann med et tørket gresskar mellom bena. Han bøyer seg frem med begge hender rundt en kniv som er halvveis nede i gresskaret. Det er hardt arbeid, det synes på armene og skuldrene og nakken. Alle musklene samler seg om knivbladet. Og det er en bøkker som arbeider med en halvferdig tønne med en bile. Han lener seg inn i den, rammes inn av den, mens han kniper øyenbrynene sammen i konsentrasjon. Det er en figur formet i elfenben som handler om å forme i tre. Begge dreier seg om å gjøre det halvferdige ferdig. Se, sier de, jeg kom hit først, og han har knapt begynt. Når du ruller dem rundt mellom fingrene, gir det en fin følelse å finne signaturene – på sålene til en sandal, i enden av en gren, på brystet til en veps – så vel som spillet mellom strøkene. Jeg ser for meg bevegelsene man gjør når man skriver navnet sitt i Japan, penselen som strykes gjennom blekket, det brå berøringsøyeblikket, bevegelsen tilbake til blekksteinen, og jeg slås av beundring over hvordan netsuke-makerne, vant som de var til å håndtere sine fine metallredskaper, utviklet en så presis signatur. Noen av netsukene har ingen signatur. På enkelte er det pålimt små papirlapper med nummer omhyggelig skrevet med rødt blekk. Det er mange rotter. Kanskje fordi de gir kunstneren muligheten til å sno de buktende halene deres rundt hverandre over bøttene med 26

0100 Haren-Alt.indd 26

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

vann, over den døde fisken, over tiggerens kappe, og så folde potene innunder utskjæringene. Det er også mange rottefangere, ser jeg. Noen av netsukene er studier i bevegelse, og fingrene beveger seg over et rep som kveiles ut eller vann som spilles. Andre byr på små støt av bevegelse under fingrene: en pike i en trestamp, en klynge av muslinger. Noen gjør begge deler, og overrumpler deg: En drage skapt av intrikate furer og folder lener seg mot en ganske alminnelig stein. Du lar fingrene arbeide seg rundt det glatte, steinaktige elfenbenet til du møter dragens plutselige tetthet og konsentrasjon. De er alltid asymmetriske, tenker jeg tilfreds. Som med de japanske tekoppene jeg liker aller best, lar det seg ikke gjøre å forstå helheten ut fra de enkelte delene. Da jeg kommer hjem til London, legger jeg en av disse netsukene i lommen og bærer rundt på den en dag. Skjønt bære er ikke det riktige ordet om å gå med en netsuke i lommen. Det lyder for stort, som om man har et formål med det, en hensikt. En netsuke er så lett og så liten at den nærmest stikker seg bort mellom nøklene og småmyntene. Du glemmer simpelthen at den er der. Denne netsuken forestilte en veldig moden frukt fra mispeltreet skåret ut av et stykke kastanjetre på slutten av syttenhundretallet i Edo, det gamle Tokyo. Her ser man iblant blomstrende mispler om høsten; en gren som strekker seg over en tempelmur eller gjerdet rundt en privat hage og ut i en gate med kaffeog sjokoladeautomater, er et underlig vakkert syn. Min mispelfrukt er så moden at den er på nippet til forråtnelse. Det føles som om de tre bladene på toppen ville falle av om jeg gned dem mellom fingrene. Frukten et dessuten svakt ubalansert; modnere på den ene siden enn på den andre. Under kjenner du de to hullene – det ene lite, det andre en tanke større – som silkesnoren ble tredd igjennom slik at netsuken gjorde tjeneste som feste for en liten pung. Jeg forsøker å se for meg den første eieren av mispelfrukten. Den ble skåret ut lenge før Japan åpnet seg for handel med utlandet i 1850-årene, og den er følgelig laget etter japansk smak. Kanskje ble den skåret ut for en handelsmann eller 27

