Om nettene pendler han mellom rommene og synger uten luft på stemmen. Den lille ler annerledes. Latteren hennes åpner huset. Du ler alltid, sier de i barnehagen. Hun har kort lugg og øyne som lyser, og mage som på en kjerub. Håret er flokete. Den store er alt en jente. Hun kan bli enda sintere enn ham. Den store skal reise seg som trærne her i s kogen, rett opp. Papiret er mykt i den rå sjølufta. Pennespissen skraper hull. Å skrive i presens h jelper ikke på ensomheten; han kjenner det samme som den store kjenner, uforståelig, ubøye lig, utålelig. Iblant ber hun ham om å dø. Hun skal flytte. Jeg vil ha en annen pappa, roper hun. De har voldsomme øyne, hun og han. De stirrer på himmelen med bulende blikk. De synger ikke uten å vite hvorfor, snakker aldri uten formål, smiler ikke uten grunn til å smile. Hvert åndedrett er et bevisst valg.
8
Lirhus_m2.indd 8
27.06.16 13.50