Vilde Heggem - Jeg bare

Page 1

De er et par i midten av trettiårene med tre barn. De bor i et hus i en mindre by. Historien utspiller seg over et knapt år mens hun er hjemme med det yngste barnet. Egentlig liker hun det livet hun lever, men følelsen av at det likevel ikke er nok, oppleves kvelende. En dag hun kommer hjem, sier han at han trodde hun hadde reist fra ham og barna. Hun begynner å analysere situasjonen i lys av utsagnet hans. Jeg bare er en roman om parforholdet og småbarnsfasen, og om den uroen som kan oppstå mellom to som er hverandres nærmeste. Romanen kan også leses som en lek med både sjangeren og samtidens selvforståelse. Vilde Heggem (f. 1983) har tidligere utgitt diktsamlingene akkurat her er det det verker (2007), hvis trærne (2011) og kjolen (2016). Hennes første roman, Kan han si: bli, kom i 2017.

523856

ISBN 978-82-495-2385-6

9 788249 ISBN 978-82-495-2385-6 FORLAGET OKTOBER 2021 OMSLAG: STINE BELDEN RØED



jeg bare

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 1

01.09.2021 10:46


Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 2

01.09.2021 10:46


Vilde Heggem

jeg bare Roman

forlaget oktober 2021

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 3

01.09.2021 10:46


Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 4

01.09.2021 10:46


august

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 5

01.09.2021 10:46


Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 6

01.09.2021 10:46


Det var han som sa det, jeg husker ikke akkurat hvordan, hvilke ord han brukte, men det var han selv som sa det, da jeg kom hjem; han sa han trodde jeg hadde dratt. Jeg hadde vært i byen og hentet de nye brillene, på veien tilbake leverte jeg gjenvinningen og utenfor butikken traff jeg faren min, så jeg ble stående og prate med ham. Mens jeg var ute hadde et av barna bemerket at jeg hadde vært lenge borte, at hun ikke kunne skjønne det skulle ta så lang tid å hente noen briller. Jeg vet ikke om det var før eller etter hun sa det, at han tenkte det, men da jeg kom hjem fortalte han meg at han hadde tenkt at jeg kanskje hadde dratt. Han hadde tenkt at jeg kunne ha dratt for godt, eller for typ ti år, sa han, da han gjenfortalte hva han hadde tenkt. Men hvis jeg hadde kommet tilbake etter ti år hadde han vært sint, sa han, jeg husker ikke hvordan han sa det, hvilke ord han brukte, men han sa det. Han hadde sittet hjemme i huset vårt, med våre tre barn, og sett for seg at jeg hadde dratt til byen for så ikke å komme hjem, at jeg hadde fått det for meg ikke å dra hjem igjen til dem. Og han hadde hatt forståelse for det, sa han, jeg husker ikke hvordan han sa det, men han ga uttrykk for at han hadde forstå­ else for valget han hadde tenkt at jeg hadde tatt.

7

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 7

01.09.2021 10:46


Jeg husker ikke hva jeg svarte til det at han trodde jeg hadde dratt, jeg klarer ikke lenger å se for meg hvordan jeg kan ha reagert på det han sa. Barna kretset nok rundt oss, sånn de pleier, jeg ville sikkert ikke prate fragmentert og fraværende om det, kanskje sa jeg ingenting. Men jeg husker at jeg låste meg inn på badet litt senere, at jeg sto der med hendene på vasken og lente meg mot speilbildet med de nye brillene. Jeg husker jeg tenkte på hvor han hadde fått det fra, tanken om at jeg hadde dratt fra dem, om det var noe jeg hadde sagt eller gjort, om det var noe ved meg eller forholdet eller livssituasjonen, som fikk ham til å tenke det. Hadde jeg sendt signaler om at jeg ville dra, hadde jeg sagt noe som kunne tolkes som om jeg ville noe annet. Jeg lurte på om han kunne ha tenkt på det lenge, om han hadde tenkt på det gjennom hele forholdet vårt, om han hadde tenkt sånn om meg allerede før vi ble sammen. Var det fordi han tidligere hadde blitt dumpet, eller var det fordi jeg en gang hadde avvist ham. Hadde han alltid hatt en for­ ventning, til forhold generelt eller til meg spesielt, om at han ville bli forlatt. Jeg lot vannet i springen renne, og beveget hånda gjennom vannstrålen, så det skulle høres som om jeg vasket hendene.