0100 Haren-Alt.indd 27

18.08.11 21.38


Edmund de Waal

en lærd. Den er stillferdig, unnselig, men den får meg til å smile. Å lage en gjenstand til å holde i hånden av et så hardt materiale som kjennes så mykt, er en langsom og slett ingen dårlig taktil lek. Jeg beholder mispelen i jakkelommen og drar til et museum for å diskutere et planlagt forskningsarbeid. Etterpå drar jeg til verkstedet mitt og deretter til London Library. Fra tid til annen ruller jeg denne lille tingesten mellom fingrene. Det går opp for meg hvor mye det betyr for meg at denne hardmyke gjenstanden som så lett lar seg miste, har overlevd. Jeg må finne en måte å nøste opp dens historie på. At jeg nå eier en netsuke – at jeg har arvet dem alle sammen – betyr at jeg har fått ansvaret for dem og for alle som en gang har eid dem. Hva dette ansvaret egentlig innebærer, er jeg slett ikke sikker på. Iggie har fortalt meg om netsukenes reise, men bare i grove trekk. Jeg vet at de ble kjøpt i Paris i 1870-årene av Charles Ephrussi, en slektning av min oldefar. Jeg vet at han ga dem som bryllupsgave til min oldefar Viktor von Ephrussi i Wien ved århundreskiftet. Jeg kjenner godt historien om Anna, min oldemors hushjelp, og vet at de fulgte med Iggie til Tokyo, selvfølgelig, og ble en del av hans liv med Jiro. Paris, Wien, Tokyo, London. Mispelfruktens historie starter der den ble laget. Edo, det gamle Tokyo før den amerikanske kommandørkaptein Perrys såkalte Svarte skip åpnet Japan for handel med resten av verden i 1859. Men dens første hjem var Hôtel Ephrussi i Paris, nærmere bestemt Charles’ arbeidsværelse, som vendte ut mot rue de Monceau. Jeg begynner godt. Jeg er glad for at jeg har en direkte, uttalt forbindelse til Charles. Min bestemor Elisabeth, som var ett av fem barn, traff Charles i Chalet Ephrussi i Meggen, på bredden av Lucernesjøen. Sommerhuset var et seks etasjers bygg av grovhugd stein kronet med små tårn, forbløffende i sin heslighet. Det ble bygget tidlig på 1880-tallet av Charles’ eldste bror Jules og hans kone Fanny. Her skulle de søke tilflukt fra «det redselsfullt trykkende Paris». Det var digert, 28

0100 Haren-Alt.indd 28

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

stort nok til å huse hele «Ephrussi-klanen» fra Paris og Wien samt et assortert utvalg slektninger fra Berlin. Rundt sommerhuset buktet det seg endeløse stier som knaste under føttene, med sirlige hekker på engelsk maner, små blomsterbed fylt med hageblomster og en illsint gartner som jaget ungene bort hvis de lekte der: Grusen kom ikke på villstrå i denne strenge sveitsiske hagen. Eiendommen strakte seg helt ned til innsjøen, hvor det lå en liten brygge og et båthus, og hvor det var flere muligheter for reprimander. Jules, Charles og Ignace, den midterste av brødrene, var russiske statsborgere, og det keiserlige russiske flagget vaiet fra taket av båthuset. Det var endeløst langsomme somre på landstedet. Jules og Fanny var fabelaktig rike og barnløse, og bestemoren min var den fremtidige arvingen deres. Hun kunne huske at det hang et stort maleri av piletrær langs en elv i spisestuen. Hun husket også at det kun var mannlige tjenere i huset, og at de ikke hadde kokke, men kokk, hvilket var langt mer spennende enn hennes egen families hushold hjemme i Wien, hvor de eneste mennene blant alle stuepikene og kokkene var butleren Josef, portneren som blunket til henne hver gang han åpnet portene mot Ringstrasse, og stallkarene. Mannlige tjenere var visstnok ikke like tilbøyelige til å knuse porselenet. Og, husket hun, det stod porselen overalt i dette barnløse sommerhuset. Charles var middelaldrende, men virket gammel ved siden av sine langt mer elegante og staselige brødre. Elisabeth kunne bare huske det vakre skjegget hans, og at han hadde et nydelig ur som han tryllet frem fra vestlommen. Og at han, slik eldre slektninger hadde for vane, hadde stukket til henne en gullmynt. Det hun også kunne huske, klinkende klart og med større innlevelse, var at Charles hadde bøyd seg ned og rusket søsteren hennes i håret. Gisela – yngre og langt, langt søtere – fikk alltid den slags oppmerksomhet. Charles hadde kalt henne sin lille sigøynerpike, sin bohémienne. Og dette er mitt muntlige bånd til Charles. Det er hans historie. Og likevel, når jeg nå skriver den ned, føles den ikke som rare greiene. 29

0100 Haren-Alt.indd 29

18.08.11 21.38


Edmund de Waal Det som er å gripe fatt i – antallet mannlige tjenere og den svakt

