holde seg i ro hos henne. Alene i kupeen stikker hun hodet så langt ut av vinduet som hun kan, lukker øynene mot vinden som ikke er noen vind, men luften som ansiktet blir presset gjennom, og også den er et slags vann, merker hun nå, en fast strøm, bare at der er man ikke nødvendigvis forskånet fra blikk, som i vannet. Akkurat nå er hun likevel det, og det er så godt å kjenne ansiktet sånn, tydelig og gjennomstrømmet. På seks forskjellige språk kan hun si «ansiktet mitt», kanskje betyr det at hun har seks av dem. Eller sju, for det var et der også før ordet kom, et som må ha trengt seg frem, hvis hun en gang har vært glatt som vannet, også hun. Hvis alt var vann, og så kom det. Kanskje var det hendene som fant det. De vender innsidene mot hverandre der de hviler i fanget, som om det er et hode de ikke kan glemme, et ansikt. Det må være det første. Som ennå ikke hadde kommet. Eller som aldri kommer. Og det går an å kjenne det, i håndflatene. Hvordan de liksom brenner stille. Venter. Et hemmelig ansikt. Som ikke tilhører noen. Men også hennes skjeggete ansikt er vendt mot de andre, mot fremsidene som lar det som er på innsiden, komme til syne. For det surrer en stor, grå ball av liv inne i hodet på mennesker, en slags tåke med sol i, den lyser frem i øynene. Bare i Theo finnes det ingen slik tåke. I ham, en svart, klar natt. Hun vender litt på seg og kjenner håret, både det på hodet og det på kjaken, bli kjemmet av luften; den fintrådete mosen på en trestokk nede i vannet. Jernhesten, det er et ord hun har hørt. Og akkurat som for hestene på åskammen finnes det en retning som er gitt, 12
Havende_m2.indd 12
19.09.16 09.08