8

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 8

01.09.2021 10:46


Han kan ha kjent, før jeg kjente det selv, at noe var annerledes. Jeg kan ha fram­ stått som rastløs, fjern eller distré, det er mulig jeg virket distansert den ­sommeren, jeg vet at blikket mitt noen ganger gled bort fra ansiktet hans når han snakket til meg. Men vi har vært sammen i mange år, han kjenner meg godt, hvis det var sånn at jeg endret meg, skulle en ikke tro det ville skremme ham. Det var ­sensommer, snart høst, og jeg har alltid likt det som er nytt, ny årstid eller nytt år, ny bolig eller ny by, nytt studium eller ny jobb. Jeg liker å rydde unna og prøve igjen, pakke bort og pakke opp, avslutte og få en ny sjanse. Jeg føler alltid lettelse ved å lukke noe og spenning ved å starte på noe nytt. Utenfra kan det kanskje oppleves som om jeg konstant er i et driv, på vei videre, på vei bort. Selv forestiller jeg meg at jeg ved hvert skifte, i tid eller i sted, i prosjekt eller i prosess, setter i gang noe, jeg har forventninger om en utvikling, noe som skal gjøre meg rikere på erfaring, eller gi meg dypere selvinnsikt. Men ofte er det sånn at jeg bare klipper håret eller kjøper en genser, at jeg skaffer meg en almanakk eller et oppbevaringssystem, fordi jeg har ideer om hvem jeg vil være, og en illusjon om at jeg kan påvirke det ved hjelp av materielle kjøp, mentale lister.

9

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 9

01.09.2021 10:46


Det var ikke egentlig det at jeg trengte nye briller, det var mest det at jeg var lei av de gamle, men jeg begrunnet synsundersøkelsen med at synet kan forandre seg under en graviditet. Etter undersøkelsen ble jeg stående lenge og prøve ulike briller. Jeg klarte ikke å bestemme meg, prøvde brille etter brille, til jeg ikke len­ ger så klart. Jeg ringte og ba ham om å komme og hjelpe meg å se. Han kom tril­ lende med babyen i vogna, vi tok plass i den lille butikken. Jeg fortsatte å ta av og på meg briller, bare vendt mot ham i stedet for mot speilet. Han må ha sett meg i ørten forskjellige versjoner hos den optikeren, med stadig skiftende uttrykk, tem­ perament, intensjon. Han hadde allerede sett meg fra alle vinkler, i alle tilstander, naken, syk og fødende. Til et brillepar kommenterte han at jeg så intelligent ut, så jeg valgte de brillene, for jeg likte at han tenkte at jeg så intelligent ut. Brillene var markerte, men tynnere i rammen enn de forrige jeg hadde hatt, de var svarte, men hadde gullfargede stenger, jeg likte den kombinasjonen, at de både var eks­ klusive og enkle, både diskré og karikerte. Brillene fikk meg til å føle meg nerdete på en tullete måte, jeg ble glad av det, det føltes som kamuflasje å ha noe i ansik­ tet, som gjorde meg mer interessant, mindre kjedelig.

10

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 10

01.09.2021 10:46


Det har alltid vært viktig for meg med fine ting, fine klær, å ha det fint rundt meg. Jeg vil ha få ting, for jeg innbiller meg at det gir meg en ro, men jeg vil ha ting som betyr noe for meg, som jeg selv har valgt og som jeg vil komme til å ha lenge, helst for alltid. Jeg kan jo ha den resten av livet, hender det jeg sier til ham når det er noe jeg vil ha, som for å forsvare behovet. Men jeg trenger aldri forklare meg, han synes alltid jeg skal kjøpe det jeg har funnet ut at jeg vil ha, selv om det er dyrt, han ler av meg, men unner meg det, kanskje, kjenner seg igjen i begjæret etter å ha, kanskje, føler seg kanskje selv bedre ved å ha, hvis jeg også får. Han liker å finne ting, på loppemarked, i konteinere, på gata. Han er en samler, han fyller opp bodene i huset med ting han skal lage noe av, metallspiler fra en kostebil, gammel murstein, barnas ispinner, tomme syltetøyglass, en bulkete benkeplate, en ødelagt varmtvannstank. I løpet av de årene vi har bodd i dette huset, har han allerede fylt opp flere boder. Jeg har ikke noe problem med det, så lenge han holder tingene sine bak dører jeg kan lukke igjen, jeg blir ikke stresset av det da, det er ikke mine ting. Men etter hvert som bodene har blitt fylt, har det gått mer opp for meg hvor forskjellige vi er.