sjablongaktige historien om en mynt gitt i gave – ligger på et vis i et melankolsk tussmørke, skjønt jeg liker detaljen med det russiske flagget. Jeg vet selvfølgelig at familien min var jødisk, og jeg vet at den var styrtrik, men jeg har ingen lyst til å bevege meg inn i den sepiafargede sagaindustrien og skrive en elegisk Mitteleuropa-fortelling om tap. Og jeg ønsker slett ikke å gjøre Iggie til en gammel grandonkel i arbeidsværelset sitt, en skikkelse som Bruce Chatwins Utz, som overleverer slektens historie, og sier til meg: Sett i gang, trå varsomt. Denne typen historie kunne skrive seg selv, føler jeg. Noen få sammenheftede vemodige anekdoter, mer om Orientekspressen, selvfølgelig, en spasertur i Praha eller et tilsvarende fotogent sted, noen klipp fra Google om ballsalene i la belle époque. Den ville ha blitt nostalgisk. Og tynn. Men jeg er ikke berettiget til nostalgi når det gjelder all den tapte prakten og rikdommen fra hundre år tilbake. Og jeg er ikke interessert i tynn. Jeg ønsker å vite noe om forholdet mellom denne gjenstanden av tre som jeg ruller mellom fingrene – hard og snedig og japansk – og hvor den har vært. Jeg vil strekke hånden frem mot dørhåndtaket, vri og kjenne at døren er åpen. Jeg vil gå inn i hvert rom hvor denne gjenstanden har levd, kjenne størrelsen på kroppen, vite hvilke bilder det var som hang på veggene, hvordan lyset falt inn gjennom vinduene. Og jeg vil vite hvilke menneskers hender den har ligget i, og hva de følte for den og tenkte om den – hvis de tenkte på den. Jeg vil vite hva den har vært vitne til. Melankoli, synes jeg, er en slags unnvikende vaghet, et forbehold, en kvelende mangel på fokus. Og denne netsuken er en liten, tøff eksplosjon av presisjon. Den fortjener å bli møtt med det samme. Alt dette har en betydning fordi jobben min er å lage ting. Hvordan gjenstander blir behandlet og brukt og sendt videre, er ikke bare et måtelig interessant spørsmål for meg. Det er mitt spørsmål. Jeg har laget mange, mange tusen kopper og krukker. Jeg er dårlig til å huske 30

0100 Haren-Alt.indd 30

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

navn, jeg mumler og er ubesluttsom, men god når det gjelder kopper og krukker. Jeg kan huske en kopps vekt og balanse, og forholdet mellom overflate og volum. Jeg kan se om en kant skaper spenning eller ikke. Jeg kan føle om den er blitt laget raskt eller med flid. Om den har varme. Jeg kan se hvordan den fungerer sammen med gjenstandene som omgir den. Hvordan den fortrenger og forskyver en liten del av verden rundt seg. Jeg kan også huske om noe inviterte til berøring med hele hånden eller bare fingrene, eller om det var en gjenstand som ba deg holde deg unna. Ikke sånn å forstå at det å håndtere noe er bedre enn ikke å håndtere det. Enkelte ting i verden er ment å bli betraktet på avstand og ikke pilles på. Og som keramiker synes jeg det er litt underlig når folk som eier krukkene mine, snakker til dem som om de var levende: Jeg er ikke sikker på om jeg makter å hanskes med etterlivet til det jeg har laget, men enkelte gjenstander synes å ha sin egen skapelses puls i behold. Denne pulsen fengsler meg. Jeg nøler så vidt før jeg berører eller ikke berører, et underlig øyeblikk. Hvis jeg velger å løfte opp denne lille, hvite koppen med det lille skåret ved hanken, vil den da bli en del av livet mitt? En enkel gjenstand, denne koppen som er mer elfenbenshvit enn hvit, for liten til morgenkaffen, ikke helt balansert, kunne bli en del av mitt liv av håndterte gjenstander. Den kunne bli en del av den personlige historiefortellingen: Den sanselige, slyngete sammenfletningen av gjenstander og minner. En foretrukket ting, en favoritt. Jeg kan legge den bort. Eller jeg kan gi den videre. Hvordan gjenstander sendes videre, handler også om historiefortelling. Jeg gir deg denne fordi jeg elsker deg. Eller fordi jeg en gang fikk den. Fordi jeg kjøpte den et bestemt sted. Fordi du vil ta vare på den. Fordi den vil komplisere livet ditt. Fordi den vil gjøre en annen misunnelig. I arv ligger det ingen enkel historie. Hva huskes, og hva er glemt? Det kan like gjerne være en kjede av glemsel, der tidligere 31

0100 Haren-Alt.indd 31

18.08.11 21.38


Edmund de Waal

eierskap slites av og bort, som den langsomme akkumulasjonen av historier. Hva gis videre til meg med alle disse små, japanske gjenstandene? Jeg innser at jeg har levd med denne netsuke-affæren for lenge. Jeg kan enten gjøre den til en anekdote for resten av livet – min pussige arv etter en eldre slektning jeg var glad i – eller finne ut hva det hele betyr. En kveld sitter jeg i et middagsselskap og forteller noen universitetsfolk hva jeg vet om historien, og jeg føler meg svakt uvel av hvor innøvd og avstemt den lyder. Jeg hører meg selv underholde dem, og historien gir gjenklang i reaksjonene deres. Den blir ikke bare glattere, den blir tynnere. Jeg må gå inn i den nå, ellers vil den forsvinne. Jeg kan ikke unnskylde meg med at jeg har det travelt. Jeg har nettopp satt punktum for en utstilling av porselenet mitt i et museum, og hvis jeg spiller kortene mine riktig, kan jeg utsette et oppdrag for en samler. Jeg har forhandlet med min kone og ryddet plass i almanakken. Tre eller fire måneder burde holde. Det vil gi meg tid nok til å dra tilbake til Tokyo for å prate med Jiro, og deretter besøke Paris og Wien. Fordi min bestemor og grandonkel Iggie er borte, må jeg be faren min om hjelp til å komme i gang. Han er åtti og elskverdigheten selv. Han vil prøve å finne ting som kan fortelle om slekten, sier han, som bakgrunnsinformasjon. Han virket henrykt over at en av hans fire sønner er interessert. Men det er nok ikke stort, sier han. Han kommer ned til verkstedet mitt med en liten pappeske med fotografier, rundt førti stykker. Han har også med seg to tynne, blå permer med brev, som han har limt gule Post-it-lapper på, stort sett leselige, et slektstre som bestemoren min laget en gang på 1970-tallet, en medlemsbok i Wienerklubben fra 1935, og i en handlepose en haug med Thomas Mann-romaner med dedikasjoner. Vi går opp trappen til kontoret mitt, som ligger over rommet der jeg brenner keramikken min, og legger alt ut på det lange bordet. Du er nå vokteren av familiearkivet, forteller han meg, og jeg ser på bunkene og vet ikke hvor morsomt jeg burde synes at dette er. 32

0100 Haren-Alt.indd 32

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav Mildt desperat spør jeg om det finnes mer stoff. Samme ettermid-

dag leter han på ny i den vesle leiligheten sin i gården for pensjonerte prester. Han ringer og kan fortelle at han har funnet enda en bok av Thomas Mann. Denne reisen vil bli mer kronglete enn jeg hadde trodd. Men jeg kan ikke begynne med en klage. Jeg vet veldig lite håndfast om Charles, den første samleren av netsukene, men jeg har funnet ut hvor han bodde i Paris. Jeg stikker en netsuke i lommen og går i gang.

0100 Haren-Alt.indd 33

18.08.11 21.38


0100 Haren-Alt.indd 34

18.08.11 21.38


Del 1

PARIS 1871–1899

0100 Haren-Alt.indd 35

18.08.11 21.38


0100 Haren-Alt.indd 36

18.08.11 21.38


1

Le West End

E

n solblank dag i april drar jeg av sted for å finne Charles. Rue de Monceau er en lang, parisisk gate som krysser den brede boulevard Malesherbes, som i sin tur jager av sted mot boulevard Péreire. Det er et høydedrag av gyllen stein, en lang rad av herskapshus som spiller diskré på nyklassisistiske temaer, liksom små florentinske palasser med grovhugde sokler og et oppbud av hoder, karyatider og kartusjer. Rue de Monceau nummer 81, Hôtel Ephrussi, hvor netsukene mine begynner sin reise, ligger nesten på toppen av høyden. Jeg går forbi hovedkvarteret til Christian Lacroix, og der, rett ved siden av, ligger det. Det huser nå – forstemmende på et vis – et selskap som selger sykeforsikringer. Det er vakkert. Som gutt tilbrakte jeg mang en ettermiddag med å tegne hus som dette mens jeg omhyggelig skraverte skygger for å gi vinduene og pilarene dybde og volum. Det er noe musikalsk over denne typen fornemhet. Man tar i bruk klassiske elementer og forsøker å gi dem et rytmisk liv: Fire korintiske pilarer skyter opp for å markere fasaden, fire massive urner av stein oppe på brystningen, fem etasjer høyt, åtte vinduer bredt. Den nederste etasjen er bygget av store steinblokker som er behandlet slik at de virker merket av vær og vind. Jeg går forbi to ganger. Den tredje gangen ser jeg at Ephrussifamiliens doble E er innfelt i metallgitteret foran de ovale vinduene. De står rygg mot rygg og strekker sine tentakler ut i mellomrommet mellom stengene. Emblemet er så unnselig at det knapt nok synes. Jeg blir stående og gruble over denne dydige diskresjonen og hva den sier om familiens selvtillit. Så går jeg inn gjennom porten og kommer 37