11

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 11

01.09.2021 10:46


Da jeg som voksen skulle kjøpe en lesestol, kjøpte jeg en stol som minnet meg om en stol fra barndomshjemmet mitt. Både materialene og fargene ligner, begge sto­ lene er trukket i et lyst beige stoff, vevd med tynne striper av brunt og hvitt, noe grått og svart, de har bein i lyst treverk. Begge stolene har en tilhørende krakk, men jeg bruker sjelden krakken, det faller ikke naturlig for kroppen min å strekke seg ut, ta plass. Jeg sitter helst innerst i sofaen, ved enden av bordet, b­ akerst i ­rommet, inn mot et hjørne. Han uttrykte lenge undring over at jeg ikke klarte å ha beina i gulvet ved middagsbordet, at jeg alltid satt med det ene b ­ einet bøyd foran meg, det andre under rumpa. I lesestolen sitter jeg også sammenkrøpet med begge beina i kryss under meg, eller bøyd foran meg, eller lent mot armlenet. Det var ikke det at den første stolen var spesielt viktig for meg, det var ikke det at barndommen var så lykkelig, det var ikke derfor jeg kjøpte den stolen. Jeg bare husket stolen fra barndommen og fikk en stol i forlengelse av den, og jeg tenkte derfor at jeg kom til å ville ha den stolen for alltid. Søsteren min arvet stolen fra barndomshjemmet vårt, og jeg synes det er fint å tenke på at hun har den, at den fremdeles blir brukt, at vi har hver vår stol, som for meg hører sammen.

12

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 12

01.09.2021 10:46


Da babyen ble født, tegnet det eldste barnet en tegning av familien og hengte den på veggen. Fem små mennesker på rekke, søstrene og foreldrene hennes, hun selv i midten. Under hadde hun skrevet navnene, og over sto det familie med store bokstaver, som i en regnbue. Hun hadde selv teipet tegningen opp på kjøkkenveg­ gen, jeg tenkte at det egentlig ikke passet å ha en tegning akkurat der hun hadde hengt den, men jeg sa ikke noe om det, det var bare et tidsspørsmål før vi skulle pusse opp kjøkkenet, og da ville den måtte flyttes. Tegningen hadde hengt der i flere måneder, men en dag i august falt den ned fra veggen, vi fant den liggende på kjøkkenbenken. Jeg husker jeg tenkte på hva som hadde fått den til å falle, at det ikke var mulig at en tegning av familien kunne falle ned av seg selv rett etter at han hadde tenkt at jeg hadde dratt fra dem, men jeg kunne ikke si noe om det, og han kommenterte det heller ikke. Vi hengte tegningen opp igjen, men etter dette fortsatte den å falle, den hang i noen dager, før den igjen falt ned. Da det hadde skjedd flere ganger, flyttet vi den bort, og så ble den også liggende i en av de store bunkene med usignerte og udaterte barnetegninger som vi har liggende på tilfeldige plasser rundt om i huset.

13

Jeg bare_Vilde Heggem_NY.indd 13

01.09.2021 10:46




De er et par i midten av trettiårene med tre barn. De bor i et hus i en mindre by. Historien utspiller seg over et knapt år mens hun er hjemme med det yngste barnet. Egentlig liker hun det livet hun lever, men følelsen av at det likevel ikke er nok, oppleves kvelende. En dag hun kommer hjem, sier han at han trodde hun hadde reist fra ham og barna. Hun begynner å analysere situasjonen i lys av utsagnet hans. Jeg bare er en roman om parforholdet og småbarnsfasen, og om den uroen som kan oppstå mellom to som er hverandres nærmeste. Romanen kan også leses som en lek med både sjangeren og samtidens selvforståelse. Vilde Heggem (f. 1983) har tidligere utgitt diktsamlingene akkurat her er det det verker (2007), hvis trærne (2011) og kjolen (2016). Hennes første roman, Kan han si: bli, kom i 2017.

523856

ISBN 978-82-495-2385-6

9 788249 ISBN 978-82-495-2385-6 FORLAGET OKTOBER 2021 OMSLAG: STINE BELDEN RØED