0100 Haren-Alt.indd 37

18.08.11 21.38


Edmund de Waal

ut på en gårdsplass, så videre gjennom enda et hvelvet portrom til en stall av rød murstein med tjenerboliger over; et behagelig diminuendo av materialer og teksturer. Et bud fra Speedy-Go Pizza bærer en stabel pizzaesker inn til syke­ forsikrerne. Døren til hallen står åpen, og jeg går inn. Trappen snor seg som en røykvirvel opp gjennom huset, en spiral av svart smijern og filigransarbeider av gull, like til takvinduet aller øverst. Det står en marmorurne i en dyp nisje, marmorgulvet er sjakkmønstret. Kontorister kommer gående nedover trappen, harde hæler mot marmor, og jeg trekker meg brydd tilbake. Hvordan skal jeg forklare mitt idiotiske forehavende? Jeg står ute i gaten og tar noen bilder av huset mens unnskyldende parisere dukker forbi meg. Det er en kunst å betrakte hus. Man må lære seg å se hvordan en bygning står i landskapet eller i en bygate. Man må finne ut hvor mye rom det opptar i verden, hvor mye av den det fortrenger. Nummer 81, for eksempel, er et hus som på en fin og gjennomtenkt måte glir i ett med sine naboer. Noen av husene er mer prangende, andre er enklere, men få er like diskré. Jeg ser opp på vinduene i tredje etasje hvor Charles hadde sine værelser, noen med utsikt mot det mer ettertrykkelig klassiske huset på den andre siden av gaten, noen med utsikt mot gårdsplassen og et travelt taklandskap av urner og gavler og skorsteinspiper. Han hadde en entré, to salonger, hvorav det ene ble gjort om til arbeidsværelse, en spisestue, to soverom og et petite. Jeg forsøker å få en orden på det: Han og hans eldre bror Ignace må ha hatt hver sin leilighet i denne etasjen, deres eldre bror Jules og moren Mina, som nå var enke, hadde andre etasje, hvor det var høyere under taket og større vinduer, og der det ute på balkongen denne aprilmorgenen står noen plastpotter med pistrete, røde geranier. Ifølge byarkivene var taket over gårdsplassen kledd med glass, men det er for lengst borte. Og det stod fem hester og tre vogner i disse stallene, som nå er et perfekt lite townhouse. Jeg spør meg selv om antallet hester var tilstrekkelig for en stor og sosial familie som ønsket å gi det rette inntrykket. 38

0100 Haren-Alt.indd 38

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav Det er et digert hus, men de tre brødrene må ha støtt på hverandre

daglig i denne vindeltrappen av gull og svart smijern, eller hørt hverandre idet vognen ble gjort i stand nede i gården og ståket ga gjenlyd mot glasstaket. Eller støtt på venner og bekjente som gikk forbi døren på vei til en av leilighetene over. De må også ha lært seg til ikke å se og høre hverandre. Det krever sitt å leve så tett innpå familien, sier jeg til meg selv, og tenker på mine egne brødre. De må ha kommet godt overens. Kanskje de ikke hadde noe valg. Paris var arbeid, tross alt. Hôtel Ephrussi var et familiehus, men det var også pariserhovedkvarteret til en familie på vei opp og frem. Det hadde sitt motstykke i Wien, det store Palais Ephrussi i Ringstrasse. Både huset i Paris og huset i Wien har en snev av drama ved seg, og de representerer begge et ansikt mot verden. De ble bygd i 1871 i nye og fasjonable strøk: Rue de Monceau og Ringstrasse var på denne tiden rotete, bråkete og støvete byggeplasser. De var strøk som var i ferd med å skape seg selv, i konkurranse med de eldre delene av byen med sine smalere gater, og aggressivt nyrike. Om dette bestemte huset i dette bestemte strøket virker litt teatralt, er det nettopp fordi det er en iscenesetting av en vilje. Disse husene i Paris og Wien var del av en familieplan. Ephrussi-familien «gjorde en Rothschild». På samme måte som Rothschild-familien hadde sendt sine sønner og døtre ut av Frankfurt på begynnelsen av attenhundretallet for å kolonisere de største europeiske byene, hadde min families Abraham, Charles Joachim Ephrussi, klekket ut denne ekspansjonen fra Odessa i 1850-årene. Som den patriark han var, fikk han to sønner i sitt første ekteskap, Ignace og Leon. Da han så giftet seg på ny, femti år gammel, fortsatte han å produsere barn: to sønner til, Michel og Maurice, og to døtre, Therese og Marie. Alle de seks barna skulle gå inn i familiens virksomhet som finansmenn eller giftes inn i passende jødiske dynastier. Odessa var en by i Det jødiske bosetningsområdet, et område ved det keiserlige Russlands vestgrense der jøder fikk lov til å bo og virke. 39

0100 Haren-Alt.indd 39

18.08.11 21.38


Edmund de Waal Byen var berømt for sine rabbinerskoler og synagoger, et sted for lit-

teratur og musikk – og en magnet for de fattige jødene i Polen og Ukraina. Det var en by der antallet jøder og grekere og russere doblet seg for hvert tiår, en havneby der det ble talt mange språk, fylt av spekulanter og handelsmenn, intriger og spioner, en by i støtet. Charles Joachim Ephrussi hadde forvandlet en beskjeden kornhandel til en stor geskjeft ved å manøvrere seg frem til en posisjon der han hadde monopol på hvetehandelen. Han kjøpte kornet av mellommenn, som transporterte det på kjerrer langs de humpete veiene fra de ukrainske hveteåkrene, som var de største i verden, med fet, svart jord, til havnen i Odessa. Her ble kornet lagret før han skipet det over Svartehavet, opp Donau, over Middelhavet. I 1860 var familien blitt den største korneksportøren i verden. I Paris var James de Rothschild kjent som le Roi des Juifs, Jødenes konge. Ephrussi-familien var les Rois du Blé, Kornkongene. De var jøder med eget våpenskjold: et kornaks og en heraldisk tremaster for fulle seil. Valgspråket deres, Quod Honestum, folder seg ut under skipet: Vi er uklanderlige. Du kan stole på oss. Planen var å bygge på dette nettverket av kontakter og finansiere store, kapitalkrevende prosjekter: broer over Donau, jernbane gjennom Russland og gjennom Frankrike, havner og kanaler. Ephrussi et Cie skulle utvikle seg fra et svært fremgangsrikt handelshus til et internasjonalt finanshus. Familien ville bli en bank. Og hver gunstige avtale man inngikk med regjeringen, hver dristige forretning med en forarmet erkehertug, hver kunde som ble dratt inn i et forpliktende forhold til familien, utgjorde ett skritt nærmere større anseelse og respektabilitet, ett skritt bort fra kornlassene som kom knirkende langs kjerreveien fra Ukraina. I 1857 ble familiens to eldste sønner og deres familier sendt fra Odessa til Wien, hovedstaden i det vidtfavnende habsburgske imperiet. De kjøpte et stort hus i sentrum av byen, og i ti år var dette et hjem for en skiftende husstand av besteforeldre, barn og barnebarn 40

0100 Haren-Alt.indd 40

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

mens familiens medlemmer flyttet frem og tilbake mellom de to byene. En av sønnene, min tippoldefar Ignace, fikk i oppgave å håndtere Ephrussi-familiens forretninger i Det østerriksk-ungarske riket fra denne basen i Wien. Paris var neste stopp: Leon, eldstesønnen, fikk i oppdrag å etablere familien og forretningene der. Jeg står utenfor Leons utpost på en honningfarget høyde i 8. arrondissement. For å være helt presis lener jeg meg mot huset på den andre siden av gaten mens jeg tenker på den djevelsk varme sommeren 1871 da de kom reisende fra Wien til dette nybygde, gylne herskapshuset. Paris var fortsatt en by i sjokk. Den prøyssiske hæren hadde opphevet beleiringen av byen bare noen få måneder tidligere, etter Frankrikes kapitulasjon og opprettelsen av Det tyske keiserriket i Speilsalen i Versailles. Frankrikes nye Tredje Republikk stod ustøtt, både fordi den var under angrep fra kommunardene i gatene og fordi regjeringen var splittet. Om familiens hus stod ferdig, var alle husene i nabolaget fortsatt under bygging. Stukkatørene hadde nettopp dratt, forgyllerne lå ukomfortabelt på de lave trinnene mens de gjorde seg ferdige med gelenderet. Møbler, malerier og kasser med servise blir møysommelig båret opp til leilighetene. Det er ståk og leven inne, ståk og leven ute, og alle vinduene står åpne mot gaten. Leon føler seg ikke bra; det er noe med hjertet. Og familien får en fryktelig start på livet i denne vakre gaten. Betty, den yngste av Leon og Minas fire barn, gift med en ung og på alle måter formålstjenlig jødisk bankier, dør tre uker etter at hun fødte en datter, Fanny. De må etablere en familiegrav i den jødiske delen av kirkegården på Montmartre i sin nyadopterte by. Den er gotisk, stor nok til hele klanen, hvilket gjør det klart for alle at her blir de værende uansett hva som skjer. Jeg finner den omsider. Portene er borte, og høstlige kastanjeblader har hopet seg opp rundt gravstenen. Ephrussi-familien kunne ikke ha funnet et mer passende sted å slå seg ned enn her på denne høyden. Akkurat slik Ringstrasse i Wien – hvor den andre halvdelen av familien bor – med en syrlig undertone ble kalt Zionstrasse, var jødiske penger en fellesnevner for livet her i 41

0100 Haren-Alt.indd 41

18.08.11 21.38


Edmund de Waal

H么tel Ephrussi i rue de Monceau

42

0100 Haren-Alt.indd 42

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

rue de Monceau. Området ble utviklet i 1860-årene av Isaac og Emile Péreire, to sefardiske brødre som hadde skapt seg en formue som finansmenn og jernbanebyggere, og som dessuten drev eiendomsutvikling i stor skala og bygget hoteller og varehus. De kjøpte Plaine de Monceau, et stort ingenmannsland som opprinnelig lå utenfor bygrensen, og gikk i gang med å bygge hus for den voksende eliten innen finans og handel, et passende landskap for de nyankomne jødiske familiene fra Russland og Levanten. Disse gatene utgjorde i realiteten etter hvert en koloni, et kompleks av ekteskapsarrangementer, gjen­ sidige forpliktelser og religiøse sympatier. Brødrene Péreire omformet den eksisterende parken fra syttenhund­ retallet for å forbedre utsikten for de nye husene rundt den, og nye smijernsporter med brødrenes gylne emblem ble laget og montert. Det ble gjort et forsøk på å kalle området rundt Monceau-parken for le West End. «Hvis du blir spurt om hvor boulevard Malesherbes ender,» skrev en samtidig journalist, «svar da kjekt: Den ender i Le West End … Man kunne gi strøket et fransk navn, men det ville ha vært simpelt; et engelsk navn var langt mer fasjonabelt.» Dette var parken der man ifølge en giftig journalist kunne se «de fornemme damene fra den noble forstaden … de kvinnelige prakteksemplarene av ‘ La Haute Finance’ og ‘La Haute Colonie Israelite’ promenere.» I parken var det slyngete stier og blomsterbed i den nye engelske stilen med fargerike ettårige blomster som måtte skiftes hele tiden, fjernt fra den grå, kantete formaliteten i Tuileriene. Mens jeg vandrer nedover bakken fra Hôtel Ephrussi i det jeg anser som et godt flanørtempo, langsommere enn vanlig, og driver fra den ene siden av gaten til den andre for å granske vindusdetaljer, forstår jeg at mange av husene jeg passerer, rommer den samme historien om å skape seg selv på ny. Nesten samtlige som bygget dem, hadde begynt et annet sted. Ti hus nedenfor Ephrussi-familiens hovedkvarter, i nummer 61, ligger huset til Abraham Camondo, med broren Nissim i nummer 63 og 43

0100 Haren-Alt.indd 43

18.08.11 21.38


Edmund de Waal

søsteren deres Rebecca over gaten i nummer 60. Familien Camondo, jødiske finansfolk som Ephrussi-familien, var kommet til Paris fra Konstantinopel via Venezia. Bankieren Henri Cernuschi, en plutokratisk tilhenger av Pariserkommunen, var kommet til Paris fra Italia og levde i kjølig prakt med sine japanske skatter like inntil parken. Nummer 55 er Hôtel Cattaui, hjemmet til en familie av jødiske bankierer fra Egypt. Nummer 43 er palasset til Adolphe de Rothschild, kjøpt av Eugène Péreire og deretter ombygd med en overlyssal til samlingen av renessansekunst. Men ingenting kan måle seg med herskapshuset bygget av sjokolade­ magnaten Émile-Justin Menier. Bygningen var så fabelaktig overdådig der det stakk opp over de høye murene, så overspent i sine nøye uttenkte dekorasjoner at Zolas beskrivelse av den som en «bastard som strutter av alle stilarter» fortsatt lyder ganske riktig. I hans mørke roman La Curée fra 1872 bor Saccard – en rovgrisk jødisk eiendomsmagnat – her i rue de Monceau. Man kan fornemme denne gaten idet familien flytter inn: Det er en jødegate, en gate full av mennesker på utstilling i sine luksuriøse, gylne hus. I Paris er Monceau slang for nyrike, nykomlinger. Dette er den verden netsukene mine først slo seg ned i. På vei nedover gaten føler jeg dette spillet mellom diskresjon og overdådighet, et slags åndedrett, inn og ut, inn og ut, av usynlighet og synlighet. Charles Ephrussi var enogtyve da han slo seg ned her. Paris ble beplantet med trær, og den gamle byens trange smug måtte vike for brede gater. De siste femten årene hadde byen gjennomgått store forvandlinger under ledelse av baron Haussmann, byplanleggeren, som kontinuerlig lot rive og bygge nytt. Han hadde utradert middelaldergater og skapt nye parker og nye boulevarder. Byen ble åpnet opp med forbløffende hurtighet. Den som ønsker å få en smak av dette øyeblikket, smake støvet som driver langs de nylig brolagte avenyene og over broene, kan ta en kikk på to malerier av Gustave Caillebotte. Caillebotte, som var 44

0100 Haren-Alt.indd 44

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

Gustave Caillebotte, Le Pont de l’Europe, 1876

noen få måneder eldre enn Charles, bodde rundt hjørnet for Ephrussifamilien i et annet herskapshus. I hans Le Pont de l’Europe kan man se en ung mann, pent antrukket i grå frakk og svart flosshatt, kanskje kunstneren selv, spasere over broen på det romslige fortauet. Han går to skritt foran en ung kvinne i adstadige rysjer og med en parasoll over hodet. Solen skinner. Det står en glans fra nye steinfasader. En hund lunter forbi. En arbeider lener seg over rekkverket på broen. Det er som verdens begynnelse: Et litani av perfekte bevegelser og skygger. Alle, også hunden, vet hva de gjør. Gatene i Paris har en egen ro: Rene fasader av stein, balkonger som strekker seg bortover med minutiøs rytmikk og nyplantede linder er å se på maleriet hans Jeune homme à sa fenêtre, som var utstilt på den andre impresjonistutstillingen i 1876. Har står Caillebottes bror i det åpne vinduet i deres egen familieleilighet og ser ut over krysset der rue de Monceau og nabogatene møtes. Han står med hendene i lommen, velkledd og selvsikker, med livet foran seg og en bløt lenestol bak seg. 45

0100 Haren-Alt.indd 45

18.08.11 21.38


Edmund de Waal Alt er mulig.

Dette kunne ha vært den unge Charles. Han var født i Odessa og

hadde tilbrakt de første ti årene av sitt liv i et gulkalket palais ved et støvete torg kranset med kastanjetrær. Hvis han går opp på loftet, kan han se over skipsmastene i havnen og ut på havet. Bestefaren hans har lagt beslag på en hel etasje og alt som er av plass. Banken ligger i nabohuset. Han kan ikke vandre langs promenaden uten at noen stanser bestefaren eller faren eller onklene hans for å be dem om opplysninger, en tjeneste, en kopek, et eller annet. Uten at han selv vet det, lærer han at det å bevege seg blant folk betyr en rekke møter og unnvikelser; hvordan gi penger til tiggere og tuskhandlere, hvordan hilse på bekjente uten å stanse. Så flytter Charles til Wien, hvor han bor de neste ti årene sammen med foreldrene sine, søsknene, onkel Ignace og den kalde tante Emilie, hans tre søskenbarn – Stefan (overlegen), Anna (giftig) og lille Viktor. En lærer kommer hver morgen. De undervises i språk: latin, gresk, tysk og engelsk. De er nødt til å snakke fransk hjemme, og får lov til å snakke russisk seg imellom, men må ikke bli knepet i å snakke jiddisken de plukket opp i Odessas bakgårder. Alle barna kan begynne en setning på ett språk og avslutte den på et annet. De trenger disse språkene, for familien reiser til Odessa, til St. Petersburg, til Berlin og Frankfurt og Paris. De trenger også disse språkene fordi de er klasse­ markører. Kan man språk, kan man også bevege seg fra én sosial situasjon til en annen, kan man språk, er man at home anywhere. De besøker Breughels Jegere i snøen med dets virvar av hunder som løper frem og tilbake på bakkekammen. De åpner kabinettene med tegninger i Albertina-museet, Dürers akvareller av den skjelvende haren, den graverte fuglens utstrakte vinge. De lærer å ri i Prater. Guttene lærer å fekte, og alle barna får danseundervisning. Alle danser godt. Charles, atten år, har et kallenavn i familien, Le Polonais, polakken, valsegutten. Det er i Wien at de eldste guttene, Jules, Ignace og Stefan, blir tatt med til kontorene i Schottenbastei like innenfor Ringstrasse. Det er 46

0100 Haren-Alt.indd 46

18.08.11 21.38


Haren med øyne av rav

en utrivelig bygning. Her driver Ephrussi-familien sine forretninger. Guttene får beskjed om å sitte stille mens kornforsendelser diskuteres og prosenter drøftes. Det er nye muligheter: olje i Baku og gull i nærheten av Bajkalsjøen. Kontorister iler til og fra. Det er her sønnene blir innviet i alt dette som en dag skal bli deres, det er her de lærer profittens katekisme av regnskapsbøkenes endeløse kolonner. Det er her Charles sitter sammen med sin yngste fetter Viktor og tegner Laokoon og slangene, statuen han var så glad i i Odessa, og lar de buktende slangekroppene sno seg ekstra stramt rundt de muskuløse skuldrene for å imponere guttevalpen. Det tar lang tid å tegne hver og en av slangene godt. Han tegner det han har sett i Albertina. Han tegner tjenerne. Og han prater med foreldres venner om bildene deres. Det er alltid en fornøyelse å høre en så kunnskapsrik ung mann legge ut om ens egne malerier. Og så omsider er det den lenge planlagte flyttingen til Paris. Charles har utseendet med seg. Han er spedlemmet, og det pent trimmede mørke skjegget får et stenk av rødt når lyset faller på en bestemt måte. Han har Ephrussienes nese, stor og krum, og den høye pannen deler han med alle søskenbarna. Øynene hans er mørkegrå og levende, og han er sjarmerende. Man ser hvor velkledd han er med sin vakkert knyttede kravat, og så hører man ham prate – han er like god til å prate som til å danse. Charles kan gjøre hva han lyster. Jeg vil gjerne tro at det er slik fordi han var den yngste sønnen og den tredje sønnen, og som i alle gode barnefortellinger er det alltid den tredje sønnen som får reise hjemmefra og legge ut på eventyr – en ren projeksjon ettersom jeg selv er den tredje sønnen. Men jeg går ut fra at familien innser at denne gutten ikke er skapt for et liv på børsen. Onklene hans Michel og Maurice har flyttet til Paris. Kanskje er det tilstrekkelig med sønner til at denne behagelige og boklige unggutten ikke vil bli savnet i kontorene til Ephrussi et Cie i rue de l’Arcade nummer 45, han som har det med å bli fjern når penger bringes på bane, og som så lett fortaper seg i samtaler. 47

0100 Haren-Alt.indd 47

18.08.11 21.38


Edmund de Waal Charles har sin nye leilighet i familiens hus, forgylt og ren, og tom.

Han har et sted å komme hjem til, et nytt hus på en nylig brolagt

høyde i Paris. Han har språk, han har penger, og han har tid. Nå begynner han å reise. Som den belevne unge mannen han er, drar Charles sørover. Han drar til Italia.

0100 Haren-Alt.indd 48

18.08.11 21.38


Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.